Image may be NSFW.
Clik here to view.
Kunsten å høre hjerteslag av Jan-Philipp Sendker har vært en bestselger siden den utkom i myke permer tidlig januar, og nå har boken inntatt 1. plass på bestselgerlistene til både ARK og Norli. På fredagens nye bestselgerliste fra Bokhandlerforeningen hadde boken klatret fra 4. til 2. plass. Det er tydelig at norske lesere lar seg fengsle av feelgood-romaner som man også lærer noe av.
Så lenge det er stjerner på himmelen av Kristin Harmel er også en slik bok. Visste du for eksempel at muslimene hjalp jødene med å flykte fra nazistene under krigen? Det kan du lese om i denne romanen, som både et internasjonalt publikum og norske bokbloggere har trykket til sitt bryst.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
«Denne boken har fulgt meg over alt hvor jeg har vært de siste dagene. Allerede fra første side kjente jeg på meg at det var noe spesielt med historien (…) Boken er både rystende, rørende og hjertevarm (…) En av årets beste leseopplevelser!»
Anettes bokboble
Clik here to view.
Kristin Harmel, forfatteren bak den internasjonale bestselgeren «Så lenge det er stjerner på himmelen».
«Dette er boka som har alt (…) en nydelig historie om kjærlighet og ærlighet, identitet og tilhørighet, samt behovet for å beskytte både seg selv og sine nærmeste for de valg man tar i livet. Samtidig minner boka om hvor viktig det er at verdenshistorien ikke blir glemt. Da siste side var lest, visste jeg at jeg vil huske denne historien svært lenge.»
Lene Sulusnes, bokbloggen Den boka!
Romanens hovedperson, trettiseks år gamle Hope, får innblikk i en fortid som frem til da har vært ukjent for familien. Hennes bestemor, Mamie, er i ferd med å forsvinne inn i Alzheimer-tåken, men i et sjeldent øyeblikk av klarhet innser hun at med mindre hun forteller Hope om fortiden, så vil hemmelighetene hun har båret i så mange år være tapt for alltid. Hun gir Hope en liste med navn over familiemedlemmer og ber henne reise til Paris for å forsøke å finne ut hva som skjedde med dem under krigen. Det blir en reise som fører Hope tilbake i tid, til krig, jødeforfølgelser og grufulle vitnesbyrd fra Holocaust. Når hun får øye på bestemorens stjernepai i et muslimsk bakeri, tar fortellingen en ny vending. Her er en liten smaksprøve fra boken:
«Vi visste aldri om vi skulle tro på ryktene,» begynner Alain da vi har fått stablet oss inn i drosjen og suser sørover, mot elven. Utenfor begynner gatene akkurat å våkne til liv. De fylles med mennesker, og solen varmer jorden og bader bygningene i sitrongult lys.
«Hvilke rykter?» spør jeg. «Hva sikter du til?»
Alain og Simon veksler blikk.
Henri snakker først. «Det har versert rykter om at muslimene i Paris reddet mange jøder under krigen,» sier han tonløst.
Jeg stirrer på ham. Så ser jeg på Alain og Simon, som nikker begge to. «Vent litt nå. Prøver dere å fortelle meg at muslimer reddet jøder?»
«Vi hørte aldri om det under krigen,» sier Simon og kaster et blikk på Alain. «Vel, svært lite, i hvert fall.»
Alain nikker. «Jacob sa noe en gang som fikk meg til å tenke …» Stemmen hans dør bort, og han rister på hodet. «Men jeg trodde egentlig aldri på det.»
«Det var en gang,» sier Henri, «da vi betraktet hverandre som brødre, på en måte. Jødene og muslimene. Muslimene ble ikke forfulgt under krigen på samme måte som oss, men de ble behandlet slik at de måtte føle seg som outsidere, akkurat som jødene. Jeg ville tro at mange muslimer opplevde jødeforfølgelsen som noe svært personlig. Hvem kunne vite om ikke landet ville snu ryggen til dem i neste omgang?»
«Og så gikk det rykter om at de hjalp oss,» sier Simon. «Jeg visste aldri om det var sant.»
«Hva mener du?» spør jeg.
«Ryktene ville alltid ha det til at de ga husly og beskyttelse til mange barn etter at foreldrene deres ble deportert, og til noen voksne også,» sier Alain. «Og at de etter hvert sendte disse menneskene gjennom undergrunnskanaler til den frie sonen, og av og til hjalp dem å skaffe seg falske papirer også.»
«Forteller du meg at muslimer smuglet jøder ut av Paris?» spør jeg og rister på hodet. Det er vanskelig å tro på dette.
«Den gangen var lederen av Grand Mosque i Paris den mektigste muslimen i Europa,» sier Henri. Han kaster et blikk på Alain. «Si Kaddour Beng – Comment s’est-il appelé?»
«Benghabrit,» sier Alain.
Henri nikker. «Ja, det er det. Si Kaddour Benghabrit.
Den franske regjeringen var redd for å røre ham. Og det er mulig at han brukte sin makt og innflytelse til å redde mange liv.»
Jeg rister på hodet og ser ut gjennom vinduet på Paris som suser forbi. Tårnene i Notre-Dame tegner seg som silhuetter mot himmelen til høyre idet vi krysser en bro og fortsetter mot Venstre bredd. Langt borte hører jeg en klokke som slår hel time. «Så dere mener altså at det kan ha vært slik bestemoren min kom ut av Paris? At muslimene fra Grand Mosque kan ha hjulpet henne ut?»
«Det ville forklare hvor hun lærte å bake muslimske kaker,» sier Alain.
«Det ville gi svar på en mengde spørsmål,» tilføyer Henri.
«Det er tvilsomt om det foreligger noen registre. Ingen snakker om det. Den tids hemmeligheter kan ha forsvunnet sammen med tiden selv. I dag er det stor spenning mellom de religiøse gruppene. Det er umulig å avgjøre om det er sant.»
«Men hva om det er?» hvisker jeg. Og så husker jeg med ett hva Mamie sa til meg like før jeg reiste til Paris, da jeg forsøkte å få henne til å svare på om hun var jødisk. Ja, jeg er jødisk, hadde hun sagt. Men jeg er også katolikk. Og muslim også. Et grøss av innsikt farer gjennom meg, og jeg sperrer øynene opp.
Drosjen svinger inn til fortauskanten utenfor en hvit bygning med dypgrønne fliser på taket, utsmykkede hvelvinger og glinsende kupler. En minaret med grønne kanter stiger opp fra bygningen, og selv om den avgjort er marokkansk i detaljene, har den mange likheter med tårnene på Notre-Dame, som vi nettopp passerte. Noe annet Mamie sa, gir gjenlyd i hodet mitt. Det er menneskene selv som skaper forskjellene, sa hun til meg i forrige uke. Men det betyr ikke at det ikke er den samme gud, alt sammen.
Henri betaler sjåføren, og vi går ut av drosjen. Jeg gir både Henri og Simon en hånd idet de retter ut bena og går opp på fortauet.
«Det var en gang da jeg var i stand til å gjøre det selv,» sier Henri med et smil. Han blunker til meg, og vi går alle fire bort til en buet inngang i et hjørne av bygningen.
«Hvis ingen her noen gang snakker om det som skjedde,» hvisker jeg til Alain idet vi kommer inn i et lite gårdsrom, «hva skal vi her da?»
Han stikker armen sin inn under min og smiler. «Se på kaker,» sier han.