Nok en gang har Karin Fossum skrevet gåsehudfremkallende om mor, barn, familie og alt som kan skje i samfunnets tetteste organisme. I Hviskeren møter vi ensomme Ragna Riegel, som jobber på Europris og bor i barndomshjemmet i Kirkelina. Bak den hviskende stemmen, som ble ødelagt etter en rutineoperasjon som gikk galt, hviler en menneskeskjebne Konrad Sejer må grave dypt i.
Ragna Riegel er introvert, tankefull, lunt morsom, og med denne overraskende hviskingen. Hvor fant du henne?
– Fra 1973 til 1975 jobbet jeg på en institusjon i Bærum. Sjefen vår hadde ingen stemme, og avdelingen vi var på hadde et høyt støynivå. Jeg tenkte umiddelbart at dette kan da umulig gå godt! Men det gjorde det. Allerede etter et par dager tenkte jeg ikke mer over at hun hvisket. Men selvsagt måtte vi stå ansikt til ansikt og ha blikkontakt. Hun mistet heller ikke på noen måte sin autoritet som sjef, og det imponerte meg. Hvordan hun hadde mistet stemmen, det snakket hun aldri om, men hun hadde et stygt arr tvers over halsen. Vi ansatte gikk heller ikke omkring og spekulerte, vi godtok henne uten å dvele ved hennes handikap, og hun var en populær sjef. Inspirert av henne skrev jeg fortellingen om Ragna.
Relasjonen mellom foreldre og barn er sentralt i bøkene dine, hvorfor fokuserer du på dette i din psykologiske krim?
– Mange krimforfattere presenterer den forskrudde seriemorderen som menneskets verste mareritt. Det er imidlertid ikke mitt verste mareritt. Sjansen for at jeg skal støte på en, er vel lik null, så når jeg treffer ham i litteraturen, blir jeg ganske enkelt ikke særlig redd. Min største frykt er selvfølgelig at noe skal skje med barna mine, og det skjer ofte ting med barn. Det er innen familien den store dramatikken ligger. Jeg streker aldri opp store scenarioer, jeg liker det smått og tett.
Karin Fossums krimroman Hviskeren har så og si fått yatzy i 6´ere siden utgivelsen!
I boken sier Sejer at det verste med jobben er «Småungene. Når det ikke er noe igjen av dem etter de voksnes herjinger». Er dette også den viktigste drivkraften til Sejer, å forsvare de forsvarsløse?
– Ansatte i politiet har ofte både barn og barnebarn selv. De berøres selvfølgelig hardt når noe skjer med småungene. Og så er det også noe med riktig gamle mennesker, at de alltid vil være et lett bytte. Det er nå engang forskjell på drap, selv om vi ikke liker å tenke sånn. Noen fremstår som ekstra brutale. To sterke, jevnbyrdige menn i fullt angrep på hverandre, der den ene til slutt bukker under, vil aldri kunne gjøre inntrykk på samme måte.
Konrad Sejer har vært med deg lenge, og i Hviskeren filosoferer han om livet etter døden. Hvor mange bøker har han igjen?
– Det vet jeg absolutt ikke. Men jeg skriver om Sejer så lenge jeg føler meg oppriktig engasjert i forbrytelsen, og menneskenes skjørhet. Om hvor lett vi veltes ut av det trygge og forutsigbare. Hvor kort distansen kan være fra fred til angrep.
Dette blir en strålende krimhøst. Karin Fossums siste roman er allerede geni-erklært, og de norske krimstjernene står i kø. Her får du flere gode krimtips.
De kommende dagene vil jeg presentere en del av høydepunktene fra Cappelen Damms bokhøst innenfor de forskjellige sjangerne. Utvalget er mitt og selvsagt ville jeg kunne ha trukket fram mange andre bøker for denne bokhøsten blir svært god. Jeg har konsentrert meg om titler jeg har lest, eller der jeg kjenner prosjektene godt nok til å omtale bøkene. I dag er det høstens krimtips:
«FREMRAGENDE FOSSUM»
Karin Fossum: Hviskeren
Anmelderne er fra seg av begeistring for Hviskeren. På omslaget på andre opplaget har vi nå trykket fem sekser-terninger! Kanskje er det klart for den første forfatteren som får sin tredje Rivertonpris. Ragna Riegel er 46 år, bor alene i barndomshjemmet og jobber på Europris. Foreldrene hennes er døde, og den eneste sønnen har flyttet til Berlin og de har nesten ingen kontakt. Ragna lever livet sitt innen strenge rammer: hun liker jobben fordi den er full av rutine, hun liker å sitte på samme sete i bussen hver dag, hun liker å handle det samme i nabolagsbutikken hver dag. Hun må ha orden på livet. Og det har hun, inntil den dagen hun finner et brev i postkassen med hennes navn på konvolutten og en utvetydig trussel: «DU SKAL DØ». Da skjønner Ragna at hun må ta alle midler i bruk for å forsvare seg. Romanen tar form av Konrad Sejers avhør av Ragna Riegel etter at det verste er skjedd.
«Hviskeren» er en roman som kan måle seg med hva som helst både i og utenfor kriminallitteraturen.» Fredrik Wandrup, Dagbladet, Terningskast 6
«Hviskeren» er bedre enn Rivertonvinneren «Helvetesilden», og inneholder alt som gjør Fossum til en av Norges fremste krimforfattere.» Elin Brend Bjørhei, VG, Terningskast 6
«Et nytt høydepunkt i norsk krims mest spennende forfatterskap. Ole Jacob Hoel, Adresseavisen, Terningskast 6«Karin Fossums nye roman «Hviskeren» har kvaliteter som kjennetegner forfatteren på sitt beste.» Turid Larsen, Dagsavisen «(…) en ener i den hjemlige kriminallitteraturen.» Pål Gerhard Olsen, Aftenposten
Gert Nygårdshaug: BudbringerenLanseringsdato: 15. august
Gert Nygårdshaug feirer sitt 50. år som forfatter med å gi ut en ny krim med den eksentriske Kripos-etterforskeren Skarphedin Olsen. Han nyter en bedre middag på nevøen Fredric Drums gourmetrestaurant, men gleder seg mest av alt til en etterlengtet fisketur til Hessdalen, en dal også kjent for merkelige lysfenomener noen mener er UFO’er. På vei hjem fra restauranten hører de et skudd, og de finner restaurantens siste gjest, skutt, liggende på fortauet. Etter hvert viser det seg at den drepte er en anerkjent forsker som har tilbragt den siste tiden i Hessdalen. Og da – mot sin vilje – blir Olsen beordret til å etterforske saken, og fisketuren blir spolert.
Gert Nygårdshaug har et fascinerende, i særklasse originalt og utfordrende forfatterskap å vise til, og serien om Fredric Drum og Skarphedin Olsen finner du ikke maken til.
Nygårdshaugs bøker er som god årgangsvin, og 2016-årgangen er en av hans aller beste.
STAFETT ER STAFETT
Hans Olav Lahlum: SporvekslingsmordetLanseringsdato 18. august
Aldri før har du vel lest en krim der åpningen er et mord på en av skiløperne i en stafett i Holmenkollen? Kanskje er det Hans Olav Lahlums konsulent verdensmester Astrid Uhrenholdt Jacobsen som har inspirert ham til å skrive en ski-krim. I alle fall er åpningen av det overraskende slaget: Den 13. januar 1973 blir stortalentet Ingeborg Hole Samuelsen skutt under siste-etappen i en skistafett i Holmenkollen. Jo mer politietterforsker K2 graver under den tilsynelatende udramatiske overflaten i livet til den drepte ungjenta, desto flere dramatisk hendelser finner han frem til. Drapsofferet var adoptert og levde alene med adoptivmoren i en temmelig kjølig atmosfære. Ingeborg tålte ikke morens nye kjæreste, dessuten lette hun intenst etter sannheten om sitt opphav. Etterforskningen av drapet på skiløperen Ingeborg i 1973, veves sammen både med et uoppklart drap fra Oslo anno 1941 og et uoppklart forsvinningsmysterium fra Østfold 1956.
Hans Olav Lahlum klarer igjen kunststykke å skrive en mesterlig klassisk krim.
Agatha Christie er død, men fortvil ikke for vi har Hans Olav Lahlum.
BEDRE ENN RIVERTONVINNEREN?
Chris Tvedt: Den som forvolder en annens dødLanseringsdato: 9. oktober
Sist Chris Tvedt skrev om forsvarsadvokat Mikael Brenne i Dødens sirkel fikk han Rivertonprisen. Etter tre kritikerroste bøker om Kripos-etterforsker Edvard Matre vender Chris Tvedt nå tilbake til Brenne: En tidligere voldsdømt rockemusiker, som nå opplever suksess som forfatter, blir dømt for drap på sin litterære mentor. For en gangs skyld har forsvarsadvokat Mikael Brenne fått en drapssak han tror han kan vinne. Men Brenne glemmer kanskje den viktigste regelen i retten, aldri still et spørsmål hvis du ikke kjenner svaret. Utfallet blir ikke bare en tapt sak, men også et tapt liv.
Den som forvolder en annens død kommer ikke ut før i oktober, så det er ikke så mange som har fått lese manus ennå. Men vi få som har det, syns at dette er norsk krim på sitt aller beste.
Ja, den er faktisk enda bedre enn den forrige Brenne-krimen som fikk Rivertonprisen.
NY JOONA LINNA-KRIM FRA LARS KEPLER
Lars Kepler: Kaninjegeren Oversatt av Henning J. Gundersen Lanseringsdato: 7. november
Den siste Kepler-krimen om Joona Linna har solgt over 100.000 her i landet, og nå kommer endelig den nye. Kaninjegeren kommer ut i Norge en uke etter den svenske originalutgaven. Vi får inn manuset til forlaget i denne eller neste uke og er elleville av forventning. Det eneste vi vet om handlingen til nå er følgende: Joona Linna har sonet to år i det store statsfengslet Kumla når han føres til en nedlagt avdeling for et hemmelig møte… Både forfatter-ekteparet Alexander Ahndoril og Alexandra Coelho Ahndoril og det svenske forlaget er har forsikret oss om at dette er Kepler på sitt beste.
Vi og hundretusener av lesere gleder oss, sett et kryss i margen for slippet av Kaninjegeren.
I dag har Karin Fossums Hviskeren inntatt førsteplassen på Bokhandlerforeningens bestselgerliste. Sjelden har en førsteplass vært så fortjent.
Karin Fossum er en av de få forfatterne som har fått Rivertonprisen to ganger, og kanskje blir hun den første som får den for tredje gang. For sjelden eller aldri har en norsk roman fått en slik mottakelse. Da vi for tre dager siden bestilte nytt opplag av Hviskeren, kunne vi sette på en hel Yatzy med seksere på omslaget, og nå er antallet seksere kommet opp i seks. Hviskeren er først og fremst et intenst kvinne-portrett. Ragna Riegel er 46 år, hun jobber på Europris og bor alene i barndomshjemmet. Foreldrene hennes er døde, og den eneste sønnen hennes har flyttet til Berlin og de har nesten ingen kontakt. Ragna lever livet sitt innen strenge rammer: hun liker jobben fordi den er full av rutine, hun liker å sitte på samme sete i bussen hver dag, hun liker å handle det samme i nabolagsbutikken hver dag. Hun må ha orden på livet. Og det har hun, inntil den dagen hun finner et brev i postkassen med hennes navn på konvolutten og en utvetydig trussel: «DU SKAL DØ». Da skjønner Ragna at hun må ta alle midler i bruk for å forsvare seg. Romanen tar form av Konrad Sejers avhør av Ragna Riegel etter at det verste er skjedd. Etter at alt er for seint. Gjennom avhørene forsøker Sejer å lokke fram sannheten om det som er skjedd. Men er Ragna sannferdig? Eller fører hun omgivelsene grundig bak lyset. Det blir det Sejers oppgave å finne ut av.
KRITIKERHYLLESTEN Hviskeren har fått seks seksere til nå, og det ville nok vært flere hvis alle avisene hadde brukt terningkast. Her er noe av hyllesten:
«Fossum er en mester i å trenge inn i sinnet til mennesker som har fått knust følelseslivet sitt. Med fatale konsekvenser for dem selv og omgivelsene. Stadig strammer Fossum grepet og skaper nye elementer i handlingen. «Hviskeren» er en roman som kan måle seg med hva som helst både i og utenfor kriminallitteraturen.» Fredrik Wandrup, Dagbladet, Terningskast 6
«Hviskeren» er bedre enn Rivertonvinneren «Helvetesilden», og inneholder alt som gjør Fossum til en av Norges fremste krimforfattere: Dyp psykologisk innsikt og grundige personportretter. Et levende og treffende språk. Krypende, nifs uhygge og troverdig galskap midt i en vanlig hverdag.» Elin Brend Bjørhei, VG, Terningskast 6 Les hele anmeldelsen her.
