Nordmenn er svært naive i forhold til kunsten å lyve, og forstår ikke at bedrag er så gammelt som mennesket selv. Stig Sæterbakken sa det slik: «Det er det som skiller oss fra dyrene; vår evne til å svindle og bedra.»
Ingvar Ambjørnsen kommenterte Øygardsaken her på Forlagsliv i går og reflektere over hvor lett det er å lyve
Lettere enn man skulle tro, faktisk. Det er i alle fall mange som behersker kunsten. Vi som følger sykkelsporten vet at det å kunne lyve, lenge var en forutsetning for å komme på pallen. Lance Armstrong var aktiv innen antidoping i de fleste av sine aktive år som doper. Han uttalte seg om sitt eget rene blod omtrent hver eneste dag, samtidig som det bruste av EPO. Nå hadde han en liten ulempe siden han er utstyrt med øynene til en psykopat, men det gikk godt lenge. Syv seire i Tour de France. Slå den. På folkemunne snakker vi om å ”lyve så en tror det selv”. Det har faktisk noe med virkeligheten å gjøre. Hvis man først får satt seg i det rette giret, kan man holde seg der lenge. Noen ganger for alltid.
I forrige runde av Øygard-saken skrev jeg noe om løgnens vesen, som aktualiseres hver dag vi leser om denne tragiske saken. Det er underlig hvordan vi nordmenn har så sterk tro på at folk alltid forteller sannheten. Mange synes å tro at man ikke kan lyve overbevisende, men det er jo pussig når forbryterens første bud nettopp er å lyve. Under sin research for krimromanen Triangel var Eystein Hanssen på Ullersmo. Der snakket han med mange innsatte og fikk erfare det vi ofte har sett på film fra andre fengsler: «Ingen på Ullersmo har gjort det de sitter inne for.» Løgnen er gjennomgående i fengselet, og folk er ikke bare dyktige til å lyve for andre. De har gjentatt løgnen så mange ganger at de selv også har begynt å tro på den. Wittgenstein sa det slik: «Intet er så vanskelig som ikke å bedra seg selv.»
I Øygard-saken, Armstrong-saken eller, for den del, Orderud-saken argumenterer støttespillere med at ingen kan holde fast i en løgn over så lang tid og lyve så overbevisende. Men dessverre løgn og bedrag er gammelt som mennesket selv. Det finnes mennesker i landet her som er uskyldig dømt og også dopingtatte idrettsutøvere som ikke har dopet seg. Det er selvsagt dypt tragisk i de tilfellene der folk virkelig er uskyldig anklaget. Jeg har stor sans for dem som slåss for folks uskyld hvis de mener å ha et godt holdepunkt for det standpunktet, men da bør ikke bare den anklagedes uskyldsrene forklaring være grunnlaget.
Da jeg var 16 år, gjorde filmen Lenny med Dustin Hoffman i rollen som Lenny Bruce et sterkt inntrykk på meg. Lenny Bruce var en av de råeste og viktigste standupkomikerne fra USA på 50- og 60 tallet. Han provoserte og spøkte med hykleriet og skinnhelligheten i det amerikanske samfunnet. I den filmen er er det en morsom og viktig scene om løgnens kraft. Lenny tuller i et show om hvor lett det er å komme unna med løgn, selv når du bokstavelig talt blir tatt med boksene nede: «Deny it». Uansett om du ligger oppå en dame og er i full gang når kjæresten din kommer hjem, bare nekt. Det kan alltid finnes en annen forklaring. Nekt helt til de tror det, for de ønsker å tro det.
Klikk her for at se den integrerte videoen.
Jeg var og er (delvis) en beundrer av Bill Clinton, men få har som ham vist hvordan man i pressede situasjoner kan gripe til løgnen og fremføre den med kraft og «sannferdighet». Så dessverre både høye og lave kan lyve hvis det er et snev av mulighet for å slippe unna med det: