Etter 20 års sammenhengende innsats er biograf Tor Bomann-Larsen nå ute med åttende og siste bind i sitt monumentale kongebiografi-verk «Haakon og Maud».

Kong Haakon og hans tid – et unikt stykke historie

Kongstanken utkom i 2002, og var tittelen på det første bindet om Kong Haakon VII og hans tid. Med det åttende bindet Kongen avslutter forfatteren oktetten.

Haakon ble valgt til konge i en folkeavstemning etter unionsoppløsningen i 1905.

– At han ble valgt er ikke så eksepsjonelt, men at han holder dette kongeriket gående, og beholder sin plass på tronen gjennom revolusjoner og verdenskriger, er en unik både menneskelig og politisk historie, har Tor Bomann-Larsen tidligere uttalt til NRK.

– Grundig, lettlest og til å bli klokere av

Helt siden første bind utkom, har bøkene høstet strålende anmeldelser. Om siste bind Kongen skriver Aftenpostens Gunnar Kagge bl.a. at det er «En verdig slutt på historien om prinsen som ikke ville bli konge. […] Tor Bomann-Larsens verk om Haakon og Maud er grundig, lettlest og til å bli klokere av. Det vil stå som målestokken for fremtidige kongebiografier.»

Kagge tilføyer: «At jeg ønsker meg mer, etter åtte bøker og 4000 sider, er et sikkert tegn på at Bomann-Larsen får det til. Han har levert et kjempeverk som ingen som vil forstå denne delen av norsk historie og monarkiets sterke stilling i Norge, kommer utenom.»

– Gudebenådet penn

VGs Guri Hjeltnes hyller også sisteboka, og karakteriserer hele «Haakon og Maud»-verket som et «majestetisk maraton». Hun skriver bl.a.:

«For en eventyrlig reise Tor Bomann-Larsen har tatt leserne med på! Han har hatt et enestående kildemateriale og turnert det med en gudbenådet penn. Nå er 17 års majestetisk maraton omme. […] Ingen historiker har tidligere akslet seg på å skrive kongehistorie i denne dimensjon, og Bomann-Larsens bøker og mangeårige kildearbeid har stor verdi.»

Dagbladets John Olav Egeland er også svært positiv. Han gir terningkast 5 og skriver: «Tor Bomann-Larsens store fortjeneste er at han så tydelig gir oss hele kongens liv, ikke minst som politisk aktør. […] Effektivt og elegant veksler han mellom det tette portrett og det store politiske panorama. […] Tor Bomann-Larsen har levert norgeshistorie.»

Opplag på 150 000

Med sine samlede 4000 sider er «Haakon og Maud» norsk litteraturhistories største biografiske arbeid, og Europas største kongebiografiske verk. Så langt er bøkene trykket i et samlet opplag på 150 000 eksemplarer.

«Haakon og Maud» blir TV-serie

Snart når «Haakon og Maud»-suksessen også TV-skjermen. Produksjonsselskapet Nordisk film er godt i gang med planleggingen. Serien utvikles i samarbeid med TV2 og får navnet «Vintertronen». Skaperne av serien har selv sagt at de er inspirert av Netflix-hiten «The Crown».

Det planlagte tv-dramaet har et budsjett på rundt 100 millioner kroner og skal etter planen være ferdig i 2022. Det skal produseres av Aage Aaberge, som tidligere har stått bak storfilmer som Kon-Tiki og Den 12. mann.

Hele «Haakon og Maud»-verket består av disse åtte bindene:

Kongstanken – Haakon & Maud I (2002)

Kongstanken

Tor Bomann-Larsen

Kjøp

Kongstanken utgjør første selvstendige del av beretningen om kong Haakon og dronning Maud. Boken føres frem til året 1896, sommeren da Fridtjof Nansen vendte hjem fra Polhavet i rollen som den oppstandne vikingkonge. Noen uker tidligere hadde prins Carl av Danmark giftet seg med prinsesse Maud av England. Ingen kunne vite at Norge skulle bli deres skjebne.

Folket – Haakon & Maud II (2004)

Folket

Tor Bomann-Larsen

Kjøp

Det andre selvstendige bindet om Haakon Maud begynner i 1896, da det nygifte paret må forlate sitt drømmeslott Appleton i England og flytte inn som leietagere i København.

En bitter familiestrid ender ni år senere, i 1905, med at prins Carl som ung familiefar blir tilbudt rollen som redningsmann for en liten nasjon på randen av krig, og at han med sin familie flytter til et ubebodd slott i et kongerike hvor de hverken har familie, slekt eller venner. Bare et folk som jubler dem imøte.

Her får vi vite, ikke bare hvorfor Norge valgte prins Carl og prinsesse Maud, men hvorfor de valgte Norge – for seg selv og for sitt eneste barn. Tor Bomann-Larsen ble tildelt Brageprisen 2004 for boken Folket.

Vintertronen – Haakon & Maud III (2006)

Vintertronen

Tor Bomann-Larsen

Kjøp

I Vintertronen er det ferske monarkiet truet av anarkismens bomber, revolusjonens flammer og høyresidens omfavnelser. Den ferske kongefamilien må lære seg overvintringens kunst, skiløpingens balansegang så vel som parlamentarismens lover. Innflytterne søker tilflukt i vennskapet med nordmannen fremfor noen, polfareren Fridtjof Nansen.

Fortellingen ender dramatisk i året 1913, på randen av første verdenskrig, foran abdikasjonens stup.

Makten – Haakon & Maud IV (2008)

Makten

Tor Bomann-Larsen

Kjøp

Makten er beretningen om den gamle verdens blodige undergang, om borgerkrigens trusler og om en konge som kom arbeiderklassen i møte.

Tor Bomann-Larsen gir en like medrivende som skarp analytisk fremstilling av kong Haakons møte med klassekampens krav. Et hjemlig politisk drama utspiller seg i en tid da palassene ble stormet i Europa og kongeparets slektninger ble myrdet i Sibir.

Æresordet – Haakon & Maud V (2011)

Æresordet

Tor Bomann-Larsen

Kjøp

Den 9. april 1940 ble Norge angrepet. Nazi-Tyskland ble møtt med kanonild og politiske omfavnelser. Det ble en kamp om landets geografi og folkets sjel. I dette spillet var kong Haakon en avgjørende brikke og en aktiv aktør.

Dronning Maud døde ett år før krigen brøt ut i Europa. For første gang får vi innsyn i begivenhetene rundt sykeleiet på et bortgjemt hospital i London. I Æresordet trer kronprins Olav frem i lyset. Ikke bare sikrer han arvefølgen sammen med kronprinsesse Märtha, han viser seg også som en mann med ambisjoner om å påvirke historien. Tronfølgeren blir like viktig som kongen den dagen de står overfor sin vanskeligste avgjørelse. Skal de satse alt og flykte landet. Eller bli hos folket under nazismens fane?

Svaret – Haakon & Maud VI (2013)

Svaret

Tor Bomann-Larsen

Kjøp

Svaret handler om det mørkeste kapitlet i moderne norsk historie.

Dette sjette enkeltstående bindet i serien Haakon og Maud» er i sin helhet viet nasjonens skjebnedrama sommeren og høsten 1940. Mens Tyskland seiret på alle fronter, krøp gode nordmenn til korset og bad om fred og samarbeid med Hitler. Alle idealer sto for fall, regjeringen skulle avsettes, Stortinget krenkes og Grunnloven pulveriseres. 17. mai skulle byttes ut mot 15. juli. Haakon VIIs egne landsmenn bønnfalt kongen om abdikasjon.

Tor Bomann-Larsen skildrer en nasjon i fritt fall og en kongefamilie under umenneskelig press. Mens kong Haakon og kronprins Olav søkte ly for bomberegnet over London, satt kronprinsesse Märtha isolert på et sommerslott utenfor Stockholm. I Oslo arbeidet sterke krefter for å plassere tre år gamle prins Harald på Norges trone.

Hjemlandet – Haakon & Maud VII (2016)

Hjemlandet

Tor Bomann-Larsen

Kjøp

Hjemlandet er beretningen om et lite lands rolle i en krig der verdener forgår og sivilisasjoner styrter i grus. Tor Bomann-Larsen skildrer slaget om vårt eget selvbilde.

Aldri var Haakon VIIs rolle i Norges historie av større betydning enn i de fem årene han befant seg på fremmed jord. Med kongen og hans råd i London, etablerte det seg to alternative regjeringer i Oslo. Begge manglet parlamentarisk fundament. Den ene flyttet inn på Slottet, den andre satt gjemt bak okkupasjonens blendingsgardiner.

Kronprinsen var med sin far og den lovlige regjeringen i det kjempende Storbritannia. På den andre siden av havet etablerte kronprinsesse Märtha et nært forhold til mannen som hadde satt seg fore både å vinne krigen og å sikre freden. President Roosevelt pekte på Norge som et eksempel for verdens folk.

Kongen – Haakon & Maud VIII (2019)

Kongen

Tor Bomann-Larsen

Kjøp

Dagbladet

Kongen er verkets avsluttende bind, og behandler tiden fra kong Haakons hjemkomst i 1945 til hans død i 1957. Dette var perioden da kongehuset opplevde sin største triumf og dypeste tragedie.

Med støtte i et stort og ukjent kildemateriale viser Bomann-Larsen hvordan båndene mellom det statsbærende parti og kongehuset ble styrket i de første etterkrigsårene. Den hjemvendte kongens nærmest mytiske stilling i folket fant en overraskende resonans både i kommunistpartiet og i regjeringen Gerhardsen.

Kongen inneholder også et tilbakeblikk på den største kongsgjerning i nyere norsk historie – et liv og et verk som formet vårt blikk på det moderne monarki.

Med Bragepris-nominasjon og terningkast 5 i VG har Torgrim Eggens Axel Jensen-biografi fått en pangstart. Det drøyt 600 sider lange verket, som har tatt ni år å skrive, er den første uautoriserte biografien om en av våre mest myteomspunne forfattere.

Axel

Torgrim Eggen

Kjøp

VG
2019

Blant historiene som har blitt fortalt av og med Axel Jensen, er det ikke alltid lett å skille løgn fra sannhet. Å være Jensens biograf, er å ta høyde for at forfatteren til enhver tid lyver om seg selv, skrev Torgrim Eggen i et innlegg her på Boktips. Biografien er derfor en medrivende rollercoaster-historie om et uforutsigbart og vilt forfatterliv preget av utstrakt rusbruk, utroskap og vold. En fortelling om pølsemaker-arvingen som valgte å bli bohem og en av landets hippiekultur-pionerer.

Men det er ikke bare Jensens personlige liv som er verdt oppmerksomhet. I sentrum står selvfølgelig bøkene han skrev. Bøker som skapte kontroverser og et helt eget rom og et nytt språk i den norske litteraturen.

Selv om det ikke kreves å lese hans egne bøker for å få glede av biografien, er det selvfølgelig langt på vei å anbefale.

Så enten du er for ung til å ha fått med deg Jensens forfatterskap, eller bare ikke har fått tiden til å gå opp – her er tipsene til hvor du skal starte og hvorfor.

Finn frem godstolen, for denne vinteren står i Axel Jensens tegn.

1. Ikaros (1957)

Ikaros

Axel Jensen

Kjøp

I gresk mytologi er Ikaros den som forsøkte å flykte fra fangenskap ved hjelp av vinger festet med voks. I det han flyr for nærme sola, smelter voksen og Ikaros faller ned.

Det er med andre ord frihetens betingelser (blant annet) Axel Jensen prøver å si noe om i hans andre roman, Ikaros, fra 1957.

(Riktignok regnet Jensen dette som sin debut: «Han tok ikke Dyretemmeren (fra 1955, journ. anm.) på fullt alvor, og det er ikke helt sikkert at vi skal gjøre det heller», skriver Eggen i biografien).

Vi blir tatt med på en ung manns reise på et lastebilplan gjennom Sahara, og hans tid som eremitt i en steinhytte i ørkenen. Ikke helt ulikt Jensens egen reise gjennom Sahara i 1952 – og Jensen insisterte selv på at boka langt på vei er selvbiografisk. Biografien til Eggen viser derimot at det er en sannhet med modifikasjoner.

Uansett er dette er en reise utenom allfarvei, en skildring utenom det vanlige, og en tilnærming til både livet og litteraturen som krever hele deg.
Boka ble en generasjonsklassiker og en pioner innen den norske beat-litteraturen. I følge Norsk Biografisk Leksikon, blir boka ofte regnet som Jensens viktigste verk.

2. Line (1959)

Line

Axel Jensen

Kjøp

Der Ikaros er den reisendes fortelling, forteller Line om den hjemvendtes rastløshet. Tilbake i Oslo fra et lengre utenlandsopphold, forelsker hovedpersonen Jacob seg i vestkant-jenta Line.

