Historiker Hans Olav Lahlum og statsviter Øivind Bratberg er klare for tidenes valg i Storbritannia
Fire dager før dommens torsdag i Storbritannia, er det fortsatt usikkert både hvilket parti som blir størst i Underhuset og hvem som får bo i statsministerboligen. Uansett utfall av den store duellen, venter det en ny krevende valgperiode uten eget flertall på det regjeringsbærende partiet og statsministeren.
“En uke er lang tid i politikken”, ifølge et av de mest kjente sitatene fra den tidligere britiske statsministeren Harold Wilson. Visdommen i de ordene har Wilson og mange andre statsministere både i Storbritannia, Norge og andre land fått erfare.
At en uke kan være lang tid i politikken, forhindrer imidlertid ikke at det kan være vanskelig å konkludere om hvor vellykket selv en full femårsperiode for en statsleder har vært. Det blir særlig vanskelig hvis statslederen skal sammenlignes med andre som har styrt gjennom perioder av svært ulik lengde, og i tidsepoker med helt ulike forutsetninger. I tillegg er det nesten alltid vanskelig å konkludere om en statsleder hvis aktive karriere ligger så nær i tid at konsekvensene fortsatt er uavklarte, hva angår den involverte politikeren så vel som partiet og nasjonen. USAs forrige president George W. Bush hadde et poeng da han til spørsmålet om sitt historiske ettermæle i 2010, svarte at han ikke ville være der lenger når det ble avklart.
Selv om David Cameron nå er i ferd med å fullføre sitt femte år som statsminister, er det kort sagt alt for tidlig å konkludere om hans prestasjoner i Downing Street 10. Begge vi forfatterne av den nye boken om britiske statsministrene fra 1900 til 2015, anser det klart at Cameron så langt hører til i midtsjiktet blant de 22 statsministrene der. Den rangeringen er likevel en svært foreløpig arbeidshypotese. Avhengig av denne ukens valgresultater og de kommende årenes politiske utvikling, kan Cameron på fremtidige lister ende opp både i toppsjiktet og i bunnsjiktet. Margaret Thatcher ble den lengst sittende og en av de mest betydningsfulle statsministrene i moderne tid tross en krevende start. Anthony Eden holdt bare halvannet år og regnes som en historisk fiasko, selv om han tilsynelatende hadde et svært lovende utgangspunkt og med en soleklar valgseier fikk en drømmestart.
Få dager før Cameron for første gang møter velgernes dom som statsminister, skal man imidlertid vært en svært entusiastisk tilhenger for å hevde at han har så langt vært en historisk suksess – eller en svært kritisk innstilt motstander for å hevde at han har vært en total fiasko. Illustrerende nok har oppslutningen om de konservative under Camerons lederskap økt, men uten å nå opp mot gamle rekordhøyder. Da han for første gang sto der som statsministerkandidat i 2010, vant de konservative 97 nye representanter og gjenerobret sin tradisjonelle posisjon som landets største parti. Men målet om flertall i Underhuset ble ikke oppnådd den gang, og senere har oppslutningen mesteparten av tiden ligget under de 36.1 % som de konservative oppnådde i 2010.
Regjeringskontorene gjenerobret de konservative i 2010 gjennom en historisk ny koalisjon med liberaldemokratene. Men regjeringssamarbeidet og en parlamentarisk situasjon uten eget flertall i Underhuset, begrenset sammen med en sterkt presset økonomi handlingsrommet for en statsminister som alt før han tiltrådte ble beskyldt for et diffust politisk budskap. Cameron har gjennom sine første fem år på godt og vondt forblitt en tålmodig politisk pragmatiker. Han har fått gjennom flere nye immigrasjonslover samt noen andre lovendringer og en rekke innsparingstiltak, men uten å komme opp med noen reformer av historiske dimensjoner. Cameron klarte i folkeavstemninger å få flertallet med seg mot både endringer av valgordningen og selvstendighet for Skottland. Men han sliter fortsatt med misnøye med Englands dominans i Skottland og Wales – og med misnøye mot EU i England. De geografiske motsetningene har spisset seg til, samtidig som de sosiale forskjellene står i fare for å øke ytterligere. Økonomien har etter sjokket med finanskrisen i 2008-09 gått i riktig retning, men ikke med den fart som de konservative håpet. Illustrerende nok går de konservative nå til valg på et budskap om at Labour i forrige periode kastet landet ut i en økonomisk krise som var så dyp at de konservative trenger mer tid for å rette opp skadene.
