Vigdis Hjorth. Foto: CF-Wesenberg/kolonihaven.no
Vigdis Hjorth (f. 1959) er en av våre mest produktive, kritikerroste og allsidige forfattere. Hun vokste opp i Oslo og har bodd i København, Bergen, Sveits og Frankrike. Vigdis er utdannet cand.mag. og debuterte i 1983 med boken Pelle-Ragnar i den gule gården. Mest kjent er hun nok for sine romaner, men hun kan også vise til flere sakprosa-utgivelser.
Vigdis har mottatt en rekke priser og utmerkelser. I 2006 kåret Dagbladet hennes roman Om bare til én av de viktigste romanene fra de siste 25 år, i 2011 ble hun tildelt Gyldendal-prisen for sitt samlede forfatterskap, og i fjor fikk hun Kritikerprisen for romanen Leve posthornet!
Hennes siste roman, Et norsk hus, kom ut høsten 2014 til strålende kritikker. Jeg har tatt en liten førjulsprat med Vigdis om hva som står på hennes gi bort- og ønskeliste i år.
– Mange foretrekker harde pakker og mener at bøker er den beste julegave. Hva liker du helst å gi bort?
– Jeg gir utelukkende bøker + tøfler slik jeg lærte å strikke dem i Sandefjord fengsel.
– Et rikt bokår er snart over. Er det en spesiell bok du kunne tenke deg å gi bort til jul? Og hvorfor?
– Sigmund Freud, Mellom psykoanalyse og litteratur, redigert av Irene Engelstad og Janniken Øverland med etterord av Atle Kittang – se bildet nedenfor! Fordi den er så tankevekkende!
– Hvilke av årets bøker håper du å få?
– Noen jeg ikke vet at fins.
– Kan du huske en bok du fikk til jul som barn, og som gjorde et spesielt inntrykk på deg? Hvem fikk du boken av og hvorfor traff den deg?
– Lurvenøste krysser Kattegat. Ikke spesielt god, er jeg redd, men jeg pleide ikke få bøker og så plutselig fikk jeg en og det i seg selv var et lite under. I tillegg til å lese den, farget jeg alle store bokstaver røde av uforståelige grunner.
– Har du fått bøker i julegave i voksen alder, som har gitt deg spesielt stor leseglede? Hvem var giveren og hva gjorde så sterkt inntrykk?
– Folk er dessverre engstelige for å gi bøker til forfattere, for de tror at vi er veldig kresne og har nok bøker fra før. Men, fikk en svensk biografi om Isadora Duncan av min gode venninne Toril Aagenæs en jul for noen år siden. Et fillete eksemplar hun unnskyldte at hun hadde lest før hun ga den bort, noe som jeg bare syntes var ekstra bevegende. Det var en slik bok jeg ikke visste fantes før jeg fikk den.
