Da den danske avisen Nordjyske Stiftstidende anmeldte boken Roma – Nye fascister, røde terrorister og drømmen om det søte liv, så sa anmelderen blant mye annet:
«Alene hans portætinterview med forhenværende ministerpresident Giulio Andreotti er hele bogens pris værd».
Anmelderen syns også det var helt på sin plass å gi boken terningkast 6.
I dag kom nyheten om at akkurat nevnte Giulio Andreotti er død. I den anledning publiseres her intervjuet fra boken.
DEN USKYLDIGE
«I kriminalromaner finner man alltid den skyldige. Slik er det ikke alltid i det virkelige liv. Iblant er det ikke slik i det hele tatt.»
Giulio Andreotti.
Det er vår i Roma, og jeg går langs Tiberen og kikker på folk som trener. Langt der nede kommer en firemannsbåt opp den brune elven, etterfulgt av en tomannsvariant. De ser ut som smale kjeks i caffé latte. Andre dager likner de på egg i spinatsuppe, hvis elva ikke har en av sine mer safranfargede dager. Romerne kaller den for Il biondo Tevere, den lyse Tiberen. Den er ikke særlig lys.
Det er ikke helt som i Pasolinis dager, da Pigneto-gjengen han diktet om hadde stupekonkurranser med utsikt til Castel Sant’ Angelo. Man måtte kalt Tiberen hellig for at noen skulle finne på å bade her nå. Men det går fint å padle, og en av roklubbene som ligger langs Tiberen er blant byens mest innflytelsesrike circoli, klubber der avgjørelsene i Romas politiske, kulturelle og økonomiske liv blir tatt. Sjakk-klubben i Via del Corso er en annen. Jaktklubben som holder til i en villa i Palazzo Borghese en tredje. Her inngås avtaler, her signeres kontrakter, her introduseres nøkkelpersoner for hverandre i foreninger som har vært eksklusive og lukkede siden de ble stiftet av romerske aristokrater på 1800-tallet. Pier Paolo Pasolini likte å gjøre narr av dem. Særlig av de pavevennlige adelige i jaktklubben, som han diktet små nidviser om.
En av dem som syntes Pasolini gikk for langt med sine spark i alle retninger, var den mektige kristendemokratiske politikeren Giulio Andreotti. «På en måte fikk han det han ba om», kommenterte Andreotti da Pasolini ble funnet drept. Det ligger en bemerkelsesverdig kynisme i et sånt utsagn. En romersk kynisme, skal jeg få vite senere denne formiddagen, etter å ha krysset Tiberen og gått mot Palazzo Giustiniani.
Giustiniani-bygningen ligger midt i et av Romas mange hjerter, rett ved Pantheon, et lite stykke ned i brosteinsbakken som heller svakt mot Sant’Eustachioplassen. Ved denne plassen ligger et av de mange stedene som serverer Romas beste kaffe – jeg mistenker Sant’Eustachio-kafeen for å havne på så mange best-ibyen-lister på grunn av en særegen, søritaliensk vane, de serverer kaffen ferdig sukret. Det er en sterk, litt for søt start på dagen, akkurat det jeg trenger denne morgenen, før jeg går opp bakken igjen, og inn Palazzo Giustinianis port. Jeg blir geleidet opp en trapp, inn i et fornemt forværelse, før jeg setter meg i en gullforgylt stol med blått fløyelstrekk; den er plassert på et tykt teppe i enden av rommet. Dressen min er litt for varm, men det ville være upassende å kaste jakken allerede nå. Det er rett og rimelig å svette litt mot fløyelen når man skal møte djevelen. Sfinxen. Den guddommelige. Onkel Giulio. Den mest gåtefulle politikeren i Italias etterkrigshistorie har mange navn, men han er født som Giulio Andreotti.
Dette er en mann som startet sin karriere ved å være med på å skrive den italienske republikkens nye grunnlov i 1947, signert i bygningen hvor jeg nå sitter og venter. Det er en mann som senere ble en mester i politisk balansekunst ved å pleie kontakter med samfunnets mektigste mennesker, uten å bekymre seg altfor mye om hvordan de hadde blitt så mektige. Han har følt seg hjemme blant Romas aristokrater, paver og kardinaler. Han har sørget for avtaler med etterkrigstidens viktigste internasjonale politikere. Han har kjent til, kanskje til og med stått bak, hemmelige Stay Behind-grupper i landet. Han har vært inne i de lyssky losjene. Og ifølge en rettskjennelse fra Palermo har Andreotti dessuten bygget mye av sin makt på støtten fra Cosa Nostra, den sicilianske mafiaen.
Giulio Andreotti reiser seg idet jeg kommer inn på kontoret hans. Han går rundt det store skrivebordet for å håndhilse. 92-åringen er kledt i lyseblå skjorte, mørkeblått slips og en mørk, blå dress som er en tanke stor for den lille mannen. Det vil si, han er ikke så fryktelig liten, men pukkelryggen gjør at han ser mindre ut. Det gjør det enorme, overfylte skrivebordet også. Når han setter seg igjen, er det vanskelig å få øye på ham der bak skrivebordlampen.
