Selv om Kulturutredningen har en viss skepsis til festivalenes «innhogg» i lokale kulturbudsjetter, bør man være forsiktig med å brutalt redusere festivalstøtte i årene som kommer.
Mens den ferske Kulturutredningen 2014 slår fast at festivalene utgjør en betydelig og voksende andel av frivillig kulturarbeid rundt omkring i landet, er den mindre interessert i hva festivalene gjør med oss: Som deltakere, som frivillige, som lokalsamfunn, som kortvarig fellesskap, som vedvarende samfunn. I den nye boka Festival! Mellom rølp, kultur og næring forsøker vi å legge også slike aspekter inn i de tilbakevendende diskusjoner om lokal næring og kulturbudsjettering.
Problematisk festivalisering?
En festival er generelt å oppfatte som en åpent tilgjengelig hendelse preget av feiring eller generell livlig munterhet, som gjerne varer noen dager, som er satt sammen av ulike arrangementer og ofte med et tema som gir kulturell mening for lokalsamfunnet. I Norge har antall festivaler og besøkende vært i jevn vekst i så stor grad at mange snakker om en «festivalisering» av det norske kulturlivet: Festivalene har fått stor betydning for mange folk og lokalsamfunn, samt for et vell av kulturuttrykk, noe som også synes på de kommunale kulturbudsjettene. Den ferske Kulturutredningen peker følgelig på at festivalene spiser betydelige økonomiske andeler av allerede små «kaker» som deles mellom for eksempel folkebiblioteker og lokalt frivillig drevet kulturarbeid. Samtidig som dette er problematisk, og en kommunaløkonomisk utfordring, argumenterer jeg i denne kommentaren for at en mer nyansert forståelse av festivalene, hvordan og hvorfor de oppstår, og hva de gjør med oss, bør ligge til grunn for en mindre konfliktfylt kulturpolitikk.
Lokal entusiasme
I vårt arbeid med «festivalboka» har vi forsøkt å forstå aspekter ved festivalene, med utgangspunkt både i teoretisk og empirisk interesse innen samfunns- og humanvitenskapene og mer anvendte forskningsoppdrag om betydningen av en voksende «opplevelsesøkonomi». Spørsmålet om denne økonomien (og deriblant ulike former for festivaler) er det som skal til for å gjøre bygde-Norge økonomisk bærekraftig og kulturelt levende har vært et gjennomgangstema for mye av denne interessen og også vært en viktig begrunnelse for økende antall kommunale kroner brukt til festivalstøtte de senere år. Svaret har ofte vært at de rent økonomiske muligheter knyttet til festivalene er begrensede, blant annet fordi så mye av arbeidet er basert på frivillighet og dugnadsinnsats. På den annen side har nettopp lokale dugnader og bred folkelig mobilisering skapt tro på at det er mulig å få til nytt og spennende engasjement i en hvilken som helst bygd. Arrangementene kan dermed utløse en slags konstruktiv lokal entusiasme, som kan komme fra så forskjellige oppdagelser som potensialet i en nedlagt bensinstasjon og det seremonielle ved å innta smalahove.
Hvorfor og hvordan forske på festivaler?
En dramatisk økning i antall festivaler – og festivalbesøkende – har gitt oss (som forskere og samfunn) grunn til å bruke ulike «analytiske blikk» for å forstå utviklingen. Nettopp fordi utviklingen i festivalfeltet har vært så enorm, vekker det interesse fra forskere: Hvorfor skjer dette? Særlig i de siste 10-15 år ser vi en vekst i forskning om festivaler, knyttet til en rekke ulike temaer. Et betydelig forskningsfelt er knyttet til festivalenes betydning for lokalsamfunn, stedsidentitet, omdømme og anerkjennelse. Også ulike varianter av mer næringsrettet interesse, med vekt på innovasjon og nettverkssamarbeid, lokal kompetanse, entreprenørskap, og det vi kan kalle kunnskapsmessig bærekraft finner vi mye av i forskningen. Noe av denne er spesifikt knyttet til lokal økonomisk verdiskaping, mens annen forskning er mer knyttet til revitalisering og mobilisering av etnisk identifikasjon og lokal tradisjon.
Aksel Tjora
Samtidig finner vi festivalforskning som er opptatt av festivalopplevelse og hvordan dette kan oppfattes som brudd med det hverdagslige, samt hvordan slike opplevelser relateres til symbolske og mytologiske bilder og fortellinger, myter og sagn, eller det som Willy Guneriussen ved Universitetet i Tromsø har betegnet som «sekulær refortrylling» av kultur og natur. Det symbolske, eller ånden, eller kanskje refortryllingen, er også tett knyttet til (sub)kulturell festivalidentitet tett bundet til profil, nisje, stil og smaksfellesskap. Vi ser ofte at festivalene over tid bygger opp en form for kulturell identitet, som for (tilbakevendende) deltakere skaper en forutsigbarhet både når det gjelder innhold/program og hvem som kommer til å bli med som besøkende, «også i år». Her spiller også kontakten med mediene stor rolle og vi har også sett at enkelte av festivalene har benyttet ulike former for «mediestunt» for å opprettholde medienes interesse. Overraskende nok finner vi relativt lite forskning om det mer kunstneriske; forholdet mellom publikum, utøvere, musikksjangre og musikkindustri.
