Krittmannen er årets store krimsensasjon i bokverdenen. Den var solgt til 39 land før den kom ut i januar. Her hjemme fikk den femmer på terningen av både VG og Adresseavisen, og lesere landet over har fått øynene opp for krimdebutanten C.J. Tudor. Er du ikke en av dem, er det bare å legge merke til navnet først som sist, for fra henne vil det komme flere gode krimromaner.
«Usedvanlig vellykket krimdebut»
– Krittmannen er en usedvanlig vellykket krimdebut, kjapp, effektiv og full av cliffhangere til siste side. Denne vil definitivt fenge enten du liker Clare Mackintosh eller Harlan Coben, sier Mariann Fugelsø Nilssen, redaksjonssjef for krim i Cappelen Damm og redaktør for boken.
«Forfriskende original spenningsthriller.» – Ole Jacob Hoel, Adresseavisen
Skumle krittfigurer i mørke
I begynnelsen avKrittmannen møter vi 12 år gamle Eddie. Han og vennene bruker krittfigurer til å overlevere hemmelige beskjeder med. Og det var gøy til å begynne med, helt til figurene førte dem til liket av en ung jente … Tretti år senere trodde Ed at fortiden lå bak ham. En dag mottar han et brev som inneholder to ting: et stykke kritt og en tegning av en krittmann. Da historien begynner å gjenta seg, skjønner Ed at leken aldri var over.
Anna elsker å leke slim-sisten og å kose med gresskaret sitt, Skvåsj. Hun hater å være på det gørre barbariske ballet til mamma og pappa. Å ja, også var det en ting til: Anna er en vampyr. Bli med Anna på eventyr i bøkene Anna Tann og det barbariske ballet og oppfølgeren Anna Tann og enhjørningene.
Rektor vil ikke ha halloween-feiring i år. Det blir alltid så mye bråk og skumle kostymer. Derfor har han innført Hallo venn isteden.
Samtidig nærmer Åsgårdsreia seg, og de er på leit etter en real fest – og noen å kidnappe til følget sitt. Snart er det fullt kaos i Grimsrud.
Det blir opp til Edward Rubikon og hans kompanjonger å stoppe de mørke kreftene.
BARN FRA 9 TIL 12 ÅR:
Svenske Kim W. Andersson (f. 1979), en av Sveriges mest anerkjente serietegnere, og står bak tegningene i bøkene ZombieLars. Kjøp ZombieLars på cappelendamm.no.
ZombieLars
ZombieLars:
Opprinnelig norsk drama-komedie produsert av Tordenfilm og NRK Super.
Utgis nå som tegneserie-bøker
Målgruppe: Fra 9 år
Forfattere: Thomas Seeberg Torjussen, Gisle Halvorsen og Thomas Moldestad
Tegnet av: Kim W. Andersson
Er tiåringen fan av TV-serien om ZombieLars? Her er tegneserien basert på den!
Lars er elleve år og ny i klassen. Han vil det samme som andre barn; få være seg selv, få venner og føle at han hører til. Men Lars er annerledes – han er halvt levende ulevende, eller zombie, som det heter på folkemunne. Og annerledeshet blir ikke godt mottatt i Bekkebakken.
Lars står alene mot fordomsfulle elever, en sprø rektor og ikke minst den uhyggelige Folkeaksjonen mot alt fremmed. Inntil han en dag finner tre gode venner.
Kroppens tale er tydelig, men overdøves ofte av stemmer som sier at vi må, bør og skal. Få verktøy til å arbeide med kroppens signaler i boken Når livet setter seg i kroppen. Kjøp den på Cappelendamm.no.
Den første utgaven av Når livet setter seg i kroppen kom ut for 16 år siden. «Dette er boken som nekter å dø!» sier redaktør Turid Løvskar. Fagbokhandler i Norli bokhandel, Kari Lier, forteller at hun jevnlig har kunder som spør etter boken. Og nå er altså Når livet setter seg i kroppen ute i en 4. utgave.
Så hva er det med denne boken som gjør at den fortsatt blir etterspurt? Hovedbudskapet i Når livet setter seg i kroppen er at det er de færreste plager eller sykdommer som har en enten fysisk eller psykisk årsak. Vi er hele mennesker der kropp og sinn påvirker hverandre, og plagene kan ha mange komplekse og individuelle årsakssammenhenger.
Forfatterne av boken er Eldri Steen, sykepleier og helse- og veiledningspedagog, Liv Haugli, lege og spesialist i arbeidsmedisin og Michael de Vibe, lege og familieterapeur med doktorgrad i mindfulness.
Øvelser og pasienthistorier
Livet setter seg i kroppen på oss alle. Kroppens tale er tydelig, men overdøves ofte av stemmer som sier at vi må, bør og skal. Derfor må kroppen stadig rope høyere for å bli hørt. Det kan gi seg uttrykk i blant annet smerter, indre uro og stress, men de færreste plager har enten en psykisk eller en fysisk årsak. Vi er hele mennesker der kropp og sinn påvirker hverandre, og plagene kan skyldes mange komplekse og individuelle forhold. Heldigvis kan vi lære oss å lytte til kroppens signaler og ta dem på alvor før plagene setter seg fast.
Gjennom øvelser og pasienthistorier viser denne boken deg hvordan du kan bli mer bevisst hva kroppen prøver å fortelle. Her får du verktøy til å arbeide med kroppens signaler, og dermed bli i stand til å ta et bedre grep om livet.
Nytt kapittel
Kapittel tre i boken heter Oppmerksomt nærvær og endringer i kropp, sinn og hjerne, og er skrevet av Michael de Vibe, som har undervist i oppmerksomt nærvær på livsstyrketreningen i 15 år. Kapittelet inneholder blant annet en modell for trening i oppmerksomt nærvær. Dette går ut på å styrke oppmerksomheten, regulere følelser og øke selvinnsikten.
Klart og lettfattelig
Tidsskriftet for Den norske legeforeningen skriver dette i sin anmeldelse av boken:
«Denne boken retter seg mot personer som sliter med smerter og plager i kroppen, og kan med stort utbytte leses av helsepersonell som strever med denne store pasientgruppen […] forfatterne [får] frem sin underliggende filosofi uten å ty til omfattende teoretiske forklaringer. Språket er gjennomgående klart og lettfattelig, og alle kan ha nytte av å forsøke å snakke nærmere med kroppen sin.»
Læreren av Inge Eidsvåg er aktuell for alle som arbeider i skolen, foreldre og skolepolitikere. Kjøp Læreren på cappelendamm.no.
For 18 år siden skrev Inge Eidsvåg Lærerenen kjærlighetserklæring til et yrke han elsket. Læreren har blitt lest av tusenvis av lærere og trykt i mange opplag. Nå er boken igjen trykket opp på oppfordring fra lesere og som Eidsvåg skriver i forordet «…jeg ønsker å bidra til å skape en motvekt til et skolesyn som stadig sterkere vektlegger faglige presentasjoner, konkurranse og målbare kvaliteter. Jeg vil kjempe mot et elevsyn der middel og mål forveksles, og der elevene blir behandlet som innsatsfaktorer i en produksjonsbedrift. En bedrift der lek blir sett på som unødig heft, og der elevene fra første klasse selv skal klebe smilefjes eller surefjes til sosial atferd og faglige prestasjoner.»
Læreren er en klok og tankevekkende bok om et yrke det står stor respekt av.
«En skribent som Inge Eidsvåg er sjelden vare i våre dager. Læreren er rett og slett oppløftende lesning.» Dagens Næringsliv
Klassen: Lærerikt og rørende fra innsiden av en norsk skolehverdag
Disse sju ungdommene er ikke generasjon prestasjon med ressurssterke curlingforeldre som koster problemene unna for dem. De kjemper for å bestå. For å blir til noe i livet. Når livet blir for tøft har de en person å gå til, kontaktlærer Anette. Anette strekker seg langt utover det som kan forventes for å løse det uløselige, den sjeldne lærertypen som er veileder, vaktbikkje og bestevenn.