«Et nytt høydepunkt i norsk krims mest spennende forfatterskap. (…) I klassisk krim er det sentrale spørsmålet hvem gjorde det. Karin Fossum har gjennom hele sitt krimforfatterskap søkt å tøye sjangerens grenser, og samtidig bruke krim til å fortelle noe om menneskers livsvilkår i Norge og verden i den tiden vi lever i. I sin kanskje beste roman siden «Elskede Poona» lykkes hun med begge deler.» Ole Jacob Hoel, Adresseavisen, Terningskast 6
«Denne boka til Karin Fossum kommer helt sikkert til å bli nominert til en rekke priser, for den er både god og uvanlig. (…) Det er den inngående skildringen av et menneskes innerste tanke- og følelsesverden som er bokas prosjekt, og som er så eminent gjort at man som leser blir målløs over den innsikten og forståelsen som forfatteren besitter, samt av måten hun formidler dette på.» Valerie Kubens, Fædrelandsvennen, Terningskast 6
«Karin Fossums nye roman «Hviskeren» har kvaliteter som kjennetegner forfatteren på sitt beste: Finslipt psykologisk innsikt i kombinasjon med grøssende ubehag. Turid Larsen, Dagsavisen
«Hviskeren bidrar til å stadfeste at Karin Fossum med sitt perfekte gehør for den foruroligende psykologiske finmekanikken, er en ener i den hjemlige kriminallitteraturen som ellers er altfor opptatt av å tekkes det friksjonsløse underholdningsbegrepet. Pål Gerhard Olsen, Aftenposten
«Portrettet av Ragna Riegel både betar og skremmer. Vi lider og lever med henne. Og når fokus glimtvis rettes mot Konrad Sejer, kommer vi enda tettere inn på ham enn vi har gjort i noen av de foregående romanene. Når så dette er koblet sammen med både intens spenningsoppbygning og et totalt forbløffende og uventet avslutningscrescendo, blir «Hviskeren» for meg et mesterstykke.» Finn Stenstad, Tønsbergs blad, Terningskast 6
«Til slutt gir forfatteren det hele en vri, som gjør at uhyggen ikke slipper taket i deg selv når du har lukket boken. Mesterlig.» Helge Ottesen, Varden, Terningkast 6
Torsdag 11. august presenterte redaksjonene for norsk skjønnlitteratur, krim og dokumentar sine høstlister for pressen. Vi gleder oss til en særdeles spennende bokhøst, med utgivelser fra en rekke profilerte, aktuelle, nyskapende og helt ferske forfattere!
Redaksjonssjef Ingebrigt Waage Haaland presenterte høstens utgivelser fra redaksjonen for Dokumentar. De har en omfattende og bred liste, og byr blant annet på utgivelser fra Tor Bomann-Larsen, Torbjørn Færøvik, Hallvard Notaker og Sophie Elise Isachsen. Bruce Springsteens selvbiografi er også et av høydepunktene på høstlisten.
Krimhøsten ble presentert av Knut Gørvell, og den er allerede i full gang! Liten tvil om at krimhøsten blir særdeles sterk, med Karin Fossum – som allerede har inntatt toppen på bestselgerlisten og har fått yatzy i 6´ere – , Gert Nygårdshaug, Hans Olav Lahlum og Chris Tvedt.
Redaksjonssjef John Erik Riley presenterte høstens Blant nyhetene som ble presentert var nye romaner fra forfattere som Erik Fosnes Hansen, Vigdis Hjorth, Selma Lønning Aarø, Eivind Buene. Årets debutanter er Frederik Svindland, Maiken Horn Bolset og Benedicte Alexandra Lie. Lars Saabye Christensen utgir en illustrert diktsamling i samarbeid med illustratør Stian Hole. Det vil også bli gitt ut et etterlatt manus av Stig Sæterbakken.
Hver dag under OL får du et glimt av den berømte Kristus-statuen i Rio. I Lucinda Rileys herlige underholdningsroman De syv søstre kan du lese historien om dens tilblivelse.
Lucinda Riley er en av de forfatterne som selger flest bøker her til lands. I dag gikk hennes Stormens søster til topps på Bokhandlerforeningens pocket-liste. Det er andre bok i serien om De syv søstre. Den første boken i serien heter nettopp De syv søstre, og der kan du lese den fantastiske historien om ideen og konstruksjonen av Kristus-statuen.
De syv søstre I Lucinda Rileys De syv søstre møter vi Maia og de fem søstrene hennes. De er samlet i barndomshjemmet, et vakkert og tilbaketrukket slott ved Genèvesjøen i Sveits. De har akkurat fått vite at Pa Salt, mannen som adopterte dem, er død. Hver av søstrene får et spor som skal lede dem til deres opprinnelse. Maias spor fører henne til et forfallent herskapshus i Rio de Janeiro i Brasil, og her begynner hun å nøste opp sin egen historie. Innvevd i den historien får vi innblikk i skapelsen av Kristus-skikkelsen.
Kristus-skikkelsen Disse faktaene om Kristus-skikkelsen er vakkert vevd inn i handlingen i romanen, og det er en fantastisk historie.
Visste du for eksempel at:
Ideen oppstod rundt 1920 da den katolske kirken ønsket å samle det brasilianske folket i sin frigjøring fra europeisk innflytelse.
Halvparten av pengene som trengtes for å reise statuen ble samlet inn på en uke.
Ingeniør Heitor da Silva Costa designet statuen og dro til Paris for å få hodet og hendene laget av den berømte art deco kunstneren Paul Landowski.
Hendene ble modellert etter en kvinnes hender. Det er fortsatt uklart hvem modellen var, og Lucinda Riley har selvsagt sin løsning.
Statuen er 30 meter høy og 28 meter bred og veier 1145 tonn.
I Paris fikk Heitor da Silva Costa ideen til å dekke hele statuen med mosaikk for å ha en overflate som kunne stå mot vær og vind.
Statuen ble åpnet i 1931 etter fire års bygging.
Den er nå regnet som en av verdens syv moderne underverker.
En kjærlighetsaffære med Edvard Grieg
Noe av det meste fascinerende med Lucinda Rileys fantastisk populære serie er at hun nettopp klarer å veve historiske fakta inn i handlingen. I Stormens søster er handlingen lagt til Norge, og hva er mer naturlig enn at en av våre aller mest kjente ikoner er med. Så Edvard Grieg spiller en betydelig rolle ikke bare som komponist, men han er også involvert i en lidenskapelig kjærlighetshistorie.
Så når du ser Kristus-skikkelsen på tv, husk på at du kan lese en herlig underholdningsroman om den – som kan være mer spennende som den norske innsatsen i OL.
I dag så jeg to miniatyrer av Kalli igjen. Han har holdt seg i ro hele vinteren. Har han arbeidet? Er disse to små dryppene et forvarsel om en flom som skal komme nå som også lyset vender tilbake? Jeg lar meg overraske. Og begeistre. Jeg har ofte tenkt på ham i løpet av de siste månedene. Sett ham for meg der han sitter bøyd over akvarellblokken. Fargeskrinet. Penslene. Tusjpennene. Konsentrert i det skarpe lampelyset.
Av en eller annen grunn forestiller jeg meg at han bebor en beskjeden hybel. En seng. En lenestol. Skrivebordet ved vinduet. På en annen side føler jeg meg overbevist om at han holder til her i Eppendorf, og det er vel egentlig få som bor så spartansk her i denne delen av byen. Skjønt hva vet jeg om hva som skjuler seg bak fasadene? Det er uansett bare tankespinn. Vi kan meget vel ha med en eksentrisk millionær å gjøre, som holder til i en drømt penthouse som jeg selv.
Jeg vet jo ikke en gang om det dreier seg om en mann. ”Kalli”. Det kan like godt være en kvinne.
Men altså, for min egen ordens skyld: En mann. På en hybel. Med utsikt til en bakgård.
Det første bildet går jeg på i det jeg kommer ut fra bakeriet i krysset nede ved Hoheluft. Der pleier jeg ikke lenger å ferdes. Men i dag sneier jeg innom det dampende lokalet på vei tilbake til Kråkereiret etter at formiddagsturen fikk en uventet sløyfe rundt høyblokkene og den nedlagte kinoen. En plutselig tanke: Ikke glem brød!
En umiskjennelig Kalli. En blandinga av akvarell, lim og tusj. Gult. Brunt. Rødt. Komplekst. Mettet. Lag på lag. Skimter jeg et hestehode langt der inne i slyngene?
illustrasjon: Mette Hellenes
Og når jeg kommer ut på gaten med rugbrødet i hånden, ennå varmt fra ovnen, finner jeg altså dette nye årets første bilde av Kalli, klebet til lysmasten ved fotgjengerfeltet. Skal jeg tippe 2X3 centimeter? Noe slikt. Som et litt stort frimerke. En umiskjennelig Kalli. En blandinga av akvarell, lim og tusj. Gult. Brunt. Rødt. Komplekst. Mettet. Lag på lag. Skimter jeg et hestehode langt der inne i slyngene?
Det andre er bedre skjult. Det er limt opp på en board ved trappen til U-bahn. En reklame for en sveitsisk ost. Jeg skjønner nesten ikke at jeg får øye på det. Det er mer gult i dette enn i det første, men det er helt klart fra den samme serien. Det er klebet opp på bildet av selve osten. Delvis over den brune skorpen. Det er nesten usynlig. Det kommer til å henge der lenge.
Jeg tar en ekstra runde opp langs kanalen og i gatene oppe ved Innocentia park, men finner ikke noe mer av ham. Det bildet som var klebet opp på lysmasten har forsvunnet i løpet av den halve timen som har gått siden jeg sist passerte. Som ventet, får jeg vel si. Jeg er overbevist om at det finnes mange her i strøket som samler Kalli. Selv har jeg fem stykker fra den serien som gikk sist vår. ”Red Alien”. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har ikke behov for flere. Jeg synes det er greit nok å gå forbi dem, og vite at de venter på en annen enn meg. Noen av dem skal ikke røres. På speilet mellom herre- og dametoalettet på Finken, henger det et ørlite kvadrat i blått og grønt; en drage. Den er fra før min tid i dette huset. Er Kalli gammel? Kanskje bare like gammel som meg selv.
Vel hjemme på kontoret studerer jeg de fem merkene i ”Red Alien –serien”. Jeg har de i glass og ramme, den sorte rammen fremhever de ulike nyansene av rødt og lilla. Børstemarker. Ebolavirus. Ja. Da jeg for første gang så et fargebilde av ebolaviruset i en av avisene, gikk det et støkk i meg. Det femte bildet likner en forkrøplet vannkalv; det er en ild som fortærer den, en glo har svidd bildet nesten i to. Er det sinne? Nei, det er naturens brutale skjønnhet.
Naturligvis måtte jeg drømme om ham, om Kalli, skjønt i drømmen er Kalli utvilsomt en kvinne, like sikkert som at hun tidvis, i korte sekvenser er meg selv. Jeg ser og er den smale hånden som med sikre bevegelser fører den aller tynneste, smaleste penselen, som lar det renne mørkt blått i det røde, det likner en åre i kjøttet, jeg er så sikker og trygg på det jeg gjør, det er så riktig, jeg løfter bildet ut av arket, og når jeg betrakter det i lampelyset ser jeg at hele skrivebordet stråler av farger og glødende skygger, og så er jeg ute i gatene, det regner og er natt, det skinner i brosteinen, og bildene, de frimerkestore miniatyrene er klebet til underarmene mine som er nakne under regnfrakken, jeg er helt uten klær under regnfrakken, og nesten aldeles uten erfaring med det å være kvinne, jeg hører skritt i mørket bak meg, de setter opp tempoet, jeg løpet, og de bitte små maleriene strøs i rennesteinen der vannet kommer fossende ut av en rist som blir til en løves gap.
Det regner. Vannet renner nedover skråvinduet inne på soverommet, det er nesten lyst, og jeg blir liggende og kjenne på hjerteslagene mine.
Det regner. Vannet renner nedover skråvinduet inne på soverommet, det er nesten lyst, og jeg blir liggende og kjenne på hjerteslagene mine. Ekkoene av en drøm. I et slep fra selve drømmen, stemningen i den: Noe forstekt. At noe holdes skjult. For en selv. Eller for andre. Og jeg forstår plutselig at det for Kalli sannsynligvis er like viktig å leve i en absolutt anonymitet, som det er å male. At de to henger sammen og er et og det samme prosjektet. Timene i det skarpe lyset. Konsentrasjonen. Så det forstekte, det risikofylte når bildene skal henges opp i bygg og på gater og plasser. Frykten for å bli tatt. Ikke taggerens frykt, ikke de berømte gatekunstnerne, ikke de som lager de store veggmaleriene og risikerer bøter så det svir. Nei. For Kalli er det avsløringen av egen identitet som truer. Bare den. Det er ingen som kan vite hvor mye den anonymiteten kan være verdt. Hva dette egentlig kan koste.
Men også jeg har mitt og tie met, og nå er saken Kallis nesten mikroskopiske kunst. Jeg har aldri snakket med verken Konrad eller Susi om disse bildene. Så vidt jeg vet aner de ikke at Kalli er til i verden. Med Konrad er saken enkel og oversiktelig. Han har et kunstsyn som er like snobbete som hans innstilling til litteratur og alt annet, han ville neppe verdige disse små frimerkene et blikk, og i alle fall ikke ta dem på alvor, jeg vil ikke at denne vesle gleden, det at jeg går rundt i Eppendorf og betrakter disse ørsmå kunstverkene med oppmerksomhet og beundring, skal tas fra meg, eller reduseres ved et av hans ironiske smil eller hevede øyebryn. Når det gjelder Susi vet jeg ikke helt. Det er særere, og den særheten er min egen. Hun får oppdage Kalli selv. Eller gå forbi ham, slik vi mennesker faktisk går forbi det aller meste uten å merkes ved det. Jeg tenker: Vi ser ikke en gang hverandre.
Det regner. Et fint mildt vår-regn. Jeg går i gatene og ser etter flere bilder av Kalli, det er noe i drømmen fra i natt som driver meg, jo det er dette med det fordekte.
