Håvard Rem (f. 1959) er en av våre fremst poeter. Han har et rikt og variert forfatterskap og har i alt utgitt ti diktsamlinger. Som sangpoet har Håvard Rem mottatt blant annet Spellemannprisen for Årets låt og Tekstforfatterfondets Ærespris. Almanakk er hans første diktbok på åtte år. Håvard Rems Utvalgte dikt er kommet på flere språk.
Almanakkbestår av ett dikt for hver dag i året, fra 1. januar til 31. desember. Årets mange merkedager er markert med egne dikt, fra påske og jul til kvinnedagen og podagradagen.
Her er sangtekster, sonetter, blues, nidviser og stev om forelskelse og alderdom, om svangerskap og terrorhendelser, om døgnet og året, om livet og tiden etter siste istid. Mange av dem er minnedikt om mennesker som har gått bort de siste årene, kjente og ukjente, fra Rolv Wesenlund til forfatterens mor.
Ukas dikt er «Andres fantasier». I Almanakk står det på den 10. oktober.
Du kan ikke la andres fantasier sette deg helt ut Nei du må ikke la andres fantasier om deg sette deg helt ut Det blir like kleint som å ta livet av seg etter å ha blitt spådd i kaffegrut
Hvis du ikke kan leve med tinga du gjør i andres hode Hvis du ikke kan leve med de sjukeste tinga du liksom foretar deg i andres hode da bør flytte til en øde øy og helst til en annen klode
Hvis du følger bjellene de ringler med reduserer de deg til en sau Følger du bjellene de ringler med reduserer de deg til en sau Det er feil at tanker et menneske tenker skal gjøre en annen flau
Velkommen til Boktips LIVE med Erlend Loe, Jenny Jordahl, Hilde Østby, Marianne Mjaaland, Sigmund Løvåsen, Siri Lill Mannes og Vidar Hansen! Følg kvelden her på Boktips eller på Cappelen Damms facebookside.
Vidoen øverst i saken blir tilgjengelig fra kl 20:00.
Kveldens program
Boktips LIVE er minilitteraturfestivalen som samler høstens mest spennende forfattere til samtaler, opplesninger og musikalske innslag. I kveld møter du disse forfatterne:
Hilde Østby har skrevet «Kreativitet», en fortelling om kreativitetens historie og hvordan hjernene våre egentlig er skrudd sammen.
Marianne Mjaaland har skrevet «Bare litt spesiell? En psykiaters dagbok» der hun har rettet psykiaterens fagblikk mot seg selv og sitt berg-og-dalbane-liv.
Ikke tid til hele sendingen?
Her er tidspunktene for de ulike forfatterne. Spol frem som du vil!
Kjell Aukrust – forfatteren, illustratøren, kunstneren. Multigeniet fra Alvdal.
Det vil ikke være noen overdrivelse å si at det århundret som har gått siden hans fødsel, ikke ville vært det samme uten hans figurer.
Få andre kan måle seg i både popularitet og mangfoldighet – Aukrusts strek og fortellinger både formet og fanget den norske folkesjela.
Nå, i forbindelse med 100-årsjubileet, er den første brede biografien om Kjell Aukrust klar.
Den er skrevet av Sigmund Løvåsen, kjent for mange som forfatter av Nyryddinga, som han vant både P2-lytternes romanpris og Tarjei Vesaas debutantpris.
Når Løvåsen nå har skiftet beite til sakprosaens verden, er det til rosende kritikker: «Opptil flere av de beste setningene skrevet i norsk sakprosa i 2020, finner du i Kjell Aukrust. En biografi», skriver NRKs Knut Hoem, mens Adresseavisen triller terningkast 5.
Løvåsen forteller at Aukrust er en kunstner han er dypt fascinert over.
– Bredden i Kjell Aukrusts kunstnerskap har fascinert meg. Han forsøkte seg i stadig nye sjangere og kunstneriske uttrykksformer, forteller Løvåsen.
De aller fleste er kjent med Flåklypa-universet, men ikke alle er klar over hvor mye forskjellig alvdølingen faktisk gjorde.
– Reklame, postkort, plakater, maleri, grafikk, tegnekunst, tegneserier, satire, litteratur, illustrasjoner, vitse- og karikaturtegning, radio, TV, teater, film, ballett. Aukrust var en gjenbrukets mester som tok motiver og fortellinger inn i stadig nye formater og sammenhenger, forteller Løvåsen.
Slik ble han etterhvert Norges mest leste forfatter. Det til tross for at Aukrust aldri var noe skolelys. I alle fall i følge ham selv.
Fortellingen om skoletaperen Kjell, som etterhvert har bredt om seg, kom fra at han hadde blitt målt opp mot de beste, skoleflinke storesøsken og en boklig, lærd slekt, ifølge den nye biografien.
Kjells versjon passa godt inn i den livshistoria han selv skapte: Han var gutten som ikke kunne skrive, men som ble bestselgende forfatter
Men den fremste formidleren av historien om skoletaperen var Kjell selv. Sigmund Løvåsen kjøper ikke den fortellingen.
– Kjells versjon passa godt inn i den livshistoria han selv skapte: Han var gutten som ikke kunne skrive, men som ble bestselgende forfatter. Han var gutten som var fargeblind, men som ble kunstmaler. Han var gutten som fikk Ng i tegning, og endte som tegnekunstner i verdensklasse, forteller Løvåsen.
En rask kikk i karakterboka forteller nemlig en annen historie:
– Der står det svart på hvitt at skoletaperen hadde M i alle fag bortsett fra i tegning, der hadde han S, forteller Løvåsen.
KJELL AUKRUST
(Foto: Henriette Berg-Thomassen)
Født 19. mars 1920 i Alvdal
Død 24. desember 2002 i Oslo
Utdannet fra Kunst- og håndverksskolen
Giftet seg i 1947 med Kari Holter (1922–2020)
Debuterte i bokform med «Simen» (1958)
Filmen «Flåklypa Grand Prix» (1975) er blant de største publikumssuksessene i norsk filmhistorie
Sigmund Løvåsen har æren av å være den første som har utgitt en bred biografi om Kjell Aukrust. Men det er ikke den første som er skrevet.
På 90-tallet, når det begynte å nærme seg slutten for Kjell Aukrust, ble Jakob Tønseth engasjert til å skrive Aukrusts biografi. Tønseth fikk førstehåndstilgang både på hovedpersonen selv og på hans arkiv. Boka ble jobbet lenge og grundig med, og Aukrust selv var strålende fornøyd – helt til han fikk lese kapittelet om farens aktiviteter under krigen.
Onkelen Pål O. Aukrust hadde i 1941 blitt NS-ordfører i Lom, mens Kjells far, Lars Aukrust, «noe motvillig», hadde blitt varaordfører i Alvdal. Han meldte seg aldri inn i NS selv, men «i skrift og tale trådde han støttende til for de nye makthaverne», ifølge Løvåsens biografi.
Manuset ble slengt i veggen. Det endte med at Tønseths bok ble satt på vent, i praksis stoppa, og den er fortsatt ikke utgitt
Tønseths skildring av dette ble ikke tatt godt i mot i familien Aukrust:
– Kjell og Kari Aukrust var sterkt opprørte da de hadde fått lese Tønseths manus. Forlag og biograf ble beskyldt for å bringe Kjell nærmere grava, han tålte det ikke, sier Løvåsen.
– Manuset ble slengt i veggen. Det endte med at Tønseths bok ble satt på vent, i praksis stoppa, og den er fortsatt ikke utgitt. Aukrust så for seg at hans livshistorie var summen av alle hans egne fortellinger og forventa ei ren hyllest-bok.
I den nye biografien er fortellingen om familiens landssvikdommer likefullt med som en helt naturlig del av Aukrusts livshistorie.
– Jeg vil vise hva som forma han til det mennesket og den kunstneren han ble, og da er krigsåra en viktig periode å skildre, sier Løvåsen.
I jubileumsåret til Aukrust, blir det gjort stas på kunsteren på flere måter: Tidligere i år kom forlagsredaktør Anders Heger ut med antologien Kjell Aukrusts verden, en stor praktbok med høydepunkter fra Kjell Aukrusts verk.
I tillegg gjenutgir Cappelen Damm Aukrusts Alvdal-trilogi – Simen, Bonden, Bror min. Dette var Aukrusts første bøker, og en ble totalt uventet salgssuksess.
Løvåsen forteller at dette var fortellinger Aukrust begynte å skrive ned tidlig på førtitallet, men som fikk sin forløsning i Dagbladet utover femtitallet. Da fortellingene ble samlet i de tre bøkene fra 1958 og utover sekstitallet, tok det hele det norske folk med storm.
– Etter mitt syn møter vi der forfatteren Aukrust på sitt beste. Formen er stram. Det er korte fortellinger, mye i slekt med en muntlig fortellertradisjon han kjente godt fra hjemtraktene, rikt illustrert med kjent og kjær Aukrust-strek, sier han.
– Det er barndomslandet Alvdal som risses opp med lette og humoristiske stubber, fylt til randen av viltre påfunn av guttegjengen i Stei-grenda på 20-tallet.
Praktboka Kjell Aukrusts verden samler høydepunkter fra Aukrusts forfatterskap. (Foto: Åsmund Holien Mo)
Lekenhet og tynne filter i huet
Selv har Løvåsen vokst opp på Trysil på 70- og 80-tallet. Han forteller at han hadde et for sin generasjon vanlig forhold til Aukrust, før han startet arbeidet med biografien.
Det innebar å benke seg på kinoen i Trysil på 17. mai for å se Flåklypa Grand Prix, samt å se en fabulerende og energisk Aukrust i samtale med Harald Tusberg på lørdagskveldene.
– Det hadde aldri slått meg at jeg burde skrive en Aukrust-biografi før jeg ble spurt av Cappelen Damm. Da tok det ca. tre minutter før jeg tenkte at det var opplagt at jeg skulle gjøre det. Jeg ville vite mer om dette forunderlige mennesket og kunstnerskapet, sier Løvåsen.
