Det kan ikke være sant! En bitte liten jordbærplante. I full blomst. I slutten av januar?

Susi og jeg setter oss på huk. Jordbærplanten har slått røtter i en sprekk i en av steinflisene i hagen.

Susi: – Er det noe som heter ”Dvergjordbær”?

– Ja, lyver jeg. (I virkeligheten har jeg ikke peiling.) – Og her har du et prakteksemplar av arten.

Konrad står halvt vendt fra oss og røyker. Frakken åpen. Hendene i bukselommene. Blikket hans farer over hagen og bebyggelsen rundt. Han liker ikke det han ser. Det kan jeg se på geipet hans. Har jeg noen gang kjent en person som til de grader viser sitt ubehag så tydelig som denne mannen fra randen av Finnskogen? Jeg tror ikke det.

– Jeg synes nesten at det er uhyggelig, sier Susi. – At den blomstrer allerede nå. Tror du det er et tegn på…

– Ja, sier Konrad brutalt. – Nå går jorden under. Med et jævlig brak.

Nå går jorden under. Med et jævlig brak

Susi retter seg opp. Holder seg på den vonde hofta. – Ikke ødelegg dette for meg nå, Konrad. For da kan det godt hende at jeg hevner meg på deg. På den ene eller den andre måten.

– Ødelegge? Hva da?

– Bare vis litt fintfølelse, sier jeg. – Du behøver ikke forstå noe av hva som foregår.

– Hvis jeg hadde visst at du var så gretten, hadde jeg ikke tatt deg med, sier Susi. – Bare så det er sagt.

– Unnskyld, sier Konrad.

Ja, tenker jeg. Nå går verden virkelig under. Nå står den ikke til påske en gang.

Unnskyld? Fra Konrad?

Les også

Ingvar Ambjørnsen:

Del 35: Slaven

Susi har ventet i over ti år på å få tildelt denne parsellhagen. Rettere sagt: En parsellhage. Et eller annet sted i byen. Nå har skjebnen, med hjelp av en kommunal byråkrat, tildelt henne denne vesle flekken i Ardennastrasse. Med en smal blindtarm av Isekanal på den ene siden, og de gamle blokkene fra femtitallet på den andre. Og rett imot: ISU fabrikker. Kjemikalier. Rensemidler. Såpe. Tre av de store rørene ligger i en slak bue inn over taket på den hytta som hører med til denne landeiendommen midt i byen. Hytta er litt sliten, men Susi har fått forsikringer om at strømmen fungerer, og at det er vann i krana litt lenger borte på stien. Do i fellesbygget ved søppelkontainerne.

– Lås opp da, sier Konrad, og forsøker å smile sjarmerende.

Det lukter støv og vinter i det mørke rommet. Jeg finner bryteren ved døren, og litt etter skinner det i en enslig lyspære av det gode gamle slaget.

En gammel sofa. Et bord. En vedovn. En halvfull bokhylle. En smal gang inn til et knøttlite soverom.

– Jøss, sier jeg. – Her er jo alt du trenger. Du har vel ikke tenkt å ta med deg tv og slikt?

– Bare den gamle platespilleren, sier Susi, akkurat så kjapt at vi skjønner at dette er noe hun har tenkt på. Her foreligger det konkrete planer. Jeg kan se på henne at hun allerede er godt i gang med ominnredningen. Alle de små forandringene som skal gjøre dette stedet til hennes. Blikket hennes farer hit og dit.

Les også

Stort Elling-comeback

Ingvar Ambjørnsen: – Jeg trodde Elling var død for meg

– Du har vel ikke tenkt å sove her, sier Konrad, med et langt blikk inn på det trange naborommet.

– Klart jeg har. Når det blir varmt i været. Ikke legg deg opp i det, da!

– Hvis du angrer deg, kan du jo bare stikke tannbørsten i baklomma og spasere hjem, sier jeg. – Tok du tiden?

– Nøyaktig søtten minutter fra trappa hjemme, sier Susi fornøyd.

– Det er det som er fordelen ved å bo i en forholdsvis stor by, sier jeg. – Et kvarters gange i en litt uvant retning, og du befinner deg i en by du ikke visste om.

Det er det som er fordelen ved å bo i en forholdsvis stor by, sier jeg. – Et kvarters gange i en litt uvant retning, og du befinner deg i en by du ikke visste om

Konrad sier ingen ting til dette. Han undersøker bokhyllen, og forsøker å holde en nøytral mine. Bare rosa rygger. Legeromaner. Et par hundre av dem.

– Du kan få låne et par dersom du lover å være snill gutt, sier Susi

– Storslagent, sier jeg. – Landeiendom midt i byen. Lurer forresten på hva som går i de rørene som snor seg over taket?

– Svovelsyre, sier Konrad. – Eller lut. Jeg kødder ikke. De koker såpe der borte, ikke sant?

Vi går ut igjen. Det mørkner, men over fabrikken og blokkene er himmelen rosa. Det er en fin liten hage. Et par frukttrær og en frossen dam.

– Når alt dette blir grønt… Susi drømmer seg bort igjen. Peker og forklarer. Der borte ved boden: Klatreroser.

– I all verden, sier Konrad, som står ved dammen og sparker i isen. – Jeg kan sverge på at jeg så en liten sleip fisk av et eller annet slag.

– Det kan vel ikke stemme, sier jeg.

Men jo. Det er bevegelser under den ruglete isen. Noe oransje som dukker opp, og forsvinner med jevne mellomrom.

Det er bevegelser under den ruglete isen. Noe oransje som dukker opp, og forsvinner med jevne mellomrom

– Gutter, sjekk dette, da! Susi måler avstanden fra det ene frukttreet og bort til veggen på verandaen. – Perfekt for ei hengekøye.

– Jeg tror du har skutt gullfuglen, sier jeg. – Dette kommer jo til å bli et paradis!

Konrad smiler ondskapsfullt. Ulvefliret fra Sveltihjelskogen.

Men det er mer. Når vi etter en del om og menn får åpnet en rusten port som fører ned til kanalen, oppdager vi en liten flatbånning som noen har dratt opp i sivet.

– Jøss, sier jeg. – Hører den også til farmen?

Konrad grynter, og undersøker fartøyet. – Hvis ingen har skrevet navnet sitt på den…

– Står ingen ting om båt i papirene, sier Susi. – Men det skal være en fem, seks karper her, ja. Ikke at jeg skjønner hvordan de har overlevd. Eller hvordan jeg skal få dem til å overleve i fremtiden.

– Gi faen i papirene, sier Konrad. – Ingvar! Ta et tak…

Vi snur den gamle prammen rundt.

– Hva sier du? Konrad mønstrer meg. – Du som kommer fra Larvik?

– At denne båten er i bruk. Malt innvendig sist sesong.

– Se her, da! Susi kommer vraltende med et par lette årer. – Sto i boden!

– Da er den saken klar, sier Konrad. – Båten er en del av dealen! La oss sjekke hvor lekk den er!

– Nei, gi blaffen da! Susi rister på manken. – Det er jo midt på vinteren! Mørkt er det også snart!

Les også

Elling kommenterer «anger på dødsleiet»:

The Top Five Regrets of the Dying

Et kvarter senere glir vi nedover kanalen, med meg selv som maskinist. Jeg er den eneste av oss som kan ro sånn noenlunde. Himmelen har nå blitt dypt lilla, med rosa striper og slør. Det er vakkert. Vi passerer under broer og sørgepiler, og kroner av svartor. Og et virvar av rør fra de ulike fabrikkene langs bredden. Det lyser i vinduene på blokkene borte i parken. Enkelte steder er det de reneste idyller, med hager helt ned til vannet, men hele tiden ligger lyden av storbyen oss i ørene. Suset fra trafikken. Skranglingen i S-banevognene på vei opp, eller ned under jorden.

– Du snakker om! sier Konrad, som begynner å bli ivrig. – Det er jo reine eventyret!

– Ikke lenger nå da, sier Susi lattermildt. – Ingvar! Vi skal tilbake også!

– Hysj! sier Konrad. – Den gamle harehunden har fått los!

Vi kommer til en liten kulp, og inne mellom de sorte greinene i et overhengende kratt, ser jeg gule, røde og grønne japanske lykter. Litt etter fortøyer vi båten til en liten flytebrygge, og går forsiktig opp en sleip hagegang.

Og Konrad har selvfølgelig helt rett. Jeg har fått los. Jeg lukter frityrfett og respatex. Et sted inne på denne overvokste tomta befinner det seg en kneipe av det slaget jeg elsker.

Vinduene er nesten igjengrodd av grønske. Bedre og bedre, tenker jeg opprømt. Bare et svakt lys siver ut til oss. De japanske lyktene er utstyrt med striper av svevestøv og regnvann. Så vidt jeg kan forstå befinner vi oss på baksiden av en Shell-stasjon. Hvem i helvete finner på å åpne ei kneipe på et sted som dette?

Noen. Noen i denne byen finner på slikt hele tiden. Det er ikke til å tro, det er ideer og innfall fra fremmede planeter, men like fullt kan man gå på disse kneipene hele tiden når man av en eller annen grunn roter seg utenfor allfarvei i denne byen. De ligger i bakgårder, og i skogen bak parkeringsplasser. I helt umulige vinkler midt i byen. Nede i mugne kjellere. På flytebrygger. I skip dratt opp på land. Og nå finner vi altså det lokalet som skal komme til å bli vårt nye stamsted når Konrad og jeg i fremtiden skal varte opp Susi når hun er på hytta. I en skrent bak en bensinstasjon i bydelen Barmbek.

Og nå finner vi altså det lokalet som skal komme til å bli vårt nye stamsted når Konrad og jeg i fremtiden skal varte opp Susi når hun er på hytta

Når man første gang kommer inn på et slikt sted, skjer alltid det samme. Det går et støkk gjennom de som allerede er på plass. Du er ikke ventet. Du er noe nesten like sjeldent som et vaskekte spøkelse. De ser på deg med store øyne, og så ser de ned og bort. Som om du nettopp tok dem på fersken. Og det er nettopp det du har gjort også. Tatt dem på fersken. Det var ikke meningen at noen skulle vite at de satt her og drakk. Det var ikke en gang meningen at noen skulle vite at de var til stede i verden.

Vi setter oss i skyggen av en steindød svigermorstunge. Skyver det stappfulle askebegeret inn på det tomme nabobordet. Servitrisen eller –tøren på et sted som dette skal egentlig være noe litt truende og reptilaktig, men isteden åpenbarer det seg en forholdsvis normal kvinne i førtiårsalderen. Hun er ikke glad for å se oss, men ikke så veldig provosert heller. Bare likegyldig. Står der så stille og tygger tyggegummi.

Vi studerer den flekkete menyen.

Jeg bestiller rødvin. Av prinsipp. Det er nesten ingen sjanse for at det går bra, men jeg bestiller rødvin likevel.

Konrad og Susi bestiller ertesuppe og øl. Og to sure schnaps.

Jeg bestiller ertesuppe, jeg også. Selv om jeg ikke er sulten. Kanskje for å knekke nakken på vinen dersom den virkelig er av de sure.

– Vet noen hva det heter her? Susi ser seg rundt.

Konrad setter en pekefinger på menyen. ”Harry`s”.

Vi er på ”Harry`s” for aller første gang. Et fantastisk sted. Det er vi enige om. Stamklientellet later til å bestå av ensomme deprimerte menn i sekstiårsalderen, som spiller dixieland på jukeboksen i et eneste kjør. Ute på dass henger det en kondomautomat fra femtitallet på veggen, og en gul plastblomst i taket. Iskaldt men rent.

Vi er på ”Harry`s” for aller første gang. Et fantastisk sted. Det er vi enige om

Når det blir Susis tur til å gå på toalettet, sier Konrad:

– Hva skal vi si om dette, da?

– Om hva?

– Om ranchen til Susi.

– Jeg synes ikke vi skal si noe som helst. Den er vel bra nok. Jeg hadde tatt den på flekken!

– Ok. Da skal jeg ikke si et ord om hvor jævla streit det er i en sånn hagekoloni. Regler for alt. Absolutt alt. Bare hun ikke drømmer om å dyrke marihuana bak dass. Det finnes ikke noe tyskere enn en tysk hagekoloni. Jo, kanskje en tysk straffekoloni.

– Kan ikke du bare betjene bekymringene for ditt eget liv? Hva?

– Joda. Og der kommer suppa! Jeg kan faktisk lukte at det befinner seg en gammel bestemor ute på det kjøkkenet.