Jazzen er det åpenbare lydsporet når Line tar med Jacob inn i hennes bekymringsløse borgerlige vennekrets. Livene deres ligger langt fra hans eget, preget av foreldrenes tidlige død, og den vekselvise over- og underlegenheten han føler på, gjør at han aldri helt kan passe inn.

Det som begynner som en historie om ung kjærlighet, får snart sine mørke undertoner. Boka ble svært kontroversiell i sin samtid, både på grunn av de seksuelle undertonene og skildringene av vestkant-ungdommens dekadanse: «I sin tid unnlot Aftenposten å anmelde Line, fordi romanen lå under deres verdighet, det vil si at de oppfattet den som uanstendig», skriver Eggen i biografien.

Dagbladets Fredrik Wandrup skriver: «Som en blanding av Knut Hamsun og Jack Kerouac forførte Jensen leserne og fanget epokens rotløshet i ord og rytmer. […] Les Line og drøm deg tilbake til svunne dager.»

Filmatiseringen av boka fra 1961, med Toralv Maurstad i hovedrollen, ble plukket ut til hovedkonkurransen i Cannes. Hele filmen ligger tilgjengelig på Youtube, og inneholder blant annet denne scenen fra en romantisk seiltur – kanskje norsk filmhistories første toppløs-scene som, i likhet med boka, ble svært kontroversiell i sin samtid:

Epp

Axel Jensen

Kjøp

3. Epp (1965) og Lul (1992)

Hopp noen år frem i tid, og Jensen innleder en ny fase i sitt forfatterskap med det han kaller «science-faction»-romanen Epp. Her er det bort fra vagabond-takter og Oslo-skildringer, og over til en samfunnskritisk fremtidsfortelling om byen Oblidor.

Her bor Epp i en blokkleilighet blant hundrevis av identiske blokkleiligheter. Epp er lavt på rangstigen i dette dystopiske samfunnet, og bruker mesteparten av tiden i leiligheten på å perfeksjonere kunsten å koke egg, og å fundere over naboenes veggtapeter.

Lul (nedlastbar lydbok)

Axel Jensen

Kjøp

Språket er preget av Jensens unike lek og eksperimentering – et forestilt fremtidsspråk fullt av anglifiseringer og gate-sjargong.

Det oblidoriske universet fortsetter i oppfølgerromanen Lul, om den analfabete «sex-biss-arbeideren» med samme navn som boka. Lul er naboen til Epp, og i håp om å vinne en romankonkurranse, bestemmer hun seg for å fortelle «storyen om seg selv» til en transkribent-robot. Intet mindre.

Epp, Lul og tredjeboka Og resten står skrivd i stjernene er et perfekt sted å starte for deg med smak for det absurde og dystopiske, eller satiriske og humoristiske: «Spæjsa!», for å si det på Jensensk.

Sliten i øynene av å lese for mye? Slapp av, på fredag kommer den nye Boktips-podcasten til unnsetning. Ta en pause fra lesingen for å nyte dyptgående intervjuer med noen av Norges mest spennende forfattere. Med god tid, forteller de om bøkene de skriver og bøkene de leser, bøker som har formet dem og bøker alle burde lese.

Kort sagt: Boktips er podcasten for deg som elsker bøker.

Først ut: Ingvar Ambjørnsen

Fredag 8. november slippes første episode, og første gjest ut er selveste Ingvar Ambjørnsen. I år har Ingvar Ambjørnsen gitt oss Elling tilbake 20 år etter forrige Elling-roman. Boktips har besøkt Ambjørnsen hjemme i Hamburg, der han blant annet forteller om hvorfor den høyst elskede karakteren Kjell Bjarne måtte dø:

– Det var ikke noen populær avgjørelse, naturligvis, sier Ambjørnsen i podcasten.

Han forteller også om hvordan Elling ble til, og hvordan han har gjenoppstått. Ambjørnsen forteller også om bøker som har inspirert ham opp gjennom livet. Tre av de viktiste om enn på svært forskjellige måte var: Alistair Maclean, Jens Bjørnebo og Ole Paus.

Utivder Boktips-universet

Som du vet, er Boktips et nettmagasin for alle litteraturinteresserte. I tillegg gir vi ut et gratis papirmagasin som distribueres til bokhandlene.

I høst har vi også arrangert Boktips LIVE i Cappelen Damm-huset. Det er en litterær kafé, med samtaler, opplesninger, foredrag og musikk – en slags mini litteraturfestival.

Nå tar vi steget ut i enda en ny kanal og er her for å erobre alle litteraturinteressertes ører. Programleder for første sesong er Knut Gørvell, utdannet litteraturviter og salgs- og markedssjef i Cappelen Damm.

Noen av intervjuene er tatt opp på scenen i Cappelen Damm-huset under arrangementene Boktips LIVE. 

Krim-spesial med Hans Olav Lahlum, Gard Sveen og Torkil Damhaug

Den 27. september var en del av arrangementet et krim-spesial. I den andre episoden som publiseres tirsdag 12. november kan du høre tre av Norges ledende krimforfattere Hans Olav Lahlum, Gard Sveen og Torkil Damhaug fortelle om deres nye krimromaner i høst.

Ketil Bjørnstad, Roy Jacobsen, Marte Spurkland og Lars Saabye Christensen

Frem til jul, vil det bli publisert to episoder i uka fra den første sesongen av Boktips. Der vil mange av høydepunktene fra høstens bokhøst være representert. Vi skal ikke avsløre alt her, men kan love intervjuer med Ketil Bjørnstad, Roy Jacobsen, Marte Spurkland, Lars Saabye Christensen, Else Kåss Furuseth, Marte Spurkland og mange flere.

Les også BOK365s omtale av podcasten her.

Trettitre norske trær

Ole Mathismoen, Stig B. Hansen (foto)

Kjøp

Det finnes ti milliarder trær i Norge. I den trehundre og trettifire (!) sider lange boka Trettitre norske trær – og hva de har vært vitne til møter du trettitre av dem.

Journalist Ole Mathismoen og fotograf Stig B. Hansen forteller trærnes fascinerende historier gjennom ord og bilder. Begge har lang fartstid i Aftenposten.

Boka er en hyllest til naturen vi omgir oss med, men som vi ofte tar for gitt. Vi passerer daglig hundrevis av trær, men sjeldent stopper vi opp og tenker over hvor langt deres (metaforiske) røtter strekker seg tilbake, og hvilke historier de bærer på.

Og blant eldgamle trær med lange historier, finnes også trær med litterære forbindelser. Her får du møte tre av dem. Tekstene er forkortede utdrag fra boka.

Jon Michelets store røde

Når Jon Michelet skulle være sikker på at ingen hørte hva han snakket med sine gjester om, tok han dem med under blodbøken i hagen. Hvis han skulle vise frem det kjæreste han hadde, fikk folk se de røde bladene. Trengte han å tenke, la han seg i løvet under det store treet.

Kona Toril og døtrene forsøkte å få tillatelse til å sette ned også Jon Michelets urne under blodbøken – myndighetene sa nei. Men etter bisettelsen ble alle bårebuketter og blomster lagt under det store treet. En skiferhelle med navnet hans er på plass ved siden av foreldrenes gravstein.

Wergelands forsøk på å plante en skog

Hovedøya er i dag en grønn oase med masse trær, busker og blomsterenger med sjeldne planter. Men slik har det ikke alltid vært. Da Oslo kommune og Christiania Byes Vel nektet å bidra med penger til å plante trær på Hovedøya, tok Henrik Wergeland spaden i egne hender.

1. oktober 1838 setter Wergeland seg ned for å skrive et brev. Han hadde lenge mislikt at Hovedøya så å si var «treløs og skallet», som han kalte den. Adolph Tidemands maleri fra 1851 viser en nesten bar øy uten annet enn gress og litt kratt. Årsaken er at det midt på 1600-tallet var et skipsverft på øya hvor den skotske båtbyggeren James Robbins bygde krigsskip for Christian den fjerde og rensket både Hovedøya og Ekeberg for store eiketrær.

På et eller annet tidspunkt, enten etter det første avslaget eller etter det andre [fra kommunen], bestemmer Wergeland seg for å bevise at de tar feil. Han samler selv inn penger og får plantet minst tre popler på Hovedøya.

Henrik Wergeland var som vi forstår svært glad i trær. Han gikk så langt som til å foreslå å avskaffe feiringen av sankthans fordi han mente at bøndene rundt byen skamferte for mange unge bjørketrær for å selge som pynt til byens befolkning. Selv om han aldri fikk sin egen skog, ville han nok gledet seg over den grønne frodigheten som i dag preger Hovedøya i sommerhalvåret.

Rolf Jacobsens «stygge» stubbe

Rolf Jacobsen skrev mange sterke dikt om skog, om trær og tømmer. Men favoritten, en fem hundre år gammel død og forvridd stubbe på Storhamarstranda, nevnte han aldri med et ord.

Men det var til denne stubben han gikk når han trengte en pause fra skrivingen, som oftest foregikk i hjørneværelset i annen etasje hjemme i Skappels gate 2 på Hamar. Enten alene eller sammen med sin kone Petra. Det var ved stubben han lot seg fotografere til intervju i avisen, og det var dit han tok med lyrikeren og vennen Olav H. Hauge, som var på besøk sammen med Bodil Cappelen i juni 1984. Der, ved stubben, fotograferte Bodil de to herrene. Hun sier hun ikke husker hva de to snakket om, hun holdt seg i bakgrunnen når dikterhøvdingene pratet. I dagboken 15. juni skrev Hauge bare: «Fint ver. Vi overnattet der.»

Dikterhøvdingen fra Hamar var glad i byens kanskje styggeste «tre». I samlingen Tenk på noe annet fra 1979 hyller han treet, eller egentlig alle trærne, i diktet «Neste gang vil jeg være et tre»:

 Neste gang vil jeg være et tre,
 stå i en trivelig park eller en lang allé.

 Jeg vil ha tunge grener og en svær, dyp rot
 så jeg kan drikke av jorden og få et langt livs mot.

 Fugler skal bo hos meg. Jeg blir fuglens hus.
 Svaler får bygge rede. Jeg bærer vindenes sus.

 Et ekorn får gjerne komme. Jeg kan stå og se
 den brune halen som danser fra tre til tre.

 Sommeren går. Jeg skifter farve og lød.
 Om våren irrende grønn. Om høsten rød.

 Når løvet faller står jeg der uten vern,
 med naken stamme så de tror jeg er gjort av jern.

 Så kommer det sne. Jeg blir hvit eller grå,
 men alltid den samme. Der jeg står får jeg stå.

 Og så kommer våren. Vinden gir meg sin penn.
 Men jeg kan ikke skrive med grønne hender
 så det får stå hen.

 Kanskje jeg mumler litt. Et dikt, en sang.
 Sølvperler når det regner. Stans opp og lytt en gang.

 Og så er det høst igjen. Du vasser i løv.
 Lukt av karbol og ether. Og av gammelt støv.

 Til tiden er inne og det kommer en mann en dag,
 med en motorsag.

 Så når det er slutt
 tar det bare et halvt minutt.

Vi kjenner henne best som følsom låtskriver og artist, men det siste året har Marit Larsen gjort et dypdykk i norske og amerikanske bildebøker. Nå debuterer hun som barnebokforfatter med Der Agnes bor – en bok Bergens Tidene mener fornyer bildeboksjangeren.

Der Agnes bor

Marit Larsen, Jenny Løvlie (Illustratør)

Kjøp

– Utviklingen siden jeg selv var liten har vært utrolig spennende, sier artisten om bildeboksjangeren. 

Som barn leste hun bøkene til Roald Dahl, Astrid Lindgren og Anne-Cath. Vestly. 

– Hvis jeg hadde vært barn nå er jeg rimelig bombesikker på at Gro Dahle og Mina Lystad hadde vært skyhøyt oppe på lista. Jeg leser dem nå med voksent hode og jubler.

Hyllest til bybarna

Der Agnes bor er en hel liten verden mellom to permer, med rikt illustrerte miljøer og knappe setninger som rommer mye. En plantejungel i en stue, et hav av klinkekuler, blåtrikken som snirkler seg forbi godterifargede bygårder. I én av dem bor Agnes, eneste barn i blokka – frem til Anna flytter inn.

– Jeg liker så godt hvordan bymiljøer og bygårder fungerer både som travle, fininnstilte maskinerier og som trygge, hemmelige gjemmesteder for dem som trenger det. Jeg synes det er spennende å plassere historier om barn inn i disse fellesskapene fordi de ofte plasseres ut på landet og inn i eneboliger i litteraturen. Jeg vil slå et slag for hvor fint det kan være for selv de aller minste å vokse opp i byen, som en del av mylderet, forteller Larsen.