Klassen vant Bokhandelens sakprosapris 2018, i juryens begrunnelse het det blant annet: «Spurkland har fulgt sju elever og læreren deres gjennom ett år. Elevene er ikke ressurssterke, de kjemper for å bestå og for å bli noe i livet… I Spurklands bok er læreren en helt. Originalt! Og elevene med all sin kulturelle, sosiale og mentale balast blir verken infantilisert, sett ned på eller gjort til stakkarslige offer. I Spurklands bok er de beskrevet med bortoverblikk, som likeverdige deg og meg. Det er befriende!»
«Spurkland klarer å engasjere leseren i læreren og elevene fra første side» skrev Bjørn Gabrielsen i Dagens Næringsliv.
Christine Otterstads datter Maria var et engstelig barn. Da Maria begynte i første klasse måtte Christine sitte i klasserommet for at hun skulle klare å være på skolen. Christine videreutdannet seg til coach for å hjelpe datteren, og ved å bruke mental trening klarte de å snu situasjonen. Maria ble tillitsfull og fikk tilbake troen på seg selv.
På skolen lærer de nesten ingenting om selvfølelse, selvrespekt, stress og vanskelige følelser. Christine Otterstad arbeider for at psykisk helse skal bli et eget skolefag, for det hjelper ikke å være god i matte hvis man ikke takler livet og hverdagen. Med enkle teknikker som riktig fokus og mental trening kan du hjelpe barnet ditt til å mestre nye utfordringer og bli mentalt sterkere.
Otterstad anbefaler voksne om å ikke være redde for å bry seg og ta tak dersom de møter barn og ungdom som sliter psykisk.
– Vis at du bryr deg, lytt til barnet, vær der og vis at du er glad i dem uansett. Ofte blir ungdom som sliter sittende fast i et negativt tankemønster. Hjelp ungdommen med å se nye muligheter og nye sider av utfordringene.
Rett eller galt: Spørsmål som inviterer til meningsfylte samtaler om etiske problemstillinger
Det er ikke alltid lett å vite hva som er rett og hva som er galt, verken for store eller små. Gjennom denne bokens små historier beskrives situasjoner som byr på dilemmaer, problemstillinger og spørsmål som inviterer til meningsfylte samtaler. Lærere i barnehagen eller i småskolen kan få hjelp til gode samtaler i større og mindre grupper på sine arenaer.
Rett eller galt tar opp aktuelle etiske problemstillinger som barn lett kan kjenne seg igjen i. Er det lov å lyve hvis ingen oppdager det? Er det riktig å slå tilbake hvis noen slår deg? Er det greit å sparke noen i tissen? Er det feil å sladre hvis noen plager andre?
Forfatteren av boka Birte Svatun er selv utdannet lærer.
Barna fra elven har ligget over ett år på New York Times bestselgerliste, og ble i 2017 kåret til beste historiske roman på det store nettsamfunnet Goodreads, stemt fram blant nesten 4 millioner lesere. Nå har den også nådd bestselgerlisten i Norge.
Romanen handler om en søskenflokk som ulovlig blir tatt fra foreldrene og plassert på et barnehjem i Memphis på slutten av 1930-tallet. Vi følger søsknenes ulike skjebner, og parallelt i nåtid, hvordan barnebarnet til en velstående eldre kvinne kommer på sporet av noe som får henne til å stille spørsmål om sin egen bakgrunn.
Romanens grusomme bakteppe
Høsten 1950 ble Memphis-avdelingen av Tennessee Children’s Home Society lagt ned. Bestyreren av barnehjemmet hadde kort tid i forveien dødd av kreft, 59 år gammel. Hennes død hadde imidlertid ingenting med nedleggelsen å gjøre, hjemmet ble stengt etter avsløringer om hvordan hun hadde operert som bestyrer.
Gjennom flere tiår hadde Georgia Tann solgt barn til rike og mektige barnløse, inkludert politikere og Hollywood-stjerner, Joan Crawford var en av dem, og skaffet seg selv enorme inntekter, i dagens valuta rundt 70 millioner dollar.
De stjålne barna
Tre søsken i en avisreklame. «The Christmas Baby» var en populær, årlig utlodning av barn i Memphis-avisene i en årrekke. Foto: Preservation and Special Collections Department, University Libraries, University of Memphis
Men historien er langt mer hårreisende enn økonomisk grådighet og underslag. Mange av barna var verken foreldreløse eller plassert frivillig på barnehjemmet. De var rett og slett stjålet – fra offentlige fødeklinikker, fra verandaer, på vei til skolen, fra husbåter, alle fra fattige familier. 5000 barn kom til barnehjemmet på den måten.
Hvordan barna ble behandlet på institusjonen er heller ingen fornøyelig historie. Mange ble riktignok bortadoptert raskt, de blåøyde og lyshårete var særlig ettertraktet, men det anslås at rundt 500 barn bare forsvant, døde etter sult, mishandling eller overgrep.
«Vil du ha en ekte, levende julegave?»
Byens borgere kunne jevnlig se avisannonser fra barnehjemmet med fotografier av nydelige spedbarn og småbarn, med overskrifter som: «Din, hvis du ønsker det», «Vil du ha en ekte, levende julegave?» Og: «George vil gjerne kaste ball, men han trenger en pappa.»
Beskyttet av mektige personer
Georgia Tann ble sett på som «den moderne adopsjons mor».
Hvordan kunne dette pågå i tiår etter tiår uten å bli oppdaget? Vel, Georgia Tann hadde høy anseelse, hun beveget seg i innflytelsesrike kretser, og ble sett på som «den moderne adopsjons mor». Når Tann ble intervjuet om virksomheten sin, fremhevet hun fordelene ved at barn fra «lavtstående» foreldre ble plassert hos mennesker «av en høytstående type». Til og med Eleanor Roosevelt spurte henne til råds da hun arbeidet med velferd for barn.
Arkivene hemmeligstemplet
«George vil gjerne kaste ball, men han trenger en pappa.» Foto: Preservation and Special Collections Department, University Libraries, University of Memphis
Etter at barnehjemmet ble stengt, skulle virksomheten etterforskes, men det ble øyeblikkelig blokkert av mektige personer med hemmeligheter. Lovgivende og politiske myndigheter vedtok lover som legaliserte selv de mest tvilsomme adopsjonene til Tann, og forseglet arkivene.
Den generelle offentlige oppfatningen var at siden barna var hentet ut av fattigdom og plassert i privilegerte familier, var det best at de fikk bli der de var. Tusenvis av foreldre fikk aldri vite hva som skjedde med barna deres.
Georgia Tanns arkiver ble ikke åpnet før i 1995. For mange foreldre og adoptivbarn, som hadde sørget over tapene sine hele livet, var det for sent.
Øyvind Torseter sykler daglig forbi Syverkiosken, en av de siste originale pølsebuene i Oslo og i landet forøvrig. Inspirert av Syverkiosken har den anerkjente illustratøren og forfatteren plassert en pølsebu sentralt i sin nye bok, Altmuligmannen. Kiosken er «berømt» for sine pølser, laget etter hemmelig oppskrift. Til og med The Guardian har omtalt pølsene, og kalt Syverkiosken for «Pølsehimmelen». I tillegg til byens beste pølser, byr innehaver Erlend Dahlbo på godt humør, muntre samtaler og topp service. Det var altså mange gode grunner til å legge lanseringen av Altmuligmannen nettopp til Syverkiosken.