Jeg beskriver han som et lekende menneske som mangla noen filter i huet
– Aukrust var jo et multitalent med et ufattelig rikt kunstnerskap. Hvis du må fange det i et par setninger, hvor tenker du at geniet hans lå?
– Jeg beskriver han som et lekende menneske som mangla noen filter i huet. Han var hele livet lekende på tradisjonelt vis, med bilbane, pilspill eller rattkjelke. Men han lekte også på tegnepulten eller ved skrivemaskina.
– Det var få mentale sperrer, eller filter, som holdt igjen ideer, alt kom ut på papiret for videre lek. Det ble det både skitt og kanel av, men mye kanel. Lekenhet og tynne filter i huet. Det ligger noe der, sier Løvåsen.
Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.
Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.
Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.
Jeg våkner med hjertet i halsen. Det føles sånn. Jeg får ikke puste. River av meg dyna og setter meg på sengekanten. Lener meg fremover og hyperventilerer. Jeg må ha en puls på to hundre og femti. Reiser meg og begynner å gå frem og tilbake uten hensikt eller mening. Bruddstykker av en drøm blafrer for et indre blikk, og jeg fylles av en intens uhyggestemning.
Først er det det store maleriet av skagensmaleren Michael Ancher som dukker opp i forskjellige varianter. «Den druknede». Den døde fiskeren som kameratene har bragt hjem og lagt dryppende våt på kjøkkenbordet. Det er kjørt. De får han ikke tilbake til livet. De har gitt opp. Enken. Barna. Selve stemningen av sorg og oppgitthet som hviler i rommet.
Så skapes maleriet om til film, og går samtidig over i nåtid. Min far som iført en blodflekket legefrakk står bøyd over liket og river og sliter i det, mens fem–seks mann holder den døde på plass. Som nå slett ikke er død, men kjemper for å slippe løs. Han sparker og slår rundt seg, men de holder ham nede under min fars veldige hender. Det lukter brent hår, og nå styrter jeg gjennom gresset og river opp døren til utedoen, der fluene står som en bevegelig, sort vegg.
Jeg står opp, får et voldsomt gråteanfall, og snubler gjennom rommene og ut på trappen. Det er som om gråten og den friske sommernattluften åpner luftveiene igjen. Skyver hjertet ned og på plass. Men panikken pisker ennå pulsen, og det svimler for meg når jeg forsøker å reise meg.
Jeg blir sittende med hodet i hendene og telle til hundre. Og hundre til. Og enda hundre. Jeg vet ikke hva klokken er, men over fjorden ligger en blå dis. Ikke en båt. Ikke et menneske. Nede i villaen er alle lys slukket. Men på den andre siden av fjorden er et lys tent i et av rommene i huset til Maria og Erik.
Jeg teller langsomt til hundre igjen, og så reiser jeg meg og går inn og henter telefonen. Setter meg igjen på trammen, og finner frem til det nummeret Maria har gitt meg. Det andre på listen.
Taster: «Kan du ringe meg når du våkner?» Angrer med det samme. Dette kunne jeg ha fikset selv. Burde jeg ha håndtert selv. Det var et panikkanfall. Ja vel. Du har hatt noen slike før. Du har alltid klart deg. Nå viser du deg som en idiot som ikke kan turnere den tilværelsen du selv har valgt.
Og farer sammen når Nokiaen begynner å ringe i hånden min. Holder på å kaste den fra meg i gresset. Famler og roter. Hvordan var det egentlig man åpnet for en samtale på disse gamle dingsene fra et annet årtusen?
Så: – Hallo? – Jeg beklager, sier jeg. – Det var ikke meningen å vekke deg! Jeg tenkte … – Det gjør ikke noe. Jeg var våken. Har det skjedd noe? – Nei, nei … – Slutt, da! Hold opp. Jeg hører jo at du ikke er helt i vater. – En overreaksjon. Jeg fikk et panikkanfall av et eller annet slag.
Og jeg merker det jo. At bare å uttale ordet «panikkanfall» setter faenskapet i gang igjen. – Vet du hva, jeg kommer over. Klokken er ikke mer enn kvart på to. Jeg har seinvakt i morgen. Det er derfor jeg sitter oppe og leser. – Nei, ikke tale om! Det var absolutt ikke det jeg hadde i tankene! Det går bedre nå, jeg ville bare ha en liten prat. – Sett over noe tevann! Så bryter hun forbindelsen.
Skammer jeg meg? Nei. Jeg gleder meg til å se Maria. Jeg vil sitte sammen med Maria på kjøkkenet mitt. Jeg gleder meg faktisk veldig til å sitte sammen med Maria på kjøkkenet mitt. Jeg har fått en venninne som gjennomskuer meg. Man har egentlig ikke noe liv før man har minst én venninne som gjennomskuer en. Som vet at du mener «kom» når du sier «bli der du er».
Hun ror. Starter ikke opp påhengsmotoren, men griper årene og ror snorrett over fjorden. Bare synet av henne virker beroligende på meg. Jeg står i kjøkkenvinduet og ser henne komme mens den gamle vannkokeren buldrer bak ryggen min.
Jeg kutter ut høflighetstullet. Det er ingen ting som er for galt. Jeg er ikke lei meg for at jeg tuller med tiden hennes. Jeg er sjeleglad for å se henne. Det sier jeg. I gamledager ville jeg ha hengt meg rundt halsen hennes og presset henne mot meg. Det sier jeg ikke.
Vi drikker urtete med honning, og snakker om panikkangst og redsel over å være til i verden. Være fanget i en lunefull kropp. I besittelse av en hjerne som tar en med på de underligste turer.
Maria nevner det ikke med et ord, men jeg vet jo at hun jobbet på asylet den gang det virkelig var et asyl. Før det ble en oppbevaringsanstalt for asylanter. Hun kan nerver, men røper ikke om hun har vært på sirkus selv.
Jeg forteller om drømmen jeg hadde. Om det digre maleriet av den druknede som Michael Ancher malte en gang på attenhundretallet. Det som henger i et galleri på Skagen.
– Jeg vet det, sier hun. – Jeg har vært der. To ganger. Det er voldsomt gripende. Man gråter når man står der og betrakter det. Det skjer helt automatisk.
En død mann på et bord, tenker jeg. En mann som ligger på et bord og dør. Nåtid. Det sier jeg ikke. – Fortell meg om Lotte, sier Maria. – Jeg mener det. Gjør et forsøk. Når ble Lotte borte for deg? Da kommer skredet. Lavinen.
Fra det ville landskapet nord i Canada, har Jocelyne Saucier skrevet en roman som rommer flere av livets og litteraturens store spørsmål: Det regnet fugler handler om fellesskap og erfaring – og om hva som kan være kjærlighetens vilkår i en aldrende kropp.
Fra et lite leirsted i skogen, timer fra storsamfunnets larm og krav, følger vi livene til et knippe mennesker som, selv om de er i sine siste leveår, bokstavelig talt har vandret rett ut fra normaliteten og konvensjonen.
Formålet? Å endelig kunne leve i fred, og likevel ha håpet i behold.
– Du må nesten fortelle oss hvordan denne romanen kom til.
– Etter å ha skrevet tre romaner, oppdaget jeg at alle handlet om det samme: Forsvinning. Alle romanene mine handlet om hva som kunne kile seg inn i det tomrommet et menneskes forsvinning representerte. Denne gangen hadde jeg lyst til å gjøre noe annet, og heller ta perspektivet til de som forsvant. Og siden jeg er omgitt av skog på alle kanter, var det naturlig for meg å forestille meg mennesker som vil forsvinne fra livet, og som går inn i skogen. Selv om de ikke er så mange, finnes slike skogseremitter også i virkeligheten.
Jocelyne Saucier (f. 1948) er en kanadisk forfatter, fra det fransktalende Québec. Hun er en av landets mest leste og beundrede forfattere.
For romanen «Det regnet fugler» (2011) mottok hun flere priser, og den er oversatt til 12 språk.
Boka ble filmatisert i 2020, og kåret til beste utenlandske film under Den internasjonale filmfestivalen i Göteborg.
Romanen er nå ute på norsk, oversatt av Gøril Eldøen.
Alderdom er et privilegium
– Romanen din fikk meg til å tenke på hva det vil si å frigjøre seg i godt voksen alder. Er det ikke en stor sårbarhet i det, å først mot slutten av livet innse hva man har mistet?
– Jeg liker ikke det stakkarsliggjørende blikket vi så ofte har på gamle mennesker. Vi ser på tapene, sorgene og skjørheten de lever med, og overser fullstendig at alderdommen – dersom man ikke rammes altfor hardt av sykdom – kan være en vakker livsfase. Man har ikke noe særlig ansvar lenger, og man har heller ikke noe å bevise, verken for seg selv eller andre. Jeg tror også at livet bare blir mer dyrebart når man vet at man kan miste det når som helst. Og så er alderdom et privilegium – det er ikke alle som får oppleve det. Og når man oppdager det, vil tapene en også har opplevd komme mer i bakgrunnen.
At Saucier valgte å skrive om aldrende mennesker, var ikke helt tilfeldig. Hun forteller at hun rett og slett ikke tror man vil velge å trekke seg tilbake til skogen dersom en ikke er utstyrt med mange års erfaring til å ta følge. Dermed var det gjennom å skrive seg inn i romankarakterenes liv at hun nærmet seg spørsmålet om aldring og døden som en gang venter oss alle.
Den kanskje viktigste romankarakteren, Marie-Desneiges, er en kvinne i åttiårene som har levd mesteparten av livet sitt innesperret på psykiatriske sykehus, og som altså, helt mot slutten av livet, stikker av fra omsorgsboligen hun har blitt plassert i. Både karakteren og historien er inspirert av Sauciers egen tante, som bodde på psykiatrisk institusjon fra hun først ble innlagt som 16-åring, og helt til hun døde 82 år gammel. Romanen er dedisert til henne.