– Ja, sier jeg. – Jeg er sikker på at vi kan trille en sekser her i kveld. Det var svineknoken jeg tok inn allerede oppe i stryket ved den døde grevlingen.

Et par netter senere driver de indre demonene meg ut i de regnfulle gatene. Ubevisst legger jeg turen i retning Shellstasjonen for å finne ”Harry`s” fra fastlandssiden. Det får jeg ikke til. Jeg går meg bort, og må drikke meg full på et ordentlig sted isteden. Ved tretiden snubler jeg hjemover igjen, og kommer inn på gangveien mellom blokkbebyggelsen og kolonihagene. Det lyser fra enkelte av vinduene i de loslitte blokkene. Hyttene i kolonihagene ligger i mørket.

Bortsett fra i hytta til Susi. Et flakkende lys i et delvis tildekket vindu.

Jeg går forsiktig nærmere.

Bee Gees på en Bambinospiller. Den skingrende stemmen til Susi som klemmer til i refrengene. Skygger på veggen. Utagerende dans.

Jeg lister meg videre. Jeg var ikke her i natt, Susi. Jeg lover! Du danset alene, og med dine egne skygger, og jeg var bare en dum tanke i hodet på en full mann borte på ”Harry`s”.

Jeg var ikke her i natt.

Les flere Eppendorf-notat her.

Innlegget Del 43: En dum tanke i hodet på en full mann dukket først opp på Forlagsliv.

Årets influencer: Livsstil
Kristin Gjelsvik (Styleconnection)

– Denne prisen betyr så mye! Og at jeg får tildelt denne prisen, betyr at man faktisk ikke trenger en topplisteplassering på blogg.no for å bli hørt. Man trenger ikke drive med clickbaits, kle av seg, eller å provosere seg til oppmerksomhet. Man kan faktisk bli sett – OG hørt – ved å bare være seg selv 100 prosent – eller 110 prosent som vi sier på Paradise, sa 31-åringen fra talerstolen idet hun mottok prisen for årets influenser i livsstilkategorien.

Les også

Blogger Kristin Gjelsvik:

– Jeg har fått høre at jeg har «reddet» flere fra operasjonsbordet

I høst kom hun ut med sin aller første bok, #branok, hvor hun tar et oppgjør med det stadig økende kroppspresset unge norske jenter utsettes for. I boken forteller hun på sitt levende bloggspråk om hvordan bloggverdenen virker og påvirker og gir masse tips og konkret hjelp til å motstå kroppspresset og få bedre selvtillit: Ved å være ekte og naturlige er vi – bra nok!

Les forrige ukes kronikk på Aftenposten her!

Årets influencer: Trening og helse
Camilla Aastorp Andersen (Treningsfrue)

– Jeg er utrolig stolt av å vinne Influencer Award i kategorien trening og helse. Det å kunne bruke mine kanaler til å spre litt ekstra treningsglede i folks liv er noe jeg setter veldig stor pris på. Jeg gleder meg til å ta fatt på et nytt og spennende år! sier Camilla Aastorp Andersen.

Med Helårskroppen – Trening og mat for en sunn og glad kropp vil Treningsfrue Camilla Aastorp Andersen inspirere til både trening og kosthold, men ikke på en påtvunget måte. Målet med boken er å dele egne tanker og erfaringer slik at leserne kan finne treningsglede og motivasjon. Nå trykkes boken allerede i et tredje opplag.

Les også

Hvordan komme i gang med treningen?

Her er Treningfrues beste tips!

– Det er jo helt uvirkelig at boken har fått en sånn pangstart! Jeg husker jeg var veldig spent og litt nervøs i det den skulle utgis, men responsen har vært overveldende, sier Treningsfrue, som har mellom 30-50 000 unike lesere i uken.

Årets business
Trine Sandberg (Trines matblogg)

– Jeg synes selvsagt dette er veldig gøy! I 2017 måtte jeg bruke (altfor) mye tid på testing og oppfølgning av den nye nettsiden, samt at jeg laget min tredje kokebok Trine inviterer, og det ble derfor ikke så mye tid til å blogge om mat som jeg hadde ønsket. Men selv om det ikke var så mye aktivitet på bloggen, så jobbet jeg altså mer enn noen gang for å legge et godt grunnlag for min videre bloggvirksomhet – og da varmer en slik pris ekstra, ekstra godt! sier Trine Sandberg.

Hele Norges favorittmatblogger, Trine Sandberg, feirer 10 år som matblogger og inviterer til god mat og godt selskap i sin tredje bok, Trine Inviterer – Menyer til hverdag og fest. Her får du et stort antall oppskrifter å boltre deg med – nærmere 90 oppskrifter, hvorav nesten 80 er nye og ikke tidligere publisert på bloggen. Trine byr på smakfulle og enkle menyer, og inkluderer sine beste råd og tips om hvordan du best kan planlegge og forberede måltidet, hvordan du beregner porsjoner til mange gjester og hva du kan gjøre ferdig på forhånd.

Les også

Her er Trines sjekkliste før du inviterer hjem

Alle menyene er illustrert med Trines vakre matfotografier som hun er kjent for fra bloggen, trinesmatblogg.no, og de tidligere, bestselgende kokebøkene sine, Trines mat og Trines mat 2.

Juryprisen
Pappahjerte

– Jeg er så vanvittig glad og stolt at jeg vet nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Dette betyr så utrolig mye og jeg ønsker å vise meg prisen verdig, ved å ta det ansvaret som ligger i en slik utmerkelse, sier Pappahjerte-blogger Peter Kihlman, før han legger til:

– Å vinne denne prisen er absolutt ikke målstreken, snarere en sterk pådriver for å gjøre virkelig store ting i 2018, og jeg gleder meg allerede.

I 2016 kom pocketutgaven av boken Pappahjerte – Fra ungkar til far (2014). Kihlman gir den norske småbarnsfaren en stemme og vi får være med på forfatterens forvandling fra ungkar til far. Boka handler om livet som småbarnsfar, men også om svangerskapet, fødselen med tips til far på fødestua, det første bleieskiftet, søvnløse netter, parforholdet når man har barn og litt om rollen som mann og pappa i dagens samfunn.

Årets influencer: Interiør
Franciska Munck-Johansen (Franciskas vakre verden)

Med bloggen Franciskas Vakre Verden, som er en av Norges største interiør- og kakeblogger, fikk Franciska Munck-Johansen prisen for årets interiør-influenser.

– Tuusen hjertelig takk til alle dere fantastiske fine følgere. Jeg har akkurat gått av scenen som vinner av Vixen Influencer Award interiør, skrev Munck-Johansen på sin Instagram-profil.

Det er ikke bare interiør Franciska er god på. For to år siden kom boken Franciskas fristende kaker på Cappelen Damm. Den er full av vakre bilder og gode oppskrifter. Her finner du oppskrifter på kaker som smaker helt fantastisk, ser imponerende ut og i tillegg er enkle å lage. Bli med inn i en eventyrlig kakeverden og la deg friste av oppskrifter som: Oreo-iskake med bringebær, Crêpekake med limekrem, Sjokoladekake med karamelliserte popkorn og mye mer.

Vinnerne i Vixen Influencer Awards 2017:

Årets influencer: mote
Celine Aagaard

Årets influencer: beauty
Her deles det ikke ut noen pris etter vinnerens ønske.

Årets influencer: livsstil
Kristin Gjelsvik (Styleconnection)

Årets influencer: interiør
Franciska Munck-Johansen (Franciskas Vakre Verden)

Årets influencer: mat
Ida Gran Jansen

Årets influencer: trening og helse
Camilla Aastorp Andersen (Treningsfrue)

Årets gullpenn
Sigrid Bonde Tusvik & Lisa Tønne (Tusvik & Tønne)

Årets stjerneskudd
Synnøve Skarbø & Vanessa Rudjord (Synnøve & Vanessa)

Årets sterke mening
Tale Maria Krohn Engvik (Helsesista)

Årets business
Trine Sandberg (Trines matblogg)

Folkets favoritt
Marna Haugen Burøe (Komikerfrue)

Årets influencer
Her deles det ikke ut noen pris etter vinnerens ønske

Årets forbilde (i samarbeid med Specsavers)
Tale Maria Krohn Engvik (Helsesista)

Juryprisen
Pappahjerte

Innlegget Vi gratulerer forfatterne våre med Vixen-pris dukket først opp på Forlagsliv.

Erlend Loe (f. 1969) har skrevet bøker i flere sjangere og har et bredt publikum. Han er også filmanmelder og manusforfatter for film- og fjernsyn. Absurd humor er et av hans varemerker. I 1993 debuterte han med romanen Tatt av kvinnen, og i 1969 kom Naiv.super, som også ble en internasjonal suksess. For dokumentarromanen L (1999) mottok han Prix Européen des Jeunes Lecteurs.

Debuterte som barnebokforfatter med Fisken

Erlend Loes første barnebok, Kurt, ble tatt imot med begeistring. Totalt har det kommet seks bøker om denne spesielle truckføreren. Bildeboken Den store røde hunden (1996), ble tildelt Kulturdepartementets bildebokpris, og er som Kurt-bøkene illustrert av Kim Hiorthøy. Deretter kom Rumpemelk fra Afrika (2012), som er illustrert av Alice Lima de Faria, mens Erlend Loes foreløpig siste barnebok, Politiland (2016) har illustrasjoner av nestoren Thore Hansen.

– Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord» som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?

– Det er mange. Jeg var enebarn til jeg var åtte år og både moren og faren min leste mye for meg. Det tror jeg nok må ha vært noe av grunnen til at jeg tidlig ble glad i historiefortelling og håpet at det var noe jeg etter hvert kunne drive med selv. Jeg husker spesielt Tarzan – legenden om Lord Greystoke. Forrykende. Brødrene Løvehjerte og Frendeløs. Hjerteskjærende. Og Heidi – når bestefaren gradvis blir mindre bister og hun i rullestolen plutselig går igjen. Herlig. Og så var det selvfølgelig folkeeventyrene. Det siste året før jeg begynte på skolen tok min mor seg fri fra sosionomjobben, eller om det var det siste halvåret, det husker jeg ikke, men da satt vi uansett hjemme og leste de tre tykke Asbjørnsen og Moe-bindene fra begynnelsen til slutt. Det var luksus, skjønner jeg nå.

– Var du av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde du noen gode stunder med en lesende voksen på sengekanten?

– Som nevnt i forrige svar; ja, jeg var en av dem. Og jeg har forsøkt å gjøre det samme med mine barn. Å lese bøker og se film sammen med dem er fortsatt noe av det viktigste for meg. All denne snakkingen og brettspillingen skjønner jeg meg ikke på. Men bøker og film får jeg sjelden nok av.

– Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere skapende virksomhet?

– Det fikk meg tidlig til å tenke over at alle historiene kommer fra et sted. Noen sitter og tenker dem ut, og gir dem form og finner de rette ordene. Allerede i ti-årsalderen begynte jeg å håpe på at jeg kanskje kunne bli en sånn som gjør det.

Les gjerne Erlen Loes eget blogginnlegg om Politiland på Forlagsliv!

Innlegget Barndommens nattbord: Intervju med Erlend Loe dukket først opp på Forlagsliv.

The Guardian har trukket fram Krimfestivalen i Oslo som en av verdens fremste krimfestivaler. I år arrangeres den for sjuende gang.

– De siste ti-årene har vært en gullalder for nordisk krim. Krimfestivalen ønsker å utforske dette fenomenet og sette nordisk krim inn i et internasjonalt perspektiv, sier Krimfestivalsjef Knut Gørvell.

Meld deg på Krimfestivalen, og se hele programmet i arrangementet på Facebook.

Variert program på Krimfestivalen 2018

– Jeg gleder meg voldsomt til hele festivalen for her er det bare høydepunkter.

Gørvell trekker frem programmene med og om Unni Lindell, samt postene med sine svenske favorittforfattere Håkan Nesser, Arne Dahl og Jens Lapidus. I tillegg mener festivalsjefen du bør få med deg krim-teater.

– Festkveldene på Centralteatret er som vanlig et høydepunkt. Der er det i år urpremiere på Knut Nærums spesialskrevne krimkomedie «Blodig Bokbad». Den har vi store forventninger til. Regien er ved Johannes Joner, og rollene spilles av Espen Beranek Holm, Rose Marie Aker og Johannes Joner.