Her en blid og entusiastisk innehaver av Syverkiosken, Erlend Dahlbo. Det var ikke nei i hans munn da forespørselen fra forlaget kom om boklansering. Som sønn av den kjente forfatter Torill Thorstad Hauger, fikk han litteratur inn med morsmelken. I bakgrunnen Øyvind Torseters «Mulegutt med pølse» Foto: Anne Refsum MartinsenEn smilende Øyvind Torseter sammen med sin franske oversetter Aude Pasquier utenfor Syverkiosken under lanseringen. I bakgrunnen saxsofonist Alexander Bosrup Karlsen, som kastet musikalsk glans over arrangementet. Foto: Silje Mella
Koffert med knapp og en skummel dobbeltgjenger
I Altmuligmannen har Mulegutten fått jobb som en slags vaktmester hos en president. Hvis han gjør en god jobb skal han få passe presidentens koffert – den med knappen i… Når en skummel dobbeltgjenger dukker opp, utvikler handlingen seg til en internasjonal, storpolitisk thriller…
Her en forskremt Mulegutt hos politiet, etter at en dobbeltgjenger brutalt har ranet ham… Illustrasjon fra Øyvind Torseters Altmuligmannen.
Alle vil ha pølse! Det var mange sultne Mulegutt-tilhengere tilstede under lanseringen av Altmuligmannen. Foto: Janina Lauritsen, Sagene Avis
Mulegutten, Mulysses og Altmuligmannen
Trilogien om den litt naive Mulegutten, en slags moderne Askeladd, er dels bildebøker, dels tegneserier, der illustrasjonene er de bærende elementer. Serien består av Mulegutten (2015), som Torseter nettopp ble tildelt Deutscher Jugendliteraturpreis for, Mulysses (2017) og nå altså Altmuligmannen.
Mulegutten opplever at dobbeltgjengeren har tatt både identiteten, leiligheten og jobben hos presidenten. Men ingen tror ham. Nå trenger han hjelp av en dyktig detektiv!Dagens hovedperson, Øyvind Torseter, følger med for å sikre at alle som møtte opp på dette uvanlige lanseringsstuntet får servering. Spesialpølsepapir med Mulegutt på støttet bokstavelig talt opp under dagens meny. Foto: Anne Refsum Martinsen
Øyvind Torseter – oversatt og prisbelønt
Øyvind Torseter (f. 1972) er en svært anerkjent bildekunstner, illustratør, tegneserieskaper og forfatter. Bøkene hans er solgt til en rekke land. Han har også mottatt en rekke høythengende norske og internasjonale priser og utmerkelser – over 40 i alt. For boken Avstikkere (2007) mottok han en av barnebøkenes gjeveste priser: BolognaRagazzi Award. For Hullet (2012) ble han belønnet med den prestisjefylte franske Prix Jeune Alber og utmerkelsen Årets vakreste bok. I 2014 ble han og forfatter Håkon Øverås tildelt Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris for bildeboken Brune. Nå er han nominert til denne prisen nok en gang sammen med forfatter Torun Lian for Alice og alt du ikke vet og godt er det. Nylig mottok han Deutscher Jugendliteraturpreis for Mulegutten. Dette er en av verdens mest prestisjefylte litteraturpriser, og gis «for fremragende barne- og ungdomslitteratur». Prisen deles årlig ut under den internasjonale bokmessen i Frankfurt.
Spørsmålene Meskini stilte fikk mange hundre svar fra hennes 700.000 følgere verden rundt, svar som dekker hele spektereret av følelser og holdninger hodeplagget vekker. Kjøp boken på Cappelendamm.no.
Disse spørsmålene la Iman Meskini, også kjent som Sana i Skam, ut til sine 700.000 følgere på Instagram 16. november 2017. Nå har svarene hun fikk blitt til bok.
– Gjennom denne boken vil jeg vise at muslimske jenter er ulike individer som alle andre. De har helt ulike historier, helt ulike meninger og helt ulike forhold til hijaben. Det finnes ikke noe fasitsvar på hvorfor noen velger å ta den på. Det andre som er viktig for meg med boken er alle de som ikke er muslimer, men som har valgt å skrive sin mening, og det er SÅ mye positivt, og det trenger vi, forteller Iman Meskini som nå er aktuell med boken #minhistorieminmening, 313 stemmer om hijab.
31. oktober kl. 18.00 i Cappelen Damms lokaler møter du journalist Marte Spurkland i samtale med Iman Meskini og Faten Mahdi Al-Hussaini (bl.a. kjent fra NRKs Faten tar valget og Faten tar praten), les mer om eventet her.
Spørsmålene Meskini stilte fikk mange hundre svar som dekker hele spekteret av følelser og holdninger hodeplagget vekker. Ideen om at dette kunne bli en bok, kom Meskini frem til en kveld i militæret.
– Jeg lå i senga en sen kveld i militæret og ble rørt av alt det positive de ulike menneskene på Instagram hadde å skrive om hijaben. Jeg kjente på at behovet for å lese om andre mennesker i samme situasjon og de positive meningene til så mange betydde mye for meg. Slik tenkte jeg at dette må flere lese, for det kan bety like mye for dem også.
Diskutere uten å bli angrepet
– Hvorfor tror du det var slik en overveldende respons på denne Instagram-posten?
– Jeg tror at posten fikk så mye respons fordi folk har savnet å kunne diskutere og mene noe om dette temaet uten at de skal bli angrepet tilbake, og uten at de skal behøve å sitte i en tung diskusjon eller debatt om temaet. Jeg tror også folk er veldig nysgjerrige og interessert i konseptet rundt hijab, og derfor prøver å forstå, forteller Meskini.
– Hvorfor er det viktig med en slik bok? Hva har disse stemmene å si i dagens samfunn?
– Disse stemmene har alt å si i dagens samfunn. Her kommer fortellinger, synspunkter og meninger direkte fra kildene. Det er viktig at nettopp muslimske jenter med hijab tar tilbake definisjonsmakten.
Meskini har jobbet på en noe utradisjonell måte med boken som via Instagramtråden gir et verdifullt innsyn i unge muslimers syn på seg selv og sin plass i det moderne samfunnet.
– Jeg har lest gjennom hundrevis av kommentarer og meldinger, for så å sende en personlig melding til alle som er med i boken og spørre om tillatelse til å ha dem med. I tillegg har jeg skrevet et forord som jeg har kalt for «min historie» og et etterord der jeg skriver om «min mening».
Livet – Historien om livet til en ekte rockestjerne
Av Keith Richards
Som gitarist og låtskriver i Rollling Stones var Keith Richards med på å skape låtene som skaket verden, og han levde – og lever fortsatt – det ultimate rock’ n roll-livet. I selvbiografien Livet forteller Keith Richards om sitt stormfulle liv og sin karriere som artist og låtskriver i The Rolling Stones. Vi får blant annet høre om oppveksten i etterkrigstidas London, møtet med Mick Jagger, rockens opp- og nedturer, kvinner, alkohol og narkotikaproblemer.
Yuval Noah Harari, forfatteren som er hyllet av en hel verden, er tilbake med nok en svært interessant bok. I 21 tanker for det 21. århundre tar Harari oss med på en fascinerende reise gjennom dagens mest påtrengende spørsmål.
En kort historie om alle som noen gang har levd er en avmysterifiserende og opplysende bok om hvem vi er og hvordan vi har blitt sånn. Dette er den nyeste genforskningen gjort forståelig for hvermannsen.
Sapiens er en fantastisk spennende, tankevekkende og engasjerende bok om menneskehetens historie, og er blitt en internasjonal bestselger. Med imponerende letthet manøvrerer Yuval Noah Harari mellom ulike forskningsområder og perspektiver når han tar oss med fra homo sapiens’ første skritt på jorden og frem til i dag.
Min krig med Putin – «Jeg må anta at det er en stor sjanse for at Putin eller andre i hans regime en dag vil få meg drept.»
