Vårens mest intense roman? God mulig.

I Tor Even Svanes bok Til Vestisen skildres inspektøren Maris brutale møte med en gruppe selfangere. Forfatteren skriver oppsiktsvekkende godt om det maskuline miljøet på havet slik hun opplever det. Så godt at man kan begynne å lure.

Jeg har aldri vært i Maris situasjon, men følelsen jeg får når jeg leser boka er velkjent. Det er frykten i ryggen jeg får når jeg går hjem på de seneste kveldene. Det er klausen som klemmer i brystkassa i visse bråkete rom, klasserom, møterom, barer, kanskje hvor som helst hvor språket for det jeg tenker og opplever virker helt borte. Det er doen på ungdomskolen når gutta stod på utsiden og dirket opp låsene. Jeg må nesten spørre, og jeg vet at det er dumt å anta at følelser kan bestemmes av kjønn, men jeg må likevel spørre.

Du beskriver veldig godt den følelsen av utsatthet man kan ha som kvinne i et miljø der menn har makten både fysisk og sosialt. Hvordan kan du vite dette?

Følelsen av utsatthet er det bærende premisset for romanen, fordi det både er med på å motivere handlingene som skjer om bord, og det at hovedpersonen Mari har vanskeligheter med å tro at det som foregår rundt henne enten er alvorlig eller at det faktisk skjer i det hele tatt. Hun starter jo med å avfeie den ugne følelsen som en overreaksjon, men opplever hvordan små tegn og hentydninger gradvis øker panikken.

Denne utviklingen var noe av det viktigste jeg ønsket å få frem med Til Vestisen.

Jeg tror denne typen mannlig hersketeknikk er ganske utbredt (eller, det vet vi at det er), og den er på sitt mest giftige når det kan «avfeies» som hysteri eller hårsårhet fra den som utsettes for det. Forskjellen her er kanskje at det foregår under ekstreme forhold, og at det gjør at situasjonen oppleves som farlig.

I forhold til å skrive på den måten; det er ikke sånn at jeg nødvendigvis har «tenkt som en kvinne», for å si det sånn. Hersketeknikkene er kanskje spesifikke, men det å føle seg utsatt, å føle frykt, er universelt. Og da handler det vel om å gå dit man selv kjenner at man ville følt seg fanget: når ville jeg selv kjent det lange fallet i mellomgulvet? Hva ville jeg selv vært redd for? Den fysiske eller psykiske volden?
 
Det jeg også gjerne vite er hvorfor det her har vært en historie det var viktig for deg å fortelle?

Dette er en historie om selfangst, men det er jo en historie om makt og overgrep, om mange ting som har med dagens Norge å gjøre. Jeg hadde lyst til å fortelle noe vesentlig, men på en veldig konsentrert måte.

Tor Even Svanes. Foto: © Blunderbuss/Anna-Julia Granberg

Det merkes når jeg leser at du har hatt et driv mens du har skrevet denne boka. Hvordan var den å skrive?

Intens.

Den er skrevet på utpust.

Fra jeg satte meg ned og begynte på boken, til den var levert og antatt, tok det en måned. Jeg merket et veldig jag mens jeg skrev, men det var et motiverende jag, for jeg følte det satt fra første setning, til jeg var ferdig. Jeg var aldri i tvil om retningen.

Til en viss grad handler det også om formatet, om strukturen. Jeg hadde hatt ideen klar lenge, men slet med å finne det rette formatet for historien. Jeg begynte på den som en «rett frem-roman», men det fungerte ikke. Tonen ble masete, teksten ble detaljfetisjistisk og umotivert, og etter tre-fire sider med pjatt la jeg bort hele greia.

(Det er ikke helt sant, jeg forsøkte å gi ideen til en kamerat som også skriver, og som jeg mente var sterkere på nære ting og døde dyr enn hva jeg selv er.)

Jeg lekte også litt med ideen i novelleform, uten at det fungerte noe bedre. Det virket ganske opplagt at ideen rommet mer enn hva jeg kunne få ut av novelleformen.

Det var først når jeg begynte å jobbe i rene «tekstblokker» at det løsnet, og at det drivet historien trenger, kom på plass. Samtidig var det et element av tidspress inne i bildet. Boken ble til mens jeg var hjemme i pappapermisjon med Sofus, og han satte opp helt konkrete rammer for arbeidet: Skriv en blokk mens han sover morgenlur (1 time). Tenk videre til neste blokk på formiddagstur (1 time). Start med neste blokk i morgen.

Det skapte et driv i skrivingen som jeg tror merkes.

Jeg er kanskje litt overrasket over at du skjønner, eller at teksten din skjønner, hvordan det er å være fanget i en mannlig definisjonsmakt, der alt som sies og gjøres mot henne kan rettferdiggjøres, mens det kan virke som om hun selv ikke har noe språk å forsvare seg med. Tenkte du noe over hvordan du selv brukte språket ditt for å beskrive det?

Ja, hele veien.

Jeg var vel inne på det; den måten å tenke på, å skrive på, er grunnsteinen i denne teksten. En tidlig leser nevnte at denne konsekvente bruken av språket er både det som skaper rytme i fortellingen, og som gjør at den utvides til å handle om mer enn bare et selfangsttokt.

Det er flere eksempler underveis på at den måten mennene om bord forholder seg til den kvinnelige inspektøren, er med på å forsterke hennes egne følelser av usikkerhet. Det får henne til å tvile på seg selv, og sin egen kompetanse. Og til en viss grad gir det henne en økende grad av paranoia.

Samtidig, når det gjelder definisjonsmakt: Det er ikke begrenset til mannskapet. Også i de situasjonene som foregår «rundt» historien, som ikke skjer om bord, møter hun den samme måten å forholde seg til henne som kvinne på. Det virker bare ikke like nakent.

For meg var det viktig at følelsene hennes til slutt flyter nesten sammen, også for leseren. Det er et språklig grep jeg var veldig konsentrert om.

Kanskje har det noe å gjøre med at jeg nettopp ble mamma, men jeg får ordentlig vondt av de selungene. Hvordan var det å skrive de scenene?

Du, det var ganske sært, skal jeg si deg, og jeg skjønner hva du mener i forhold til det å nettopp ha fått barn. Jeg skrev som sagt dette mens jeg var hjemme i permisjon, på en tid hvor minstemann nettopp var i gang med å åle seg rundt omkring på gulvet, og hvor han i lengde og tyngde minnet ganske mye om, ja, nemlig…

Akkurat den biten var litt merkverdig.

Når det gjelder det fangsttekniske, finnes det mye kildemateriale og rapporter, så det å rent faktisk bygge dette ut, å gjøre prosa av det, var greit. Men, når det er sagt: hvis man ikke får vondt av selungene, er man en ganske hard person, da!

I hvor stor grad forbinder du overgrepene som blir begått i denne boken med noe mannlig? Et sted i boken beskriver jegerne selv skytingen som en drift som de har rett til å få utløp for. Hva tenker du om det?

Jeg tenker som du gjør, at jegerne og fangstmennene i denne historien, mener de har rett til å få utløp for ganske primale drifter. Det gjør dem farlige, ikke minst fordi havet rundt dem i deres øyne opphever en del regler og normer.

Men hvis dette er noe mannlig dreier det seg i så fall om noe karikert og stereotypt mannlig. Uten å gjøre det til noen vesentlig diskusjon, tror jeg til en viss grad det også henger sammen med demografi, altså et slags bevissthetsnivå om hvem du er, hvor du er og hva du gjør.

Den korte historiedrevne litteraturen er full av denne type mannlig oppførsel; både Hemingway og McCarthy er ofte barsk og såkalt mannlig, fortellinger fra mannens urokkelige synsvinkel. Det er interessant å se hva som skjer hvis du snur det perspektivet, men beholder miljøet, så og si.

Ser du noen sammenheng mellom måten de behandler dyrene på og den formen for trakassering den kvinnelige inspektøren på skipet utsettes for?

Jeg vet ikke.

Jo, det er en slags selvrettferdighet der, en form for rettmessighet og berettigelse i forhold til å gjøre som de gjør, både når det gjelder behandling av selene og inspektøren. Det toktet jeg skriver om, preges av en machokultur, som jeg ikke tror er veldig overdrevet. Hvis du leser mellom linjene i enkelte fangstrapporter, sitter du igjen med et ganske klart inntrykk.

Tidvis falt disse beskrivelsene i hverandre for meg. Det var som om det de gjorde mot selene ble en fysisk krenkelse av henne. Var det bevisst eller var det en slags overraskelse som skjedde i språket mens du skrev?

Det var med fra starten. Jeg hadde en veldig klar idé om hvordan sårbarhet kunne formidles i disse omstendighetene, og måten krenkelsene – fysiske og psykiske – flyter i hverandre, utgjør sånn sett en bevisst rytme i historien.

Samtidig er denne vekslingen ganske opplagt: Inspektøren er der for å dokumentere hendelser som for de fleste ville oppleves som voldsomme, det er en jobb som gradvis undermineres av hennes egen tvil, og hennes egne opplevelser. Det farger naturlig nok hennes rapportering underveis.

Det er en veldig filmatisk bok, er det ikke? Jeg ser den som i filmscener og får noen assosiasjoner til Roman Polanski. Det finnes en film der Catherine Deneuve er stengt inne i et hus kontrollert av maskiner. Er du inspirert av film?

Jeg er enig i at boken er filmatisk, det henger igjen sammen med strukturen, tror jeg. Historien er såpass klart satt sammen av scener, og fortelles i et «filmatisk» språk. Omgivelsene – havet, himmelen, motordunkingen og sånt noe – bidrar til den følelsen.

Jeg tenkte film da jeg skrev akkurat denne boken, men jeg vet ikke hvor mye jeg gjør det vanligvis.

Jeg er nok tilbøyelig til å si at jeg i mye større grad er inspirert av litteratur enn av film, og at det primært henger sammen med hvordan man som forfatter må tenke for å nå gjennom med den historien man skriver. En scene eller en passasje i en roman formidles jo gjennom ord; du har ikke noe kamera, og hvis man tenker rent bildemessig blir det veldig fort veldig daft.

Hva slags erfaring har du selv med skipsferder på islagte hav? Jeg får inntrykk av at den er ganske god.

Ingen. Jeg har primært erfaringer fra Blindern, for å være helt ærlig.

En av konfliktaksene i Vestisen dreier seg om denne motsetningen; utdanning kontra barskt, ufaglært arbeid.
Samtidig er jeg vokst opp ved kysten, og kommer fra en familie av båtbyggere, hvalfangere og loser, med de historiene og beretningene det medfører. Det er mye av det jeg beskriver i Vestisen som overhodet ikke kjennes fremmed for meg.

Redaktøren din sier at du har vært på Grønland. Hva hadde det å si for at denne boken ble skrevet?

Jeg fikk et reisestipend fra forfatterforeningen som tok meg til Grønland for noen år siden, men det var med et annet utgangspunkt enn Til Vestisen. Tanken var å gjøre research til en bok jeg jobbet med, hvor tematikken lå tettere på klimaforandringer. Det gjorde at jeg ble med klimaforskere fra Nuuk Basic – et tverrfaglig, arktisk forskningsmiljø – inn i fjordene for å måle metanutslipp.

Jeg er usikker på om besøket er avgjørende for at boken ble skrevet, jeg tror den hadde kommet uansett, men det er klart at opplevelsene der oppe har hatt betydning i forhold til mye av det jeg skrev. Til Vestisen er en roman hvor omgivelsene er viktig; lyset, monotonien, hvordan store masser av is oppfører seg i hav, isens lyder, temperaturforandringene… Det er klart jeg ikke kunne skrevet det sånn jeg har gjort nå, uten selv å ha sett det.

Dessuten henter jo bokens siste del, som foregår i Nuuk, mye fra oppholdet.

Vi lever i skumle tider. Tror du at menneskeheten er på vei i feil retning?

Nei, det tror jeg ikke.

Det er utfordringer, og hvis vi ser på klimaforandringene, så er det en type utfordring vi ikke har stått ovenfor tidligere: en langsom og livsfarlig krise. Jeg tror det umiddelbare er det foretrukne, og at det gjør gjenvalg viktigere enn standpunkt. Det er det som i tilfelle er det skumleste, men det også kan endres.

Mennesker har kanskje forbedringspotensiale, men kan menneskeheten bli bedre tror du?

Ja, selvsagt!

Hvis vi ser på vitenskapen, er det lett å glemme hvor store skritt som er tilbakelagt bare i løpet av de siste femti årene. Det er ingen proporsjonalitet mellom tid og utvikling, og så lenge et område på størrelse med Danmark, fylt med solcellepaneler, kan forsyne hele verdens energibehov, tror jeg ikke det er løsningene det står på.

All right; Jens Stoltenberg klusset det litt til for seg da han omtalte Mongstad som et månelandingsprosjekt, men analogien er fin, den. Månelandingen er et ypperlig eksempel hvor urealistiske ting som kan oppnås på kort tid, om målet er det samme for alle de involverte.

Det er et par ting, fra det forrige århundret, som gjør meg trygg på at vi blir bedre, heller enn verre. Astronauter og det humane genomet: To eksempler på riktig retning!

Tror du at litteraturen kan gjøre noe? Kan den gjøre oss bedre? Få oss til å forstå andre perspektiver.

Jeg tror ikke litteraturen kan gjøre oss bedre, men jeg er helt overbevist om at den kan bidra til nye perspektiver. Litteraturens vesen er å forme nye perspektiver.

Du kan også høre Bokprat med Tor Even Svanes i samtale med Anette Garpestad HER eller i iTunes. 

I 2009 ble den 19 år gamle norske utvekslingsstudenten Monika Kørra dratt inn i en varebil på vei hjem fra fest i Dallas Texas og brutalt voldtatt av tre menn. Boken hennes, Bryt stillheten, er en kamperklæring mot tabuene som hindrer oss i å snakke høyt om en av verdens største menneskerettighetsutfordringer, nemlig vold mot kvinner.

Fy Skam!

Vi står der midt i bakgården, fengselsvakta plaprer i vei om hvor stor prosentandel av fangene som sitter inne for overgrep mot mindreårige.
Jeg kunne ikke gjentatt tallene for fokuset mitt er ikke lengre på han, men på dem. De går forbi oss, på rekke og rad med kjetting rundt beina iførte oransje fengselsdrakter, samtlige snur seg mot oss. Jeg forsøker å rette blikket ned i bakken, men alle kommentarene og plystringen gjør at jeg mister kontrollen over eget blikk.
Det blir satt i dem i sinne; i redsel. Følelsene er i ferd med å ta overhand. Det er som om noen tar tak rundt halsen på meg og grepet sakte men sikkert blir strammet til.

Jeg lukker øynene og mobiliserer alle krefter for å stenge lydene ute. Fy søren jeg blir kvalm. Jeg rister desperat løs på armene som om det skal hjelpe med å kvitte kroppen av med noe som sitter dypt inni meg. Jeg trekker pusten så godt det lar seg gjøre og plutselig er det en ny følelse som overskygger alt annet. Jeg kjenner jeg får frysninger og at ansiktet mitt transformeres til et stort smil. Fengselsvakta tror vel det er i ferd med å klikke for meg, men han skulle bare vist hvor takknemlig jeg er.
Tenk om voldtekten hadde funnet sted i Norge, da kunne jeg risikert å møte disse menneskene ute på gata igjen etter bare noen få år. Men jeg, jeg er fri, mine overgripere sitter inne på livstid. Plystringen, kommentarene og handlingene deres kommer aldri utenfor disse fire veggene.

