I denne ingressen burde det stå noe om hva informasjonssjefen i Gyldendal ønsker å si med sin selvpubliserte roman. Men jeg skjønner dessverre ikke bæret.
Bjarne Buset er informasjonssjef i Gyldendal, tidligere har han vært direktør i De norske Bokklubbene. Sobert beskrevet: en mektig mann i forlagsbransjen. Et kjent ansikt bak et enda mer kjent navn. Det som kanskje er mindre kjent med ham, er at han på åttitallet ga ut romanen En fugl i hånden på Aschehoug. Og det som var ukjent for de aller fleste er at han under psevdonymet Vera Lie har skrevet spenningsromanen Terroristen uten ansikt.
Hvorfor vet jeg det?
Terroristen uten ansikt av Vera Lie aka Bjarne Buset.
Fordi han i Dagens Næringsliv forteller historien om bokens tilblivelse. Det er interessant lesing – på flere måter. For det første er det befriende å høre hvor ærlig Buset er. Manuskriptet hans ble blankt refusert av seks norske forlag. Etter en bearbeiding ble manuskriptet refusert igjen, men denne gang fikk han en såkalt konsulentuttalelse av tre av forlagene. En konsulentuttalelse er et signal fra forlaget om at de ser kvaliteter i manuskriptet, men at de oppfordrer innsenderen til å arbeide mer med teksten.Buset mente imidlertid at manuskriptet var ferdig, og etter oppmuntrende tilbakemeldinger fra tre etablerte forfattere, besluttet han å gi ut boken på eget forlag.Den 17. mai i år kom derfor boken ut på det fiktive Forlaget Brant – oppkalt etter Busets egen litterære figur Bjørnar Brant. I realiteten har Buset kjøpt en tjeneste fra Kolofon Forlag, et selskap som driver såkalt vanity publishing - eller med et mindre ladet ord: selvpublisering. Kort fortalt: Kolofon gir ut hva det skal være, så lenge kunden betaler.
Hva betyr det?
Det betyr at manuskriptet ikke har måttet krysse noen kvalitetsterskler på veien til ferdig bok – andre enn de forfatteren har satt opp for seg selv, naturligvis. Det trenger ikke å bety at teksten er svak eller at boken er uinteressant. Det er likevel på det rene at metoden sender følgende signal ut i den litterære institusjonen: denne boken er veiet og funnet for lett av de etablerte forlagene. Når Buset i tillegg har som ambisjon å skrive en spenningsroman – som det er stor etterspørsel etter – er den nærliggende konklusjonen brutal: teksten er ikke god nok.
Dette vet Buset, og han er helt åpen på det. At han også fikk en nesestyver av en anmeldelse i VG, er med på å underbygge antakelsen om at forfatteren har sluppet teksten sin for tidlig.
Og saken kunne endt der. En flink og mektig mann innså at denne gangen satt ikke teksten, og han forble skjult bak sitt psevdonym. En håndfull mennesker ville visst hvem han var, og snart ville hele saken vært glemt. Det har skjedd en gang, det har skjedd tusen ganger, det vil fortsette å skje. Det er – grøss og gru – nokså normalt.
Men så skjer det noe interessant. For når det normale hender flinke og mektige folk, forvandles øyensynlig det normale til noe betydningsfullt og interessant.
For i dag står altså Bjarne Buset frem – over en dobbeltside i Dagens Næringsliv, og på nettsidene til Den norske forfatterforening. Bokdrømmen er nå forvandlet til et litteratursosiologisk eksperiment, og hans analyse er som følger: det er vanskelig å få noen til å bry deg om det du skriver – spesielt om du gjør det utenfor de etablerte forlagene.
Derfor har han innsett at forlagene er nødvendig, og videre: han blir «tvunget til å bruke [sitt] eget ansikt som valuta i oppmerksomhetens økonomi». Igjen avbryter informasjonssjefen den opprinnelige planen: Får ikke boken og psevdonymet oppmerksomhet nok på egne kjøl, trer Gepetto frem og bukker for publikum.