Av Bill Browder
«Min krig med Putin er både en selvbiografi og en historisk dokumentar. Mest av alt er den en thriller, så skremmende og medrivende at du ikke tror det er sant.» Skriver Bergens Tidende, som ga boken terningskast 6!
I denne drivende dokumentaren avslører finansmannen Bill Browder sin farlige tokt for å bekjempe korrupsjon i Putins Russland, og belyser mordet på sin unge skatteadvokat, Sergej Magnitskij. Han var en del av teamet som beviste at korrupte russiske embetsmenn hadde forsynt seg av skattepengene Browders selskap hadde innbetalt, men ble beskyldt for å ha unndratt. Da Magnitskij ble fengslet og torturert til døde, gikk Bill Browder fra å være kapitalist til å bli menneskerettsaktivist.
«Vanskelig å legge fra seg … Min krig med Putin er dels en John Grisham-aktig thriller, dels business- og politiske memoarer.» Skriver New York Times.
Dette er en velskrevet roman om et tema som er ukjent for mange; slavetrafikken mellom Afrika og Dansk Vestindia, som la grunnlag for en enorm rikdom for dansk overklasse.
Romanen har en utradisjonell oppbygging med brev, notater, utdrag fra manuskripter og skipslogger. «Ikke et enkelt fortellergrep, men Mich Vraa har fått det til», skrev NRK i sin anmeldelse, mens Stavanger Aftenblad skriver «Mich Vraa lykkes med sin skrivekunst så Håpet blir en episk og stilistisk leseopplevelse av historietimer samtidig som man frydes over en velskapt roman om ulykkelige steder og folk, fornedrelse og ukuelig overlevingsvilje», og gir terningkast seks. En perfekt bok for historieinteresserte som ønsker å lese om et nytt tema!
Kjenner du til Jesperpus? Denne katten har over 75.000 følgere på Facebook, og er høyt elsket av mange, både i Norge og i utlandet. Nå er to spennende og koselige historier fra Jesperpus’ hverdag, Jesperpus og reven og Jesperpus på skitur, kommet som lettleste Leseløve-bøker for de fra rundt 6 år som akkurat har begynt å lese.
Barnebokprosjektet om Jesperpus fikk sin begynnelse da de to forfatterne, matmor Aina Stormo og forfatter og tidligere profilert leder i Oslo-politiet Hanne Kristin Rohde, møttes for første gang i en bokhandel på Storo Storsenter, hvor de satt og skulle signere hver sin bok. De oppdaget at de hadde mye til felles – stor kjærlighet til katter, sterkt engasjement for dyrevern og at de begge var veldig engasjert i barn og lesing. Alt dette er på sett og vis samlet i barnebøkene om Jesperpus.
Under får du et utdrag fra den spennende historien om Jesperpus og reven, slik Jesperpus første gang «skrev» om den på sin mye leste blogg Jesperpus:
Har du løpt noen ganger så du kjenner blodsmaken i munnen?
Eller tenker at dette kommer aldri til å gå bra?
Når du tenker 1000 tanker på 5 sekunder?
Eller henter uante krefter fra ukjent plass?
Og når marginene er akkurat på din side, til at du kommer fra hendelsen med livet i behold?
Det skal jeg mjaue om nå, for i helga holdt det på å gå riktig ille for meg.
Bare jeg tenker på det, nå får jeg skikkelig vondt i pusongemagen min. Og alt det jeg skrev ovenfor tenkte jeg mens jeg løp for livet mitt og var sikker på at min siste time var kommet.
Det startet som en helt vanlig dag, på en helt vanlig muserunde etter helt vanlige muser. Jeg tuslet i vei innover skogen, forbi utsiktstammen. Det var mye rim på stubben og alt for kald å sitte på. Pipsen kvittret oppe i trærne der oppe som solen skinte. Ventet nok på at mor skulle komme ut med frokost til de. Men det knaste i det kalde og rimfulle høstegraset i bunnen på Tigerskogen når jeg gikk innover på stien.
Slike skogsturer kan fort ta litt tid med så mye spennende dufter og dyr. Hver morgen våkner Tigerskogen til, etterhvert som solen stiger opp over tretoppene langt borte. Noen dyr legger seg og andre dyr er klar for en ny dag med jakt. Musene var så vidt stått opp og tittet frem fra musehullene rundt omkring, men knaselydene fra det frosne høstgresset, avslørte min planer, gang på gang. Musene pilte sikksakk, som små racerbiler avgårde å gjemte seg.
Jesperpus er glad i å gå på musejakt i Tigerskogen sin (Foto: Aina Stormo, tatt fra bloggen Jesperpus.blogg.no).
Dette var første dagen på lenge uten regn, så det var nok mange andre dyr som også synes det var trivelig å være på luftetur uten å bli våt. Jeg måtte hjemom en liten tur å sjekke matskåler og resten av gjengen. Før jeg la ut på en ny runde. Mjauet til mor at jeg ikke skulle være lenge denne gangen, ikke så lenge til mørket kom tilbake.
Jeg gikk og gikk, på kryss og tvers og undersøkte hver eneste musehus i strøket, Nesten 2 kilometer hadde jeg tusset rundt i territoriet mitt. Men ikke en eneste fangst hadde det blitt hittil i dag. Sikkert bare fordi knaselydene under potene mine avslørte meg og alarmen gikk i musehusene, så både store og små musebiffer fikk gjemt seg i god tid før jeg kom frem.
Mørket faller på… (Foto: Aina Stormo, tatt fra bloggen Jesperpus.blogg.no).
Solen nærmet seg tretoppene og det nærmet seg hjemtur. Skulle bare ta en liten runde til.
Det var akkurat da det skjedde. Det knaste bak meg i de små trærne som står tett i tett og masse høyt gress. Jeg gjemte med bak en liten tue og bare kikket frem for å se hva som kom. Det kunne jo være mor, men hun bruker jo å rope og skråle, masse, så jeg behøver aldri å lure på hvem som kommer.
Med ett byks hoppet han frem fra buskene. Den aller største reven jeg noen ganger hadde sett. Kjente at hjerte hoppet helt opp i ørene. Reven listet seg mot meg, og var kom alt for nært. Jeg hadde rett og slett vært for opptatt med min musejakt, så jeg ikke hadde fått meg meg at det var noen som jaktet på meg også.
Nå var han så nært at jeg reiste meg helt opp på tå og gjorde meg så stor som jeg klarte og freste skikkelig høyt. Men Reven vek ikke unna ett blunk en gang.
Bare kom litt nærmere og litt nærmere. Og jeg er helt sikker at han slikket seg om snuten. Det var da jeg skjønte at denne reven hadde ingen hyggelige planer.
Jeg kikket etter rømningsvei, men det var ingen, bak meg var ett stort jorde og alle trærne jeg kunne søke tilflukt i var bak reven. Men jeg rakk ikke å tenke mer før reven kom etter meg og jeg bare helt av meg selv, i ren panikk løp ut på jordet. Løp alt hva jeg klarte. Løp så fort jeg aldri løpt før, med hjerte i halsen og alle disse tankene som jeg poterte ned først i innlegget suste gjennom hodet mitt.
Jeg kjente den dårlige ånden og peselydene på reven rett i hælene på meg ut på jordet, mens han glefset etter halen min. Jeg løp for livet akkurat nå. Så redd har jeg aldri vært i hele mitt pusongeliv. Rett bak kom det en som hadde bestemt seg at jeg ikke skulle slippe unna. Selv om jeg løp for livet, bokstavlig talt, tenkte jeg på hvordan jeg skulle klare dette, kikket etter trær å komme meg trygt opp i. Mens jeg tenkte på de der hjemme, som satt og ventet på meg.
Akkurat nå var jeg glad for alle trimturene jeg har hatt og var så godt trent, for jordet var langt, og ingen mulighet for å komme seg unna. Jeg måtte nå frem til andre enden og løpe inn i skogen der.