Les også

Vinterens beste krimromaner i pocket

Over 55 krimforfattere

Så å si hele den norske eliten av krimforfattere er med på festivalen, som f.eks. Jo Nesbø, Gunnar Staalesen, Trude Teige, Torkil Damhaug, Unni Lindell, Chris Tvedt, Jørn Lier Horst og Hans Olav Lahlum. Det kommer også mange svenske, engelske og danske krimforfattere som for eksempel Håkan Nesser, Arne Dahl, Clare Mackintosh og Fiona Barton. Festivalen får besøk fra USA og til og med fra Færøyene: Jogvan Isaksen.

Festivalforfatteren: Unni Lindell

I 2014 begynte Krimfestivalen å utpeke en forfatter det skulle være spesielt fokus på. Det året var det Karin Fossum som ble Festivalforfatteren. Året etter var det Gunnar Staalesen, og så var det Jo Nesbø og Jørn Lier Horst sin tur. I år er det ingen ringere enn Unni Lindell som er Festivalforfatteren. Hun åpner festivalen 8. mars med en prolog, og det er flere programposter knyttet til henne og hennes forfatterskap.

60 arrangement på tre dager

Krimfestivalen har ca 60 arrangementer på programmet. Hele programmet ligger ute på festivalens nettsider krimfestivalen.no. Her blir det kryssforhør med norske og internasjonale krimforfattere, paneldiskusjoner, krimteatersport og urpremiere på en helt ny krimkomedie spesialskrevet til Krimfestivalen av Knut Nærum. Stykket heter «Blodig Bokbad», regien er ved Johannes Joner og de mange rollene spilles av Espen Beranek Holm, Rose Marie Aker og Johannes Joner.

«En av verdens fremste krimfestivaler»

Den første Krimfestivalen ble arrangert i 2012. Festivalen ble umiddelbart en stor suksess blant publikum og kritikere. År for år har festivalen vokst seg større. Avisen The Guardian har trukket fram Krimfestivalen som en av verdens fremste krimfestivaler.

Samarbeid på tvers

Cappelen Damm, Tanum og Krimklubben er hovedarrangører av Krimfestivalen. Den blir også i år arrangert i samarbeid med Rivertonklubben, Oslo Nye Teater Centralteatret, Aschehoug forlag, Gyldendal forlag, Kagge forlag, Vigmostad & Bjørke, Juritzen forlag, Bazar forlag, Press forlag, Goliat forlag, Pitch forlag, Bokbyen forlag, Tanum Karl Johan, Narvesen Continental og Norli Universitetsgaten. Dagbladet er festivalens mediepartner.

Sted

Festivalen arrangeres først og fremst i Cappelen Damm-huset, i Teaterkjeller’n og på Centralteatret. Det skjer også arrangementer i Tanum Karl Johan og Norli Universitetsgaten.

Den storslåtte åpningen av Krimfestivalen skjer torsdag 8. mars kl 10.00 med en prolog av Festivalforfatteren og «dødstrømpen» Unni Lindell.

Alle arrangementer er gratis! Programmet og forfatterlisten finner du på Facebook-arrangementet, og på Krimfestivalen.no.

Innlegget Krimfestivalen 2018 med kriminelt bra program dukket først opp på Forlagsliv.

– Mitt aller første bakeminne handler om søte hveteboller fulle av rosiner! Fremdeles rykende varme da vi grov ut innmaten og spiste den først, før vi fylte hullet med hjemmelaget jordbærsyltetøy, sier Fru Timian Marit Røttingsnes Westlie.

Boken hennes Gjærbakst for alle er akkurat ute hos bokhandlerne – og her gir vi deg hennes oppskrift på deilige, tradisjonelle fastelavnsboller:)

En skikkelig grunndeig har alt å si

Har du én oppskrift på søt gjærbakst som bestandig gir et smakfullt og luftig resultat, har du grunnlaget for en mengde duftende, deilig bakverk. Denne oppskriften er en blanding av mammas hvetebolleoppskrift, som jeg hadde med meg da jeg flyttet hjemmefra, og fremgangsmåten jeg lærte av Morten Schakenda, bedre kjent som Bakeren i Lom, da jeg var på bakekurs hos ham. Resultatet er søt hvetebakst luftige som godværsskyer, og full av god smak av meierismør! Jeg synes virkelig at hvetebakst som dette fortjener ekte smør.

Nedenfor en oversikt over mengdene du trenger til liten, medium og stor deig:

Slik lager du grunndeigen:

• Ha hvetemel, sukker, salt og gjær i en bakebolle. Bruker du fersk gjær, kan du smuldre den rett i bakebollen. Deigen skal eltes til gjæren garantert er blandet inn i deigen.
• Ha i melken og sett mikseren på laveste hastighet. Elt deigen i 10 minutter. I mellomtiden tar du smøret ut av kjøleskapet og deler det opp i små terninger. Ha terningene i deigen og elt videre i 7–8 minutter. Altså en eltetid på 17–18 minutter totalt.
• Dekk bollen med plastfolie eller et kjøkkenhåndkle og la deigen heve til dobbel størrelse. Det bruker å ta om lag 1 time. Videre fremgangsmåte er beskrevet i de ulike oppskriftene.

Etter at deigen har hevet:

• Når det er 3 minutter igjen av eltetiden totalt, har du i rosinene og elter dem inn i deigen.
• Dekk bollen med plastfolie eller et kjøkkenhåndkle og la deigen heve til dobbel størrelse. Det bruker å ta om lag 1 time.
• Dryss et tynt lag med hvetemel på bakebordet og hvelv deigen ut av bollen. Elt den sammen en gang før du deler den i 20 like store deler. Rull dem ut til boller og plasser dem på ett eller to bakepapirkledde stekebrett. Jeg bruker å fordele bollene på to brett.
• Dekk stekebrettene med kjøkkenhåndklær og la bollene etterheve i 20–25 minutter. Sett samtidig stekeovnen på 225 grader. Har du to brett, er det lurt å bruke varmluft slik at du kan steke begge brettene samtidig.
• Pisk sammen egget og pensle bollene før du setter brettene inn i stekeovnen. Stek bollene i ca. 12 minutter til de er gyllenbrune. Ha bollene over på en bakerist og la dem avkjøles.
• Del hvetebollene i to og fyll dem med pisket krem og godt syltetøy. Dryss gjerne et tynt lag med melis over før servering.

Innlegget Fru Timians fastelavnsboller dukket først opp på Forlagsliv.

Vi har samlet et knippe bøker som gjør denne dagen ekstra spesiell. Kos deg sammen med de du er glad på disse fine dagene.

Mummitrollets bok om kjærlighet

Kjærlighet er noe alle ønsker både å gi og få. I denne boken viser Mummitrollet og vennene hans hvordan. Dette er den perfekte gaveboken til den du er glad, både til Valentine og resten av året.

To og to av Lars Elling

En nydelig bok hvor handlingen foregår om bord på et skip, en slags blanding av Noas ark og Titanic. To og to hadde de gått om bord. Det er bare pungnesebjørnen som er alene. Han er full av lengsel og føler ensomheten der ute på havet. Han ligger våken og tenker på fremtidens våkenetter. I tannglasset står en tannbørste, i skapet henger en morgenkåpe, og snart er det nyttårsaften. Lars Elling står for både tekst og illustrasjoner til denne uimotståelige bildeboka.

Jeg er glad i deg, Tassen

Jeg er glad i deg, Tassen er en koselig bok som handler om å være glad i noen og overraske med en gave. Pappboken er formet som et hjerte.

Den enkle streken, de sterke fargene og gjentakelsene gjør at barna fester seg til den lille gule valpen med de karakteristiske brune flekkene. Og så er han så søt! Bøkene om Tassen er blant de mest populære barnebøkene gjennom tidene.

Jørgen + Anne er sant av Vigdis Hjorth

Noen voksne tror man ikke blir forelsket før man er tretten år.

Men det blir man. Da Anne gikk i fjerde, var hun så forelsket i Jørgen at hun nesten ødela gjerdet i Banditthagen og sov bak en stein hele natten da de ikke var kjærester mer. Men Ellen med den lange hestehalen ville også bli kjæreste med Jørgen. Da skrev Anne et falskt kjærlighetsbrev.

Den mest forelska boken du kan tenke deg. En klassiker av Vigdis Hjorth.

Innlegget Februar er kjærlighetens måned dukket først opp på Forlagsliv.

Arnfinn Kolerud er en kritikerrost og allsidig forfatter. Med Snillionen har han virkelig truffet blink! Dette er en humoristisk fortelling om hvor  vanskelig det kan være å bli styrtrik i en fei – og i tillegg et godt menneske. Historien appellerer tydeligvis til mange. I tillegg til Kritikerlagets nominasjon, ble boken nylig valgt ut til å være med i den prestisjefylte Berlinalen. Og boken, som på rekordtid er utsolgt fra forlaget, ventes når som helst i ny utgave. Vi gratulerer Arnfinn Kolerud med nominasjonen!

Her er juryens begrunnelse:

Snillionen av Arnfinn Kolerud har flere lag av kvaliteter. Den er dramakomedie, den er bygdesosiologi og den er humor og skrivekunst i replikker og observasjoner. Mor og Frank vinner 24 millioner i Lotto. Mor lover bort én av millionene til den i bygda som gjør noe ekstra snilt. Dermed utløses både ekte og falsk godhet, og utilsikta konsekvenser. Penger og rikdom blir drøfta både treffende og velformulert. Man blir kanskje ikke lykkeligere av å være rik, men man blir åpenbart ulykkelig av å ønske at man var rik. Kolerud skildrer godt både forholdet mellom Frank og mora, mellom Frank og vennene, og alt som skjer i det vesle bygdesamfunnet. Boka har mange språklige gullkorn, og innbyr til høytlesning i små og store utdrag.

Les mer om nominasjonene på Kritikerlagets nettsider.

Les også saken om Snillionens mulige vei til filmen på Forlagsliv!

Innlegget Arnfinn Koleruds bok, Snillionen, nominert til Kritikerprisen dukket først opp på Forlagsliv.

Søndag 11. februar er dagen hvor mødre får litt ekstra oppmerksomhet. Her har vi samlet en liste over åtte bøker som er flotte gaver til mor – enten hun liker krim, underholdning eller litterære bøker.

For den som liker gripende underholdningsromaner:

Perlesøsteren – CeCe har alltid følt at hun ikke passer inn. Etter at søstrenes far – den mystiske Pa Salt – er død, og søsteren Star har funnet den store kjærligheten, kjenner hun seg ekstra ensom. Hun slutter på kunstutdanningen for å finne sitt biologiske opphav. Det eneste sporet hun har er et gammelt fotografi og navnet på en kvinnelig pioner som bodde i Australia for over hundre år siden.

Les også

Boktipset:

«Dette er Downton Abbey i bokform»

En lykkens dag – For Ki Lim og Sang Ly er hver dag en kamp for å overleve. De bor på Stung Meanchey, den største kommunale søppelfyllingen i Kambodsja, og livnærer seg ved å plukke søppel som kan selges videre. Som om ikke livet var vanskelig nok, må de også bekymre seg for sitt kronisk syke barn, Nisay, og utgiftene til dyr medisin som ikke virker. En lykkens dag er en fortelling om håp, om én kvinnes kamp for å redde sønnen og en annen kvinnes mulighet til forsoning.

For den samfunnsinteresserte:

Homo Deus – Hvor er menneskeheten på vei? Hvilke framtidsprosjekter, drømmer og mareritt kommer til å prege vår verden under resten av 2000-tallet? I Homo Deus – en kort historie om i morgen retter Yuval Noah Harari søkelyset mot menneskehetens framtid.

Den siste jenta – En augustdag i 2014 invaderte IS Jesidienes område i Irak. 21 år gamle Nadia ble da vitne til at seks av hennes brødre ble henrettet, samtidig som hun selv ble tatt til fange.

«Nadia Murad har skrevet den hittil sterkeste boken om IS` terrorregime i Midtøsten» – Aftenposten.

Les også

Bok om IS` overgrep i Irak:

Nadia ble tatt til fange og torturert av IS – nå forteller hun sin historie

For den krim-lesende:

Krittmannen –

12 år gamle Eddie og vennene bruker krittfigurer til å overlevere hemmelige beskjeder på. Og det er gøy til å begynne med, helt til figurene fører dem til liket av en ung jente…

Det er tretti år siden nå, og Ed trodde at fortiden lå bak ham. Plutselig mottar han et brev som inneholder to ting: et stykke kritt og en tegning av en krittmann. Da historien begynner å gjenta seg, skjønner Ed at leken aldri var over…

Les også

Vinteren er høytid for krim

Vinterens beste nye krimromaner

For den litterære:

Der det brenner – «Jeg ser for meg døra på kontoret mitt, at han la hånda på dørhåndtaket og lukket den. Han sa ikke noe. Han var helt stille, og det var da jeg burde gjort noe, reist meg og gått mot ham, forbi og ut, da han ble stille. Jeg burde sett det på ham, lyden av det lille klikket da døra gled på plass i dørkarmen.»

