Metalitteratur kaller vi det når litteraturen kommenterer seg selv, litteraturen eller skriveprosessen. Kjente eksponenter er for eksempel Paul Auster og Umberto Eco, for å nevne noen. Det må vel også kunne hevdes at våre dagers trend med å skrive i grenselandet mellom biografi og roman er en form for metalitteratur.
Jeg har aldri tenkt at denne typen virkemidler har noen særlig relevans for krimlitteraturen. Det sier seg selv at krim er en sjanger hvor skillet mellom fiksjon og virkelighet er ganske absolutt. Samtidig er krim underholdningslitteratur, og det betyr at den ofte er mer beslektet med melodramaet enn med kunstlitteraturen. Metalitterære grep kan lett bryte med den innlevelsen i romanuniverset som sjangeren trenger.
Men ingen regel uten unntak. Som de fleste vil vite har jeg skrevet min nyeste roman Den blinde guden sammen med min kone Elisabeth Gulbrandsen. Vi skrev i utgangspunktet hver våre scener og sendte dem til hverandre, slik jeg har beskrevet tidligere her i Forlagsliv. Det fungerte ganske smertefritt helt til hun sendte over utkastet til det aller siste kapitlet. Da fant jeg plutselig meg selv delaktig i et stykke metalitteratur.
Victoria, kjæresten til vår hovedperson Edvard Matre, er akkurat kommet tilbake til Bergen. Ved en tilfeldighet havner hun innom Wessel pub. Der står det et band på scenen. Slik beskrives det i boken:
Victoria fokuserte på vokalisten. Han så mer ut som en litt sliten akademiker enn en musiker. En prøvende akkord ble slått an på gitaren, så lente han seg frem mot mikrofonen og annonserte neste sang. ” Det regner i Bergen.”
Det var jo meg! Og det var min sang, som jeg faktisk har fremført på Wessel Pub med bandet mitt. Min kone hadde tatt seg den frihet å skrive meg inn i boken. Til alt overmål lød neste setning slik: Han hadde ikke akkurat noen stor stemme …
Jeg var lammet, men Elisabeth var ikke helt ferdig med å leke seg: Idet Victoria passerte scenen, møtte hun vokalistens blikk. Et øyeblikk var hun nesten sikker på at hun hadde truffet ham før.
Jeg var slett ikke sikker på at beskrivelsen av meg var helt treffende, verken når det gjaldt utseendet eller stemmeprakten, men til slutt endte vi opp med å la scenen stå. På et eller annet vis følte vi at den fungerte. I tillegg la vi inn et par ganske melankolske tekstlinjer fra sangen, som vi synes støtter bra opp under stemningen i kapittelet. Teksten kan du lese i sin helhet nederst i dette innlegget.
Dessuten er jo dette et ørlite stykke litteraturhistorie. Riktignok er ikke slike ideer helt ukjente fra krimhistorien. John Dickson Carr gjorde det klart i et par av sine bøker at detektiven Dr. Gideon Fell var med i en kriminalroman, og science fiction-forfatteren Isac Asimov har skrevet en krim (Murder at the ABC) hvor han ikke bare selv har en rolle, men også lar romanfiguren Isac Asimov skrive fotnotene! Men så vidt vi vet er Den blinde guden i hvert fall den første norske krimromanen hvor forfatteren opptrer som biperson. Det som har forbauset oss litt, er at ingen journalister eller kritikere har sett og kommentert det.
Det var først etter at boken var utgitt at Elisabeth påpekte at det faktum at Victoria kjente igjen vokalisten, også kunne tolkes på en annen måte enn at romanfiguren gjenkjenner sin skaper. I bøkene har vi tross alt gitt henne en bakgrunn som luksusprostituert! Temmelig utkrøpent, spør du meg, men jeg trøster meg med at få av leserne har en like nedrig tankegang som min kone.
Låten kan dere uansett høre ved å klikke her, fremført av Chris Tvedt & Gjengangerne, akkurat slik Victoria hørte den på Wessel Pub en regnvåt høstkveld i Bergen i 2012.
DET REGNER I BERGEN
De blinker med lyset og det e blitt sent
Eg ser meg i speilet, det e ikkje pent
E det regnet som gjør at eg knapt kan se?
Siste bussen har gått men eg var ikkje med
Skygger i mørket passerer forbi
De ser ikkje på meg eg ser ikkje på de
Med ustø gange og med tynnslitt ry
E vi brødre i blodet, i sprit og i spy
Du sa eg måtte velge min egen vei
Du sa at alt va opp te meg
Men samme kas vei eg velger å gå
Så må eg gå han uten deg
Eg hører du har flyttet te en annen by
Eg hører du e født på ny
Men eg kan ikkje engang finne ly
Når det regner i Bergen By
Veien e kroket og veien e lang
Beina e slitne og porten e trang
Eg va aldri blant de som kom aller først
Men søster du va der og du slukket min tørst
Alt det vi gjorde og alt det vi sa
Alt det du hvisket og alt som du va
Hvert eneste minne har hjertet gjemt
Eg har ingenting ugjort eg har ingenting glemt
Du sa eg måtte velge min egen vei
Du sa at alt va opp te meg
Men samme kas vei eg velger å gå
Så må eg gå han uten deg
Eg hører du har flyttet te en annen by
Eg hører du e født på ny
Men eg kan ikkje engang finne ly
Når det regner i Bergen By
Hvis livet velger sin egen sti
Da e det ingen som vet når alt e forbi
Eg har lite tro men eg har mykje tvil
Det regner i Bergen og eg har gått en mil