Bidrag nummer 11 i vår novelle-stafett «Ukens novelle» er Renate Nedregårds «Alle elsker Felicia». Novellen er hentet fra antologien «Tapt og funnet» (2013). Foto: © Joar E. M. Klette

(Novellen er hentet fra antologien Tapt og funnet red.anm.)

Da jeg åpner øynene, viser klokkeradioen fire. Jeg hadde håpet jeg skulle ha glemt det over natten, men det har jeg ikke. Den er det første jeg tenker på.
Fiolinen.
Under sengen.
Jeg trenger ikke se etter om den er der fremdeles.
Store problemer forsvinner ikke av seg selv. Og dette monsterproblemet er ingen fantasi.
Jeg lurer på hvor lang tid det tar før de står opp og begynner å lete igjen.
Vil de gå fra dør til dør?
Hva skal jeg si hvis de kommer hit?
I går ble hele skolen gjennomsøkt. Vi måtte også hjelpe til. Kunne ikke annet. Lette i alle skap i gymgarderoben. Felicia var helt hysterisk. Moren var enda verre.
For en fele.
Hvem kunne vite at den var så spesiell? Utlånt fra American music-something.
Men det er typisk Felicia. Alt skal være spesielt. Det var bare det jeg ville hun skulle forstå. At verden ikke alltid snurrer rundt henne. At ikke alle har det like lett som henne.
Men så fikk hun alles sympati i stedet.
Og jeg ligger her med en fiolin under sengen.
Jeg har bare lyst til å grine.

Det var i går kveld. Årets høstfest for hele skolen. Da Oscar skulle få opp øynene for meg igjen. Ina og jeg har øvd i hele høst på det nye Rihanna-nummeret, med sang og dans. Vi regnet med at vi skulle åpne hele showet. Sånn som på sommerfesten. Da elsket alle oss. Ingrid & Ina. Det var den beste opptredenen de hadde sett. Oscar postet mobilvideoen med oss på Facebook. Den fikk 45 likes og 23 kommentarer. Og både jeg og Ina var sikker på at han var interessert i meg. At vi snart kom til å bli sammen. Men det var før sommeren.
Før hun kom.
Felicia from Chicago.
Alle elsker Felicia. En ekte amerikaner, som tatt rett film. Med sort, krusete hår, et glitrende hvitt smil og en deilig kropp som har fått alle guttene i klassen til å bli forelsket. Felicia som nesten har lært seg norsk etter bare et halvt år i landet, som ligger langt foran alle i matte og som slår alle guttene i sjakk. Det er ikke lov å være så perfekt.
Og så, når man skulle tro at det var nok, viser det seg at hun spiller fiolin. At hun har vunnet en talentkonkurranse på TV i USA, og at hun selvfølgelig må gjøre oss den ære å åpne høstfesten. Og alle syntes det var et fantastisk forslag.
Jeg ville bare gi opp. La det svarte dyret i magen ta over mine indre organer og gnage meg syk, binde meg fast under dynen og la meg ligge der og kjenne etter.
Hvor mislykket jeg er.
Oscar ville ikke merket det om jeg ble borte for evig.
Men det ville nok Ina gjort. Hun var fremdeles ivrig på å gjennomføre. Mente det var viktig at vi ikke viste oss som tapere.
Så i går kveld, en time før forestillingen, mens resten av klassen satte ut stoler i gymsalen, gjemte vi oss bort i gymgarderoben.
– Vi må bare vise dem at de har tatt feil, sa Ina. – Vi gir alt på vår opptreden, så glemmer de kanskje wondergirl Felicia.
Er ikke det veldig nerdete?
Alle, tydeligvis, svarte Ina, og så sa hun det hun ikke måtte si, det jeg visste fra før, at Oscar og Niklas plutselig var blitt så opptatt av fioliner. Og jeg kjente kroppen min ble hard av raseri. Mot Felicia. Burde ikke hun, som var ny i klassen, holde seg litt mer i bakgrunnen? at vi andre faktisk betydde noe før hun dukket opp?
Kom, så øver vi igjennom koreografien en gang til, sa Ina og fant frem låten på mobilen.
Ta følelsene ut gjennom dansen. Det går an. Kjenne hvordan sinnet blir til energi, jeg skal vise dem-energi, dette blir bra, tenkte jeg, trinnene sitter av seg selv, teksten trenger jeg ikke tenke på, jeg vet at jeg kan synge, alle skal høre meg synge, jeg skal vise dem hvem som er den egentlige dronningen i kveld.
Vi bestemte oss for å gå inn igjen til de andre i gymsalen. Følte oss klare. Jeg åpnet et av skapene for å legge inn bagen med kostymene våre. Det var da jeg oppdaget den.
– Ina, sa jeg. – Ser du hva det er?
– En fiolinkasse, sa Ina.
Det må være hennes. Det henger en jakke her inne også. Ja, det er definitivt Felicias fiolinkasse.
– Er det noe inni, da?
Vi tok ut den sorte kassen fra garderobeskapet og la den ned på gulvet. Åpnet den forsiktig. Ja visst, der lå fiolinen. Jeg våget ikke ta den ut. Klimpret litt forsiktig på strengene i stedet. Det føltes forbudt.
– Forsiktig, tenk om det kommer noen, sa Ina.
Så kan du leke at du er kveldens stjerne.
Ina var modigere enn meg. Hun løftet fiolinen ut av kassen, satte den til haken, svinset rundt med den på gulvet. Bukket dypt mot et innbilt publikum. Jeg klappet i hendene og fniste mens hun kremtet for å holde tale.
I wanna thank the audience, my parents, Jesus and …
– Hysj, avbrøt jeg.
Vi hørte stemmer utenfor. Mange stemmer. Noen var på vei gjennom korridoren, på vei hit. Ina var rask til å legge fiolinen på plass igjen, slengte på lokket.
Ingen må se oss her, vi må stikke.
– Men hva med fiolinen? spurte Ina.
Legg den inn i skapet igjen. Eller bare ta den med deg, det går fortest. Jeg tar bagene våre.
Og sånn skjedde det.
At Ina og jeg stakk av med fiolinen.
I full fart ut nødutgangen, den som går rett ut på skoleplassen. Og når vi først var kommet ut, fortsatte vi bare å løpe, jaget av det vi visste. At vi allerede hadde gått over streken.

Vi løp til det nærmeste tilfluktsstedet vi kunne komme på. Det var hjem til meg – i rekkehusene nærmest fotballbanen. Ingen var hjemme, mamma og pappa var nok allerede gått til skolen for å få med seg festen. Inne på rommet mitt begynte det å gå opp for oss hva vi hadde stukket av med. En fiolin som absolutt ikke var vår.
Andpustne og livredde begynte vi å le, av lettelse og fortvilelse. Vi rullet på gulvet og hylte og skrek. Latteren vellet opp, igjen og igjen, ukontrollert, som drevet av galskap. Vi klarte ikke å slutte før det var blitt vondt. Tørket tårer. Sa ingenting. Så på hverandre. Jeg trakk på skuldrene.
– Vi må skynde oss tilbake med den, sa Ina.
– Og si hva da? At vi bare lånte den litt?
– Hun skulle ikke latt den ligge der, sa Ina. – Den kunne ha blitt stjålet. Det burde hun ha lært, fra Chicago.
– Kanskje det er det som har skjedd, sa jeg.
Så var det der igjen. Udyret ga seg til kjenne. Krøp som en seig masse ut av magen min og la seg på skulderen min. Venn og kompanjong.
– Du Ina, sa jeg og smilte. Smilte lurt. – Se for deg det, da. Hva skjer hvis hun ikke finner fiolinen sin?
Ina smilte ikke. Hun så forvirret ut.
– Du tenker på … da blir det ingen opptreden.
– Nemlig. Ingen får høre henne spille. Og er det egentlig noen som tar skade av det?
Ina slo hånden for munnen, kvalte et knis. Øynene lyste, men sluknet fort igjen.
– Vi kan ikke ta fiolinen, sa hun. – Det er å stjele. Vi er ingen tyver.
– Men vi skal ikke stjele den, sa jeg. – Vi tar den med tilbake i morgen og sier at vi …fant den et sted. Så blir hun takknemlig i stedet. Og kanskje hun lærer seg at alt ikke går som hun vil hele tiden.

Så jeg fikk Ina med meg på en slags plan. Vi skulle si at vi hadde glemt kostymene våre hjemme, og at det var derfor vi var forsinket. Det var ennå ikke for sent. Det perfekt. Vi skjøv fiolinen helt inn under sengen min, tok med oss bagene og småløp tilbake til skolen.
Det hadde ikke begynt ennå. Showet var blitt forsinket. Vi traff dem i garderoben. Læreren, hele klassen og Felicia, oppjaget og på desperat jakt etter fiolinen. Like etter kom Felicias mor og far stormende, også de i full oppløsning. Faren skjelte på Felicia for at hun hadde lagt den fra seg.
Har dere sett den? spurte de Ina og meg, men vi holdt masken, begynte å hjelpe til. Lette så godt vi kunne i hvert eneste garderobeskap.
Nå kan vi ikke vente lenger, sa lærer Kjersti til Jeg er lei meg, vi må kjøre showet uten deg, Felicia. Så finner vi sikkert fiolinen senere.
– That’s OK, sa Felicias mor. – Jeg forstår. Men la meg få et ord med deg først, lærer.
De gikk ut i gangen sammen. Jeg så på Ina og gav henne et hemmelig smil. Nå var det bare å konsentrere seg om vår egen opptreden. Med Felicia ute av showet, var vi nummer tre på kjøreplanen.
Nummeret vårt satt perfekt. Vi fikk masse applaus fra salen, og jeg så mamma og pappa smile og vinke stolt. Oscar ga tommel opp da vi kom tilbake bak scenen. Han og tre andre gutter sto klare til å fremføre et magikershow. Ina og jeg listet oss fornøyde inn blant publikum etterpå, og fant noen plasser nesten bakerst. Magikershowet var helt OK. Men det var tydelig at ingen av de andre opptredene kunne måle seg med vår. Så mange amatører! Men helt på slutten av showet skjedde det noe. Rektor gikk på scenen, men i stedet for å si takk for i kveld, ga hun ordet til Felicias mor.
Hun så alvorlig ut. Beklaget seg først fordi hun ikke snakket norsk.
– Og så må dere ha meg unnskyldt for å ødelegge den gode stemningen her i kveld. Men det har skjedd noe som gjør at jeg må be dere alle om hjelp. Min datter Felicia skulle ha spilt fiolin under forestillingen. Dessverre har fiolinen forsvunnet i løpet av kvelden. Det er svært viktig at den blir funnet igjen snarest, for denne fiolinen er nemlig uerstattelig. Den er utlånt fra the American Music Foundation for Gifted Children i Chicago, og var en del av stipendet vår datter fikk da hun vant delstatens talentkonkurranse på TV. Den er altså ikke vår, og må leveres tilbake i perfekt stand om to år. Vi må involvere politiet hvis vi ikke finner den igjen snarest.
Rektor overtok ordet igjen.
– Som dere skjønner, er dette veldig alvorlig. Så jeg vil gjerne at dere alle hjelper til med å lete etter fiolinen når festen er over. Hvis noen har sett noe mistenkelig, så si ifra snarest.

Jeg løy.
Jeg måtte jo det.
Det er sånn det skjer, det er sånn man blir slem. Man gjør noe galt som man tror man skal rette opp. Men så blir man tvunget til å si noe om det, og så lyver man. Og har man først løyet, må man lyve mer. Som narkotika, man mister kontrollen, må ha mer, bare mer.
Og nå ligger jeg her. Klokken halv fem, morgenen etter forbrytelsen.
Selv udyret i magen har sviktet meg. Det var dette du ville, hvisker det, og hører ikke på mine protester.
Det føles som å ha et lik under sengen. Fiolinen har allerede begynt å lukte. Jo lenger den blir liggende, jo mer brer stanken seg, og snart vil den føre dem hit. De kommer til å dukke opp med hunder, moren til Felicia først, fulgt av bevæpnet politi, og så vil de finne beviset under sengen min. Jeg kan ikke snakke meg bort fra det.
Hva er straffen for å stjele en fiolin i USA?
Og hva tenker Felicia? Nå har hun vel skjønt det. At ikke alle i Norge elsker henne.
Men jeg er redd for at Oscar ikke elsker meg mer av den grunn. Han er sikkert bare glad for det som har skjedd, for nå kan han trøste Felicia. Kanskje han er sammen med henne nå, har sittet oppe med henne hele natten mens hun gråter og gråter, og han trøster og trøster og lover at alt skal bli fint.
Jeg hater meg selv.
Ikke bare er jeg mislykket, jeg er ond også.
Jeg har en fiolin under sengen, og den er slett ikke min.

Så får jeg visst sove litt likevel. For når jeg våkner igjen, er det av at mamma står på rommet mitt.
Jeg reiser meg i panikk, som en kriger klar til å forsvare seg. Men mamma ser helt normal ut. Hun smiler til og med.
– Er du våken? Ina er her, sier mamma.
– Ja da, det går fint, sier jeg.
Ina ser ikke like happy ut. Når mamma har lukket døren bak seg, begynner hun å gråte.
Men jeg klarte ikke å holde tett. Jeg ville jo at vi skulle levere den tilbake med en gang i går, jeg sa jo det!
– Hva har du gjort? Du har vel ikke sagt noe?
Jo, sier Ina, og nå hulker hun, gråter så hun ikke klarer å si noe mer. Jeg kjenner jeg blir irritert, ber henne ta seg sammen. Hun var jo med på det selv.
Hun har jeg sa at du kanskje visste noe. At du hadde sagt til meg at du hadde sett noen. Unnskyld, roper hun og begynner å Jeg vil jo bare at hun skal få tilbake fiolinen. Kan vi ikke si at vi fant den?
Den dårlige følelsen blir verre. Jeg griper mobilen fra nattbordet. To ubesvarte anrop fra Felicia. Jeg har hatt den på lydløs. En melding. Også den fra henne.
Vet du noe om fiolinen min? Jeg kommer på besøk  til deg litt senere. J Felicia
Ikke til åstedet.
Jeg hopper ut av sengen, slenger på meg noen klær i full fart. Synes jeg kjenner liklukten sive ut fra under sengen. Jeg må bort herfra.
Jeg kan dikte opp noe. Slapp av, hun får ikke vite at det var oss.
Jeg ringer Felicia med det samme jeg er ute av døren. Sier jeg har informasjon. Ber henne møte meg ved lekeplassen. Hun sier hun kan være der om femten minutter. De minuttene tilbringer jeg på dissen. Tenker igjennom hva jeg skal si. Det blir flere løgner. Men jeg må lyve bra. Om at jeg så noen på skolepassen før festen i går, to gutter i hettegensere, at jeg prøvde å løpe etter dem, men at de forsvant i skogen bak fotballbanen, at jeg kan hjelpe henne å lete. Og så kan jeg snike meg ut i kveld når det er blitt mørkt, og legge fiolinen utenfor døren hennes. Anonymt.
Felicia kommer sammen med moren sin. Det var ikke som planlagt. Nå må jeg lyve til en voksen også. Det er tydelig at de forventer at jeg skal fortelle noe. Jeg prøver å låte troverdig når jeg forteller skrønen min. Legger til noe om at det er forferdelig at fiolinen er borte. At jeg elsker fiolinmusikk. At jeg hadde gledet meg til å høre henne spille i går. Tror de på noe av det jeg sier?
Så går vi sammen mot fotballbanen. Moren vil at jeg skal vise nøyaktig hvor jeg så de to guttene stikke av.
Kunne du se dem, når det var så mørkt? spør hun, og nå lyver jeg igjen, jeg lyver til jeg blir kvalm, men prøver å veie opp med å virke veldig ivrig etter å hjelpe til. Jeg skulle ønske Ina var her med meg, hun har også skyld i dette, men Ina hadde ikke klart det, hun har vist at hun ikke kan holde tett.
Hvis du så noen som stjal den, må vi ringe politiet.
Nei, svarer jeg brått. Jeg skjønner at jeg ikke kan Det er ingen vits i, det var umulig å se hvem det var.
La kanskje noen har gjemt fiolinen der?
Jeg forteller om lekehytten i treet i skogen, ikke langt herfra. Jeg skulle ønske fiolinkassen var så liten at den fikk plass i lommen min, da kunne jeg hatt den med meg og plantet den der i et ubevoktet øyeblikk. Så ville alt vært løst.