Det piper iblant i høreapparatet han har i høyre øre, men han får med seg alt, tror jeg. Det er mer så jeg får inntrykk av at han hører det han vil høre, når han ved et par anledninger svarer på noe annet enn jeg spør om. Det finnes dem som hevder at Giulio Andreottis benete hånd har rørt ved alt som har funnet sted i den uoversiktlige delen av maktspillet i Roma etter krigen. Noen mener han har ansvar for det meste. Andre strekker seg bare så langt som til å anta at Andreotti vet hvem som har ansvar for alt. Det kan være de hemmelige tjenestene, mafiaen, amerikanerne, russerne, men alltid med Andreotti som nøkkelperson. «Jeg er blitt anklaget for alt, bortsett fra de puniske krigene», har han uttalt. Det kan være han ikke hadde noe med dem å gjøre. Likevel – det er noe tidløst over den underlige, gamle mannen. Han framstår som like evig som byen han er født i. Det er her han vokste opp, bare noen hundre meter fra huset vi sitter i nå. Giulio Andreotti var aldri særlig langt unna makten. Han bodde ved parlamentet, og gikk på skole i nærheten av Senatet. Det var en skolegang der hans geistlige klasseforstander lærte ham at Roma er en spesiell by, fordi den representerer både kirkelig og verdslig makt. Man gjør lurt i å være klar over den dobbeltheten, skal man komme noen vei i Roma. Dessuten må man både ta hensyn til aristokratiet og til folket. Som gutt hatet Giulio Andreotti parlamentet i Italia, forteller han. Ikke av politiske årsaker, men fordi parlamentsbygningen, Palazzo Montecitorio, hadde oppvarming innendørs. Det hadde ikke Giulio eller hans venner. De kalte Montecitorio for «skravlehuset», et sted der man ikke skjønte hva vanlige folk ønsket og tenkte. Det gjorde derimot Andreotti da han gikk inn i politikken som meget ung, talentfull mann. Han visste hva folket ville ha. Han visste hva prestene ville ha. Og han visste hva de kriminelle ville ha.
Det finnes et fabelaktig fotografi av Giulio Andreotti som taler til et overfylt auditorium på 1960-tallet. Bildet er tatt bakfra, og det man først legger merke til, er Andreottis arm, halvt utstrakt mot folkemengden. Fingrene er bøyd, som en klo. Det er som om han diskret signaliserer til forsamlingen: Dere er i min makt. Det er et djevelsk bilde, og når man kikker på det, virker det ikke som det er noen tøvete overdrivelse som ligger bak et av kallenavnene han har fått: Belsebub. Mørkets fyrste. På den andre siden: Han er også blitt kalt Il Divo Giulio, «Guden Giulio», et ekko av et navn Julius Cæsar gikk under. Et eller annet sted i dette spennet mellom noe guddommelig og noe satanistisk finnes kanskje sannheten om Andreotti. Selv virker han ikke spesielt opptatt av å dra oppfatningen i den ene eller den andre retningen. Kanskje han er for gammel til å bry seg om diabolske rykter. Kanskje er det forfengeligheten som gjør at han stadig vekk hinter til de mørke sidene av sin historie. Giulio Andreotti snakker gjerne om anklagene, og han smiler mens han gjør det. Det er som om han leker med ryktene om sin egen allmektighet, sine forbindelser til over- og underverdenen og sine komplette kunnskaper om hva som egentlig har funnet sted i Italia. Det er mange som antar at bare guden Giulio vet, at han har en safe i et rom der sannheten ligger lagret, en sannhet som vil forbli skjult inntil Andreotti dør.
– Nei, da, sier Andreotti.
Han hviler hodet mot høyre hånd. Det er ingen forsiktig hviling mot håndbaken: Hånden dekker halve hodet, som er bøyd sidelengs i nesten nitti graders vinkel. Slik sitter han og snakker og smiler. Som en trivelig bestefar, med smale, gamle øyne. – Nei, jeg har ingen slik safe. Men jeg har jo et ganske stort arkiv. Hver dag skriver jeg ned det jeg har gjort, det jeg har sett og det jeg har hørt. Det har blitt en del etter hvert. Men det er ikke slik at det finnes hemmelige saker der som vil føre til at noen må straffes. Det er ingen dokumenter der jeg har skrevet for å gjøre andre vondt. Andreotti sperrer lekent opp øynene bak de tykke brilleglassene.
– Jeg er altfor lat til å skade andre mennesker.
I et av sine kjente statsmann-intervjuer fra 1974, reflekterer Oriana Fallaci over hvorfor hun kjenner en ubestemmelig frykt for Andreotti.
Han så jo slett ikke truende ut, med sine skuldre smale som et barns […] Disse forfinede hendene, og fingrene, lange og hvite som stearinlys. […] Hvem er redd for en sjukling, hvem er redd for en gammel skilpadde? Først senere, mye senere, forsto jeg at frykten kom nettopp fra disse tingene: fra styrken som skjulte seg bak dette. Virkelig makt trenger ikke arroganse, et langt skjegg eller en stemme som bjeffer. Virkelig frykt kveler deg med silkebånd, sjarm og intelligens.
En journalists død
Roma, 20. mars 1979. Arbeidsdagen er over, og journalisten Carmine «Mino» Pecorelli er på vei ut fra redaksjonslokalet til ukeavisen han driver nærmest på egenhånd. Osservatorio Politico er ingen stor publikasjon, men Pecorelli blir lest i de riktige og viktige kretsene, selv om bladet ofte har et visst skandalepreg. For OP, som bladet forkortes, trykker saker ingen andre får tak i. Lekkasjer, anklager, spådommer – det er som om Pecorelli alltid ligger et skritt foran. Ikke minst i Aldo Morosaken, som ett år tidligere hadde lammet Roma.
