Det var ikke slik at mine foreldre sto i døråpningen til barnerommet mitt og kikket inn på meg da jeg var liten, og lo litt godmodig av hvordan jeg hadde sortert dukkene etter hårfarge og høyde, og Legoen etter farge. «Se, for et lite vidunder av et ordensmenneske!» Nei, det var ikke det de sa. Jeg tror heller at de kanskje trakk pusten et par ganger før de åpnet døra på gløtt, av frykt for å bli levende begravet av et ras av bokklubbøker, Playmomenn, kosebamser og Lego.

Hadde du fortalt noen av dem som levde sammen med meg eller rundt meg, at jeg skulle skrive bok om rydding, organisering og orden, ville de ikke trodd deg. Bortsett fra et par naboer og noen venninner. For selv om jeg var en stor rotekopp da jeg var liten, elsket jeg å rydde. Hos andre. Det skjedde når jeg var på besøk hos venninner, og spesielt når jeg satt barnevakt. Intetanende foreldre oppdaget at de hadde fått en total forvandling i seksjonen da de kom hjem. Jeg kan ikke huske at jeg fikk noen negativ reaksjon på det. Men de må da ha lurt litt på hva jeg egentlig holdt på med. Jeg tror kanskje jeg selv ville reagert litt i dag hvis mine barnevakter omorganiserte bokhylla mi. Jeg blir litt skamfull på egne vegne, men trøster meg med at jeg noen ganger også hadde satt ungene i sving på barnerommene. Det var sikkert mer populært.

Kaos på barnerommet.
Men på mitt eget barnerom var det altså kaos. K.A.O.S. Jeg hadde et eget talent for å rote til rommet på tre sekunder. Jeg elsket å leke. Hatet å rydde. Skjøv heller ting under sengen og dro sengeteppet ned til gulvet. Jeg visste jo uansett hvor alt var.

Jeg kan fremdeles kjenne igjen det lille, rotete barnet, som var mer opptatt av å utnytte døgnets våkne timer med lesing, leking og sykling, enn av å rydde opp etter seg. Jeg kan nemlig fremdeles rote veldig mye. Fordi det er morsommere ting å gjøre og viktigere ting å rekke enn å rydde. Jeg elsker arvede antikviteter med sjel og historier. Jeg digger alt som er tegnet og skrevet av barna mine. Jeg har et personlig forhold til bøker jeg har lest og levd meg inn i. Jeg elsker loppemarked, og jeg sluker skamløst tv-serier om folk som handler med kuponger og har kriselager, og serier som Syke samlere og Lagerkrigen.

Lavere toleranse for rot.
Men så har jeg altså med alderen fått litt lavere toleranse for rot. Ikke fordi jeg higer etter perfeksjon eller et plettfritt hjem, men fordi jeg verdsetter forenkling. Jeg fungerer bedre uten så mange ting rundt meg. Jeg får ikke konsentrert meg hvis det er rotete. Da blir det rotete i hodet mitt også. Jeg blir ikke effektiv, og jeg blir ikke i godt humør. Jeg blir stresset og sur. Timene renner ut mellom fingrene mine. Det føles som om jeg er en skjelven Supermann, og rot og utsettelser er min kryptonitt. Den eneste medisinen er orden og system. Og listebøker.

Akkurat det med lister blir nok ingen som kjenner meg, overrasket over. Jeg har alltid skrevet lister, dagbøker og vært glad i å planlegge i diverse kalenderbøker – fra Pusurdagboka og Studentalmanakken, til Filofax og A-plan. Da de ikke lenger fylte mine behov, gikk jeg over til egenproduserte listebøker. Jeg har blogget om rydding, listeskriving og organisering siden 2009.

Med utgangspunkt i de listebøkene og oppgavelistene som har fulgt meg i alle år, og med inspirasjon fra Bullet Journal-teknikken, har jeg i tillegg til Listelykke – en metodebok for alle som ønsker mer orden i hverdagen, laget Liste­lykke notatbok. I den får du ferdig tegnede lister for et helt år, og kanskje enda lenger. Her får du alt på ett sted – ønskelister, lister over julevask og vårrengjøring, over alle husets rom og mål for sparing, ferier, egenutvikling og husarbeid. Her kan ungene krysse av for sine plikter, og hele familien kan med hjelp fra boka komme til enighet om når og hvor ofte husarbeid skal utføres. I tillegg får du egne kalendersider og sider for ukemenyer og handlelister for hele året. Du kan konsentrere deg om å faktisk fylle inn oppgaver, stryke dem ut, skrive ned ting du må huske på, og ideer du har.

En liten øvelse mindfulness.
Det er en liten øvelse i mindfulness å få ned alle livets punkter i en og samme bok, og samtidig kunne pynte og fargelegge litt dersom du liker det. Utenlandske medier har plukket opp den voksende trenden med å strukturere livet gjennom listeskriving. Amerikanske Vouge kaller Bullet Journaling for «KonMari for løpske tanker» (min oversettelse). Jeg kunne ikke vært mer enig. Det å skrive ned oppgaver og tanker, fjerner stress.

Med tiden har heldigvis huset vårt og livet mitt fått sitt grunnsystem, som gjør at det ikke skal så mye til for å få ting på stell igjen når det flyter. Jeg har begynt å like å kvitte meg med ting, og jeg begynner å like det bedre enn å samle på greier. Nettopp slike systemer og smart organisering i hverdagen, der timene som blir til overs heller blir brukt på menneskene i livet mitt – er det jeg vil dele med andre i boka Listelykke.

Målet er å tilby en veiviser for deg som vil rydde opp, og leve bedre med færre saker og eiendeler og mindre rot. For deg som vil ha mindre å tenke på, mindre å glemme, bedre helse og færre bekymringer. For deg som ønsker å bli glad i huset ditt igjen, og som vil nå målene dine raskere og mer effektivt. Som ønsker å få med deg de andre i familien mot et felles mål om en mindre rotete hverdag.

I boka Listelykke får du verktøy og metoder som du kan velge mellom, alt etter hvor skoen trykker, og hvilke mål du har. Verken du eller jeg skal bruke hvert eneste tips i boka til enhver tid. Men det å vite om gode triks og smarte løsninger i det øyeblikket vi innser at vi har behov for dem, det er gull verdt.

Det finnes flere ryddemetoder.
Jeg tror det finnes flere ryddemetoder som fungerer for de aller fleste. Men jeg tror ikke det finnes én enkelt oppskrift som passer like godt for alle i hele verden. Til det er vi for forskjellige, og lever ulike liv. Min toleransegrense for rot er kanskje en helt annen enn din.

Noen av oss bor i magiske Japan. Andre bor i mer pragmatiske Norge. Noen bor på en gård med arvestykker som er samlet gjennom generasjoner, en annen bor på en knøttliten hybel. Noen har vokst opp uten så mye å rutte med, andre er mettet av ting.

Noen bor på et sted med bare to årstider, vi i Norge har minst fire og en halv. Vi pakker aldri vekk superundertøyet, for å si det sånn. Ikke alle, men ganske mange, har to komma tre barn som gjerne ruller seg i søle – først på skolen og deretter på SFO – og som både går langrenn, kjører slalåm og står på skøyter både med og uten hjul. Er det rart det blir mange ting i våre hjem?

Noen tåler mer av rot og visuelt støy enn andre. Men ganske mange er som meg, antagelig litt mer var for det – i ditt eget hjem. Hvordan det ser ut hos andre, legger du trolig ikke merke til. Det er når rotet angriper det miljøet du befinner deg i hver dag, at det kan bli overveldende.

Jeg leste en gang en dansk bok om rot, Farvel rod, hej frihed, der forfatter Lena Bentsen ba leserne forestille seg at de kunne høre sitt eget rot. At rotet lød som et orkester, der hver musiker spilte hver sin falske tone. Eller at radioen spilte 35 kanaler på en og samme tid.

Det er det rot gjør med oss. Vi kan ikke høre det, men vi kan absolutt merke det. Det gnager på underbevisstheten slik lyd gnager på trommehinnen vår, og det blir vi slitne av. Derfor får vi lyst til å rydde opp rundt oss.

Jeg håper du som har behov for det blir med på en god opprydding sammen med meg gjennom denne boka. Jeg lover at du kommer til å få puste litt mer med magen enn med øvre del av lungene etterpå, både fordi du har fått ryddet opp og fordi du bedre kommer til å takle det uunngåelige hverdagsrotet.

Innlegget Fra K.A.O.S til listelykke! dukket først opp på Forlagsliv.

– Det er komplisert, men strengt nødvendig, sier forfatteren om den post-psykotiske etterforskeren i hans nye krimroman Budbringeren.

På begynnelsen av 1980-tallet begynte UFO-turister, konspirasjonsteoretikere og forskere å valfarte til den lille bygda Hessdalen i Hedmark. De var alle ute etter det samme – å komme til bunns i hva de store lysende kulene som stadig ble observert på himmelen over den lille bygda egentlig var.

Store tidsspenn. Nesten 250 år tidligere står en prest på talerstolen i den lille fjellbygda Vingelen, 50 kilometer unna Hessdalen. Han skal preke til forsamlingen, men blir avbrutt av et mystisk likfunn på kirketrappen. En skikkelse – en deformert menneskekropp, ligger død ved kirkemuren.

I 2015 får det gamle likfunnet ny aktualitet, gjennom drapet på en østerriksk geolog i Hessdalen. De tre tidsperiodene kobles sammen når Kripos-etterforsker Skarphedin Olsen, tilfeldigvis i Hessdalen for å fiske og nyte en velfortjent ferie, ufrivillig blir trukket inn i saken.

Det er langt ifra tilfeldig at Gert Nygårdshaug har valgt seg Hessdalen som scene for sin nye krimroman Budbringeren. Stedet han selv er vokst opp, Tynset i Østerdalen, ligger bare 70 kilometer unna Hessdalen, og Nygårdshaug har bestandig vært fascinert av både lokalhistorie og av det at ingen etter 30 år har klart å finne ut nøyaktig hva som forårsaker lysene på himmelen. Selv om hovedpersonen i Budbringeren, Kripos-etterforsker Skarphedin Olsen, må bryne seg på både lysende kuler og alien-profetier, er Nygårdshaug klinkende klar på én ting:

– Budbringeren er ingen UFO-roman.

Nygårdshaug er en rasjonalist. Når han interesserer seg for Hessdalsfenomenet er det først og fremst fordi han er opptatt av astronomi. Bøkene han skriver er en anledning til å fordype seg i temaer han er opptatt av, og han bruker lang tid på å sette seg inn i sakskompleksene. Krim blir det først når spennende miljøer blir koblet sammen med Skarphedin Olsen og Fredric Drum.

– Jeg sender hovedpersonene mine til steder jeg selv har lyst til å dra. Bare for å se hva som skjer, sier Nygårdshaug.

Definisjonen på sammensatt. Det å sende fiktive karakterer inn i virkelige landskap er utvilsomt tiltalende. Ekstra interessant er det når karakteren det gjelder er en post-psykotisk, uberegnelig og temperamentsfull etterforsker som egentlig frykter seg selv og sitt eget hode mer enn han frykter mordere og forbrytere.

– Skarphedin er en fascinerende figur. Han er komplisert, men han har opplevd mye, og klart å komme seg gjennom det på en om enn noe spesiell måte, sier Nygårdshaug.

Les også:

5 krimromaner du bør få med deg i høst

Blod i skiløypa! Lahlum briljerer med Norges første langrennskrim

Her er bokhøstens beste romaner

Historien om det som må kunne kalles en av de mest sammensatte skikkelsene i norsk krim, er alt annet enn enkel. For det første står tiden stille i bøkene til Nygårdshaug. Ingen av karakterene blir eldre. Det skyldes at forfatteren da han startet på serien ikke bare bare hadde en idé om å skrive krimbøker, men også ville skrive om bevissthet og opplevelsen av tid.

– Det skal ikke skal ha noe å si hvilket nummer i serien man leser. Rødsonen , som er den siste boka i serien kan også leses som den første boka, og omvendt.

Jeg synes verden er så vanskelig nå at jeg må bruke det lille talentet jeg har til å skrive om større ting. Som politikk, økologi og klimamessige utfordringer. Jeg orker ikke å drive å grave rundt i navlelo.