Vi må klatre for å komme opp til hytten i treet.
– Det får dere spreke jentene gjøre, sier moren til Felicia. – Jeg kan lete videre innover stien her så lenge. Rop hvis dere finner noe.
Felicia klatrer først, hun er selvfølgelig flink til det også.
– Ser du noe? spør jeg mens jeg kjemper meg opp trestammen.
Hytten er spikret sammen av gamle planker, med både tak og vinduer. Inne er det ingen møbler, men plass til tre–fire personer. Små personer. Det er lenge siden jeg lekte her.
Når jeg kommer opp, sitter Felicia på gulvet med beina i kors. Stirrer på meg. Snakker til meg på engelsk.
– Du visste at den ikke var her, sier hun.
Hun virker ikke sint, bare alvorlig. Jeg prøver å spille uforstående.
– Hva mener du? sier jeg.
– Jeg vet at du lyver, Ingrid. Hun sitter fremdeles og ser skarpt på meg. – Jeg vet at du var i garderoben i går.
Instinktivt tenker jeg på å flykte. Kan jeg snu meg? Bare hoppe ned fra treet og løpe hjem? Men der ligger jo beviset. Fiolinen under sengen. Dette er nettet. Som snører seg sammen. Slik det gjør med alle forbrytere. Snart er jeg avslørt. Jeg kommer til å avsløre meg selv.
– Du vet hvor fiolinen min er, ikke sant?
– Hvordan skulle jeg vite det? sier jeg. Jeg lyver så det renner, jeg lyver så ingen kan tro et ord.
Nå sprekker ansiktet hennes. En grimase, et hikst, tårer i sorte, store øyne, hun gjemmer det i hendene.
– Og jeg som trodde alt var blitt så fint, snufser hun.
– At det var i Norge jeg endelig skulle bli … happy.
Jeg sier ingenting. Er det nå jeg kan stikke av? Jeg blir sittende på kne på tregulvet.
– Det går vel bra med deg, sier jeg, forsøker å trøste litt. Vil ikke at moren skal finne henne gråtende, da får vel jeg skylden. Jeg har skylden. – Det ordner seg alltid for sånne som deg.
Hun fortsetter å snufse. Var det dette jeg ville? Få henne til å grine? Vise henne hva som skjer med litt motgang i livet? Jeg legger merke til at hun ikke er like pen når hun griner. Jeg får en trang til å pirke på henne, rispe videre i den prektige fasaden. – Du er alltid så perfekt, som om du ikke aner noe om hva det vil si å ha det vanskelig, sier jeg. – Det er faktisk ikke bare gøy for oss andre, når du kommer inn i klassen og tar all oppmerksomheten …
– Hvordan kan du si noe sånt? Jeg kvepper når hun skriker tilbake til meg. – Du aner ingenting, INGENTING, om hva jeg har gått igjennom!
Hun hikster dypt på innoverpust, så tørker hun tårene. Setter blikket sitt i meg igjen.
– Jeg har også mine løgner, sier hun. Så kommer ordene i rasende fart.
– Jeg har aldri vært populær. Aldri hatt venner. Ikke før jeg kom hit. Hjemme i Chicago …jeg har alltid følt meg utenfor, fatter du hvordan det er? Jeg ble plaget på skolen fordi jeg var et skolelys. Og mamma og pappa og bestefar skjønner ingenting, de bare maser og tvinger meg til å lese og jobbe hardere for å få stipend til å gå på college …
Hun hikster og trekker pusten igjen.
– Du tror kanskje at alt er så enkelt som her i Norge, men hjemme …jeg har faktisk måttet kjempe for ALT! Jeg visste at hvis jeg bare øvde og øvde, så ville jeg også få stipend, og så klarte jeg det – og pappa var så stolt, og så fikk jeg til og med låne den fantastiske fiolinen … Den var faktisk den eneste vennen min der hjemme!
Den lange talen stopper brått. Hun presser leppene sammen. Stirrer på meg, som om hun venter en respons.
– Var du ikke populær? spør jeg. – Men du er så pen. Alle synes du er den peneste på skolen.
– Man blir ikke populær av å spille fiolin der jeg kommer fra, mumler hun.
Så ser hun opp på meg med antydningen av et smil.
– Jeg tenkte det samme om deg. Den første dagen her. At du var den peneste på skolen. Med det lyse, lange, nydelige håret ditt. Så håpet jeg at vi kunne bli venner. Men … Hun blir stille igjen.
Jeg blir flau, stirrer ned i gulvplankene på trehytten. Jeg var nok kanskje den peneste. Før hun kom. Og før jeg ble ond.
– Er du forelsket i Oscar? spør jeg.
Jeg må vite det.
Hun fniser høyt.
– Forelsket, sier hun. – Det har jeg aldri tenkt på. Han er en venn. Jeg vil bare ha venner, Ingrid. Ingen kjæreste.
Jeg nikker. Vet ikke helt om jeg tror på det.
Og så sier jeg det.
– Jeg vet hvor fiolinen er.
Felicia bare nikker. Som om hun også vet det.
– Men … kan du ikke la være å si det til noen? sier jeg. – Det var ikke meningen. Den bare havnet der.
Hun nikker sakte. Venter nok på at jeg skal fortelle mer. Jeg gir tegn til at hun skal følge etter meg. Jeg skjelver bare litt i beina når jeg klatrer ned fra treet igjen. Moren hennes sitter på en benk ved gangstien og venter. Felicia løper bort dit. Gir henne en kort beskjed, så kommer hun tilbake til meg. Spør ikke hvor vi skal, bare går ved siden av meg på stien.
– Jeg burde hatet deg, sier hun.
– Jeg vet det, sier jeg.
Vi fortsetter å gå videre i stillhet. Jeg kan høre fuglekvitter i høstløvet. Det er ingen udyr rundt meg lenger, skyggen har krøpet bort og gått i hi under en stein. Jeg kjenner meg lettere i magen.
– Vi kan gjøre en deal, sier jeg. – Hvis du kan prøve å la være å hate meg, skal jeg prøve å slutte å hate deg.
– Jeg vil ha fiolinen tilbake først, sier hun. Og nå snur hun seg til meg og smiler.
Det store, hvite smilet som gjør henne til den peneste på hele skolen.

Den prisbelønte forfatteren Erik Fosnes Hansen fyller 50 år 6. juni 2015

Da Erik Fosnes Hansen første gang ble synlig i norsk litterær offentlighet, var det – man får ha meg unnskyldt bildet – med den samme effekt som når en falk skyter mot jorden. Vel forberedt, men likevel plutselig, overraskende, og presis på målet.

Falketårnet (1985) var en på alle måter oppsiktvekkende debut. En ting var forfatterens nærmest uforskammede bråmodenhet – i et land der vanlig debutalder er godt over tretti, var nittenåringen fra Groruddalen avstikkende som en hermelinunge blant en forsamling velvoksne katter. Mer påfallende var romanens åpenbare preg av ’anderledeshet’. Noe uvant, både i emne og virkemidler, som er like forfriskende et kvart århundre senere. Riktignok hadde litteraturen – både i Norge og resten av Europa – for alvor begynt å kaste av seg syttitallets politiske programlitteratur, den magiske realismen var på fremmarsj, klassisismens idealer løftet hodet innen flere kunstarter – i det hele tatt var det en litterær brytningstid preget av den begeistrede strategi ”Fremad i alle retninger”.

Men dette – en roman om en sjuhundre år gammel trettenåring, innesperret i et tårnværelse, fastspent i  et nett av middelalderens storpolitiske intriger og kosmisk dramatikk – det var tross alt ikke hverdagskost. Såvel språket som bretningen bar preg av dypt litterært alvor, en hardt tilkjempet kontroll over mediets virkemidler, og en vilje til å gå den nødvendige distanse for å gi historien hva den krevet. Man skal ikke ha oppholdt seg mange sidene i denne versjon av Fredrik den annens Schwaben før man blir slått av hvilken mengde kunnskap den betinger. Ikke fra leseren, som kan komme til den uten forutsetninger eller forventninger. Men forfatteren behersker hver detalj i sitt stoff til fingerspissene. Klassisk astroligi, middelalderhistorie, religionsvitenskap, ornitologi, det er flettet inn i teksten med suveren, nærmest uvøren selvfølgelighet.

Og likevel heter det i forordet, med en nesten keitet oppriktighet: ”Disse historiske fakta står på ingen måte sentralt i boken, hvis egentlige handling godt kunne vært lagt til en annen tid og et annet sted.” Selvfølgelig.

Selvfølgelig handler det i bunn og grunn ikke om forholdet mellom monarken av guds nåde og paven av den verdslige makt, ikke om det underlige, halvt mytiske, halvt menneskelige fenomen å kunne tale dyrenes språk, ikke om stjerneskriften på himmelen over en borg ved «Necar, Donau, eller en av sideelvene til disse», ikke om forholdet mellom lensherren og hans undersåtter. Eller: Det handler om alt dette (og meget, meget mer), men først og fremst er det en beretning om det å være plassert på utsiden. Å være gjort til en fremmed blant menneskene.

Den unge Wolfgang er satt inn i en verden han var ment å kontrollere, i kraft av arv og rang. Men ved skjebne og tilfeldigheter blir han i stedet satt utenfor den, han blir en betrakter til sitt eget liv, og nettopp ved å stå utenfor ser og forstår han ting på andre måter enn dem som deltar. Han skjønner ikke nødvendigvis mer, han skjønner noe annet. Han har sitt eget perspektiv. Ikke ulik falken som fra hundre meters høyde kan overspenne en kvadratkilometer, og oppfatte en markmus’ bevegelse under bregnene, men som likevel ville vært hjelpeløs om den, som de der nede, var bundet til jorden.

Falketårnet vakte berettiget oppsikt da den kom. Men det var likevel en mild bris i forhold til den virak Erik Fosnes Hansens neste roman skulle utløse. Salme ved reisens slutt, som forteller historien til musikerene på Titanic, ble ikke bare en nasjonal litterær sensasjon og en av sitt tiårs mest omtalte bøker. Det ble også et internasjonalt litterært fenomen, oversatt til mer enn 30 språk, og en bestselger i store deler av verden. Boken ga sin forfatter en leserkrets som bare ytterst få andre norske litterater har vært i nærheten av.

Han hadde vært meget ung og enda mer lovende ved debuten. Resten av forfatterskapet har måttet utvikle seg under en av litteraturens vanskeligste vekstvilkår: De store forventningens nådeløse lys. Med Salme ved reisens slutt  innfridde han, mer enn noen hadde tort å håpe. Men gratis er det ikke å leve opp til sine egne krav og omverdnens forhåpninger. Fem år hadde manuskriptet trengt, og åtte år tok det før neste roman lå klar: Beretninger om beskyttelse. Boken bærer et ett-tall etter tittelen, som et løfte, det er en samling løst sammenflettede fortellinger som utgjør første bind i et verk. Også denne gang var ikke bare norske, men store deler av verdens litteraturlesere slått til marken. I likhet med Salme ved reisens slutt ble den nominert til International IMPAC Dublin Literary Award, og dessuten shortlistet til EUs store litteraturpris, Aristeion-prisen. Fremdelses skrev Fosnes Hansen fra vinkler som var uvante. Fremdeles var hans språk avstikkende og karakteristisk – et overflatisk blikk har gitt enkelte kritikere assosiasjon ‘alderdommelig’. Riktigere ville det være å si at Fosnes Hansen er en forfatter som ikke er redd for å ta hele språkets register i bruk.  Fremdeles bygget han sin prosa på en like imponerende som ubesværet formidlet kunnskapsmengde, fremdeles trakk han linjer og avdekket sammenhenger mellom mennesker på andre måter enn vanlig var i den samtidige litteraturen.

Han er hverken tradisjonalist eller modernist, hverken psykologisk eller realistisk forfatter. Eller muligens er han det alt sammen – han lar seg ikke karakterisere med et enkelt adjektiv, han slår seg ikke til ro i en enkelt bås.

Fosnes Hansen er ingen hurtigskribent. (Selv om det må nevnes at hans virke også inkluderer så forskjellige biprodukter som en kokebok, en diktantologi og en portrettbok om prinsesse Märtha Loise, i tillegg til en strøm av essays, artikler, anmeldelser og debattinlegg). Etter nye åtte år, i 2006, kom – ikke fortsettelsen av Beretninger, men en ny historie. Romanen Løvekvinnen er på nytt en fortelling om utenforposisjonen, om ungpiken Eva som lider av en sjelden sykdom – total kroppsbehåring. Det gjør henne til et særsyn, noe annet enn alle andre, en fremmed. Linjene mellom jenta fra det tidlige nittenhundretallets Norge og den unge tyske lensherren er mange og åpenbare. Slik ethvert betydningsfullt forfatterskap dreier seg om akser som ikke er synlige umiddelbart, men som langsomt trer frem når man går inn i det, ser etter, og blir der en stund. Det er dette forordet antyder med sin insistering på en egentlig handling.

Og det har slike bøker ved seg – at de fornyer seg og blir annerledes ved hvert gjensyn. Enkelte romaner blir gamle på 25 år. Falketårnet fremstår som stadig like levende.

—

Denne teksten har vært publisert som forord i et nyere opplag av Falketårnet

Nå har Stoner kommet i pocket. Har du ennå ikke lest den, så ta til deg det Ingunn Økland skrev i sin anmeldelse i Aftenposten: «Reklamen er mistenkelig flott, men den lyver ikke.»

Det er svært sjelden at vanlige lesere og kritikere er så unisone i sin oppfatning av en bok som med John Willams glemte perle Stoner fra 1965. Den solgte 25.000 i innbundet versjon i fjor høst, og nå er pocketversjonen klar til boksommeren. Stoner er en stille roman om mann født på slutten av 1800-tallet som unnslipper det harde gårdbrukerlivet, forelsker seg i litteratur og blir en akademiker. Årene går. Han dør. (Hvis du syns jeg nå avslørte for mye av handlingen, så kan jeg røpe at alt dette står på første side.) Vi lanserte Stoner med The New Yorkers omtale av den: «Den beste amerikanske romanen du aldri har hørt om», men utover høsten ble den i stedet romanen alle snakket om. Her har jeg laget en liste over en del av hyllesten Stoner er blitt til del her til lands og i utlandet. Lar du deg ikke overbevise av disse superlativene, så skal jeg «rest my case»:

«Et lavmælt mesterverk. (…) For en bok! » Tom Egeland, VG,

«Som romanfigur er «Stoner» uforglemmelig.» Terje Eidsvåg, Adresseavisen 

«Det er en svært vakker bok om et trist, men likevel vakkert liv.» Atle Nilsen, Bok 35.no

 «Denne romanen er ikkje berre ei bok, han er eit fenomen» Marta Norheim, NRK kulturnytt,  

«Men romanen, som ryster ved leserens bevissthet, fortjener alle superlativene som er blitt den til del.» Bernhard Ellefsen, Morgenbladet

«Reklamen er mistenkelig flott, men lyver ikke.» Aftenposten, Ingunn Økland

«…noe av det heftigste jeg har lest på lenge.» Susanne Hedemann Hiorth, Dagens Næringsliv  

«Dette er en bok selv ikke horegudinnen «suksess» vil klare å ta livet av.» Olav Egil Aune, Vårt Land

«Det er en fantastisk oppdagelse for alle som elsker litteratur» Ian McEwan

«En strålende roman om rungende vemod.» Julian Barnes

«Stoner er en lysende, vakker, nådeløst trist, klok og elegant roman.» Nick Hornby

«En nydelig og betagende roman, like overveldende, intim og personlig som livet selv.» Geoff Dyer

«Stoner er en roman som ikke henvender seg til folk som liker å lese, men til folk som har behov for å lese.» Anna Gavalda

«En av det 20. århundrets store, upåaktede amerikanske romaner … Nesten fullkommen.» Bret Easton Ellis

«En av de store, glemte romanene fra forrige århundre.» Colum McCann

«En storartet leseropplevelse og en påminnelse om at all god litteratur handler om hvordan det er å være menneske.» Åsa Linderborg

«Den beste amerikanske romanen du aldri har hørt om.» The New Yorker

«Stoner, av John Williams, er noe mye sjeldnere enn en stor roman – det er en perfekt roman, så godt fortalt og så vakkert skrevet, så dypt rørende at den tar pusten fra deg.» The New York Times Book Review

«Stoner fortjener nemlig en plass helt fremme på litteraturhistoriens hylle for mesterverk.»  Per Krogh Hansen, Berlingske 

«En trist roman som gjør deg glad» Cornelia Geissler, Berliner Zeitung

«Et mesterverk av trist klarsyn, både rørende og med psykologisk tyngde.» Peter Kemp, Sunday Times

«En bemerkelsesverdig gripende historie, fortalt i en lavmæl, nøkternt prosa.» Stefan Collini, Times Literary Supplement

«Et nydelig skrevet mesterverk med en sjelden varhet og klokskap som får en til å ville lese den om igjen.» Jonathan Pugh, Daily Mail

Kim Leines Avgrunnen er hans første bok etter at han vant Nordisk Råds Litteraturpris i 2014 (Foto: Robin Skjoldborg).

Vi må håndtere vår fascinasjon for vold ved å konfrontere den, mener fjorårets vinner av Nordisk Råds Litteraturpris Kim Leine. Hans nye roman «Avgrunnen» er en tidvis brutal beretning om to menn og hvordan en krig kan påvirke dem.

Tvillingene IB og Kaj er hovedpersoner i Avgrunnen. Kan du si litt om dem? Hvordan er de forskjellige og hva forener dem? Hvordan blir livene deres påvirket av Finlandskrigen?
Jeg syntes det var interessant og bruke det gamle kjente intrigetrikset med tvillingene og sende dem ut i en moderne roman. Man kan si at jeg underkaster dem et antifreudiansk eksperiment, for jeg utsetter dem i begynnelsen for det samme traumet, krigen, og slipper dem derpå ut i livet og ser hva som skjer. Ifølge Freud ville noenlunde det samme skje, for ifølge hans dynamisk-sentimentale menneskesyn er det direkte sammenheng mellom traume og utvikling. Men det motsatte skjer; de blir helt forskjellige, Kaj blir nevrotikeren, Ib blir psykopaten (ifølge ham selv). Og det er jo mitt postulat, men gjennom romanens handling forsøker jeg å gjøre det plausibelt. Og det kan en roman gjøre. Det kan ikke psykologisk faglitteratur eller sosiologi. Så her har romankunsten en stor forse.

Det virker ikke som om deres levemåte skiller seg betydelig mellom krigstid og fredstid. De agerer kanskje forskjellig, men de er de samme personene før og under andre verdenskrig. Er det fordi Finlandskrigen lever i dem hele tiden?

Bestill boken.

De lever jo etter bokas ledemotiv: Når man går inn i krigen kan man aldri gå ut av den igjen. Ib lever etter krigen prinsipper hele veien opp gjennom mellomkrigstiden. Det gjør jo ikke Kaj, etter min mening, men krigen følger også ham hele tiden. Man kan si at for Ib blir krigen en befrielse, en godkjenning av den han er (psykopat), mens den for Kaj blir en forhindring i hans relasjoner til andre og til seg selv og sitt følelsesliv (nevrotisk). Også under annen verdenskrig er de jo veldig forskjellige. Ib er den kyniske og iskalde morderen, Kaj den reflekterte morderen. Men mordere blir de jo begge åkke som.

Ganske tidlig i boken sender du hovedpersonene ut for å henrette en gruppe kvinnelige krigsfanger.  Ved å gjøre det begikk du også et slags karaktermord på dem, tenker jeg, men du må ha gjort det bevisst. Hvorfor var det viktig?
De er i krigen. De gjør det man gjør i krigen. De er ikke spesielle, og situasjonen deres er ikke unik. Den er normal, innenfor krigens rammer. Men når de kommer tilbake fra krigen, til freden, blir de spesielle og unike på grunn av det de har opplevd og gjort. Det normale blir unormalt. Jeg tenker at dette på mange måter er kjernen i det man kaller posttraumatisk stress. Det er følelsen av å ha blitt unormal der man før var normal.

