I sin nye bok tar Erik Fosnes Hansen oss med til den norske fjellheimen. Handlingen er lagt til 1982, en tid da det begynte å gå riktig dårlig for de tradisjonelle norske høyfjellshotellene. Nordmenn var i ferd med å utvikle nye ferievaner, blant annet seilte «Syden» opp som et farlig alternativ. Et hummerliv handler om en familiebedrift i rask nedgang og den vanskelige prosessen dette er for eierne. Livsløgnen blir en viktig del av løsningen, helt til det ikke går lenger.

Det knytter seg alltid store forventninger til Erik Fosnes Hansen. Utfordringen er at vi tror vi har ham: en genierklært forfatter som gir oss storslagne, intellektuelle romaner. Vi forventer hele tiden mer av det samme og så får vi noe helt annet – i hvert fall tilsynelatende noe helt annet. Sånn var det da Løvekvinnen kom og slik er det nå. Ved første blikk er årets bok, Et hummerliv, en uventet burlesk og underholdende slektskrønike.

Der ligger du, store hotell, nesten tomt, som en sovende drage i høstskumringen. I vår bestefars hus er det mange rom, men kun få er belagt og enda færre bestilt.  

Allerede fra første kapitel setter fortelleren oss lesere på prøve. Fortelleren er Sedd, en forlest og veslevoksen ung mann som forelsker seg i nye ord og floskler som må utprøves i tide og utide. Å lese denne historien blir derfor enklere hvis du klarer å hensette deg selv til egen barndom og ungdom. Prøv å huske hvordan det var, hva du fikk med deg av informasjon og hvilke ord du brukte. Forestill deg at du ligger på et loft og titter ned gjennom sprekkene i gulvet til etasjen under hvor de voksne holder til. Noen ganger får du med deg det som skjer, andre ganger foregår handlingen utenfor synsfeltet.  Da kreves det at du evner å sette sammen bruddstykkene på riktig måte.

Det som ikke er uventet er at også Et hummerliv er et overflødighetshorn av en bok, slik alle bøkene til Fosnes Hansen er. Det er så mange detaljer å feste seg ved, så mange nye emner å lære noe om. Emner Erik Fosnes Hansen har studert og som han på en elegant måte vever inn i fortellingen.  Noe jeg har sansen for er det kontinentale blikket Fosnes Hansen har. Går det an å tenke seg ham som noe annet enn en norsk forfatter, kanskje en tysk forfatter som tilfeldigvis skriver på norsk? Vi har ingen som er maken her i landet.

«Seine Texte haben, was große Literatur ausmacht, Zauber und Geheimnis, eine unergründbare Zwischenebene, auf der das Nichtgesagte oder das Unsagbare mitschwingt.» NEUE ZÜRCHER ZEITUNG

Erik Fosnes Hansen har sagt i et intervju med Bok og samfunn at mennesket ikke har røtter, det har føtter. Det gjør at vi kan forflytte oss, lære noe nytt, utvikle nye perspektiver, ja kanskje til og med bli en annen. Ingen er dømt til å bli værende på Grorud for alltid. Helt fra debuten med Falketårnet har jeg tenkt på Erik Fosnes Hansen som europeer mer enn nordmann. Tyskere, sveitsere og og østerrikere ser da også på Erik Fosnes Hansen som sin, slik de gjør med Wenche Myhre. Definitivt «einer von uns» – en av oss, men med dette eksotiske anstrøket fra fjellandet der oppe, som tyskere har et så romantisk forhold til.

Når du velger forflytning, er det noen ganger styrt av tilfeldigheter. Ofte begynner det med litteraturen du leser som barn. Sedd er et barn. Han har forsynt seg med informasjon fra det som er tilgjengelig på hotellet: Lille Lord Fauntleroy, historiebøker, tyske verb, Aftenposten, frimerker, Skikk og bruk, reklameplakater for Hurtigruten og fjernsynsprogrammer om sveitsiske urmakere – dette er 1980-årenes NRK, må vi huske. Vel, jeg hører jo at dette kan bli forvirrende, så la oss vende tilbake til Et hummerliv og Sedds norske høyfjellshotell.

Jeg føler en spesiell godhet for den østerrikske bestemoren. I studietiden i Wien hadde jeg gleden av å bli kjent med flere sånne som henne. Dette var for øvrig omtrent samtidig med at skandalene sto i kø på Fåvnesheim. Jeg har derfor ingen problemer med å forstå bestemor Sisi. Riktignok er Østerrike et land hvor de fremdeles – både i 1982 og i 2016 – klamrer seg til fortiden, den gangen de hersket over de fleste folkeslag mellom Krakau og Dubrovnik, mellom Innsbruck og Kronstadt. Folkeslag som bestemor Sisi nærer en dyp forakt for – utakknemlige som de var over å bli styrt og opplyst fra det keiserlige Wien.

Sett med særnorske øyne vil den gamle østerrikerinnen antagelig fortone seg som en karikatur. Men hva om vi tenker at det er omvendt, at det er Norge som er karikaturen? Ingen utenfra tror at Norge er sant før de kommer hit. For å overleve må man derfor søke tilflukt i det normale. I dette tilfellet består normaliteten av østerrikske delikatesser som Sachertorte og Marillenknödel. Denne overlevelsesmekanismen er imidlertid ikke noe spesielt for østerrikere. Jeg har sett nordmenn i utlandet samle seg rundt pepperkaker og gløgg mens de betrakter de nye omgivelsene med stor skepsis. I bestemor Sisis tilfelle er det i hvert fall forståelig.

En hummer skal visstnok ikke vandre særlig mer enn fem hundre meter i løpet av et år. På Fåvnesheim Høyfjellshotell er de motvillig fraktet langveisfra for å lide seg gjennom tilværelsen i en glassbeholder før de, som det heter i romanen, blir «iført dødens røde kardinaldrakt». Hummerlivet på Fåvnesheim kan muligens ses som kortversjonen av det som skjer i boken. Men så var det dette med at forfatteren Erik Fosnes Hansen ikke har så mye til felles med hummer når det gjelder bevegelsesmønster. Vi snakker heller om en kunstner som beveger seg uanstrengt mellom ulike habitat.

La deg derfor ikke lure av fortellerstemmen i Et hummerliv. Det er nemlig ikke bare én. Ved en for rask lesning av denne romanen kan det fort skje at du ikke får øye på lagene. Her er det – som i hotellet på Fåvnesheim – mange skjulesteder, hulrom under store steiner og sprekker i fasaden det kan lønne seg å utforske.

Og Erik Fosnes Hansen? Har vi ham nå? Nei, det kan jeg aldri tenke meg. Her blir det nok heller mange overraskelser i årene som kommer.

Jeg fikk forresten lyst til å forsøke meg på å lage Marillenknödel igjen da jeg leste boken, det er minst tredve år siden sist. Muligens blir det ny blogg om det før jul.

LES MER:

HØR BOKPOD MED ERIK FOSNES HANSEN

LES MER OM BOKEN OG ERIK FOSNES HANSEN PÅ VÅRE NETTSIDER

Innlegget Erik Fosnes Hansens hummerliv dukket først opp på Forlagsliv.

Radio Norge driver og kårer tidens beste låter. Kanalen sendte meg en e-post der de spurte om jeg ville være gjest i studio en time og spille egne favoritter. Jeg liker bare sånn musikk som dere ikke spiller på Radio Norge, sa jeg. Ser den, svarte de, men du kan jo spille halvparten dine låter og halvparten sånne som du finner på våre spilleliste. Det er raust, svarte jeg, men jeg lovet meg selv aldri å kompromisse på låtvalg igjen etter den gangen jeg takket ja til å stille i et såkalt P3-kupp og så viste det seg at halvparten av låtene man spilte, måtte hentes fra deres spilleliste. Så der står saken. På grunn av mitt kompromissløse jåleri har Radio Norges lyttere gått glipp av perler som «To Hell With Poverty» med Gang of Four, «Epizootics!» med Scott Walker og «Bob Hope Takes Risks» med Rip Rig & Panic.

RESPEKTLØST
Noen debatter fortsetter etter at en av partene har skrevet «Ferdig snakka». Det tar bort hele poenget med å skrive «Ferdig snakka». Nå må folk skjerpe seg. Basta bom.

HALLO FRA FORTIDA
Jeg skriver dette før president-debatten, aner ikke hvordan det gikk, hvem som vant eller hva som skjedde etterpå. Dette kjennes antakelig som en mer uskyldig tid enn den du lever i når du leser dette.

KJENTE NORDMENN HOPPET OG LØP SOM GUTT
Den utmerkede bruktsjappa Spøk & Spenning i Markveien solgte en bunke lefsete gamle Donald for en billig penge. I nr. 42 fra 1968 finner man et legg med resultatene fra «de 1. Donald Duck-leker i fri-idrett», holdt på Kongsberg. Og på listene finner man, blant mange flinke gutter og jenter:

60 m, Gutter 11 år:

5. Lars Sponheim, Halden

Lengde, gutter 11 år:

43. Kjell I. Røkke, Olymp

Lengde, gutter 12 år:

28, Harald Åbrekk, Eid

Terrengløp, gutter 12 år:

1. Toralf Bølgen, Tyrving (også nr. 2 på 60 m)
2. Bjørn R. Gjelsten, Tomrefj.

Artig å tenke på at mye av grunnlaget for det samfunnet vi lever i kan ha blitt lagt under Donald-lekene.

LEST:

Danny Katch: Socialism … Seriously. A Brief Guide to Human Liberation
Kort, muntert og innstendig om hvorfor makta må ut til folket. Som jeg skal snakke om på House of Foundation i Moss onsdag kveld.

Kingsley Amis: The Book of Bond, or Every Man His Own 007, by Lt.-Col. Willian (“Bill”) Tanner
Strengt tatt en snasent designet katalog over hva Bond går i, spiser og drikker, skyter med, leser og lytter til, basert på hva som står i bøkene. 

TEGNESERIER:

Jesse Jacobs: Safari Honeymoon
Dette er bortimot genialt i design og utførelse, men slett ikke for alle. For det første er det innmari guffent, for det andre er handlingen vanskelig å få tak i. En kvinne, hennes eldre og kjipe rikingmann og deres guide er på safari i et savannelandskap hvor det myldrer av hittil ukjente dyr med altfor mange bein og tentakler og altfor skarpe tenner. Dyrene forsøker å ete menneskene, svelge dem eller krype inn i kroppene deres for å ta dem over og legge egg. Dessuten fins noen stumme, engleaktige vesener som minner om Teletubbier. Den hvite angsten i en surrealistversjon av afrikansk natur minner om Olivier Schrauwens drabelige bok Arsene Schrauwen. Fantasidyrene er som en mer forseggjort og Fleischer Brothers-inspirert versjon av drømme-/marerittvesenene til Jim Woodring, Mark Beyer og – for, om mulig, å nerde enda litt hardere – Rory Hayes. Det skjer mye her, men det følger ikke kjente linjer. Jacobs er trolig mer ute etter å skape stemninger og ta leseren med på en visuell tur enn av å by på klassisk treaktsstruktur.

Fabien Vehlmann, Kerascoët: Beautiful Darkness
Søte menneske- og dukkelignende vesener bor i den døde kroppen til en ung pike som ligger på skogbunnen. Først er det søtt, deretter – når du skjønner opplegget – blir det motbydelig. Dyra i skogen oppfører seg som dyr, kampen for tilværelsen blir hardere, prinsesse Zelie trikser seg til makten, de som var snille viser nye sider ved seg selv. Kjapt oppstrekede og karikerte hovedpersoner i realistiske omgivelser. Vakkert og såpass urovekkende at jeg underveis lurte på om jeg skulle utsette meg for resten. Oversatt fra fransk.

Etter disse tegneseriene måtte jeg se et par Exorcist-filmer for å roe meg ned.

SETT:

Broadcast News (dvd)
Mediesatire fra åttitallet. Morsommere enn på åttitallet. Inneholder moralske gråsoner og reelle dilemma. William Hurt er en likandes representant for kynisk forflatning, Albert Brooks er en kjip representant for dannelse og anstendighet. Holly Hunter i hovedrollen som overkvalifisert kvinne som setter karrieren fremfor kjærligheten og egen lykke. Sitatrikt.

• Han: It must be nice to always believe you know better, to always think you’re the smartest person in the room.
  Hun: No. It’s awful.
• Ok, I’ll meet you at the place near the thing where we went that time.
• Sjefen som sier opp folk: Now, if there’s anything I can do for you …
  Sparket ansatt: Well, I certainly hope you’ll die soon.
• Except for socially, you’re my role model.

