I går tok jeg for meg mine favoritter i sjangerne roman, essay, tegneserier, litteratur for unge lesere og fine publikasjoner jeg abonnerer på. Fikk du ikke lest innlegget? Du finner det HER. Og det er bare å fortsette på lista. For litteraturen vil ingen ende ta – og fint er det!
Årets beste nye forfatteroppdagelse.
Jeg kan ikke gjøre annet enn å lage en helt egen kategori for svenske Lena Andersson. Så stort inntrykk har hun gjort på meg med de to siste bøkene sine.
”Hoppet är en parasit på människokroppen, och lever i fulllskalig symbios med människohjärtat.”
Da jeg leste Egenmäktigt förfarande (eller Rettsstridig forføyning som den heter i norsk oversettelse) i sommer opprørte boka meg så til de grader at jeg endte opp med å fysisk kaste den fra meg da jeg hadde lest siste setning. Det var så opprørende og gjenkjennelig, den måten Lena Andersson formidler kjærlighetens irrasjonelle galskap. Jeg ble både ulykkelig, lykkelig og fascinert over hvordan hun greier å skrive det ut på en tilsynelatende lettvint og avslepen måte. Det er en prestasjon. Når jeg så fortsatte med årets bok, Utan personligt ansvar, så tar den meg videre inn i et landskap jeg kjenner så alt for godt.
”Men allt kunde inte vara likadant varje gång. Människor var inte identiska. Ingenting var avgjort på förhand.”
Joda. Noen ting kan være akkurat likedan som sist. Ester roter seg borti akkurat noen av de samme problemstillingene som jeg selv har gjort. Og hun fortsetter å gjøre det, om enn i en noe mer pratsom stil i årets bok. Ikke dermed sagt at du må ha slike erfaringer for å sette pris på at disse romanene er strålende godt skrevet prosa og kanskje det mest hudløse portrettet av følelseslivet til en intellektuell kvinne i vår moderne tid. Glitrende rett og slett.
Jeg noterer meg at forfatter Ola Jostein Jørgensen er enig med meg; «…simpelthen en av de aller beste romanene jeg har lest noensinne» sier han til Bok365. Så merk dere at dette ikke er en «kvinnegreie». Lena Andersson er typisk en forfatter som kan anbefales til mannlige lesere, i god #mennsomleserkvinner-ånd.
(Noe av) Årets beste lyrikk.
Jeg kunne ha skrevet et langt innlegg om bare lyrikk – og kanskje jeg gjør det etter hvert! Året mitt har vært fullt av poesi, og akkurat nå i desember gleder det meg å hver dag legge opp et nytt Desemberdikt på cappelendamm.no og Forlagsliv. For en perfekt måte å starte dagen! Men her er et par bøker jeg syns dere bør ta en ekstra titt på:
Håkon Øverås ble tidligere i høst priset for å ha skrevet Nordens beste barnebok, da han sammen med illustratør Øyvind Torseter fikk Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur for boken Brune. I skyggen av denne bragden utga han også diktsamlingen Kjærlighet er den ting, en liten flis av en bok med årets råeste omslag. Parforhold, kjærlighet og snodige observasjoner i elegante dikt. En ny favoritt.
”Jeg sender ikke brev,
jeg prøver å skrive dikt til deg,
men blir sittende og tenke
på hvordan du lå i lenestolen,
den røde morgenkåpa var åpen,
låret ditt over skulderen min
og hvordan naboene kunne se.
Jeg klarer ikke å se deg i det jeg skriver,
forsøkene ligger strødd
som tomme konvolutter.”
I tillegg er Nils-Øivind Haagensen tilbake med dikt. Spredning handler om sykdom, om å være den som står igjen og om observasjoner og tanker i spennet mellom liv og død. Det er som en liten roman i diktform, med en handling som er både tydelig og skjult, innimellom subtilt som et utpust som mangler. La meg også skryte av bokdesignen på denne lille boka, en slags tolkning av Den lille prinsen, med en melkevei av stjerner som følger meg inn i boka. Nydelig.