Du skriver i etterordet at det er de dårlige, umoralske og utilstredelige handlingene som vekker en roman til live. Kan du forklare det nærmere?
Romaner handler om mennesker som vil ha noe de ikke får lov til å få, vil gjøre noe som er forbudt, eller allerede har gjort det, og bruker de neste tre hundre siden på å prøve å unngå å bli tatt. Det er, i hvert fall for meg, et grunnleggende narrativt prinsipp. Det er ikke det viktigste element i en roman, det ligger et helt annet sted, et mye dypere og utilgjengelig sted, men denne fremdriften hos personene som ønsker seg noe forbudt eller har gjort en feil, er så sterk at den hjelper leseren igjennom boka. Eller om du vil: Underholder. Og en roman må gjerne være underholdende. Det står ikke skrevet noe sted at den ikke må være være.

Du reflekterer en del rundt livet i boken og det finnes hele tiden en voldsom brutalitet der synes jeg. Hva tenker du om brutalitet som en del av livet og hvordan skal vi håndtere at den er der?
Alle menn føler seg fascinert av vold og brutalitet, og alle menn drømmer innerst inne om å begå mord. Slik er det. Det er ikke noe tilfelle at Clint Eastwood-karakteren, mannen uten navn, er blitt et så viktig ikon i det 20. århundre. Han løser problemer med å skyte folk. Og det er jo et veldig fristende løsningsforslag. Tenk hvis bare man kunne gjøre det! Vi håndterer denne fascinasjonen for vold ved å konfrontere den, være bevisst om den, snakke om den og skrive romaner om den. Ikke ved å ignorere den, som de gamle pasifistene litt feigt gjorde. Ignorerer man fascinasjonen for krigen, kommer den snikende, som den gjorde gjennom 70- og 80-tallet i form av en utrolig voldsindustri innen film og spill osv. Og nå har vi krigen igjen, som virkelig virkelighet i virkeligheten. Men bedre sent enn aldri.

IB omfavner på et vis brutaliteten. Hva sier det om ham?
Det sier noe om hans selvbilde. Alle mennesker styres av sitt selvbilde, av den identiteten de tror de har. Men mennesket har ingen egentlig identitet, det er en illusjon. Dog er vi nødt til, av praktiske grunner, å forme en identitet som vi presenterer for omverdenen, ellers blir det umulig å omgås folk. Og dette Dorian Gray-bilde virker tilbake på oss som en refleksjon, slik at vi tror vi er slik. Ib får sitt selvbilde som en slags mester og herre over brutaliteten forsterket og bekrefter i Finland. Og dette selvbildet tar han med seg tilbake til Danmark.

Jeg synes at Josepha er en interessant karakter, selv om hun er liten. Hvordan håndterer hun brutaliteten som omgir henne? Og hvordan prøver hun å kontrollere den?
Josepha forsøker å «manøvrere», som hun kaller det. Hun går med åpne øyne inn i det voldelige kaoset i trettitallets Tyskland. Hun lukker ikke øynene for det som skjer, hun «ser fanden i øynene», og derfor er hun en slags ideéll karakter for meg, som forfatter, for heller ikke forfatteren bør lukke øynene for noe, hun kjenner volden, både gjennom mannen og gjennom den tyske virkeligheten hun manøvrerer gjennom. Men like lite hjelper det. Hun kontrollerer altså ikke brutaliteten, men blir offer for den, og mannen hennes lever videre. Hun er selvfølgelig en tragisk person, men det er hun først og fremst fordi hun ses gjennom vårt, nåtidens leseres, perspektiv. Og vi vet jo hvordan det går med jødene.

Kan fortelle om tittelen «Avgrunnen»? Hvor er avgrunnen i denne boken?
Først tenker man vel at «Avgrunnen» er i krigen og volden og døden. Men når man kommer til annen del, til freden, tenker man kanskje, som hovedpersonene, at det er her «Avgrunnen» er, i form av fredens umulighet, hvordan man kommer til kort og hele tiden grunnstøter på sin egen tilkortkommenhet. Freden er minst like umulig som krigen, og som en sier har den, i motsetning til krigen, en dødsrate på ett hundre prosent. Men siste kapittel heter jo «Avgrunnen», og her handler det mer om identitet, følelsen av å ikke ha en identitet, ikke vite hvem man er. Og det er vel denne identitetsavgrunn som er bokas grunntanke.

Hvordan tenker du selv på hvordan på å navigere mellom de avgrunnene man møter som menneske i livet?
Mange mennesker, særlig menn, føler at de går på kanten av avgrunnen. Undergangen, hjemløsheten, skilsmissen, volden, fengselet og ydmykelsen føles aldri særlig langt vekk. Denne nærheten til en mulig undergang er noe man må forholde seg til som mann. Og der kan krigen være en fristelse, for den representerer den systematiserte og sosialt akseptable undergang. Freden har ingen tilsvarende tilbud, og det er en stor utfordring for fredstiden og for demokratiet. Det er faktisk litt kjedelig. Og man kan være sikker på at hver gang det dukker opp et politisk parti som tilbyr noe veldig spennende og interessant, så er det en utfordring for demokratiet og en tilnærming til det motsatte. Demokrati må ikke være spennende, for det er antidemokratisk, og det må ikke være kjedelig, for da blir folk fremmedgjorte. Og det mener jeg er en av vår tids store utfordringer som kanskje i det lange løp blir årsaken til en storkrig.

Denne boka skulle være en liten bok, som et overskuddsprosjekt etter et filmmanus. Hvorfor ble den så stor? Åpnet det seg på et vis en avgrunn der når du begynte å skrive?
Det handler om måten jeg arbeider på. Jeg er nødt til å få en relasjon til stoffet, både til karakteren og til tankestoffet og til den fysiske verden karakterene ferdes i. Og det får jeg gjennom å arbeide med det lenge, lese bøker som tar for seg de samme temaene og epokene og begivenhetene, reise til lokasjonene i boka, nærme meg karakterene i romanen og forestille meg dem i alle mulige og umulige situasjoner, og forkaste de fleste. Og når jeg arbeider på denne måten samler sidene seg og boka vokser. Tidselementet er også viktig her. Mens jeg arbeider på boka, kanskje i tre år, lever jeg et privatliv med familie og venner og karriere (hvor jeg drar rundt og holder foredrag om min forrige bok). Samtidig forløper det tid i personenes liv. Og her oppstår det en parallellitet som er viktig og som virker emosjonelt inn på skriveprosessen. Jeg vil veldig gjerne skrive en klassisk kortroman, kanskje hundre sider, men jeg vet det innebærer at jeg ikke kan etablere den samme følelsesmessige relasjonen til stoffet som jeg ellers gjør, og at fokus da kommer til å handle mer om stil og struktur og komposisjon. Jeg regner faktisk med at en slik roman kommer til neste år.

Siri Hustvedt har beskrevet det å skrive som å sirkle rundt et svart hull for å forsøke å komme nærmere det som er der. Har det vært prosjektet ditt med denne boka?
Ja, en kan bruke mange forskjellige metaforer for å beskrive usikkerheten og angsten forbundet med å skrive en roman. Først skriver jeg bare for å etablere noe konkret, en struktur, en verden, noen personer, en handling. Deretter, og det kommer noen ganger sent, nærmer jeg meg spørsmål som «hva handler dette om?», «hva er tematikken?», «hva er tankestoffet her?». Det er spørsmål som skal besvares av selve romanen, det som er iboende i romanen, og her blir man nødt til å være ærlig og ikke prøve å gjøre seg finere eller smartere eller mer humanistisk og politisk korrekt enn verket krever. Man må turde være litt dum. Og det krever mot. Og man må lytte etter hva boka prøver å fortelle en. Og først da kan man gjøre den ferdig.

Årets festival på Lillehammer markerte Norsk Litteraturfestivals 20 års jubileum. Den friske, sterke og vitale jubilanten, fikk i sin vorden navnet Sigrid Undset-dagene og så dagens lys på fantastiske Nansenskolen, som fortsatt spiller en viktig rolle i festivalens mangfoldige liv.

Fra seminar om Sigrid Undset til Nordens største litteraturfestival
Fra første stund var arrangementet en suksess, og både festivalen og suksessen har vokst fra år til år. Men knapt noen hadde vel forestilt seg at det som startet som et seminar om Sigrid Undset skulle ende som Nordens største litterære festival, og bli attraktiv for Nobel-prisvinnere og andre litterære celebriteter fra store deler av verden. For egen del har jeg vært heldig å få med meg minnerike «festivale» opplevelser for livet. Og knyttet bånd både til byen og mennesker jeg har møtt.

Favner videre og rommer mer
Lenge hadde festivalen et årlig tema. Slik er det ikke lenger, noe som gjøre at hver festival videre og rommer mer, og gir et kjernetema som ytringsfrihet en selvfølgelig, fast plass. I år kunne festivalsjef Marit Borkenhagen og hennes lille stab lokke med imponerende 200+ arrangementer. Åpningsforestillingen i Maihaugsalen var som alltid innholdsrik. En skinnegående og opplagt kronprinsesse holdt åpningstalen, før festivalens kinesiske gjester tok scenen, med både akrobatikk, poesi og opera. Og så må selvsagt Knut Buen og den samspillende kinesiske musikeren nevnes. Og Poesibilen (selvsagt i politibilfarger), som dukket opp på scenen, med både parkerings- og fartsbøker i hanskerommet! Morsomt!

Kronprinsesse Mette-Marit med festivalsjef Marit Borkenhagen i bakgrunnen. Foto: Lillehammer Litteraturfestival

Spennende litterære gjester fra gårsdagens, dagens og morgendagens Kina
I tillegg til de kinesiske forfatterne som hadde tatt turen til Lillehammer, rommet gruppen også dansere og musikere. Av forfattere må nevnes Xi Chuan og Bei Dao, to av Kinas mest sentrale samtidspoeter. Bei Dao holdt blant annet årets hovedforedrag på Lillehammer bibliotek. Eksilforfatteren Xue Xinrans bor i Storbritannia, og har i sine bøker gitt stemme til vanlige kinesere. Mens tegneserieskaper Xueting Yang bor i Oslo, der hun er student ved Kunsthøgskolen. Bildene nedenfor viser fra venstre Xueting Yang, Xi Chuan og Bei Dao. Foto: Lillehammer Litteraturfestival.

Foredrag til hjernens og hjertets fryd
Foredragsholdere det var verdt å låne øret til, sto i kø på ulike scener, og det var bare å løpe i regnet fra den ene til den andre; en lystbetont øvelse opplevelsene tatt i betraktning. Kjartan Fløgstad bød med sitt foredrag Litterær blandingsøkonomi – litteraturens plass i den kritiske offentlighet, på en skarp kritikk av kommersialiseringen i norsk bokbransje, og en innsiktsfull og underholdende gjennomgang av bransjens siste 50 år, siden innkjøpsordningen så dagens lys i 1965 og markerte et viktig hamskifte for norsk skjønnlitteratur. Å skrive ut fra historien var forfatter Ingrid Storholms bidrag; Imponerende om researchen og forarbeidet til hennes kritikerroste historiske roman Her lå Tirpitz. Å skrive ut fra hverdagen var tittelen på Brageprisvinner Ingvild H. Rishøis foredrag om hva som inspirerer henne, og hvordan hun lykkes i å skrive med så stor empati og innsikt. Forlagets Anders Heger holdt årets folketale, Det frie ord, med utgangspunkt i spørsmålet: Kan ytringsfrihet kalles den grunnleggende menneskeretten? Verdt å nevne er også programposten Lyn-forelesninger, knyttet til lanseringen av Bokvennens antologi Forfatterforelesningar – F2. Tre forfattere var tildelt 20 minutter hver til å fremføre sine bidrag, Vigdis Hjorth, Bjørn Sortland og Torstein Bugge Høverstad. De to mannlige forfatterne hadde forkortet sine essays, mens Vigdis valgte å fremføre hele sitt, for øvrig om plagiat-beskyldninger, i et imponerende tempo – og tilsynelatende uten å trekke pusten en eneste gang i løpet av den tilmålte tid. Og sist, men ikke minst må vår egen Amalie Kasin Lerstang med. Som vinner av Vesaas debutantpris, delte hun sine tanker om litteratur – og litt av hvert annet, i sitt bidrag til Vesaas-foredraget.

Vigdis Hjorth leser med innlevelse og på inn- og utpust i hurtigtogsfart fra antologien F2. Foto: Anne Østgaard

Bokvennens antologi Forfatterforelesningane – F2 med mange spennende bidrag og bidragsytere, ble lansert på Nansenskolen under årets festival. Foto: Anne Østgaard

Amalie Kasin Lerstang debuterte i fjor med den kritikerroste og prisbelønte romanen Europa. Foto: Synne Øverland Knudsen

Bjørnsonforelesningen: Hva er en bok?
75 år gammel fremstår Margaret Atwood forfriskende ung og vital. I tillegg til å være kunnskapsrik, reflektert, fremoverlent, men også klokt tilbakeskuende, er damen både selvironisk og vittig. Å høre henne var en fornøyelse. I tillegg til en gjennomgang av bokens historie og spennende tanker rundt hva som gjøre en bok til en bok, stilte og besvarte hun spørsmål som: Hvordan skapes møtet mellom forfatter, bok og leser? Og hvordan vil dette møtet se ut i fremtiden? Og hun imponerte sitt norske publikum særlig da hun brukte Rune Gokstad og Øystein Baches (Knut Nærums idè og tekst!) geniale sketsj, Helpdesk i middelalderen, som en av sine mange referanser. Inger Gjelsvik, som har oversatt mange av Atwoods bøker til norsk, og kjenner hennes forfatterskap inngående, og ga tilhørerne en grundig og interessant innføring i forfatterens liv og verk i forkant av Atwoods forelesning. Vi møtte Atwood igjen i interessante samtaler, blant annet med vår forfattere Simen Ekern og med Klassekampens Karin Haugen.

Kanadiske Margaret Atwood har skrevet mer en 40 bøker. I tillegg er hun en ivrig samfunnsdebattant, opptatt av natur, klima, teknologi og vitenskap. Foto: Lillehammer litteraturfestival

Forfattermøter og andre samtaler
Om å leve videre var tittelen på en klok og reflektert samtalen mellom forfatterne Alf Kjetil Walgermo og Aasne Linnestå. Begge har skrevet sterke ungdomsromaner om å miste noen nære og om måter å håndtere sorgen på. I Walgermos bok Kjære søster, møter vi tenåringsjenta Eli Anne, som har mistet sin lillesøster i en ulykke, mens Linnstås jevngamle hovedperson Tale, opplever at moren tar livet sitt i boken Mamma er et annet sted.

Aasne Linnestå og Alf Kjetil Walgermo i samtale med Ane Nydal på LIllehammer bibliotek. Foto: Anne Østgaard

Interessant var også forfattermøtet mellom de to unge suksessforfatterne Lena Anderson og Kjersti Annesdatter Skomsvold på Litterær festaften i Maihaugsalen, der Vigdis Hjorth for øvrig holdt en svært underholdende tale – ikke uventet! Og Mathias Eick Trio spilte oss inn i maikvelden i kjent stil. Under tittelen Jakten på fellesskapet ble det under festivalen også arrangert en samtale mellom just nevnte Vigdis og vår tidligere omtalte debutant Amalie (Kasin Lerstang), om den priviligerte norske borgers samfunnsansvar overfor dårlig stilte. Et tema som de begge gransker i sine fjorårsromaner, henholdsvis Et norsk hus og Europa. Samtalen bød på reflekterte synspunkter og inspirert tankegods, men ble dessverre forstyrret av en programleder som ustanselig «glispet» og lo, tilsynelatende umotivert og i kontrast til alvoret i tematikken. Jeg vil også nevne arrangementet Menn med makt, som tok utgangspunkt i DNs populære spalte På nattbordet. Ikke uventet ble dette en både underholdende, opplysende og tankevekkende samtale mellom Ingebrikt Steen Jensen og DNs Bjørn Gabrielsen, under intelligent og blid ledelse av Cathrine Sandnes.

En, som alltid, opplagt Cathrine Sandnes i underholdende samtale med to kunnskapsrike og humoristiske karer, Ingebrikt Steen Jensen og Bjørn Gabrielsen.

Hamsuns Pan som stumfilm
Norsk film gjør seg bemerket i inn- og utland for tiden, men kan også vise til betydelige og interessante produksjoner i filmens barndom. Mang en roman har fått nytt liv på lerretet, og allerede i 1922 ble Hamsuns roman Pan filmatisert. Under festivalen var jeg heldig å få se stumfilmen med samme navn, av Harald Schwenzen, som i sin tid ble spilt inn i Vesterålen og i Algerie. Den inneholder både spektakulære bilder av naturlandskap og finstemte rolleprestasjoner fra flere av datidens største norske skuespillere. Men enkelte scener fremstår naturlig nok som ufrivillig komiske og kuriøse, tiden og mediet tatt i betraktning. Uansett er dette en uvanlig film og et dynamisk og moderne verk som er vel verdt å se. Filmen ble vist med levende musikk fremført av stumfilmpianisten Kjetil Schjander-Luhr, som behersket sjangeren til fullkommenhet. Visningen ble arrangert av Nasjonalbiblioteket.

Stillbilde fra stumfilmen Pan. Foto: Nasjonalbiblioteket

Smakebiter
Dette var noen smakebiter fra hva jeg selv fikk med meg under årets festival. Av forståelige grunner lider man hele tiden valgets kval og må gjøre noen prioriteringer. Selv dro jeg hjem full av inntrykk og avtrykk. Og kjenner en stor takknemlighet over nok en gang å ha fått oppleve rike litterære og sosiale dager på Lillehammer. Takk til alle som har bidratt til at også årets festival ble en suksess tross værgudenes manglende støtte!

