Salgbart?
Det er ikke noen hemmelighet at jeg har vært singel i noen år nå. Ikke det at det er noe jeg roper høyt om, men dog. Sånn er det: S-I-N-G-E-L. Det er på mange måter fint. Jeg trives med å bo alene for første gang i mitt liv, i det minste annenhver uke. Ukene jeg har for meg selv fylles raskt opp med jobb, diverse sosialt samvær, reiser, aktiviteter, kaféturer, og ikke minst søvn. Og jeg har tid til å lese. Masse.
Men jeg hadde ikke sett for meg, tross alt, at jeg skulle fortsette å være singel. Sånn skikkelig singel-singel. Lenge. For det er jo ikke slik at jeg ikke møter folk, eller har noen som helst skrupler for å snakke med fremmede. Jeg har en seriemonogam fortid, som burde bevise at det er fullt ut mulig å flørte med meg, og være kjæreste med meg. For en stund, i det minste. Gode venner, kollegaer og plenty bekjente sørger for at jeg for det aller meste har noe å finne på, både med og uten barn. Likevel hadde jeg faktisk trodd at jeg bare skulle være alene, singel, så lenge det passet meg. Men jeg er ikke lenger singel fordi jeg ønsker det, og det er vel der skoen trykker?
Så hva gjør man som voksensingel, hvis man ønsker å møte noen? Vel, primært gjør man akkurat det samme som man gjorde sist man var singel, den gang da, selv om arenaene er noe annerledes. Man kler på seg noe pent og trekker på bar/konsert/festival eller andre steder hvor likesinnede kan tenkes å vanke. Man må være sosial. Og åpen for kontakt. Og selv om jeg kan snakke uanstrengt med de aller fleste, så er det ikke alltid sånn. I det minste ikke på bar. Én dustete åpningslinje er nok, og jeg er sjelden nådig. Beklageligvis er jeg også noe av en ekspert på drepende kommentarer, og det er en kvalitet som veldig få menn vet å sette pris på – merkelig nok. Er jeg i utgangspunktet interessert, så kan jeg garantere at resultatet er grenseløs babling. Fra min side, altså. Og så er det de sjeldne tilfellene hvor samtalen plutselig flyter uanstrengt, kjemien er på plass, stemningen er god. Men han har selvsagt kone eller samboer som venter på ham hjemme, og det er ikke bra. Single folk burde definitivt merkes. Singelhatt. Singelbutton. Ville ha gjort verden litt enklere for noen av oss.
Glamorøst?
Som voksensingel i dag føler du deg på et eller annet tidspunkt nødt til å søke deg ut på nett. Sukker, Møteplassen, Match.com – for å ikke snakke om Elite Partner (seriøst?). Jeg brukte selv lang tid på å forlike meg med at det var slik, at det skulle være nødvendig. Når profil er opprettet så er det vel bare å komme seg ut der i singeljungelen. Eller? For hvordan skal egentlig en profil se ut? Hører vi ikke til det kjedsommelige at vi alltid skal «være oss selv»? Jeg ble minnet på det igjen da jeg leste Julie Brannfjells innlegg på Minerva; «Det kvinner gjør for menn» – for den usensurerte versjonen av MEG SELV er søren i meg ikke salgbart på steder som Sukker.
Vil noen klikke på et bilde av meg med usminket morratryne, vil noen sende meg melding hvis jeg setter opp feminisme, politikk og samfunn som interesser, i tillegg til at jeg allerede har krysset av at jeg leser langt over normalen mye bøker. Hvem er min drømmepartner? Ingen anelse! Samtidig som noen av disse mennene setter opp at de ønsker seg en dame som er smart, har bein i nesa og er åpen og interessert, så oppleves det ikke slik. Og det ender med at jeg har en følelse av at jeg mislykkes når jeg ikke er «salgbar» nok i dette markedet, verken i originalversjon eller den litt snillere utgaven av profil som jeg etter hvert endte opp med. Resultatet er noen forsiktige forsøk på dating, som mest av alt føles som jobbintervju. Og for det aller meste har jeg egentlig ikke lyst på jobben.
Hovedpersonen Frances i filmen Frances Ha blir stadig vekk referert til som undateable. I filmen blir det en morsom tag, og tross alt syns vi Frances er sjarmerende keitete selv om hun mislykkes med det meste. Jeg lo selv godt av det i filmen, men tok meg selv i å lure på når det slutter å være sjarmerende å være undateable? I voksen alder er utvalget mindre, forutsetningene ofte mer kompliserte og bagasjen større. Og alderen som skulle gjøre oss klokere, gjør oss bare enda mer betenkt og kritisk. I stedet for å tenke at noen er interessante, leter vi heller etter de feilene som må være der et sted.
For å si det slik: voksensingellivet er veldig lite Sex and the City. Det er søren i meg ikke særlig glamorøst – rent bortsett fra en og annen dry martini på Internasjonalen, hvor jeg og likesinnende (smarte og vakre) single kvinner i vår beste alder snakker mye om akkurat dette temaet. Det er definitivt ikke mindre nevrotisk nå enn det var da vi var 20, selv om vi nå nærmer oss 40 med stormskritt. Problematikk av typen «Jeg er for gammel for skilte menn på min egen alder» eller «Den mannen er for ung for meg» er nye utfordringer.
«Så date menn som er enda eldre da», sier en venninne. Gjerne det. Men jeg aner seriøst ikke hvor menn på 45+ henger? Jeg har en følelse av at de tråkker rundt i skogen på terrengsykkel og/eller trener til Birken? Eller generaliserer jeg voldsomt nå? Jeg kan uansett ikke date en mann som ikke hører på nyere musikk enn Bob Dylan, som tror at sosiale medier er noe «kidsa holder på med», eller syns at «filmen var bedre enn boka».
Sær, sier du? Særdeles.
Anyway. Jeg gir det litt opp, kjenner jeg. Nettprofilen min er slettet, jeg orker ikke mer av de greiene der. Jeg lar det gå sin gang, og stresser litt mindre med det. For selv om jeg er alene, så er jeg langt i fra ensom. En klok venninne sa: «Jeg tar selv ansvar for at jeg skal ha det bra.». Det er fint sagt, syns jeg. To the point. Jeg tar selv ansvar for at jeg har det bra, så er alt som kommer i tillegg noe positivt.
Skogen. Hører at det er et sted hvor menn vanker.