Clik here to view.
Alle er FOR søte dyrebilder
For litt siden hang jeg ut i en lokal boksjappe, hvor utlendinger i Jerusalem gjerne møtes. Innehaveren Mahmoud fortalte meg oppgitt at det nylig er innført en ny lov for trafikk av palestinere mellom Øst-Jerusalem – som er en annektert del av Israel, og Vestbredden – som er okkupert territorium. Vestbredden-palestinere kan ikke reise fritt over grensen til Øst-Jerusalem, og den nye ordningen er laget slik at sjåførene av busser som trafikkerer mellom de to sonene, holdes ansvarlig for sine passasjerer. Skulle en buss bli stanset og en eller flere av passasjerene ikke holde gyldige dokumenter, vil sjåføren også risikere fengselsstraff.
Mahmoud forklarte meg at dette er en smart utøvelse av kontroll, fordi ansvaret overføres fra den utøvende myndighet til de kontrollerte selv, og tanken bak er at man skal begynne å sjekke hverandre på egenhånd, i frykt for å havne i trøbbel selv. En teknikk man har sett før, for eksempel under Sovjets tysteregime, hvor det ble så ekstremt at barn ble oppmuntret til å angi sine foreldre for anti-sovjetiske holdninger.
Disse opplysningene og tankene er ikke bekreftet fra noe hold, det er løst snakk som jeg ikke på noe vis har tatt stilling til, men jeg har likevel festet meg ved det Mahmoud fortalte, som ved så mange andre ytringer, denne kaotiske sommeren.
Clik here to view.
Sinne og spytt i fri utfoldelse i det som kunne vært en saklig meningsutveksling, Jerusalem, Juli 2014
Forfatter Øyvind Strømmen uttrykte i Dagbladet 24.juli et mismot over utviklingen i den norske Israelsdebatten ettersom alt tyder på at klimaet er i ferd med å hardne. Tydelige stemmer som Sidsel Wold og Kristian Nordheim har på hver sin side fått gjennomgå for sine perspektiver i debatten. Spesielt førstnevnte har lidd under sterk personhets og beskyldninger om forutinntatt journalistisk formidling.
Mye tyder på at flere og flere kvier seg for å ta del i debatten fordi man stemples som for eller imot, og at perspektivene ikke har noe verdi utover å tjene den ene eller andre sidens agendaer.
I et land hvor vi holder ytingsfriheten hellig, kan jeg ikke annet enn å stemme i Strømmens sukk. Aldri før har det vært så lett å uttrykke sine meninger. Vi er et tastetrykk unna å vise verden hva vi synes, og det er kanskje ikke overraskende at vi nå begynner å merke konsekvensene av det som kanskje kan kalles selvkontroll eller selvsensur. Flere har skrevet om den pågående Gazakonflikten at den ikke bare er en militær kamp, men en kamp over debatten i journalistiske og sosiale media.
Clik here to view.
Akkurat som den omstridte muren er et fysisk skille, plasseres meninger om den raskt på den ene eller andre siden. Vil vi virkelig akseptere «enten er du med oss, eller i mot oss»-tankegangen?
Kanskje har jeg blitt paranoid etter å ha lest Glenn Greenwalds bok om Edward Snowden og de ryggradgrøssende opplysningene om dagens overvåkning, men jeg tror jammen meg at det er noe i det. Selv har jeg vært tilbakeholdene med å uttrykke sterke eller fargede meninger på sosiale media, da jeg vet at slikt sjekkes av grensemyndighetene som bestemmer min oppholdstillatelse her jeg er. Nå vet jeg at den er innvilget til jeg har tenkt å reise hjem, derfor har jeg gledet meg til å begynne å virkelig formidle mine inntrykk fra Jerusalem og en veldig spent hverdag i skjæringspunktet mellom Vest og Øst, Israel og Palestina.
Men når den utfordringen var taklet, slår det meg at flere hindre for å utgyte sine beretninger og meninger har ligget på lur:
Ettersom jeg har permisjon fra mitt arbeid i forlaget har jeg nylig tatt fatt på et engasjement for Kirkens Nødhjelp her i den hellige by. Arbeidet er prinsipielt nøytralt, men baserer seg på folkeretten og menneskerettighetene og tar i saker hvor disse brytes aktivt parti. På grunn av erfaring med at intervjuer, blogginnlegg og andre ytringer kan forvrenges, må det vi i skriver for organisasjonen gjennom en sluse av retningslinjer og kvalitetssjekk, slik at innholdet ikke blir oppfattet feil eller misbrukt.
I går tenkte jeg plutselig at bloggen min på Forlagsliv, som dessverre har ligget brakk en stund, kunne nyte godt av noen «grassrota»-innlegg fra min hverdag og situasjonen her. Men forstod så at det ikke er bare bare det heller, da forlaget selvsagt også har mange hensyn å ta, for nettopp ikke trå feil i denne konflikten som er så betent.
Har vi kommet dithen at det vi, grassrota, uttrykker må kvalitetssikres og risikovurderes av kommunikasjonsrådgivere, oppdragsgivere og andre assosierte?
Er det virkelig ikke mulig å delta i en spontan meningsutveksling om Midtøsten?
Mens jeg venter på svar, legger jeg ut et bilde av meg og en søt babykamel. Det støter ingen.