«Jordmor Roger er unik
liker klipping, blod og skrik.
Når babyene kommer ut,
er han klar med saks og klut.»
Fra Hva gjør de dagen lang
Ellisiv Solskinnsbakk
Ellisiv Solskinnsbakk (f. 1976) er fra Bodø, bosatt i Oslo og er utdannet radiojournalist. Hun har jobbet i barneradio og i NRK Barne-TV, og har flere års erfaring som ansatt i barnehage. Hva gjør de dagen lang er hennes første bok. Gjennom muntre rim forteller hun hva voksne (kanskje) gjør når de er på jobb hele dagen. Boken er fargerikt illustrert av hennes ektemann Endre Skandfer, som hun også har et annet vellykket samarbeidsprosjekt med – nemlig døtrene Emthe og Erle. Jeg har tatt en prat med Ellisiv om hvordan hun fikk ideen til boken, om det å debutere og om å lage bok sammen med mannen sin.
– Du debuterer i høst med boken Hva gjør de dagen lang? Hvordan fikk du ideen til å skrive om hva voksne bedriver når barna er i barnehage og på skole?
– Inspirasjonen kom da jeg var i min første fødselspermisjon og gikk og trillet vogn i timesvis hver dag. Det er nå blitt fire år siden. Da går man litt på utsiden av A4-livet og betrakter folk til og fra, eller ser folk som er i sving med utendørsjobber. Byen bobler av små og store arbeidsoppgaver som må utføres av noen – hver dag. Den første historien var gassballongselger Lucy Lee, med en fabulering om hvor hun fikk ballongene fra og hvorfor de ble så dyre. Det kunne vært en egen bok i seg selv, men jeg ville portrettere flere. Etterhvert snek også førerhunden Bissi Bee seg inn. Det ble et lite brudd med premissene i rammehistoria, men hun er en av mine favoritter – og inspirert av en ekte hund. Jordmora Roger finnes også. Historiene ble til på buss, trikk, gatehjørner og i parker. Mye småflikking. Historiene skulle fungere og være interessante, det skulle være rim, rytme, og en bra punchline til slutt. Mye som skal på plass i løpet av relativt få setninger – en slags Scrabble på speed.
- Har utgangspunktet vært å fabulere rundt hva voksne faktisk gjør eller hva barn tror voksne gjør?
– Underveis kalte vi prosjektet for en yrkesvilleder, jeg vil si det er en blanding av hva de kanskje gjør og hva barn kanskje tror de gjør. Jeg vil jo ikke ødelegge all mystikken, heller. Derfor har jeg lagt til noen overdrivelser og umuligheter og en del fjotteri, såklart.
– Kan du huske om du selv lurte på slike ting da du selv var barn?
– Ja! Jeg lurte veldig på hva de voksne egentlig drev med da jeg var lita. Tenker at de voksne snakka litt mer TIL oss da, enn MED oss, og man brant inne med mange spørsmål. De få jeg fikk ganske god oversikt over hva drev med, var lærerne og de som jobba på kiosken. De andre var mer mystisk. Min egen far, for eksempel, var telegrafist og jeg hadde et nærbilde i hodet av handa som stadig tappet på morsenøkkelen (som jeg ikke ante at den hette da) og hodetelefoner og pipelyder og mystiske radiosignaler. Han jobba i flytårnet og jeg skjønte ikke hvordan den tappinga skulle bringe flyene trygt ned på bakken, eller hvordan en vanlig arbeidsdag så ut. Og så var jeg med ei venninne på jobben til faren, nede ved havna i Bodø. Der var det masse, masse kabler, virkelig svære ruller med kabelledninger, etasje på etasje men ingen sa hva det var og hva de gjorde med dem – og jeg turte ikke spørre. Det var greiest med de foreldrene som jobbet i butikker av ulike slag. Kjøp og salg av varer, det skjønte vi.
- Boken din er skrevet på rim, en form som har fått en oppsving de senere år. Hvorfor valgte du «rim og rytme» fremfor prosa?
– Jeg har alltid elsket rim. Det er noe magisk med barn som messer historier på rim – på rams. Noe spesielt ved måten de plukker opp og husker historien på. Og regler vil de høre om og om igjen. Akka bakka bunka rakka… Rim blir bedre med en viss rytme. Men denne rytmen i språket virker det som vi setter mindre pris på etterhvert som vi blir større og omringes av dagligdontspråk. Så er det en del som gjenoppdager språkgleden og rytmen i seg selv når de begynner å lese for egne barn. Rim smitter!