 

Forvirrende med vilje. De som leser alle bøkene får likevel en tilleggsopplevelse. Noe av det spesielle med Nygårdshaugs krimserie er nemlig at den bytter hovedperson underveis. De fire første bøkene i serien handler om Fredric Drum, som er gourmetkokk. Men han blir skutt i bok nummer fem, og den som skyter ham er forvirrende nok Skarphedin Olsen.

– Leserne blir veldig forvirret på dette punktet. Hvorfor skyter jeg helten min?

Nygårdshaug erkjenner at det er komplisert, men han mener det er strengt nødvendig.

– Det som egentlig skjer er at Skarphedin Olsen har gått i en psykose, som har vart siden kona og datteren hans ble drept for fire år siden. Han har fortrengt det, og det viser det seg at Fredric Drum ikke egentlig er Fredric Drum, men Skarphedin Olsen som i fire år har levd som sin egen bestefar – hvis navn var Fredric Drum.

I bok nummer fem kommer Skarphedin Olsen seg ut av psykosen. Han skjønner at det han har opplevd i de fire første bøkene har vært forårsaket av hans mentale tilstand. Men det stopper ikke der. I bok fem leser han en omtale i Dagbladet, hvor det står at det har åpnet en ny restaurant på Frogner.

– Innehaveren av stedet heter Fredric Drum. Når Skarphedin Olsen leser dette tror han fremdeles at han er i psykosen.

Nygårdshaug ler.

– Det er innviklet, men det er moro. Når Skarphedin likevel våger seg til restauranten, treffer han det som viser seg å være en nevø. Det viser seg at Fredric Drum faktisk er i familie med Skarphedin Olsen. Hans oldefar var Skarphedin Olsens bestefar.

I Budbringeren er det Skarphedin Olsen som er hovedpersonen, og det er gjennom ham vi følger oppklaringen av det mystiske forskermordet, som viser seg å være alt annet enn tilfeldig.

Ikke først og fremst forfatter. Nygårdshaug står i hagen sin på Lier utenfor Oslo. Her hjemme tilbringer han mesteparten av tiden sin. Hagen er full av planter og trær man aldri har sett maken til. Dammen har han bygd selv, den munner ut i et fossefall. Når Nygårdshaug ikke betrakter seg selv som forfatter, skyldes det kanskje nettopp det at å skrive bøker for ham bare er en av flere hobbyer – på linje med gartnerarbeid. Han pleier lite kontakt med kolleger i bransjen.

– Forfatter er bare en drakt jeg ikler meg når jeg skal ut og fortelle om bøkene mine. Det er en rolle jeg spiller. Jeg må tjene penger for å kunne skrive om det jeg er interessert i .

Nygårdshaug har en enorm interesseflate, noe hans katalog gjenspeiler. Tema for bøkene hans spenner fra økologi, arkeologi og zoologi til religion og astronomi. Research-fasen er favorittstadiet hans i arbeidet med en ny bok. All forberedelse til nye prosjekter forgår helt fritt for skriving – han jobber i hodet, til hele historien er klar.

– I den fasen går jeg mye rundt i hagen og tenker. Da tror alle naboene mine at jeg bare er en sånn som har fri hele tiden.

Internasjonal bestselger. Det er den såkalte Mino-trilogien som Nygårdshaug er mest kjent for. Serien som består av Mengele Zoo, Himmelblomsttreets muligheter og Afrodites basseng har blitt internasjonale bestselger. Særlig franskmennene har kastet seg over bøkene om den lille sommerfuglfangeren som vokser opp i en landsbyjungel i Latin-Amerikas regnskog, og som tar opp temaer knyttet til miljøvern, nord-sør-konflikt og imperialisme.

Noe av det største som har hendt Nygårdshaug var da Mengele Zoo ble oversatt til fransk, og  fikk en helside i den franske avisen Le Monde.

– Det kom en busslast med franske journalister hit for å besøke meg. Meg, en mann som ikke betrakter seg som forfatter engang.

Som forfatter føler han ikke egentlig at han har utviklet meg så mye.

– Men jeg har fastholdt mine prinsipper, som det å ikke skrive om kjønnslivet på Hamar.

Kjønnslivet på Hamar?

– Ja, den typen navlebeskuende litteratur man ser mye av i dag. Naboens perversiteter, kjærlighet og nyforelskelse. Det holder jeg meg unna. Jeg synes verden er så vanskelig nå at jeg må bruke det lille talentet jeg har til å skrive om større ting. Som politikk, økologi og klimamessige utfordringer. Jeg orker ikke å drive å grave rundt i navlelo. Det nytter ikke å gå på skrivekurs og sitte i vinduskarmen og skrive pene ord og korte setninger. Da ender man opp med sånne bøker som Calendar Girl (Cappelen Damm-bestselger, journ.anm.).

Kan dette tolkes som et råd til unge forfattere?

– Ja, løft deg ut i verden. Se på kloden. Bruk din energi og din skrivekapasitet til å skrive noe som gjør at barna dine sier «han gjorde sitt beste for kloden og verden og menneskene».

Innlegget Derfor skyter Gert Nygårdshaug helten sin dukket først opp på Forlagsliv.

I en hektisk hverdag blir ofte middagen offer for tidsklemma. Vi spiser stadig sjeldnere middag sammen med hele familien, rett og slett fordi det er så mye som skjer i timene etter jobb og skole – og når vi først spiser sammen er det gjerne en ferdigmiddag for å spare tid.

Årsaken til det er ofte at vi gjør planleggingen i bilen på vei hjem fra jobb.

Med kokeboka mi Adams Mat ønsker jeg å hjelpe norske familier til å planlegge bedre. Jeg har satt opp 15 ukesmenyer som gir varierte middager fra mandag til fredag, og jeg har til og med laget handlelisten ferdig for deg. Da kan du i ro og mak gjøre alle innkjøpene på én gang, og slippe planleggingen når magen rumler og barna skriker i baksetet.

Dessuten har jeg satt opp rettene slik at kjøleskapet ditt er tomt når den siste middagen er laget. For meg er det viktig å redusere matsvinnet, og Adams Mat er et lite bidrag til det, og en håndsrekning til deg som vil ta middagen tilbake.

Som en liten sniktitt på oppskriftene i boka vil jeg dele denne oppskriften med deg. Det er en smaksrik middagsrett med kombinasjon av chorizo og torsk. Selv om det høres fancy ut, er retten ganske rask og enkel å tilberede – noe som jeg har lagt veldig vekt på når jeg har laget oppskriftene til boka.

Chorizokremet torsk med tomat, pasta og brokkoli
4 porsjoner

500–600 g torskefilet
3 dl vann
Ca. 200–250 g chorizo
1 rødløk
2 hvitløksfedd
2 plommetomater
1 brokkoli
1 pakke pappardelle (eventuelt tagliatelle)
½ beger crème fraîche
1 ss paprikapulver
4 ss revet parmesan
2 egg
solsikkeolje
salt
pepper

1. Sett vannet til koking med et par klyper salt.
2. Skjær chorizoen i terninger på cirka 1 x 1 cm.
3. Finhakk rødløk, hvitløk og plommetomater. Del brokkolien i små buketter.
4. Kok pappardelle i vannet fra punkt 1 i 6–8 minutter. Kok brokkolibukettene sammen med pastaen de siste 3 minuttene av koketiden til pastaen.
5. Skjær torsken i små terninger.
6. Stek chorizoen i en stekepanne på høy varme med litt solsikkeolje til den begynner å bli gyllen. Ha så i grønnsakene og torsken og stek videre i 3–5 minutter. Smak til med salt og pepper.
7. Bland sammen crème fraîche, litt salt, pepper, paprikapulver, revet parmesan og eggeplommene fra eggene.
8. Sil vannet av pappardellen. Vend inn chorizoen og resten av ingrediensene. Smak til med salt og pepper.

Les mer og kjøp boka på cappelendamm.no

Innlegget Ta middagen tilbake! dukket først opp på Forlagsliv.

Det var i en klasse på en videregående skole at en av jentene rakte forsiktig opp hånden og spurte:
– Er du homofil, Tor Fretheim?
– Ja, svarte jeg.
– Nå fikk jeg sjokk, sa hun og så på meg med store øyne.
– Hvorfor fikk du sjokk? måtte jeg vite.
– Kan de bli så gamle, sa hun.
Jo da, jeg kunne love henne at så gamle kan vi bli. Og til og med enda eldre. Vi blir aldri for gamle til å være homser. Heldigvis går det ikke over med alderen.
Men jeg er ikke eldre enn at jeg enda en gang kaster meg rett ut i det og skriver en ny ungdomsroman: Leons hemmelighet.

Det forundrer meg hvorfor det er skrevet så få romaner for ungdom om å erkjenne sin egen homofili.

Jeg trenger ikke mer enn én hånd hvis jeg skal telle titler siden jeg skrev Kysset som fikk snøen til å smelte helt på begynnelsen av 1990-tallet. Den er nok den mest leste av alle bøkene mine, tror jeg. Den leses ennå.

Jeg har en liten mistanke om at det er den boken min som er mest stjålet fra bibliotekene. Det er ikke alle som våger å legge den åpenlyst på skranken. Da er det enklere å si at ”jeg låner den for noen andre”.

Når jeg nå som en skikkelig moden mann, for ikke å si ”gammal-homse”, enda en gang har tatt sjansen på å skrive en bok for ungdom, henter jeg fram mer enn mange ganger før erfaringer fra eget liv, gode som vonde. Like mye dikter jeg videre på det som mange elever har fortalt om seg selv – eller om ”andre” som de vet om.
Og jeg har møtt mange elever, på ungdomsskoler og videregående. Jeg overdriver ikke, et par titalls tusen elever må det være. Så gammel er jeg blitt at jeg har rukket det.
Jeg har valgt å kalle den nye boken min Leons hemmelighet.

”Jeg-personen” Leon er 16 år. En vakker dag i en mørk kinosal treffer han jevngamle Bendik. Leon innser at det er gutter som han kommer til å bli forelsket i.
Hvis det er Gud som har skapt meg sånn, har han visst det hele tiden, tenker Leon, og ber om at det går an å glemme det. I alle fall vil han holde på det som en hemmelighet.
Men det er ikke lett å lyve. Like vanskelig som det er å fortelle sannheten om hvem vi er.

Det er ikke mange som kan hoppe rett inn i Gay Parade, slå armer og ben ut, vifte med regnbueflagget og rope til all verden: Det er her jeg hører hjemme.

Innlegget – Er du homofil, Tor Fretheim? dukket først opp på Forlagsliv.

Lars Saabye Christensen og Johan Harstad har begge skrevet store romaner – både i faktisk og overført betydning – med handling i aksen mellom Norge og USA. Lars Saabye Christensens Magnet og Johan Harstads Max, Mischa og tetoffensiven. På Litteraturfestivalen på Lillehammer i mai 2016 ledet forlegger og forfatter John Erik Riley en samtale med de to om akkurat disse to romanene.
Vi ville gjerne gi disse tre anledning til å fortsette og utvide denne samtalen, og inviterte dem inn i studio for å ta opp tråden. I denne episoden av Bokprat hører dere forfatterne i samtale om bøkene, USA, kunsten, foto, litteraturen og en hel del annet.

Om Magnet:
Magnet er fortellingen om det umake paret Jokum og Synne. De møter hverandre på Sogn Studentby i Oslo på syttitallet, og vi følger dem videre til San Francisco, hvor Jokum etablerer seg som fotograf og Synne som hans kurator.

Brageprisjuryens uttalelse i forbindelse med at Magnet ble tildelt Brageprisen i klassen for skjønnlitteratur i 2015: 
«Med Magnet leverer Lars Saabye Christensen en typisk Lars Saabye Christensen-roman, men samtidig også ikke. Her er et oppkomme av ideer, dette er skriveglede og alvor. Det som starter som en oppvekstroman og en kjærlighetshistorie, endrer snart form og blir en velskrevet murstein full av referanser og samfunnskritikk. Med en forkjærlighet for pussige hovedpersoner med sjarmerende navn, tar forfatteren oss med inn i annen verden. Temaene er seriøse, men allikevel er det noe komisk i alvoret, både i formuleringer og observasjoner. Her er tunge temaer og lett språk, og dialoger som på mesterlig vis lar personene tre frem for leseren gjennom samtalene de fører. Saabye Christensen peker på tidstypiske elementer, alt deilig gjenkjennbart. Samtidig gir forfatteren god plass til refleksjon. Hovedpersonen går på akkord med det han vil på grunn av kjærligheten, men hvilke konsekvenser har det for et menneske i det lange løp?»

