Jeg tror at vi alle har hatt et øyeblikk av erkjennelse, alle vi som har bodd her ved det østlige Middelhavet de siste årene, et øyeblikk der vi forstår at det er slutt, at håpet er borte for denne gang, at det som ligger foran er mørket.

For meg inntraff dette øyeblikket, kall det gjerne en trist åpenbaring, på 6. oktober-broen, den som leder over Nilen i sentrum av Kairo, noen uker etter at den verste massakren i Egypts moderne historie hadde funnet sted. Minst 800 mennesker var drept på Rabaa-plassen i kjølvannet av militærkuppet. Tidligere på dagen hadde vi vært i et barneselskap der den koreanske vertinnen hadde danset og sunget karaoke til Gangnam Style mens hennes kanadiske ektemann lekte sumobryting med noen av gjestene, ikledd tykke, oppblåsbare plastdrakter. Festen fant sted i en avlukket liten klubb, en siste rest av kolonimaktens og elitens privilegier, som nå ligger omsluttet av fattigdom i bydelen Imbaba.

Egypts motsetninger
Da vi dro derfra og kjørte hjemover, så jeg en gjeng gatepøbler gå til angrep på gateselgere som hadde benyttet seg av revolusjonens fravær av ordensmakt til å etablere te- og juiceboder på broen som har så fin utsikt på kveldstid. Gatepøblene løp med balltrær i hendene. De knuste eller kastet de billige plastmøblene ned i elven, før de løp videre med teselgerne etter seg. Kanskje var pøblene leid inn av konkurrenter, kanskje av politiet som brukte dem til å gjøre de krevende jobbene, jeg vet ikke, men i hvert fall gikk de fattige i strupen på hverandre samtidig som alt håp var over om at Egypts motsetninger i framtiden ville løses innenfor demokratiske rammer.

En omtumlende periode
Arabisk høst er en samling av korrespondentbrev skrevet for NRK i tiden jeg var Midtøsten-korrespondent. For å sette dem i en sammenheng har jeg gitt dem en kort faktapreget innledning. Jeg håper det kan gi tekstene en ramme, selv om dette på ingen måte gir noen fullstendig oversikt over denne viktige og omtumlede perioden i Midtøstens og Nord-Afrikas historie. Det er heller et subjektivt lite gløtt inn i årene som er gått.

En intens tid
Tekstene står slik de ble skrevet, med noen små språkjusteringer. De er ikke ferdigpolerte, men formet under et sterkt tidspress, noen av dem i affekt, både fordi det har vært en intens tid og fordi jeg er en dårlig planlegger. Som oftest er de skrevet torsdag formiddag, renskrevet om ettermiddagen og sendt til Oslo i løpet av fredagen. De er laget til radiosendingen som nå heter Urix på lørdag.

Jeg håper de kan være et bidrag til de dokumentariske vitnesbyrd som finnes om denne perioden, med alt av håp og tro, liv og død den har inneholdt, og også inspirere til dypere lesning og utforskning. De er ikke perfekte, men personlige, og preget av de voldsomme hendelsene og av min egen reise – som begynte da vi dro som en familie på tre til Kairo i august 2011, og endte da vi forlot byen som en familie på fire sommeren 2016.

Innlegget Arabisk høst dukket først opp på Forlagsliv.

Ved et ulykkestilfelle kom jeg til å se meg selv i speilet og oppdage at det var noe trumpsk ved året: Stort, gult, teit. Måtte bare se om jeg nå faktisk ligner en sytti år gammel personlighetsforstyrret presidentkandidat, og tok på meg skjorte, slips og jakke. Resultatene var skremmende.

Inntil Trump har startet tredje verdenskrig er dette imidlertid å anse som uskyldig lek. Det var trolig verre, det jeg gjorde under julekarnevalet på Skjeberg folkehøgskole i desember 1979, da jeg kledde meg ut som Ayatollah Khomeini mens iranerne fortsatt holdt 53 amerikanere som gisler i USAs ambassade i Teheran. Først da jeg sto der og øste fruktpunsj i et beger slo det meg at min norsk-amerikanske kullkamerat Karl Lundeberg kunne ta kostymet ille opp. Som om jeg hadde gått på karneval med familien Sekkingstad og kledd meg ut som Abu Sayyaf-medlem. Heldigvis for meg var Karl mer forarget over han som stilte i Ku Klux Klan-kostyme. Sant.

Lærdom nr 1, også kjent som «Prince Harry-leksa»: Vær forsiktig med å kle deg ut som kontroversielle politiske og religiøse skikkelser.
Lærdom nr 2: Når man går med bomullsskjegg, bør man unngå å drikke farget punsj.

Hva som skjedde siden:
# De siste gislene ble løslatt etter forhandlinger, i januar 1981, sent nok til at Carter mistet gjenvalget og at Reagan ble president. For de konspirasjonsglade anbefales et søk på «October surprise».
# Karl Lundeberg bor i Los Angeles og er komponist, pianist og dirigent. Han spiller også norsk-amerikansk gammeldans i familieensemblet The Berntsons, som holdt konsert på Nasjonalbiblioteket i vinter.

UTENRIKSPOLITISK
Rockabilly-revivalistene Stray Cats lagde en låt den gangen, hvor de kom med sitt råd til hvordan gisselkrisa kunne løses. Rådet deres ble forsøkt, og mislyktes grundig og tragisk. Men tøff låt, da. Atypisk, men tøff.

VARME DAGER
Sist uke var det Kapittel-festival i Stavanger, takk for meg, men det var aldeles for varmt både inne og ute. Inne er greit, det er det alltid. Men ute. Det kjentes klimapolitisk feil å glede seg over det, og jeg kunne ikke la være å tenke på denne ruta fra Tintin-albumet Den mystiske stjernen,

hvor bråvarmen skyldes at en komet nærmer seg jorda og undergangsfølelsen snart brer om seg. På sida før får vi også dette endetidstegnet,

som jeg parafraserte i min egen tegneserie Bloid på slutten av 90-tallet.

DEN 24 ÅR GAMLE PARODIEN
Mens i Stavanger: Oppsøkte Løvås Bruktbu. Utmerket sted, med høy og lav kultur – mest lav – om hverandre, fra tak til gulv og i stabler oppetter. Skuet en bladlogo jeg husket fra for lenge siden. Det var et nummer av Stupido, humormagasinet som på tidlig nittitall var den fattige fetteren av Pyton og Norsk Mad. Om det går an å tenke seg noe sånt. Med norsk kjendishumor, oversatte sexhumorserier, i det hele tatt en tung snusketendens – undertittelen var tross alt «Bladet som tar Norge med buksa nede» – og nok uappetittlige sexvitsetegninger til å få de yngste leserne til å utsette sin seksuelle debut i flere år.

Der bidro jeg en gang, ukreditert, med en ni siders parodi på Stephen King. Novellen «Bitt» av psevdonymet «Steffen Kong». Mener bestemt at jeg var stolt og fornøyd den gangen. Den begynner med et Gene Vincent-sitat, slik alle King-bøker en gang begynte med et vers fra en rockeklassiker. Så kommer dette: «Den grønne Packarden snodde seg oppover åsen, der høsten hadde frarøvet trærne deres siste blad og etterlatt dem lik gamle, avmagrede strippere som strekker ut armene for å få klærne sine tilbake.» Kvier meg for å lese videre.

IBSEN FOR VÅR TID
Jeg har lurt på hvorfor jeg skyr Ibsenfestivalen, og har kommet til at det ikke skyldes motvilje mot at man tolker Ibsen i lys av vår tid, men frykten for plump Norgessatire: Scenen full av festkledde nordmenn som tenner sigarer med Visakort og dusjer i olje mens de danser Fugledansen på syriske flyktninger. Sikkert bare fordommer fra min side.

DRAR TIL MOSS
Onsdag 28. skal jeg snakke for folk om sosialisme og Trump og andre ting jeg må sette meg inn i før den tid. Det skjer på House of Foundation i Moss, arrangert Rødt Moss og Omegn i samarbeid med huset. Som rommer kunstutstillinger, kafe og en nydelig og kresen bokhandel.

FREMMED I EGET LAND
Jeg: Jeg skulle gjerne hatt noe papir til en skriver.
Ekspeditør: Papir, ja. Er det til en printer?

SETT:

Lost Horizon (dvd)
Den fra 1973, den de har forsøkt å dysse ned, med en dansende og syngende Liv Ullmann som lærer i Shangri-La, i den hemmelige, grønne dalen bak Tibets snøkledde fjell. Langt fra den kalkunen man hadde håpet på. Egentlig en ganske typisk sekstitallsmusikal, laget på syttitallet, med forglemmelig, men typisk musikk av selveste Burt Bacharach, og hippie-aktig tankegods. Musikalen blir bare småteit, og det skjer når den forsøker å få oss til å le med den og ikke av. Liv Ullmann synger åpenbart ikke selv, men mimer adekvat og ser ut som en solfylt og litt trist sommerdag.

Robin Hood Men in Tights (dvd)
Mel Brooks-film fra da jeg hadde mistet interessen. Den begynner svakt og blir morsommere etter hvert. Brooks siterer seg selv, men man unner ham det. “Walk this way”-gagen er selvfølgelig med. (Den går ut på at noen sier replikken, i betydningen “følg meg”, hvorpå den som følger etter hermer etter ganglaget.)

HØRT:

Terry og Gyan Riley og KORK (konsert)
Last Night of the Ultima Festival. Ikke så minimalistisk som en kunne vente. Først en avdeling med far (80) og sønn i tett samspill på flygel og elektrisk gitar. Rytmisk stramt, vel innøvd med innslag av improvisasjon, og en tonalitet som minmer om Vince Guaraldis musikk til Knøttene-filmene. Etter pause ble de to forsterket med hele Kringkastingsorkesteret for samtidsklassikeren In C. Et staselig og melodisk leven.

LEST:

Jørn Lier Horst og Trond Einar Frednes: Badboy
Hvis du trodde at du visste hvor voldelig og hvor kynisk organisert kriminalitet-miljøet er, tok du antakelig feil. Her er den sanne historien, fortalt til Horst av en som deltok i det og i sin tid gikk for å være Norges farligste torpedo. Igjen lurer man tafatt på hvor mye som hadde vært igjen av disse miljøene om vold mot unger og dop ikke hadde eksistert. Nå er Frednes rehabilitert og bruker tida si på å advare unge mennesker mot å følge i hans fotspor. Tøft. Og han forteller at det er verre der ute nå enn den gang han drev på.

Karin Fossum: Hviskeren
Intenst.

MER PENGER
Men nye norske bøker inneholder for mange feil. Varemerker stavet feil, språkfeil, utelatte ord. «Innfinne» i stedet for «avfinne». «Wembley» i stedet for «Webley»; det er en revolver og ikke et stadion. «Tenkt til å». Det går ikke an å be folk betale full pris for sånt. Forlagene må betale korrekturlesere og språkvaskere nok til at de kan ta seg tid til å gjøre en grundigere jobb.

TEGNESERIER:

Sonny Liew: The Art of Charlie Chan Hock Chye
Singapores historie på 1900-tallet, fortalt gjennom tegneseriene og biografien til en fiktiv serieskaper. Stort tenkt og strålende gjennomført.

Innlegget #jesuisdonald dukket først opp på Forlagsliv.

Spille spill på mobilen? Jeg? Neppe! 

Jeg var skeptisk så det holdt da sønnen min nevnte at jeg kanskje kunne laste ned Pokémon go jeg også, slik at vi kunne spille sammen. «Så kan vi gå poketur sammen, slik at du bikker de 10.000 skrittene du prøver å få til hver dag…». Han hadde et poeng, jeg måtte innrømme det. Tid sammen med barnet OG trim. Det var en god kombinasjon og et ypperlig innsalg. Lite ante jeg at jeg snart skulle farte byen rundt for å fange Charmander, at jeg skulle vite akkurat hva kidsa snakket om når de nevnte XP og CP og at også jeg skulle hige etter å finne Lapras og Snorlax i egg.  Å Swipe en Gym, å farme poeng og hvordan Level up raskest – det er ikke akkurat god eller korrekt norsk, men sånt må man leve med. Effekten av de forskjellige pokeballene og hvilke pokemon som slåss best mot hvilke er andre mer eller mindre nyttige ting jeg har lært meg i løpet av den siste måneden.

Ja! Jeg innrømmer det – jeg er hekta! 

Og jeg innrømmer at jeg også har funnet veldig mye brukbar informasjon i den nye uoffisielle (!) Pokémon GO – Ultra Guide (se smakebiter fra boka nederst i saken). Hvordan få batteriet til å vare lengre? Viktig! Hvordan finne Pokémons som er sighted? Smart…! Hva får du når du level up? Godt å vite. Hvordan aldri tape en kamp – her finner du tips. Og ikke minst finner du oversikten over ALLE pokémon som er sluppet så langt. Kjekt å ha? Absolutt!

Jeg er forsatt litt flau over hvor gøy jeg faktisk syns dette spillet er. Men ikke flauere enn at jeg har funnet ut hvor de mest praktiske pokestoppene er, og rett som det er har de merkeligste samtaler med mennesker som er ca en fjerdedel så gamle som meg. Det kan strengt tatt regnes som en bonus, kan det ikke? Jeg oppdager at min sønn har fått fornyet respekt for meg, og at han er merkverdig stolt over å ha meg med på tur.

Dog er jeg litt usikker på om jeg skal dele boken med ham. Jeg leder jo med én level…

Innlegget Pokémon go! – Ut på poketur! dukket først opp på Forlagsliv.