”det finns enkle regler:
ikke begynne et dikt med hvorfor
ikke stille spørsmål du ikke kan svare på
ikke skrive hvis du kommer
ikke skrive hvis du blir
men heller bli skrevet
heller bli til”
At Nils-Øyvind i tillegg avslutter året med den følsomme Flammesingelen Over fjellet, tilegnet vennen Sjur Holsen som døde tidligere i år, føles som en skikkelig bonus (eh…føles litt rart å si det om noe som er et minneord, men dere skjønner – right?). Den gjorde meg rørt og varm i hjertet, en ektefølt skildring av sorgen og forvirringen over et viktig vennskap som nå er tapt. Det har vært mye død for denne forfatteren. Jeg håper hans neste år blir fullt av liv.
For øvrig hadde jeg gleden av å sitte til bords sammen med Cecilie Løveid i et middagsselskap tidligere i høst. Og nei, hun leste ikke poesi ved bordet, men jeg syns likevel det kvalifiserer til å være et av årets lyrikkhøydepunkt. Da jeg nevnte at jeg syns poesien får for liten plass i offentligheten, så svarte hun «Jeg skjønner ikke hva du mener. Jeg ser poesi rundt meg hele tiden». Det har jeg tenkt mye på ettertid. Hun har egentlig helt rett.
Årets beste sakprosa.
Jeg har atter en gang lest alt for lite sakprosa – men føler at graden av essaylesing bør veie opp noe? Her er uansett noen bøker jeg har lest, og føler det er helt på sin plass å nevne:
Alle burde lese Lena Dunhams Ikke en sånn jente. Ikke tenk at du må være en ung kvinne for at det skal være relevant, men fordi du trenger å skjønne deg på hva unge kvinner i dag møter på av utfordringer med kropp og psyke. Jeg syns Olaug Nilssen oppsummerer det godt på bloggen sin:
«Ikke en sånn jente er ei utruleg masete og irriterande bok, skrive av ei priveligert og sjølvoptatt kvinne. Det er ikkje måte på kva for småproblem som blir tatt opp til handsaming, som vaksen veit ein naturlegvis at det meste av det som framstår som storslagen identitetsproblematikk i ten- og tjueåra, forvandlar seg til uvesentlege bagatellar når ein blir stor. Lena Dunham skriv om kjærastar. Venskap. Tvangshandlingar. Sex. Sex. Sex. Sex. Mat.
Ikkje mindre viktig av den grunn! Snarare tvert i mot. Vaksne folk må lære seg å hugse at dei har vore barn, tenåringar og tjueåringar.»
Den er viktig for de unge, og den er viktig for oss som har vaket rundt i tåka selv i 20-årene. Les gjerne i kombinasjon med Marta Breens Født feminist – hele Norge baker ikke. POW!
Bea Uusmas Ekspedisjonen – min kjærlighetshistorie er også en bok som mange flere burde lese. Uusmas besettelse med Andrés polarekspedisjon er interessant i seg selv, og hvordan hun går frem for å finne svar på hva som faktisk skjedde på Kvitøya i 1897 er både sjanger – og grenseoverskridende på mange måter. Hun dokumenterer, hun illustrerer, hun videreutdanner seg til lege, hun reiser til Kvitøya og oppsøker all tenkelig og utenkelig informasjon. Ikke minst formidler hun også undring og fascinasjon over hvordan denne besettelsen har oppstått. Det er en omfattende og original bok som vil være perfekt romjulslesning for alle faktafreaks.
Årets beste noveller.
I år opplevde jeg at flere av mine favoritter var nominerte til samme Bragepris! Ingvild H. Rishøi, Thomas Lundbo og Mikkel Bugge alle tre var nominerte i Åpen klasse: Noveller og kortprosa. Jeg velger å tenke at disse tre alle kunne ha vunnet prisen, og at det var seier å bli nominert. Like fullt var det velfortjent da Ingvild sto der med statuen i hånda, etter å ha vært dobbelt nominert i år og i tillegg nesten ha nådd opp med den forrige novellesamlingen sin.
Det er tre temmelig forskjellige novellesamlinger, dette:
Ingvild H. Rishøi leverer med Vinternoveller nok en gang en følsom og stram novellesamling, denne gangen med tre lengre noveller. Hun skriver sosialrealisme for vår tid, det ligger mye og dirrer mellom linjene i tekst som ikke har et komma på feil plass. Som alltid godt og givende å lese.