Det regner. Et fint mildt vår-regn. Jeg går i gatene og ser etter flere bilder av Kalli, det er noe i drømmen fra i natt som driver meg, jo det er dette med det fordekte. At det også innhyller meg selv. At jeg går her, snart seksti år gammel, og beskjeftiger meg med å se etter frimerkestore malerier, og at ingen, ikke en gang mine nærmeste vet noen ting om det. Jeg kan stoppe og le litt for meg selv. For tenk om vi er andre som lusker rundt her i det samme ærende? Helt sikkert er det at flere enn meg har fått med seg at Kalli har lagt ut en ny serie, for nå er også bildet på den store plakaten nede ved U-Bahn fjernet, og det er ikke regnet som har tatt det. Han bruker en type seigt lim, det tillater at bildet kan fjernes uten å lide skade, dersom man bare drar det langsomt av. Så er det naturligvis hans hensikt. At bildene etter en tid i friluftsgalleriet, skal i hus hos en fremmed, en med et våkent øye.
Også det barnslige aspektet ved dette tiltaler meg. Først at et voksent menneske kommer på denne ideen med miniatyrkunst i det offentlige, (ja nesten private) rom. Dernest at andre voksne mennesker (som ikke vet om hverandre) jakter på den samme kunsten. Enten fordi de (i all hemmelighet) er samlere, eller fordi de (som jeg selv) bare ønsker å betrakte, for så å passere. Stopper jeg opp? Ja, kan hende. Men bare dersom det faller naturlig. Aldri ellers. Det er neppe tilfeldig at Kalli henger mange av maleriene sine opp på lyktestolper og rekkverk ved lysregulerte fotgjengeroverganger.
Denne litt barnslige jakten på fargesterke støttepunker i tilværelsen fører også til at man beveger seg gjennom byen med et annet blikk enn det sedvanlige. Søker man detaljer av en bestemt type, vil også andre detaljer av andre slag dukke opp i synsfeltet. En rød gummistrikk mot en bakgrunn av grå asfalt. En grønn epleskrott fanget i et sort skjærenebb. Noen har dyttet en nesten ny joggesko inn i en hekk, den oransje lissen skjelver i vinden.
LENA LINDAHLS FERSKE BILDEBOK, BIENE I NEW YORK, HYLLES AV KRITIKERNE. Dagbladets Marie L. Kleve gir boken terningkast 5 og kaller den en «Summende sommerbok». Hun beskriver den ellers som «magisk-realistisk feelgood», og angir den som sitt beste boktips for sesongen. Også illustratør Endre Skandfer får ros for godt integrerte og fargerike illustrasjoner til denne elleville historien om Max og kokkepappan hans, som bor i 20. etasje på toppen av Waldorf Astoria, midt blant New Yorks skyskrapere. Her har de verdens kuleste takterrasse, der det produseres en helt spesiell honning. Bier står for øvrig høyt i dagens litterære «kurs», noe de mange biebøkene som har kommet ut de siste par, tre årene vitner om.
En blid og fornøyd forfatter med sin ferske bok, Biene i New York. Foto: Privat
Lena Lindahl (f. 1971) er journalist og forfatter. Hun debuterte i 2012 med bildeboken Verdens første ballongferd, som ble nominert til Kulturdepartementets debutantpris for barne- og ungdomsbøker. I 2013 kom Musefangeren i Downing Street, om katten Larry og hans forgjengere, som har bidratt til å holde den britiske statsministerboligen fri for mus, og tidligere i år kom Julius – et apeliv, biografien om sjimpansen og TV-sjarmøren Julius (36), som fortsatt lever i beste velgående i Dyreparken i Kristiansand.
– Gratulerer med nok en original, fargerik og kritikerrost bok! I disse OL-tider – hva føler du nå?
– Tusen takk! Jeg har jobbet så lenge med denne boka, og har hatt det så morsomt, frustrerende og fint med den underveis. Endre Skandfer har dessuten gjort en fantastisk nydelig jobb med illustrasjonene. Når boka endelig kommer, blir den altså tatt så hyggelig imot. Det føles veldig godt.
– Tittelen, Biene i New York, bringer tankene til andre aktuelle utgivelser som Biene, Bienes hemmelige liv, Bienes hemmelighet, Bienes historie, Biens liv, Bier dør sovende, Lyden av bier… Hva er det med bier for tiden?
Foto: Lena Lindahl
– Bier er trendy. Og hva er en trend? Det er noe som utvikler seg over tid og i en bestemt retning. Biene er i en utsatt situasjon i verden i dag, og denne utviklingen har lenge bekymret mange. Før alle disse bøkene kom, har blant annet forfattere gått med sine tanker og ideer – men uten å vite om hverandre. Alle bøkene som etter hvert har kommet, tror jeg er en manifestasjon av tidsånden og bekymringen: «Pass på biene!»
– Og nå skal du lansere boken i samarbeid med ByBi birøkterlag. Et naturlig og «søtt» samarbeid?
– Ja, det er vel få som passer bedre å samarbeide med, ettersom Biene i New York handler om bybier og birøkting i en storby. ByBi i Oslo har stor kunnskap om bier, og mengder av engasjement og omsorg for dem. De lærer også barn om bienes betydning, og trigger nysgjerrigheten og læreviljen deres. Det er veldig lurt å starte med barna når store og viktige ting må skje.
– Du har nå utgitt fire bildebøker for barn i løpet av fire år. Alle basert på faktiske hendelser og historier, men i en skjønnlitterær form med mye av eventyret i seg. Har du skapt din egen sjanger?
– Jeg har i alle fall skapt noe som er skreddersydd for meg. Jeg får jobbe med mange ting jeg liker samtidig. Som journalist elsker jeg researchfasen og å lete etter de små tingene som kan bli så store at de endrer hele historien. Som forfatter elsker jeg å leke med fantasien. Så gjelder det å finne balansen et sted der imellom virkeligheten og fantasien.
– Fire bøker og samarbeid med fire dyktige illustratører med svært ulike uttrykk har satt sine tydelige preg på bøkene dine. Hvordan har det vært?
– Hver bok har vært så forskjellig fra de andre, at de har trengt ulike uttrykk. I Norge er bildebokforfattere veldig heldige som har så utrolig dyktige illustratører å gå til. Likevel er det ikke sikkert at så veldig mange passer til å illustrere den enkelte boka. Ei bok har sitt eget utrykk inne i hodet mitt når den er ferdigskrevet. Så gjelder det å finne den illustratøren som gir meg en slags gjenklang av det jeg har i hodet. Og så er det å krysse fingrene og håpe at «den rette» sier ja!
Men takk og lov for at dyktige illustratører har så særpreget uttrykk, de tilfører en historie en helt ny dimensjon.
– Biene i New York handler om en gutt som bor i 20. etasje på toppen av Waldorf Astoria, der pappa’n er kokk. Han står i fare for å miste jobben, men blir reddet i siste liten av sønnen Max, en merkelig blomst og honning fra storbyens bier. Hvordan fikk du ideen til denne historien?
– Idéen kom en augustmorgen i 2012 da samboeren min satt og leste Dagens Næringsliv. «Biestrid i New York», var headingen på et dobbeltoppslag om boligmangel for bier. «Her er vel den neste boka di?», sa han. Og det fikk han jo jammen rett i. Året etter fikk jeg endelig tid til å starte, og som med det meste begynner det med research. Jo mer jeg oppdager av både tørre og morsomme fakta om et tema, jo mer settes fantasien i gang.
– En kritiker beskrev debutboken din, Verdens første ballongferd, slik: «..løssluppen humor og historisk korrekthet..». Det samme kan vel sies om Biene i New York? I tillegg til den elleville historien, gir den også en innføring for barn om bier, bihold og honningproduksjon. Er det en hang til «folkeopplysning» og den drevne journalisten i deg som slår igjennom?
– Jeg tror absolutt at journalisten i meg har gjort en stor del av jobben med boka. Jeg har snakket med fagfolk både i Norge og New York, nettopp fordi jeg vil at ting skal stemme. Når biene flyr til Central Park for å hente nektar, så vet jeg at avstanden er rimelig, ifølge informasjon fra en dyktig, norsk birøkter og Google Maps. Og ifølge Central Parks «director of horticulture», så kan «mine» bier gjerne ha forsynt seg av de 375 lindetrærne som blomstrer sent i juni og tidlig i august. De gir en veldig smakfull honning, ifølge henne. Dessuten står det faktisk seks bikuber i 20. etasje på hotell Waldorf Astoria også i virkeligheten. Og som i boka, lager de honning som chef’en bruker i hotellrestauranten. Når omgivelsene og andre fakta stemmer, er det nesten som om historien blir sann.
– Journalistikk rettet mot et voksent publikum og det å skrive for barn – det virker som et stort sprang?
– Alle ting har mange sider. Det som teller mest for meg, er gode historier som ikke skal forsvinne med en gang de er lest. Mange voksne kunne gjerne lekt mer med rare historier som kommer seilende hver dag, om man bare ser etter dem. Det er barn så flinke til. Men gode historier er der for alle.
– Du har selv barn. Er det en fordel når du skriver for barn?
– Nei, for meg er det ikke det. Jeg tror ikke mine historier hadde blitt annerledes om jeg ikke hadde vært mor. Jeg tenker heller motsatt: til tross for at jeg har barn, greier jeg å skrive barnebøker.
Men som leser av barnebøker har jeg fått en morsom og engasjert lesevenn i min datter på ni. Hun er en boksluker med klare oppfatninger. Det beste hun har lært meg, er at barn forstår mye mer enn vi voksne tror.
– Du driver så vidt jeg vet et slags et vekselbruk; sånn omtrent 50% frilansjournalist og 50% forfatter. Hvordan er denne kombinasjonen?
– Jeg har nok gått mer og mer over til bokskriving, så den prosentfordelingen er noe varierende. Men det har fungert godt enn så lenge. Noen ganger er det befriende med et konkret frilansoppdrag som har en relativt fast løsning, basert på fakta. Å skrive som «håndverker» kan være like mentalt utblåsende som å hogge ved.
– Biene i New York har unektelig et potensiale for utenlandssalg. Det er nærliggende å tenke USA, et enormt marked. Tør du tenke slike tanker?
– Man må jo tørre å tenke det, ellers blir det aldri noe av. Men jeg er smertelig klar over at det skal noe til!
– Kan du røpe noen nye prosjekter?
– Det er for tidlig å si hva det er, men jeg er godt i gang med ei bok som er veldig ulik de andre bøkene mine. Jeg har vært så heldig å få stipend fra både Norsk faglitterær forfatterforening og Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere. Hva skulle vi vel gjort uten dem?
– Har du noen litterære forbilder?
– Jeg har noen fyrtårn som har lyst for meg gjennom livet. Astrid Lindgren, Roald Dahl og Michael Ende. De er veldig forskjellige, men har en viktig ting til felles: De skriver bøker som ikke undervurderer barn.
Pærer hører med til høstens gode grøde. En moden pære er myk, saftig og full av aroma. Det er ikke uten grunn at pærenes særegne form og fargenyanser har inspirert mange kunstnere.
Husk at pærer bør spises med en gang de høstes, de blir på kort tid både brune og bløte. Er pærefangsten stor, finnes nok av muligheter til matauk på kjøkkenet. For pærer passert ideelt i kaker, desserter eller syltetøy. De kan også hermetiseres, kokes hele med vaniljestang eller tørkes som tynne skiver. Nyplukkede pærer egner seg også til modne oster, som ingrediens i salater eller sammen med spekeskinke, sier Kari Finngaard.
Oppskriften Rustikk Pærekake kommer fra kokeboken Mormors frukt og bær. Dette er en velsmakende, myk kake som fort blir familiens favoritt. Grei å lage er den også.
Pærer er ideelle i kaker, desserter eller syltetøy. Rustikk pærekake er saftig, god og enkel å lage. Foto@Kari Finngaard
Rustikk pærekake 4 personer
4 pærer
1 dl hvetemel
½ ts bakepulver
½ ts vaniljesukker
3 ss sukker
2 egg
1 ½ dl melk
pynt: hakkede mandler eller hasselnøtter
Den erfarne kokebokforfatteren Kari Finngaard har hentet inspirasjon fra sin mormors hage og kjøkken i sin nye bok Mormors frukt og bær.
Forvarm ovnen til 200 grader.
Skrell pærene, fjern kjernehusene.
Del pærene i to.
Skjær snitt i hver pærehalvdel, men ikke helt igjennom.
Husk å legge den runde delen opp.
Bland sammen mel og bakepulver.
Tilsett vaniljesukker og sukker.
Visp sammen egg og melk.
Bland alt til en jevn røre, hell over pærene.
Strø over hakkede nøtter.
Stek pærekaken midt i ovnen ca. 35 minutter.
Server kaken lun alene, eller sammen med vispet krem.
Boka Mormors frukt og bærgir deg herlige oppskrifter på kaker, desserter, syltetøy, kompotter, fruktgrøter, mos etc.
Bruce Springsteens selvbiografi Born to run topper mine fakta- og dokumentartips. Dette er en bokhøst med svært mye å glede til.