21. september feiret vi Cappelens upopulære skrifter med et eget arrangement på forlagshuset. En av deltakerne i panelet var filosof og fagoversetter Lars Holm-Hansen, som snakket om sakprosaoversetterens rolle, og mer konkret arbeidet med å oversette Chantal Mouffes Om det politiske, utgitt som bok nummer 67 i serien Cappelens upopulære skrifter (2015).

Om det politiske
Mouffes sentrale filosofiske prosjekt i Om det politiske er å framheve kampens og konfliktens betydning i politikken. Hun mener at den liberale virkelighetsforståelsen som dominerer den vestlige verden i dag, er skadelig fordi den ikke gir tilstrekkelig rom for å uttrykke politiske konflikter. Dette er et problem ikke minst fordi det svekker demokratiet.

Den liberale modellen forteller oss at politiske konflikter er interessekonflikter som kan løses gjennom kompromisser, eller moralske konflikter som kan løses gjennom dialog. Kamp og konflikt er erstattet av rasjonell forhandling og dialog, uten store følelser involvert. Politisk deltagelse kan reduseres til stemmegivning, hvor valget står mellom regjeringer fra venstre-sentrum og høyre-sentrum, som avløser hverandre med jevne mellomrom.

Problemet med dette liberale konseptet er ifølge Chantal Mouffe at det dels fører til politisk apati og dels til radikalisering. Det fører til politisk apati fordi politikk ikke lenger dreier seg om noe viktig – det er jo uansett bare snakk om å velge ulike varianter av sentrumspolitikk, og hvem lar seg, med hånden på hjertet, engasjere av det? Partiene i sentrum-venstre og sentrum-høyre pumper opp uenigheten seg i mellom før hvert valg; da får vi høre at det snakk om viktige «retningsvalg», som Jens Stoltenberg pleide å si – underforstått at uenighetene kanskje ikke framsto som veldig store ved første øyekast.

Radikalisering
Det liberale konseptet fører til radikalisering fordi reelle politiske konflikter ikke kan utspille seg innenfor det politiske systemet, men bare utenfor. Dette er grunnen til at de såkalte høyrepopulistiske bevegelsene har vokst seg sterkere og sterkere siden århundreskiftet, da det liberale konseptet hadde blitt enerådende etter kommunismens fall.

Populistenes framvekst skyldes ifølge Mouffe at mange er misfornøyd med den politikken som blir ført, samtidig som denne misnøyen ikke kan komme til uttrykk i det etablerte politiske systemet. Innvandringsmotstandens skjebne er kanskje det klareste eksemplet på dette. Kritikken mot den rådende orden har blitt avfeid som bakstreversk, nasjonalistisk, fremmedfiendtlig og «ekstrem», hvilket den delvis også var, men Mouffes poeng er at denne kritikken ble undertrykt, og dermed radikalisert.

Antagonistisk
For å finne fram til en alternativ forståelse av politikk som konflikt, griper Mouffe tilbake til den tyske rettsfilosofen Carl Schmitt. Ifølge Schmitt er det skillet mellom venn og fiende som definerer det politiske, det finnes altså ikke politikk uten dette skillet. Relasjonen mellom venn og fiende er sterkt konfliktpreget, eller antagonistisk. Venner og fiender er kollektive identiteter som ikke kan finne sammen i rasjonell forhandling og dialog, men som må bekjempe hverandre, og denne kollektive identiteten må ta form av et ensartet folk som er organisert i en stat.

Mouffe overtar Schmitts idé om at politikk bare er mulig dersom mennesker deles inn i «vi» og «dem», det vil si kollektive identiteter, men hun avviser at den kollektive identiteten må organiseres i et ensartet folk i en stat. Poenget for Mouffe – som tilhører den politiske venstresiden – er å utvide demokratiet. Problemet med den liberale modellen er at den innskrenker demokratiet til de som er inkludert i rasjonell forhandling og dialog.

Mouffe vil derimot utvide demokratiet ved å insistere på politikkens konfliktkarakter, for da kan også for eksempel populistene inkluderes i politikken. Hvis man for eksempel er en sentrumsorientert liberaler, kan man anerkjenne de såkalte høyrepopulistene, eller venstrepopulistene for den saks skyld, som andre kollektive identiteter, som «dem», i motsetning til «vi», men da vel å merke ikke som fiender, slik Schmitt mener, men som motstandere.

Det samme gjelder selvsagt den andre veien, at høyre- og venstrepopulistene kan anerkjenne både hverandre og liberalerne som legitime motstandere. Motstandere bekjemper hverandre, samtidig som de anerkjenner hverandre i sin forskjellighet, de driver en kappestrid, eller det antikkens grekere kalte agon. Mouffe ønsker seg et demokrati som ikke er antagonistisk og fiendtlig, som hos Schmitt, men som er «agonistisk», basert på agon.

God og moderne
Sakprosaoversetterens oppgave i utgivelsen av denne boka er den samme som i sakprosaoversetting generelt: å skrive et moderne norsk som kommuniserer innholdet til leseren på en god måte. Uttrykkene «moderne» og «god» er selvsagt ikke eksakte begreper, men snarere tegn som peker i en bestemt retning.

De fleste lesere blir først oppmerksom på at den teksten de leser, er oversatt, når de merker at språket er ikke er bra nok, eller rett og slett dårlig. Det skyldes noen ganger at språket ikke er moderne. Å oversette og utgi en bok kan være en høytidelig ting, dessuten er jo innholdet iblant både viktig og høyverdig, og det er kanskje av for stor respekt for sin egen virksomhet og innholdet i bøkene at en oversetter kan legge på noen år ekstra og skrive som om han er seksti, eller nitti, når han eller hun er førti eller tretti.

Min egen erfaring er at jeg skriver yngre jo eldre jeg blir. Jeg skriver for eksempel «gammeldags», og ikke «gammelmodig», «tilårskommen», eller «alderstegen», og jeg vil, hvis mulig, unngå «for så vidt som», «sågar», «tredve», «boken» og «frem», og det er stort sett eller alltid mulig. Dette er ikke et prinsipielt eller ideologisk, men et praktisk spørsmål: Jeg vil ikke stille meg i veien for bokas innhold, og tror at gammeldags språk kan ha nettopp den effekten.

Kunnskapsrik
Sakprosaoversetteren skal altså skrive et godt norsk som kommuniserer innholdet. Og da må man forstå innholdet, i hvert fall mest mulig av det. Når det er sagt, finnes det mange setninger man kan oversette uten å forstå dem, på grunn av likhetene i språk og kultur. Men man vil bli avslørt før eller siden. Manglende kunnskap fører til at man oversetter feil, eller bruker terminologi som ingen på fagfeltet ville finne på å bruke. Det tar seg absolutt ikke bra ut. Derfor bør sakprosaoversetteren kunne det stoffet han eller hun oversetter, og det å tilegne seg denne kunnskapen er en sentral del av sakprosaoversetterens oppgave. Sakprosaoversettere er kunnskapsrike mennesker.

Boka til Mouffe er tematisk midt i blinken for meg som sakprosaoversetter, ettersom jeg både har studert både filosofi og samfunnsvitenskap. Jeg hadde derfor en god følelse av å være på hjemmebane da jeg oversatte den. Terminologisk var det heller ingen store utfordringer. Jeg lurte litt på det sentrale begrepet «adversary», som jeg endte opp med å oversette med «motstander», selv om det også betyr motspiller og motpart. Slike dilemmaer kan man bruke ganske mye tid på, men oversettelse er en forhandling hvor man til sist må foreta et valg. Så da sier man til slutt til seg selv, som Pilatus sa til overprestene: Det jeg skrev, det skrev jeg.

Teksten er en fortkortet versjon av tekst publisert i Prosa 4/16 og gjengitt etter tillatelse.

Innlegget Sakprosaoversetterens oppgave dukket først opp på Forlagsliv.

På upop-arrangementet 21. september var sosiolog Håkon Larsen en av paneldeltakerne. Larsen snakket om rollen til en forlagskonsulent med utgangspunkt i sitt bidrag til utgivelsen av Den sivile sfære, og tok publikum gjennom prosessen fra idé til ferdig bok:

Om utvelgelsen av Den sivile sfære
Det hele startet med at redaksjonssjef i Cappelen Damm Akademisk og medlem av upop-redaksjonen, Dorte Østreng, nevnte for meg at de hadde lyst til å gi ut en bok med noe fra Jeffrey Alexanders forfatterskap og lurte på om jeg hadde noen ideer om hvilke tekster fra hans forfatterskap som kunne egne seg til dette. Jeg syntes en slik utgivelse var en god idé og gikk i gang med å tenke gjennom hva som ville være mest relevant å gi ut i denne serien. Jeg gikk da gjennom hans forfatterskap med tre tanker i hodet, som jeg mente var i trå med seriens mandat. Jeg tenkte at en utgivelse i Cappelens upopulære skrifter burde inneholde teoretiske og nyskapende bidrag. At jeg burde velge et av Alexanders viktigste teoretiske bidrag, og at jeg burde velge ut et bidrag som er relativt lite kjent i Norge fra før. Om jeg fulgte disse elementene mente jeg at teksten ville passe inn i profilen til upop-serien og at den ville kunne vekke interesse blant de som kjenner til hans navn, men er lite kjent med bredden i hans forfatterskap.

For sosiologer og andre som er en generasjon eldre enn meg og som er interessert i sosiologisk teori, er Alexander allerede et kjent navn. Hans doktorgrad fra University of California Berkeley, ble nemlig gitt ut i et firebindsverk av University of California Press under første halvdel av 1980-tallet. Firebindeverket fikk tittelen Theoretical Logic in Sociology, og inneholdt blant annet grundige diskusjoner av arbeidene til Marx, Durkheim, Weber og Parsons. Alexander hadde med dette verket blitt et verdenskjent navn innen sosialteori. Selv om utgivelsen var meget innflytelsesrik, syntes jeg ikke at den egnet seg for en utgivelse i Cappelens upopulære skrifter. Dette er fordi de allerede er relativt kjent i Norge, og jeg vurderte de heller ikke til å være spesielt dagsaktuelle. Siden jeg syntes upop-serien burde arbeide for å bringe viktige debatter og bidrag fra andre land til Norge, ønsket jeg å fokusere på nyere aspekter ved hans forfatterskap.

Alexanders kultursosiologi
Etter disse tidlige sosialteoretiske arbeider, samt en kort periode som talsperson for en neo-funksjonalistisk sosiologi på 1980- og 1990-tallet, har Alexander dedikert seg til å utvikle en kulturell sosiologi. Dette har han arbeidet med under hele 2000-tallet. Han har lansert et eget program for sosiologiske studier av meningsaspektene ved sosialt liv og har inspirert sosiologer over hele verden til å arbeide med meningssentrerte sosiologiske studier. At han arbeider med kultursosiologi har etter hvert blitt kjent i Norge. Men kjennskapen begrenser seg gjerne til hans programerklæring for sitt sterke program for en kulturell sosiologi. Det som derimot er hans aller viktigste bok fra denne delen av forfatterskapet, The Civil Sphere, er fremdeles ukjent for de fleste norske sosiologer og andre med interesse for sosial- og kulturteori. Han sa også til meg da jeg møtte han på en konferanse i sommer at han selv også ser på denne boken som hans viktigste bok. Han arbeider for tiden med sosiologer over hele verden i et forsøk på å diskutere relevansen av den sivile sfære i ulike verdensdeler. Han har hatt en konferanse med forskere fra Latin-Amerika og planlegger konferanse i Asia og Europa.

Fra 800 til 112 sider

Boken The Civil Sphere er et av Alexanders viktigste teoretiske arbeider, det er innflytelsesrikt og dagsaktuelt, og det er relativt lite kjent i Norge. Det passet dermed utmerket for de kriteriene jeg la til grunn for min utvelgelse. Når jeg så hadde valgt denne boken, og redaksjonen syntes det var en god idé å gi ut noe fra denne, arbeidet jeg videre med å velge ut hvilke deler av boken som burde gis ut i UPOP-serien. Vi snakker her om en bok på 800 sider, så det var klart at kun en liten del av boken kunne bli del av utgivelsen. Også her var de tidligere nevnte kriteriene til hjelp. Siden jeg ønsket å fokusere på hans teoretiske bidrag, kunne jeg la være å ta med hans empiriske kapitler som inneholdt analyser av sosiale bevegelser.

For å få frem hele hans teoretiske byggverk burde jeg kanskje valgt ut både del 1 av boken som har tittelen «Civil Society in Social Theory» og del 2 «Structures and Dynamics of the Civil Sphere». Å ha med begge disse ville blitt en for lang bok for serien. Og jeg tenker også på denne utgivelsen som en inngang inn til Alexanders forfatterskap og teorien om den sivile sfære. Om man finner boken interessant kan man gå videre til å lese originalen i sin helhet, eller andre deler av Alexanders forfatterskap.

Jeg endte da opp med å velge ut del 1 av boken, som er den mest teoretiske delen. Her diskuterer han styrker og svakheter ved ulike teorier om sivilsamfunn og demokrati, og ender opp med å lansere sin egen kultursosiologiske teori om demokrati og offentlighet. Den sivile sfære er for Alexander, og nå siterer jeg fra utgivelsen, «en sfære av verdier og institusjoner som både genererer en evne til sosial kritikk og demokratisk integrasjon. Denne sfæren er bygget på solidaritet, på følelser for andre som vi ikke kjenner, men som vi prinsipielt, ikke erfaringsmessig, respekterer på grunn av vårt antatte engasjement for en felles sekulær tro.»

