Hans Olav Lahlum. Foto: Fredrik Arff
Med beklagelse til (eventuelle) gjenværende følgere for manglende aktivitet så langt, forsøker jeg like før årsavslutningen herved å sikre min forlagsblogg-status som «fortsatt aktiv».
Det har hele tiden vært min intensjon å følge opp tradisjonen med årlige julegaveanbefalinger også i 2014. En uvanlig travel desembermåned, med innspurt på to svært ulike bokmanus samt møter med lesere på rundt 20 bokhandler, får være min spede unnskyldning for at årets julegaveanbefalinger først offentliggjøres seks dager før pakkeutdelingen. Ikke helt overraskende viser det seg at listen også i år utelukkende består av bøker – selv om jeg også skal snike inn anbefaling av to sceneforestillinger..
Det må understrekes at denne artikkelen ikke er noen slags anmeldelse av de omtalte bøkene, og heller ikke noe forsøk på å lage noen slags rangeringsliste for årets beste norske bøker. Mine bokanbefalinger er personlige, og blir naturlig nok da preget dels av hva som er mine interesseområder og dels av mine litterære smaksløker innenfor disse. Det blir verken kokebøker eller lyrikk å finne på denne listen, ei heller bøker om gulvvasking eller håndarbeid. Jeg skal bare anbefale bøker innenfor to hovedkategorier – som jeg i forlengelsen av egne bokutgivelser håper å ha tilstrekkelig oversikt over til å komme med noen kvalifiserte anbefalinger.
Cappelen Damm er Norges største forlag, og er i år også forlaget som har hatt flest spennende nye utgivelser knyttet opp til mine litterære interesseområder. Dermed blir det i år forlaget med flest anbefalte bøker på min liste. Jeg utnytter imidlertid toleransen på forlagsbloggen til også å anbefale bøker fra ti konkurrerende forlag, som samlet får med klart flere bøker enn “hjemmeforlaget”.
Det finnes mange anbefalingsverdige bøker fra bokåret 2014 som aldri ble tatt i betraktning her fordi de faller utenfor mine litterære interesseområder. Og det finnes sikkert anbefalingsverdige bøker innenfor mine interesseområder som jeg ikke kjenner til eller ikke vet nok om til å kunne vurdere. Dermed kan også forfatterkolleger trygt lese videre: Det kan kanskje være verdt et lite gledeutbrudd hvis man er på listen – og det er definitivt ingen grunn til uro om man ikke er det.
Til spørsmålet om jeg mellom egne bokarrangementer og skriveøkter har rukket å lese alle de her omtalte bøkene, er svaret at jeg har lest de fleste av dem – samt at jeg kjenner alle de gjenværende godt nok til trygt å kunne anbefale dem her.
Første h
ov
edkategori kaller vi også i år for Historie, politikk og samfunn.
I underkategorien bøker av norske forfattere om internasjonale temaer ble 2014 ut fra nyhetsbildet et år hvor det var særlig interessant med nye bøker knyttet til Russland, Ukraina og andre deler av den tidligere Sovjetunionen. John Færseths Ukraina. Landet på grensen er en bok som slipper til mange ulike stemmer fra et sterkt splittet land. Den bør kunne gi de aller fleste lesere i Norge både økt kunnskap om og økt innsikt i ukrainernes situasjon – uansett hvem av stemmene derfra man ønsker å sympatisere med.
Erika Fatlands Sovjetistan. En reise gjennom Turkmenistan, Kasakhstan, Tadsjikistan, Kirgisistan og Usbekistan er innenfor de samme to permene både en reiseberetning og en refleksjonsbok, som bringer frem historien og menneskene fra flere av de mindre og/eller mindre kjente landene som forsøkte å gå sin egen vei videre etter Sovjetunionens sammenbrudd.
I underunderkategorien for bøker om nordmenn i andre land er årets klare vinner Fredrik Larsen Lunds Nedenunder og hjem. Nordmenn i Australia gjennom 400 år. Boken er uvanlig godt illustrert. Den største beholdningen er likevel Lunds lettleste tekst, som gir interessant innsikt både i dagens australske samfunn og i norsk utvandrerhistorie.