Kvitebjørn Kong Valemon (teater)
Eventyrstykke på Det Norske Teatret, oppsiktsvekkende dårlig besøkt, selv på en tirsdag, for en forestilling som har fått seksere og som har mye å like for både barn og voksne. Hans Rønningen boltrer seg som frydefullt ond heks. Uten traumatisert barndom, han bare er ond. Han er så ond at han synger Celine Dion. Det Norske Teatret har Norges største scene og vet hvordan man fyller den med triks og skjønnhet.

Kapringen (tv)
Dokumentar-aktig om dansk skip som kapres av pirater utafor Øst-Afrika. Mannskapet lider, kaprerne venter, rederiet pruter. Kjennes kynisk, men hvis de betaler for mye for fort, vil kaprerne angivelig beholde gislene og forlange mer. Vanskelig ikke å tenke på Sekkingstad og prise seg lykkelig over alt man slipper. Med han som ble skutt da Sara Lund og han som vanlig ikke ventet på forsterkninger i første sesong av Forbrytelsen, og han som var spin doctor i Borgen og dukker opp i Game of Thrones etterhvert.

The Exorcist II: The Heretic (dvd)
The Exorcist III (dvd)
Toeren er koko, en kitchfest av de sjeldne. Treeren startet som en seriemorderthriller. Så fikk regissøren Blatty, som egentlig er forfatter og hadde skrevet romanen Eksorsisten og som her tok utgangspunkt i sin egen bok Legion, beskjed om å stappe inn noe demongreier. Så det er blitt en seriemorderthriller med demonbesettelse. Ingen klassiker, men vittig – før Eksorsisten hadde Blatty bare skrevet humor – og med en klassisk bø-scene. En lang tagning med statisk utsnitt av en sykehuskorridor slutter i et bilde som kommer til å stå som spikket i hukommelsen.

The Russians Are Coming, The Russians Are Coming (dvd)
Med den fortsatt underkjente skuespilleren Alan Arkin som russisk ubåtstyrmann på grunn ved en amerikansk øy. Lett utdatert, men tidvis fortsatt morsomt, med upåklagelig «vi er alle mennesker»-moral.

Barbarella (dvd)
Hvor produsent Dino de Laurentis og den seriemonogame regissør Roger Vadim tar utgangspunkt i hippietidas «fri sex»-ideal og bruker det som påskudd for å kle av Vadims daværende kone Jane Fonda. I en fjern galakse, som kan minne om en dekadent nattklubb på sekstitallet. Absolutt verdt sine 59.50.

Nå løper vi (Nationaltheatret)
Sara Baban og hennes bror Buzhan framfører historien om deres eget liv som flyktninger fra den kurdiske delen av Irak. Sterkt, sympatisk og godt spilt.

Innlegget Kompromisstløst jåleri dukket først opp på Forlagsliv.

Legging av barn kan være veldig koselig, men jammen kan det også ta sin tid! Med det som er blitt kalt «sovebok-fenomenet» Den lille kaninen som så gjerne ville sove reddet Carl-Johan Forssén Ehrlin kvelden for tusenvis av desperate foreldre. Boka, som skulle leses på en bestemt måte, fikk nærmest garantert barna til å sovne i løpet av få minutter, og gikk sin seiersgang over hele verden.

Lær barna å sovne selv

Med nye Elefanten som gjerne ville sove har forfatteren forbedret metoden, og boka har et enda tydeligere fokus på hvordan man skal lære barna å sovne selv.

Og om man har lest Den lille kaninen som så gjerne ville sove en del ganger for barna, kan det jo også være fint å variere med en annen historie. Bakerst i boka finner du i tillegg gode tips og råd fra forfatteren.

Innlegget Elefanten som gjerne ville sove — en sovebok som faktisk virker dukket først opp på Forlagsliv.

Hva leser krimforfatterene selv? Vi har bedt seks av våre fremste forfattere om å komme med sine beste krimanbefalinger til hva du bør lese i høstferien.

Chris Tvedt fikk Rivertonprisen for sin siste Mikael Brenne-krim. Lørdag er hans nye i salg: Den som forvolder en annens død. Når det kommer til hva han selv anbefaler velger han kvalitet, og plukker ut en forfatter mange omtaler som verdens beste krimforfatter.

– Sannhet var en åpenbaring for meg. Australieren Peter Temple skriver innfløkt om politisk, økonomisk og moralsk korrupsjon. Han skaper uforglemmelige karakterer, og han gjør det i et språk som er både rått, levende og poetisk på samme tid. Strålende krim! sier Tvedt.

Karin Fossum har fått et samlet anmelderkorps til å juble for hennes nyeste krimroman Hviskeren, og VG og Dagbladet trillet terningkast seks.

– Jeg vil anbefale Johan Theorin med Skumringstimen. En stemningsfull, spennende og velskrevet roman om en liten gutts forsvinning. Intrigen er sammensatt og avansert, og dessuten troverdig. Gode personportretter og utmerkede miljøskildringer. En meget lesverdig og flott opplevelse av en betydelig forfatter, anbefaler Fossum.

Lars Kepler er snart aktuell med en etterlenktet ny Joona Linna-krim. Kaninjegeren slippes i starten av november. Kepler selv, leser helst en publikumsfavoritt.

– Vi leser mye krim og må innrømme at vi ble veldig inspirert av Stieg Larsson og Menn som hater kvinner. Han innførte et thriller-element og et tempo i svensk krim som løftet den delen av vår litteratur opp på et nytt nivå.

Gert Nygårdshaug har både fylt 70 år, feiret 50 års jubileum som forfatter og sluppet krimromanen Budbringeren i år. Han går for Frankrikes krimdronning når han selv velger seg spenning.

– Om jeg skal fremheve noen av dagens krimforfattere, måtte det bli franske Fred Vargas. Hun har skapt en helt spesiell sosifære med sine etterforskere på en politistasjon i 18. arrondissement i Paris. Ledet av en osteelskende etterforsker, født i Pyreneene med navnet Adamsberg, løses intrikate mordsaker elegant. Høydepunkter i hennes forfatterksap er Varulven og Den tredje jomfru.

Hans Olav Lahlum er selv aktuell med verdens første langrennskrim i høst, Sporvekslingsmordet,  inspirert av ingen ringere enn Astrid Uhrenholdt Jacobsen.

– Det er nesten umulig bare å nevne én – men Morder i huset er en god gammel, logisk fascinerende og lite kjent juvel blant Agatha Christies mange legendariske krimromaner, sier Lahlum.

Torkli Damhaug imponerte anmelderne med sin nyeste roman En femte årstid som kom ut i vår. Selv velger han seg en beksvart litterær krim.
– James Ellroy med Seks tusen kalde er en glimrende spenningsrooman om USA på 1960-tallet. Den organiserte forbryterkulturen som kulminerte med drapene på Kennedyene og Marthin Luther King blottlegges i all sin kyniske uhygge. Selvsagt fortalt i forfatterens karakteristiske knappe og suggererende stil.

Innlegget Krimforfatternes egne spenningsfavoritter dukket først opp på Forlagsliv.

Chris Tvedt er endelig aktuell med ny Mikael Brenne-krim. I dette innlegget står slaget om nettopp Bergenstronen.

Tekst: Chris Tvedt

Den første boken om Mikael Brenne, Rimelig tvil, kom ut i 2005. Hovedpersonen og forfatteren hadde mange fellestrekk, blant annet advokatyrket, samt at de begge var født og bosatt i Bergen.

For Mikael Brenne er bergenser, er han ikke?

Joda, han er det. Jeg har aldri benektet det, men sannheten er at jeg heller aldri har skrevet det rett ut. Den byen Mikael Brenne lever og jobber i er omgitt av fjell, ligger med ryggen til landet og ansiktet mot havet, den er gammel og regnvåt og til å kjenne igjen for alle som har vært der, men ingen steder står det at det faktisk er Bergen.

Det er Gunnar Staalesens feil. Han er Bergens-kronikøren fremfor noen, en nitid og presis iakttager av byens topografi, og jeg tenkte at det var umulig å ta opp den konkurransen.

Bedre da, forestilte jeg meg, å la min helt vandre mellom regnbygene i en anonym, navnløs norsk by som alle og ingen kan kjenne seg igjen i. Men ganske snart oppdaget jeg en av de grunnleggende hemmelighetene ved forfatteryrket.

Hvis helten skal vandre ned en gate, så trenger du ikke si hva gaten heter, men du må vite noe om hvordan den lukter, om det er asfalt eller brostein under skosålene, om den er trafikkert eller stille.

Det sies ofte at forfattere har livlig fantasi, men det er like presist å si at de har god hukommelse. Derfor snek Bergen seg inn fortellingene, var påtrengende til stede hele tiden, men fordi jeg hadde tatt en beslutning forble den navnløs i bok etter bok.

I Den som forvolder en annens død, kommer jeg ut av skapet. Byen har fått navn, og navnet er Bergen.

Hvorfor?

For det første er jeg litt lei av å forklare hvorfor jeg ikke skriver rett ut det som alle egentlig vet. De grunnene jeg engang hadde virker ikke lenger like fornuftige som de gjorde.

For det andre er jo katten strengt tatt ute av sekken for lengst, hvis den noen gang har vært der inne. Mikael Brenne har hatt små biroller i de tre bøkene om KRIPOS-etterforsket Edvard Matre (jeg skal skrive mer om det i en senere oppdatering), og i de bøkene er det jo ingen tvil om hvor han holder til.

Men det aller viktigste er at Mikael Brenne har blitt voksen. Han trenger ikke være redd for å stå i skyggen av noen, har fått sin egen identitet og sin egen stemme. Og Bergen er en romslig by, det er god plass mellom fjellene.

Innlegget Chris Tvedt: – Det er Gunnar Staalesens feil! dukket først opp på Forlagsliv.

Den norske krimhøsten er strålende, og nå er det snart høstferie. Her er tre av våre beste anbefalinger. 

– I år er det ikke lett å bestemme seg for hvilken krim som er Norges beste. Vi (Cappelen Damm, red.anm.) er stolte av å ha gitt ut både Hans Olav Lahlum, Gert Nygårdshaug og Karin Fossum allerede i høst. Sistnevntes Hviskeren fikk den åttende anmeldelsen med terningkast seks denne uken. Men krimhøsten er langt fra ferdig. Denne uken kommer det ut tre nye titler som har begeistret meg,  sier Knut Gørvell, sjef for Krimfestivalen.

Les også:
Chris Tvedt: – Det er Gunnar Staalesens feil!
Har skrevet Norges første langrennskrim
– Derfor skyter jeg helten min!

Her er titlene Gørvell mener du bør få med deg:

1 Chris Tvedt – Norges svar på John Grisham.

Chris Tvedt: Den som forvolder en annens død

Chris Tvedt er en av de få norske krimforfatterne som skriver rettssalsdramaer. Sist Chris Tvedt skrev om forsvarsadvokat Mikael Brenne i Dødens sirkel i 2011 fikk han Rivertonprisen. Etter tre kritikerroste bøker om Kriposetterforsker Edvard Matre vender Chris Tvedt nå tilbake med en ny Brenne-krim, og flere av dem som har lest mener at denne er enda bedre enn den forrige.

En tidligere voldsdømt rockemusiker, som nå opplever suksess som forfatter, blir dømt for drap på sin litterære mentor. For en gangs skyld har forsvarsadvokat Mikael Brenne fått en drapssak han tror han kan vinne. Men Brenne glemmer kanskje den viktigste regelen i retten, aldri still et spørsmål hvis du ikke kjenner svaret. Utfallet blir ikke bare en tapt sak, men også et tapt liv.

Chris Tvedt er en av de få norske krimforfatterne som skriver rettssalsdramaer.

2 En kulturjournalist er Norges James Bond. 

Øystein Wiik: Skorpionen

Etter en lang karriere som sanger, skuespiller og musikalforfatter debuterte Øystein Wiik i 2010 som krimforfatter med Dødelig applaus. Allerede debutboken som bl.a. ble nominert til Rivertonprisen viste en forfatter som ønsket å skrive internasjonale thrillere. Nå seks år etter kommer han med sin sjette bok med Tom Hartmann i hovedrollen. Og bare han er litt av en figur. Han begynte som en sliten kulturjournalist og er endt opp som vårt svar på James Bond. Skorpionen har et ganske komplisert plot. Det handler bl.a. om Telenor og grov korrupsjon og om konsernsjefens død. Mye av den skremmende handlingen er knyttet til en ekstremt stor del av Internett som de færreste av oss har hørt om «The Darknet». Der kan du bestille de mest uhyggelige tjenester. Selvsagt blir vår mann Tom Hartmann satt på saken og forsøke å infiltrere den grusomme banden som driver med noe av det verste på dette nettet. Øystein Wiik har en internasjonal stil. Han pøser på nærmest i «opera-stil», men han slipper unna med det. For det er drivende godt fortalt og ekstremt spennende. Denne gangen har han også en vesentlig dose samfunnskritikk som gir bøkene hans en ny dimensjon.