Han skriver videre at «premisset for den sivile sfære er at samfunn ikke styres av makt alene og at de ikke er drevet frem av egeninteresse». For å få en kontekst rundt den teoretiske diskusjonen, foreslo jeg også at utgivelsen burde inneholde innledningen til The Civil Sphere, hvor vi får en kort intro til hele bokprosjektet. Forlaget tilsluttet seg disse forslagene til tekster fra Alexanders forfatterskap, og satte i gang arbeidet med å skaffe rettigheter til utgivelsen fra Oxford University Press. Oxford var raske med å gi tillatelse og redaksjonen satte i gang oversettelsen.

Beæret over å bli utgitt i Cappelens upopulære skrifter
Som fagkonsulent for denne utgivelsen var jeg også konsulent på oversettelsen av boken, hvor jeg sørget for at den ble i tråd med norsk sosiologisk fagterminologi. Og jeg skrev også et etterord til boken. I etterordet gir jeg en kort gjennomgang av Alexanders forfatterskap og plasserer Den sivile sfære i lys av hans øvrige arbeider. Etterordet inneholder også en litteraturliste med de viktigste av hans arbeider.

I tillegg til selve teksten, og etterordet, inneholder også utgivelsen et originalt forord skrevet av Alexander selv. Boken ble til mens jeg var gjesteforsker ved Alexanders Center for Cultural Sociology ved Yale University, og jeg benyttet da anledningen til å spørre han om et forord til boken, noe han skrev med glede. Da jeg viste ham listen over tidligere utgivelser i serien, følte han seg veldig beæret over å være i dette selskapet og han var meget begeistret for omslaget og designet på boken.

Selv føler jeg meg også beæret over å ha blitt spurt om å bidra til en utgivelse i denne serien, og jeg stemmer i begeistringen for designet og omslaget av bøkene!

Innlegget Om utgivelsen av Jeffrey C. Alexanders «Den sivile sfære» og rollen til en fagkonsulent dukket først opp på Forlagsliv.

En av bokhøstens største krimnyheter er signert Lars Kepler. Etter at den forrige Kepler-krimmen Stalker, hadde et rekordstort førsteopplag på 50.000 i Norge, er det store forventinger til den kommende Joona Linna-romanen.

Kaninjegeren kommer ut i Norge om litt over seks uker, kun en uke etter den svenske originalen.

– Jeg er en av de heldige her til lands som har fått lese. Selv om det ikke er mye man får lov å røpe, kan jeg love at Joona Linna og Kepler fans ikke vil bli skuffet, sier Krimfestival-sjef Knut Gørvell om Kaninjegeren.

700.000 solgte bøker i Norge
De fem romanene om Joona Linna har totalt solgt over 700.000 eksemplarer i Norge, noe som gjør Kepler til en av landets desidert mest populære krimforfattere, kun slått av Jo Nesbø. VGs anmelder Tom Egeland hadde følgende å si om Keplers forrige storselger Stalker: «Jeg er blodfan og i denne sammenhengen er begrepet svært så bokstavelig. (…) Keplers univers er fylt med en god porsjon sammentreff og genuin galskap og ondskap i uskjønn forening».

Rystende og sjokkerende
Leserne kastes ut i et drama med et rystende og sjokkerende mord allerede på de første sidene. Svært raskt skjønner politikvinnen Saga Bauer at hun kunne trenge Joona Linnas hjelp.

– Joona har nå sittet to år i Kumla fengsel da han blir tatt med på et hemmelig møte. Politiet trenger hans hjelp for å stoppe den gåtefulle morderen kjent som «Kaninjegeren», forteller Gørvell.

Den eneste koblingen mellom ofrene er at de alle hører et barn lese opp en regle om kaniner før morderen dukker opp. Joona Linna og Saga Bauer står overfor en av sine vanskeligste og kanskje farligste oppdrag når de skal forsøke å stoppe den gåtefulle morderen kjent som «Kaninjegeren» før det er for sent.

Norgesvenner
Det er, som kjent for mange, forfatterduoen Alexandra og Alexander Ahndoril Lars Kepler som står bak psevdonymet Lars Kepler. Duoen har vært på Norgesbesøk mange ganger.

– Oversetteren jobber nå på spreng for å få Kaninjegeren ferdig så vi kan slippe boken den 7. november, som nevnt bare en uke etter at den kommer ut på svensk. Ellers håper og tror jeg at vi kan love fansen et møte med forfatterne på en krimkveld her på forlaget i november, sier Gørvell.

Innlegget Ny Kepler-krim: – Fansen vil ikke bli skuffet dukket først opp på Forlagsliv.

Hvem er de, disse terroristene som hjemsøker Europa, og når får vi det første islamistiske terrorangrepet på norsk jord?

Det siste året har det vært lett å få en følelse av at verden ikke står til påske – at alt holder på å rakne i sømmene. I tillegg til mer tradisjonelle kriger, som den vi ser i Syria, har massedrap på intetanende, uskyldige sivile på kafeer, konserter, barer og nattklubber – og på gata – blitt noe som skjer stadig oftere i vestlige land – i Orlando, München, Paris, Nice, Brussel og i Istanbul.

Vi har lagt terrorsommeren 2016 bak oss, men ingenting tyder på at utfordringen med islamistisk inspirerte massedrapsmenn er over. Frykten er mange steder i Europa til å ta og føle på, og myndighetene setter inn ekstratiltak for å beskytte befolkningen. Etter Paris-terroren i november ifjor, der 130 uskyldige mennesker måtte bøte med livet, innførte franske myndigheter unntakstilstand for å få fatt på gjerningsmennene og de som støttet dem.

Permanent unntakstilstand?
Etter at Mohamed Lahouaiej-Bouhlel kjørte en lastebil gjennom folkemengden som feiret den franske nasjonaldagen i Nice 14. juli og drepte 84 av dem, forlenget det franske parlamentet unntakstilstanden med seks måneder.
Paradoksalt nok uttalte statsminister Manuel Valls da forlengelsen ble vedtatt at ”Det vil komme flere angrep, og flere uskyldige mennesker vil bli drept. Vi må ikke bli vant med terroren, vi må aldri vende oss til den, men vi må lære oss å leve med denne trusselen.”
Det er umulig å tolke dette som at Frankrike vil befinne seg i en permanent unntakstilstand frem til alle kan føle seg fullstendig trygge på at ingen vil gjennomføre lignende angrep. Men er det mulig?

Hvem er terroristene?
Nei. Vi kan aldri sikre oss helt fra denne typen angrep, et samfunn som var i stand til noe slikt måtte vært så totalitært at ingen av oss ville leve i det. Derfor er det skremmende når ledende politikere både krever utvidede fullmakter til å håndtere trusselen, men samtidig forteller befolkningen at vi aldri kan sikre oss helt mot den samme trusselen. Både hjemvendte fremmedkrigere og potensielle terrorister som aldri har forlatt hjemlandet kan være svært vanskelig å oppdage før det smeller.

Terrortrusselen – og dermed frykten folk har for å bli utsatt for denne typen bestialsk vold – kan riktignok reduseres, særlig hvis vi vet noe om hvem disse terroristene er.

Topptung terrorepisode
Denne uken tok Du verden! for seg terrortrusselen i Europa – og mot Norge. Petter Nesser, seniorforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt er ansett som kanskje verdens fremste eksperter på jihad i Europa og radikalisering og terrorrekruttering i europeiske jihadistiske nettverk. Ifjor kom han ut med boken ”Islamist Terrorism in Europe, A History”, der han går gjennom, plukker fra hverandre og analyserer alle islamistiske terrorangrep i Europa fra 1994 og frem til i år. Dette prosjektet har gjort ham til en hyppig gjest både på universiteter over hele verden og internasjonale nyhetskanaler. Denne uken var Nesser i Du verden!-studio hos Cappelen Damm, sammen med stipendiat ved Politihøyskolen Cato Hemmingby, som blant annet forsker på antiterrortiltak i Europa.

Islam eller utenforskap?
Debatten om hvorfor folk tyr til vold i islams navn går ofte hett mellom høyresiden, som – satt på spissen – hevder at det er islam, eller i alle fall en ekstrem tolkning av den, som er den viktigste kilden til terrorismen, og venstresiden, som ofte legger mer vekt på utenforskap og sosioøkonomiske årsaker. Kommentator Jan Arild Snoen tilhører den første gruppen, og har tatt Nessers forskning til inntekt for sitt eget syn. Men Nesser selv mener at bildet er mye mer sammensatt enn som så, der forskjellige aktører blir påvirket av forskjellige faktorer i forskjellig grad. Cato Hemmingby understreker at nettopp denne kompleksiteten er en viktig årsak til at det er utfordrende å avverge alle terrorangrep.

Når kommer terroren hit?
Det er selvsagt mulig at det kan skje et islamistisk terrorangrep i Norge, og umulig å kvantifisere sannsynligheten for at noe slikt kan skje de neste tolv månedene. Det sier PSTs analysesjef Jon Fitje Hoffmann, som var gjest i andre del av denne Du verden!-episoden. Statssekretær i justisdepartementet Ove Vanebo mener på sin side at forutsetningene for terrorangrep i Norge på den ene siden, og Frankrike, Tyskland og Belgia på den andre, er veldig forskjellige.

PSTs oppsiktsvekkende funn
I lys av nettopp denne debatten er derfor rapporten som PST selv offentliggjorde nylig interessant. En gjennomgang av bakgrunnsopplysninger om alle radikaliserte islamister som finnes i PSTs databaser ga oppsiktsvekkende resultater. Blant annet har 68 prosent av de radikaliserte mennene i Norge vært involvert i kriminalitet før de ble radikalisert, mens hele 17,5 prosent mistet én eller begge av foreldrene i barndommen (mot to-tre prosent i den øvrige befolkningen).

Overvåkning eller ungdomsklubb?
Er dette bare en interessant korrelasjon, eller er sammenhengen i tillegg kausal? Med andre ord, er det utenforskapet og motgangen som skaper terrorister? Det sier ikke rapporten i seg selv noe om, men PST-sjef Benedicte Bjørnland kan leses som at hun oppfatter sammenhengen slik når hun skriver at ”Beskrivelsene av terroristenes livshistorier synliggjør at det er mulig at terror også kan skje her til lands. Like viktig er det imidlertid at dette synliggjør at radikalisering kan forebygges.”

I et slikt perspektiv bør terror først og fremst bekjempes med barnevern, et inkluderende arbeidsliv og ungdomsklubber, ikke overvåkning, etterretning og vakthold.

Om Nesser, Hemmingby, Vanebo og Fitje var enige i den vurderingen får du vite om du lytter til Du verden! som du finner i iTunes og en rekke andre podcastapper.

God helg!

Innlegget Du verden! – Når kommer terroren hit? dukket først opp på Forlagsliv.

Grøt er som et bestemorsfang, som en dialekt fra Telemark som gjør oss myke I hodet, så myk, mild og og lun. Grøt er barndom. Det er farmors kjøkken, respatex og tyllgardiner og hennes hvite strikkejakke. Grøt er tidlige morgener og sen kveldsmat. Grøt er mat vi lengter hjem til.

Grøt er mat vi lengter hjem til.

Dette står å lese på baksiden av boken Grøt på ville veier – en oppskriftsbok med 76 oppskrifter på akkurat det: GRØT. Men hvorfor grøt?

I denne episoden av Bokprat har vi fått med oss to av forfatterne bak bokprosjektet inn i studio for en prat; Sunniva Dring og Ann Kristin Wang.
Dere hører dem i samtale med Anette Garpestad.

Innlegget Bokprat: GRØT! dukket først opp på Forlagsliv.

Jeg vet ikke om det var jeg som et unormalt barn eller om det er sånn for alle, men de aller fleste av barndomsminnene mine er knyttet til mat.

Det å dra en kjøkkenstol bort til kjøkkenbenken og få litt hjelp av mormor til å komme meg opp på den, sånn at jeg kunne stå ved siden av henne og lage boller, med litt hjelp til å dra opp genserermene, og de evige forsøkene på å få bollene til å være like fine og runde som mormor sine. Det å få være med på butikken og plukke ut hva vi skulle ha til middag, den gangen det fortsatt var ferskvaredisker overalt som veide og målte opp og kjente både meg, mamma og mormor, og husket hva vi hadde kjøpt da vi var der for noen dager siden. Og å få lov til å hente en skolebolle, legge den forsiktig i en pose, og smugspise på den på veien hjem.

Det å få være med når mormor og mamma lagde lefser

Jeg husker overraskende godt hvordan jeg insisterte på å få lov til å få kruspersille til lørdagsgodteri, og mammas blikk da hun skjønte hvorfor det ikke aldri vokste opp noen kruspersille i grønnsakshagen. Det å få være med når mormor og mamma lagde lefser, i tospann på kjøkkenet, hver eneste jul, mormor kjevlet og mamma stekte, og jeg fikk lov til å løfte opp håndkleet når mamma skulle legge fra seg de ferdigstekte lefsene, brettet i fire på den riktige måten. Det å få plukke friske gulrøtter og sukkererter fra grønnsakshagen på gården til bestemor og bestefar, store bringebær i bestefars enda større hender, hundre år gamle epletrær og plommetrærne bak bryggerhuset. Jeg husker det som om jeg alltid gikk barbeint, selv om jeg sikkert nok hadde på meg sko også.

At mamma håndskrev en bok til meg med oppskrifter da jeg flyttet hjemmefra

Og så, bli tenåring, bli voksen, se det i et litt større bilde. Hvordan mat, oppskrifter og kunnskap går i arv. Å bla forsiktig i de skjøre sidene i mormors kokebøker med notater i margen. At mamma håndskrev en bok til meg med oppskrifter da jeg flyttet hjemmefra, sammen med gode tips og råd om alt fra å få tyggis vekk fra genseren (legg den i fryseren), bilder av familien, og tryggheten i form av den siste siden hvor det står at det alltid er lov å komme hjem når det trengs. Å oppdage at mamma aldri rakk å lære av mormor hvordan lefsene skulle kjevles, slik at det har vært mange julefeiringer med hullete lefser, helt til hun og jeg og lillesøster fant ut av det sammen.