Cameron kommer fra en familie og klasse med sterk tro på egne lederferdigheter. Han har klart seg ganske bra både hva angår håndtering av det stadig mer formidable medietrykket og de stadig mer krevende administrative lederoppgavene som følger med statsministervervet. Mye på samme måte som den nylig avgåtte svenske statsministeren Fredrik Reinfeldt, har Cameron vært mer overbevisende som statsleder enn som politiker – eller om man vil sterkere på stil enn på substans. Noen samlende landsfader med bred appell hos velgerne er han ikke blitt. To av tre velgere sier seg enige i at statsministeren ikke er på bølgelengde med den jevne velger, og tre av fire anser at han er mer opptatt av noen samfunnsklasser enn av andre.
Spørsmålet er nå ikke om de konservative kan få eget flertall, men om de kan beholde sin posisjon som største parti – samt hvilke muligheter de har til å sikre seg nødvendig støtte hos andre partier. Det er ingen formell regel som sier at det største partiet i Underhuset skal ha statsministeren og være det regjeringsbærende partiet i Storbritannia. Det har likevel vært en praksis i hele etterkrigstiden. Labour-statsministeren Gordon Brown mislyktes med sitt forsøk på å utfordre denne parlamentariske praksisen ved å fri til liberaldemokratene etter valget i 2010, selv om de da hadde gått til valg på et sentrum-venstre program snarere enn på et sentrum-høyre. Browns dager som statsminister og partileder var i realiteten talte da partiet hans ble nest størst. Cameron er fortsatt bare 48 år og har ingen åpenbar utfordrer i egne rekker. Han kan kanskje fortsette som partileder selv om de konservative ikke forblir størst. Det er imidlertid svært lite sannsynlig at han da kan fortsette som statsminister, i en situasjon hvor koalisjonspartneren liberaldemokratene ligger an til en klar nedgang.
Mønsteret ligger på det som skjedde ved parlamentsvalget i Tyskland i 2013, da de tyske fridemokratene fikk betale en så høy pris for sin rolle som juniorpartner i en liberal-konservativ koalisjonsregjering at de falt under sperregrensen på 5 %. Liberaldemokratene i Storbritannia har fortsatt en del sikre valgkretser og kommer ikke til å falle ut av parlamentet. Men svaret på om de kan beholde halvparten av sin oppslutning på 23 % fra 2010 er trolig nei; og i så fall mister de nok over halvparten av sine 57 representanter. Camerons konservative i Storbritannia kommer til å oppleve at koalisjonspartneren faller, uten at de selv får den den overbevisende fremgangen som gjorde Merkels kristendemokrater i Tyskland til det åpenbare statsministerpartiet i 2013.
Med et stort unntak for Merkel og Tyskland, har trenden ved valg i Vest-Europa etter finanskrisen klart vært at de sittende regjeringene blir kastet. Cameron og de konservative har likevel en del gode kort på hånden i spillet om å bli største parti. De konservative har ligget litt foran på snittet av meningsmålinger den siste uken, og Labour har ved de siste valgene vanligvis gått litt tilbake i innspurten av valgkamper. Selv om monarkiets stilling ikke har vært noe stridstema i denne valgkampen, kan en fødsel i kongefamilien få dager før valget forsterke et lite løft for den sittende statsministeren og det tradisjonelt mest rojalistiske partiet.