Illustratør som medforteller

Bergens Tidene kaller boka ”en fin, poetisk hyllest til det å bo i en bygård”, og skriver: ”Det Larsen lykkes langt bedre med enn for eksempel Madonna i sine bildebøker, er å invitere illustratøren inn som med­forteller.” Jenny Løvlie har illustrert Der Agnes bor på en måte som utfyller Larsens historie med små og store detaljer. Som leser får man følelsen av å oppdage små hemmeligheter. 

– Manuset mitt var fullt av henvisninger til hvordan jeg ønsket meg at ting skulle illustreres, men jeg ble overrasket hver gang jeg fikk noe tilbake. Jennys hode fungerer helt annerledes enn mitt, og hun har operert i bildebokuniverset i årevis. Beskriver jeg fem detaljer, sniker hun inn ti til. Litt som å høre en låt jeg har skrevet bli arrangert for symfoniorkester, på et vis. Vi har hatt det utrolig gøy, forteller Larsen.

En historie med mange lag

Det foregår mye mellom linjene i der Der Agnes bor. Larsen var opptatt av å ikke undervurdere barna som leser.

– De små hodene er mye glupere enn vi tror. Historier for selv de minste barna kan ha flere lag, og man kan i aller høyeste grad våge å henvende seg til forskjellige aldersgrupper samtidig.

– Hva håper du barna skal sitte igjen med når de har lest Der Agnes bor?

– Jeg håper å pirke litt i tankene rundt hva et hjem er, og hvem som får kalle det hjemme. At en følelse av tilhørighet og eierskap både kan være det fineste i verden og noe litt skummelt på samme tid. Og at nye vennskap kan åpne øynene våre for nye måter å se verden på, til og med i bygården der du bor, avslutter Marit Larsen.

Boktips utvider, fra nettmagasin og live-arrangement, til podcast! Vi er her for å erobre alle litteratur-interesserte ører i pausene mellom leseøktene.

HØR FØRSTE EPISODE HER:

• Spotify
• Google Podcast
• Soundcloud
• Anchor
• Kommer snart: Apple Podcast/iTunes

I dagens episode er programleder Knut Gørvell på besøk hos Ingvar Ambjønsen i hjemmet hans i Hamburg. Han forteller om hvordan han fant Elling tilbake, hvorfor Kjell Bjarne måtte dø og om mytene omkring hans mest produktive periode på 80-tallet.

Boktips er podcasten for deg som elsker bøker. Norges mest spennende forfattere forteller om bøkene de skriver og bøkene de leser, bøker som har formet dem og bøker alle burde lese.

Røykte hasj og drakk 12-14 halvlitere om dagen

I Boktips-episoden forteller Ambjørnsen åpent om forholdet han har hatt til rus. I perioden etter han ga ut Hvite niggere, bodde Ambjørnsen i Hamburg – et sted der alkoholen var nærmest gratis og naboene var hasj-langere. Samtidig hadde han ingen som stoppet han fra rusen. Da skled det naturligvis litt ut.

Ambjørnsen forteller at han begynte å drikke fra morgenen av, gjerne 12-14 halvlitere i løpet av en dag. På kvelden røykte han hasj. Likevel ga han ut én Pelle og Proffen-bok og én voksenroman i året.

– Jeg har vært litt tilbakeholden med å snakke om det. Særlig for unge folk som vil være forfattere. For dette er ikke oppskriften, sier han i podcasten.

Kjell Bjarne måtte dø

Ambjørnsen forteller også om veien fra siste Elling-roman for 20 år siden, til årets Ekko av en venn. Elling kom først til live gjennom Facebook. Etterhvert fant han ut at den populære karakteren Kjell Bjarne måtte dø. I podcasten utdyper han hvorfor. Det er allerede filmplaner for boken, og Ambjørnsen forteller også om teater-eventyret over hele verden.

Ambjørnsens boktips: Bjørneboe – den første voksne vi stolte på

En viktig del av podcasten er at forfatterne tipser om bøker som har betydd noe spesielt for dem. Ingvar Ambjørnsen avslører at det var Alistair Macleans spenningsromaner som førte ham over i voksenbøker.

Ambjørnsen regnes ofte som outsidernes konge, så ikke så overraskende fikk Jens Bjørneboe stor betydning for ham. Han mener at han ikke var en generasjons stemme, men outsidernes viktige forbilde. Han var «den første voksne vi stolte på.»

Ny episode hver tirsdag og fredag

Hver tirsdag og fredag fram til jul kommer det nye episoder av Boktips Podcast.

Førstkommende tirsdag, 11. november, er det duket for krim-spesial med Hans Olav Lahlum, Gard Sveen og Torkil Damhaug.

Fredag 15. november er det Ketil Bjørnstads tur. Vi høres!

Gro Dahle er en av våre mest markante og populære samtidspoeter og barnebokforfattere. Siden debuten i 1987, har Gro Dahle gitt ut over 50 bøker. Bøkene hennes og ikke minst diktene hennes brukes og deles som aldri før både av barn og voksne. Nå i høst har hun utgitt diktsamlingen Hjem, sier hunden.

I denne samlingen spenner Gro Dahle ut et stort lerret og viser oss hva som fins innenfor hjemmets vegger – og hva som kan forsvinne ut. Hun har sin helt egne måte å uttrykke allmenne følelser på som i dette diktet:

Hjem, sier hunden

Gro Dahle

Kjøp

Fra Hjem, sier hunden

Dette dunhodet,
denne svette nakken,
varmen mellom kroppen og madrassen,
den lille dynas lokk
over skatter så store
at det ikke fantes noen forsikring
som kunne dekke dem,
denne lukta av fuktig bomull
og lett syrnet melk.

Jeg trodde jeg ikke kunne bli lykkelig,
Jeg trodde ikke det lå for meg,
men bøyd over den hvite sprinkelsenga
skjønte jeg
at jeg hadde vært lykkelig hele tida,
uten å vite det,
så hvor lite som skulle til,
hvor stort dette lille var,
hvor altomfattende!

Andre morgener

Jan Jakob Tønseth

Kjøp

Da Jan Jakob Tønseth døde 12. oktober 2018, 71 år gammel, uttrykte mange sin dype sorg og takknemlighet. De hører sammen i et meningsfullt par: sorgen og takknemligheten. Og når det er en dikter som går bort, er ofte ringvirkningene større enn ellers, fordi det ligger i dikterens vesen å nå ut, noe Tønseth også gjorde, på en stillferdig, ikke-sensasjonell måte, ganske enkelt ved å være tro sine dikteriske idealer gjennom nærmere femti år, et halvt århundre, det er lenge å være konsekvent, ikke alle makter det. I bisettelsen, som fant sted i Sagene kirke, holdt jeg en minnetale. Da jeg stod der på talerstolen og så utover forsamlingen, stinn brakke, tenkte jeg at det er ikke mange som trekker fullt hus i katedralen på Sagene en helt vanlig torsdag. Jan Jakob Tønseth gjorde. Han var en dikter med mange pårørende. Jeg sa:

Jeg har bladd og lest oftere enn vanlig i Jan Jakobs bøker de siste dagene, og særlig i diktsamlingene hans. Det har vært nødvendig. Det har alltid vært noe nytt å finne i det som virker kjent og åpenbart, det er det som kjennetegner den store litteraturen, men denne gangen er inntrykkene annerledes, bekreftende og fremmede på samme tid, fordi han nettopp er gått bort, vi savner ham og er sorgfulle og i villrede. En linje i debutsamlingen Kimærer lyder slik:

Standhaftig skal vi tale med riktige ord. / Vi skal fylle papiret / med nye smerter og nye gleder / og forklare dem nøye.

Unødvendig å si: Det er Jan Jakob, vår beste venn, som trøster oss. Han valgte ordene med omhu, uansett genre og situasjon. Han sparte på dem, dyrket dem, delte dem. La oss si at han var en tålmodig gartner i språkets hage. Jeg traff ham, vår beste venn, vinteren 1975. Jeg solgte tidsskriftet Dikt & Datt på Karl Johan, og Jan Jakob gikk rett forbi. Han hadde tross alt allerede gitt ut to samlinger på Gyldendal og kunne tillate seg å være høy på pæra. Dessuten hadde han truffet Salvador Dalí, studerte fransk og var vaktmester i Sorgenfrigata. Han var ikke høy på pæra. Han var liketil. Det er ord som kler ham: gåtefull og liketil. Det ble etter hvert et slags litterært miljø, eller snarere kameratskap, rundt Majorstua i Oslo på denne tiden: Ola Bauer, Erland Kiøsterud, Nils Yttri, Jan Jakob Tønseth og undertegnede. Vi var altså såpass forskjellige at vi ikke gikk i veien for hverandre. Men forskjelligst var nok Jan Jakob, ja, han var det. Han skrev sonetter med den største selvfølgelighet og siterte Emil Boyson. Bare det. Det var mistenkelig. Men formen bedrar. Diktene hans var nærværende, øyeblikkelige og visjonære. Og det slår meg igjen, enda tydeligere nå: Få, om noen, beveget seg så knirkefritt mellom høyt og lavt som Tønseth, mellom gresstrået og galaksene, som han selv noterte. Dette er vesentlig. Jeg tillater meg å nevne en episode som både Jan Jakob og jeg pleide å fortelle, sannsynligvis til det kjedsommelige: I januar 1977 reiste vi til Paris, jeg for å skrive min første roman, Jan Jakob for å gjøre ferdig sin tredje samling, Synlige dikt, noe vi klarte, jeg bare nevner det. Vi tok båt og tog. I København ringte vi til Klaus Rifbjerg fra Hviids Vinstue og ba om et intervju. Han svarte ikke. Så ringte vi til Benny Andersen, han ville ikke. Til slutt prøvde vi Anders Bodelsen, han la på. Det er imidlertid dette jeg husker best: at vi etterhvert ble trukket lenger sørover, til Cadaques, den spanske fiskerlandsbyen hvor Salvador Dalí holdt til. Han var dessverre heller ikke hjemme. En formiddag i mars, etter dagens første skriveøkt, vi var som sagt to disiplinerte herrer, gikk vi ut til fyret ved klippene. Det blåste friskt. Vinden var kraftigere enn vi hadde regnet med. Vi var rett og slett i ferd med å blåse vekk, til havs. Da fant Tønseth noen steiner som vi kunne ha i lommene. Han mente vi trengte ballast. Det virket. Vi blåste ikke vekk. Det virker plutselig for lettvint å si at diktningen hans har den samme ballasten, men jeg sier det likevel. Diktene, og fortellingene hans, er alltid fortøyd til livets nærområder: bordet, sengen, rommet, byen, jernbanestasjonen, baren. Det er alltid noe håndfast innen rekkevidde: glass, metall, mynter. Av gnisningene mellom tyngdekraft og streben oppstår det særegne i Tønseths poesi, her fra Alkymi igjen:

Vi skal nevne ubesværlig
rose, lilje, stjerne, sne.
(Det kan ikke sies ofte nok.)
Men vanskeligere må det være
å tale med riktige ord.
For tingene, tilskikkelsene må ikke forrådes.

Dette skrev han altså 24 år gammel, selvsikker og søkende, belest og nysgjerrig, og i 2015, etter å ha fått kreftdiagnosen, skriver han Muntre dødsdikt, et poetisk krafttak og et velsignet overskudd av en samling. Igjen er det sonetten han vender tilbake til, det er som om formens strenghet gir ham den disiplinerte styrken han behøver. Men denne ekstraordinære samlingen representerer intet brudd, den er en fortsettelse og utvidelse av dødsmotivet som alltid har vært til stede i Tønseths diktning. For å si det slik: Han begynte å dø allerede i debutsamlingen. Men nå er ikke døden en forestilling, den er en vekt, den er påtagelig, metaforen har fått realismens lys. Og fordi sykdom er kroppens unntak, lengter pasienten etter regelen, alminneligheten. Der er luksusen. Der er livet. Tønseth finner frem til Fagervann i Nordmarka, der er trøsten, han setter Fagervann omsider på det litterære kartet, og er ikke det også poesiens hensikt, å stedfeste selv det minste?

Jeg står ved Fagervann og kjenner hvordan stedet,
dets ånd omfavner meg som om jeg var det såre kjær.
O Fagervann, du er min legedom, min trøst. Min glede?
Å ja! Min gledes objektive korrelat du er.

