Roskildefestivalen er endelig i gang. Den første dagen var musikalsk sett en blandet fornøyelse der norske Aurora var høydepunktet og Red Hot Chili Peppers og Damon Albarn sto for de store nedturene.

Roskildefestivalen er fullstendig utsolgt dvs at 80.000 festivalpass og 20.000 dagsbilletter er solgt. Det er over 180 forskjellige band/artister som opptrer, og her er noe for enhver smak. Det noen elsker, hater andre. Selv om det var flere av konsertene på den største scenen Orange som sugde i går, var stemningen blant publikum upåklagelig – og det er den mange av oss kommer for.

Selfier – bildet på vår tid
Allerede på den første konserten fikk vi en stor opptur. Vokalisten fra punkebandet Gallows har laget et nytt band og kalt det Frank Carter & The Rattlesnakes. De spilte en herlig upretensiøs rock, der de ivrigste publikummerne ble sendt rundt konsertteltet i en gigantisk springmarsj. Avslutningsvis dro Frank Carter opp iPhonen og tok selfier. Det er virkelig en merkelig tid når de mest rocka folka tar selfier på scenen. Men det skulle vise seg å være den nye trenden for flere artister for eksempel Aurora.

Aurora er en stjerne og Red Hot Chillipepper et sort hull
Aurora spilte for et fullsatt konsert-telt som nok rommet 4-5000. Mange var nordmenn, og vi ble rimelig gira, for Aurora var mye mer rocka og intens enn jeg trodde. Hun er den yngste artisten her nede, men foreløpig den største. Gårsdagens første store skuffelse var Blur-vokalisten Damon Albarn. Han var ett av hovednavnene på hovedscenen og hadde samlet en gjeng eksil-syriere. De koste og hygget seg på scenen med alt fra syrisk folkemusikk til ny syrisk rap, men det nådde over hodet ikke ut. Likevel kom det en større nedtur på Orange senere på kvelden, og det var Red Hot Chili Peppers. De holdt en ufokusert, slapp og innadvendt konsert. Her var intet sterkt, intet hot, men kanskje litt rødt scenelys.

Årets nyvinning – et jente-urinal
Noe av det beste ved Roskildefestivalen er alt det kreative som gjøres for å få folk til å trives. Barene er ellevilt flotte og vakre, det selges økologisk mat over enhver sko og det er utstillinger, hengekøyer og kreative plasser. Toalettene er alltid en utfordring, og det går utover kvinnene. For det finnes mange urinaler, men i år er det kommet en nyvinning: et jente-urinal. Det var riktignok færre av dem enn de vanlige, men kanskje kan det hjelpe på køen.

Nå er det klart for en herlig ny festivaldag. Om under to timer starter vi konsertrekken med å se det norske KAKKMADDAFAKKA. (Du må kanskje si bandnavnet høyt for å skjønne meningen.)

Innlegget Roskildefestivalen 16 Aurora yngst og størst dukket først opp på Forlagsliv.

JEG HAR AKKURAT avsluttet en reise gjennom det sørøstlige Europa, fra Bucuresti til Beograd, Budapest, Bratislava og Wien. Jeg reiste dagen etter Brexit og overalt hvor jeg kom har britenes utmarsj fra Europa vært det stående samtaleemne. For nesten alle har spørsmålet fått en dimensjon langt ut over the nittygritty av tap og vinning.

Folkeavstemningen 23. juni ble et politisk jordskjelv. Uroen rundt den europeiske gjeldskrisen er skrudd mange hakk opp. Nasjonalismen hadde løftet seg ut av historiens skygger og tatt illevarslende skritt inn i morgendagens landskap; nå ble problemet momentant mer synlig. Ekkoet fra 1930-årenes Europa er en disharmonisk akkord under debattene.

Mens den politiske oppvasken gikk sin gang i London, minnet de andre EU-landenes ledere hverandre intenst om unionens opphav og hensikt. Bakgrunnen er den grusomste perioden i kontinentets historie, og målet har vært entydig fra første dag: ved å samle Europas nasjoner i et forpliktende skjebnefellesskap skal en hver spire til konflikt rykkes opp med roten. Første mål var å legge rustningsindustrien under felles ledelse. Neste skritt var å sikre en balansert sosial utvikling.

Det gikk i grove trekk som det skulle. Enkelt var det ikke, men det overnasjonale samarbeidet vaklet seg frem gjennom et landskap fylt av uante nasjonale snublesteiner, og det gikk i riktig retning – inntil gjeldskrisen traff som et kanonskudd i 2010 og avslørte at verken teoriene, målene eller midlene holdt vannet ute når det virkelig gjaldt. Prosjektet sto plutselig i fare for å synke, og folkets tillit til det bestående ble svekket så det monner.

MISTILLITEN HAR blomstret. Holdninger har endret seg. Overalt der jeg reiste nordvestover i Europa har nasjonalismen tatt spenntak i nedgangstidene.

I Beograd har regjeringen fått fornyet mandat fra velgerne til å fortsette tilnærmingen til EU med medlemskap som mål. Men samtidig har den ultra-nasjonalistiske fløyen partiet styrket sin posisjon betraktelig. Den motarbeider med nebb og klør at Serbia skal inngå i det vestlige samarbeidet. I stedet gjør den alt for å styrke båndene til Russland, noe Vladimir Putin utnytter for alt det er verdt. Det politiske Serbia ser altså ut til å være splittet mellom to helt uforenlige visjoner.

I Kroatia har Patriotisk Koalisjon sittet med regjeringsmakten i et drøyt halvår. Det er en nasjonalistisk, EU-fiendtlig bevegelse, som kritikere hevder har med seg farlig tankegods fra Ustasha-bevegelsen, partiet som var alliert med Hitler under 2. Verdenskrig og sto for deportasjon av 10.000-vis av jøder og sigøynere til nazistenes utryddelsesleirer. Pressefriheten er innskrenket (noen sier den er utryddet), den økonomiske veksten synker, arbeidsledigheten stiger. Per i dag er den oppe i 17.5 prosent, og uroen øker.

Budapest er en av Europas vakreste hovedsteder. Buda ruver mot horisonten på den ene siden av Donau, Pest hviler med det storslagne parlamentet på den andre. Her sitter Viktor Orbans regjering med nær sagt all makt. Partiet Fidesz fikk to tredjedeler av plassene i parlamentet ved valget for seks år siden, og Orban brukte makten til å endre grunnloven. Valglovene ble endret for å holde opposisjonen på avstand, rettsapparatets uavhengighet ble redusert og pressens frihet utfordret. Orban har kalt forsøkene på å fordele ansvaret for flyktningproblemene mellom de forskjellige EU-landene for ”idiotiske”. Hans mange kritikere mener han har avviklet demokratiet som styringsform.

På samme måte styrker ytterliggående krefter fotfestet over hele Unionen, i Frankrike, Polen, Nederland og etter hvert Tyskland. Vi snakker om bevegelser som vil rive ned det som med politisk flid og diplomatisk finesse, stahet og overbevisning, er blitt bygget opp etter 1945.

ALT DETTE TRUER det store europeiske prosjekt, og de andre EU-landene vil for enhver pris stoppe nedbrytingen. Derfor ber de regjeringen i London gjøre kort prosess og melde seg ut først som sist. De ser gode grunner til å hindre at EU skal bli hengende over uvisshetens avgrunn med alle de negative virkningene det kan få. Fremfor alt vil de unngå at det britiske eksemplet skal styrke utbryterne i andre medlemsland.

Spørsmålet blir om sjokket over Brexit kan være akkurat den vekker EU-lederne trengte for ta grep om en utvikling som åpenbart har gått av hengslene. Tonen i de politiske korridorene er i hvert fall betydelig skjerpet den siste uken. Overalt hører jeg en påfallende mer årvåken, alarmert oppmerksomhet om de destruktive kreftene – pluss noe som minner om ren angst for at de skal få enda mer næring.

Innlegget Brexit kan drive EU ut av selvtilfredsheten dukket først opp på Forlagsliv.

DET VI HUSKER AV DETALJER – Ja, at vi i det hele tatt husker – er knytta til minner om hvor vi befant oss i den og den situasjonen. Byen, omgivelsene, huset, rommet, stolen, puta vi la i fanget, som underlag for en spesifikk bok. Dermed kan vi huske hva vi leste hvor, og det litt for harde underlaget på svaberget smelter sammen med opplevelsen av boksidene.

På svaberget med Sara Stridsbergs Drömfakulteten
En sommer tilbrakte jeg flere uker i en röd stuga ved utløpet til Vänern, og det tydeligste minnet er å ligge på svaberget med Sara Stridsbergs Drömfakulteten. Den svenske idyllen får ingen brister, den skimrer bare mer av beskrivelsene av en dyster campingplass ved Alligator Reef der Valerie Solanas og Silkespojken blir igjen i husvogna når alle feriegjestene er reist.

«Strändarne er övergivna nu, strandbaderna har gett sig av, parasollerna är bortplockade. Vågorna går fram för hårt över stranden för att någon ska vilja semestra här och det är alltid svartflaggat utanför badtornet. Silkespojken går med sina tomflaskar över stranden och du ligger hela dagar och tittar efter ufon medan han fortsätter sin verksamhet, han är en liten samlare och arbetare.»

Fra Tromsø til Kerala via The God of Small Things
Når vi i forbifarta får øye på en bok i hylla, kan minnet om en tilbakelagt fase i livet umiddelbart dukke opp. Synet av Arundhati Roys The God of Small Things tar meg straks til en altfor lys mai måned i Tromsø, denne byen med lengdegrad 18,96° Ø. Jeg ble døgnvill mens jeg skrev hjemmeeksamen i postkolonial litteratur og tok joggeturer midt på natta for å løse opp muskler og vonde tanker. Den påtrengende polarsola som aldri tok kvelden, som sivet ubønnhørlig gjennom den dyre persienna, fikk østlendingen i meg til å føle meg kasta inn i en sci-fi-virkelighet. Men disse dagene har smelta sammen med en mai måned i Ayemenem, Kerala, India,

«a hot, brooding month. The days are long and humid. The black crows gorge on bright mangoes in still, dustgreen trees.»

Og fordi jeg leste nettopp denne romanen mens så mye utenfor den var vanskelig, minnes jeg disse dagene med en klar, uvurdelig lykke.

I parken med Madame Bovary
En annen vår, det må ha vært i april, lå jeg under den grønne laserstrålen i parken ved Royal Observatory i Greenwich, London. Det er her jorda blir delt i to halvkuler, den østlige og den vestlige. Fra denne nullmeridianen utgår også datolinja, som markerer når dag går over i natt i San Fransisco, mens natt går over i dag i Normandie. Og det var i Rouen, Normandie, jeg befant meg der jeg lå i det engelske gresset, for jeg leste Flauberts Madame Bovary. Romanen prega oppholdet i den grad at når jeg ser bilder fra reisa, tenker jeg på Emma og Rodolphe. Igjen fikk romanens dysterhet mine omgivelser til å skinne desto mer:

«Vinteren ble streng. Helbredelsen gikk langsomt. Når det var godt vær, rullet de stolen hennes bort til vinduet som vendte ut mot torvet; hun hadde fått avsky for haven, og persiennene var alltid slått ned til den kanten. Hun ville at hesten skulle selges, alt hva hun før hadde holdt av bød henne nå imot.»

Om dystre skjebner og dystre epoker i europeisk historie
Nå går vi inn i sommeren 2016. Som vanlig skal jeg jobbe i avis, og tilbringe alle sommerukene i Oslo. Hvordan jeg minnes dem vil påvirkes av hva jeg velger å lese akkurat nå. Så hva skal jeg velge? Etter å ha kommet midtveis, har jeg rota bort Arthur Koestlers Mørke midt på dagen, den var fengslende – unnskyld uttrykket – med sine beskrivelser av hvordan de tidligere partitoppene i Sovjet vansmekta i cellene, ble torturert under forhørene og henretta av sine partifeller, jeg vil vite mer, jeg må finne den igjen. Jeg tok den fram tidligere i vår sammen med Kurt Vonneguts Slaktehus- 5, som jeg leste på det såkalte påskefjellet, og Celines Reisen til nattens ende, som jeg ennå ikke har lest – det er bøker om dystre skjebner og dystre epoker i europeisk historie, absolutt ingen strandlektyre, men jeg fikk det for meg å lese om maktbruk og krig. Og jeg veit at det ikke på noen måte vil ødelegge sommeren. Det vil bare gi den en spesiell betydning, et spesifikt skjær. Som vil skille seg fra det skjæret andre valg kan gi, dersom jeg for eksempel velger å lese nyutkomne norske bøker av forfattere jeg kjenner og derfor er nysgjerrig på. De jeg har ventende i hylla: Silje Fagerlunds Eneste. Anna Kleivas Drikkeviser frå Paris. Marte Hukes Naturhistorie. For øyeblikket leser jeg Rune Christiansens poesi på nytt, og flere av romanene hans for første gang. Det vil prege minnet av juni 2016, men tar meg først og fremst tilbake til romjula 1996, da jeg oppdaga diktsamlingene Hvor toget forlater havet og AntiCamera. Det er en annen historie. Men både bøkene og romjula skinner, fordi de tilfeldigvis – eller intuitivt? – ble ført sammen.

Innlegget Min sommerlektyre: Ane Nydal anbefaler dukket først opp på Forlagsliv.

Advarsel: er du ikke interessert i fotball, bør du stoppe å lese nå. For denne boka er skrevet for de som drømmer om, eller har drømt om, å bli verdens beste fotballspiller.

Jeg startet egentlig å skrive disse bøkene i 1978. Under VM-finalen i fotball mellom vertslandet Argentina og Nederland. Jeg var seks år, og ikke så interessert i fotball. Faktisk var jeg der og da ikke interessert i noe som helst. Jeg var syk og hadde havnet på sykehuset.

Interessert var derimot min far. Han bar meg rundt på skulderen, stadig oftere til et felles oppholdsrom der det sto en tv. De blå og hvite draktene til Argentina og de oransje til Nederland raste frem og tilbake over skjermen. Jeg ble kvalmere og kvalmere. Jeg husker ikke om det var akkurat i det Mario Kempes, med sine lange bein og ditto lange hår, scoret det avgjørende målet at jeg kastet opp, men jeg liker å tro det. Jeg kastet opp over fattern. Argentina vant 3-1 og siden har jeg vært Argentina-fan. Det har ikke fattern …

Se Arild Stavrum trikse med fotball og Maradonas Magi samtidig:

En brennende fotballinteresse var født. Jeg trente hele tiden. Fire år senere var det VM igjen. Alle snakket om en liten kar fra Argentina som het Diego Armando Maradona.