Hva angår bøker om norgeshistorien før 1900, ble året 2014 naturlig nok sterkt preget av ulike bøker knyttet til 200-årsjubileet for grunnloven. Som vanlig er det jo få andre enn forfatterne som i desember husker bøker utgitt i januar. For den som ønsker en innføring i begivenhetene fra det både dramatiske og viktige grunnlovsåret, er det likevel på sin plass å hente frem boken 1814. Miraklenes år. Forfatterveteranen Karsten Alnæs feiret sitt eget 75-årsjubileum i fjor, men slo i år likevel tilbake med en både underholdende og lærerik fortelling av en bok. I klassen for formidling ble han for meg årets vinner i grunnlovsjubileumsklassen.
Flere av bøkene knyttet til grunnlovsjubileet fikk dessverre et ufortjent dårlig salg fordi de utkom lenge etter selve jubileumsfeiringen i mai. En av bøkene som definitivt hadde fortjent flere lesere er Herman Wedel Jarlsberg. Den aristokratiske opprøreren av Carl Emil Vogt. Den sterkt sammensatte grev Wedel har et sjeldent stort biografipotensial. Historikeren Vogt utnytter det svært godt mens han tar leserne med på en spennende tidsreise tilbake til 1800-tallets norske samfunnselite. For meg ble dette vinneren blant forskningsbøkene knyttet til grunnlovsjubileet.
I kategorien forfatterbiografier ble Tore Rems Knut Hamsun. Reisen til Hitler min klare favoritt i år. Temaet om 2. verdenskrig og nobelprisvinneren fortsetter å engasjere – snart 70 år etter krigens slutt og mer enn 60 år etter nobelprisvinnerens død. Dette nyeste og kanskje beste innlegget i debatten gir også leserne nye perspektiver både på Hamsuns tidligere liv og forfatterskapet hans. Boken kan sies å være nyansert på Hamsuns handlinger, men samtidig nådeløst klargjørende på ham (og hans families) holdninger. Litteraturprofessor Tore Rem, som tidligere har oppnådd svært gode anmeldelser for sin to binds biografi om Jens Bjørneboe, styrket i 2014 sin status som en av Norges mest leseverdige forfatterbiografer. Tidsavstanden tatt i betraktning er boken dessuten forbilledlig godt illustrert.
Kategorien politiske biografier og memoarbøker bar i noen grad preg av at 2014 er et mellomvalgår. På meningsmålingene var Arbeiderpartiets nye partileder Jonas Gahr Støre årets store navn. Det bar også boklistene preg av. Jeg synes fortsatt bøker om Støre er mer interessante enn bøker av ham, selv om de siste selvsagt også har betydelig politisk interesse. Jeg har ikke lyst til å kåre noen vinner blant årets to Støre-biografier, i en situasjon hvor jeg har kommentert hele manuset til den ene og en liten del av manuset til den andre. Det virker heldigvis trygt å si at både Jonas av Erik Aasheim og Nina Stensrud Martin OG Seierherren. En uautorisertbiografi om Jonas Gahr Støre av Ståle Wig kan gi sine lesere ny forståelse av hovedpersonen – og av vår tids nasjonale og internasjonale politikk.
Kategorien andre bøker om politisk norgeshistorie bar absolutt preg av at det var et mellomvalgår. Jeg ser imidlertid flere gode grunner til å anbefale Dag Seierstads Folket sa nei. EU-motstand frå 1961 til i dag. En av dem er ikke at boken gir en balansert og komplett historiefaglig fremstilling om EU-saken i Norge – for det det gjør den ikke. Forfatteren har forskerkompetanse i flere fag, men bruker den bevisst ikke her. Han skriver om nei-siden av saken, og gjør det fra et utgangspunkt som engasjert nei-aktivist både i 1972 og 1994. Nettopp derfor kan boken gi viktig innsikt i organisering og mentalitet i den brede politiske folkebevegelse som nei-siden ble ved begge folkeavstemningene. Selv om det tidvis blir litt for mange ukommenterte navn og litt for dårlig korrekturlesning, har boken dessuten stor verdi som oppslagsverk. Et stort pluss i så måte er at boken ikke ser seg blind på hovedstaden, og omtaler EU-motstanderne i samtlige fylker. Dag Seierstad er i sitt 79. år fortsatt politisk aktiv, og er et interessant eksempel på en partiveteran som, uten noen gang å bli verken partileder, statsråd eller stortingsrepresentant, har spilt en viktig intern rolle gjennom mange tiår. Jeg håper dette ikke blir hans siste bidrag til litteraturen om norsk politisk historie – og lover å lese med den største interesse hvis sammenlignbare veteraner fra andre partier i kommende år lar seg inspirere til å skrive bøker.