Mino Pecorelli hadde fått tilgang til flere av Moros brev fra fengselscellen som ikke var blitt sendt til andre avisredaksjoner. Ofte lot Pecorelli det skinne gjennom at han visste mer enn det han satte på trykk, som da han hevdet å ha fått lese Moros dagbøker fra fengselet − offentligheten visste ikke engang at de eksisterte. Enkelte ganger bar artiklene i «Politisk observatorium» preg av å være en slags meldinger: Pecorelli hadde meget gode kontakter til de italienske hemmelige tjenestene, og han brukte ofte kodenavn og analogier når han gjorde rede for en betent sak i spaltene. Mino Pecorelli var i sannhet en journalist utenom det vanlige.
Avisredaksjonen lå i Via Tacito i Prati-bydelen – omtrent midt mellom Tiberen og den store muren som innhegner Vatikanstaten. Klokken er litt over halv ni når Pecorelli kommer ut på gaten sammen med to av sine kolleger. En av kollegene setter seg i sin bil, den andre går inn på en bar for å få vekslepenger til bussen. Pecorelli selv går i retning Vatikanet, til via Orazio, der hans egen Citroën står parkert. Han setter seg bak rattet. Idet han starter bilen, blir han skutt. En gang. To ganger. Tre ganger. Fire ganger.
En novemberdag i 2002 ble to mennesker dømt for drapet på Mino Pecorelli. Den ene var Gaetano Badalamenti, en mektig siciliansk mafiaboss. Den andre var Giulio Andreotti, nå valgt til senator på livstid. Han var anklaget for å ha vært bakmannen som bestilte drapet. Saken ble umiddelbart anket, Andreottis advokater mente det hele var avsindig. Men mistankene hadde hatt lang tid til å modne. Allerede noen dager etter drapet hadde ryktene om Andreottis innblanding begynt å svirre. I sin dagbok, en snau uke etter Pecorellis død, skriver Andreotti om saken: «Jeg har hverken tid eller lyst til å beskjeftige meg med dette.»
Det ble han likevel nødt til. Teorien var at Pecorelli måtte fjernes før han avslørte kompromitterende hemmeligheter han hadde fått greie på takket være sin tilgang på notater Aldo Moro skrev da han ble holdt i fangenskap. Hvis Moros nedtegnelser kom ut i offentligheten, ville Andreottis politiske karriere være ferdig. Derfor brukte han sine kontakter på Sicilia til å få tatt livet av den brysomme journalisten.
Slik lød i alle fall versjonen fra rettens hovedvitne, en av de mest kjente av Italias mafiosi, Tommaso Buscetta. Buscetta fortalte at den sicilianske mafiaen hadde sørget for å fjerne den innpåslitne journalisten Pecorelli på oppdrag fra Andreotti. Det var også andre vitnesbyrd som pekte i den retningen. I 1993 hadde en av Andreottis nærmeste medarbeidere innrømmet å ha betalt Pecorelli 200 000 kroner for å la være å trykke en artikkel. Pecorelli hadde funnet mafiaforbindelser blant Andreottis pengesterke støttespillere. Det var et scoop som kunne gitt Andreottis politiske liv en brå slutt, hevdet etterforskerne. I stedet ble Pecorelli myrdet i Roma sentrum dagen etter at han mottok pengene.
Da dommen falt, ble den møtt med vantro i store deler av den italienske offentligheten. Statsminister Silvio Berlusconi var illsint, og mente dette en gang for alle viste hva slags stormannsgale dommere som finnes i Italia. (Han var dypt inne i sine egne juridiske problemer på denne tiden, og hadde for lengst gjort dommerstanden til sine erkefiender.) Den mest oppsiktsvekkende støtteerklæringen kom imidlertid fra den andre siden av Tiberen. Italienske aviser rapporterte at man i pavens leir var forferdet og frastøtt av dommen, som umulig kunne være korrekt. Andreotti er en troende mann, og en viktig støttespiller for Kirken. En anonym kilde i Vatikanet ga den beste beskrivelsen av hvordan geistlige toppfolk så på saken, i et intervju med avisen La Repubblica: «Det får meg til å tenke på hva de gjorde med Jesus Kristus.»
Men Giulio Andreotti var ikke korsfestet ennå. Dommen ble anket, og mange ventet at aktoratets vektlegging av et mafiavitne ikke ville holde helt til topps i rettssystemet. Paven selv, Johannes Paul II, hadde fulgt rettssaken med stor oppmerksomhet. Hver gang noe nytt hadde dukket opp i saken, hadde han spurt sin kardinal Fiorenzo Angelini: «Hvordan har Andreotti det?» Samtalene sluttet gjerne slik: «Fortell ham at jeg ber for ham hver eneste natt.»