Det hørtes nesten ut som et dikt! Dieeeeego Armannnndo Maraaaadoooona. (Smeller liksom ikke like bra med Arild Stavrum.)

Maradona var fantastisk. Jeg digget ham fra første øyeblikk. Kunne Argentina vinne igjen? Så møtte Argentina Italia og, ikke minst, Maradona møtte Claudio Gentile.

Claudio Gentile er den styggeste, ekleste og mest brutale mann som noensinne har snørt på seg et par fotballsko. Dagens tøffinger, som Pepe og Sergio Ramos, er små, uskyldige kattunger i forhold. I kampen mot Argentina satte Gentile verdensrekord. Han sparket ned Maradona flere ganger enn noen har sparket ned en spiller i løpet av en fotballkamp. Rekorden står fremdeles. Den kommer mest sannsynlig til å stå for evig. I dag hadde en spiller, som oppførte seg som Gentile, blitt vist ut etter få minutter. Men dommeren den gangen, rumenske Rainea, med et gangsyn som en flaggermus ville juble for, presterte å la Gentile få fortsette. Jeg så på med gru. Ti år gammel så jeg en fotballkamp som burde hatt 18-årsgrense. Hadde jeg skrevet bok om denne kampen ville jeg ha kalt den Maradonas massakre.

Skurken vant. Den elegante fotballen tapte. Italia ble verdensmester med en type fotball kun José Mourinhos mor kunne elske. Gentile ble inspirasjonen jeg trengte til skurken i boka mi!

Fire år etter seiret det gode. (Slik jeg velger å se det.) Argentina ble verdensmester. Maradona spilte den beste fotballen noen fotballspiller har spilt. I kvartfinalen mot England, foran 114 580 tilskuere, scoret han, i løpet av fire minutter, fotballhistoriens kanskje to mest berømte mål: Først slo han ballen i mål venstrehånda! Noen minutter senere driblet han hele England. Jeg hadde ikke sett maken. Selv Arne Scheie, som kommenterte kampen, og som vi trodde hadde sett alt, hadde ikke sett maken!

Men.

Det var nettopp det vi skulle gjøre. 21 år senere så vi akkurat maken. I løpet av kort tid scoret Messi tro kopier av Maradonas magiske mål. Først slo han ballen i mål med venstrehånda. Like etter driblet han et helt fotballag. Som Maradona. Se bare hvor likt det er:

Jeg har sett videoen sikkert 100 ganger. Det siste året har jeg reist rundt og snakket med mange skoleklasser om den. Når jeg spør om forklaring på hvorfor Messi begynte å spille som Maradona kommer det, plausible, men, la oss være ærlige, stort sett kjedelige forklaringer. De fleste svarer at Maradona var Messis forbilde og at Messi prøvde å etterligne alt Maradona gjorde. Trenerne digget sikkert også Maradona og trente alle til å spille som ham.

Jo da. Argentina var i jubelbrus i tiden etter VM-gullet. Messi er til alt overmål født sommeren etter … og Maradona er en så stor helt i Argentina at han har fått sin egen religion. Med kirke, bibel og ikke mindre enn 100 000 medlemmer.

Hør Bokprat: Arild Stavrum i samtale med sin redaktør Geir Nummedal:

Likevel, kunne Messis fremgang skyldes noe annet? Jeg ville at leserne, og kanskje aller helst de mest fotballgale, skulle få i gang fantasien. Kunne det kanskje være mulig for en gutt fra Norge å finne ut av hemmeligheten og selv bli like god? Slik at han også ble en del av rekken av verdens beste: Maradona, Messi, … Mikke. (Vi vet alle at det er vanskelig, men vi vet også at det ikke er umulig. Når en femtenåring fra Drammen kan bli hentet i Real Madrids privatfly, da må det for alle være lov å drømme!)

Videoen satte i alle fall i gang fantasien hos meg. Hva om det lå noe magisk under? Jeg har forsøkt å forklare dette gjennom tre bøker: Maradonas magi, Maradonas mål og nå Maradonas moral, og nå denne samleutgaven. Jeg håper jeg med disse kan få noen av de fotballgale der ute til også å elske å lese.

Det har blitt en historie om vennskap, familie, kjærlighet, skurker, helter og ikke minst: drømmen om å bli verdens beste fotballspiller.

Bla i Maradonas magi – hele historien:

Andre videoer som inspirerte bøkene:

Innlegget Arild Stavrum: Oppskriften på å bli verdens beste fotballspiller dukket først opp på Forlagsliv.

Hvordan kan du lære barna et fornuftig pengebruk? Vi spurte forbrukerøkonom Silje Sandmæl om noen gode tips og råd til hvordan du kan sørge for dette – og ikke minst : hvordan legge opp løpet i ferien?!

Lommepenger er en unik mulighet for barna å lære seg om fornuftig pengebruk.

Ifølge undersøkelse gjennomført av Ipsos MMI for DNB er det kun 15 prosent av oss som gir barna lommepenger i ferien.Lommepenger er en unik mulighet for barna å lære seg om fornuftig pengebruk. I tillegg vil du mest sannsynlig oppleve at det blir mindre masing, samt at det kan skape færre konflikter, særlig hvis man ferierer sammen andre eller har med både dine, mine og våre barn på ferie.

De vil også lære seg at de ikke kan bruke opp alle pengene sine med en gang.

Sett dere ned sammen med barna før dere drar på ferie og diskuter hvilke utgifter de skal ha ansvaret for.Da må de selv ta stiling til om de har lyst til å kjøpe ti is eller et par svømmebriller. De vil også lære seg at de ikke kan bruke opp alle pengene sine med en gang. For å klare å fordele pengene utover hele ferien kan det være lurt å hjelpe de med å sette opp et budsjett.

Reiser dere flere familier sammen er det viktig at de voksne setter noen felles økonomiske kjøreregler for barna.
Husk at barn har stor rettferdighetssans. De teller gjerne over antall sjokoladebiter de har fått eller måler glasset med saft mot hverandre for å sørge for at det er likt. Å få mindre enn de andre barna kan være veldig sårt. For ikke å skape forskjeller kan det være lurt å gi de en lik sum med lommepenger hver slik at de selv får ansvaret for hva de vil bruke pengene sine på.

Det kan også være lurt å bli enige om andre regler, som legge- og spilletider. Tenk gjennom alle utfordringer dere kan møte på og løs de før de oppstår.
Det er bedre å ta diskusjonene hjemme i stedet for å krangle mens man er på ferie.

Silje Sandmæl er en profilert forbrukerøkonom i DNB og kjent fra TV3-programmet «Luksusfellen». Hun hadde selv en oppvekst med stram økonomi og fikk tidlig et bevisst forhold til penger.I voksen alder har hun møtt mange mennesker som har gått på en økonomisk smell, noe som har gjort henne lidenskapelig opptatt av å lære både barn og voksne om fornuftig pengebruk. Sandmæl ønsker at privatøkonomi skal bli en større del av pensum allerede på barneskolen og har derfor vært med å utvikle DNBs digitale opplæringsverktøy «Lærepenger». Hun har sammen med Randi Fuglehaug skrevet boken Pengekarusellen. Slik lærer du barna om fornuftig pengebruk og unngår at de går i luksusfellen

Podcast
Å gi barna et bevisst forhold til pengebruk er å gi dem en god start i livet! Hør Randi Fuglehaug i samtale med forbrukerøkonom Silje Sandmæl i denne podcasten.
Sandmæl gir gode og konkrete råd om hvordan du kan snakke med barna om penger, fra de som smårollinger maser om ting på butikken til de skal flytte for seg selv for første gang.

Innlegget Silje Sandmæl: Gi lommepenger til barna i ferien dukket først opp på Forlagsliv.

Å spise naturlig, økologisk mat laget fra bunnen av behøver ikke å være vanskelig, mener Niels Christian Geelmuyden og René Zografos. Her deler de oppskriften på en nydelig og enkel salat med spinat og granateple – perfekt som tilbehør til grillmat, kjøttretter, eller som kveldskos.

Geelmuyden og Zografos, forfatterne og ren mat-forkjemperne som står bak boka Sunnheten på bordet, synes det er underlig at den opprinnelige maten har fått betegnelsen økologisk. Hvorfor kan ikke mat uten gift og kunstige tilsetningsstoffer bare kalles mat?

I boka gir de oppskrifter på frokost, lunsj, middag, kaker, desserter og drikke, alt laget av rene, naturlige og i hovedsak økologiske råvarer – stappfulle av næring og smak. Geelmuyden forteller i innledningen til hvert kapittel hvorfor akkurat denne maten er bra for deg. Rettene er dessuten valgt ut med tanke på et bærekraftig landbruk og god dyrevelferd. Spiser du denne maten, gjør du både din egen helse og jorden en tjeneste!

SALAT MED SPINAT OG GRANATEPLE
2–3 personer

100 g spinat, i mindre biter
½ granateple, rens og ta ut de røde bærene
1 revet gulrot
1 rødt eple, i terninger

Legg alle ingrediensene i en bolle og bland godt.

Dressing
3 ss olivenolje
2 ss flytende akasiehonning
1 ss kremet balsamicoeddik
saften av 1 sitronbåt

Bland alt i en bolle og rør godt rundt. Hell dressingen over salaten.

Tips:
Tilsett noen jordbær, så har du en ekstra sunn dessert ferdig på en–to–tre.

Les mer og kjøp boka på cappelendamm.no

Les også René Zografos`tekst Økologisk mat – Nå er det de andre som er de spesielt interesserte

Ønsker du flere tips til digg sommermat? Sjekk ut Fremtidens mat – tang og tare og
Lag Fru Timians kjappe og deilige couscoussalat.

Innlegget Lag den perfekte sommersalaten! dukket først opp på Forlagsliv.

Ved påsketider slutter jeg å bekymre meg for papirbokens fremtid. Det kommer som kastet på meg. En slags plutselig frigjørende tanke. Det er en journalist fra Aftenposten som ringer. Eller en fra Dagbladet eller VG. Kanskje NRK. Det er dette med papirboken. Kontra e-boken. Blir det gitt ut for mange skjønnlitterære bøker hvert år? Er det riktig at kriminalromanen, så elendig som den har utviklet seg til å bli, fremdeles skal befinne seg under innkjøpsordningens beskyttende vinge? Eller er det jeg selv som kanskje har overdrevet litt? Satt det hele på spissen? For blir det ikke gitt ut en mengde gode kriminalromaner i Norge? Hvert eneste år? Og hvordan er det egentlig i Tyskland? Er papirboken truet der?

Helt automatisk, nesten som i transe hørte jeg hvordan jeg selv forsøkte å rette opp tidligere uttalelser, bestride dem og, eller forklare dem, men så var det altså at denne befriende vesle djevelen dukket opp og visket meg i øret. Gi faen. Det er nok nå. La de andre ta dette. De står i kø. Du skal dessuten snart dø. Jeg avbrøt samtalen midt i en av mine egne setninger. Et triks som min far hadde lært meg.

Både papirboken og jeg hadde det helt utmerket. Særlig med hverandre.

Og hadde altså en bekymring mindre i livet fra det øyeblikket jeg kastet telefonen inn på sengen og lukket døren. Både papirboken og jeg hadde det helt utmerket. Særlig med hverandre. Hvordan papirboken hadde det med ungdommen, med andre innvandrere enn jeg selv, eller arbeidsledige og mentalt tilbakestående, stilte jeg meg fra nå av knekkende likegyldig til. Jeg visste med meg selv at jeg aldri, verken på tysk, norsk eller engelsk ville lese en eneste artikkel der det ble spekulert rundt bokens fremtid, ja nåtid for den del. Og at jeg inntil den dagen sjelen forlot legemet skulle pleie, ja gjødsle og øke min leselyst, min medfødte lidenskap for romanen, novellen og diktet. Jeg hadde, nesten uten å vite det, forlatt bransjen og dukket meg i leserens absolutte uskyld.

Alle lesere i min generasjon har bøker i hyllene som har vært med en siden den natten da man begynte å være sammen med fremmede mennesker uten klær.

Jeg husker meget godt den første boken jeg kjøpte selv. Det var Heinrich Bölls Gruppebilde med dame. Jeg hadde allerede lest en mengde romaner, men Bölls bok fra 1971, i norsk språkdrakt allerede året etter, var den første boken kjøpt inn av meg selv til mitt eget bibliotek. Som vokste og la på seg, og som kom til å følge med på alle flyttelass. Slik også alle jeg kjente hadde det. I det minste er det slik jeg husker det. Man kjente bøkene i hverandres hyller, og hver gang man var på hjemmebesøk rundt om, merket man seg også de nye titlene som hadde kommet til siden sist. Jeg hadde venner som la større vekt på vinylplater, men ingen som ikke også hadde en boksamling som la på seg fra år til år. I tillegg kom alle de bøkene som man lånte på biblioteket. ”Folkebiblioteket”. Et vidunderlig ord. Bibliotekbøkene ble nomadene som strøk innom hybelens oase, der den trofaste stammen av egen-eide romaner og diktsamlinger sto tause i hyllene med sine velkjente rygger. Som konstanter i en urolig ungdomstid. Som trofaste veteraner når man omsider slår seg til ro. Alle lesere i min generasjon har bøker i hyllene som har vært med en siden den natten da man begynte å være sammen med fremmede mennesker uten klær. Eller røykte sin første sigarett. Ja, å gå langs sine egne hyller blir som å gå langs eget levd liv. Boris Vians Dagenes skum. Åja, det var hun lille dønn ville fra Brønnøysund. Hamsuns Mysterier. Lest i et eneste rystende drag gjennom en lang natt i Spania. Farvel til våpnene: Catos kritthvite ansikt der han står i trappehuset klokken halv fire på morgenen, med fire kilo hasj i en bærepose.

Hva gjør det meg at bodene i kjelleren her i huset er smekkfull av bokkasser og overfylte hyller som mine naboer har rensket leilighetene sine for? Ingen verdens ting. Nostalgi? Nei. Ikke et snev.

Det man tidligere tapetserte veggene sine med, gir man i dag videre til sin neste etter endt lesing. En ny og solidarisk ånd blant folk flest.