Journalistiske bøker om aktuelle temaer er det flere gode kandidater av. Den arvelig belastede Brageprisvinneren Marte Michelet ble en åpenbar vinner både på salgstall og anmeldelser, med boken Den største forbrytelsen. Ofre og gjerningsmenn i det norske holocaust. Faghistorikere og andre som måtte innvende at historien hennes er ufullstendig blant annet hva angår nordmenns innsats for å hjelpe de norske jødene under 2. verdenskrig, er herved oppfordret til å supplere bildet i kommende artikler og bøker. Marte Michelets bok er selvsagt ikke hele historien om temaet; men den er en viktig del av historien. Og det er oppløftende at vi de siste har fått flere bøker som våger å ta tak i mørke kapitler fra norgeshistorien generelt og krigshistorien spesielt. Marte Michelet skriver dessuten mer engasjerende enn de fleste journalister – og de fleste historiefortellere.
Engasjert om et viktig og tankevekkende tema knyttet til 2. verdenskrig, skriver også 27 år unge Ida Jackson i sin bok Morfar, Hitler og jeg. Temaet her er i mindre grad selve hendelsene under krigen, enn betydningen som de fikk for senere generasjoner i berørte familier på begge sider av krigens konfliktlinje. Det er et tema som på ulike måter fortsatt har stor interesse i dag, 3-4 generasjoner etter frigjøringsdagen i 1945. Jeg har selv behandlet temaet i min første roman, og synes det er svært gledelig at også en ny generasjon fagbokforfattere nå har begynt å ta tak i det.
Arbeidslivet i Norge er et tema som også ble ytterligere aktualisert i 2014. Blant bøker om det temaet har jeg med stor interesse lest sosiologen og Aftenposten-journalisten Pål Vegard Hagesæthers bok Fritt fall. På jobb i lufta til lavpris. Min eneste innvending mot boken er egentlig at den burde vært litt lengre. Resultatet kunne blitt enda mer interessant hvis forfatteren i større grad hadde forsøkt å få flyselskapenes ledelse til å svare om de negative konsekvensene som konkurransen om flypassasjerene har fått for de ansatte. Boken belegger imidlertid overbevisende at de negative konsekvensene er der, og gir et tidvis skremmende innblikk i tilstandene bak flyplassfasadene både i Norge og andre land. Boken ble som ventet ingen bestselger, men bør også i 2015 ha stor interesse for både ansatte i flybransjen og samfunnsbevisste flypassasjer. Den gir samtidig grunn til ettertanke for spørsmålet om utviklingen av norsk arbeidsliv mer generelt.
Sjakkbøker er hyggelig nok blitt en ny underkategori i år. Fjorårets store gjennombrudd for sjakk som TV-sport har åpenbart ført til sterkt økende interesse for sjakkbøker – i hvert fall i forlagene. Flere leseverdige sjakkbøker fra tidligere år kom plutselig i nye opplag i 2014. Mest spennende er det selvsagt med nye bøker skrevet av norske forfattere. I klassen for ungdomsbøker/begynnerbøker, anbefales Sjakk – Slik blir du helt konge av 
Ellisiv Reppen. Tittelen kan høres ut som en svært tabloid overskrift fra VG eller Dagbladet, men skjuler her en både underholdende og instruktiv innføring i sjakkbrikkenes liv og deres svart og hvit-rutede verden. Boken fortjener dessuten å fremheves for uvanlig mange og gode illustrasjoner utført av tegneren Flu Hartberg.
For de som enten alt vet godt hvordan brikkene og brettet fungerer, eller har fattet interesse for sjakk som et nytt tidsfenomen uten å bry seg noe om hvordan brikkene og brettet fungerer, anbefales Sjakk. Ei kjærleikshistorie av Bård Vegar Solhjell. Solhjell er klart den sterkeste spilleren blant mange sjakkinteresserte representanter på Stortinget, men mer vesentlig også en av de best reflekterende og engasjerende forfatterne blant dem. Pluss i margen for at dette også er den første sjakkboken av noen betydning innenfor den nynorske litteraturen.