Denne uken presenter jeg en del av høydepunktene fra Cappelen Damms bokhøst innenfor de forskjellige sjangerne. Utvalget er mitt og selvsagt ville jeg kunne ha trukket fram mange andre bøker for denne bokhøsten blir svært god. Jeg har konsentrert meg om titler jeg har lest, eller der jeg kjenner prosjektene godt nok til å omtale bøkene. På torsdag la jeg ut mine krimtips, og i dag er det høstens fakta- og dokumentartips:
THE BOSS’ EGNE ORD
Bruce Springsteen: Born to runOversatt av Kjersti Velsand
Lanseringsdato: 27. september
Nå i sommer har over 100.000 nordmenn vært på Bruce Sprinsteen-konsert, og halve Norge digger «The Boss». Så her kommer vår bibel. Bruce Sprinsteens selvbiografi. Born to run lanseres samtidig over hele verden den 27. september. Jeg har ikke fått lov til å lese boken ennå, men redaktøren på forlaget lover en bok som er Rock’n roll, i tone, fortelling og stil. Bruce har helt og holdent skrevet alt selv og det har blitt en dypt personlig selvbiografi og en saga om det moderne USA. Dette er The Boss’ egne ord, med den samme blandingen av poesi og røff formidling som vi elsker i sangene.
Tenk deg «The river» eller «Born to run» som prosa – gjennom 500 sider. Spør deg så selv om det er noen annen bok du heller hadde sett fantes.
SØYLER I NORSK LITTERATUR
Hallgeir Opedal: BokPod
Lanseringsdato: 15. oktober
Et av mine hjertebarn kommer nå som bok. BokPod bygger på den svært populære podkasten med samme navn, og med over 400.000 nedlastninger. Dette er en unik samling med 18 intervjuer – tidløse møter med Norges viktigste forfattere. Her forteller de om skriving, arbeidsmetoder, rutiner, i det hele tatt – tanker omkring det å være forfatter, men like viktig – hvorfor nettopp de ble forfattere. Intervjuer er Hallgeir Opedal – en prisbelønt journalist og en av landets mest erfarne og kjente portrettører, blant annet kjent fra Dagbladet Magasinet. Han har bearbeidet intervjuene og fylt på med materiale som ikke ble publisert i podkasten. Intervjuene er med Roy Jacobsen, Dag Solstad, Tove Nilsen, Ingvar Ambjørnsen, Herbjørg Wassmo, Frode Grytten, Tomas Espedal, Karin Fossum, Kim Leine, Tom Egeland, Kolbein Falkeid, Ketil Bjørnstad, Beate Grimsrud, Lars Saabye Christensen, Jon Michelet, Erlend Loe, Anne B. Ragde og Jo Nesbø.
Torbjørn Færøvik er en høyt skattet og bestselgende forfatter. Han har imponerende nok vunnet Brageprisen tre ganger for sine bøker, noe ingen andre har prestert verken før eller siden. Den foreløpig siste fikk han i 2012 for den imponerende og kritikerroste Maos rike. Denne gangen har Norges fremste reiseskildrer fulgt verdens mest berømte togspor – fra London til Istanbul og videre til Samarkand. Orientekspressen er Færøvik mest sprudlende bok til nå. Det er en laid-back reiseskildring fylt med litterært godteri. Historie, kultur, geografi, kunst, menneskeskjebner, sosiopolitikk og storpolitikk surret sammen til en herlig fortelling fra togsetet. Boken er en reise gjennom et kontinents historie og kultur, 7500km, 12 land og tre århundre. Det er en deilig leseopplevelse hvor man føler at man lærer masse uten å anstrenge seg.
Over halvparten av den norske befolkning opplever depresjon, angst og/eller stressrelaterte plager i løpet av livet. Vi sammenligner oss med andre, syns «alle» andre er lykkelige og suksessfulle, mens vi spør oss selv: hvorfor har ikke jeg det sånn? Vi skammer oss over hvor tilsynelatende lite perfekte vi selv er, hvor urolige, nedfor og slitne vi egentlig føler oss. Med denne boken får vi hjelp til å forstå og takle utfordringene vi møter slik at vi kan få det bedre med oss selv. I Hverdagspsyk får vi psykologisk innsikt og kunnskap som kan hjelpe oss å ha det bedre. For det er egentlig det vi ønsker oss – et liv som vi kan fungere i, hvor vi opplever færre negative tanker, mindre stress, mer glede og økt selvfølelse. Forfatterne Carina Poulsen og Rebekka Th. Egeland – som er psykologer men først og fremst mennesker som alle andre – viser på en tilgjengelig og ekte måte hvordan våre personlige egenskaper spiller seg ut i relasjoner med andre. Boken er et praktisk verktøy til alle som ønsker å håndtere utfordringene man står ovenfor på en konstruktiv og god måte. Kort sagt: en guide til å få det bedre, både med oss selv og omgivelsene.
VERDENS 59. MEST INNFLYTELSESRIKE DYR
Aina Stormo og Katia Gjerding Wiegand: Jesperpus
Lanseringsdato 1. oktober
Jesperpus er ikke som andre katter. Jesperpus går på ski, liker å ta seg en svømmetur eller ligge å slappe av i sekken til matmor når hun går ut på tur. Men Jesperpus er også som katter flest: Han elsker å jakte på fugler og mus og er ikke glad i andre katter. 100 millioner over hele verden har sett og likt filmen om Jesperpus på skitur som ble sendt på TV2-nyhetene og deretter på God Morgen Norge. Han har sin egen blogg og en egen facebookside som har over har 54.000 likerklikk. I Time Magazine er Jesperpus rangert som verdens 59. mest innflytelsesrike dyr! Og i oktober kommer han også med bok. I denne boken deler Jesperus sitt liv med oss viser oss sine helt unike sider – og også sine helt ordinære kattesider fra hverdagen som katt. Boken er rikt illustrert med bilder av Jesperpus og med gode kattehistorier og smarte tips. Dette er en feelgood-bok i god katteånd til glede, nytte og inspirasjon til andre katter og katteeiere. Jesperpus er en bok som ingen andre bøker.
CALENDAR GIRL er årets store bokfenomen. Forfatteren av bøkene, Audrey Carlan, kommer nå til Norge. Du kan møte henne i Cappelen Damm-huset 31. august.
Audrey Carlan, forfatteren av årets store bokfenomen CALENDAR GIRL kommer til Norge den 31. august. Da kan du møte henne i Cappelen Damm-huset, der hun vil bli intervjuet og selvsagt vil signere bøker.
Det hete eventyret fortsetter
Første bok i serien, CALENDAR GIRL FORFØRT, har solgt flere titalls tusen eksemplarer i Norge i sommer. Totalopplaget er nå på 45.000. Bok nummer to, CALENDAR GIRL BEGJÆRT, kom ut i forrige uke og er på full fart mot toppen av bestselgerlistene. Utgangspunktet for handlingen i serien er at Mia Sanders trenger penger. Mye penger. Hun har ett år på seg til å betale farens spillegjeld på én million dollar. For å klare å betale, skal hun jobbe som eksklusiv eskortepike i tolv måneder. Hver klient leier henne for en måned av gangen. I CALENDAR GIRL BEGJÆRT er vi kommet fram Mias opplevelser i april, mai og juni
CALENDAR GIRL BEGJÆRT I APRIL reiser Mia til Boston hvor hun skal late som hun er den nye kjæresten til Mason Murphy, en profesjonell baseballspiller med et dårlig rykte. Mias reise går i MAI til Oahu, Hawaii – her skal hun være modell for badetøy. Sammen med den mannlige modellen tilbringer Mia mange hete netter på Hawaiis strender. I JUNI går turen til Washington, DC, hvor politikeren Warren Shipley har hyret Mia som sin ledsager på en rekke offisielle oppdrag. Og Mia som trodde politikk var kjedelig …
Forfattermøte den 31. august
Audrey Carlan bor i California med familien sin og er ikke vant til å reise, men nå som bøkene hennes er i ferd med å ta verden med storm, blir hun nok snart mer reisevant. Norge er et av de landene hun besøker aller ført. Til Oslo kommer hun fra rett fra Brasil hvor hun har deltatt på en stor bokmesse. Senere i høst skal hun både til Danmark, Frankrike og Italia.
Arrangementet med Audrey Carlan er i Cappelen Damm huset onsdag 31. august kl 1900. Det er gratis adgang, og derfor lurt å være tidlig ute.
Det ser ut til å bli en sjeldent god bokhøst, og nå står de store romanene nærmest i lanseringskø. Her er romantips på fem av høstens beste romaner.
Denne uka presenterer jeg en del av høydepunktene fra Cappelen Damms bokhøst innenfor de forskjellige sjangerne. Utvalget er mitt og selvsagt ville jeg kunne ha trukket fram mange andre bøker for denne bokhøsten blir svært god. Jeg har konsentrert meg om titler jeg har lest, eller der jeg kjenner prosjektene godt nok til å omtale bøkene. På torsdag kom jeg med krimtips, og i går fakta- og dokumentartips. I dag er det høstens romantips:
EN ROMANFORFATTER SOM INGEN ANDRE
Erik Fosnes Hansen:Et hummerliv
Lanseringsdato: 2. september
Han lar oss vente lenge mellom romanene, Erik Fosnes Hansen, men når de først kommer, er det bare å ta av seg hatten. Fosnes Hansen skriver som ingen andre her til lands eller i resten av verdenen for den del. Årets roman Et hummerliv er en bok du ikke vil greie å legge fra deg. Det er en mangefasettert historie som rulles frem med både komikk og tragedie. Handlingen foregår i 1982, og hovedpersonen den fjorten år gamle Sedd bor på Fåvnesheim Høyfjellshotell sammen med sine besteforeldre og kokken Jim. Sedd forsøker å finne ut av hva som beveger seg på dypet, mens hans verden langsomt faller fra hverandre. Fåvnesheim Høyfjellshotell vakler, hans besteforeldre vakler, kokken Jim vakler. Selv forsøker han å stå oppreist mens han forteller om alt som skjedde det året. Et hummerliv er en burlesk komedie, en vakker og sår kjærlighetshistorie og et psykologisk drama om livsløgn og mot.
ET RYSTENDE ARVEOPPGJØR
Vigdis Hjorth: Arv og miljø Lanseringsdato 12. september
I over tretti år har Vigdis Hjorth gitt oss viktige, litterære og utfordrende bøker. Jeg syns hun bare skriver bedre og bedre. Bøkene hennes bygger på hennes egne erfaringer, men er aldri rent selvbiografiske. I Arv og miljø handler det om et klassisk arveoppgjør. Sentralt står to sommerhytter som ligger ved siden av hverandre på Hvaler. Det dreier seg altså om en velstående og ressurssterk familie. Mor og far, fire voksne barn, mange barnebarn. Fordelingen av de to hyttene er motoren som driver handlingen framover. Foreldrene ønsker å gi hyttene til to av døtrene, til en lav takst. Det er de to «snille» av søsknene, de som har tatt seg av foreldrene og feriert sammen med dem. Men det fins to til, en bror og en søster som har meldt seg ut av familien. Men som nå likevel melder seg på i arveoppgjøret. Dette er en roman som er skrevet med et sterkt indre trykk. I lange partier er den helt rystende å lese, og den er sviende godt skrevet. Alle som har opplevd et arveoppgjør, vil kunne kjenne seg igjen, selv om det ikke var så rystende som i dette tilfellet. Arv og miljø er rett og slett en veldig sterk og interessant roman, som kommer til å vekke debatt.
«DEN BESTE HISTORISKE ROMANEN NOENSINNE SKREVET AV EN AMERIKANER.»
John Williams: Augustus Oversatt av John Erik Bøe Lindgren
Er lansert
Over 80.000 nordmenn har kjøpt John Williams Stoner som ble kjent som «Den beste amerikanske romanen du aldri har hørt om». Nå har vi akkurat utgitt Augustus som mange mener er Williams’ beste bok. Om denne skrev The Washington Post: «den beste historiske romanen noensinne skrevet av en amerikaner», og i sommer ga Tom Egeland den seks på terningen i VG og kalte den «et mesterlig opus». Augustus er en roman som i form av brev, notater og dagbøker følger keiser Augustus vei til makten og etableringen av den lange fredstiden, Pax Romana. Men like mye som en roman om storpolitikk er dette fortellingen om hvordan arv, omgivelser og tilfeldigheter kan forme et menneske. Og at vi alle har et personlig ansvar, uavhengig av hvordan vi velger å leve våre liv.
NY STRÅLENDE ROMAN AV NORDISK RÅDSPRISVINNER
Kim Leine: De søvnløse
Lanseringsdato 20. september
Kim Leine utgir sine romaner samtidig på norsk og dansk fordi han bor i Danmark, men er norsk. I 2013 mottok han Nordisk råds pris for Profetene i Evighetsfjorden. I høstens roman er også handlingen lagt til Grøndland, men denne gangen går ikke Leine tilbake i tid – derimot noen år fremover. Året er 2025 i, Tasiilaq i Østgrønland. Her er det sommer, og solen går aldri ned. Det preger naturligvis innbyggerne, som søvnløst famler rundt i lyset og lever, drømmer og dør, mens krigen raser nede i Europa. Dette er en slags stafettroman, hvor synsvinkelen stadig skifter, ja, rett og slett en kollektivroman om det grønlandske samfunnet med alle sine utfordringer. Det er et vell av karakterer, men de vendes stadig tilbake til, slik at man fortsatt sitter med følelsen av å lese en større fortelling. De søvnløse er en sterk og energisk roman om et helt lokalsamfunn, med en politisk brodd og en stor forståelse for enkeltmenneskets strev. Og den er morsom.