Dagen etter dommen i Perugia, der Andreotti ble dømt til 24 års fengsel, var en stor dag i Peterskirken. Johannes Paul II skulle gjennomføre en av de mest medievennlige handlingene han foretok seg i sitt virke – saliggjøringen av Padre Pio, en kontroversiell, men meget populær karismatisk munk, som fortsatt har en enorm tilhengerskare i Italia. De fleste av landets viktigste politikere var til stede sammen med folkemengden. Plassen var full og TV-kameraene filmet. Med ett kom en prest gående mot tribunen der politikerne sto. Han gikk forbi republikkens president, han gikk forbi statsministeren, han gikk helt til enden av raden, der en gammel, pukkelrygget og drapsdømt mann sto. Paven ville gjerne ha Andreotti opp til seg. Det som skulle være en seremoni som var første skritt på veien til å bli helgen for Padre Pio, ble i stedet en spektakulær offentlig velsignelse av Giulio Andreotti. Foran hele Petersplassen og all verdens TV-kameraer, gjorde paven det klart: Dere må gjerne dømme Andreotti, men jeg er på hans lag.
Paven ble bønnhørt. Giulio Andreotti ble frikjent i høyesterett, «en fullstendig frikjennelse uten skygge av tvil», som hans nokså sympatisk innstilte biograf har formulert det. Men samtidig med saken om drapet på Mino Pecorelli var Andreotti anklaget i en annen sak, i Palermo. Påtalemyndigheten støttet seg på vitneutsagn fra en lang rekke mafiosi, og forsøkte å etablere en sak med enorme implikasjoner: At Giulio Andreotti var mafiaens hovedmann i Italias politiske liv. At han skal ha møtt den kriminelle organisasjonens representanter i Roma, på elegante hoteller som Excelsior, i Via Veneto, eller på lukkede visninger i en kinosal i hovedstaden. Den mest ubehagelige hendelsen anklagerne forsøkte å etablere, var som hentet ut av en film. Ifølge enkelte mafiaavhoppere var Giulio Andreotti i praksis tatt opp i det kriminelle brorskapet. Han hadde i alle fall inngått en avtale om hvordan regjeringen og mafiaen skulle forholde seg til hverandre framover. Gudfaren Toto Riina krevde garantier i en turbulent tid, der mange mafiosi satt anklaget i den største mafiarettssaken som noensinne hadde funnet sted. Riina ville minne Andreotti på hvor avhengig hans parti, Kristendemokratene, var av stemmene mafiaen sørget for. Og avtalen var forseglet med et kyss: Italias viktigste politiker hadde tatt en pause fra et parti-arrangement på Sicilia i 1987 for å ta seg av viktigere saker: Et møte med Cosa Nostras gudfar, et møte som begynte med et kyss på kinnet. Et mer talende bilde på samrøret mellom kriminalitet og politikk var det umulig å forestille seg. «Jeg håper jeg lever lenge nok til å oppleve at jeg blir renvasket», sa den da 83 år gamle Andreotti i rettssalen flere år senere. «Jeg blir nødt til å stole på guddommelig tilgivelse der oppe for mange saker. Her nede ber jeg bare om rettferdighet.»
Giulio Andreotti slapp å sone noen fengselsstraff. Den siste dommen i saken slo fast at Andreotti fram til begynnelsen på 1980-tallet hadde vært mafiaens viktigste kontaktmann i Roma. Men tiden hadde gått, og tidsfristen som så ofte spiller en rolle i høyt profilerte rettssaker i Italia, ble avgjørende igjen. Det var for lenge siden til at Andreotti kunne dømmes. «Onkel Giulio», som mafiaavhopperne kalte ham, kunne rolig vende tilbake til sitt politiske liv. Og kysset? Det har aldri funnet sted, sier Andreotti. Det er ikke hans stil å kysse i hytt og vær.
Han er ikke glad i kroppskontakt.
Latterlige prinsipper
I Palazzo Giustiniani har Andreotti byttet håndbak, men den særegne sittestilen, med hodet helt på skakke, er den samme. Han svarer ganske rolig, også når jeg spør ham om et av de mørkeste kapitlene i hans liv.
– Ifølge en gjeldende uttalelse fra retten i Palermo har De hatt stabile, sikre og vennskapelige bånd til mafiaen fram til 1981. Likevel er De en aktiv og innflytelsesrik politiker fortsatt. Er ikke det et paradoks?
– Jeg kan kanskje ha undervurdert mafiaen, sier Andreotti. – Det kan være jeg ikke riktig har forstått hva mafiaen er. Men en ting er sikkert: Jeg har aldri hatt noen sympati hverken for deres organisasjon eller deres idealer.
Det er nok sant. Men er det sant nok? Italiensk politikk i de første årene etter krigen handlet om nye partier, en ny grunnlov, og nytt håp etter fascismen, men det handlet også om samarbeid med mafiaen, ikke minst på Sicilia og i Napoli, der amerikanerne trengte lokale kontaktpunkter med autoritet for å sikre sin innflytelse. Det så Andreotti, og han mente det måtte være slik.
– Amerikanerne mente nok at det var mer hensiktsmessig å forholde seg til mafiaen enn til de demokratiske kreftene, de tradisjonelle partiene. Jeg sier ikke at de hadde sympati for mafiaen, men de så på den med en viss anerkjennelse, de så mafiaens konstruktive kapasitet.
Det er en holdning en pragmatisk mann som Andreotti vet å sette pris på. En som har beskrevet denne holdningen, med dårlig skjult mistillit, er Margaret Thatcher, som hadde mye med Andreotti å gjøre. «Det virket som om han hadde en aversjon mot prinsipper», har Thatcher skrevet i sine memoarer. «Han var overbevist om at en prinsippfast mann er dømt til å være en latterlig figur.» Kanskje en som Roberto Saviano, den unge journalisten som lever med livvakter døgnet rundt etter å ha skrevet boken Gomorra om den napoletanske mafiaen. Saviano har en avisartikkel på trykk den samme dagen som jeg møter Andreotti, hvor han advarer mot hvor godt festet båndene mellom mafia og politikk fortsatt er i Italia. Andreotti smiler forsiktig.