To år tidligere hadde mine overgrepsmenn fått sin fortjente straff. Det er fem år siden nå, men jeg husker det som om det var i går, hver minste detalj.
Vi satt der i rettssalen, 11th floor of Frank Crowley Courts Building, hele familien. Vi var like urolige alle sammen, skulle jeg få livet tilbake eller skulle jeg leve i redsel til evig tid? Juryen var enstemmige; skyldig, skyldig, skyldig, skyldig, skyldig, skyldig, skyldig, skyldig, skyldig, skyldig, skyldig, skyldig. Enkelte av dem lettet nesten fra stolen i det de strakk armen høyt opp i været. Så det var ingen tvil, skyldig var han. Men så var det opp til dommeren hvor lang straffen skulle bli. Hun så kald ut der hun satt å se ned på oss andre i rettssalen, helt uberørt liksom. Jeg holdt et fast grep om hendene til mamma og pappa. Jeg har alltid hørt at jeg har et blikk som kan drepe, men i forhold til hennes, dommeren, tror jeg ikke blikket mitt virker veldig skremmende. Hun satte blikket rett i ham i det følelsene og ordene hennes fikk løpe fritt gjennom rettslokalet.
“Du fortjener ingen plass iblant oss, men bak lås og slå resten av livet.” Livstid; var det sant? Livstid? Slik at han aldri kan komme etter meg og skade meg igjen? Er jeg fri?? Jeg er av den typen som ikke kan fordra å vise følelser i all offentlighet, men for en gangs skyld greide jeg å gi slipp på denne kontrollen. Tårene bare strømmet på, av glede og av lettelse.

Norske strafferammer tar mer hensyn til overgriperen
Amnesty International anslår at det hvert eneste år er mellom 8000 og 16000 kvinner som blir utsatt for voldtekt eller forsøk på voldtekt i Norge.
Jeg ber for at disse kvinnene skal få livet sitt tilbake på samme vis som jeg har fått, men slik er ikke virkeligheten i Norge.
Norske strafferammer tar mer hensyn til overgriperen og å verne om dennes rettigheter, enn å gi offeret livet tilbake.
Hva er den fortjente straff for voldtekt? I følge den norske straffeloven følgende:

«Voldtekt Straffes etter straffeloven av 1902 § 192 med fengsel inntil 10 år, men minst 3 år og maksimalt 15 år bl.a. dersom den seksuelle omgangen var samleie. Hvis fornærmede dør som følge av handlingen eller får betydelig skade på legeme eller helse, f.eks. blir påført venerisk sykdom, hvis det dreier seg om gjentakelse, eller hvis voldtekten er begått av flere i fellesskap eller på en særlig smertefull eller krenkende måte, kan fengsel mellom 3 og 21 år idømmes».

Og hva skjer i praksis?

Selv om strafferammen for voldtekt er satt til maksimalt 21 års fengsel viser en gjennomgang av 42 dommer for overfallsvoldtekt et helt annet bilde.
Det øvre sjiktet av strafferammen er så alt for sjeldent tatt i bruk. I en oversikt VG utarbeidet i 2011 kommer det frem at i 35 av dommene fikk gjerningsmennene i gjennomsnitt bare tre år og fire måneders fengsel.

Ettersom 70 prosent av de straffedømte prøveløslates etter å ha sonet to tredeler av straffen, er mange dømte voldtektsmenn utenfor murene etter drøyt to år i fengsel… To år!!!!

Kun timer etter at Monika Kørra ble sluppet løs av gjerningsmennene bestemte hun seg for at hun ikke ville være et offer, men en overlever. Les mer på www.monikakorra.org

Jeg kjenner jeg blir kvalm og sint på en gang! Og ufattelig trist med tanke på alle sjelene der ute som lever et liv i redsel på grunn av dette.

Jeg har vært heldig; så utrolig heldig for at overgrepet mitt fant sted i Dallas, TX. Takket være Amerikanske strafferammer lever jeg et liv i frihet, jeg føler meg både sterk og trygg. Hadde overgrepet funnet sted i Norge hadde livet mitt vært en helt annen virkelighet. Jeg kunne ha møtt mine overgripere på gata i dag. Jeg kjenner det knyter seg i bringen bare ved tanken. Men for meg er da bare å lukke øynene og se for meg Frank Crowley Courts Building.

Livstid – det er deres virkelighet. Frihet – det er min.

Fy skam Norge!

Kontrafaktisk tenkning er artig. Her er dagens utfordring: Hvordan ville musikkhistorien sett ut hvis det var David Bowie og ikke John Lennon som ble skutt i New York i desember 1980?

Spørsmålet er ikke tatt ut av det blå. Begge var bosatt i byen på det tidspunktet. Begge hadde bred erfaring med det vi må kalle «usunn» heltedyrkelse, som var det Lennon døde av. De hadde faktisk skrevet en låt om det sammen: «Fame — what you want is in the limo / Fame — what you get is notomorrow / Fame — what you need you have to borrow». Man ønsker selvsagt ikke død over sine helter. Men hvis så galt skulle skje, ville desember 1980 vært perfekt. 1970-tallet var over, og med det en kreativ seriedetonasjon David Bowie ikke skulle gjenta. Som ingen har greid å gjenta — vi må til 1960-årene og Bob Dylan (og hvorfor ikke Lennon selv?) for å se noe tilsvarende. Høsten 1980 ble verket kronet med Scary Monsters, et selvundersøkende og tilbakeskuende album.

I desember 1980 gikk også Broadway-forestillingen The Elephant Man mot slutten. Uten sminke eller maskering av noe slag, bare med stemmebruk og kroppsspråk, fremstilte han den voldsomt misdannede «elefantmannen» John Merrick, og de kresne New York-kritikerne jublet. Det var et forbløffende gjennombrudd på en ny arena, som Bowie typisk nok aldri fulgte opp. Han var 33 år gammel, Kristi alder. Hvis David Bowie hadde vært den som sto i veien for Mark Chapmans kule, ville han blitt husket som den aller største. Han hadde grunnlagt noe som hadde sterke likhetstrekk med en religion, gått lei og forlatt den. Det skjebnebestemte attentatet mot Bowie kom isteden i Oslo. Under en konsert på Frognerbadet i juni 2004 kastet en tankeløs «fan» en slikkepinne som ble stående mellom øyet og øyelokket på ham. Bowie ble rasende og øste ukvemsord fra scenekanten. Heldigvis traff vedkommende det «riktige» øyet, det som er av glass.

«Han der er unntaket. Han er mye smartere enn oss», sa min venn skribenten Sindre Kartvedt, da vi diskuterte popmusikk og popmusikere over en øl for ikke så lenge siden. David Bowie har utvilsomt en astronomisk IQ. Han har også utsøkt smak. I forbindelse med den store utstillingen «David Bowie is» i 2013 publiserte han i samarbeid med kanadiske kuratorer listen over sine 100 favorittbøker. Alt var der — Bulgakovs Mesteren og Margarita, Capotes Med kaldt blod og Tåpenes sammensvergelse av John Kennedy Toole. Orwell, Nabokov og Camille Paglia, The Great Gatsby, Iliaden og Madame Bovary. (Ungdomsfavoritten Nietzsche står derimot ikke på den modne Bowies liste. Det er noe som heter «too much, too soon».) Rockbiografier, nobelprisvinnere, tegneserier, mellomkrigshistorie og poesi. Et bibliotek for en ekte eklektiker.
Denne eklektismen var motoren i Bowies karriere. Han hentet litt her og litt der. Det vil ikke føre for langt å si «stjal». Men Bowie ble aldri tatt, som da George Harrison måtte gi fra seg halvannen million dollar for tyveriet av «My Sweet Lord».

Å skrive en hyllestlåt til den franske forfatteren Jean Genet («Jean Genie») som i virkeligheten kanskje handler om Iggy Pop — sånt er det ingen andre som gjør. Da punk var på alles lepper og King’s Road eksploderte i rosa og gulrotfargede piggsveiser (hva var Johnny Rottens frisyre annet enn en havarert Ziggy-sveis?), bestemte Bowie seg for å fornye popmusikken med inspirasjon fra Tyskland, lyden av Kraftwerk, Neu! og Can. Han lå alltid et skritt foran. Han var smartere enn oss. All denne lesingen ga frukter. I den grad man tør snakke om David Bowie som undervurdert, er det som tekstforfatter. Han hentet mye av språket og teknikken fra Bob Dylan, riktignok. Og når det knep, når ordene bare ville falle i slappe og forutsigbare mønstre, brukte han William Burroughs’ cutup-teknikk for å skape nye og uventede sammenhenger. De var alltid rike på bilder, assosiasjoner, referanser, intertekstualitet, myter, gåter …

Jeg har en gang skrevet en roman om en new age-aktig dommedagssekt som får tiden til å gå med fundamentalistiske lesninger av Bowies «Oh You Pretty Things» (fra Hunky Dory). Det var rent ut forbløffende hvor anvendelig Bowie var til dette. Det var jo brukskunst! Andre som ønsker å skape et tåkete verdensbilde fra bunnen av, anbefales å ta en titt på «The Bewlay Brothers» fra samme album.

Interessant, i dette perspektivet, at hos meg begynte det med et bilde i et jenteblad. Det sto på trykk i et av disse glossy popmagasinene det vrimlet av i 1973. De hadde navn som Popswop, Hits, Look-In eller Bravo (som er tysk og finnes fremdeles), og for en rockbevisst, forsøksvis mannlig 14-15-åring var disse forbudt smusslitteratur. Egentlig var de pinup-blader, fulle av dobbeltside-bilder av typer som David Cassidy, The Osmonds, Alvin Stardust, The Sweet og, hvis vi hadde flaks, et bilde av Suzi Quatro i åletrang skinnoverall. Bowie-bildet var fra Ziggy-perioden og hinsides outrert. Sminken så ut som om den var påført med gaffeltruck. Håret strittet knallrødt og øyenbryna var barbert bort. Det var kjærlighet, eller i hvert fall fascinasjon, ved første blikk. Jeg gikk ut og kjøpte den aktuelle singelen, som het «Drive-In Saturday» og muligens var litt for soft for min daværende smak. Jeg likte Sabbath og Zeppelin den gangen. (Siden har singelen fra Aladdin Sane blitt en av mine Bowie-favoritter.) Så det var ikke primært på musikalsk grunnlag jeg noen uker etter satte meg i stolen i unisex-salongen på Grorud Senter, pekte på de halvlange røde lokkene og sa «David Bowie!». Loddet var på alle måter kastet. Det var den vinteren jeg ble paria. Jeg hadde en kort, rød jakke i motorsykkelfasong med svarte slag av nylonpels, og med denne, Ziggy-sveisen og et par skjeve platåsko med grønne og lilla detaljer kunne jeg stoppe trafikken.

Fordømmelsen var fascinerende unisex, også den. De andre glitterrock-heltene, Sweet og Marc Bolan, for eksempel, lyktes bare å erte på seg guttene. Men Ziggy Stardust satte de unge jentene i affekt også. Hva handlet det om, bortsett fra at han var bedre til å sminke seg enn dem? Et snaut år etter «Drive-In Saturday» kom singelen «Rebel Rebel», som var en Bowie selv jeg kunne fatte. Den ble min nasjonalsang som femtenåring. Teksten, som passende nok handler om å være tenåring, går rett inn i det seksuelt tvetydige: «You’ve got your mother in a whirl/She’s not sure if you’re a boy or a girl». Dette til tonene av det beste riffet Rolling Stones aldri spilte inn. Her var det komplekse emner i spill. Bowies finstemte nese for kulturelle strømninger fortalte ham at 70- og 80-årenes slagmark kom til å bli spørsmål om kjønn og seksuell orientering. Det var gått tre år siden slaget ved Stonewall Inn i New York (juni 1969), og vestverdenens homser og transer prøvde ut friheten de hadde vunnet. I Norge var mannlig homofili forbudt frem til 1972.

Hvor homo- eller bifil var egentlig Bowie? Én ting er nå hva han tilsto i et intervju med Melody Maker i 1972: «I’m gay, and always have been, even when I was David Jones.» Noe annet er hva som har utspilt seg i praksis: To ekteskap, med Angie og Iman, samt en bredt publisert ungdomsromanse med skuespilleren Hermione Farthingale. Åpenbart kan vi regne inn et forhold til transseksuelle Romy Haag i Berlin. Men ingen menn.
En eventuell affære med Iggy Pop er temaet for en av rockfilmens mer bisarre lignelser, Bowiepastisjen Velvet Goldmine fra 1998, men filmen er neppe hva man kaller «hard evidence». Så spørsmålet er der: Kan det ha vært påtatt? Kan Bowie ha sett at denne rollen var ledig og grepet den? Og enda mer besnærende: Kan noe liknende ha inntruffet den gangen i kokaintåka rundt 1975, da han erklærte at «Jeg har sterk tro på fascisme»? Spekulasjonen har noe distinkt creepy over seg.

Saken er i hvert fall denne: David Bowie var opprinnelig — har han sagt selv — en ganske sky og sceneredd person, helt til han oppdaget maskens beskyttelse. Genistreken hans var oppfinnelsen av Ziggy Stardust i 1971/72. Før Ziggy var han bare en fremragende låtskriver, etter Ziggy en fremragende låtskriver pluss et performativt megamonster. «Ziggy» er den uforlignelige Iggy Pop, så klart. Men hvem var «Stardust»? Jeg har møtt ham også. I noen år pleide jeg å få julekort fra The Legendary Stardust Cowboy (Norman Carl Odom), psychobilly-pionéren som hadde en ørliten hit med «Paralyzed» i 1968. Jeg traff LSC i Oslo, der han strippet på scenen og oppførte sine merkverdige sanger om romfart og kjærlighet. (Odom skal også ha vært mannen som opprinnelig formulerte fyndordet «I’ve suffered for my music. Now it’s your turn.») Bowie og LSC var på samme plateselskap i 1970, og en amerikansk Mercury-funksjonær ga ham plata: «Du har vel sans for litt sånne sære greier?»
Jo, resultatet ble sært nok, et konseptalbum om en biseksuell rockstjerne fra verdensrommet og hans vekst og fall: «Ziggy really sang, screwed up eyes and screwed down hairdo/Like some cat from Japan».

Verden ble aldri den samme igjen. Ziggy brøt gjennom en eller annen mur, ble en science fictionoperettefigur i en lignelse om stjernestatus, individ og fans. Og verdens undergang, selvfølgelig. For David Bowie er alt annet enn verdens undergang falsk moro. I finalen «Rock’n Roll Suicide» blir han slitt i stykker av sine tilhengere, som Orfeus i den greske myten. Eller som John Lennon.

Paolo Hewitt, forfatteren av Bowie – Album for album, har utgitt et tyvetall bøker om blant annet Beatles, Oasis, Paul Weller og klesmoter i britisk fotball. I 2010 lanserte han sin egen strikkegenser-kolleksjon(!). Rundt 1980 tilhørte Hewitt gullalder-generasjonen i den britiske musikkavisa New Musical Express, og hang også med til det jeg vil kalle NMEs dekadente fase, da enhver artikkel om ukens mest snappy popsingel måtte innledes med et sitat fra (de franske filosofene) Roland Barthes eller Jean Baudrillard.

Hans bok om David Bowies albumproduksjon er heldigvis ikke slik. Hewitts brede kulturhistoriske perspektiv og det ofte unike bildematerialet gjør dette til et funn først og fremst for platesamlere, men boka lar seg også lese som biografi. Du er hva du lager. «I am what I play», som Bowie sang i 1979. Paolo Hewitt er en generøs popkronikør. Til og med om Bowies absolutte kunstneriske lavpunkt, albumet Never Let Me Down fra 1987, der anstrengelsen for å tekkes de store massenes smak får skamrødmen til å flamme i kinnene, finner Hewitt noe hyggelig å si:

«It did very well in Scandinavia.»