I vår tid leser vi stadig om at kjendisene forfølges av mer eller mindre gale mennesker, men slik har det også vært tidligere. I april 1897 kunne man lese i Verdens Gang at Knut Hamsun anmeldte forfatteren Anna Munch til politiet og forlangte hennes mentale tilstand undersøkt. Bakgrunnen var at det den våren hadde blitt spredd en rekke anonyme brev som svertet ham. Hamsun var overbevist om at brevene kom fra henne. For hvor hen han reiste dukket også Anna Munch opp. Dette danner utgangspunktet for en helt særegen kunstnerroman: En tragisk, intens og hittil ukjent historie om å være kvinne og kunstner. Den vekker et glemt forfatterskap til live, og kaster nytt lys over Norgeshistoriens mest omdiskuterte forfatter, Knut Hamsun.
I fjor startet svenskene en krimfestival på Gotland inspirert av vår egen Krimfestivalen. Nå er det klart for ny crime time på Gotland med over 60 krimforfattere.
Crime time som «deckar-festivalen» heter foregår i den idylliske byen Visby på Gotland fraden 17. til 20. august. I motsetning til på Krimfestivalen er ikke arrangementene gratis, så hvis du vil dra dit bør du nok bestille festivalpass nå. Du kan både bestille dagspass og firedagers pass.
Over 60 krimforfattere på Gotland
Svært mange av de svenske krimforfatterne kommer naturligvis til Gotland som for eksempel Camilla Läckberg, Johan Theorin, Viveca Sten og Jens Lapidus. I tillegg kommer det noen internasjonale toppnavn som britiske Peter Robinson og Sharon Bolton. Som på Krimfestivalen kan du også oppleve hvordan kriminalteknikere jobber, du kan være med på middag med krimforfatterne og du kan være med på en rekke «kriminelle» utflukter.
Vi gratulerer Morten Langeland med Stig Sæterbakkens minnepris 2016! Morten Langeland (f. 1986) debuterte i 2012 med den kritikerroste diktsamlingen Æ æ å, og har siden utgitt chapbooka Bavian. Hans siste utgivelse er Den egentlige kommunen, utgitt av Flamme forlag i 2015. Langeland skriver litteraturkritikk i Klassekampens Bokmagasin og inngår i redaksjonen til forlaget H//O//F. JURYENS BEGRUNNELSE:
Noen rørte ved ham / det var lyder og form alle / steder han kom fra, skriver Kjell Heggelund i diktsamlingen Punkt 8 fra 1969. På slutten av sekstitallet kom et helt lite ras av markante litterære utgivelser i Norge, deriblant Paal-Helg Haugens Anne og Eldrid Lundens Mammy, blue. Bredden var stor og refleksjonsnivået høyt. Årets vinner av Stig Sæterbakkens Minnepris utviser, som sine langt eldre forgjengere, også en høy grad av bemerkelsesverdig følsomhet og tankekraft; gjennom diktekunsten settes verden i bevegelse som fra alle steder.
Det er et åpent og tidssensitivt blikk som her gjør sitt nedslag i litteraturen, og som til nå har forgreinet seg i tre relativt ulike diktsamlinger. Leser man forfatterskapet under ett, er det da også fristende å fremheve bredden i det hele, både hva gjelder tema og poetisk håndverk.
I diktdebuten fra 2012 skapte poeten et frapperende og ofte syngende univers med et ikke-menneskelig og undersjøisk perspektiv; diktene glir sølvskimrende inn i fiskenes og stimens rike, og en liten makrell blir representanten for det menneskenære og krevende livet. Æ Æ Å er både en alvorsstemt og humoristisk reise inn i det kompliserte samspillet mellom individ og samfunn.
Den andre utgivelsen, Bavian, kom to år senere, og gikk nok under radaren for mange lesere; her entrer poeten landjorda med et fandenivoldsk brak. Humoren og det forrykkede blikket på menneskene følges opp fra debutsamlingen, og også her fanges mennesket opp av dyrenes «kompetente» nærvær. Et sted står det for eksempel; Noen ganger i livet ta på seg bavianansiktet / få øye på menneske, med dets sprekker. Diktene byr på seg selv, uhøytidelige og bråkjekke, og legger seg ofte tett opp mot det fortellende prosadiktet.
Likevel er det med den siste utgivelsen at juryen virkelig ser en fullbefaren poet. I Den egentlige kommunen får vinneren tradisjonelle poetiske sjangere som naturdiktet og kjærlighetsdiktet til å føles nyskapende og friske. Her avstemmes den sentrallyriske jeg-poesien mot en nyere, og mer språkkritisk skrivemåte, det hele utført med stort hell. Det er som om poeten vil framelske en type lyrikk, der det tradisjonelle naturdiktet manøvreres ned fra de mektige tinder og inn i et småby- og forstads-Norge av parkeringsplasser, fotballbaner og rundkjøringer. Dette grepet anvendes like uanstrengt på kjærlighetsdiktene i boka, forankret som de er i en ung og uspektakulær livsverden, men der det inderlige og sentimentale også finner sine plasser, uten å vike for de virkelig store spørsmålene i livet. Vi siterer;
Hvorfor lever vi, og hvorfor / er det så vakkert, / utenfra?
Morten Langeland formulerer dette spørsmålet både vakkert og gripende, og lar det også gjenspeiles i tittelen Den egentlige kommunen; diktene sikter mot det fellesmenneskelige, mot de eksistensielle grunnvilkårene vi alle er underlagt. Skjønnheten er tilgjengelig, vi må bare oppsøke den, sammen. Slik sett blir de fire langdiktene i Den egentlige kommunen, og ikke minst det første av disse diktene, om byen som våkner, et stort og lysende kjærlighetsdikt til fellesskapet med alle dets misdannelser, utilstrekkeligheter og ja, menneskesprekker.
Og avslutningsvis: når leste du sist en diktsamling som våger å runde av det hele med følgende spørsmål; vil du ha barn med meg?
Vi har herved den store gleden av å gratulere Morten Langeland som vinner av Stig Sæterbakkens minnepris for 2016.
Aasne Linnestå (Juryleder) – Olaf Haagensen – Solgunn Solli
Om Stig Sæterbakkens minnepris:
Minneprisen deles ut årlig av forlaget Cappelen Damm til en forfatter med overbevisende litterære kvaliteter, originalitet og mot til å skape sine egne prosjekter. Forfatteren bør ha utgitt 2-4 skjønnlitterære bøker. Prisen er åpen for alle sjangre innenfor det skjønnlitterære feltet, og er på 100 000 kroner.
Prisen utdeles til minne om forfatteren Stig Sæterbakken som døde i januar 2012. Hans raushet overfor unge litterære talenter tenkes videreført med denne prisen, som har som intensjon å gi allerede lovende forfatterskap mulighet og tid til å utvikle seg.
Vinneren av Stig Sæterbakkens minnepris 2016 er poeten Morten Langeland. Han har skrevet en av bøkene jeg setter aller høyest, ÆÆÅ fra 2012 (Kolon forlag), og to andre originale, krevende og lekne diktsamlinger: Den egentlige kommunen (2015, Flamme Forlag) og Bavian (2014, H//O//F).
Det første som slår meg når jeg leser bøkene til Morten igjen, er det lekne og polyfone språket. Språkformer lånes fra ulike områder, han inkluderer vitser, rim (!!!), direkte sitater, ordspill, dialekt, slagord, «upoetiske» fraser, og stadig vekk brudd på stilen han har lagt opp til i linjene før. Mens Maria Navarro Skaranger krediteres som den som flyttet kebabnorsken inn i norsk samtidslitteratur i 2015, dukket «olø» opp i ÆÆÅ allerede i 2012. Tekstene er offensive, tør å være flertydige, tør å være ute-av-kontroll, og legger tilsynelatende få begrensninger på seg selv. Innholdsmessig blir makreller, tissing og lesesaler på Blindern blandet med Nietzsche, Cola Zero og egyptisk mytologi.
«Mening krever en viss naivitet,» skriver du i Den egentlige kommunen. Er det viktig for deg å være løssluppen, unnslippe fastspikring og ikke låse deg fast i én Langelandsk stil?
– Ord er materialet i poesien, så det ville være leit om forrådet og tilfanget skal være mer begrenset enn det enhver tar inn på en tyve minutters gåtur til biblioteket. Altså ordene fra musikken på øret, meldingen man får, reklamen og skiltformaningene på veien, til en oppsnappet dialog ved overgangsfeltet og den ropende ungen som kom seg først over på andre siden. Og så, når en kommer til biblioteket, har en jo et helt bibliotek å ta fra, som den verste skjæra! Hyppige stilskifter kan jeg stå inne for, jeg kjeder meg fort, er ikke det også en stil?
– Men, det har også en mer alvorlig side, litteraturen er for meg et forsøk på å prøve å komme fram til noe som ikke nødvendigvis har nesa oppi dagen, derfor vil jeg gjerne la letingen og forsøket – kall det stilbrudd – inngå i verket. Man leter jo ikke etter nøkkelen i den samme tomme bukselomma mange ganger.
Jo, jeg leter veldig ofte etter nøkkelen i den samme bukselomma flere ganger, først som en mild nevrose, og til slutt i desperasjon – hvor kan den være?!
– Du har rett!
Mange plasserer den l a n g s o m m e litteraturen i opposisjon til den fragmentariske og raske, moderne klikkvirkeligheten. Jeg opplever ofte tekstene dine snarere som en refleksjon av den. I hvor stor grad er du utenfor og titter inn på samtiden, og i hvor stor grad er du innenfor og bader i den?
– Gamle Rimbaud sa i fortiden på fransk: Man må være absolutt moderne. Det er ikke lenger sant. Man må tre ut for å se hva som foregår, utenfor kan kanskje bety inn i litteraturen, altså den som allerede er skrevet. Jeg er glad i sitater og føler tilhørighet med kildene mine. Jeg syns det er vesentlig i liv og litteratur, man samler sammen noen andres rask og prøver å gjøre det til sitt eget, ikke for å stå alene, men for å kjenne tilhørighet, sammenheng og ansvar. Jeg opplever det ikke som språklig rotløshet, men som valg av røtter, folk er ganske plastiske sånn sett.
Å «spise søppel» er en frase som brukes i både Den egentlige kommunen og Bavian …
– En av kunstens oppgaver er å gjøre samtiden synlig for oss selv. Og som alle andre bader jeg i samtiden, samtidig prøver jeg når jeg skriver å kikke på den med tilkjempet kritisk distanse fra stupebrettet. Men jeg kan ikke fri meg fra at ideen om distanse føles gammelmodig, som om selve avstanden er ved å forsvinne.
–
Morten har valgt seg røtter som ikke er grodd fast, men som beveger seg over store områder. Jeg tenker på at når han bruker kildemateriale, sitater, er det noe fleste av oss via kulturelle og teknologiske (frem)skritt er fortrolige med i dag: deleøkonomi, piracy, kopier/lim inn-funksjonen i Microsoft Word, «som den verste skjæra». Når Morten bruker andres tekster, plasserer han seg selv og tekstene i et fellesskap. «Liv er omformuleringer» og «selvkjærlighet er å elske det fremmede i seg selv», står det i Den egentlige kommunen, og «æ æ me fler» i ÆÆÅ. Å åpne opp for det fremmede reflekteres både i form og innhold, det er et gjennomgangstema i det Langelandske tekstunivers, makrellens tvisyn, den papirløses utenforskap.
Forstår jeg deg riktig hvis litteraturen du skriver både prøver å så tvil om «å være seg selv 110%», men også om veletablerte fellesskap, som det nasjonale fellesskapet, eller menneskefellesskapet?
– Ja, det høres riktig ut. Å være seg selv er vel og bra, så lenge en vet at en selv kommer annetstedsfra, er til låns og er uløselig knyttet til andre. Selv det mest individuelle vi har, kroppen, er utvunnet av andre kropper, det er vel det som er «barnelærdom», og skal tidsnok bli en del av det største fellesskapet, jorda.
«EI SAA PEITTÄÄ», fra Den egentlige kommunen, kjenner kanskje mange igjen?
– Ren toalettpoesi, jeg syns det er moro, en ready-made fra urinalet! Men det har også en annen funksjon, den setningen er språk som skilt, det eneste det skal si er at du ikke skal legge noe på ovnen, samtidig så blir den lest/sett av mennesker over hele verden et av de få stedene man er alene, veldig mange deler den intime leseerfaringen mens man sitter og soner ut, så når jeg skriver det i diktet, er det for å si jeg har også sett det! Du er ikke alene på do! Det er en gave til leseren.
Dofellesskapet!
– Poesi har muligheten til et voldsomt nærvær, ikke for å være intimiserende, men for å trekke leseren helt nært på sitt eget liv. Svenske Gunnar D. Hansson har et dikt hvor han beskriver en svarttrost, den hopper litt rundt på grensen mellom skogen og en båtopplagsplass, og diktet refererer dens bevegelser helt nøkternt til den plutselig flyr bort: «lika oförutsägbart och oväntat / som den kommit dit, / som jag kommit dit.» Det er godt gjort, fuglen flyr, poeten står i holtet, og leseren får tenke på hvordan i huleste havnet jeg her!
–
Morten har vært medlem av bloggkollektivet Politikk Poetikk Praksis, og ÆÆÅ kan leses som en form for økopoesi: en beskrivelse av en verden uten mennesket der perspektivet i helt konkret forstand er hos dyrene og planeten. Fellesskapet blir også eksplisitt tematisert i både ÆÆÅ og Den egentlige kommunen. Mye i Den egentlige kommunen minner meg om danske Theis Ørntofts Digte 2014: en depresjonsaktig resignasjon som rammes inn av dystre politiske betingelser. Vi kan i boken blant annet finne en jente som «har mistet noen papirer», «noen jager henne ut i skogen med en kjepp» og «hun ligner alle».
