Forfatteren J. M. Coetzee gjester i år Norge for aller første gang. 30. april står han på scenen i Lillehammer og skal lese fra sin siste roman Childhood of Jesus. Noe bokbad blir det imidlertid ikke. Forfatteren er for lengst kjent som en tilbaketrukket type, som avstår fra intervjuer.
J. M. Coetzee. Foto: Ulla Montan.
De få gangene han snakker med journalister og forskere, blir det fort lett pinlig. Flinke folk med forberedelsene på plass stiller sylskarpe spørsmål som, etter ditto lange innledninger, avfeies med: Ja, slik kan du sikkert se det. En annen kjent vri er at det svares, men så lite som overhodet mulig, som for eksempel i et intervju med forsker Jane Poyner: «J.P.: Has your move to Australia opened up new possibilities for your writing? JMC: Yes.»
Spørsmål om litterære motiver eller, enda verre, budskap, kastes tilbake til den som spør med klar beskjed om at hadde det som står i romanen kunnet uttrykkes i andre former ville romanen vært unødvendig. Implisitt: De litterære tekstene står godt nok på egne bein, de trenger ikke forfatterens utlegning i tillegg, og de er nødvendige. Og det siste har vel vist seg å stemme. Forfatterskapet har stadig funnet lesere og anerkjennelse, helt uten drahjelpen internasjonale lanseringsturneer og strategisk plasserte intervjuer eventuelt kunne gitt gjennom snart førti år.
Strategi har i det hele tatt aldri ligget særlig nær Coetzees hjerte. Forfatteren synes til enhver tid heller å ha vært litt ute av takt med sin egen tid. Etter den lovpriste debuten Skumringslandet (Dusklands) da 70-tallets sørafrikanske forfattere skrev politisert protestlitteratur som del av kampen mot apartheid, publiserte Coetzee sin nyroman, I det mørket landet (In the Heart of the Country). 
Om den på et metaforisk nivå speilet et aldri så voldelig og sinnssykt samfunn, spilt opp mot gårdsmotivet i afrikaans- og engelskspråklig sørafrikansk litteratur, var den også et brudd med samtidens forventning om mer realistisk litteratur. Den brutale romanen Før barbarene kommer (Waiting for the Barbarians) blant annet tematiserer tortur og overgrep på fanger, slapp i 1980 gjennom sensuren blant annet fordi den var plassert i en uidentifiserbar geografisk og historisk setting. Og mens Sør-Afrika gikk gjennom den ene unntakstilstanden etter den andre, fortsatte Coetzee å publisere snåle romaner som balanserte på det allegoriske uten helt å la seg avlese mot en slik fasit, som Michael K – hans liv og tid (Life and Times of Michael K ), og metafiksjonen Foe –en parodi på Defoes Robinson Crusoe.
Om det er en overdrivelse å si at Coetzee manglet anerkjennelse i hjemlandet i disse årene, var han unektelig en forfatter av det uberegnelige slaget, en slags postmoderne skjønnånd som skrev subtil prosa, i et litterært klima der forfattere og intellektuelle ellers drev aktivisme.
Denne utidsmessigheten som både handler om form, forfatter-persona og politisk holdning har siden nærmest blitt et varemerke. Da Sør-Afrika opplevde sin store transformasjon på nittittallet og demokratiet endelig var et faktum, utga Coetzee i 1999 Vanære (Disgrace): en roman som førte til en stor skandale. For første gang publiserte Coetzee en realistisk roman med plotlinjer som var enkle å følge, dramatiske vendepunkt og store moralske dilemmaer i sentrum. Det ble imidlertid raskt klart at Coetzees realisme i aller høyeste grad innbød til allegoriske lesninger. Mente Coetzee virkelig at hvite, for å forbli i den demokratiske Regnbue-nasjonen, måtte akseptere overgrep og total underkastelse? Utgivelsen skapte skandale i hjemlandet, men Coetzee hadde på dette tidspunktet også en stor hjemlig tilhengerskare som nærmest overgikk hverandre i å befri Vanære fra disse enkleste lesningene. Bruduljen forble lokal: Internasjonalt kom boken til å bli Coetzees endelige gjennombrudd.