Denne teksten er skrevet som forord til den norske utgaven av Paolo Hewitts bok Bowie – Album for album. Bildene i innlegget er også hentet fra den. 

I Norge mobbes mellom 40–60 000 barn daglig eller ukentlig. Nok en tragisk barnesak viser hvilke fatale konsekvenser mobbing kan få. Uten å kjenne historien om 13-åringen som nylig døde av anoreksi, angivelig utløst av mobbing, annet enn gjennom mediene, aner vi nok en historie om unnfallenhet, manglende handlekraft og fravær av kunnskap om barn og barns rettigheter hos aktuelle instanser.

Det gjelder i første rekke skolen og helsevesenet. Men også deler av forvaltningen, som skal være både kontroll- og klageinstans. Kritikken rammer i dette tilfellet skolefolk, helsearbeidere og ansatte hos Fylkesmannen i minst to kommuner og samme antall fylker. Og våre politikere. Hva med moren? Det tegnes et bilde av en fortvilet mor som har kjempet mange og lange kamp mot enkeltpersoner og «systemer», kronet med avmakt og til slutt tap av en ung datter. Det svir å tenke på det..

- Det hjelper ikke å si ifra, de gjør ikke noe uansett, var noe av det siste 13-år gamle Odin sa før han avsluttet sitt eget liv i mars 2014. Odin var også et mobbeoffer. Odins mamma, Katrine Olsen Gillerdalen, har modig fortalt om sine og sønnens opplevelser gjennom boken Odin. En mors kamp for sin sønn (2015). Dette er en historie om maktesløsheten man kjenner når man ikke blir hørt, og om systemer som ikke ivaretar verken barn eller foreldre. Hun har også skrevet artikkelen Odin – min sønn – mitt barn på forlagsliv.no. Hennes inderlige håp er at andre familier ikke skal oppleve det samme og at barn må bli sett og tatt på alvor. Moren til den 13 år gamle jenta som døde for vel en uke siden, skal fortvilet ha søkt råd hos Odins mamma..

En annen mor, Ann Kristin Liland, opplevde at sønnen Robert gikk fra å være en populær og fornøyd gutt på barneskolen, til å bli en nedbrutt og traumatisert tenåring etter flere års mobbing på ungdomsskolen. Ann Kristin Liland har, som Odins mamma, også gjort dyrekjøpte erfaringer i møtet med skole, kommune, politi og støtteapparat forøvrig. Også hun har tatt belastningen ved å rope et varsku, gjennom sin bok, Alle mot en. En historie om mobbing, mot og styrke, der hun gir konkret informasjon og gode råd om hva du bør gjøre hvis barnet ditt blir mobbet. Ikke minst tydeliggjør hun hvilke rettigheter barn og foreldre har, og hva man kan forvente og kreve av skolens ansatte og kommunens ledelse. Som ung voksen har Robert fått hjelp til å reise sak mot Søgne kommune for senskadene mobbingen har påførte ham. Kommunen ble dømt, og Robert fikk erstatning, men han vil alltid bære med seg en tung bør..

Advokat Thea W. Totland, spesialist på barns rettigheter, har med sin bok, Barneadvokaten (2012), laget en oppslagsbok for yrkesgrupper som på ulikt vis befatter seg med barn. Boken tar opp de vanligste spørsmålene knyttet til barn og jus, fra helsetematikk til skolespørsmål. Totland er også medansvarlig for Stiftelsen barnas rettigheter, som arbeider for å styrke barns rettsstilling i det norske samfunn. Dette er en viktig bok for fagpersoner som jobber med barn uten å ha noen juridisk kompetanse.

Søndag 10. januar hadde psykiater Finn Skårderud, vår antatt fremste spesialist på spiseforstyrrelser, en tankevekkende kronikk i Aftenposten under tittelen Barnet, angsten og maten. Der skriver han blant annet dette, som jeg mener har gyldighet uansett årsak til at et barn, og dermed en familie, rammes av en krise og trenger hjelp. Og det er kritisk når et barn blir traumatisert på grunn av mobbing:

«Når man som fagperson møter slike barn og deres familier, er det viktig å forstå at det er krise. I kriser vil fornuftige foreldre kunne opptre ufornuftig, og de trenger respekt, forståelse, støtte, trøst og kyndig veiledning. Og fagkompetanse er ikke bare kunnskap om forskjellige former for forstyrret spising, men også kompetanse til å møte familiene og ikke minst barna…».

Vi får neppe vite fullt ut hvordan 13-åringen som døde av anoreksi nyttårsaften opplevde sine møter med skolefolk og helsearbeidere da hun trengte dem mest. Det refereres blant annet til et tidligere opphold på Sykehuset Buskerud, som medvirket til at hun angivelig heller ville stikke ut øynene sine enn å bli lagt inn igjen der. Dette burde mane mange til ettertanke.

TIMELANGE SIGNERINGSKØER FOR LUCINDA RILEY. Etter intervju om den nye romanen, Stormens søster, i Cappelen Damm-huset var det nesten endeløse køer av begeistrete lesere som ønsket signering.

Lucinda Riley tar Norge med storm. Hennes Norgesbesøk startet med en medielunsj på Cafe Engebret i dag, og så var det en festaften i Cappelen Damm-huset i kveld. I morgen står Troldhaugen og Grieghallen i Bergen for tur.

I Lucinda Rileys nye roman, Stormens søster, utspiller handlingen seg både i Kristiania og i Bergen. En del av historien dreier seg om urpremieren på Peer Gynt i 1876 på Christiania teater. Det lå der Samfunnsmuseet ligger i dag. I romanen, men også i virkeligheten, var det en såkalt spøkelsesstemme som den gang sang «Solveigs sang» i Peer Gynt, fordi skuespilleren som hadde rollen som Solveig, ikke kunne synge bra nok. I Stormens søster er det Rileys hovedperson Anna Landvik som har denne nydelige sangstemmen og som står i kulissene og synger. På teateret treffer hun også en Peer Gynt-aktig fløytespiller og komponist. Han heter Jens Halvorsen og er virkelig en pikenes Jens. De har sin første ordentlige flørt på Cafe Engebret, så derfor var selvsagt medielunsjen der.

NYDELIG GRIEG MUSIKK. Sveinung Bjelland er en av Norges fremste pianister, og han spilte lyriske stykker av Edvard Grieg. Grieg har en viktig rolle i «Stormens søster»

I kveld har vi hatt en helaften med intervju med Lucinda Riley og Grieg-musikk tolket av en av Norges fremste pianister Sveinung Bjelland i Cappelen Damm-huset. Det var kjempestemning og fult hust, og det  hele endte  i timelange køer for å få signert bok av den forfatteren som selger flest bøker i Norge akkurat nå.

I morgen går ferden til Bergen, så bor du i Bergens-området kan du komme til lobbyen i Grieghallen og oppleve Lucinda Riley og enda en av Norges beste pianister Jarle Rotevatn kl 1830.

KONGEPARETS 25-ÅRSJUBILEUM
Som Snåsamannen: Flinke til å drive med den tingen som vi egentlig ikke tror på.

BOWIE
Det var varmt i været, mai 1978, og jeg hadde kjøpt Heroes dagen før. Min bibel The New Musical Express hadde utropt den til årets album, og jeg hadde fortsatt ikke hørt den, ville spare. I stedet hadde jeg tatt bussen til Arendal for å gå på kino. I utgangspunktet én film, men om det lot seg gjøre, to. Rutetabellen sa at det kunne holde. Jeg tok sjansen. Etter den andre filmen hadde siste buss nettopp gått, og det var natt. Så jeg gikk under tvil kjøpe en pølse på et gatekjøkken som ville stenge, før jeg gikk hjem til fots, tilbake til Grimstad. Langt, etter hvert kaldt, sko som gnog. En og annen bil, ingen som ville ha med en haiker så seint. Kneppet jakka helt opp og tok en lur på en knatt over veien. Haltet videre og så sola stå opp. Låste meg inn før halv seks. Mormor og morfar var ikke hjemme, og jeg hadde huset for meg selv. Fylte en gul plastbalje med varmt vann og plasserte den på teppet foran sofaen. Satte på side 1. Hørte musikk som ikke lignet på noe jeg kjente. Dro opp føttene, tørket dem, snudde plata. Etter side 2: Tørket føttene igjen, snudde plata igjen, lyttet forfra.

RAIF BADAWI
Fredag 8. januar var det ett år siden Amnestys første demonstrasjon for Raif Badawi, foran den saudi-arabiske ambassaden. Alle som har holdt appell i løpet av det året, var invitert og bedt om å ta med seg en ting som symboliserer frihet. Jeg tok med en gummihjerne som jeg fant på TGR da jeg så etter en stor blyant. Sikkert like greit, siden Lars Vaular, som la fram sin medbrakte gjenstand rett før meg, hadde gått for en kulepenn. Kom for seint gjorde jeg også. Heldigvis begynner få ting til oppsatt tid.

Science fiction Diktning om mulige fremtider, basert på forlenging og overdrivelse av samtidens virkelighet, se også -> Rutetabellen for 13-trikken

TING JEG DRIVER MED
Mitt teaterstykke Mord over en lav sko (utgitt i samlingen Fire stykker [Cappelen Damm, 2011]) hadde sin utenlandspremiere i fjor, da amatørensemblet Take Two Theatre satte det opp i Timmins, Canada. Denne våren vil det samme stykket kunne oppleves både i Thame, England og – særlig spent på denne – Wagga Wagga, Australia. Et stykke vest for Sydney, i tilfelle noen forvekslet det med andre Wagga Wagga-er. Kanskje også Swaffham, England, i en oppsetning som i fjor ble utsatt pga «technical and personal problems». Høres ikke bra ut, og jeg håper alle involverte parter har det bedre nå.

TING JEG IKKE DRIVER MED
Har ikke publisert noen Muhammedtegninger denne uka heller, så jeg er visst fortsatt mot ytringsfrihet.

PUPPESTUNT FOR FEMINISME?
Noen av oss sliter med å opparbeide et naturlig forhold til kunstige bryster.

VELKOMMEN TIL NORGE, ELLER KANSKJE IKKE, 1
Sylvi: Ikke bære asylsøkere på gullstol inn i landet
Erna: Hverdagsintegrering
Tilby en pinnestol? Jeg er usikker.

VELKOMMEN TIL NORGE, ELLER KANSKJE IKKE, 2
Nøkkelen er å kombinere hverdagsintegrering med hverdagsutsending til Russland.

SETT, FILM:
Star Wars: The Force Awakens
Dette fremstår som resultatet av komitéarbeid. Det er lite som er feil, til gjengjeld har man vært så opptatt av å gjøre ting riktig at handlingen er blitt en parafrase over Star Wars-filmen fra 1977. Jeg fikk mer gåsehud av traileren.

Whistle and I’ll come to you (dvd)
BBCs første spøkelseshistorie til jul, fra sekstitallet. Svarthvitt og knirkete med en genuint skummel undertone. I hvert fall fram til det siste minuttet. Jeg anbefaler å ikke se slutten.

Artists and Models
En film om at Jerry Lewis skjærer ansikter. Grimaser må ha vært morsommere på midten av 1900-tallet enn det er nå. De største komikerne brukte alle først og fremst grimaser som komisk virkemiddel: Lewis, Danny Kaye og Lucille Ball. Selv komisk dansing inneholdt grimaser, jf. Gene Kelly: Hjulbeinte «sjømann»-trinn, hatten ned i panna, skjeling, tunga ut av munnen. Grimasen som komisk undersjanger ble holdt i hevd av Jim Carrey til inn på 1990-tallet. Her i landet kan det virke som om den forsvant allerede med revyen. Det kan være på tide at noen gir grimasen en ny sjanse, for å se om den kan ha noe komifaglig for seg.

Cinderella
Fuglekikkere
Stem nei!

SETT, TV:
Sherlock – julespesialen
Som et Moebius-bånd, en historie som dreier seg om seg selv. Sherlock tar heroin for å drømme en drøm hvor han drømmer om sin våkne tilstand og tilsynelatende er i stand til å påvirke den. Men bedre enn Inception, siden ingen denne gang ba meg heie på en industrispion som jobber for storkapitalen. Uklart: Hvorfor Mycroft vil spise seg i hjel for å vinne et veddemål. Og hvorfor Mycroft pålegger Holmes å ta lady Carmichaels sak når feministene ifølge Mycroft og senere historie uansett skal og må vinne frem. Det vi lærte: Redbeard er ikke bare navnet på hunden. Og Moriarty er død, men har satt i gang prosesser som fortsatt vil påvirke Sherlock/London/verden. Moralen var heldigvis klar: 1) Narkotika hjelper deg å løse problemer. 2) Kvinner dreper for å få makt, og de er i sin fulle rett.

The Muppets’ Christmas Carol
Walt Disney-dokumentar i 4 deler

På kongelig varieté
Konferansier Jack Whitehall var så frekk med prins Harry som man kan være når man stiller opp for et arrangement som har de kongelige som sine høye beskyttere. Litt som å gå rundt juletreet, men synge tulletekst til sangene.

Ninas barn
Nina Grünfelds dokumentar om Nina Hasvold, som satte sitt eget liv på vent for å redde jødiske barn før og under andre verdenskrig. Hver gang jødeforfølgelsene kommer opp, spør man: Hvordan kunne de andre, naboene, folk flest la det skje? Og hver gang: Er vi bedre enn dem?

SETT, SERIER:
Penny Dreadful, sesong 2 (dvd)
Fortsatt stilig. Men stillestående.

Tyskland 83 E01-03
Mammon S01 E01-04
The Americans S01 E01

Serier hvor typiske spenningskarakterer gjør sånt som typiske spenningskarakterer gjør, på den måten typiske spenningskarakterer pleier å gjøre det. Ingen Sherlock blant disse. Når dramaturgien har glattet ut alle rynker, er det eneste målet på kvalitet i serier som dette, hvor effektive de er. Om de skaper spenning og holder på interessen. Og i alle tre tilfeller må jeg innrømme at svaret foreløpig er ja. Og at av disse er det Mammon som foreløpig byr på flest overraskelser.

LEST:
Askildsen: Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten, Et stort øde landskap, Hundene i Tessaloniki
Seeley, Norton: Revival (tegneserie)
Saabye Christensen: Magnet
Hazeley, Morris: The Ladybird Book of the Mid-Life Crisis
Julehefter
Hay: The Santa Klaus Murder

Daub, Kronengold: The James Bond Songs. Pop Anthems for Late Capitalism
Forfatterne plasserer «Goldfinger» i mordballadetradisjonen og sammenligner den med «Mack med kniven», og utnevner «Nobody Does It Better» til tidenes beste Bond-låt. Pluss interessant rehabilitering av Madonnas «Die Another Day».

Housman: Last Poems
Vakre og triste dikt som rimer, om falne i krig, den engelske landsbygda og tida som går. Kjøpt fordi Morrissey siterte ham i sin Autobiography.

Metahaven: Can Jokes Bring Down Governments?
Kort, omstendelig og uklart tenkt. Kortversjonen: Kapitalismen må styrtes. Memer virker. Vitsen vinner. Kortereversjonen: Ja.

Nordberg: Døden i kiosken. Knut Gribb og andre heftedetektiver
Vegenor: Argus-øyet
Vest: Vampyrens natt

UBER
Må det være lovlig fordi det er mulig? Vi kvier oss fortsatt for å legalisere butikktyveri. Og i motsetning til musikere kan drosjesjåfører ikke kompensere for tapt inntekt ved å holde flere konserter.