Grensen er hentet fra novellesamlingen Papirvegger, som akkurat er kommet ut i ny pocketutgave. Anne Merethe K. Prinos i Aftenposten sammenlignet den med Stephen Kings bøker. Kjøp Papirvegger på cappelendamm.no.
Et samlet norsk anmelderkorps har kastet sine høyeste terninger etter filmen. «Grenseløst godt», skrev VG, mens NRK P3 Filmpolitiet omtalte den som «en av de beste og mest bemerkelsesverdige filmene du kan se kan se på kino i år».
Uhyggen kommer krypende
Som i Ajvide Lindqvists øvrige romaner og noveller starter Grensen i et tilsynelatende vanlig, skandinavisk miljø – «i trygge sosialdemokratiske omgivelser», for å bruke VGs ord. Da tolleren Tina møter Vore, som akkurat som henne har et noe spesielt utseende, snus Tinas oppfatning av verden omkring på hodet. Litt etter litt kommer uhyggen krypende, men man vet ikke om hovedpersonene blir truet av andre menneskers handlinger, eller av noe annet der ute i skogen. Etter hvert utvikler Tina og Vore også varme følelser for hverandre.
Klassiker i skandinavisk skrekklitteratur
Blandingen av mellommenneskelige forhold og skrekkelementer kjennetegner alle Ajvide Lindqvists bøker. I debuten La den rette komme inn(2005) – som er for en skandinavisk klassiker å regne – handler det både om vampyrskrekk og om ung kjærlighet. Håndtering av udøde (2006) er en klassisk skrekkroman, men også en gripende beretning om kjærlighet så sterk at den trosser døden.
Grensen er basert på en novelle av John Ajvide Lindqvist, og fredag kommer forfatteren til Skavlan.
2. desember 2018 fyller John Ajvide Lindqvist 50 år. Han har skrevet ti bøker, hvorav de fleste foreligger på norsk. Kombinasjonen av skrekk, spenning, menneskelig innsikt og ikke minst originalitet har gjort Ajvide Lindqvist til en avholdt forfatter i hele Skandinavia. Om La den rette komme inn skrev DNs Bjørn Gabrielsen at den ville «hindre landets nattevakter fra å ta seg tid til å gå på do, den vil få pendlere til å gå av på feil stasjon og flypassasjerer til å glede seg over forsinkelser». VG trillet terningkast 6 for Håndtering av udøde med konklusjonen: «Det kommer neppe noen bedre zombiebøker med det første, faktisk er det ikke sikkert det kommer særlig mange samtidsromaner som kan måle seg med den heller.»
Dette er en historie om popmusikken, gjennom 200 år – fra den industrielle revolusjon til den digitale pionértiden: Musikk, teknologi, medier, formater og musikkindustri. Kjøp boken POP. En historie på Cappelendamm.no.
I dette innlegget stiller forfatter av Boken POP. En historie, Audun Molde, spørsmål ved om vår kjærlighet til gode sanger er konstant, hele tiden?
Les innlegget i sin helhet her:
«Sanger reiser raskt. Internett lar dem reise raskere enn noensinne. For et århundre siden, før radio og platespillere ble vanlige i hjemmene våre, kunne det ta flere år å skape en internasjonal hit. Og noen århundrer tidligere kunne det ta generasjoner før en sang hadde reist til den andre siden av fjellet, eller over havet. Den hadde helt sikkert forandret seg en god del under reisen.
I 2018 legges det på verdensbasis ut rundt 35.000 nye sanger på Spotify hver eneste dag, og de aller fleste av dem vil jeg aldri oppdage eller ha tid til å høre. Jeg må innrømme at mange sanger blir en forbruksvare som forsvinner, mens andre følger meg for livet, og jeg oppdager og gjenoppdager heldigvis stadig sanger. Mitt eget forhold til sanger strekker seg fra å være lidenskapelig til profesjonelt. Jeg kan ikke leve uten sanger. Jeg har lyttet, hatt dem i bakgrunnen, spilt dem på mange ulike instrumenter, sunget dem, analysert og utforsket dem, til og med skrevet noen.
I 2018 legges det på verdensbasis ut rundt 35 000 nye sanger på Spotify hver eneste dag
Sanger fører folk sammen
Sanger er sårbare for kritikk og respons. De trenger tilbakemeldinger, interaksjon, involvering, kommunikasjon med noen. Sangene inviterer oss inn, de er ikke komplette uten et publikum. Sanger fører folk sammen. Og de gir mening for oss som enkeltmennesker: Du hengir deg og lar deg invitere inn i sangene – men sangene kryper også inn i deg og blir en del av din egen livshistorie. En sang kan være emosjoner gjennom lyd. Den kan også være bærer av et budskap, en tekst som fanger oppmerksomheten. Det minst fantasifulle spørsmålet som en låtskriver får i ethvert intervju, er: «Hva handler denne sangen om»? Noen snakker gjerne om det, mens andre vil heller la sangen snakke for seg selv uten å forklare eller redusere kunsten til et slags fasitsvar.
Svaret på hva en sang handler om, er like forbløffende som det er innlysende enkelt: Det er det du selv som avgjør! Ja, sangen har gjerne en historie fra avsenderen, den kan i utgangspunktet være knyttet til noe spesifikt personlig, politisk, kulturelt, eller noe annet. Men grunnen til at du elsker den, er som oftest at den forteller noe om deg selv, den gjenspeiler og føles relevant for ditt eget liv. En opplevelse, en hendelse, et minne, en situasjon – som bare lyden, ordene, melodien, rytmen og stemningen i denne sangen kan representere. Selv om sangen rent teknisk sett er den samme, er den likevel ikke statisk, fordi konteksten har endret seg og sangen resonerer på en annen måte, på et annet sted, i en annens liv. Sangen handler om det den handler om for deg. Spør hundre mennesker om hvorfor de liker «Hit me baby one more time», «Your song», «Just the way you are», «Perfect day», «What a wonderful world», «Get lucky», «You’ve got a friend» eller «In my life» – og du vil få hundre forskjellige og spennende svar og personlige historier. Hvis en sang treffer deg flere ganger, blir den din sang som akkurat den du er, den gir deg en perfekt dag i en vidunderlig verden – du er heldig og du får en venn for livet.
Bursdagssangen – rettssak og millionforlik
For mange kan det være litt rart å forstå at en sang også er noens eiendom. Et kunstverk som er skapt av komponister og tekstforfattere som skal leve av sin kunst. Det er nesten noe provoserende uromantisk og forretningsmessig ved dette. Det er kanskje lettere å forstå at en skulptur, en bok, et maleri er noens eiendom; disse kunstverkene er tross alt materielle på en måte som sanger ikke er.
I dag er forlagsrettigheter og forvaltning av eierskap til sangkataloger en internasjonalt stor business. Sanger brukes i filmer, spill, reklame, TV-serier, musikaloppsetninger og mye mer, og i dette ligger det store økonomiske verdier for skaperne. Altfor ofte har dessverre sanger også inntatt rettssalene. Du har sikkert sunget «Happy birthday to you» mange ganger – lykkelig uvitende om at denne uskyldige lille sangen, skrevet av søstrene Mildred og Patty Hill i 1893, så sent som i 2016 var tema for en rettssak og et millionforlik i USA som omhandlet nettopp eierskap og økonomiske rettigheter. Men ikke tenk på dette neste gang du feirer bursdag.