Jeg forlater leiligheten uten andre bekymringer enn flyktningstrømmen fra Syria, neonazismens oppblomstring i øst og vest, samt økosystemenes totale sammenbrudd. Alt i kontrollerte former. Det sliter ikke så fryktelig på meg. Og når det gjelder litteraturen føler jeg meg altså like trygg som en grevling under jorden. Minutter senere slentrer jeg forbi vårt lokale bibliotek. Rettere sagt vårt tidligere bibliotek. De måtte dessverre stenge. Ble for dyrt i lengden. Men hva gjør vel egentlig det så lenge den nye folkesporten handler om å kvitte seg med bøker? Det er ikke alle som skjuler dem i kjelleren. På hver eneste papircontainer finner man nå stabler med bøker som alle og enhver kan ta med seg. Tidligere fant man slitte eksemplarer av heftede cowboybøker på slike steder, men nå om dagen kan det like gjerne handle om Goethe og Schiller i innbundne utgaver. Nytt fra Norden? Anne B. Ragde og Henning Mankell. Det man tidligere tapetserte veggene sine med, gir man i dag videre til sin neste etter endt lesing. En ny og solidarisk ånd blant folk flest. Et opprør mot den elendige trangen til eiendom som alt for lenge har fått bre seg ut i hjemmene. Se her! Ta en bok. Ta tre! I annenhver cafe og kneipe kan man etter endt besøk raske med seg bøker av alle slag og ulike sjangere, alt gratis og til fri benyttelse. Det gamle folkebiblioteket begynner å fremstå som et eller annet som vi heldigvis har kommet oss bort fra. Måtte vi virkelig levere bøkene tilbake etter tre uker? Nå virker den ordningen både urettferdig og ikke så rent lite gammeldags. Boken skal være gratis, den. Og trenger vi egentlig fersk vare når det finnes slike mengder å ta av allerede? Når fant en nålevende forfatter egentlig på noe nytt?

”Snakk ikke til meg om blasfemi, mann; jeg ville gå løs på solen, hvis den krenket meg.” Et sitat fra en islamkritisk roman av Michel Houellebecq? Nei. Det er en harmdirrende kaptein Ahab i Herman Melvilles Moby Dick. Skrevet i 1851. Snappet den med meg fra telefonkiosken utenfor Andreaskirken i Eppendorfer Weg. Som nå, etter at ingen lenger har bruk for telefonkiosker, fungerer som en av bydelens mest populære byttesentraler for litteratur. Nå trekker jeg boken opp av frakkelommen og legger den fra meg nøyaktig der jeg fant den, i takt med tidens ånd.

Jeg tenker på myten om Atlantis. Kontinentet som forsvant i havet. Eller kanskje aldri var til stede i verden.

Og kaster et blikk over gaten der jeg skimter en mann som heller ikke bekymrer seg for bokens fremtid, enda han fra naturens side vel egentlig burde være like skremt som jeg selv en gang var. Bak en møkkete vindusrute påskrevet Antlantis-Antiquariat sitter Karl Heinz Müller-Meyer, blant venner Müllermann, urørlig. Hva lever han egentlig av? Hvorfor bærer han hver eneste dag sine bokkasser ut på fortauet, med et utvalg som selges for fra femti cent til tre euro, når bøkene er gratis her inne i telefonkiosken hvor jeg står? Tvers over gaten? Jeg vet ikke. Jeg vet virkelig ikke. Jeg tenker på myten om Atlantis. Kontinentet som forsvant i havet. Eller kanskje aldri var til stede i verden.

Jeg finner min ungdoms aller første kjøpte kjærlighet i kassen helt borte ved søppelkassen. Der det drypper litt fra takrennen. Bölls Gruppenbild mit Dame. Innbundet. Pent eksemplar, kanskje ikke en gang åpnet Før nå. Tre euro. Omtrent det samme som jeg betalte for billigbokutgaven i Larvik 1974. Med andre ord på aller øverste hylle i Hamburg i 2016. Men når jeg stiger inn i det mørke lokalet under den klingende bjellen, ser Müllermann først litt avvisende på meg over kanten på brillene. Og når jeg vil betale for boken, rister han på den grå hestehalen. Nei. Ikke blant venner. Hadde det vært et praktverk av et eller annet slag kunne vi kanskje ha snakket litt om saken. Men Böll? Ikke tale om. Men når jeg forteller ham om denne bokens plass i mitt liv, hinker han ut på det knøttlille kjøkkenet, og vender tilbake med en iskald flaske prosecco og to glass.

Om han er redd for bokens fremtid? Jeg forklarer at det ikke er jeg som spør, men norske kulturjournalister som stadig ligger på røret mitt. Da ler han hjertelig og lenge, og jeg legger merke til at også han har begynt å miste tennene.

Den neste flasken henter jeg i kjøleskapet på super`n.
Pluss et par myke oster, og et glass oliven uten stein.

Innlegget Del 13: Et stadig ekspanderende bibliotek dukket først opp på Forlagsliv.

Mekke movies
Vinteren 2015 var Breiseth hotell i Lillehammer invadert av skjeggete menn.
Som rett fra et middelalderkvad eller en folkrockfestival vandret de gjennom gangene med mektige hårmanker og joggesko.
Lillehammer og omegn var åsted for innspillingen av actionfilmen Birkebeinerne,og skuespillere og statister var innlosjert på rommene. Et sett lokaler i tilknytning til hotellet var dessuten omdisponert til kostymeavdeling: Stoffer lå spredt utover store bord, symaskiner sto klare til øyeblikkelige modifikasjoner, og skinnfeller og rustninger lå i kasser på golvet. En kanne med og et avkappet hode lå der også.

Klokka var ennå ikke sju om morgenen da jeg entret sminkerommet bak kostymeavdelingen.
Kristofer Hivju, med «call» klokka ti over seks, hadde allerede tilbrakt en god stund foran sminkespeilet. På en liten hylle foran ham hadde frisøren plassert en liten actionfigur som forestilte wookien Chewbacca, det hårete romvesenet fra StarWars.

– De prøver å få meg til å se ut som Chewbacca, sa Hivju. – Jeg prøver å se ut som Mel Gibson i Braveheart.

Etter at hårmanken, det rødlige skjegget og krigeransiktet var ferdigstelt, la Hivju seg på en feltseng mens en spesialeffekt-sminkør lagde et sår bak på skulderen hans.
Denne dagen skulle de blant annet filme en scene hvor Hivjus rollefigur, Torstein, er truffet av en pil og må akuttopereres på 1200-tallsvis.
De skulle spille inn flere scener i de historiske byggene på Maihaugen, og for Hivju var det en lettelse å spille noen scener innendørs, uten rustning, ski og hester – og venting i kulda. Filmen forteller en ganske bearbeidet versjon av historien om de to modige mennene som fraktet kongssønnen Håkon Håkonsson over fjellet til Nidaros etter at kongen var drept av baglerne. Hivju skulle spille den ene av de to birkebeinerne, Torstein Skevla.
På toget fra Oslo, sju timer tidligere, hadde jeg prøvd å få Hivju til å forklare meg hva slags menneske denne Torstein Skevla var: Hva var hans historie, hvordan hadde Hivju jobbet for å leve seg inn i rollen? Han svarte med å bli utålmodig, nesten irritert i stemmen.

For Hivju var det viktigere å finne rollens funksjon.

– Filmens motor og relasjonene mellom karakterene er viktigere enn vi er. Ingen vet noen ting om min karakter, det sies ikke en døyt om meg. Hvilket forhold han har til kvinner, til foreldrene sine? Hivju trakk på skuldrene. – Det eneste jeg vet, er at han er en soldat. Og han er sammen med kompisen sin og vet at han skal dra. Derfor kødder’n, og er glad i’n. Og så skal de redde den ungen, og han synes mora til ungen er litt pen. Da er storyen i gang.

For Hivju var det viktigere å finne rollens funksjon enn historien bak.
Og veien fram mot å finne den funksjonen hadde vært lang. Første gang jeg snakket med ham om Birkebeinerne, var prosjektet fortsatt «superhemmelig».
Han hadde mottatt manuskriptet og lest det for første gang i en stor Mercedes på vei fra Game of Thrones-settet. Han «elsket manuset», og begynte umiddelbart arbeidet med å videreutvikle det. «Jeg går i dialog med regissøren, og går inn i manuset for å påvirke min rolle. Jeg må skru opp equalizeren på min funksjon,» sa Hivju. Siden den gang hadde rollen hans endret funksjon flere ganger.

Underveis i de tidlige rundene hadde jeg en rekke avtaler for å møte ham og være med på manusmøte og leseprøve.
Men avtalene ble alltid flyttet på eller utsatt, på grunn av forandringer i kalenderen hans. En morgen ringte han meg og fortalte at det hadde «falt en stein fra himmelen». Han var blitt oppringt av agenten sin, og først hadde Hivju trodd at hun ringte for å gratulere med Guldbagge-nominasjon for beste birolle i Turist. I stedet var nyheten at en av Steven Spielbergs tre castingagenter hadde tatt kontakt og sagt at regissøren var interessert i Hivju til sitt neste prosjekt.
Sammen snudde Hivju og hans regissørvenn Kristoffer Metcalfe «kontoret på hodet» for å sette sammen en spesiallagd presentasjonsfilm til Spielberg. Fire dager senere satt Hivju på flyet til L.A., på vei til Spielbergs mansion.

Så ville «en svært kjent regissør» ha ham til en rolle i en europeisk-amerikansk actionproduksjon. Og så ble han bedt om å overta Mikael Persbrandts plass i Beck-serien.

Jeg var i en ekstrem situasjon og måtte velge mellom alle disse filmene

– Det amerikanske agenturet mener jeg må gjøre begge, sa han til meg på telefon, – Den danske manageren og kona mener jeg må velge én. Ungene synes jeg skal gjøre ingen. Han lo. Jeg var tydeligvis ikke den eneste som syntes det var vanskelig å få innpass i Hivjus timeplan. Familielivet med to barn var ikke alltid like lett å klemme inn i skjemaet, noe han utdypet en annen gang vi snakket sammen: «Kona mi er jo den aller viktigste personen i min kalender, uten henne hadde det vært umulig å kombinere moviestar med familiemann. Hun er det overmennesket som gjør det mulig at jeg kan reise og mekke movies, og det er jeg henne dypt takknemlig for. På samme tidspunkt som jeg var i en ekstrem situasjon og måtte velge mellom alle disse filmene, skulle Gry i gang med en tomåneders klippeprosess på sin egen film. Men hun var rå, og vi fikk det til!»

Altså måtte han på det tidspunktet velge bare én av rollene, med de følgene det ville få for videre karrieremuligheter.
Han kunne rendyrke imaget som skummel skjeggmann, eller prøve å vise nye sider.

– Jeg kan være russisk bad guy i Frankrike, jeg. Men jeg vet ikke om jeg vil drepe folk lenger. Jeg heller mot Beck fordi jeg vil spille et vanlig menneske, en med familie og vanlige problemer. Det er dette som er the game, ikke sant: En stor del av jobben er å gjøre disse valgene mellom ulike prosjekter. Alle valgene får følger. I dette landskapet er det ingen som snakker om hvorvidt en skuespiller er god eller dårlig. De tar det for gitt at alle er sinnssykt gode. Det de sier er he’s done some poor choices eller he’s on a wrong path.

Hivjus egen sti virket lovende.
Han fikk den svenske Guldbaggen for beste birolle. Turist mottok juryprisen i Un Certain Regard-seksjonen under Cannes-festivalen. Den ble nominert til Nordisk Råds filmpris, ble nominert til beste utenlandske film i Golden globekåringen og ble kåret til beste utenlandske film under Critics’ Choice Movie Awards. Samtidig sanket Game of Thrones, der han spiller sin mest kjente rolle som krigeren Tormund Giantsbane, priser og berømmelse jevnt og trutt og vokste til å bli den mest sette HBO-serien noensinne.

Etter at han var ferdig med å sminke seg, iførte den fryktinngytende birkebeineren seg en hvit slåbrok med en rød dunjakke over og tok plass i minibussen som skulle ta dem alle til innspillingsstedet på Maihaugen. Det store friluftsmuseet er en av Norges største samlinger av gamle bygninger, og filmfolkene hadde fått lov til å bruke noen av husene til innspillingen. En av de andre pelskledde krigerne i bussen viste seg å være Ravn Lanesskog, manusforfatteren, som også hadde en liten rolle i filmen.

– Den rollen din ble vel lagt inn som fun and games, var det ikke sånn? sa Hivju.
De to hadde vært gjennom 21 runder med omskriving av manus, sammen med regissør Nils Gaup.
Tidlig i prosessen hadde de et problem med at de to hovedpersonene var for like, to tøffinger.
Etter hvert kom det fram at Jakob Oftebros figur, Skjervald, var den som «bar den emosjonelle historien».
Familien hans blir drept, han prøver å varsle om at kongssønnen er i fare, og blir dødsdømt fordi han har tystet.
Til slutt kommer han seg unna, møter sin nemesis og får hevn.
– Klassisk hevndrama, sa Hivju. – Skjervald var klar, men hvordan skulle vi gjøre meg klar? Så tenkte jeg at kanskje Torstein er Comic relief, gøy og moro, kommer med oneliners, er litt gæern? Som i Bad Boys, der Will Smith er seriøs, og han andre er han som bare sier jokes hele tida.

Et annet problem var hvordan forholdet skulle etableres: – Før hadde vi et first cute meet og tenkte det som en romantisk biplott, men så skjønte jeg at det var et konstant forhold. Når vi forteller historien om dem, trenger vi ikke vite hvordan de møttes. De er som et ektepar, og det eneste vi trenger å vite, er at de er glad i hverandre og stoler på hverandre. Og da må vi ikke pushe det romantiske forholdet med Inga fra Varteig, for framdriften er viktig.

Det er popcornscenen

Hivju snudde seg mot Lanesskog, som satt bak ham i bussen.
– Det var jævlig gøy å gjøre introduksjonsscenen, sa Hivju. – Der hvor de bare tuller og vi skjønner at de er gode kompiser, og han sier «hold deg unna henne, hun er kongens eiendom». Det er popcornscenen. Hivju gliste. – Jeg liker den terminologien. – Sånne ord gjør det så tydelig hva du skal med scenene: Folk har sittet og glant under de første scenene – og så kommer den scenen her, og folk begynner å spise av popcornet sitt, nå skjønner de at de skal være her og kose seg. Hivju mimet en popcorngumlende kinogjenger med store øyne limt til lerretet.