SÅNT JEG VISSTE FRA FØR
Mord på vakre mennesker får mer spalteplass enn andre mord.

NYTT PÅ UTENLANDSK
Steen & Strøm forteller at SHUTUP The sale is here og SAY WHAAAT The sale is here. Jeg oppfordrer alle som handler på Steen & Strøm til å snakke fransk, tysk, spansk, urdu eller kinesisk til betjeningen. Hvis kommunikasjonen bryter sammen, sier man, på norsk: «Å unnskyld, jeg trodde dette var en internasjonal forretning». Det vil neppe endre deres plakatpraksis, men kanskje glede deg selv og noen få andre når du senere forteller om det.

Innlegget Bowie, puppestunt og Wagga Wagga dukket først opp på Forlagsliv.

I forrige uke var Lucinda Riley på norgesbesøk, og på fredag føyk hun til topps på Bokhandlerforeningens bestselgerliste. Da Riley var barn, var faren hennes flere ganger i Norge. Hjemme igjen hos Lucinda fortalte han om at han hadde vært i verdens vakreste by, Bergen, og vært «on the top of the world». Her er noen bilder fra Lucindas «Top of the world tour»:

Innlegget Lucinda Riley «Top of the world tour» dukket først opp på Forlagsliv.

Akkurat nå arrangeres #Klimafestivalen med arrangementer over det ganske land. Det er ikke alltid så lett å forstå alt vi hører om de prosessene som foregår rundt oss, og som kan vise seg å få enormt store konsekvenser for menneskeheten. Men Dag O. Hessen gjør det forståelig! Se denne lille filmen, som er illustrert og animert av Flu Hartberg, så får du på en enkel måte presentert alt du trenger å vite om Karbon.

Les mer om dette fascinerende grunnstoffet i C Karbon – en uautorisert biografi.
I denne boken får Karbon nå sin første uautoriserte biografi, og det er gode grunner til det. Karbon er livets sentrale element, og det meste av livsprosessene i oss og omkring oss involverer karbon i eller annen form. En uformell, kunnskapsrik og personlig engasjert bok fra landets kanskje beste formidler av forskning og vitenskap.

Innlegget Dag O. Hessen: Karbon på 5 minutter! dukket først opp på Forlagsliv.

Axel Rios er en kunstner fra Santiago, Chile. Han har bodd i Norge i ni år. Han bor i Tysvær, i nærheten av Haugesund. Han bor i et hus hvor inngangsdøren er grønn, og alle veggene er fulle av vakre malerier. Han har en nydelig familie. De lever omgitt av kyr og klangen fra sauebjeller om sommeren. Det er fjorder der, små innsjøer, skog og fjell, bare et steinkast unna.

Og det er Axel som har designet omslaget til OG.

Axel skulle lage noen forslag til omslaget. Da han hadde lest hele teksten til romanen, sa han at han ble så opptatt av bestemor-karakteren Lola, at karakteren hadde vekket minner fra hans eget liv. Han fortalte noen morsomme og sterke anekdoter om kvinner i familien hans. Jeg fortalte at min bestemor Lola var hele grunnen til at OG–teksten ble satt i gang. At jeg ville si noe om min bestemor. Om denne modige og sterke kvinnen i familien min.

Noen dager senere sendte Axel noen forslag til omslaget. Blant disse var et ansikt som var tegnet oppå en pappeske. «Hva synes du om noen dyr oppå ansiktet?» spurte han. «Om jeg tegner noen dyr som dukker opp i romanen?» Jeg svarte at det hørtes spennende ut. At han kunne prøve, og at vi kunne se på det sammen.

Noen dager senere fikk jeg ansiktet i forskjellige versjoner: ansiktet med apen, krokodillen og frosken … Jeg likte godt versjonen med fuglen og apen. Axel likte også godt denne kombinasjonen. Han sa: «Det gjør sikkert ikke noe at denne fuglen ikke har noen spesiell rolle i romanen?» Jeg svarte at det var fugler i teksten, at det gikk helt fint.

«Det er en morsom historie rundt denne fuglen her, skjønner du,» sa Axel plutselig. «Kvelden jeg satt og tegnet dyrene som kunne bli med på omslaget, jobbet jeg til seint på natt. Jeg søkte på nettet etter ‘dyr’ og ‘Nord-Argentina’. Jeg var ute etter ‘aper’, ‘krokodiller’, ‘frosker’ og ‘ugler’. Jeg fant noen som var så fine som jeg printet ut, slik at jeg kunne tegne etter dem. Da jeg skulle laste ned en ugle, kom denne lille brune fuglen opp på skjermen. Jeg tenkte at jeg ikke ønsket å printe ut denne fuglen, fordi den ikke var så spesiell, og den var heller ikke nevnt i boka på noen måte. Jeg jobbet til nesten klokken to på natten, og jeg var så trøtt. Jeg bare lukket maskinen og la meg. Dagen etter, da jeg åpnet maskinen igjen, var bildet av den lille fuglen det første som dukket opp! Jeg lo og snakket til den lille fuglen: ‘Ja vel, lille deg! Du vil snike deg med i boka til Veronica? Det går ikke! Du kan ikke være med! Dessverre!’ Det ville nesten vært komisk om jeg skulle velge denne lille, litt kjedelige brune fuglen! Det var så mange andre fugler med utrolig flotte farger på de sidene om dyr fra Nord-Argentina. Jeg tegnet den lille brune fuglen raskt på et lite ark, bare for å bli ferdig med den. Senere ba jeg datteren min hente avisen fra kontoret mitt. Da tok hun med seg avisen og mange andre papirer som lå på skrivebordet, blant annet tegningen av fuglen. Jeg måtte le og snakket med min kone om dette. Om den lille fuglen som absolutt ønsket å snike seg inn i romanen til Veronica. Kona mi sa: ‘Hva slags fugl er det? Vet du navnet på fuglen?’».

Axel svarte kona si: «Det er en ‘hornero’.»

Da Axel hadde fortalt historien ferdig og han sa ordet «hornero», fikk jeg gåsehud. Jeg måtte sette meg. ‘Hornero’ var nemlig favorittfuglen til bestemoren min! Axel ble stille i telefonen da jeg fortalte ham dette. Så hørte jeg ham si: «Da er det jo Lola! Den lille fuglen er Lola!»

Bestemoren min snakket ofte om denne fuglen. For henne representerte den den evige arbeideren. Den bygger huset sitt av leire. Den jobber i månedsvis. I motsetning til andre fugler som bygger reirene sine av greiner og ikke bruker lang tid. Hornero-reirets vekt er på ca. 5 kilo, og leiren blir hard med en gang den er tørr. Reiret har en rund form, med to rom! «For noen avanserte saker!» sa bestemor alltid når hun snakket om denne fuglen.

«Dette var magisk,» tenkte jeg etter samtalen med Axel. Det var ikke rart at vi opplevde dette nå. Det var slik det var i bestemors paradis da jeg var barn. Det som skjedde der, var magisk. Magien blandet seg hele tiden med dagliglivet.

Kjære lesere, håper OG gir dere noe, et smil, en tanke, noe å dele med andre, følelse av en fugl, en ape, en ku eller en krokodille.

—

(Red.anm.: Vi feirer at Veronica Salinas er ute med sin ungdomsroman OG – velkommen til lanseringsfest!
Tid: mandag 15. februar kl. 18. Sted: Halvbroren bokhandel i Cappelen Damm-huset, Akersgata 47/49
Veronica vil lese fra boka si, OG, og det blir samtale om boka mellom Veronica, redaktøren av boka, Geir Nummedal og Eivor Vindenes, barnebokforfatter og rådgiver i Leser søker bok.
I tillegg blir det innslag med argentinsk musikk. Bare vil være åpen. Vel møtt!)

Innlegget Veronica Salinas: Axel OG fuglen dukket først opp på Forlagsliv.

Jeg leser regelmessig bøker om mat og helse, og nylig leste jeg blant annet boken Sunn tarm – klart hode av David Perlmutter. Denne boken gav meg mye ny kunnskap om vår tarmflora og hvordan bakteriene påvirker oss – og spesielt hjernens funksjon. Det var veldig oppløftende å lese at David Perlmutter har de samme erfaringene som oss ved Dr. Hexeberg Klinikk når det gjelder matintoleranser og livsstilssykdommer. Denne boken anbefales på det varmeste.

Innlegget Dr. Hexeberg anbefaler: Sunn tarm – klart hode dukket først opp på Forlagsliv.

Strikkedebatten raser etter Espen Søbyes anmeldelse av strikkebøker i julenummeret av Morgenbladet, der han blant annet tok for seg Cappelen Damm-forfattere som Arne og Carlos, Dorthe Skappel og søstrene Sandvik.

Cappelen Damm følger debatten fra sidelinja. Redaktør for strikkebøker i forlaget, Kaja Marie Lereng Kvernbakken, har sett seg lei på generaliseringene.

Hun minner om at strikkerne er en mangfoldig gruppe.

En strikker
Av Kaja Marie Lereng Kvernbakken

Én strikker er kvinne
Én strikker er mann
Én strikker er professor
Én strikker har lært av mamma
Én strikker har lært på nettet
Én strikker vil ha det akkurat som i boka
Én strikker vil finne på helt selv
Én strikker vil ha det billigste garnet
Én strikker vil ha kortreist, økologisk, fairtrade og bærekraftig
Én strikker strikker på skolen
Én strikker strikker på toget
Én strikker strikker på nattevakt
Én strikker strikker foran tv-en, om kvelden, etter at ungene har lagt seg
Én strikker hører på lydbok
Én strikker strikker det samme om og om igjen
Én strikker må alltid strikke noe nytt
Én strikker strikker for å se ut som alle de andre
Én strikker strikker for å være helt unik
Én strikker strikker kunst for å henge opp i trærne, telefonboksene, museene
Én strikker vil lære håndverket og tradisjonene
Én strikker vil bare ha noe å gjøre
Én strikker har det største garnlageret
Én strikker strikker ferdig én ting om gangen
Én strikker har et lager med UFO-er
Én strikker skryter på Instagram
Én strikker mener kvinner skal stelle hjemme
Én strikker mener menn og kvinner er like mye verdt
Én strikker strikker for å mene
Én strikker mener ingenting

Én strikker kjenner seg ikke igjen i noe av dette

Innlegget Hva er en strikker? – En oppsummering av strikkedebatten dukket først opp på Forlagsliv.

Det er ikke første gangen jeg flytter inn i en fiktiv bolig. I mange år, kanskje så mye som tyve, bodde jeg delvis i en fantasivilla i en like dagdrømt norsk småby som jeg brukte som indre kulisser i både romaner og noveller. Siden jeg kommer fra Larvik var det mange av leserne som trodde jeg brukte hjembyen min som modell i fortellinger som for eksempel Dukken i taket, Sølvfjorden og Dronningen sover, men det er ikke tilfelle. Det var en helt og holdent drømt by, med gater og smug, og brygger og bakker, kulper og kroker. Og når jeg var i disse tekstene, de ukene eller månedene det tok meg å skrive dem ferdige, var jeg hele tiden mentalt til stede i denne vesle byen, selv om jeg aldri så mye bodde i Hamburg i min virkelige tilstedeværelse. Jeg drømte meg dit om nettene. Jeg gikk der i tankene under min dagbevissthet. Hver gang jeg trengte den navneløse byen ved havet, gikk jeg på et indre tog og satt der og skranglet noen timer, før jeg så steg av på en forlatt perrong. Alltid alene. Alltid i skumringen, eller et slags halvlys.

Alle detaljer var på plass. Selv følelsen av å sette nøkkelen i låsen. Duften av støv og fravær når jeg kom inn i entreen.

Villaen var en litt slitt funkisbygg oppe på toppen av et fjell i utkant av byen. Stor naturtomt med forblåste furutrær og utsikt til et fyr langt ute i horisonten. Alle detaljer var på plass. Selv følelsen av å sette nøkkelen i låsen. Duften av støv og fravær når jeg kom inn i entreen. De sorte og hvite flisene på kjøkkenet. Møblene i stua. Den manuelle skrivemaskinen på spisebordet som jeg alltid brukte som arbeidsbord. Bunkene med ark. Askebegeret i asurblått krystallglass. Soverommet som utelukkende rommet den store jernsengen. Vinduet som alltid sto oppe. Vinden som løftet gardinet i en bue inn i rommet.

Det var aldri noen andre enn meg selv der. Bare en og annen fugl i den rufsete hagen utenfor. I rundt omkring to tiår reiste jeg jevnlig dit uten at noen visste om det.

Der satt jeg og skrev og hadde det godt. Jeg trengte ingen.

Her i Kråkerieret i Hamburg har jeg holdt til siden i sommer. Men når jeg nå regner på det, finner jeg til min forbauselse ut at jeg har gått ut og inn her i ti år. Men i motsetning til i funkisvillaen i Norge, har jeg jevnlig befolket Kråkereiret med fiktive personer. For eksempel Halvdan Skagge fra Ut av ilden. Han er faktisk den eneste av leieboerne som så langt har havnet mellom permene i en bok. Resten har vært flyktige personligheter som har sklidd ut og inn av mine forestillinger og litterære ideer. Det har ikke blitt noe av dem. De har gått til grunne som fortapte sædceller i livmorens røde osean. Jeg aner ikke hvor mange oppstarter jeg har forsøkt meg på her oppe på taket i Eppendorfer Weg. Mange. Veldig mange. Og Halvdan Skagge har forsvunnet.

Den nye dagen melder seg i form av en lys grønn stripe over skorsteinene øst i byen.

Det er en natt i juli. En sånn duftende bysommernatt med lett duskregn. Jeg har vært ute og forsøkt å gå noe av meg, det kan ha vært noe med skatten, jo på det tidspunktet var det noe med skatten, det drev meg gate opp og gate ned, jeg gikk et par runder i Innocentia park, tok stien videre langs kanalen, jeg sto på broen og så ned i det beksvarte vannet.

Så tenker jeg at det kanskje vil hjelpe meg å gå opp i Kråkereiret. Tre ut av selve virkeligheten for en stund. Klokken er noe over fire. Den nye dagen melder seg i form av en lys grønn stripe over skorsteinene øst i byen. Regndråpene skinner som diamanter på asfalten. Gatene ligger nesten aldeles øde. Bare en og annen taxi på tilfeldig sveip.

Finken har akkurat stengt. Willy står med ryggen til og feier gulvet, han ser meg ikke i det jeg glir forbi, og jeg tenker: Godt slik. At det er godt ingen ser meg nå. At jeg er ute i et slags hemmelig ærend.

Inne i gangen dufter det av kamfer og vin.

Inngangsdøren er malt i blygrått, men partiet rundt den blanke messingklinken er slitt helt inn til trevirket, man kan se at døren tidligere har vært rustrød, og aller først, kanskje før siste krig; mørk grønn. Inne i gangen dufter det av kamfer og vin. Heisen er produsert i Paris i 1936, og er utstyrt med et gitter i sort smijern. Jeg kan se mitt eget ansikt i et halvt utvisket speil. Utkjaset og blek av de sorte regnestykkene jeg har gått og balet med halve natten. Våt i håret.

Hvis man teller langsomt og rytmisk, er man oppe på trettiseks.