Maja Flønes Monsen debuerte i 2014 med diktsamlingen «Fitta og havet». Foto: Anna J. Granberg

Sist gang jeg var på en festival, fant jeg ut at det ikke var vits å sove i telt, så jeg var heller våken i tre døgn. Det var langt ute i havgapet og lyst hele døgnet. Den siste dagen satt jeg i fergekø med hodet på knea og sov under regnjakka, til noen med båt kom og redda meg. Jeg kom i land, tett i halsen og tett i nesen, jeg kunne verken puste eller sove, jeg visste jeg kom til å dø og det tordna som det skulle vært dommedag. Hvis man skal tro Vigdis Hjorth (og det skal man), så er Litteraturfestivalen på Lillehammer en minst like heftig opplevelse.

Allerede på toget ble jeg kjent med Ellen Mette Finsveen (Kardemommeloven). Vi snakka om alt, fra innerst til ytterst, og utveksla idéer til nye skriveprosesser.
Vel «hjemme» på Nansenskolen, ble vi 30 debutantene først inspirert og imponert av Kjersti Annesdatter Skomsvold. Men da Simon Stranger skulle lære oss om det praktiske forfatterlivet, måtte noen holde for ørene, fordi ordet «skatt» ble nevnt. Tanken på selvangivelsens brutale innleveringssfrist, midt oppi festivalen, var ikke helt velkommen. Jeg og romvenninna mi Tora Seljebø (Om kvelden blir namna ropa heim), måtte meditere en halvtime for å dempe uroen som var i ferd med å dukke opp.
Etter å ha roet nervene litt, gikk vi den veldig, veldig bratte bakken opp til Maihaugen, for å se Kronprinsessen åpne festivalen. Vi ble starstruck av å være i samme rom som henne, og de kinesiske poetene, og danserne. Hardingfelespiller Knut Buen opptrådte i en skjorte som var det norske flagget, og Poesibilen kom kjørende inn på scenen, med parkeringsbøker og fartsbøker i hanskerommet.

Dag to av debutantseminaret bød på en forelesning av Kjartan Fløgstad, om den deperimerende utviklingen i bokbransjen. Men vi debutanter lærte at også vi er helt nødvendige for at forlagene og bokbransjen skal tjene penger, og når jeg gikk ut døra, følte jeg meg hakket mer betydnings- og verdifull enn da jeg kom inn.
Etter noen flere foredrag, kom det vi hadde gledet oss aller mest til: Hagefesten. Det var sol og regn samtidig, opplesninger, konsert, og god stemning ved grillen. Og jeg hadde annonsert at jeg skulle lese, det var åpen mikrofon, debutantene var oppfordret til å bidra. Maria Navarro Skaranger åpna showet med å lese fra Alle utlendinger har lukka gardiner, og etter det var det om å gjøre å ha spissest albuer. Det kom flere og flere foran meg i køen, og jeg angra mer og mer. Men festivalfolket ville ha Fitta og havet, og endelig kom jeg meg på scenen jeg også. Da applausen hadde gitt seg, sprang vi inn til byen, der Demian Vitanza (Sub rosa) inviterte oss inn i campingvogna. Han hadde pyntet veggene med dikt av Tomas Tranströmer, vi drakk bisongressvodka, guffa opp operakoret på anlegget og sang så høyt vi kunne.

De siste dagene var fylt av Quiz, Poesislam, Ferdigsnakka LIVE, Amalie Kasin Lerstang (Europa), Kjersti Bjørkmo (Jeg har prøvd å bli venn med dyrene), Eivind Hofstad Evjemo (Velkommen til oss), prisutdelinger, Bei Dao, Xi Chuan, Zhai Yongming, Margareth Atwood, Jan Erik Vold-sitater, minner om Stig Sæterbakken, eksistensielle spørsmål, kjærlighet, puben Haakon, og gleden ved å kunne si Fitta og havet høyt hele tiden, til alle nye jeg hilste på. Vi følte at Lena Andersson forstod oss, og vi lo så vi holdt på å dø av Vigdis Hjorths beretning om det samme.
Jeg vurderte å sjekke opp kontrabassisten fra slammen, han satt aleine med en røyk i bakgården på Haakon, dobbelt så høy som meg med svart, langt skjegg og tatovering oppover begge armene. GÅ OG SETT DEG DER, sa Eivind, og det var like før jeg hørte etter. Plutselig var det for seint, fyren stumpa røyken og forsvant innover. Men hvem trenger vel sånne romanser, når Tora dagen etter kunne fortelle meg hvor nydelig jeg er når jeg sover.

Vi holdt på å bli igjen på Lillehammer. Vi satt i Parkkaféen full av nye idéer, drakk prosecco og spiste vafler til frokost, mens vi kjente festivalgangsperra sive på, og smerten ved å sitte ved bordet ble nøye veid mot smerten ved å forlate det.

Så kom festivalabstinensen. Etter fjorten timer søvn, logga jeg meg inn på Deichman og reserverte flere bøker enn jeg har lest de siste tre årene til sammen. Etterpå jogga jeg opp Ekebergåsen mens jeg skreiv dikt. Uten skriving, ingen festival. Uten debutanter, ingen nye forfatterskap.

Joggetur i skulpturparken

Eg har tannkrem og blod og
festival i munnen

smaken blander seg med dei
velkledde søndagsturfolka

ei gammel dame med krykker
det er krykker, og ikkje sånne staver,
går opp den bratte stien

eg kan løpe i veien for ho
tvinge ho til sida,
ut til hestemøkka som har
trilla nedover
utover

eller balansere
ein fot i mellom møkka
den andre på vei ut

lukta av hestemøkk
er først og fremst varm

eg tenker at eg
går til side
for å sleppe andre fram

som søndagsmannen i trappa
i stedet for å gå
hand i hand med kona
lot han ho gå foran
og meg forbi

han lot meg ta plass
sette verden i bevegelse

no har eg flytta heile verden
men ein fugl har bæsja
der eg pleier å sitte og
gjøre dips

ein hund med pinne i
kjeften kommer bort til meg
eieren lager ein lyd
eg trur det betyr
bikkje, ikkje plag andre,
og bikkja går

og eg jogger den seige bakken
fra restauranten
tenker på målet
ein skulptur i eit berg
ta kontroll på tanken og
dermed prestasjonen

eg har ingenting å bevise
foran skulpturen av
smijern og TV-skjermar
den minner meg om
den norske bank

er det kreativt
berre fordi
det ser sånn ut

Agnes-Margrethe Bjorvand er lektor ved UiA og har barne- og ungdomslitteratur, med hovedvekt på Astrid Lindgrens bøker, som forskningsområde. Hun har nyoversatt Pippi Langstrømpe, og forteller her om historien bak Pippi og hva det er som gjør at det oppstår magi hver gang et nytt barn møter dette mirakelet av en karakter.

Ikke vær engstelig! Jeg klarer meg alltid!

FRA PIPPI LANGSTRØMPE, 1945

Pippi klarer seg alltid! Vi trenger ikke å bekymre oss, for hun er en overlever. Hun kan klatre på hustak og gå på line, hun kan slåss mot verdens sterkeste mann og fly utfor bratte stup. Hun hamler opp med politimenn, tjuver, bøllete gutter og sinte okser, og hun balanserer høyt oppi lufta for å redde små, hjelpeløse barn ut av brennende hus. I ekstreme situasjoner lander Pippi alltid på beina. Men når hun prøver seg på sånt som alle for eksempel å svare høflig når noen spør om noe, eller å oppføre seg pent i dameer det verre for Pippi. Sånne kunster trente hun nemlig ikke så mye på da hun var til sjøs.

Det er ikke så rart at både Tommy og Annika – og vi lesere – blir sjarmert i senk av Pippi. Hun kommer som et friskt pust inn i den lille, lille byen der Tommy og Annika og alle de andre veldig vanlige menneskene bor. Hun overrasker og provoserer. Hun definerer verden på sin helt egen måte. Som for eksempel da hun overbeviser oss alle om at hun allerede har plass på et Jeg er et barn, og det her er mitt hjem, altså er det et barnehjem. Og her har jeg plass, masse sier Pippi. Og hun har selvsagt helt rett!

Pippi bryter normer og regler, hun er underliggjørende og får oss til å se verden med nye øyne. For selvsagt går det an å bake pepperkaker på gulvet, og selvsagt skal sukker strøs ut på gulvet når det heter strøsukker, og selvsagt er det mye morsommere å vaske det er bare det at vi andre ikke har tenkt på det før Pippi gjør det.

Vi trenger Pippi! Vi trenger denne annerledesjenta som mestrer alt det vi andre synes er vanskelig, men som samtidig får oss til å føle oss litt smarte når hun kløner til sånne ting som vi synes er den letteste sak i verden. Alt i alt klarer Pippi brasene bra i denne første Pippi skal bli sjørøver når hun blir stor. Så får vi jo lese de neste bøkene for å se hvordan det går med den saken.

Pippi klarer seg ikke bare suverent bra i fortellingene. Hun klarer seg veldig fint som bok også. Pippi-bøkene har til nå solgt i 56 millioner eksemplarer og er oversatt til 65 språk – og fortsatt kommer bøkene ut i stadig nye opplag verden over. Om og om igjen får nye generasjoner oppleve Pippi – i bokform, på TV, på utallige teaterscener og «i levende live» i temaparken Astrid Lindgrens Värld i Vimmerby.

Astrid Lindgren debuterte med ungpikeboka Britt-Mari letter sitt hjerte i 1944, men det var Pippi Langstrømpe som ble hennes store gjennombrudd da den kom ut i 1945. Den ble etterfulgt av Pippi Langstrømpe går om bord i 1946 og Pippi Langstrømpe går til sjøs i 1948. I tillegg fins det mange bildebøker og tegneseriebøker om Pippi, og i de seinere åra har det også kommet flere kartongbøker for de yngste leserne. Det er den danske bildekunstneren Ingrid Vang Nyman (1916–1959) som har laget originalbildene til alle Pippi-bøkene. Hun fikk sitt store gjennombrudd som bildekunstner med den første Pippi-boka, og hun fortsatte å illustrere Astrid Lindgrens bøker helt til hun døde i 1959. Ingrid Vang Nymans stil er ekspressiv og tilsynelatende enkel. På finurlig vis klarer hun å skape en illusjon av bevegelse i mange av bildene, og det passer godt i Pippi-bøkene. Pippi er jo ikke en person som sitter stille lenge om gangen.

Vi på forlaget tok en tur ned i arkivet vårt, og fant de originale, norske Pippi-bøkene fra 1946 på hylla – lett gjenkjennelige med sine gule og røde omslag.

I Norge ble Pippi-bøkene først oversatt av Håkon Bjerre (pseudonym for Hans Braarvig, 1905–1986). De første norske utgivelsene hadde dessuten egne illustrasjoner, laget av bildekunstner Alice Midelfart (1914–1993). Seinere kom Ingrid Vang Nymans originaltegninger på plass, og mange av fortellingene om Pippi ble også oversatt på nytt av Jo Tenfjord (1918–2007). Den boka du holder i hånda nå, er enda en ny oversettelse. Selv om språket er noe modernisert, merker vi at fortellingene om Pippi ble skrevet lenge før 2000-tallet. I den lille, lille byen der Pippi bor, er det for eksempel vanlig med hushjelp, og voksne mener som regel at barn skal ses, men ikke høres. Tommy og Annika må si «De» eller «frøken» til læreren sin, og av og til har de skurefri. Skurefri, eller «skurlov» som det heter på svensk, var en ferie som eksisterte fram til midten av 1940-tallet. Barna hadde fri fra skolen én dag i måneden, og denne dagen ble skolen ryddet og vasket. Da Pippi-bøkene ble skrevet på 1940-tallet, var det også sånn at «neger» var den aksepterte betegnelsen på mennesker som hadde mørk hud og levde i andre verdensdeler enn vår egen. Det var omtrent ikke mørkhudete mennesker i Norden, og TV fantes jo ikke. Dermed var det nesten ingen barn som hadde sett mennesker med mørk hud, og «negre» var noe eksotisk og spennende. I dag er det annerledes. Mange blir støtt av ordet «neger», selv om verken Pippi eller Astrid Lindgren noen gang har hatt en eneste rasistisk celle i kroppen. I denne nye oversettelsen har vi, i samarbeid med Astrid Lindgrens familie, valgt å fjerne ordet «neger». Så nå er pappa Efraim sydhavskonge, og da blir Pippi selvsagt sydhavsprinsesse.

Men hvordan ble Pippi til? I likhet med mange andre fortellinger i Lindgrens forfatterskap startet historien om Pippi med et navn. I 1941, da Astrid Lindgrens sju år gamle datter Karin var syk og måtte holde senga, forlangte hun å bli underholdt med fortellinger. Mamma Astrid fortalte og fortalte, og da hun var tom for ideer, sa hun oppgitt: «Men hva skal jeg fortelle?» Og da dukket Pippi Langstrømpes navn opp for første gang. Ifølge Lindgren var det et navn som bare fløy gjennom Karins feberhete hode. Karin fikk noen fortellinger om ei merkelig jente som passet til det merkelige navnet, og plutselig var det blitt mange historier om Pippi. Da Astrid Lindgren i mars 1944 forstuet ankelen og måtte holde seg i ro, fant hun på at hun skulle skrive ned historiene og gi dem til datteren på 10-årsdagen 21. mai. Samtidig sendte hun historiene til Bonniers forlag. Manuskriptet kom i retur, men etter en god del forandringer sendte Astrid Lindgren manuskriptet inn til en barnebokkonkurranse som Rabén & Sjögren forlag hadde utlyst. Hun vant konkurransen.

Selv om Astrid Lindgren fant på historiene om Pippi litt plutselig, kom nok inspirasjonen til Pippi fra mer enn bare navnet. Noe av utseendet fikk hun for eksempel fra Karins klassevenninne Sonja Sandin, ei livat jente med rødt hår og fregner. Og hvis vi lurer på hvorfor Pippi har en hest på verandaen, kan det kanskje skyldes ei jente som leide et hus i nærheten av Astrid Lindgrens sommerhus i Furusund. Jenta hadde nemlig hesten sin på verandaen. Også Astrid Lindgrens barndom og ungdom har satt sine spor i Pippi-bøkene. Den lille, lille byen i bøkene minner veldig om Vimmerby, med et gult rådhus og et rosa hotell ved torget. Og brustreet til Pippi er nokså identisk med det som var verdens beste klatretre i Astrid Lindgrens barndom. I soverommet i det røde barndomshjemmet på Näs lekte Astrid og søsknene «Ikke røre gulvet» – akkurat som Pippi og Tommy og Annika. Og på Näs står også det store, gule huset som er forbildet for Pippis Villa Villekulla. Hvis man kjører ei drøy mil vestover fra Vimmerby, i retning Sevedstorp og Bullerbyn (for øvrig der Bakkebygrendafilmene ble spilt inn), finner vi Lommetuva – den lille øya som Lindgren hadde i tankene da hun lot Pippi lide skipbrudd sammen med Tommy og Annika.

Filmer og litteratur har også påvirket Pippi-karakteren. I sin ungdom likte Astrid Lindgren å se amerikanske filmer på kino. Blant annet så hun filmer med den kanadiske filmstjernen Mary Pickford. I en av disse filmene var det ei jente som vasket gulvet med skurebørstene på føttene, og en annen film handlet om ei nokså vill jente som hadde en hest inne i huset. I tillegg har Astrid Lindgren selv sagt at Pippi nok aldri hadde blitt så god til å juge hvis det ikke hadde vært for at hun hadde lest Knut Hamsuns Sult.

Her kan du se begge de to korte filmene med Mary Pickford:

Pippi kom inn i barnelitteraturen som noe nytt og friskt etter andre verdenskrig, og bøkene ble raskt svært populære. Men hvordan kan det ha seg at Pippi fortsatt er så populær? Hva er det med denne rødhåra jenta som fortsatt fascinerer både barn og voksne? Jeg tror mye av hemmeligheten ligger gjemt i Pippis annerledeshet. Hun slutter aldri å gripe og overraske og more oss. Pippi er ei Pippilotta Viktualia – får oss til å forstå at hun ikke er et helt vanlig barn. Som barn skiller Pippi seg fra nær sagt alle andre barn vi kjenner, både i fiksjonens og virkelighetens verden. Pippi er et naturbarn. Hun har vokst opp uten kjennskap til voksnes regelverden eller grensesetting. I motsetning til vennene Tommy og Annika har Pippi vært sin egen oppdrager. Med en mor som er engel og en mer eller mindre fraværende far, har Pippi måttet lære seg å selv bestemme viktige ting som for eksempel når hun skal legge seg, hva hun skal spise og om hun skal gå på skolen.

Også Pippis utseende gjør henne til et annerledes og fascinerende barn. «Det var den merkverdigste jenta Tommy og Annika hadde sett», får vi høre i innledningskapitlet i den første boka. Dersom vi ikke er velsignet med Astrid Lindgrens evne til innlevelse og fantasi, synes vi kanskje ikke at det høres så veldig merkelig ut med ei jente med gulrotfarga fletter og ei lita potetnese med fregner og en bred munn med friske, hvite tenner. Men når vi får en beskrivelse av Pippis selvsydde kjole, lange strømper og sko «som var akkurat dobbelt så lange som føttene hennes», så våkner nok selv de langsomste av oss og skjønner at dette ikke er en beskrivelse av et vanlig svensk gjennomsnittsbarn. Pippis utseende skaper forventninger hos leseren. Vi venter oss en historie utenom det vanlige, og vi blir ikke skuffet.

Her kommer Pippi Langstrømpe! Illustrasjon © Ingrid Vang Nyman/Saltkråkan AB

Også i synet på seg selv skiller Pippi seg ut. Som naturbarn har Pippi aldri lært at «beskjedenhet er en dyd», og hun har heller ikke hørt om Janteloven. I motsetning til sin rødhåra slektning i litteraturen, Anne fra Bjørkely, gråter ikke Pippi bitre tårer over sitt utseende. Trass sitt utradisjonelle ytre er Pippi tvert imot svært fornøyd med seg selv: «Jeg er vakrere og mer fregnete enn noen gang. Fortsetter det sånn, så blir jeg direkte uimotståelig», sier hun i Pippi Langstrømpe går til sjøs.