Allerede debutboken som bl.a. ble nominert til Rivertonprisen viste en forfatter som ønsket å skrive internasjonale thrillere.

3 Krimforfatternes favorittforfatter

Belinda Bauer: Den synske

Belinda Bauer er en av Englands mest anerkjente krimforfattere. Hun skriver både originalt og ikke minst ytterst skremmende. Nå er hun ute med en ytterst skremmende roman om en mors fortvilte søken etter sin forsvunne gutt som hun fikk «The Gold Dagger Award». for altså Storbritannias svar på Rivertonprisen.

 Et år etter at fotavtrykkene ble laget, forsvinner den fire år gamle gutten sporløst. Moren Anna forsvinner inn i sorgen, og nekter å godta at sønnen er borte. I ren desperasjon oppsøker hun en synsk mann som ifølge rykter kan finne tapte sjeler. Men er han den han utgir seg for å være? Har han virkelig synske evner, eller er han en svindler? Eller er han noe mye, mye verre … Anna blir dratt inn i en verden hvor sannheten virker usannsynlig, og der det uvirkelige kan være sant. Er det galskapen som endelig har tatt henne, eller er den nøkkelen til selve mysteriet?

Et år etter at fotavtrykkene ble laget, forsvinner den fire år gamle gutten sporløst.

Innlegget Tre krimbøker du bør lese i høstferien dukket først opp på Forlagsliv.

I vår var jeg på en utstilling på Tate Modern i London. Det er mitt favorittmuseum, ikke bare på grunn av alle de fantastiske utstillingene som vises der, også kafeen i 6. etasje er verdt et besøk i seg selv. Den har utsikt mot Themsen og St. Pauls Cathedral, og mens man drikker kaffe eller te kan man se på folk som haster langs elva, som krysser Millenium bridge, og på været som stadig skifter over byen.

Og så kan man se innover og tenke over utstillingen man har sett. Noen ganger er det kanskje ikke så mye å tenke over, bildene eller installasjonene har ikke gjort det store inntrykket. Det skjer meg innimellom. Men som oftest på Tate er det et eller annet som får meg til å stoppe opp.
Og Mona Hatoums utstilling på Tate i vår gjorde inntrykk på meg. Hatoum er opprinnelig palestiner, født i 1952 i Libanon, men bor og virker i London. Utstillingen på Tate var retrospektiv, hun har laget video og installasjonskunst siden åttitallet. Spesielt var det et av verkene jeg ble stående lenge ved. Det heter Homebound.

Betrakteren møter et rom som er avsperret med stålvaiere foran inngangen. Rommet innenfor vaierne er rotete og samtidig enkelt møblert; et bord med noen stoler rundt, to senger uten madrass, noen kjøkkenredskaper, et fuglebur og noen lamper. Ikke veldig innbydende, men det er et rom noen kunne ha bodd i.

…til alle metallgjenstander i rommet er det koblet strømførende ledninger

Likevel er det umulig: til alle metallgjenstander i rommet er det koblet strømførende ledninger.

Lyden av strømmen som sendes gjennom ledningene er forsterket over høyttalere. Først høres et svakt sus, så blir lyden sterkere, lampene lyser opp, det spraker i ledningene. Rommet blir opplyst, lyset er gyllent og mykt. Samtidig minner lyden om strømmen som går gjennom metallet, støtet man ville få om man berørte noe der inne.
Jeg ble stående foran sperringen en stund. Fulgte strømmen som gikk i bølger, svakere, helt til rommet lå nesten i mørke, før lyden økte igjen og lampene lyste sterkere. Jeg så på kjøkkenredskapene: det nå høyspente dørslaget, rivjernet ved siden av. Senga som stod der, metallfjærene i sengebunnen som ledet strøm.

Og i det lyset var på det sterkeste, lunt og behagelig, ble jeg ble veldig berørt. Jeg var i grunn på nippet til å begynne å grine.

Og hvorfor trist. Ikke redd eller urolig

Etterpå, da jeg satt oppe med en kopp te ved vinduet og utsikten mot St.Pauls, tenkte jeg på hvorfor akkurat da. Og hvorfor trist. Ikke redd eller urolig, som man kanskje skulle trodd, det er jo fremfor alt et nokså skremmende verk. Jeg kom frem til at det var det lyset, at det ga meg en følelse av noe som «kunne vært», som om det i dette rommet kunne bodd noen, livet de kunne hatt der, men så går det altså ikke, det er umulig.

Årsakene kan være mange, Hatoum selv har jo bakgrunn som flyktning, det gir verket en politisk dimensjon: Rommet blir farlig å være i, samtidig er det umulig å komme tilbake til, stålvaierne hindrer den som står utenfor tilgang.
Rommet i seg selv og de hverdagslige kjøkkenredskapene gir også andre assosiasjoner: kvinners posisjon i hjemmet, stengslene som har holdt dem inne, farene hjemmet kan by på. Som om rommene er giftige, skadelige.

I den nye romanen min har jeg skrevet om et ekteskap som går i oppløsning. Hovedpersonen i romanen er Daniel. Han jobber både som vanlig portrettfotograf, men også med kunstprosjekter. Han en rastløs type som til tider føler at det å leve «helt vanlig» er krevende, han blir urolig av det. Han tenker på flukt.
I begynnelsen av romanen får han en ide om at han vil lage en serie med bilder av folk i området der han bor. Det virker ikke som om de han ser rundt seg har det på samme måte som ham, de virker tilfredse:

«Tilfredsheten interesserte meg, det at folk fant mening i alle oppgavene de hadde i hverdagene sine: Hagearbeidet ble utført med flid og grundighet, husene ble malt, bilene vasket. Timevis ble satt av til båtpuss vinteren gjennom. Få ting ble verdsatt så høyt som vårens første båttur.
Og den innsatsen og det alvoret som oppgavene ble gjennomført med, ønsket jeg å dokumentere. Kanskje var fascinasjonen også et uttrykk for et ønske eller en lengsel etter selv å oppleve en slik tilfredshet. At jeg kunne finne frem til en ro, med meg selv, med oss, med livet vi hadde sammen her og nå.»

Daniel har brukt tid og krefter på å finne ro i de rommene han har valgt å leve i: Med kjernefamilien i et hus i et helt gjennomsnittlig område i Norge. Det har tatt tid, men nå føler han at han er på vei til å få det til. Ekteskapet med Sonja har vært vanskelig, rastløsheten hans har preget dem i mange år.

Nå vil alt løsne, tenker han. Falle på plass.

Nå vil alt løsne, tenker han. Falle på plass.

Men Sonja har møtt Klaus. Først vil hun ikke innlede et forhold til ham, hun vil leve sammen med Daniel og de to jentene deres. Likevel fortsetter hun å treffe Klaus. Omgivelsene rundt henne endrer seg. Huset de har pusset opp, båten de har skaffet seg, nå er det som om alt har forandret seg. Etter at hun traff Klaus er alt det andre noe hun ønsker seg bort fra, noe hun føler seg fanget i.

Slik tror jeg våre hverdager kan oppleves, slik tror jeg livene våre er:

Noe skjer og så forandres alt.

Den franske psykoanalytikeren Julia Kristeva sier at vi forstår oss selv gjennom de fortellingene vi forbereder oss på å fortelle til andre. Selv om vi ikke nødvendigvis deler historiene våre, gir vi erfaringene våre betydning i en imaginær samtale der vi forteller oss selv til en annen.

Når Sonja møter Klaus, må hun gjenfortelle samlivet sitt med Daniel. Til da har de levd sammen i huset, det har ikke alltid vært lett, men det har vært mulig. Inntil nå. Med Klaus opplever hun at hun er mer seg selv. Hun må gå tilbake i tid og se på alt som har hendt mens hun har vært sammen med Daniel med dette nye blikket, løfte frem en annen historie om samlivet deres.

Hvert øyeblikk gir seg selv som vitne til alle andre, skriver filosofen Maurice Merleau-Ponty. Nåtiden inneholder til en hver tid den umiddelbare fortiden og fremtiden. Samtidig inneholder fortiden fremtiden, det vil si øyeblikket her og nå. Det er med dette blikket bakover Sonja ser gjennom alle hendelsene på ny. Fremtidens blikk vet noe annet, tillegger det fortidige ny betydning.

I det samme blir det livet Daniel har hatt med Sonja utilgjengelig. Han blir betrakteren som står utenfor stålvaieren, han kan ikke lenger komme inn i det hjemmet han trodde han hadde. Livet slik han kjenner det er borte for alltid. Det føles som å falle, som om han ikke har kontroll, som om ingenting rundt ham er til å stole på.
Hva gjør vi når vi opplever et slikt kontrolltap? Det er et spørsmål jeg har stilt meg mens jeg har skrevet denne romanen. Hvilke skritt er vi villige til å ta, hvilke verdier er vi villige til å sette til side når vi føler oss truet.
For Daniel blir fortellingen en måte å gjenvinne kontrollen på. Han må forsøke å skape en sammenheng. Han må gjøre det Sonja allerede har gjort: gjenfortelle.
Men først tar han med seg jentene sine på båttur. Avtalen er å komme tilbake etter en natt, men Daniel vil selv avgjøre når de skal dra tilbake.

Og så blåser det opp.

Hør Benedicte Meyer Kroneberg i Bokprat med redaktør Dan Andersen: 

Innlegget Benedicte Meyer Kroneberg om å se innover dukket først opp på Forlagsliv.

Han kunne ha vært en hvilken som helst katt fra landsbygda i Hedmark. Men det er ikke Jesperpus. I stedet er han blitt verdensberømt over natta. Fordi han står på ski.

Og ikke nok med det: Jesperpus svømmer, er med på hesteturer, fisker med sin egen lille fiskestang og var tidenes første katt på toppen av Galdhøpiggen.

I tillegg har han sin egen blogg og en Facebook-side der han beretter i jeg-form om alt han gjør og tenker – og slikt betyr mye for mange folk i hverdagen.

Kjendispus
Jesperpus ble verdenskjent etter et TV 2-innslag som viste ham og matmor Aina sammen i skisporet. Innslaget har fått over 100 millioner visninger på TV-kanaler og i sosiale medier verden rundt. Nå er han aktuell med boka Jesperpus – en helt spesiell katt, skrevet i samarbeid med matmor Aina Stormo og skribent Katia Gjerding Wiegand.

Og Jesperpus har fått merke kjendispuselivet på kroppen noen ganger:

Vi skulle jo bare inn på den kafeen for å få oss noe mat. Vi var på reise. Bestevenn var sulten og inne på kafeen var det fullt av damer. Derfor gjorde han et forsøk på å putte meg inni jakken sin, før han gikk bort til disken for å bestille. Det neste som skjedde da, var at tigernesen min fornemmet lukten av deilige, nykokte pølser. Det luktet bare så altfor fristende, så jeg klarte ikke å holde meg hemmelig inne i jakken hans. Jeg måtte i det minste få stikke hodet utenfor, sånn for å sjekke bittepuselitt om det kanskje var pølse Bestevenn hadde bestilt.
Det første som møtte de sultne pusongeøynene mine, var en dame som stirret storøyd på Bestevenn – som kavet litt med å få stappet meg ned igjen, ikke minst fordi jeg selv var så ivrig etter å stikke hodet mitt opp fra jakken.
Så sier damen: «Er det Jesperpus?»
«Æh, ja» svarte Bestevenn høflig, og lot hodet mitt forbli i friluft.
Nå begynte det å gå opp for ham hvem av oss gutta som var best til å sjarmere damer.
Og i neste øyeblikk hadde den storøyde damen ropt ut i kafeen: «Jesperpus er her!»
Så fikk Bestevenn sin lunkne vaffelkake – mens en struttende Jesperpus var omringet av en haug med gira kattedamer.

Med kjærlighet, humor og varme forteller Jesperpus om opplevelser sett fra snuteperspektivet på kjøkkenbenken, eller gående langs en skogsti nede i høstlyngen hvor han deler tanker og opplevelser formidlet ved hjelp av mange av matmors bilder av Jesper i farta i alle mulige hverdagssituasjoner og høydepunkt, eller du får være med på opplevelser han ikke er så glad i.

Sett gjennom katteøynene til Jesperpus og via mange bilder fra et vakkert norsk landskap får vi se og lese historier fra da han var bitteliten pusekattunge og frem til i dag. Jesper forteller hvorfor han ligger i nattbordskuffen sin om natta og ikke jakter ute om natta som katter flest, om hakket han fikk i øret, om alle dyrevennene sine, familien, alle turene han er med på, hvor han fanger musefileer og om Tigerskogen, der han liker seg aller best, og hvordan han ble kjendispus.

