I morges var jeg på Østlandssendingen som sjef for Krimfestivalen, og oppgaven var å forklare Nesbø-fenomenet. Det ble i korteste laget, så her får du en lengre forklaring.
I natt arrangerer Tanum Karl Johan Nesbø-natt, og kl 00.00 kan du få kjøpt den nye Harry Hole-romanen, Politi. Som såkalt krimekspert fikk jeg en litt dramatisk start på dagen. Jeg skulle til Østlandssendingen og fikk ikke tak i taxi. Dermed måtte kjæresten min kjøre meg et stykke av veien, mens lillegutt satt hjemme alene og spiste frokost. For å få kabalen til å gå opp, måtte jeg gå av litt før vi var framme og løpe den siste kilometeren. Men hva gjør man ikke for å komme i media? I studio fikk jeg noen enkle spørsmål og etter kort tid tumlet jeg ut igjen uten at jeg følte jeg hadde fikk sagt mitt. Så for å rette opp dette, får du en litt lengre forklaring om fenomenet Nesbø her:
Djevelsk god på plot
Man kan nå uten å skryte kalle Jo Nesbø en av verdens ledende krimforfattere. Det skyldes ganske enkelt at han skriver usedvanlige gode krimromaner. Han er djevelsk god på plot og legge ut falske ledetråder. Nesbø makter å piske leseren videre fordi han har en så kraftig motor i fortellingen. Fjellklatreren Nesbø er en mester i å bruke cliffhangere, og han avslutter gjerne det hele med en apolyptisk slutt der Hole og hans kjære overlever selv om det kan virke umulig.
Harry H – myk macho
Harry Hole er nøkkelen til den store suksessen. Han er en antihelt som er lett å like. Til tross for at han overlever det utroligste og tydeligvis nå våkner opp igjen etter tre kuler i brystet og en i hodet i forrige bok, er han på mange måter en sympatisk antihelt som sliter både fysisk og mentalt – på samme måte som de fleste av oss. I tillegg til å bli drevet av plottet, følger Nesbø-leserne kanskje vel så spent med på hvordan det går med Harry og hvilke indre demoner han denne gang må bekjempe. Harry gjør ofte feil valg, men han tør å innrømme svakhet og er storsinnet nok til å tilgi andre. Fordi han har så mange svakheter, er det så tilfredsstillende at han har nesten magiske krefter når det gjelder.
Jo Nesbø bodde i Molde i ungdomstiden, og han var oppslukt av fotball. Den store helten på Molde fotballklubb den gang var Harry Hestad, og det er denne Harry`en som er inspirasjonen til Hole. Nesbøs beskrivelse av Hestad i sangen 75, er selve myten om Harry H:
Harry kunne drible døden.
Harry kunne finte faen.
Ingen kunne fange Harry
Ingen kunne ta`n
i 75
Harry Hole kan drible døden og fine maen. Han er myk og macho på en gang – en slags drømmemann for de kvinnelige leserne og et ideal for oss menn.
Oslo Noir
Jo Nesbø flyttet fra Oslo til Molde da han var 8 år gammel. Han hevder selv at lengselen etter Oslo er utgangspunktet for hans varme og nære beskrivelse av Oslo. Nesbø lot Harry begynne i Australia i Flaggermusmannen, og førte ham til Thailand i Kakkerlakkene, men det var først da han kom hjem til Oslo med Rødstrupe at han kom til sin rett og ble vår Harry. Med et senter på Harrys faste plass på Schrøder skriver Nesbø om et gjenkjennelig om Oslo, men også om et skremmende Oslo – et Oslo Noir – med skyggesider av byen som de færreste av oss stifter bekjentskap med. Samtidig Nesbø er en mester i å gjøre det nære og harmoniske skummelt, tenk bare på snømannen i Snømannen.
Slike gutter vil Norge ha
Daily Mail offentliggjorde nylig en liste over verdens 10 mest selgende krimforfattere, og Jo Nesbø var på 8 plass. Han har nå solgt over 17 millioner eksemplarer av bøkene sine. Også Daily Mail forsøkte å sette forfatterne i bås. Om Harry Hole skrev de at han fikk inspektør Morse til å likne på en avholdsmann og at bøkene om ham er for folk som liker løse kanoner.
Selv om vi lever i Jantelovens rike, elsker vi nordmenn – i alle fall i en periode – at nordmenn gjør suksess ute. I Nesbøs tilfelle er det snakk om en vanvittig selvsikkerhet. Det skinner gjennom teksten, for her er det en forfatter som har stor tro på seg selv med god grunn. Så kan man selvsagt spørre om Nesbø ikke har et for godt selvbilde. Allerede da han i ungdommen leste Fluenes herre, hevdet han overfor faren sin at han sikkert kunne skrive bedre bøker enn det. Jeg er overbevist om at det er denne unorske innstillingen som har drevet ham så langt. Han følte seg uovervinnelig som fotballspiller, som børsmegler, som pop-artist, og da var det jo bare å ta steget videre til å bli forfatter.
Da han sendte inn den første Hole-romanen i 1996 brukte han psevdonymet Kim Erik Lokker eller sagt på en annen måte Kimer i klokker. Aschehoug skjønte ikke ordspillet, men de oppdaget det store talentet. Og året etter fikk Nesbø både Rivertonprisen og den nordiske Glassnøkkelen for beste krimroman for Flaggermusmannen. Riverton-juryen uttalte: «Slike gutter vil Norge ha, slike kriminalromaner vil vi ha.»
Siden den gang har Nesbø ikke sett seg tilbake. Han har villet erobre verden ved å være trofast mot sitt prosjekt. Selvsikkerheten har vært avspeilet i hans innstilling i forhold til filmatiseringen av Hole-bøkene. Kom ikke her med en norsk regissør, men dersom Martin Scorsese eller en sånn en dukker opp, kan vi snakke.
Bestialitetens historie
Jo Nesbø mener Hole-romanene er et prosjekt om ondskap, og han har også innrømmet at hans fascinasjon for sadisme kanskje vippet fortellingen litt vel over i Panserhjerte. Det er underlig at ikke flere vemmes av bøkene fordi bestialitetene er så grundig og grusomt beskrevet. Likevel er det vel nettopp vår angst for det forferdelige som er noe av drivkraften for lesningen av krimromaner. Når det da ofte går ganske bra til slutt med en helt som er vår mann, står vi likevel ut med det meste.
Så vi er flere hundre tusen som gleder oss til D-dagen 6. juni. Harry Hole er klar for oss, og allerede i dag er anmelderne fra seg av begeistring.