Også i forholdet til Tommy og Annika er Pippi annerledes enn alle andre lekekamerater. Sammen med Pippi kan Tommy og Annika gjøre ting de aldri tidligere har drømt om. Pippi åpner en helt ny verden for dem, en verden der ting blir snudd på hodet. Pippi sover med beina på hodeputa, hun forteller historier om annerledesverdenerder alle lyver, alle går på hendene og så videre. Dette setter verden i et helt nytt perspektiv – drøm om å bryte med den voksne verdens konvensjoner.

Pippi er et fantasifullt lite barn som lever i en verden ellers forbeholdt voksne i og med at hun helt og fullt bestemmer over seg selv. Selv om Pippi så absolutt er et barn, har hun i mange situasjoner klare fellestrekk med pedagogiske voksne. I første kapittel av Pippi Langstrømpe ber hun Tommy og Annika gå hjem, «For hvis dere ikke går hjem, så kan dere jo ikke komme tilbake. Og det ville vært synd». Dette er en konkret argumentasjon som barn forstår. Etter å ha lekt tingletere sørger Pippi for at vennene finner ting i den gamle eika og i stubben i hagen. Pippis rettferdighetssans er velutviklet. Når hun selv har funnet fine ting, må selvsagt Tommy og Annika også få finne noe.

Ved flere anledninger ordlegger Pippi seg slik voksne pleier å gjøre. «La aldri barn få håndtere skytevåpen», slår Pippi fast og fyrer deretter av to skudd med pistolene hun har i hendene. I neste øyeblikk får Tommy og Annika hver sin pistol. Om Pippi her er ironisk, skal være usagt. Men hun tar i hvert fall ansvar for Tommy og Annika. For hvordan skulle Pippi ellers tømt magasinene og ufarliggjort våpnene om ikke nettopp ved å skyte? Hadde hun gjort det på noen annen måte, ville hun ikke vært den Pippi vi alle kjenner og elsker.

I nesten alle Astrid Lindgrens bøker spiller mat en viktig rolle. Pippi-bøkene er ikke noe unntak, og i denne forbindelse fyller Pippi en annen rolle som forbindes med voksne, nemlig husmorrollen. I og med sine noe utradisjonelle metoder binder Pippi sammen realisme og fantasi i sine daglige gjøremål som husmor. På kjøkkenet, som alltid er et sentralt rom hos Astrid Lindgren, visper Pippi pannekakerøra med badebørsten, kjevler ut pepperkakedeigen på gulvet, vasker ved å bruke skurebørstene som skøyter og rører i gryta med paraplyskaftet. Som en ekte husmor disker Pippi til stadighet opp med boller og kaffe, kaker og varm sjokolade med krem, vafler og stekte epler.

Pippi fascinerer også barn fordi hun er en realisering av deres drøm om hvordan voksne skal være. Barn vil gjerne at en voksen skal være en slags lekekamerat som samtidig kan sette grenser og skape trygghet. Og Pippi uttrykker seg klart i sitt syn på barneoppdragelse: «Det er absolutt best for små barn å ha litt orden. Aller best er det hvis de får ordne det selv!»

Pippi er en mytisk skikkelse på grunn av sin enorme fysiske styrke, sin utrolige språkbegavelse og sin store rikdom. På grunn av disse egenskapene er Pippi også et maktmenneske. Et barn med makt. Astrid Lindgren sier i et intervju med Eva von Zweigbergk i 1959 at «Pippi Langstrømpe er et maktmenneske, men et maktmenneske som vil godt». I det samme intervjuet sier Astrid Lindgren at hun tror nøkkelen til Pippis popularitet ligger i at Pippi tilfredsstiller barns maktdrøm. Jeg vil gå ett skritt videre, og si at hun også realiserer en drøm om uavhengighet og frihet. Og hun oppfyller det her og nå. Hun behøver ikke vente til hun er voksen med å styre sitt eget liv.

Det er først og fremst Pippis styrke som gjør henne til en fantastisk skikkelse. På en av de første sidene i Pippi Langstrømpe får vi vite at «Det aller merkverdigste med henne var at hun var så sterk. Hun var så gruelig sterk at i hele verden fantes det ingen politikonstabel som var så sterk som henne». Pippis styrke setter henne i stand til å gjøre hva hun vil. Til og med naturlovene setter hun ut av spill. Hun løfter hesten sin på strake armen, gjennomfører et umulig balansenummer for å redde små barn ut av et brennende hus, fanger en tiger som har rømt, og redder Ville når han blir mobbet. Pippi bruker aldri vold unødig, og vi får aldri høre at noen tar skade av Pippis behandling. Hennes mantra kommer fram i bildeboka Kjenner du Pippi Langstrømpe? (1947): «Den som er veldig sterk, må også være veldig snill!»

I tillegg til at Pippi er så fantastisk sterk, er hun et annerledes barn på grunn av sitt uvanlige lag med ord. I likhet med fysisk styrke er dette en egenskap som vanligvis er forbeholdt voksne. I barns øyne bærer derfor også dette preg av noe magisk. Pippi er en fri og selvstendig person, og hun er dermed i stand til å bruke språket på en naturlig og selvsikker måte. Det krever mot og fantasi å bruke språket slik hun gjør. Jeg tenker da spesielt på Pippis mer eller mindre eksotiske historier, men også på hennes mange selvlagde ord – for eksempel «spunk» og «pluttifikasjon».

Pippi er ikke bare sterk og munnrapp, hun er også fascinerende rik. Og for barn er penger noe av det som karakteriserer voksnes frihet. Fordi voksne mennesker tjener penger, kan de gjøre som de vil. Men penger har liten betydning for Pippi. De gangene hun åpner kappsekken, er det nesten alltid for å gi bort en gullmynt eller to eller for å spandere gaver på andre barn. Og ingen kan beskylde Pippi for å være en materialist. Ting hun finner i naturen eller opplevelser hun får ved å bruke fantasien, betyr mye mer for henne enn penger.

Pippis gullpenger er likevel med på å oppfylle drømmen om makt og frihet. Sammen med hennes styrke og overlegne språkbruk gjør de Pippi til den hun er: Ei sterk og selvstendig jente som har lært å stole på seg selv når det gjelder å ta valg og avgjørelser. Fordi Pippi er i stand til alt dette allerede som barn, kan hun trygt velge å spise krummelurpiller og leve i en evig barndom. Hun blir dermed en mytisk skikkelse, en drømmeskikkelse, som barn kan misunne og fantasere om mens de venter på å bli voksne. Det hele blir egentlig et paradoks, for mens barn ønsker seg egenskaper som stort sett er forbeholdt voksne, ønsker mange voksne seg tilbake til en barndom som de tenker på som problemløs og fri for ansvar. Pippi har klart å få det beste fra begge verdener. Hun er rik, sterk, uavhengig og i stand til å ordne opp bedre enn noen voksen, men har samtidig barnets evne til lek, spontanitet og fantasi. Så da er det kanskje ikke så rart at vi – både barn og voksne – stadig lar oss fascinere av Pippi og hennes måte å håndtere verden på.

Astrid Lindgren ønsket å «skrive for en leserkrets som kan skape mirakler» – altså barn. Selv har hun skapt mange mirakler gjennom alle historiene og karakterene hun har gitt oss. Pippi er ett sånt mirakel. Og hver gang et nytt barn møter miraklet Pippi, oppstår det magi!

Ingvar Ambjørnsen, Foto: Tine Poppe

I denne ukas BokPod snakker Ingvar Ambjørnsen om Larvik, Olav H. Hauge, revejakt, Ellings oppstandelse, alkohol og ti-året han har glemt. 

De tre siste onsdagene har BokPod toppet iTunes podcastliste med Roy Jacobsen, Dag Solstad og Vigdis Hjorth. I dag er det endelig Ingvar Ambjørnsens tur til et timelangt intervju som du ikke har hørt maken til.

Ingvar Ambjørnsen (f. 1956) debuterte i 1981 og har utgitt bøker i flere sjangre – romaner, kriminalromaner, novellesamlinger, barne- og ungdomsbøker og essaysamlinger. Hans store gjennombrudd kom med romanen Hvite niggere (1986). Kritikerne fikk for alvor øynene opp for novellisten Ambjørnsen med Natt til mørk morgen (1997). Med de fire romanene om Elling – Utsikt til paradiset (1993), Fugledansen (1995), Brødre i blodet (1996) og Elsk meg i morgen (1999) – ble han en av våre mest leste samtidsforfattere. Av litterære priser kan nevnes Rivertonprisen, Brageprisen, Bokhandlerforeningens pris for «80-årenes beste barnebok», Riksmålsprisen og Bokhandlerprisen.

Dette intervjuet viser igjen hvordan Hallgeir Opedal klarer å komme helt tett på livet på Norges ledende forfattere. Som lyttere føler vi også at vi er på kjøkkenet til Ingvar Ambjørnsen i Hamburg. Under er noen få sitater fra det timelange intervjuet med Ambjørnsen, men anbefalingen er selvsagt at du lytter til BokPod selv på iTunes eller på www.bokpod.no:

Om de nye Elling-bøkene:
Jeg har latt Elling gjenoppstå som blogger. Nå kommer det altså sånne short-stories fra Elling og da lytter jeg til det, og sitter om kveldene og

nettene nå og hakker det ned. Så får den andre romanen bare ligge og vente. (…) Jeg er sikker på at de tekstene jeg skriver nå om dagen, de sitter som skudd altså.

Om skriveprosessen:

Jeg vet aldri mye når jeg begynner på en roman. Jeg foretrekker å bli kjent med hovedpersonene gjennom å spille rollen. Jeg spiller den personen. Jeg skriver nesten alltid i første person. Jeg forsøker å være den personen og se verden gjennom hans eller hennes øyne. (…) Nå er jeg veldig fornøyd om to sider sitter bra. Jeg pleier å si: Lev så kjedelig som mulig, jo mer dagene likner på hverandre, jo bedre. Jeg skriver bare på kvelden og noen ganger om natta, men aldri om dagen.

Om Hvite niggere:

Da jeg flytta til Hamburg i 85. Det første jeg gjorde var å skrive Hvite niggere. Og da var det gjort. Da var det ikke noe mer. Behøvde ikke å tenke noe mer på det. Da var det, pengetemaet, borte. Niggerne ble jo en kanon. Det forandra livet mitt helt. Etter det gikk det jo slag i slag. Fordi Niggerne var egentlig bare begynnelsen på et eventyr. Ja, det var det. For da begynte jeg jo øyeblikkelig allerede året etter med hele serien om Pelle og Proffen. Alt det der skreiv jeg. Og der kom det også tre filmer. Jeg var langt opp i det. Det som skjedde meg den gang der, kan aldri skje en forfatter i dag. Det er ikke en mulighet. Det jeg fikk oppleve der, det får ingen oppleve. At du kan ta av med én bok i dag ja, men ikke med en serie som det.

Om den poetiske raptusen og alkohol:
Jeg hadde et jævla tempo og et enormt alkoholkonsum med blås på toppen. Jeg kan nesten ikke forstå det. Jeg jobba døgnet rundt omtrent. Det var ikke sånn å skrive bare tre, fire timer om kvelden. Det var bare det jeg holdt på med – og drakk hele tida. Da hadde jeg øl’en ved siden av og askebegeret. Alt det der måtte være på plass. Jeg gikk aldri å la meg om kvelden uten at et rom i kjøleskapet var fullt. Rommet hadde akkurat plass til 22 halvliters-bokser med øl. Det måtte være fullt, helt fullt før jeg gikk og la meg. I de åra der begynte jeg å drikke med en gang jeg sto opp. Spiste ikke. Jeg begynte å drikke, røyke og bang på maskinen. Sånn holdt jeg på hele dagen. Det er jo fordi når du drikker på den måten der, så blir du ikke full før langt utpå kvelden. Du tåler ekstremt store mengder. Du kan drikke en sånn 12, 14 halvlitere under arbeidsdagen og så begynne å drikke vin eller whisky om kvelden. Og røyke tjaller. Da var jeg ferdig med økta. Var over i planleggingen til neste dag. Og sånn gikk dagene. Sånn gikk åra.

Om 80-tallet:
Når det kom en ny Pelle og Proffen bok, så var det på forsiden av både VG og Dagbladet. Du levde jo i en velsignet tid. Du satt jo en dag eller to i baren på Bristol med Pelle og Proffen, og så gikk det et halvt år og så var det i baren med en voksenbok. Det var års-rytmen på en måte. Sånn gikk hele 80-tallet – jeg vet ingenting om 80-tallet verken hva som gikk på kino eller hva slags musikk som ble laga eller noen ting. Jeg hakke peiling. Jeg skreiv bare bøker. Hele det tiåret var jeg i en boble. Fra jeg debuterte i 81 og så over til 90-tallet, hele det tiåret der var jeg i dobbel forstand i rus. Jeg gjorde det eneste jeg hadde lyst til – dag og natt. Hva mer vil man? Jeg ville i hvert fall ikke noe mer. Det var liksom det jeg kan huske fra det tiåret.

Om Elling:
Jeg hadde ikke tenkt å skrive om ham, jeg visste ikke noe om den personligheten der i det hele tatt. Så det er et veldig godt eksempel på at en tekst kan ta en helt annen vending enn det du i utgangspunktet hadde tenkt. Plutselig hørte jeg stemmen hans liksom. Den litt sånn foruretta, litt sånn småfurtne, og da hadde jeg’n inne. Da kunne jeg falle inn i den rollen. Jeg hadde jo bare tenkt å skrive en bok. Så da jeg var ferdig med den første boka, så var jeg ferdig med det prosjektet. Han forstyrra, han forurensa alt jeg gikk i gang med. På en måte tenkte jeg at jeg får bare skrive han av meg, ikke sant – bare fortsette å la ham gå ut, slukke av seg selv på en måte. Så jeg skreiv en femti, seksti sider, og så skreiv jeg den første novellesamlingen min Sorte mor, og det var over i noe helt annet. Den er rimelig dyster og mørk. Men så da jeg var ferdig med den, så var det det med å ha såpass mange sider liggende, litt gjerrig er jeg på det altså. Så jeg fant det fram igjen, tok det opp av skuffen. Så tenkte jeg faen, dette sitter jo altså.

Om lesingens magi:
Det er også derfor du hører det der når en bok blir filmatisert, så protesterer folk og sier: «Det var ikke sånn.» Og det er jo helt riktig. For det som skjer når du leser en tekst, oppstår det film i hodet ditt av det. Det er jo fantastisk. Og da er det originalfilmen – de bildene du ser. Det er det som er lesingens magi. Egentlig helt fantastisk; først tenker jeg en tanke som jeg uttrykker i en kodet melding over kanskje 400 sider. Denne koden knekker du fordi du har lært deg kunsten å lese, og så lager du din versjon av mitt uttrykk. Altså det blir en helt annen film. Det blir din film, mens naboen din gjør det samme, leser nøyaktig den samme teksten og lager sin film basert både på den koden hun knekker samtidig med sine livserfaringer.

Om forfattere:

«Det er ikke normalt å tilbringe hele ditt voksne liv på å fortelle usannferdige historier til voksne du ikke kjenner. Det er ikke normalt!»

HØR HELE INTERVJUET HER.

Følg BokPod på facebook og instagram: @bokpod.no.

Neste ukes BokPod er med Frode Grytten!

Bokpod er blitt en dundrende suksess som podcast, og noe av suksessen kan tilskrives forfatternes debut i sosiale medier.

For tre uker siden lanserte vi BokPod som podcast. BokPod er et timelangt forfatterintervju som du kan høre på iTunes eller laste ned fra bokpod.no eller dagbladet.no. BokPod er på tre uker blitt en kjempesuksess, og for hver uke har lyttertallene blitt fordoblet, og alle intervjuene har ligget på toppen av iTunes-listen.

En del av suksessen skyldes kanskje at vi også lar forfatterne være i sosiale medier og mange av dem debuterer både på Facebook og Instagram. I dagens A-magasinet kan du lese om hvordan bloggerne og «stjernene» på Instagram overtar mer og mer av de store merkevarenes markedsføring. Vi har fulgt trenden om enn på vår egen måte og latt forfatterne gjøre en «Insta takeover». BokPod-intervjuene går i dybden, mens forfatterne på sosiale medier cruiser helt i overflaten. Det har blant annet ført til at snart 9000 har sett filmen med Vigdis Hjorth. Her er tre filmer vi har laget til BokPod i sosiale medier. Sjekk dem ut og følg BokPod på Facebook eller instagram: @bokpod.no.

Vigdis Hjorth:

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Dag Solstad:

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Roy Jacobsen:

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Anna Fiske, prisbelønt og kritikerrost illustratør og forfatter Foto: June Witzøe

Anna Fiske (f. 1964 i Sverige) er illustratør, forfatter og tegneserieskaper, bosatt i Oslo. Hun står bak en rekke bildebøker og tegneserier, både med egne tekster, og som illustratør for andre forfattere. Lekne, særegne strektegninger og kreativ nyskapning har gitt henne flere høythengende priser og utmerkelser, blant annet Årets vakreste bok, Visuelt, Kulturdepartementets tegneseriepris, Bokkunstprisen og Rasmus Løland litteraturstipend. Tidligere i år ble Anna tildelt Kulturdepartementets illustrasjonspris. I august kommer hun med nok en fargerik, humoristisk og original bildebok, nemlig Hemmelige hytter. Dette er en bok om behovet for av og til å være alene – med sine hytter, og så bli forstyrret av en venn, som slett ikke er noen bestevenn, men gjerne vil være med..

-         Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord», som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?