– Da er du på målskiva, da vet du at filmen gjør det den skal. Den skal treffe han kvisete femtenåringen i salen! Han skal kose seg, han skal si til kompisene sine faen, det var en kul film, dere må se den. Altså – den femtenåringen har følelser, han, og film kan være kunst også, men den må først og fremst funke. Han smilte. – Det er klart, da jeg sa dette til Ruben Östlund, var han helt uenig. Han vil helst at folk skal spy opp popcornet sitt igjen.

Da jeg først møtte Kristofer Hivju, var han akkurat ferdig med filmen Turist, regissert av svensken Östlund.
Som i Birkebeinerne framstiller Hivju den ene av to kompiser som går på ski sammen. Turist foregår dog ikke i Norge på 1200-tallet, men på et hypermoderne skianlegg i Alpene. Og mens Birkebeinerne er en fullblods actionfilm med større slag og flere hester enn i noen annen norsk filminnspilling, er Turist et kompakt samtidsdrama om en mannsrolle under press.

«Jeg lever i tredjeperson nå,» sa Hivju på telefonen

En høstdag i 2014 hadde pressen kommet til et lokale ved Akerselva for å møte Östlund, Hivju og hans medspiller, hovedrolleinnehaveren Lisa Loven Kongsli. Turist var ferdig innspilt og premiereklar, men mye arbeid gjensto fortsatt. «Jeg lever i tredjeperson nå,» sa Hivju på telefonen da jeg snakket med ham før pressekonferansen. Ikke sånn at han klagde, like lite som det kunne falle ham inn å bagatellisere eller trekke på skuldrene av promoarbeidet. Tvert imot, det var «en kjempeviktig del av jobben – sell the damn thing!»

Hivju kom inn i rommet, smattende på en pære. Mannen som er blitt kalt «den siste vestkantbohemen» kastet seg ned i sofaen, og spredde seg utover som en keiser. Det rødbrune skjæret i skjegg og hår ble komplementert av den blå dressen, og matchet av et rødbrunt skjerf. Östlund og Kongsli tok plass ved hjørnet av bordet, mens journalist og fotograf fra VG satte seg i en motstående sofa.

– Denne rollen er beskrevet som en playboy, sa journalisten. – Hvordan har du forberedt deg til rollen?
– Playboy? utbrøt Hivju og lo høyt. Så vred han nennsomt samtalen over på filmens tema. «Manuset gir premissene,» sa han
og beskrev hvordan han og Östlund diskuterte de sentrale moralske dilemmaene. I filmens sentrale scene kommer et tordnende snøskred mot en kjernefamilie.
Familiefaren rømmer, i stedet for å prøve å redde familien. Skredet viser seg å være ufarlig, og hele resten av filmen handler om hvordan familien
takler mannens «svik» – å ikke beskytte kvinne og barn. Hivju spiller rollen som farens mangeårige skikompis.

– Jeg har en venn i nød, og da er det en manns plikt å forsvare sin venn, sa Hivju. – Å si til en mann at han ikke ville forsvart sin kvinne er som å si til en kvinne at hun er en grei kjæreste, men ikke noen å få barn med. Det angriper det urmannlige. – Har dere tenkt på hva dere selv ville gjort? – Jeg har følt på det, sa Hivju. – Jeg er fjellklatrer, og en gang sto jeg på en 50 meter høy fjelltopp … Hivju spratt opp fra sofaen og viste hvordan han mistet balansen med kavende armer. Jeg bøyde meg unna der jeg satt og prøvde å være usynlig på enden av sofaen.

Jeg er interessert i mennesket som dyr.

– Vennen min var den heltemodige typen som kastet seg etter meg.
Plutselig lå Hivju langflat over meg og holdt rundt beinet mitt mens han peste av lettelse i fjelltoppscenen sin. – Life is good! Han satte seg opp igjen og bøyde seg mot journalisten. – Jeg er interessert i mennesket som dyr.

Hivju og Östlund dreide stadig intervjuet tilbake til filmens hovedtese: At alle menn mener de ville ofret seg for familien i en nødssituasjon,
mens sannheten er at de fleste ville fulgt instinktet og rømt. Östlund hadde et arsenal av onelinere av typen «Mitt mål med filmen er å få opp skilsmissestatistikken i Norge,»
som han gjentok i alle intervjuene. Innimellom rakk de også å snakke om prosessen. «Rubens metode» var ifølge Hivju å bruke tid på det som skjer foran kamera, ikke bak. – Vanligvis er det 95 prosent rigging og 5 prosent spill – her var det omvendt. Jeg har fått spille på strenger jeg har lett etter lenge.
– Vissa skådespelare måste man eldna upp, sa Östlund, – men Kristofer måste man tämja som ett vilddjur för att få det lite naturalistiskt.

– Jeg går inn med hud og hår, sa Hivju. – Og, det trenger du ikke skrive: med begge ballesteinene også. Han lo høyt igjen. – Jeg har scenisk Tourettes syndrom. Men ofte får jeg jo ikke lov til å si alt jeg vil, jeg må holde meg til manus.  Du får jo mye oppmerksomhet nå, for Game of Thrones og sånn, sa journalisten. – Hvordan er responsen internasjonalt? – På denne filmen? sa Hivju. – Den har vært fantastisk … – Nei, på deg, sa journalisten.

Mens Hivju ville selge Turist, var pressen interessert i den kommende sesongen av HBO-serien. Men han hadde etter eget utsagn ikke lov til å si noe annet enn «It’s gonna be spectacular, lots of fighting!»

– Jeg leste et sted at du var lei av å få spørsmål om skjegget ditt, sa journalisten, og alle lo og tullet litt, før hun fortsatte: – Når var sist du klippet skjegget? Etterpå var det fotosession utenfor, ved elva. – Det pissregner, sa Kongsli. – Jag hatar så här fåniga innställningar, sa Östlund. Samtidig var Hivju allerede i gang med å gjøgle for fotografen, han stilte seg foran de andre, lo og stakk ut tunga for å fange vannstrålen som rant ned fra presenningen over dem. Fotografen knipset ivrig.

Etterpå ville fotografen ha et bilde av Hivju og Kongsli med ansiktene mot hverandre på hver side av en lyspære. Begge måtte svikte i knærne, og mens de sto der og smilte manisk til hverandre, så det ut som om Hivjus energi hadde smittet over på Kongsli. Etter at de andre hadde gått, kom fotografen bort til Hivju for å takke ham. «Mange skuespillere spiller ikke med, det gjør du.» Hivju smilte og sa han hadde lært mye av å posere for stillbilder. På vei inn for å møte neste avis lente han seg over mot filmdistrubutørens pressesjef og sa dempet: – Nille, sørg for at vi får sitatsjekk på VG-tingen, samtalen gikk litt overalt.

Før mine dager på Birkebeinerne-settet, tok Hivju og jeg toget oppover til Lillehammer sammen, en pendletur han var blitt godt vant med denne vinteren. I løpet av de to timene fortalte han meg blant annet hvordan han hadde løst noe av problemet med Torstein Skevlas funksjon:

– Jeg endte med at dette er en mann som er militær, som vil gjøre alt for kongen, for Norge, for ungen, for kompisen, som ville ofre livet for noe større enn seg selv. Jeg trengte ikke mer enn det. That’s it. Et klart mål. Han må forholde seg til en baby som han ikke vet opp og ned på. En mann med sverd, jeg må drepe ham, jeg må flykte på ski fra fem menn ned en bakke, må ri på hest. Flukt flukt flukt. Det er jo en actionfilm vi lager.

– Mitt vendepunkt som skuespiller inntraff da jeg gikk fra å føle meg som en brikke i regissørens spill, til å bli en historieforteller.

Hivju begynte å fortelle om en scene de hadde spilt inn noen dager tidligere, hvor han og medspiller Jakob Oftebro kom opp på en fjelltopp etter en halsbrekkende actionscene, hvor de hadde flyktet fra forfølgerne på ski, med ungen på ryggen. Der og da, under innspillingen, oppdaget de at de trengte noen replikker, og måtte improvisere. Plutselig stoppet Hivju der han satt i togsetet. Han holdt fingeren i været et øyeblikk. Så begynte han å snakke igjen, tilsynelatende om noe helt annet:

– Mitt vendepunkt som skuespiller inntraff da jeg gikk fra å føle meg som en brikke i regissørens spill, til å bli en historieforteller. Det begynte den niende desember 2009, da jeg hadde tre måneder betalt fri fra teatret, og kunne tenke over hva jeg ville med livet. Jeg hadde nådd mange av målene mine: Jeg hadde fast jobb på et teater, hadde jobbet med mange av de store teaterregissørene. Men så tenkte jeg, «Jeg vil mekke movies». I love movies, fra jeg satt på min fars fang og han synkrondubbet dem for meg. Så begynte jeg å skrive manus, være dramaturg og lage kortfilmer. Plutselig jobbet jeg ikke lenger med å komme med ideer til hvordan vi skulle «løse en scene», slik vi ofte jobber i teatret. I stedet var oppgaven å formidle en hel historie. Hivju fortalte om utfordringene han hadde i arbeidet med Birkebeinerne-manuset. Forsøkene på å finne rollen, prøve ut komikk og oneliners, ende opp med å være soldat. Hvordan han så kom på settet for å filme og forsto at han måtte kaste om på alt nok en gang.

– Jeg trodde jeg skulle spille en actionhelt som skulle redde en baby og kongeriket, men alle scenene viste seg å ha andre kvaliteter,
og jeg måtte slippe ideen og følge det som var viktig i øyeblikket. Det er ikke noen vits i å være tøff når du har en baby i armene. Sånn som den scenen jeg snakket om, på fjelltoppen med ungen. Selv om vi ikke skyter ting i kronologisk rekkefølge, vet jeg alltid hvor jeg er i historien, og når vi skal spille inn den scenen, vet jeg at vi akkurat har vært igjennom en sinnssyk actionsekvens med skikjøring, og så skal vi flytte neverkonten med ungen over på ryggen. Og vi skjønner at der trenger vi en replikk. «Jeg tror vi har ristet dem av oss.» Men så har vi ungen. Det er jo han som er hovedpersonen.

Hivju gikk et øyeblikk i karakter, og viste uttrykket til en birkebeiner som sjekker en ti måneder gammel unge i en neverkonte etter å ha unnsluppet dødsfare. En forbløffet hvisking slapp ut gjennom det store røde skjegget. – «Sover han?!»

Der i togkupeen slo det meg hvor velorganisert Kristofer Hivju var i sin ustoppelige taleflom. Ti minutter tidligere hadde han tilsynelatende avbrutt seg selv og begynt å snakke om noe helt annet, men der var han tilbake ved den scenen på fjelltoppen igjen, og sidesporet var slett ikke et sidespor, men en annen fortelling som ledet fram mot samme punkt. Sånn er det å snakke med Hivju: Hvis man stiller ham et spørsmål, svarer han ikke med en generell påstand eller mening. Han begynner ikke med å si ja eller nei. Han tenker seg om i noen sekunder, før han begynner å fortelle en anekdote som illustrerer det han vil si. Det kan være noe Al Pacino en gang gjorde, eller hendelser fra Hivjus eget liv. Og så jobber han seg inn mot svaret på spørsmålet.

Han opplevde skammen ved å stå på scenen

Typisk var det også at han innledet sin monolog på toget med et «vendepunkt».
Livet hans, gjenfortalt av ham selv, har mange vendepunkter, spenninger og forløsninger, små historier som går sammen i en større.
Omtrent som et velkonstruert filmmanus. En av dem er fortellingen om gutten som var født inn i en skuespillerfamilie, men ikke ville bli skuespiller selv.
Han ville bli rockestjerne. Skjebnen innhentet ham, han spilte teater likevel og sto på Nationaltheatrets scene i en alder av 19 år. En ung gutt som var gasjert skuespiller på landets største scene i kraft av talentet sitt. Han levde ut drømmen, men fikk sceneangst fordi han ikke følte at han hadde kontroll.
Han opplevde skammen ved å stå på scenen, ansikt til ansikt med Espen Skjønberg og Kim Haugen, og føle at han ikke strakk til.
Denne historien forteller hvordan han bygde seg opp igjen, som en robot, gjennom tre år ved Det statlige russiske akademi for teaterkunst i Danmark.
«Da jeg kom dit, og lærerne sa It’s bad, tenkte jeg takk skal du faen meg ha. Help me get better! fordi jeg hadde opplevd å være rævva, på hovedscenen på Nationaltheatret.»

Hivju kom stadig tilbake til dette med å leke

Denne «håndverksreisen» gjorde ham i stand til å gjøre et comeback ti år senere, og for første gang føle gleden ved å stå på en scene igjen.
Historiene finnes i overflod, i flere varianter. I en annen er Hivju mannen som nådde alle sine mål innenfor teatret og bestemte seg for å forlate den trygge jobben for å forfølge sin egen drøm og lage film. I en tredje er han skuespilleren som mistet kontakten med talentet sitt, og fant det igjen da han spilte barneteater i Trøndelag.
– Det var et vendepunkt, sa han. – Jeg hadde hatt sceneangst lenge, men så spilte jeg barneteater i et år, Jul i Prøysenland og Karius og Baktus. Da begynte jeg å leke. Jeg ble fri, jeg ble klovn.

Han tenkte seg litt om. – Og klovnen kan ta av seg den røde nesa og være veldig skummel. Hivju kom stadig tilbake til dette med å leke. Og han framstår virkelig som en leken fyr, samtidig som han kan virke litt skummel. Ikke at han på noe vis er ondsinnet, men man blir uhyre oppmerksom i hans nærvær, slik man ville vært i selskap med en godlynt, leken løve. Nils Gaup beskriver ham som «ekstremt energisk og presis». Kanskje er det beste ordet rett og slett intens. Det er i alle fall et av ordene han bruker oftest om seg selv.
Hivju er en type som holder deg fast med blikket, bruker hele kroppen når han snakker, det er noe dyrisk i tilstedeværelsen – selv da jeg lyttet til intervjuene i ettertid, var det noe påfallende fysisk bare i lyden av ham, hvordan han pustet, smattet og brummet. (Det gjorde tydeligvis inntrykk, også ubevisst: To timer uti opptaket av en av samtalene våre hørte jeg til min forundring at jeg selv på mitt smålåtne vis hadde begynt å imitere talemåtene og lydene hans).

Denne teksten er hentet fra Bår Stenviks bok
Å bli en annen. Hva ett år i hælene på seks skuespillere kan lære deg om film, teater og livet sånn generelt.
Gjennom ett år har Stenvik fulgt seks av Norges fremste skuespillere: Ane Dahl Torp, Eldar Skar, Helen Vikstvedt, Kristofer Hivju, Juni Dahr og Bjørn Sundquist.