«Gjennomarbeidet, velkomponert, velskrevet, velopplagt. Gled dere.»
Guri Hjeltnes, VG

Om Max, Mischa og tetoffensiven: 
Max Hansen er søvnløs i Midtvesten. Han er teaterinstruktør på turné tvers gjennom USA. Det kan være at han har blitt amerikaner. Han har ikke vært hjemme på over tjue år.Helst skulle han aldri forlatt stedet han ble født, en forstad til Stavanger hvor man fikk bråke så mye man orket mens fedrene var ute på plattformene i Nordsjøen og hvor stillheten la seg tung over husene når de kom tilbake. Men ingen får det de ønsker seg.

Max, Mischa & Tetoffensiven er en roman om anvendeligheten av vietnamesisk geriljateknikk i dagliglivet, om de som har vært i krig og de som demonstrerte mot dem; om hyperrealistiske malerier av vaskemaskiner og jenter som ligner på Shelley Duvall; om solen ute på Fire Island og en ettertraktet arbeidskopi av Apocalypse Now. Men mer enn noe er det en roman om spørsmålet enhver som har reist hjemmefra før eller siden må stille seg: Hvor lenge kan man egentlig være borte før det er for sent å dra hjem?

«strutter av fortellerglede, skarpe refleksjoner og dyp menneskekunnskap…»
Arne Hugo Stølan, VG

Innlegget Bokprat med Lars Saabye Christensen og Johan Harstad dukket først opp på Forlagsliv.

”Hun kom alltid når jeg plystret.
Hun var glad for å se meg.
Man kunne se det på halen
som gikk frem og tilbake
Sånn er det med hunder.
Tella viste det med halen og kroppen som hoppet og ristet.
Jeg viste det med munnen, og med øynene og kroppen.
Tella var hunden til Eivor.”

Tenk å ha en venn som alltid er der, som løper ute selv og bare du plystrer så kommer hun, en venn som alltid er glad for å se deg.

En venn som også viser når hun er redd, som når Anna og Tella kommer til skogkanten, dypt inne i skogen, og det er noe som Tella syns er farlig, da er det bare å løpe helt hjem igjen.
Pels- Nielsen er også venn med Tella, det er helt ok at Tella har flere venner.
Spesielt Pels-Nielsen som er så trist, så trist etter at kona døde.

Så kommer ikke Tella mer, hun kommer aldri når Anna plystrer.
Det som har skjedd er så trist at Anna gråter med øynene og munnen og hele kroppen, kroppen hopper og rister.

I min gate, Staffligatan i Ängelholm, der jeg vokste opp, bodde også dachsen Jill.
Bare jeg plystret, så kom Jill, alltid like glad.

Naboen over gata het Nilsson, de eide en pels-butikk i byen.
Jeg var egentlig litt sur på dem fordi de solgte pels, med tanke på at pelsene en gang hadde vært små, søte dyr. Men fru Nilsson smilte alltid til meg da jeg var ute på gaten og lekte, hun var hyggelig og det med å være sur ble borte. Det var naboen til Nilsson som eide Jill, som ga hunden frihet til sine egne eventyr ute i nabolaget.

Etter at kona døde, tok Jill mer kontakt med herr Nilsson, som om hunden skjønte at han i sin store sorg trengte det.
Hver dag ventet Jill på ham i innkjørselen, og logret ivrig med halen da han ankom.

Så skjedde det en dag at herr Nilsson ikke fulgte helt med da han rygget opp innkjørselen, og kjørte over Jill som hadde sovnet i solen.

Å miste et dyr er en egen sorg. Den ordløse nærheten til et dyr, tryggheten av et dyr rundt deg. Et dyr som ikke kommer lenger når du plystrer, en egen tomhet.

Jeg husker hvordan jeg, selv om jeg ikke ville det, så på den røde flekken i Nilssons innkjørsel. Den flekken var selve døden, sorgen, noe som plutselig bare var der, som ikke gikk an å ta bort, som lyste rødt. Jeg husker hvordan flekken ble mørkere og mørkere, til slutt sort, grå og så borte. Sånn som min egen sorg – den ble borte med flekken og tilbake var bildet av Jill med den logrende halen.

Men for herr Nilsson ble ikke sorgen borte, for ham var flekken fortsatt sort.
Sånn er det med sorgen når den treffer oss, noen får det ut med en gang, for andre tar det tid.

”Eivor gråter, det har jeg sett.
Pels-Nielsen gråter inne i seg.
Han er nok tristest.»

Dette må Anna i Plystre på Tella gjøre noe med. Det er jo så mye man kan bli mindre trist av.
Som å drikke jordbærsaft.

Plystre på Tella er en bok om sorg, hvor forskjellig sorgen kan være, men enda mer en bok om trøst og om hvordan vi kan se hverandre i den trøsten og gå videre.

Innlegget Anna Fiske: Plystre på Tella dukket først opp på Forlagsliv.

GUBBE
Skrev syrlig i Dagbladet og ble kalt gubbe på Twitter. Den nye definisjonen: En som er skeptisk til Pokémon Go i historieundervisningen.
Verden må unne ungdommen å kalle gamle menn for gubber. Å være ung innebærer å forstå ting som gamle mennesker ikke forstår.

I helga leste jeg, husker ikke hvor, noe sånt som dette: «Det eneste sikre ved alderdommen er at du kommer til å være gammel i en annen verden enn den du vokste opp i. Det vil være en verden hvor du ikke lenger forstår reglene, hvor du føler deg fremmed.» Dette kan utsettes, det kan dempes, men det skjer og det blir mer av det.
Så får man, som gubbe, bare innse dette: Skillelinjene går ikke der du trodde. En gubbe er ikke, som du har ment, en som går med hjernen bakfram. Grensen mellom ungdommelighet og avfeldighet går ved synet på Pokémon Go i skoleverket.

SVIKTENDE SPONS
Litt skuffet. Fotballfrue får femti tusen for å anbefale en bok, og her driver andre og anbefaler ting gratis. Hvis noen vil gi meg penger for å skrive positivt om ting jeg ellers ikke ville nevnt, er det bare å ta kontakt. Men det bør være femsifret.

SKAKK MUSIKK
Hvis du liker skakk musikk: Stuart Maconie’s Freak Zone

OVERKREDITERT
Riksteatret har lagt fram sesongprogrammet, inkludert Kollaps i kulissene, med Hege Schøyen, Ingar Helge Gimle, Jan Martin Johnsen, Bartek Kaminski og andre morsomme skuespillere. VG tok litt hardt i: Jeg har ikke skrevet dette, bare oversatt. Og gleder meg til å se det.

QUIZ
Den uavhengige bokhandelen – de fins fortsatt! – Sagene Bok og Papir arrangerer Sagene Litteraturfestival 2.-3. september. På programmet står – blant mye annet – litteraturquiz fredag 2. september kl 19. Skulle gjerne stilt med lag, men dessverre er det jeg som spør. Det kan godt hende at det fortsatt er plasser igjen.

SETT:

Whatever happened to Baby Jane? (dvd)
Rosemary’s Baby (dvd)
Exorsisten (dvd)
De tre største amerikanske skrekkfilmene mellom Psycho og Halloween. Alle handler om hvite amerikanere med god råd. (Unntatt skikkelsen Baby Jane, som er redd for å miste de faste bidragene fra søsteren). I alle er familien i fare, tilliten mellom slektninger blir borte. Og merkelig nok: I hver husholdning fins minst en skuespiller, tidligere eller nåværende. Ondskapen kommer medfødt, fra flaska eller fra Satan, men manifesterer seg i alle filmene som en i familien. Ikke, som så ofte ellers i sjangeren, i form av Den Fremmede som vil inn. Det første er jo skumlere, når du ikke vet om du kan stole på dem som står deg nær.

Hellzapoppin’ (dvd)
Djevler her også, de første minuttene, før herskapshus-settingen overtar og Olsen & Johnson tuller seg gjennom denne kinoversjonen av en Broadwaysuksess. Hektisk, meta, fortsatt morsomt. Folk snakker til kamera, skuespillerne havner i en annen film og snakker hardt til kinomaskinisten. Som Brødrene Marx, tydelig inspirert av dem, men sprøere. Tex Avery-sprøtt.

Hellzapoppin’ inneholder også tidenes beste Lindy Hop-scene, der det svarte danseensemblet Whitey’s Lindy Hoppers tar helt av. Etter at flyttekara fikk øye på instrumenter og bare måtte spille. For dette var den gangen svarte folk ikke fikk gjøre annet på film enn å sperre opp øynene og danse.

Ole Olsen (1892–1963) hadde norsk far og var døpt John Sigvard. Han må ha tatt kunstnernavnet Ole for å fremstå som mer eksotisk.

Training Day (tv)
LA, snuskete politi, dop og skyting. Med Denzel og Hawke. Og en del andre menn. Består ikke Bechdel-testen. Og det ergrer meg at filmer jeg har tatt opp fra tv har så mye skarpere bilde enn dvd-er.

A Touch of Cloth (dvd)
Engelsk TV tar en Naked Gun på bekostning av krimsjangeren de siste tjue åra. Vitsetett med solid treffprosent, i den første av tre. En av forfatterne er Charlie Brooker, han som fant opp parodien på TV-program som går ut på å forklare hvordan TV-program virker.

The Lobster (kino)
Det ligner vår verden, men reglene er annerledes. Enslige mennesker blir sendt til Hotellet og får 45 dager på seg til å finne en kjæreste. De som mislykkes, straffes med å gjøres om til et dyr, men de velger selv hvilket. (Alt dette er i traileren.) Denne filmen er muligens en kritikk av tosomhetens store betydning i vår kultur og troen på at kjærester må være like, men fortellingen er større enn som så. Vakkert, morsomt, vemmelig. Regissør Yorgos Lanthimos har også laget den like svimlende annerledes Dogtooth (Κυνόδοντας), som man bør vite minst mulig om før man ser.

LEST:

Erik Fosnes Hansen: Løvekvinnen
Bråleste denne for å ha vært gjennom boka før jeg ser filmen. EFH skriver om tidlig nittenhundretall som om han har vært der selv, får språket til å danse og lager poesi av det som hos andre forfattere blir påtrengende synlig research. Morse, salmesang, jernbanedrift, taskenspillere og en historie som griper. Og som etter 413 sider føles som begynnelsen på noe mye lengre. Muligens en god ting: At man vil ha mer.

Innlegget Også jeg som trodde at en gubbe er en som går med hjernen bakfram dukket først opp på Forlagsliv.

Aldri før har du vel lest en krim der åpningen er et mord på en av skiløperne i en stafett i Holmenkollen? I dag kom den første anmeldelsen av Hans Olav Lahlums nye krim Sporvekslingsmordet, og det var en sekser.

I forgårs arrangerte Hans Olav Lahlum en stor fest for å lansere det som kanskje er verdens første langrennskrim og som utvilsomt er verdens første langrennsstafett-krim Sporvekslingsmordet. Kanskje er det Hans Olav Lahlums nye konsulent verdensmester Astrid Uhrenholdt Jacobsen som har inspirert ham til å skrive en langrenns-krim. I alle fall er åpningen av det overraskende og spektakulære slaget: Den 13. januar 1973 blir stortalentet Ingeborg Hole Samuelsen skutt under siste-etappen i en skistafett i Holmenkollen. Jo mer politietterforsker K2 graver under den tilsynelatende udramatiske overflaten i livet til den drepte ungjenta, desto flere dramatisk hendelser finner han frem til. Drapsofferet var adoptert og levde alene med adoptivmoren i en temmelig kjølig atmosfære. Ingeborg tålte ikke morens nye kjæreste, dessuten lette hun intenst etter sannheten om sitt opphav. Etterforskningen av drapet på skiløperen Ingeborg i 1973, veves sammen både med et uoppklart drap fra Oslo anno 1941 og et uoppklart forsvinningsmysterium fra Østfold 1956.

Knute på tråden
Lahlums etterforsker kalles K2. Også denne gangen får han hjelp av Patricia – mesterhjernen og kjæresten, men forholdet til henne er mer komplisert enn tidligere. Det skyldes bl.a. at K2s sjef mistenker at K2 har noe ureglementert knyttet til Patricia. Dessuten opplever K2 en stadig sterkere tiltrekning til en hjelpsom ung bibliotekar han møter gjennom etterforskningen…

Den første anmeldelsen – en sekser
Både for forlag og forfatter er det alltid spennende med den første anmeldelsen. Så da Tvedestrandsposten i går var først ute og ga Sporvekslingsmordet en sekser, jublet både vi og Lahlum. Svein Gjeruldsen skrev: «Sporveklingsmordet er så langt hans beste krimroman. Selv en som ikke elsker krimlitteratur vil ha stor glede av å lese boken.»