–          Mine første bøker var bøkene om Lilla Anna och Långa farbrorn av Inger og Lasse Sandberg. Ettersom Anna var hovudpersonen trodde jeg som toåring at alle bøker handlet om meg, Anna.Det gjorde at jeg fikk et dypt og personlig forhold til dem. Da jeg ble eldre og slet med lese- og skrivevansker, ble illustrasjonene i bøkene viktige som litterære opplevelser. Jeg elsket Richard Scarrys bøker med alle detaljene jeg kunne fordype meg i; en gave gjemt i boken, bare til meg. Pippi Långstrump med Ingrid Vang Nymans illustrasjoner skapte lekenhet og en tanke om at alt i livet er mulig, også å løfte en hest. Tove Janssons bøker har vært en eksistensiell nødvendighet, spesielt i ungdommen da en stor sjenanse over egen eksistens kom over meg. Da kunne jeg finne aksept i Mumindalen, der alle med største selvfølgelighet hadde sine egne klare og tydelige personligheter.

-         Var du av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde du noen gode stunder med en lesende voksen på sengekanten?

–           Mor kjøpte mange billedbøker, nye billedbøker og det gjør hun fortsatt. Huset var fullt av bøker, tykke og tynne. Mange av bøkene handlet om natur, ettersom mor og far var naturfaglærere; bøker med flotte og spennende bilder.  Min kompis Agda, som vasket hjemme hos oss, og jeg, leste Donald sammen. Vi lo av de samme tingene, som om vi var jevngamle, selv om hun var 60 år eldre en meg. Sånn var det med mor og far også. Når vi leste oppsto en nærhet som om vi ble ett; det var bare oss og boka. Nå er jeg voksen selv, og det å gå på oppdagelsesferd i en bok sammen med et eller flere barn, er å få en egen dypere opplevelse av den. En bok modnes og utvikles videre sammen med sine lesere.

Anna og hennes «kompis» Agda leser Kalla Anka, eller Donald Duck, som vi kjenner best her til lands.

 –         Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere skapende virksomhet?

–          Jeg hadde ikke vært den jeg er, verken som menneske, forfatter eller illustratør uten min barndoms bøker. De skapte en indre verden for meg, en verden av fantasi og muligheter, en forståelse av alle boblende følelser som fòr rundt i en liten kropp. Mine erfaringer med lesevansker har også tatt meg dypere inn i illustrasjonenes magi; bildet som en egen fortelling, små detaljer som er en gave til dem som finner dem. Jeg kan oppleve meg selv like intenst oppslukt og borte fra verden av å skrive og tegne i dag, som da jeg var barn og leste og kikket i min barndoms bøker.

Tirsdag 10. juni 2014 kl.17.13 tikket følgende melding inn fra agenten: «Bud accepterat, grattis!» Kampen var over, og vi hadde vunnet budrunden. Jeg snakker om vår neste store Happy tears-roman, En liste for livet av Lori Nelson Spielman.

En liste for livet er oversatt til norsk av Kirsti Vogt.

Da jeg fikk oversettelsen i hus, var det med skrekkblandet fryd jeg begynte å lese. Ville jeg bli like betatt som da jeg leste originalboken, eller hadde magien forsvunnet i mellomtiden? Jeg kunne raskt puste lettet ut, før jeg forsvant inn i fortellingens vidunderlige verden. Det er en like fantastisk følelse hver gang man leser et manus man bare må ha. Og like nervepirrende hver gang man legger inn bud.

Men hva er det så med denne boken som gjør at det er umulig ikke å bli glad i den? Lori Nelson Spielman skriver på en måte som gjør at leseren blir engasjert, hun tar opp temaer som er lette å kjenne seg igjen i og hun setter ord på vanskelige følelser. Og hun skriver om personer som ikke er perfekte, mennesker av kjøtt og blod som vi kan identifisere oss med og heie på. Vi blir indignert på deres vegne når de blir urettferdig behandlet, vi gråter med dem når de har det vondt og vi gleder oss med dem når det går dem godt. Og når romanen er slutt, er det som å ta farvel med gode venner.

Uventet overraskelse
Hovedpersonen i En liste for livet er Brett Bohlinger, tilsynelatende lykkelig og vellykket forretningskvinne på 34 år. Hun er markedssjef i morens kosmetikkfirma, og vet at hun en gang skal overta sjefsstolen. Hun er samboer med en hardtarbeidende og kjekk mann, og det ser ikke ut til å være et eneste skjær i sjøen. Men når moren dør etter en tids sykdom, snus livet på hodet for Brett. I tillegg til at hun er nedtrykt av sorgen etter å ha mistet henne, viser det seg at moren har en helt spesiell plan for henne.

I stedet for at Brett blir utpekt som sjef for familiefirmaet, får hun fyken, og før hun får sin rettmessige arv, har moren bestemt at Brett ikke får så mye som et øre før hun har fullført alle punktene på den listen hun som fjortenåring laget over mål i livet. En liste like tåpelig som de alle tenåringer lager: Lære seg fransk, dra til Paris, skaffe seg hund, finne kjærligheten, få barn, hjelpe de fattige, få et fint hus og så videre. Brett er redd det må ha klikket for moren, for en del av målene er umulige å gjennomføre. Hvordan skal hun for eksempel klare å få et godt forhold til faren sin når mannen har vært død i flere år? Noen av målene har moren krysset av fordi de allerede er oppnådd, men hvorfor har hun ikke strøket over «finne kjærligheten»? Uansett: Brett har ikke noe annet valg enn å gå i gang med å forsøke å gjennomføre de resterende målene på listen.

Og det er dette romanen videre handler om: Hvordan skal Brett greie å krysse av de ti målene på listen innen tidsfristen på ett år? Kanskje høres det ut som et banalt utgangspunkt for en roman, men Lori Nelson Spielman skriver fram en historie full av varme, humor, alvor, engasjement og innlevelse. Den irske bestselgerforfatteren Cecilia Ahern kaller boken «en vakker og gripende fortelling som minner oss på at vi må leve mens vi kan».

Fra bok til fenomen
Lori Nelson Spielman debuterte i en alder av 52 år, og har opplevd det som er svært få debutanter forunt: Debutromanen har blitt en internasjonal bestselger. En liste for livet er foreløpig solgt til 30 land, og har toppet bestselgerlistene i flere land. I Tyskland var En liste for livet den romanen som solgte aller best i fjor, med over 600.000 solgte eksemplarer. Filmrettighetene er kjøpt av Fox.

Og best av alt: Lori Nelson Spielman har allerede skrevet en ny bok. Sweet Forgiveness kom nylig ut i USA og Tyskland samtidig, og den tyske oversettelsen gikk rett til topps på Der Spiegels bestselgerliste. Vi gir ut denne romanen neste år, så her er det med andre ord mer å glede seg til. Det ryktes også at forfatteren allerede er i gang med sin tredje roman.

Lori Nelson Spielman har tidligere arbeidet som logoped og skolerådgiver, og er nå lærer i hjemmeundervisningen. Hun er fra Michigan og bor sammen med sin mann og en veldig bortskjemt katt.

Les mer om henne og bøkene her.

Romanen er i salg fra 2. juli.

Kim Haugen er en av landets fremste skuespillere – og lydbokinnlesere!

Kim Haugen mistet litt troen på sin egen innlesing da studioteknikeren sovnet under innlesingen av «Hardy-guttene». Men etter topplisten i strømmetjenesten Storytel å dømme, har han en stemme som vi liker å lytte til. I over 40 uker har Fredrik Backmans bestselgerroman «En mann ved navn Ove», der både Kim Haugen og Trond Brænne har fortellerstemmen, ligget på topplisten over lydbøker som blir mest lyttet til. Nå kan den få konkurranse fra den kritikerroste romanen «Stoner», som slippes som lydbok i Storytel 17. juni. For når språket ligger «som fløyel i munnen», ligger det vel an til å kunne bli balsam for ørene?

Kan du trekke frem en eller flere bøker som du har likt spesielt godt å lese inn?
Jeg er veldig glad i Lars Saabye Christensen. Jeg har fått lese inn mange av hans bøker, og det er en fryd. Ellers likte jeg godt «Stoner». Den er så godt skrevet at det språklige ligger som fløyel i munnen. Den handler om noe så vanlig som et menneskets liv. Den grep meg med sin enkelhet og ærlighet. Helt fantastisk. Det er jo en glede når man kan lese inn gode bøker. 

Hvordan forbereder du deg til et innlesingsprosjekt?
Det viktigste er å lære forfatteren å kjenne, og finne ut hvilket univers vi snakker om. Jeg leser boka minst to ganger. Også har jeg alltid flinke produsenter som sparringspartnere. 

“En mann ved navn Ove” har ligget på topplisten i Storytel, siden lanseringen av tjenesten i fjor høst. Hvorfor tror du den har blitt så populær?
Den har en enkelhet over seg – ofte kan det enkle være beste. Også er den menneskelig, jeg tror folk kjenner seg igjen. Jeg husker at Trond Brænne sa «Dette er jo meg, det». Den var så treffende, og han frydet seg over å lese sine egne tanker, hadde jeg følelsen av.

Har du noen spesielle hendelser fra lydstudioet som du vil dele?
Ja, faktisk! Jeg husker at det var en tekniker som sovnet midt i innlesingen av «Hardy-guttene». Da mister du jo litt trua på egen innlesing. Jeg måtte banke på studioruta for å vekke han, og han blånektet for å ha sovnet. Da er det liksom litt vanskelig å gå videre.

Hva liker du best ved å lese inn lydbøker?
Det høres kanskje rart ut, men det jeg liker best er å ha universet for meg selv! Som innleser får man en fantastisk mulighet til å bringe videre intensjonen til forfatteren, men samtidig gi det en egen farge. Hver bok har sin egen verden, det liker jeg.

Prøv Storytel gratis i 14 dager her

Hva om du skjønte at romanen du ligger i senga og leser, handlet om deg?

Ferietid = lesetid for mange av oss, og derfor vil jeg denne uka tipse om en del av de gode leseopplevelsene jeg har hatt i år. I dag er det de nye krimromanene det handler om.

«Å lese er for hjernen hva mosjon er for kroppen,» hevdet den engelske forfatteren Joseph Addison på 1700 tallet. Nå når ferien nærmer seg er jeg klart mer tilhenger av å bruke ferien til å mosjonere hjernen fremfor kroppen. Finnes det egentlig noe bedre enn å legge seg ned i sola eller skyggen og vite at du har en herlig bok å kose deg med?

I forbindelse med Krimfestivalen var jeg så heldig at jeg fikk lest mange av årets krimbøker, og jeg har hatt noen store krimopplevelser etter det også. Dette er mitt utvalg av de ti beste krimbøkene i år, og her er det virkelig mange strålende bøker. Jeg har med bøker fra flere forlag, men selvsagt er utvalget preget av at jeg har lest flest Cappelen Damm-bøker (og kanskje fordi vi er Norges ledende krimforlag).

1 HØSTENS BESTE KRIM? NB utgis 23. juli

Renée Knight: Avslørt

Det er selvsagt litt vondt å friste med denne krimromanen som først kommer ut i slutten av juli, men her gjelder det virkelig å tenke at den som venter på noe godt… Jeg tror dette blir høsten store krim som til og med vil slå ut Piken på toget og Jo Nesbøs neste. Hva om du skjønte at romanen du ligger i senga og leser, handlet om deg? Dokumentarfilmskaper Catherine Ravenscroft finner en bok på nattbordet som skal kaste henne inn i et lysvåkent mareritt. Boken utgir seg for å være en fiksjon, men den forteller i levende detalj om den forferdelige dagen da Cathrine ble slave av sin egen mørke hemmelighet, en hemmelighet hun er sikker på at hun bare deler med én eneste person – og denne personen er død. Cathrines verden går i oppløsning når fortiden innhenter henne.  Avslørt er en fremragende utpønsket, dypt urovekkende psykologisk thriller om en kvinne som blir hjemsøkt av fortidens hemmeligheter, om et brennende ønske om hevn og den forferdelige prisen man betaler for å holde sannheten skjult. Gled deg til siste del av ferien når du kan kjøpe Avslørt. Superlaviene hagler over denne romanen, for eksempel fra New York Times: «En genial fortelling […] perfekt konstruert til å få tankene i spinn» New York Times

2  DEN UPÅLITELIGE FORTELLEREN

Paula Hawkins: Piken på toget

Flere av de siste årenes største suksesser som Flink pike og Til Jacobs forsvar har vært romaner der fortelleren er meget upålitelig. I år ser vi det samme i Avslørt og i sommerens store velbegrunnete hype Piken på toget. Rachel tar det samme toget hver dag. Fra toget ser hun det samme paret spise frokost på verandaen sin. Hun kaller dem Jason og Jess, og de virker så glade. En dag ser hun en annen person i hagen. Kort tid etter er Jess på nyhetene. Hun har forsvunnet. Når Rachel prøver å bidra til etterforskningen, blir hun selv mistenkt. Paula Hawkins har tidligere skrevet rene underholdningsromaner, men hun har nå virkelig fått til å skrive en besettende underholdningsthriller der det er vanskelig å finne ut hvem man kan stole på og der det er herlige twister.

 3 POLITIKRIMFORFATTEREN MED STOR P

Jørn Lier Horst: Blindgang

Selv om Jørn Lier Horst nå har forlatt politiet og blitt forfatter på heltid, har han ikke forlatt sin vinnerformel. Horst er politikrimforfatteren med stor P. Hvis det er mulig å skrive spennende krim og samtidig nesten skrive autentisk, så er det Horst som kan gjøre det. På et vis syns jeg det er litt trist at Horst ikke lenger er politimann, for det har gitt ham ekstra kred. Likevel må alle vi Horst-elskere være glade for at han nå kan gi oss enda mer lesestoff. Blindgang er en av Horst beste bøker, og William Wisting blir satt på stadig verre  prøver i forhold til å komme på kant med hele politietaten og gå på tvers av sine lojalitetsbånd.

4 ÅRETS SENSASJON: DEMENSKRIM

Emma Healey: Elizabeth er borte

Nå når det «grå gullet» bare blir eldre og eldre, er det kanskje ikke rart at en av årets desiderte kritikkervinnere er en demens-krim. Emma Healey var her på krimfestivalen og sjarmerte alle i senk. Hun har akkurat fylt 30 og topper bestselgerlistene i England. Tom Egeland ga boken 6 i VG og skrev «Jeg elsket hver linje.» Ja, her kan man bare velge å vrake blant kritikerne for eksempel Harald Birkevold i Stavanger Aftenblad: «Dette er en av de mest bemerkelsesverdige krimimalromanene jeg har lest.»

5 J.K. ROWLING SOM KRIMDRONNING

Robert Galbraith: Silkeormen

Jeg har skrevet om det flere ganger før her på bloggen, men den ukjente Robert Galbraith viste seg altså å være verdens mestselgende forfatter J.K. Rowling. Fjorårets Når gjøken galer introduserte mitt nye favoritt detektivpar; detektiven Cormoran Strike og hans målbevisste unge assistent, Robin Ellacott. Denne gangen skal de finne en forsvunnen forfatter i London som har skrevet en nidbok om forlagsmiljøet. En herlig tradisjonell krim i det moderne London. Et must for alle som liker god, gammeldags krim og som liker å kjenne lukten av London.

6 VIRKELIGHETENS HARRY HOLE

Eirik Jensen: På innsiden

På innsiden er ingen krimroman, men for et drama av «virkelighetens Harry Hole»! Det er utrolig spennende og fascinerende å høre om Jensens tenkning rundt politiarbeid. Han har passet på ikke å skrive en forhåndsprosedyre til en eventuell rettssak. Likevel når du leser På innsiden er det vanskelig å tenke seg at han kan være annet enn uskyldig, men både litteraturen og virkeligheten har vist oss at det utenkelige er mulig.

7 Å DANSE MED DEMONER

Eystein Hanssen: Brennemerket

Elli eller Elisabeth Sunee Rathke som er hennes fulle navn er en av norsk krims stiligste og ekstoiske helter – halvt norsk og halv tai. I Brennemerket møter Elli morens gamle demoner og et drapsmysterium i Bangkoks blodhete underverden. Snart skjønner Elli at hun selv er like forbundet med saken som moren. Dette handler om skruppelløs hallikvirksomhet, hvitvasking av penger, korrupsjon og andre misligheter. Jeg er hundre prosent enig med Geir Vestad i Hamar Arbeiderblad: «Brennemerket gir action for alle penga av en forfatter som blir stadig sikrere i sin sak.»

8 MORDENE PÅ SANDHAMN

Viveca Sten: Farlige forhold

Viveca Sten er i ferd med å få et gjennombrudd her i landet. Det er på tide etter at nesten to millioner svensker har kjøpt hennes bøker. Så mange svensker tar ikke feil. Svenske kritikere er enige om at Viveca Sten blir stadig bedre. Du kjenner henne kanskje fra Mordene på Sandhamn på tv. Denne gangen er det jul på den idylliske øya, Sandhamn, som ligger i Stockholms skjærgård. Men idyllen blir brutt av at man finner et lik. Det handler om brutte løfter, farlige hemligheter og skam. Jeg har ennå ikke lest Camilla Läckbergs nye roman, men flere hevder at denne er bedre.

9 AMERIKAS SVAR PÅ JO NESBØ

Harlan Coben: Savner deg

Harlan Coben er den eneste forfatteren som har mottatt alle de tre store krimprisene i USA, både Edgar, Shamus og Anthony Award, og han ble nylig kåret som verdens 4. mest suksessrike spenningsforfatter gjennom tidene – blant annet noen plasser foran Jo Nesbø. Coben skriver både en serie om Myron Bolitar og enkeltstående krim. Her i Norge er vi mange som liker hans enkeltstående krim best. Savner deg viser mesteren Coben. Han skriver gjerne om hemmeligheter og familiebånd, og også Savner deg er på mange måter beslektet med norsk og nordisk krim. Dette er krim fra øverste hylle, og samtidig handler det om relasjoner og drama mellom mennesker.

10 ÅRETS MEST OPPSIKTSVEKKENDE DEBUT

Ingar Johnsrud: Wienerbrorskapet

Ingar Johnsrud er feature-journalist i VG, og han dekket blant annet Knutby-saken for avisen. Dette forunderlige sekt-livet har han tatt med seg inn i årets kanskje mest oppsiktsvekkende debut. Wienerbrorskapet er virkelig en sukkertøyboks av en actionroman med en massakre i Oslo, smitte-serumer i fritt svev, action og ikke minst hemmeligheter med aner fra før 2. verdenskrig. En klar favoritt til å bli nominert til Rivertonprisen!