Formens strenghet gjør dikteren også leken. Høytid og det uhøytidelige renner sammen. Å kalle Jan Jakob for en glad laks er å ta vel hardt i. Da bedre å benytte tittelens betegnelse: munter. Munter er bra. Munter er rommelig. Humoren hans holdt orden på tingene og bandt dem sammen. På den måten talte surrealismen til noe vesentlig i ham, han kunne altså kjenne seg igjen i det beryktede møtet mellom paraplyen og symaskinen på operasjonsbordet. Det tilfeldige og uforutsette angår oss, skriver han. Latteren er rensende. Derfor kunne han skrive like selvfølgelig om Baudelaire som om Kjell Aukrust, han kunne snakke seg varm om Den forsvundne pølsemaker samtidig som han studerte Buñuels filmer. Særlig delte vi interessen for Jacques Tati, den modernistiske komikeren som følte seg fremmed i det moderne, liksom Storm P., Chaplin og Obstfelder, ja, Obstfelder også i samme slengen, glem ikke latteren, eller det komiske blikket, i Jeg ser. Og når han er nevnt, tar jeg også med Jim Morrison, for han skrev sin versjon av Jeg ser sytti år senere:

People are strange / when you’re a stranger.

Men han hadde dessverre ikke humor og hører derfor ikke helt hjemme her. Jan Jakob hadde uansett dette til felles med de klassiske, moderne humoristene: en særegen fremmedgjorthet, som ikke nødvendigvis er tragisk, men munter, ja, en munter fremmedgjorthet i moderniteten. Dette skriver Jan Jakob i Drømmer og løgner, en samling prosatekster fra 1982:

Virkeligheten er et makkverk. Ikke engang pappmaché duger.

Dette er en sann svir å lese, som det heter, men også nødvendig for å kunne forstå Jan Jakobs dikteriske temperament, det er både klassisk og akutt. Et annet sted står det:

Målet for en dikter er å kunne leve i eksil, selv i sitt eget hjem. Anonymt, og med full diplomatisk status.

Man kan lese en trassig lengsel i dette, eller snarere et opprør. Anakronistisk kan også være et ord som faller en inn, men helst i betydningen tidsstridig. For å kunne avlese samtiden er det ikke nødvendigvis en fordel å gå i ett med den. Det er heller slik at en viss avstand, en motvilje, teller til kronikørens fordel. Jeg nevner dette nå, ettersom tiden, eller tegnene, dvs. ordene renner ut: I romanene hans, der for eksempel den spanske borgerkrigen utgjør livets nærområde, er alt mer akutt; valgene, anskuelsene og språket brenner, og på den måten kommer også Jan Jakobs engasjement til syne, en djup og ubestikkelig rettferdighetssans, kall den gjerne solidaritet, forankret i en bestemt humanisme, noe som skaffet ham venner i alle leire. Det er for øvrig verdt å merke seg at hans første roman, Hilmar Iversens ensomhet, kommer ut i 1992, mellom samlingene Lengsel og lede og Motgift, der diktene herdes og får titler som Gleden og dritten og Whisky og ensomhet. Det er også i Lengsel og lede han dikter sin foreløpige selvbiografi, i Status midtveis:

Jeg er fem og tredve år.
Mitt liv er delt i to.
Min fødsel er definitivt forbi.
Forbi er min begynnelse.
Forbi! meg selv som barn.
Jeg står midt mellom fødsel og død.
Jeg selv er delt i to.

Et minne fra et annet ytterpunkt: Jan Jakob og Grete besøker Karna og meg i Sortland, det var på åttitallet, vi hadde flyttet dit noen år i forveien. Vi dro ned til Svolvær og besøkte Lofotkatedralen, som skulle få en viktig plass i Jan Jakobs romanunivers. Og vi kjørte opp til Nyksund i Øksnes, det falleferdige, evakuerte fiskeværet som måtte gi tapt da fiskeflåten ble modernisert og skøytene ikke lenger kom seg inn i den skjermete havnen. Her kunne vi også trengt noen steiner i lomma for sikkerhets skyld, alle fire. Men vi hadde hverandre og blåste ikke bort. Dette utsatte, ensomme stedet talte til Jan Jakob, med sin langsomme og like fullt brutale melankoli og historie var det på bølgelengde med hans intellektuelle og emosjonelle status. Hans sanser ble satt i beredskap. Han var ikke lysømfintlig, men ordømfintlig. Og siden det var poesien som åpnet det varige vennskapet mellom oss, lar jeg disse linjene fra diktet Fraflyttet fiskevær bli de foreløpig siste ord:

Meningen er at alt dette skal glemmes.
Glemmes
slik Bedforden på veien der skal glemmes,
slik bedehuskapellet
under åsen skal glemmes,
slik butikken og kafeen skal glemmes,
slik skolestuen og samfunnshuset skal glemmes,
slik disse bryggene skal glemmes.

Så er det ikke glemt likevel. Det er nedskrevet. Det er bokført. Jeg vil også skrive ned Jan Jakobs latter, den må heller ikke glemmes, den var særegen, et slags varemerke, en brå og lun humring, ja lun er et fint ord å si, lun og munter, latteren virket ofte som en forlengelse av språket, av setningene. Han humret til og med sist vi var hos ham, på Ullevål sykehus, og det var i grunnen ikke mye å humre av der, nei, det var det ikke. Jeg har tatt mitt siste spatak. Men ute var det et uvant, fremmed lys, dypt og gult, jeg tror han også la merke til dette merkelige været, en hetebølge, en plutselig sommer i oktober, og kanskje minnet det oss om ferie, ferie i betydning unntak, og det er ikke døden som er unntaket, men livet. La det være sagt. For øvrig holdt Jan Jakob det han lovet i debutsamlingen. Han talte standhaftig med riktige ord.

Etterpå var det gravøl på Månefisken like ved. Dit gikk vi i flokk og følge: familie, venner, kolleger, naboer, lesere, kort sagt dikterens nærmeste pårørende. Det var tid for samtale og latter. Man kunne få Fagervann tappet på flaske. Mange ville ha ordet. Alle hadde sin personlige dør inn til Jan Jakobs liv og forfatterskap. Vi var uansett enige om dette: Han var ingen beskjeden mann, slik man kunne forledes til å tro.Han var selvsikker og helt på det rene med sin status. Men han var aldri selvhøytidelig eller prangende. Lite var ham fjernere enn det. Gravølet forløp kort sagt i Jan Jakobs ånd. Det var imidlertid ettermiddagens ordstyrer, sønnen Joakim, som sa de forløsende ord da han fortalte om reisen familien hadde foretatt samme sommer, Jan Jakobs siste reis, så å si. I Saint-Jean-de-Luz, en by han i årenes løp ofte besøkte, på Frankrikes vestkyst, helt nede ved Spania, satt far og sønn i hver sin fluktstol, med hver sin gin & tonic, og betraktet solen som gikk ned i havet, en solnedgang som på de kanter skaper et helt særegent lys, nesten grønt, som om bunnen kommer til syne. Og Jan Jakob sa ganske enkelt i den anledning: Tønseth in the sunset. Dette saftige og nærmest misunnelsesverdige utsagnet rommer også diktene han etterlot seg. De er preget av hans akutte livssituasjon og derfor lyssatt på en bestemt måte, slik Muntre dødsdikt også var. Det er grunn til å tro at han anså samlingen som komplett, og det er ikke foretatt noen endringer. Den manglet imidlertid en tittel, og jeg tok meg den frihet å kalle den Andre morgener, som også er tittelen på et sentralt og vakkert dikt. Dikterens sorg og tvil kommer til syne, men ikke uten latter, aldri uten latter, den forsonende gest. Å lese Andre morgener er å nærme seg og berøre avslutningen på et stort forfatterskap, en lesning som også bør anspore og føre oss frem til begynnelsen, til Kimærer fra 1971, der dette forfatterskapet åpner seg i all sin presise skjønnhet:

Og intet skal være helere / enn ditt hjerte, / ditt sønderknuste hjerte …

Lars Saabye Christensen, april 2019

Axel Jensen. Notorisk lystløgner, liberal rusbruker, utro og ufin. Men også en av våre beste forfattere. Historien om Axel Jensen er ingen dans på roser, skal vi tro Torgrim Eggens nye biografi. Men desto mer lesverdig!

Axel

Torgrim Eggen

Kjøp

I tillegg til å være nominert til Brageprisen (med god grunn, ifølge Aftenpostens Ingunn Økland), har biografien fått strålende anmeldelser i landets aviser.

«En utvilsom bragd»

Resultatet så langt: 1 sekser, to femmere og tre rosende omtaler uten terningkast.

Fedrelandsvennen gir full pott, og skriver:

«Beretningen har et engasjement, en språklig lekenhet og en oversikt som imponerer. Ikke bare sporer han Axel på reiser verden rundt. Han nøster også opp i de tankerådene forfatteren henter fra tenkere og litterater en gjennomsnittlig belest nordmann knapt ellers møter.

Ellen Sofie Lauritzen i Dagens Næringsliv spør om ikke 600 sider om Axel Jensen er i det lengste laget: «En bok for spesielt interesserte, kanskje? Niks.» Hun utdyper:

«Eggen har virkelig dykket ned i stoffet, fordøyet det, gjort det til sitt eget. Han har Jensens liv i fingertuppene. Resultatet er en umiddelbar og nær tekst: Flere av scenene og tidsbildene er så levende skildret at man føler man er der, på den greske øya Hydra, i Saharaørkenen, i et maharaja-palass i Himalaya, i ei rorbu i Nordland, eller på vei nedover Drøbaksundet i båten «Shanti Devi».

Dagbladet triller terningkast 5 og skriver: «Det er en utvilsom bragd Eggen har utført. Forfatterskapet presenteres i full bredde, inkludert de uferdige prosjektene. Vi får også detaljerte skildringer av hans talløse romantiske forhold og de ville prosjektene han prøvde å iverksette.»

Også Sindre Hovdenakk i VG gir terningkast 5 og kaller boka «en god story om et ekstremt liv».

Se Torgrim Eggen fortelle om boka

Opptaket er fra lanseringsarrangementet på Tronsmo bokhandel i Oslo, 6. november. Arrangementet ble filmet av Jan Christian Mollestad/Mollywood.

Boktips er podcasten for deg som elsker bøker. Norges mest spennende forfattere forteller om bøkene de skriver og bøkene de leser, bøker som har formet dem og bøker alle burde lese. Programleder er Knut Gørvell. Utgis av Cappelen Damm Forlag. Enda flere boktips finner du her på boktips.no. 

Hør Boktips Podcast i din foretrukne strømmetjeneste:

• Spotify
• Google Podcast
• Soundcloud
• Anchor
• Kommer snart: Apple Podcast/iTunes

Marte Spurkland forteller om boka i samtale med Peder Kjøs den 11. november kl 18 på Cappelen Damm-huset.
Hun er også å se på Boktips LIVE 22. november.

Jeg tenker på alle gangene jeg har hørt historier om folk som rammes av kreft ­– verste sort, ingenting å gjøre, forferdelig trist. Og på hvordan medfølelsen min har hatt et stikk av tilfredshet. Det var ikke en av mine denne gangen heller. Ikke mine barn, min mann, mine foreldre. Nå kommer straffen.

Pappas runer

Marte Spurkland

Kjøp

I desember 2017 ble det funnet en svulst i pappas hjerne. Den lå i høyre frontallapp, i senteret for språk og motorikk, og var på størrelse med en pingpongball. Jeg skjønte fort at den kunne komme til å drepe ham.

Samtidig skjønte jeg det ikke. For pappa hadde gjort alt riktig. Han gikk i fjellet og svømte i fjorden. Han spiste sunt. Røyket ikke, drakk ikke for mye. Jeg var helt sikker på at han skulle bli nitti, nittifem, hundre år.

Nå hånflirte prognosen for hjernekreft mot meg. Sykdomsløpet er brutalt. De fleste er borte i løpet av 12 til 14 måneder.

Runer og racersykkel

Av alle tingene jeg angret på de første dagene etter diagnosen: At jeg hadde vært en så dårlig lytter.

Jeg vokste opp i et hjem med uvanlig mye snakk om runer. Steinene, pinnene og innskriftene pappa har forsket på i mer enn 40 år. Nordmenns første skriftsystem. Tegnene som gjorde oss til et skrivende folk.

Pappa gjorde sitt ytterste for å få meg i hvert fall bittelitt runene som betydde så mye for ham. Jeg nektet. Ønsket intenst at min pappa var mer som de andre pappaene i nabolaget på åttitallet. En av de som dro til jobb i dress, slips og BMW eller Mercedes på hverdager og grillet koteletter på terrassen på søndager. Min pappa syklet til universitetet på en oransje racersykkel og snakket hver dag og alle dager om runer.

Språklig stormakt

Da han ble syk hadde han et nesten ferdig manus på PCen sin. Det skulle en bli en bok som gjorde runehistorien kjent utenfor universitetene og spesielt runeinteresserte kretser. Som viste at norske viking- og middelalderkonger var mer enn blodtørstige erobrere. Som fortalte en ukjent historie om Norge som en tidlig, språklig stormakt – og tente et lys for perioden kjent som den mørke middelalderen.

Etter at nevrokirurgen på Ullevål hadde vært inne i hjernen hans kunne han ikke lenger skrive. Manuset hans ville aldri bli til bok.