Hvordan omformer skuespillerne seg til et annet menneske? Og hvorfor er de så interessante å se på? Les mer om dette i Bår Stenviks blogg

Podcast
Hør Bår Stenvik i samtale med Ane Dahl Torp, Helen Vikstvedt, Kristofer Hivju og Juni Dahr:

Innlegget Kristofer Hivju i samtale med Bår Stenvik dukket først opp på Forlagsliv.

JEG KJØPTE OG LESTE SARAH HALLS NOVELLESAMLING The Beautiful Indifference en gang i begynnelsen av 2012. Jeg husker ikke lenger hvor eller hvordan jeg først hørte om boken, men uansett er jeg glad for å ha oppdaget dette forfatterskapet. Selvfølgelig kan disse fortellingene leses når som helst på året, men siden de fleste av dem nå en gang utspiller seg i sommermånedene, og varmen og tyngden fra denne årstiden ligger og presser over hovedpersonene og livene deres, passer boken godt som sommerlektyre. Om man har smak for mørke.

Språket til Hall er samtidig rikt og enkelt. Som leser flyter man oppå det, og med handlingen – selv om sidene er fulle av pregnante beskrivelser og vakre setninger. Novellene i The Beautiful Indifference handler om følelsenes flyktighet, om kroppens begjær, og i ganske stor grad om døden. Naturen figurerer som et eget, levende vesen og sex skildres som en tvingende, tidvis ødeleggende, naturkraft. Hall skriver også uvanlig godt om sex, her et kort eksempel fra novellen She Murdered Mortal He:

They had had sex again, better, quick and inconsiderate, her underwear taken off, her skirt left on, and then she had gone to work. She had felt extreme happiness. There had been nothing to lose.

Hall har en evne til å sirkle inn det uutsigelige, og å formulere seg om det myke og sarte som om det gjaldt harde fakta. I novellene opptrer forskyvninger, de kan være dramatiske eller de kan være små, små, men de forandrer hovedpersonenes liv fundamentalt. Det ligger et lag av trussel, i noen tilfeller i form av fysisk vold eller skade, over samtlige noveller. Også i den relativt lykkelige tilværelsen siver det inn noe skjebnesvangert:

I had been married for fourteen years. There had been no crimes committed on either side. There was so little regret. But in the end, thinking about our life together made no difference. It was as if love had become scentless, bloodless […]. (The Agency)

Eller så kan det gjelde hovedpersonens fysiske sikkerhet:

She did not want to look behind again. Nor did she want to imagine what was there. The latter option was worse. The dress she was wearing was low-backed. Her flesh felt exposed. She was all meat, all scent. (She Murdered Mortal He)

Den novelle som på en rett frem måte faktisk handler om et menneskes død, flyter derimot stille frem. Det finnes noe truende også her, manifestert som sykdom og invaderende minker, men det er ikke novellens fokus. Her er et nydelig stykke fra slutten av denne novellen, The Nightlong River, som også får avslutte denne teksten:

I thought I would miss her and I did miss her prettiness and her mirth. […] But my dreams were not of Magda. The truth of death is a peculiar thing. For when they leave us the beloved are as if they never were. They vanish from the earth and vanish from the air. What remains are moors and mountains, the solid world upon which we find ourselves, and in which we reign.

Innlegget Min sommerlektyre: Lisa Him-Jensen anbefaler dukket først opp på Forlagsliv.

SOMMEREN ER LESETID for mange, ikke minst for meg. I barndommen min ble lange feriedager, hvor venner var bortreist, tilbrakt med en bunke tegneserier, på terrassen hvis solen skinte. Jeg har noen av mine beste leseminner, eller minner generelt, fra disse sommerdagene. Da jeg ble eldre, innså jeg gleden ved å ligge på en solseng på Santorini eller Hvar og lese eller høre på lydbok i seks-syv sammenhengende timer, kun avbrutt av påføring av solkrem eller en dukkert.

Mange snakker om lett sommerlektyre, men jeg mener at disse lange feriedagene er perfekte til å fordype seg i tyngre, mer ambisiøse leseopplevelser. Nå har jeg en datter på snart halvannet år, og jeg har innsett at det er en stund til jeg kan bruke en hel dag på lesing og soling. Men likevel håper jeg å få lest litt denne sommeren også… For øyeblikket holder jeg på med Vi ses der oppe av Pierre Lemaitre, en temmelig makaber røverhistorie om krigsskadde soldater etter første verdenskrig. Boken gir et trøstesløst bilde av hvordan veteranene ble behandlet da de kom hjem, men er skrevet med en god dose beksvart humor. Jeg leser ofte historiske romaner, og styrer ikke unna mørke temaer selv om solen skinner.

Etter Vi ses der oppe tenkte jeg å ta fatt på The Axeman’s Jazz av Ray Celestin, også en historisk roman. Denne gangen er det krim, hvor vi følger jakten på the Axeman of New Orleans, en seriemorder som herjet jazzbyen for rundt hundre år siden. Vi møter blant andre en ung Louis Armstrong som en av detektivene(!). Jeg hører for øvrig også på historisk krim på lydbok for tiden: The Cold Six Thousand av James Ellroy. Ellroy er kjent for sin nedstrippede, stakkato måte å skrive på. En brutal roman med handling til USAs underverden, i dagene og årene etter drapet på JFK.

En bok som lenge har stått på listen over bøker som må leses er 1984 av George Orwell – og i sommer skal den til pers. Denne dystopien, utgitt i 1949, blir bare mer og mer relevant, spesielt i disse overvåkningstider. Ironisk nok er det en av få romaner jeg har lastet ned som e-bok. Jeg lurer på hva Orwell hadde syns om Ipad’er … Som i mine fordums somre, håper jeg også å få lest litt tegneserier denne sommeren. Comixology.com, en nettside for digitale tegneserier, har akkurat startet en abonnementstjeneste (ala Netflix og Spotify) hvor man kan lese så mye man vil for en månedlig sum. Så det er ikke utenkelig at det for det meste er en bunke tegneserier, en digital bunke riktignok, som i år kommer til å ligge ved siden av solsengen.

God sommer!

Innlegget Min sommerlektyre: Alexander Løken anbefaler dukket først opp på Forlagsliv.

DRØYE TO UKER har gått siden Brexit, og det offentlig rom i Europa koker over av sarkasmer og besk humor. De to mest prominente UT-figurene har valgt å skygge banen og forsvinne i kulissene, tross sin tilsynelatende seier. Nigel Farage, Europamester i arroganse og banale forenklinger, og Boris Johnson, mannen som mange mener kom ut av et skap med feil bein først, har begge sagt nei til å lede sine partier og dermed ta ansvaret for det de har stelt i stand.

Kommentatorene fråtser i metaforer: britisk politikk er blitt en parafrase over Game of Thrones og House of Cards; den høyst uventede formannskandidaten Michael Gove er en moderne versjon av Brutus som dolker sin venn og velgjører i ryggen. Boris Johnson blir en slags Julius Cæsar, noe som halter på mer enn en måte. Han er rar og morsom med sin forblåste sveis, keitete manerer og pussige formuleringer, men han er meget langt fra en statsmann.

   Kokt inn til beinet har Brexit to hovedbudskap. Det ene er at tilliten til dagens form for politisk ledelse er på et lavmål i hele Europa. Det andre er at folkeavstemning er en dum og uverdig måte å løse vanskelige politiske spørsmål på.

I TRE BØKER OG hundrevis av foredrag har jeg ment noe om hvordan politikken utviklet seg i de tre tiårene markedsliberalismen fikk råde grunnen i Europa. Vi snakker om perioden fra Margaret Thatchers Big Bang i 1980 til gjeldskrisen traff Europa midtskips i 2010. Politikken gav gradvis fra seg styring, og finansverdenen fikk skrive sine egne regler. Samtidig ble politikk mer og mer et yrke, et karrierevalg, med alt det innebærer i vår profittfokuserte verden. Ved hjelp av en viltvoksende horde durkdrevne fiksere (fra medierådgivere og valgstrateger til stylister), markedsførte mange politikere seg selv som ferskvare på velgermarkedet. Gjenvalg var overordnet mål for nær sagt alt. Praksisen undergravde seriøsiteten og dermed tilliten.

Lesere og lyttere klappet for disse beskrivelsene, men politikere anla mørke blikk og anklaget meg for politikerforakt.

Nå ser jeg at en av dagens mest reflekterte og prinsippfaste norske politikere, kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, vedgår at tilliten til det politiske lederskap i Europa virkelig har sunket til et alarmerende lavt nivå. Mellom linjene i hans tankevekkende kronikk i Aftenposten den 3. juli i år, går det også frem at politikerne selv har ansvaret for at det er blitt slik, og at dagens uro bare kan dempes ved at de selv gjør det som må til for å gjenreise tilliten.

DET BRINGER OSS rett tilbake til skittentøysvasken etter Brexit. Det er mye som tyder på at flertallet av velgerne ikke hadde oversikt over hva de sa ja eller nei til. Forgrunnsfigurene for begge fløyene argumenterte taktisk. De spissformulerte budskapene, konsentrerte seg om innvandring og penger, hvilket de mente er det eneste folk forstår, og lot de brede perspektivene ligge igjen i kjelleren. Da britene våknet med bakrusens kvaler etter valget, fikk mange av dem en isnende følelse av at premissene for deres valg var feil.

Nå snubler britiske politikere i beina på hverandre for å forsikre hvor høyt de respekterer folkeflertallets avgjørelser. Påstanden om at et referendum bare er rådgivende, er i praksis det rene sludder. Både britene og EU er blitt offer for et farlig spill. Satt på spissen har både velgerne og den politiske ledelsen snublet blinde og døve inn i en felle uten utgang.

Folkeavstemning er ikke demokrati, og det vet de styrende organer såre vel. De fleste land har også kontrollmekanismer som hindrer at uansvarlige beslutninger blir irreversible, mange krever to tredjedels flertall for grunnlovsendringer, og avstemningene går gjennom flere faser. Alt slikt er suspendert i folkeavstemninger. Et spørsmål med enorm kompleksitet og uoversiktlige ringvirkninger blir altså lagt ut til et publikum som ikke forstår noe særlig av noe av det, velgerne bombarderes med propaganda, avgir stemme – og vips er nasjonens skjebne forseglet.

HVIS TROVERDIGHETEN til de politiske ledersjiktene i Europa skal gjenopprettes, forutsetter det at den politiske klasse redefinerer sitt ansvar for å lede. Politikernes oppgave er også å være opinionsledende, ikke bare opinionsledet.

Folkeavstemning er en ytterst risikabel måte å vri seg unna vanskelige politiske problemer på. For å si det enkelt.

Innlegget Folkeavstemning er feigt dukket først opp på Forlagsliv.

Hvor henter du inspirasjonen fra? Det må vel være et av de mest fryktede spørsmålene en forfatter kan få. Sitter jeg i lotusstilling på et svaberg i solnedgangen omringet av aromaterapilys mens jeg skribler ned gullkorn med gåsefjærpenn? Nei. Jeg prøver å huske hva min indre tenåring likte å lese. Hør for deg litt harpemusikk her for å bringe oss tilbake til åtti-nittitallet

:

Bøker som endte midt i en setning for at leseren skulle tenke ut slutten selv, døde venner og slektninger, «pappas nye kjæreste» – en 70-tallssky av traurighet hang over ungdomsbokhyllene langt inn i nittitallet. Men det fantes lysglimt. En bok hadde et mystisk opptak – på kassettspiller, selvsagt – hundre år gamle kjærlighetsbrev, en forsvunnet egyptisk statue og merkelige planter som reagerte på følelser. Boken var Maria Gripes Tordivelen flyr i skumringen. Hørespillversjonen har senere blitt kåret til tidenes beste radioteater, og det var nok flere enn jeg som satt klistret foran radioen hver lørdag.

Kaldt nedover Ryggen var en annen bok jeg leste om og om igjen. Samlingen av spøkelseshistorier var satt sammen av André Bjerke, og til tross for de makabre 70-talls illustrasjonene (som forøvrig kan traumatisere hvem som helst, se bilde), var fortellingene av den klassike, gotiske Edgar Allen Poe-aktige typen. Men Spøkelset fra Canterville skilte seg ut. I motsetning til resten av boken som er rene mareritt-leksikonet (på en bra måte!), så er denne historien av Oscar Wilde faktisk morsom. En rik amerikansk familie flytter inn i et engelsk herskapshus. Problemet er bare at huset er hjemsøkt, men gjenferdet er den som skal bli mest frustrert. All skrangling med kjettingene ignoreres og blodflekkene gnikkes effektivt vekk med flekkfjerner. Emma, hovedpersonen i den nye boken min, Hvileløs, har litt av den samme pragmatiske holdningen når hun prøver å hjelpe gjenferdet Alex, og kunne sikkert ha skrevet en håndbok i ”hvordan å leve med gjenferd” etterpå.

I engelsk-hyllene på skolebiblioteket fant jeg ”Something Wicked This Way Comes”. Boka av Ray Bradbury, som handlet om et omreisende tivoli fra helvete, ble den første engelske boken jeg leste og ga meg smaken på horrorsjangeren (i tillegg til karusell-fobi).

Neste naturlige trinn på horror-stigen var Stephen King. Bøkene hans er ofte basert på et stort ”What if?”-spørsmål. Hva om du kunne se inn i fremtiden, hva om du ble innesnødd på et hotell gjennommarinert av ondskap, hva om Kennedy overlevde, også videre. Mitt ”hva om”-øyeblikk kom da jeg tenkte; Hva om en av alle dem man går forbi på gaten hver eneste dag er gjenferd? Hvordan ville det se ut? Hvordan ville jeg reagert? Jeg bestemte meg for å spinne videre på idéen, og dermed kom gjenferdet Alex til verden, sammen med Emma – den eneste som kan se ham og hjelpe ham med finne ut hvem han er.

Jeg var nylig på et arrangement med Tor Åge Bringsværd, som sammen med Jon Bing introduserte flere enn jeg til science fiction og fantasy i oppveksten. Han ble intervjuet om skriveprosessen og sa noe som rørte meg; noen forfattere begrenser seg ikke til naturlovene. De søker etter noe mer.

Å ha nysgjerrigheten til å utforske det som ligger utenfor det vanlige, grå og hverdagslige – det er hva jeg lærte av å lese disse mer eller mindre makabre bøkene. Jeg håper jeg kan spre den samme nysgjerrigheten i mine egne bøker.