–
– Kunst er en måte å gripe verden an på, det ville vært merkelig om samfunnssituasjonen ikke påvirket forestillingsverden. Men disse sakene blir fort flummige eller platte. At man går nedover gata og deler folk inn i mennesker og ikke-mennesker, for eksempel den lyssky eksistensen (jenta som «har mistet noen papirer») fra diktet mitt, det skjer med oss nå, det er ikke noe agambensk sommerseminar i filosofi, men endringer som legger opp til væremåter man tenker som fremmede. Det fremmede blir det egne, så å si, og det er jo forholdsvis viktig å tenke over, og hvis man skriver, så kan man jo prøve å tenke med skrift.
Andre som skriver god politisk litteratur i 2016?
– Jeg leste Agnar Lirhus’ riv ruskende nye roman Liten kokebok her om dagen. Den var god! Den behandler blant annet klimaendringene slik de utspiller seg, og som en reell frykt, her og nå, hos en familiefar som gjør det beste ut av det hele, mens relasjonene rakner rundt ham. Han samler tang og tare og bær og sopp, fisker og lærer barna sine om naturen – han er uten tvil depresjonsaktig! Men ikke resignert, det er jo en begynnelse.
–
Som i Stig Sæterbakkens bøker virker jeget i Den egentlige kommunen preget av tungsinn. «En livstid er bare / å holde seg våken, trøtt» står det mot slutten og «Hvorfor lever vi, og hvorfor / er det så vakkert», før et linjeskift legger til: «utenfra».
Hva får du ut av å skrive der det er mørkt?
– Med den siste boken var jeg redd for at det skulle bli for ensporet mørkt. Jeg klarte knapt å skrive meg utenfor et tomt, forvirret og sørgmodig selvsentrert hode. Men løssluppenheten du spurte om tidligere, er en måte å forsøke å komme seg vekk fra det på, prøve å se verdens mangfoldige bestanddeler, om ikke for seg, så frammane dem gjennom ordene. Og muligvis tillegge dem verdi gjennom benevnelsen.
– En rekke av de tunge grunnforutsetningene i livet kan utfordres ved å rekke tunge, særlig når gudløse og ofte deprimerende dager som våre kaster lange skygger over tastaturet. Det ene verset du nevner («en livstid er bare / å holde seg våken, trøtt») er lånt fra min navnebror Morten Abel, og hitsangen Hard To Stay Awake hvor han synger: «It takes a lifetime just to make it work.» Jeg har lært mye av den sangen!
«Vil du ha barn med meg?» spørres det på slutten av Den egentlige kommunen, men heller ikke det høres optimistisk ut …
– Ja, det er mangetydig, men også mangfoldig sant: Det er en manglende tro på både språk og liv, flatt og ironisk om du vil. Samtidig er det er ærlig, den barnløse pessimisten Zapffe spiller en rolle i diktet, og jeget virker nok ikke videre muntert, det burde være betimelig å spørre : «Er du SIKKER på at du vil ha barn med meg?» slik som jeg har beskrevet verden nå … Ikke minst er det er forsøk på å prøve å få språket til å handle. Jeg er fortsatt barnløs.
–
Også i likhet med Stig Sæterbakken fremstår Morten Langeland som skandinavisk orientert i sin skriving. I Den egentlige kommunen blir fire sitater fra tre skandinaviske forfattere brukt som epigrafer. I Bavian nevner han den svenske forfatteren Leif Holmstrand, og han har gått på Litterär Gestaltning i Göteborg, som er en skriveskole der både danske, norske og svenske unge forfattere møtes. I tillegg er han er også en del av et redaktørkollektiv i småforlaget H//O//F, som har en utpreget skandinavisk profil i sin utgivelseshistorikk.
Er «det skandinaviske» viktig for deg som forfatter, å inngå i et fellesskap med andre skandinaviske kolleger, å skrive i en skandinavisk kontekst?
– Nå leser jeg to svenske bøker, Astroekologi av Johannes Heldén og Lars Jakobsons John & Denise (den er blurbet av Sæterbakken). I går redigerte jeg en danskskrevet bok av en god venn, så ja, det skandinaviske er viktig for meg. Men jeg ser ikke på det som en privat interesse, tvert imot som en nødvendig orientering dersom det skal gå noenlunde riktig vei litterært og politisk her oppe i nord. Da jeg debuterte i 2012, trodde jeg at jeg hadde skrevet den eneste skandinaviske diktboken om makrell, så flytter jeg til Göteborg en måned etter, og der får jeg vite at tidligere nevnte Gunnar D. Hansson allerede i 1989 skrev Olunn, en diktbok om makrell. Olunn er attpåtil svært mye bedre!
Er vi i tilstrekkelig grad opplyst om hverandres litteratur i Skandinavia?
– Da jeg gikk på skole i Sverige, ble jeg klar over hvordan den litterære utvekslingen i Skandinavia verken er begrenset til Ibsens tid eller noe internettnytt. Orienteringen har pågått i og med bøkene og tidsskrift, samt blant forfattere og lesere, hele veien. Så i stedet for å klage over at de andre landenes litteratur er lite tilgjengelig, kan man finne fram til den litterære interessens første beveger: oppdagelsesbegjæret.
Hvordan oppdaget du poesien?
– Min inngang til poesien var at jeg var ensom og forelsket, følgelig skrev jeg dikt, og det fungerte.
«Sæterbakkenhistorier» er en obligatorisk muntlig sjanger for poeter og skrivende på vår alder, har du noen?
– Våren 2006 gikk jeg på Forfatterstudiet i Bø. Vi skulle til Biskops Arnö på seminar. Jeg husker tre ting fra den turen, og alle er knyttet til Sæterbakken. Det første var at han hadde kjøpt seg – og åpnet – en flaske whisky, vi får anta at det var Laphroaig, da klassen møtte ham på Gardermoen på formiddagen. Det andre var et spørsmål han kom med fra salen, da en prominent dansk forfatter tegnet opp en planskisse over sin forrige roman. Sæterbakken sa: «Hvis du hadde romanen klar der på tavla, hvorfor skrev du den da?» Og til sist, det var sent på kvelden, Laphroaigen var tom, vi var en stor skandinavisk gjeng som satt og snakket, jeg tok mot til meg og stilte Sæterbakken et spørsmål, han så på meg og svarte rolig: «Ikke gjør deg dummere enn du er.»
Gjorde du deg dummere enn du var? Bør man gjøre seg dummere enn man er?
– Jeg har tenkt litt på det der. Jeg gjorde meg nok dum og fortjente en reprimande. Men når en skriver dikt, er det et godt tips å gjøre seg dum, veldig mye kommer ut av leken, innfallet og tilfeldigheter. Men dersom jeg skal heve blikket fra litteraturen, så tenker jeg at hele offentligheten har blitt dummere, mer oppfarende og fiendtlig siden 2006 – så innenfor det fellesskapet skulle jeg mene at det er blitt et stadig bedre råd.
Bokhøsten vrimler av godbiter. Her på bloggen trekker jeg fram noen av dem. I dag får du underholdningsromantips. Også her er det mye å glede seg til.
Denne uka presenterer jeg en del av høydepunktene fra Cappelen Damms bokhøst innenfor de forskjellige sjangerne. Utvalget er mitt og selvsagt ville jeg kunne ha trukket fram mange andre bøker for denne bokhøsten blir svært god. Jeg har konsentrert meg om titler jeg har lest, eller der jeg kjenner prosjektene godt nok til å omtale bøkene. På torsdag kom jeg med krimtips, mandag fakta- og dokumentartips, og i går romantips. I dag får du høstens underholdningsromantips.
NY OG ENDA STØRRE SUKSESS FRA LUCINDA RILEY?
Lucinda Riley: Helenas hemmelighet Oversatt av Benedicta Windt-Val Lanseringsdato: 15. september
Lucinda Riley er en av de forfatterne som selger flest bøker i Norge, og hennes bøker ligger hele året på bestselgerlistene. Nå kommer hun med en samtidsroman som også kan leses som en nøkkelroman med alle de gode Riley-ingrediensene: Lidenskap, drama og kjærlighet. Det har gått tjuefire år siden Helena tilbrakte noen magiske uker på Kypros, der hun forelsket seg for første gang. Etter å ha arvet det forfalne huset Pandora av gudfaren, vender hun nå tilbake for å tilbringe sommeren der sammen med familien sin. Men Helena vet at det sjarmerende stedet skjuler et nett av hemmeligheter hun har holdt skjult for ektemannen William og sønnen Alex. Når hun ved en tilfeldighet treffer på ungdomskjæresten sin, settes en kjede av hendelser i gang som gjør at fortiden truer med å ødelegge idyllen. Både Helena og Alex vet at livet aldri vil bli det samme igjen hvis Pandoras hemmeligheter blir avslørt.
ÅRETS BOKFENOMEN FORTSETTER
Audrey Carlan: Calendar Girl Begjært Oversatt av Linda Marie Vikaune, Kurt Hanssen og Ina Bakke Kickstat Er i salg
Første bok i serien, Calendar Girl Forført har solgt flere titalls tusen eksemplarer i Norge i sommer. Totalopplaget er nå på 45.000. Bok nummer to, Calendar Girl Begjært kom ut i forrige uke og er på full fart mot toppen av bestselgerlistene. Så kommer nummer tre i oktober, og den fjerde og siste i november. Utgangspunktet for handlingen i serien er at Mia Sanders trenger penger. Mye penger. Hun har ett år på seg til å betale farens spillegjeld på én million dollar. For å klare å betale, skal hun jobbe som eksklusiv eskortepike i tolv måneder. Hver klient leier henne for en måned av gangen. I Calendar Girl Begjært er vi kommet fram Mias opplevelser i april, mai og juni I APRIL reiser Mia til Boston hvor hun skal late som hun er den nye kjæresten til Mason Murphy, en profesjonell baseballspiller med et dårlig rykte. Mias reise går i MAI til Oahu, Hawaii – her skal hun være modell for badetøy. Sammen med den mannlige modellen Tai tilbringer Mia mange hete netter på Hawaiis strender. I JUNI går turen til Washington, DC, hvor politikeren Warren Shipley har hyret Mia som sin ledsager på en rekke offisielle oppdrag. Og Mia som trodde politikk var kjedelig …
KJÆRLIGHET SOM OVERVINNER KRIGENS BRUTALITET
Alyson Richman: Et hav av minner Oversatt av Tiril Borch Aakre
Lanseringsdato:
Forfatteren av Hele livet på en dag gir deg et troverdig innblikk i Chiles turbulente historie i denne hjerteskjærende fortellingen. Etter kuppet i Chile, der militærdiktaturet innføres, blir livet farlig for ekteparet Octavio og Salomé som har et helt annet politisk syn. Salomé trygler Octavio om at han først og fremst må tenke på familiens sikkerhet, heller enn å opponere mot det nye regimet. Når han til slutt innser at de befinner seg i stor fare, får familien politisk asyl i Sverige. Men for Salomé blir livet vanskelig. Hun må leve med smertefulle hemmeligheter, samtidig som hun vet at de aldri kan reise hjem igjen. I Sverige får vi også den dramatiske historien til Kaja. Hun er ett av ca. 70.000 barn som ble evakuert fra Finland til Sverige under krigen. Når Kaja til slutt vender tilbake for å lete etter familien, blir det ikke slik hun har sett for seg.
Det høres kanskje for godt ut til å være sant, men tenk deg en blanding av Fredrick Backmans Ove og Elena Ferrantes univers i Napoli. For her møter du verdens herligste grinebiter fra Napoli. Cesare er 77 år og må erkjenne at få av de høytflyvende drømmene han en gang hadde er blitt realisert. Han takler livets skuffelser ved hjelp av ironi og sarkasme. Det er ikke alltid det slår godt an blant hans medmennesker.Livet endrer seg imidlertid når Emma flytter inn i leiligheten ved siden av. Det er noe som ikke stemmer med henne og mannen hennes, det ser Cesare på de triste øynene hennes. Og plutselig får han mot til å kjempe: for sin unge nabo, for kjærligheten og for gleden over å leve.
En ny roman av forfatteren som ga oss Å slentre plystrende forbi kirkegården som har solgt over 20.000 eksemplarer. Her er en fantastisk historie om to våghalser og en bondegutt som legger ut på en eventyrlig reise gjennom Amerika på 1920-tallet fra samme forfatter. Tre personer med vidt forskjellig bakgrunn møtes i denne romanen: Henry «Schuler» Jefferson, sønn av tyske immigranter i Midtvesten, Cara Rose Haviland, en ung kvinne fra en privilegert familie som har mistet formuen og Charles «Gil» Gilchrist, en emosjonelt ødelagt veteranpilot fra første verdenskrig. Tilfeldigheter fører dem sammen, og hver og én av dem bærer på en hemmelighet som kan ødelegge vennskapet. Og deres eventyrlige reise har en pris – som én av dem må betale.
I JULI OG AUGUST bør vi egentlig ikke gjøre så mye annet enn å omgås trær, vi mennesker. Før var de lysegrønne og prøvende, snart blir de gule og røde, så brenner de ut og dør, og vinteren gjennom er de bare svarte, anklagende grimaser mot en grå himmel.
Men akkurat nå, i juli og august, er de store og kloke, i sitt livs blomst, kunstverk spredt ut over landskapet, duvende i sommervind, grasiøse og gåtefulle. Bjerken står klok og betraktende med muskuløse armer mot himmelen og lar lange, løse fingre dingle grasiøst mot bakken; den svære eiken spenner lange grener opp og ut og frem og antyder et univers bak sine bladverks beskyttende ytre.