– Det er en lang familiehistorie som ligger bak, og da jeg begynte å skrive, visste jeg ikke at romanen ville gå i den retningen. Men da hun først dukket opp, visste jeg med en gang at jeg ville ta revansj på hennes vegne, for det livet hun aldri fikk leve. Og det gjorde jeg med denne boka.
Lykketyranniet
– Det alle karakterene i romanen har felles, er at de er blitt skadet
av livet på en måte som gjør at de har søkt ut av storsamfunnet. Hvorfor er det
så vanskelig for oss å innlemme slike sårede mennesker i våre fellesskap?
– Vestlige samfunn er preget av
det jeg vil kalle et lykketyranni. Vi er bortimot forpliktet til å være
lykkelige, og dersom vi ikke er det, må vi likevel forsøke etter beste evne å
gi inntrykk av at vi er det. Når en ulykke rammer oss, er det om å gjøre å få
sårene til å gro fortest mulig, vi skal vokse på skaden livet har gitt oss. Vi
gis aldri mer enn et år til å sørge over mennesker vi mister, og
kjærlighetssorger som ikke går over med tiden, er utålelige. Vi vil rett og
slett ikke omgi oss med triste ansikter, og det til tross for at de kanskje har
det bedre med sin ulykke enn om de for enhver pris skal søke lykken.
– Den ville kanadiske naturen spiller en stor rolle i romanen. Hva slags forhold har du selv til den?
– Jeg er romanforfatter, og mitt livs store gleder er av intellektuell art. Men jeg bor 700 kilometer nord for Montréal, i regionen Abitibi, som er kjennetegnet ved sine enorme innsjøer og skoger. Mannen min er fisker og jeger, og lever tett på naturen. Det er i dette virkelige mitt forhold til naturen utspiller seg. Derfor er det heller ikke naturen selv som interesserer meg som forfatter, men hvordan menneskene lever sine liv i den. Dersom noen leter etter en romantisering av naturen i Det regnet fugler, leter de forgjeves.
Erik Møller Solheim er redaktør for oversettelsen av Barack Obamas kommende selvbiografi. Her skriver han om opplevelsen med å jobbe frivillig for presidentens valgkamp i 2008.
I januar 2008 la jeg mine smale sivilarbeiderskuldre mot historiens hjul og vervet meg til en presidentkampanje. Fotograf Richard Eriksen og jeg dro for å lage en artikkel (og etter hvert en bok) om livet på innsiden av en amerikansk grasrotbevegelse, og hadde funnet en kandidat som fikk hjertene våre til å slå litt raskere, som fikk oss til å tro at det som samler oss er sterkere enn det som driver oss fra hverandre, kort sagt en politiker som ikke bare føltes som nok en politiker, men som et forbilde og en leder for en bevegelse som ville kunne endre verden til det bedre.
Barack Obamas presidentmemoarer, Et lovet land, utgis samtidig over hele verden den 17. november. Allerede nå kan du forhåndsbestille boka her.
Elendige odds
Da vi meldte oss til tjeneste lå han over 20 prosentpoeng bak Hillary Clinton på alle delstatsmålinger, og ingen så for seg at en afrikanskamerikaner, langt mindre afrikanskamerikaner med et navn som Barack Hussein Obama, skulle ende opp i nærheten av å bli nominert for sitt parti.
En ung Erik Møller Solheim og Obama. (Foto: Richard Eriksen)
At vi i full visshet om disse elendige oddsene likevel valgte akkurat hans kampanje styrket oss i overbevisningen om at vi hadde fulgt hjertene våre og ikke bare gjort et kalkulert valg av kandidaten med størst vinnersjanser – litt som to musikk-interesserte tenåringer som halvt med overlegg valgte seg bandet med det særeste navnet og den desidert minste fanskaren i et forsøk på å gjøre seg interessante i skolegården.
BARACK OBAMAS PRESIDENTMEMOARER
ET LOVET LAND
(Foto: Pari Dukovic)
Barack Hussein Obama var USAs 44. president fra 2009 til 2017.
Memoarene «Et lovet land» utgis samtidig over hele verden, 17. november.
Det har vært knyttet stor spenning til Obamas memoarer. Han har siden han gikk av som president, vært tilbakeholden med å kommentere samfunnsbildet.
The New York Times skrev nylig at «Et lovet land» ligger an til å bli «the biggest book of the year».
Obama har tidligere gitt ut «Å leve en drøm» fra 2008, som ble en yndling blant lesere og kritkere.
I denne teksten skriver redaktør for den norske utgaven av «Et lovet land», Erik Møller Solheim, om da han jobbet frivillig for Obamas presidentkampanje i 2008.
Da Obama kort tid etter at vi hadde booket flybillettene, vant det første primærvalget i Iowa og rystet hele det demokratiske nominasjonsfeltet, begynte jeg å lure på om det var en større mening med at vi hadde valgt akkurat ham.
På jobb for Obama-kampanjen. (Foto: Richard Eriksen)
En med litt større religiøse tilbøyeligheter enn meg ville kanskje kalle det guds vilje, andre igjen ville kanskje kalle det skjebne – jeg visste ærlig talt ikke hva jeg skulle kalle det, men jeg merket det hver dag, hvert minutt av kampanjen: Mens vi gikk fra dør til dør i isnende kulde i forstedene utenfor Minneapolis, og i trykkende varme i orkanrammede nabolag i Miami, mens vi brettet brevark, ringte velgere, tegnet plakater og delte ut valgkampmateriell, var det som om historien om kampanjen, og vår deltakelse i den, ble skrevet mens den pågikk, komplett med dramatiske høydepunkter og vendinger.
Det hele kulminerte da vi sent på kvelden den 4. november 2008 etter å ha tilbrakt tolv lange timer i den søvnige småbyen Racine i Wisconsin. Richard, vår amerikanske venn Ed, og jeg hadde styrtet fra dør til dør i et panisk siste støt for å skyve vår man over målstreken, før vi hadde kastet alt av skrivebrett og brosjyrer i søpla, kjørt i to timer tilbake til Chicago og Grant Park. Der vi sto vi en drøy time i kø for å slippe inn til det, som for hvert minutt som gikk, liknet mer og mer på en seiersfest.
I det Ed og jeg omsider kom oss gjennom sperringene og ut i åpent lende, begynte vi å løpe mot lyset og folkemengden der framme. Halvveis framme kunne vi høre Wolf Blitzer over anlegget: «And CNN can now project …». Vi visste hvordan setningen ville slutte, hva det betydde, så vi satte opp farten og stupte skrikende inn i folkemengden til ordene: «that Barack Obama, 47 years old, will become the president-elect of the United States.»
Obama-mobilen. (Foto: Richard Eriksen)
En brikke i en større fortelling
I dagene som fulgte rant det inn med meldinger og mailer fra folk vi var blitt kjent med i kampanjen.
Feltkoordinatoren Bart fra Miami, Melissa lederen for frivillighetskontoret i Chicago, Julia som åpnet huset sitt for oss i Ohio, Josh vi ble venn med i køen inn til et Obama-arrangement i Minneapolis – alle delte høystemte oppsummeringer av året som hadde gått, kortpustede fortellinger fra valgdagen, følelsesladde skildringer av øyeblikket Wolf Blitzer erklærte valget for vunnet, og jeg skulle innse at det ikke bare var jeg som kjente på følelsen av å være en brikke i en større fortelling, men at det snarere var en ganske utbredt bieffekt av å slutte seg til en historisk presidentkampanje og en bevegelse som overskred nasjonalitet, rase, alder, og klassebakgrunn.
I årene etter valget av Obama var det som rulleteksten i min egen Obama-film fortsatte å gå – jeg ga ut boka En stemme for Obama på Gyldendal om året mitt i kampanjen hans, jeg besøkte videregående skoler og fortalte om opplevelsene mine fra kampanjen, jeg lagde en radiodokumentar for NRK der jeg tok opp igjen kontakten med flere av mine medfrivillige fra 2008, jeg var en ivrig forsvarer av Obamas prosjekt på ulike nyhets- og debattsendinger på TV og radio – helt til lyset i salen gikk på og alle seter var tomme, og det føltes som om min rolle denne filmen var utspilt.
Men så tok denne lille rare fortellingen
en ny vending. I 2012 ble jeg tilbudt jobb som redaktør for
dokumentarlitteratur på Cappelen Damm, fem år senere bestemte forlaget seg for
å kjøpe rettighetene til Obamas presidentmemoarer, og brått var sirkelen
sluttet: Jeg som hadde startet som fotsoldat i Obamas hær av frivillige, hadde
endt opp som hans norske redaktør.
Denne høsten har jeg sittet fordypet i den norske oversettelsen av Et lovet land, som første bind skal hete, og gjenopplevet flere av øyeblikkene fra valgkampen i 2008, og årene som fulgte. Det har gitt meg et enestående innblikk i hvordan kampanjen fremstod for han som satt på toppen, og hvordan livet til en nyvalgt president arter seg.
Men mer enn noe annet har jeg fått en fornyet tro på at den historien vi forteller om oss selv, både som samfunn og individer, betyr noe.
Barack Obama var forfatter før han ble politiker, og vet dette bedre enn noen. Hvilke hendelser vi velger å legge vekt på betyr noe, hvilke ord vil velger betyr noe, hvem vi henvender oss til og hvordan betyr noe.
(Foto: Richard Eriksen)
Og selv om det kanskje ikke finnes noe som heter skjebne, ei heller en gudommelig regissør som møysommelig setter sammen livene våre med høydepunkter, dramatiske vendinger og lykkelig slutt, er det på et tidspunkt verdt å stoppe opp, ta to skritt tilbake, og sette pris på hvordan summen av tilfeldigheter og aspirasjoner danner noe som oppleves som en meningsfull helhet.
Tilfeldigheter som brakte en noe keitete og rødmende nordmann inn i en historisk amerikansk presidentkampanje og «a skinny kid with a funny name» hele den usannsynlige veien til Det hvite hus.