En lanseringsfestival
I forgårs arrangerte Hans Olav Lahlum en fantastisk fest for sine lesere her på forlaget. I Lahlums ånd var det ingen enkel fest, men nærmest en festival med ni programposter med forfattere og kjendiser som hyllet Lahlum og Sporvekslingsmordet. Foran en fullsatt sal begynte det hele med et musikkinnslag av og med Guro von Germeten, så leste Hans Olav Lahlum fra åpningen av boken, før Anne Fløtaker forsøkte å forklare «Hvordan man overlever som Lahlums forlagsredaktør. Jan Kløvstad fra Bokbyen fortalte om Lahlums egen krimfestival, og Knut Nærum hyllet Lahlum med å lese morsomme og groteske krimdikt. Så kom det en verdensmester på banen: Astrid Uhrenholdt Jacobsen er som nevnt en av Lahlums rådgivere på manuset, og hun ble intervjuet om dette sammen med Lahlum av Tom Egeland. Kveldens kanskje friskeste innslag kom da tidligere statsråd og KrF-leder Valgerd Svarstad Haugland forklarte hvorfor hun er så glad i Lahlums krim under tittelen «Krim tilpasset KrF-ere». Krimforfatter Thomas Enger overrasket Lahlum med å avslutte sitt innslag med en nykomponert låt inspirert av mordofferet i boken: «Ingerborg’s Theme», og til slutt avsluttet krimforfatter og psykiater Torkil Damhaug festen med en interessant analyse av person-relasjonene i Sporvekslingsmordet.

Agatha er død, men Lahlum lever
Under Krimfestivalen i vinter traff jeg en gammel dame og krimleser, som mente krim ikke var så gøy lenger etter at Agatha Christie var død. Jeg sa den gang og sier til alle klassisk krimelskere nå: Ja, Agatha er død, men fortvil ikke for vi har Lahlum.

Med Sporvekslingsmordet har Hans Olav Lahlum igjen klart kunststykke å skrive en mesterlig klassisk krim.

Innlegget Verdens første langrennskrim dukket først opp på Forlagsliv.

Dette er årstiden da høstlistene dingler over oss som gigantiske pinjataer og bøkene strøs utover landet som var det godteri. Forlagene inviterer til fest og feirer seg selv med glitter og glamour. Bokbransjen er kanskje i endring, men det er ennå champagne igjen.

16. august arrangerte Cappelen Damm sin høstfest. Det er mye å feire, mer enn 1500 titler! Det er jo helt vilt, og nesten ikke til å tro. Men det er helt sant. Med tanke på at ett forlag kan produsere så mange titler, skjønner man at man som forfatter ikke er så veldig unik og at hele bokhøsten er en storslagen kamp om oppmerksomheten. I år har jeg selv bok, tittelen er Verden leker gjemsel og den sendes i trykken i disse dager. Klart jeg måtte til Oslo og feire.

Slike forlagsfester er en glimrende anledning å møte de flinke folka i forlaget, forfatterkolleger, journalister og bokhandlere. Fest skal jo være gøy. Det er selve essensen. Men av og til kan det bli mer slit enn moro. Mingling, småprat, smil og latter kan være en utfordring, særlig når såpass mange ukjente er presset sammen på såpass liten plass. Det er ikke alltid like lett å passe inn og finne de rette ordene. Det kan fort skje at en forventningsfull forfatter som har forvillet seg ut av sitt selvpålagte eksil i en forblåst fiskerlandsby på Vestlandet blir fullstendig overveldet og mister munn og mæle konfrontert med tigerstadens litterære elite.

For et par år siden kvinnet jeg meg opp og reiste på høstfesten. Jeg hadde en plan om å komme meg opp og frem og vise ansikt. Jeg reiste ens ærend fra Haugesund til Oslo for å bedrive skamløs selvpromotering og forhåpentligvis komme ut av rurale hengemyra og inn i det bankende litterære hjertet. Det var i alle fall tanken. Jeg ankom festen pyntet og preppet etter alle kunstens regler. Stort smil, rett i ryggen, latteren på lur, glimt i øyet. Eller var det angst i blikket?

Halv syv startet festlighetene, folk overalt, snakkende, smilende, hilsende. Så mange ukjente. Allerede klokken halv åtte hadde jeg mistet munn og mæle, klokken åtte var jeg på vei tilbake til hotellet. Jeg passet liksom ikke inn, klarte ikke å holde en samtale gående i mer enn noen minutter. Maks. Flakkende blikk og ryggen mot veggen. Ambisjonene stod helt klart ikke i stil med prestasjonene. Det sosiale mageplasket var et faktum. Ikke akkurat dronningen av småprat, der altså! En lykke var det jo at ingen la merke til at jeg verken kom eller gikk, så fikk jeg være alene med skammen på hotellrommet.

I år gikk det bedre. Mye bedre. Jeg hadde ingen plan, ingen annen agenda enn å kose meg og møte hyggelige forfattere og forlagsfolk, høre hva de hadde å si.  Vinen fløt fritt, kvelden var fløyelsmyk og stemningen god. Kan det bli bedre? Nå kan bokhøsten bare begynne. Bring it on!

Hvis du har lyst å lese Verden leker gjemsel, kan du forhåndsbestille den her.

Innlegget Ikke akkurat dronningen av småprat dukket først opp på Forlagsliv.

I år er det ti år siden vi kunne glede oss over Erik Fosnes Hansens store, fabulerende Løvekvinnen som ble hyllet av både lesere og kritikere, og ikke minst bokhandlere, som kronet den med Bokhandlerprisen. 26. august i år settes filmatiseringen av Løvekvinnen opp på norske kinoer. En stor filmproduksjon i regi av Vibeke Idsøe. Den britiske forfatteren Diane Setterfield har lest romanen på nytt og deler her sine refleksjoner rundt hvordan den preger henne som leser. Her kan du lese hennes etterord til nyutgivelsen i sin helhet.

På engelsk har vi uttrykket Two’s company, three’s a crowd [Tre er én for mye], og da jeg ble bedt om å skrive denne teksten til den nye utgaven av Erik Fosnes Hansens Løvekvinnen, ble jeg minnet på det. Å lese er et intimt møte mellom to sinn, leserens og forfatterens, og enhver tredjepart må vokte seg vel for å trenge seg på forrangen det forholdet har. Forlaget mente at dette lille essayet ikke skulle være en innledning, og det er jeg helt enig i. Hvem vil vel tre inn i en bok gjennom en lobby som er tegnet av en annen enn den opprinnelige arkitekten? Så vi ble enige om et etterord. Det er bedre. Men samtidig er avslutninger like krevende å manøvrere seg gjennom som begynnelser, og et etterord er plassert på et meget kritisk punkt – punktet der forfatterens påvirkningskraft tar slutt og leseren overtar historien. Eller er det historien som overtar leseren? Det er uansett ikke en prosess man burde blande seg inn i med lett hjerte. Som forfatter av dette tillegget, må jeg aller først erkjenne at det passer dårlig at en utenforstående, en fremmed, kommer brasende inn med sine egne høylytte ord.

Hjertet som slo fortere, lungenes dirrende utvidelse, en nummenhet i fingertuppene.

Jeg husker den første gangen jeg leste Fosnes Hansen. Boken var Beretninger om beskyttelse. (Den er forresten gjort med vilje, denne – foreløpige – unnvikelsen av selve Løvekvinnen. Vi er bare et par hundre ord unna dypdykket i den bokens verden – det er for tidlig å snakke om den.) Jeg husker hvordan det var å nå slutten av denne tidligere boken. Hjertet som slo fortere, lungenes dirrende utvidelse, en nummenhet i fingertuppene. Gjenkjennelsen av en sjelden og dyp glede: dette var en av de spesielle bøkene, av en av de spesielle forfatterne. I en heldig periode vil du kanskje kunne snuble over en slik leseopplevelse en gang hvert andre eller tredje år, andre ganger kan du kanskje lese i et halvt tiår uten å finne noe som kan måle seg med den. Fortapelsen var så kraftig at å lese den ferdig var som å gjenvinne bevisstheten etter å ha ligget i koma. Eller var det som å bryte overflaten etter et dypvannsdykk? Det er noe der – nødvendigheten av å stige varsomt opp, langsomt, for å gi blodkarene tid til å tilpasse seg trykkforandringen. Visse bøker – de spesielle, Fosnes Hansens – tar oss med på ferder som er så lange, så dype, at vi vender tilbake til oss selv med en underlig følelse, en følelse som det (hvis vi er kloke) ikke haster å kvitte seg med. I løpet av den korte stunden fra vi leser de siste ordene i en bok til det neste vi gjør, skjer det viktige ting. De skjer bedre hvis de får litt tid på seg, og når det gjelder Erik Fosnes Hansens bøker er det verdt å ta seg den tiden, fordi bøkene hans kan forandre oss på måter som er dype – og dypt velgjørende.

Den dagen jeg leste ferdig Beretninger om beskyttelse, var det en annen person sammen med meg i rommet. Jeg satt helt, helt stille og pustet rolig, for å unngå å tiltrekke meg oppmerksomhet. Hva hvis han sa noe og brøt fortryllelsen? Beretninger om beskyttelse og jeg befant oss i en sammensatt omfavnelse jeg måtte bevege meg langsomt ut av, meget forsiktig og helt for meg selv. Jeg kikket ut av vinduet, på havet, og lot boken få overta tankene mine. Før prosessen var fullført, løftet han som var der blikket, og på plasseringen av tommelen min i boken, det øre uttrykket i ansiktet mitt, så han at jeg ikke leste. Han åpnet munnen for å si noe, og jeg løftet hånden til en advarsel: Ikke … sa hånden. Han adlød. Tausheten ble bevart i flere titalls minutter til, og boken fikk anledning til å fullføre den helt avgjørende fasen av arbeidet i meg.

(…)

Løvekvinnen er et aldeles praktfullt virvar av en bok. Åpningssidenes svimlende moderne fragmenteringer avløses av en scene der den gravide Ruth, som er på vei hjem fra korøvelse, stanser for å se på Store bjørn på nattehimmelen. Den er skrevet med den sorten utvendig sikkerhet og indre stål som man finner i klassiske romaner fra tidligere århundrer. Helt fra begynnelsen er dette altså en roman som er i konstant forandring og forvandling. Den berettes i forskjellig tid – fortellerstemmen beveger seg fra tredje til første person og tilbake, tonen er i det ene øyeblikket øm, hånlig i det neste, for så å bli abstrakt og filosofisk, og kapitler kan være så korte som bare noen få linjer eller også veldig lange. Dessuten gir romanen plass til, og fortelles gjennom, bibelfortellinger, vitenskapelige artikler, mytologiske historier, brev, dagbøker, dikt, sanger, plakater – og en lærebok i telegrafi. Til tross for alt dette mangfoldet sitter man igjen med et inntrykk av en overveldende direkte og lineær fortelling, en fortelling som griper tak oss i det øyeblikk den enestående Eva blir født, og som river oss med seg ved hjelp av den aller beste sorten tradisjonell og utradisjonell historiefortelling. Faktisk er rekkverket som gjør at vi holder balansen i denne fortellingens stadig skiftende landskap det samme som drar oss så uimotståelig gjennom sidene. Det er et enkelt spørsmål: Hvordan skal det gå med Eva?

Verden inni boken stiller et annet spørsmål: Hva er Eva? Tittelen gir et svar. Hun er dekket av pels, så hun må være et slags dyr. Med like deler naturlighet og oppfinnsomhet vever Fosnes Hansen svært mange dyrereferanser inn i romanens stoff. Nesten på hver eneste side finnes det metaforer og idiomer som har tilknytning til dyr. I forbifarten innlemmer han mangfoldige detaljer som har med dyr å gjøre – for eksempel da Eva øver på morse, «sender» hun et telegram om en hest på et tog. Evas lesestoff som barn er fullt av forbindelsen mellom dyr og mennesker: Mowgli oppfostres av dyr i Jungelboken, mens Falkøye forkler seg som bjørn i Den siste mohikaner. I disse tilfellene, og hundre til, blir skillelinjen (om den finnes) mellom dyr og mennesker hele tiden utforsket og uavlatelig utfordret. Og Eva motsetter seg kategorier på andre måter også – skjegget kan tyde på maskulinitet. Hun har noe Jesus-aktig ved seg, og hun er kanskje en engel.