Minner og mat er uløselig knyttet sammen, og jo eldre jeg blir, jo mer tenker jeg på at det er viktig at det er sånn, viktig at vi ikke må glemme det, viktig at vi skaper dem. For vi husker gjennom lukt, vi husker gjennom lyd, og vi husker gjennom smak, og ikke minst husker vi det vi gjorde sammen med de vi er glade i.

Det er herfra boka mi kommer. Den starter der jeg startet, sittende oppå benken sammen med mamma, mormor og bestemor, den handler om grønnsakene jeg har vokst opp med og de mer eksotiske råvarene og smakene jeg har lært meg å kjenne på egenhånd etter at jeg var stor til å dra en stol inntil kjøkkenbenken. Det er fortsatt nysgjerrighet, men det er en annen type nysgjerrighet: Hva skjer hvis jeg blander dette med dette? Hvordan blir denne grønnsaken om jeg gjør noe helt annet med den? Hva skjer med disse krydderne sammen? Jeg slutter aldri å lure, og jeg rekker aldri å kjede meg, for på veien lærer jeg noe nytt hver eneste dag. Fordi for meg handler det om det å sette pris på grønnsakene, det handler om å knytte mat til minner, det handler om å ta vare på jorda vår litt bedre for hver dag som går, og aller mest handler det om å ta seg tid til å kjenne på luktene, kjenne på smakene, legge på minnet det vi gjør og de vi gjør det sammen med.

Det å plutselig oppdage at mat, oppskrifter og kunnskap ikke bare går i arv nedover

Og så: Det å plutselig oppdage at mat, oppskrifter og kunnskap ikke bare går i arv nedover og bortover, de kan også gå i arv oppover, jeg kan få lære mamma det jeg har lært meg, jeg kan få adoptere suppeoppskrifta til søstra mi som hun har fått av sin svigermor, og mamma sitter omtrent på skuldrene mine og lurer på hva det er, hva er den lukta, hva gjør du, hvorfor det? Når vi inviterer på middag hjemme hos oss er maten sjelden ferdig laget, og det er ikke fordi jeg var treg, det er fordi vi skal lage mat sammen. Med musikk i stua, lave skuldre, gode historier og ukjente oppskrifter. For jeg vil at vi skal snakke om råvarene, finne utav det sammen, prøve ut hvilke smaker som blir bra, selv om noen aldri har gjort det før, noen trodde de ikke likte å lage mat og noen trodde de aldri, aldri, aldri i livet ville spist akkurat denne maten som de til og med har laget selv. Vi blir aldri ferdige med å lage mat, og vi må slutte å tenke på det som en plikt, for vi trenger mat, ikke bare for å overleve, men også for å leve litt.

Jeg vil at det skal være lett for alle å lage god mat

Jeg har nemlig et ønske, et stort ønske, og jeg vet det er naivt men jeg sier det allikevel: Jeg vil at det skal være lett for alle å lage god mat. Og jeg vil at vi skal ha lyst til å lære oss å like god mat. Og med god mat mener jeg mat som smaker godt, som er bra for oss, og jeg mener med de smakene og krydderne fra andre verdensdeler vi er så heldige å få tak i på nærmeste butikk. Men jeg mener også mat som jorda har godt av at vi dyrker og produserer, for jeg mener at vi trenger å vite det.

Vi trenger å vite hvor maten kommer fra, hva vi skal gjøre med den, og hvem vi vil dele den med, for først da kan vi sette pris på den – og det er det vi setter pris på vi legger på minnet, når alt kommer til alt.

ALT SOM ER GRØNT ER GODT! Følg med på bloggen GREEN BONANZA for ytterligere inspirasjon til et grønnere liv.

Vi gleder oss til lansering torsdag 29. september på Pigalle. 

Innlegget Mat, minner og mormor dukket først opp på Forlagsliv.

En dag i april får jeg besøk av ei døende kråke, det er noe galt med det ene beinet, dessuten sannsynligvis et klikk i hodet på den også, siden den oppsøker meg så freidig, skjønt hvem vet. Kråker er smarte. De vet hvor de blir jaktet på, og hvor de blir latt i fred. Kan det hende at den er klar over at den ikke har stort å tape? At den har en form for dødsbevissthet til og med? Vitenskapen benekter det, men på den annen side er det ikke så veldig mye selv vitenskapen vet om døden. Eller kråker for den sakens skyld.

Mer mat. Et nytt stykke liv.

Selvsagt burde jeg ha gitt den skinnende sorte gjesten en smell i bakhodet med skaftet på sopelimen, men jeg gir den middagsrester isteden, kalde poteter og saus, fett og grønne erter; og neste dag er den selvsagt på pletten igjen. Mer mat. Et nytt stykke liv. For Tykke utgjør den nye gjesten et problem siden han slett ikke er noen jeger, men en feig overvektig velstandskatt, og nå sitter han bak den blå krukken i hjørnet av verandaen og overvåker skjønnheten, som vekselvis legger i seg, hopper rundt, eller flakser opp i kastanjetreet, der hun også har sin kvist for natten.

Jeg koker dhal. Det dufter indisk krydder over hele huset og ut på verandaen, der jeg for lengst har rigget meg til med pledd og fluktstoler, og alt som hører til. Ringer Konrad som er på vei hjem fra jobb på denne tiden, man kan stille klokken etter ham dersom man vil, og vil man det ikke kan man like godt la være. Jo, han vil avgjort ha dhal, særlig dersom jeg har vært en smule tilbakeholden med chillien, og så kommer du til å ta med deg et ferdig stekt kyllinglår eller to, tenker jeg, så det ikke blir så alt for vegetarisk, for da innbiller du deg at du ikke blir mett, han lover å ta med et par flasker ”Sangre de Toro”, for nå har de den på tilbud borte på Netto, der du kommer til å sneie innom likevel, på grunn av de jævla kyllingbeina, tenker jeg. Vi blir fort enige om alt slikt. Det er om livet og døden, og særlig om litteraturen, vi strides.

Vi spiser, og drikker av den røde vinen, og etterpå drikker vi kaffe ute på terrassen; jeg kaster det avgnagde kyllingbeinet til kråka som sitter der på skakke og venter, jeg forklarer Konrad om den nye gjesten, og om døden som så å si står foran døren, jeg sier at hun har kommet hit for å dø, og at jeg leker Gud for noen dager, men at Tykke furter.

-Hun? Kan du se det? Jeg trodde begge kjønn var sorte?

Jeg svarer at det er de, men at jeg har bestemt meg for at det er en hun, både siden jeg har tatt på meg rollen som Gud, og fordi jeg foretrekker kvinnelig besøk fremfor mannlig, og at han ikke behøver å ta det personlig, jeg kan til og med hente en konjakk til ham, da ringer telefonen hans, det er bydelspolitiet som på det sterkeste fraråder ham å dra hjem, nei de forbyr det, han må låne gjestesengen her hos meg.

…noen har funnet en udetonert gigantbombe på størrelse med en folkevogn under arbeidet med å grave ut en kjeller…

Vi dropper konjakken, men bestemmer oss for å ta den røde vinen ekstra på alvor ut over kvelden, vi fyrer på utepeisen og samtaler om hvordan vi lever livene våre i denne underlige byen, der man må ta med i beregningen at noen har funnet en udetonert gigantbombe på størrelse med en folkevogn under arbeidet med å grave ut en kjeller etter en lekkasje, det skjer hele tiden, det er bare så vidt de gidder å skrive om det i avisene, og nå i ettermiddag fant de altså en borte i Isestrasse nummer 12, det er skrått over gaten for det rommet der han hver natt har hentet seg søvn og hvile de siste femten årene. Hver eneste natt har denne bomben, som altså kunne ha sprengt bort halve kvartalet, ligget der bortglemt og forkommen, denne taperen fra søtti år tilbake, som altså ikke fikk til å eksplodere, men isteden falt gjennom fem etasjer der folk hadde rømt ned i kjelleren, videre gjennom den samme kjelleren, for så å bli dekket av krigens redsler, alt det de andre bombene fikk utrettet av jord og stein og gjørme, most sammen i en eneste deprimerende deig, før man så etter å ha bli påtvunget freden, igjen reiste huset, og aldeles glemte denne forvokste blindgjengeren, hilsenen fra Winston Churchill. Det er på grunn av den, gaven som viste seg å ikke virke, at hele tre kvartaler er evakuert, til de tause mennene og kvinnene aldeles uten nerver, har fått uskadeliggjort den.

…for i vår alder er det tross alt slik at vi alle sover med en bombe mellom ørene…

Ikke stort å tenke på, mener Konrad. For hva vi kan vite ligger det ti tusen av dem over alt her i denne byen, i hager og i kjellere, under asfalten på gater og veier, noe jeg naturligvis gir ham rett i, slik er det jo dessuten i nesten alle byer her i dette landet, og litt senere blir vi filosofiske av oss, for i vår alder er det tross alt slik at vi alle sover med en bombe mellom ørene, og for hvert eneste sekund som går øker sannsynligheten for at den skal utløses, enten ved et brak av en et infarkt, eller med serier av små eksplosjoner fulle av smerte og nedverdigelse, fysisk og psykisk hån fra den samme nådeløse naturen som en gang tillot oss å komme inn i denne verden, lot oss sitte som nå og sause oss fulle sammen, og det under en fløyelsmyk vårhimmel, Tykke sovende i Konrads fang, aldeles utmattet av hatet mot kråka.

Som neste morgen ligger død på den samme verandaen, Konrad for lengst fløyet til kontoret når jeg står opp. Jeg lar Tykke leke med den døde dronningen så lenge han gidder, det har han tross alt fortjent, og jeg spiser frokost og hører på Radio Hamburg, der de midt mellom to listepoplåter fra 1964, tar seg tid til å nevne at bomben i Isestrasse nå er uskadeliggjort og fjernet, og at trafikken i gaten går sin sedvanlige gang, slik alle har forventet.

Kråka kremerer jeg i peisen så snart Tykke har gått trett av leken. En enkel seremoni uten noen form for dill eller dall.

Innlegget Del 17: Gjestene og døden dukket først opp på Forlagsliv.

Gardsøl er en bok om øl, men det er også en slags detektivfortelling. Som alle gode historier begynner den med en liten detalj, som senere viser seg å være første ledetråd til noe stort og hittil uant. I dette tilfellet var ledetråden en colaflaske i plast som inneholdt en grumsete brun væske.

Flasken kom fra noen venner, som hadde besøkt en gård i Stjørdalen, der ølet var blitt brygget. Da jeg åpnet flasken hadde jeg vært ivrig ølentusiast i omtrent 10 år. Jeg hadde reist rundt i hele verden som en slags oppdagelsesreisende i smak, for å prøve ut hva slags øl folk hadde i USA, Storbritannia, Russland, Japan, Kina, Tyskland og Belgia.
Selv om jeg hadde reist mye og smakt mye var jeg ikke forberedt på dette ølet. Det lignet ikke på noe jeg hadde smakt før, og jeg fikk en liten anelse om hva dette ølet faktisk var: en slags flytende dinosaur, en overlevning fra den tiden da alle norske gårder brygget sitt eget øl.

Generasjonsbrygging
For ølet i flasken hadde lite til felles med de ølene du kan kjøpe i butikken eller på polet. Bryggeren hadde ikke lest noen av de nye bøkene om hjemmebrygging av øl. Han hadde lært å brygge av sin tante, og hun igjen hadde lært av hans bestemor.  Og maltet (kornet) ølet var brygget på hadde han ikke kjøpt, men laget selv etter århundrers gammel skikk i Stjørdalen.

Jeg ble helt besatt etter å finne ut hva slags øl dette var, og la ut på min mest eksotiske ølreise noensinne. Utrolig nok gikk den til bygde-Norge, det man kanskje skulle tro var det mest usannsynlige stedet i verden å finne uoppdagede ølhemmeligheter.

Det jeg oppdaget var at i bygde-Norge brygget folk etter urgamle metoder som fikk profesjonelle bryggere til å måpe. Hver region hadde sine egne smaker og sine egne bryggeteknikker. Etter moderne bryggeteori skulle mye av dette ølet vært udrikkelig. Men det var det ikke. De beste var fullt på høyde med det beste som har vært brygget kommersielt i Norge.

Urgamle gjærstammer
I gamle dager hadde alle gårder i Norge sin egen gjær, for den gangen var ikke gjær noe man kunne kjøpe. Nå oppdaget jeg til min forbløffelse at mange steder på Vestlandet levde disse urgamle gjærstammene, som kalles kveik, fortsatt. Ikke bare var de gamle, men de lager en smak på ølet som ingen utenlandsk gjær kan gjøre dem etter. Og dette har altså folk hatt i kjøleskap og frysere uten at noen har visst det.  (Det er sant! Les boken hvis du ikke tror meg.)

Boken er en utforskning av det som er de virkelig norske ølene, som nesten ingen har visst om. Den oppdagelsesreisen ledet videre til enda en oppdagelse, tilbake til en tid da alle var pålagt å brygge, først ved lov, og siden av strenge sosiale regler. For øl var påkrevd til alle markeringer av noen betydning, enten det var jul, barnefødsel, hestekjøp, arveoppgjør, eller bryllup. Øl måtte man ha for å by gjester i tunet når de kom til gards. Ølet, viser det seg, var så sentralt i norsk bygdekultur at det nesten er umulig å forstå i dag.