(Foto: Richard Eriksen)
Barack Obamas presidentmemoarer, Et lovet land, utgis samtidig over hele verden den 17. november. Allerede nå kan du forhåndsbestille boka her.
Få kjenner Russland så godt som Hans-Wilhelm Steinfeld. I 20 år har han bodd i Moskva, hvor han har gitt oss stødige rapporter om livet i Øst på NRKs nyhetsflater på radio og TV.
Nå deler han av sin kunnskap og gir oss et unikt innblikk i Russlands indre politiske liv, i den nye bokaPutin, hans lange karriere og hans forhold til Vesten. Vi følger den russiske statslederen fra tiden han var KGB-agent i Øst-Tyskland og frem til i dag.
Steinfeld har som journalist kunnet observere Putin fra sidelinjen gjennom en lang karriere, – så hvilket inntrykk har han av Putin?
– Vladimir Putin er et typisk produkt av Sovjet-perioden og KGB, der han i aktiv tjeneste oppnådde majors grad. Han er kontrollerende, innadvendt men også lojal som type. Men Putin har vist sin dyktighet, både som KGB-offiser og politiker, sier Steinfeld.
Selv om boka Putin først og fremst tar for seg den indre utviklingen i Russland de siste tiårene, tar også Steinfeld for seg forholdet mellom den russiske stormakten og Vesten. For når var det egentlig Vesten mistet Putin og Putin Vesten?
– Dette er noe av det boka svarer på. Særlig tar boken for seg den store konflikten mellom Russland og Ukraina. Og så ser jeg på andre forhold som politiske drap – også drap med forbindelse til Norge under den kalde krigen.
Men nå står det altså dårligere til mellom Russland og Vesten på lenge, forholdet er rett og slett på et lavmål, forklarer Steinfeld.
– Russlands forhold til Vesten er det dårligste siden 1981, da president Bresjnev presset Polen ut i en militær unntakstilstand. Jeg mener at Putin har nå satt landet i en situasjon hvor de er presset lenger mot øst og er mer marginalisert enn på noe tidspunkt siden 1500-tallet.
Nå som situasjonen har tilspisset seg noe lenger nord også langs våre grenser, er det mange som spør seg om hvordan forholdet mellom Norge og Russland egentlig er.
– Norge er Russlands eneste nabo som russerne aldri har vært i krig med! I dag kan man diskutere om det bilaterale forholdet er bra eller dårlig. Er «vannglasset» halvtomt eller halvfullt? Verre er det ikke, sier Steinfeld.
Steinfeld forklarer at Norges forsvarssjefer de siste årene mener Russland forholder seg defensivt til Norge.
– I boka ser jeg nærmere på rustningskappløpets farer. Det ene kapittelet Gardarike handler om vårt tosidige forhold til Russland gjennom tusen år. Fra Olav den Hellige til Vladimir Putin, og med Einar Gerhardsen som èn av mine viktige informasjonskilder om dette.
I boken beskriver Steinfeldt også politiske øyeblikk og relasjoner til andre statsledere – slik som det mellom Bill Clinton og Boris Yelstin, og Vladimir Putin og George Bush.
Det første møtet mellom Putin og Bush. (Foto: Doug Mills/ AP/ NTB)
«For den reserverte Vladimir Putin opplevdes alle karslige skulderklapp fra Bush som vel cowboy-aktige, selv om Putin godt visste at han måtte vente seg slikt fra en texaner», skriver Steinfeld om det første møtet mellom USAs President George W. Bush og President Vladimir Putin i 2001 i Slovenia.
Et nærere forhold beskrives mellom Bill Clinton og Boris Yeltsin: «En så blid mann starter ikke tredje verdenskrig!» sa Jeltsin en gang om Clinton. Her er de avfotografert i 1995:
Boris Yeltsin og Bill Clinton (Foto: Rick Wilking/REUTERS/NTB)
Et tungt og tregt system som tar tid å modernisere
– Du har bodd i Moskva i lange perioder av livet ditt. Kan du fortelle oss noe som har overrasket deg ved det russiske samfunnet?
Til Jens Stoltenberg sa Putin en gang, at folk tror han har kontroll med det meste i Russland, og svarte selv nei før han la til: «Du skulle bare vite hva jeg har å slite med!»
– Det som overrasket meg mest var hvor tungt og tregt det går å reformere og modernisere Russland. I boken Putin dokumenteres også dette. Her har jeg fått med nye vitnesbyrd fra Mikhail Gorbatsjov samt en mengde andre tidligere toppledere i Kreml.
– Til Jens Stoltenberg sa Putin en gang, at folk tror han har kontroll med det meste i Russland, og svarte selv nei før han la til: «Du skulle bare vite hva jeg har å slite med!»
Tore Rem (f. 1967) er forfatter og litteraturforsker, og han leder nå den tverrfaglige satsingen UiO:Norden ved Universitetet i Oslo. Tidligere har Rem blant annet utgitt tobindsbiografien om Jens Bjørneboe: Sin egen herre (2009) og Født til frihet (2010). For sine bøker er han blitt nominert både til Språkprisen og Brageprisen, og for Knut Hamsun. Reisen til Hitler (2014) mottok han Kritikerprisen for årets beste sakprosabok for voksne.
Olav V. Den fremmede 1903 – 1940 er første bind i trilogien om folkekongen kong Olav. Dette er fortellingen om en fremmed, en innvandrer, som skal bli norskere enn de norske. Kong Olav V (1903-1991) er en skikkelse som så å si kommer ut av Viktoria-tiden. Likevel endte han opp som et symbol på det moderne Norge, som folkekjær bestefar i velferdsstaten, som «en av oss». Kong Olav Vs liv inneholder et fascinerende spenn av tider og begivenheter.
Dette første bindet i den store fortellingen om kongens liv omhandler ankomsten til Norge og oppveksten som enebarn på Slottet i Kristiania. Man kommer tett på den famlende dyslektikeren og den uvørne idrettsmannen, og blir kjent med kronprinsen som student ved Krigsskolen og i Oxford. Her er en ung mann som sliter med å finne seg til rette i sin rolle, som gifter seg med sin Märtha og stifter familie. Til sist møter leseren en kronprins som, i opptakten til en ny verdenskrig, har et håp om å endre historiens gang.
Dette første bindet i trilogien om Olav V er blitt hyllet av kritikerne, og har bl.a. fått terningkast 5 i VG, Dagbladet, Adresseavisen og Stavanger Aftenblad. Anmeldernes mening kan kanskje oppsummeres i Bernhard Ellefsens konklusjon i Morgenbladet: «Her sitter man etter 550 sider, pluss noter, 400 av dem av dem nærmest trivielle, og dirrer etter fortsettelsen.»
Ekspert på Charles Dickens
Tor Rem forteller i andre del om hvilke bøker som har inspirert ham gjennom livet. Han begynner med barnebøkene, og går via seriebøker for ungdom og Alistair Maclean til Fjodor Dostojevskij. Men først og fremst er han opptatt Charles Dickens forfatterskap.
I ukas krimtips Speilmannen er det bare å stålsette seg. Det er på tide å bli med Joona Linna på nok et oppdrag, og det er like uhyggelig som vanlig.
Denne gangen en drept kvinne funnet på en lekeplass, og det sentrale spørsmålet er – har noen sett noe?
Dette er den åttende boka i serien om Joona Linna. Denne gangen møter vi også en kjenning fra den første romanen, nemlig hypnotisøren fra boka med samme navn.
I den nye romanenSpeilmannen har en ung kvinne forsvunnet på vei hjem fra skolen. Noen år senere blir hun funnet drept på en lekeplass i den svenske hovedstaden. Joona Linna får saken, og han klarer å spore opp et øyenvitne.
Dessverre er vitnet en psykisk syk mann. Han kan ikke huske noe av det han har sett. Joona Linna kontakter hypnotisøren Erik Maria Bark i et forsøk på å komme til bunns i saken.
Lars Kepler er egentlig en hyllest til avdød forfatter
Karrieren startet med et pangskudd for denne duoen, da de satset sammen på den sjokkerende gode krimboka Hypnotisøren i 2009. Boken ble filmatisert og etter dette har oppfølgerne kommet på rekke og rad.
Da de debuterte med Hypnotisøren var hele opplegget meget mystisk, for hvem var egentlig Lars Kepler? Ingen visste svaret, og i England ble det spekulert i om det var Henning Mankell som skjulte seg bak pseudonymet.
I august 2009 avslørte imidlertid Aftonbladet at det var ekteparet Alexander Ahndoril og Alexandra Coelho Ahndoril, to allerede etablerte forfattere, som stod bak.
De prøvde først å skrive en barnebok sammen, men det endte bare i krangel. Større suksess ble det, da de begynte å skrive krim (Foto: Ewa-Marie Rundquist.)
Forfatterparet har senere fortalt at de først prøvde å skrive en barnebok sammen. Men med to sterke stemmer og hver sin forfatterkarriere bak seg, ble det bare krangel.
Senere har de fortalt av valget av Lars Kepler ikke var tilfeldig, Lars er en hyllest til krimforfatteren Stig Larsson, mens Lars er navnet til en tysk forsker, Johannes Kepler, som levde på 1600-tallet.
Du kan like gjerne notere det først som sist: Den andre søndagen i november er det farsdag. Også i 2020. Er du en av dem som er ute i siste liten, eller bare i villrede om hva som er den perfekte farsdagsgaven?
Vi har funnet frem et knippe bøker som vi tenker kan lyse opp søndagsfrokosten hos de fleste fedre. Noen av dem, som Tove Janssons Mummiklassiker Pappaen og havet, handler eksplisitt om det å være far. Mens andre igjen er plukket ut på grunnlag av det kanskje aller viktigste – at de er gode leseopplevelser. Til fedre som liker golf og fedre som liker mat, fedre som liker krim og fedre som liker klassikere.
