Fra Kjersti Wøien Hålands diktsamling, Kjersti er ein fiktiv person, helsing Kjersti. Foto: Anette S. Garpestad
Så har jeg kanskje litt sær smak når det kommer til bøker. Eller. Har jeg egentlig det?
Eklektisk, kanskje. Jeg leser jo både høyt og lavt. Dikt og krim. Sakprosa (om enn ikke nok, i følge noen kollegaer). Gjerne romaner. Oftere og oftere essays. Hvis jeg ser over listen over de bøkene jeg likte best i 2012, så er det langt mellom bestselgerne. Jeg er skamløst begeistret for Ken Follett, det innrømmer jeg glatt. Linn Ullmann og Caitlin Moran er også bøker som har nått ut bredt. Men for øvrig?
Og det er da jeg atter en gang begynner å stusse. Hvorfor er det ikke flere som leser Édouard Levé? Selvportrett er en sånn bok som alle må, må, må lese! Hvorfor ligger ikke den nye diktboka til Kjersti Wøien Håland i pene små stabler sentralt plassert i bokhandelen? Den er salgbar som fy, likanes som en plutselig solskinnsdag. Eller nei. Kanskje heller som et melankolsk vårregn, når jeg tenker meg om. Men dog: det er knallbra!
Sarah Butlers Ti ting jeg har lært om kjærligheten er en roman som treffer meg rett i solar plexus. Så sårt, nydelig, varmt og godt fortalt. Men den finner du heller ikke i stabler i bokhandelen. Muligheten er faktisk stor for at du ikke finner den i det hele tatt, men må ta turen ut på internettet for å kjøpe den. Du finner den der. Hvis du leter litt.
Hilde Østbys debut Leksikon om lengsel. Nydelig bok. Nydelig omslag. Foto: Anette S. Garpestad
Jeg så heldigvis et fantastisk vindu for Hilde Østbys nydelige debut Leksikon om lengsel hos Norli i Universitetsgata. Der tronet den jaggu helt i toppsjiktet av bestselgerlisten, sammen med en annen favoritt: Jan Jakob Tønseths Prosten. Sånne små glimt er nydelig. Mer individualisme i bokhandelen! Jeg vil jo vite hva den stolte og godt orienterte bokhandleren anbefaler! Men som regel forsvinner disse bøkene bak kjempestabelen av den nyeste boken til Jo Nesbø, Lucinda Riley eller Dan Brown. For på boklistene som står på trykk i landets aviser er det forsvinnende sjelden vi blir overrasket. Det er de samme navnene, de samme bøkene, uke etter uke. Måned etter måned.
Se: Tronsmo på omslaget av Vinduet!
Da er det godt at vi har bokhandlere som Tronsmo, som år etter år er kompromissløse i sin presentasjon av de gode bøkene. De bøkene som du ikke visste at du hadde lyst til å kjøpe, før du står med den i hånda, og plukker med noen kule postkort og en button i samme slengen. Denne uken feirer de 40-årsjubileum. Hurra for det!
Eller hva med, kan vi kalle det for ny-antikvariatet?, Cappelens Forslag. Dere har hørt det før: I love the place. Og det skal godt gjøres å spasere ut derfra uten en eller annen sannsynligvis sær liten godbit av en bok. Big business er det etter all sannsynlighet ikke. Men jeg digger at det lar seg gjøre. Jeg liker at Klassekampen kjører bestselgerlisten til Tronsmo som «sin» bestselgerliste i Bokmagasinet. Jeg tipper noen oppdager noe nytt på grunn av akkurat det. Og Bokmagasinet er et must, hver lørdag.
Hva med etter min, og mange andres, mening, fjorårets beste bok? Bergsveinn Birgissons Svar på brev frå Helga? Har du lest den? Hvor mange fikk med seg at det var en fantastisk bok som fortjente å leses av mange, mange? Hvor var den? Forble den bare en godt bevart hemmelighet, oss bokelskere imellom. Selv om jeg personlig følte at jeg ropte meg hes om denne boka. LES LES LES! Hva kommer dette av? Er det slik at folk flest har sperrer mot å lese noe nytt og ukjent? For å i det hele tatt få leserne til å prøve noe helt nytt, så må vi finne merkelapper som «Den nye Samartin«, «Ligner på Jussi Adler-Olsen» eller «Likte du Spis Elsk Lev, så liker du denne«. Stoler vi ikke lenger på gode anbefalinger av typen: «Den er dødsgod! Les den! Du kommer til å elske den!»
Så glemmer vi kanskje også litt at i bøkenes verden så er det noen få topper (og nå snakker jeg volumsalg) og en uendelig lang hale. Men la meg introdusere idéen, det er kanskje ikke noen ny idé, men dog. La oss tenke oss at det som er aller mest interessant faktisk befinner seg i den lange halen. Og at hver gang vi plukker en bok fra en kjempestabel, går for å lese akkurat det samme som bortimot 100.000 andre, så går vi glipp av noe overraskende. Noe spennende. Noe nytt.
Justin Torres lille roman Vi dyra. La denne romanen gjøre mer enn å bare touche bevistheten din! Foto: Anette S. Garpestad
Slik som bøkene til Delphine de Vigan. Det finnes ikke et eneste menneske jeg har prakket på Alt må vike for natten (og det er ikke få, altså!), som ikke i ettertid har takket meg for det. Fantastisk forfatter. Komplett ukjent for de aller fleste. Dere går glipp av noe!! Skjønner dere!? Eller Justin Torres Vi dyra. Hvordan kan en bok som får så unisont gode anmeldelser bare såvidt touche bevisstheten til alle potensielle lesere der ute?
Mitt mantra har alltid vært: så lenge folk leser så er det bra! Strengt tatt. Les hva du vil, så lenge du leser.
MEN, kanskje mitt nye kamprop må være: LES NOE NYTT! Vær litt vågal. Overrask deg selv. Spør bokhandleren om en anbefaling istedet for å plukke med deg enda en bok fra bestselgerlisten. Les bokanmeldelser. La deg inspirere av Bok i P2. Plukk med deg et nummer av Vinduet eller Vagant neste gang du er innom Narvesen. Les noe uventet. Kanskje dikt. Kanskje en tegneserie. Du har alt å vinne og absolutt intet å tape.
Les noe nytt! Hører du?
PS: Hva slags nytt du kan lese akkurat nå? Jonathan Franzens essaysamling Lenger unna. Da blir du litt klokere, og litt lykkeligere. Jeg lover. Det er helt sant.