«Mitt navn er Victor Sommerfelt, jeg er seksogtyve år, og som dere leser dette står jeg og ser utover parken på Frederiksgave, min fars barndomshjem og nå i hans eldre brors eie. På min høyre side, på vei ned mot tennisbanen, ligger det gamle orangeriet hvor middagen akkurat er avsluttet, for i kveld feires sommeren på Frederiksgave og gjestene er nå henvist til et lite intermezzo i frukthaven før dansen sparkes i gang i himmelsalen, naturligvis akkompagnert av den overveldende mengde sprit onkel Mogens har ansett som nødvendig.»
Fra Norske edelstener
Emil Bussoli Lund (f. 1978) kommer fra Oslo og er utdannet litteraturviter. Han debuterer i disse dager med romanen Norske edelstener, om den unge og vellykkede Victor Sommerfelt med bakgrunn fra «Beste vestkant». Romanen er skrevet med ironi og distanse, og skildrer et miljø og en mentalitet som sjelden har vært å se i norsk litteratur. Vi lærer Victor å kjenne som intelligent, arrogant og nedlatende, beundret av menn og ønsket av kvinner. Hans hovedinteresse ligger i å perfeksjonere egne manerer og fremstå som en suveren begavelse i alle livets disipliner; å kunne snakke like ubesværet om kunst og litterære preferanser, som sex og Dry Martini. Hans forventninger om fremtiden er en tilstand av permanent velvære. Men der Victor behersker sitt miljø uten mangler, behersker han langt dårligere sine følelser. Hans følelsesliv er kun et forsterkende bidrag til den narsissistiske verdistrukturen han er en del av.
I intervjuet nedenfor reflekter forfatteren rundt romanens intensjoner, innhold og tittel.
- Du debuterer i vår med romanen Norske edelstener, der du skildrer et miljø med et språk og en mentalitet som i liten grad har fått plass i norsk litteratur. Kan du si litt om hvorfor du har valgt deg «Beste vestkant»?
Emil Lund
Foto: Fredrik Arff
- Jeg har lenge vært nysgjerrig på de ulike sosiale konstruksjonene vi mennesker mer eller mindre mekanisk benytter oss av, og følte at et miljø- og generasjonsportrett av de mest privilegerte menneskene i verdens mest privilegerte land ville gi en utmerket anledning til å demontere deler av en slik konstruksjon. Sentralt i mitt bilde av denne verdenen står det perfekte, da det ikke bare er en ambisjon for de menneskene jeg beskriver, men fordi det også har blitt en helt nødvendig del av deres selvforståelse. I lys av at vi er avhengige av å konstruere verdistrukturer for å gi livene våre retning og autentisitet, kan det fort oppstå et vakuum av meningslengsel og bortkommenhet dersom de verdistrukturene vi har hengitt oss til viser seg å være vaklende.
Selv om jeg har valgt et helt bestemt miljø for min fortelling, er naturligvis dette utfordringer som angår langt flere enn den definerte overklassen. Victor, romanens hovedperson, vier all sin tid og energi til sitt selvrealiseringsprosjekt som nettopp er å fremstå som perfekt i alle livets disipliner. Riktignok er dette en målsetning få ville vedstått seg, men det er lite som tyder på at ønsket om selvrealisering mister relevans av den grunn. Fundamentalt for all selvrealisering er jo å demonstrere sin unike egenart. Det har vært morsomt å prøve å tematisere dette gjennom å skrive en bok som naturligvis også må oppfattes som en del av mitt eget selvrealiseringsprosjekt.
- Jeg har forstått det slik at dette er et miljø du kjenner godt, men behandler med ironisk distanse?
- Det er flere grunner til at jeg har valgt en til tider distansert fremstilling. For det første preges Victor og hans krets av en kodifisert og sjargongspesifikk tone, uttrykt gjennom ironisk akrobatikk. Det var derfor viktig for meg å forsøke å skape en resonans mellom innhold og form. For det andre tror jeg at et formspråk som tilfører teksten ambivalens kan bidra til å gi den flere nivåer, som jo forblir en ambisjon, selv om det ofte kan være vanskelig å lykkes. Den viktigste grunnen har nok uansett vært at jeg tror det er vanskelig å si noe sant og dette heller ikke er min intensjon. Historien springer ut av et bestemt miljø som jeg på sett og vis kjenner, men viktigere for meg er at jeg er bevisst mine refleksjoner og tolkninger av dette miljøet. Og at boken er et bilde på disse refleksjonene og tolkningene.
