Kjære gjester, venner og kolleger; forfattere, kritikere og forleggere; tegnere og lesere; tidligere, nåværende og fremtidige vaganter.
Hvorfor har Vagant vært viktig? Hvorfor er det fortsatt viktig etter 25 år?
Når man diskuterer tidsskrifter og litteratur- og kunstkritikk kommer man fort bort i kylling- og egg-spørsmålet. Man antar, rimelig nok, at litteraturen og kunsten kommer først og at kritikken formes deretter. Virkeligheten er selvfølgelig mer kompleks. Hva er amerikansk litteratur uten Ralph Waldo Emersons ideer om poeten og individet? Hva er den norske litterære gullalderen uten Georg Brandes?
Som Ane Farsethås argumenterer overbevisende for i Herfra til virkeligheten: Bølgen med virkelighetseffekter i norsk skjønnlitteratur i dag har sine røtter bl.a. i essays og litteraturkritikk fra slutten av 1990-tallet.
Noe av Vagants bidrag finner man kanskje her. Tidsskriftet peker på emner og problemstillinger som litteraturen gjerne kan utforske mer, om det så dreier seg om temaer som seksualitet og kjønn (med utgangspunkt i bøkene til Geir Gulliksen) eller forholdet mellom teknologi og mennesket (belyst gjennom alt fra en Tokyo-reise til en gjennomgang av science fiction-fanzinene i Norge på 70-tallet og frem til i dag).
Eller man ser det når redaksjonen trekker frem en historisk og lite moteriktig skikkelse, som Sigurd Hoel, og viser hva dagens lesere, kritikere og forleggere, kan lære av ham.
Sistnevnte eksempel er typisk: Vagant trekker koblinger mellom fortid og nåtid, bruker det ene til å belyse det andre og vice versa. Tidsskrifter er ofte preget av klare skiller mellom redaktørperioder. Og selv om man i Vagant også kan peke ut tydelige perioder, er det et faktum at redaksjonskollektivet har vært i kontinuerlig endring. Man vil oftere finne metamorfoser enn avgrensninger.
Man kan kanskje si at de forskjellige redaksjonskollektivenes utvikling gjenspeiler tidsskriftets grunnholdning. Den viser både en vilje til å pløye ny mark og en nysgjerrighet i møte med fortiden. I dagens mediebilde er det mye som lenkes til, deles og spres — også lange artikler. Men de lange kulturhistoriske linjene må man gjerne til tidsskrifter som Vagant for å finne.
Vagants posisjon som et korrektiv til det rådende eller bestående er mye omtalt, ikke minst av redaksjonen selv. Viktigere for meg er viljen redaksjonen alltid har vist — og fortsatt viser — ikke bare til å lete etter det bortgjemte eller glemte, men til å utvide perspektivene på hva kultur og historie er eller kan være. Her har arven etter Henning Hagerup, hans blikk og lesemåte, betydd mye.
We are what we pretend to be, skriver Kurt Vonnegut. So we must be careful about what we pretend to be. Hvorvidt det er sant, det Vonnegut skriver, kan selvsagt diskuteres. Og sammenhengen setningene står i, romanen Mother Night, kan fremstå som malapropos en hyggelig jubileumsfest.
Jeg kom likevel til å tenke på sitatet, blant annet på grunn av hva det sier om alvor og om forvandling. La det være en påstand: Vi blir noe annet, gjennom det som skrives i Vagant, det som kan leses der. Det skyldes ikke bare redaksjonens klokkertro på essayet som form, ei heller at mange tidligere vaganter har betydelige forfatterskap eller har fått posisjoner i forlag, aviser, på universitetene og i etermediene.
Like ofte blir vi noe annet, gjennom Vagant, simpelthen fordi en skribent prøver noe ut noe nytt eller leser et verk på en ny måte. Noen ganger er det slik at redaksjonen peker på noe, diskuterer noe, som først flere år senere blir synlig i kulturen for øvrig. Jeg er selv overbevist om at arven etter dagens Vagant vil bli stadig tydeligere i årene vi har foran oss.
For alt dette skylder vi Vagant en stor takk. Med Vagant mener jeg selvsagt den sittende redaksjonen, ikke minst ansvarlig redaktør Audun Lindholm, men også alle som har bidratt i løpet av de 25 årene som har gått siden tidsskriftet først så dagens lys. Og med «vi» – altså vi som takker — mener jeg ikke bare forlaget som gir ut bladet, men hele kulturfeltet.
Vi takker for det grundig tekstarbeidet. For blodslit. For gode essays og oppsiktsvekkende og nyskapende design og illustrasjoner. Vi takker for impulser utenfra, ovenfra og nedenfra. Takk for debattene og diskusjonene, de hissige så vel som de forsiktige. Takk for at dere beriker ordskiftet i Norge. Takk for at dere har skrevet — og fortsetter å skrive — litteraturhistorie.
Skål for 25 år og for årets tidsskrift.
Skål for den sittende redaksjonen, designerne og illustratørene deres og for ansvarlig redaktør Audun Lindholm. Tusen takk for alt dere bidrar med.
Skål for Vagant.
(Denne talen ble holdt på en fest i Cappelen Damms lokaler for å feire Vagants 25-årsjubileum. Audun Lindholm, Tiril Broch Aakre, Sigurd Tenningen, Bernhard Ellefsen, Alf van der Hagen og Pål Norheim holdt også innlegg. Samtlige bilder er tatt av Øystein Vidnes. Flere er samlet i Flickr-settet Kulturpapparazzo hos Cappelen Damm.)