Mummipappa vil ta med familien og flytte til et nytt sted. De reiser til en øy, hvor det står et lite fyrtårn. Og havet rundt er uforutsigbart og lunefullt. Det er ikke så enkelt for Mummipappa å mestre alle de nye utfordringene. Mummimamma har hjemlengsel og vil dra hjem, og det lille Mummitrollet har kommet i puberteten. Mummifamilien er i krise, og alle leter etter sin egen identitet oppi det hele.
Mummi har 75-årsjubileum, og nå utgis klassikeren «Pappaen og havet» på nytt. Tematikken i historien er stadig like aktuell: Hvordan får man en familie til å overleve?
Dette er en vakker og rørende fortelling, som er like mye til far som til barna.
Tilbake til tradisjonene
Gårdsmat fra hjertet av Norgeav Andreas Viestad og Charlotte H. Sveinsen
Ujålete mat, lokale råvarer og lange tradisjoner med moderne vrier, ispedd flotte bilder og historier fra den rike matkulturen på Innlandet.
Det er ingrediensene i Andreas Viestad og Charlotte H. Sveinsens Gårdsmat fra hjertet av Norge.
Inspirert av to av Norges første kokebokforfattere, Hanna Winsnes og Henriette Schønberg Erken, får vi servert ekte norsk tradisjonsmat slik den skal være. Og selvfølgelig med noen overraskelser attåt, slik som en ekte Innlandsk curry fra 1800-tallet.
Se Viestad og Sveinsen i aksjon her:
Øl- og kunnskapstørst?
Nielsen & Øverlis Ultimate Pubquiz av Atle Nielsen og Frode Øverli
Pondus-skaper Frode Øverli og quiz-konge Atle Nielsen har satt hodene sammen og klekket ut den ultimate quiz-boka for lasaroner, drukkenbolter – og alle andre.
Her får 1500 spørsmål i alle kategorier som hører hjemme på en pub.
Som seg hør og bør, er vanskelighetsgraden markert ved ølglass. Jo flere enheter, jo lettere er spørsmålene. Frode Øverlis gjenkjennelige strek pryder boka tvers gjennom. En sikker vinner for den quiz-glade!
Hun har vært i verdenstoppen av en av verdens største idretter i en årrekke. Suzann Tutta Pettersen har en mentalitet vi dødelige bare kan misunne. Men i boka Uten mot, ingen ære, gir Tutta et innblikk i hva som kreves for å bli det Kjetil André Aamodt kaller «det råeste idrettsmennesket Norge har hatt».
Her forteller golfstjerna åpent om oppturene og nedturene, om beinhard disiplin og harde prioriteringer – og om vennskapet med Donald Trump.
Hva skal man råde barna til, er et spørsmål mange foreldre stiller seg. Når Bår Stenvik stilte seg selv spørsmålet, fant han ut at det måtte bli en bok.
For hva visste han egentlig om fremtiden? Hvordan ville arbeidsmarkedet bli preget av ny teknologi, kunstig intelligens og automatisering?
Stenvik innså at hans egen kunnskap om verden var utdatert, og søkte råd hos ekspertene. Det har blitt til Det store spillet, et forsøk på å se inn i spåkula og et varskorop om hvordan vi lar utenlandske teknologiselskaper kontrollere stadig større deler av livene og demokratiet vårt.
Her tar hun for seg 1000 års historie om imperiebygging, erobringer, grusomhet og dekadanse, men også modellen for borgerskap, sikkerhet og individets rettigheter som er en del av våre sivilisatoriske idealer den dag i dag.
Høy på deg sjæl er ingen vanlig selvhjelpsbok. Aili Hannisdal er lege og forklarer hvordan hjernens belønningssystemer fungerer. Kroppen er nemlig full av endorfiner og andre nevrotransmittere som brukes til å regulere følelsene våre, og her lærer du hvordan du kan bruke dem til din fordel.
Lær hvordan du kan gå fra å være umotivert til produktiv, opprørt til balansert, ukonsentrert til fokusert. Bli høy på endorfiner, og føl deg bedre når du trenger det!
For fedre som er glad i psykologisk krim er Karin Fossums siste Konrad Sejer-krim et must. Med Bakom synger døden avsluttet hun tidligere i høst sin populære etterforskers karriere, og det til stående applaus.
Boka gikk rett til topps på bestselgerlista og anmelderne gav den smertefulle drapsgåten en unison hyllest med seksere og femmere i fleng.
Som NRK skrev: Dette er Karin Fossum på sitt beste.
En gjenoppdaget klassiker
Tvillingenes dagbok, Beviset og Den tredje løgnen av Agota Kristof
Agota Kristofs trilogi om tvillingene Claus og Lucas hadde lenge ligget mer eller mindre glemt siden 80-tallet, da Cappelen Damm begynte å gjenutgi serien i 2019.
Nå har bøkene igjen fått status som «moderne klassikere», og blitt en litterær snakkis.
Den enkle, korte prosaen rommer en stor historie om krig, desillusjon og identitet.
Dette er like medrivende som det er kvalitetslitteratur – og har pappa vært ekstra snill i år kan han kanskje få hele trillogien? Eventuelt kan du begynne med å gi ham første bok i serien, Tvillingenes dagbok (men ikke bli forundret om han ønsker seg Beviset og Den tredje løgnen til jul).
Skal vi tro de vilt begeistrede anmelderne, har den elementer fra alt dette. Og tro oss, den er garantert ulik det meste annet faren din har lest. Adresseavisen trillet en 6’er og kalte boka «Årets mest løsslupne mesterverk». VG gav terningkast 5.
Gert Nygårdshaug har et fascinerende og i særklasse originalt og utfordrende forfatterskap å vise til. Hans krimserie om hobbydetektiven og gourmetkokken Frederic Drum og hans onkel, KRIPOS-etterforskeren Skarphedin Olsen, står helt sentralt i norsk krimlitteratur.
Den tredje engelen er den 13. boka i serien. Her blir en menneskearm funnet stikkende opp av en maurtue. Og armen tilhører ingen hvemsomhelst.
En selvsagt gave til Mengele Zoo-frelste fedre.
Nådeløs avkledning av den skandinaviske middelklassen
I Gå tapt møter vi Anders stående ved komfyren. Han baker surdeigsbrød til frokost for familien sin. «Lysene brenner, juicen står i muggen, brødet er ikke brent, eggene står i eggeglassene ved siden av asjettene.». Han får lyst til å slå ut med armene da han skal vise bordet til kona og datteren sin, men holder seg fra det. Anders forsøker å gjøre alt riktig, men under overflaten finnes alltid redsel og sinne.
Gå tapt blir beskrevet som en eksistensiell skrekkroman og en nådeløs skildring av den skandinaviske middelklassen.
På andre siden av fedregalleriet står Tollak. Tore Renbergs mørke og nærmest thriller-aktige fortelling om Tollak, stabeisen som har holdt noe grusomt skjult for alle, og som nå må fortelle, er Tore Renbergs beste roman til nå, i alle fall om vi skal tro flere av anmelderne.
VGs anmelder trillet en sekser og gikk nærmest av skaftet, og også flere av de andre anmeldere har gitt full pott. I tillegg har bokhandlerne Tollak til Ingeborg som storfavoritt, boka ble nylig nominert til den gjeve Bokhandlerprisen.
Startskuddet gikk i 1986, med Lars Saabye Christensen som redaktør. Siden da har debutantantologien Signaler hvert år gitt duggfriske talenter en mulighet til å bli lest, og oss en gyllen sjanse til å sniktitte inn i framtida.
En lang rekke nå etablerte forfattere har startet sin litterære karriere i Signaler, med enten dikt, essay, kortprosa, noveller eller romanutdrag. I 1986-utgaven står både Per Petterson og Niels Fredrik Dahl som debutanter, side om side med mange av datidens (og nåtidens) kjente navn. Med årene har de nye navnene fått mer og mer plass i utgivelsene, og i Signaler 2020 er samtlige av stemmene hittil ukjente for de aller fleste av oss.
Uavhengig av dette er Signaler fortsatt tro mot sitt opprinnelige mål, formulert av Saabye Christensen: «Det er vårt håp, og selvfølgelig vår tro, at disse signalene skal kunne bryte gjennom tåka, gjennom støyen, gjennom den tomme vinden, og gi den farende leser gode grunner til å stanse opp, gode grunner til å gå videre.».
– Jeg vet hvor viktig det er å bli lest, få en sparringspartner, for å klare å komme seg videre. Jeg kjenner alltid en sitrende spenning når bunkene foreligger, når manusene kommer på kontoret. Når jeg kan dra ned gardinene, koke meg en sterk kopp kaffe og begynne, forteller han.
Han håper at folk vet at man gjerne må prøve igjen og igjen. For selv om man ikke blir tatt med ett år, så legges det merke til når prosjekter utvikler seg og man sender inn på nytt.
– Å komme seg innenfor er jo en ganske seig og tung prosess, men tålmodighet er viktig, påpeker han.
Hofstad Evjemo synes det er leit at det ikke blir noe stort lanseringsarrangement i år, slik det vanligvis har pleid å være. Men kvaliteten på tekstene er i alle fall som før.
– Nivået er som vanlig veldig høyt. Og like vanlig er det at tekstene undersøker og driver med forskjellige ting og nikker inn mot ulike felt.
Han oppsummerer det mangefasetterte innholdet i årets utgivelse for å vise spennvidden:
– Fra en helt nedstrippet diktsyklus om sykdom, kropp og frykt, til noveller der fortellerne borer inn i sine liv, kobler og omkobler sammenhenger, analyserer sine valg, ja, hvorfor ble jeg akkurat sånn? Så er det romanutdrag om en antropologiske reise til et afrikansk land, skrevet i en snodig prosa som for meg skiller seg veldig ut fra normalen. En annen tekst snitter skrått inn i en fyllekveld, der et litt fint, litt rart og litt viktig møte finner sted, mens i en annen tekst dukker det opp en snakkende skarv.