…et barns begeistring over et pyntet tre, et barns kjærlighet til faren, ensomhet.

Evas annerledeshet tøyer definisjonene for hva det er å være menneske, samtidig som erfaringene hennes plasserer henne støtt midt i en felles menneskelig erfaring. Ved siden av alt det underlige, er Fosnes Hansen her svært god når det gjelder de vanlige småtingene i et liv som kunne tilhørt hvem som helst: et barns begeistring over et pyntet tre, et barns kjærlighet til faren, ensomhet. Denne jenta med et utseende som gjør henne så annerledes fra andre mennesker at hun til sin egen beskyttelse må holdes adskilt, dette uhyret, denne utstøtte, viser seg å være … forbausende lik oss.

I Løvekvinnen betraktes det mye. På første side blir vi lovet et eksotisk, oppsiktsvekkende skue, og det er det vi får. Fra Eva kommer inn i verden, stirrer alle på henne. «Sperr øynene opp!» lyder oppfordringen fra utroperen til publikum, og det gjør de. Fra legen som forløser henne til forskerne som tror at det er i orden siden de stirrer vitenskapelig, via naboene i barndommen, de ansatte på jernbanestasjonen, de andre skolebarna, alle stirrer. Til og med orangutangene i dyrehagen i København stirrer. Når Eva blir voksen, stirres det på en ny måte: vellystig. Hva de ser når de stirrer, er avhengig av dem selv. Noen svært få – Gnisten, Eva Grjothornet, faren til Eva, tryllekunstneren med bandasjen som vinker til henne fra perrongen på stasjonen – er i større eller mindre grad i stand til å skjelne en person under pelsen. Flertallet er ikke det. Eva er en pen katt eller et stygt uhyre, hun er ynkverdig eller skremmende, hun er noe å studere, eller flykte fra, eller le av eller frykte, hun er noe å hviske om, peke på eller betale for å se. Måten folk ser på Eva, og hva de tror de ser i henne, sier nesten ingenting om henne og en hel del om dem selv. Annerledesheten hennes er speilet som avslører betrakteren. Det er enormt fascinerende – hvordan Eva lærer seg å eksistere i denne uavlatelige og ofte brutale granskningen er i selv nok til å holde interessen gjennom en hel roman. Men det er også bare en del av helheten. Ja, Eva blir konstant sett på, men hun har øyne selv også. Hun ser.

Eva holdes innendørs i huset til stasjonsmesteren og har utsikt til alt og alle som kommer og går. I vinduet står jenta alle så gjerne vil får et glimt av – usett – og følger med. Kombinasjonen av annerledesheten, isolasjonen og kjedsomheten intensiverer hvordan hun ser, og gir Løvekvinnen en intensitet som grenser til det hyper-realistiske. Parallelt med de fantastiske innslagene (som når Eva plutselig forstår orangutangenes språk), finnes det et sterkt drag av hverdagslighet her, men det fengsler oss. Når vi har lest denne boken, vet vi, takket være Evas søkende blikk, nøyaktig hvordan en telegraf ser ut. Vi kunne tegnet et av togene til Arctander nesten like nøyaktig som datteren hans gjør. Ingenting er for uvesentlig til å legges merke til og hun legger merke til alt.

Med et nydelig, magisk grep, setter Fosnes Hansen oss inn i boken

Evas blikk er uavhengig, intelligensen skarp, og hun uttrykker det hun ser med en ironi og likeframhet som er engasjerende – og vi forstår hvordan det er å være ensom. Hun er akkurat som meg, tenker vi med et klapp på egen skulder, og med det ukompliserte perspektivet vår privilegerte adgang til Evas indre monolog gir oss, gratulerer vi oss selv med vår liberale og respektfulle innstilling til annerledesheten hennes. Vi ville ikke ha ertet eller lugget henne. Å nei. Men Fosnes Hansen lar oss ikke slippe unna med denne altfor enkle identifikasjonen. I tilfelle vi lar oss rive med av å se verden gjennom Evas øyne (det er fort gjort), minner romanen oss på at vi er kikkere også. Fortellingen penser fra jeg tilbake til hun, og vi penser med. Fra å se med Eva, må vi nok en gang se på Eva. Med et nydelig, magisk grep, setter Fosnes Hansen oss inn i boken – når han helt i begynnelsen lar utroperen si: «Sperr øynene opp,» tenker han like mye på leseren som sirkuspublikummet, og hvem er det den skarpsindige Eva tenker på da hun sier: «Ser du meg? Kan du se meg nå? Kom nærmere.»

Er det noe romanen forteller oss, er det at de utenforstående vi stirrer på også ser, og når vi kommer til slutten av romanen, er den ikke ferdig med oss før vi erkjenner et ubehagelig spørsmål: «Hva ser du, Eva, når du ser meg?»

Dette er de alvorlige temaene som ligger i kjernen av Løvekvinnen, og når jeg nå ha lest den på nytt, har den minnet meg på hvor mye en eneste roman kan gjøre. Ikke bare får denne oss til å tenke grundig gjennom så besværlige spørsmål, den gjør det samtidig som den opplyser oss om øyebryns doble funksjon, forklarer hvorfor elefanter setter så mye inn på å forsvare ungene sine, minner oss på hvor viktig det er at tog går til oppsatt tid, reflekterer ganske så detaljert over svarttrostens sorg, uten å unnlate å ta med en hendig håndbok i morse.

Jeg beundrer og misunner enkelte forfattere. Noen ganger leser jeg deler av en bok og tenker: Hvordan greide du det, Jim Crace? Jeg leser Rose Tremain og skulle ønske at jeg kunne gjøre det hun gjør. Men jeg har aldri misunt Erik Fosnes Hansen. Han går rett forbi forfatteren i meg og henvender seg direkte til leseren. Med Løvekvinnen faller kunnskapene mine om faget helt bort, jeg glemmer den usmakelige vanen med å snu avsnitt på hodet for å se hvordan de er skrudd sammen, med å trekke skuffene ut av kapitler for å se om de er limt eller sinket sammen. Jeg fortaper meg bare i lesingen. Siden jeg oppdaget ham, har Fosnes Hansen blitt et helt nødvendig kontinent på mitt personlige verdenskart. Hver gang jeg hører om en elektriker som kalles Gnisten eller ser en rødhåret mann, tenker jeg på Evas telegrafist. Når jeg venter på et forsinket tog, tenker jeg: Arctander, hvor er du når jeg trenger deg? Jeg legger ikke lenger kabal – før fikk det meg ikke til å føle meg ensom, men det gjør det nå. Løvekvinnen har preget meg, og når jeg leser den på nytt, oppdager jeg at jeg har preget den: mine egne julefeiringer, svømmetimer og ubehagelige minner fra besøk i dyrehager er å finne der, vagt, i margene, som vinflekker eller merker etter smør.

Når du er ferdig med boken trenger du en pause, for det tar en liten stund å komme seg løs. Med noen bøker, de aller beste, Erik Fosnes Hansens, kommer man egentlig aldri løs fra.

Teksten er hentet fra den britiske forfatteren Diane Setterfields etterord til nyutgivelsen av Løvekvinnen.
Oversatt av Stian Omland

Trailer for filmversjonen: 

Innlegget Å snuble over en leseropplevelse. Diane Setterfield om Løvekvinnen. dukket først opp på Forlagsliv.

I går var det premiere på Løvekvinnen. Stortingspresidenten, Trond Giske og halve kultur-Norge var der. Her er en bildekavalkade fra premieren og festen etterpå.

For ti år siden kom Erik Fosnes Hansens Løvekvinnen ut. Den fikk svært god mottakelse både her hjemme og i mange andre land. Jyllandsposten kalte  for eksempel Løvekvinnen«et mesterverk av en roman.», mens det franske magasinet L’Express omtalte den som «Strålende og rystende ironisk, ført i pennen av en bitende fabulist.» Den fikk også bokhandlerprisen det året og var en av 2006 helt store bestselgere. Nå har Vibeke Idsøe stått for en fantastisk filmatisering av Løvekvinnen, og filmen er allerede solgt til over 40 land. I går var Colosseum kino fylt til randen av skuespillere, filmfolk og kjendiser. Etterpå var det fest hos Cappelen Damm, Erik Fosnes Hansens forlag.

Bildekavalkade fra premieren og festen (Foto: Tonje Skjervold)

Innlegget Løvekvinnen-premiere og premierefest dukket først opp på Forlagsliv.

Da Norge nylig åpnet for oljeleting lenger nord i Barentshavet enn noen gang tidligere, skjedde det til kraftige russiske protester. Russland hevder at Norge bryter Svalbardtraktaten. Men russiske protester om Svalbard er ikke noe nytt. I 1920 var Svalbardtraktaten bare tre dager gammel da den første harmdirrende protesten fra Kreml landet på utenriksminister Nils Ihlens bord. Siden da har det norsk-russiske fellesskapet på Svalbard vært brolagt med konflikter.

Da seierherrene etter første verdenskrig ga Norge suvereniteten over Svalbard, var det intet mindre enn et utenrikspolitisk kupp for den unge nasjonen. Sovjet-Russland var ikke invitert til fredsforhandlingene, bolsjevikrevolusjon og borgerkrig gjorde at russerne ikke var velkomne i det gode selskap i Europa. Som krigstaperen Tyskland ble de stående på sidelinjen.

Dermed var Moskvas aggresjon og mistenksomhet i forhold til Norges posisjon på Svalbard etablert, og den har holdt seg i snart 100 år.

Svalbardhistorien består av uventede og krasse russiske utspill, som da utenriksminister Vjatsjeslav Molotov i 1944 forlangte at Norge skulle overlate Bjørnøya til Sovjetunionen og at det skulle etableres et norsk-sovjetisk fellesstyre for resten av Svalbard. Den norske regjeringen svarte i hemmelighet med å foreslå et felles norsk-sovjetisk militært forsvar på Svalbard, et utspill som lykkeligvis rant ut i sanden.

Gjennom tiårene har det vært konflikter om satellittstasjoner, oljeleting, Svalbardtraktatens bestemmelser om militær virksomhet på Svalbard, bygging av flyplass, kulldrift og naturvern. I fiskevernsonen rundt Svalbard har sammenstøt mellom Kystvakten og russiske fiskere eskalert til nasjonale konflikter. Tonen mellom Moskva og Oslo har til tider har vært direkte fiendtlig. Det har også vært hendelser der begge land har vært svært nær å sette inn soldater i konflikten. Den gjensidige mistenksomheten, ulik forståelse av Svalbardtraktaten, bøllete russiske opptreden og svak norsk håndtering har flere ganger gjort at selv ganske banale hendelser ble storpolitikk og konflikt.

Svalbard har helt siden de første årene etter andre verdenskrig vært en viktig arena for etterretning og kontraetterretning. I perioder har øygruppen vært det rene spionredet, hvor både de russiske etterretningstjenestene, andre staters tjenester som CIA ved siden av norsk etterretning og overvåkingspolitiet, nå PST, har hatt høy aktivitet. På tampen av den kalde krigen satte KGBs sjef Jurij Andropov, senere statssjef i Sovjetunionen, Svalbard øverst på sin prioriteringsliste.

Forholdet mellom Russland og Norge på Svalbard er fortsatt konfliktfylt. Den økte økonomiske interessen for Arktis og den nye spenningen mellom Russland og Vesten gjør at Svalbards strategiske betydning er større enn noen gang tidligere. Norge står alene mot verden i spørsmålet om hvorvidt Svalbardtraktaten skal gjelde i havområdene omkring Svalbard. Enorme oljerikdommer og rike fiskeressurser i disse områdene blir tilgjengelige etter hvert som isen i nord smelter. Verdens øyne er rettet mot Arktis, der Svalbardtraktaten representerer en åpen dør for alle som vil inn. Det handler om tilgangen til enorme verdier, og om en øygruppe som har større strategisk betydning i dag enn noen gang tidligere.

Svalbards tid som konfliktenes rike er ikke over.

Mandag 28. august 13.00 møter forfatteren Anniken Huitfeldt (AP) og Frank Bakke-Jensen  for å drøfte Konfliktområdet Svalbard. Arrangementet er gratis og åpent for alle. Mer informasjon på Cappelen Damm Arrangementers Facebookside. 