Viktigere er det at den lett klumsede Ed Miliband fortsatt fremstår som en mindre overbevisende statsministerkandidat og scorer dårligere enn Cameron på personlig popularitet, i et land hvor mange svingvelgere tradisjonelt legger vekt på hvem av de to aktuelle kandidatene som anses minst egnet. Den effekten slo ut mot de konservative under tapene mot Tony Blair i 2001 og 2005. Den slo i innspurten imidlertid klart ut for dem i 1992, da den konservative John Major svært uventet ble gjenvalgt. Historien om valget i 1992 kan gi Cameron og de konservative en viss grunn til optimisme, selv om mye av det tilsynelatende sensasjonelle omslaget da skyldtes teknisk svikt i tidens meningsmålinger. Et viktig spørsmål blir nå i hvor stor grad velgerne på meningsmålinger alt har straffet Labour for sin noe vaklende statsministerkandidat, slik at det ikke kommer noe videre fall der.
Historisk har de konservative i Storbritannia ofte fått mesteparten av gevinsten når de liberale gjør det dårlig. Det er et fullt tenkbart scenario at mange borgerlige velgerne som på meningsmålinger har sagt at de støtter enten liberaldemokratene eller det nasjonalistiske uavhengighetspartiet UKIP, ikke gjør det når de på valgdagen står der og må stemme i en valgkrets hvor bare de konservative og Labour har reelle sjanser til å vinne. At Ed Miliband uventet og knepent vant duellen mot sin eldre bror David om partiledervervet i 2010, innebar en venstredreining av Labour. Slike venstresvinger har i etterkrigstidens Storbritannia svært sjeldent gitt Labour noen økt oppslutning hos svingvelgerne. Den forrige venstredreiningen, som valget av Michael Foot innledet i 1980, utløste en velgerkatastrofe som varte helt til Tony Blair og hans høyredreining midt på 1990-tallet.
Alt i alt synes det mest sannsynlig, men fortsatt langt fra sikkert, at de konservative i år vinner den evigvarende duellen mot Labour om å bli største parti i folket.
Med det er i så fall ikke gitt at de konservative blir største parti i Underhuset. Man må tilbake til 1974 for å finne et valg i Storbritannia hvor et parti fikk flest stemmer og et annet parti flest representanter, men det har skjedd flere ganger og kan godt skje igjen nå. Ved de siste valgene har de konservative hatt flere velgere bak hver representant enn Labour. Dette skyldes dels at de konservatives valgkretser i gjennomsnitt har litt flere velgere, og dels at valgdeltakelsen er høyere i sikre kretser for de konservative enn i sikre kretser for Labour. Denne strukturelle effekten blir i år motvirket av at Labour vil få langt dårligere uttelling for sitt stemmetall i Skottland. Det er likevel fortsatt en relevant mulighet at Labour kan få litt flere representanter i Underhuset, selv om de konservative har fått litt flere stemmer.
Hvis de konservative blir størst i Underhuset, er det likevel slett ikke noen garanti for at Cameron får fortsette i statsministerboligen. Man må sant nok tilbake til Ramsay MacDonalds avgang i 1935 for å finne en situasjon hvor partiet med flest representanter i Underhuset ikke hadde statsministerposten. Det kan likevel godt skje igjen nå i 2015, etter en valgkamp hvor de mindre partiene har fått mye mer oppmerksomhet og spilt en langt viktigere rolle enn hva som er vanlig. 65 % stemte i 2010 på enten de konservative eller Labour. Trolig vil den samlede oppslutningen om de to største partiene gå litt opp igjen nå. Men på grunn av liberaldemokratenes tilbakegang, blir det ganske sikkert mye mindre enn 88 % som stemmer på ett av de tre tradisjonelle storpartiene i år. Valgets største taper kan meget vel bli liberaldemokratenes partileder Nick Clegg, som nå kjemper både for å redde sitt parti fra sammenbrudd og for å redde sitt eget utsatte mandat i Sheffield. Skulle liberaldemokratene gjøre det så dårlig at partilederen går fra å sitte som visestatsminister til å stå uten sete i Underhuset, kan det åpne for at de skifter side og støtter Labour etter valget.