Tenåringstrass

Dere må ikke google hjernekreft, sa legene. Dagene, nettene og ukene etter diagnosen gjorde jeg ikke stort annet. Jeg leste om kliniske studier som var planlagt, påbegynt eller avsluttet. Prøvde å lære meg legenes terminologi og begreper, så jeg kunne stille gode spørsmål på legetimer. Lette etter nye, håpefulle metoder. Det neste store behandlingsgjennombruddet for sykdommen. Redningen for pappa.

Men jeg leste også det uferdige manuset hans. Angret bittert på at jeg hadde latt tenåringstrassen leve langt inn i voksenlivet, at jeg ikke hadde lyttet bedre til runehistoriene. Og én ting sto klart for meg: Begynte jeg ikke å lytte nå, ville det være for sent.

Først syns han det var en sprø idé. Så, sakte, lot han seg overbevise. Manuset hans kunne bli vårt overlevelsesprosjekt. En mulighet for ham og meg til å snakke om noe annet enn sykdom.  For ham til å være fagmann igjen. For meg til å lytte.

Vi skulle skrive ferdig boka sammen, på tross av alt. Og når den kom ut skulle han fortsatt være her.

Porno og kommentartroll

I ti måneder snakket vi oss gjennom runehistorien. De første århundrene: Gravskrifter og minneord risset på høyreiste steiner. Sin tids dødsannonser. Tekster som forteller at et liv er gått tapt og at de etterlatte sørger. Høvding Vodurid er død, de tre kjærligste døtrene forberedte gravølet (Tunesteinen). Et seilførende skip ble tatt av stormen i Sognefjorden og hele mannskapet gitt ned (Eggjasteinen). Deltakerne i Skardes gravøl reiste stein over ham mens de drakk til hans minne (Skadbergsteinen).

Men de fleste av pappas favorittinnskrifter stammer fra middelalderen. Da var det dagliglivet som ble risset med runer. Handelsbrev og selvskryt fra stolte håndverkere. Runegroviser, kjærlighetsbrev, runer med promille. Tekster som er direkte pornografiske eller skrevet av sin tids kommentartroll. Hver innskrift et originalt vitnemål om norsk hverdagsliv gjennom århundrer hvor hverdagslivet i liten grad ble dokumentert.

Parallelt skrev jeg om det som skjedde her og nå. Svulsten i pappas hjerne. Mine forsøk på å være en god pårørende. Som journalist har jeg møtt mange i den rollen. Og lest utallige skildringer av dem. Pårørende som står rake og trygge ved siden av den syke. Som takler utfordringer konstruktivt og klokt og alltid evner å «gripe dagen», «leve her og nå».

Jeg har skrevet om frykten og desperasjonen. Om jakten på en løsning og smerten ved ikke å finne den. Om kreften som herjer som en naturkatastrofe i pappas kropp. Om tro, håp og fortvilet kjærlighet.

Å vente på døden

Ti måneder ut i bokprosjektet sa han at det var nok. Resten måtte jeg skrive alene.

For pappa er ikke her når boka kommer ut. Kreften ville det annerledes. Svulsten i frontallappen lot seg ikke operere bort. Tenk på en blekksprut, sa en lege til oss. Tenk på lange, tynne sopptråder, sa en annen. Kreften hadde snirklet seg inn i pappas hjerne og nektet å gi slipp. Gjennom adventstiden i fjor, mens resten av verden ventet på jul, høytid, familieselskaper, ventet vi på døden.

Runer og hjernekreft: Smalt, men bredt

Tilbake står en bok med en litt ubestemmelig sjanger. Runer og hjernekreft.

Kanskje virker det smalt. Jeg tror det er bredt. Hvert år får rundt 360 personer i Norge samme diagnose som pappa. Mange flere rammes av andre former for uhelbredelig kreft. Rundt dem står pårørende som skal håndtere situasjonen. Lære seg å miste.

Mitt håp er at Pappas runer er en bok som minner om følgende: Lytt til dine nærmeste. Før det er for sent. Og at bokens lesere i tillegg får ny kunnskap om norsk skrifthistorie. At det tennes en liten runeglød der ute.

Det vil gjøre pappa glad. Det var ikke annet han ville.

Ylva Østby er en av Norges ledende nevropsykologer. I 2016 debuterte hun som sakprosaforfatter med boka Å dykke etter sjøhester, som hun skrev sammen med sin søster Hilde Østby. Boka gjør et dypdykk i hukommelsen, og fikk mye oppmerksomhet da den kom, også uten for landets grenser. I høst har Østby hatt sin skjønnlitterære debut med novellesamlingen Passasjerhistorier, som gikk Janneken Øverland i Klassekampen til å skrive: «Her er en utsøkt bruk av litterære virkemidler, språkbilder, assosiasjoner, ledemotiv.»

Menneskegjenbruk

– Hva er det beste du har lest i det siste?

Convenience Store Woman

Sayaka Murata

Kjøp

– Jeg må nesten si novellen A first-rate material av den japanske forfatteren Sayaka Murata, som jeg nylig skrev om i Bokvennen Litterær Avis. Den handler om et ganske så avskyelig scenario, hvor det å gjenbruke menneskers kropper til møbler og klær er det naturligste i verden. Dramaet utspiller seg i relasjonen mellom hovedpersonen og hennes forlovede, som i likhet med oss lesere, takler menneskegjenbruk dårlig. Murata har også skrevet en underlig og tankevekkende roman, Convenience Store Woman, som snart kommer på norsk (med tittelen Døgnåpent, red.anm.).

Se en annen vei

Torkil Damhaug

Kjøp

– En annen bok jeg gjerne vil trekke frem, er The river of consciousness av Oliver Sacks. Det er en essaysamling med de siste tekstene han rakk å skrive før han døde i 2015. Her får vi betraktninger om dyrs sjelsliv med utgangspunkt i Darwins meitemarkforskning, essays om hukommelse, kreativitet, og om (nevro)vitenskapens blindflekker. Her ser han også tilbake på noen av de mange pasienthistoriene vi kjenner fra tidligere Sacks-bøker, for eksempel de tilstivnede menneskene mange av oss kjenner fra filmen Oppvåkningen, som Sacks her bruker som eksempel på hvordan hjernens tilstand på fundamentalt vis påvirker vår oppfatning av tid.

– For ikke å glemme en skikkelig psykologisk thriller, både intelligent og følsom: Torkil Damhaugs dystre minnedrama Se en annen vei.

Leser mest noveller

– Hvilken sjanger leser du mest? 

VENT LITT…

Jason

Kjøp

– Jeg leser mest noveller, men også romaner og sakprosa. Når det gjelder sjanger går det nok mest i samtidslitteratur, men jeg er også veldig glad i science fiction. Jeg har alltid forundret meg over folk som henger seg så veldig opp i én sjanger. 

– Hvilken bok har gjort størst inntrykk på deg?

– Vent litt av Jason. Det er en tegneserieroman om vennskap mellom to gutter, og om å leve videre med skyldfølelse. Jason viser emosjonell tyngde gjennom bruk av enkle tegninger og en tilbakeholdt stil.

All lesing er bedre enn ingen lesing

– Hvordan får du tid til lesing i en travel, teknologisk hverdag?

– Noveller! På trikken, bussen, t-banen, på senga. Selv om novellen er et avsluttet verk som er overkommelig i lengde i en travel hverdag, kan den potensielt åpne opp en hel verden, og være med meg videre i tankene resten av dagen. Nå i desember gleder jeg meg til å lese Hingston & Olsens The Short Story Advent Calendar, som består av en boks med 25 små hefter som er lette å ta med seg, og som spenner vidt i sjangre og forfattere. Jeg kom meg ikke gjennom alle i fjor, det er tross alt hektisk i desember. Men det gjør ikke noe. Det er viktig ikke å gjøre lesinga til enda en prestasjonsgreie. All lesing er bedre enn ingen lesing.

Ylva Østbys bokliste

– Kan du gi oss din tipsliste over fem bøker man burde lese? 

Knakketiknakk

Reiko Abe Auestad, Ika Kaminka og Magne Tørring

Kjøp

Gunnhild Øyehaug: Miniatyrlesingar. Fordi jeg, i likhet med Øyehaug, heier på litteraturen.

Njåls saga. Den kom i ny oversettelse i fjor, og er et must for alle som nå lever i tomheten etter Game of Thrones på TV. Her er det øksemord, kjærlighet, svik, klaustrofobiske lojalitetsbånd, og slektstrær det er umulig å holde styr på. Samt en guttetur til Roma.

Kantslag

Dorthe Nors

Kjøp

Reiko Abe Auestad, Ika Kaminka og Magne Tørring (red): Knakketiknakk. Korte japanske fortellinger 1895–2012. Fordi alle har godt av en litterær reise til den andre siden av kloden.

Inger Christensen: Sommerfugledalen. Et requiem. Sonetter hvor sommerfuglene er minner, mennesker man savner, selvfølelsen og livet selv. En vakker og vemodig bok.

Dorthe Nors: Kantslag og Kart over Canada. En moderne novellekunstner som mestrer å sette fingeren på ubestemmelige følelser.

I andre episode av Boktips egen podcast får du høre Torkil Damhaug, Gard Sveen og ikke minst Hans Olav Lahlum fortelle om sine nye krimbøker. Episoden er tatt opp i forbindelse med arrangementet Boktips LIVE tidligere i høst.

Hør Boktips Podcast i din foretrukne strømmetjeneste:

• Spotify
• Google Podcast
• Soundcloud
• Anchor
• Kommer snart: Apple Podcast/iTunes

Hans Olav Lahlum – bestselgerbiograf og krimforfatter

Hans Olav Lahlum har som vanlig en hektisk høst. I tillegg til den monumentale Reiulf Steen-biografien som nå topper bestselgerlistene, har Hans Olav Lahlum også rukket å skrive sin tiende krimroman på ti år. På Boktips LIVE fortalte han om årets psykologiske krimdrama: Avklaringene.

Torkil Damhaug med gufne opplevelser på disseksjonssaler

Torkil Damhaug forteller om sin nye psykologiske thriller Se en annen vei, der handlingen utspiller seg i Budapest. Damhaug er lege og psykiater. Han opplevde selv at det var en guffen oppgave da han som medisinerstudent i Oslo fikk som oppgave å lukke og låse disseksjonssalen på Universitetet i Oslo. Særlig de første gangene de hadde skåret i lik. Kona opplevde research-turen til Budapest litt på samme måte, siden Torkil måtte ha henne med i flere timer på disseksjonssalen på universitetet der.

Gard Sveen – spionthriller med utgangspunkt i massakren i Sabra og Shatila

Gard Sveen er blitt omtalt som Norges svar på John le Carré. Han bruker ofte autentiske personer og hendelser som utgangspunkt for sine spionromaner. Sveen forteller om hvordan Arne Treholt var inspirasjonen til en av karakterene i hans forrige roman, og at den fryktelige massakren i Sabra og Shatila var utgangspunktet for høstens roman: Drømmenes gud.

Solfrid Molland trio spiller den rumenske nasjonalsangen

Siden Torkil Damhaugs roman utspiller seg i Budapest var musikken på Boktips LIVE denne kvelden inspirert av det. Til slutt i episoden fremfører derfor Solfrid Molland den rumenske nasjonalsangen.

Podcasten for deg som elsker bøker

Boktips er podcasten for deg som elsker bøker. Norges mest spennende forfattere forteller om bøkene de skriver og bøkene de leser, bøker som har formet dem og bøker alle burde lese. Programleder er Knut Gørvell.

På fredag var det premiere: Ingvar Ambjørnsen fortalte om å finne tilbake til Elling, hvorfor Kjell Bjarne måtte dø og hvordan han kunne drikke 12-14 halvlitere om dagen og likevel gi ut to bøker i året.

Ketil Bjørnstad, Else Kåss Furuseth, Lars Saabye Christensen, Marte Spurkland og Roy Jacobsen

Hver tirsdag og fredag fram til jul kommer det nye episoder av Boktips Podcast. Der vil mange av høydepunktene fra høstens bokhøst bli representert.

Det blir samtaler med Ketil Bjørnstad, Roy Jacobsen, Marte Spurkland, Lars Saabye Christensen, Else Kåss Furuseth, Gro Dahle og mange flere. Følg med her på Boktips eller på din foretrukne strømmetjeneste.

Førstkommende fredag 15. november er det Ketil Bjørnstads tur.

Vi høres!

For de fleste er det noe man må gå igjennom fra ung alder: å få våre begrensninger, eller man kan også velge å se det som verdens begrensninger, brutalt slengt i trynet. Kanskje var du ikke god nok, kanskje var ikke verden klar for hva du hadde å komme med. Nettverksbyggingsevnene slo ikke helt ut eller viljen til makt var ikke den sterkeste, hvis man skal tro Nietzsche.