Boken gir et lite glimt inn i en verden som i dag er nesten helt glemt, men ikke helt borte.

Les mer på bloggen Larsblog.

Innlegget Jakten på det norske ur-ølet dukket først opp på Forlagsliv.

I april 1897 kunne man lese i Verdens Gang at Knut Hamsun anmeldte forfatteren Anna Munch til politiet og forlangte hennes mentale tilstand undersøkt. Bakgrunnen var at det den våren hadde blitt spredd en rekke anonyme brev som svertet ham. Hamsun var overbevist om at brevene kom fra henne. Dette danner utgangspunktet for en helt særegen kunstnerroman: En tragisk, intens og hittil ukjent historie om å være kvinne og kunstner. Den vekker et glemt forfatterskap til live, og kaster nytt lys over norgeshistoriens mest omdiskuterte forfatter.

Romanen har jo nær forankring i faktisk, historisk stoff. Hvordan har det vært å leve deg inn i «virkelige» hendelser og «virkelige» menneskers bevissthetsliv og kna det om til skjønnlitteratur?
Det har vært spennende å jobbe med virkelige mennesker. Det har gjort at jeg har måttet oppføre meg mer disiplinert enn jeg vanligvis gjør som forfatter. Faktiske mennesker har jo en allerede lagt skjebne, noe som gir færre valgmuligheter. Det har vært en utfordring å finne et språk som kledde en fortelling fra 1890-årene, men alt i alt var ikke disse menneskene så forskjellige fra oss. De dro til Paris, møttes på skandinavisk kafe og leste skandinaviske aviser, ranglet om natten og jobbet om dagen, forelsket seg og var utro mot hverandre. Når man skriver om kvinner fra denne epoken må man forresten også ta fantasien til hjelp, da livene deres ofte ikke er så godt dokumenterte som mennene de omga seg med. ”Hullene” i historien om Anna Munch er den viktigste grunnen til at dette ble en dokumentarisk roman og ikke en biografi.

Kan du kort fortelle hvem Anna Munch var?
Anna Munch må ha vært en veldig spesiell kvinne, samtidig som hun nok var et produkt av sin tid. Hun var preget av tidsånden, teosofien og filosofien og hun hadde en veldig sterk formidlingsevne. For henne var skrivingen nærmest et fysisk behov. Hun snakker om skrivetrangen som et trykk over øynene. Hun må ha vært svært intelligent og hadde tilgang på utdannelse og bøker fordi hun var født inn i det øvre borgerskapet. Hun ble gift med Ragnvald Munch, Edvard Munchs fetter i 1883 og fikk en datter med ham året etter. Han var lærer ved latinskolen i Trondheim. Av brevene til Anna Munch forstår vi at ekteskapet ikke var videre lykkelig. Han ”behandlet henne brutalt” og var sterkt imot at hun skulle være forfatter. ”Munch har låst ned alt der er at skrive på”, forteller Anna og derfor tar hun også notatene til sine bøker på ”pikens handlelapper”. Da hun i 1891 møter Knut Hamsun, utløser det en slags frihetslengsel – og hun forlater mann og barn for å kunne skrive – og for å følge etter Hamsun. Han opplevde henne nok som temmelig intens, i så stor grad at han til slutt anmelder henne til politiet. 

Hvorfor tror du det er skrevet så lite om henne tidligere?
Forfatterskapet hennes er til dels ujevnt, men hun har også skrevet briljante og veldig moderne bøker. Verdens Herrer  og To mennesker er mine favoritter. Hun havnet som fraskilt i en ganske fortvilet situasjon; hun måtte skrive for å tjene penger. Derfor gikk det nok også ganske fort i svingene, og bøkene led kvalitetsmessig under det. Samtidig ga livet hennes som fraskilt henne en mulighet til å skrive om noe som de fleste andre kvinner fra borgerskapet ikke kunne ta i, nemlig kjønnslivet. Grunnen til at det ikke blir skrevet så mye om henne i dag, ligger nok også delvis i konflikten med Hamsun fra 1897. De fleste i det litterære miljøet valgte å tro på ham og ikke henne.

Støtte du på noen kuriøsiteter underveis i research-arbeidet?
En hel haug, men de skal jeg spare på inntil videre.

Innlegget Selma Lønning Aarø med særegen kunstnerroman dukket først opp på Forlagsliv.

Benedicte Alexandra Lie (f. 1971) er fra Oslo. Hun er naturviter og professor ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo, Avdeling for medisinsk genetikk. Hun har gått på forfatterstudiet i Tromsø og debuterer i høst med romanene Synstavle. Her møter vi unge Silje som er kommet inn på medisin, men rives mellom legedrømmen og farens ønske om at hun skal overta hans optikerforretning. Farens brå død forsterker dilemmaet, men hans motiv fremstår etter hvert i et nytt lys når Silje får vite sannheten om farens legesøster, som døde bare 28 år gammel; at hun begikk selvmord etter å ha feilbehandlet en pasient.. Dette er en sterk, kompleks og tankevekkende roman, som også utforsker sorg og nære relasjoner som endrer karakter når livet vender.

– Det er ikke hver dag at en naturviter og  professor ved Det medisinsk fakultet debuterer som skjønnlitterær forfatter. Hva fikk deg til å gå løs på en roman?
– Jeg har alltid likt å skrive, og skriver i og for seg mye i jobben min. Men det er annerledes, så det var kanskje et uoppfylt behov, for å skape noe og bruke kreativiteten på en annen måte enn i en forskningshverdag. Da jeg var barn var det tre yrker jeg kunne se for meg: forsker, ridelærer eller forfatter. Det første virket mest oppnåelig, så jeg gikk for det.  

– Du leverer en sterk debutbok, der brå død og sorg er gjennomgående. I tillegg et krevende dilemma. Det er naturlig å spørre om egne opplevelser og erfaringer har vært en kilde her?
 – Jeg-personen Siljes historie har få likhetstrekk med min egen. I motsetning til Silje, fant jeg raskt ut hva jeg ville studere og startet rett på etter videregående. Det var først kanskje ti år senere, da jeg innså hvor avgjørende studievalget faktisk hadde vært for formingen av livet mitt, at jeg begynte å gruble over hvor grundig jeg egentlig hadde tenkt gjennom det.

Mine egne opplevelser har i større grad vært en igangsetter. Den første teksten jeg skrev til boka handlet om da faren hennes døde, og i den forbindelse brukte jeg erfaringene fra da jeg selv var i begynnelsen av tjueårene og mistet min egen far. Utover det har Siljes liv utviklet seg uavhengig av min livshistorie.

– Du har gått på forfatterstudiet i Tromsø. I hvor stor grad har dette bidratt til at  debuten din?
– Det har bidratt i stor grad. Det var et fint år med fokus på skriving sammen med mange flotte mennesker. Særlig det å gi og få tilbakemeldinger var ekstremt verdifullt. Jeg lærte mye av å bli lest av grundige lesere som ga meg innblikk i hvordan tekstene mine ble oppfattet av andre. Og blikket mitt ble skjerpet av å lese og snakke om andres tekster. I tillegg medførte det at jeg kom inn på forfatterstudiet, til tross for mange søkere, at jeg fikk økt selvtillit i forhold til skrivingen min. Dermed ble det også lettere å rydde tid til det i en ellers hektisk hverdag.

–  Ligger det en konflikt mellom det å være akademiker på høyt nivå, med en krevende universitetsstilling – og skrivingen, eller snakker vi heller om en berikelse?
– Det er så absolutt en berikelse. Noen løper i skogen for å koble av, jeg skriver. Jeg brukte skjønnlitteratur som avkobling allerede mens jeg studerte. Da jeg leste til eksamen hadde jeg intervaller med 45 minutter pensum og 15 minutter romanlesing. Nå bruker jeg morgenene fra klokka fem til sju på å skrive. Det er en vidunderlig tid, bare min, alt er stille, dagen har ikke begynt, og hodet er tømt etter natten.  

–    Hva med det språklige spranget, mellom det å forfatte akademiske fagartikler og å skrive skjønnlitteratur?
– Når jeg skriver skjønnlitterært starter jeg med blanke ark og alt jeg skriver er et resultat av min fantasi. Mens når jeg skriver vitenskapelig, starter jeg med resultater fra laboratorieforsøk, gjerne gjort over flere år, og jeg må være tro mot resultatene. Målet er å formidle dem i en kontekst av andres tidligere funn. Jeg bygger da en historie, en forståelse, sammen med alle de andre i forskningsfeltet. Det er elementer av historiefortelling i begge skrivemåtene. Også bruk av metaforer. Jeg har opplevd i genetikken at fenomener først blir skikkelig etablerte når noen finner gode og beskrivende metaforer for fenomenene. I begge skrivesituasjoner får jeg ideer og nye tanker gjennom inntrykk utenfra, ved å lese og google. Jeg googlet mye da jeg skrev boka mi.

En annen forskjell er at formen i vitenskapelig skrivinger er satt – noe jeg liker. Jeg vil at det skal være lettlest og raskt å finne informasjon. Vitenskapelige artikler leser jeg og andre sjelden fra begynnelse til slutt, vi hopper i teksten, leter etter nøkkelinformasjon og formen gjør at vi vet hvor vi finner den. Romaner leses derimot ord for ord, slik forfatteren har bestemt.

I fagartikler prøver jeg å svare på spørsmål, mens i skjønnlitteratur vil jeg at leseren skal undre seg og at nye spørsmål skal dukke opp underveis. Uten å måtte gi svar. Det er heller ikke noe krav til kausalitet i en roman, slik vi leter etter i vitenskapen, så lenge det er sant for den aktuelle fortellingen.

–  Tilbake til romanen din, Synstavle. Det er mye emosjoner i den; Vonde og vanskelige følelser du skildrer på en svært troverdig måte. Kan du si litt om dette?
– Jeg blir glad hvis det oppleves som troverdig. Når jeg skriver, kobler jeg meg på følelsene som romanpersonen står i og prøver å skrive ut fra den sinnsstemningen. Selv om mine følelser erfaringsmessig er koblet til helt andre hendelser i mitt liv, så bruker jeg dem for å krysskoble med romankarakterens opplevelser. Det er nettopp når jeg kommer i tilstand av flyt mellom sinnsstemning og tekst at det er aller morsomst å skrive.

– Jeg-personen Silje er den vi naturlig nok kommer tettest på. Du viser hvordan hennes relasjoner blir utfordret når sorgen slår inn; særlig forholdet til moren og kjæresten. Kan sorg være med på å forsterke og tydeliggjøre forholdet til våre nærmeste?
– Når faren dør gjør det noe med strukturen og båndene i familien. Et tomrom som ikke bare omfatter tapet, sorgen og relasjonen til den døde, men som også påvirker forholdet mellom de etterlatte. Familiedynamikken forstyrres og forandres. På samme måte tenker jeg at det er når et barn blir født. Da må det lages rom for det nye familiemedlemmet, og alle må finne sin rolle på nytt. Relasjonen mellom Silje og personene rundt hennes måtte reetableres. Det var spennende å jobbe med Siljes relasjoner da jeg skrev, jeg visste ikke fra starten på hvilken måte de ville endre seg underveis.

–  Hva tenker du om dette med å dele sorg? Er det mulig? Vi er jo så forskjellige..
– Faren har vært en dominerende skikkelse og har vært et knutepunkt for kommunikasjonen i familien. Han har også vært den som har opprettholdt familiehemmeligheten omkring sin legesøsters selvmord. Etter farens død strever Silje og moren med å kommunisere og nærme seg hverandre. Silje vil at moren skal se og forstå hva hun trenger, noe hun strever med å sette ord på. Dermed misforstår moren og Silje hverandre, og dette skaper en avstand i sorgprosessen deres.

For Silje sammenfaller sorgen også i tid med løsrivelsesprosessen fra foreldrene. Hun prøver å finne balansen mellom det befriende med å stå på egne bein og erkjennelsen av at man trenger andre å støtte seg på. Silje føler mye på ensomheten og avstanden til andre mennesker. Det er vondt å erkjenne at ingen egentlig forstår hvordan hun har det. Ingen kommer inn under huden på henne, «huden» blir en beskyttende barriere.

–  Siljes store dilemma er om hun skal velge medisinstudiet eller optikerutdanning for å overta farens forretning. At han dør brått forsterker dilemmaet. Det er mye støy som forstyrrer hjertets stemme..?
– Silje er i bunn og grunn målbevisst og klar over hva hun vil, men hun sliter med å finne balansen mellom sitt ønske og andres forventning. Det gjør henne usikker på sitt eget valg. Når faren dør, forrykkes også nettverket av mennesker i livet hennes. Silje kan ikke følge hjertet og sitt eget valg uten støtte fra omgivelsene. Faren har gitt henne motstand på valget om å bli lege, mens kjæresten overlater valget fullstendig til henne. Begge deler er problematisk for Silje, fordi ingen egentlig går i dialog med henne.

–  Jeg tenker at Siljes dilemma er gjenkjennelig for mange, selv om det kan handle om helt andre livsvalg. Hva tenker du?
– Jeg har ikke selv stått i Siljes dilemma, men det var lett å leve seg inn i det mens jeg skrev. Så jeg håper det vil være gjenkjennelig også for andre.

–  Du er selv naturviter og knyttet til medisinfaget. Kunne du skrevet denne boken om du ikke hadde hatt den faglige bakgrunnen og innsikten du har?
– Historien ville i hvert fall hatt en annen innpakning. Men mange av temaene er så allmennmenneskelige at jeg vil tro de hadde opptatt meg uansett min egen faglige bakgrunn.

