I helgen leste jeg Dødens herskerinne av den østerrikske forfatteren Bernhard Aichner. Et bevis på at verdens beste krim ikke nødvendigvis må komme fra Sverige, Norge eller USA. Etter å ha lest Bernhard Aichners krimroman holder jeg en knapp på Østerrike. Dødens herskerinne – «Die Totenfrau» – er da også i ferd med å gå sin seiersgang over hele verden.
Den andre dagen jeg skulle jobbe på begravelsesbyrået, sto jeg ved enden av stellebordet med en hårføner i hånden. Jeg var i ferd med å føne håret til en 84 år gammel dame. I forveien hadde jeg vasket det snøhvite håret hennes, massert inn sjampo og skylt den ut igjen. Jeg hadde altså vasket håret til denne gamle damen og måtte spørre meg selv: Hva i helvete gjør du? Svaret kom uten å nøle. Jo mer jeg fønet, jo mer kunne jeg føle det. Jeg sto der nettopp fordi jeg ønsket å gjøre det. Gi noe. Og det føltes vidunderlig.
Dette sier Bernhard Aichner i et intervju med Wiener Zeitung. Fotograf og forfatter Bernhard Aichner har skrevet flere kriminalromaner, men slo først gjennom med Die Totenfrau – «Dødens herskerinne». Som et ledd i forberedelsene til nye bøker, arbeidet Aichner i noen måneder som praktikant i et begravelsesbyrå i hjembyen Innsbruck. Her lærte han seg hvilken verdi det kan ligge i det å gi noe, selv til døde mennesker. Å møte dem med respekt og ydmykhet. Samtidig ble hans egen redsel for døden mindre. Og ut fra arbeidet ved dødens stellebord vokste ideen til dødens herskerinne.
Brünhilde Blum driver et begravelsesbyrå. Hun har to barn, er populær og kjent for sin omtanke for andre mennesker. Ingen vet at hun tok livet av sine egne foreldre under seilturen i Adriaterhavet. Den samme seilturen da hun traff mannen i sitt liv. Nå er hun endelig lykkelig. Men da ektemannen dør i en ulykke, rakner det gode livet. Ved en tilfeldighet oppdager hun at det kanskje ligger noe mer bak ulykken. Blum begynner å stille spørsmål. Da hun forstår hva som er skjedd, slår hun til. Nådeløst.
Dødens herskerinne er en nærmest uslåelig kombinasjon av komprimerte setninger i telegramstil og en seriemorderske vi ikke kan unngå å heie på der hun farer frem på sitt blodige hevntokt. Sjelden har vi støtt på så mange unevnelige handlinger som i denne boken. Likevel aksepterer vi dem som nødvendige. Hovedpersonen Brünhilde Blum – kun Blum for de innvidde – har som innehaver av et begravelsesbyrå til sin rådighet både parteringsverktøy, spyleslanger, etsende væsker og grove avløpsrør. Også leseren trekkes med i dragsuget. Blum har mye å gi til døde mennesker og hun liker det.
Sett mot et bakteppe av Østerrikes virkelige og mørke kjellere er det likevel ingenting som fortoner seg overdrevet eller påklistret i denne boken. I tillegg til at handlingen er overraskende i seg selv, er språket nedtonet på en finurlig måte som gjør opplevelsen sterkere. Og så elsker vi alle hevn, gjør vi ikke? Bedre enn dette blir den ikke.
(bildet øverst: fotowerk aichner)