Denne strofen fra Arnulf Øverlands dikt «Du må ikke sove», fulgte meg gjennom lesningen av Kjetil S. Østlis bok «Rettferdighet er bare et ord», om 22. juli og rettssaken mot Anders Behring Breivik. Jeg oppfatter hele boken som en formaning om nettopp dette – at vi ikke må glemme. Forfatteren har hatt et krevende forsett om å skrive tettest mulig opp til sitt ideal som journalist: Se, føle og forstå – på en måte som berører og rører den som leser. Og han har på imponerende vis lyktes i å skildre dette «grusomhetens teater» i et språk som høver. Slik den prisbelønte journalisten Østli svært ofte har gjort når han har gitt seg i kast med hjerteskjærende saker. Som han selv uttrykker det i boken: «Vi må lete til vi finner bilder og ord som kan si noe så sant som mulig om frykten, sorgen, ulykken. Hvis ikke blir journalistikken likegyldig og ekkel og hukommelsen om 22. juli 2011 svak.»
22. juli ikke bare en dag som var
22. juli er ikke bare en dag som var. Det er en dag med et innhold som er, og som fortsetter å ramme en rekke mennesker hver eneste dag. Igjen og igjen. Gjennom psykisk smerte, angst, savn og sorg. Gjennom minner og bilder. Gjennom fysiske skader og varige funksjonsnedsettelser. Gjennom utfordringer med å takle en ny og annerledes hverdag. Gjennom håndtering av et komplisert lovverk, en uoversiktlig forvaltning og et ikke alltid velfungerende hjelpeapparat. Gjennom økonomiske utfordringer, og konsekvenser i forhold til utdanning og arbeid.
- Det går bra med meg
I sin bok refererer Østli til den unge overlevende, som i vitneboksen under rettssaken sa: – Det går bra med meg. Østli synes å kunne ane et annet budskap.. Imidlertid var inntrykket som ble skapt i mediene gjennom reportasjer og intervjuer med ofre og etterlatte før, under og etter rettssaken i stor grad mestring: Det går fint. Vi må se fremover. Legge det bak oss. Han skal ikke få ødelegge mitt liv. Denne «flinkheten» virket løfterik og trøstet mange, og skapte et inntrykk av at det etter forholdene går bra med de fleste. Tross alt. Dette budskapet har vært godt å hvile i både for politikere, myndigheter og for »folk flest».
Å få livet snudd på hodet
Men hvordan har de det i dag? De unge overlevende fra Utøya, ofrene fra Regjeringskvartalet, de etterlatte? Alle dem vi ikke må glemme. Å bli rammet av et traume har utallige og uante konsekvenser. De fleste vil vise seg over tid. Fem års erfaring som mor til en ung sønn, som ble lam etter en dramatisk ulykke, har lært meg det. Jeg har på nært hold sett at vi har et helsevesen som fungerer optimalt når det står om livet. Men jeg er ikke like imponert over det samme vesen og det såkalte «hjelpeapparatet», som skal bistå videre i prosessen. Dess mer kompleks situasjonen er, som for mange av ofrene etter 22. juli, dess flere etater, instanser, profesjoner, enkeltpersoner, lover, regler og systemer må man forholde seg til. Og dess mer tappes man for krefter. Man møter strålende enkeltmennesker på veien, men også personer som ikke er dedikert til oppgavene de er satt til å løse. Disse siste, som oppleves mer som motstandere enn som medspillere, ser ut til å ha glemt sin profesjonelle bestemmelse.
I kjølvannet av et opplevd traume, blir mangelen på informasjon, veiledning og koordinering innenfor de ulike etatene og instansene man er henvist til, overveldende. Lov- og regelverk, «Kafka-lignende» forvaltning og dysfunksjonelle systemer er mer enn utfordrende. Kampen mot «systemet» utmatter og skaper avmakt. Sorgarbeid og mental traumebehandling blir det knapt med tid og overskudd til. Jeg er redd det er slik hverdagen er for mange av dem som ble rammet av ABBs onde gjerninger, og for mange andre i dramatiske og krevende livssituasjoner.
En ny 22. juli kommisjon?
Vi har et viktig rettsprinsipp om likhet for loven her i landet. Likevel er det et faktum at en rekke lover praktiseres ulikt, også innenfor sårbare områder som helse og velferd. Tilbudene påvirkes av økonomi, politikk, varierende praksis og enkeltpersoners skjønn. Det finnes uakseptabelt store forskjeller i forvaltning, tilbud og praksis fra kommune til kommune og fra bydel til bydel. Egne dyrekjøpte erfaringer som pårørende, gjør at jeg stiller meg tvilende til om alle som ble rammet og berørt av 22. juli-massakren, har fått – og får, den hjelp og oppfølging de ble lovet og har behov for. Det har tidvis kommet frem, nærmest i bisetninger, at ikke alle har blitt fulgt tilstrekkelig opp. Men dette har knapt skapt overskrifter i mediene. At de som er rammet ikke roper høyt og utøver «systemkritikk» er forståelig. De har sine tunge kamper å kjempe.
Mine varselklokker begynte for alvor å ringe da det nylig ble kjent at mellom 50 og 60 personer som opplevde terroren på Utøya, enda ikke har søkt om voldsoffererstatning. Dette til tross for godt betalte bistandsadvokater. Har de glemt sine klienter? Kjetil Østlis bok dokumenterer at hendelsene 22. juli 2011 er uten sidestykke i vår historie. Først og fremst på grunn av sin grusomhet, men også fordi gjennomsnittsalderen på ofrene er så lav og antallet så stort. Det er direkte uansvarlig å overlate til dem, og deres hardt prøvde familier, å sørge for adekvat hjelp og oppfølging over tid, og søknader om erstatning og ytelser av ulikt slag. Kanskje trenger vi en ny 22. juli kommisjon for å avdekke om tilstrekkelig og lovet hjelp er gitt og mottatt? En slik granskning vil samtidig avdekke om offentlig betalt advokatbistand og hjelpeapparatet, i vid forstand, fungerer etter intensjonene for mennesker med et komplekst og tidkrevende hjelpebehov. I tillegg vil en granskning avdekke at vi mangler en medisinsk profesjon i Norge, nemlig ungdomsmedisin!
Vi har alle et ansvar
Vi har alle et medansvar for at de som er rammet ikke blir glemt - av hjelpeapparatet, politikerne, mediene og i vår egen bevissthet. Det er fristende å låne andres ord når egne ikke helt strekker til. Jeg avslutter derfor med verset fra Øverlands formanende dikt, som sitatet over er hentet fra. Det inneholder et viktig budskap til oss alle.
«Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!»