Et langt mer sannsynlig scenario er at Miliband kan bli statsminister med støtte fra valgkampens store overraskelse, som er det skotske nasjonalistpartiet og deres karismatiske leder Nicola Sturgeon. At Labour vil miste de fleste av sine representanter i Skottland synes klart. Det kan imidlertid vise seg å bli en lykkelig arbeidsdeling at de skotske nasjonalistene overtar alle disse valgkretsene, mens Labour i stedet vinner mange utsatte konservative kretser i England. Når Labour ligger omtrent likt med de konservative på målingene tross stor nedgang i Skottland, kan de ligge godt an i kampen om viktige svingkretser i England. Oppnår Labour og det skotske nasjonalistpartiet til sammen de 326 representantene som trengs for flertall i Underhuset, er statsministerduellen i praksis avgjort – om enn på vilkår som fort kan vise seg krevende for Miliband i fortsettelsen. Får de to partiene ikke flertall sammen, kan redningen bli fåtallige og potensielt viktige representanter for de grønne, det walisiske nasjonalistpartiet og de nordirske sosialdemokratene. Innvandringskritiske, EU-kritiske og skattekritiske UKIP står nærmere de konservative. Men det partiet får, tross en oppslutning på 10-15 % på meningsmålingene, så få representanter at de neppe blir avgjørende.
Alt i alt synes det mest sannsynlig, men fortsatt langt fra sikkert, at Ed Miliband og Labour i år vinner den evigvarende duellen mot de konservative om Downing Street 10.
Labours partiledervalg ble i 2010 alt eller ingenting for den nylig avgåtte utenriksministeren David Miliband, som etter et knepent nederlag der frasa seg sitt sete i Underhuset og forlot både politikken og landet. Parlamentsvalget i 2015 blir i sin tur nå alt eller ingenting for Ed Miliband, som neppe kan overleve som partileder hvis han taper denne statsministerduellen. Blir lillebror Miliband den nye statsministeren er det mer på tross av egen innsats enn på grunn av den – og med et sjeldent krevende utgangspunkt.
Storbritannia får uansett enda en ny mannlig statsminister. Og det forblir uansett et politisk delt land hvor de konservative dominerer landkretsene i Sør-England, mens Labour dominerer i Nord-England samt i de fleste av de større byene – samtidig som nasjonalistpartiet nesten helt tar over i Skottland. Man kan ende opp med et valgresultat hvor kampen om regjeringsmakten avgjøres av at det skotske nasjonalpartiet med 3-4 % av stemmene får rundt 50 representanter, mens UKIP bare får 2-3 representanter for over 10 % av stemmene. Det vil i så fall ytterligere øke misnøyen med en lett antikvarisk valgordning, som de to største partiene fortsatt står sammen om å beholde.
Kort sagt: Storbritannia opplever på dommens torsdag denne uken sitt så langt mest spennende valg i dette århundret – og går uansett om statsminister heter David Cameron eller Ed Miliband deretter inn i en ny krevende valgperiode. Perioden 2010-15 har vært den lengste i etterkrigstiden med et såkalt “hung parliament”, hvor verken de konservative eller Labour har flertall. Alt tyder på at den situasjonen fortsetter de kommende årene.
—
Britiske statsministre 1900–2015. Fra Lord Salisbury til David Cameron forteller historien om alle Storbritannias statsministre fra de siste 115 årene. Boken tegner opp underholdende portretter av livet til 22 svært viktige politikere, og forklarer samtidig både Storbritannias egen utvikling og landets rolle i det internasjonale samfunnet.
Statsviteren Øivind Bratberg er en av Norges fremste Storbritannia-eksperter, historikeren Hans Olav Lahlum er en av Norges fremste formidlere av politisk historie. BEGGE FORFATTERNE BLIR Å TREFFE PÅ VALGVAKEN PÅ CAPPELEN DAMM 7. mai, f.o.m kl.19.00