TRÆRNE I SKOGKANTEN beveger seg med klerikal verdighet i stille sommervind; de lar det suse og rasle i kappene, snur seg etter deg og spør: ”Hvor skal du, da, menneske, med slik forferdelig travelhet? Kan du ikke bare stå her? Har du aldri opplevd å slippe vinden til mellom grenene, la regnet leke med din sjels bladverk og fordampe i sommersolen, kjenne tidens gang i stammen? Har du aldri kjent stillhetens magi?”
Trær i juli vet noe jeg ikke vet.
Trær i juli vet noe jeg ikke vet. Jeg lener ryggen inn til stammene og ser opp i kronene i håp om å fange en hemmelighet. Solstrålene lager diagonale flak av lys – lys som skifter med mørke, som skifter med lys igjen, mens vinden og solstrålene og skyggene danser med hverandre i det gåtefulle landskapet.
Når det blåser skarpe vinder og resten av naturen oppfører seg som politikere, da vender trærne kappen med vinden og lar seg blåse snart hit, snart dit. De duver i debatten. Men sekunder senere retter de seg opp igjen, mens alt annet blåser rett ut i ingenting. Uten ord forteller de deg at det er en kjerne av sannhet i vinden, en visdom som overskriver alle menneskeskapte ismer og dårskap. Men du må lytte med det indre øret hvis du virkelig vil høre hva det dreier seg om.
JEG GÅR SAKTE i skogen, alltid sakte, kjenner føttene møte mose og jord, snuser inn lukt av løv og blomst og dyr, fuktighet og tørrhet, lyng og spirende sopp. Retter jeg blikket opp, blir jeg del av et makrokosmos; vender jeg blikket ned, forsvinner jeg i et mikrokosmos; ser jeg frem eller til siden i horisontalplanet, innlemmes jeg øyeblikkelig i naturens egen symbiose.
Når jeg går sakte i skogen skal jeg aldri noe sted.
Når jeg går sakte i skogen skal jeg aldri noe sted.
I juli er bladtrærne på toppen av sin verdighet og har krav på respekt, og for en gangs skyld er grantrærne bare opprørske kranglefanter i puberteten. De har fremdeles yre skudd på tuppene, små lysegrønne signaler om et liv i opposisjon.
Når bladtrærne har eksplodert i sitt klimaks av gult og oransje og rødt utpå høsten en gang, da tar grantrærne tilbake makten, som de grå og gretne skapninger de er, mørke, deprimerende. Jobben deres i de mørke månedene er å minne oss nordboere om gledens forgjengelighet og livets grunnleggende pietistiske alvor.
Grantrærne er den bistre folkesjelenes alter ego.
MEN NÅ, I høysommeren, er vi ennå i gledens og klokskapens tid. De som kan se og høre, sanse og føle, har samme ansvar som musen Fredrik. Mens alle de andre musene sanket røtter og nøtter til en lang vinters forventete elendighet, fylte Fredrik sitt eget sinn med lukt av blomster, vindens sang i trekronene, solstrålers spill med skyggene, naturens farger og skogens visdom. Når mørket hadde kvalt gleden, når røttene og nøttene var spist og kulden bet i ryggraden, da slapp Fredrik luktene, fargene, lyset og visdommen ut i rommet og lot det trenge inn i de andre musenes sjel.
De sukket lykkelig og sa: ”Fredrik, du er jo en kunstner”.
Fredrik rødmet og så ned. ”Jeg vet det”, sa han stille.
HISTORIEN OM FREDRIK er en fint illustrert liten barnebok. Men budskapet gjelder alle, liten og stor, mann og mus. I juli og august bør vi ikke gjøre stort annet enn å omgås trær, vi mennesker – omgås dem på deres egne premisser og prøve å lære noe bare de kan lære oss om oss selv.
Bokhøsten er mer enn nye innbundne bøker, og flere av årets bøker kommer allerede som pocket. I min liste med pockettips har du masse flott å velge i.
Denne uka presenterer jeg en del av høydepunktene fra Cappelen Damms bokhøst innenfor de forskjellige sjangerne. Utvalget er mitt og selvsagt ville jeg kunne ha trukket fram mange andre bøker for denne bokhøsten blir svært god. Jeg har konsentrert meg om titler jeg har lest, eller der jeg kjenner prosjektene godt nok til å omtale bøkene. På torsdag kom jeg med krimtips, på mandag var det fakta- og dokumentartips, på tirsdag var det romantips, i går var det underholdsningsromantips og i dag avslutter jeg med pockettips.
De som fortjener det er en vanvittig høk over høk-historie som også kan minne litt om Hitchcock-filmen Stranger on a Train. Som med alle gode krimromaner, gjelder det å ikke røpe for mye, men åpningen må jeg nesten fortelle: Ted og Lily møtes i en flyplassbar på Heathrow. De skal begge ta nattflyet til Boston. Samtalen mellom dem utvikler seg raskt fra uskyldig flørt til dødelig alvor. Ted forteller om ekteskapet sitt som skranter – han har akkurat funnet ut at kona er utro. Det begynner som en halvhjertet spøk da han sier at han kunne tenke seg å drepe henne, men blir med ett mer alvorlig da Lily svarer at hun kan hjelpe ham.
EN KJÆRLIGHETSHISTORIE MED EDVARD GRIEG
Lucinda Riley: Stormens søster Oversatt av Benedicta Windt-Val
Lucinda Riley er en av de forfatterne som selger flest bøker i Norge. Årets roman er bok nummer 2 i romansyklusen De syv søstre, og denne gangen har Riley lagt store deler av handlingen til Norge. I Stormens søster er det Allys historie som blir fortalt. Hun er en dyktig seiler og skal konkurrere i en av verdens mest utfordrende regattaer når hun får beskjed om adoptivfarens brå og mystiske død. I hui og hast reiser hun tilbake til barndomshjemmet, et vakkert slott ved Genevesjøen, for å treffe sine fem søstre. Hun har også, uten at søstrene vet det, innledet et intenst kjærlighetsforhold. I etterkant av de opprørende hendelsene forlater Ally sjølivet for å følge sporene adoptivfaren Pa Salt har etterlatt henne slik at hun kan finne tilbake til sitt biologiske opphav. Sporene fører henne til Norge, og her oppdager hun at hennes egen historie er nært knyttet historien til en ung og ukjent sangerinne, Anna Landvik. Hun levde for over hundre år siden og sang i den første oppsetningen av Ibsens Peer Gynt, til Griegs berømte musikk. Vi får ta del i Annas dramatiske reise fra en liten bygd i Telemark, via Christiania og videre ut i verden. Og så var det den intense affæren med Edvard Grieg da…
Harlan Coben er en av verdens mestselgende og beste krimforfattere, og alle hans kvaliteter finner du i denne boken. Hva om alt det gode i livet ditt er basert på en løgn? Han dukker opp som fra intet, kanskje i en bar, på en parkeringsplass, i en dagligvarebutikk. Ingen vet hvem han er. Ingen vet hva han vil. Men det han vet, kan ingen nekte for. Når han hvisker ordene i øret ditt, faller verden i grus. Adam Price har alt: En vellykket ekteskap, to flotte sønner. Hele den amerikanske drømmen er fullkommen. Men da han møter den fremmede, får han vite redselsfulle hemmeligheter om sin kone Corinne. Da han velger å konfrontere henne, går det perfekte livet deres i oppløsning, det er som om det aldri har eksistert. Men avsløringene kan også få dødelige følger, hvis ikke Adam handler raskt.
FLUKT OG KJÆRLIGHET
Lilas Taha: Bitre mandlerOversatt av Mari Johanne Müller
Selv om handlingen i Bitre mandler begynner i 1948, er den skremmende aktuell i en tid da millioner er på flukt fra Syria. Den gang var Damaskus i Syria stedet mange flyktet til, men de opplevde mye av det samme. Denne romanen handler om å være på flukt og å leve i eksil, om plikt og ære overfor familien, og om kjærlighet og tap. Mens et land blir revet i stykker av krig, forelsker en ung mann seg. Skal han gjøre sin plikt eller følge sitt hjerte? Omar er en foreldreløs palestinsk gutt som ble tvunget til å flykte fra Jerusalem til Damaskus i 1948. Han har bare ett fast holdepunkt: kjærligheten som driver ham framover og gir ham håp. Nadia er ubekymret jente som forsøker å ikke tenke på den tøffe virkeligheten i Damaskus. Men det er før hun blir pålagt en stor byrde av den selvgode og feige broren sin. Vil hun klare å bryte ut av de tradisjonelle sosiale mønstrene og skape sin egen skjebne?
Viveca Sten har eventyrlig suksess i hjemlandet Sverige og har solgt over tre millioner bøker. I de fleste land hun er utgitt, selger hun mer enn Camilla Läckberg. Mange her hjemme kjenner universet hennes fra tv-serien Mordene i Sandhamn. I maktens skygge er den syvende boken i serien der handlingen foregår på den idylliske øya Sandhamn i Stockholms skjærgård, så hvis du ikke har prøvd Viveca Sten før, har du masse å ta av. Nå har det gått nesten tjue år siden Thomas Andreasson startet i politiet, og han begynner å kjenne det. Barndomsvennen, juristen Nora Linde, skal feriere i Sandhamn med samboeren Jonas og deres fire år gamle datter, Julia. Men sommeridyllen forstyrres av en ny sommergjest. Carsten Jonsson, en risikokapitalist som har blitt styrtrik etter omfattende investeringer i Russland. Jonsson har kjøpt den lange, fine stranden på øyas sørside og er i ferd med å bygge en luksusvilla som får resten av øyboerne til å se rødt. Merkelige ulykker har forekommet i bygningsprosessen. Kan det være snakk om sabotasje?
Forfatter Kirsti Blom og Geir Wing Gabrielsen, forsker ved Norsk Polarinstitutt, har sammen skrevet Søppelplasten i havet. Plast er et stort miljøproblem, og boka skildrer blant annet hvordan havet, sjøfuglenes matfat, er i ferd med å bli en søppeldynge hvor alt liv er truet. Foto: hhv. Johanna Blom og Ingrid Gabrielsen.
Havhesten varsler om at det er for mye plast i havet. Den dykker ikke, men spiser i havoverflaten.
Havhesten svever grasiøst over havoverflaten, på utkikk etter mat i vannskorpa. Fra boka «Søppelplasten i havet». Foto: Espen Bergersen
Plastbiter flyter omkring og ligner maten den synes best om. Ørsmå biter havner i fuglens magesekk og tar opp plass for småfisk og krepsdyr. Ni av ti havhester har plast i magen.
En havhest steller ungen sin. Fra boka «Søppelplasten i havet». Foto: Torgny Vinje
I 1950 begynte menneskene for alvor å lage plast av olje. De første legolekene ble til og ti år senere kom barbiedokka.
Papir og epleskrotter løser seg raskt opp i sjøen, men ikke plast. En bærepose går i oppløsning etter ti til tjue år, femti år tar det for en bøye av skuplast, firehundre og femti år for en plastflaske og sekshundre år for et fiskesnøre.
Fra boka «Søppelplasten i havet». Illustrasjon: Torill Gaarder
Vi lager mer og mer plast. Forskere tror at omtrent hundre millioner tonn flyter omkring. Søppelplasten i havet kjenner ingen landegrenser og føres av gårde med havstrømmene og fordeles over hele kloden. Om 30 år blir det mer plast enn fisk i havet om vi fortsetter å dumpe like mye som nå.
Visste du at: Plastproduksjonen startet i begynnelsen av 1950-tallet. 100 år etter – i år 2050 – vil verden kanskje lage 1125 millioner tonn plast.
Mesteparten synker til bunnen, noe blir skylt opp på strendene og blir snarer for dyr som leter etter mat i fjæra. Mer enn en million sjøfugler dør hvert år fordi de spiser plast eller blir sittende fast i garnrester og fiskesnører.
Faksimile fra boka «Søppelplasten i havet».
Havskillpadder jafser i seg bæreposer og tror det er maneter, plasten blir sittende i halsen og de kveles. Omtrent hundre tusen sel dør hvert år fordi de vikler seg inn inn i reip og liner som skjærer inn i hudlaget. Selv hvaler fanges av nøter og garn i drift, og de digre dyrene dør fordi de ikke klarer å fordøye all plasten de sluker.
I Stillehavet, mellom Japan og USA, driver en enorm søppeldynge omkring.
Faksimile fra boka «Søppelplasten i havet».
Jordens omdreining og havstrømmene presser avfallet sammen til Stillehavsflekken, som den kalles, en giftig suppe tre ganger større enn Spania og Portugal. Det fins fire andre slike søppelflak.
Plast inneholder miljøgifter og trekker også til seg gifter som allerede fins i havet. Når plasten brytes ned frigis miljøgiftene og tas opp i planktonorganismer som blir mat for fisk som igjen blir spist av seler, hvaler og fugler.
Visste du at: Plast inneholder miljøgifter som f.eks. PCB, PAH, pestisider, flatalater, bromerte flammehemmere og bisphenol A.
Mikroplast skapes også på land. Bildekk slipper fra seg gummiplastpartikler. Tannpastaer, vaskemidler, kosmetikk som er tilsatt mikroplastkuler, og syntetiske klær og maling avgir mikroplast.