Tror du det bare er Jesperpus som kan leve det gode liv med aktiviteter og opplevelser? Nei, det kan din katt også. I boka får du lese mer om hvordan Jesper er trent, kanskje du blir inspirert? Boka er sprekkfull av tips og råd på hvordan katten din kan bli en ekte eventyrer.

Gled deg til en annerledes og helt unik kattebok!

Innlegget Jesperpus inntar bokmarkedet dukket først opp på Forlagsliv.

Den første debatten mellom presidentkandidatene Hillary Clinton og Donald Trump ble fulgt av 84 millioner amerikanske seere og ble med det tidenes mest sette presidentdebatt. Underveis og etter debatten kunne man på nettsteder og sosiale medier bli opplyst om faktafeil og regelrett bløff fra de to kandidatene.

Etter enkelte av Trumps utspill fridde til og med Clinton selv til faktasjekkerne fra podiet: «I hope the fact-checkers are turning up the volume and really working hard / Please, fact-checkers, get to work». I dette utdraget fra Hallvard Notakers aktuelle bok Amerikansk valgkamp – Image, penger og moderne politikk får vi vite bakgrunnen for faktasjekkingen:

Hvert valgår bemanner ambisiøse amerikanske mediehus en form for redaksjonelle satsinger de kaller «faktasjekkere» og «sannhetsskvadroner». Væpnet med kunnskap og troverdighet har dette selvoppnevnte faktapolitiet til hensikt å veie opp for politikernes sviktende moral. Der TV-mediets muligheter og reklamebransjens ferdigheter leder kandidatene ut i fristelse, stiller representanter for presse og forskning seg opp som offentlighetens forsvarsverk. Reklamenes påstander plukkes fra hverandre og måles, som i PolitiFacts «Truth-O-Meter», der de verste løgnene klassifiseres i barnereglerubrikken «pants on fire» og stilles ut på nett bak animerte flammer. I Washington Post tildeler «Fact Checker» fra én til fire langnesede Pinocchio-ansikter til dem som avsløres. Mest nøkternt er nettstedet FactCheck.org, som nøyer seg med rene språklige beskrivelser og relativt lange redegjørelser. Seriøsiteten passer nettstedets tilknytning til en dominerende valgkampforsker de siste 30 årene, Kathleen Hall Jamiesons tilholdssted, Annenberg Public Policy Center ved Universitetet i Pennsylvania.

Skitten valgkamp
Faktasjekkeriet ble satt i system fra tidlig i 1990-årene, inspirert av sjokket fra valgkampen i 1988, allment oppfattet som noe nær et bunnpunkt for politisk kommunikasjon. Beretningen om «Willie» Horton ble stående som et kroneksempel på manglende hederlighet, og i pressen følte mange seg brukt. Redaksjonene hadde latt kandidatene sette dagsorden på sviktende grunnlag. De første forsøkene på sannhetspatruljering antydet en mer konfronterende holdning, men hellet var vekslende, særlig på TV. Jamieson ledet et forskningsprosjekt som endte i en bok med den megetsigende tittelen Dirty Politics, og hun slo fast at faktasjekkingen i 1988 i noen tilfeller hadde bidratt til å forsterke løgnene som skulle avsløres. Ved å vise bilder med falske påstander på skjermen, mens reporterens rettelser bare kunne høres, fant Jamieson at det var bildene som ble husket best. For å gjøre en effektiv kritikk mulig, prøvde hun og hennes team ut en rekke teknikker på fokusgrupper, til de stod igjen med en slags visuell grammatikk for faktasjekkere: Reklamen som etterprøves skal vises på en skråstilt TV som selv filmes, slik at vi bokstavelig talt ser på noe som har vært på TV. Slik risikerer seerne heller ikke å forveksle reklamebildene med den ordinære nyhetsdekningen der de omtales. For å forsterke den verbale tilbakevisningen av feil, skal nøkkelordene legges i store bokstaver over reklamen. «Feil», «misvisende», «ufullstendig».

I dag er disse visuelle grepene trygt etablert, slik at seerne lett kan kjenne igjen kritikken og vite hva de ser. Dessverre for sannhetsoptimistene ser Glenn W. Richardson, forfatteren av boken Pulp Politics, ut til å ha rett i sin antakelse om at kandidatene søker sjangere som gjør deres reklamer enklest mulig å forstå. Selve faktasjekkformatet er blant de hyppigst kopierte der en kandidat trenger å slå tilbake mot angrep. Da finner de frem den skråstilte TV-en, en myndig kommentatorstemme og like sterk vilje til å reprodusere fordømmende faktasjekksitater i skjermens fulle bredde, som i en filmtrailer med rader av terningkast seks. Sannheten setter fri, også den som egentlig er ute etter noe annet.

Political TV Ad Archive
Til valget i 2016 lanserte stiftelsen Internet Archive et nettsted som bringer reklamekritikken et skritt videre. Der, i det nye Political TV Ad Archive legges ikke bare alle TV-sendte politiske reklamefilmer, koblet med faktasjekk-artiklene som beskriver dem, men leseren finner tabeller som viser hvor mange ganger de er vist, hvor og med hvilken avsender. På en og samme side står navnet på organisasjonen som har betalt og godkjent reklamen. Alt er «open source», slik at datasettene om hver enkelt reklamefilm kan lastes ned og brukes fritt. En del opplysninger legges inn manuelt, mens slikt som antall visninger mates inn automatisk ved bruk av programvare som gjenkjenner lyden fra hver enkelt film hver gang den sendes. Tiltaket er finansiert av flere store stiftelser til fremme av en opplyst presse og offentlighet.

Tøyer strikken
Alle de gode tiltak og hensikter til tross, det er ingen grunn til å forvente en offentlighet uten politisk reklame som tøyer strikken. Den åpenbare årsaken er at kandidatene ikke ytrer seg som deltakere i et prosjekt for å raffinere den allmenne politiske debatten, men som konkurrenter om makt. Faktasjekkerne og kandidatene er ikke ute i samme ærend. Men begrensningene i sannhetssøkernes gjennomslag skyldes også forutsetningene de selv har satt. Med få unntak er det rene faktaopplysninger – strengt definerbare brokker av virkeligheten – som blinkes ut for kritikk. «Vi er bare interessert i etterprøvbare fakta», skriver Washington Post om sin Fact Checker. Alt annet reduseres til personlige meninger og fortolkninger. Er det da hele den TV-sendte reklamen som analyseres? Metoden forutsetter at alt som ikke kan måles eksakt, er av liten eller underordnet betydning. Her har Richardsons analyse sin store styrke. Han gir oss muligheten til å snakke om innhold som verken kan være sant eller usant.

Dukakis og stridsvognen
Da George Bush i 1988 sendte ut en reklame som viste motkandidaten Michael Dukakis kjørende omkring i stridsvogn med en hjelm som var for stor og et ansiktsuttrykk som fikk ham til å se tåpelig ut der han tittet ut på toppen av det tunge, klumpete kjøretøyet, rullet tekst med påstander om hans forsvarspolitiske tilkortkommenhet over skjermen. Denne teksten gikk rett i garnet til faktasjekkerne, men uten at det hjalp Dukakis. Dette var blant filmene Jamieson viste fikk drahjelp, ikke motstand, ved å kritiseres på TV i 1988. Bare teksten ble tilbakevist, ikke inntrykket av en litt for liten mann i skjorte og slips, altfor langt fra skrivebordet sitt. Det var det ingen som kunne faktasjekke.

Richardson førte ikke opp reklamen som «forsvarspolitikk», men som «satire». Komikken ble skapt i kontrasten mellom machobildet Dukakis forsøkte å skape av seg selv og bildene som ble vist på TV, godt hjulpet av påstandene i den rullende teksten. Satirens budskap, som ikke er uttalt og derfor ikke kan prøves, er at Michael Dukakis er latterlig, lite maskulin, han mangler innsikt i sin egen fremtoning, og er altså uegnet som landets øverstkommanderende. Bare det siste er i nærheten av å kunne fanges opp av sannhetstesterne. Ulempen med å satse på Richardsons metode er selvsagt at man heller enn å sette et antall Pinocchio-neser som Washington Post gjør, må skrive et fortolkende essay. De humanistiske fagene trenger mer enn en stortingsmelding og noen debatter på Litteraturhuset for at beinharde faktasjekkere skal la seg erstatte av en fremtidig fortolkningsskvadron.

Hør Hallvard Notaker i samtale med Bente Kalsnes og Ketil Raknes i Bokprat:

Innlegget Hallvard Notaker: Sannhetstesterne dukket først opp på Forlagsliv.

I dag føyk Lucinda Rileys nye roman Helenas hemmelighet inn på andreplassen av skjønnlitteratur-listen, og i sin niende uke topper fortsatt Stormens søster pocketlisten.

Lucinda Riley har snart solgt 600.000 bøker her i landet på bare fem år. Siden De syv søstre kom ut i januar 2015 har en av hennes titler enten i hardback eller pocket ligget på bestselgerlistene. I de fleste land hvor Helenas hemmelighet eller Stormens søster har kommet ut, har de kommet inn på topp-3 på bestselgerlistene.

Jeg er henrykt og stolt av å være nummer 1 og 2 i Norge som er mitt favorittland.

Hilsen fra Lucinda Riley
Da jeg fortalte henne om dagens listeplasseringer sendte hun en hilsen til sine norske lesere: «Jeg er nå bortreist for å skrive videre på serien om De syv søstre. Allerede i januar kommer bok nummer 3 i serien Skyggesøsteren ut, men jeg skriver nå på bok nummer fire, og den handler om CeCes historie. Jeg er henrykt og stolt av å være nummer 1 og 2 i Norge som er mitt favorittland. Jeg savner Norge og norske lesere, og jeg håper å komme tilbake snart. Tusen takk alle dere fantastiske lesere som har gitt meg en slik utrolig støtte. Det varmer inn i hjertet.»

Lidenskap, drama og romantikk

Helenas hemmelighet er en frittstående roman og skiller seg litt fra de tidligere Riley-romanene ved å være mer av en samtidsroman, men du finner naturligvis alle Riley-ingrediensene: Lidenskap, drama og romantikk. Det har gått tjuefire år siden Helena tilbrakte noen magiske uker på Kypros, der hun forelsket seg for første gang. Etter å ha arvet det forfalne huset Pandora av gudfaren, vender hun nå tilbake for å tilbringe sommeren der sammen med familien sin. Men Helena vet at det sjarmerende stedet skjuler et nett av hemmeligheter hun har holdt skjult for ektemannen William og sønnen Alex. Når hun ved en tilfeldighet treffer på ungdomskjæresten sin, settes en kjede av hendelser i gang som gjør at fortiden truer med å ødelegge idyllen. Både Helena og Alex vet at livet aldri vil bli det samme igjen hvis Pandoras hemmeligheter blir avslørt.

Liker du drama, lidenskap og romantikk, er Lucinda Rileys bøker midt i blinken for deg!

Innlegget Lucinda Riley topper bestselgerlistene dukket først opp på Forlagsliv.

Skjønnlitteraturen er full av virkelige modeller og gjengivelser av hendelser fra virkeligheten. Også traumatiske hendelser. Slik har det vært så lenge vi har hatt en moderne og fri skjønnlitteratur. Ingunn Økland vil nå ”problematisere” dette. Det spørs om hun ikke egentlig vil moralisere.

Særlig gymnastikklærere synes å være utsatt for risikoen for å bli brukt som modell i norsk skjønnlitteratur. Er du en gymnastikklærer med veldig frisk opptreden overfor klassens bleikfis, som har boklige interesser, risikerer du at han reiser deg et litterært minnesmerke når han mange år senere skriver romanen om sitt liv. Risikoen gjelder også for rektorer, helsesøstre, skoletannleger, sesjonsoffiserer og andre myndighetspersoner i et ungt menneskes liv, men også for foreldre, søsken, venner og samleiepartnere. De opptrer i horder i de romanene vi her for enkelhets skyld kan kalle nøkkelromaner (begrepet er ikke entydig), altså romaner med en handling tett lagt opp til virkeligheten, gjerne forfatterens eget liv.

De opptrer selvsagt ikke bare der. De opptrer også i romaner med langt sterkere fiksjonalisert handling. Det finnes neppe en eneste skikkelse eller hendelse i mitt eget forfatterskap, for eksempel, som ikke på en eller annen måte har hatt en modell i virkeligheten. Det gjelder også for de usympatiske skikkelsene. Men siden jeg har som metode å endre kulissene radikalt, merker stort sett ikke ”modellene” hva de blir utsatt for. De er der, like fullt.