Låtskriving er en kunst, et fag, et yrke, en industri. Sanger ble laget og sunget lenge før noen begynte å skrive dem ned, og å selge dem. Først ble de solgt som nedskrevne noter og tekster. En sang var noe man skrev; derav ordet songwriter. Det var forlagsbransjen som solgte sanger, å utgi sanger ble kalt publishing. Men en sang lever naturligvis ikke før den blir sunget og spilt. I popmusikkens barndom på 1800-tallet ble et system av gjensidig avhengighet mellom artister og låtskrivere etablert: Artistene fikk beundringen og stjernestatusen, men de var helt avhengige av gode sanger. Låtskriverne var avhengige av at dyktige og kjente artister hadde akkurat deres sanger på repertoaret. Likevel hadde låtskriverne en mulighet som artistene ikke hadde: En god sang, promotert en av god forlegger, kunne etter hvert begynne å leve sitt eget liv – selge noter, bli spilt rundt i hjemmene, bli arrangert for orkestre, sunget av flere kjente sangere, trykket på nytt i sangbøker, sunget i kirkene, plystret på fabrikkene, danset til på kneipene – kort sagt, litt etter litt bli en klassiker som folk flest kjente og likte. Etter hvert som grammofonplater og radio ble vanlig, ble imidlertid lyden av sangene vel så viktig for folk – selve innspillingen, som kunne skrives i plateriller men ikke på papirark. Thomas A. Edison kalte sin oppfinnelse i 1877 for phonograph – en maskin som kan skrive i lyd. Steve Jobs kalte sin innovative software i 2001 for iTunes – internet tunes. Er en sang «skrevet» på papir, eller på riller – eller på en harddisk?
Vi vil ha sanger som treffer og berører oss
Etterspørselen etter gode artister og gode sanger er like stor som for hundre eller fem hundre år siden. Etterspørselen etter arenaer for fellesopplevelse og tilhørighet er også like stor som før. Vi vil ha sanger som treffer oss, som berører oss. Vi vil ha musikken tilgjengelig, ta den med oss der vi er. Vi er sosiale vesener som liker å dele musikkopplevelser med hverandre. Kanskje sanger reiser like raskt eller langsomt nå som de alltid har gjort – fra øre til øre, fra hjerte til hjerte? Kanskje det stort sett er arbeidsmetoder, hardware og software som har endret seg, mens vår kjærlighet til gode sanger er konstant?
Vi vil ha sanger som treffer oss, som berører oss. Vi vil ha musikken tilgjengelig, ta den med oss der vi er
Derfor skrev jeg boken POP
Så jeg bestemte meg for å utforske dette, og skrive en historie om popmusikken, gjennom 200 år – fra den industrielle revolusjon til den digitale pionértida hvor vi er i dag. Det skulle bli en historie som rammet sangene inn i en kulturhistorie, en teknologihistorie, en industrihistorie. En historie befolket av et fascinerende og rikt persongalleri: Fagfolk, arbeidsfolk, forretningsfolk, kolleger, rivaler, håndverkere, kunstnere, stjerner, ikoner. Kvinner og menn som har skrevet, produsert, sunget, spilt og solgt sanger som har påvirket mennesker over hele verden. Og jeg inviterer deg med – inn i musikken, inn i historien, inn i sangene.»
I krimromanen Sett av den døde finner politimannen Mikael Wulf en drept prostituert på togsporet ved Oslo S. De vet ikke hvem hun er, og på grunn av likets tilstand er hun vanskelig å identifisere. Siden han er preget av de sterke sanseinntrykkene, blir han besatt av å finne ut hvem hun var og hvem som la henne på togskinnene. I fortellingen følger vi hennes liv, mens han leter etter spor fra henne.
Hva er utgangspunktet for Sett av den døde?
Romanen handler om livet til Kira, en prostituert som lever i Oslo. Hun har kommet til Norge fra Russland med en drøm om et bedre liv. Hun har hørt at i Norge betaler kundene mer for mindre. Oslo skal være et godt sted å arbeide for sånne som henne. Norske menn er snille, de slår ikke. Det er i hvert fall det hun har hørt før hun kommer.
Du jobber som politietterforsker i Oslo. Hvor realistisk er handlingen i boka?
Politiet kommer av og til borti jenter i dette miljøet, av og til også kundene. Men det skal mye til før en prostituert ber om hjelp, mange tror uansett ikke at det nytter. De har en del dårlige erfaringer med politi fra hjemlandet, og noen har også hatt negative opplevelser med norsk politi. Så når vi først møter dem, er sakene svært alvorlige. Det dreier seg om grov vold, voldtekt, ran og frihetsberøvelse, en sjelden gang drap. Når de først får muligheten til å fortelle, deler jentene ganske mye. Norsk politi er gode til å lytte, kanskje bedre til å lytte enn til å handle. Hendelser i boka er basert på de tunge historiene jeg har blitt fortalt.
«Jeg skriver jo ikke krim for å pynte på virkeligheten.»
Jeg skriver jo ikke krim for å pynte på virkeligheten. Kriminalitet er en forlengelse av sosiale problemer. Skal man gjøre noe med valgene til mennesker, må man gjøre noe med forutsetningene. Ved å skildre livet, blir handlingene mer forståelige.
Finnes Kira i virkeligheten?
Det finnes mange jenter som Kira. Jeg har møtt henne flere ganger. I romanen er hun satt sammen av flere personer, og hun utfører ulike former for prostitusjon. Det er ikke uvanlig å ha gode og dårlige tider som prostituert. Kira står på gata, hun bor i en bil, på et slitent pensjonat. Hun oppsøker kunder på hoteller, og hun tar imot kunder i en fin leilighet som hun leier. Hun prøver seg også som stripper på en klubb, og søker vanlige jobber som servitør mens hun lærer norsk. Hun prøver, og gir ikke opp. Uansett hva som skjer.
«Det finnes mange jenter som Kira. Jeg har møtt henne flere ganger.»
Hvordan er kundene?
I Norge er det kun forbudt å kjøpe sex, ikke å selge. Men kundene kan være hvem som helst. En del menn er i et forhold og kjøper sex istedenfor å være utro, det er mindre risikabelt med tanke på å bli oppdaget. Andre kjøper nærhet og ikke sex, og er veldig ensomme. Kundene er unge og gamle, rike og fattige, slanke og tykke. Brorparten er faktisk snille mot jentene, og fremstår som svake og nølende i forhold til jenta. Mange går til den samme jenta og innbiller seg at det er et ekte forhold. Jenta får etter hvert makt over dem, og noen bruker alt de tjener på nye treff og kjøper dyre gaver.
«I Norge er det kun forbudt å kjøpe sex, ikke å selge.»
De som begår straffbare handlinger mot jentene, skiller seg litt ut. De klarer å avhumanisere mennesket. Hun blir en vare de har kjøpt, noe de eier. Hvis jenta plutselig viser svakhet, eller tegn på at hun faktisk er et menneske, kan det føre til vold. En del kommer også til dem for å leve ut en voldelig fetisj. De tror at alt er lov, og da kan det gå veldig galt når hun sier nei. Ikke alle forstår at en prostituert kan si nei underveis.
I romanen skildres flere typer kunder, både de snille og de slemme.
«Ofte må vi være vitne til en tragedie før vi bryr oss.»
Eirik Husby Sæther (f. 1984) er politimann og jobber ved Krimvakta i Oslo. Krimromanene hans er inspirert av virkelige skjebner han møter i arbeidshverdagen.
Hvem bryr seg?
Det er et lite hjelpeapparat, men de bryr seg til gjengjeld veldig mye. De deler ut kondomer, glidekrem og tilbyr helsehjelp. Gatejuristen og Fri rettshjelp bidrar også med juridiske råd med tanke på boligsituasjon, asylsøknader og menneskehandel. Ofte må vi være vitne til en tragedie før vi bryr oss.
Inger Hagerup er en av favorittene i denne spalten. Foto: Aschehoug
Inger Hagerup (1905–1985) er en av favorittene i denne spalten. Hun var uten tvil en av de største norske lyrikerne på 1900-tallet. Hun skrev intense og direkte dikt om sammensatte følelser som går rett inn i hjertet på leseren.