Mikkel Bugges Tauet er på samme tid jordnær som surrealistisk. Hans snodige skildringer av hverdagslige senarioer, gjerne satt til et Nord-Norsk landskap, tar vendinger som jeg opplever som lekne, de mest vellykkede tekstene er som velskrevne samtidseventyr.
Og så er det Thomas Lundbo som knapt lar seg sjangerbestemme med Karakterer. Etter La Bruyère. Det startet som et oversetterprosjekt, men denne oversettelsen ville ikke la seg oversette sånn helt uten videre. Tekstene ville leve sitt eget liv, og har blitt en samling tekster som skildrer oss mennesker og de miljøer vi beveger oss i. Det har blitt en slik bok man gjerne kan bla opp hvor som helst i og lese. Kortere og lengre tekster om temaer som Tankearbeiderne, Om skamløshet og anstendighet, Forståeren og Om skjønnhet.
Årets beste lystlesing.
Noen ganger vil man underholdes, og hvorfor ikke heller lese en bok enn å se på TV? Det fungerer stort sett helt ypperlig. Mine anbefalinger til bøker du kan lese bare fordi DU HAR LYST:
Ken Folletts På grensen til evigheten. Nok en murstein av en bok fra en av mine absolutte favoritter. Jeg elsker de historiske bøkene til Follett. Det får så være at han skriver kleine sexscener, og at noen dramatiske effekter blir litt vel forutsigbare – for Follett har lært meg enormt mye historie gjennom sine romaner! Årets bok avslutter Århundretrilogien som startet med Kjempenes fall (1905-1929) og fortsatte med Vinter over verden (1930-1955). Vi starter i det intense 60-tallet med enormt store endringer i verden, og ender opp ved Berlinmuren da den faller i 1989. På veien har vi blant annet fått med oss kampen for borgerrettigheter i USA, den kalde krigen og en innføring i Østblokkens storhetstid og fall.
Jojo Moyes Den ene pluss en. Jeg fikk i oppdrag å intervjue Jojo Moyes i forbindelse med Oslo Bokfestival tidligere i høst. Jeg innrømmer at jeg tenke det skulle være en lettvint jobb; lese noen chick litt-bøker og koseprate på scenen, liksom. Men da jeg begynte å lese bøkene hennes så oppdaget jeg ganske raskt at Moyes er langt i fra noen lettvekter. Underholdende og emosjonelt – ja! Men hun skriver den slags smart underholdning som jeg mest av alt forbinder med forfattere som Nick Hornby. Drit i lommetørklet! Hun tar opp vesentlige temaer som aktiv dødshjelp, sosiale forskjeller, moral og etikk, problemer med skolesystemet, følelsen av å være en outsider og drøfter personlige traumer som blir med videre i livet. Bra dame, gode bøker. Les uten å være flau!
Lars Kepler Stalker. Hva kan jeg si? Jeg er blodfan av The Keplers. Skremmende gode thrillere, eksellent skrevet og både plot og alle karakter er så ettertrykkelig godt på plass. Og jeg måtte jo finne ut hva som hadde skjedd med Joona! Skulle nesten ha ønsket at jeg ikke hadde lest noe av dem, slik at det ikke føltes så fordømt lenge å vente på neste bok… Les mitt intervju med forfatterparet bak pseudonymet HER. Og les for all del krimbøkene deres.
Årets hederlige omtale.
Cappelens forslag fortjener kudos i massevis! For å være bokhandelen med den mest utippa beliggenheten i Oslos «Reperbahn», for å ha så ekstremt mye fint og sært i hyllene sine og likevel selge noe av det, for å ha kule små og store happenings, for at det alltid er en kopp kaffe (eller nåko anna) å få når jeg stikker innom, for at de greide å snu et kjipt innbrudd til å bli en hendelse som gjenopprettet trua mi på det gode i menneskene, og fordi at Pil kom på den crazy idéen det var å lage Cappelens Forslags konversasjonsleksikon – og så gjennomførte det! Og fordi at de feiret leksikonet med en av de feteste lanseringsfestene som har gått av stabelen i år. Det finnes bare oppsider med Forslaget! Stikk innom. Det er obligatorisk.
GODT NYTT BOKÅR!