Statsviteren Øivind Bratberg er en av Norges fremste Storbritannia-eksperter, historikeren Hans Olav Lahlum er en av Norges fremste formidlere av politisk historie.
Ti dager senere fremstår natt til fredag 8. mai 2015 fortsatt som en lett uvirkelig valgnatt. Meningsmålingene hadde gjennom hele valgkampen spådd tilnærmet dødt løp mellom Labour og de konservative. At de konservative og de liberale ville være langt unna de 326 representantene man trenger for flertall i Underhuset, var alle unntatt ihuga partiforkjempere enige om. Men denne valgnatten levde sitt eget liv. Den sjokkstartet ved ellevetiden, da valgdagsmålingen viste 316 representanter for de konservative og 10 for de liberale – samt bare 239 for Labour. Mange eksperter advarte mot å stole på en valgdagsmåling som avvek så sterkt fra alle meningsmålinger, og i London lovet den liberale superveteranen Paddy Ashdown å spise hatten sin hvis dette var riktig. Trenden på de første resultatene viste seg å stemme ganske godt med målingen, men kom fra valgkretser det var liten spenning om. Selv om det aldri var tvil om at de konservative ville bli klart størst, levde spenningen om regjeringsspørsmålet noen timer til. Midt på natten tilsa prognosene til den amerikanske statistikkguruen Nate Silver fortsatt at de konservative ville få under 300 mandater, og at det var helt på vippen om regjeringspartiene beholde sitt flertall. Men valgskredet akselererte til en ustoppelig lavine i morgentimene. Ved syvtiden sto det klart at de liberale ville få under ti mandater, men at de konservative ikke trengte noen hjelp for å få flertall. Det stoppet noen fintellinger senere på 331 for de konservative, mot 232 for Labour og 8 liberale.
David Cameron knuste Ed Miliband og valgdagsmålingen knuste alle meningsmålingene denne valgnatten. De som la seg våknet til det mest sensasjonelle valgutfall i britisk etterkrigshistorie, og et av de mest overraskende i Vest-Europa etter Den kalde krigen. Det kom kort tid etter et uventet gjenvalg for den konservative regjeringen i Israel, men likevel som et nesten totalt sjokk. Meningsmålingene hadde vært så mange, så stabile og så samstemte at knapt nok de mest ihuga konservative hadde sett noen mulighet for flertall denne gangen. Valget ble en kraftfull påminnelse om dynamikken i valgkamper, og at det fortsatt er umulig å regne seg frem til velgernes konklusjoner på en valgdag – uansett hvor mange tall man samler inn på forhånd. Valget i Storbritannia 2015 kan for mange år fremover gi håp for regjeringspartier, særlig konservative, som før og under valgkampen sliter med skuffende meningsmålinger. Betydningen av å stå på til valglokalene stenger er illustrert.
Det skjedde noe lignende i 1992, da meningsmålinger som tilsa maktovertakelse for Labour og Neil Kinnock ble vendt til gjenvalg av de konservative og John Major. Den gangen ble det senere etablert enighet om at meningsmålingene hadde undervurdert de konservatives oppslutning gjennom valgkampen, og at utfallet skyldtes det i større grad enn noe stort skifte på slutten. Det får stå som en foreløpig teori at problemet denne gangen var begge deler. Meningsmålingene fanget nok ikke opp en del av de såkalt «sky konservative», som hadde bestemt seg selv om de ikke ville si det. Samtidig synes det klart at Labour igjen falt av litt på slutten, og at de konservative vant dragkampen om de fleste av de mange som bestemte seg på siste oppløpsside. Scenarioet med Ed Miliband som statsminister for en svak mindretallsregjering av Labour, avhengig av støtte fra skotske nasjonalister, fikk trolig Cameron og de konservative til å fremstå som mer attraktive i Englands mange viktige vippekretser. Meningsmålingene overvurderte Labour med 3-4 % og undervurderte de konservative med 3-4 %. Bemerkelsesverdig nok kom de konservatives fremgang til tross for at høyrepopulistiske UKIP med sine 12.9 % holdt stillingen fra meningsmålingene. Derimot falt de liberale enda litt mer enn ventet. Det viste seg som vanlig å favorisere de konservative.
David Cameron og de konservative hadde en enkel og standhaftig strategi med å fremstille seg selv som det trygge og ansvarlige regjeringsalternativet. Den viste seg å virke sent, men svært godt. Å bli gjenvalgt med styrket oppslutning er en stor prestasjon, i et Vest-Europa hvor det har vært mange dårlige valg for regjeringspartier de siste årene. Siste valg ga regjeringsskifte i alle de fem nordiske landene, og i Frankrike tapte den konservative Sarkozy forrige presidentvalg. To unntak er imidlertid interessante paralleller. I Tyskland i 2013 ble Angela Merkel gjenvalgt med klar fremgang for hennes konservative parti, mens den liberale regjeringspartneren falt under sperregrensen. I 2010 ga valget i Sverige stor fremgang for Fredrik Reinfeldt og de konservative moderatene, som beholdt regjeringsmaktene tross tilbakegang for de mindre regjeringspartnerne.