Lyden av et liv

Thomas Lundbo

Kjøp

For Thomas Lundbo kom det da han skjønte at han ikke skulle bli en berømt rockevokalist. For andre er det å innse at man ikke skal vinne Idol, bli førsteelsker på Paradise Hotel eller fotballstjerne. Her begynner en følelse av å komme til kort, som mange – selv noen av de nest beste og nest mest suksessfulle av oss – i perioder kan føle er selve livet. Slik må det også ha vært for mange lovende psykoanalytikere i Wien på begynnelsen av 1900-tallet, hvis navnet ditt ikke var Sigmund Freud.

Rockemusiker fra Vestfold

En gang var Lundbo en ung musiker og vokalist i rockebandet The Cowshed Boys fra Åsgårdsstrand. De sikta høyt og drømmene var store. Det var da også mange fra hans generasjon av vestfoldinger som gjorde det skarpt på en scene. Vi nevner Seigmen, Jaga Jazzist og Aqua-Lene. Det var med forventninger Lundbo åpna musikkavisa Furore for å lese sin første anmeldelse.

– Jeg fikk et brutalt møte med kritikken. Å bli sammenlignet med Jannicke var jo hardt [et one-hit wonder fra 80-tallet med en svært karakteristisk stemme. Red. anm.] Stemmen er jo også noe veldig personlig, og oppfattes gjerne som et uttrykk for hvem man egentlig er, påpeker han.

Karakterer. Etter La Bruyère

Thomas Lundbo

I dag er Thomas Lundbo kjent som forfatter, respektert som oversetter og ellers ansett som en usedvanlig hyggelig og sympatisk mann i norsk kulturliv. Hans siste bok Karakterer. Etter La Bruyère ble nominert til Brageprisen. Den nyeste boken heter Lyden av et liv, og det suser i krokene om den på forlaget.

På seg selv forstår man menneskesinnet

Lundbo skriver om sitt eget liv, parallelt med fortellingen om en psykoanalytiker fra Wien på begynnelsen av 1900-tallet. Forfatteren bruker sin egen historie for å belyse hovedpersonens skjebne.

– Det er påfallende hvordan Freud og mange av de andre tidlige psykologene bruker sine egne erfaringer og opplevelser for å forstå andres psyke. Det er også grunnen til at jeg har noen nedslag i min egen biografi i denne boka, man kommer jo ikke utenom å tolke andre menneskers indre liv gjennom sitt eget.

Skyggeeksistens

Det handler om psykoanalytikeren Johann Waldemar Brummel som virker i kretsen rundt Sigmund Freud på begynnelsen av 1900-tallet. Til tross for at Brummel har både vilje, talent og evne til å formulere en ny tanke om lydens betydning for menneskers sjeleliv, slår han ikke gjennom med ideene sine. Om det finnes et sentralt tema i Lyden av et liv, så er det nettopp dette. Hvorfor er det noen som slår igjennom og blir dyrket som sentrale personer av sin ettertid. Og, hva så med alle oss andre?

1913

Florian Illies

“Hvem var denne skikkelsen som hadde befunnet seg så nær begivenhetens sentrum, men som historien siden hadde henvist til en slik skygge-eksistens?” spør Lundbo i romanen.

Ignorert av Freud

I en av romanens såreste scener blir ideene hans avfeid av Sigmund Freud mens de sitter på en café i Wien. Det blir begynnelsen på en nedstigning i glemselen for Johann Waldemar Brummel.

– Når jeg leser boken din lurer jeg på hvem som har nådd igjennom som sentrale tenkere for vår tid. Er det de beste og klokeste, eller er det de største egoene med de spisseste albuene?

– Hm ja. Det er noe i det. Og særlig her i psykologien, hvor lite kan påvises som rett eller galt per se. Maktviljen kan være vel så viktig for å få gjennomslag. Ser man for eksempel på tilfellet Freud, var han ekstremt opptatt av å finne en teori som var hans egen. Han var villig til å gå ganske langt for å avfeie alt som strider mot den teorien.

Undergangsstemning

På et sted i boken viser Lundbo til boksuksessen Musikk og hjernen. Han skriver at Brummels teori om at “øret er porten til det ubevisste i sjelelivet” kanskje kunne hatt en større klangbunn i dag enn blant 1900-tallets psykologer og psykoanalytikere i Wien.

Musikk og hjernen

Are Brean og Geir Olve Skeie

Kjøp

– I denne kretsen foregår det et tydelig sosialt spill, Freud regisserer mer eller mindre bevisst en maktkamp han selv vinner. I begynnelsen sirkulerer mange forskjellige teorier, og det er stor eksperimentvilje. Den nye psykologiske vitenskapen oppstår i kjølvannet av blant annet forsøk med spiritisme og hypnose. Wien rundt 1900 var en multikulturell smeltedigel. Jeg syntes det var interessant å skrive en historie herfra, også som en parallell til vår tid. Våre begreper om epoken, «fin de siècle» og «dekadanse», blir brukt allerede i sin egen samtid. Mange av de intellektuelle hadde en tydelig oppfatning av at de levde i en endetid.

– Hva menes med endetid?

– Det var en fornemmelse av at en del gamle standarder, en gammel verden var i ferd med å gå i oppløsning. Mange av vitenskapene og begrepene som er selvsagte i dag får sitt innhold i denne perioden. Dette er veldig tydelig når det gjelder psykoanalysen, som var en helt ny vitenskap om menneskesinnet. Interessant er det også at disse endetidsforestillingene foregriper første verdenskrig. Men selv om det er lett nå i ettertid å se tendenser og hendelser som førte fram mot dette ragnaroket, hadde mange av datidens mennesker en oppfatning av at den kom nærmest ut av ingenting. De største katastrofene er jo gjerne dem man ikke er forberedt på.

Egoet til Freud

– Var det noe som overrasket deg da du begynte å undersøke forholdene i kretsen rundt Freud?

Ubehaget i kulturen

Sigmund Freud

Kjøp

– Det overrasket meg hvor mange som beskyldte Freud for plagiat, og hvor tydelig maktkampen var. Det var bakvaskelser og tilfeller av regelrett utfrysing. Det var slående å se hvor mange kollegaer Freud hadde et veldig nært forhold til, for så å bryte tvert med dem. Hele psykoanalysen ble tidlig et slags brand som Freud delvis oppfattet som sitt eget. Hans teori om ødipuskomplekset skulle være enerådende, det var den han ville skulle stå igjen som hans store oppdagelse og gjøre ham berømt for all ettertid. Men når det er sagt: Freud skriver også morsomt, interessant, og ikke minst tilgjengelig for et bredt publikum, selv om en del av det virker ganske outrert i dag. Den allmennkulturelle forankringen er nok mye av grunnen til Freuds langvarige suksess.

– Hvordan vil du beskrive Brummel?

– Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i ham. I mitt miljø, det litterære, forfekter de fleste idealer om likhet, men når det kommer til kunstneriske frambringelser er det noen få store navn som dyrkes. Brummel er en entusiastisk vitenskapsmann med usvikelig tro på eget talent, og også på at han en gang skal få den anerkjennelsen han mener han fortjener, men opplever stadig å skuffes. De aller, aller fleste av dem som på en eller annen måte bidrar med noe, skal glemmes. Dessuten står kanskje ikke gjennomføringsevnen helt i stil med vyene.

– Når skal man gi opp synes du, er det noen gang riktig å innse at man har mislykkes, å gi opp drømmen for å starte en ny en?

– Der tenker jeg “fail again, fail better”. Til et visst punkt, selvfølgelig. Noe må man innse at man ikke får til. Men jeg må innrømme at jeg fortsatt spiller i det bandet i ny og ne, avslutter Thomas Lundbo.

Harry Potter, Twilight, Hunger Games. Den hellige treenigheten blant fantasy-bøker – i alle fall for ungdom. Men har man lest alle disse, og kanskje Ringenes Herre og Game of Thrones i tillegg, hva gjør man da?

Vi i Boktips-redaksjonen har funnet 10 litt mindre kjente fantasy-serier som vil holde fantasien i gang en god stund til. For noen ganger er hverdagen rett og slett for kjedelig og forutsigbar. Da er det godt å ha andre verdener å forsvinne i.

God lesning!

1. Livsloven-serien av Neal Shusterman

Splintret (Livsloven 1)

Neal Shusterman, Morten Hansen (Oversetter)

Kjøp

Connor er et problembarn. I hvert fall i følge foreldrene. Han er vanskelig å kontrollere, derfor vil foreldrene la han bli fragmentert. Det vil si at de tar kroppen hans fra hverandre og organene blir transplantert inn i andre kropper. Det er ikke det samme som å drepe, tvert i mot: Siden 99.44% av kroppen blir gjenbrukt, tenker man at de individuelle delene lever videre hver for seg.

Samme dystre skjebne venter Risa, et barnehjemsbarn som skal bli fragmentert for å kutte barnehjemskostnader. Mens Lev er en tiende, et barn unnfanget for å bli fragmentert, som en del av familiens strenge religion. 

Ved en rekke tilfeldigheter, vikles disse tre fortellingene inn i hverandre i denne dystopiske thrilleren som tar oss med tvers gjennom USA. En tankevekkende bok som stiller spørsmål ved hele eksistensen: Hva vil det egentlig si å leve?

2. Den mørke materien-serien av Philip Pullman

Det gylne kompasset (Den mørke materien 1)

Philip Pullman, Torstein Bugge Høverstad (Oversetter)

Kjøp

Visste du at en av høstens mest omtalte TV-serier er basert på en fantasisk bok-serie?

Mange litt eldre vil ha et nostalgisk forhold til Den mørke materien-trilogien: Originalt kom den ut på norsk i 1997, før den ble film i 2007. Og nå i 2019 er det altså en storslått HBO-serie. At fortellingen kan kapre tre generasjoner fantasy-nerder, viser at den holder vann og går inn i de moderne klassiker-seriene sammen med Twilight og Hunger Games.

Satt dels til Oxford i England og dels til Svalbard – riktignok i et parallelt univers – møter vi 12 år gamle Lyra og hennes daimon Pantalaimon. Hva er en daimon, sier du? I dette universet tar sjelen form som et dyr, og Pantalaimon er altså Lyras sjel.

Sammen reiser de til Svalbard for å redde en venn fra det onde Magisteriet (ikke til forveksling med Magisteriet-serien lenger ned på lista), som utfører eksperimenter på barn.

Videre følger et episk eventyr, fylt av magi og mystiske skapninger (blant annet panserbjørner), i en storstilt kamp mot de mektige, religiøse kreftene som styrer.

Serien har blitt sterkt kritisert av ulike kristne grupper, ettersom budskapet kan tolkes svært religionskritisk. Oppfølgeren til serien, Støvets bok, ble lansert på norsk i fjor – til stor glede for noen lesere:

Philip Pullman har skrevet en oppfølger til Den mørke materien og den er ute! Gleder meg til gjensyn med Lyra, den beste fiksjonelle helten en jente kan ha. Vi er fortsatt jevnaldrende, til og med. LYRA!

— Nora Céline Warholm Essahli (@NoraWEssahli) November 12, 2019

3. Rød dronning-serien av Victoria Aveyard

Et gigantisk maktspill. Mennesker delt inn i rødblods og sølvblods. Dette er X-men møter Game of Thrones.

17 år gamle Mare Barrows er rødblods. Det betyr at hun er annenrangs. Det er sølvblodingene som har all makt, med sine enorme krefter og gudelignende egenskaper.

Mare har ingen krefter. Trodde hun. Når hun får seg jobb på slottet, midt blant sølvblodsfolk, oppdager hun at hun har krefter hun ikke skulle ha hatt. For å dekke over det som ikke skulle skje, blir hun utnevnt til prinsesse. Får noen vite det, er kongen på tynn is. Derfor tvinger han Mare til å bli en sølvprinsesse og forlover henne med en av sønnene hans.

Plutselig har Mare makt og rikdom, og hun bestemmer seg for å jobbe i skjul for å hjelpe Purpurgarden, som planlegger et opprør for de røde.

4. Alvetegnet-serien av Sigbjørn Mostue

Gravbøygen våkner

Sigbjørn Mostue

Kjøp

Espen er på besøk hos morfaren sin, da han plutselig finner en rar nøkkel i skogen. Nøkkelen fører til en parallell virkelighet, med alver, nisser, og snakkende dyr. Og i bakgrunnen lusker Gravbøygen. Gravbøygen vil utrydde alle vesnene hvis skogen hugges ned. Dermed må Espen ta ansvar for å sikre livet til sine nye venner.

Gravbøygen våkner er den første boka i Alvetegnet-trilogien. Dette er blant det aller beste av norsk fantasy de siste årene, og ble blant annet den mest leste barneboka i 2005, i tillegg til at den fikk Arks barnebokpris.