– Her er også korte, vakre dikt på Trondheimsdialekt som krysser temaer som Japan, identitet og tid. Her er dikt om å skrive dikt, om å være datter, om å være barnebarn, om å være ung, om å være kvinne og å skrive. Og en svett tekst om en fyr som settes til å bære parkett fem etasjer opp i et nyoppusset trappehus og er uheldig og lager et hull i veggen.
Men dette er bare snitt inn i tekstene, påpeker redaktøren. De bør definitivt leses i sin helhet, for det er så mye mer å hente.
– Ja, nå er det jo snart klart for ny runde, og jeg er uhyre spent på hva folk har drevet på med i disse unntaks-dagene. Om folk har fått tid til å skrive mer, eller om de bare har blitt helt handlingslamma. Kanskje Signaler 2021 blir en ren pandemispesial?, spør Hofstad Evjemo.
Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.
Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.
Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.
Kapittel 65 (Sune): Dobbeltsvensken vender tilbake
Det går en halv time. En time. Persson-Larsson dukker ikke opp. Jeg prøver å bli kvitt Byde, ved å antyde at jeg sponser en taxi, men jeg må være forsiktig. Han er stein som et grustak, dessuten trassig. Setter jeg ham under press vil han klore seg fast. Jeg vet hva han vil. Han vil ned under dekk og sove. Kanskje grave litt i rotet etter det brennevinet som sannsynligvis finnes der nede. Det er helt uaktuelt. Da blir vi ikke kvitt ham. Da kommer Bjarte til å heise meg opp i masta etter testiklene i morgen tidlig.
Også Oda Juvik later til å ha en plan. Jeg antar at den planen også innebefatter en tur under dekk, og det er naturligvis litt mer fristende. Hun maler som en katt etter den gode marihuanaen, og er myk og deilig. Men Persson-Larsson er altså i løypa et sted, og når han kommer kan jeg ikke ha hodet mellom beina hennes. Da må jeg være våken og skjerpa, for det er det som lønner seg når det gjelder kameratslig samvær med den karen. Han er en lur gammel giftblander.
Saken løser seg ved at Byde til slutt sovner på dekk. Vi slenger over ham en presenning, og går opp i styrhuset. Det er ikke tid til noe forspill eller utenomsnakk. Vi river av hverandre klærne, og mens tungen hennes roter rundt i munnen min, kan jeg over skulderen hennes se Maria ro båten over fjorden lenger ute.
Og i samme øyeblikk kommer den litt slitte varebilen til Persson-Larsson til syne borte ved siloen. Vi ler og småbanner og kler på oss igjen. Hun legger hånden på underarmen min. – Vent! Kanskje han har lyst til å bli med?
– Persson-Larsson? Ja, det skulle ikke forundre meg. – Persson-Larsson? Han heter ikke det? – Jeg drar på meg genseren. – Lang story. Han heter Clas Persson. Sonet en dom på et par år i Gøteborg. Rømte etter halv soning, og kom seg til Danmark med falske papirer. Gøran Larsson heter han nå. Pent arbeid, så da han gikk på en smell i Odense litt senere det året, ble han sittende i åtte måneder der nede som nettopp Gøran Larsson. Det var sånn han ble hetende Persson-Larsson. Og hør nå her: Det som skjer nå er ikke illegalt eller ulovlig, det vil si … Bare litt. Det jeg mener er at dette handler om lovlige legemidler som skal brukes på byggeplassene til Stein Kristian Skute ute i havet. Lager du så mye som to sekunder radio av dette …
– Slapp av! Jeg hadde ikke en gang tenkt å lage opptak av oss to nå. Faen heller Sune, jeg er ikke på jobb, og jeg er på din side. I det minste til jeg får sjekket ut hva slags type denne dobbeltsvensken er.
– Du får holde deg i bakgrunnen til jeg har fått varmet ham opp. Han er litt skvetten av seg så seint på kvelden. Bli her foreløpig.
Jeg gidder ikke å forklare at det er Bjarte som er skvetten. Det kan jo være det samme for henne.
Persson-Larsson står utenfor bilen og røyker når jeg slipper meg ned på kaia. Han forklarer ikke hvorfor han er så sein, og jeg spør ikke heller. Han er i dårlig humør. Ingen vits i å vekke bikkja i ham. Vi går raskt gjennom leveringslistene, og sjauer kartongene ut på asfalten. Alt mulig, fra valium og insulin, til midler mot tynnskit og tannsmerte. Og alt som har med sår og småskader å gjøre. Snekkerne til Stein skader seg i et sett hele tiden.
– Bare en liten ting, Sune. Før vi hiver sakene om bord. Jeg vet at det er Bjarte jeg bør ta, men nå er det nå en gang deg som står her. Du får bare bringe det videre. Å komme med slike spesialordre mens jeg er underveis, er noe dere bare ikke gjør. Så altså: Aldri mer! Var det klart?
– Høres greit ut, sier jeg. – Har du sakene? Han holder opp en liten plastboks som det har vært B-vitaminer i. – Under én forutsetning, Sune. – Jeg skjønner det, sier jeg. – En nitti på strømpelesten. Bred som ei låvedør. Gjennomtrent. Cirka hundreogtyve kilo, pluss–minus ti. Ingen sykdommer som jeg vet om. Hadde det vært noe med hjertet, ville han ha tatt livet av seg i et treningsstudio for lenge siden. – I helvete! Milankovic? – Vi må være helt sikre på at han sover et par timer. – Ok. I denne boksen ligger det to kapsler. Jeg har pakket dem selv. Én bør holde. Selv for en mann som han. Men du må få den i ham før han har fått kjørt i seg noe særlig mer enn ei flaske sprit. Ellers kan det bli skikkelig kladdeføre for ham. Skjønner? Får du ikke det til, så la det heller være. Og jeg har selvfølgelig aldri gitt deg denne.
– Det skulle det vel i grunnen ikke være nødvendig å svare på, sier jeg, og har allerede planlagt å gi Jovan Milankovic begge kapslene. Jeg har drukket med Jovan før. Det har ikke Persson-Larsson. Jeg stikker plastesken i lomma, og vinker ned Oda Juvik. Hvis dobbeltsvensken blir sur, viser han det ikke. Vi lemper kartongene om bord, og jeg gir henne nøkkelen til skipets indre gemakker.
– Jeg er tilbake om en time. Maks. Bare la alt stå. Jeg skal ta meg av det etterpå. – Etterpå? – Ja, etterpå.
Så går jeg om bord og river presenningen av Byde. – Taxien er klar!
Det er 19 år siden Sondre Lerche debuterte som artist i 2001 med albumet Faces Down, og siden har han utgitt en rekke kritikerroste plater. I vår debuterte Sondre som forfatter med essaysamlingen Alle sanger handler om deg – som handler om musikk han elsker. I Boktips-podcasten forteller han om sin første barnebok: Snømannens jul, og så avslutter han med noen låter fra årets kritikerroste album «Patience».
Sondre Lerche forteller om hva som inspirerte ham til å skrive en barnebok og hvordan fortellingen vokste fram. Han er også opptatt av hvordan de nydelige illustrasjonene til Victoria Sandøy gjør dette til en vakker, spennende og tankevekkende julefortelling.
I Snømannens jul nærmer det seg jul, og overalt pyntes og ordnes det til den store dagen. Men det er ikke alle som er invitert inn i varmen. For hvordan er det egentlig å være snømann, og måtte stå alene der ute i all slags vær?
I vår utga Sondre Lerche albumet «Patience». Det er blitt unisont hyllet av kritikerne. Avslutningsvis i podcast-episoden spiller Lerche et par låter fra albumet og en av de nye Bob Dylan-låtene.
Denne høsten er Gro Dahle aktuell med en ny diktsamling spesielt tilegnet jula. I Gave skriver hun om jula så det varmer, og så det glitrer. Jula er en tid for mirakler og sju slag og snø og sammenbrudd og tur med hunden og stjerne-natt og gaver og gammelt agg og krangler og fødsel og tårer. For tida rundt jul er så tett. Av forventning, glede og skuffelse. Her er familier som samles rundt et stort bord og mange tradisjoner. Her er Maria som skal føde og ikke helt forstår hvordan hun kunne bli gravid.
Som alltid hos Gro Dahle finner vi det høystemte og hverdagslige, det fine og det vonde, side om side.
God jul til de som venter, til de som våkner opp til et tomt hus og ikke klarer å fylle det, til de som har lyst til å si hei uten noen å si hei til, de som står der ved vinduet og håper at noen bare vil komme.
De som venter i gangen med skoene på, klare til å springe ut og vinke med stor arm. Mye å fortelle, men ingen å ringe til.
Det går kanskje over? For noen dukker bare opp, og plutselig er de to og tre og fire og en hund som logrer ved gjerdet, en hund som slikker hendene til alle som går forbi, en hund som smiler i sofaen. Hunden kan redde alle.
Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.
Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.
Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.
Det var mye på en gang, sier Maria. – Litt som å tømme noen hundre puslespillbiter ut på bordet i en diger haug. Skal vi prøve å få litt orden på dette?
– Jeg beklager, sier jeg gjennom snørr og tårer. Reiser meg opp. Snyter meg. Kaldt vann fra springen i ansiktet. – Det ble bare rot. – Det blir bare rot når noen tar livet av seg, Renate. Jeg har to selvmord i min egen familie. Var det du som fant henne? – Ja. Det var i 2011. Hun var enogtjue år gammel. – Og du var alene? – Ja. Langt faenivold oppe i de värmlandske skogene. – Ja, du sa det, men hvorfor hadde du ikke tatt med deg … Hvis du hadde en mistanke …
– Fordi han hadde latt meg være alene i et tiår allerede. Erling var ikke en jeg kunne regne med lenger. Han var høflig, men uinteressert. Han kunne ikke vekkes ved at jeg fortale om fornemmelser og dårlige drømmer. Vel. Akkurat det spiller ingen rolle. Det gjorde det lettere for meg å bryte opp.
