Flere som ennå ikke har lest Fredrik Backmans En mann ved navn Ove har lurt på om det virkelig er så spennende å lese om en gammel, svensk grinebiter. Og ja, det er det. Ikke bare fordi den er så morsom, men fordi det er en rørende og livgivende roman som inneholder en helt nydelig kjærlighetshistorie.
I mange forhold er kvinner flinkere til å sette ord på sine følelser enn menn, og slik er det selvsagt i Oves romanse. Ove er ikke den som kaster seg etter damer, fhan er ikke av den spontane typen. Men en dag ser han HENNE: «Så kom morgenen da han gikk om bord på et tog og fikk øye på henne for første gang. Det var den første gangen han lå siden faren døde. Og livet ble andre det samme igjen. For folk påsto at Ove alltid så verden i svart og hvitt. Mens hun var i farger. Hele paletten hans.» ( s. 53)
Min mormor og morfar hadde etter det jeg opplevde et nydelig og sterkt forhold. Også der i gården var det mest mormor som snakket. En dag da de som vanlig var alene i leiligheten, la mormor ut om mange ting. Til slutt ønsket hun en respons. Den kom ikke, så hun måtte heve stemmen og høre om morfar ikke kunne mene noe om det hun sa. Da svarte han: «Kjære, jeg kunne da ikke ane at det var meg du snakket til.» Slike samtaler har ikke Ove. Om han ikke snakker så mye, så er han en glimrende lytter. Og det er det kvinnen hans trenger. Historien om Ove og Sonja er aldeles rørende. Her er et utdrag fra deres første møte:
Hun hadde røde sko og en stor, gul hårspenne, og en gullbrosje på bryster som solrefleksene lekte høyst uanstendig med gjennom togvinduet. Klokka var halv sju om morgenen. Ove hadde nettopp gått av skift og skulle egentlig ta et annet tog hjem. Men så så han henne fra perrongen, med alt det brune håpet og alle de blå øynene og all den boblende latteren. Så da gikk han på toget igjen. Han viste selvfølgelig ikke helt selv hvorfor. Han hadde aldri vært verken særlig spontan eller særlig interessert i kvinnfolk. Men da han så henne, fikk det vel i ball for ham, konkluderte han i ettertid.
Ove overtalte en av konduktørene til å låne ham sin private bukse og skjorte, så han slapp å se ut som en av rengjøringspersonalet, og så gikk han og satte seg ved sidena v Sonja. Det var den beste enkeltbeslutningen han hadde tatt i hele sitt liv.
Han visste ikke hva han skulle si, men det ble ikke noe problem. Han rakk ikke mer enn å synke ned i setet før hun
snudde seg mot ham med et varmt smil og et blidt ”hei”. Og til det kunne han jo bare svare ”hei” uten at det avstedkom større dikkedarer. Og da hun så at han kikket på bunken med bøker hun hadde i fanget, løftet hun dem ivrig opp så han kunne lese titlene. Ove skjønte bare halvparten av ordene i dem.
- Er du glad i å lese? spurte hun oppglødd.
Ove ristet litt usikkert på hodet, men det virket ikke om om det skuffet henne noe større.
- Jeg elsker det! utbrøt hun bare i stedet.
Og så begynte hun å fortelle hva alle bøkene i fanget hennes handlet om. Og Ove skjønte at han resten av livet kom til å elske å høre henne snakke om ting hun elsket. Han hadde aldri hørt noe så fantastisk som den stemmen. Hun snakket som om hun halvveis var i et fnis. Og når hun fniste, hørtes hun ut sånn som Ove forestilte seg at champagnebobler ville høres ut hvis de fniste.
Han visste ikke helt hva han selv skulle si for å unngå å virke uvitende og dum, men det visste seg å bli å et betydelig mindre problem enn han hadde fryktet. Hun likte å prate, og Ove likte å tie stille. Senere antok Ove at det var det folkt mente når de at at de kompletterte hverandre.” s. 129 – 130
Det er så mye annet jeg gjerne skulle siterte fra En mann ved navn Ove, men ønsker du flere smakebiter før du kjøper den, kan du prøve denne bladbare leseprøven.