Jeg har et prosjekt jeg så gjerne vil gjøre, og jeg lurer på om du som leser dette vil være med. La meg forklare:
Jeg skal i neste uke ha lanseringsfest for min nye bok Etter Fødselen – Det alle glemte å si. Boken er en annerledes mammabok hvor jeg forteller om min opplevelse av tiden etter fødselen av mitt først barn. Mannen min Vince spurte om jeg skulle ha noe slags underholdning, annet enn at jeg selv skulle holde tale. Jeg svarte han kjapt at det ville vært veldig rart med noen annen form for underholdning enn meg selv, da denne boken kun var min historie og alt her helt klart handlet om meg.
Men da jeg fikk tenkt meg litt om begynte jeg å kikke gjennom alle mailene, sms-er og instagram-meldinger jeg har fått fra folk der ute. Folk som var så glad for at jeg endelig sa disse tingene høyt. At jeg ikke var redd for å være ærlig, men sa hvordan jeg hadde hatt det i den tiden etter fødselen. At jeg hadde vært åpen og ærlig om hvordan ting var, selv om det kanskje ikke var så rosenrødt som det ofte ble lagt frem. Mange kjente seg igjen i min bok og andre hadde en helt annen fortelling igjen om sin tid etter fødselen. Men alle er vi glade for at det er ok å være ærlig om hvordan det var. Det er nemlig ikke en riktig måte å føle seg på etter fødselen.
Etterhvert forstod jeg at denne boken handler på langt nær bare om meg. Den handler egentlig veldig lite om meg. Jeg er bare ett eksempel. Og jeg trodde at det beste med å gi ut bok skulle være at jeg nå kunne kalle meg forfatter. Men det beste med dette er å høre andres historier og andre som er ærlige og som tør å si det høyt. Jeg fant derfor ut at denne boken handler om å si det høyt – selv om det kanskje ikke er det mest riktige eller det folk vil høre.
Denne lanseringsfesten skal derfor handle om å si det høyt. Og siden jeg har gjort det gjennom en hel bok, skal jeg nå gi dere muligheten. Jeg utfordrer dere derfor til dette:
Send meg, enten til min mail johanna@johannastyle.com eller i kommentarfeltet på min blogg www.johannastyle.com, ditt ord som beskriver hvordan du følte deg i tiden etter fødselen. Jeg vet at ett ord er lite, men dere kommer til å skjønne hvorfor. På min lanseringsfest har jeg nemlig bestemt meg for å dekke alle veggene hos Cappelen Damm med alle deres ord. Jeg vil at det skal først og fremst skal handle om å være ærlig og åpen og om å få lov til å si hvordan man egentlig følte seg – både om det er dårlig eller bra. Jeg vil også at vi alle skal bidra til å gjøre det jeg prøvde å gjøre med denne boken – nemlig å sende noen et smil mellom gråtetoktene. Og jeg gråter fortsatt innimellom, så jeg trenger det fortsatt. Det jeg merker at jeg ofte svarer folk, er at det er godt å høre at det er flere av oss. At det er flere som hadde det som meg. Det er godt å forstå. Og det er det jeg vil få til med dette.
Egentlig burde dette prosjektet, eller utfordringen vært, for mer enn bare til min lanseringsfest. Egentlig burde vi alle hengt ordene våre rundt overalt i byen, synes jeg, så vi alle kunne smilt for oss selv når vi så ord som «utslitt» og «livredd» hengene rundt omkring på busskur og trestammer. Men jeg skal begynne med lanseringsfesten, og så håper jeg det bare baller på seg.
Jeg håper du vil være med og sende meg ditt ord! Det betyr mye!
Jeg ville også dele et lite utdrag fra boken min i håp om å vise hvor fortapt jeg følte meg i denne tiden rett etter at jeg hadde blitt mor og hvor tullete viktig det var for meg hva andre tenkte:
«Etter bare noen uker etter fødselen så kommer det en jordmor fra helsestasjonen hjem til de nybakte foreldrene for å passe på at alt står bra til. De kommer for å sjekke at barnet har det bra, at hjemmet er i stand til å huse et barn og at det ikke har klikket for foreldrene rett og slett. Jeg hørte så mange skrekkhistorier om dette besøket. Det var en som fortalte meg at hun hadde satt frem en skål nøtter i håp om å vise litt gjestfrihet og fikk huden full av jordmoren for det kunne jo være livsfarlig for barnet. Når hun senere gjøv innpå med jordbær som hun trodde skulle være et tegn på sunnhet ristet jordmoren skuffet på hodet over denne nybakte moren som ikke visste at man skulle holde seg unna dette når man ammet. Jordmoren hadde tilslutt åpnet kjøleskapdøren og funnet et stort glass med honning som viser seg å være giftig for barn under ett år. Denne stakkars nybakte moren var nesten sikker på at de kom til å ta med seg barnet hennes. Men det var flere som også sa at dette jordmorbesøket bare var hyggelig. Det skulle jo være ment som hjelp og støtte til mor. Jeg bestemte meg raskt for å imponere.
Det var viktig å ikke fremstå som en overstresset mor som hadde falt under presset. Jeg skulle ta imot denne jordmoren til et nydelig rent og pyntet hjem. Kanskje jeg skulle bake også. Vise henne hvordan en mor i full kontroll så ut. Jeg vasket hele leiligheten og ryddet bort alt som kunne tyde på panikkhandlinger. Jeg bakte og lagde ferskpresset juice som jeg skulle by henne på. Jeg tømte ut halve skittentøykurven under senga så den ikke skulle se så overfylt ut. Ville jo ikke at det skulle se ut som vi var folk som ikke rakk å vaske klærne våre. Jeg beordret Vince rundt omkring til å vaske og rydde de rareste steder. Han måtte til og med nøye overveie antrekket for dagen.
- Nei, jeg tar ikke på meg dress.
- Jo, du må se ut som du kommer rett fra jobb, som at vi mestrer alt.
- Hvorfor det?
- For hun skal bli overbevist om at vi har alt under kontroll vel!
To timer før besøket fra jordmoren ringte en venninne og lurte på hvordan det gikk.
- Her er alt i sin skjønneste orden! Jeg har vasket hver eneste krik og krok, bakt og presset juice, hun kommer nok til å bli sabla imponert, sa jeg fornøyd.
- Nei, det må du ikke finne på Johanna. Hun kommer til å kritisere deg for et rent hjem.
- Hæ?
- Ja, det betyr at du har vært for opptatt med det og dermed kanskje forsømt barnet. De liker at det er uryddig og møkkete, det betyr at du har forstått at tiden nå skal brukes på barnet og ikke husvask.
-Faen!
Jeg kastet på telefonrøret og skrek etter Vince. Jeg løp under senga og hentet ut skittentøyet som jeg febrilsk kastet rundt i leiligheten.
- Hva skjer? Sa Vince.
- Drit i dressen, drit i alt. Urydd så mye du kan. Drikk opp all juicen og ikke tenk på å servere henne den jævla kaka.
-Ok…
- Vi ser ut som vi forsømmer barnet! Vi er heldig om vi får beholde henne sånn som det ser ut her.
Jeg skjønner at Vince ble bekymret for meg.»