«Detalj av usynlig novemberlandskap» kom ut i 1964 i samlingen Fra hjertets krater.
Detalj av usynlig novemberlandskap
Midt i det skoddeland som heter jeg
står det et gammelt veiskilt uten vei.
Det står og peker med sin morkne pil
mot skoddemyrer og mot skoddemil.
Jeg leter fåfengt etter navn og tegn.
Alt alt er visket ut av sludd og regn.
Det stod en gang det sted jeg skulle til.
Når ble det borte og når fór jeg vill?
Jeg famler som en blind mot dette ord
som skulle vist meg veien dit jeg bor.
Midt i det skoddeland som heter jeg
står det et veiløst skilt og skremmer meg.
Mye tyder på at Lars Keplers Lazarus blir den mestselgende krimromanen denne høsten. Store deler av førsteopplaget på 53 000 er allerede ute i bokhandel og butikk over hele landet. I forrige uke hadde den bare to salgsdager, men likevel føyk den i dag rett til topps på Bokhandlerforeningens bestselgerliste for e-bøker og til andreplassen for skjønnlitteratur.
Likdeler i en fryser i Oslo
Kanskje er det en slags hilsen fra Lars Kepler til norske lesere for handlingen i Lazarus begynner i Oslo. En død mann blir funnet i en leilighet på Tveita. I fryseren på kjøkkenet gjør politiet et grusomt funn. Offeret viser seg å være en hittil ukjent gravskjender og trofésamler. De makabre funnene i fryseren består bl.a. av kraniet til Joona Linnas avdøde kone. Noen dager senere kontakter en tysk politiinspektør Joona Linna og ber om hjelp i forbindelse med en drapssak på en campingplass utenfor Rostock. Joona ser at mønsteret som danner seg er ufattelig skremmende, men umulig å ignorere.
Kan det være at seriemorderen som han nedkjempet og drepte sammen med kollega Saga for flere år siden likevel er i live, og vil ta hevn? Da har Joona og Saga det travelt med å få sine nærmeste i sikkerhet …
Det er ekteparet Alexandra Coelho Ahndoril (f.1966) og Alexander Ahndoril (f.1967) som står bak pseudonymet Lars Kepler. De var begge etablerte forfattere da de bestemte seg for å skrive en krimroman sammen. De ble enige om at de trengte et pseudonym som på et vis skulle vise dem retningen i krim-forfatterskapet.
Om bruken av pseudonymet uttaler de: «Lars Kepler er en forutsetning for krim-forfatterskapet vårt, et rom vi har skapt bare for disse bøkene. Å skrive under våre egne navn er helt utenkelig. Vi ser for oss Lars Kepler som en litt eldre, skjeggete, og menneskesky krimforfatter.»
«Vi ser for oss Lars Kepler som en litt eldre, skjeggete, og menneskesky krimforfatter.»
Ekteparet Ahndoril skriver bøkene i et tett kompaniskap. De sitter ved samme skrivepult og sender scenene i romanen fram og tilbake mellom seg. Resultatet er noen av de råeste og mest spennende krimromanene i Norden.
Ifølge forfatteren kan vi vente oss en tredje og siste bok i serien.
– Jeg har hatt lyst til å skape et enkelt, kort og poetisk erindringsprosjekt som skal ta for seg mesteparten av det jeg husker fra barndom, ungdomstid og voksenalder fra der jeg kommer fra, forteller Svindland.
«Svindland beriker bokheimen med en litterær sensibilitet som omformer den private nostalgien til et allmenngyldig uttrykk for hvordan barndommen aldri slutter å virke i oss», skrev Arne Borge i Klassekampen.
Med Engelsk tåke fortsetter Svindland å skildre scener fra en fin norsk barndom.
Bilder fra en oppvekst
Engelsk tåke fortsetter i sporene til Frederik Svindlands forrige roman, Pelargonia, som ble nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris. Kjøp Engelsk tåke på Cappelendamm.no
Engelsk tåke gir et nærbilde av hverdagslig familieliv i Porsgrunn. Der hvor Pelargonia beskrev barndom, tar Engelsk Tåke for seg ung voksenalder, og beretter om en fars utfordringer i møte med pensjonisttilværelsen. Det er sønnen som er fortelleren og Svindland legger ikke skjul på at skildringene i boken er hentet fra hans eget liv.
– Jeg bruker utelukkende minner i det jeg skriver, ingenting er fiktivt. Jeg må skrive om det jeg kjenner. Jeg får ganske enkelt ikke fiksjon til å fungere like godt som kjensgjerninger. Jeg har prøvd å skrive rent fiktivt flere ganger, men føler alltid at språket blir unnvikende og knipent. Det må liksom være noe der som holder ordene fast på papiret. For min del er det litterære definitivt viktigere enn handlingen, forteller Svindland.
– Har du en kommentar til dette i forhold til virkelighetslitteratur-debatten?
– Nå skriver jeg jo ikke virkelighetslitteratur på den måten, selv om jeg skildrer ting som har hendt. Det er ofte litt ubetydelige ting jeg forteller om, og ikke de riktig store, skjellsettende hendelsene. Det er heller ingenting tendensiøst ved måten jeg skriver på, og jeg tilbyr ingen dyneløftende detaljer verken om mitt eller andres liv.
Større utfordring å skrive om det fine enn det vonde
Den unge forfatteren er en av få som skriver om harmoni. Samtidig velger han heller å skildre menneskene rundt ham enn å gå innover i seg selv.
– Om andre kan man skrive med varme, men ikke om seg selv. For min del har det alltid vært en utfordring å skrive om meg og mitt. Ikke fordi jeg er blyg eller ikke forstår meg selv, men fordi jeg synes det er lettere å finne fine ting hos andre. Man kan savne noe som har vært, eller lengte etter noen man engang var, og da kan det være lettere å skrive fritt om seg selv, men å skrive med ømhet om hvem man er, har jeg aldri fått til.
Selv mener han at det rent språklig krever mer å skrive om fine og positive ting enn om det vanskelige.
– Når du skriver om vanskelige ting, er tematikken så alvorlig at du unndrar oppmerksomheten fra språket fordi det du skriver om er så betent og vanskelig. Da kommer det litterære i andre rekke.
– Tror du ikke mange vil være uenige med deg i dette?
– Jeg tror det er mange som har lyst til å skrive om fine ting, men som ikke tør, for de føler seg dumme når de forsøker. Man må liksom klare seg helt selv når man skriver om harmoni, for tematikken tilbyr ingen hjelp. Når man rapporterer fra mørket, gjør man seg gjerne litt uangripelig, fordi selve tematikken tvinger frem et alvor i leseren. På den måten får den som skriver mye gratis. Sorg og elendighet er i seg selv ganske slu effekter, og jeg forsøker kategorisk å holde meg unna effektgarantier i litteraturen min. Det er ikke så lett å ta gleden på alvor, derfor representerer den en større utfordring litterært.
– Har du andre anbefalinger til oppløftende litteratur?
– Det er ikke så voldsomt mye å ta av, men Takashi Hiraide skriver veldig følsomt og fint. Det samme gjør Jun’Ichiro Tanizaki. Og norske Casper André Lugg er svært god.
Vi feirer poesien i all sin prakt – de stillferdige, frimodige, kloke, kraftfulle og urovekkende ordene. Programmet starter kl. 17.30. Du får høre debutanter og kjente poeter i opplesninger og samtaler, i tillegg til musikalske innslag.
Årets festpoet er Tone Hødnebø, en av landets fremste poeter og gjendiktere. Du treffer henne i samtale med kritiker Cathrine Strøm, og vil også få høre henne lese egne dikt. I tillegg får du høre noen av poesiårets sterkeste yngre stemmer. Vi byr også på en samtale om stedet og politikken med Amalie Kasin Lerstang og Sarah Zahid.