Fra boka «Søppelplasten i havet». Illustrasjon: Torill Gaarder
Heller vi alt vi produserer i løpet av et år ut i gatene i Bergen by, står vi til knærne i mikroplast. Halvparten ender i havet.
Visste du at: Ca 10% av all plast som blir laget i verden ender opp i havet.
Det er forurenserne som har ansvaret for det de dumper i havet. Politikere må vedta lover og regulereringer i eget land og gå sammen med andre land om å rydde opp i havet.
Men det er mye vi kan gjøre der vi bor. Først å fremst å ikke kaste plast i naturen, men kildesortere så plasten kan bli resirkulert. Bare fjorten prosent brukes om igjen. Resten vet vi ikke hvor tar veien.
Vi kan delta på den internasjonale strandryddedagen i mai, og lage egne strandryddedager.
Fra boka «Søppelplasten i havet». Foto: Bo Eide
Vi kan la være å bruke så mye plastemballasje, og bære varene våre hjem i handlenett av tøy. Vi kan velge svanemerket kosmetikk og tannpasta uten plastkuler og varsle hverandre på facebook og twitter når vi oppdager varer med mikroplast.
Forskere arbeider for å finne måter å samle inn alle millionene tonn som flyter i de fem søppelvirvlene.
Lahlum er liveredd for at en langrennsløper fra 1970-tallet skal si at han gir feil beskrivelse i sin nyeste bok Sporvekslingsmordet, som han omtaler som sin mest ambisiøse til nå.
– For en deilig følelse.
Hans Olav Lahlum har akkurat blitt overlevert to ferske eksemplarer sin nye bok Sporvekslingsmordet. Selv om 42-åringen nyter synet av omslaget som kommer rett fra trykkpressa, er han likevel forberedt på det uunngåelige.
– Det er alltid en eller annen feil i førsteutgaven. Men ettersom dette nok er min mest ambisiøse roman, har jeg gått ekstra mange strafferunder med korrektur og fakta.
Apropos strafferunder – det er et skimiljø som er bakteppe for Lahlums siste krimroman. Boka er den foreløpig siste i serien om Oslo-etterforskeren Kolbjørn «K2» Kristiansen og hans kloke medhjelper og nære venn Patricia Borchmann.
Selvfornyelse. Når det kommer til tematikk og bakteppe for handlingen i bøkene sine, blir Lahlum stadig mer eklektisk. Der han tidligere har iscenesatt mysterier i miljøer som radikale studentgrupper, nynazistnettverk, jazzscener og internasjonal toppolitikk, er det denne gangen Oslos langrennsmiljø i 1973 som er utgangspunktet.
– Som krimforfatter må man passe seg for å skrive de samme bøkene på nytt. Mange serieforfattere brenner seg nok på det. Jeg har en regel for meg selv om at jeg hver gang jeg skriver en roman må gjøre noe jeg ikke har gjort før.
I tillegg til å utfordre seg selv lar Lahlum ofte ett eller flere elementer i bøkene være inspirert av personer som står ham nær. I Sporvekslingsmordet er det skikarrieren til selveste Astrid Uhrenholdt Jacobsen – langrennsløper og gullmedaljevinner – som har inspirert miljøet handlingen utspiller seg i.
Snøskred-prosess. – Astrid er et multitalent av de sjeldne, sier Lahlum. Vennskapet mellom de to begynte på Facebook. Han sendte Jacobsen en støttehilsen på et tidspunkt hvor hun hadde hatt noen tilbakeslag i langrennssporet.
– Hun responderte raskt, og plutselig var vi venner.
Jacobsen leste korrektur på Lahlums forrige roman Haimennesket, og da Lahlum ikke hadde peiling på hva hans neste bok skulle handle om lot han seg inspirere av Jacobsens idrettskarriere, samt en roman av den islandske krimforfatteren Arnaldur Indriðason. Lahlum sammenligner det å utvikle en idé med et snøskred.
– Det er litt sånn at man står og dytter uten at det skjer så mye. Men plutselig begynner det å rase, og da faller detaljene på plass.
– Livet er for kort til at jeg gidder å skrive bøker som ingen leser.
Sporvekslingsmordet begynner med at en 17 år gammel jente ligger skutt i skisporet under Holmenkollstafetten. Mordofferet var adoptert og har før handlingen begynner forsøkt å finne ut hvem hennes biologiske foreldre er. I tillegg dukker en gammel gåte opp – i form av drapet på en ung kvinne under krigen.
Alt som foregår i skiløypa har Lahlum gått grundig gjennom med Jacobsen for å forsikre at det blir så troverdig som mulig.
– Astrid har vært rådgiver på alt fra språk og terminologi til det helt konkrete sportslige, som opplevelsen av å gå i skiløypa.
Rydder plass til feministisk Sherlock Holmes: Hans Olav Lahlum slipper til sin kvinnelige krim-heltinne i Norges første langrennskrim (Foto: Anne Valeur).
Tidsepoketyranniet. Lahlums serie om K2 og Patricia foregår i perioden 1968 til 1973. Som utdannet historiker har han alle forutsetninger for å fange fortiden på en troverdig måte. Likevel har han i arbeidet med å skildre tidsperioden merket at hendelser huskes svært ulikt, avhengig av hvem som opplevde dem.
– Enkelte sier de kjenner seg helt igjen i språket og i sosiale konvensjoner fra 1970-tallet, mens andre sier at de husker det jeg har skrevet, men påstår at min gjengivelse er helt virkelighetsfjern. Egentlig er det litt skummelt. Folk fester seg ved en klar oppfatning av hvordan det var før.
Lahlum mener det går et skille mellom den subjektive og individuelle hukommelsen – det som kan diskuteres, og objektive, mer udiskutable feil.
– Det er én ting hvis du skriver en roman og har med i handlingen en bil som ikke er oppfunnet ennå. Men det er noe annet med det individuelle, som når man egentlig begynte å bruke begrepet stresskoffert. Det er det liksom ikke noen fasit på. Man begynte nok å bruke ordet tidligere på vestkanten enn på Østkanten. En venn av meg som kommer fra bygde-Norge hevdet at de ikke har begynt å bruke det ennå.
Den individuelle hukommelsen har blitt Lahlums forsvar i møte med kritikk. Så lenge noe var tenkelig i tida, men ikke nødvendigvis var sånn i en spesifikk gate eller et spesifikt miljø, mener han at det passerer testen. Når det gjelder langrennssesongen i 1973 har han imidlertid tatt seg noen små friheter.
– Det var en veldig snøfattig vinter. Derfor har jeg fulgt et normalskjema for når skisesongen vanligvis begynner. Jeg selvfølgelig forberedt på at en eller annen langrennsløper fra 1970-tallet kommer og skal innvende at jeg gir feil beskrivelse av forholdene.
– Det er én ting hvis du skriver en roman og har med i handlingen en bil som ikke er oppfunnet ennå. Men det er noe annet med det individuelle, som når man egentlig begynte å bruke begrepet stresskoffert.
Feministisk Sherlock Holmes. Skisport er ikke den eneste idretten i Sporvekslingsmordet. Også sjakk – som Lahlum både spiller aktivt og dømmer i, har fått større plass i denne boken sammenlignet med de tidligere.
– Særlig Patricia tenker mer sjakk denne gangen. Hun bruker det aktivt i resonnementene sine.
Uten Patricia hadde K2 vært nokså sjanseløs i sin etterforskning. Den unge kvinnen, som sitter i rullestol og tilbringer livet sitt i biblioteket i sitt hjem, omgitt av tjenere, ligger bestandig foran K2 i jaken på løsningen av mysteriet. Lahlum kaller Patricia en slags feministisk Sherlock Holmes.
– Hun er en ordentlig nerd som er skarp, sosial introvert, og som har et sterkt behov for kontroll over tilværelsen. Det har alltid vært K2 som snakker, og som gjengir Patricia, men i
Sporvekslingsmordet får vi også høre hva Patricia tenker. Hun henvender seg i jeg-form til leseren, riktignok bare én gang i løpet av boka.
Når det gjelder likhetene mellom K2 og ham selv, mener Lahlum de er åpenbare. I likhet med Lahlum er K2 sosialt omgjengelig, og ikke så god til å se krysskoblinger.
– Men han gjør en del eventyrlige fysiske ting som jeg aldri kunne gjort, som å kjøre bil, for eksempel.
Uintendert kompliment. Er det drømmen om Riverton-pris, gode kritikker eller en indre, uforklarlig motivasjon som driver Lahlum til å skrive bøker? Sannsynligvis en kombinasjon, mener han selv. Størrelsen på leserskaren er utvilsomt også viktig.
– Livet er for kort til at jeg gidder å skrive bøker som ingen leser.
Et definitivt høydepunkt i Lahlums karriere var da Menneskefluene, den første romanen om K2 og Patricia, ble nominert til den britiske Petrona-prisen i 2015. Andre typer anerkjennelse som har betydd mye befinner seg i motsatt ende av skalaen, hva gjelder offentlighet.
– Jeg fikk en mail fra en ung gutt med dysleksi som fortalte at han hadde stotret seg gjennom boka mi og skrev at han gledet seg til neste. Sånne tilbakemeldinger er veldig rørende.
Når det gjelder anmeldelser leser Lahlum også kritiske anmeldelser med interesse, men ergrer seg over at noen av kritikerne bare synes han burde ha skrevet en annen type bok.
– Budskapet er ofte litt sånn «dette er en god klassisk krim, men jeg liker ikke klassisk krim». En anmelder skrev for eksempel at jeg var en gjenfødt Agatha Christie. For ham var det et skjellsord, men for meg er det motsatt. Jeg kan ikke tenke meg noe mer smigrende enn å bli sammenlignet med Agatha Christie.
Handel og Kontor og Virke (som er tre organisasjoner, ikke to) arrangerte møte om varehandelens vilkår og framtid under Arendalsuka, med HK-leder Sundnes og Virke-leder Hammer Madsen og Trond Giske (utt. jiske) og Henrik Asheim til å snakke om saken, og Cathrine Sandnes og meg som innledere og ordstyrere. I forkant virket det sannsynlig at HK ikke hadde bedt meg bare på grunn av min inngående kjennskap til varehandelen. Kanskje oppdragsgiverne regnet med at jeg også skulle levere noe moro for honoraret. Det ble nødvendig å finne på et humoristisk bidrag. Heldigvis hadde jeg allerede skrevet en sketsj med tematikk fra varehandelen, nemlig Batterisketsjen, som ble refusert fra revyen Orangutanga i 2015. Den eneste ulempen med Batterisketsjen er at den har to roller. Siden jeg ikke ville belemre Manifest-leder Sandnes med en revyrolle, ble det nødvendig at jeg spilte begge.
Jeg forsøkte å være morsom flere ganger under arrangementet, men det var sokketeatret som slo best an. Dette kommer jeg til å bruke en del tid på å fordøye, tolke og ta følgene av.
For øvrig: HK og Virke vil begge ha en formell godkjenning av kjedeskolene, og en egen stortingsmelding om varehandelen.
Sokkedukke. Studie.
BLOKKFLØYTE
Derimot fikk jeg fint lite bruk for blokkfløyta jeg hadde med, og som jeg lovet å blåse i hver gang noen sa «i forhold til». Det ble to blås på den første halve timen, inkludert en for korrekt bruk, og da virket det like greit å legge fløyta bort. Idéen fins fortsatt der til vederlagsfri bruk, dersom for eksempel Dagsnytt Atten-redaksjonen får lyst til å prøve.
LIKEVERD
En jeg jobber med beklaget seg over at han ikke har noen muslimske venner. Jeg minte ham på at han ikke har noen venner, og da ble han straks lettet.
AKSENT
Pokémon er satt sammen av «pocket» og «monster», men det forklarer ikke hvorfor det staves med aksent over e-en. Hvis den skal være betont, burde ordet uttales med samme betoning (og kanskje tonefall) som «bedervet», men det er det ingen som gjør. Folk uttaler det som «tidsfordriv».
SETT:
De tre semifinalene og finalen i hundre meter for menn. Vel verdt å stykke opp natta for. Men «semi» betyr halv, så tre semifinaler er kanskje, rent språklig, i meste laget.
Bilde: The Horizontal Man
Bildetekst: Krim i stabilt sideleie
Krim i stabilt sideleie.
LEST:
Helen Eustis: The Horizontal Man Amerikansk krim fra 1946, har blitt klassikererklært, om mord på eføybevokst campus. Sørstatsforfatteren Eudora Welty er sitert på forsida av min utgave, hun ble vettskremt av denne romanen, men 2016-lesere vil nok veksle mellom forundring og kjedsomhet. Mystikken må stadig vike for angivelig komiske opptrinn og lommepsykologi. Det fins en sentral kjærlighetshistorie mellom en attenårig kvinnelig student og en noen år eldre mannlig journalist. Han skal være sjarmerende frekk, men fremstår som småskummel og etisk hemmet. Skifte av synsvinkel fra kapittel til kapittel kunne ha vært en god idé, om ikke tre av figurene har omtrent de samme psykiske problemene. Avsløringen var trolig oppsiktsvekkende i 1946, men de sytti årene som er gått har gjort den lett å kjenne igjen på lang avstand.
Men Auden-sitatet boka har tatt tittelen fra er stilig:
Let us honour if we can The vertical man Though we value none But the horizontal one.
LEST, TEGNESERIER:
Eric Campbell: The Goon 4. Virtue and The Grim Consequences Thereof Mer av det samme. Like bra som sist uke. Det gjenstår å se hvor mye mer av det samme man trenger å lese. Særlig når man omsider er i gang med Ferrante.