Høsten 2015 lammer røyken fra skogbranner i Indonesia flytrafikken i Malaysia og Singapore. Skoler må holde stengt og folk advares mot å ferdes ute.

B. bor i Singapore og jobber på et krisesenter for kvinner som har rømt fra arbeidsgiveren. De har kommet til landet på jakt etter et bedre liv, men for mange blir tilværelsen et mareritt.

For den strikkeglade:

Sokker – Nina Granlund Sæther er tilbake, denne gangen med oppfølgeren til Votter. I boka Sokker fra hele Norge er vi igjen på reise gjennom Norges land og strikketradisjoner, men denne gang skal vi bli varme på beina. Her finner du sokker fra alle landets fylker og spennende historier om opphavet til de forskjellige sokkene, arkivbilder fra museer rundt omkring i landet, og selvfølgelig massevis av oppskrifter på sokker til hele familien.

For den yogaglade:

En yogareise – I En yogareise tar Henriette Lien utgangspunkt i yogaens evne til å hjelpe deg med å finne tilbake til kjernen i hvem du er for dermed å gi deg et enklere og mer balansert liv. Med yoga kan du finne veien til et ærlig og uredd liv. Henriette Lien har reist hele livet, først som danser, nå som yogainstruktør, og hun betrakter også livet selv som en reise. I denne boka forteller Henriette om sine erfaringer med yogaens inntog i sitt liv, og gir råd og tanker til deg om betydningen av at du tar vare på deg selv og stoler på at du er god nok som du er. Hun viser også de viktigste øvelsene som sikrer en sunn kropp og et sunt sinn, og deler sine tanker om hva som gir henne nødvendig inspirasjon og pusterom i hverdagen.

Les også

Min reise - om yoga, pust og balanse:

Henriette Liens stress-ned-tips for 2018

Innlegget Gi en bok i morsdagsgave – her er åtte supre boktips dukket først opp på Forlagsliv.

Kjærlighet – En sitatsamling om kjærlighet, sitatene er hentet fra Paulo Coelhos bøker. Coelho er født i Rio de Janeiro i 1947, og er en av verdens mest leste forfattere. Bøkene til Coelho er internasjonale bestselgere, oversatt til 81 språk og utgitt i 170 land. Til sammen har de solgt over 210 millioner eksemplarer.

Hjem til deg – På bryllupsreisen kommer Charlotte bort fra mannen sin under en ekskursjon der båten hun er om bord i, kantrer. Hun strander sammen med den mystiske Gray, og de havner på en – tilsynelatende – øde øy. Årene går, og det oppstår dyp kjærlighet mellom de to. Men spøkelser fra fortiden hjemsøker dem og en bekjennelse Gray kommer med sjokkerer Charlotte så mye at hun flykter fra øya.

Når hun til slutt kommer hjem etter mange år, oppdager hun raskt at ingenting er som før. Det er vanskelig å skape seg et nytt liv samtidig som hun må takle medieinteressen rundt hennes mirakuløse tilbakekomst. Hun innser at Gray uansett er hennes livs kjærlighet, men venter han fortsatt på henne? Og hvordan skal hun klare å finne tilbake til øya? Hjem til deg er en roman om mot, styrke og evig kjærlighet.

100 umistelige ting – Hovedpersonen Gina har vært gjennom en tøff tid og nå ønsker hun en ny start. I beste Kondo-stil bestemmer hun seg for å forenkle livet ved å gi bort alt hun eier, bortsett fra 100 ting som betyr noe spesielt for henne. Men så snart hun gir bort noe, ser hun at noe nytt dukker opp. Hun selger en sykkel … og får en hund. Og når ektemannen forlater henne, tar det ikke lang tid før hun blir forelsket igjen. Hun oppdager at når du har mistet nesten alt, forstår du hva som er viktig. Men spørsmålet er om det noen gang er det du forventer? 100 umistelige ting er en samtidshistorie det er lett å kjenne seg igjen i et univers som man ønsker å være en del av.

Les også

Ny feelgood-roman fra Lucy Dillon:

100 umistelige ting – en bok om å leve livet til det fulle

En lykkens dag – For Ki Lim og Sang Ly er hver dag en kamp for å overleve. De bor på Stung Meanchey, den største kommunale søppelfyllingen i Kambodsja, og livnærer seg ved å plukke søppel som kan selges videre.

Som om ikke livet var vanskelig nok, må de også bekymre seg for sitt kronisk syke barn, Nisay, og utgiftene til dyr medisin som ikke virker. Når det ser som mørkest ut, oppdager Sang Ly at den gretne kvinnen som kommer og krever inn husleia har en stor hemmelighet. Hemmeligheten setter i gang en bølge av hendelser som vil endre livet til alle som blir truffet av den. En lykkens dag er en fortelling om håp, om én kvinnes kamp for å redde sønnen og en annen kvinnes mulighet til forsoning.

Les også

– Det er menneskene som avgjør om en fortelling blir vakker, ikke stedet handlingen er lagt til

Trikset – En hjertevarm roman om en liten gutt som tror alt er mulig, en gammel mann som ikke tror på noe. En 10 år gammel gutts søken etter en måte å redde foreldrenes ekteskap på fører ham på sporet etter en Holocaust-overlevende kjent som «Den store Zabbatini».

Tidlig på 1900-tallet vokste den unge jødiske gutten Moshe Goldenhirsch opp i en leiegård i Praha. Da Moshe er i tenårene, slutter han seg til et omreisende sirkus, blir tryllekunstner og får ære og berømmelse som Den store Zabbatini rett før krigen i Europa bryter ut. Når det blir oppdaget at Zabbatini er jøde, er den slitte kofferten med tryllesakene hans eneste håp om å overleve når han sendes til konsentrasjonsleir.

Los Angeles, 2007: Foreldrene til Max skal skilles. Det eneste Max ønsker seg, er at familien skal holde sammen. Da han oppdager et opptak med Den store Zabbatini der han nevner et triks som garanterer evig kjærlighet, oppsøker Max den gamle mannen og ber ham utføre trikset på foreldrene.
Den store Zabbatini vet at det ikke finnes noe slikt triks, men lar seg overtale til å utføre sitt magiske triks en siste gang. Da oppdager han en forbindelse mellom sin fortid og Max’ fremtid.

Les også

En hjertevarm roman om en gutt som tror alt er mulig og en mann som ikke tror på noe

Barna fra elven – Selv om veiene i livet kan føre oss til mange steder, glemmer hjertet aldri hvor det hører til.

Memphis, 1939: Tolv år gamle Rill og hennes fire søsken lever et fritt og ubekymret liv om bord på familiens husbåt på Mississippi-elven. Men når faren i all hast må frakte moren deres til sykehuset, må Rill ta ansvaret for søskenflokken. Plutselig dukker en fremmed mann opp, og barna blir tatt vekk fra alt som er kjent og levert til et barnehjem. De blir forsikret om at de vil få komme tilbake til foreldrene, men snart oppdager de den mørke sannheten.

Sør-Carolina, nåtid: Når Avery vender hjem for å hjelpe faren som er blitt syk, fører et tilfeldig møte til at hun begynner å stille spørsmål ved sin egen bakgrunn. Hun legger ut på en reise gjennom familiens glemte historie – en vei som til slutt vil føre enten til ødeleggelse eller forsoning.

Les også

Seks gode kjærlighetsromaner

Innlegget Disse seks bøkene er perfekte å gi i Valentinsgave dukket først opp på Forlagsliv.

Noe av det som overrasket meg mest i debatten om den såkalte ”virkelighetslitteraturen” som raste i fjor, var den stadig tilbakevendende oppfordringen til forfatterne om endelig å ta til vettet. Våge å ta denne problematikken på alvor.

På tide med en skikkelig opprydning nå, fikk vi vite. Kanskje til og med få inn litt moral. Ikke bare pløye på, helt uten hensyn til tante Klara og den slemme stefaren, (som begge kanskje hadde det stritt nok fra før.) Godt og vel og bra med kunstnerisk frihet, men hva med andres trygghet? Har ikke den skjønnlitterære forfatteren ansvar og forpliktelser? Kan hun gjøre hva som helst?

Jeg undret meg først og fremst fordi det kunne virke som om selv mennesker som i kraft av sin alder og bransjeerfaring burde vite bedre, ytret seg som om denne problematikken var noe nytt som kom opp i kjølvannet av Vigdis Hjorths Arv og miljø. Eller etter Karl Ove Knausgårds kraftpakke Min kamp. I virkeligheten (sic) er det jo slik at det sannsynligvis ikke finnes et eneste tema som har opptatt norske forfattere mer i moderne tid.

Ok. La meg moderere meg litt. Jeg har tross alt ikke holdt på med denne ekstremsporten i mer enn førti år. Men i de fire tiårene har diskusjonen om bruken av levende figurer i skjønnlitteraturen vært mer eller mindre konstant på. Selv om den ikke hele tiden har vært fulgt av tabloidene eller på universitetsnivå. Og i rettferdighetens navn: En del av de som roper høyt opp om sin egen uvitenhet i dag, var sannsynligvis travelt opptatt med pottetrening da jeg debuterte i 1981. Jeg synes det får være gyldig grunn god nok. Ingen nevnt med verken tittel eller navn.

Les også

Stort Elling-comeback

Ingvar Ambjørnsen: – Jeg trodde Elling var død for meg

Det er helt klart for alle enhver hvem som har vært i seng med hvem.

Saken får fornyet aktualitet for meg i det jeg overhører en heftig diskusjon i baren på Kielfergen. De to stridende parter, begge godt voksne menn, hevder å besitte den gode, for ikke å si den aller beste moral. Stridens kjerne er Gudmund Vindlands debutroman Villskudd. Og det er ikke dårlig, siden boken utkom for første gang i 1979. Den ble øyeblikkelig en bestselger, og har siden kommet i stadig nye opplag. Ikke bare på grunn av Vindlands gode penn, men fordi denne boken kom til å bli den første store homseromanen på norsk.

Åtte år etter at homofil praksis ble avkriminalisert, leverer Vindland et fyrverkeri av en roman fra de skeives Oslo, og presenterer både en alternativ kjærlighetsroman, og et forrykende søttitallsportrett. Det er imidlertid ikke Vindlands syn på homofili i norsk offentlighet som de to herrene strides om, (der virker de faktisk temmelig samkjørte), men det faktum at samme Vindland skriver åpent om sitt flere år lange forhold til forfatteren Jens Bjørneboe. For selv om han kamuflerer Jens Bjørneboe som ”Jonas Løvehjerte” i romanen, kan ingen være i tvil om hvem han mener.

Romanen har til og med undertittelen ”Sangen til Jens”. Det er helt klart for alle enhver hvem som har vært i seng med hvem. Som en liten kuriositet kan jeg legge til at Gudmund Vindland opererte under et fiktivt etternavn på omslaget av boken av hensyn til sin familie som ikke tok like lett på hans legning som resten av leserne. (I virkeligheten het han Gudmund Justås på det tidspunktet).

Var det riktig av Vindland å skrive åpent om sitt homofile forhold til den landskjente forfatteren Jens Bjørneboe? Eller var det rett og slett – umoralsk?

Etter som det blir stadig tettere mellom drinkene på nabobordet opp langs danskekysten, får jeg nå en reprise på en diskusjon som jeg har hørt mange, mange ganger i årene etter 1979. Var det riktig av Vindland å skrive åpent om sitt homofile forhold til den landskjente forfatteren Jens Bjørneboe? Eller var det rett og slett – umoralsk? (Jeg må medgi at jeg nå hører Bjørneboes skrallende latter fra det hinsidige). Moralmann èn: Det var selvsagt et råttent bakholdsangrep på en avdød person. Moralmann to: Såpass må en refser som Jens Bjørneboe tåle. Særlig når man tar med i betraktning hans egen nådeløse fremferd mot ulike norske maktpersoner. Men navn og det hele. Moralmann èn: Tåle? Du mener at familien hans må tåle det?

Osv.

Under arbeidet med boken er jeg nesten sykelig opptatt av at det jeg forteller fra denne avdelingen skal være absolutt sant.