HER ER BOKA:  Hvileløs av Tina Trovik

Innlegget Tina Trovik: Om Hvileløs dukket først opp på Forlagsliv.

REDAKSJONSSJEF ANNE SØYLAND lander i den gule sofaen med et smil, og en sirlig bunke papirer i hånden. Hun ser som alltid uforskammet fresh ut, og jeg tenker at det kanskje er noe som smitter av når man lever deler av livet sitt i Paris. Men nå er det høstens bøker fra fakta-redaksjonen det skal handle om. En rekke store produksjoner er på gang, og det er alltid spennende med en liten snikkikk på hva som kommer. 

Så Anne, hvordan ser listen ut for høsten?
Det er en bred og god liste, og det har vært uhyre vanskelig å gjøre et utvalg for denne forsmaken. Men jeg har gjort et forsøk og så får du heller gi meg litt ekstra plass hvis jeg skulle ha bruk for det!

Først av alt vil jeg nevne Arne & Carlos FUGLER. Boka er et oppkomme av kreativitet, og akkurat som med Julekuler i sin tid, så er disse fuglene av en slik art at du kan strikke disse fuglene på en dag. Det er farger, glede og fantasi som ikke er vanskelig å få til! I denne boken finner vi fuglene vi ser på fuglebrettet, med naturtro farger. Og så finner vi fantasifugler med alle slags farger og pynt. Veldig fine! Arne & Carlos har et spesielt kreativt blikk, de er så nysgjerrige og lar seg inspirere av alt mulig – det er alltid en glede å se nye prosjekter fra deres hånd. Det er virkelig bare å glede seg til den nye boken kommer!

Jeg er så enig! Selv for en som meg, som ikke strikker eller hekler selv, så er det alltid inspirerende med det som kommer fra Arne & Carlos. Og fugler er jeg glad i, så kanskje jeg skal gi strikkepinnene et nytt forsøk? Hva ser dere av øvrige trender innen hobbyfeltet?
Vi ser at det fortsatt er enorm fokus strikking, men vi lurer jo på hva som blir det neste. Ting ute i Europa kan tyde på at SØM er det neste store på hobbyfeltet, så vi er spente på om vi vil se mer til dette i årene fremover. Det er mye fokus på gjenbruk, og da blir det naturlig å sy om. Vi har allerede sett en del til dette – men sannsynligvis vil det øke. Håndarbeid er uansett i vinden, det er mye glede i å lage noe selv. Og en ekstra glede  å både gi bort og få noe som er laget for hånd. Det er en luksus å ta seg tid til å lage noe, og også et element av mindfulness i håndarbeid. Og det er mye mindfulness i å bruke tid på kjøkkenet også!

Nemlig! Hvilke spennende kokeboknyheter kan vi vente oss i høst?
Det blir en høst som vil handle en hel del om mat, og vi har en rekke kokebokutgivelser på trappene! Jeg har valgt ut tre forskjellige bøker som på hver sin måte viser aktuelle mattrender, og som det skal bli veldig morsomt å gi ut.  Først vil jeg nevne GRØNN BONANZA  – Potetpizza, sommerruller og blomkålwings med mat fra den svært populære matbloggen Green Bonanza.

Ja! Det er en min favoritt – Bloggen til Mia Frogner er det lett å bli hekta på, og den boken skal jeg LETT ha!
Ja, hun er virkelig spesielt god på formidling. Det å lese hennes beskrivelser av hvordan hun lager mat, hvordan matlagingen oppleves, er inspirerende. Forfatteren er oppvokst på gård, og det gjør også noe ekstra med forholdet hun har til maten og til hvor den faktisk kommer fra. Denne kokeboken har altså full fokus på den grønne og bærekraftige maten, og den vil bli inndelt etter grønnsakene. Det blir en lekker og svært brukervennlig kokebok for de som vil spise mer grønt eller helt vegetarisk.

Det er liten tvil om at det er en trend å spise mer grønt, og det blir topp med enda en god kokebok i min hylle. Hva har du mer på kokebokfronten? 
Vi skal utgi en annen veldig spennende bok, nemlig Bjørn Tore Furset og Marianne Nygård-Hansens RÅ VARE. I denne kokeboken deler mange av Oslos beste kokker oppskrifter fra restaurantene de jobber i. Boken blir inndelt etter årstider, og kokkene lager mat basert på de beste råvarene innenfor hver sesong. Kokkene setter sitt eget preg på råvaren, slik at variasjonen blir stor. Veldig spennende!

Men hver dag kan jo ikke være en fest – selv om vi skulle ønske det! Hva med de som trenger tips til hverdagsmaten? 
Da passer den tredje kokeboken helt perfekt. Adams matkasse har blitt en supersuksess på kort tid, og nå kommer kokeboken med menyene fra matkassene! ADAMS MAT er den perfekte kokeboken i en hektisk hverdag, både for familier og de som lager mat til seg selv. Ukemenyene er lagt opp slik at du handler inn det du trenger for en uke, og i slutten av uken skal det ikke være rester igjen. En annen trend i tiden er fokus på matsvinn – og dette tar Adam på alvor! Adam Bjerk har vært kokk på kokkelandslaget, så han er en erfaren kokk til tross for sin unge alder. Hva skal vi spise til middag? Adam har svaret!

Jeg kunne ha snakket om mat til evig tid, jeg. Men vi må se på den øvrige listen også. Hva annet har du på lur?
Noe som er aktuelt akkurat nå er fokus på psykisk helse. Vi ser dette i pressen, i NRKs serie Jeg mot meg og i TV-serier. I høst utgir vi boken HVERDAGSPSYK, som tar for seg dette temaet. I vår tid lider vi under et hverdagspress, og mange, særlig de unge, sliter med at de ikke har det bra med seg selv når de ytre sett burde ha det bra. I denne boken så tar de to unge psykologene Carina Poulsen og Rebekka Th. Egeland for seg temaet, og gir leserne en verktøykasse som de kan bruke for å håndtere utfordringene i hverdagen. Vi har stor tro på at dette blir en både viktig og veldig god bokutgivelse.

Spennende. Og veldig interessant tema. Nå har vi vært innom hobby, kokebøker og en viktig bok om psykisk helse – hva vil du nevne til helt til slutt, for å virkelig vise bredden i høstens liste?
Da må jeg nesten trekke frem boken om JESPERPUS.

Jesperpus?
Ja, nettopp JESPERPUS. Denne pusen er virkelig noe helt for seg selv. Han er med matmor på tur nærmest overalt, både i skog og mark og i byen. Videoen med Jesperpus på skitur har

vært vist nærmere 400.000 ganger og har vært en gedigen viral hit. På Facebook har denne katten over 50.000 følgere. Det er en helt spesiell pusegutt vi snakker om her, og selvsagt må han også ha sin egen bok. Det blir en bok med mye bilder, med livet fortalt fra hans ståsted. Men den inneholder også mange tips om kattehold og kattepsykologi for alle som enten har katt selv, eller som er ekstra glad i katter. Vi opplever allerede enorm interesse for denne boken, både i inn- og utland, så det skal bli spennende å utgi den i oktober!

Du vet hva de sier om katter – internett elsker katter! – så dette skal nok gå veldig bra! Men når er det øyeblikkelig ferietid, og da blir det avsluttende spørsmålet: Hva skal du lese i sommerferien?
Jeg har fortsatt tilgode å lese Linn Ullmanns De urolige, så den skal jeg prøve og få lest i sommer. Det er en forfatter jeg har fulgt siden hun debuterte. Og jeg skal lese Lars Saabye Christensens Magnet. Saabye Christensen har et språk som bare flyter avgårde, og det er alltid både behagelig og givende å lese noe av ham. Hisham Matar, forfatter fra et trøblete Libya, har også kommet med en ny roman jeg hører gode ting om, så det er en mulighet. Hjemkomsten heter den. Og kanskje jeg får lest Vigdis Hjorths nye roman Arv og miljø, som kommer til høsten. Hun er en flott forfatter, modig og ærlig, og hun blir bare bedre og bedre.

Enig. Da gjenstår det bare å si GOD SOMMER – og etter hvert: strålende bokhøst!

Innlegget Redaksjonen lekker: FAKTA dukket først opp på Forlagsliv.

HVEM VAR DE, DISSE FORFATTERNE SOM BIDRO TIL FORTIDENS FOLKELESNING, men som ikke lenger er en del av vår felles hukommelse? Dette er en interessant tematikk som Nasjonabiblioteket har satt søkelys på. Gjennom bokutgivelser og foredrag vil Nasjonalbiblioteket aktualisere og vitalisere utvalgte forfatterskap, sett gjennom noen av våre fremste samtidsforfatteres øyne. Først ut var Dag Solstad, som i våres holdt sitt foredrag om Olav Duun. Deretter var det Ole Robert Sundes tur med Johan Borgens Lillelord-trilogi, og nå sist, Vigdis Hjorth, som har finlest Herman Wildenvey, min hjembygds dikter.

Mordet på Herman Wildenvey
Jeg var der, en vakker lørdag i juni. Og som alltid – Vigdis leverte. Lærd, belest, underholdene og vittig. Til tider nesten perfid. Hun begrunnet, eksemplifiserte og argumenterte på en overbevisende måte for hvorfor den en gang så folkekjære og bestselgende forfatteren i dag er nærmest ukjent for folk flest. En fullsatt sal og et lydhørt, godt voksent publikum hadde møtt frem, men også et og annet yngre fjes med spissede ører var å se. Kanskje mer for å høre Vigdis, enn for å høre om Wildenvey? Personlig ønsket jeg både å høre Vigdis og hennes foredrag, hvis passende tittel, i min bevissthet, underveis vokste til Mordet på Herman Wildenvey. Med glimt i øyet. Tross drapsforsøket, ble jeg selv inspirert til å nylese Wildenvey, og tok like godt med meg hans samlede dikt nå i ferien. Og jeg har kommet til, det berettigede og betalte drapsforsøket til tross, at dikteren fortsatt rører på seg, og berører meg. Jeg mener at deler av Wildenveys dikting  fortsatt fortjener å bli lest, om enn i små porsjoner og det arkaiske språket til tross. Og helt glemt er han heller ikke. Nylig har Larvik oppnevnt seg selv til Norges poesihovedstad og etablert en årlig poesifestival, med henvisning Wildenvey og andre diktere som har hatt tilknytning til byen. Wildenvey bodde i Stavern de siste 25 år av sitt liv. Hans villa, Hergisheim, er godt bevart og kan besøkes etter avtale. Wildenveys barndomshjem Portåsen i Nedre Eiker, er museum og et aktivt kulturhus. Jon Eikemo har i nyere tid utgitt en Wildenvey-CD og turnert med programmet En dikter i sitt rike. Og flere «yngre» musikere har tonesatt og sunget Wildenveys dikt. Dette er mitt forsøk på å blåse liv i den skinndøde, som i sin tid ble kalt «sommerens dikter»:

DISSE VERS
Disse vers er ville vekster i en sommer drysset hen,
hver gang gleden over livet var mig sterk og nær og ny.
De er skrevet av en hedning, som vil leve av sin penn,
Og som kun er den og den.
Og som om og om igjen
spiddet pennen hen i veggen. Men tok veldig fatt på ny.
…

Wildenvey inn med morsmelken
Min hjembygds dikter, Herman Portås (1885-1959), med kunstnernavnet Wildenvey, oppnådde i sin samtid en enorm popularitet med sine rebelske, slentrende dikt, og var en bestselgende forfatter helt fra debuten Nyinger i 1907. Ikke sjelden solgte hans diktsamlinger mer enn 10 000 eksemplarer. Etter at bygdedyret hadde herjet fra seg, ble han også folkelesning i hjembygda. Selv vokste jeg opp med Wildenvey og hans diktning. Og anekdoter om forfatterens til dels utagerende, begersvingende levesett, hans kvinnehistorier og «uekte»barn; et fascinerende kunstnerliv. Og det gikk rykter, som at han egentlig var sønn av Oscar Wild! Min morfar kunne mange Wildenvey-dikt utenat og likte å deklamere. Min mor opplevde som ung å møte sin eldre og utflyttede sambygding som tiljublet forfatter i Minneapolis. Stas! Blant norskamerikanerne «Over there» var Wildenvey minst like populær som hjemme i Norge, og ble mottatt som en slags poesiens svar på Ole Bull. Selv har jeg, som mange andre, vært fascinert av dikterens sans for rim og rytme og hans språklige eleganse og lekenhet; ordekvilibristen Wildenvey. Jeg leste tidlig hans erindringsbøker, og jeg kjente familien. Som barn var jeg hyppig gjest i barndomshjemmet, Portåsen, der Wildenveys halvsøsken, Hans og Signe, drev småbruket videre. Sammen med  buhunden Ajax. I Portåsen har jeg drukket av postkaret på tunet, og overnattet i høyet på  låven. Interessant lesning om forfatterens liv og virke, der man også får innblikk i det samtidige kulturliv, er Tom Lotheringtons kritikerroste biografi, Wildenvey – Et dikterliv (Aschehoug 1993).

Vokste opp med åtte halvsøsken
Herman vokste opp med en fanatisk religiøs far, som tross sin strenge tro, hadde satt barn på to søstre samtidig. Han fikk Herman med den ene og giftet seg med den andre. Og jukset på guttens fødselsår for å dekke over «miseren». Da Herman var fire, overlot moren, Hanna, sønnen til faren og tanten på småbruket i Mjøndalen. Sønnen lengtet vedvarende etter moren. Etter hvert fikk han hele åtte halvsøsken! Men Herman kjente seg utenfor og annerledes. Han hadde et lyst hode, og flyttet derfor tidlig hjemmefra for videre skolegang. I første omgang bodde han faktisk på et kvistrom hos mine oldeforeldre nede i bygda.

Wildenveys plass
Det måtte gå nesten ti år etter Wildenveys død, før han ble hedret som fortjent i hjembygda. I 1967 ble Wildenveys plass anlagt, med en vakker dikterstatue laget av vennen Ørnulf Bast. På sokkelen kan man lese Wildenveys dikt Hjembygdens sanger. Diktet er skrevet under et opphold i Danmark. Det rører meg stadig. Sentimentalitet? Vemod? Det er nok litt av begge deler. Her er de to første versene:

HJEMBYGDENS SANGER

Ute fra verden den vide
kaller en sang meg hjem.
Hjembygdens bakker blide,
Herren velsigne dem.