5. Halvgudene-serien av Mari Moen Holsve

Halvgudene

Mari Moen Halsve

Kjøp

Trillingene Dina, Balder og Thea synes skolen er kjedelig og monoton. Men livene deres endrer seg raskt når de plutselig oppdager en fremmed verden: Her gjelder andre regler enn de trillingene kjenner fra før, og de må lære fort. For noen er etter dem. Noen som vet at det er noe helt spesielt ved trillingene, noe øyriket Tiladnen ikke har sett maken til på flere hundre år.

Også denne trilogien vant Arks barnebokpris. Dette er en uforutsigbar og overnaturlig fortelling fylt av dramatikk og en god dose humor.

6. Magisteriet-serien av Holly Black og Cassandra Clare

Jernprøven (Magisteriet 1)

Holly Black og Cassandra Clare, John Grande (Oversetter)

Kjøp

Hva skal fylle tomrommet etter Harry Potter? Vel, Magisteriet-serien er ikke noe dumt alternativ. Callum Hunt er 12 år, og det betyr at han snart må gjennom Jernprøven. Klarer han det, kommer han inn på Magisteriet, en skole for magikere. Men det vil han ikke – Callum har blitt advart mot magi av faren sin: Magi fører aldri til noe bra. Derfor gjør han alt han kan for å feile, men til ingen nytte: Han mislykkes i å mislykkes.

Dermed må Callum begynne på Magisteriet, en fantastisk, men fryktinngytende skole, der enda større prøvelser venter ham.

Dette er en serie på fem altoppslukende bøker med et stort univers som passer for ungdom fra 10 til 14. Men du får selvsagt lov til å lese dem om du er eldre også.

7. Half Bad-serien av Sally Gardner

Half Bad: Ondskapens sønn

Sally Green, Heidi Sævareid (Oversetter)

Kjøp

Det finnes to typer hekser: De hvite og de svarte. Og så er det Nathan da, som er halvt hvit og halvt svart. Moren, en hvit heks, er død, og faren, en svart heks, er en av de mest beryktede og ondeste heksene som finnes.

Det er nemlig slik at de hvite heksene er i flertall og mener de svarte heksene er onde. Nathan blir derfor konstant overvåket av de hvite, og må følge strenge regler. Etter et fatalt feilskjær, blir han plassert i et bur og misbrukt. Han må komme seg ut, for faren hans har noe viktig å gi ham. Klarer han det ikke før han fyller 17, vil han dø.

Denne første boka i Half Bad-serien holder verdensrekorden for boka som er oversatt til flest språk før publisering. Med oppfølgerene Half Wild og Half Lost byr denne serien på mange timer sitrende spenning i et fantasifullt univers.

8. Arven-serien av Christopher Paolini

Eragon

Christopher Paolini, Kyrre Haugen Bakke (Oversetter)

Kjøp

Den fattige bondegutten Eragon finner en blå stein i skogen. Kanskje den kan selges, tenker han – men fort finner han ut at dette slett ikke er noen vanlig stein, men et ekte drageegg.

Livet blir snudd på hodet for Eragon, som nå befinner seg midt i blant mektige krefter han ikke ante noe om. Trolldom og skjebnekrefter kjemper i mot, når han og den nyutklekkede dragen er nødt til å redde selveste Riket.

Serien består av fire bøker.

9. Septimus Heap-serien av Angie Sage

Magi (Septimus Heap 1)

Angie Sage, Carina Westberg (Oversetter)

Kjøp

Septimus Heap er den syvende sønnen av en syvende sønn. Det gjør at han har helt spesielle evner. Dagen han blir født, blir Septimus stjålet og erklært død. Foreldrene til Septimus finner en bylt i snøen – en liten jente! De tar henne med hjem og kaller henne Jenna. Men hvem er egentlig Jenna og hva har egentlig skjedd med deres egen sønn?

Magi, den første av syv bøker i Septimus Heap-serien, er en original historie om mistet og gjenfunnet identitet, skrevet med humor og hjertevarme. Forfatteren tar oss med på en fantastisk reise hvor vi møter besynderlige karakterer og magisk trolldom, legedrikker og besvergelser. 

10. Blekkhjerte-serien av Cornelia Funke

Blekkhjerte

Cornelia Funke, Ute Neumann (oversetter)

Kjøp

Tenker du noen ganger at bøkene du leser kommer til live? Blekkhjerte er en eventyrfortelling om tolv år gamle Meggie, som elsker bøker. Men hun blir aldri lest høyt for, for faren har en helt spesiell kraft. Leser han høyt, kan personene i boka bli levende.

Det Meggie heller ikke vet, er at mennesker også kan forsvinne inn i fantasiverdenen. Det skjedde med hennes egen mor da hun var liten, men faren har holdt det skjult for henne. Når en maktsyk villmann fra en barnefortelling kidnapper ham, må datteren skaffe seg virkelige venner og fantasivenner for å redde ham.

BONUS: Den som har begge beina på jorda står stille av Tor Åge Bringsværd

Den som har begge beina på jorda står stille

Tor Åge Bringsværd

Kjøp

Denne er kanskje litt mer for de voksne barna: Dette er ikke på noen måte en sjangertrofast fantasy-roman, men likefullt inneholder den en rekke fantasy-elementer.

Bringsværds roman fra 1974 er uansett en klassiker å regne – både innen fantasy og innen norsk litteratur generelt. «All makt til fantasien» er slagordet til den anarkistiske grupperingen Alveolene.

Vi blir introdusert for Billy Balantine som hører Guds stemme i hodet. «Den som har begge beina på jorda står stille,» sier Gud. Dermed begynner Billy å gå.

Alveolene har som mål å skape et bedre samfunn. Men hva er bedre i denne sammenhengen? Og hvordan nå frem? Svaret kommer etter hvert som folkemengdene marsjerer mot Bray Hospital i London.

Boka gjenutgis i forbindelse med Tor Åge Bringsværds 80-årsjubileum og er utstyrt med etterord av Thomas Hylland Eriksen.

PS! Husker du fantasy-serien Artemis Fowl? Serien ble utgitt første gang i 2001, og vant masse priser, fikk gode anmeldelser og solgte 20 millioner på verdensbasis. I mai 2020 kommer Artemis Fowl som Disney-storfilm, og ryktene går om at bøkene også kommer i ny innpakning.

– Man kan ikke si som forfatter at kunsten er så viktig at den er fritatt enhver moral og et hvert hensyn til personer som kan føle seg uthengt i en bok.

Det sier forfatter Kjetil Bjørnstad i den nye episoden av Boktips’ podcast. I samtale med programleder Knut Gørvell, diskuterer Bjørnstad forfatterrollens etikk, og hvilken posisjon han har tatt i forhold til sine kolleger.

I podcasten forteller Bjørnstad også om sin store romansyklus Verden som var min, og han om bøkene som var med å forme hans forfatterskap.

Hør Boktips i din foretrukne strømmetjeneste:

• Apple Podcast/iTunes
• Spotify
• Google Podcast
• Soundcloud
• Anchor

Hør episode én med Ingvar Ambjørnsen, og episode to med Hans Olav Lahlum, Gard Sveen og Torkil Damhaug her.

Farskap og 11. september

I høst er Bjørnstad aktuell med Verden som var min. Tyvetallet. Det er femte bind i en av norgeshistoriens største romansykluser. Dette bindet blir kalt «Brutalitetens og kjærlighetens tiår», og inneholder dramatiske skift både for verden, med terrorangrepene 11. september som et vendepunkt – og for Bjørnstad personlig, da dette var tiåret han ble far.

– Forbrytelse og straff rystet meg

Ketil Bjørnstad forteller også om de bøkene som har vært med å prege ham og hans forfatterskap fra Stein Mehren, Aksel Sandemose til Joseph Heller og Fjodor Dostojevskij:

– Forbrytelse og straff er den boken som har gjort mest inntrykk på meg: Den satte seg som en rystelse i meg. Jeg ble forflyttet litt i mitt eget liv etter å ha lest den.

– Ambjørnsen og Saabye Christensen er mesterlige

Når Ketil Bjørnstad blir bedt om å fremheve noen bøker han har lest i det siste, nøler han ikke:

– Både den siste Elling-boken til Ingvar Ambjørnsen og Byens spor. Skyggeboken har gjort enormt inntrykk. Jeg syns de er helt mesterlige begge to på hver sin måte. Det var nesten ikke til å tro å se Ingvar Ambjørnsen igjen i den formen. 

Nobelprisen til Saabye

Jon Fosse er gjerne den som fremheves når det snakkes om en mulig norsk Nobel-pris kandidat. For Ketil Bjørnstad burde Lars Saabye Christensen være det naturlig valget:

– Egentlig kan jeg ikke skjønne at det er litt åpenbart. Ikke til forkleinelse for de andre kandidatene. Altså Dag Solstad må gjerne får den og Jon Fosse og hvem som helst, men det er noe helt eget med Lars, sier Bjørnstad.

50 år som artist

I år feirer Ketil Bjørnstad 50-år som artist. Samtidig som han i femti år har vært en av våre ledende musikk-artister og komponister har han utgitt over femti bøker.

I høst har Ylva Østby debutert som skjønnlitterær forfatter med novellesamlingen Passasjerhistorier som har fått meget god mottakelse. Tidligere har hun gitt ut sakprosaboka Å dykke etter sjøhester, som hun skrev sammen med sin søster Hilde Østby. Det er en bok som gjør et dypdykk i hukommelsen.

Passasjerhistorier

Ylva Østby

Kjøp

Et dikt for havet

Da Boktips spurte Ylva Østby hvilket dikt som var hennes favoritt, valgte hun «På havets bunn står skutene» av Inger Hagerup. Østby mener: «Det er har en så underlig, barnlig, nesten overnaturlig stemning. Dessuten viser det oss perspektivet til livet i havet, som trenger vår beskyttelse mer enn noen gang.»

En av våre kjæreste lyrikere

Inger Hagerup (1905-1985) var en av våre kjæreste lyrikere. Hun debuterte allerede som 24-åring og gav ut en lange rekke diktsamlinger. Mange av Hagerups dikt er høyt elsket både av barn og voksne. Hun skrev intense og direkte dikt om sammensatte følelser, og samtidig mange flotte dikt og regler for barn.

Fra samlingen Så rart

Ukas dikt «På havets bunn står skutene» er hentet fra Inger Hagerups første barnevers-samling. Den het Så rart og kom ut i 1950. Mange av versene derfra er kjent blant flere generasjoner nordmenn for eksempel titteldiktet «Så rart»

På havets bunn står skutene

Så rart

Inger Hagerup

Kjøp

På havets bunn står skutene
med svære svarte seil.
Maneten pusser rutene
og bruker dem til speil.
Men stakkars torskesnutene,
de tar bestandig feil!

De gamle kloke krabbene,
tar panserskjorte på
og digre klør på labbene
når de skal ut og gå,
men kommer enda stabbende
forsiktig og på skrå.

Det er så vått og susende
i havets røde trær
når vannet kommer brusende.
Å, huttetu for vær!
Da kryper sneglehusene
i ly på sine knær.

Men aller dypest nede gror
et ensomt muslingskjell,
der verdens største perle bor
alene med seg selv.
Og du skal få et eventyr
om den en annen kveld.

Tor Åge Bringsværds gjennombrudd kom i 1974 med den fantasifulle anarkist-romanen Den som har begge beina på jorda står stille (som i disse dager gjenutgis). Siden da har han definitivt hatt begge beina plantet godt ned i senere norsk litteraturhistorie.

I tillegg til sine sci-fi- og fantasy-flørtende voksenromaner, er Bringsværd også kjent for flere generasjoner barn med bøkene om Karsten og Petra.

I anledning 80-årsjublieet, passer det seg fint å ta en liten pust i bakken og se tilbake på det som har vært – og fremtiden som ligger foran oss. Her følger samtalen mellom Bringsværd og Anders Heger.

Den som har begge beina på jorda står stille

Tor Åge Bringsværd

Kjøp

– Du har skrevet rundt 300 bøker – i alle tenkelige (og noen utenkelige[1]) genre. Det er antakeligvis norsk rekord, og ganske høyt opp på verdensstatistikken. Føler du at du har sagt det som sies skal, eller har du mye igjen?

– Tvert i mot. Jeg føler at jeg nesten ikke har kommet ordentlig i gang. Verden er jo så breddfull av ting å være nysgjerrig på, lure på og undres over. Og livet er altfor kort. For ikke å snakke om døgnet.

– Hvorfor er det viktig å skrive? Er det det? Hvem skriver du for?

– Hvordan skal jeg kunne vite hva jeg mener hvis jeg ikke skriver det ned? Som regel snakker jeg uten å tenke meg om. For å se om jeg mener det jeg sier, trenger jeg hjelp av hånden. Og da blir svaret på det siste spørsmålet ditt: For meg selv. Andre lesere er hjertelig velkomne, men jeg ville skrevet uansett om ingen andre gadd å lese meg – skrevet for skuffen, for å si det på den måten.