– Dop? Depresjon. Lotte, mener jeg? – Den vanlige regla. Ut og inn og to skritt frem og ti tilbake. Det er ikke der det ligger. – Ok. Si fra dersom du vil ta meg med dit da? Der det ligger. Jeg tenker meg om et øyeblikk. Så sier jeg: – Det ligger på Jylland et sted. Ikke så langt fra Ringkøbing.
De brune øynene hennes studerer meg. Jeg har lyst på en røyk. Jeg har aldri røykt, men nå skulle jeg gjerne ha hatt en sigarett. Jeg aner ikke hvorfor.
Jeg sier: – Der ligger det en liten idyll. En vakker plass på jorden. – Et sommerhus? – En liten gård. Den tilhørte mine besteforeldre, og jeg var der ofte som barn. Og svært gjerne. – Så du er halvt dansk.
– Halvt dansk, halvt tysk. Husum for de tyske anene, og Dahl for de danske. Da de gamle, døde arvet mor det hele. Vi beholdt våningshuset og hagen, mens jorden og uthusene ble forpaktet bort. Det var et nært vennskap mellom mine besteforeldre og eierne av de omliggende gårdene. Alt ble holdt som før. En idyll, som sagt. Du kan tenke deg. Dansk bondeland. Bugnende åkre. Kyr. Kattunger i gresset. Da jeg var jentunge … Det å dra dit var som å komme til det paradiset jeg hadde hørt om på søndagsskolen. Og da de gamle var borte, brukte vi det som sommersted. Som sagt: Gården ble drevet som før, og mine foreldre er av det nevenyttige slaget. Huset og hagen står like fint i dag som den gang. Det tror jeg nok i det minste.
– Du har ikke vært der på en stund, sier Maria. – Hva skjedde? Så husker jeg det plutselig. Hvorfor vi dro fra henne. Sånn tenker jeg. At vi dro fra henne. – Erling fikk en jobb på Island den sommeren, sier jeg. – Det var i 2001. Jeg hadde aldri vært der oppe, og det fulgte en leilighet i Reykjavik med jobben. Vi skulle bo der oppe hele juli, og det var fristende med barnefri. Vi planla å leie en bil og utforske øya på Erlings fritid. Jeg hadde tenkt å lære meg litt av språket, kan jeg huske. Herregud, hadde jeg bare tatt jentungen med meg …
– Men så sendte du henne til det danske paradiset i stedet? – Jeg hadde absolutt ingen grunn til ikke å gjøre det. Hun var et rolig barn, og hun elsket både stedet og sine besteforeldre. Det var ingen andre barn der, men dyr av alle slag. Ender og gjess. Høns. Det var virkelig … – Et paradis. – Hun var elleve år den sommeren. – Så gammel som Nika er nå. – Ja, sier jeg. – Hun var akkurat så gammel som Nika er nå. Det kan hende at det er det som … At jeg har vært så heldig å få tid med deg og Nika her oppe nå i den siste tiden. – At det er det som har rotet opp i noe gammelt … – Nei, nei, nå må du ikke misforstå. Jeg har dratt hit blant annet fordi jeg er meg ytterst bevisst hva som skjedde. Det burde ikke være noe som helst som skulle overrumple meg.
– Nei, jeg skjønner det, sier Maria. – Men likevel var det det som skjedde. Var det ikke? Det var noe som overrumplet deg. Det skjedde nå i natt. Du var ikke så sterk som du trodde. Ikke sant? – Da mor og far vendte tilbake til Oslo i begynnelsen av august, hadde de med seg et annet barn enn det de hadde tatt med seg til Danmark, sier jeg. – Og den ungen jeg sendte med dem så jeg aldri igjen.
Det blir stille en stund. Så sier Maria. – Kjære deg, Renate. Er det… Er det sånn som jeg tenker nå? Var det det som skjedde? Faren din? – Nei, sier jeg. – Det er ikke slik du tror og tenker. Men, ja. Det var faren min. Og den helvetes moren min også.
En debutant som drømte om å bli popstjerne. En ringrev. Og en artist som har blitt forfatter. I dagens episode møter du Bruno Jovanović, som fikk gode kritikker for sin debutroman Etter hvert vil øynene venne seg til mørket, Siri M. Kvamme, som har skrevet en sjarmbombe av en roman, og Aslak Hartberg, som endelig er kvitt høydeskrekken og er aktuell med boka Farvel, frykt.
Aslak Hartberg er kjent som rapper i Klovner i Kamp, komponist og musiker. Han har hovedfag i jazzmusikk ved Norges Musikkhøgskole. Han har drevet med hip hop, grafitti, boksing, snowboard, skating og har reist verden rundt som musiker. I høst har han også debutert som forfatter. Her forteller han om boken Farvel frykt! Fra redd for alt til klar for alt. Boken handler om Aslak Hartbergs angst og hvordan man kan bli kvitt for eksempel høydeskrekk ved eksponeringsterapi.
Som barn drømte Bruno Jovanović om å bli popstjerne. I tenårene fantaserte han om å bli skuespiller. Han tenkte ikke at forfatter var noe han kunne bli, selv om han alltid har vært glad i å skrive. Men nå i høst har han altså debutert med romanen Etter hvert vil øynene venne seg til mørket.
Det er en debut som har vekket oppsikt. Adresseavisen har trillet terningkast 5 og skrev «Råsterk debutroman», mens NRK kalte boka «fascinerande» og «lovande». Selv ønsker Bruno Jovanović å vise hvor ødeleggende det er å tro at man kan fikse alle problemene sine på egen hånd.
Siri M. Kvamme (f.1975) debuterte i 2001. Siden har hun skrevet tre romaner. Hun bor i Haugesund og har bakgrunn som kulturjournalist og anmelder. I år er hun aktuell med den herlige og morsomme romanen Vidunderlege Vera. Kvamme omtaler hovedpersonen Vera ikke som ondskapsfull, bare desperat. Vera trenger nemlig en jobb i kommunen og har «den draumen at nokon i kommunen skal døy – så hun kan få jobb.»
I år er et sånt år hvor jula ikke kan komme fort nok. Heldigivis kan man tjuvstarte julestemninga ved å fylle de hjemmeværende novemberdagene med lukten av deilig julebakst. Som for eksempel Kristine Ilstads fløtekarameller fra Det søte liv.
Det søte liv er Norges største kakeblogg, som i skrivende stund kan by på over 4000 oppskrifter.
I år er den bakeglade Kristine Ilstad også ute med boka Det søte liv – Julens deiligste kaker, som føyk rett inn på førsteplassen på bestselgerlistene da den ble sluppet tidligere i høst.
Dette er intet mindre enn et standardverk for julebaksten – her får du 200 oppskrifter på det beste av det julen har å by på, fra tradisjonelle kaker til utenlandske godbiter, juledesserter og konfekter.
Men jula – såvel som småkaker – handler om å dele, så hvorfor bare lage til deg selv? Laget med hendene og med hjertet, er spiselige julegaver en sikker vinner blant mor, bror, far eller bestefar – her kan du slå mange fluer i en smekk. Og ikke minst: Du slipper en stressende julehandel.
Disse fløtekaramellene er enkle å lage, enkle å dele og smaker aldeles nydelig.
I boka Det søte liv – Julens deiligste kaker får du enda flere tips til spiselige julegaver – og kaker du kan ha helt for deg selv. Boka kan du kjøpe her.
(Foto: Åsmund Holien Mo)
Fløtekarameller: Dette trenger du
FLØTEKARAMELLER: INGREDIENSER
3 dl kremfløte
250g sukker
100g lys sirup
50g smør
Bruk en firkantet form, 20x20cm.
(Foto: Kristine Ilstad)
Slik lager du fløtekarameller
Bland alle ingredienser i en tykkbunnet kjele.
Kok opp under stadig omrøring med en tresleiv. La massen småkoke uten lokk mens du rører hele tiden. Bruk helst sukkertermometer og sjekk temperaturen på karamellmassen underveis. Det er viktig å koke karamellmassen passe lenge. Koker du massen for lite, vil ikke karamellene bli stive nok ved avkjøling. Koker du massen for lenge, blir karamellene steinharde.
Karamellmassen er ferdigkokt når den er ca. 120 °C. Koketiden varierer mellom ca. 20–40 minutter, avhengig blant annet av styrken på varmen og hvor stor kjele du bruker.
Ha bakepapir i en form (ca. 20 x 20 cm) og smør over med litt
olje. Hell karamellmassen i formen. Avkjøl karamellen til den når rom-
temperatur og del den i passe store biter før den har stivnet helt.
Karamellene pakkes inn i matpapir eller cellofan for å unngå at de klistrer seg sammen.
Det er vesentlig lettere å lykkes med å koke karameller dersom man har et sukkertermometer. Jeg pleier å koke karamellmassen til den er 121 °C, som gir nokså harde karameller med «smørbukk-konsistens».
Dersom man stopper kokingen på 118 °C, blir de ferdige karamellene mykere. Karamellene må i så fall oppbevares kjølig.
Har du ikke sukkertermometer, kan du i stedet sjekke konsistensen på karamellmassen ved å benytte deg av «karamelltesten». Karamelltesten innebærer at du heller en teskje med karamellmasse i et glass med kaldt vann.
Når karamellmassen har kokt lenge nok, vil vannet forbli klart og karamellmassen synke til bunnen av glasset slik at den kan tas opp og rulles til en kule som er passe myk i konsistensen.
Boka Det søte liv – Julens deiligste kaker er tilgjengelig for kjøp her.
Vil du høre en vits? «Når avstandsreglene på én og to meter etter hvert oppheves, kan vi skandinaver endelig gå tilbake til vår normale fem meters avstand til andre mennesker.»
Humret du? Bra. For vi må kunne le av kriser, mener filosof Henrik Syse. I disse dager gir han ut boka Ord i krise– Refleksjoner om håp i koronaens skygge, der ovennevnte vits har funnet en overraskende vei inn.
– Humor gir distanse og kan brukes til å ufarliggjøre det som gjør oss redde, også midt i den store tragedien, utdyper Syse når vi kontakter ham.