Døren står på gløtt. Jeg skyver den langsomt inn i entreen. Den gamle skinnjakken til Halvdan på en knagg. Inn til venstre: Arbeidsrommet, med utsikt mot den store verandaen som liksom hviler i trekronene. Kombinert stue og kjøkken. Fra soverommet ser jeg ned i bakgården, der en grå katt går målrettet langs en husvegg. Inne på badet drypper det fra en kran. Drypp. Drypp. Drypp. Monotont. Halvt uvirkelig, som noe fra en drøm. Og overalt, i stua, og i kjøkkenkroken, inne på arbeidsrommet, på det trange gjesterommet og på soverommet: Bøker. Fra gulv til tak. Selve leiligheten er et underlig resultat av krig og kaos og ikke helt lovlig gjenoppbygging, slik arkitektur er hele Hamburg full av. Det var i slutten av juli, tenker jeg, i det jeg åpner døren ut til verandaen. Den varmebankende sommeren 1943. 125 000 mennesker ligger døde i ruinene, etter først å ha løpt brennende og skrikende gjennom byen. Dette huset: En fulltreffer. Bare fasaden mot gaten står igjen. (Med en naken madonna i muren mellom tredje og fjerde etasje.) Når huset reises opp igjen, ser noen sitt snitt til å bygge denne leiligheten inn i loftet. Noen i byråkratiet ser en annen vei.

Kjøleskapet er tømt, og vasket grundig rent. Det er som om Halvdan har forlatt fiksjonen med stor besluttsomhet. Men i veggskapet finner jeg te, sukker og salt. Mens teen trekker setter jeg på en av de utallige Miles-skivene som jeg har utstyrt ham med. ”At The Blackhawk, San Francisco.”

Setter meg ut i den gamle, fillete lenestolen som står tørt under halvtaket.

Nipper til teen. Jo. Det hadde virkelig en hensikt å dra opp hit. Akkurat nå virker kemneren veldig langt borte.

Alt annet også.

*

…jeg går, og går, og går, mens jeg kjenner på slitasjen og gjetter litt på hvor lenge jeg kan ha igjen før jeg kneler under min egen vekt.

Det er høst. Vi skriver. 30. September. Hver formiddag tar jeg heisen ned, og går i de samme gatene som jeg gjør i mitt virkelige liv, jeg går Eppendorfer Weg til ende, det er en av byens lengste gater, jeg går i Eppendorfer Landstrasse, Lehmweg og Falkenried, rundt og rundt i Innocentia park, over til Bolivar park, der stemningen er en annen og dystrere, jeg går langs Alsters bredd, noen ganger rundt hele vannet som ligger der som et blått øye midt i byen, jeg går under de eldgamle eiketrærne, jeg går, og går, og går, mens jeg kjenner på slitasjen og gjetter litt på hvor lenge jeg kan ha igjen før jeg kneler under min egen vekt. Det gjør ikke noe, det er helt greit, det er bare en gjettelek jeg bedriver, nærmest for moro skyld. Og så går jeg og tenker at jeg egentlig ikke hører til her, at jeg selv etter over tredve år ikke hører hjemme i denne byen, og at det kanskje er på tide å finne ut av hvor jeg vil dø eller bli hjelpeløs, det er slikt vi berører overflaten av rundt stambordet på Finken, men når jeg går alene for meg selv hender det at jeg stikker fingertuppen helt inn i selve såret. For så å snuse litt på den etterpå. Jo. Betent.

Jeg kjøper to flasker rødvin av Harald hver dag før jeg tar heisen opp, jeg har flyttet han fra det vesle hullet hans i Løwen Strasse der han holdt til på nittitallet, nå har jeg altså vinhandel i eget hus, jeg kan handle inn for helgen iført tøfler og slåbrok dersom jeg ønsker det, og Jåla i jålebutikken ved siden av har sitt eget hvitvinsabonnement, hun henter selv i kjøleskapet og bringer tomflaskene tilbake etter avtale. Det er slike ordninger som får oss til å bli her nede. Susi: Jeg kunne ikke tenke meg å bo i et land der jeg ikke får sjampanje på bensinstasjonen. Aldri i verden!

Jeg har sluttet å få panikk dersom det ikke blir skrevet noe på en uke eller to. Det var ikke så lenge det varte heller. Tidligere sto jeg aldri fast. Jeg leverte en jevn strøm av manuskripter, de gikk videre til trykkeriet etter et par looper på forlaget. Nå sitter alt mye lenger inne.

På nettene er det ennå såpass mildt at jeg kan sitte ute på verandaen og drikke.

Månen som en diger gul ost i en bue over hustakene.

Innlegget 1: Det drømte hjemmet dukket først opp på Forlagsliv.

Reven kan mange ting. Pinnsvinet kan én, stor ting.

Sitatet er fra dikteren Arkhilokhos (ca. 680 – 645 f.Kr), og brukt av den latvisk-britiske idehistorikeren Sir Isaiah Berlin i en berømt analyse av forholdet mellom Pusjkin og Dostojevskij. Alle forfattere kan i følge Berlin forstås enten som pinnsvin – slik Dostojevskij var, eller rever, som Pusjkin. Det vil si, enten har de én stor visjon som gjennomlyser verket, uansett hvor mangefasetert det ellers monne være i persongalleri, innfallsvinkler og scenarier. Eller de kan «speile livets myldrende mangfoldighet gjennom skiftende og ofte motstridende perspektiver.»

Det siste sitatet er hverken Arkhilokhos eller Berlin, det er hentet fra Lars Roar Langslets Rev eller pinnsvin, tre essays om Knut Hamsun fra 1995. Det er selvfølgelig derfra jeg har hentet de sprenglærde opplysningene i innledningen også. Skjønt jeg lærte dem første gang over en middag på Engebret Café, der han fortalte historien. (Den var en del av hans usedvanlig rikholdige katalog av yndlingsanektoter fra kulturhistorien.) Om det da ikke var hjemme hos ham, i en leilighet like paradoksal som verten selv – en interiørarkitekt-designet postmoderne/klassistisk stilstudie med elementer fra Firenze, MOMA og Delfi, beliggende i en mursteinsgård på Fagerborg fra femtitallet. En anakronisme – rennesansen i velferdsstatens moderatkonservative innpakning.

Det kan ha vært for å feire hans store biografi om Kong Olav, eller muligens i forbindelse med hans «skisser om retorikk», eller det store billedverket om forholdet mellom Ibsen og Munch. Eller kanskje det var etter en av bøkene om konservatismens historie. Hvis det da ikke var en av hans andre monark-biografier som var utgangspunkt for sammenkomsten – Olav den Hellige, Christian Frederik eller Christian den IV. Det kan selvfølgelig ha vært et av hans verk om språk (han ville nok foretrukket ‘sprog’ – det var riksmålet han skrev om), katolisisme eller kulturpolitikk. Eller en av de mange forfatterbiografiene og –analysene han hadde i arbeid, nesten alltid.Claes Gill, Wildenwey og Hamsun – alltid Hamsun. Og Holberg, som ble til en stor biografi etterhvert. Skrevet så man merket at de to på sett og vis var tvillingsjeler – kunnskapssprengte personligheter som preget sin tid, men som samtidig sto litt på siden av den. Langslet har over 140 innføringer i den norske bibliotekbasen. Bare i de årene der han viet så å si hele sin voldsomme arbeidskapasitet til å skjøtte posten som vår første kulturminister er det litt lengre mellom innførslene. Så satte han da også sitt stempel på dette fagområdet for all fremtid.

Lars Roars nærmest ufattelige mangfoldige kunnskaps- og interessefelt og uslitelige energi sto i en underlig motsetning til hans fremtoning. Han virket nærmest litt langsom, omhyggelig tenkende og reflektert, forfinet i klesdrakt og væremåte, og den som ikke kjente ham kunne lett komme til å tenke at det var noe nesten pompøst over skikkelsen. Men det var bare til man møtte hans underfundige selvironi og overraskende humor. Og nettopp ironi og evnen til å spille på flere, uavhengige strenger samtidig, er blant de ting som skiller reven fra pinnsvinet – om vi for et øyeblikk skal vende tilbake til Hamsun, Arkhilokhos og Berlin – og fremdeles holde oss til Langslet.

«Bitter og desillusjonert tømmer jeg alderdommens kalk», erklærte han i festskriftet «Åndsmenneskets forsvarer», som hans venner utgav til hans 21-årsdag. Jada. Åndsmenneskets forsvarer – på 21-årsdagen.

Cappelen (og senere Cappelen Damm) var langt fra hans eneste forlag. Vi utga hverken hans oppsiktvekkende debut om den unge Karl Marx – det måtte en konservativ klassisist til for å lage en innsiktsfull bok om marxismen på 60-tallet – Holberg-biografien eller hans aller siste essaysamlig som kom bare kort tid før sykdommen innhentet ham. Gjennom hele sin ufattelig mangslungne karriere hadde han flere strenger å spille på, og flere kanaler til offentligheten.

Men vi kan med stolthet si at vi i en lang periode var hans hovedforlag, og at vi hadde privilegiet å utgi de fleste av hans større litterære arbeider – i tillegg til et vakkert knippe av de mindre. Så sent som i 2014 kom den nyeste utgaven av tobindsverket om Christian Frederik. Viktigst, likevel, var at vi gjennom tett samarbeide fikk gleden av, ikke bare politikeren, idehistorikeren, den sprudlende taleren og den inspirerte kunnskapsformidleren – men også vennen Lars Roar Langslet. Forleggeri er like deler vennskap og publisering. Og det var ikke bare en viktig forfatter – et litteraturens rennesansemenneske – som gikk bort forrige uke.

Det var en god venn. En som på alle måter «speilet livets myldrende mangfoldighet».

*

Lars Roar Langslet var en av Norges fremste biografer og kulturskribenter, og utga en rekke bøker, blant annet biografiene Kong Olav V av Norge – Monarkiet i en brytningstid (1992), Olav den hellige (1995), Christian IV, konge av Danmark og Norge (1997), Christian Frederik, konge av Norge (1814), (1998), Christian Frederik, konge av Danmark (1839-48) (1999), Den store ensomme. En biografi om Ludvig Holberg (2001), Sønnen. En biografi om Sigurd Ibsen (2004). I 2006 utkom Når fuglen letter. Skisser om kunst og kunstnere, og i 2014 kom tobindsverket Christian Frederik i en samlet, oppdatert utgave.

Innlegget Lars Roar Langslet (1936 – 2016) dukket først opp på Forlagsliv.

Lyst på en litt uvanlig lunsj neste uke? Mellom 13 og 14 tirsdag, onsdag og torsdag leser Lars Saabye Christensen dikt til musikk av blant annet Mathias Eick, Kåre Virud og Bugge Wesseltoft.

– Det blir kanskje litt klisjefylt, men dette er noe for deg som ønsker å tine litt opp i vinterkulden med gratis poesi av en stor og allsidig poet, akkompagnert av noen av norges beste musikere. Mathias Eick og Eyolf Dale spiller alle tre dagene, i tillegg til gjestemusikere Aslak Hartberg og Thorbjørn Harr på tirsdag, og Ole Henrik Giørtz, Elin Rosseland, Sigrun Eng, Bugge Wesseltoft og Kåre Virud på torsdag, sier arrangør Kristin Eick Viuf.

Magisk stemning på fjorårets poesifest.

På Poesifesten i fjor høst leste Lars Saabye Christensen dikt akkompagnert av Mathias Eick på trompet og Andreas Ulvo på piano.

– Stemningen var til å ta og føle på. I etterkant av dette ble ideen om å gjøre dette i et større format unnfanget. I samlingen Hundre og ett dikt har poeten Jan Jakob Tønseth samlet et utvalg dikt fra femten av Saabye Christensens diktsamlinger. Det er dette utvalget som skal leses live – i presens, sier Eick Viuf.

Saabye Christensen har samarbeidet med ulike musikere i en årrekke. Mest kjent er kanskje samarbeidet med Norsk Utflukt og Buicken. Under finner du ett av Saabye Christensens dikt, som handler om nettopp musikk.

KROPPENS KAMMERTONER

Uten mennesker
ingen musikk
uten musikk
ingen menneskelighet

for slik er musikkens temperatur
at den i motsetning til den vanlige varmen
(panelovner, utegrill, høyfjellsol, molekylenes triste kollisjoner)
som bare stiger og stiger og til slutt
blir borte der oppe under himlen
du aldri kommer til likevel

så søker tonenes hete nedover
for å tine hjertene
smelte isen i skoene
ta telen ut av jorda og innersvingen på permafrosten

musikken ligner den rare kjærligheten; den
oppstår av tomrommene, ved hjelp av
din pust, din tanke, og dine hender
slik bølgene gjør vinden synlig

og uten musikk ingen menneskelighet
uten menneskelighet
ingen musikalitet
for musikken skal binde sammen
det som er adskilt
løfte det som faller
og synge det som er stumt

så pust nå, rolig
du er også et instrument, pust nå, helt
rolig, du er ikke den eneste, du er
ikke alene, sammen
er vi det svære orkesteret, det kolossale
korpset, pust inn, pust ut, sånn ja
og ingen holder tonen så lenge som vi

Lars Saabye Christensen

HVOR: Cappelen Damm-huset, Akersgata 47/49
NÅR: Tirsdag 26.01 kl. 13-14.00, onsdag 27.01 kl. 13-14.00 og torsdag 28.01 13-14.00.
Mer info om arrangementet HER.

Innlegget Lars Saabye Christensen leser 101 dikt over tre dager dukket først opp på Forlagsliv.

Ingvar Ambjørnsen er i disse dager aktuell med flere scene-arrangementer, og lanserer samtidig et nytt bloggkonsept. I dette intervjuet forteller han mer om hva han ser for seg at Eppendorf-notatene skal være. 

– Du lanserer i disse dager en ny blogg her på Forlagsliv, kalt Eppendorf-notatene. Følgere av siden vil vite at du allerede har en blogg, der du blant annet kommenterer aktuelle temaer og nyheter. Hvordan vil denne nye bloggen skille seg fra din gamle?

– Eppendorf-notatene er ren fiksjon. Det vil si at alle sentrale skikkelser, samtaler og hendelser er oppdiktede. Den utgaven av Ingvar Ambjørnsen som dukker opp her, er imidlertid veldig tett på meg selv. Selve konseptet – tre nordmenn i dialog i bydelen Eppendorf, Hamburg – er også tett på virkeligheten. Jeg lever i en slik trekant. Men siden jeg verken skriver om vennene mine eller familien min, tar jeg det hele over i det fiktive. Verken Susi eller Konrad likner på noen i det virkelige liv. Men i den samme virkeligheten fører vi liknende samtaler som de som forekommer i denne bloggen.

Lenge før jeg begynte å skrive gikk jeg rundt i min egen forestillingsverden og gjorde meg kjent.

– I den første bloggteksten forteller du om en «dagdrømt norsk småby» som du i mange år har oppholdt deg i under arbeidet med bøkene dine. Nå melder du altså flytting til Kråkereiret i Eppendorfer Weg, også dette, forstår vi, en fiktiv bolig. Dette boligmarkedet tør være ukjent for mange lesere – kan du fortelle litt om hvordan de fiktive skrivestedene fungerer for deg? Og hvordan fant du frem til Kråkereiret?