– Vel, De forstår, det finnes naturligvis miljøer som er svært dunkle, nærmest hemmelige. Det gjør at det er vanskelig å få sikker informasjon om dette. Men jeg tror man overdriver hvis man vil tillegge mafiaen en altomfattende makt. Vi kan ikke gi mafiaen ansvaret for alt som er galt i Italia. Vi er ikke under noe mafiaherredømme. Men mafiaen teller. Det er utvilsomt slik. Og vi har forstått lite av den.
Andreotti kikker opp, og ler så vidt. – Da jeg var ung, trodde jeg mafia ble stavet med to f’er, for oss unge i Roma var dette med mafia noe helt nytt. Maffioso – vi tenkte det var de mennene som flørtet og sjekket opp jentene, truet seg til noe de ikke burde ha … At det skulle finnes en slags sentralt styrt mafia, det var noe jeg forsto senere.
Det forsto han litt for godt, ifølge etterforskere og dommere. Man kan tenke seg at Andreotti så det slik:
Mafiaen har alltid eksistert. Hvorfor skulle ikke deres stemmer gå til et godt formål i stedet for et dårlig formål? I henhold til en slik analyse er Andreotti ganske enkelt en realist. Mafiaen satt på en avgjørende nøkkel for den som ville styre Italia. Man kunne velge å beholde makten, og samarbeide, eller man kunne velge å gi fra seg makten, og bli en latterlig mann med prinsipper. Andreotti valgte det første. Jeg ber ham utdype det selv, en gang til.
– Denne setningen vil altså bli stående: De er skyldig i mafiasamarbeid i store deler av etterkrigstiden.
– Ja, og det synes jeg er synd. Rettsvesenet burde ikke kunne skrive en setning i et dokument slik, helt uten videre, de burde vise til beviser. Det er jo ikke en avisartikkel vi snakker om. Men, som sagt, jeg overlevde dette. Og jeg har aldri mistet folkets respekt.
Andreottis strategi er ikke kortsiktig stemmefisking. Det likner mer på ekstremvarianten av den gamle konservative tanken om et organisk samfunnssystem: Alt er en del av et hele. Også mafiaen. Da bør man sikre seg at den støtter opp under staten, i alle fall under det kristendemokratiske partiet, som i Andreottis øyne kanskje var viktigere enn staten, hvis det overhodet gikk an å skille de to. Det finnes synder, det finnes dyder, men bare en tåpelig idealist tror det er mulig å endre menneskenaturen i noen særlig grad. Alle hører med i organismen. Hvis det oppstår konflikter, får man finne en løsning uten å tenke på hvordan det kunne ha vært, hvis alt hadde vært perfekt. Da er det viktigere å lære hvordan menneskenaturen er, for å manøvrere riktig. Selv mener Andreotti dette er en romersk holdning.
– Jeg mener å ha både romerens gode og dårlige sider i meg, sier han. – I denne verden finnes det ingen mennesker som bare har dyder eller synder, man trenger begge deler. Det hjelper meg at jeg har en karakter som gjør at jeg har vanskelig for å dramatisere ting. Jeg prøver å holde fast ved at man alltid finner en løsning. Det er ingen vits i å slå hodet i veggen, sier Andreotti. Giulio Andreotti kalles gjerne «den mest romerske av alle romere». Han synes det er en god betegnelse, når sant skal sies, fordi han er en mann som føler seg hjemme både i det aristokratiske Roma − «Roma for de få», og blant Romas folk.
– «Småfolket», som det heter, sier Andreotti og ler forsiktig. – De vet at det ikke er noen vits i å gråte hvis det er noe som ikke går. Hvis man kan forbedre situasjonen, forsøker man det. Hvis ikke, venter man på at det forandrer seg. Dette kan jo gå så langt som til å bli kynisme. Men, slik er det. I Roma finnes alt. C’è di tutto.
Pavens mann
På Piazza del Gesù, bare noen meter unna Piazza Venezia, lå det kristendemokratiske partiets hovedkvarter. Dette var sentrum i Giulio Andreottis rike i mange år, også på grunn av en annen bygning på plassen. Chiesa del Gesù, jesuittenes hovedkirke i byen, ble reist som et signalbygg for motreformasjonen. Kirken er forholdsvis nøktern på utsiden, men går man inn gjennom døren, ser man kostbar marmor, bladgull, fargesprakende takmalerier og alt som ellers skulle til for å kjempe mot reformasjonens utfordringer, og vise hvem som egentlig satt på de gode forbindelsene oppover.
Her, grytidlig om morgenen, har Andreotti gått til messe i alle år. Og her, får man anta, har han fått grønt lys for sin særegne romerske pragmatisme. Den kommer godt fram i en film basert på Andreottis liv, som vakte oppsikt i flere land da den kom ut i 2009, Il Divo. I en nøkkelscene sier Andreotti følgende: «For å kunne gjøre det gode, må man også vite hvordan man skal utøve det onde. Det vet Gud.» Andreottis pragmatisme er også blitt utlagt som en særegen katolsk posisjon i politikken. Ettersom vi alle er syndere, er det ingen vits i å late som noe annet. På samme måte som Mor Teresa i sin tid aksepterte gaver fra diktatorer og andre folk med dårlig rykte, tok Andreotti imot hjelp fra den som kunne tilby det. Kirken støttet ham i den politikken gang på gang.
