Bidrag nummer ni i vår novelle-stafett «Ukens novelle» er Pedro Carmona Alvarez’ «Hans Christian Toresen og «Pretty Space»». Novellen er hentet fra antologien «Volum» (2015). Foto: Eva Lene Gilje Østensen
(Novellen er hentet fra antologien Volum red.anm.)
1993
Jeg hadde nesten ikke rørt bassen mens jeg var i Canada. Men Tor Erik sendte en hel masse brev der han skrev at de ventet på meg, at de ikke ville spille mednoen andre mens jeg var borte, selv om han nok fortsatt var litt sur, og det kunne jeg skjønne. Jeg bodde i et enormt hus i sentrum av Montreal, hos familien Brown Peter og Lorna og deres tretten år gamle datter, Sarah som behandlet meg fint og på alle måter hjalp til for at jeg skulle trives det året jeg bodde hos dem. Montreal var rolig, stille, nesten sånn som Norge var på den tiden, og jeg husker jeg tenkte litt på det i begynnelsen, at jeg kanskje skulle ha valgt et annet land, et mer spennende sted, men samtidig likte jeg at byen hadde dette gammelmodige ved seg, store trær, alleér, mannfolk i hatter. Det var sånn jeg innbilte meg Berlin kunne ha sett ut før krigen.
Bare en eneste gang spilte jeg på bassen, og det var fordi Peter oppfordret meg til å svare på en annonse, en lapp, egentlig, som jeg en dag fant på oppslagstavla på skolen. Et band – jeg husker ikke lenger hva de kalte seg – søkte bassist, og etter å ha tenkt meg om litt, ringte jeg og snakket med en fyr som enten var full eller bare veldig snøvlete. Han spurte meg om hva slags musikk jeg likte og hva slags aksent jeg hadde, men før jeg fikk svart, fortsatte han å snøvle og ga meg en adresse og et tidspunkt, og så la han på. Det gikk ikke så bra. Hjemme hadde vi spilt Stones, Pixies, Husker DÜ, sånne ting. Men straks jeg møtte Snøvleren og resten av gjengen hans, skjønte jeg at dette kom til å gå dårlig. For det første hadde de gitarene sine drithøyt oppe, nesten sånn som på 60-tallet, men det var ikke 60-tallsgitarer. Jazzrock, flinkismusikktryner, det var det de var. Før de begynte å spille, snakket de en hel masse; stort sett om komplekse akkorder og taktskifter. Akkorder med tall på. Asus4. E7b13. Det var sånne ting vi lo av hjemme. Jeg driver faen ikke med matte, pleide Tor Erik å si når vi kom inn på jazzrock, musikklinjefolk. Uansett, vi spilte sammen i en halvtimes tid før de skjønte at jeg var helt ræva til å følge med på alt det de spilte. Etterpå tok jeg bussen tilbake og la bassen under sengen igjen. Der ble den liggende til jeg reiste hjem i juni året etter.
Da jeg kom tilbake til Kongsberg, hadde gutta pynta opp hele øvingslokalet, og de og muttern hadde gått sammen og spleisa på en ny bass til meg. Til 18-årsdagen, egentlig, forskuddsgave, sa muttern, og jeg blei dritoverraska, for alt stod der og skinte da jeg kom inn i øvingslokalet, Kjersti og Nora og de i et hjørne, like fnisete som året før, men likevel helt annerledes, som om munnene deres var rødere og genserne lodnere og øyenvippene liksom svartere og lengre. Jeg plukka opp bassen og skamma meg for at jeg hadde lagt på meg så masse der borte, for det merka jeg at de andre merka, men jeg hadde ikke klart å la være å putte i meg alle de digge tinga som Jeff og de andre lærte meg å like. Jeg mener, hjemme hos Peter og Lorna serverte de pannekaker til frokost.
Den sommeren satt vi hos Tor Erik og hørte på Pixies og Sonic Youth og Tom Waits og drakk gargleblaster, en helt forjævlig pærevin som en eller annen fyr som Tor Erik kjente hadde brygga, og som vi fikk kjøpe for en slikk og ingenting. Den høsten fikk vi oss nytt øvingslokale også, det var lyddempa, og alle sammen jobba og sparte opp penger til et fetere sanganlegg, og det begynte å låte ganske bra etterhvert. Vi øvde fire ganger i uka, og etterpå satt vi på en trebenk utenfor øvingslokalet og hørte på lyden av elva og røykte sigaretter og snakket om fremtiden, om alt det som ville komme bare tiden gikk, bare vi fikk tiden på vår side, sånn at vi fikk skrevet nok sanger og spilt nok sammen og flytta, etter hvert, til Oslo.
Det var den store planen.
Tor Erik kom opp med den ene låta etter den andre. På den tida var han helt sinnssyk. Han skreiv og skreiv. Nikken var helt besatt av Lee Ranaldo og av Thurston Moore, og det han begynte å gjøre med gitaren gjorde låtene til Tor Erik sprøere, på en måte, rarere og mer kantete. Og meg og Petter, vi blei tightere og tightere. Vi digga det. Vi stod der og så ikke engang på hverandre når vi spilte, men det låt så jævla tett. Jeg husker vi alltid nikka til hverandre på refrenget på Tower, som ikke kom med på førsteplata, men på Side of The Mirror-singelen. Vi nikka sånn som gentlemen hilser, liksom, når refrenget stoppa opp og Tor Erik sang, og hele sangen bare venta på meg og Petter, basstromme og bassgitar. Bang. Meg og Petter. Vi nikka til hverandre etter det slaget, alltid. Det satt som faen. Vi var grunnmuren. Vi holdt alt sammen sammen. Tor Erik og Nikken kunne gjøre hva de ville, for vi holdt alt sammen sammen for dem, meg og Petter.