Les et utdrag fra boka på cappelendamm.no. 

Innlegget Svalbard – konfliktenes rike dukket først opp på Forlagsliv.

I gate X nummer Y, (det er huset på hjørnet): En møbelbutikk, man skimter sofaer og stoler og bord bak de støvete rutene, kanskje til og med en kunde i sivilisert samtale med innehaveren, en sikkert solid kar fra villabebyggelsen litt nord eller vest for byen, det er bare slik jeg tenker meg det. En man som kommer og går, og som selger gjenstander som hans medmennesker kan sette seg på, kanskje rett og slett strekke og legge seg i. Et skap av glass og stål? Et øyeblikk. Denne vei. Og i lokalet ved siden av: Ti kopieringsmaskiner, papp og papir, permer, blyanter og penner, postkort og kalendere. Et manuskript på 568 sider? Ikke noe problem, det tar fire minutter, kanskje fem, det er maskin nummer to, den borte ved hyllen med rammer. I etasjen over bor det mennesker, for eksempel en dame av det slaget man aldri leser om i avisen, kanskje til og med sammen med en ennå ikke utflyttet sønn som er litt sky, men snill som dagen er lang, og hvem kjenner dagen før solen går ned? Ved siden av, tvers over gangen finnes et legekontor, en viss Herr Dr. Hebel, han har det ikke godt, men tid nok, han våger sannsynligvis ikke å klage til noen, det skal ikke komme fra ham, men kjedelig er det med de forsvunne pasientene, ja borte som dugg for solen en dag midt i juli. I tredje og fjerde: Tomme kontorlokaler, et landskap av forlatt blå og grå filt, øde flater av skrivebord der en gang noen satt med sine kontante stempler eller slyngende signaturer, send dette med bud umiddelbart og per express. Nå ikke mer, sannsynligvis aldri, skjønt aldri skal man vel aldri si, hvor lenge kan Kong Carlos klore seg fast oppe på taket?

En dag kommer han kjørende i sin sædfargede Lamborghini

En dag kommer han kjørende i sin sædfargede Lamborghini, med cash og nødvendige papirer, han er den nye takleilighetens eier, vi leser om det i avisene, enkelte av oss med et grøss, andre med en liten latter, og på Facebooksiden sin viser han seg frem i fullt alvor med gullkjettinger og bole, bole, flankert av to asiatiske jenter som er nesten nakne, det er bare den digre kukken hans med blodårene som mangler, han sier han kommer til bydelen med fred, at han bare er en helt vanlig iraner som har den evnen at han makter å slå seg opp og frem, nå er det en kjent sak at han er president i den MC-klubben som ingen en gang våger å nevne ved navn, den uten motorsykler og olje på hendene, men med ryggmerker og oljede våpen, en gammel kvinne sier høyt ( i slakterbutikken ) det mange allerede har tenkt, kanskje bedt om, hun håper at karene i Hells Angels kanskje kan

komme forbi og gi Kong Carlos en trøkk seksten, hvilket slett ikke er så usannsynlig dersom vi skal tolke siste helgs skuddveksling riktig. Og dagene går og nettene går, og livet i den grå bunkeren på taket går sin gang som alt annet, trusler og fullbyrdede straffeekspedisjoner, fester med nakne horerumper, tatoveringer og springkniver, en natt kommer politiet med helikopter og lander på Kong Carlos tak, de tar seg inn som i en ekte James Bond-film, og vi lar oss begeistre, vi leser opprømt om det i avisen neste dag, det er som en føljetong, en tegneseriestripe, noen, (sannsynligvis kongens egne soldater) forsøker å sprenge Lamborghinien i lufta, et voldsomt brak, og vindusruter som knuses, glass som spruter, og kongen selv som et par dager senere lar seg intervjue sammen med sin fireårige datter, hun er søt og har et stort mellomrom mellom tennene og en rosa bamse i den ene hånden, pappaen sin i den andre, det nytter ikke med to håndgranater under en Lamborghini, sier pappa, ikke under en ekte Lamborghini, dere må bruke dynamitt, dere er noen jævla homoer, måtte Allah la dere brenne i helvete, før Kong Carlos løfter den vesle opp på fanget og stryker en ravnsort hårlokk bort fra pannen hennes, og smiler inn i kamera, med en blå diamant i høyre hjørnetann.

Det er Kong Carlos som bor oppe på taket over de forlatte kontorlokalene, over enken med hjemmesønnen, over møbelhandleren som etter hvert flytter inn under sengen, og kopimaskinene går og går og går, de spytter arkene ut like raskt som truslene som strømmer over kongens lepper, Kong Kola Carlos, han som blir aldeles gal etter noen streker, de sier han drar ti gram om dagen, og det av aller edleste vare. Men til aktor, (det er hun litt strenge med stram hestehale og hornbriller), skal han senere komme til å skrive de ømmeste dikt som han uten blygsel leser høyt i retten og utenfor etterpå for løpende kamera.

Din skjønnhet
over min utilstrekkelighet
En natt skal de hente oss sammen
og bringe oss bort fra alt dette
Spesialenheten skal være vår æresvakt
og Gud vårt vitne
Cartagas forever, forever Cartagas

Og hun like rød som en pike på tolv.

Innlegget Del 15: Kong Carlos på taket dukket først opp på Forlagsliv.

Maiken Horn Bolset (f. 1989) er skjønnlitterær debutant. I disse dager er hun ute med diktsamlingen Narr, der hun skiver om barndom og ungt voksenliv med både nærhet og distanse. Diktene er preget av scenisk humor og en frisk vilterhet man sjelden ser i norsk poesi. Maiken har blant annet studert ved Skrivekunstakademiet i Hordaland og jobbet med radio og litteraturkritikk. I øyeblikket studerer hun filosofi ved UiO.

Gratulerer med en svært leseverdig debutsamling! Hvorfor ble det dikt?

– Takk! Jeg hadde nesten ikke lest dikt og i hvert fall ikke skrevet dikt før i 2013. Jeg hadde en fordomsfull innstilling til poesi, tenkte at det var utilgjengelig og at jeg ikke forstod dikt. Så leste jeg Asta Olivia Nordenhofs diktsamling Det nemme og det ensomme, og da tenkte jeg: Er det lov å skrive sånn?! Den boka kan jeg utenat nå. Etter det skrev og leste jeg bare dikt.

– Din redaktør, Sigmund Sørensen, betegner diktene dine som «nyskapende, morsomme og triste». Hvordan vil du selv beskrive dem?

– Jeg trodde jeg hadde skrevet en morsom bok, men da jeg fikk den i hende så syntes jeg ikke den var så morsom likevel. Nå vet jeg ikke helt hvordan jeg skal beskrive den, jeg synes den er litt rotete, men jeg håper jeg fikk sagt noe av betydning.

– Jeg finner mye barndom i tekstene dine; tilbakeblikk, bilder, referanser. Har dette vært bevisst eller «bare blitt sånn»?

– Det er det i boka som mest bare ble sånn. Det som ikke handler om barndom har jeg kjempet mer for, det har jeg jobbet mer bevisst med. Jeg hadde ikke lyst at det bare skulle være en bok om barndom. Jeg mener seriøst, enda en? En av lærerne våre sa at vi noen ganger måtte innse at vi ikke nødvendigvis hadde en bison eller en elefant av en bok. Kanskje det rett og slett bare er ei høne, sa han. Men da det ballet på seg med barndom og meg og meg så må jeg innrømme at jeg fikk litt lyst til å sparke den høna. Så da prøvde jeg å få med både høna og sparket.

– Du berører seksualitet, både hos barnet, den unge og den unge voksne; et tema som mange finner vanskelig å skrive om. Hos deg virker det naturlig og ubesværet. Har du noen kommentarer til dette?

– Nei.

– Jeg er svak for underfundighet og humor i litteraturen, gjerne av det absurde slaget. Begge deler preger samlingen din. Hva slags forhold har du selv til humor?

– Jeg er interessert i det både som praksis og som historisk og geografisk fenomen. Familien min er veldig morsom. Jeg har en mormor som spiller pokemon go. Jeg synes det ligger et dypt humanistisk potensiale i humor. På den andre siden mener jeg at humor kan fungere som skalkeskjul for videreføring av konservative holdninger. Å spinne humor rundt noe er som å gi det et panser som kritikk preller av på: Det var jo ment som en spøk! Det holder ikke for meg. Ifølge kameraten min er jeg en alvorlig klovn.

– Du har bakgrunn fra Skrivekunstakademiet i Hordaland. Hvor viktig har dette vært for skrivingen og debuten din?

– Veldig viktig. Jeg lærte å tåle mer på grunn av de kritiske tekstgjennomgangene, ikke holde så fast på mitt. Lærerne og studentene på andreåret har vært spesielt viktige for meg i arbeidet med denne boka.

– Din erfaring som anmelder tilsier at du også er en profesjonell leser. Kan du si litt om det å lese i forhold til å skrive?

– Jeg tror det er ekstremt viktig å lese mye for å bli god til å skrive. Å anmelde er en fin og risikofylt kombo. Du kritiserer ditt og datt og benytter i stor grad det samme blikket på deg selv. Så må du komme deg ut av den knipa. Det handler om problemløsning, eller en form for taktikk. Det tar aldri slutt, det er vanskelig og derfor er det også spennende.

– Har du eksperimentert mye med form og stil, eller fant du raskt din egen stemme?

– Jeg jobbet med radio i tre år, det tok cirka ett år å lære seg å akseptere min egen stemme. Jeg elsket den aldri, men den var jo der. Da jeg begynte å skrive, gadd jeg ikke begynne å ta stilling til stemmen min enda en gang. Tror den trenger teoretisk påfyll og praksis, stemmer er kanskje litt pipete i begynnelsen, og så fyller de seg etter hvert.

– Jeg vil gjerne at du forteller litt om prosessen – fra idé til ferdig bok?

– Etter Skrivekunstakademiet fikk jeg en e-post fra Cappelen Damm som viste interesse for diktene jeg hadde levert til en antologi. Så skrev jeg en noenogtredve siders skisse, sendte inn, og så var kontrakten skrevet. Da ble jeg stressa, skrev en hel masse mens jeg leste ting jeg interesserer meg for, og så silte jeg det så godt jeg kunne. Utsatte boka tre ganger. Noen sier jeg har brukt lang tid, to år eller så, men tankene mine har beveget seg hit og dit som en ping pong-ball. Jeg er ikke et veldig strukturert og organisert menneske, og jeg har det motsatte av skrivesperre. Det jeg bruker mest energi på er å forsøke å rydde i mengden av materiale.

– Du er debutant og filosofistudent. Hva tenker du om veien videre?

– Jeg skriver på takknemlighet nå, og jeg har tenkt å prøve og være en god student. Og jeg har tenkt å ta meg god tid videre. Når jeg leser gjennom noe av det jeg har skrevet i det siste, ser det ut som om det er skrevet av en som er glad for å være ferdig med noe.

– Hvilke forventninger har du til mottagelsen av boken din?

– Det er jo poesi, så jeg regner ikke med at det blir en bestselger eller at det kommer uhyre mange anmeldelser, derfor har jeg skrevet noen anmeldelser av den selv. Jeg kom sånn halvveis godt ut av det. Uansett  håper jeg at noen liker den.

– Har du noen litterære forbilder?

– Ingen konkrete, tror jeg. Den siste boka jeg leste var Avdelingen for Grublerier av Jenny Offill. Den ga meg en ny «er det lov å skrive sånn her?»-opplevelse. Jeg liker bøker som utvider min forståelse av verden, som gir meg nye perspektiver. Det kan være sakprosa, dikt, romaner, journalistikk, kritikk, etc. Litteratur finnes overalt.

Mange av Maien Bolsets dikt inneholder strofer som er veldig siterbare. Nesten som en slags aforismer eller dikt i diktet. Jeg avslutter dette intervjuet med noen smakebiter:

«hver morgen setter jeg meg foran vinduet før du våkner
slik at du kan se solen stå opp mellom skuldrene mine»

«jeg er bekmørk på innsiden
men tennene soler seg i ditt nærvær»

«Jeg var alltid mer dyr enn jeg trodde
stadig oftere må jeg lokkes frem»

Innlegget Møt høstens debutanter: Maiken Horn Bolset dukket først opp på Forlagsliv.

