Jan Roar Leikvoll. Foto: Tove K. Breistein
Det var et ufattelig trist budskap som Samlaget sendte ut for et par uker siden: «Det var med stor sorg vi i Samlaget fekk melding om at Jan Roar Leikvoll har gått bort. Det skjedde brått og uventa. Dødsårsaka er ikkje kjend enno, men Leikvoll var open om at han levde store delar av livet med ein hjernesvulst som aldri vart borte. Den store, stillferdige mannen, som skreiv så omsynslaust, men samstundes hjarteskjerande vakkert om livet sjølv, har gått bort. Jan Roar Leikvoll vil bli djupt sakna.»
Jeg merket at dette dødsbudskapet berørte meg sterkt. Jeg kjente ikke Jan Roar Leikvoll personlig. Men jeg kjente bøkene hans. Det var et sterkt bekjentskap. Jan Roar Leikvoll fikk Stig Sæterbakkens Minnepris for 2013, utdelt her på Cappelen Damm. Det var slik jeg ble kjent med Leikvolls bøker. Jeg husker også et fjernsynsprogram med ham i fjor, mest fordi det delvis handlet om Hviterussland, et land Leikvoll har giftet seg inn i. Jeg husker at jeg ble fascinert av reportasjen og intervjuet med denne spennende forfatteren, svarene han ga og måten han svarte på. Men det var bøkene som gjorde at jeg ble helt slått til jorden. Jeg blogget om en av dem høsten 2013, og gjentar innlegget her nå, fordi jeg ikke har noe mer å si. Men jeg vil gjerne si noe, også fordi jeg vil at flere skal lese bøkene han etterlot seg. Jan Roar Leikvoll debuterte på Det Norske Samlaget i 2008 med den kritikerroste romanen Eit vintereventyr. Romanene Fiolinane (2010), Bovara (2012) og Songfuglen (2013) bekreftet hans stilling som en av de sterkeste og mest særpregede stemmene i ny norsk litteratur.
Eit vintereventyr har lagt handlingen til en fangeleir som kan minne om nazistenes utryddelsesleire, men som ikke nødvendigvis er det. Forbrenningsovnene går for fullt og de får stadig nytt menneskelig brensel som tilføres i strie strømmer utenfra. Det kroppslige forfallet og de raserte omgivelsene er påtrengende i denne boken. Likefullt lever håpet om kjærlighet. Slik den navnløse hovedpersonen lengter etter den varme pusten fra romkameraten sin – lenger tør han ikke gå i sin lengsel etter nærhet.
«Det hende eg heldt handa mi like framfor munnen og kjente varmen hans, ein varme som minte meg om den eg stundom kjende når min eigen tarm pusta mot handflata, slik eg ofte gjorde om natta for at Hans ikkje skulle vakne og tenke stygt om meg.»
Han røver et barn fra køen foran forbrenningsovnene, ikke for å redde det, men for å kjenne den varme huden mot sin om natten. Der hvor trøsten ikke lenger finnes ligger trøsten i å suge på en barnefot. De rå og odørfylte beskrivelsene i Eit vintereventyr vil ta pusten fra de fleste, men Jan Roar Leikvoll klarer det kunststykket å beskrive ondskap og forråtnelse på en så ufattelig, nesten vakker, måte at det er umulig å gå uberørt ut av denne boken.
«Ei historie om galskap og avgrunn» heter det i Samlagets omtale. Jeg vet ikke om jeg kjøper det med galskap. Jeg tror dette kan skje oss alle hvis vi blir ført helt ut mot avgrunnen, slik hovedpersonen i Eit vinterventyr blir det. Slik jeg ser det, er han mer lik oss enn vi liker å tenke på. Galskapen i denne boken ligger i omgivelsene, ikke hos hovedpersonen.
Det var noe med det Jan Roar Leikvoll-programmet på fjernsynet. Et slags indre lys hos denne mannen. Det mørke i bøkene. Sykdommen som satte fart i skrivingen. Slettene i Hviterussland, som har sett så mye ondskap. Nynorsken. Et språk han selv ikke snakket til vanlig, han valgte det fordi det gjør at han da måtte uttrykke seg med andre ord enn dem han brukte til vanlig. Det ble mer høystemt på den måten. Bøkene hans gir leseren frysninger. Hadde dette vært Frankrike, hadde han herjet bestselgerlistene.
«Eg slo på lyset. Ein eim av unggut hang i lufta. Kanskje var det frå dei tjukke ullpledda, kanskje var det frå meg sjølv og at eg først merka det no då eg var aleine. Eg fann den blå skoen, han låg under puta, eg så på den uslitne solen. Eg knakk ned på kne ved sida av senga, kneskålene hardt mot golvet, og eg pressa skoen mot det høgre auget.»