Jeg tror ikke man skal trekke den katolske forklaringsmodellen for langt. Det finnes, tross alt, mange kristendemokratiske politikere som ikke tar tilgivelsespragmatismen helt hit. Faktum er i alle fall at Andreottis måte å drive politikk på, i spennet mellom en tilgivende Gud og de mest lyssky utgavene av hvermann, ble synonymt med romersk politikk. Han var, og er fortsatt, Vatikanets ubestridte kontaktpunkt i det politiske livet. Han har sørget for å lage og bryte politiske allianser. I deler av etterkrigstiden har hovedstaden, skal vi tro en anerkjent historiker, vært «Andreottis personlige herredømme».
Å ha gode kontakter til Vatikanet har alltid vært avgjørende for en romersk politiker. Men Giulio Andreotti brukte kontaktene mer effektivt enn noen andre. Det finnes en anekdote, én Andreotti gjerne gjentar selv, som handler om at et religiøst perspektiv og et religiøst perspektiv kan være to nokså forskjellige ting. Alcide De Gasperi, det kristendemokratiske partiets grunnlegger, møtte den yngre Giulio Andreotti i Vatikanets bibliotek rett etter krigen, og de to fant tonen. Da De Gasperi ble statsminister, gjorde han raskt Andreotti til sin stabssjef. De to delte mange ting, blant annet en ubrytelig vane med å gå til den grytidlige gudstjenesten i sentrumskirken de begge sognet til. Men der inne i kirkerommet rettet de sin oppmerksomhet i hver sin retning. Mens De Gasperi snakket med Gud, snakket Andreotti med presten. For, som Andreotti sa det: Gud har jo ikke stemmerett.
Andreotti ler sin pussige, hermetiske latter.
– Det var jo en slags spøk. Den var effektiv, men jeg kunne kanskje ha spart meg den. Andreotti ler litt igjen. – Jeg har jo alltid fått enormt mange stemmer i Roma. Og jeg kom fra intet, jeg hadde ingen lang politisk erfaring – og jeg hadde dessuten ingen penger. Jeg kommer fra folket. Og etter en lang karriere har jeg ingenting å la mine barn arve. Dette er min styrke. Jeg har aldri forsøkt å bli rik på å drive med politikk. Politikk bør gi andre tilfredsstillelser. Og når sant skal sies, har den gitt meg mange.
– Når forsto De at De hadde et politisk talent?
– I begynnelsen syntes jeg det var vanskelig å være politiker, å tale fra en balkong, for eksempel, til en folkemengde. Men jeg har lært en hemmelighet, og det er at man aldri må kjede folk. Man må si svært enkle ting, som folk forstår med en gang. Man må være banal, iblant kan man komme til å skamme seg, fordi man minner om en slips-selger. Eller en som selger frukt fra en vogn. For å tiltrekke seg folks oppmerksomhet, er alt lov. Men man må ha en idé om hva man vil, en intellektuell idé, en moralsk idé, hvis ikke går det ikke.
Andreotti er kanskje en sfinx, men han legger ikke skjul på hvem han tenker på.
– Silvio Berlusconi har sin filosofi, som er slik: Det som passer ham å gjøre, det gjør han, og det er han fornøyd med. Han har en selvsikkerhet som er bemerkelsesverdig. Men den er også meget farlig. På kort sikt kan man gjerne drive politikk på den måten. Ved å reise stemmen, ved å underholde folk, eller true dem. Men det har kort holdbarhetstid. Man må sørge for røtter som stikker dypt, ellers bygger man ingenting.
Andreotti kikker opp på meg. – Politikk er ikke noe for en omreisende handelsmann.
Giulio Andreotti har vært statsminister syv ganger, han har vært forsvarsminister, innenriksminister, ja, de fleste varianter av minister, egentlig. Nå er han senator på livstid. Det er en stilling som kunne passe en tilbaketrukket, eldre statsmann, men Andreotti morer seg fortsatt med å trekke i trådene og bestemme hvilke regjeringer som skal få sitte og hvilke som bør falle. Vinteren 2007 ble Andreottis bleke hånd igjen synlig i det storpolitiske spillet i Italia. Det var Romano Prodis sentrum/ venstreregjering som styrte landet, men regjeringen vaklet. Flertallet var minimalt, og 21. februar var det duket for en avgjørende avstemning i senatet. Vanligvis holder livstids-senatorene seg unna i slike situasjoner – tanken er at de skal være til stede og øse av sin visdom, men ikke ta for stor del i konkrete avstemninger. De støtter gjerne den sittende regjering, i tråd med en tanke om at eldre menn foretrekker stabilitet, kan man kanskje tenke seg. Andreotti uttalte også til pressen på forhånd at han ikke ville bidra til å felle noen regjering. Men på valgdagen hadde den gamle senatoren ombestemt seg. Han avsto fra å stemme, med den konsekvens at Prodi mistet sitt flertall og måtte gå av. Offisielt var det utenrikspolitikken som gjorde utslaget for Andreotti, og fikk ham til å gå til dette uvanlige skrittet. Men de fleste stalltips pekte i retning av Peterskirken istedet. Kirken var svært misfornøyd med venstresidens politikk når det gjaldt partnerskapslovgivning. Planen om den såkalte DICOloven var uspiselig for paven. Da var den det også for Andreotti.