Det er i all enkelhet dette som gjør denne bearbeidelsen av virkelighet til diktning.

Mer eller mindre nært det biografiske
En roman kan ligge mer eller mindre nært den biografiske virkelighet, men den er allikevel et diktverk. En fiksjon. Den blander sant og usant, virkelige modeller med ikke-eksisterende skikkelser, den forkorter og forandrer forløp, den kan tenkes å endre sted og den forandrer skikkelsenes navn. Det er i all enkelhet dette som gjør denne bearbeidelsen av virkelighet til diktning. Forfatteren av en slik roman har selvsagt et ansvar overfor sine medmennesker, gymlærere inklusive, men det er et personlig ansvar. Et slikt kunstverk svarer allikevel bare for seg selv. Det gjør ikke krav på å være ”virkelig”, det postulerer at det er diktning. Slik må det være, ellers ville det ikke blitt rare skjønnlitteraturen tilbake.

I den såkalte, nyere ”virkelighetslitteraturen”, derimot, er det et poeng i seg selv å skrive pinlig nøyaktig selvbiografisk, med litterær schwung, men med gjengivelse av virkelige hendelser og personer, bokstavelig talt med navn og adresse. Dette blir straks et mer komplisert forhold for ”modellene”. Vi skal la det ligge her. For det er ikke en slik bok Vigdis Hjorth har skrevet. Hun har etter alt å dømme skrevet en roman – og det er ikke engang sikkert at det er en nøkkelroman av den første kategorien.

Ut med språket!, sier hun til forfatteren

Aftenpostens anmelder og kommentator Ingunn Økland synes imidlertid å insistere på en lesning av romanen som virkelighetslitteratur, som selvbiografi. Ut med språket!, sier hun til forfatteren: Er det sant at du ble utsatt for seksuelle overgrep av din far da du var barn? Hvis ikke, har du begått et overtramp.

Forfatteren har ikke plikt å svare
Men forfatteren har ikke plikt til å svare en anmelder. Vanligvis unngår vi jo det; det er den profesjonelle kutymen. Nå forlanger altså anmelderen svar og debatt allikevel, etter at hun behendig nok har flyttet seg over på kommentarplass; ja, mer: Hun trekker inn ting som hun ”er kjent med” fra andre kilder, utenom romanen, fra Hjorths eget, virkelige liv og miljø. Og som om dette ikke er nok, settes avisens apparat i sving for å etterforske, for å underbygge anmelder-kommentatorens retoriske poenger og anklager. Nyhetsavdelingen mobiliseres for å ”bevise”, så å si prosentvis, i hvilken grad denne romanen er ”virkelighet”. Avisen unnslår seg ikke engang for å finne programmet fra begravelsen til forfatterens far. Økland svinger svøpen: ”Det groveste overtrampet ligger i bruken av seremoniprogrammet fra bisettelsen av forfatterens far. Her siterer hun ikke direkte, men gjengir og raljerer over et kjærlighetsdikt moren har skrevet til sin ektemann gjennom et langt liv. Hvis noen fremdeles skulle være i tvil om at faren identifiseres, så skildrer hun for sikkerhets skyld programmets foto av ham.”

Det som her skjer, er det virkelige overtrampet.

Forskjellen på diktning og selvbiografi
For det første er dette en svært banal, rent sagt ondsinnet gjengivelse av scenen i romanen. For det andre ”beviser” det ikke noe som helst, annet enn at Ingunn Økland ikke forstår den lille, men viktige forskjellen på diktning og selvbiografi. For å komme nærmere og skrive sannere om en diktet situasjon kan forfatteren i sin metode også bruke og gjengi helt konkrete, virkelige erfaringer fra eget liv, herunder selvsagt også en virkelig begravelse. Dette forstår Økland sikkert. Men hun vil ”problematisere” det, som man så fint kaller det når man ikke har bedre unnskyldninger for å være infam. Det som her skjer, er det virkelige overtrampet. Anmelderkommentatoren og avisen synes å lukte en pikant skandale. Men i stedet for å vente på eventuelle reaksjoner fra personer som føler seg trådt for nær, gjør Aftenposten og Økland nøyaktig det Økland beskylder romanen for å gjøre. De henter inn momenter fra virkeligheten. De bretter ut sider ved privatlivet til forfatteren og hennes familie, men nå som journalistikk. Man vil skape skandalen selv.

Å være tro mot sitt kunstverk
Mellom romankunstverket og eventuelle ”virkelige modeller” består det en rekke forhold, men de er alle individuelle. Kort sammenfattet kan de sies å handle om forfatterens kunstneriske, menneskelige og juridiske ansvar. Bleikfisen har stor makt når han skildrer sin tidligere så friskfyraktige og uutholdelige gymnastikklærer. Han kan, selv om han forandrer trekk, gir ham et nytt navn og endrer omstendighetene, allikevel henge ham opp til tørk på ribbeveggen, i store opplag. Og ikke bare mannen med hoppetauet, nei, her kan forfatterens personlige relasjoner få seg en trøkk. Dette må vurderes opp mot forfatterens plikt til å være tro mot sitt kunstverk. Men det er forfatteren, ikke anmelderen, som skal gjøre denne vurderingen, og bære virkningene. Økland antar en posisjon som ligger skummelt nær det ubehagelige sted der smak og moral sammenfaller. Når avisen dertil bruker nyhetsavdelingen til å underbygge dette, ligner dette mer enn godt er på en situasjon der man i stedet for en litteraturanmeldelse får domsavsigelse, etterforskning og avstraffelse – i nevnte rekkefølge.

Eventuell offentlig interesse
Den som føler seg urettferdig portrettert eller mener at hendelser er utilbørlig fremstilt i et kunstverk kan vurdere å ta til motmæle i offentligheten, eller gå rettens vei. Det er først i de to siste tilfellene at dette forholdet eventuelt får offentlig interesse. Det avisen og anmelderen her i beste fall gjør, er å foregripe slike reaksjoner. I verste fall – og det er lett å lese det slik – mener man altså at alt dette private, som en kunstner bruker men som vanligvis ikke er kjent utenfor den nærmeste krets, er relevant og nødvendig sidestoff til lesningen av en roman som er ment lest som en roman, men som kritiker-kommentatoren pukker på at vi da skal lese annerledes. Kritikeren «har kjennskap” til ”noe”, og mener at publikum også bør få kjennskap til dette ”noe”. Jeg trekker ikke i tvil Aftenpostens eller kritikerens edle motiver her (”å problematisere”), men virkningen blir ødeleggende. Man gjør selv det man beskylder forfatteren for.

Samtidig ødelegger man leserens lesning av boken. Man legger noe sekundært i mellom, og gjør dette sekundære til en hovedsak. Man setter briller på leserens nese.

Denne teksten sto først på trykk i Aftenposten 01.10.2016. 

Innlegget Prosessen mot Vigdis Hjorth dukket først opp på Forlagsliv.

I dag var første skoledag for 16 håpefull på Krimforfatterskolen. Av over 100 søkere har vi nå plukket ut to klasser med 16 personer som får gå det første året på Krimforfatterskolen.

Mange arrangerer skrivekurs, og Cappelen Damm har også arrangert flere dags-kurs for potensielle krimforfattere. Det nye nå er at vi har laget en skole som vil vare i et halv år. Krimforfatterskolen består av seks kurskvelder med hjemmelekser og vurderinger underveis. Hovedlærerne er krimforfatter Torkil Damhaug og litteraturjournalist Bernt Roald Nilsen. I tillegg vil elevene få møte noen av våre beste krimforfattere som gjestelærere, blant disse er Hans Olav Lahlum, Chris Tvedt og Eystein Hanssen.

Kanskje har en ny Karin Fossum eller Jo Nesbø satt seg på skolebenken i dag?
Det kom inn over 100 gode søkere til skolen. Vi har hatt en grundig evalueringsprosess av skriveprøvene som ble levert og fant fort ut at vi måtte doble antallet elever, for her var det mye talent. Derfor er det 32 stykker som får begynne på Krimforfatterskolen i år. I dag begynte A-klassen, og om 14 dager begynner B-klassen. Begge klassene vil få det samme undervisningsopplegget. Gjennom undervisningen ønsker vi å gi elevene en unik mulighet til å utvikle sine evner til å skape spennende fortellinger. Krimforfatterskolen kommer blant annet til å ta for seg ulike krim-sjangre, plot- og karakterutvikling, motstand i skriveprosessen, språk og stil. Undervisningen vil bli gitt i form av forelesninger, samtaler med forfattere og ikke minst veiledning og tilbakemelding på tekster elevene skriver selv. Underveis får de hjelp til å komme i gang med manus til din egen kriminalroman. Eller hjelp til å komme videre med et manus de allerede er i gang med.

Er du en av de mange som kunne tenkt deg dette opplegget, men ikke er med i år. Fortvil ikke, det blir nye muligheter neste år!

Innlegget Første skoledag på Krimforfatterskolen dukket først opp på Forlagsliv.

I disse dager kommer Chris Tvedts nye krimroman Den som forvolder en annens død ut i bokhandelen, og Dagbladet er først ute med anmeldelse og gir den en meget god femmer.

Chris Tvedt er en av de få norske krimforfatterne som skriver rettssalsdramaer. Sist Chris Tvedt skrev om forsvarsadvokat Mikael Brenne i Dødens sirkel i 2011 fikk han Rivertonprisen. Etter tre kritikerroste bøker om Kriposetterforsker Edvard Matre vender Chris Tvedt nå tilbake med en ny Brenne-krim, og flere av dem som har lest, mener at denne er enda bedre enn den forrige.

«går Staalesen i næringen gjennom gode miljøskildringer»

«Proff advokatkrim»
Anmelderen i Dagbladet Cathrine Krøger kan være en streng «dommer», men Den som forvolder en annens død liker hun meget godt. Dessverre ligger anmeldelsen på Dagbladet pluss, så har du ikke det, må du kjøpe papiravisa i dag. Krøger skriver: «Plottet har driv og spenst, med mange ulike spor og et variert persongalleri. (…) Alt flyter så lett og proft hos Tvedt. I denne boka kommer han ut av skapet som bergensforfatter, og går Staalesen i næringen gjennom gode miljøskildringer. Han har et kort og konsist språk, og en avslutning som både er overraskende og spenstig.»

Still aldri et spørsmål hvis du ikke kjenner svaret.
En liten skisse av handlingen: En tidligere voldsdømt rockemusiker, som nå opplever suksess som forfatter, blir dømt for drap på sin litterære mentor. For en gangs skyld har forsvarsadvokat Mikael Brenne fått en drapssak han tror han kan vinne. Men Brenne glemmer kanskje den viktigste regelen i retten, aldri still et spørsmål hvis du ikke kjenner svaret. Utfallet blir ikke bare en tapt sak, men også et tapt liv.

Den som forvolder en annens død er som Cathrine Krøger skriver en helproff og svært spennende krim som også berører viktige etiske dilemmaer som advokater står overfor.

Innlegget Kjempekritikk i Dagbladet for Chris Tvedts nye krim dukket først opp på Forlagsliv.

Høstferie=leseferie! Høsten og mørket inviterer til koselige lesestunder sammen for små og store, og også gode muligheter for de litt eldre barna til å forsvinne inn i en bok på egen hånd. Her er noen lesetips!

Thomas Marco Blatt og Lisa Aisato har laget Bror, søster sammen.
Blatt har skrevet lekne dikt om relasjoner sett fra barnas ståsted.
Gjennomillustrert av Aisato er denne en nytelse å lese. Og for en fin lesestund sammen! Passer fra 3 år.

For de aller minste er bøkene om Ludde  av Ulf Löfgren veldig underholdende.
Også de voksne ler godt av historiene om Ludde. Ludde og den rampete bamsen og Ludde får besøk har nettopp kommet på lager.
Dette er stor humor for små mennesker.
Passer fra 1 år.

Tenk å eie sin helt egen blåhval! Det gjør Billy, og kanskje kan du også bli den stolte eier av en?

En blåhval

• Er lenger enn tretti hunder på rekke, nese mot hale.
• En hvaltunge veier like mye som fire hundre katter. Blåhvaler er elendige, elendige kjæledyr.
  Bare spør Billy.
• Blåhvalen er det største dyret i verden, noensinne.
• Man kan ikke akkurat bare få en levert på døra. Trodde Billy.

Billy og det kjempestore, blå problemet  av Mac Barnett og Adam Rex er høstens galeste bildebok. Passer fra 5 år.

Lese selv og lese høyt. Tips til barna fra 6 år.