Nå hadde han et stort publikum, hadde skrevet flere romaner innenfor en realisme-tradisjon, samtidig som avstanden til apartheidårene lot de foregående romanene fortolkes i et mye mer forsonende lys. Forskere og anmeldere pustet ut: Alt lå til rette for å lene seg tilbake og nyte et forfatterskap som fosset fram i spor som lot seg skildre. Men akk. Ikke før sporene for vidunderlige nye lesninger kom til syne, endret Coetzee tematikk og formspråk, igjen, ja til og med nasjonalitet. Den tungt ladete sørafrikanske identiteten ble endret. Fra 2006 var han blitt australsk statsborger, og det dessuten gjennom en offentlig seremoni. I 2003 dukket det australske forfatter-alter ego Elizabeth Costello opp, til mange leseres frustrasjon, i romanen som bærer hennes navn. Coetzee hadde alt introdusert henne på 90-tallet i noen forelesninger han holdt om dyrevern og – passende nok – realisme. Med Elizabeth Costello fulgte en periode der forfatterinstansen igjen, som i Foe, var i sentrum, men ikke minst kom Coetzees virkelig politiske hjertebarn, dyrevern, i fokus. Igjen har Coetzee vist seg uberegnelig: forfatteren stiller gjerne opp om det handler om dyrs rettigheter. På Lillehammer får vi høre ham lese høyt, men ønsker noen å se forfatteren diskutere, må de oppsøke arrangementet om dyrevelferd.
Den tilbaketrukne forfatteren synes de siste tjue årene å drive med en type dels åpent, inviterende og dels selvrefleksive henvendelser til offentligheten. Da kritikere og journalister hadde avfunnet seg med forfatteren som en person man ikke kunne avkreve personlige betraktninger eller åpenhet om politiske saker, overrasket Coetzee stort med å publisere klart selvbiografiske romaner, Barndom (Boyhood) og Ungdom (Youth), som kretset i tredjeperson om karakteren John. Med 2000-tallets metafiktive formeksperimenter med forfatterprotagonister berørte han både forfatterens autoritet (på skjønnåndvis) og tok samtidig tak i dagsaktuelle og høyst politiske temaer, som f eks Bushadministrasjonens virke i Et dårlig år (Diary of a Bad Year), i 2007.
Årets siste utgivelse på norsk, Her og nå, består av en brevveksling mellom J. M. Coetzee og Paul Auster. Nok en utgivelse det ville være høye odds for å spå på forhånd. Samtidig passer den til dels inn i dette bildet av Coetzee som en forfatter som utforsker både sin egen åpenhet og sin egen «åpenhet». Fra før har vi Coetzees strengt redigerte intervjuer med David Attwell fra 1992. Brevene kaster lys over noen av temaene hos Coetzee, blant annet ser vi i et av de tidligste brevene spor av de mange refleksjonene over telling i Childhood of Jesus, selv om tegnene og derav tallenes arbitrære side her utlegges som bakgrunn for å kaste hele verdensordenen på båten med finanskrise og det hele: om tall er tilfeldig og bare gjør oss vondt, kan vi ikke bare begynne på nytt? Hangen til utopi snarere enn dystopi skiller brevene ganske sterkt fra romanene.
Som leser av Coetzee har det vært interessant å følge mottakelsen av forfatterskapet i samtiden og lete opp tidlige anmeldelser av 70- og 80-tallstitlene. Bildet av forfatteren som en utidsmessig karakter har noe heltemodig over seg. For det er tydelig at det kritikerne og leserne trenger for å fange opp forfatterskapet først og fremst er tid.
På 70- og 80-tallet reagerte forbløffete kritikere som leste nye utgivelser opp mot forfatterskapet også med en viss skuffelse. Men det var så det samme verket de var lett skuffet over, som dannet lesten neste utgivelse måltes opp mot – for så ikke å nå helt opp. I takt med økt internasjonal anerkjennelse er det negative ved overraskelsen moderert. Nå sier anmeldere oftere rett ut at det kanskje er dem det er noe i veien med, som ikke helt har skjønt hva Coetzee vil med sin siste roman. Av dette kan vi lære noe om litteraturkritikkens selvtillit. Men vi kan også lære noe om tid og om hva litteraturen krever av oss.
Å lese Coetzee, om det er de mest realistiske eller mest allegoriske tekstene, mest åpenhjertige eller mest kryptiske, krever at man åpner opp for litteratur som lesekunst. At man lar forfatteren lede vei og stiller spørsmål til teksten underveis og gjerne lar det ta den tiden det tar å lese denne forfatteren, som har som sitt sterkeste kjennetegn å være uforutsigbar og dels ute av takt med, dels forut for, sin tid.