Bare noen måneder senere kunne man se den gamle mannen delta i et sjeldent arrangement for hans del: en demonstrasjon. Familiedagen, den store marsjen «til forsvar for familien», støttet av Kirken, var en viktig sak for ham – og en sak som understreket hvor hans lojalitet ligger. Men han har aldri, forteller han, vært bekymret for å ha for nære bånd til Kirken.
– Nei. Jeg har fått en utdanning som sa at vi skulle holde det religiøse og det sivile liv godt atskilt. Roma er et viktig sted fordi byen representerer begge disse verdenene. Den dagen byen gir seg ut for å være bare det ene eller det andre, ville det ikke lenger vært Roma. Roma kan ikke sees bare som pavenes by, som et sted der man resiterer salmer eller går i kirkelige prosesjoner. Roma er også politikkens og byråkratiets by. Dermed er det en kompromissenes by.
Andreotti smiler forsiktig.
– Jeg mener kompromiss på en god måte, altså. Kompromiss er en riktig og nødvendig ting. Ikke noe man inngår fordi man mangler en overbevisning.
Ifølge kritikerne var Andreotti ikke først og fremst partiets mann i kristendemokratenes glansdager. Han har alltid vært «pavens mann innad i partiet», sa en av hans partifeller en gang. Noen har hevdet at han er en slags verdslig kardinal, og at han like gjerne kunne gjort karriere innad i Vatikanet. Han ville kledd en mørk kappe og røde kardinalsokker, ruslende ut fra sin leilighet i sentrum av Roma, rett ved broen som heter Umberto I, en av dem som forbinder den verdslige og den religiøse maktens hovedseter i Roma. Det var ingen fremmed tanke for Andreotti da han var yngre heller, hadde det ikke vært for sølibatet. Som han pleier å si det selv:
«Jeg har alltid vært allergisk mot sølibat.»
Moros død
Giulio Andreotti har ofte hevdet at han hater løgner. Det må likevel påpekes, forteller hans biograf, at Andreotti har sin egen, relative oppfatning av hva sannhet er. Den stammer kanskje fra hans forkjærlighet for kompromisser. Mellom det sanne og det falske finnes en middelvei, som betyr at man bare forteller en bit av sannheten. Kanskje er det derfor, når spørsmålene har blitt for nærgående i rettssalen, at hans favorittsvar har vært dette:
«Det kan jeg ikke huske.»
En av sakene i Andreottis liv som er mest omgitt av slike halvsannheter, er også en av de mest traumatiske. Det handler om Aldo Moro, hans kollega som ble kidnappet og som brukte tiden i fangenskap på fortvilte appeller til Andreotti om å forhandle med kidnapperne – før han skrev iskalde omtaler av den samme Andreotti når han skjønte det var en tapt sak.
– Vi må snakke om Aldo Moro, sier jeg, og forsøker å legge merke til om den gamle mannen endrer ansiktsuttrykk, om de underlige, spisse ørene vris i en annen posisjon, ett eller annet, men han forblir like vanskelig å tolke.
– Vel, De forstår, det finnes fortsatt et og annet spørsmålstegn i denne saken. Ting som står i veien for at vi kan forstå alt som hendte.
– Jeg tenkte vi kunne starte med brevene Moro skrev i fengselet. Mange av dem er svært harde i tonen, ikke minst når de handler om det kristendemokratiske partiet…
Andreotti fullfører setningen min.
– … og også mot meg, ja. Det kan jeg på et vis forstå. Moro var en fange, innesperret. Han mente vi måtte kunne gjøre mer. Få ham ut derfra. Men jeg fastholder det jeg har hevdet: Vi kunne ikke ha gjort mer. Det sier jeg helt ærlig. Det var en tragedie. Og det kunne hendt med hvem som helst av oss. Hvorfor ble det Moro? Fordi han var den flinkeste. Moro var oss alle overlegen. Han hadde virkelig ekstraordinære egenskaper. Han var svært fremadskuende. Han så kanskje litt for langt fram, i forhold til det man burde ha gjort på det tidspunktet i italiensk historie.
Jeg spør igjen om Moros brev, om hvorfor Andreotti hevdet at han umulig kunne ha skrevet dem selv. Tenker han slik om saken fortsatt? Det piper i Andreottis høreapparat igjen.
– Vel, man må ta hensyn til det som hendte utenfor Italia. Det var viktig å ta hensyn til det som hendte i Amerika, for eksempel. Det tok lang tid før Italia ble et fullverdig medlem av FN. På grunn av fascismen hadde vi fått alle på nakken, sier Andreotti, og kikker opp på meg. Jeg blir usikker. FN? Har han hørt feil? Misforstått? Bare noen måneder tidligere hadde Andreotti nærmest sovnet på direktesendt TV. Akkurat da han fikk et vanskelig spørsmål, var det som om han forsvant ut i verdensrommet. En fortvilet programleder prøvde å få oppmerksomheten hans. Til slutt gikk man til en kjapp reklamepause.
– President, i Deres parti var det en vedtatt holdning at Aldo Moro ikke skrev brevene selv. Mange mener dere hevdet dette for å ufarliggjøre de sterke beskyldningene han rettet mot dere.