Otto monster-bøkene av Jon Ewo og Reidar Kjelsen (illustrasjoner) fyller 20 år! Den nyeste, elleville historien om Familien Møkk heter Otto monster i bølletulliball. 
Otto monster er en av mange bøker i Leseløve-serien.

Flere morsomme bøker – disse passer fra 8 år.

Clara-mysteriene er en prisbelønt serie av Ingeborg Dybvig.
I Det forsvunne manuskriptet er Clara på høsteferie i Cambridge og må redde faren sin ut av fengsel.
Mysterier og detektivarbeid – perfekt for høstkveldene.

Fantasy, mysterier og humor – fra 10 år

Halvgudene– trilogien til Marie Moen Holsve har kommet i ny innpakning.
Bok 1 vant Arks barnebokpris i 2011. Trillingene Dina, Balder og Thea kastes ut i ny verden de ikke ante at de tilhørte, og må lære veldig fort. Alt står på spill, og for trillingene blir ingenting det samme igjen.

Redd Ronny! av Rune R. Moen handler om Stian og kompisene som foretrekker å spille data hjemme. Men en dag må de til skogs for å redde to eldre gutter. Redningsaksjonen bringer dem nærmere hverandre, naturen og livet, og hemmeligheter kommer til overflaten. Stilsikkert og både morsomt og alvorlig om ungdomstiden.

Bøker for ungdom – passer fra 12 år

Hvileløs av Tina Trovik er uhyggelig spennende. På vei til skolen legger Emma merke til en gutt som henger utenfor T-banen. Det viser det seg snart at ingen av venninnene ser ham, bare Emma. Alex er et gjenferd. Han har ingen hukommelse om hvem han er eller hvordan han har havnet her. Det finnes bare et sårt minne om noe som gikk veldig, veldig galt. Emma begynner å nøste, snart viser det seg at det er mer til mysteriet Alex enn det hun trodde.

Morderens ape av Jakob Wegelius ble tildelt Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris i 2015. Boka vant også Augustprisen. Et mord begås og ryktene sier at det er en gal og blodtørstig menneskeape som gjemmer seg i byen. Utmerket til høytlesning ved peisen.

En liten verdenshistorie av Ernst H. Gombrich ble utgitt første gang for 80 år siden. Boka er senere redigert flere ganger, og i de siste kapitlene er forfatteren selv øyenvitne til kanskje den mest dramatiske delen av vår historie så langt. En liten verdenshistorie er skrevet med stort engasjement og smittende begeistring.

God høstferie! 

Innlegget Lesetips til høstferien dukket først opp på Forlagsliv.

20. september var en merkedag – endelig skulle Korall Forlag se dagens lys. Etter uker med jobbing i kulissene kan det ferske forlaget skilte med katalog, hjemmeside, kontoer på instagram og Facebook,  og ikke minst – BØKER!

Korall forlag er et nisjeforlag som utgir krim og feelgood litteratur av titler som er eller har vært bestselgere. Nettopp at titlene er eller har vært bestselgere betyr at vi vet at dette er bøker som engasjerer og berører bredt. Forlaget har GARANTERT GODE LESEROPPLEVELSER som sin slogan.

På lanseringsdagen kom den svenske suksess-debutanten Annette Haaland og Sharon Boltonen, som er en av Storbritannias største krimforfattere på Norgesbesøk. Begge hadde interessante og morsomme samtaler under lanseringsarrangementet, hvor de ble intervjuet av Kari Birkeland.

Anette Haaland fikk hele salen til å le da hun snakket om Pastor Viveka, hovedpersonen i Pastor Viveka og giftmordene. Viveka er en frikirkepastor som begynner å bli lei av å ofre seg for andre. Viveka har begynt å bruke T-skjorter med påtrykte tekster under skjorten. Der står det blant annet: ”Slutt å mase” og ”Du har det ikke verre enn andre! ”. Mange vil kjenne seg igjen i hennes frustrasjon over å skulle strekke til på alle områder, i å skulle være så snill. Hun stikker så ofte hun kan av fra mann og fire barn til sin hemmelige kolonihytte.

Når en av kvinnene i kirkekaffe-komiteen blir funnet død, oppstår spørsmålet: Skjuler det seg en morder i den idylliske Stockholms-forstaden Enskede?

Dette er en bok om det å være kvinne midt i livet. Den er rask og lett å lese, men berører allikevel med eksistensielle temaer og gode beskrivelser av relasjoner og menneskers liv. På spørsmålet om hvor mange prosent Viveka er det i forfatteren Annette Haaland svarer hun – Hm … jeg vil tro at det er ca. 60 prosent.

Les mer om Annette Haaland på hjemmesiden til Korall forlag. 

Klipp fra svensk presse om Annette Haalands bok:

«Velskrevet, kjapp og morsom.»
Tidningen kuriren

«En fin debut med høy trivselsfaktor. Velskrevet, underholdende, passe spennende og med tankevekkende funderinger om hva det vil si å være kvinne (og mann) midt i livet.»
Femina

Alle ofrene i krimromanen Roser er døde er overvektige kvinner. Hvordan oppfattes kvinner med et vektproblem? Er de mer utsatt for kriminelle handlinger og nedlatende holdninger enn normalvektige?

Sharon Bolton – eller S. J. Bolton, som er navnet hun skriver under – er en av Storbritannias største krimforfattere. Hun berører i sin siste bok flere aktuelle problemstillinger. Hovedtemaet er det uforståelige fenomenet med kvinner som forelsker seg i menn i fengsel. I samtalen med Kari Birkeland forteller Sharon at hun ikke helt kan forstå dette fenomenet. Hva kan bakgrunnen være? Mest sannsynlig takler de ikke et forhold i det virkelige liv. Et forhold til en mann i fengsel er tryggere, han er ikke utro, han tenker på deg hele tiden og skriver til deg konstant. Forelskelsesstadiet går aldri over med en mann i fengsel.

Sharon Bolton var så reflektert og interessant å høre på, noe som reflekteres i Roser er døde.

Her er noen sitater fra amerikanske anmeldelser av Roser er døde .

«Intelligent, nifs, ikke til å legge fra seg.»
USA Today

«Den raffinerte måten å lokke og lure leseren på minner om Agatha Christie, og gjør den til en forlokkende bisarr blanding av en thriller og en tradisjonell krimroman.»
The Sunday Times

«Bolton beskriver sine komplekse romanpersoner med så skremmende innsikt at det er vanskelig å unngå visse brutale sannheter.»
NY Times

Klikk her for å lese mer på hjemmesiden til Korall forlag. 

Hør bokprat med Annette Haaland og Sharon Bolton her: 

Innlegget Korall forlag lansert med brask og bram dukket først opp på Forlagsliv.

Krydre barnas (og din egen) høstferie med morsomme og spennende fortellinger! Storytel har massevis av lydbøker for barn og ungdom, som kan lyttes til direkte fra mobil, eller nettbrett. Du kan laste ned ubegrenset med bøker offline, slik at hele familien kan lytte, også når dere er på reisefot. Dersom boken finnes i både lydbok og e-bok kan du veksle sømløst mellom lytting og lesing. Kort sagt: topp høstferieunderholdning for hele familien!

Her er våre 10 beste lydboktips for barn og ungdom til høstferien!

LasseMaja – Kafémysteriet
Forfatter: Martin Widmark, Innleser: Marianne Krogness
Alder: 6 – 10 år

LasseMajas detektivbyrå er en populær svensk barnebokserie skrevet av Martin Widmark. Serien handler om Maja og Lasse, som bor i denne lille byen Valleby. De har begge en brennende interesse for å løse mysterier og har derfor startet et detektivbyrå. I denne boken har den hyggelige kafeen i Valleby blitt ranet for tredje gang. Hver gang har kassaapparatet vært fullt av penger. Er det noen blant personalet som samarbeider med raneren? Lasse og Maja har sine mistanker …

Lytt til boka

Bukkene Bruse på Badeland
Forfatter: Bjørn F. Rørvik, Innleser: Ingrid Gjessing Linhave
Alder: 3 – 6 år

Dette er en av de mest populære barnebøkene i Storytel! Morsomme replikker og lydeffekter gjør at både små og store lytter til boka om og om igjen.

Bukkene Bruse er på vei til setra. Da får de øye på et nytt skilt: Badeland 200 meter, står det. Kan vi ikke heller dra dit i år? spør den mellomste bukken. Det er så kjedelig oppe på setra. Please, sier den minste. Da trenger vi ikke gå over brua heller. Det er så skummelt med det trollet. Den største bukken gir etter og bukkene Bruse drar på badeland. Men tror du at de slipper unna trollet?

Lytt til boka

Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans
Forfatter: Werner Holzwarth, Innleser; Trond Brænne
Alder: 3-6 år

Dette har blitt en kjent og kjær bok som mange barn har lest i barnehagen, eller sett som teater. En herlig bok, lest av en av Norges mest erfarne stemmer fra lyd- og tv-produksjoner for barn, Trond Brænne.

Akkurat da den lille muldvarpen stakk hodet opp av jorda for å se om sola hadde stått opp, skjedde det! En bæsj landet midt på hodet hans! Noe så frekt! Muldvarpen bestemmer seg for å finne synderen. Dette er en dramatisering av den velkjente historien, med sanger, musikk og effekter.

Lytt til boka

Pulverheksa og trollet
Forfatter: Ingunn Aamodt, Innleser: Eli Rygg
ALder: 3-6 år

Pulverheksa-bøkene er rett og slett fornøyelig lytting, både for barn og voksne. Fortellinger med flere lag, morsomme sanger og karakterer, innlest av selveste Eli Rygg fra 70-tallsgenerasjonens elskede Portveien 2.

Noe mystisk er på ferde i Pulverskogen. Hokus ser noe digert utenfor vinduet om natta. Det er store fotspor i blomsterbedet utenfor Drømmeprinsens slott. Og jammen er det ikke spor ved huset til Krokodillen også! Slikt har ingen sett før, hva kan det være? Selv Politimannen er litt engstelig, så det er jammen bra at Pulverheksa er så modig som hun er!

Lytt til boka

Trolle og den magiske fela
Forfatter: Alexander Rybak, Innleser: Dennis Storhøi
Alder 3-10 år

En underholdende eventyrbok skrevet av Alexander Rybak og lest av Dennis Storhøi. Her blir det fengende sang og musikk skrevet og fremført av Rybak selv, morsomme replikker og spennende karakterer.

Trolle ertes og plages av de andre trollene, men en dag får han se Hulderkongens fiolin som ligger og skinner i en glenne. Han oppdager at instrumentet er magisk – alle som hører tonene, er i felespillerens vold. Nå blir Trolle ikke bare godtatt, men tilbedt! Men en natt rømmer trollflokken fra forbannelsen hans. Trolle står igjen, ensommere enn før han fant fela. Heldigvis dukker Alva opp. Hun prøver å få Trolle til å forstå at han aldri kan bli lykkelig så lenge han har fela. Samtidig må de holde vennskapet hemmelig, for i Alvas landsby vil alle trollet til livs. Som om ikke det var nok: Hulderkongen er ute og leter etter fela si og vil gjøre alt for å få den tilbake.

Lytt til boka

Du er for liten, Albert Åberg
Forfatter: Gunilla Bergström, Innleser: Nicolay Lange-Nielsen
Passer for: 3-6 år

Vi blir aldri lei av Albert Åberg. De fine historiene med de lett gjenkjennelige hverdagssituasjonene kan lyttes til gang på gang.

Albert er på besøk hos farmor sammen med de to fetterne sine. De syns Albert er for liten til å være med å spille kort, helt til Albert beviser at han egentlig er ganske stor og faktisk forstår veldig mye, mer enn de tror …

Lytt til boka

Operasjon jentebursdag
Forfatter: Janne Aasebø Johnsen, Innleser: Jonathan Espolin-Johnson
Alder: 9-12 år

Hjalmar er ekspert på å legge en god plan. Det har han lært av faren som jobber i Forsvaret. Birger er ganske nervøs for planen, for den går ut på at han skal få sitt første kyss. Det sikreste stedet å få et kyss er visst på jentebursdag. Hvis de får invitasjon, da.

Lytt til boka

Frøken Detektiv: Uten et spor
Forfatter: Carolyn Keene, Innleser: Ine Finholt Jansen
Alder: 9 – 15 år

Du kjenner vel til Frøken Detektiv? Nå har den populære serien fra 50-tallet fått nytt liv, som lydbokserie i Storytel. Glimrende lest av Ine Iansen.

Nancy Drew løser store og små mysterier sammen med venninnene Bess og George. Handlingen er lagt til nåtiden, og Nancy har både pc og mobiltelefon til å hjelpe seg med.