–  En legetabbe står sentralt i boken din. Alle legers skrekk er vel å begå feil? Men leger er jo også bare mennesker, og som kjent er det  menneskelig å feile. Kjenner du til at noen har valgt bort legeyrket på grunn av en slik frykt? Eller gjort en feil, for deretter å «takke for seg» på en mer eller mindre dramatisk måte?
– Ingen jeg kjenner har fortalt meg slike historier fra sine liv, så så vidt jeg vet er svaret nei. Men i undervisningssammenheng har jeg opplevd at tannlegestudenter har fortalt at de har valgt å ikke studere medisin på grunn av ansvaret det medfører.

Det er som du sier menneskelig å feile. Alle gjør større eller mindre feil hele tiden. Jeg får skikkelig vondt inni meg når jeg hører om legers feilbehandling med fatale konsekvenser. Jeg tenker på de legene som behandlet, som ville hjelpe, som gjorde så godt de kunne og gjorde det de trodde var riktig. Da er jeg glad for at feilene jeg gjør i min egen jobb, lett lar seg rette opp. 

–  Et litt subtilt spørsmål: Du er genetiker. Siljes far hadde en doktorsøster som begikk selvmord etter en såkalt «legetabbe». Kan man «arve» en disposisjon for selvmord?
– Dette er jo langt på siden av de immunologiske sykdommene jeg jobber med, men siden du spurte måtte jeg slå opp i en katalog med oversikt over alle studier på genetisk disposisjon. Her finner man studier på alt fra sykdommer til politiske preferanser. Der fant jeg også selvmord, så det har vært studert. Dog ikke grundig, bare en liten studie. Der fant de ingen enkel og direkte sammenheng mellom genetisk arv og selvmord. Det kan muligens finnes en rekke genetiske faktorer som kan disponere svakt. På den annen side er det vanskelig å skille dette fra psykiske lidelser som jo har en viss arvelig komponent. Så jeg er ikke redd for at Silje har arvet en genetisk disposisjon for selvmord.  

–  Tror du det er en sammenheng mellom frykten for å feile, statusen ved yrket og evnen og viljen til å innrømme feil, som man lett kan få inntrykk av at leger er særdeles dårlige på?
– Jeg vet ikke om leger er dårligere enn andre på dette. Samfunnet som helhet beveger seg i retning av å skulle mestre og prestere stadig bedre og på flere arenaer. Det gir også et tidspress på å forstå og lykkes raskt. Vi orker ikke lese lange tekster, har ikke tid til usikkerhet og refleksjon, men vil ha entydige svar. Studenter vil vite hva som er rett og galt. Men det er ikke alltid svarene er tilgjengelige og entydige, og mennesker vil aldri slutte å gjøre feil.

 –  Hva slags forventninger har du til mottagelsen av romanen din?
– Først og fremst håper jeg boka vil bli lest, og jeg blir genuint glad hver gang noen sender bilde av seg selv med boka mi eller forteller på annen måte at de skal lese den. Jeg håper selvsagt også at den skal bli likt, i hvert fall av noen. Om boka får folk til å bli berørt, reflektere og stille spørsmål, da har jeg oppnådd mine høyeste forventninger. Så jeg har vel en gradert forventning. Spenningen jeg har i kroppen overfor mottakelsen er ellers ikke rettet mot en spesiell gruppe.

–  Har du noen nye litterære prosjekter i ermet?
– Jeg har hatt en ny roman i hodet ganske lenge. Karakterene holder på å utvikle seg. Jeg har notert mye på lapper, på mobilen og i skrivebøker. I sommer startet jeg så vidt å skrive på det jeg tror skal bli begynnelsen. Det er morsomt å være tilbake på det stadiet der alt kan skje, hvor jeg ikke vet hva slags historie det blir, jeg bare aner konturen av den.

Innlegget Noen løper i skogen for å koble av. Jeg skriver. dukket først opp på Forlagsliv.

«Jeg tillader mig herved ærbødigst at anmode om, at Politiet vil beskytte mig mot Fru Anna Munchs (Forfatterindens) forfølgelser.»

Politianmeldelsen kommer den 23. april i 1897 fra selveste Knut Hamsun. Han hevder Anna Munch i over ett år har skrevet anonymt til hans bekjentskaper, og fremstilt ham som en bedrager og forfører. Hun har dessuten i årevis skrevet brev og telegrammer til ham, og har forfulgt ham i utland så vel som innland.

Er Anna Munch en kvinnelig stalker? Eller er hun bare veldig forelsket, nærmest gal? Eller kanskje er det Knut Hamsun selv som har skrevet alle brevene og latt som han er henne? Disse problemstillingene blir tatt opp i kunstnerromanen «Hennes løgnaktige ytre» skrevet av Selma Lønning Aarø.
Anna Munch er forelsket i Knut Hamsun. Hun er overbevist om at de to hører sammen. De er jo så like. Begge er født i løvens tegn, de er kreative, viljesterke, temperamentsfulle og dramatiske. Etter hvert blir hun skilt fra Edvard Munchs fetter. Hun går fra ektemann og datter for å fotfølge Knut Hamsun.

Gjennom skildringer fra Anna selv, og delvis fra hennes datter Signe, så vokser det fram et bilde av Anna. Hun har ikke alltid penger. Anna skriver tiggerbrev om penger, hun vil gjøre det koselig for sin datter. Hun reiser til Paris. Drar hun ikke til Paris fordi Knut Hamsun var der? Hun møter ham. De går ut og drikker vin. Han løfter henne over rennesteinen. Var det noe mer?
Hun skriver brev. Mange brev. Hun klynger seg til ham som et lite barn klynger seg til en betrodd voksen, og ber ham om ikke å gå. Trygler ham.
Etterhvert drar hun til Enköping. Hun får behandling av en psykiater, som pålegger henne: – Att hvila! Hun skal gjøre noe annet enn å skrive, hun skal veve. Å skrive er som gift!
Visst har hun ikke alltid oppført seg bra. Hun har skrevet for mange brev. Men hun vil bare oppklare misforståelser.
Inne i henne er det et fortsatt et håp om at Hamsun en dag vil se henne.

Skriftprøver tyder på at Knut Hamsun er ingen engel i saken, og muligens har han skrevet brevene selv og latt som det er henne. Politianmeldelsen fra Hamsun blir i alle fall henlagt, men mistanken over Anna ligger der i årevis. Skrev hun brevene, spør Bjørnstjerne Bjørnson. Skrev De dem, undrer professor Morgenstierne. Var det noe i mistanken fra den gangen?

Hamsun-biografene nevner Anna Munch i sine bøker. Robert Ferguson skildrer i Anna Munch som erotisk besatt av Hamsun. Hun fulgte ham hvor han gikk og stod. Ingar Slettan Kolloen går langt i å beskrive Anna Munch som et menneske som ikke lar seg kontrollere, mens Øystein Rottem går lengst, og skriver om henne at hun er sinnssyk, besatt av tvangstanker og elsker selveste Knut Hamsun. Lønning Aarø går derimot langt i å forsvare henne.

I boken er det trykket et foto av Hamsun og en liten jente. Selma Lønning Aarø sier det er gode grunner til å tro at dette er Signe Munch, datter av Anna Munch. Var Anna og Knut gode venner en gang, undrer Lønning Aarø seg.
«Hennes løgnaktige ytre» er en roman som ligger tett opp til virkeligheten. Boka er godt skrevet og godt dokumentert. Og av og til er det sant, at virkeligheten overgår fiksjonen.

Innlegget -Vi har ikke «staaet i nogetsomhelst erotisk Forhold» dukket først opp på Forlagsliv.

Snakker ut om om å miste et barn.

– Jeg har ikke sagt det til så mange før, men ved urnenedsettelsen følte jeg et behov for å ta følge med Martine. Jeg fikk et sånt, irrasjonelt selvfølgelig, behov for å bli med henne ned i den lille graven hvor de satte urnen. Så sterk kan en fars omsorgsfølelse være. Jeg ville ikke at hun skulle være der nede alene, sier Odd Petter Magnussen, Martines far.

I denne episoden av podcasten vår ”Bokprat” hører vi programleder Annette Garpestad i en samtale med forfatter Ole Kristian Ellingsen og Martines far Odd Petter Magnussen om det å miste et barn. Ellingsen har nylig gitt ut romanen Endetid, som er løst basert på den såkalte Martine-saken.

En forbrytelse som berører
– Jeg har skrevet en roman om det ubeskrivelige, om å miste et barn i et uoppgjort drap. For å komme sjokket og sorgen nærmest mulig, holdt jeg flertallets erfaringer på avstand, og lyttet til bare én stemme, sier Ole Kristian Ellingsen. Han snakker da om Martines fars historie.

Hør den sterke samtalen i podcasten Bokprat under og les Ellingsens tanker om prosessen med å skrive boken.

Romanen Endetid kan bestilles her

For mer informasjon om Martine-saken, se nettsiden justiceformartine.com.

Innlegget Faren til Martine: Ville bli med henne ned i graven dukket først opp på Forlagsliv.

Bruce Springsteens selvbiografi «Born to run» er som Springsteens beste låter. Den er en dypt personlig selvbiografi og en fascinerende saga om det moderne USA. Men først og fremst er det en ny og fantastisk inngang til hans musikk og tekster.

Bruce Springsteen har de siste syv årene skrevet på sin selvbiografi Born to Run, og i dag slippes den over store deler av verden. Springsteen skriver om oppveksten i Freehold i New Jersey, om barndom, ungdomstid og fester, men først og fremst om hans intense drøm om å bli musiker. Det er denne drømmen som er motoren i Springsteens liv og fortelling. Han forteller hudløst og ærlig om kampen for å nå sine mål. Jeg skal ikke avsløre for mye, men det er så mange fantastiske øyeblikk i denne boken at jeg må nevne noen av dem.

Elvis på tv – en revolusjon
Bruce Springsteen beskriver en barndom der han var en liten bortskjemt guttunge som delvis bodde hos sine besteforeldre og delvis hos sine foreldre i New Jersey. Hos besteforeldrene og av moren var han forgudet, mens hjemme slet han med en alkoholisert og psykisk syk far. Allerede som fem- seksåring så han noe på TV som skulle bli avgjørende. For i 1956 opptrådte den unge Elvis på Ed Sullivan Show. Bruce beskriver det som om «REVOLUSJONEN BLE KRINGKASTET». Det forandret en hel generasjon unge og fikk moren til Bruce til å leie en gitar til ham. Før Bruce måtte levere den tilbake, holdt han en liten konsert for de andre guttungene i gata og gjorde alt med gitaren inspirert av Elvis – bortsett fra å spille på den. Dette var kimen til det hele, og Bruce beskriver det som han allerede da «luktet blod».

«Jeg hadde ikke noe ønske om å møte The Beatles. Jeg ville VÆRE The Beatles.»

Hair, long beautiful hair
Også i 1964 fikk et Ed Sullivan Show stor betydning. Da lanserte han The Beatles for USA, og også det skulle snu opp ned på Springsteens verden. For The Beatles var ikke bare ny musikk de hadde også «HÅRET… HÅRET. Hva kunne det bety?» Det tok ikke lang tid før Bruce og noen få andre på hans skole lot lokkene gro for «jeg hadde ikke noe ønske om å møte The Beatles. Jeg ville VÆRE The Beatles.» Å la håret vokse var svært upopulært hjemme. Det helte «bensin på det ubehagelige bålet som brant mellom pappa og meg. Hans første reaksjon var latter; det var morsomt. Etter hvert var det ikke morsomt lenger, og så ble han sint. Til sist slapp han spørsmålet han hadde ytterts på tungen: «Bruce, er du homo?» Han spøkte ikke.» Noe senere etter at Bruce fikk en hodeskade etter en motorsykkelulykke fikk foreldrene en barberer til å tvangsklippe ham.

«Jeg liker ikke noe av det, så jeg tar hva som helst.»

Rock’n roll uten drugs og alkohol
Bruce beskriver hvordan han i stadig nye bandkonstellasjoner jakter på suksess, på fest og damer. Men i motsetning til resten av gjengen var og er Bruce Springsteen en kontrollfrik. Så han brukte verken stoff eller drakk alkohol. Hans rus var først og fremst musikken. Først etter at han ble godt over 20 begynte han å drikke om enn uten den store finessen. Han mener han har det som en av sine kamerater sangeren Bobby King som beskrev sitt hans forhold til alkohol slik: «Jeg liker ikke noe av det, så jeg tar hva som helst.»

«Du møter noen folk når du er guttunge, og i motsetning til et hvilket som helst annet yrke i hele verden sitter du fast med dem for resten av livet.»

The E Street Band
Det finnes ingen enkel oppskrift på hvordan man slår gjennom i musikk-bransjen. Bare noen få av millioner slår gjennom og blir værende på toppen. I Bruce Springsteens tilfelle var det en årelang kamp der han både byttet musikkstil, band og støttespillere. Til tross for at han ble kjent som en fantastisk gitarist og god vokalist, fant han ut at han måtte bli en låtskriver og lage sin helt egen stil og musikk. Da han endelig fikk platekontrakt og ga ut sine første skiver, dannet han bandet som siden har fulgt ham i tykt og tynt om enn med lange pauser innimellom: E Street Band. Springsteen beskriver bandet og bandmedlemmene og kampene dem imellom på en nær og varm måte, samtidig som han undres over hvordan man holder sammen med den samme gjengen gjennom et langt rockeliv: «Pete Townshend sa en gang: «Et rockeband er en merkelig greie. Du møter noen folk når du er guttunge, og i motsetning til et hvilket som helst annet yrke i hele verden sitter du fast med dem for resten av livet, samme hvem de er eller hva for slags gærne ting de gjør.»

