«Hva er det som gjør at mennesker begår onde handlinger mot hverandre, hva er rasjonelt og hva er irrasjonelt», spør Torkil Damhaug i dette intervjuet med Hallgeir Opedal. «Min inngang til å skrive krim, har med motivet å gjøre, hvorfor skjer dette»?
Torkil Damhaug (1958) debuterte med Flykt, måne i 1996, en roman som fikk meget god mottakelse. Damhaug er utdannet lege med spesialisering innenfor psykiatri, og leger er hovedpersoner i flere av hans bøker. I 1999 kom Syk rose, en bisarr fortelling som befinner seg i et fascinerende skjæringsfelt mellom thrilleren, den psykologiske roman, og den absurde tradisjon. «En fantastisk roman. Les den langsomt», skrev en kritiker om romanen Overlord (2006), som utspiller seg mot en bakgrunn av historiske hendelser — nazistenes maktovertagelse i Tyskland og krigen dette utløste. Etter denne romanen ble Damhaug forfatter på heltid. Han utgav Se meg, Medusa (2007), Døden ved vann (2008), Ildmannen (2011) og Sikre tegn på min død (2013), alle romaner som er kategorisert som krimromaner. I 2011 vant han Riverton-prisen for Ildmannen. Den foreløpige siste romanen hans kom i 2016, Den femte årstid.
Bokpod er en serie podcast-intervjuer med Norges viktigste forfattere. De 32 andre kan du fortsatt høre helt gratis på cappelendamm.no eller i iTunes.
Torkil Damhaug er siste forfatter i BokPod i denne omgangen.
Klipp fra intervjuet:
Om å begynne en roman
Jeg begynner å skrive en roman ofte med relasjoner mellom mennesker når de beveger seg ut i verden. Da utvikler det seg et plot veldig fort, og det er bare å spinne videre på det, vekselforholdet mellom det å utvikle plot og det å utvikle karakterer.
Jeg kan ikke jobbe sånn at plotet er veldig fastlagt på forhånd, da blir det veldig små rom for karakterene å utvikle seg i.
Om krim som terapi
Som forfatter har jeg kontroll over det som skjer, å skrive seg inn i noe grusomt hvor det er noen rammer som holder det på plass, og jeg har mulighet til å påvirke det, kan nesten være terapeutisk.
Hvorfor det er så mange mennesker som er opptatt av krim og spenning i en virkelighet som er så full av grusomheter, kan har noe å gjøre med at man går inn i en verden full av trusler og likevel føle en form for kontroll, man kan f.eks. legge fra seg boken, slå av filmen. Da ligger det en mulighet der til å bearbeide angsten.
Om ungdomstiden
Vi var en gjeng som skrev og drev på med musikk. Vi møttes og leste tekster for hverandre. Det var lov til å skrive om alt. Vi leste for hverandre på lørdagskvelden, hørte på jazz og drakk vin. Jeg flyttet til Bergen og studerte litteraturvitenskap. Samtidig skrev jeg tekster og sendte det inn til forskjellige forlag. Fikk mange gode tilbakemeldinger, det var en stor oppmuntring.
Om Frankrikeoppholdet
Jeg hoppet av studiene og dro til Frankrike, var nysgjerrig på det franske. Paris var det stedet i verden man skulle være ikke så lenge etter studentopprøret. Det var ofte lukt av tåregass i gatene og opprørspoliti, en hardere virkelighet enn den vi var vant til.
Hovedhensikten min var å skrive, det var drivkraften. Det jeg ville skrive, var jeg ikke moden nok til, så jeg sendte ingenting inn fra Frankrike, men det var en viktig læretid, det å skrive ting som ikke ble bra.
Om debuten
Jeg dro hjem og hadde bestemt meg for å gjøre noe som kunne være viktig for andre. Jeg startet på medisin. Det siste året på studiet, bestemte jeg meg for å skrive en roman. Flukt, måne kom i 1996. Da jobbet jeg på sykehuset i Lørenskog. Aftenposten kåret boken til «årets beste debut».
Om hvorfor det er så mange leger i romanene hans
Leger kan være interessante litterære personer med den rollen de har i et samfunn, de forventningene man har til dem, og at de raskt får vite mye om mennesker når de kommer til dem, historiene og bekymringene deres, og det at det ofte er et detektivarbeid å komme fram til en diagnose.
Om tittelen Døden ved vann
Det er stor forskjell på «Døden ved vannet» og «Døden ved vann» som tilsynelatende er en krimtittel, men egentlig hentet fra en av delene i T.S Eliots The Waste Land, Death by Water.
«Døden ved vannet» kan ligne en 1940-50-talls tittel, men Døden ved vann har en tvist i forhold til det og er en referanse i boken som har å gjøre med motiv og tankestoff.
Om kritikk for å ha for mange løse tråder i romanene
Når jeg skriver noe som inviterer folk til å lese en krimhistorie, så er det en kontrakt om at du skal få svar på hvem som stod bak og hva skjedde rundt ugjerningen, den må få en løsning og leseren må skjønne hvordan dette har foregått. På den andre siden når det gjelder den psykologiske romanen, er det et utsnitt av et liv, og livet til karakterene fortsetter etter at romanen er ferdig. Der samles ikke trådene.
Selv synes jeg som leser at det er fascinerende og gå med en uavsluttet historie og tenke videre på den. Det overlater jeg også til mine lesere, slik som det er i et uavsluttet liv i virkeligheten.
Innlegget Hør Torkil Damhaug i ukens BokPod dukket først opp på Forlagsliv.