For Merkel i 2013 og Reinfeldt i 2010 var deres troverdighet som statsministerkandidat fra posisjon svært viktig. Det ble den også for Cameron nå. I stor grad skyldtes det motkandidaten. En britisk forfatterkollega bemerket i fjor til meg at valg i Storbritannia til syvende og sist ofte avgjøres av personene, i den negative versjon at velgerne stemmer ned den de anser uegnet som statsminister. Det har vært et tema ved flere av de siste valgene, og ble det også i år. Den lett klumsete Ed Miliband ble en av de partilederne som begeistret grupper av kjernevelgere i eget parti, men som mislyktes med å nå ut til de avgjørende velgergruppene som statsministerkandidat.
Kanskje ble dette valget likevel avgjort av grunnleggende politiske veivalg. Cameron lyktes i 2010 med å dra det konservative partiet tilbake inn mot sentrum og vinne tilbake tidligere velgere der. I 2015 fortsatte han og partiet fremgangen, til tross for at hans politiske prosjekt forble diffust selv etter fem år som statsminister. Selv om han modifiserte seg noen etter å ha blitt partileder, forsøkte Ed Miliband å stå for et klarere politisk prosjekt og en synlig venstredreining. Det var en naturlig reaksjon etter New Labours havari i 2010, men mislyktes altså likevel. I Norge opplevde Arbeiderpartiet senest i 2005 klar fremgang på en politisk venstresving, etter å ha tapt velgere på en høyresving i 2001. Men britiske venstresidevelgere forblir tilsynelatende mer moderate. Ledere fra Labours venstrefløy har svært sjeldent gjort suksess hos velgerne. Den forrige venstresvingen fra 1980-tallet utløste en serie valgnederlag som først endte med høyresvingen til Blair og New Labour i 1997. Miliband nådde aldri frem med sitt budskap om at finanskrisen nå åpnet døren for å endre den markedsliberale grunnmodellen som har preget britisk politikk siden Thatchers valgseier i 1979. Hans avgang var uunngåelig da Labour ble utklasset i duellen med de konservative, samtidig som de tapte nesten hele Skottland. Igjen står partiet uten innflytelse og uten leder. Problemet med å finne en ny egnet leder ble ikke mindre fordi flere av deres mest profilerte politikere falt ut av Underhuset. New Labour-kronprinsen David Miliband, som i 2010 knepent tapte lederkampen mot sin bror, har forlatt både landet og politikken. Ledervalget blir krevende, men strategivalget kanskje enda mer krevende. Partiet må ta stilling til om den politiske venstredreiningen i seg selv var feil, eller om Ed Miliband bare var feil kandidat til å gjennomføre den. Om det er meningene fortsatt sterkt delte.
Labours magre trøst får være at Cameron og de konservative når seiersfesten vel er over, står overfor store utfordringer. Utenlandsgjelden øker faretruende samtidig som man forventer at kuttpolitikken vil utløse en ytterligere økning av de sosiale forskjellene. Navnet United Kingdom er lite dekkende dels på grunn av det, og dels på grunn av tilspissede motsetninger mellom landsdelene. Cameron vinner nok den lovede folkeavstemningen om EU-medlemskapet. Men misnøye med England i Skottland og med EU i England, gjør unionsspørsmålene til en vedvarende verkebyll. Spørsmålet om Cameron har et politisk prosjekt vil bli mer presserende når han nå skal lede en ettpartiregjering med flertall bak seg. Verken talene hans etter valget eller de relativt små endringene i regjeringsmannskapet etterpå ga mange nye svar der. Nøkkelpostene ble stående som før, og det var langt mellom de spennende overraskelsene blant de nye som rykket inn. I en ellers vellykket valgkamp begikk Cameron kanskje et glipp da han annonserte at han ikke vil stille igjen i 2020. Overraskende er et skifte av partileder etter 15 år ikke. Men at det kommer ut alt nå vil medføre at spørsmålet om den videre arvefølgen stadig mer nærmer seg overflaten. Heller ikke de konservative har noen tronfølger klar.
Cameron rykket natt til fredag 8. mai 2015 opp fra tiende til åttende plass på vår toppliste over britiske statsministre 1900-2015. Ti dager senere står det helt åpent om han kan klatre videre oppover den, eller om han – i likhet med John Major – vil falle tilbake etter sin store og uventede valgseier. Men veldig stor og veldig uventet var den uansett.
—
Britiske statsministre 1900–2015. Fra Lord Salisbury til David Cameron forteller historien om alle Storbritannias statsministre fra de siste 115 årene. Boken tegner opp underholdende portretter av livet til 22 svært viktige politikere, og forklarer samtidig både Storbritannias egen utvikling og landets rolle i det internasjonale samfunnet.
-
Statsviteren Øivind Bratberg er en av Norges fremste Storbritannia-eksperter, historikeren Hans Olav Lahlum er en av Norges fremste formidlere av politisk historie.