Og hver morgen våkner jeg er en fortelling om sorg, om å miste det viktigste i livet – og om å gå videre alene.

Den sensommeren hadde jeg kjærlighetssorg. Med stor interesse leste jeg alt hva samlivsterapeuten hadde skrevet om temaet i Aftenposten. Jeg tror samlivsterapeuten var Sissel Gran. Hun sammenliknet kjærlighetssorg med sorg etter dødsfall over den en elsker. Forskjellen er bare at mens en i kjærlighetssorgen skal leve livet videre uten den en elsker, så opplever en i den andre sorg fordi den elsker ikke er mer.

Den 34-årige Marita er hovedpersonen i boka Og hver morgen våkner jeg av Marita Hansen. I en altfor ung alder dør kjæresten plutselig fra henne i skiløypa. Han faller om.

Før dødsfallet er hun er så glad for at hun traff ham. Hun er så heldig. Vi er heldige, sier hun. «Det er som om alt inni meg beveger seg uhindret, jeg har en følelse av å ha kommet frem. Hjem.» De legger planer, plotter inn alt hva de skal i kalenderen, hver for seg og sammen.

Så fort alt kan endre seg. Et liv kan snu på en dag.

Hun tror hun skal gå fra forstanden. Hun går til terapi. Hun går endog i en sorggruppe. Hun hører de andre gruppemedlemmene fortelle om sine erfaringer.  Hvordan de strever i hverdagen, slik hun gjør. Hvordan de kan ha gode dager, slik hun kan. Hvordan det er vanskelig å omgi seg med andre som ikke forstår, slik hun føler.

Hun reiser til Paris og Berlin. Helt til grensen mellom Frankrike og Spania reiser hun, helt sørøst til spanske Santiago de Compostela. Hun skriver blogg, hun skriver meldinger på Facebook, Twitter og Instagram.

Mennesker hun ikke vet hvem er, sender henne meldinger. De kjenner seg igjen. Det er som om det hun holder på med, er av betydning for andre.

«Når noe er vondt, skal man anerkjenne smerten en stund, men man skal ikke gi opp, for det vonde kommer til å gå over, alt vil til slutt bli i orden igjen», sier Marita.

Dette er en bok om å være i sorg over den man elsker, eller tapet over den man en gang var. Det er en vond bok å lese, rørende vakker, men optimistisk:

Jeg vet at det vil gå bra med Marita.

Innlegget Og hver morgen våkner jeg dukket først opp på Forlagsliv.

«Den seksten hundre kilometer lange halvøy som strekker seg fra innløpet til Østersjøen til Nordishavet, hadde en umåtelig strategisk betydning. De norske fjell faller ut i havet i en sammenhengende skjærgård av holmer og øyer. Mellom disse øyene og fastlandet var det en korridor i norsk territorialfarvann som ga tyskerne utløp til de åpne hav og betydde en alvorlig svekkelse av vår blokade.»
Winston S. Churchill

Hitler på snarvisitt i norske fjorder
En vakker aprildag i 1934 seilte det tyske panserskipet Deutschland inn i Sognefjorden. Været var praktfullt, og sjelden har det vært så mange høye herrer samlet på ett skip som her. Sammen med rikskansler Adolf Hitler var forsvarsminister Werner von Blomberg, sjef for hæren Werner Freiherr von Fritsch, og sjef for marinen Erich Raeder, samt stabsoffiserer og adjutanter. Hitler skilte seg beskjedent ut fra denne glitrende forsamlingen, syntes den norske losen, Martin Karlsen fra Fedje. «Han var såre enkel, og hans eneste dekorasjon var et jernkors som han hadde fått for personlig heltemot under verdenskrigen.» Hitler sto nesten hele tiden på broen, begeistret som en guttunge over fjellene og det strålende været. Losen syntes at Hitler var en «hyggelig og gemyttlig mann». Karlsen loset Deutschland fra Hellesøy til Aurland og tilbake 12. april.

Neste dag overtok Johannes Evensen Hummelsund som los i Hardanger, fra Marstein til Odda og Ulvik, og deretter ut til Leirvik på Stord. Det var bra vær også denne dagen, men kaldt. Hitler og Raeder kom på broen, og admiralen håndhilste, mens rikskansleren bare hevet høyre hånd til hilsen. Hitler gikk i lang skinnfrakk og skuttet seg litt i kulden. Da Hummelsund ble rodd i land i livbåt, sto Hitler på dekk og så på.

Uoffisielt besøk
Besøket i Norge var uoffisielt, men ikke hemmelig – en NTB-notis gjorde folk over hele landet oppmerksom på det celebre besøket. Skipet la ikke til land noe sted, og bare de to norske losene møtte Hitler. Men samtalene de høye herrer imellom var svært så hemmelige, og historikere har senere gjettet vilt om hva som foregikk ombord. Akkurat på denne tiden var den alderstegne tyske presidenten, Paul von Hindenburg, kritisk syk, og Hitler trengte støtte fra de militære for sin plan om å overta også presidentens makt. Fikk han løfte om dette ombord på Deutschland? Ved Hindenburgs død i august samme år ble iallfall Hitler «Fører og rikskansler» uten protester fra militært hold.

Hitler kom aldri tilbake til Norge. Seks år senere seilte det samme panserskipet igjen mot norskekysten, men navnet var skiftet fra Deutschland (Tyskland) til Lützow. Der Führer ville ikke risikere å få senket et skip med landets navn – og nå var det ikke på turistreise.

*

Invasjon
Den tyske okkupasjonen av Norge varte i fem år. Det er ikke lett å svare på hvorfor Hitler bestemte seg for å ta også Norge – for å sikre nordflanken, sa han til general von Falkenhorst. Invasjonen ble raskt bestemt og langt på vei improvisert, og var nær ved å mislykkes. Fordi nordmennene bestemte seg for å ta kampen opp, ble heller ikke okkupasjonen som planlagt. Det skulle gått som i Danmark, med konge og regjering som bøyde seg for det tyske ultimatum og samarbeidet med okkupasjonsmakten. Nå ble det en okkupasjon med militærmakt – Wehrmacht – og en sivil, nazistisk diktator, Reichskommissar Josef Terboven.

Når Hitler nå engang hadde tatt Danmark og Norge, ville han holde på dem. De skulle bli del av Hitlers nye Europa – Neuropa, et nazistisk, tyskstyrt Europa dominert av den germanske herrerasen. At skandinavene hørte til den rette rasen, gjorde at befolkningen i utgangspunktet ble behandlet forholdsvis skånsomt av nazistene – mens slaverne i Øst-Europa fikk en langt verre skjebne.

Okkupasjonen ble likevel en overbevisende demonstrasjon av hvordan det norske folk ikke ville ha det, med rettsløse tilstander, arrestasjoner, gisselskytinger og deportasjoner, samt et forræderstyre under Quisling som de aller fleste nordmenn ville bli kvitt. Okkupasjonsmakten som tvang dette igjennom, er «hovedperson» i denne boken: Wehrmacht, Reichskommissar, tysk politi og domstoler.

Jeg har så langt som mulig brukt samtidige tyske kilder, for å få best mulig følelse av hvordan okkupasjonsmakten opplevde tiden i Norge. Landet lå avsides, men utgjorde også et enormt område som måtte overvåkes. Og for soldatene var vinteren mørk og veien hjem både lang og farlig. – Oversettelser er mine egne, dersom ikke annet blir angitt.

Innsamlingen av materiale har tatt år, og det er umulig å takke her alle som har bidratt – familie, venner og kolleger i Norge, Finland og Tyskland har gjort det hele til en spennende oppdagelsesreise – det är vägen, som är mödan värd!

Innlegget Hitlers Norge dukket først opp på Forlagsliv.

ALLE SITTEPLASSENE er opptatt lenge før vi begynner. Jeg står på podiet og er positivt overrasket: finnes det virkelig en så rotfestet idealisme blant folk flest, at bortimot 200 av dem velger å bruke en sen hverdagsettermiddag i Kulturhuset i Oslo på å høre en debatt om kapitalflukt fra Afrika? Tydeligvis. Det tenner håp.

Og det trenges. Temaet er ikke særlig oppløftende. Hvert år forsvinner rundt 400 milliarder kroner fra de afrikanske budsjettene, omtrent like mye som hele bruttonasjonalproduktet i Kenya. Pengene kunne gjort en forskjell for millioner av mennesker, sikret utdannelse og helsetjenester, fått barn og unge ut av fattigdom og inn i verdige liv. I stedet blir pengene smuglet ut gjennom hemmelige kanaler og gjemt i mørke hvelv i verdens skatteparadiser. Mennesker med mye makt og lav moral setter den sosiale samvittighet ut av spill med et likegyldig skuldertrekk. Korrupsjonen florerer. Mørke allianser utmanøvrerer skattesystemene.

Lovverkene er fulle av hull. De gir ikke på langt nær den kontroll og autoritet myndighetene trenger. Kyniske finansoperatører har bortimot fritt spillerom. Det er ikke blitt bedre med årene. Tvert i mot. Det er blitt mye verre.

HOVEDPERSONEN I KVELD er Alvin Mosioma, en lavmælt kenyansk økonom med et budskap og en misjon. Han har bygget opp og leder organisasjonen Tax Justice Network Africa (TJN). Etter ni års drift har den slått rot i 16 afrikanske land og fått mange parlamentarikere som aktive medlemmer. TJN arbeider nasjonalt og internasjonalt, ikke minst i forhold til FN. Mye vil være vunnet hvis viljen til å stanse plyndringen kan nedfelle seg i felles retningslinjer og arbeidsprogram. Internasjonal ryggdekning vil gi nasjonale myndigheter en mer solid grunn å stå på.

Panamaavsløringene gav Mosioma vind i seilene; de bekreftet hva mange visste og mange flere hadde mistanke om. Fremfor alt har de dokumentert at problemet er blitt betydelig alvorligere med årene. Mens stadig flere politikere snakker stadig høyere om å skjerpe lovgivningen og sikre innsyn, har stadig flere svindlere kunnet plyndre fattige nasjoner for stadig større beløp.

Har de politiske systemene spilt seg selv ut over dødlinjen og latt en kynisk finansnæring få gjøre som den vil?

ALVIN MOSIOMA møter norske politikere på podiet i Kulturhuset. Det er ingen prinsipiell uenighet mellom statssekretær Tone Skogen (H) i Utenriksdepartementet, Marianne Marthinsen (A), nestleder av Finanskomiteen på Stortinget, og Ola Elvestuen (V). De lister opp tiltak som er planlagt, ønsket eller gjennomført, nasjonalt og internasjonalt. Men er de villige til å skrive kampen mot internasjonal skattesvindel inn i sine partiprogrammer? All velvilje til tross, er jeg ikke sikker på at svarene virket like overbevisende på alle.

Panama-papirene avslører at den globale finansstrukturen har dype strukturelle svakheter, og at det har fått utvikle seg en regnskapspraksis som gir multinasjonale selskaper åpning for storstilt manipulering med fortjenester og kapitaltransaksjoner. De politiske systemene har simpelthen ikke greid å følge med.

DET ER ET trekk i tiden at ideelle frivillige organisasjoner trår til der politikken svikter. Redd Barna, Kirkens Nødhjelp og Tax Justice Norge arrangerte paneldebatten på Kulturhuset i Oslo. Alvin Mosioma sto som hovedforfatter av rapporten som lå til grunn for konferansen, bestilt av de tre organisasjonene.

Dermed bekrefter debattmøtet et stadig mer iøynefallende trekk i tiden, nemlig at de ideelle organisasjonene i stadig sterkere grad preger den politiske debatten. De stiller spørsmål og fremmer krav. Slik skjerper de innholdet i den politiske dagsorden. I en tid da tilliten til de tradisjonelle politiske institusjonene er i fritt fall over hele Europa, er det mange gode grunner til å være takknemlig for det.

Innlegget Politikkens falitt: Afrika blir plyndret dukket først opp på Forlagsliv.

TEGNER OG ILLUSTRATØR Endre Skandfer (f. 1976) har satt sitt preg på en rekke store, norske animasjonsprosjekter. Han er medskaper på seriene Dunderly og Krüger & Krogh, og har illustrert flere barnebøker, bl.a. bildebøkene Skylappjenta av Iram Haq og Hva gjør de dagen lang? av Ellisiv Solskinnsbakk.