Jeg fikk med meg alt dette på nært hold den gang da boken var fersk, fordi jeg kom til å debutere på det samme forlaget som Gudmund Vindland et par år senere. Faktisk var det det voldsomme salget av Vilskudd som gjorde at det vesle ”Forfatterforlaget” våget å satse på et helt ukjent navn som mitt. Og på en såpass lite sexy tittel som 23-Salen.

I romanen beskriver jeg i detalj forholdene bak de låste dørene på en avdeling på Lier Psykiatriske sykehus, der jeg selv hadde arbeidet et knapt tiår tidligere. Det jeg presenterer er ikke lystig lesing for noen. Snarere tvert om. I romanen viser jeg til en rekke situasjoner og hendelser som vanskelig kan karakteriseres som annet enn menneskelig nedverdigende. Enkelte ganger skildrer jeg rene overgrep. Under arbeidet med boken er jeg nesten sykelig opptatt av at det jeg forteller fra denne avdelingen skal være absolutt sant. At ingen skal kunne ta meg på en eneste faktafeil når det gjelder de forholdene jeg skildrer.

Jeg er klar over at både sykehusets ledelse og andre vil komme til å lese denne teksten med lupe, og lete etter feil. Den seieren har jeg ikke tenkt å gi dem. Hovedpersonen, fortelleren, er oppdiktet. Hans familie likeså. Men fra det øyeblikket han trer inn på ”23-Salen” på Lier, skal alt han ser og gjør være det jeg selv så og gjorde. Jeg tar ikke med en eneste vandrehistore eller rykte. Alt har jeg sett. Alt har jeg vært med på.

Alt det jeg skrev om dem skulle være helt riktig. Samtidig lå det tungt på meg at jeg måtte være den som vernet dem. Det var så forferdelig vanskelig. Det var nesten umulig.

Skriveprosessen blir derfor først og fremst en tung runde med egen følt skyld og skam. Var dette meg? Jeg var atten år gammel da de ga meg knippet med beltenøkkelen. Hva slags forutsetninger hadde jeg til å håndtere en situasjon der tjue mann skulle holdes innelåst på ett rom døgnet rundt? Hvor folk døde under de mest ekstreme forhold? Og enda viktigere: Hvordan skulle jeg klare å skildre disse tjue tunge skjebnene som jeg så brått fikk i hendene?

Alt det jeg skrev om dem skulle være helt riktig. Samtidig lå det tungt på meg at jeg måtte være den som vernet dem. Det var jo deres sak jeg ville føre med denne romanen! Det var så forferdelig vanskelig. Det var nesten umulig. Og jeg var helt alene med dette. Ingen hjelp å få noe sted. En utmerket erfaring for en ung forfatter – det kan jeg jo se nå. Men jeg må innrømme at dette stadige gnålet om at ”det snart er på tide at forfatterne begynner å tenke på andre enn seg og sitt” irriterer meg ikke så rent lite.

Problemene med å trekke virkelige personer inn i romanen var de aller første jeg ble stilt overfor. Slik har det fortsatt. De fleste forfattere har det på det viset. Uansett hva andre måtte påstå og mene. Det er en del av jobben vår. Og sorry – akkurat den delen kan ikke utføres av andre. Vi må ta det selv. Trår vi over streken må vi også tåle smekken. Annerledes kan det ikke bli eller være. Eksterne kontrollkommisjoner? Glem det!

Om han ikke heller burde fått prøve sin sak i retten fremfor å bli rammet av meg? Jo. Definitivt. Men autoritetene lot ham holde på isteden.

Men de rene hevntoktene da? Hva med dem? Også her må problemet filtreres gjennom egen samvittighet – og eventuelt kjøres en ny runde i retten. Jeg kan ikke se at det kan gjøres på en annen måte dersom man ikke skal gå til angrep på den for tiden etter hvert svært pressede ytringsfriheten. Personlig har jeg seilt under et slikt piratflagg en eneste gang i løpet av forfatterskapet mitt. Jeg angrer ikke. Jeg ville ha gjort det igjen.

I Hvite niggere skildrer jeg en skolestyrer i en liten norsk by. Byen ligner svært på min barndoms by Larvik. Den aktuelle skolestyreren har et navn som ligger tett opp til en som virket i nettopp den byen. På den skolen jeg selv ble tvunget til å tilbringe ni år av livet mitt. Overlatt til en pøbel som ham. En klassisk psykopat som skoleverket i Larvik ikke hadde mot eller vilje til å fjerne. I fri utfoldelse blant byens barn i flere tiår. Som forfatter hadde jeg en enestående mulighet til å gi ham den ørefiken han hadde gjort seg så inderlig fortjent til. Jeg var den eneste som tok ham. Og det hjalp faktisk mange flere enn meg selv.

Dette var en av de meget få gangene jeg har opplevd at litteraturen kan ha en helt konkret hensikt.

Dette var en av de meget få gangene jeg har opplevd at litteraturen kan ha en helt konkret hensikt. Ikke fordi han lærte noe som helst av å bli uthengt på denne måten. Det er ikke slik psykopater er skrudd sammen. Men fordi jeg gjennom å gjøre dette ga en slags oppreising, en stemme, til det store antallet elever som han systematisk hadde plaget og trakassert gjennom sin såkalte lærergjerning. Om han ikke heller burde fått prøve sin sak i retten fremfor å bli rammet av meg? Jo. Definitivt. Men autoritetene lot ham holde på isteden. Som barn var jeg lammet. Jeg hadde ingen mulighet til å velge. Og da jeg la hodet på blokka ved å skrive det jeg gjorde i voksen alder, kunne vi meget vel ha endt opp i en rettssal.

Jeg var klar. Og jeg hadde ikke tapt. Vitnene ringte meg natt og dag etter at romanen ble lagt ut til salgs. De var mange, av begge kjønn og i alle aldre. Og som sagt: Jeg hadde gjort det om igjen. Psykopaten kan man ikke snu, men ved å gå etter ham kan man i det minste gi ofrene et snev av verdighet. Noen få ganger har litteraturen en helt konkret hensikt. Da er den ofte ikke lenger skjønn.

To helt ulike situasjoner der virkelige mennesker trekkes inn i en skjønnlitterær tekst. I begge tilfeller ligger det noe såpass edelt under som et ønske om å gi enkeltpersoner og grupper en slags offentlig oppreising. Likevel er ikke mine valg opplagt rettferdige. Hva vet for eksempel jeg om ledelsen ved Lier sykehus på det aktuelle tidspunktet?

Ikke stort annet enn at jeg vet hvem som bærer de ulike titlene. Ingen verdens ting om deres eventuelle kamp for å bedre forholdene ved å få økte midler av ulike slag. Ville de ikke, eller kunne de rett og slett ikke? Visste de ikke det samme som vi på gulvet visste? Og hva med han som jeg i Hvite niggere kaller Gullberg? Var det ikke andre som kanskje hadde opplevd ham annerledes enn meg? Hva med familien hans? Var det ikke trolig at de kanskje opplevde ham som en annen enn det jeg gjorde?

Jo. Men det var denne mannen i en skolesituasjon jeg skrev om. Hvordan han ville ha gjort seg alene eller sammen med familien sin ute på en holme i havet, interesserte meg ikke. Så får jeg tåle at familien hans kanskje ikke tåler trynet mitt. Jeg tåler det til og med godt.

I mitt tilfelle måtte jeg lære en lekse da jeg på begynnelsen av nittitallet oppfant den helt og holdent fiktive personen Elling.

Adskillig vanskeligere blir det faktisk i de tilfellene der forfatteren ”bare tar seg kunstneriske friheter”. Også her må man ta seg frem uten at det finnes kjente løyper gjennom terrenget. For hvor langt kan man gå når det gjelder å ”fargelegge” en tekst for å gjøre den mer troverdig, sannsynlig, morsom, eller styrke den på annen måte? Her er det ofte advokaten som forfatteren må forholde seg til, i det minste er det en viss tradisjon at forlaget kjenner sine begrensninger her.

I mitt tilfelle måtte jeg lære en lekse da jeg på begynnelsen av nittitallet oppfant den helt og holdent fiktive personen Elling. En mammadalt på et par og tredve som nettopp har mistet mamma. Og som er sosialdemokrat på sin hals. I en tid der Gro Harlem Brundtland styrer landet med stø hånd. At denne mannen i den gitte situasjonen ikke bare så på Gro som en trygg og god statsminister, men som kanskje også noe mye mer, falt meg helt naturlig. Og kunne jeg egentlig nekte mine litterære figurer fantasier og drømmer? Nei, selvsagt ikke. Vel. Resultatet ble at samme Elling gjorde seg både tanker og fantasier som også innebefattet andre sider ved Gros person enn den rent politiske. Og i drømmene hans vipper det hele over i ren pornografi ved et par anledninger.

Nåja, forlaget så litt annerledes på den saken. Gro var tross alt Norges statsminister på det tidspunktet

Det kan i disse dager kanskje virke litt rart at jeg i grunnen ikke så noen problemer ved dette. Jeg oppfattet det tvert om som helt naturlig at fortellingen tok den retningen. Ikke minst fordi Gro, sporty som hun jo alltid var, villig stilte opp i for eks gummidrakt på seilbrett på forsiden i Dagbladet. Når jeg lot Elling støpe nettopp det bildet inn i plast av praktiske årsaker, var det liksom helt naturlig. Så greit med det, for å si det med hovedpersonen.

Nåja, forlaget så litt annerledes på den saken. Gro var tross alt Norges statsminister på det tidspunktet, og heller ikke akkurat kjent for å legge noe i mellom dersom det gjaldt. De ba meg ikke om å stryke, men rådet meg til å høre litt på det husets advokat hadde å si om saken. Som imidlertid ikke kunne finne noen paralleller til den slags litteratur noe sted. Jeg skrev riktig nok ikke Gro aktivt inn i en litterær tekst. Hun snakker ikke. Handler ikke.

Men var det tillatt, eller ”innafor” som vi sier for tiden, å skrive henne inn i en fiktiv persons drømmer? Jeg mente ja. For meg var det snakk om et helt enkelt prinsipp. For advokat Cato Schiøtz var det ikke fullt så enkelt, men teksten kom på omtrent som tenkt. I brevet jeg mottok fra Schiøtz den gangs gikk det imidlertid klart frem at dersom Gro bestemte seg for at dette var godt over streken, ville jeg ”få så mye juling som du aldri før har fått.”.

De trodde på ramme alvor at disse pornografiske innslagene var der for å ramme landets statsminister, hvilket var fullstendig utenfor mine hensikter. Naivt? Ja, kanskje.

Boken kom. Taust fra Gro. (Smart, tenkte jeg.) Men arbeiderpressen ble fornærmet på vegne av henne. De trodde på ramme alvor at disse pornografiske innslagene var der for å ramme landets statsminister, hvilket var fullstendig utenfor mine hensikter. Naivt? Ja, kanskje. Først et par tiår senere ble disse scenene satt på dagsorden, og det var da Gros mann Arne Olav Brundtland lanserte sin bok ”Gift med Gro, bind to”. Og han var sint på meg. I mellomtiden hadde imidlertid Elling blitt en figur som alle nordmenn over ti år hadde et eller annet forhold til – bortsett fra ekteparet Harlem Brundtland, som i mange år hadde opphold seg i utlandet. Den som dagen etter Arne Olavs pressekonferanse gikk ut og la ballen død, var Gro selv. Klok som vanlig.

Hvordan det gikk med det to homsene som satt i baren på Kielfergen og kranglet om god og dårlig moral? Vel. En av dem vant, men hvor den andre måtte tilbringe natten, synes jeg ikke jeg har noen plikt til å bringe videre. I alle fall ikke i denne bloggen. Vi får se. Kanskje i en roman en vakker dag. Skjønt jeg har mine tvil. Den slags litteratur skriver jeg egentlig ikke.

Innlegget Litteraturen og virkeligheten dukket først opp på Forlagsliv.

Cathrine Grøndahl (f. 1969) er lyriker og advokat. Hun debuterte med diktsamlingen Riv ruskende rytmer i 1994 som hun fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris for. Hun har til nå gitt ut seks diktsamlinger.

«Når du spiller det spillet» er hentet fra samlingen Det har ingenting med kjærlighet å gjøre fra 1998. Det er et vakkert kjærlighetsdikt som på humoristisk vis tar for seg kjærlighetens luner.