– Jeg har det ofte slik når jeg skriver. At jeg må forestille meg at jeg sitter et annet sted enn i virkeligheten. Da jeg skulle skrive Opp Oridongo, der handlingen utspiller seg på en fiktiv øy i Nord-Norge, begynte jeg med å være mentalt til stede på denne øya. Lenge før jeg begynte å skrive gikk jeg rundt i min egen forestillingsverden og gjorde meg kjent. Da jeg satte de første setningene på papiret var jeg for lengst blitt husvarm. Jeg bodde ikke langt fra det huset der hovedpersonene mine holdt til. Når det gjelder Kråkereiret, er det en fiktiv leilighet som jeg har hatt i bruk i en del år nå. Forfatteren Halvdan Skagge bor der i romanen Ut av ilden. Når bloggens Ambjørnsen flytter inn, står alle Skagges eiendeler der fremdeles. Bøker. Plater. Klær. Og ikke minst: Etterlatte papirer…

– Det er noe med tonen i Eppendorfernotatene, kanskje noe med hvordan du kommenterer din egen skriving, samtidig som kommentarene i seg selv også glir over i det litterære, som får meg til å tenke på Uroens bok av Pessoa eller Kafkas dagbøker. Et sted nevner du jo også selv at du tenker deg en slags litterær dagbok. Kan du utdype litt hvilke tanker du gjør deg rundt valg av sjanger her? Noen konkrete forbilder?

– Jeg har ikke lest verken Kafkas dagbøker eller Uroens bok av Passoa. (Uroens bok har jeg nettopp fått i hus, så den står høyt på leselisten min nå.) Så her har jeg ingen forbilder av noe slag, og det synes jeg er både deilig og frigjørende. Men dette skal helt opplagt bli en litterær dagbok. Bloggens tre hovedpersoner er alle svært aktive lesere, og vi leser ofte de samme bøkene. Med de samtalene dette medfører. Når det gjelder omtale av konkrete bøker, forfattere og forfatterskap, kommer jeg imidlertid til å legge tyngdepunktet godt til siden for de titlene og navnene som «er i vinden» for øyeblikket. Samtidig utspiller jo handlingen seg i tilnærmet sanntid. Den begynner å løpe høsten 2015. De tre vil nok neppe komme seg gjennom nyttårsaften uten at navnet Michel Houellebecq har vært på alles lepper. Det er egentlig ganske kult å leve med ca. et halvt års forsprang på «bloggvirkeligheten». Altså et lite stykke inn i «fremtiden».

Et av disse bonussporene er faktisk en hel roman som jeg på sett og vis har seilt forbi. Den ligger der som en grunnstøtt oljetanker.

– «Bloggvirkeligheten», det er et interessant begrep. Nå nylig delte nettmagasinet Vixen ut sine årlige blog awards, og for oss som mener at bloggen egner seg til mer enn å omtale mote, skjønnhet og interiør, må dette kunne sies å være et nedslående skue. Hva tenker du om bloggen som uttrykksform i 2016? Hva får en etablert forfatter til å velge denne formen?

– Nå har jo jeg vært «blogger» siden mange, mange år før blogg-begrepet ble født. Med det mener jeg at jeg har vært fast aviskommentator i over tredve år. Jeg hadde formatet inne da internett kom. Akkurat i øyeblikket ligger den virksomheten helt nede, av grunner som jeg ikke skal komme inn på her. Så la meg heller snakke spesielt om Eppendorfnotatene. Dette er noe som har kommet og gått i bevisstheten min, (og på harddisken på Macen min) siden 2009. I mange forskjellige former. Tidvis har det vært Halvdan Skagge som har ført pennen, og tidvis har det vært meg.
Susi og Konrad har kommet og gått i mange ulike varianter. Noen ganger har jeg tenkt bok, og andre ganger har jeg tenkt nett. Nå tenker jeg nett og arkiv. Allerede nå har jeg en mengde «bonusspor» eller «ekstras», som av ulike grunner ikke kommer med i nettutgaven pga. format eller annet. Hva som skal skje med dette stoffet vet jeg ikke for øyeblikket. Et av disse bonussporene er faktisk en hel roman som jeg på sett og vis har seilt forbi. Den ligger der som en grunnstøtt oljetanker. Kanskje tar jeg med meg små grupper inn på befaring. Men det er klart: Først og fremst må vi se om det som nå blir lagt ut på nett er av interesse for noen. Jeg har ikke tenkt å plage forlaget med dette hvis vi ikke får noen følgere. Jeg kommer uansett til å fortsette, siden dette jo faktisk er min litterære dagbok og arkiv.

– Som privatperson er du vanligvis lite synlig i romanene dine, men du gjorde et unntak da du for noen år siden utga boken Farvel til romanen på Flamme forlag. Ser du på dette prosjektet som en slags videreføring av den utgivelsen?

– Ja. Dette prosjektet er i høyeste grad en videreføring av Farvel til romanen. Den boken kan i grunnen godt leses som første kapittel av denne bloggen.

– Noe annet; under festivalen på Lillehammer i fjor fortalte du at Elling, en av dine mest folkekjære romanfigurer, er på vei tilbake – som blogger! Er det noen sammenheng mellom Ellings bloggvirksomhet og din egen? Hvordan er Elling som blogger i forhold til Ingvar Ambjørnsen?

– Vi er nok veldig forskjellige. Det vi har til felles er først og fremst at vi både blogger om helt konkrete og utenforliggende temaer, samtidig som vi også utbroderer den hverdagen som vi står midt oppe i. For de tre i Eppendorf handler det for eksempel mye om hvordan det oppleves å være innvandrer etter at middagshøyden i livet er nådd. Blir vi her inn i alderdommen? Eller vil vi «hjem». Slike ting. Det vil altså ikke bare handle om bøker i Eppendorfnotatene.

– I det andre innlegget på den nye bloggen din introduseres vi for Konrad Ramn, som du møter i et middagsselskap der han foredrar om Hamsun. Senere sitter dere i Kråkereiret og snakker «litt om fiksjon og virkelighet». Slik tekstene i bloggen jo også gjør. Og jeg lurer på om denne leken med skillet mellom fiksjon og ikke-fiksjon fra din side også har en kritisk undertone, altså et lite spark mot de delene av den litterære offentligheten hvor letingen etter nettopp denne skillelinjen i blant kan synes å gå på bekostning av lesningen av teksten som en god tekst, rett og slett?

– Jeg er ikke ute etter å sparke til noen. Jeg sitter helt alene i Kråkereiret og sliper språket. Det er det hele. Jeg er veldig, veldig heldig som har et forlag som lar en gammel elefant få leke seg.

– Litt tilbake til bloggformatet. Som bloggforfatter kan du vel arbeide litt mer fristilt fra de vanlige sjangerkravene, fra bokens forventninger om en kurvet dramaturgi og en avsluttet fortelling. Så et naturlig spørsmål til slutt blir; hvordan ser du for deg fortsettelsen av Effendorfnotatene? Har du allerede nå en ide om hvordan prosjektet skal avrundes eller vil du la det få utvikle seg fritt underveis, uten noen overordnet plan?

– Som sagt: Hvor lenge denne bloggen skal løpe slik den nå blir satt opp, må vi finne ut av etter hvert. Jeg er veldig klar på at dette ikke skal bli en klamp om foten for forlaget. Men jeg er like klar på at det jeg nå har satt i gang ikke er noe som jeg akter å avslutte før naturen tvinger meg. Jeg har absolutt ikke tenkt meg noen «slutt». Jeg tror det er mer naturlig å sammenlikne dette med en Tv-serie der en sesong avløser en annen. Ja, sånn ser jeg for meg blogg som litteratur.

Men altså: For mitt vedkommende med et stort bonusmateriale. En lekegrind for nerder. Den vil bli åpnet på den ene eller andre måten.

Torsdag 28. januar kommer Ingvar Ambjørnsen til Blå i Oslo med sin Elling-forestilling. Billetter finnes hos Billettservice. 

Innlegget Ny blogg fra Ingvar Ambjørnsen: En lekegrind for nerder dukket først opp på Forlagsliv.

Konrad treffer jeg på Privat Dinner. Første gang vi møttes var også i juli, slår det meg plutselig. Tidlig på totusentallet en gang. Minnet om bombene og de splintrede trærne og kroppsdelene som fyker gjennom luften, husene som kneler i seg selv, tak og piper som synker sammen over de forvirrede og vettskremte hodene, innfallene og ideene som brått blir klippet over. Når sensommeren kommer med mørkegrønne parker og hager er det umulig å forhindre at disse tankene kommer, slik er det å leve i denne byen, og altså særlig i juli, den måneden da det skjedde, her smalt det så inn i helvete. Jeg går gjennom Innocentia park på vei til den gamle villaen i Kantstrasse der Peter holder sine gastronomiske seanser, jeg tror det er en ide han har snappet fra en av sine matreiser verden rundt, den går slik: Peter låner en leilighet i Kantstrasse en kveld, det er en enorm kåk på en tre, fire hundre kvadrat, den ligger i første etasje i den stille delen av byen nord for Innocentia, den opptar halve kvartalet og bebos og eies av et eldre ektepar som ikke vil ha sine navn med i denne teksten; de er steinrike og vennlige, de stiller sitt hjem til rådighet for Peters matfantasier fire ganger i året, vinter, vår, sommer og høst, da kommer Peter med sine to assistenter, årstidens råvarer, samt nøye utpønskede oppskrifter. Gjester: Peters venner og venners venners venner. Tjuefem stykker. Pris: Femti spenn. Billig. Og absolutt ikke noe for meg.

Fjern klunking på et klaver. Døren ut til hagen, alltid åpen uansett årstid.

Men en gang går jeg likevel. Disse kveldene har alltid et tema, en innleid musiker, foredragsholder av et eller annet slag, krigsreportere for eksempel, forfattere av ulike slag, jeg har takket nei til dette flere ganger både som forfatter og privatperson, men en gang går jeg, og så vender jeg altså av og til tilbake. Det er en god atmosfære. Man kjenner kanskje et par stykker, og her møter man så deres venners venners venner. Og en og annen som ingen vet hvem er. Tjuefem stykker. Aldri mer. Aldri mindre. Jeg tror jeg går her for ikke å møte likesinnede. For å tilbringe timer rundt et bord sammen med folk som jobber i posten, eller som importerer porselen. Som dyrker roser ute i Alte Land, eller som tegner og bygger svømmehaller og konserthus. Lærer barn å lese. Den snobbetheten som jeg hadde forestilt meg på forhånd, var og ble min egen høyst personlige fordom. Mitt eget snobberi. Herr og fru Steinrik i tøfler og strikkejakke, luntende rundt i sitt enorme hjem. De lavmalte samtalene innover i de uendelige stuene etter maten og foredraget. Fjern klunking på et klaver. Døren ut til hagen, alltid åpen uansett årstid.

I kveld er foredragsholderen en nordmann, har jeg fått vite. En viss Konrad Ramn skal snakke om Hamsun og nazismen. Som en slags intellektuell del av en syvretters meny. Intet mindre.

Jeg går i de stille gatene og humrer litt over dette. Disse foredragene eller opplesningene er gjerne delt opp i to. Første del etter andre forrett. Andre del før desserten, kaffen og konjakken. For eksempel stekte kamskjell på en sky av artisjokk-dingsboms. Kremet suppe av jordskokk og morkelslim. Så en dash dannet nazi før reinsdyrplommen og de gratinerte potetene. Mer mat. Mer nazi. Mer litteratur. Og masse deilig vin. I bøtter og spann. Peter er et geni når det gjelder sponsorer. Vi lar oss overvelde.

Han har blåsort tilbakestrøkent hår, det skinner som på en striglet argentiner. Mørk dress og hvit skjorte. Burgunderrød vest.

Jeg ser Konrad med det samme jeg kommer inn, og jeg ser at han ser meg, og at han ikke liker det han ser. Jeg ser slikt. Det litt hånlige smilet som han har lagt fra seg på underleppen. Hodet vippet litt bakover. Han står og lytter til noe en bitte liten kvinne gir fra seg, men i sideblikket ser han meg, og satser på et smil, forsiktig lastet med forakt. Bare litt. Han hater meg ikke. Det har han ikke tid til.

Sektglasset holder han i stetten. Med to fingre.

Han har blåsort tilbakestrøkent hår, det skinner som på en striglet argentiner. Mørk dress og hvit skjorte. Burgunderrød vest.

Dette er Konrad Ramn. Det er det ingen tvil om.

Og Konrad Ramn er veldig god. Det er det heller ingen tvil om. Tysken hans er mye bedre enn min, han snakker lett og uanstrengt aldeles uten manus, han står der med den ene hånden i bukselommen, og med et vinglass i den andre, han får folk til å le av små pussigheter i Knut Hamsuns liv og forfatterskap, og så får han dem til å skamme seg for at de lo, siden Hamsun jo var en nazist, og slikt skal ingen le av, særlig ikke tyskere. Det siste sier han ikke, han overlater det til dem, slik at de kan si det til seg selv inni seg. Og mine damer og herrer: Han var ikke ”en slags” nazist, han var ikke en medløper, og slett ikke løpegutten til Marie. Knut Hamsun var en glødende, gnistrende, troende nazist av verste skuffe. Og så kommer dokumentasjonen. Dette skjer et år eller to før Ingar Sletten Kolloens monumentale Hamsun-biografi kommer på markedet, og her er det veldig mye jeg ikke vet. Hele seansen ender med at en pensjonert gymnaslærer fra Lüneburgerheide marsjerer rasende ut allerede før desserten, med en hard hårknute i nakken. Det smeller i døren.

Dette er så visst ikke hennes Hamsun!

Naturligvis presenteres vi i løpet av kvelden. Vi gjør gode miner til slett spill. Vi kommer begge fra møblerte hjem. Slike som oss blir høfligere og høfligere jo mer vi drikker, så det er ikke snakk om dramatikk av noe slag. Han er fra Kongsvinger. Har vært her nede i over tjue år. Hvor han har ervervet seg denne enorme innsikten om Knut Hamsuns liv og forfatterskap? Vel. Noe må man ha å pusle med.

Når man ellers sitter på et kontor og flytter på dokumenter.

Noe nærmere beskrivelse av jobben hans får jeg aldri. Ingen andre heller, skal det vise seg.

Når vi etter hvert begynner å vanke på Finken, får han nokså raskt tilnavnet ”Kontoristen”.

Hvilket han aksepterer uten å mukke.

*

Og her kommer han seilende med den slitte vesken under armen, han har allerede funnet frem høstfrakken selv om det temperaturmessig fremdeles er sommer, han kommer gående med lange steg med frakken knappet opp, og vinden løfter den som en kappe bak ham. Skoene hans er skinnende blanke som alltid, den mørke dressen slitt men hel og uten flekker og lyter, det siste kan jeg ikke se fra her jeg står på verandaen, men jeg kan vite det likevel, for Konrad Ramn er en forutsigbar person, han følger faste vaner og holder et usedvanlig stabilt nivå, både når det gjelder humør og bekledning; han er alltid litt gretten, men det er liksom bare en stil, hans personlige måte å være til stede i verden på.

Jeg plystrer. Han bråstanser. Snur seg.

Jeg vinker. Han skrår over gaten.

Noen minutter senere: Skramlingen i heisen.

Da har han vært innom Harald og handlet vin først.

Vi snakker om kastanjetrærne som i år ser mindre syke ut enn hva tilfellet var i fjor og i forfjor.

Vi drikker. Det er oktober-måned, men her oppe i trekronene sitter vi faktisk i skjorteermene og nipper til hvert vårt glass. Vi snakker om kastanjetrærne som i år ser mindre syke ut enn hva tilfellet var i fjor og i forfjor. Er det fellene som virker? Eller er det rett og slett naturen som går sin gang? Som hvisker i løvverket at kastanjemøllens dager er forbi i Hamburg?

Men tankene våre er andre steder.

Av og til fanger jeg opp raske sideblikk fra ham.

Og så: -Og nå har du tenkt å bo her? Er det så?

Jeg nikker og sier at slik er det med den saken. At jeg kommer til å bo her inntil videre.