- Tittelen på romanen din, Norske edelstener, kan også oppfattes med en viss ironi. Kan du si litt om den?
- Etter store problemer og alle mulige rare alternativer bestemte jeg meg for å gå litt mer systematisk til verks, forsøke å finne noen berøringspunkter som jeg ønsket at tittelen skulle nærme seg. Jeg ville ha en utypisk romantittel, nesten en antiromantittel, som i første omgang skulle være misvisende, men allegorisk lett tilgjengelig når man begynner å lese, og som videre raskt kunne skape gjenkjennelse hos leseren. Jeg ønsket at den skulle operere på flere nivåer, for eksempel pretendere noe eksklusivt, men samtidig avdekke noe latterlig. Gjerne fremstå som selvhøytidelig, men fort vise seg parodisk, og gjennom disse ulike egenskapene sette tonen for romanen, som, om sant skal sies, er ment som tonebevisst. I prosessen ble det viktig for meg at tittelen også skulle inneholde noe om Norge eller det norske. Selv om jeg tror at dette er en historie som kunne vært lagt til nesten hvilken som helst by i hvilket som helst land, ble det også klart for meg underveis at dette er en meget stedsbestemt tekst.
- Hovedpersonen i romanen, Victor Sommerfelt, iscenesetter seg selv i det sosiale spillet han er en del av og som han behersker til fulle. Men i forsøket på å iscenesette sin egen eksistensielle smerte, kommer han til kort. Han er opplagt miljøskadet, men er ikke menn generelt, uavhengig av miljø, ofte kløner når det kommer til følelser?
- Det er nok dessverre mye sant i den forslitte antagelsen om at menn er dårlige følelsesformidlere. Jeg tror riktignok mye er skjedd i min generasjon, i det minste i forhold til en vilje til å anstrenge seg mer enn våre fedre gjorde. Vi strever naturligvis fremdeles voldsomt, men vi har lært at det er viktig å snakke, fordi vi er vokst opp med forståelsen av at alt det som går galt mellom mennesker, i stor grad skyldes en mangel på kommunikasjon. Problemet er vel at det ikke utelukkende er mangelen på kommunikasjon som er ødeleggende, men at selve kommunikasjonen er defekt. Da trenger ikke nødvendigvis mer kommunikasjon å være løsningen.
For øvrig tror faktisk ulike miljøer kan være utslagsgivende. Victor er et produkt av et miljø hvor ansvaret for familiens tradisjoner veier tungt, selv om dette ikke lenger blir artikulert like bestemt som det gjorde i tidligere generasjoner. Du må ikke for en hver pris bli jurist eller gjøre akkurat det samme som din far, men du må representere en vellykkethet som bevarer familiens identitet og ambisjoner. Du kan gjøre hva du vil bare du gjør det riktige. Jeg synes det er interessant med denne type fortiete, relasjonelle maktstrukturer. For øvrig tror jeg mye av grunnen til at dette ansvaret overføres til neste generasjon ikke bare er fordi det blir pådyttet ovenfra. Det kan like gjerne være utilsiktede bivirkninger av arv og miljø som slår ut mer eller mindre hensiktsmessig.
- Du er utdannet litteraturviter. Har dette vært en fordel under skriveprosessen?
- Ikke en klar og påtakelig fordel, men jeg utelukker ikke at det har bidratt.
- Har du noen litterære forbilder?
- Absolutt. Kanskje særlig Thomas Bernhard de siste årene. Ellers har jeg alltid vært interessert i russerne: Turgenev, Dostojevskij og Gontjarov, for å nevne noen. Og siden jeg nettopp gjenleste Fear and Loathing in Las Vegas er det vanskelig å ikke nevne Thompson. Men det er så mange store og egentlig veldig vanskelig å velge.
- Hvilke forventninger har du til mottagelsen av boken din? Fra mediene, kritikere og fra publikum?
- Med tanke på kritikerne prøver man å forberede seg på det verste. Ideelt sett tenker jeg det er sundt å ikke vektlegge dette for mye, for skal man tro på de gode anmeldelsene må man jo også tro på de dårlige. Jeg innser selvfølgelig at en slik distanse er alt annet enn lett å etablere, særlig for en nybegynner som meg. Egentlig håper jeg bare at jeg har skrevet en underholdende roman som har den nødvendige energi og autoritet til å bringe leserne inn i sitt univers, og gi dem en interessant og morsom opplevelse.
- Takk for samtalen og lykke til med lanseringen!