Når du spiller det spillet

Når du spiller det spillet
der menn er menn,
får jeg alltid bortebane
Du tar fra meg ballen
og ber meg bite
i det gule gresset;
men var ikke vi på samme lag?
Her flyr jeg,
ingen følger meg,
men du vil ikke bruke
vingene
Jeg drømmer om en omgang
i øvre divisjon,
hvor gresset er grønnere
og menn er menn
med ballfølelse

Les også:

Ukas dikt: «To tunger» av Inger Hagerup
Ukas dikt: «Når paven blir trett» av Gro Dahle
Ukas dikt: «Fattern elska rødvin» av Arild Nyquist

Innlegget Ukas dikt: «Når du spiller det spillet» av Cathrine Grøndahl dukket først opp på Forlagsliv.

Lahlums quiz vol. 4 er hjernetrim som samtidig holder deg oppdatert på hva som skjer i verden, og frisker opp gammel kunnskap. I boken finnes fyldige og utdypende svar innen en rekke emner. Dette er altså mye mer enn en spørrebok – det er en kunnskapssamling like underholdende som den er mangfoldig og opplysende. Lahlum har som sist fått med seg Selda Ekiz, kjent fra ‘Newton’ på NRK, til å ta seg av matematikk, vitenskap og fysikk.

Denne boken er perfekt til hyttekos, togreiser eller strandmoro – alene eller sammen med venner og familie.

Tidligere bøker i serien er Lahlums quiz vol. 1, Lahlums quiz vol. 2 og Lahlums quiz vol. 3.

Les også

Ute med ny roman om hevn:

Hans Olav Lahlum: – Så helst at de ikke tok livet av Quisling

Les også

Kronikk om statsrådsskifte:

– Vil du bli statsråd?

Innlegget Dette er perfekt hyttekos dukket først opp på Forlagsliv.

– Jeg har en overskrift til deg. En jeg kom på nå, humrer Unni Lindell halvveis i intervjuet.

Hun legger inn en elegant kunstpause for dramatikkens skyld og trekker av: – Lady Die! Altså, med D-I-E. Det synes jeg passer til meg.

Den pliktoppfyllende journalisten setter to skarpe klammer rundt kråketærne på blokken foran seg. Taffelpianisten fortsetter ufortrødent dagjobben bak palmene i Hotel Bristols bibliotekbar. Tre japanske turister stirrer bort på nabobordet med kulerunde øyne og smiler. De skulle bare visst hvilke forferdelige tanker den vevre 60-åringen med det svarte håret og den røde leppestiften er iferd med å formidle like foran rekesmørbrødene deres. Lady Die.

Død! Forbrytelser! Politi! Røver! Terrorister! Blod! Skrekk! Det som for de fleste av oss leses som overskrifter i krigstyper er hverdagen til Unni Lindell. Hjemme i dikterhulen i Parkveien baler hun med disse temaene hver eneste dag.

Årets festivalforfatter på Krimfestivalen

I løpet av 30 år har hun gitt ut 90 bøker, fjorten av dem i krimsjangeren. Innsatsen har gjort henne verdensberømt, hun er oversatt til nærmere 20 språk og det er solgt seks millioner bøker med hennes navn på. Unni Lindell er dessuten Krimfestivalens festivalforfatter i 2018.

– Det er bare å innrømme det. Jeg er veldig stolt av å være festivalforfatter nå, jeg har jo vært med på ett eller annet vis i nesten alle år. Festivalen skaper mye blest om krimsjangeren i pressen, den tiltrekker seg utenlandske forfattere og forleggere, og samler et stort publikum. Eneste innvending er at den burde vært på høsten. Den foregår jo midt i skriveprosessen min!

Kom på Krimfestivalen 8.-10. mars 2018 i Oslo

Alltid en bok i tankene

Skrivingen er Lindells kall. Hennes svøpe. Hennes store, men smertefulle glede i livet. Bokhøsten er målet i det fjerne hver eneste vår og vinter. Om hun ikke har en krimbok i tankene skriver hun bøker for barn, humorbøker om barn eller, som i fjor, en biografi om katten Knut. Ordene formelig flommer ut av henne. Slik har det alltid vært. 17 år gammel fikk hun sine første krimnoveller på trykk i ærverdige A-magasinet.

I 1996 kom hennes første krimroman, Slangebæreren, og livet ble aldri helt det samme. Den samvittighetsplagede hovedpersonen, politietterforsker Cato Isaksen, blir straks en del av møbelementet i det norske hus, og Lindell treffer en tidsånd som, på tross av hva enkelte onde tunger hevder, ikke synes å avta.

I hennes foreløpig siste krim, Jeg vet hvor du bor (2016), er Isaksen flyttet ned på annenfiolin, satt til side av den respektløse og rufsete etterforskeren Marian Dahle. En løs kanon med tilholdssted i en sveitservilla på Frogner.

– Det var akkurat som skiftet kom av seg selv, smiler Unni.

– Kanskje det er lettere for meg å skrive om en gæren dame?

Oppglødd forteller hun om dagens skriveøkt. Den nye Dahle-boken Dronen skal leveres til forlaget omtrent i disse dager, men denne gangen er pulsen atypisk lav. Bitene har falt lettere på plass. Hele handlingen kom til henne iløpet av ett minutt.

Kjøp Jeg vet hvor du bor

Hva gjør krim så populært og lesevennlig?

– Krimlitteraturen har alt! Den kan fint brukes til å sette lys på samfunnsproblemer, den kan være litterær og det er spennende å gå inn i menneskene som ofte befinner seg i en presset situasjon. Å dykke ned i sinnet, å gå under overflaten, å forstå både offeret og morderen.

– Jeg har lest mye faglitteratur i psykologi og har sikkert en drøss med diagnoser selv. Men en psykolog skal ikke få goodisene av meg, altså! Jeg forbeholder meg retten til å bruke mitt eget sjabre sinn i bøkene mine, kommer det bastant.

Det er dere som ikke er redde som er gærne!

Ser farer overalt

Hun hevder å sanse en psykopat på lang avstand, så hårene reiser seg på armene. At hennes hverdag er fylt med alskens tvangstanker, redsler og bekymringer. Hun liker ikke å fly. Ser terrorfarer over alt. Redd ser hun seg over skulderen. Alltid med følehornene ute. Og hun har alltid rett, hevder hun. «Det er dere som ikke er redde som er gærne!»

Hadde vi vært dyr hadde Lindell vært en bykatt. Hun liker storbyens anonymitet. Utenfor biblioteksbaren viser Oslo seg fra sin grimmeste side denne formiddagen. Brun slaps skvetter langs trikkesporene og rundt travle sko.

Det er i dette universet Lindells krimdramaer utspiller seg. Sentrert rundt politikammeret på Grønland, der hun selv har tilbragt timer med øyne og ører på stilk, slik hun har gjort det på Gaustad sykehus, på postkontoret på Majorstua eller, som i Dronen, i en forlatt militærleir innerst i Maridalen.

– I Sukkerdøden skulle jeg ta livet av selveste kripossjefen, så jeg reiste opp til Bryn og vandret inn i resepsjonen for å se hvordan den så ut. «Jeg skal bare ta livet av Kripos-sjefen», sa jeg til resepsjonisten, som omtrent hev seg på alarmknappen.

– Jeg tenkte jo ikke over at hun ikke visste hvem jeg var…

«Jeg skal bare ta livet av Kripos-sjefen», sa jeg til resepsjonisten, som omtrent hev seg på alarmknappen.

Les også

Skrev i hemmelighet under pseudonym:

– Jeg måtte finne meg selv opp på nytt og bli en annen

Kunstner og forretningskvinne

Som en av landets ledende krimforfattere har Unni Lindell blitt en kjendis, og hun nekter ikke for det. Hun går på hagefester og premierer, lar seg intervjue av Se & Hør. Da barnebarnet på seks nylig så bøkene til farmor på biblioteket ble han rasende og begynte å samle dem sammen for å ta dem med hjem til deres rettmessige eier.

– Jeg er heldig som har fått vært så synlig, og har ingen problemer med å innrømme at jeg er en glatt forretningskvinne, altså. Kunstner er jeg når jeg skriver.

Det er ny bordsetting på Bristol. Japanerene har vandret ut i Oslo-slapset. Unni samler sammen sakene, på vei hjem til eremittilværelsen i Parkveien. 40 000 ord skal bli til 90. Hun forteller at hun selv gjerne havner på legevakten etter å ha levert et manus, men at hennes gamle venninne og rival Anne B. Ragde toppet henne med å bli sendt til sykehuset på selve julaften. “I ambulanse, iført nissekostyme!», humrer Unni.

– Det er gørr kjedelig og kjempeslitsomt å skrive. Du må virkelig sitte der med rumpa på stolen. Mange synes det ser så gøy ut  når de ser bilder av meg i pressen med vinglass og fin kjole, men det skjer kansje tre ganger i året, det er mest kjedelige skrivehverdager, det handler om å orke. Den som vil se regnbuen må tåle regnet. Dét er mottoet mitt.

Les også

Krimfestivalen 2018 med kriminelt bra program

Innlegget LADY D-I-E dukket først opp på Forlagsliv.

Vinterferiegøy for hele familien

Dyrequiz

Med denne hendige boken kan hele familien få testet sine dyrekunnskaper, konkurrere mot hverandre – og undre seg sammen over alt det morsomme, spennende og rare som skjer i dyreriket.

Hva vet du om dyr?

Vet du for eksempel hvorfor tigeren har striper? Eller hvilken fugl vi har flest av i Norge? Eller hvorfor griser liker å rulle seg i søla?

Helt latterlig – vitser for hele familien

Er det kjedelig på ferie med familien? Eller vil du rett og slett bare ta rollen som det morsomme midtpunktet i baksetet eller ved middagsbordet? Her finner du vitser om all verdens morsomme temaer. Dette er vitseboken du trenger for å få opp stemningen, hvor du enn er.

50 ting du kan gjøre på et fly

Boks med 50 aktivitetskort som holder barnet underholdt på flyreisen! Velg mellom morsomme og varierte spill, gåter, labyrinter og tegneoppgaver som kan løses alene, eller spill fire på rad eller hangman med passasjeren i setet ved siden av deg. Med disse kortene vil barn (og voksne!) ha det moro i timevis. Boksen inneholder fargerike kort med gode instruksjoner og en tusjpenn. De kan brukes igjen og igjen. På flyreisen, i bilen eller hjemme.

Til barnet som kan lese selv

Skituren av Sidsel Jøranlid

Snart er det skidag, og Anders vil lære Khalid å gå på ski. Først trener de i bakken bak blokkene.

Men en kveld følger de lysløypa inn i skogen. I en bratt bakke faller Anders. Foten gjør vondt, og det er mørkt og kaldt.
Hvordan skal de komme seg hjem nå?

Sidsel Jøranlid har en egen evne til å finne historier og temaer som treffer de yngste leserne. Småskolebarna kjenner seg igjen, og det er alltid gøy å lese historier som kunne handlet om deg selv!

Fra 8 år og oppover

Stjernejakt for begynnere

Ved hjelp av fire ulike ruter over himmelen bygger Stjernejakt for begynnere gradvis opp kunnskapsnivået ditt, og du blir kjent med over 20 stjernebilder på den nordlige halvkulen. Jakt på stjernene som fører deg fra et stjernebilde til det neste, og se hvordan mønstrene på himmelhvelvingen folder seg ut for deg. Øvingssider til hvert kapittel gir enhver liten astronom hjelpen hun eller han trenger.

Til lesehesten fra 12 år og oppover

Momo – eller kampen om tiden av Michael Ende

Michael Ende er nok mest kjent for den fantastiske Den uendelige historie. Han uttalte selv at han ikke skrev bøkene sine for en bestemt målgruppe. Bøkene hans er ofte spennende og fantasieggende.

Momo er heltinnen i denne historien. Hun er en liten fattig pike som hjelper andre, og andre hjelper henne. Hun har mange venner – en skilpadde, en gammel gatefeier og en turistguide. Men i bakgrunnen lurer noen grå herrer med skumle planer. De vil stjele menneskenes store skatt: Tiden.

God leseferie til store og små!

Les også

Månedens klassiker

Ny utgave av Michael Endes Momo – eller kampen om tiden

Innlegget Lesetips til vinterferien dukket først opp på Forlagsliv.

Mathias Nyhagen Asplund (f. 1988) bor for tiden i London, der han skriver, går på audition og spiller i ulike teateroppsettinger. Denne våren debuterer han med barneboken Der ingen finn oss. Dette er en fortelling om to barn, som på hver sin måte har det vanskelig, men som evner å løfte og støtte hverandre i det vonde. Sammen drar de på en reise inn i fantasien. 