Så snakker vi litt om fiksjon og virkelighet.

-Det er ikke mer enn noen minutter siden jeg skrev om vårt aller første møte, sier jeg. –På Privat Dinner den gangen for så mange år siden.

Han litt jaget: -Ja vel. Kan det brukes til noe?

-Jeg vet ikke. Det er ikke godt å si. Jeg har bommet noe så grassat det siste året. Men jeg tenker meg noe slik som en slags litterær dagbok. Jeg samlet noen klipp og notater i sommer. De kan ikke brukes som de står nå, men jeg får se om det går an å få skikk på dem. Om jeg kan få føyd dem sammen med dette. Det hele ble for springende. For løst i kantene.

-Det må være en evighet siden, sier han. –At jeg hørte noen bruke det uttrykket. Grassat.

Det blåser opp. Vi går inn og setter oss.

Plutselig står katten i rommet. Tykke.

*

Vi sitter i det dirrende varme mørkegrønne, og snakker om romantikk og realisme, om svermere og svikere. Det smaker frukt av luften.

Den sommernatten for alle disse årene siden. Vi sitter ute i hagen og drikker. Vi forstår hva som er i ferd med å skje. At vi kommer til å utvikle et utenlandsvennskap. Et vennskap av et slag som ikke ville ha vist seg levedyktig dersom vi begge hadde møtt hverandre i Norge. Bodd i Norge. Sannsynligvis ikke. Men her nede, omgitt av utlendighet på alle kanter, kan slikt skje. Særlig dersom man har mye å snakke om, og det har vi. Da er det en viss sjanse. Vi snakker naturligvis om Hamsun. Vi snakker mye om Hamsun. Vi sitter i det dirrende varme mørkegrønne, og snakker om romantikk og realisme, om svermere og svikere. Det smaker frukt av luften. Flaggermusene skjener mellom grenene på trærne. Langt borte hører vi trafikken som en slags mekanisk elv. Og latter innefra leiligheten. Av og til slår noen et slag ut i hagen, men de tyske lar oss i ro, det er slik de er. Høflige og forekommende. I løpet av middagen har vi begge blitt fortalt den samme historien, og det til tross for at vi har sittet ved hvert vårt bord. I tredje etasje befinner det seg et dødssykt barn. En liten gutt. Og senere, når vinen gir meg litt vind i seilene, blir jeg sittende og tenke på ham, og det gjør jeg i grunnen uansett hvilken vei samtalen tar, og uansett hvem jeg snakker med. Det er en egenskap jeg har, muligens til og med en uvane, men slik må en forfatter ha det i hodet. Det er nødvendig. Så når Konrad og jeg kommer inn på dette temaet der ute i den mørke hagen, det er tross alt uunngåelig, har jeg allerede et riss av en novelle klar. De to som sitter der ute i den varme sensommernatten, og kanskje skal dele noe de har gått og gruet for. Han og henne. En bagatell satt opp mot det faktum at de hele tiden blir iakttatt av et sykt barn som står i et vindu oppe i tredje etasje. Det vesle hodet i det gule kvadratet. Og bare den ene av de to som ser det. Som vet det.

Vel. Bare et riss. Men faktum er at det står en liten gutt der oppe i tredje etasje og ser ned på oss. På Konrad Ramn og jeg. Ser sigarettglørne våre som danser i mørket som ildfluer. Og det er det bare jeg som ser. Fordi Konrad sitter med ryggen til.

Vi skal samme vei. Vi slår følge hjemover. Det viser seg at vi bor bare et par hundre meter fra hverandre. Det ler vi av. Det er første gang vi ler sammen. Konrad Ramns latter er snøftende, liksom snublende. Gøff, Ghøff!

Når vi når broen som fører over kanalen til Lehmweg, gir vi hverandre hånden.

Så tyske har vi blitt.

Jeg går en time eller to på dagtid for å holde angsten på avstand.

Det går noen uker. Det blir høst. Lappen med telefonnummeret hans forsvinner, og jeg tenker ikke på ham. Jeg blir borte i skrivingen. På den tiden har jeg det sånn. Jeg går en time eller to på dagtid for å holde angsten på avstand. Klokken fem lager jeg middag. Så skriver jeg frem til elleve eller tolv. Om natten drikker jeg og dagdrømmer.

Men en dag går jeg på ham på markedet. Jeg ser han på avstand, han står og peker og forklarer ved fiskedisken. Ekspeditrisen smiler tålmodig, det virker som om hun er vant til ham, (det skal vise seg å stemme.)

Torsk. Salt. Slik og slik. En natt i kjøleskapet. Innpakket. En natt. Ikke to. Trekke. Ikke koke. Smeltet smør. Ikke eggesmør, men smeltet smør. Gulrøtter. Melne poteter. Ikke noe annet tilbehør. Bare melne poteter og gulrøtter som skal kokes i maks femten minutter.

Ikke dårlig, tenker jeg. Dette har du lært deg halvveis inn på Finnskogen. Hvordan var det med torsketilbudet der oppe da du var barn? På føkking Finnskogen?

Jeg står helt stille til han snur seg, etter først å ha betalt for både fisken og flybilletten fra Lofoten.

Vi blir litt brydd, men bare litt. Det er omtrent som å treffe igjen en one night stand som du i utgangspunktet tok med hjem under en viss tvil.

Selvfølgelig vil jeg komme og spise torsk dagen etter.

Jeg lover å ta med to røde bomber fra Portugal.

Den natten spiller vi Miles til klokken fire. Vi er enige om at ”Big fun” er det beste han har gjort. Til og med bedre enn ”Sketches of Spain”. Som han har på andre plass, og jeg på femte.

Med andre ord en ganske god match.

Bøkene mine har vi ennå ikke nevnt med et ord. Også det en god grunn til å treffes igjen.

Innlegget Ingvar Ambjørnsen: Konrad (2) dukket først opp på Forlagsliv.

– Dette er en deilig curry med kylling, fargerike grønnsaker og mange gode smaker, sier Trine Sandberg. – En enkel og smakfull gryterett som er en av mine favorittretter til hverdags.

Trine Sandberg har stor suksess med sin matblogg og sine superbestselgende kokebøker! Nå har hun også startet egen YouTubekanal. I denne videoen både viser og forklarer hun hvordan denne lettvinte og deilige retten lages, og hun kommer med mange gode og nyttige tips underveis. Retten er også å finne i boka Trines mat 2, og på Trines matblogg.

Ønsker du flere tips til deilige curryretter? Sjekk ut bloggene til Fru Timian og Kristine Weber.

Innlegget En favorittrett fra Trines mat! dukket først opp på Forlagsliv.

Sigbjørn Mostue ble i fjor tidenes mest suverene Upris-vinner med I morgen er alt mørkt: Brages historie. Nå er han nominert igjen – for oppfølgeren I morgen er alt mørkt: Marlens historie.

Mostue er også denne gang i godt selskap. Dette er alle de fem nominerte til Uprisen – årets ungdomsbok 2016:
•  I morgen er alt mørkt: Marlens historie av Sigbjørn Mostue, Cappelen Damm
• #alfahann av Jan Tore Noreng, Gyldendal
• Mumiens mysterium av Tom Egeland, Aschehoug
• Evna (Ravneringene 3) av Siri Pettersen, Gyldendal
• Glimt av Tor Arve Røssland, Samlaget

LES OGSÅ:
Intervju med Sigbjørn Mostue om I morgen er alt mørkt
Video hvor Sigbjørn Mostue forteller om I morgen er alt mørkt

Uprisen er ungdommens egen kåring av årets beste norske ungdomsbok. De fem bøkene er plukket ut av en nominasjonsjury på fire ungdommer. Nominasjonene er basert på nærmere 1000 anmeldelser som ungdom har skrevet av fjorårets norske ungdomsbøker. Kåringen går over et helt skoleår og involverer 900 ungdommer. Uprisen deles ut under Norsk Litteraturfestival i mai. Prisen administreres av Foreningen !les i samarbeid med Norsk Litteraturfestival og Den kulturelle skolesekken.

– Jeg har jobbet med ungdom og litteratur i 13 år og Uprisen siden i 2007, men aldri har jeg sett en lignende mottakelse av en norsk ungdomsbok som den årets vinnerbok har fått. […] I morgen er alt mørkt er enestående i norsk ungdomsbok-sammenheng. Den er elsket av alle, skrev Bjarte Bakken, Prosjektansvarlig for Uprisen i Foreningen !les, i sin kommentar «Ungdomsboka alle elsker» etter at førsteboka vant. – Hvis ikke årets Upris-vinner blir en megasuksess, er det et bevis på at voksne formidlere ikke bryr seg om unge leseres smak, skriver Bakken videre.

Mer om de to I morgen er alt mørkt-bøkene:
I den første boka følger vi Brage, en vanlig tenåring. Han og vennene lever sine trygge liv i oljenlandet Norge, skjermet mot verdens råskap. Tror de. En dag meldes det fra Japan om rasende horder av mennesker, såkalt forrykte. De går løs på alt og alle. Parasitten MTG gjør mennesker til drapsmaskiner.

Marlen går i samme klasse som Brage. Historien hennes foregår parallelt med Brages, og flere brikker faller på plass. Marlen skjønner hva som venter: Dette er slutten på alt. Men hun nekter å gi seg, og sammen med familien forsøker hun å unngå døden.

Bøkene har fått mye ros av anmeldere og bloggere.  Den første er for øvrig kommet i hele fem opplag på til sammen 9300 eksemplarer (inkludert pocket), noe som er svært bra for en norsk ungdomsbok.

Fra anmeldelsene av I morgen er alt mørkt: Brages historie:
«Den tar deg steder andre ungdomsbøker sjelden går, og den ble sittende i meg, lenge etter siste side.»
Ingrid Kvamme Fredriksen, Barnebokkritikk.no

«Den er gruoppvekkende, tankevekkende og actionfylt. […] Nettopp alminneligheten er også denne bokas skrekkinngytende styrke. Det at det kan skje oss, her i bortskjemte, lille Norge. Parallellene til Ebola-frykten er åpenbar. […] boka er spennende, den har action og driv – og litt kjærlighet. Jeg kan ikke forstå annet enn at den vil fenge unge dystopikere.»
Cathrine Krøger, Dagbladet

«Sigbjørn Mostue kan skrive skrekk så det går kaldt nedover ryggen på noen hver. Sånn er det også i romanen « I morgen er alt mørkt».»
Rune Fjellvang, Romerikes Blad

Fra anmeldelsene av I morgen er alt mørkt: Marlens historie:
«Fortellingen sitter som en knyttneve i magen, og det skulle ikke forundre meg om han har enda en Upris i vente.»
Marie Kleve, Dagbladet

«Sigbjørn Mostue har en veldig god penn, og her er intet unntak. Romanen er svært lettlest med et veldig godt driv. Marlens historie inneholder mye til både underholdning og ettertanke.»
Rune Fjellvang, Romerikes Blad

«Beksvart og brutal, her er det dystopisk så det holder. Mostue skriver i en verden utenfor vår egen verden, men der likhetene med vår egen virkelighet er skremmende nære.»
Anne Cathrine Straume, nrk.no

Fra ungdommenes egne anmeldelser av I morgen er alt mørkt: Marlens historie:
«Oppfølgeren til «I morgen er alt mørkt: Brages historie» er helt fantastisk. I denne boka har forfatteren klart å flette inn enda fler personer, teorier og spenningsscener.»
Amund Andreassen, Furnes Ungdomsskole

«Den beste boka jeg har lest på lenge. Terningkast 6»
Andreas Knudsen, Sandfallet Ungdomsskole

«Boka er den beste spenningsboka eg har lest i heile uprisenopplegget.»
Viljar, Sagatun Skule

«Boka får en kjempesterk 6 fra meg, fordi dette er en av de beste bøkene jeg noen gang har lest. […]  jeg satt i stua til gudmoren min, og gråt foran alle andre. Jeg mener virkelig at boka burde vinne uprisen!»
Julie Karlsen, Trondjord Skole

Innlegget Uprisen: Sigbjørn Mostue nominert igjen! dukket først opp på Forlagsliv.

Du verden! er en helt ny podcast som skal ta for seg hva som skjer ute i verden, og hvordan Norge forholder seg til det. Det er journalistene Stig Arild Pettersen, Ingerid Salvesen og ringreven Christian Borch som står bak denne podcasten, som ligger an til å bli noe av det mest interessante nye tilskuddet i medie-Norge våren 2016.

Du verden! lanseres med stort arrangement på Kulturhuset i Oslo onsdag 27. januar, men har allerede med én teaserepisode og én bonusepisode klatret til topps på iTunes liste over mest spilte podcaster i Norge. Og det er ikke så rart, når man ser på hvem som stiller opp som kilder i sakene som disse journalistene serverer oss. I teaseren intervjuer Stig Arild Pettersen den amerikanske statsviteren Michael W. Doyle, professor ved Columbia University i New York, om hvordan verden har reagert på den syriske flyktningkrisen.

I bonusepisoden Kan det bli fred i Syria hører vi igjen Michael W. Doyle, og i får i tillegg omfattende kommentarer fra Oxford-stipendiat Jessie Hronesova og NYU-amanuensis Jennifer Trahan om situasjonen i Syria. De trekker relevante linjer til tidligere konflikter i for eksempel Bosnia, og ser på hva man kan lære av vår nære historie.

De ukentlige episodene publiseres fredag formiddag. Her på Forlagsliv vil Pettersen, Salvesen og Borch legge ut ekstramateriale, presentasjon av gjester, lenker til relevante kilder – i tillegg til en spiller med selve episoden, selvsagt!

Det er bare å følge med fra start!

Vi anbefaler også at du følger Du verden! på Facebook og Twitter for mer relevant bakgrunnsstoff og lenker til aktuelle saker. Du finner Du verden i iTunes og SoundCloud.

Innlegget Du verden! Podcasten «alle» snakker om. dukket først opp på Forlagsliv.

Det ser ut til å bli kriminelt god bokvår. Her kan du lese om noen av bokvårens beste krimromaner og heldigvis kommer mange av disse krimforfattere til Krimfestivalen som arrangeres 3. til 5. mars.

Denne uka vil presentere jeg en del høydepunkter fra Cappelen Damms bokvår. Utvalget er mitt og selvsagt ville jeg kunne ha trukket fram andre bøker for her er det mye velge blant. I dag er det altså krim, og her er det mange perler for den kriminteresserte.

RYKTENE ER SANNE – DAMHAUGS BESTE BOK

Torkil Damhaug: En femte årstid         Utkommer ultimo februar

Torkil Damhaug er lege og psykiater og har i mange år være en av Norges beste krimforfattere. Han fikk Rivertonprisen i 2011 for Ildmannen, men jeg syns likevel at En femte årstid er enda bedre og hans aller beste bok. VG skrev i sin oppsummering om ti krim de gledet seg til i bokvåren at: «Damhaug skriver krimbøker med høy psykologisk spenning og gode personportretter, og det ryktes at denne er spesielt god.» Det er riktig at ryktene har begynt å svirre, og jeg kan bare bekrefte at ryktene er sanne. Ann, Victor, Helene og Nicolai er fire ungdommer som henger sammen. De prøver ut ting, og alt er ikke like smart. En av de tingene de ikke burde gjort, var å stenge en klassekamerat inne i kjelleren på den nedlagte fabrikken nede ved elva, der det en gang skjedde en grusom ulykke. Kort tid senere er to av de fire ungdommene funnet døde, og den tredje er forsvunnet. Vi følger ungdommer som blir drevet mot det fatale av krefter de ikke forstår, og vi møter en far som vil gjøre alt for å finne sin datter.