Penger og managere
Det finnes vel ikke en god rockehistorie der det ikke er snakk om managere og hvordan artistene er blitt lurt. Slik var det også for Bruce på 70-tallet. Han forteller om en manager som gikk gjennom ild og vann for ham, mens som også fikk ham til å skrive under på en slavekontrakt. Først utpå 80-tallet fikk Bruce godt med penger og ikke minst kontroll over sine egne låter. Også denne delen av fortellingen er særpreget av en mann som evner å se flere sider av en sak og som også forsvarer sine motstanderes posisjon.

«Jeg var et barn av Vietnam-æraens Amerika, av mordene på Kennedy, King og Malcolm X.»

Born in the USA – en saga om det moderne Amerika
Born to run er også en fascinerende saga om det moderne USA. Bruce Springsteen sier det slik: «Jeg var et barn av Vietnam-æraens Amerika, av mordene på Kennedy, King og Malcolm X. USA kjentes ikke lenger som det uskyldens land det ble hevdet å ha vært i Eisenhower-epoken.» Flere av Bruces venner døde i Vietnam, og også Bruce ble innkalt til militæret. Men han og flere av vennene hans klarte å bli dimmet som stridsudyktige fordi de spilte at de var for evneveike og sløve. At han kom seg unna, mens ti-tusener døde i en meningsløs krig, er selvsagt noe han reflekterer over i boken, og det var også en medvirkende årsak til hans engasjement i sanger som for eksempel «Born in The USA».

Sjelden har jeg lest en så ærlig og hudløs beskrivelse av depresjon og angst.

Darkness on the edge of Bruce
At Bruce Springsteens far hadde sine mørke sider, har vært kjent, men at Bruce selv slåss med sine indre demoner er nytt. Sjelden har jeg lest en så ærlig og hudløs beskrivelse av depresjon og angst. Hvem skulle trodd at denne mannen som oser av livsglede og kan få hundretusener til å danse i timevis, enkelte dager knapt orker å stå opp. Man kan saktens bli bekymret når man leser hvordan han innimellom lammes av mørket, hvordan skal det bli den dagen han ikke lenger kan ty til den beste terapien han vet om: dra på turné.

«Det er bare rock’n roll (…), men det føles fordømt likt kjærlighet»
Til tross for at Born to run handler om et liv og en tid, er den først og fremst en kjærlighetssang til rock’n roll. Bruce Springsteen skriver om kampen for å lykkes musikalsk, kampen for å lage noe autentisk og ikke minst hvordan han elsker å få publikum til å føle noe helt spesielt. Og så skriver han selvsagt om låtene og musikken sin. Alle og især fansen får ny innsikt i en  vanvittig stor katalog av sanger.

Er du fan, så vil denne boken få deg til å elske tekstene og musikken hans enda mer!

En blanding av poesi og røff formidling
Born to run er blitt den selvbiografien alle fansen har drømt om. Bruce Springsteen har maktet å skrive en bok som likner på hans beste låter som «The River» eller «Born to run» med den samme blandingen av poesi og røff formidling.

Mens du leser, så føler du deg nesten som om du virkelig er blitt kamerat av Bruce. Er du fan, så vil denne boken få deg til å elske tekstene og musikken hans enda mer!

Innlegget Bruce Springsteens «Born to run» – et kjærlighetsepos om rock’n roll. dukket først opp på Forlagsliv.

For å ta det første først: jeg har sett Bruce Springsteen en hel rekke ganger siden jeg oppdaget ham på barneskolen, den sommeren Born in The USA kom ut. Jeg var for ung til å se ham i Göteborg i 1985, men jeg så ham på Valle Hovin i 88, en konsert som på selvsagt har vokst seg mytisk i hukommelsen, ikke bare fordi den (slik jeg husker) var helt fabelaktig, men også fordi jeg var der med mine beste venner, venner som jeg spilte i band sammen med, og vi kunne alle sangene og vi drømte om å leve ut den drømmen Springsteen levde ut og musikken hans var en helt sinnssyk jævla redningsplanke i det som opplevdes som et satans svært og kvelende hav, men som ikke var annet enn ungdomstiden, selvsagt; vi vokste opp og det gjorde vondt, men det gjorde også godt; og musikken til Bruce Springsteen var med oss om det. Hele tiden. Hver dag. Thunder Road med bare piano fra en konsert på Roxy i L.A. Growin up og monologen der Springsteen forteller om foreldrene som har fulgt ham rundt i California, i fem år, og prøvd å få ham til å komme hjem. You know it´s still not to late to get back to college. Hey Ma, give it up, Huh?!

The River og den lange hjerteskjærende fortellingen om kranglene med faren, om den fryktinngytende skikkelsen som sitter og venter på sønnen på kjøkkenet, med lyset av, mannen som krever, som skjeller ut, som ikke forstår seg på denne kvisete, raggete lange ungdommen som bare vil spille gitar. Bare vent til hæren får tak i deg, sier faren. Da blir det mann av deg, sier han, og Springsteen stikker heller ut enn å høre på sånt dritpreik, står hele kvelder i en isklad telefonkiosk i Freehold og snakker med kjæresten før han legger på og stikker på en fest og blir borte hele natten, natten før han skal på sesjon for å se om han er skikket til å dra til Vietnam. And I went, and I failed, sier han og hele salen jubler som om også de hadde sluppet å dra til Vietnam for å bli skutt i filler. Morgenen etter kommer Springsteen hjem fra sesjonen. Og faren sitter fortsatt på kjøkkenet. Hvordan gikk det, sier han. Springsteen sier: They didn´t take me. Og faren svarer: That´s good.

Som så mange andre i min generasjon, mistet jeg interessen for ham på begynnelsen av nittitallet, da han ga ut de mye utskjelte Human Touch/Lucky Town-platene. Ikke bare hadde han byttet ut E Street Band med en gjeng med nisser, noe som i seg selv var utilgivelig, men jeg hadde dessuten oppdaget Pixies og Sonic Youth og Dinosaur Jr. Jeg hadde heller ikke noen stor interesse av den tilbakevendte akustiske Springsteen på The Ghost of Tom Joad; Jeg husker at den platen forsøkte å selges til meg som en slags fortsettelse av det han drev med på Nebraska, men der 1982-platen syntes å speile Springsteens retningsløshet og forvirring i det han forsøkte å forme sanger som på sitt beste nærmet seg novellekunstnere som Flannery O´Connor, var The Ghost of Tom Joad på alle måter reinere, og kanskje ikke kalkulert, akkurat, men i alle fall mer bevisst sitt uttrykk; reinheten lå åpenbart i produksjonen (Nebraska ble spilt inn på kassett, som en demo. Tom Joad ble ikke det.), og det (selv)bevisste, tenker jeg i dag, kan kanskje finnes i Springsteens voksende selvforståelse.

Springsteen er først og fremst en historieforteller. På de tre første platene – Greetings from Asbury Park N.J (1973), The Wild the Innocent and The E Street Shuffle (1973), Born To Run (1975) – er han riktignok ganske billedrik og lyrisk vågal; særlig de to første albumene er tungt tekstuelt inspirert av Dylans 64-66 periode. Disse er også ganske surrete og orddrike, og det er i stor grad et lokalt miljø som skildres. Asbury Park, New Jersey; topografien er lokal og historiene forankret i pussige karakterer, overdrevne, mytologiserte larger than life-figurer som både er karikaturer, arketyper og entelekier; vesener hvis natur og muligheter virkeliggjøres i overskridelse, eksess, rus, og ungdommelig mot. Rastløsheten speiler seg i kjærlighet og bejær, det unge menneskets eufori møter en virkelighet som riktignok er hard og truende, men som ennå befinner seg langt nok unna: Det unge livets dager og netter utraderer enn så lenge hverdagen, for som poeten har sagt: virkeligheten trenger tid for å bli virkelighet. Springsteens blødende romantikere, hans roser og jentunger og motorsykler og biler utgjør et bakteppe der det unge mennesket spiller ut sitt drama, i og med et overopphetet og patosfylt språk. På disse platene er forvandlingen ikke bare mulig, den er påkrevd. Karakterenes energi er transformativ og transformasjonen uunngåelig. Slik drømmes drømmen når man er ung.

Fra og med Darkness on the Edge of Town, begynner Springsteen å i stor grad å problematisere den Den Amerikanske Drømmen, dens kilde; Lovnaden, The Promise. Karakterene blir, som sangeren selv, eldre. Ekstatiske netter må nå vike for arbeid og hverdag. Det overopphetede, nødvendige språket man måtte bruke for å snakke om vill kjærlighet og overskridelse må revurderes og finnes opp på nytt. Der det før fantes et håp om at fremtiden skulle være full av blendende muligheter, må sangeren nå også betone skuffelsen når man innser at fremtidens lys ikke var annet enn Ikaros sol. Hvilket språk har man for å snakke om smeltede vinger? Hva snakker de falne om? Det Springsteens karakterer trodde på – den romantiske villskapen, å sette seg i bilen og stikke av, å komme seg vekk fra det stedet der man er født – er ikke lenger synonymt med frigjøring. Flukten har nå blitt desperat. Disse menneskene setter seg fortsatt i bilen, de kjører fortsatt ut på motorveien, men der de første platene søkte å skildre forvandling og overskridelse, skjer nå helt andre ting:

Everybody’s got a secret Sonny
Something that they just can’t face
Some folks spend their whole lives trying to keep it
They carry it with them every step that they take
Till some day they just cut it loose
Cut it loose or let it drag ’em down
Where no one asks any questions
Or looks too long in your face
In the darkness on the edge of town

Fire noter om meg selv og Bruce Springsteen. Del II. 

Innlegget Fire noter om meg selv og Bruce Springsteen. Del I. dukket først opp på Forlagsliv.

Etter at The River-turneen var ferdig i oktober 1981, trakk Springsteen seg tilbake for å skrive låter til et nytt album. Han var 32 år. Han hadde blitt kalt rockens fremtid. Han hadde erobret Amerika for lengst, nå hadde Europa endelig også fått øynene opp for Springsteen. Han og bandet var, som de sier, on a roll. Han skrev en haug med låter. Låter om drømmene som har visnet, om Vietnam og om alle dem som kom hjem fra Vietnam, folk med døde øyne. Om folk som ikke har penger, og om ungene til folk som ikke har penger, som leker og drømmer om et hus oppe på åsen, et hus som representerer alt det de selv ikke har. Han skriver sanger der guttunger og jentunger dreper folk som i en lek, sanger der vanlige mennesker klikker fullstendig når banken tar huset deres, historier der sønner kjører opp til fedrenes hus og ikke finner annet enn spøkelser og skygger som stirrer. Han skriver sanger om å sitte i baksetet av en bil, badet i sollys, med en lillesøster som slikker i seg en is; sanger der brødre danser med den samme jenta, sanger om blod og slekt og om hvordan mennesket alltid – uansett hvor ille alt sammen blir – biter seg fast til et håp.

“Jeg holdt på å skrive låter til mitt neste album, og skjønte at det som tok mest tid i studio nettopp var skrivingen. Jeg gikk i studio, men hadde aldri ferdig materiale, eller så var det ikke godt nok skrevet. Så jeg spilte inn musikk i en måneds tid, fanget et par ting, gikk hjem og skrev mer, spilte inn i enda en måned – det var ikke veldig effektivt. Så jeg fikk tak i en liten Teac, en firespors kassettopptaker, og tenkte “jeg skal spille inn disse sangene og hvis de låter bra med bare meg på gitar, så skal jeg lære dem bort til bandet. Jeg kunne synge og spille, og så hadde jeg to spor til, som jeg kunne bruke til å kore eller legge på en tamburin.”

Han spilte inn en haug med sanger hjemme. Han prøvde å spille låtene med bandet igjen, men ingenting låt i nærheten av kassetten han hadde i lommen, kassetten med sangene han hadde spilt inn på kjøkkenet. “Det var ment å bare være en demo. Jeg gikk med kassetten i jakken i ukesvis. Og det var den kassetten som ble platen.”

Nebraska kom ut den 30. September 1982, den er utvilsomt en av de mest tydelig politiske platene i Springsteens karriere, og det var Nebraskas tekstuelle landskap Springsteen oppsøkte på The Ghost of Tom Joad, det vil si: en amerikansk fortellertradisjon der Jack Kerouack finnes, der Raymond Carver og Flannery O´Connor finnes. Og John Steinbeck, selvsagt. Dermed plasserer Springsteen seg ved Woody Guthries side; Guthrie gjorde med sanger som Steinbeck gjorde med fortellinger. Tom Joad – hovedpersonen i Steinbecks Vredens druer – vender hos Springsteen tilbake i form av et spøkelse, og dermed blir også 90-tallets Amerika et gjengangeraktig scenario, et slags speilkabinnett der 30-tallets topografier reflekteres tilbake på oss; i disse sangene er segregeringen fortsatt synlig, de nye underklassene, latinoer, koreanere, kinesere; volden som finnes overalt, makten og fattigdommen, side om side. Men Lovnaden blir man ikke kvitt. Løftet om et anstendig liv. Om familie og barn og et hus out in the suburbs. Springsteens to mest berømte sanger, Born to Run og Born in the USA, er Lovnadens ytterpunkter; på den ene siden rock’n’rollens løfte om evigvarende intensitet, fullstendig tilstedeværelse i eget liv, om at det er mulig å leve i frihet, i bevegelse under en slags beskyttelse av Amerikas løfte til sine barn; at man kan forvandle seg til hva som helst. At du er det du bestemmer deg for å være. Og går det ikke an å finne seg selv opp på nytt her, så kan man alltids reise vestover, der det blankeste av alle maskene finnes under den uendelige amerikanske himmelen. På den annen: Born in The USA. Tiden som går. Han som kommer hjem etter å ha kjempet en krig som er meningsløs, en krig alle vil glemme, en krig det ikke lenger er plass til.