Norges Sjakkforbund hadde et svært beleilig 100-årsjubileum i 2014. For de som har tid og interesse til et dypdykk om norsk sjakkhistorie før Magnus Carlsen ble verdensmester, anbefales Norske sjakktrekk. Norsk sjakkhistorie i 100 år 1914-2014 av Øystein Brekke. Forfatteren er utvilsomt norgeshistoriens beste sjakkhistoriker, og får som jubileumsbokforfatter her spilt på hele registeret både hva angår tekst og illustrasjoner. Min eneste innvending er at forlaget dessverre ikke har lyktes godt nok med å gjøre den tilgjengelig for et større publikum gjennom bokhandler og andre salgskanaler.
Andre hovedkategori er selvsagt fortsatt romaner. Her er det generelt å si at 2014 ble et år hvor mange veteraner kom med nye sterke utgivelser, mens relativt få nye forfatternavn markerte seg. Dernest var det et uvanlig sterkt krimromanår, med en serie sterke titler fra etablerte stjerner både på vårlisten og høstlisten. Blant andre romanforfattere var det flere av de beste som ikke utga nye bøker i år. Mitt utvalg blir preget dels av det utgangspunktet, og dels av at jeg av åpenbare grunner leser mest krimromaner for tiden.
Jon Michelet herjer fortjent på høstens bestselgerlister med Gullgutten, som er tredje bind ut i hans store romanserie En sjøens helt. Det er hyggelig at Michelet, 70 år gammel og etter flere år preget av alvorlig sykdom, nå er tilbake for fullt som forfatter. Det er imponerende at han i den situasjonen har nådd et nytt høydepunkt i sitt forfatterskap. At historiske romaner knyttet til 2. verdenskrig på 2000-tallet har fått en renessanse er gammelt nytt. At denne formen med menige norske krigsseilere i hovedrollene gjør så stor suksess, er likevel både oppsiktsvekkende og gledelig. For øvrig er det min mening at kassasuksessen for Michelets romaner i 600-sidersklassen, bør avlive endelig myten om at romaner i vår tid må være korte for å nå ut til mange lesere.
Jeg ble heller ikke i 2014 enig med meg selv om Karin Fossum er krimforfatter eller ikke, men ble til gjengjeld ytterligere styrket i min oppfatning om at hun er en av vår tids største norske romanforfattere. Leser man den bare som en krimroman kan det reises vesentlige innvendinger mot Helvetesilden. Men som vanlig i tilfellet Karin Fossum, er romanen jo ikke bare en krimroman – hvis den i det hele tatt er en krimroman. Fossum er for meg dels en sosialrealistisk romanforfatter og dels en psykologisk romanforfatter; og hun imponerer igjen stort i begge roller. Min største innvending er egentlig at romanen er litt for kort. Jeg velger i året Karin Fossum fylte 60 heller å fokusere positivt på at hun fortsatt står helt der oppe i norgestoppen litterært – og at det altså fortsatt er mulig å skrive leseverdige romaner på under 250 sider også.
Gunnar Staalesen er definitivt krimforfatter, men samtidig også en av vår tids store sosialrealistiske forfattere. Årets Staalesen-roman Ingen er så trygg i fare befinner seg for meg et sted i midtsjiktet av Varg Veum-serien hans. Men siden vi snakker om norgeshistorien klart sterkeste krimromanserie, og om en av de sterkeste norske romanseriene fra etterkrigstiden, innebærer det logisk nok at den er et av bokårets høydepunkter. Staalesen ble, som tekstforfatter for den i Bergen svært fremgangsrike oppsetningen av Hellemyrsfolket, samtidig også en av årets norske vinnere i musikalklassen.
En annen godt voksen bergenser, Chris Tvedt, har til fulle mestret overgangen fra sosialrealistisk advokatkrim til sosialrealistisk politikrim. I Jørn Lier Horsts fravær ble han vinneren blant årets mange politikrimromaner. Djevelens barn, som Tvedt skrev sammen med sin kjære Elisabeth Gulbrandsen, følger opp en av hans hjertesaker både som advokat og forfatter: Den tidvis svært langvarige og svært negative betydningen en ødelagt barndom kan få. Samtidig beveger Tvedt og Gulbrandsen seg denne gangen inn i den brennhete samfunnsdebatten om asylbarnas rettigheter.