Utdrag fra boken
«Han er sjuk, så sjuk at han ikkje går på skulen. Ho trivst ikkje på skulen, dei andre er ikkje greie mot henne. Dei to møtest mellom blokkene, og han tar henne med inn i fantasien, inn i eventyr dei skapar sjølv. Dei vil heller vere i fantasien enn i den verkelege verda. Der er dei sterke, der kan dei gjere som dei vil!»

…han tar henne med inn i fantasien, inn i eventyr dei skapar sjølv.

– Hvordan har debutanten det om dagen? Kjennes det bra?

– Jeg har det bra. Jeg har nettopp lest inn lydbok av Der ingen finn oss. Det var spennende.

– Kan du fortelle litt om ideen og tankene bak debutboken din?

– Et av målene jeg satte meg da jeg begynte å skrive, var at det lekne og fantastiske skulle være i fokus. I skriveprosessen ville jeg fremkalle historiene som jeg selv likte da jeg var barn. Jeg ønsket at hver av historiene skulle være inspirerende og ha en følelse av frihet, og at hver av dem skulle stå litt uavhengig av de andre. Slik kan man kanskje lese deler av boka om igjen, om man finner et kapittel man liker bedre enn de andre.

Jeg begynte å skrive uten å planlegge mye mer enn det. Dette var første gang jeg prøvde å skrive en lengre tekst, så jeg har lært mye av denne prosessen. Fra nå av vil jeg kanskje planlegge litt mer før jeg begynner å skrive. 

– Boken din har et stort alvor i seg; dødelig sykdom hos barn; alle foreldres verste frykt. Kan du fortelle litt om handlingen? 

– Boka handler om å drømme seg bort. Å bruke fantasien til å endre virkeligheten. Reisene karakterene gjør henger sammen med alvoret i fortellingen. Først ser hovedpersonen verden som et barn gjerne gjør, uten grenser; selvsagt kan jeg bli dragedreper eller sirkusartist. Men så oppdager han at hans verden ikke er slik. Han blir aldri dragedreper. Kanskje er han ikke en gang hovedpersonen i denne historia? Da endres det han drømmer om: Fra store slott, tusser og troll, til sykkeltur og skoleferie, til det vanlige som han før tok for gitt. Fra  drømmen om store ting, til å ønske å bare ha det vanlig.

Men så skjer det at gutten i boka hjelper jenta han møter ut av sin uutholdelige livssituasjon. Og det er ikke lite det heller. Kanskje er det større en både det å være dragedreper eller sirkusartist?

– Du skriver altså om to barns virkelighetsflukt på godt og vondt. Barns evne til å fantasere er fantastisk og bør oppmuntres. Men hvor går grensen der fantasiene blir fornektelse og flukt – og kan ta overhånd? 

– Dette er viktige spørsmål som jeg har tenkt mye på. For meg er mye av det vi tror på som voksne også fantasi. Måten vi ser verden på er jo i stor grad avhengig av fantasiene vi forteller oss selv. Både det som er nyttig og det som er verdifullt for oss kan bestemmes av fantasien.

Vi kan bli så overbevist av fantasier at vi ikke kan se for oss at andre ikke tror det samme som oss. Da kan det bli vanskelig å se verden slik den ser ut for andre. Det kan i verste fall både vi og andre arter på jorda ta skade av.

– Hva voksne og fantasi angår, blir vi ikke til en viss grad avlært gjennom barndom og ungdom? 

– Jeg er veldig opptatt av fantasi, som du kanskje merker. I boka bruker barna fantasien som flukt, men alle er veldig klar over hva som er virkelig og ikke.

Jeg vet ikke om vi blir så mye avlært som at vårt syn på hva som er fantasi endrer seg. Vi gir kanskje opp våre egne fantasier, og hører mer på de generelt aksepterte fantasiene, og da kaller vi det ikke for fantasi lenger men virkelighet. 

Barn og voksne ser jo verden på ganske ulike måter, men for meg er det ikke åpenbart at voksne har mer rett i sitt syn. Et av temaene i boka er at man, i stedet for å følge andre, kan skape sin egen versjon av virkeligheten. Finne ut hva man selv synes er viktig, hvor grensene går for hva som er mulig. Etter hvert bestemmer jenta seg for at hun vil se verden på sin måte, bestemme selv hvordan hun vil forholde seg til menneskene hun møter, hvem hun vil bry seg om osv. Hvis hun kan forestille seg at hun kan få det bra, så kan hun kanskje også det.

– Hvordan kan vi oppmuntre både små og store mennesker til å bruke den sunne og livgivende fantasien gjennom hele livet? 

– Vi kan kanskje slutte å se på fantasi og kreativitet som noe man har eller ikke har? I boka hintes det til at det å drømme seg bort er noe som kan trenes opp. Noe en kan øve på uansett hvem man er.

– Din vei til forfatterdebuten har vært «tung og lang». Du har fortalt at du strøk i norsk på videregående, noe boken din over hodet ikke bærer preg av. Hvordan forklarer du dette? 

– Dårlig skole. Dårlige lærere. Jeg er absolutt en person om ikke fungerte i skolesystemet som jeg måtte gjennom. Inspirert av J.K Rowling tok jeg «en Harry Potter» og droppa ut siste året. I en verden hvor jeg ble målt av tall og karakterer havna jeg på bunn. Det eneste jeg angrer på i dag er at jeg ikke kom meg vekk enda tidligere.

For meg er det helt annerledes å skrive en bok. Når jeg skriver er det jo jeg som bestemmer. Og jeg leser da det jeg liker. Jeg synes det er kjempespennende å lese store forfattere og se hvordan de skildrer ting, hva de skriver om, og så finne min egen måte å løse lignende situasjoner på. Mitt tips til alle barn er: Slutt på skolen før de klarer å lære deg hva som er rett og galt! Før de lærer deg at det du synes er rett er rart. 

– Det hadde vært interessant å høre litt om skriveprosessen. Særlig fordi du pt bor i London, der du lever travelt med auditions og teaterliv på scenen. Fortell! 

– Det er mye venting som skuespiller i London, jobbene er spredt utover og det gir meg mye tid til andre kreative prosjekter. Jeg har hørt at tid til å skrive er noe andre forfattere sliter med, så det er min luksus. Da trenger jeg bare disiplin og det klarer jeg å få til. Som skuespiller er jeg også avhengig av andre for å kunne gjøre det jeg vil. Men skrivingen er bare min.

Da jeg bodde i et ett-roms kjellerrom uten vinduer satt jeg mye på kafé og bibliotek og skreiv. Men nå har jeg fått meg leilighet med vindu og da har jeg alt jeg kan ønske meg!

Ellers har jeg en stol i stua hjemme hos foreldre mine i Nord-Norge som jeg liker å skrive i. Jeg fortalte ikke familien min at jeg skreiv før kontrakten med forlaget var i boks, så de trodde nok jeg satt der i stolen og surfet på internett når jeg var hjemme på besøk. 

– Du skriver på nynorsk, men det er jo ikke ditt hovedmål. Hvorfor? 

– Jeg kommer fra Nord-Norge. Men jeg leste mange skuespill på nynorsk da jeg var yngre. Mange var skrevet eller oversatt av Jon Fosse på Samlaget, og jeg ble kanskje inspirert av det. Og så føles nok nynorsken litt nærmere enn bokmål. Det er mange ord og uttrykk på nynorsk jeg kan kjenne igjen fra min egen dialekt.

– Har du noen litterære forbilder?

– Jeg synes det er viktig å lese, og jeg leser mye. Jeg prøver å lese forskjellig litteratur, nytt og gammelt, ulike sjangere og tekster skrevet av ulike typer forfattere. Og jeg er fascinert av forfattere som skriver noe jeg kjenner at jeg liker, men som jeg ikke helt kan forstå. Jon Fosse gjør det. Hamsun også. Jeg vet at jeg elsker det, men ikke helt hvorfor. Jeg leste nettopp Isslottet av Vesaas, den likte jeg veldig, veldig godt. Ice av Anna Kavan er rar og bra. Og så er jeg fascinert av stilen til Helge Ingstad. Måten han skildrer og klarer å skape en sammenhengende historie på, med så mye informasjon og fakta, interesserer meg. Til mitt neste prosjekt leser jeg også Faulkner og McCarthy. En fin blanding.

Som skuespiller er jeg opptatt av dramatikk. Sarah Kane vil aldri aldri aldri slutte å imponere meg. Og Phillip Ridley skaper utrolige bilder.

– Hvilke forventninger har du nå når boken din skal ut i verden? 

– Jeg håper at boka kan bli lest av mange ulike mennesker. Også i ulike aldre. Jeg håper at foreldre vil lese høyt for ungene sine. Og så håper jeg at boka kan unngå å bli satt i bås. Målet er alltid å holde seg unna sjangere, men heller flyte litt over. Om historia kan inspirere noen, blir jeg glad. Kanskje er dette ei bok som ikke passer for alle, men som kan snike seg litt rundt, eies veldig av noen og bli deres. Det hadde i så fall vært en drøm.

 – Har du flere bøker i ermet?

– Bøker veit jeg ikke, men jeg har flere historier. Nok til å fylle begge ermene!

Innlegget Møt vårens barnedebutanter: Mathias Nyhagen Asplund dukket først opp på Forlagsliv.

Hans Olav Lahlum har som vanlig mange jern i ilden. Denne uken var han dommer i det uoffisielle verdensmesterskapet i Fischer-sjakk med Magnus Carslen og Hikaru Nakamura, og til helgen arrangerer han krimfestival.

Pocketbok og krimfestival

Samtidig som den psykologiske spenningsromanen hans De fems tegn nå kommer ut i pocket, arrangerer Lahlum denne helgen sin egen krimfestival i Bokbyen ved Skagerrak utenfor Tvedestrand. På festivalen vil et par hundre publikummere i tillegg til å møte Lahlum, oppleve Torkil Damhaug, Kurt Aust, Ingebjørg Berg Holm, Jørn Lier Horst og Guttorm Eskild Nilsen. Det blir middag med mord, opplesninger, quiz og til og med en krim-gudstjeneste. Programmet finner du her.

Lahlum på Krimfestivalen i Oslo

Krimfestivalen i Oslo arrangeres for sjuende gang den 8. til 10. mars i år. Dit kommer det 55 krimforfattere. Så å si hele eliten av norske krimforfattere med: Unni Lindell, Jo Nesbø, Gunnar Staalesen og Tom Egeland i spissen kommer. Selvsagt er også Hans Olav Lahlum med der. Du kan møte ham både torsdag, fredag og lørdag, og programmet til Krimfestivalen ligger her.

Les også

Krimfestivalen 2018 med kriminelt bra program

Et brutalt hevntokt

Med De fems tegn har Hans Olav Lahlum forlatt sine sedvanlige klassiske kriminalmysterier med K2 og Patricia og skrevet en mørk psykologisk spenningsroman. Nå er den kommet ut i pocket.

Minnene fra krigen driver en ensom gammel mann ut på et brutalt hevntokt gjennom fire europeiske land. Han har akkurat mistet sitt eneste barnebarn som var siste gjenlevende familiemedlem. Sorgen tar ham tilbake til et mørkt og lenge avlåst rom i hukommelsen. Den farlige historien om hvorfor han mistet sin kone og hvorfor han nå er uten barn og barnebarn, kryper ut derfra.

Tankene vender tilbake til hendelser fra de siste krigsmånedene, og han undrer på hva som skjedde videre med de fem unge menneskene som den gang ødela hans liv. Ønsket om å vite blir til et ønske om rettferdighet, og leder ham nå 60 år senere ut på et hevntokt gjennom fire europeiske land. Jakten på de gjenlevende fiendene blir til et kappløp med tiden – dels fordi hans eget hjerte er i ferd med å svikte, og dels fordi politiet, anført av en ung dansk politikvinne med litt for god hukommelse, gradvis kommer på sporet av ham …

Les også

En psykologisk spenningsroman

Sterkt og rystende hevndrama fra Hans Olav Lahlum

Anmelderjubel

Både leserne og anmelderne var begeistret over De fems tegn da den kom ut i fjor høst. Ole Jacob Hoel i Adresseavisen mente for eksempel at dette var Lahlums beste spenningsbok og ga den terningskast fem: «Denne originale thrilleren er en forfriskende god utforskning av skyldfølelse og tap, hevn og forsoning.»