Lytt til boka

Halvgudene
Forfatter: Mari Moen Holsve, Innleser; Christin Borge
Alder: 9 – 15 år.

Dette er den første av tre bøker i fantasyserien Halvgudene. I 2011 stemte 10 000 barn boken frem som vinner av ARKs barnebokpris. Perfekt for de litt større barna, som liker spenning, mystikk og action.

En dag blir livet brått snudd på hodet for trillingene Dina, Balder og Thea. Fra en monoton skolehverdag kastes de hodestups ut i en fremmed verden hvor ingenting er som det synes. Ikke engang trillingene selv! Med dramatikk, ukjente farer og en god dose humor får vi her begynnelsen på en fantasyhistorie som inneholder både det kjente, det spennende, episke, overnaturlige og herlig uforutsigbare.

Lytt til boka

I morgen er alt mørkt – Marlens historie
Forfatter: Sigbjørn Mostue, Innleser: Sigbjørn Mostue
Alder: 10 – 15 år

Ungdommer over hele landet kåret «I morgen er alt mørkt – Brages historie» til beste norske ungdomsbok i 2015. I juryens begrunnelse står det blant annet: «Gjennom boka måtte vi le, gråte, og noen måtte til og med kaste den i veggen når det gikk dårlig med hovedpersonen.» Her er den nervepirrende, brutale og ambisiøse oppfølgeren, lest av forfatteren selv!

Parasitten MTG gjør mennesker til drapsmaskiner. Nå har den nådd Norge. Marlen skjønner hva som venter: Dette er slutten på alt. Men hun nekter å gi seg, og sammen med familien forsøker hun å unngå døden. Som i alle kriser er det de svakeste – kvinner og barn – som er de mest utsatte. Marlen må stable alt hun har av mot og viljestyrke for å møte prøvelsene som venter. Dette er andre bok i den kritikerroste serien «I morgen er alt mørkt».

Lytt til boka

Klikk her for å prøve STORYTEL gratis i 14 dager!

Innlegget 10 lydboktips til barnas høstferie dukket først opp på Forlagsliv.

Mye tyder på at Trumps siste håp er at amerikanerne ikke vil stemme på en kandidat som har en mann som har vært vanemessig utro. Siden hun fortsatt er gift med ham, og dermed går god for alt han har gjort. Det minner om replikken fra Oscar Wildes skuespill Hvem er Ernest?: «Å miste en forelder, Mr. Worthing, kan anses som et uhell – å miste begge tyder på uforsiktighet.»

MEMOARER
Jeg har ikke rukket å lese boka til Jens Stoltenberg ennå, men ut fra hva avisene skriver om den, kan det virke som om han alltid – etter grundig overveielse – har kommet fram til det eneste rette, mens andre mennesker stort sett har tatt feil.

TITTEL
Hvis jeg noensinne skal skrive memoarbok, skal den hete Unnskyld.

MOSS, OPPSUMMERT
Sist onsdag i Moss, på House of Foundation – utmerket bokhandel, kafé og utstillingslokale. Rødt Moss og Omegn arrangerte møte hvor jeg snakket om Danny Katch’ bok Socialism … Seriously, Trump og mine erfaringer som sofaradikaler. Overveldende fremmøte. Jeg snakket i en time, så var det loddsalg og til slutt en grundig runde i plenum med flere gode spørsmål enn hva jeg kunne svare på. Heldigvis var det heller ikke meningen. 19. oktober kommer Bjørnar Moxnes og svarer ordentlig.

RØROS: FESTIVAL
Denne uka er det litteraturfestival på Røros. Jeg snakker om gamle krimfavoritter fredag kveld og bedriver generell høytlesing rundt lunsjtider på lørdag. Det siste som del av Litterærvandring-arrangementet, som begynner allerede klokka 10. Lørdag kveld er det Tore Renberg pluss musiker Alexander Flotve i «en særegen kveld med litteratur, musikk og godt drøs». Lover godt. Og jeg ser fram til å lese den nye boka, Du er så lys. Som er i hus.

FRA NYHETENE
Christian Tybring-Gjedde (Frp) har ikke vært i samtaler om et nytt parti. Men legger til at det «sikkert [er] positivt hvis noen prøver å gjøre det». Det skal bli spennende å se hvem flere som ikke var der.

ROCKY HORROR
Det er fortsatt vanskelig å motstå denne, fra 1977-oppsetningen på Oslo Nye Teater. Særlig når Selveste Jahn Teigen kliner til ved 1:43. Og her er en til fra samme cast album, raust animert, hvor Kari-Ann Grønsund tråkker tekstlig til på en annen måte enn som innehaver av Lillys butikk.

LEST:

Linn Ullmann: De urolige
Misunnelsesverdig godt skrevet. Men er det ingen som finner på lenger? På den annen side, som nevnt på Facebook: Vi skal være takknemlige, vi som fører et så kjedelig liv at vi ikke kan gi det ut som roman.

De fleste mennesker misunner oss denne jevne duren av munterhet, avbrutt av mindre skuffelser.

TEGNESERIER:

Frank Miller, Bill Sienkewicz: Elektra: Assassin
Miller skriver pointillistisk konspirasjonsthriller. Sienkewicz tegner, maler, klipper og limer, blander tegneserierealisme og karikatur. Konspirasjonsthrilleren møter Natural Born Killers. Med laboratorieproduserte drapsmenn, enorme gønnere, ninjaer og lemlestelse. Denne boka byr på så mye lesemotstand at jeg leser den hvert femte år. Anmeldersitat på baksida, fra Fort Worth Evening Star-Telegram: “…I think we need to protect our children from this.”

SETT:

Mr. Robot S1 (tv)
Bosch S1 (tv)
(Spoiler alert) Lurer på om det ikke, i begge tilfeller, var noe med en ensom amerikansk mann i en stor by i USA i vår tid, en mann som kjemper mot både ytre fiender og – viser det seg etter hvert – flere av de som gir seg ut for å være på hans side. I et kappløp med tiden. Mens han sliter med å binde seg. Og hemmeligheter fra fortiden kommer for en dag og viser seg å ha innvirkning på det som skjer nå.

Hurra for Andersens (dvd)
Rolv Wesenlund spiller kjipingen Hermansen, som vil ha den fattige og godsnåle familien Andersen ut av byggelaget på Røa. Man aner tidlig at han kommer til å tape for Aud Schønemann og Arve Opsahl. Med det autentiske beatbandet Public Enemies og låter av Egil Monn-Iversen. Noe er morsomt, alt er likandes, alt er en påminnelse: Sånn så Norge ut i 1966. Så mye har forandret seg. Regi: Knut Andersen.

The Quiller Memorandum (dvd)
Bond-avlegger fra sekstitallet. George Segal er agent Quiller, i Berlin, på jakt etter nynazistenes HK. Biljakt, fangenskap, forhør, slåssing og bomber, uten at Quiller mister sitt gode humør og uten at det blir veldig spennende. Komponist John Barry sørger for at det høres ut som Bond. Max von Sydow og Alec Guinness gjør greia si. Senta Berger i rollen som Dama. Mest for Berlin-elskere og de som syns moderne agentfortellinger blir for hektiske.

A Touch of Cloth II (dvd)
Oppfølgeren til Charlie Brookers krimparodi overrasker ved å være morsommere enn eneren. Mer Hjelp, vi flyr-aktig moro.

Innlegget Slums dukket først opp på Forlagsliv.

I den sjette kriminalromanen om Mikael Brenne, havner advokaten i trøbbel når han må forsvare en voldsdømt forfatter. For den tidligere forsvarsadvokaten Tvedt startet forfatterkarrieren med det helt forståelige ønsket om å drepe en klient.

Eilefs Landhandleri lå mørkt og stengt. Døren til baren på Bristol lot seg ikke rikke. På Håndverkeren ryddet de opp etter et lukket selskap. Chris Tvedt (62) endte opp på Kaffistova. En filial av Vestlandet midt i Oslo sentrum, sterilt som kafeteriaen på en moderne gassferje. Menyen er på nynorsk, byr blant annet på «dampa laks med grønsaker og sandefjordsmør» eller «sjølvplukk frå varmedisken». Tvedt har takket nei til kaffe, har mest lyst på Coca Cola. Han havnet utpå i går, sier han, skulle egentlig holde seg i skinnet for å være frisk og opplagt. I stedet sitter han her – fyllesyk, men ved relativt godt mot.

Forfatteren er i disse dager aktuell med kriminalromanen «Den som forvolder en annens død». Der Kripos-etterforskeren Edvard Matre var gjenstand for hans tre foregående romaner, har Tvedt denne gangen vendt tilbake til forsvarsadvokaten Mikael Brenne. Tvedts forrige roman med Brenne som hovedkarakter, Dødens sirkel, sikret ham Riverton-prisen i 2010.

– Mikael Brenne har ligget på hyllen i noen år, men jeg har lenge visst at jeg skal ta ham frem igjen. Han har aldri vært pensjonert, jeg måtte bare skrive de Matre-bøkene først, forteller Tvedt.

– Jussen og meg var en god match, jeg likte blandingen av retorikk, språkglede og tolkningsvitenskapen som lå i bunnen for faget. Det er et logisk og strengt oppbygd fag, men det er språket som er redskapet, og sånn sett er det ikke fjernt fra å skrive krim.

Det onde åndsmenneske
I Den som forvolder en annens død, tar Brenne saken til den voldsdømte tidligere svartmetallmusikeren Josef Mardal, som i løpet av årene bak lås og slå har funnet ny suksess som forfatter. Mardal kommer på nytt i politiets søkelys, mistenkt for å ha tatt livet av sin litterære mentor. Kan Mardal – som har sonet sin straff og tilsynelatende gjenoppstått som et nytt og bedre menneske – ha gjort det han er beskyldt for?

– Det finnes eksempler fra virkeligheten på forbrytere som har skrevet bøker og senere blitt benådet. Norman Mailer støttet prøveløslatelsen til Jack Abbott, som kort tid etter løslatelsen gikk hen og drepte en mann. Den østerrikske nobelprisvinneren Elfriede Jelinek sto bak en kampanje for å få benådet en mann ved navn Johann Unterweger. Etter løslatelsen drepte han tolv kvinner. Jeg ville skrive ut fra den naive troen i kulturmiljøer at mennesker som skriver gode bøker, med intelligens og innsikt, også er gode mennesker, forteller Tvedt.

Brenne er også den av Tvedts kriminalhelter som er mest lik ham selv. Den tidligere forsvarsadvokaten skrev bøkene om Edvard Matre sammen med konen Elisabeth Gulbrandsen, men Brenne har han beholdt for seg selv.

– Mikael Brenne kommer åpenbart fra meg, han springer ut fra min egen hverdag, mine egne opplevelser, mine egne rettssaker. Vi har til og med kontor i samme gate og i samme bygg. Men Brenne er unektelig både tøffere og mer uredd enn meg – og så har han adskillig bedre drag på damene, forteller Tvedt med glimt i øyet.

Les også:
Kjempekritikk i Dagbladet til Chris Tvedts nye krim
Kjøp «Den som forvolder en annens død» her

Chicago-frykten
Tvedt vokste opp blant nyoppførte boligblokker på Landås i Bergen. Han var et fryktsomt barn, husker han, brukte mye tid og krefter på å unngå å få juling, kommer bare på én slåsskamp han var involvert i mot barneårene. Motstanderen het Anne. Tvedt tapte.

Barndommen utspilte seg i en tid preget av optimisme og fremtidstro. Landås var et sted hvor familier flyttet for å unngå kummerlige kår. For dem var en treroms på Landås som et paradis å regne sammenlignet med nedslitte bygårder i sentrum, uten både vannklosett og vaskemaskin. Likevel var Landås annerledes. Her gikk ingen i buekorps, i stedet rekte Tvedt og vennene gatelangs på kveldene, knuste gatelykter, forholdt seg til rivaliserende gjenger.

– Som med alle drabantbyer på den tiden, var det røffe forhold. Jeg hadde en kjæreste som bodde i den ene enden av Adolf Bergs vei, som på folkemunne bare ble kalt «Chicago». Jeg tenker av og til at det å skrive krimbøker er en måte å bearbeide alle de tingene man er redd for. Jeg har aldri noen sinne vært så redd for et sted som jeg var for «Chicago». Det var et strøk med masse sosialboliger og slaur, som hadde det som sin greie å banke alle de litt mer borgerlige ungene som var dumme nok til å rote seg inn på deres enemerker. Selv om jeg var dårlig til å slåss, var jeg grådig god til å sosialisere. Det var et talent som ble født av angsten. Evnen til å gli inn i miljøer og bli kompiser med folk ble velutviklet i drabantbyen, forteller Tvedt.