På begynnelsen av 94 spilte vi inn en demo i Drammen som vi sendte til Sony over jul, og senere på vinteren kom Andersen og Siri (Siripåsony, som vi kalte henne) til Kongsberg, og de var dritbegeistra, og vi signerte med dem, og den vinteren leide de en kåk til oss i Oslo der vi fikk bo mens vi spilte inn debutplata.
1999
Tor Erik var blitt hyra inn av NRK Radio til å gjøre musikk for noen dokumentargreier. Nikken og Petter var så høye på seg sjøl etter spellemannprisene at de knapt klarte å gå. De satt på So What dagen lang og drakk og knipsa E og pulte jenter som pulte hvemsomhelst. Jeg maste og maste. Jeg ville lage en ny plate. Jeg ville skrive nye låter. Jeg var singel og rastløs og syntes de andre hadde forandra seg til en gjengmed arrogante drittsekker.
Jeg husker en kveld på So What, da Tor Erik stod på et bord og kasta glass på dansegulvet, og Petter tok etter, og Nikken og jentene gliste og klappet, og da en av vaktene kom, ble Tor Erik og de så jævla sure og så jævla fornærma, liksom, litt sånn veit dere ikke hvem vi eropplegg. Det var dritpinlig. Jeg skjelte dem ut og stakk, og dagen etter ringte Gundersen og sparka meg, sa han, men jeg bare lo av han og ba han dra til helvete. Jeg hadde nok ikke skjønt hvor viktig Gundersen hadde blitt i alt samma, hvor skvisa jeg allerede var, hvor mye de hadde lyst til å bytte meg ut. Uka etter snakka jeg med Tor Erik på telefonen, og han sa de ville ha inn en ny en, en som var mer med på den greia de var på nå. Men dere er jo bare interessert i dritt, sa jeg, og han la på.
Jeg hørte litt på de to platene de lagde etter meg. Ikke helt min greie, men jeg sa likevel ja til gjenforeninga på Øya, med originalbesetninga, i 2008. Måtte jo det. Det var liksom en svær greie, og dypt inni meg tenkte jeg at dette var sjansen vi hadde til å skvære opp, til å finne tilbake til det som en gang hadde vært det magiske ved oss; oss fire og de derre kveldene med lyden av elva og sigarettene og Nora og Kjersti og de. Men da vi begynte å øve, så skjønte jeg at det ikke var liv laga. Vi spilte sammen, men vi spilte ikke sammen. Det var fælt, kunstig, stivt. Musikk er en fysisk greie for meg. Et band kan ikke spille bra sammen hvis man ikke er hypp på å kjenne lyden av de andre helt ned i ryggmargen. Vi snudde bare ryggen til hverandre, så ned i bakken eller på hverandres solbriller. Ingen blikk. Ingen nikking. Ingen samspill. Men jeg gjorde Øya. Jeg trengte pengene. Jeg gjorde intervjuene i forkant, og det var til og med snakk om en gjenforeningsturné, men Tor Erik dreiv og putta i seg så mye kokain at han trodde han faenmeg var Lou Reed, og det, skjønte jeg, gadd jeg ikke å forholde meg til. Jeg gjorde jobben min, og etterpå tok Sven over igjen, og de gjorde resten av turneen og ga ut den siste plata, som er så jævla dårlig at det nesten ikke går an.
Nå jobber jeg på Zachen i Bergen, er daglig leder på Fiskerestauranten oppi andre. Det var jo ikke meninga å bli i Bergen, men da Karina ble gravid, måtte jeg velge. Jeg ser Tor Erik og de andre nå og da. I fjor, i jula, var vi hos muttern på Kongsberg. Nikken tok kontakt, og vi stakk ut en tur på byen.
Det var ok, det.
—
Selvangivelse
årsalderen var musikken et av de stedene jeg stadig oppsøkte. Jeg gikk ned platen foreldrene mine hadde, og dette husker jeg: At jeg kunne forsvinne, at musikken var en slags tunell man kunne gå inn i, og der skjedde det ting som jeg ikke ante noe om, men som jeg likte. Senere skulle jeg lese Alice In Wonderland og kjenne meg igjen; når jentungen løper etter den hvite kaninen og forsvinner ned i hullet, begynner også hennes verden å forsvinne. Og andre ting trer frem. Sånn var det: Med hodet mellom høyttalerne lå jeg og hørte på s so Heavy), som er så mørke, triste og sinte på en gang. Jeg husker George Harrisons fabelaktige letthet når jeg snudde platen; Here Comes The Sun, sang han og først mange mange år etterpå, da jeg for første gang lå ved siden av en jente en sommer som nå kjennes uendelig først da var jeg helt i stand til å forstå sangen; det er de vanligste tingene som gjør oss lykkelige. Et smil, en berøring, et blikk, solen som skinner og du som er femten år og skal leve for alltid.
Da jeg var ungdom, fikk jeg stadig høre at virkelighetsflukt var noe av det verste man kunne finne på. De tenkte riktignok på dop og selvbedrag og feighet, de voksne, vil jeg tro. Men jeg tenkte alltid på musikken. Å flykte fra virkeligheten var for meg alltid en fabelaktig trip, og sånn har det fortsatt. Jeg hører fremdeles på musikk hele tiden. Mens jeg dusjer. På butikken. Når jeg går tur med hunden. Når jeg skriver bøker. Og det slo meg her om dagen, at den eneste grunnen til at jeg ikke oftere går i svømmehallen er fordi jeg kjeder meg om jeg bare skal svømme, frem og tilbake. Jeg drømmer om å kunne høre på en spilleliste jeg kaller File UnderWater mens jeg dukker under og forsvinner. Det hadde vært noe.