La oss stoppe her og trekke pusten. Eksperimentet har sikkert vært morsomt. Det har imidlertid helt sikkert har kostet Buset mye å skrive romanen, og jeg gjentar gjerne: det er strålende at han er så ærlig om prosessen. Jeg har bare gode ting å si om måten han har gjort det på – og om han.
Men som leser av dekningen sitter jeg likevel igjen med noen spørsmål.
For visste ikke Buset at det er trangt om oppmerksomheten? Han er tross alt informasjonssjef i et av Norges største forlag, og han arbeider – forhåpentligvis – hver dag med å synliggjøre både bred og smal litteratur i et tøft medielandskap. Er det mulig at en av Norges mest erfarne forlagsfolk ikke kjenner virkeligheten til sine egne forfattere?
For du trenger ikke lete lenge etter forfattere som gir ut bøker på etablerte forlag, men likevel ender opp med en eller to anmeldelser – og det var det. Vet ikke Buset dette?
Og er virkelig Buset og boken hans oversett? Boken, som altså er kommet ut for mindre enn en måned siden, er allerede anmeldt i VG og omtalt i Bergens Tidende. I tillegg har Buset fått et to sider langt essay på trykk i Morgenbladet. Han blogger og er til stede på sosiale medier. Og nå får han altså si at han ingen oppmerksomhet får – over to sider i Dagens Næringsliv. Hva var Busets realistiske forventninger?
Og hva tror Buset hadde skjedd om romanen var god og/eller hadde fått en sekser på terningen i VG?
Busets bok tilgjengelig i landets nettbokhandler og i flere av de store bokhandelkjedene. I bokhandelen er vel kunden konge, og etter den logikken konkurrerer Terroristen uten ansikt på like fot med bøker fra etablerte forlag. Eller gjør den ikke det? Og om ikke: hva skyldes det? Er det i så fall et problem?
Burde Tom Egeland, som intervjuet Buset for Den norske forfatterforeningen, ha spurt om dette?
Og apropos Egeland. Buset har fått noen litterære kjendiser, en av dem også forfatter på hans eget forlag, til å blurbe boken – altså gi en fordelaktig uttalelse om den. Nevnte Egeland sier følgende: «spennende, smart og spektakulært». Helene Uri, som altså er utgitt på Gyldendal, anbefaler informasjonssjefens bok og sier: «Besettende om kjærlighet, frykt og politikk». (For ordens skyld: Buset sier at Egeland og Uri leste boken uten å vite at han stod bak.)
Hvor mange av Gyldendals debutanter får den type drahjelp?
Likevel — det viktigste spørsmålet jeg sitter igjen med er i realiteten en klynge spørsmål. For til DN sier Buset at han mener å ha vist at «forfatterne ‘gud hjelpe meg’ trenger forlagene fortsatt». Men han får ikke plass til å fullføre analysen. Hvorfor mener han at forfatterne trenger forlagene? Foredling og utvikling av teksten? Promotering? Som en garantist for kvalitet? Distribusjon? Pressearbeid?
Det siste er jeg oppriktig interessert i å høre mer om.
Heller enn svar på alle disse spørsmålene, er inntrykket jeg sitter igjen med dette: Denne gang har Buset – litterært sett – gått minste motstands vei. Likevel kan det synes som om han forventer at offentligheten skal stå med palmeblader og ønske boken hans velkommen.
Vel, i det siste ligner han i det minste en forfatter.
Men på vegne av alle dem som skriver og stryker, utvikler og forbedrer, pusser og filer, arbeider og strever, og til slutt får gitt ut en bok som ender opp med å bli anmeldt i lokalavisen, få omtale på en eller to blogger og ellers bli hyggelig omtalt av familie og venner – og som på toppen av det hele verken har forfattervenner, makt eller et ansikt som kan brukes som «valuta i oppmerksomhetens økonomi» — må jeg dessverre bare si:
Cry me a f****** river.
Blunkesmilefjes.
For the record: Jeg arbeider i Cappelen Damm og gir ut på Tiden Norsk Forlag. Akkurat hvor i glasshuset det plasserer meg, er jeg usikker på.