Boken blir altså en vandring inn i et ukjent landskap.

– Slik jeg ser det kan nemlig en roman sammenlignes med en lang reise. Jeg hører om et litt ukjent og spennende sted som jeg får lyst å dra til. Jeg samler de få opplysninger som finnes, prøver å bestemme retningen. Og så inviterer jeg leserne til å bli med som reisefølge. Men jeg er ingen guide eller kjentmann, for jeg har som sagt aldri vært der før, og jeg kjenner slett ikke veien. Boken blir altså en vandring inn i et ukjent landskap. Men hvis ingen vil være med? Så drar jeg likevel. Fordi jeg har en sånn ubendig lyst til å se hvordan det er på akkurat det stedet.

– I Mens jeg har dere her skriver du at «det er noe dritt å bli gammel». Det merkes ikke av dine lesere – du er mer produktiv og litterært sett vital enn noen gang. Årets roman – eller en av dem – handler om Marco Polos samarbeidspartner Pietro, og har en vemodig og reflektert tone, og en stemme som minner om alderdom i seg. Er det stor forskjell på den aldrende Bringsværd og den unge, sprelske fabelprosaisten fra 70-tallet?

– Men det er vel innlysende at det er noe dritt å bli gammel? Jeg er skikkelig trøtt av alle rosenrøde skildringer av det gode liv i solnedgang. Derfor skrev jeg boken – ikke til pensjonister og andre oldinger, for de vet hva det dreier seg om – nei, jeg prøver å nå frem til folk på tredve og førti, for å fortelle dem, nøkternt og saklig, hva de har i vente.

De fleste menn vil oppleve den dagen da de trenger et speil for å sjekke underlivet sitt og at de må rope om hjelp for å komme opp av badekaret.

– De fleste menn vil oppleve den dagen da de trenger et speil for å sjekke underlivet sitt og at de må rope om hjelp for å komme opp av badekaret. Og hvis en forfatter ikke skulle få en vemodig og reflektert tone av å havne i en slik livssituasjon, så vet ikke jeg. Så det er klart jeg ikke er den samme som for femti år siden, jeg er for svingende ikke den jeg var i forrige uke engang. (Og her ville jeg gjerne ha satt inn et utropstegn, men jeg vet at intervjueren er allergisk overfor en slik krakilsk tegnbruk.)

– Denne høsten kommer den skjellsettende romanen Den som har begge beina på joda står stille i nyutgave, en bok som har spilt en avgjørende rolle for tre generasjoner lesere. Er det rart å møte ungdomsversjonen av seg selv på trykk?

– Ja, det er rart. Men heldigvis synes jeg det er ganske hyggelig også. Jeg tror jeg liker han som skrev den boken. Om han liker meg, er naturligvis mer uvisst – men en kan jo håpe. Jeg tror i hvert fall ikke vi er uvenner…

– Du har vært redaktør, oversetter, bildebokforfatter, historiker, religions- og myteformidler, dramatiker og spilt en masse andre roller på den litterære scenen – er det deler av ditt virke du anser som viktigere enn andre? Eller gjør med større glede enn andre?

– Egentlig ikke. Men når det gjelder det å skrive… så har jeg faktisk lært mest av å arbeide med barnebøker. Den eneste forskjellen på barn og voksne er at barn har færre erfaringer og et mindre ordforråd. Skjønner barn hva det dreier seg om, kan de gi vel så fornuftig svar som noen generalsekretær. Så det å skrive for barn har lært meg å vaske språket, fjerne alle fine, tillærte Blindern-ord. Og det har jeg tatt med meg inn i de voksne bøkene også. Derfor er det ingen som er «ambivalente» i mine romaner, de er ganske enkelt i tvil.

Så det å skrive for barn har lært meg å vaske språket, fjerne alle fine, tillærte Blindern-ord.

– …og er det bøker i forfatterskapet ditt som viktigere, eller som du er særlig glad i?

Standardsvaret er naturligvis at det er håpløst å spørre en far om hvilket av barna han liker best. Men jeg kan også svare at det der vil jeg ikke tenke over. Sånt har jeg rett og slett ikke tid til. Jeg tror jo ikke at jeg er gått ut på dato riktig ennå, men gudene må vite hvor lenge jeg er «holdbar». Uansett: Fremdeles ser jeg mer fremover, enn bakover.

Fremvekst av en kunstig intelligens kan bli en like viktig endring som da mennesket en gang for lenge siden reiste seg på to ben og sa farvel til resten av dyreriket.

– Fremtiden. Du har skrevet dystopier og fremtidsfabler – og ofte brukt litteraturen som laboratorium, etter scifi-formelen «la oss tenke oss at…». Noen av dine dystreste spådommer har til og med slått til. Har du tro på at vi klarer å ta oss sammen?

– En dystopi er et varselskilt på kanten av et stup eller ved inngangen til en blindvei. De er ikke skrevet av pessimister, men av mennesker som inderlig håper på en bedre fremtid enn den vi for øyeblikket ser omrisset av.

– En ting vi akkurat nå burde være litt mer opptatt av – ved siden av alt annet – er fremveksten av kunstig intelligens – noe som innebærer at vi om en cirka tredve–førti år vil ha en helt ny art på denne kloden vår, vesener som er i stand til å lære av sine feil, forandre seg, utvikle seg videre – kanskje langt hinsides vår egen forstand. Men hva vil da skje med oss? Hvordan vil vi reagere på det nye liv som vi selv har skapt? Vil vi være i stand til å akseptere at det kanskje er oss overlegent, og at vi selv fra da av gradvis vil bli redusert til ikke lenger å være den ledende arten her på kloden?

– Fremvekst av en kunstig intelligens kan bli en like viktig endring som da mennesket en gang for lenge siden reiste seg på to ben og sa farvel til resten av dyreriket.

[1] Se f.eks. Sesam 71 – en bok som blant annet inneholder hyperlinker på papir  (ti år før hyperlinker kom i bruk), utklippssprellemenn av forfatterne og fribilett til cirkus Arnardo, eller Håndbok i Kartzoologi som i sin helhet bygger på en til da usett forskningsgren.

Det har vært en litt uvanlig debutanthøst for Mari Andreassen. Siden novellesamlingen Hvor lenge varer vi kom i august, har boka høstet svært gode anmeldelser, blitt nominert til Brageprisen, og sikret en nominasjon til Ungdommens kritikerpris. Klassekampen kaller novellene for «urovekkende presise mikrotragedier», mens BOK365 triller terningkast seks. Selv setter Andreassen pris på forfattere som tør å jobbe på siden av vanlige former.

I Ferrante-klisteret

– Hva er det beste du har lest i det siste?

Mi briljante venninne

Elena Ferrante

Kjøp

– Har akkurat begynt på Napoli-kvartetten av Ferrante. Jeg ble nysgjerrig etter all omtalen, og nå sitter jeg i klisteret. De er virkelig fengende.

– Hvilken sjanger leser du mest?

– Jeg leser så mye forskjellig. Romaner og noveller og dramatikk og krim og dikt og tekst som tangerer andre kunstsjangere osv. Det er egentlig ikke sjangeren som tiltrekker, men historiene og gjerne konseptet. Jeg er glad i forfattere og bøker som har noe konseptuelt ved seg, som tør å jobbe på siden av de vanlige formene.

Bena på bakken med Seierherrene

– Hvilken bok har gjort størst inntrykk på deg?

Seierherrene

Roy Jacobsen

Kjøp

Det må bli Roy Jacobsen med Seierherrene som kom på 90-tallet. Ikke fordi jeg ikke har lest bedre bøker, men det må være den leseopplevelsen jeg husker best. Jeg husker ting som hvor jeg var, hvor jeg satt og sto og og hvilket pålegg jeg hadde på brødskiva da jeg leste akkurat det partiet, uten at jeg egentlig aner hvorfor, boka gjorde enormt inntrykk på meg, plasserte liksom bena mine på bakken.

– Hvordan får du tid til lesing i en travel, teknologisk hverdag?

– Jeg må rett og slett planlegge det som en del av arbeidsdagen. Type: i morgen leser jeg fra 11-12. Når neste dag er i gang og klokken er blitt tolv hender det at jeg tenker «er den tolv allerede … jeg leser en time til»

Mari Andreassens bokliste

– Kan du gi oss din tipsliste over fem bøker man burde lese?

Eg snakkar om det heile tida

Camara Lundestad Joof

Kjøp

Camara Lundestad Joof, Eg snakkar om det heile tida. Spesielt de som er som meg, som tilhører den hvite venstresida og tror de opptrer antirasistisk, vil få seg en vekker av hennes pedagogiske og kjærlighetsfulle pekefinger mot hverdagsrasismen.

August Strindberg, Frøken Julie. Fordi karakterene nærmest kaster status og makt som en ping-pong ball mellom seg etter hvert som dialogene går. Fantastisk konstruert.  

Agota Kristof, Tvillingenes dagbok. Fordi den er skrevet med et barneblikk, noen som gjør språket sannferdig og ujålete, og veldig, veldig, guffent.

Tvillingenes dagbok

Agota Kristof, Willy Flock (Oversetter)

Kjøp

Ulf Karl Olov Nilsson, Synopsis. Diktsamling som virkelig utfordrer grensene for hva poesi kan være.

CAConrad, Boka til Frank (gjendiktet av Gunnar Wærness). Denne har jeg nettopp oppdaget, og har ikke rukket å gå så mange runder med den, men jeg stoler på forelskelsen og setter den på lista.

– Jeg slenger på en sjette: ALLE øvingar-bøkene til Kurt Johannessen!

Mørketidsdikt

–Har du et favorittdikt?

–Om ikke favoritt dikt så i hvert fall en favoritt diktsamling (som på sett og vis er et langdikt). Øyvind Bergs «Gjennom mørketida» er et sympatisk prosjekt, hvor han skriver ett dikt hver dag gjennom hele mørketida. 

I den rykende ferske episoden av Boktips’ podcast forteller Kjetil Østli hvordan det var å skrive biografi sammen med Lars Monsen, Torgrim Eggen intervjues om sin kritikerroste Axel Jensen-biografi og Vegard Tenold Aase snakker om de ekstreme nasjonalistiske miljøene i USA. Opptakene med forfatterne er gjort på Boktips LIVE, som arrangeres i Cappelen Damm-huset.

Hør Boktips i din foretrukne strømmetjeneste:

• Apple Podcast/iTunes
• Spotify
• Google Podcast
• Soundcloud
• Anchor

Hør alle de tidligere episodene her.

– Lars Monsen er som et dyr

Lars Monsen

Lars Monsen og Kjetil Stensvik Østli

Kjøp

I høst kom Lars Monsen. Mitt liv, der Monsen forteller sin historie til Kjetil Østli. Til Boktips avslører han hvordan skriveprosessen med Norges mest myteomspunne villmarking gikk for seg, og hva som er essensen i Monsens forhold til naturen: «Han vil rett og slett være som et dyr. (…) Når han klarer å legge alt det menneskelige bak seg og gå så i ett med naturen som mulig, så føler han at han opplever noe som vi overflatisk kan beskrive som noe mer mellom himmel og jord».

Axel Jensen – den norske Elvis og Lennon

Torgrim Eggens biografi om Axel Jensen har fått strålende kritikker og er nominert til Brageprisen. Også Jensen er myteomspunnet. Eggen forteller om arbeidet med boka og om en forfatter som har levd et liv som få andre: «Det er den mest spennende historien som ikke er skrevet. (…) Axel Jensen var på mange måter den norske Elvis og den norske John Lennon.»

Hatet i USA

Alt du elsker, skal brenne

Vegard Tenold Aase

Kjøp

Vegard Tenold Aase har siden 2010 levd sammen med flere av USAs mest ekstreme nasjonalistmiljøer, som Ku Klux Klan. Dette har han beskrevet i boka Alt det du elsker skal brenne. Den ble til fra et ønske om å forstå hvor hatet i USA kommer fra – og hva som skal til for å komme det til livs. Det kanskje mest skumle han opplevde var at det som tidligere virket som ekstremt og sært nå er i ferd med å bli akspetert. Som en av nynazistlederne uttrykte det: «USA er klar for vårt budskap, vi trenger bare pakke det inn.» 

Ny episode på fredag med Lars Saabye Christensen

Boktips er podcasten for deg som elsker bøker. Norges mest spennende forfattere forteller om bøkene de skriver og bøkene de leser, bøker som har formet dem og bøker alle burde lese. Programleder er Knut Gørvell.

Hver tirsdag og fredag fram til jul vil det bli publisert nye episoder av Boktips. Førstkommende fredag kommer det en ny episode av Boktips med Lars Saabye Christensen og Buicken.