Vinnerene av Aleksander Gamme-konkurransen er nå kåret, og hovedpremien, en seilas med SeilNorge, går til Vegards S. Kristiansen for hans flotte bidrag:

«Dette bildet har jeg tatt av Moritz i Trondheim. Vi ventet lenge på det perfekte lyset, og jeg synes vi klarte å fange et ganske fint øyeblikk med kameraet.» Vegard S. Kristiansen

Aleksander Gamme-ski og staver fra Åsnes går til Tone Mette Baann Eftang, og Vibeke Trasti har vunnet Aleksander Gammes bok 12 eventyr og et spøkelse.
Gratulerer til alle og her er utvalg av de fine bidragene:

Tusen takk alle sammen, for inspirernede bidrag til Aleksander Gammekonkurransen!

Øyvind Torseter er en av forlagets internasjonale «stjerner» med utgivelser i en rekke land og flere prestisjefylte priser i bagasjen. Både i fjor og i år har han deltatt på La Tribù dei Lettori (Tribe of Readers), en populær, litterær festival for barn og unge i Roma – til leselystens fremme. Festivalen arrangeres på forsommeren hvert år, og Øyvinds oppdrag har blant annet vært å holde tegneworkshop for de yngste Roma-borgerne. I fjor ble han invitert med sin egen kritikerroste bok, Hullet (Cappelen Damm 2012), i år med den italienske versjonen av Historia om hvorfor hunden har våt snute (Samlaget 2012), skrevet av Kenneth Stevens og med Øyvind som suveren illustratør. Begge bøkene har vært med i store lesekampanjer for skolebarn over hele Italia. Festivalen markerer en verdig avslutning på disse kampanjene.

Øyvind Torseter er i disse dager aktuell med boken Mulegutten, og har nylig deltatt på den populære litteraturfestivalen TRIBU’ DEI LETTORI i Roma.

Roma var fantastisk!
- Jeg er stolt over å bli invitert på et slikt arrangement, sier en fornøyd illustratør og forfatter etter hjemkomsten. - Det er spennende å få reise. Roma var som alltid fantastisk. Og det var varmt, hele 35 grader! I år var det altså Historia om hvorfor hunden har våt snute som bragte meg dit. I fjor Hullet. Men siden lanseringen av årets utgivelse så og si falt sammen med festivalen, tok jeg selvsagt med meg noen eksemplarer av den nye boken min, Mulegutten, sydover.

Kommunikasjon gjennom tegning
Øyvind forteller videre om tegneverkstedene han har vært ansvarlig for i år, både med elever på en skole utenfor Roma og med foreldre og barn i den vakre Villa Borghese-parken. – Jeg snakker ikke italiensk, men å tegne sammen kan man jo gjøre uten felles språk. Dessuten hadde jeg en tolk hvis vi trengte å prate. Hensikten med verkstedene var å tegne fritt. Rett fra hodet og ut gjennom hånden. Vi tegnet på hverandres tegninger, også, slik at det ble en slags kommunikasjon gjennom tegning. Jeg har hatt denne typen verksted i før, både for barn og voksne.

Den vakre Villa Borghese-parken ligger midt i Roma; et velegnet sted for en inspirerende tegneworkshop.

Il buco (Hullet)
Den italienske utgaven av Øyvind Torseters bok Hullet har fått tittelen Il buco. Det er fascinerende hvordan italienerne har tatt imot boken og vurdert den med litteratur- og kunstfaglig grundighet, humor og «spørrende» kreativitet, som viser hvor genial denne nesten tekstløse boken er. Og i hvor stor grad leseren får være meddikter. Jeg siterer fra en kyndig anmelder med et usedvanlig åpent sinn: «… Er det en mann? Eller ..? Har han flyttet inn i en leilighet eller skal han flytte ut? Lever han et slags campingliv? Lever han et rolig eller et hektisk liv? Eller ..? En dag oppdager personen i boken et hull. Eller er det egentlig et hull? «Hullet» blir puttet i en eske som tas med til et teknologisk senter. Eller er det et teknologisk senter? Hullet blir tilsynelatende analysert – og puttet i en skuff. Men blir det liggende i skuffen? Personen drar tilbake til leiligheten. Fornøyd. Legger seg til å sove. Glad for at hullet ikke er der lenger. Men kan vi være sikre på at det ikke er der lenger?»

En gjennomhullet historie
På den italienske dialekten milanesisk, er ordet for hull «bus». Anmelderen skriver videre: «Ordet «bus» oppsummerer godt bokens handling, da vi jo forbinder buss med et transportmiddel. På samme måte kan vi si at hullet i boken er det som bringer handlingen videre (…) Hele fortellingen er gjennomhullet. På sin «pilegrimsferd» gjennom bokens sider, er hullet en gjest som får ulike funksjoner og meninger, som f.eks. en munn, et trafikklys, et vindu i en dør, et nesebor, et kamera. Hullet er det samme, men endrer hele tiden karakter, og gir leseren opplevelser av pust, lys, luft. Til slutt «forsvinner» hullet. Man ser det ikke lenger, men det etterlater mange spørsmål..»

Oppslag fra Hullet, når hullet skal fanget i en eske..

Øyvind Torseter – en slags illusjonist
Øyvind Torseter betegnes som en slags illusjonist i vurderingen av Il buco, der han starter med et hull i veggen, og tilpasser og skaper sine illustrasjoner slik at hullet endrer karakter og mening. Anmelderen underbygger dette slik: «Tilnærmingen virker tilsynelatende tilfeldig, slik at noen av objektene som blir presentert på èn side forsvinner på den neste. Andre objekter endrer på en genial måte fysisk form etter «pennens humør». Linjene i møblene, som ofte er overskridende og overlappende, slik at man ser tegningene bak, beskrives som «overlagt dovenskap». Tegningene stjeler ikke oppmerksomheten fra hovedpersonen «som fanger hullet». Ingen ting er kjedelig ved handlingen i boken. Alt er på et metafysisk plan. Dette er et dristig prosjekt, der man også får inntrykk av at perspektivet endres; av at hullet flytter seg.»

Den berømte illusjonisten Harry Houdini, avbildet i 1899, i ferd med å bli senket på «havets bunn» med lenker og hengelåser..

Italienske forfattere om hull
En rekke italienske forfattere har blitt kontaktet i forbindelse med utgivelsen av Il buco. De har svart på spørsmålet: Hva er et hull for deg? Her er noen av de svært ulike, interessante og til dels filosofiske svarene:

Et hull er en konkret mulighet

Et hull er ikke ingenting

Et hull er et sted man kan fortape seg i

Et hull er et sted noe kan komme ut fra

Et hull er noe man kan lage i en bok. Ikke i en Ipad

Et hull er en overgang fra et sted til et annet

Et hull er noe tomt som er til for å fylles

Et hull er hva jeg mangler i min agenda

Øyvind Torseter selv har svart slik: «Et hull er noe som forandrer seg i det man forsøker å definere hva det er. Selv om du putter det i en boks vil det likevel flykte.. Et hull er noe flyktig.»

Et hull er noe flyktig..

Il buco sammenlignes med en stumfilm
Bøker kan brukes på ulikt vis. Man kan lese innenat, altså stumt, man kan lese høyt, man kan synge – men fortsatt er det samme bok. Etter den italienske anmelderens oppfatning oppfyller Il buco det som filosofen Walter Benjamin omtalte som «innadvendt litteratur», altså «stille bøker» («silent books»). På mange måter er jo dette også stumfilmens «vesen». Det visuelle forteller historien, og leseren/publikum er medskaper. Slike fortellinger har gjerne mye undertekst og mange tolkningsmuligheter.

Filosofen og forfatteren Walter Benjamin, Paris 1938.

Kuriøst om hull
Italienerne har også filosofert videre omkring begrepet hull: «Har du noen gang tenkt på at når du kjøper ost, betaler du også for hullene ..? Visste du at ordet hull består av fire bokstaver, også på andre språk enn norsk,  som engelsk, fransk, italiensk og tysk? Vet du hvor mange hull vi har i kroppen..? Vet du hvor mange hull du har på badet ditt..?..» Du kan jo begynne å telle porene dine!

Ost med hull og mus.

De italienske tekstene er oversatt til norsk av Kaja Østgaard Pettersen.

Titusener har lastet ned BokPods timelange intervjuer med Roy Jacobsen, Dag Solstad, Vigdis Hjorth og Ingvar Ambjørnsen. I dag er det Frode Gryttens tur. Han snakker om Odda, pønk, sjenanse og da faren dukket opp på TV2-nyhetene. 

Frode Grytten (f. 1960) debuterte i 1983 med diktsamlinga Start. Siden har han skrevet romaner, noveller, dikt og barnebøker. Bikubesong (1999) ble tildelt Brageprisen og innstilt til Nordisk Råds litteraturpris, Flytande bjørn (2005) fikk Rivertonprisen og Rom ved havet, rom ved sjøen (2007) ble hedret med Nynorsk litteraturpris og Melsomprisen.

BokPod er timelange intervjuer av Norges viktigste forfattere som lanseres hver onsdag morgen. Det er svært lett og gratis å lytte. Du kan gå inn på iTunes og søke etter BokPod eller du kan lytte på BokPods nettside her. Det legges også ut bonusmateriale på facebook og Instagram: @bokpod.no. Jeg har sakset litt fra intervjuet for å gi noen smaksprøver, men selvsagt bør du gå til kilden: Lytt på BokPod. Der ligger selvsagt også de tidligere intervjuene som du kan lese når og hvor du vil.

Om forfatterdrømmen:

Du vokser ikkje opp i Odda og tenker på at du kan bli forfatter. (…) Første lange fortelling eg skreiv, var den dagen eg hadde sett Chinatown av Polanski (…) Det var en forløper til Varg Veum. Eg kunne vært millionær eg i dag om eg hadde fullt opp.

Om å skrive parodier på skolens oppslagstavle:

Det var første gang eg tenkte på den kraften som finnes i ordet. Det at eg kan skrive noe som får folk til fysisk å stimle sammen foran en oppslagstavle og lese det og ha lyst til å lese det, og le av noe sånt og få en reaksjon.

Om de første bøkene:

Eg husker at eg som 12-13 åring begynte å gå på biblioteket, voksenbiblioteket og begynte på krim. Det var inngangen til lesningen, den svarte serien fra Gyldendal. Men når du først har begynt og syns det er fantastisk, så stopper du ikkje der. Eg skjønte at de krimforfatterne som eg las og likte best, som Chandler, Hammet og Ross McDonald, at de sto i en tradisjon, at de ble sammenliknet med andre amerikanske forfattere som ikkje var krimforfattere som Hemingway, O’Connor og William Faulkner. Og så begynte eg å lese de, og så var eg i gang med å lese.

Om kunstnere

Kunstnere kan eg få ganske oppi halsen mange ganger. Den dyrkingen av kunstnermyten at alt er lov for kunstnere, at de skal stå fritt og ofte så framstilles kunstnere som de er løftet over resten av verden. Men det syns eg bare er noe herk. Det er ikkje sånn. De må være ordentlig folk. De må bidra, de må være bra folk.

Om pønk

Eyvind Solås ville vise på NRK hvor ille musikken kunne være og viste et innslag om pønk til skrekk og advarsel. Så kom Sham 69, og eg tenkte:WOW, det er noe av de tøffeste eg har sett. Då var eg solgt til pønken. Då pønken kom, hadde han det egalitære i seg, det demokratisk at alle kunne bidra, at kunsten ikkje tilhørte en elite, de som hadde kodene – de som hadde skjønt noe var innafor. Alle måtte komme ned fra gjerdet og bidra. Så musikken var viktig også for å skrive. Det eg har gjort videre står i en takknemlighetsgjeld til det.

Du kan lytte til dagens BokPod her

Den italienske utgaven av Øyvind Torseters bok «Hullet» viser hvilken kunst oversettelse er. Et hull er ikke bare et hull.

Øyvind Torseter er en av forlagets internasjonale «stjerner» med utgivelser i en rekke land og flere prestisjefylte priser i bagasjen. Både i fjor og i år har han deltatt på La Tribù dei Lettori (Tribe of Readers), en populær, litterær festival for barn og unge i Roma – til leselystens fremme. Festivalen arrangeres på forsommeren hvert år, og Øyvinds oppdrag har blant annet vært å holde tegneworkshop for de yngste Roma-borgerne. I fjor ble han invitert med sin egen kritikerroste bok, Hullet (Cappelen Damm, 2012), i år med den italienske versjonen av Historia om kvifor hunden har våt snute (Samlaget, 2012), skrevet av Kenneth Steven og med Øyvind som suveren illustratør. Begge bøkene har vært med i store lesekampanjer for skolebarn over hele Italia. Festivalen markerer en verdig avslutning på disse kampanjene.

Øyvind Torseter er i disse dager aktuell med boken Mulegutten, og har nylig deltatt på den populære litteraturfestivalen TRIBU’ DEI LETTORI i Roma.

Roma var fantastisk!
- Jeg er stolt over å bli invitert på et slikt arrangement, sier en fornøyd illustratør og forfatter etter hjemkomsten. - Det er spennende å få reise. Roma var som alltid fantastisk. Og det var varmt, hele 35 grader! I år var det altså Historia om hvorfor hunden har våt snute som bragte meg dit. I fjor Hullet. Men siden lanseringen av årets utgivelse så og si falt sammen med festivalen, tok jeg selvsagt med meg noen eksemplarer av den nye boken min, Mulegutten, sydover.

Kommunikasjon gjennom tegning
Øyvind forteller videre om tegneverkstedene han har vært ansvarlig for i år, både med elever på en skole utenfor Roma og med foreldre og barn i den vakre Villa Borghese-parken. – Jeg snakker ikke italiensk, men å tegne sammen kan man jo gjøre uten felles språk. Dessuten hadde jeg en tolk hvis vi trengte å prate. Hensikten med verkstedene var å tegne fritt. Rett fra hodet og ut gjennom hånden. Vi tegnet på hverandres tegninger, også, slik at det ble en slags kommunikasjon gjennom tegning. Jeg har hatt denne typen verksted i før, både for barn og voksne.

Il buco (Hullet)
Den italienske utgaven av Øyvind Torseters bok Hullet har fått tittelen Il buco. Det er fascinerende hvordan italienerne har tatt imot boken og vurdert den med litteratur- og kunstfaglig grundighet, humor og «spørrende» kreativitet, som viser hvor genial denne nesten tekstløse boken er. Og i hvor stor grad leseren får være meddikter. Jeg siterer fra en kyndig anmelder med et usedvanlig åpent sinn: «… Er det en mann? Eller ..? Har han flyttet inn i en leilighet eller skal han flytte ut? Lever han et slags campingliv? Lever han et rolig eller et hektisk liv? Eller ..? En dag oppdager personen i boken et hull. Eller er det egentlig et hull? «Hullet» blir puttet i en eske som tas med til et teknologisk senter. Eller er det et teknologisk senter? Hullet blir tilsynelatende analysert – og puttet i en skuff. Men blir det liggende i skuffen? Personen drar tilbake til leiligheten. Fornøyd. Legger seg til å sove. Glad for at hullet ikke er der lenger. Men kan vi være sikre på at det ikke er der lenger?»

En gjennomhullet historie
På den italienske dialekten milanesisk, er ordet for hull «bus». Anmelderen skriver videre: «Ordet «bus» oppsummerer godt bokens handling, da vi jo forbinder buss med et transportmiddel. På samme måte kan vi si at hullet i boken er det som bringer handlingen videre (…) Hele fortellingen er gjennomhullet. På sin «pilegrimsferd» gjennom bokens sider, er hullet en gjest som får ulike funksjoner og meninger, som f.eks. en munn, et trafikklys, et vindu i en dør, et nesebor, et kamera. Hullet er det samme, men endrer hele tiden karakter, og gir leseren opplevelser av pust, lys, luft. Til slutt «forsvinner» hullet. Man ser det ikke lenger, men det etterlater mange spørsmål..»

Oppslag fra Hullet, når hullet skal fanget i en eske..

Øyvind Torseter – en slags illusjonist
Øyvind Torseter betegnes som en slags illusjonist i vurderingen av Il buco, der han starter med et hull i veggen, og tilpasser og skaper sine illustrasjoner slik at hullet endrer karakter og mening. Anmelderen underbygger dette slik: «Tilnærmingen virker tilsynelatende tilfeldig, slik at noen av objektene som blir presentert på èn side forsvinner på den neste. Andre objekter endrer på en genial måte fysisk form etter «pennens humør». Linjene i møblene, som ofte er overskridende og overlappende, slik at man ser tegningene bak, beskrives som «overlagt dovenskap». Tegningene stjeler ikke oppmerksomheten fra hovedpersonen «som fanger hullet». Ingen ting er kjedelig ved handlingen i boken. Alt er på et metafysisk plan. Dette er et dristig prosjekt, der man også får inntrykk av at perspektivet endres; av at hullet flytter seg.»

Den berømte illusjonisten Harry Houdini, avbildet i 1899, i ferd med å bli senket på «havets bunn» med lenker og hengelåser..

Italienske forfattere om hull
En rekke italienske forfattere har blitt kontaktet i forbindelse med utgivelsen av Il buco. De har svart på spørsmålet: Hva er et hull for deg? Her er noen av de svært ulike, interessante og til dels filosofiske svarene:

Et hull er en konkret mulighet

Et hull er ikke ingenting

Et hull er et sted man kan fortape seg i

Et hull er et sted noe kan komme ut fra

Et hull er noe man kan lage i en bok. Ikke i en Ipad

Et hull er en overgang fra et sted til et annet

Et hull er noe tomt som er til for å fylles

Et hull er hva jeg mangler i min agenda

Øyvind Torseter selv har svart slik: «Et hull er noe som forandrer seg i det man forsøker å definere hva det er. Selv om du putter det i en boks vil det likevel flykte.. Et hull er noe flyktig.»