– Jeg har aldri sett slik på det. Jeg har aldri trodd på den tesen. Noen trodde det kanskje, ja, men jeg så at det var Moro som skrev. Det var hans stil, hans svært personlige stil. Jeg må gjenta det: Moro var en eksepsjonell mann. Andreotti smiler igjen, og ler litt.
«Dette blodbadet kommer ikke til å ende godt», hadde Moro skrevet da han innså at sjansene til å slippe levende ut av de røde brigadenes fengsel ble mindre og mindre. Og han tenkte ikke bare på seg selv: «Det kommer ikke til å ende godt, hverken for Andreotti, eller for kristendemokratene, eller for landet. Alle vil måtte ta sitt ansvar.» Andreotti lener seg tilbake i stolen, mot den mønstrede tapeten, den er lysebrun, som kaffe med melk, den samme fargen som Tiberen hadde i dag morges. Noe ansvar har han ikke måttet ta, i alle fall ikke i andre menneskers påsyn.
– Moro hadde en tendens til å fly høyt, altfor høyt, slik at man ikke klarte å følge ham i flukten.
– For å være helt sikker: De mener altså at Moro skrev disse brevene, og at han var «moralsk tilregnelig» likevel?
– Moro visste utmerket godt hva han skrev.
På samme måten vet Andreotti godt hva han sier. Han har endret versjon her, det er det ingen tvil om. Men begge varianter er godt innenfor hans eget, fleksible sannhetsbegrep. Det må være slik han har holdt det gående. For det er sånne som Andreotti som overlever. Han kritiserer dem som vil noe annet, noe mer. De som er høytflyvende, som Moro. Idealister av alle slag. Agitatoriske intellektuelle, som Pasolini. Selv mener han de farligste menneskene er de som er for opptatt av å få andre til å dele sin overbevisning. «Ikke gå for fort i svingene! Det lønner seg ikke», sier Andreotti. Selv har han kanskje begått alvorlige lovbrudd, kanskje har han bare balansert på grensen. Men han har aldri gått for fort i svingene. Jeg er ikke riktig sikker på om det er et hederstegn.
Den kjente pressemannen Eugenio Scalfari sier det slik når han skal definere hvem Andreotti egentlig er: «Han er en maktperson, forelsket i makten.» Det vil Andreotti kunne være enig i, uten å legge noe negativt i det. Han har aldri vært redd for negative konsekvenser ved det å ha makt, sjelden vært bekymret for hva makt gjør med deg. Han har, derimot, vært redd for det motsatte. Makt kan være en nedbrytende og korrumperende kraft, men det gjelder bare for dem som ikke har makten, har Andreotti sagt.
Farlige sannheter
Utenfor kontorvinduet slår klokken i nabokirken San Luigi dei Francesi elleve slag. Vi har allerede snakket lenger enn Andreottis sekretær har gitt meg lov til. Senatoren har hatt skral helse i det siste, en forkjølelse nekter å slippe taket. Men jeg må høre litt mer om det voldelige 1970-tallet, da så mange av de uløste mysteriene oppsto. Er det noe han vil fortelle om sin rolle i det hele? Saken om Stay Behind-gruppen Gladio, for eksempel, som Andreotti først informerte den italienske offentligheten om i august 1990, etter at han hadde latt en etterforsker få tilgang til de hemmelige tjenestenes arkiv i Roma. Dermed ble det på et vis Andreotti som nedla Gladio, etter at organisasjonen helt fram til da hadde overvåket og samlet informasjon om landets innbyggere. Flere statsministere hadde vært uvitende om det som hadde foregått, men Andreotti visste. Med antikommunisme som unnskyldning, hadde høytstående medlemmer av den italienske staten brukt statens ressurser til en kamp landets innbyggere ikke fikk vite om. Andreotti har hevdet at Gladio ikke var annet enn en NATO-gruppe som skulle sørge for å bringe viktige folk i sikkerhet i tilfelle krig eller krise. Men han legger ikke skjul på at harde virkemidler så ut til å være nødvendige for mange aktører.
– Det var svært vanskelige år. Det virket nesten umulig å komme fram til et resultat bare ved å tenke og snakke rasjonelt, sier Andreotti.
– Man trengte en viss styrke, også fysisk.
Det er ikke lenger noen tvil om at det ble iverksatt aksjoner innenfor det statlige apparatet som var udemokratiske. Mange har snakket om at det eksisterte en slags dobbeltstat, en mørk og en lys side av det samme statsapparatet. Det, mener andre, er å gå for langt. Men selv landets president anerkjenner i dag at det har vært mektige mennesker innenfor systemet som har arbeidet mot staten. Det vedgår Andreotti også.
– Ja, det er nok ganske sikkert. Dels vet vi om det, dels vet vi ikke om det. Dette er jo mennesker som er i stand til å gjøre grusomme saker uten å etterlate seg fingeravtrykk.
– Og det finnes ingen i Italia som vet hva som egentlig har hendt?
– Det tror jeg ikke. Men man kan jo legge sammen hendelsene, og danne seg et bilde, sier Andreotti, og tenker seg om et lite øyeblikk. – Jeg vil nok si jeg vet ganske mye om det som har hendt. Men jeg vet ikke alt, naturligvis. Heldigvis. Hadde jeg visst alt, hadde de drept meg.
Hvem «de» i tilfelle skulle være, fikk jeg ikke svar på.