Kommer jeg dit om våren
heles mitt søndrede sinn.
Gyllen av smil glir tåren
over mitt slitne sinn.
…

Traff høy og lav
Det wildenveyske dikt brakte en muntlighet inn i norsk poesi, noe som kan forklare utbredelsen og populariteten. Diktene var lette å lese, og lette å huske og dermed sitere. «Alle» kunne noen strofer av Wildenvey. Innholdet hadde appell til det brede lag, slik at også allmuen falt for hans penn. At han selv kom fra små kår, bidro nok også til populariteten. Han var opptatt av det vakre, skrev lette og til dels ukompliserte dikt. Og brukte hyppig humor. Kanskje hadde han et behov for å fortrenge en ulykkelig barndom og andre livsutfordringer, som det dramatiske skipsforliset han opplevde som 19-åring? Uansett traff han både høy og lav med sin diktning. Når han holdt foredrag og opplesninger landet rundt, kunne både småkårsfolk, kritikere og selv kongen sitte i salen. Og han hadde et opplagt talent for å tekkes sitt publikum. Man snakket om stemmen..

SPØR IKKE OM KJÆRLIGHET
Spør ikke om kjærlighet varer.
Det vet du den ikke gjør,
hvem du enn er som spør,
og hva du så svarer.
…

UT I SKOGEN
Ut i skogen på et laken,
lå en pike helt naken.
Hun hadde intet på seg uten meg,
hilsen Herman Wildenvey.

«..med et vingefang som på det beste minner om Henrik Wergeland»
Wildenvey var også en ettertraktet oversetter og gjendikter, og han hadde en grublende side som ofte har blitt oversett. Litteraturprofessor Asbjørn Aarnes, en fremstående formidler av poesiforståelse, har i et intervju med NRK uttalt:

”Herman Wildenvey er sett på som en lettsindig, flagrende og kåserende dikter. Jeg er overbevist om at det er et annet stoff i Wildenvey. Han er en stor metafysisk dikter. Ikke en forkynnende dikter, men med et vingefang som på det beste minner om Henrik Wergeland. I tilknytning til den store poetiske tradisjon er det verd å trekke sammenligninger nettopp med Wergeland.”

Store ord! Og dette er kanskje mitt hovedanliggende når jeg nå løfter frem «min» Wildenvey, at han også kunne skrive alvorsfylt og reflektert, med de vakreste metaforer. Her er mitt favorittdikt – ønsket lest ved livets slutt:

FERGEMANN TID
Gå inn i din høstlige haves port
og lytt i den stille kveld.
Det er som du hører en båt ro bort,
og båten er jorden selv.

Innlegget Drapet på Herman Wildenvey dukket først opp på Forlagsliv.

Det er en fin tid. Sol og sommer i Oslo. Jeg går gjennom Slottsparken til og fra jobb hver dag. Her er det benker å sitte på og grønn, avslappet atmosfære. Jeg tenker at det er fint å sitte på benk og lese litt i en bok. Bla litt, titte litt på folk og bla litt igjen. I sommer har jeg plukket fram en bunke bøker jeg lenge har tenkt på å lese, men ennå ikke fått lest. Jeg har lagt til et par bøker jeg nylig har lest og et par som jeg trenger å lese om igjen fordi jeg skal gjenforenes med miljøene i bøkene. Og så har jeg tenkt litt på de parkene jeg skal lese dem i.

UNIVERSITETSHAGEN, OSLO. Har du vært der inne, sittet på benk og følt stillheten fra vanndammen og avsondretheten? Til en sånn intim universitetshage må vi ha en skikkelig intellektuell vekker av en bok, og den bør føles litt ung. Først på listen min står Farvel til Eddy Bellegueule av Edouard Louis. Den kommer stadig opp i kritikernes referanser og omtaler. En kritiker mente til og med at den var bedre enn Per Knutsens Broren til Hugo. Det tviler jeg jo på er mulig, men jeg er villig til å gi den en sjanse. Noe sier meg at den franske romanen også er noe helt annet. I Farvel til Eddy Bellegueule skriver Edouard Louis sitt eget liv og flukten fra den frustrerte og fordømmende arbeiderklassen. Boka ble en sensasjon da den kom ut i Frankrike og skapte enorm debatt. «Boken hans får frem at fattigdom ikke er noe vakkert syn, og at de privilegertes toleranse, på tross av hykleri og blindhet, er å foretrekke fremfor fysisk vold. Det gjør også mindre vondt.» skriver Susanne Hedemann Hiorth I DN.

EGOTRIPP PÅ OSCARSHALL, BYGDØY. Dronning Sonja har gjort en god jobb her oppe på høyden. Det nye utsiktspunktet med fritt blikk til Kiel-fergen krever sin bok. Boken som vil kreere anerkjennende nikk blant de intellektuelle og tyskspråklige turister. Den er en gave fra min tidligere kollega Cecilie og jeg har ikke rørt den før nå. Gerald Sommers Gassen und Landschaften, en flere hundre siders essaysamling om sykdomstematikken i Heimito von Doderers Die Dämonen. Dette var sånt vi holdt på med da vi studerte Germanistik. Ikke for de vanlige, og jeg burde antagelig skaffe meg stråhatt før jeg setter meg på benk med den og lar meg rive med inn i «spinatgrønne landskaper og drømmen om det blå på den andre siden». Dessuten hadde Heimito von Doderer en spennende personlig historie, og var krigsfange i Oslo fra 1945 til 1946.  Sommerens store egotripp, dette.

SIRKUS PÅ LØKKA. En perfekt parkbenkbok er Kristian S. Hæggernes’ nye langdikt Alle skrittene et helt liv krever. Men den har jeg lest og omtalt flere ganger. I ulest-bunken finner jeg i stedet Siv Wyllers Sirkus Maxim. Jeg har lest intervjuet som kollega Anne Østgaard gjorde med forfatteren tidligere i år. Sirkuset i denne boken er et sirkus som holder på å gå til helvete. Jeg tenker at mennesker ofte viser sin berettigelse når ting går til helvete. Dette vil jeg vite mer om. Og så var det dette med at deler av handlingen er lagt til Novosibirsk. Et sted vi tenker på som fryktelig, men som ikke er det. Visste du at det er mye, mye varmere der enn i Oslo om sommeren? Siv Wyller må leses. Siden jeg ikke skal til Novosibirsk i år, tror jeg at jeg vil gjøre det sammen med solbadende mangfold i SOFIENBERGPARKEN på Grünerløkka i Oslo.

KLASSISK I CATETE-PARKEN, RIO DE JANEIRO. Fra 10. juli blir det Rio de Janeiro på meg. Klisjeen skriker vel på strand her nede, men faktum er at denne byen også er en pen klassisk by med skyggefulle plasser og parker. Catete-parken, ved det gamle presidentpalasset, halvveis på metroen mellom Ipanema og sentrum, er et sånt sted. Dette er den beste parken å lese bok i på disse kanter. Her i Parque do Catete er forbindelseslinjene til historien tydelige. Fra lesebenken min kan man se opp på soveværelset hvor president Vargas skjøt seg i 1954. I år skal jeg sitte under vinduet hans, blant romerske statuer, under trærne, se på svanene og hegrene og lese lange avsnitt i romanen Augustus. Det er den nye utgivelsen på norsk av John Williams. Dagens brasilianske såpeopera i Brasília har også så avgjort trekk som kan minne om keiser Augustus’ tid. Intet er nytt under solen og det er noen ganger fint å bli minnet på det. Det er to cafeer i parken og jeg skal unne meg både kaker og kaffe, kanskje til og med en øl. Etterpå tar jeg metroen hjem og gjør ikke mer den dagen. Noen dager øver jeg meg på å bli gammel, og det føles deilig.

CLARICE LISPECTOR BLANT SVANER. Ikke en dag i Rio uten Clarice Lispector. Brasils ukrainsk-fødte store litterære stjerne. Mange her i landet er blitt skremt av de første oversettelsene til norsk, den gangen man plukket ut de minst tilgjengelige og mest europeisk-intellektuelle tekstene hennes. Litt urettferdig, for i Brasil er hun mye lest og ganske folkekjær. Nå er det kommet mer tilgjengelige ting av henne også på norsk. Den lille romanen Stjernens time, oversatt av Ida Munck og utgitt på Bokvennen forlag i fjor, går definitivt godt til en lat dag i parken. «Ei tynn lita flis av ein roman om ei mager ungjente, forfatta av ein svulstig, oppdikta forfattar. Første møte med Lispector har vore fullt av overraskingar. Ikkje før etterpå forstod eg kor godt eg likte boka.» skrev NRKs Marta Norheim om Stjernens time. Jeg har tenkt å lese denne sittende på en benk ved svanedammen på Praça Nossa Senhora da Paz. En av Ipanemas hyggeligste parker, i årevis hjemsøkt av en infernalsk metroutbygging. Men nå suser snart OL-deltakerne forbi langt under jorden og parken er igjen klar for meg og Clarice.

INNOCENTIA PARK, HAMBURG. På sensommeren skal jeg til Hamburg. En by jeg ikke kjenner så godt, men som jeg nå skal stifte litt mer inngående bekjentskap med. Det kan bli tid til en tur i parken der også. Jeg har sett meg ut noen parker. Blant annet Innocentia Park, som Ingvar Ambjørnsen har skrevet romanen med samme navn om. “Det lukter stramt av den våte jorden og den like våte asfalten, i uke etter uke har solen varmet støvet, hetet det opp, nå slipper støvet sine ulike dufter, de flyter i hverandre i dette som blir lukten av sensommer, våt sensommernatt.” Historien om den tyske eiendomsmagnaten, hans tretthet og oppbrudd vil passe meg utmerket på dette tidspunktet. Jeg har lest Innocentia Park før og vet at den er god.

FLYLEKTYRE. “En bok som får deg til å slippe det du har i hendene” står det på omslaget til Fiona Bartons nye krimroman Enken. I følge min kollega Knut, som stakk til meg denne boken før han dro til Roskilde, så er dette krimboken jeg bør unne meg i sommer. Så da stoler jeg på det. Og forhåndsomtalene understøtter kollega Knut og tyder på at dette kan bli en favoritt også for meg. Derfor har jeg kåret Fiona Barton til min ledsagerske på de uunngåelige flyturene jeg må ha mellom alle disse parkene.

HØSTLIG HUMMERLIV. Jeg gleder meg forøvrig veldig til høsten, for da kommer Erik Fosnes Hansen med ny roman. Et hummerliv heter den og det blir en europeisk begivenhet når den lanseres. Den boken kommer vi sterkt tilbake til. Men foreløpig: God sommer! Og husk at for bøker så er det ikke noe som heter riktig og galt, det er bare din egen opplevelse mellom permene som betyr noe. Nyt sommeren med de bøkene du synes passer best for deg!

Innlegget Sommerens ti på topp. Bøker å lese i parken. dukket først opp på Forlagsliv.

DEN SOMMERBOKA SOM FOR MEG ER SOMMERBOKA OVER ALLE SOMMERBØKER er Trude Marsteins roman Gjøre godt fra 2006. Det er noen somre siden jeg leste den for første gang, men jeg husker fortsatt hvor godt Marstein beskriver den varme, trykkende sommeren som omgir personene i boka. Deler av romanen er fortsatt helt tydelige for meg: naive Trine som kanskje skal bli mor, mystiske Karoline som fyller 50 år, ensomme Liv Edel med den dårlige ånden, som vil at mannen skal pensjonere seg og den lille jenta Aurora som drikker whitesprit ved et uhell.

Handlingen i boka foregår en helg i juli i en norsk småby. Stedet har en hjørnesteinsbedrift, sykehjem, skole, eneboliger, leiligheter, kjøpesenter og kafeer. Handlingen kunne altså foregått nesten hvor som helst. Som med så mange av Marsteins romaner får man som leser en følelse av å kjenne og gjenkjenne personene, det er en troverdig hverdagsrealisme man leser. Personene er smålige, utro, de lyver og de later som. De kjeder seg, de spiser, de svetter, de drikker seg fulle og de ligger med hverandre.

«Jeg ser en forurettelse i øynene hennes, forurettelse over at jeg er elleve år eldre enn henne, som om det er mitt ansvar, min skyld, som om hun var for ung til å overskue konsekvensene da vi giftet oss og jeg ennå var en ung mann.»

Det kan virke enkelt, men det er det selvsagt ikke. Gjennom romanen er det 118 personer som forteller fra sitt ståsted. Boka åpner med Peter som sitter på toget. Han skal vende tilbake til byen etter å ha vært borte i fem år. Han ser ut av togvinduet og ser noen på en balkong i den varme sommernatten. Så skifter perspektivet og leseren blir tatt med opp på den balkongen. Hver eneste person har sine problemer, ønsker og drømmer, og alle blir altså sett av noen og ser noen andre. Slik flettes de ulike fortellingene sammen og personene berører hverandre på ulike måter. Det er både morsomt og forvirrende å lese hvor ulikt de beskriver hverandre og oppfatter situasjonen de er i.

«Jeg får et glimt av en mann og en kvinne på en balkong med et glass vin hver i hånden, tropenattsvermeri. Og så borte. Jeg vil også sverme, jeg vil sverme.»

På tross av at personene som forteller er veldig forskjellige, er den direkte og konkrete marsteinske stilen gjennomgående. Dialogen er ikke skilt ut fra teksten, så når man blar om er det alltid en mur av tekst som møter blikket, helt uten luft mellom linjene. Det jeg liker så godt er at boka likevel fenger og engasjerer og at jeg som leser blir dratt med inn i denne krevende romanen.

«Jeg angrer på at jeg aldri ga henne blomster. Bare én gang. En bukett jeg fikk selv etter foredraget på CLF-konferansen.»

Det er komplisert å holde følge når man leser. Jeg ville likevel droppet å lage en liste eller et kart over hvem som er hvem. Det er tross alt sommerferie! La deg heller oppsluke av romanen og varmen i den. Dykk ned mellom sidene og la deg drive med.

«Det er noe med Peder, jeg vet når noe er galt med Peder, han er gjennomsiktig som en glassrute.»

Les anbefalinger fra flere Signaler-debutanter:

Hedda Rosenbergs anbefaling, Lisa Him-Jensens anbefaling, Ane Landfalds anbefaling

Innlegget Min sommerlektyre: Hedda Rosenberg anbefaler dukket først opp på Forlagsliv.