Torkil Damhaug er i en egen klasse i denne nervepirrende spenningsromanen, hvor han hevder seg som en av Nordens absolutt ypperste spenningsforfattere på nivå med Lars Kepler på sitt beste.

ENGLANDS SVAR PÅ KARIN FOSSUM

Clare Mackintosh: Jeg lar deg gå       Oversatt av Ulrik Farestad

Clare Mackintosh tok USA og England med storm i fjor, og anmelderne her hjemme har vært like begeistrete: Ingvar Ambjørnsen ga den 5 i Dagbladet og skrev: «Clare Mackintosh har definitivt skrevet en av vårens beste spenningsbøker», og Tom Egeland ga den også 5 og kalte Jeg lar deg gå for «et knytteneveslag av en overraskelse.» Asbjørn Slettemark sammenliknet Mackintosh med Karin Fossum i Aftenpostens A-magasinet og skrev: «Historien er vond og tilsynelatende ugjennomtrengelig, men samtidig ulidelig spennende. (…) Du legger ikke Jeg lar deg gå fra deg uberørt.»

Historien begynner enkelt, men så får du som leser oppleve en rekke twister: Det begynner med det verst tenkelige en mor kan oppleve. Hun slipper hånden til sin fem år gamle sønn – som vil løpe til huset deres på den andre siden av gaten – da han brått og brutalt blir truffet av en bil. Gutten dør av skadene. Jenna Gray bestemmer seg for å forlate alt. Hun drar til den avsidesliggende kystbyen Ellis Island i Wales. Men hun hjemsøkes av bilder fra ulykken, og lever med sorg, skyldfølelse og frykt. Da livet så smått begynner å få mening igjen, vender fortiden tilbake med full kraft.

Flink pike, Piken på toget og Avslørt har vært de noen av de største krimsuksessene de siste årene, og fellesnevneren er psykologisk krim der fortelleren er upålitelig og der krimmysteriet får en voldsom twist når perspektivet skifter. I England har de begynt å kalle dette for «Domestic Noir», og den nye dronningen i denne sjangeren er uten tvil Clare Mackintosh. Selvsagt kommer hun til Krimfestivalen!

TIDENES HØK OVER HØK

Peter Swanson: De som fortjener det    Oversatt av Kari Engen

De som fortjener det har fått en utrolig flott mottakelse i alle land den er kommet ut, også her i landet. Ingvar Ambjørnsen ga den en sekser Dagbladet og skrev bl.a.: «Dette er ei bok som alle elskere av krim og spenning har fortjent. Den er annerledes. Overraskende, Rå, sort og vittig. Og så spennende at du risikerer å glemme avtalen med kjæresten. Men pass deg. Denne boka handler faktisk om akkurat det. Hva som kan skje dersom du kødder det til med den du er glad i.» Tom Egeland var omtrent like begeistret i VG: «Boken er full av sjarm og spenning. At siste avsnitt rommer en overraskelse av Roald Dahl-kaliber, trekker heller ikke ned.» Asbjørn Slettemark var først ute med sin hyllest i fjor høst i Aftenpostens A-magasinet:  «Leter du etter en spennende, underholdende pageturner av en moderne krimbok? Din søken er over!»

De som fortjener det er en vanvittig høk over høk-historie som også kan minne litt om Hitchcock-filmen Stranger on a Train. Som med alle gode krimromaner, gjelder det å ikke røpe for mye, men åpningen må jeg nesten fortelle: Ted og Lily møtes i en flyplassbar på Heathrow. De skal begge ta nattflyet til Boston. Samtalen mellom dem utvikler seg raskt fra uskyldig flørt til dødelig alvor. Ted forteller om ekteskapet sitt som skranter – han har akkurat funnet ut at kona er utro. Det begynner som en halvhjertet spøk da han sier at han kunne tenke seg å drepe henne, men blir med ett mer alvorlig da Lily svarer at hun kan hjelpe ham. Peter Swanson ligger allerede høyt på bestselgerlisten, og selvsagt kommer også han til Krimfestivalen!

LAPIDUS’ BESTE TIL NÅ

Jens Lapidus: STHLM DELETE   Utkommer ultimo februar  Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

Jens Lapidus er en svensk forsvarsadvokat som skriver kriminalromaner i såkalt «froskeperspektiv» – fra outsidernes ståsted. Her er det ikke bare vanlige lesere som kjenner seg igjen, men også de kriminelle. Lapidus er en av Nordens mestselgende krimforfattere, og han er klart den mest leste krimforfatteren i svenske fengsler. STHLM DELETE er den krimromanen hans som har fått best kritikk i Sverige. Vi møter igjen hovedpersonene fra hans forrige roman Vip-rommet Emelie og Teddy. Det er et svært umake par . Dramaet begynner med at en alarm går, og en vekter blir tilkalt til et hus på Värmdö. Der venter det ikke noe vanlig innbrudd, men et lik: et menneske er blitt massakrert. En ung mann blir funnet hardt skadd i nærheten av åstedet, og han blir mistenkt for drapet. Emelie Jansson påtar seg i hemmelighet å være hans forsvarer, til tross for at sjefen hennes i advokatbyrået er imot det. Hvem er den drepte på Värmdö? Og hvorfor er det så mange spor som leder til Mats Emanuelsson, mannen som Teddy kidnappet for lenge siden? Jeg håper og tror at Lapidus denne gangen også sette salgsrekorder i Norge?

SVENSK DEBUTANT MED INTERNASJONAL SUKSESS

Mikaela Bley: Lycke Oversatt av Heidi Grinde

Lycke er Mikaela Bleys debutroman, og den vekket internasjonal jubel da den kom ut i mars 2015 bl.a. ble det en enorm budrunde blant tyske forlag. Lycke er første boken i serien om den ærgjerrige jounalisten Ellen Tamm. Mikaela Bley har tidigere jobbet som innkjøper for TV4, men skriver nå på heltid. Hun bor i Stockholm.

En regntung dag i mai forsvinner åtte år gamle Lycke utenfor Kungliga Tennishallen i Stockholm. Ellen Tamm, en journalist i TV4, får i oppdrag å følge saken. Det er få spor, og Ellen synes politiet jobber altfor tregt i etterforskningen. De kommer heller ingen vei med Lyckes skilte foreldrene, som svarer unnvikende på spørsmål fra politiet og presse. Moren er kald og likegyldig, faren skjuler noe, stemoren virker sjalu og selvopptatt. Med Lycke-saken dras hun inn i en verden av familiehemmeligheter, løgner og svik, men på veien tvinges hun også til å konfrontere sine egne demoner. Mikaela Bley kommer til Krimfestivalen.

TRE MILLIONER SVENSKER TAR IKKE FEIL

Viveca Sten: I maktens skygge   Oversatt av Kari Engen

Suksess-serien Mordene på Sandhamn utgis i 25 og har blitt en populær tv-serie. Med sine pageturnere med handling fra Sveriges skjærgård har Viveca Sten fått mange trofaste fans og solgt over tre millioner bøker i Sverige. I maktens skygge er den syvende boken i serien. Carsten Jonsson, en risikokapitalist som har blitt styrtrik etter omfattende investeringer i Russland. Jonsson har kjøpt den lange, fine stranden på øyas sørside, og dessuten bygget en luksusvilla som får resten av øyboerne til å se rødt. Merkelige ulykker har forekommet i bygningsprosessen. Dreier det seg om tilfeldigheter? Eller kan det være snakk om sabotasje? Da Carsten Jonsson inviterer til innflytningsfest, ender det i katastrofe og Thomas står overfor sin vanskeligste sak noensinne. Liker du Camilla Läckberg, er Viveca Sten midt i blinken for deg. Også Viveca Sten kommer til Krimfestivalen.

DET STORE GJENNOMBRUDDET

Ninni Schulman: Vår egen lille hemmelighet  Oversatt av Kari Engen Utkommer ultimo februar

Dette er den fjerde boka i Ninni Schulmans populære Hagfors-serie, og den er blitt Shculmans store gjennombrudd i Sverige. På tre måneder solgte hun over 55.ooo eksemplarer av Vår egen lille hemmelighet. Der følger vi journalisten Magdalena Hansson og politibetjentene Petra Wilander og Christer Berglund. Det er en uhyre spennende kriminalroman om en virkelighet de fleste kan kjenne seg igjen i, langt fra storbyene og idylliske ferieparadis. En kveld i april kommer ikke Anna-Karin Ehn hjem fra jobben på sosialkontoret, og ektemannen melder henne savnet. Han forteller politiet at hun har mottatt trusler fra klienter på jobben. Dagen etter blir bilen hennes funnet i veikanten noen mil utenfor Hagfors. Det er spor av blod i bilen, og politiet mistenker at hun er drept. Anna-Karin har levd et tilsynelatende ordinært liv med mann og barn, men når journalisten Magdalena Hansoon begynner å skrape ved den perfekte fasaden, oppdager hun at kvinnen har levd med mange hemmeligheter. Ninni Schulman kommer til Krimfestivalen.

AMERIKAS SVAR PÅ JO NESBØ

Harlan Coben: Den fremmede   Oversatt av Sissel Busk

Harlan Coben har skrevet en lang rekke romaner. Han er tidenes første forfatter som har mottatt alle de tre store krimprisene i USA, både Edgar, Shamus og Anthony Award. Bøkene hans har tronet på bestselgerlistene over store deler av verden, og er blitt utgitt på mer enn 30 språk. Coben skriver både om en svært populær seriefigur a la Harry Hole som heter Myron Bolitar og frittstående romaner. Her hjemme er leserne vel så glad i de enkeltstående krimromanene hans, og årets bok er en slik.  I Den fremmede er det store spørsmålet: Hva om alt det gode i livet ditt er basert på en løgn? Vi møter Adam Price som har alt: en vellykket ekteskap, fin jobb og to flotte sønner. Hele den amerikanske drømmen er fullkommen. Men da han møter den fremmede, får han vite redselsfulle hemmeligheter om sin kone Corinne. Da han velger å konfrontere henne, går det perfekte livet deres i oppløsning, det er som om det aldri har eksistert. Og avsløringene kan også få dødelige følger, hvis ikke Adam handler raskt.

HVERT FEMTE SEKUND SELGES DET EN NY LEE CHILD-BOK

Lee Child: Personlig   Oversatt av Kurt Hanssen  Utkommer primo februar

Lee Child er en av verdens mestselgende og mest prisvinnende forfattere. Et eksemplar av hans bøker blir kjøpt hvert femte sekund verden over, og Jack Reacher er en av tidenes mest vellykkede actionhelter – en James Bond for vår tid. Personlig er den 19. i rekken av Reacher-romaner

Jack Reacher var i sin tid major i militærpolitiet. Nå er han en ensom ulv som flakker rundt, uten fast adresse – men Hæren finner ham. En snikskytter har skutt på den franske presidenten, og Reacher kjenner gjerningsmannen, for han arresterte ham for seksten år siden. I all hemmelighet sendes Reacher til London, der et G 8-møte står for døren. Frykten for et nytt attentat er stor, men det spiller ingen rolle for Reacher. Han vil bare ha tak i skytteren. For ham er saken blitt personlig.

BARNEBARNET TIL LE CARRE!

Jessica Cornwell: Slangeskriftene  Oversatt av Eve-Marie Lund Utkommer ultimo februar

Slangeskriftene er en ulidelig spennende kodekrimmen skrevet av barnebarnet til John le Carré (han heter egentlig David John Moore Cornwell). Jessica Cornwell virker mer inspirert av Da Vinci-koden enn av bestefarens spionthrillere, og også her må vi tilbake til Jesus’ tid for å forstå mysteriet. Det hele begynner i Barcelona, sommeren 2003. Der dukker det opp tre lik i rask rekkefølge, med et kryptisk alfabet risset inn i huden og tungen skåret ut. Elleve år senere dukker det opp en ung, amerikansk forskeren Anna Verco for å se på saken som er henlagt uten oppklaring. Hun ankommer Barcelona på oppfordring fra den nå pensjonerte kriminalinspektøren Manel Fabregat. Sammen forsøker de å sette sammen bitene av mysteriet omkring mordene. Etter hvert som Anna går dypere inn i etterforskningen, oppdager hun en forbindelse mellom Natalia Hernández’s død og et gammelt manuskript som stammer fra før Kristi fødsel, skrevet på språket til hekser og sannsigersker. Også Jessica Cornwell kommer til Krimfestivalen og skal blant annet være med i et program med Tom Egeland.

DEN LITTERÆRE KRIMMENS MESTER

Tana French: Flokkdyr  Oversatt av Line Gustad Fitzgerald

Tana French har vokst opp i Irland, Italia, USA og Malawi. Siden 1990 har hun bodd i Dublin. Hun er utdannet skuespiller fra Trinity College i Dublin og arbeider med teater og film ved siden av skrive bøker. Med sin debutroman Skogen (2007) plasserte hun seg rett i den internasjonale toppklassen av krimforfattere. Hun har vunnet en rekke priser: Edgar, Anthony, Macavity, Barry og ICVA Clarion Awards. Flokkdyr er hennes femte roman og et fint tilskudd til serien om Dublin-politiets drapsavdeling.

På oppslagstavlen kalt «Hemmeligheten» kan elevene på St. Kilda’ s kostskole for jenter henge opp anonyme meldinger. Vanligvis er det en salig blanding av sladder og fordekt mobbing, men en dag blir tavlen brukt til noe ganske annet: et bilde av Chris Harper som for et år siden ble funnet drept på naboskolen. Under bildet står det: «Jeg vet hvem som drepte ham.» Kriminalbetjent Stephen Moran har ventet på en mulighet til å få foten innenfor drapsavdelingen da seksten år gamle Holly Mackey viser ham oppslaget. Den uløste saken om drapet på Chris Harper vekkes til live. Stephen allierer seg med den hardbarkede Antoinette Conway for å finne ut hvem som står bak. Alle spor fører til Hollys vennegjeng og deres innbitte fiender i en annen klikk – på innfløkt vis er alle jentene knyttet til Chris Harper.

BARCELONA POLITIETS FAVORITT-FORFATTER

Dolores Redondo: Offergaven   Oversatt av Kaja Rinda Bakkejord   Utkommer medio mars

Dolores Redondo tok Norge med storm da hun var på Krimfestivalen for to år siden, og første bok i hennes krimtrilogi fikk da 6 på terningen i VG. Nå er hun aktuell med den tredje boken som har solgt enda bedre i hjemlandet Spania. Redondo er ikke bare en populær forfatter hos den vanlige leseren, men politiet i Barcelona har kåret henne til deres favoritt.

Det er gått en måned siden inspektør Amaia Salazar reddet sønnen sin og pågrep Berasategui. Men til tross for dette føler ikke Amaia at de er utenfor fare. Et plutselig og tragisk dødsfall i Elizondo-dalen virker mistenkelig: Den døde pikebarnet har et rødt merke i pannen, og kan tyde på at noe er blitt presset mot ansiktet hennes. Dessuten prøvde faren å skjule liket. Oldemoren til den lille jenta påstår derimot at ulykken er Ingumas verk; demonen som hindrer de sovende i å røre seg, drikker åndedretten deres så de dør mens de sover. De rettsmedisinske analysene får Amaia Salazar til å se nærmere på andre spedbarnsdødsfall. Etterforskning avdekker et mønster som de aldri før har sett maken til. Og fra et sted ute i skogen nærmer det seg et voldsomt uvær som truer med å begrave den grufulle sannheten en gang for alle.

Innlegget 12 kriminelt gode krimbøker dukket først opp på Forlagsliv.