Benedicte Kroneberg er aktuell med romanen «I beste mening».
Benedicte Kronebergs nye roman «I beste mening» handler om en ung kvinne som blir konfrontert med fortiden sin som fosterbarn når hun selv får barn. I denne teksten skriver Kroneberg om hvorfor hun valgte dette temaet.
I en kort periode var vi fosterhjem for en ungdom. Vi hadde små barn selv på det tidspunktet, guttene våre var fire og syv år. Det innebar noen utfordringer med leggetider og innetider, legoklosser og lekser som liksom kolliderte. To verdener som møtte hverandre, rutiner som skulle gå opp på en ny måte. Vi måtte tilpasse oss: Mannen min og jeg, guttene. Ikke minst hun som kom til oss: Hun skulle jo finne en plass i alt vårt. Det var bare en kort periode. Kanskje gjør vi det igjen. Kanskje når guttene flytter ut, når det ikke er så mye som skal tilpasses.
Når det er rom.
Noen gjør det hele livet. Finner rom til en som trenger det. I ettertid har jeg tenkt mye på hva som kreves av dem. Og jeg har tenkt på den som skal fylle rommet. Den som kommer inn og skal finne en plass. Mange kommer med vonde erfaringer, de vil ha vanskelig for å stole på omgivelsene. Det er også alltid en mulighet for at det nye hjemmet bare er midlertidig. Det gjør noe med relasjonen, krever mye både av den som skal vinne tillit og den som skal våge å stole på noen.
Bestill bok
I den nye romanen min skriver jeg om Helene som vokser opp i fosterhjem hos Anna og Helge. De har både rom og tid til henne. Hun bor der fra hun er tolv til hun er nitten. Hun finner sakte men sikkert sin plass hos dem. Det tar tid.
Og det er skjørt. Et brev hun leser når hun fyller atten år forandrer alt:
«Jeg fant et brev fra Barnevernet i skrivebordsskuffen hennes, det var ikke meningen at jeg skulle finne det og heller ikke slik at jeg gikk gjennom posten hennes og leste hennes brev vanligvis, men jeg lette etter noe papir til å skrive en beskjed til henne på. Da fikk jeg øye på konvolutten, og så ble det til at jeg åpnet den og leste brevet.
Tiltaket skulle opprettholdes, stod det.
Jeg visste hva tiltaket var og hvilket barn det gjaldt også, men det var rart å se det svart på hvitt. Brevet fikk meg til å gå annerledes gjennom rommene i huset i noen dager, som om jeg var en gjest igjen, litt som til å begynne med, før jeg var vant til å bo der.»
Jeg hadde egentlig planer om å skrive en helt annen bok. Den skulle handle om et lite samfunn på en øy på sørlandskysten, om alle de som bor der og om to som ikke helt hører hjemme. Det skulle være en kollektivroman.
Oppstarten gikk trått. Jeg forsøkte flere ganger. Jeg brukte en autoral forteller som så samfunnet utenfra, i ettertid. Hvorfor jeg hadde bestemt meg for den typen roman og den typen forteller, husker jeg ikke helt. Kanskje for å gjøre noe annet. I de tre tidligere romanene mine har blikket ligget nært hos en eller noen få hovedpersoner. Men det gikk som sagt trått. Alt jeg skrev var flatt og dødt. Det føltes mer som en plikt enn som noe jeg hadde lyst til å gjøre. Jeg skrev likevel, jeg tenkte det ville løsne på et tidspunkt.
Så gikk Helene over gulvet på våte sokker. Hun ville ikke at noen skulle se fotsporene hun etterlot seg, de våte merkene etter sokkene hennes. Der og da merket jeg at jeg ble nysgjerrig: Hvorfor ville hun ikke det?
Jeg begynte å skrive om henne i stedet. Om huset hun er i, Anna og Helges hus. Om hvordan det er å være i huset, eller å unngå å være der. Perspektivet er Helenes, det er hun som forteller. Det måtte bare bli slik. Jeg måtte se det jeg var interessert i gjennom hennes øyne:
Hva vil det si å høre til?
Helene tenker at for å høre til, må hun ha noen:
«Har jeg deg? pleide jeg å spørre Anna.
Du har meg, svarte Anna da.
Har jeg deg? Det var lenge siden jeg hadde spurt Anna om det nå.»
Det hun er mest redd for, er ikke å ha noen.
Når Helene stifter familie selv, blir hun en som skal være noen for andre. Det er også skremmende. Hun tviler på om hun er nok for datteren Mathilde:
«Hun merker det, tenkte jeg, at jeg mangler noe. Hun vil ha noe som jeg ikke kan gi.»
Kanskje er det denne tvilen som gjør at hun vil flytte tilbake til øya der hun vokste opp. Hun og Karl blir i alle fall enige om å kjøpe et hus som ligger like i nærheten av der hvor Anna og Helge tidligere bodde. Huset er gammelt, fra slutten av 1700 tallet, likevel har bare to familier bodd i det før dem. Det tiltaler Helene:
«Det minner meg om en bok jeg leste en gang, om et hus, at huset var i familien i generasjoner, boka fulgte familien i huset, alt huset hadde sett, noe i den duren. Jeg husker ikke tittelen, bare at jeg likte den av litt for åpenbare grunner. Litt som med Oliver Twist, den gangen Anna leste den for meg. Da det viser seg at Oliver egentlig hører til.»
Men er det nok? Kan huset endre Helenes frykt og tvil?
Til bokhandel: Benedicte Kroneberg I beste mening