– Mikael Brenne kommer åpenbart fra meg, han springer ut fra min egen hverdag, mine egne opplevelser, mine egne rettssaker. Vi har til og med kontor i samme gate og i samme bygg. Men Brenne er unektelig både tøffere og mer uredd enn meg – og så har han adskillig bedre drag på damene.

De røde sokkene
Tvedts hotellfagutdannede far vokste opp i USA, tok hyre som sjømann og reiste hele veien til Norge for å hilse på besteforeldrene sine. Året var 1939, timingen var dårlig. Han reiste aldri tilbake til USA. Moren var hjemmeværende.

– Etter hvert har jeg skjønt hvorfor hun holdt seg hjemme. Det var en lenge begravd familiehemmelighet at min morfar var NS-medlem og ble landssvikdømt etter krigen. For min mor fikk det den konsekvensen at hun gikk ut av arbeidslivet, lukket døren etter seg og holdt en så lav profil som overhodet mulig. De var så forskjellige, foreldrene mine. Faren min var sosial og kom lett i kontakt med nye mennesker. Han hadde en hang til røde sokker, og hver gang de havnet i skittentøyskurven, forsvant de bare. Jeg vet at moren min kastet dem. Hun hatet dem. De røde sokkene illustrerer hvordan foreldrene mine var – moren min ville gjøre hva som helst for å slippe å bli lagt merke til, faren min ville skille seg ut, forteller Tvedt.

Sen debut
51 år gammel debuterte Tvedt som krimforfatter. Forfattergjerningen det foreløpig siste leddet i hans søken etter seg selv. Fire år ut i en seksårig arkitektutdanning i England, erkjente Tvedt at han aldri ville bli en dyktig arkitekt, og flyttet hjem. Deretter fulgte studier i sosialantropologi, psykologi og et påbegynt hovedfag i litteratur. Til sist begynte han på juss, godt voksen, allerede far. Det var litt mer sleng i Lånekassen den gangen.

– Jeg begynte å studere juss fordi jeg tenkte at det var noe jeg kunne tjene penger på. Jeg fullførte studiet på tre og et halvt år. Jeg var god til én ting, og det var å studere. Jussen og meg var en god match, jeg likte blandingen av retorikk, språkglede og tolkningsvitenskapen som lå i bunnen for faget. Det er et logisk og strengt oppbygd fag, men det er språket som er redskapet, og sånn sett er det ikke fjernt fra å skrive krim, sier Tvedt.

Som nyutdannet jurist jobbet Tvedt ett år som politiadvokat i Haugesund. God trening, men i følge ham selv helt utelukket som videre yrkesretning.

– Jeg vil gjerne at forbrytelser avsløres og forbrytere straffes, men det var noe med posisjonene. Den tiltalte i en straffesak er et ensomt og hjelpeløst menneske. De havner i kvernen. Som aktor har man hele politistyrken bak seg, etterforskningsressurser, jurister, man behersket spillet og arenaen, og tiltalte er lost in space. Jeg har et romantisk bilde av at det er kulere å være den ene personen som står på tiltaltes side. Jeg tror det havner om legning, og ikke om overbevisning – jeg følte meg mer komfortabel med å si til i alle fall meg selv at jeg var på den svakeste parts side, sier Tvedt.

Som forsvarsadvokat sto Tvedt side ved side sammen med mennesker tiltalt for vold, voldtekt, incest, narkotikaforbrytelser, «enda flere narkotikaforbrytelser, og alle de trøttsomme biltyveriene, naskingene og fylleslagsmålene». Om han ikke var en god menneskekjenner før juss-studiene, ble han som advokat i alle fall interessert i den menneskelige psyken.

– Jeg er nysgjerrig på mennesker, det er drivkraften man må ha som advokat. Hva er det som skjer inni dem, hva får dem til å tikke? Det er nærmest en skrekkblandet fryd å prøve å finne ut hva det er. Det er kanskje ikke en så edel nysgjerrighet, men den har alltid vært der, alltid drevet meg. En god advokat bør i det minste prøve å komme til bunns i det, men det triste faktumet er at det ikke alltid finnes et svar på hvorfor enkelte mennesker stikker ned tilfeldige mennesker på gaten med kniv. De som blir tiltalt for sånt, har ofte ikke en god forklaring på hvorfor det ble som det ble. Det er både utilfredsstillende, men også skremmende. Det er vanskelig å verge seg mot ting som er irrasjonelle og uten årsak. Folk er ikke rasjonelle – men det er krimlitteraturen, hvor kabalen alltid går opp, hvor det alltid finnes et svar, forteller Tvedt.

– Jeg ville skrive ut fra den naive troen i kulturmiljøer at mennesker som skriver gode bøker, med intelligens og innsikt, også er gode mennesker.

Kampen mot likegyldigheten
Tvedt praktiserte som forsvarsadvokat i nesten tjue år, før han mellom linjene i papirarbeidet begynte å ane konturene av sinnstilstanden han hadde fryktet: Likegyldigheten. Ingenting er verre enn forsvarsadvokater som har sluttet å bry seg, og det konstante kravet om å holde høy profil, kjempe om klienter og komme med utspill i media, gnagde ham ned.

– Må ikke være glad i eller sette pris på klientene sine som mennesker, for det er ikke alltid så lett – men man må bry seg, på ett eller annet nivå. Man må tenke at de gjerne må dømme klienten hvis han har begått denne forbrytelsen, men før de dømmer ham, skal de vite noe om den tiltalte. De skal vite hvem de dømmer. Når man begynner å bli utbrent og kynisk, bør man kanskje komme seg ut.

En enkel idé
Tvedt kom seg ut. Han begynte å utbrodere en idé som hadde surret i hodet hans i noen år – og inn kom Mikael Brenne.

– Ideen jeg fikk den gangen var enkel: Jeg satt på kontoret og hadde mange klienter som ventet utenfor, og jeg tenkte at det hadde vært stilig å skrive en bok om en advokat som tok livet av en av klientene sine. Det var der det begynte – det helt forståelige ønsket om å drepe en klient innimellom, forteller Tvedt og humrer.

– Det som gjorde det til en bok, var at jeg tok ideen et skritt videre, og lot Mikael Brenne først drepe en klient, for så å blir forsvarer for mannen som ble tiltalt for drapet. Jeg mener det fortsatt er en genuint god idé, sier Tvedt.

Det var da. Den som forvolder en annens død er Tvedts niende kriminalroman på elleve år. Han har indirekte lagt skylden for karrierebyttene sine på det han mistenker kan være en manglende stayer-evne. Men hva så med forfatterskapet? Kan han gå tom for pågangsmot der, også?

– Jeg får et støt av angst når du nevner det nå. Det er sikkert mulig, om enn ikke for en annen grunn enn at man tross alt blir eldre, og jeg er en godt voksen mann. Mye tyder på at mange forfattere mister de kreative evnene sine på ett eller annet tidspunkt. Den tid, den sorg – så lenge jeg er åndsfrisk, tror jeg ikke at jeg vil gå tom for ideer og plott, sier Tvedt.

Han heller i seg den siste colaslanten.

– Skulle jeg gå tom, kan jeg alltids spørre konen min.

Kjøp «Den som forvolder en annens død» her

Innlegget Forfatterforbryteren dukket først opp på Forlagsliv.

Endelig er nummer to av de vidunderlige, illustrerte utgavene av Harry Potter-bøkene ute.

(Se flere smakebiter fra boka nedover i saken.) Jim Kays illustrasjoner i Harry Potter og Mysteriekammeret er minst like vakre som i den første, Harry Potter og De vises stein.

Her er magi på hver side, både for trofaste fans og nye lesere.

En fin ting med de illustrerte bøkene er i tillegg at de gjør Harry Potter-universet enda lettere tilgjengelig for de yngre leserne.

Heldigvis stopper det ikke med denne – alle Harry Potter-bøkene kommer i denne serien, én etter én.

J.K. Rowling har selv uttrykt stor begeistring for Jim Kays illustrasjoner:

Seeing Jim Kay’s illustrations moved me profoundly. I love his interpretation of Harry Potter’s world and I feel honoured and grateful that he has lent his talent to it.

Om handlingen i Harry Potter og Mysteriekammeret:

I det andre året på Galtvort møter Harry nye prøvelser og plageånder. Men alt dette virker som små irritasjonsmomenter når de virkelige problemene begynner: Noen – eller noe – forvandler elevene til stein.

Om forfatter J.K. Rowling:

J.K. Rowling er forfatteren av en av verdens mest kjente romanfigurer, Harry Potter. Hun skrev den første boka i serien da hun var nyskilt og fattig, men hun hadde brukt mange år på å tenke ut historien. Serien er blitt oversatt til mange språk, og millioner av mennesker — både barn og voksne — leser om Harry Potter. Bøkene har vunnet mange priser i flere land, blant annet Smarties Gold Award og Whitbread Childrens Book of the Year.

J.K. Rowling ble født i Chipping Sodbury, nær Bristol i England. 31. juli 1965. Hun bor nå i Edinburgh med sin mann og tre barn.

Bla i Harry Potter og Mysteriekammeret:

Se mer fra boka i denne animerte filmen:

Kjøp boka på cappelendamm.no

Innlegget Harry Potter og mysteriekammeret i vakker, illustrert praktutgave er endelig her! dukket først opp på Forlagsliv.

Eivind Gulliksen (f. 1973) er utdannet innenfor kunst, design og illustrasjon. Han debuterte med Bud and the Nameless Potato i 2002, og har illustrert en rekke bøker for barn. Han er kjent for sine fargerike og stemningsfulle illustrasjoner, blant annet gjennom Jul i Svingen-bøkene.

Nå er han aktuell med Dyrene i Bfrika sammen med kongen av absurd humor for barn, Bjørn Rørvik. Dette er en humoristisk gåtebok med ordspill og tullball, og mange gøyale og uventede svar. Her kommer Eivinds elleville strek virkelig til sin rett, med tegninger av dyr du aldri før har sett!

– Er det en eller flere bøker fra “barndommens nattbord”, som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?

– Jeg har ikke én bestemt barndomsfavoritt. Det var så mange verdener å sette pris på, men en av bøkene jeg likte godt var Barbapappas reise. Der reiste de verden og verdensrommet rundt for å oppdage at det de lette etter jo fantes i deres egen bakhage, på en måte litt som bjørnen og tigeren i Til Panama av Janosch. Fredrik av Leo Leonni var en annen. Den fortalte meg at det er ok å være annerledes, og hvor viktig det er å bevare ord, farger og stemninger. Genial! I tillegg leste jeg ofte Før mennesket og Mennesket kommer av Spinar og Zdenek Burian, Forstørrelsesglasset av Astrid Sucksdorff og Vi bygger hus av Antonio Lupatelli. Ellers var jeg en stor fan av Carl Barks, Russ Manning, Richard Scarry, Ruffen og Serafin og Plym-bøkene. Jeg hadde også stor sans for Barnetimeboka, der barn selv fikk skrive, tegne og publisere egne historier etter føljetong-prinsippet, og senere bøkene til Michael Ende.

– Var du en av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde du noen gode stunder med en lesende voksen på sengekanten?

– Foreldrene mine leste ofte for meg da jeg var liten, men jeg husker ikke så mye av dette da jeg selv begynte å lese ganske tidlig. Jeg minnes riktignok en fabelaktig bra høytopplesnings-lærer vi hadde på barneskolen som alltid leste med en slik innlevelse og intensitet at rommet vi satt i umiddelbart forsvant og ble erstattet av verdenene hun beskrev. Husker i fleng blant andre Narnia-bøkene, Roald Dahl og Mio min Mio.

– Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere skapende virksomhet?

– Jeg er utvilsomt farget og formet av historiene og bildene fra den tiden. Har alltid elsket å skrive og tegne egne ting, og begynte tidlig å raide brødskuffen for mellomleggspapir. Jeg laget mine egne omslag og solgte dem til mamma og pappa for 1 krone per stykk. Pappa var typograf i det som dengang het Norges Handels og Sjøfartstidende, og der var det nærmest uendelig tilgang på papir, penner og lysbord. Idag fungerer nok bøkene fra barndommen iallfall delvis som en slags indre mal for hvordan jeg utarbeider ting og hva som føles riktig. Andre bøker, impulser og inspirasjon har selvsagt tilkommet siden, men de vil alltid ligge der i bunn, som en god og solid grunnmur.

Eivind Gulliksen har egen nettside, der du kan lese mer om den allsidige illustratøren.

Les også Barndommens nattbord-intervju med Bjørn Rørvik på Forlagsliv!

Innlegget Barndommens nattbord: Eivind Gulliksen dukket først opp på Forlagsliv.