Festivalen som ekstremcase
Festivalene kjennetegnes ved betydelig mangfoldighet, så også festivalforskningen. I vår tilnærming til festivalene benytter vi ulike perspektiver: Festivalene kan analyseres ut fra et performativt perspektiv, hvor hendelser eller aktiviteter iscenesettes, og gjerne rekontekstualiseres, for eksempel ved at gamle lokale tradisjoner settes inn i nye sammenhenger. Et interaksjonistisk perspektiv vil heller vektlegge øyeblikk, opplevelser og situasjoner, for eksempel knyttet til kultur integrert i lek og hvordan deltakere sammen konstruerer sosiale normer og ritualer ved handling og interaksjon. Festivalene kan også forstås som aktiviteter som ivaretar samfunnets moralske aspirasjoner, for eksempel åndelige verdier, som er vanskelig å ivareta i hverdagen ellers.
Perspektiver som omfatter det kroppslige er også viktige for festivalforskningen, for eksempel ved å betrakte handlinger i lys av kroppsliggjorte, sosiale strukturer – det som den franske sosiologen Pierre Bourdieu kalte «habitus» – eller mer fenomenologisk orientert mot betydningen av kroppslige erfaringer. Identifikasjonsmessige aspekter, eller forhold knyttet til identitet, er nærliggende perspektiver, både i forbindelse med smak, stil og tradisjon. Her finner man gjerne subkulturelle eller stammelignende trekk ved festivalgjengangere, som regenererer festivalfellesskapet gang på gang, år etter år, og som skaper forutsigbare rammer for hvordan festivalen skal komme til å bli. Slike perspektiver er ikke bare akademiske øvelser, men gir oss mulighet til både å gripe nyanser i festivalfloraen på solid analytisk vis og dessuten knytte festivalfenomenet til en mer generisk samfunnsforståelse.
Mye av festivalforskningen er således å betrakte som ekstremcase for å forstå fundamentale sosiale prosesser i samfunnet.
Festivalenes potensial
I arbeidet med festivalantologien har vi opplevd en form for samlende bredde (om ikke akkurat konvergens) mellom ulike samfunns- og humanvitenskapelige innganger til festivaltemaet. I en viss grad gir det mening å snakke om et festivalforskningsfelt, som både rommer et sett av metodiske tilnærminger og teoretiske og perspektivmessige valg. Samtidig er det tydelig at forskning om festivaler beveger seg i et landskap mellom en genuint nysgjerrighetsdrevet akademisk forskning og en mer pragmatisk rettet spørsmålsstilling om festivalene genererer ny lokal næring og vekst ellers. Dette spennet kan også ses i lys av utviklingen i norsk kulturpolitikk, som har endret seg fra en interesse for danning på 1940-, 50- og 60-tallet, via deltakelse på 1970- og 80-tallet, til effekter, særlig på næringsutvikling, fra 1990-tallet og framover.
Men når det gjelder festivalene finner vi at forholdet mellom det økonomiske og «ikke-økonomiske», eller mellom den næringsrettede motivasjonen og en mer entusiastisk kulturell idealisme, er langt mer flytende og dynamisk enn det man er i stand til å avdekke med forenklet «indikatorforskning».
Undersøk frivilligheten!
De fleste festivalene startes opp på idealistisk grunnlag, fordi noen har lyst til å finne på noe gøy, skape liv og røre, i det små, og kan eventuelt komme til å vokse og bli mer profesjonalisert over tid, både på arrangør- og utøversiden. På ulike vis kan næringsaktører være involvert, enten som leverandører, arrangører eller eiere av festivalene, men typisk i tett samarbeid med frivillige krefter. Festivalforskningens generaliseringsmulighet ligger ikke minst i observasjonen av potensialet som ligger i entusiastisk drevet frivillighet.
Gjennom boka om festivaler viser vi både at festivalene har stor betydning for et økende antall mennesker og vi går inn i detaljene for å kunne forklare hvordan disse arrangementene får stor mening for lokal befolkning, besøkende festivaldeltakere og også for tilbakevendende artister. Selv om man i den ferske kulturutredningen (rimelig nok) finner en viss skepsis til festivalenes «innhogg» i lokale kulturbudsjetter, bør man være forsiktig med å brutalt redusere festivalstøtte i årene som kommer. Det er heller grunn til å undersøke hvordan den frivilligheten som blomstrer i festivalfeltet kan understøtte en mer kontinuerlig kreativ kommunal kulturpolitikk og -budsjettering.
Kanskje er de mange festivalene et tegn på at lokal kultursatsing på frivilligfeltet tross alt gir mening og resultat, men at det må modnes over tid, helst i tett dialog med annet lokalt kulturarbeid.
Dette innlegget ble først publisert 10. juni på ballade.no.