Sjøl holdt jeg på interessen opp gjennom tenårene. Da skrev jeg dikt som kom på trykk i lokalavisa – under psevdonym, såklart, for jeg syntes det var litt flaut. Høydepunktet kom da jeg var på fest hos venners venner, og oppdaga at ett av mine dikt hang på kjøleskapsdøra! Diktet handla om brudd, og jeg ble så stolt at jeg holdt på å avsløre meg.
Jeg vil si historiene i Hva gjør de dagen lang, er prosaiske rim. Jeg liker å skrive med tvangstrøye på, hvor rammene er ganske utfordrende, men tydelige – men jeg ønsker å holde et uanstrengt språk. Det skal ikke være så høytidelig.
– Boken din er illustrert av mannen din, Endre Skandfer. Kan du si litt om hvordan dere har samarbeidet?
– Ja, jeg er så heldig at jeg nettopp har feira ti års bryllupsdag sammen med illustratøren, så det kunne jeg sagt mye om. Endre er egentlig animatør, men har flere bøker bak seg, og det ga en tiltrengt trygghet i bånn for meg som gjorde dette for første gang. Vi har vært flere år underveis med prosjektet, men lenge sto historiene for seg selv. Som travle småbarnsforeldre flest, har vi lite tid til overs, så det ble en del kroting og skribling på servietter hvis vi var en sjelden tur på kafè. Kroting bakpå uåpna/åpna post, eller avishjørner, er Endres spesialitet. Da det nærmet seg deadline, samlet vi alle konvolutter, servietter og avissnipper og rørte det sammen med Ipadskisser fra opptil flere jule- og sommerferier. Det var faktisk først den siste måneden før deadline vi landa på et uttrykk vi syntes var både stilig og rampete. Da kom de gode idèene tett, over middagsgrytene eller under tannpussen. Jeg er strålende fornøyd med resultatet!
– Du er utdannet radiojournalist og har jobbet mye med formidling til barn gjennom både radio og TV, og som ansatt i barnehage. Og du har to egne barn. Hvordan har du brukt disse erfaringene under arbeidet med boken?
– Her har jeg tatt med meg det muntlige språket fra radioen, og alle de timene jeg har sittet på gulvet og lest bøker for barna i barnehagen og hjemme. Har prøvd å finne den balansen mellom fabel og fakta, som gir barn noe å le av, noe å undre seg over, og noe å ta på alvor.
- Har du noen litterære forbilder?
– I denne sjangeren: Det må bli Andrè Bjerke. Han hadde bokstaver i blodet. Og Inger Hagerup. Men jeg synes det er litt urettferdig, for de hadde flere «jukseord» i gamle dager, som Kan vi ikke si, da mon… Og det å bruke «ei» istedenfor ikke, sånt, det blir litt oppstylta nå til dags. Der strammes ramma for hva du kan tillate deg for å få det til å gå opp. Men så har jeg også hatt et ønske om å holde språket uhøytidelig.
I nyere tid: jeg liker Jakob Martin Strids Mustafas kiosk (oversatt av Erlend Loe), den er både fin og frekk. Etterhvert som barna blir litt eldre, blir det mer anledning til å pløye gjennom flere av de nyere, norske barnebøkene på rim, som den sinnsyke historia om Katten Don Fridtjof av Anna Bache-Wiig og Pling i bollen av Ingvild Rishøy. Sistnevnte har et dikt som heter Nå kan du det, om ei jente som lærer seg å sykle, og Endre og jeg klarer ikke lese det uten at det triller noen tårer. Det treffer oss på hjemmebane, hverdagspoesi på sitt beste.
- Hvilke forventinger har du til mottagelsen av boken din? Fra kritikere, bokhandlere og publikum?
– Først og fremst håper jeg boka vil forårsake smil, latter og gode samtaler mellom barn og voksne, om hva foreldre eller andre voksne de kjenner, driver med på jobben. Og, ikke minst, hvor forskjellige jobber kan være. En jobb er ikke god eller dårlig – den er enten rett for deg eller ikke rett for deg. Sjøl jobber jeg i trygge omgivelser som informasjonsrådgiver i Fagforbundet, så min jobb handler mye om andres jobber. Det er viktig å finne seg en jobb en kan like, for vi skal jo være der… nesten dagen lang.