Det er alltid så bra å lese noe skikkelig mørkt om sommeren, som for å kompensere for det overdrevne lyset (”ER det virkelig sånn hvert år,” spør vi, syklende hjemover, litt på midnatt, i nesten dagslys). Noe intenst ubehagelig vil jeg helst lese da, så vi ikke letter fra bakken, på en måte.

En sommer, noen år tilbake, kom jeg over den perfekte boka i så måte; Bavian, av Naja Marie Aidt. Aidt er født på Grønland, men bodde i Køben fra hun var syv år, meldte seg inn i Danmarks Kommunistiske Ungdomsparti i tenåra, ble mor som 18-åring, flyttet til Brooklyn, NYC i 2008, samtidig som hun dro i land Nordisk Råds Litteraturpris for Bavian. Hallo! Kul dame. Naja Marie Aight!

Bavian leser man stykkevis og i et jafs, som man skal med gode novellesamlinger. Tekstene er morsomme, fæle, kloke og presise, i all sin realistiske absurditet.

Møt den weedrøykende studenten som motvillig blir husvert for en asiatisk kvinne som godt mulig er utsatt for trafficking av en tjukk blondine i naboblokka:

“Selv om han røg den ene joint efter den anden, kunne han ikke få ro på sig. Kvinden sad i køkkenet og lagde kabale. Hun havde taget hans badekåbe på.
Han besøgte sine forældre. Moren havde lavet ærtesuppe. De sad i spisestuen. Moren fortalte noget om hans kusine, der vistnok havde fået et barn. Faren rømmede sig flere gange. Gennem den åbne havedør fik han øje på sin gamle gynge, der næsten umærkeligt bevægede sig frem og tilbage i blommetræet. Han sagde ikke noget om kvinden derhjemme. Så kom katten ind i stuen og gned sig op ad hans ben. Forældrene så tavse på ham, som om de forventede et eller andet af ham, men han kunne ikke regne ud hvad det kunne være. Katten spandt velbehageligt, og på en eller anden made virkede det pinligt; dyrets åbenlyse nydelse, det gyldne sollys, der ramte dens pels.”

Ah, gøy! Vi kjenner han fyren. Vi kjenner det blikket. Det er Tatt av kvinnen på effektive, klamme sider (og uten alt det der om svømmebriller).

Møt ekteparet som sliter med å holde i hevd sin opphausete fortryllelse (”så pludselig ville han danse, og det var stort, det havde de endnu ikke prøvet, danset sammen, meget nervepirrende, et vendepunkt, hedt”) etter hvert som årene går forbi og mannens dragning mot andre menn bobler til overflaten. Heldigvis har kona en slitesterk dildo som både mannen og kona kan få god nytte av under akten. Kan dette også være lykke, eller skal vi rope på Gregers? Aidt kaster ingen entydig dom.

Møt kaksen fra byen som etter et one-night stand stikker ut på hytta, får et myggestikk på balla når han klipper gresset, som dessverre hovner opp, blir til en byll det går infeksjon i, og kulminerer i en langvarig sykehusinnleggelse.

”Sommer, er det ikke?” spør mannen, etter en heller grufull vår der ”materien begyndte at flyde ud af ørene på ham, hans øjne og næse var lukkede og klistrede af grønt puds, han havde hele tiden kvalme, efterhånden også diarré, senere blodig diarré.” Fytti!

Og jeg svarer: sommer er det så visst!

Les anbefalinger fra flere Signaler-debutanter:

Hedda Rosenbergs anbefaling, Lisa Him-Jensens anbefaling, Ane Landfald

Innlegget Min sommerlektyre: Vilde Fastvold anbefaler dukket først opp på Forlagsliv.

Det er ikke så lenge siden vi her i forlaget fikk en helt egen redaksjon for KRIM, hvor både norske og oversatte krimbøker nå er samlet i en og samme avdeling. Ganske rimelig det, altså, men nå gleder vi oss til den første krimsesongen fra den samlede redaksjonen. Anne Fløtaker er redaksjonssjef, og møter meg i forlagets bokhandel for å avsløre hvilke kriminelle godbiter vi har i vente.

Det er en omfattende krimliste vi har i vente til høsten, Anne. Hva er først ut av de titlene du vil trekke frem?
Først vil jeg nevne Karin Fossum. Hun er virkelig noe helt for seg selv, og med Hviskeren går hun nok en gang inn i de mørkeste delene av det å være menneske. Det hun tar for seg denne gang er hva som skjer når noen plutselig gjør noe helt uventet, når det «klikker», rett og slett. Hovedpersonen Regine blir avhørt av Konrad Seier, og vi skjønner at noe har skjedd. Men hva, og hvorfor? Regine har mottatt uforståelige trusler, og har forsøkt å tenke seg frem til hvem som kunne ha grunn til å true henne. Hvem kan ha sendt brevene? Atter en gang greier Fossum å skru det sammen på en slik måte at det i utgangspunktet lavmælte ender opp med å være skremmende. Dette er Karin Fossum på sitt beste, og boken kommer allerede i slutten av juli – perfekt for de som har sen ferie.

Liten tvil om at det er grunn til å glede seg til ny bok fra Karin Fossum, det er alltid en begivenhet. Men hva har du mer på listen din?
Litt i andre enden av skalaen – av type krim, altså, ikke kvalitetsskalaen – finner vi Hans Olav Lahlums bøker om K2 og Patricia, og denne gangen heter boken Sporvekslingsmordet. I denne boken skal vi igjen tilbake til begynnelsen av 70-tallet, hvor en ledende ung, kvinnelig skiløper blir funnet skutt i skisporet under en konkurranse. Hvorfor ble hun skutt, og av hvem? K2 etterforsker, og får atter en gang assistanse av Patricia, som nå har blitt hans kjæreste. Men alt er kanskje ikke så rosenrødt i dette forholdet? Etterforskningen avslører for øvrig kompliserte familieforhold og linjer til hendelser under 2. verdenskrig…

Med Hans Olav Lahlum så vet man jo gjerne hva man får – det er en klassisk form for krim det han skriver. Har arbeidet med den siste boken vært utfordrende?
Vel, det er jo litt av hvert som må følges opp når man jobber som krimredaktør. Jeg må ha et øye for både plot og karakter, og supplerer ofte med ekstra research etter at boken er ferdig skrevet. En gang måtte vi ta en trikketur til for å sjekke ut forholdene for t-banen/trikken på Smestad og Frøen. Vi fant ut av det altså, men manus måtte endres.

Greit nok å sjekke opp fakta i krimbøker som foregår i Oslo – men vi har vel noen forfattere som byr på større utfordringer? 
Det kan man trygt si. Når Gert Nygårdshaug går igang med enda en bok om Kripos-etterforsker Skarphedin Olsen og hans nevø Fredric Drum, så er det ikke alt som er like lett å sjekke opp. I Budbringeren blir et bedre måltid på restaurant Kasserollen forpurret av et mord på åpen gate. Olsen må motvillig avlyse en ferietur for å etterforske saken, og etterforskningen leder ham til Hessdalen. Som alltid ligger handlingen i Nygårdshaugs bok på flere plan, og de mystiske UFO-lysene i Hessdalen er også et tema. Det er bare å glede seg!

Ah! Ja! Jeg er blodfan av bøkene om Fredric Drum/Skarphedin Olsen, så dette gleder jeg meg veldig til! De som ikke har lest denne krimserien, har virkelig noe helt spesielt i vente! Men dette var tre sterke norske krimnavn – hva kan vi vente oss av oversatt spenning?
Først ut er Fiona Bartons bok Enken (som allerede er ute i bokhandelen og fikk terningkast 5 av Tom Egeland i VG. Red.anm), som er en bok i samme tradisjon som Gone Girl, Girl on a train – så kalt GRIP LIT – gripende psykologiske thrillere. I Enken møter vi, som tittelen tilsier, enken etter en mann som har vært tiltalt for å ha bortført en liten jente. Flere personer kommer etter hvert til orde; en journalist, etterforskeren og etter hvert jentens mor. For hva skjedde egentlig den dagen Bella forsvant? Dette er en trend, å fortelle historien fra flere synsvinkler og personer, og i denne boken gjennomføres det på ypperlig vis. Dette har vært gjort også tidligere av forfattere som PD James og Patricia Highsmith, men er tydelig tilstede nå. Kanskje også påvirket av populære TV-serier, som mange ganger har denne fortellermåten.

Absolutt. Peter Swansons De som fortjener det, er også et eksempel på denne typen krim – den er for øvrig den beste krimmen jeg har lest så langt i år. Men så vet jeg også at vi har en annen av mine absolutte krimfavoritter i vente i høst!
Ja! Det kommer ny bok fra Lars Kepler – og denne gang er det en Joona Linna-bok! Vi vet ikke så mye ennå, men vi vet at Joona Linna har vært i fengsel og at han nå kommer ut igjen. Vi skal gjøre vårt beste for å få boken ut på norsk så kjapt som mulig, men det blir først i begynnelsen av november, tenker jeg. Boken skal hete Kaninjegeren.

Juhu! Topp stemning! Krimhøsten virker så absolutt å være i rute, med noe for de fleste krimlesere der ute. Men hva med ferien? Leser du krim da også?
Akkurat denne sommeren planlegger jeg å lese Linn Ullmanns De urolige, som jeg ennå ikke har lest. I tillegg skal jeg lese en novellesamling av Elizabeth Taylor – den ANDRE Elizabeth Taylor, altså! Og så skal jeg lese Bind 3 av George R. R.  Martins A Song og Fire and Ice – bøkene som Game of Thrones er basert på.

Jøss! Det hadde jeg ikke sett for meg, at du er en fantasyleser!?
Jo, jeg liker sånt! En bok jeg for øvrig gjerne vil anbefale er Emily St. John Mandels bok Station Eleven, en dystopisk apokalypseskildring som jeg virkelig likte. Sånt noe er jo også en trend i disse dager.

Takk for anbefalingen – den skal jeg sjekke ut. Da gjenstår det bare å si GOD SOMMER – og etter hvert god krimhøst!

Les også:

Fakta-redaksjonen lekker.

Barne-og ungdomsbøker til høsten.

Innlegget Redaksjonen lekker: KRIM dukket først opp på Forlagsliv.

I dag har Bokhandlerforeningen offentliggjort salgslistene for første halvår i år. Lucinda Rileys Stormens søster topper oversatt-listen for skjønnlitteraturen og Tom Egelands Djevelmasken den norske.

Også 2016 blir et godt Lucinda Riley-år. Nå topper Stormens søster altså listen over solgte bøker første halvår. Det er andre bok i serien om De syv søstre. Der foregår store deler av handlingen i Norge, og Edvard Grieg har en viktig rolle i en lidenskapelig kjærlighetshistorie. Om tre uker kommer Stormens søster som pocket, og så fortsetter Riley-året med en ny roman, Helenas hemmelighet, i september. På plassene bak Riley på halvårs-listen ligger Elena Ferrante, Jussi Adler Olsen og Audrey Carlan. Cappelen Damm har ikke bare 1. og 4. plass på denne listen, men også to krimromaner som ligger på 12. og 13. plass, nemlig årets store gjennombrudds-forfatter Peter Swanson og hans De som fortjener det og Jens Lapidus’ STHLM DELETE.

Krimdominans på norsk-listen
Tom Egeland topper salgslisten for norsk skjønnlitteratur med Djevelmasken. Også resten av listen er dominert av krim – sju av de ti første er krim. Jærgen Jægers Fortielsen har solgt nest best, men Egeland og Jæger følges tett av påskekrimsamlingen til Juritzen forlag og ikke minst av En femte årstid av Torkil Damhaug – som mange med meg mener er årets beste krim, les mer om det her.

Calendar Girl-suksessen fortsetter – snart kommer toer’n.
Ellers topper fortsatt Audrey Carlans Calendar Girl Forført bestselgerlistene denne uka. Nytt opplag er allerede bestilt, så da er totalopplaget på første boken i serien 45.000 i tillegg til det som selges i dagligvare og kiosk. Og for den som er hekta, allerede den 15 august kommer toer’n Calendar Girl Begjært.

Uansett: husk at sommertid = lesetid. Her er tips på sommerens beste krim, sommerens beste oversatte romaner, sommerens beste pocket og sommerens beste klassikere.

Innlegget Lucinda Riley topper salgslisten for første halvår dukket først opp på Forlagsliv.

IBSEN KOM INN I LIVET MITT DÅ EG VAR 12-13 ÅR. Den gongen, medan Noreg berre hadde ein TV-kanal og ei kulturpolitisk målsetjing om å spreie høgverdig kultur, viste NRK klassikarar i Fjernsynsteatret. Enda så mykje eg har arbeidd med desse tekstane og så mange teateroppsetjingar eg har sett, er Lise Fjeldstad for alltid Nora og Monna Tandberg er Hedda.

Då eg mange år seinare møtte mannen min, fortalde eg han at ”mykje av livsrøynsla mi har eg frå Ibsens samtidsdrama”. Ibsen var den moderne samfunnskritikaren på slutten av 1800-talet, men for meg er det geniale innsynet hans i menneskeleg psyke absolutt viktigast. Å svikte kjærleiken – både i seg sjølv og i høve til ein annan – å ta ansvar for eige liv, å bruke (det vaksne) barnet sitt som hemnar, å uttrykkje eigen frustrasjon gjennom makt over andre, å byggje eit forhold på lygn eller sanning; desse djupaste eksistensielle spørsmåla er evig relevante.

To gonger fekk eg eit Ibsen-tema til eksamen, og måtte ta omsyn til dei ”offisielle” tolkingane av verka. Difor skal eg no endeleg få seie at eg ikkje primært opplever Hedda Gabler som overklassekvinna undertrykt av konvensjonar, men som ein studie i psykopati, før nokon i fagleg samanheng nemnde (kvinnelege) psykopatar.

Kjære lesar: Når du set deg på terrassen eller legg deg på stranda – i den nye bikinien eller den akkurat passe lange shortsen – lempar du neppe med deg Ibsens samla i tre band med skinnrygg. Men les noko ved høve, og gå i teatret når dei spelar Ibsen.

Som ein fin tilleggsdimensjon til innhaldet kan du òg byrje tenkje etter korleis persongalleriet og relasjonane mellom dei einskilde er bygd opp i dei 12 samtids-skodespela, og du vil finna interessante system og strukturar.

God litterær sommar!

Les anbefalinger fra flere Signaler-debutanter:

Hedda Rosenbergs anbefaling, Lisa Him-Jensens anbefaling, Ane Landfalds anbefaling

Innlegget Min sommerlektyre: Per Helge Genberg anbefaler dukket først opp på Forlagsliv.