I disse dager er Endre aktuell med illustrasjoner til Lena Lindahls bok Biene i New York, som har fått strålende kritikker for både det tekstlige og det visuelle. Dagbladets Marie L. Kleve gir boken terningkast 5 og kaller den en «Summende sommerbok». Endre Skandfer får ros for godt integrerte og fargerike illustrasjoner til denne elleville historien om Max og kokkepappan hans, som bor i 20. etasje på toppen av Waldorf Astoria, midt blant New Yorks skyskrapere. Her har de verdens kuleste takterrasse, der det produseres en helt spesiell honning. Bier står for øvrig høyt i dagens litterære «kurs», noe de mange biebøkene som har kommet ut de siste par, tre årene vitner om.

– Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord», som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?
– På mitt nattbord var det lenge nesten utelukkende gamle Donald Duck – og jeg slukte dem rått. Spesielt åpningshistoriene og føljetongene. Endene var favorittene, Fant og Langøre kunne jeg spare meg for. Etter hvert ble det Asterix, Sprint, Lucky Luke, Tintin, Linda og Valentin, Moebius, Tardi og Spiegelman. Jeg elsket nok høyest de doble Tintin-albumene. Vil trekke fram historien som går gjennom albumene Krystallkulene og Soltempelet. Den både skremte og fascinerte. Men det var Tintin i Tibet som rørte meg mest. Albumet skilte seg fra de andre Tintin-historiene ved å være mer psykologisk drevet. Hovedpersonen befant seg i store deler av albumet alene i et kritthvitt snølandskap. Det var ikke en ting jeg ikke likte ved disse Tintin-historiene, og jeg drømte om en dag å kunne lage noe sånt selv. (Senere fant jeg ut at Tintin i Tibet ble laget i en tid da skaperen Hergé slet med egen psyke.)

Jeg var også svak for Richard Scarry og faktabøker av typen «Slik fungerer…» ditt og datt, eller «Lær om…» De hadde gjerne store bilder med masse detaljer som jeg kunne fordype meg i.

 – Var du av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde du noen gode stunder med en lesende voksen på sengekanten?
– Jeg husker noen slike stunder, men ikke så mange. Jeg lærte vel å lese ganske tidlig, og likte å ligge under nattlampa med en god tegneserie. Men jeg har aldri vært en rask leser, og har derfor hatt mindre tålmodighet med rene tekstbøker. Jeg hadde en liten Hardy-guttene-periode, men mistet fort interessen.  På skolen husker jeg lærerne leste noen bøker – ett og ett kapittel i matpausene. Det var gode bøker med bredt spekter, fra Roald Dahls eventyrlige SVK og Heksene, til Halldis Moren Vesaas’ skremmende Barn av Hiroshima.

Jeg ble forresten ofte lest for av Torbjørn Egner. Fra min Farmor arvet jeg en såkalt bærbar platespiller, slik at jeg kunne høre så mye på Ole Brumm jeg bare ville. Det var fantastisk! Jeg ble så skuffet da jeg senere så Disneys Ole Brumm uten Egner og hans sanger.

 – Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere skapende virksomhet?
– Jeg har egentlig ikke forandret smak eller interesser siden jeg var 6-7 år gammel. Har kanskje utvidet horisontene litt, men i bunn og grunn føler jeg meg fortsatt som gutten som leste Tintin under nattlampa. Tegneseriene ligger fortsatt på nattbordet, og jeg drømmer stadig om å lage noe på høyde med barndommens helter. Jeg synes ofte det virker som om tekst blir regnet som mer høyverdig og stimulerende enn bilder. Det synes jeg er en trist forenkling. Illustrerte bøker og tegneserier har gitt meg mange store og komplekse litterære opplevelser, og nå forsøker jeg å gi noen videre til nye lesere.

Innlegget Barndommens nattbord: Intervju med Endre Skandfer dukket først opp på Forlagsliv.

En ny bok av Odd Klippenvåg er en etterlengtet begivenhet for mange trofaste lesere. Ingen kan som denne forfatteren beskrive menneskelige relasjoner på en slik måte at det gir et rom for at også leseren kan åpne seg opp. Odd Klippenvåg skuffer heller ikke i sin tjueandre bok, novellesamlingen En enda større ensomhet.

«Jeg merker at det skjer noe spesielt når jeg nevner Odd Klippenvåg for de som har jobbet lenge på forlaget. Navnet hans lager et slags sukk i folk, som hvis du kaster noe lite, men nokså tungt ut i et vann. Det faller dypt. Noe åpner seg i øynene og ansiktet på de jeg snakker med.»

Dette skrev min kollega Kristine Kleppo i forbindelse med et intervju hun gjorde med Odd Klippenvåg da han lanserte den utrolig vakre romanen Ada for et par år siden. Ingen forfatter har som Klippenvåg – gjennom nærmere nærmere førti års forfatterskap – rørt mer ved sine lesere. Han er ennå ikke blitt ordentlig berømt for det, kun prisbelønt og kritikerrost. Men hans trofaste leserskare ser alltid frem til en ny bok av Odd Klippenvåg. Da jeg skulle begynne å lese noen av høstens bøker, var det denne jeg kastet meg over først. Odd Klippenvåg skuffer heller ikke i sin tjueandre bok.

Hvor godt kjenner vi egentlig hverandre? 
En enda større ensomhet er en novellesamling, men med en tydelig rød tråd. Hovedtemaet er kommunikasjon – eller mangel på kommunikasjon – i nære relasjoner. Hvor godt kjenner vi egentlig hverandre? Hva er det vi holder skjult for andre? I disse fortettede historiene er det ofte noe uforutsett som gjør at det skjulte kommer opp til overflaten. Odd Klippenvåg skildrer også den undringen og den ettertanken dette skaper hos de nærmeste. Når jeg leser dette, tenker jeg at det er mye i disse små og hverdagslige opplevelsene vi som lesere kan kjenne oss igjen i, og ikke minst lære noe av.

Å låse seg inn i andres hus
Den første novellen i samlingen har fått tittelen Hestene. Den handler om Gry, som plutselig blir tilkalt da hennes bror Viggo må innlegges på sykehus. Gry har ikke snakket med sin bror på flere år. Hun setter seg motvillig i bilen og kjører fra Oslo til Indre Østfold hvor Viggo har en gård og aler opp hester. Hun blir sittende noen minutter i bilen før hun kommer seg ut. Det regner, en kraftig skur, derfor lar hun vindusviskerne gå. Her er det, tenker hun og stirrer rett på en grønn firehjulstraktor, ganske rusten, to hvite hestehengere og en sulky, er det ikke det det heter?

Gry låser seg inn i huset. Hun skal i dagene som kommer nærme seg broren hun ikke kjente. Og det skjer gjennom eiendommen, huset, gjenstander og de menneskene som står ham nær. Dette er en teknikk Odd Klippenvåg er ekstremt god på: å låse oss inn i andres hus og gjennom værelser, gjenstander, bøker og musikk beskrive en person. På sin oppdagelsesferd gjennom huset og omgivelsene får Gry et nytt forhold til Viggo.

Noen ganger er det for sent
Et nytt forhold mellom søsken oppstår også i tittelnovellen En enda større ensomhet, men først etter at en av dem dør. Lorents oppdager at han var mer avhengig av sin søster enn han trodde. Men kjente han henne egentlig? Hva har de egentlig utvekslet av informasjon om hverandre i alle disse årene? Det er først etter hennes død at han forstår hvilken stor rolle Marie har spilt, ikke bare i hans liv, men i mange andres.

Hvor store hemmeligheter er det lov å ha? 
Den vanskeligste kommunikasjonen er ofte den som utspiller seg mellom mennesker i et kjærlighetsforhold. Her er forventningene enorme og sjansen for å mislykkes stor. Flere av novellene kretser rundt denne tematikken. I Roser og champagne møter vi paret som skal feire sin tiende bryllupsdag. De har tilsynelatende alt, helt til vi får vite at mannen nok ikke har vært helt ærlig mot sin kone. Hvor store hemmeligheter er det lov å ha for hverandre i et ekteskap? Hvor lenge har han sittet her? Han aner ikke. Men i det mannen har gjenkjent bilen som har stanset nede i veien, løfter en arm og vinker, kjenner han hvor sterkt han gleder seg.

På samme måte som Odd Klippenvåg er en mester i å låse opp gamle hus for oss, åpner han også opp mennesker og viser oss deres hemmeligheter. Noen ganger er det hyggelige overraskelser, andre ganger urovekkende oppdagelser.

Dragning mot den mørke skogen 
Den avsluttende novellen i samlingen er kanskje den sterkeste av dem alle. I Skogen, tett og mørk mer enn aner vi en forbrytelse. En mann med en dyster fortid skal begynne et nytt liv. Han har fått leilighet i en drabantby, tett på skogen. Nå gjelder det å holde på det han har.

Han reiste seg fra sengen og stilte seg foran vinduet. Det var ingen å se på den asfalterte plassen. Paradiset til småjentene var nesten visket ut. Det hørtes ingen lyd annet enn regnet mot den metalliske vindusrammen.

Litteraturen – et rom for ettertanke
I en tid hvor underholdningslitteraturen tar stadig større plass, kan det kanskje være på sin plass å minne om viktigheten av den mer seriøse litteraturen som Odd Klippenvåg representerer.

Det er ingenting utilgjengelig ved novellesamlingen En enda større ensomhet – snarere tvertimot fordi det er lett å kjenne seg igjen i hovedpersonene. Det vi får i tillegg hos Odd Klippenvåg – og som underholdningsromaner byr på i mye mindre grad – er et rom for å tenke over hva det betyr å være menneske. Og i bunnen av det hele ligger den gode historien, fortalt av en forfatter med en helt suveren beherskelse av det norske språk.

Møt Odd Klippenvåg på Lunsjpausen onsdag 28. september 13.00. 

LES MER:
LES GJERNE INTERVJUET SOM JEG REFERERTE TIL OVER. HER FORTELLER ODD KLIPPENVÅG OM HVA HAN ØNSKER AT BØKENE SKAL GJØRE MED LESEREN.
OM ROMANEN ET PERSONLIG ANLIGGENDE
ODD KLIPPENVÅG TILDELT RIKSMÅLSFORBUNDETS LITTERATURPRIS

Innlegget Hvor godt kjenner vi hverandre? dukket først opp på Forlagsliv.

Det har gått 6 år siden strikkeboken Julekuler slo inn over landet som en farsott, og så spredte seg til resten av verden. Arne & Carlos gikk fra å være navn som motekjennere nikket anerkjennende til, til å være folkekjære kjendiser i magasinpressen og på TV.

Siden den gang har det så å si kommet kreative bøker fra disse to årlig, med alt fra påskepynt og setesdalsstrikk, til scrap booking og hageinspirert hekling. I år er det altså Fugler det handler om. Litt etter samme lest som julekuler, skal vi med enkle grep kunne trylle frem de mest finurlige små pipiper, til glede for store og små kreatører.

Om boken: Arne og Carlos tar deg inn i det fargerike fugleriket. Inspirasjonen denne gangen har de funnet ute i naturen både her hjemme og på sine mange reiser i utlandet. Fra hagen på Tonsåsen kommer den karakteristiske dompapen, kjøttmeisen, linerla, og andre flotte fugler. Du får fugler strikket med utgangspunkt i norske tradisjonsmønstre, både med og uten topplue og skjerf. Noen av fuglene strikker man med mønster, andre har blitt dekorert med maskesting, paljetter og fjær. Fargerike og sjeldne fugler fra paradis, gjort med Arne & Carlos’ karakteriske design, er også med. Her kan man boltre seg i ulike kvaliteter av garn, fra ull og bomull til broderigarn. Ta et dypdykk ned i restekurven på leting etter garn, gamle paljettbånd, perler og fjær. Det er bare fantasien som setter grenser for hvordan disse flotte skapningene blir til – akkurat som i naturen. Fuglene kan brukes som pynt året rundt, men mange av dem har en tendens til å trekke mot juletreet når den tiden nærmer seg. Boken har gode beskrivelser, enkle diagrammer og trinn for trinn-bilder.

Men hvor kommer det fra, alt dette kreative? Hva er det som driver Arne & Carlos? Hva er det som fører til denne begeistringen for form, farge og håndarbeid? Det er det denne episoden av Bokprat handler om. I samtalen under hører du Arne & Carlos i samtale med Anette Garpestad.

Innlegget Bokprat: Arne & Carlos dukket først opp på Forlagsliv.