Aschehougs gullgutter Jo Nesbø og Tom Egeland har i tidligere episoder gjort det så bra med sine tykke og høydramatiske spenningsromaner at ingen av dem trenger noen lengre presentasjon eller omtale her. Det kan kort konstateres at de med sine respektive romaner Sønnen og Den 13. disippel holder nivået godt oppe – på sidetall, kvalitet, anmeldelser og salg. Begge skriver i undersjangere av spenningsromangenren som jeg personlig ikke er noen stor fan av, men det skal jo ikke gå ut over forfatterne. Begge hører selvsagt med på anbefalingslisten for spenningsromaner – siden begge for sin sjanger skriver på et svært høyt internasjonalt nivå.
Kjønnsbalansen blant fremgangsrike norske krimforfattere ble heldigvis noe bedre i 2014 enn de foregående årene. En viktig årsak til det heter Trude Teige, og fortsetter sin fremgang som romanforfatter på Aschehoug etter å ha avsluttet sin journalistkarriere i TV2. Jenta som sluttet å snakke er Teiges lengste romantittel så langt, og formodentlig også hennes beste roman. I en tid hvor de aller fleste norske krimromaner utspiller seg i Oslo eller Bergen, er det hyggelig å se at Trude Teige har gått motsatt vei ved å la sin hovedperson flytte ut til et bygdesamfunn i Møre og Romsdal. Hun blir – uten å måtte kjønnskvoteres – dermed årets vinner i underkategorien bygdekrim.
Knut Nærum: Æ
Norge er et land med mange gode komikere i ulike kategorier. Jeg liker best de som ikke bare får meg til å le, men også til å tenke videre etter at jeg har ledd. Are Kalvøs Kalvø. Ein time av livet ditt du aldri får tilbake ble derfor min favoritt blant norske sceneforestillinger i 2014. Med samme begrunnelse ble min favoritt blant norske humorbøker Knut Nærums bok Æ. Den er riktig nok ingen roman, men får likevel plasseres her siden boken for en stor del består av parodier på norske romanforfattere – inkludert flere av de nevnt over. Underforstått ble jeg altså slett ikke fornærmet, men tok det tvert i mot med et stort smil, at boken også inneholder en lang og til dels nådeløst god parodi på mitt eget romanforfatterskap. Nærum har så langt i denne serien brukt 14 år på å komme seg tilbake fra Å til Æ i alfabetet. Jeg håper at han når X i god tid før 2028.
I underkategorien ungdomsromaner skal jeg i år anbefale en norsk og en oversatt roman. Den norskproduserte anbefalingen blir årets fortjente brageprisvinner Annette Münch og romanen Badboy: steroid. Den tidligere kampsportutøveren Münch slo i år knockout på alle utfordrere i sin klasse med en spennende og velskrevet ungdomsroman, som samtidig tar opp et svært aktuelt ungdomsproblem knyttet til dopmisbruk. Resultatet bør, delvis grunnet en krevende og vel gjennomført fortellerteknikk, være underholdende og interessant for dagens tenåringer, dagens tenåringsforeldre – og alle oss andre.
At min utenlandske anbefaling her er romanen Stormesteren. En sjakkthriller – skrevet av amerikanske David Klass og svært godt oversatt av norske Silje Bjerke – er tilsynelatende opplagt. Det blir noe mer oppsiktsvekkende når det legges til at jeg, tross min store interesse for både sjakk og romaner, stort sett aldri liker sjakkromaner. Jeg gjør et stort unntak her litt fordi Stormesteren gir en sjeldent god innsikt i sjakkpsykologi, men mest fordi det i bunnen – under mye humor og spenning – ligger en tankevekkende historie om et far-sønn-forhold. Kombinert med en gammel norsk roman jeg leste i fjor og et psykologisk tema jeg hadde tenkt på i flere år før det, ga lesningen av denne ungdomsromanen meg faktisk en spennende ny romanide… Men den siden av saken får jeg komme tilbake til en gang i 2016 eller 2017.
Med dette ønskes eventuelle gjenværende lesere av denne artikkelen lykke til både med innspurten på julegaveinnkjøpene og med egen julelesning – før et svært spennende nytt leseår i 2015!!
PS fra forlaget: Forfatteren Hans Olav Lahlum har i 2014 utgitt krimromanen Maurtuemordene, som er sjette bok i hans historiske krimromanserie med K2 og Patricia. Sammen med realfageksperten Katrine Tjølsen har Hans Olav i tillegg utgitt Lahlums Quiz volum 1, som er starten på en ny serie med årlige kvalitetsquizbøker. De bøkene har han valgt å holde «utenfor konkurransen» i denne artikkelen.