Il boko sammenlignes med en stumfilm
Bøker kan brukes på ulikt vis. Man kan lese innenat, altså stumt, man kan lese høyt, man kan synge – men fortsatt er det samme bok. Etter den italienske anmelderens oppfatning oppfyller Il buco det som filosofen Walter Benjamin omtalte som «innadvendt litteratur», altså «stille bøker» («silent books»). På mange måter er jo dette også stumfilmens «vesen». Det visuelle forteller historien, og leseren/publikum er medskaper. Slike fortellinger har gjerne mye undertekst og mange tolkningsmuligheter.

Kuriøst om hull
Italienerne har også filosofert videre omkring begrepet hull: «Har du noen gang tenkt på at når du kjøper ost, betaler du også for hullene ..? Visste du at ordet hull består av fire bokstaver, også på andre språk enn norsk,  som engelsk, fransk, italiensk og tysk? Vet du hvor mange hull vi har i kroppen..? Vet du hvor mange hull du har på badet ditt..?..» Du kan jo begynne å telle porene dine!

Ost med hull og mus.

De italienske tekstene er oversatt til norsk av Kaja Østgaard Pettersen.

Vi nærmer oss raskt utgivelsen av Michel Houellebecqs Underkastelse i norsk språkdrakt. Tom Lotherington har oversatt den til norsk. I anledning av at vi nå har laget forhåndseksemplar (ikke korrekturlest) til bokhandlerne, er det på tide å varsle om den kommende begivenheten igjen.

Det er utrolig hvor fort politikken kan settes i bevegelse og samfunnet komme ut av kontroll. Hardt opparbeidede rettigheter er ingen selvfølge. Michel Houellebecqs Underkastelse trekker opp hittil utenkte politiske scenarioer for Frankrike i 2022. Et Frankrike som minner om både det politiske forliket i Sverige i 2014 og borgernes rettigheter i Russland anno våre dager.

I Frankrike 2022 samler alle såkalte «innvandrervennlige» partier seg om et politisk forlik for å kunne holde landets største parti, Nasjonal Front, utenfor regjeringskontorene. Dermed får Frankrikes muslimske folkeparti både presidenten og hånd om utdanningspolitikken i det som kan kalles en politisk hestehandel. Man er med på å utføre en politikk man er uenig i for å få noe igjen på andre områder. Dette virker vel velkjent også for oss i Norge?

I fremtidens Frankrike er det først og fremst kvinnene som merker endringen. De trekkes ut av arbeidslivet mot høy kontantstøtte for å bli hjemmeværende. Dermed synker de offisielle arbeidsledighetstallene og venstresiden jubler. Obligatorisk skolegang blir redusert og den er plutselig basert på islam, som den samlende for Bokens tre religioner. I tillegg blir en sømmeligere klesdrakt innført for kvinner og flerkoneri blir tillatt, mens likekjønnede ekteskap inntil videre fortsetter som før – de liberale har fått sitt. Houellebecqs hovedfigurer er også denne gang en kåt, halvgammel intellektuell mann og hans likesinnede, som under det nye regimet ser nye muligheter for å få tømt seg i femtenårige jomfruer. Som vanlig hos Houellebecq er ikke dette personer man blir godt kjent med eller glad i, man bare følger dem.

Siden verden ser ut som den gjør i 2015, blir all harselas med islam betent. Boken ble jo også utgitt under attentatuken i Paris i januar 2015. Det er faktisk bare noen få måneder siden. Underkastelse er likevel ikke helt det som media har fremstilt den som, slik jeg selv opplever denne boken. Lesing er subjektiv opplevelse og Michel Houellebecqs egne uttalelser er aldri til stor hjelp. De politiske hendelsene i boken er selvsagt oppsiktsvekkende, men de skjer samtidig så fort at det er vanskelig å tro ordentlig på dem. Den virkelige handlingen foregår i menneskene, som det blir færre av. Mange mennesker forsvinner foran øynene på oss i denne romanen. Kvinner, jøder og homser blir borte fra det offentlige rom. Det tar bare noen uker for nasjonen å begå kulturelt selvmord. Mye av boken foregår i dialogform mellom intellektuelle og halvintellektuelle, ved middagsbord med mye dyr vin og – som så ofte hos Michel Houellebecq – i seng med ivrige ungjenter. Dette er dialoger vi med litt ond vilje kjenner igjen fra vår egen virkelighet, patetiske forsøk på å forklare samfunnsutviklingen og forsvar for egne handlinger.

Hos Michel Houellebecq er det mye å glede seg til for den som liker klinisk satire og presise beskrivelser. Jeg tar til slutt med et sitat jeg selv godt kan relatere meg til: Universitetsstudier i humanistiske fag fører som alle vet til nærmest ingenting, bortsett fra for de flinkeste studentene som kan gjøre karriere som universitetslærere i humanistiske fag – vi har kort oppsummert den ganske snodige situasjon der et system ikke har noe annet siktemål enn å reprodusere seg selv, med en tilhørende grad av svinn på 95%. Disse studiene er imidlertid ikke skadelige, og kan til og med ha en marginal nytteverdi.

Forvirret? Ikke etter å ha lest boken. Hvis du visste hva som kommer, ville du neppe ha klart å vente. Vi satser på kø hos bokhandlerne 1. august.

Solblank ferjefart og vind i håret ventet oss på kunstforeningens siste utflukt før ferien. Herlig etter høstlige vår- og forsommeruker. Turen gikk fra Rådhusbrygga til Dronningen på Bygdøy, og videre til fots gjennom fasjonabelt villastrøk mot målet: Lystslottet Oscarshall, som både har en vakker arkitektur, en spennende historie og veggdekor bestående av fantastiske kunstverk.

Bygdøyfergen – et populært og sommerlig transporttilbud ut til «Ladegaardsøen». Foto: VisitOSLO/Rolf Thoresen

Oscarshall ligger skrånende elegant ned mot Frognerkilen. Av vår utmerkede guide og omviser, fikk vi vite at slottet ble bygget på oppdrag av Kong Oscar I og Dronning Joséphine, og sto ferdig i 1852. Dyktige håndverkere, som hadde fått sin læretid under oppføringen av Det kongelig slott, ferdigstilt få år tidligere, ble benyttet. Oscarshall ble bygget som et moderne lystslott, inspirert av byggekunst fra flere land og kulturer. I dag disponeres eiendommen av Hans Majestet Kongen, men tilhører den norske stat. På sommeren er slottet åpent for publikum, med omvisninger og konserter.

Utsikt fra terrassen på selve slottet mot deler av hageanlegget og «naustet» nede ved vannet. Foto: Anne Østgaard

Under byggingen av Oscarshall fikk en rekke norske samtidskunstnere i oppdrag å utsmykke bygningen. Her er arbeider av malerne Joachim Frich og Adolph Tidemand, og skulptørene Christopher Borch og Hans Michelsen – og originale møbler av det mest forseggjorte slaget. I dag framstår lystslottet som et monument over norsk kunst og kunstindustri fra midten av 1800-tallet. Vi gikk høytidsstemte rundt og tok inn alt det romantiske, overveldende, solide og vakre, men ble hviskende enige om at vi raskt ville gått lei denne herligheten dersom vi fikk muligheten til å bo der. Spesielt hjemmekoselig var det ikke der, ingen internettilgang og dårlig mobildekning.. Og ikke et IKEA-møbel å se så langt øyet rakk..

Oscarshall og anlegget rundt slottet regnes som nygotikkens hovedverk her i landet, og er et av våre viktigste nasjonalromantiske minnesmerker. Foto: Anne Østgaard

Vi var ikke blant de første «turistene» som slapp inn i det relativt nyoppussede lystslottet. Faktisk ble slottet åpnet som museum for publikum allerede i 1880-årene av Kong Oscar II. I følge vår omviser, er slottet i de senere år bragt tilbake til det originale, og er svært pietetsfullt restaurert. Det fremstår nå i sin opprinnelige fargeprakt, møblert med sine opprinnelige møbler. Dagens publikum får slippe til i flere rom enn tidligere. Og jammen så vi ikke et flott portrett av vår egen kronprins oppe i et av de mer private gemakker, men så viste det seg å være hans svenske tippoldefar.. Forfar til både farmor og farfar. Så nå vet vi i hvert fall hvor og hvem han har seg fra. Dessverre var det ikke lov å fotografere inne.. Ute derimot var det fritt frem.

Blide Cappelen Damm-damer på luftig slottsbalkong.

Galleri Dronning Joséphine
Etableringen av Galleri Dronning Joséphine er H.M. Dronning Sonjas idè og initiativ. Det ble åpnet i 2013 med utstilling Tre reiser – tre landskap, et samarbeid mellom Kjell Nupen, Ørnulf Opdahl og Dronningen selv. Sammen etablerte de tre stiftelsen H.M. Dronning Sonjas kunstnerstipend, hvis formål er å stimulere papirbasert kunst. Stipendet deles ut annet hvert år, og ble i fjor tildelt den dyktige, finske kunstneren Tiina Kivinen, som vår egen kunstforening har kjøpt inn arbeider av. Sommerens utstiller er den danske multikunstneren Allan Sørensen, med fugler i tekst og bilder, som gjennomgangsmotiv.

Den danske multikunstneren Allan Sørensens «tavle» med teksten: To draw backward skin a bird wrong side out over the wings and legs..

Her flere av Allan Sørensens arbeider, der også bokstaver og tekst danner motivene.

For alle som ønsker mer informasjon om Norges eneste lystslott av kongelig kvalitet og karakter, kan opplyses at Oscarshall har sin egen facebookside. Og forlaget kan stolt vise til kunsthistoriker Nina Høyes utmerkede coffetable-bok Oscarshall, i serien om kongelige eiendommer. Vår aktive kunstforening vandrer uansett videre. Til høsten kan vi blant annet lokke medlemmene med guidet omvisning på Munchmuseet, der Munch møter van Gogh, og en utflukt til Kistefoss, med utstilling inne og skulpturpark ute.

Sommer = endelig tid til å lese!

Denne uka har jeg begynt på mine lesetips for sommerferien. På mandag var det krim, og i dag er det ti på topp blant pocketbøkene. Ken Folletts På grensen til evigheten topper listen min.

Den romerske filosofen Seneca hevdet: «Å ha god tid, men ingen bøker, det er graven for et levende mennesket». Så for å unngå graven i sommer, må du sørge for å ha med deg lesestoff på ferien, og hva er da mer praktisk enn pocketbøker? Utvalget er preget av at jeg har lest flest romaner fra Cappelen Damm, men her er også flere perler fra andre forlag.

1. HISTORIEN OM VÅR TID

Ken Follett: På grensen til evigheten

Ken Folletts fantastiske trilogi om 1900-tallet, var fjorårets lengste, mest underholdende og mest berikende leseopplevelse for meg. På grensen til evigheten er siste bind i trilogien, men den er skrevet slik at du godt kan lese bare denne mursteinen og få et fantastisk utbytte av det. Har du god tid i ferien, anbefaler jeg alle tre, men hvis ikke, er dette sommerens beste tips for deg som liker underholdende romaner. Gjennom denne trilogien følger vi skjebnene til fem familier, en amerikansk, en russisk, en tysk, en engelsk og en walisisk, mens de gjennomlever det 20. århundre. I På grensen til evigheten handler det om de enorme politiske, sosiale og økonomiske omveltingene fra 1960-tallet og opp gjennom 80-tallet: med kampen om sivile rettigheter, politiske mord, massive politiske mønstringer, hippietid, Vietnam-krig, Berlin-mur, kubanske missiler, Watergate, revolusjon – og rock’n roll.

2. DEN BESTE AMERIKANSKE ROMANEN DU ALDRI HAR HØRT OM

John Williams: Stoner

Vi solgte inn Stoner med sitatet fra The New Yorker: «Den beste amerikanske romanen du aldri har hørt om», men utsagnet er langt fra gyldig lenger. For Stoner ble den romanen alle snakket om i fjor høst, og den er en av de få litterære mesterverk som er blitt allemannseie. At en slik kvalitetsroman selger så godt, er som Ingunn Økland skrev i Aftenposten, en gigantisk oppmuntring for alle som frykter for kvalitetslitteraturens kår. De store ordene sat løst både her i landet og utenlands: «Et lavmælt mesterverk. (…) For en bok! » skrev Tom Egeland i VG, mens Marta Norheim i NRK kulturnytt» Sommerens store litterære opplevelse for deg som ennå ikke har lest Stoner!».

3 MER SKREMMENDE BLIR DET IKKE

Lars Kepler: Stalker

Kepler er nordiske mestere i å skape spenning, og nå i sommer vil du være glad for at det ikke er mørkt utenfor, der du sitter og leser. Her kan man trygt bruke klisjen: Ikke les denne boken hvis du har dårlige nerver. Kritikerne var med på den unisone hyllesten: «uutholdelig spennende og vanskelige å legge fra seg når man først har begynt å lese.» Ola A. Hegdal , Dagens Næringslivsliv. «Svenske Lars Keplers femte bok er en intens spennende thriller fylt av dramatikk og panikk, blindspor og blod.» Tom Egeland, VG.

4. EN FORFATTER SOM ER HEL VED

Lars Mytting: Svøm med dem som drukner

Det var fantastisk gøy å se hvordan Hel ved ble hele nasjonens bok. Jeg var veldig spent på hvordan Lars Mytting skulle greie å følge opp den enorme suksessen og er full av beundring over hvordan han greide å lage en roman som når nesten like bredt ut. Det skyldes først og fremst at han har laget en bred og medrivende fortelling med karakterer vi får følge gjennom store og dramatiske opplevelser. Mens vi venter på at denne romanen skal filmes av Oscar-nominerte Morten Tyldum, kan du glede deg med en filmatisk og svært dramatisk roman.

5. HVOR MYE ER DU VILLIG TIL Å OFRE FOR DITT BARN

William Landay: Til Jacobs forsvar

William Landay var uten tvil et av de største navnene på Krimfestivalen i år, og jeg syns Til Jacobs forsvar var fjorårets beste krimroman. New York Times har kalt denne romanen for «genial». Dette er en krim som forsøker noe mer enn å bare underholde, og den handler om hvor langt du er villig til å gå for å redde ditt barn. Vi var mange som var begeistret, og jeg slutter meg fullt ut til det Ingvar Ambjørnsen skrev om Til Jacobs forsvar i VG: «Dette er en seriøs thriller, som rører ved store og grunnleggende spørsmål. Samtidig er boken til tider ulidelig spennende. Mot slutten tar forfatteren noen kjappe grep som burde få den mest blaserte leser til å måpe. Til Jacobs forsvar er vårens heteste tips til den delen av spenningspublikummet som er lei lettvektere og usannsynlig tøys.»

6. FORTJENT ÆRESPRIS

Vigdis Hjorth: Et norsk hus

Vigdis Hjorth fikk Brages hederspris i fjor høst. Det var svært fortjent. Et norsk hus er en typisk Hjorth-roman der  våre idealer utfordres av hverdagens utfordringer. Det handler blant annet om å leie ut rom i eget hus. Selvsagt er det ikke bare enkelt å ha leietagere, ikke minst når de er utlendinger og du egentlig er fordomsfri. Vigdis Hjorth skriver morsomt og innsiktsfullt og klarer som vanlige å utfordre den norske selvgodheten.

7. ET HERLIG RADARPAR

Fredrik Backman: Mormor hilser og sier unnskyld

Fredrik Backmans En mann ved navn Ove har tatt hele Norden med storm og har nå solgt over en million i Sverige, og nesten 100.000 i Norge. 1. juledag kommer filmen. Mormor hilser og sier unnskyld er også en av mine favoritter, ikke minst på grunn av det originale radarparet i hovedrollene. Fortellingen handler om den syv år gammel Elsa og hennes syttisyv år gamle mormor. Elsa er syv og og annerledes. Mormor er syttisyv og gal. Mormor kan skyte på naboene med painball-gevær eller løpe naken gjennom sikkerhetskontrollen på flyplassen når hun får lyst til det. Men først og fremst er hun Elsas beste og eneste venn. Så når mormoren, like før hun dør, gir Elsa en rekke brev, hvor hun ber de hun har såret om unnskyldning, blir det starten på Det Store Eventyret.

8. «EN SENSASJON AV EN THRILLER»

Terry Hayes: Jeg er Pilegrim

Jeg er Pilegrim er en fantastisk skremmende og spennende thriller. Den handler om terrortrusselen mot oss alle, og den gir virkelig skremmende perspektiver. Anmelderne er fra seg av begeistring:«Er du ute etter spennende lesestoff, og liker tykke actionthrillere, er Jeg er Pilegrim en bladvender av klasse. En intelligent thriller som driver leseren fra side til side.» Tom Egeland i VG«… en sensasjon av en thriller (…) Man skal ikke ha lest mange sidene før man forstår at dette er noe av det beste sjangeren har budt på de seneste årene.» Asbjørn Slettemark i Aftenposten«Dette er den beste krim-romanen du kommer til å lese i år. Om ikke også de neste par årene (…) Dette er en så fascinerende og spennende bok at de 700 sidene er borte før du rekker å si «Jeg har aldri lest noe lignende».» Andreas Milde i VG

9. BERGENS KRIMKONGEPAR

Chris Tvedt og Elisabeth Gulbrandsen: Djevelens barn

Du trenger ikke være jurist for å ha glede av en krimroman med intelligent intrige og suveren spenning, men kanskje er det jusbakgrunnen til forfatterne som gjør Djevelens barn så djevelsk bra. Chris Tvedt fikk Rivertonprisen i 2010, og vi er svært mange som mener at han skriver enda bedre romaner nå i samarbeid med sin kone Elisabeth Gulbrandsen. Dette er den tredje boken om Kripos-etterforskeren Edvard Matre.

10. DA VINCI-SUKSESS FOR EGELAND?

Tom Egeland: Den 13. disippel

Endelig har Tom Egeland fått den salgssuksessen han fortjener, og selvsagt er det albinoen Bjørn Beltø som er hovedpersonen i Den 13. disippel. Her er det snakk om hemmeligheter som går helt tilbake til Jesus, og noen som vil skjule dem for enhver pris. Snart trenger ikke Egeland-fans å irritere seg over at Dan Brown fikk slik suksess verden over, for nå bør Egeland få hele verden som sitt marked.