En reise fra et svoveldunstende helvete til mystikken i rakfisk, middelalderens mercurium og pirrende hot chili – og kuler og krutt.
I boka Ond kjemi – beretninger om mennesker, mord og molekyler legger ikke Ulf Ellervik noen begrensninger på seg selv, han skriver med lyst og glede også om kjemiens noe mørkere sider. Og for en reise har tar oss med på!
Her er vi innom arsenikk, giftenes konge, og jeg skjønner godt at det var et yndet middel i tidligere krimlitteratur når noen skulle tas av dage. Men det som kanskje er mindre kjent, er at arsenikk også ble brukt til helt andre formål. Så kanskje var det de giftiggrønne tapetene som til slutt tok livet av Napoleon? Jeg skal ikke leke detektiv, men det er en pirrende tanke når vi vet at Scheles grønn var en populær farge på den tiden. Det som kanskje er verre å svelge er at mange av malerkunstens gamle mesterstykker inneholder noe jeg ikke ville tenkt var mulig. Pulverisert mumie! Ja, alt ble tydeligvis gjort for å forskjønne og skape illusjoner den gangen også.
Jeg liker alt som smeller, durer og lager mye lyd. Og så er jeg fascinert av lys, spesielt plutselige og bråe lysglimt. Derfor har jeg alltid fyrstikker i nærheten, de både lukter, gir et lite smell fra seg og de lyser opp. En fabelaktig oppfinnelse spør du meg, så vanlig og så revolusjonerende! Men oppdagelsen av fosforet var en illeluktende affære. Selvsagt var det jakten på gull som var målet da alkymisten Henning Brand satte i gang med den urinstinkende prosessen. Resultatet, phosphorus mirabilis, var farlig, men fascinerende med sin svakt glødende blåfarge i mørket. Resten er historie, selv om de første fyrstikkene heldigvis forsvant. De var både giftige og selvantente ofte. Det hadde nok ikke vært like stas for den hardkokte cowboyen hvis fyrstikkene i buksa plutselig tok fyr! Mye tøffere å tenne den mot cowboystøvlene gitt.
La deg besnære av den reisen Ulf Ellervik tar oss med på i boka.