Syse er seniorforsker ved Institutt for fredsforskning (PRIO) og professor II ved Bjørknes Høyskole, men har brukt koronatiden til å tenke litt ekstra over hvordan vi som samfunn skal komme oss helskinnet gjennom denne krisen.
Hans nye bok er, som tittelen antyder, et forsøk på å heve blikket utover den kroniske hjemmetilværelsens sneversyn og si noe om hva vi kan lære av kriser som dette – hva det er viktig å ta med seg videre.
En av de tingene er humor, som også er tittelen på det aller første kapittelet i boken. «Det kan virke direkte provoserende å starte en bok om kriser og tragedier med ordet «humor». Men jeg tar sjansen,» skriver Syse.
Men la oss være ærlige: Sosial distansering er ikke bare en vits. Nå som vi går inn i en ny periode med pålagt hjemmekontor, stengte utesteder og isolasjon, kan vi komme oss helskinnet gjennom det?
Ord i krise er ikke først og fremst en vitsebok, men et forsøk på å besvare nettopp det spørsmålet. For å få til det, mener Syse vi trenger en annen type distanse: Filosofisk distanse.
– Det jeg kaller en god, filosofisk distanse, handler mye om perspektiv, det vil si hvordan vi ser ting, og også hva vi velger å legge vekt på, sier Syse.
Han mener at vi i strømmen av konstante nyhetsoppdateringer og krisetiltak kan vi bli nærsynte.
– Da trenger vi å heve blikket og stille spørsmål som handler om hvordan vi ønsker å komme ut av denne krisen, hvilke verdier det er viktigst at vi tar vare på, og hvordan den sosiale distansen vi må holde på grunn av smittevernet, kan eksistere side om side med menneskelig nærhet, sier Syse.
Ord i krise tar for seg en rekke temaer som dukker opp i omfattende kriser som den vi er inne i nå: Frykt, skam, ansvar, godhet, distanse, tro og håp. Blant annet. Sistnevnte begrep går som en rød tråd gjennom boka, og er spesielt viktig å ikke slippe av syne, ifølge Syse.
– Vi kan tro at det umiddelbare, selve krisen, er det viktigste i hele verden. Men det at noe er dramatisk, gjør det ikke nødvendigvis til det aller viktigste. Vi må med andre ord ikke glemme andre store utfordringer i en tid som denne, og vi må også klare å se det håpefulle og gode midt i krisen, forteller Syse.
– Hva gjør koronakrisen med hvordan vi ser på verden?
– Vi kan få en følelse av at verden er farlig, men vi kan heldigvis også få en mestringsfølelse. Selv om dette er dramatisk og krevende, så skal vi faktisk komme oss gjennom det. Jeg håper vi kan styrke den sistnevnte følelsen og lære oss å takle og leve med den første.
– Tenker du at verden på andre siden kan bli enda bedre?
– Det er opptil oss. Det er nettopp derfor det er så viktig å tenke sammen om disse tingene, forteller Syse.
Alt i alt, er Ord i krise et forsøk på å se helhetlig på en krise som gjør oss nærsynte, tenke sammen i en tid der vi er adskilt.
Et alvorlig tema, men altså ikke uten humor. Hva Syse selv mener er den aller beste koronavitsen?
– Vel, den finner du i boka.
Boka Ord i krise av Henrik Syse er tilgjengelig som e-bok og i fysisk format.
Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.
Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.
Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.
Jeg setter meg i baksetet. Jeg vil ha Byde foran meg. Det virker som det er det samme for Persson-Larsson. Klokken er kvart over to. Ikke et menneske ute i gatene. Nesten alle lys slukket.
Byde surt: – Så et fremmed kvinnfolk er greit? Men å gi husrom til en gammel kompis, det blir liksom litt for mye. – Hold kjeft, sier jeg. – Nå kjører vi deg hjem til senga di. Den du får låne gratis av Stein. Dessuten er du ikke en gammel kompis, men en gammel plageånd. Det er omtrent sånn det ligger an. Da vi var kompiser, var du en annen mann.
Jeg tenker: Og det var du selv, også.
Persson-Larsson kremter og spytter et tobakksfjon. – Vet du i det minste hvor disse polakkjævlene holdt på da det skjedde? Hvor i huset de jobba? – Jeg tenkte vi kunne begynne med vaskerommet, sier jeg. – Siden det var der Jovan hadde lagt fra seg drillen.
Det jeg ikke sier, er at jeg hele tiden har gått ut fra at det var der de holdt på. Plutselig innser jeg at jeg ikke har peiling, og at jeg har bedt en allerede amper mann om å hjelpe meg med en mildt sagt diffus jobb. Midt på natten. Han har flere timer hjem.
Byde snur seg og legger hodet på skakke. Smiler ufordragelig. Javel.
Parkeringsplassen ligger øde. De store bygningene ruver som fjell i mørket. Bare utelysene er tent. Når Persson-Larsson stopper helt fremme ved trappen til avdeling B, lener jeg meg frem og sier at han bare kan dra hjem. Han er ikke vond å be. Byde smetter bemerkelsesverdig kjapt ut av bilen uten å ta farvel med noen, men han har ikke sjans. Jeg tar han igjen før han har fått nøkkelen opp av lomma. Holder ham i en skruestikke. Svensken har ikke tenkt å blande seg. Jeg hører han snu bilen og gi gass bak meg.
– Lås opp og vis vei, hvisker jeg i øret på Byde. – Var du her? Er det virkelig sant?
Det lukter rengjøringsmidler i korridoren. Og noe jeg ikke kan definere. Gammelt hus, kanskje. Ulykke. Krig. Galskap. Skadet menneskeliv. Vi hører stemmer. Når vi passerer den åpne døren til et felleskjøkken, stirrer de stumt på oss. Vi går gjennom hele bygget, og ned trappen til kjelleretasjen.
Byde åpner en branndør. Vi kommer inn i en ny korridor, men her er alt ribbet og umalt som i en bunker. Inn til høyre ligger et stort rom med et bordtennisbord, noen stoler og et knust tv-apparat.
– Tok du med deg noe av den krydderblandingen, Sune? Han er kjekkas igjen nå. Jeg lar han være det. Gir han posen med grønt, og papir og fyr. Han setter seg øyeblikkelig ned ved bordtennisbordet, og gir seg til å lage en rakett.
– Ja, gamle Byde var her da det skjedde. Ikke den natten, da var jeg i Ålesund, men i dagene før og etter. Jeg hadde fått en skade ute på Skjæret, og hadde litt landlov i den anledning. I praksis ble det å henge en god del her på huset, siden jeg ikke var helt i form, og dessuten temmelig blakk. Slik min livsskjebne tydeligvis må være for at Vårherre skal være fornøyd. Det hendte jeg hjalp polakkene med litt småplukk også, så jeg vet godt hvor de jobba den uka.
– Ja vel. Hva var det for slags småplukk?
Han vifter irritert med venstre hånd, og tenner jointen med Zippoen min.
– Ikke bland kortene her nå, Sune. Uka før hadde de hatt en lekkasje i dusjrommet som ligger omtrent rett over hue på oss, her vi sitter nå. I rommet innafor dette befant de store fryserne seg, fra den gang gærningene bebodde huset. Jævla digre greier. Så svære at folk fra bygda leide plass der. Dette var jo i tida før det var vanlig at folk hadde frysere hjemme. Nok om det. Vannet seig rett gjennom det forbannade morkne taket, og kortslutta hele faenskapet. Og ødela golv og vegger. Diger jobb for Balek og Donat. Masse penger fra forsikringsselskapet, og onkel Skrue ute i havet. Gud vet. Kanskje var det polakkene som lot vannet renne der oppe, det er selvsagt ikke noen beskyldning jeg kommer med. Bare en liten mistanke som jeg leker meg litt med, sånn for moro skyld.
Jeg går ut i korridoren igjen. Døren til naborommet står åpen. Det er tomt. Veggene er malt hvite, og det er lagt nytt gulv. Ikke laminat, men skikkelig tregulv.
Bak meg kommer Byde, hostende og harkende. – Som du ser var de flinke gutter. Nøyaktige og ordentlige. De gamle fryserommene ble revet og fjerna, det var bare noe gammelt ræl som hadde gått ut på dato for lenge siden. Alt av ledninger og rør var av førkrigsmodell, og da snakker jeg første verdenskrig, og …
– Hva er det som ligger oppunder taket der, sier jeg, og myser i mørket.
Byde knipser en bryter, og det rasler i lysrørene, før hele rommet ligger badet i et hvitt, hardt lys.
– Taket? Byde bruker jointen som pekestokk, og forklarer. – Der ligger den nye elektroen. Alle ledningene pakket pent inn. Det var et jævla rot. Nytt og gammelt i skjønn forening, og alt kliss klass og kortslutta. Livsfarlig, selvfølgelig.
– Men hadde gutta autorisasjon for den slags, da?
– Erru gæren? De var reine sirkusartister når det gjaldt snekker og mur og vann og kloakk, men de var nøye med å ikke røre strømmen. Rørte aldri den.
– Så det var flere folk på jobb her den dagen altså? – Mest sannsynlig, ja. Dersom ikke Sylvia Leines hadde mensen eller hodepine, og holdt seg hjemme. – Sylvia Leines? – Leines & Leines Elektro. Gubben passer kontoret. Jentungen er rundt og skrur i lyspærer og skifter sikringer. Hun er litt hyper. Eller kanskje hun bare spiser steroider. Hva tror du, Sune? Kanskje du skulle spørre henne?
Lars Saabye Christensens (f. 1953) store gjennombrudd kom i 1984 med den folkekjære romanen Beatles. Saabye Christensen har utgitt en rekke romaner, dikt- og novellesamlinger, og mottok Nordisk råds litteraturpris for Halvbroren i 2001. I høst har han gitt ut to bøker. Det er den selvbiografiske fortellingen Min kinesiske farmor og diktsamlingen Byens bokstaver.