Sven Gjeruldsen i Tvedestrandsposten kastet også terningen til en femmer og skrev: «De fems tegn er en vellykket og drivende spennende thriller. Dristig, men forfatteren har lykkes nok engang.»

Kort sagt: et godt pockettips for vinterferien er Hans Olav Lahlums De fems tegn.

Les også

Ute med ny roman om hevn:

Hans Olav Lahlum: – Så helst at de ikke tok livet av Quisling

Innlegget Ukas krimtips: De fems tegn av Hans Olav Lahlum dukket først opp på Forlagsliv.

Også denne uka nærmest drukner vi i snø – til manges glede og til mange av oss snømåkeres fortvilelse. Kanskje desto større grunn til å gi plass til et av Nordens vakreste kjærlighetsdikt i denne spalten. Det ble publisert i Karin Boyes samling De sju dödssynderna och andre dikter som kom ut i 1941, noen måneder etter Boyes død.

Hur kan jag säga…

Hur kan jag säga om din röst är vacker.
Jag vet ju bara, at den genomtränger mig
och kommer mig att darra som ett löv
och trasar sönder mig og spränger mig.

Vad vet jag om din hud och dina lemmar.
Det bara skakar mig att de är dina,
så att för mig finns ingen sömn och vila,
tills de är mina.

Karin Boye

Les også

En svensk perle

Ukas dikt: «Ja visst gör det ont» av Karin Boye

Les også

Vakkert om kjærlighet

Ukas dikt: «To tunger» av Inger Hagerup

Les også

Ukas dikt: Du är min renaste tröst av Karin Boye

Innlegget Ukas dikt: «Hur kan jag säga…» av Karin Boye er ett av Nordens vakreste kjærlighetsdikt dukket først opp på Forlagsliv.

På Larvik museum kan du se et par barnestrømper strikket i grått og hvitt ullgarn. Mønsterstripene dannes ved at man først strikker et visst antall omganger glattstrikk med én farge, og så strikker man én omgang i en annen farge, og deretter én omgang vrang med samme farge. Teknikken er enkel og passer bra for nybegynnere.

Se oppskriften på Larvik-sokker nederst i saken!

Bruk gjerne restegarn

– Museets sokker har mønster bare på skaftet, og kontrasten mellom bunnfarge og mønsterfarge er veldig liten. Jeg har valgt å bruke et håndfarget flammegarn i stripene, og har også laget striper på foten. Her kan man like gjerne bruke forskjellige rester, sier forfatter Nina Granlund Sæther.

Det første strikketøyet man kjenner med vrange masker på retten, er et par strømper som tilhørte den spanske prinsessen Eleonora di Toledo.

I sin siste strikkebok, Sokker fra hele Norge, finner du oppskrift på flotte sokker helt fra nord til sør. Visste du at det tok overraskende lang tid før man begynte å strikke mønster med flere farger? Her i Norden ble ikke det vanlig før på begynnelsen av 1800-tallet. De tidligste strikkede tekstilene man kjenner fra Europa, er alle glattstrikket. Å lage mønster med både rette og vrange masker begynte man sannsynligvis ikke med før på slutten av 1400-tallet eller begynnelsen av 1500-tallet.

Oppskriften på Larvik-sokker finner du under:

Innlegget Enkelt strikkeprosjekt til vinterferien dukket først opp på Forlagsliv.

Avokado er en fantastisk kilde til sunt fett, veldig likt olivenolje. Frukten inneholder
rundt 20 essensielle næringsstoffer, deriblant fiber, kalium (mer enn i bananer), vitamin E, folat, B6 og magnesium.

Hvorfor ikke prøve denne supersunne og fantastiske avokadodesserten signert Fedon Lindberg i vinterferien? Oppskriften er hentet fra hans nyeste bok, Kokeboken Naturlig slank med tarm i balanse.

2–3 PORSJONER

• 3 modne avokadoer
• ½ dl kakaopulver
• 4–5 ss kokosmelk eller
  kaffefløte
• 1 ts vaniljesukker
• 2 ts extra virgin kokosolje eller extra virgin olivenolje
• 2 ½ ss søtstoff

Slik gjør du:

1. Bland avokado, kakaopulver, kokosmelk, vaniljesukker, kokosolje og søtstoff i en blender. Blend på høy hastighet i 1 minutt, eller til blandingen er helt glatt. Sett kjølig i minst 30 minutter
2. Server i dessertglass og pynt med hva du vil, for eksempel friske bær, hakkede nøtter og revet sjokolade. Nyt!

Les også

Fedon Lindbergs 8 trinn til en tarm i balanse

Innlegget Sånn har du aldri prøvd avokadoen før dukket først opp på Forlagsliv.

Det snør. Susi og jeg stamper oss gjennom det uvante været. På kanalen har isen lagt seg. Sothønene sitter og halvsover bortover langs bredden. Av og til sprekker himmelen opp og slipper søyler av gyllent sollys ned over gater og hus. Vi har viklet oss inn i en halvhjertet diskusjon om mat og matvaner, og grunnen er at vi for litt siden kom ut av vårt lokale supermarked med hver vår flaske rødvin. Selv om vi egentlig hadde gått inn dit for å handle til en felles middag. Men så klarte vi rett og slett ikke å bestemme oss. Enten det, eller så var det ikke noe av det de hadde i disk og fryser som fristet oss. Boks, da? Aldri i verden. Da vi passerte hyllene med vin på vei ut, rasket vi med oss hver vår flaske på ren autopilot. Og mens Susi pakket vinen ned og jeg betalte, var det hun som stilte diagnosen. Vi var blitt matleie, kunne hun konstatere.

Da vi passerte hyllene med vin på vei ut, rasket vi med oss hver vår flaske på ren autopilot

– Og det i en verden der halve befolkningen sulter, la hun til. – Det er jo i grunnen en stor skam.

Hvorpå jeg minnet henne på Yuval Noah Hararis påstander i «Homo deus», som vi begge nylig har lest. Der han skriver at verdens sultproblemer i det store og det hele nå er å betrakte som løst. Og mener å kunne dokumentere at det i 2015 faktisk var langt flere som spiste seg i hjel enn de som bukket under for god, gammeldags sult.

– Hvis det stemmer, er det jo ikke noe å skamme seg over at man kommer tomhendt ut av super`n, sier jeg. – Det ville ikke forundre meg om vi har godt av å faste et par dager.

– Selvsagt stemmer det ikke! sier Susi, som ikke har noe sans for Harari. – Han sier jo at vi er ferdig med å krige også. Fyren er jo klin kokos! Og noe varmt må jeg ha i skrotten, ellers går blodsukkeret helt i spinn.

Jeg foreslår å kjøpe et par sjokolader, men da blir hun sint. Blodsukkeret som kødder det til allerede, sannsynligvis.

– Da sjekker vi hva Chris har på menyen i dag, sier jeg, og setter kursen over broen i retning Hoheluft U-Bahnstation.

– Et øyeblikk! sier Susi, og fester et godt grep i frakken min. – Har du begynt å handle hos Chris?

– Ja, sier jeg. – Av og til.

Hun blir stående og bite seg i underleppen, mens hun studerer meg kritisk. Fullstendig hjernevasket av Konrads ugjennomtrengelige negativisme. For ikke å si paranoia.

Tre år tidligere, på den samme u-banestasjonen som vi nå står, dukker Chris opp med en forretningsidé som de fleste synes er forferdelig søt, men like forferdelig håpløs. Chris er en ung mann som muligens er en av Europas mange millioner arbeidsledige. Eller han har en jobb som han ikke kan fordra. Nå vil han slå seg opp i en vrang verden ved å selge porsjonspakninger med middagsmat til alle de som er på vei hjem fra jobb med buss og bane. Hoheluft er et av byens beste knutepunkt for en slik deal. Her løper man fra buss til bane, og fra buss til buss, og alle er sultne etter en lang dag på jobb, og bare veldig få har lyst til å stå i kø inne på super`n for å få med seg middagsmat hjem.

Og der står altså Chris og smiler bredt. Ved sitt vaklevorne salgsbord. Med ingrediensene til dagens rett ferdig pakket i grå papirposer påtrykket hans høyst personlige logo. Ikke ferdig mat, men med de riktige råvarene, samt en vennlig, ofte morsom beskrivelse av hvordan man skal gå frem. Trykket på en vedlagt lapp. I følge den filosofien som Chris styrer etter, skal selv stressede mennesker ta seg tid til å lage middag. Hver dag. Ikke mye tid, men litt tid. Viktig for fordøyelsen, viktig for hodet. Mener Chris. Alle de rettene han selger skal være ferdige på tjue minutter. Og så slipper du altså å gå i butikken. Fordi Chris har stått halve natten og veid opp dobbeltporsjoner med pasta, parmesan, poteter og grønnsaker, pølser, fisk og tomatsaus.

Alle de rettene han selger skal være ferdige på tjue minutter. Og så slipper du altså å gå i butikken

Det er som sagt ingen som tror at dette kan gå. Dersom han hadde laget ferdig mat, ja, kanskje. Men å selge ett egg, en bit purre, samt en kvast spagetti? Nei. Det er neppe noe å tilby en som er på vei hjem etter en masete arbeidsdag.

Men folk tar feil. Det viser seg at langt flere enn antatt er lei av burgerne som de drar med seg på veien hjem, eller av boksen de gir en lunk i all hast. De fleste vil ha ordentlig mat, og Chris er et oppkomme av ideer. Han har bare en rett pr. dag, men den er nøye planlagt både med hensyn til næringsinnhold og smak, alltid god – og såpass billig at det ikke er stort å lure på. Følger du instruksen til Chris får du dessuten dette til selv om du aldri har laget mat før i ditt liv.

«Chris`Kochtüte», den lille brune posen, blir en kjempesuksess. Etter et halvt år har han folk i arbeid, og filialer ved flere andre trafikknutepunkter i byen.

– Jeg vet ikke helt, sier Susi.

– Du må forsøke å frigjøre deg fra den dårlige innflytelsen til Konrad, sier jeg. – Det er du jo flink til på flere områder, men når det gjelder mat er du fremdeles villig til å låne ham øret ditt. Det må du forsøke å få en slutt på.

For Konrad er selvsagt imot både Chris og planene hans om god og billig mat til alt folket. Han mener at Chris er en sjarlatan. Kanskje til og med en psykopat som kan tenkes å ville kaste et eller annet vondt eller vanvittig mot den vanlige mann og kvinne. Noe à la Timothy Leary, som ville ha LSD i drikkevannet i New York på sekstitallet. Oppskriftene til Chris fnyser han av, og vil av prinsipp ikke forsøke en eneste en av dem. Han kjøper ikke «mat på gaten». Personlig er jeg nokså sikker på at Chris har kommet Konrad i forkjøpet. At nettopp denne gastronomiske aktiviteten er noe som Konrad har sittet og drømt om når han har kjedet seg som verst på kontoret. Stå slik og selge selleri og friske landsegg til vakre kvinner som kommer løpende med vind i håret …

I dag er det ris med karri og tørket sopp, med ditt og datt og koriander. Jeg kjøper to poser for sikkerhets skyld, siden den slags mat ofte er like god, kanskje bedre dagen etter, og nå går jeg hjem til meg selv, så kan jo Susi gjøre som hun vil, egen nøkkel har hun jo til og med. Men når hun skjønner at jeg mener alvor kommer hun pesende, med rødvinen klirrende i skuldervesken, og jeg tenker at nå er det nok rett før blodsukkeret kødder det til for henne.

Senere koker jeg indisk risgryte à la Chris etter alle kunstens regler, mens katten Tykke følger nøye med på alle mine bevegelser fra sin faste plass oppe på kjøkkenskapet. Susi på ryggen i sofaen med beina i været og Hamburger Morgenpost over seg som et innendørs soltak.

– Det skal snø hele uka, sier hun, og blar om til radio og tv. – Men du? Dette lukter da ikke så ille.

Det samme sier Konrad, som behendig stikker snuten inn av døren akkurat i det maten er ferdig. Og jeg som sier at han bare kan ta plass på hjørnet av bordet der han pleier å sitte, mens jeg samtidig gir Susi et advarende blikk. Mannen fra Finnskogen skal ikke ha noen nærmere informasjon om noe som helst før tidligst til kaffen etter måltidet. Det blir som med hvalmiddagen vi serverte de lokale Greenpeace-lederne på nittitallet. Og presenterte som «bio-okse». Det er morsomst når de ikke har den aller minste idé om hva de er med på før det hele er over og for sent.

Innlegget Del 44: Kokke-Chris dukket først opp på Forlagsliv.