Tom Joad-platen ble med rette ansett som et comeback, etter de vinglete årene 88-94. Det finnes en artistisk ro på platen, og den skyldes ikke utelukkende det neddempede lydbildet, men en selvtillit som gjør seg merkbar og gjeldende fra første spor. Springsteen synes å ville være noe annet enn en kontemporær artist; den oppumpede jeans-kledde figuren vi husker fra 80-tallets stadionmaratoner er tværet ut, ubrukelig, all den tid musikkverden har blitt endevendt av grønsj, av britpop, av hip-hop. Springsteen er så uhipp som man kan bli. Han fyller 40. Han sparker bandet sitt, banden sin, lager plater med den nye kona og en gjeng med studiomusikere. Han er lykkelig, han skriver om lykken. Det låter utdatert. Desperat. Gammelmannsrock, sa vi og hørte på Surfer Rosa i stedet.

The Ghost of Tom Joad kom ut i 1995. Bare et par år før hadde L.A blitt satt i brann etter frifinnelsen av de fire politimenn som var involvert i Rodney King-saken. I 1995 ble OJ Simpson frifunnet for et dobbeltmord, selv om alle tekniske bevis pekte mot ham, men all den tid rettssaken ble gjort om til et spørsmål om rase, mente mange at frifinnelsen var en slags kollektiv juridisk hevn for årtier med politivold. I mai samme år sprengte eks-soldaten Timothy McVeigh en bombe i Oklahoma, nesten 170 mennesker døde. Rasende veteraner. Lynsjinger. Misnøye og skuffelse i en eksplosiv blanding.

Ekkoer, gjentagelser, gjenklanger, skygger.

Det er disse dunkle konstantene som gjengangeraktig omringer samtiden; politivoldssakene vises på tv, finanskrisen dukker opp som lederartikkel, som dokumentarfilm, som sosioøkomisk studie eller medial skillingsvise. Springsteens nyvunne selvtillit manifesterer seg i en plate der han knytter an samtiden til fortiden og gjør seg selv usynlig, til en viss grad, slik alle gode sangere gjør. Bruce Springsteen-figuren tar et steg bakover og plasserer seg i skyggene, sammen med resten av de amerikanske kronikørene; det er fortellingene som er viktige. Ikke fortelleren.

Fire noter om meg selv og Bruce Springsteen del III.

Innlegget Fire noter om meg selv og Bruce Springsteen. Del II dukket først opp på Forlagsliv.

Springsteen er både en solidarisk og en sentimental forteller. Og styrken ved hans lyrikk er at hverdagens kjedsomhet og helgens overskridelse skildres med like stort alvor. Geoffrey Himes skriver at de albumene som står på hver sin side av Nebraska – The River (1980) og Born in The USA (1984) – inneholder sanger der Springsteen best er i balanse. På disse platene finnes fredagskveldene i bilen, lørdagsnattens brennende jakt etter seg selv, søndagspikniken med familien og mandagens tunge arbeidsmorgen, tirsdagskvelden som går med til å betale regninger, onsdagen da man kjører ungene på kamp og torsdagens krangel med sjefen. Livet består av like mye roping som gråt, like mye politikk som romantikk, like mye arbeid som fest. Historiene han driver frem er enkle, i den forstand at de er enkelt fortalt og enkelt utført. Men kompleksiteten ligger andre steder. It was more than all this that put the gun in my hand, synger han i Johnny 99; karakterenes desperasjon er kanskje språkløs, stotrende og ute av stand til artikulere årsaker, men den er bevisst seg selv og sin avgrunn. Når Johnny 99 uttaler ordene more than all this, kan vi se for ham for oss; han som peker på et ubestemmelig punkt, et punkt som heter Amerika, et punkt som heter arbeidsledighet, nedgang, mørke og desperasjon.

Og om Springsteens solidariske blikk seirer over det sentimentale i sangene hans, så er det fordi at det er et blikk som prøver å stille karakterenes handlinger opp side om side med et slikt more than all this. Hva er more? Hva er all this? Er det ikke et privilegium å kunne navngi verden? Å definere den? Hva med alle dem som ikke har den typen definisjonsmakt? Han som mister jobben før han drikker seg dritings og skyter en nattevakt og etterpå sitter og veiver med pistolen på fortauet og truer med å blåse av seg hodet, før en politimann i sivil får tatt fra ham revolveren og satt ham i fengsel. I neste vers er han inne i rettssalen og da dommeren spør om han har noe å si til sitt forsvar, svarer han:

Now judge I had debts no honest man could pay
The bank was holdin’ my mortgage and they were gonna take my house away
Now I ain’t sayin’ that makes me an innocent man
But it was more than all this that put that gun in my hand

Nebraskas status som et kvintessensielt Springsteen-album har nok vokst med årene, men ser man på den umiddelbare mottakelsen, er det tydelig at musikkritikerne allerede i 1982 var enige om albumets viktighet. De fleste av dem løfter frem de tekstlige kvalitetene, det nakne lydbildet, tilstedeværelsen i utøvelsen og ikke minst den kunstneriske sjansen Springsteen tok ved å gi ut en såpass stillestående og blek plate, og dét i et tiår som mer og mer syntes å kreve det motsatte: ikke autensitet, men flash, glitter, kostymer, parykker, en kokainfast tro på at fremtiden på alle måter var bedre enn fortiden.

På mange måter handler også Tom Joad om slike gap. Om visse blindsoner mennesket er nødt til å utholde og å leve i. For om Lovnaden er drømmens kilde, hva er det da som visner når drømmen ikke lenger kan drømmes av alle, men av bare et fåtall? Hva skjer når man vokser opp, når man får unger og lån og hus og finner ut at alt det man har blitt fortalt ikke gjelder deg, men bare noen få andre, utvalgte, mer privilegerte mennesker? Når Lovnaden ikke er et løfte til alle, men et slags lotteri?

De amerikanske fortellingenes kraft begrenser seg ikke til USA. Vi har vokst opp med den samme fortellingen; et løfte som har blitt blåst opp og ut av proporsjoner, for det er ikke bare et anstendig liv og arbeid vi lenger loves. Drømmens skikkelse viser seg forvridd i turbokapitalismens randsoner, i de usynliggjorte krokene av virkeligheten. Lovnadens monstrøsitet består i at den ikke lenger er en drøm, men et krav. Kravet om flatskjermer, Ipoder, Ipader, bærbære Mac´er og smarttelefoner. Kravet om større hus, vulgære, svære Suv´er som kjøres av hjemmeværende rosabloggere som synes feminisme, mest av alt, er uestetisk. Og vi, vi som bor her i Norge, vi tror vi slipper å se det karrige landskapet Kravet etterlater seg, men det er ikke sant. Når de kredittbaserte økonomiene raser sammen, skjer det over vanlige folks liv, over suppeskåler og gryter. Når man blir sulten og ikke har brød spiser man stein. Når det er slutt på steinen pakker man sammen, tar med seg det lille man har og reiser et sted der det finnes penger, der det finnes velferd, der det ennå finnes skinnende blanke kjøpesentre man kan tigge utenfor.

Fire noter om meg selv og Bruce Springsteen. Del IV. 

Innlegget Fire noter om Bruce Springsteen og meg selv. Del III. dukket først opp på Forlagsliv.

Som sagt: alt dette gikk meg hus forbi, den gang i 1995, da jeg ikke egentlig hadde plass til en akustisk plate om illegale innvandrere, fattigdom, marginaliserte skikkelser. Jeg vendte heller ikke tilbake til Springsteens plater da The Rising kom ut i 2002. Men jeg gikk og så ham i 2003, hovedsakelig fordi E Street Band var tilbake. Og det, husker jeg, var en trist affære; det låt sidrumpa og fælt. Låtene var tunge og seige på feil måte, tungpustede, liksom, og selv ikke Jungleland klarte å redde konserten. Siden har jeg sett ham igjen. Jeg husker spesielt at han åpnet Valle Hovin konserten i 2008 med Night, et av mine favorittspor fra Born to Run, at han spilte Adam Raised A Cain og at jeg stod og så på noen skyer under Bobby Jean og tenkte på en av de kameratene som var med på konserten i 88, han som spilte gitar, han som først kjøpte Born in The USA-kassetten, han som senere døde og som jeg fortsatt, av og til, drømmer om.

Men som jeg kom tilbake til ham. Ikke nødvendigvis via de nye platene, men via måten han selv har begynt å forvalte sin egen arv. I 2005 ga han ut Born to Run-boksen, som inneholdt en remastret versjon av platen, en dokumentar om tilblivelsen og innspillingen av den, og en DVD av den sagnomsuste London-konserten fra Hammersmith Odeon. Siden fulgte Darkness-boksen, som inneholdt en remastret versjon av platen, en dobbel cd med uutgitte spor fra tiden mellom Born to Run og Darkness, en konsert fra 2009 der han og bandet spiller Darkness i sin helhet, en konsert fra 1978, i Houston, mot slutten av den legendariske turneen, samt en DVD med about an hour’s worth of previously unseen archival footage from the Thrill Hill Vault including complete song performances taken from private band rehearsals, studio sessions, and live concerts during the Darkness era. I tillegg får du en 80 siders reproduksjon av kladdeboken Springsteen brukte i arbeidet med albumet, som dokumenterer innspillingsinformasjon, alternative sangtekster, ideer og personlige notater. Litt mye? Bare vent: I fjor kom også The River-boksen, som munnet ut i The River-turneen (der han og bandet skulle spille hele platen i sin helhet, noe de sluttet med ganske snart), og den boksen inneholder intet mindre enn 52 spor, fordelt på fire CD-er som inkluderer en remastret originalplate, den første offisielle utgivelsen av enkeltalbumet The River, som Springsteen trakk tilbake i 1979, og en disk med 22 outtakes fra 79/80. Omtrent halvparten av disse har aldri blitt gitt ut. Dessuten får du en superduper konsert fra Arizona i 1980, sjeldne opptak fra øvingslokalet, en nylaget dokumentar om The River, og en 150 siders coffe table bok som inneholder bilder av Springsteens notatbøker, River-era memorabilia, bilder som aldri før har blitt publisert, et essay skrevet av Springsteen sjøl, pluss et av Mikal Gilmore m.m.

Litt mye?

Bruce Springsteen er en artist som vet at han har et stort ansvar. Han vet at konsertene, turneene må underholde, at han og bandet må levere til massene, at folk har tatt seg fri fra jobben i morgen og at de i kveld skal stå og drikke øl og bli halvdrita og danse og klappe og late som om de kan de tekstene de ikke kan. Little Steven (den gangen han het det) sa det så fint i et intervju fra åttitallet: Vi spilte på barer i sju, åtte år før vi ble oppdaget og ga ut en plate. Hvor ofte skjer det? Det skjer jo, kanskje, men det som ikke skjer så ofte er at pub-bandet blir en av verdens desidert største kommersielle suksesser. Det er viktig å huske at Bruce Springsteen and The E Street Band er et pub-band. De kan en hel haug med pub-triks. Men Springsteen har mange slags typer fans, og han vet at han har et ansvar for dem alle. Jeg tenkte på det sist jeg så ham spille ute på Telenor Arena i 2013. Ansvaret han har som artist gjelder oss, som gang på gang betaler penger for å se ham. Det er derfor han forandrer på setlistene, overrasker oss, tar i mot låtforslag, drar oss opp på scenen og gir oss det vi vil ha. Jeg synes nok han i litt for stor grad blir Stadiogeneralen, av og til ønsker meg større alvor, hemmeligere sanger, mindre pub-rock – men som min venn Preben Jordal sier: Hvem er nå jeg, liksom. For samtidig: Tenth Avenue Freeze Out. Siste låt den gang i 2013, låten om bandet, låten om da The Big Man ble med i bandet, Big Man som nå er død, sammen med Danni Frederici, som også er død og som hylles i over to minutter mens de ser ned på publikum fra storskjermene. Det er et rørende øyeblikk og på et vis oppsummerer det måten Bruce Springsteen forvalter sin egen arv, bandets arv, for når han og Little Steven står og gauler i samme mikk, så er det dét han gjør: Han både skaper og gjentar et bilde, en forestilling, en myte. Når han drar Jake Clemons helt fram på scenen og det nesten er helt stille og guttungen spiller guddommelig likt sin døde onkel og Bruce hysjer og hysjer og til slutt så legger han hodet på skulderen hans mens saxofontonene dør ut; da er vi også vitne til mange andre ting enn bare to musikere som spiller en sang. Vi er med på en fortelling som Bruce Springsteen begynte å fortelle for over førti år siden, en fortelling om drømmer og villskap, om vennskap og kjærlighet og desillusjon, om vanlige folk som lever sine hverdager, akkurat som deg og meg. Men det er også en fortelling om seg selv, om bandet og bandets historie. Om det blir mye pub-gjøgling på scene, kan vi sære gamle gubber og gubbinner velte oss i en overdose outtakes, konsertfilmer og annet skit som ingen andre enn oss trenger, for Springsteen vet at disse boksene er for oss, kompisene hans.

Hvorfor må utvikling på død og liv være bedre enn innvikling?

Har aldri skjønt det.

Bruce Springsteens selvbiografi Born to Run er ute nå! 

Innlegget Fire noter om Bruce Springsteen og meg selv. Del IV. dukket først opp på Forlagsliv.