Forfatter Lars Saabye Christensen, musiker Aamund Maarud og Tom Stalsberg forener blues og Beatles i sitt musikalsk-poetiske innslag. Kvelden avsluttes med musiker og Flamme-forfatter Unnveig Aas, som spiller sammen med Roger Græsberg fra bandet Roger Græsberg & Foreningen.
PROGRAM:
17.30: Dørene åpner
18.00: Velkommen v/ Cappelen Damm, Kolon og Flamme
18:15: Festpoetens prolog – Tone Hødnebø
18.35: Stedet og politikken. Amalie Kasin Lerstang og Sarah Zahid i samtale og opplesning.
19.10 – 19.30: Pause
19.30: Blues og Beatles. Musikk, fotografi og opplesning ved Lars Saabye Christensen, Amund Maarud og Tom Stalsberg.
20.00: Poetene leser. Sonja Nyegaard, Tine-Jarmila Sir, Helene Imislund og Linda Klakken.
20.30: Om diktning og utførte gjerninger. Tone Hødnebø i samtale med Cathrine Strøm.
21.15: Minikonsert med Unnveig Aas og Roger Græsberg.
Litt mer om programmet:
FESTPOETENS PROLOG
Årets festpoet inviteres hvert år til å holde festpoetens prolog. I år er det Tone Hødnebø som åpner Poesifest, slik Søren Ulrik Thomsen og Gro Dahle har gjort før henne. Tone Hødnebø er en av landets fremste poeter. Hun skriver kloke og bevisste dikt, som på tross av sin lavmælte stil når langt. Det samme kan vi forvente av årets prolog.
STEDET OG POLITIKKEN
Holmlia, Telemark, Bjørndal, Oslo, Lahore, Notodden. Hvordan former stedene vi kommer fra vår oppfatning av verden? Sarah Zahid debuterte med diktsamlingen La oss aldri glemme hvor godt det kan være å leve tidligere i år. Dette er heimstaddiktning for vår tid, der flerkulturell oppvekst i en drabantby i Oslo skildres med varme og klokskap. Amalie Kasin Lerstang utga før sommeren Vårs, en politisk diktsamling som skildrer industrihistorien på Notodden og tematiserer identitet, sosial arv og klassespørsmål. Zahid og Kasin Lerstang møtes til samtale om stedet og politikken.
BLUES OG BEATLES
4. juni 1964 spilte The Beatles konsert i København. Bare én mann manglet: Ringo Starr. Vikaren Jimmy Nicol tok plass bak trommene for verdens største band. Til stede var fotograf Johan Brun fra Dagbladet. Hans unike bilder fra Beatles´ første konsert med Nicol lå som negativer i en skuff i 54 år. Lars Saabye Christensen grep fatt i materialet, og det resulterte i den vakre, morsomme og tankevekkende diktsyklusen blues for Jimmy Nicol. Vi får se Bruns fotografier mens Lars Saabye Christensen leser fra samlingen til musikk av Amund Maarud.
POETENE LESER
Vi har samlet et knippe aktuelle poeter som på hver sin måte utforsker de store størrelsene i sine diktsamlinger av året. Her fins kjærlighet og død, det lyse og det mørke, i dikt som er vakre og såre, men hvor temaene også behandles med humor, energi og vidd. Den poetiske kvartetten består av Sonja Nyegaard som leser fra Mørket er et mirakel, Tine-Jarmila Sir som leser fra Hvis, Helene Imislund som leser fra Spredte døtre og Linda Klakken som leser fra Det fins et rom i meg som står tomt.
OM DIKTNING OG UTFØRTE GJERNINGER
Tone Hødnebøs forfatterskap og litterære prosjekt trer stadig tydeligere frem. I hennes diktning kombineres et stort alvor med en leken og undersøkende holdning til det å være menneske i verden. Hødnebøs dikt forener stor følsomhet med klar tenkeevne, ømhet med fantasi, presisjon med ekspansjon, kjølig ettertanke med akutt viktighet. Den samme formen for hyperfølsom presisjon er også fremtredende i hennes gjendiktninger av Emily Dickinson og Anne Carson. I begrunnelsen for å nominere Hødnebøs siste utgivelse Nytte og utførte gjerninger til Kritikerprisen sier juryen blant annet at: «Historie, hukommelse og forståelse er tre av pilarene i Tone Hødnebøs nye diktsamling. Igjen viser hun sitt karakteristiske, poetiske grep, på de store linjene, de talende detaljene.» Hødnebø mottok nylig Gyldendalprisen og Triztan Vindtorn poesipris, noe som tydelig bekrefter at hun har skrevet seg til en plass blant Norges fremste forfattere. Tone Hødnebø møter kritiker Cathrine Strøm til samtale om sitt forfatterskap.
MINIKONSERT
Unnveig Aas er ikke bare Flamme-forfatter, hun er også kritikerrost musiker. Hun har sunget seg inn i hjertene til mange med den kontrastfylte musikken sin; stille og sorgfull, men også til tider fengende og dansbar. Med inspirasjon fra country, pop, klassisk rock og folk skiller hun seg ut i det norske musikkmiljøet. Denne kvelden har Unnveig Aas med seg Roger Græsberg, som hun spiller sammen med i bandet Roger Græsberg & Foreningen, på scenen. Bandet omtales gjerne som noe av det mest originale som har dukket opp i norsk country på lenge, med klare referanser til klassiske og alternative røtter innen sjangeren. Med andre ord er det duket for en sjarmerende og engasjerende musikalsk avslutning på årets Poesifest.
Helge Torvund er en av våre fremste nåtidslyrikere. I denne antologien har han samlet kjærlighetsdikt fra både avdøde og nålevende norske forfattere, men også lagt inn vakre ord fra Bibelen.
Kjærlighetsdikt for enhver smak
Kjærlighetsdikt for enhver smak kan du ellers finne i Helge Torvunds ferske antologi, 101 DIKT om kjærleik, som Jan Jakob Tønseths Slik var vårt møte og Linda Klakkens Hjemover er hentet fra.
Magli Elster: ERKLÆRING
En tyrkisk pike i Zagreb
ble forelsket og fortalte det
til sin elskede
ved å stå på hendene
ved å gå på hendene
flott rundt hele gulvet
før hun begeistret kastet seg i sengen.
Kunne jeg gå på hendene
jeg gikk på hendene for deg
rundt hele stuen og bortover veien
og slo kolbøtter for og baklengs
og spiste tyve boller uten saft og vann eller brus
og hinket til Drammen på et ben
– da ville du vel forstå
at jeg elsket deg?
Magli Elster (1912–93) var psykoanalytiker, lyriker og oversetter. Hun utga flere diktsamlinger, blant annet Trikken går i engen (1952), Med hilsen fra natten (1953), Den syngende flåten (1955) og Sekundene (1971), og var kjent for sine ukonvensjonelle, glødende og vakre kjærlighetsdikt.
Jan Jakob Tønseth: Slik var vårt møte
Slik var vårt møte:
Lyset sto stille.
Våre kyss
berørte selv det vide hav.
Du var aldri så vakker
som da en fugl tegnet ringer
over skjæret.
De var våre
bølgene som knuste.
Stranden fikk en linje
som din arm.
Jeg rørte ved din skulder.
Jeg løftet håret over pannen.
Horisonten ble dyp blå.
Jan Jakob Tønseth (1947-2018) var en kritikerrost og prisbelønnet forfatter, lyriker og gjendikter. Han debuterte bare 24 år gammel med diktsamlingen Kimærer, og har senere utgitt en rekke diktsamlinger og gjendiktninger. Romantrilogien om ekskommunisten Hilmar Iversen har blitt stående som et av hans mest sentrale verk. Tønseth var medlem av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur.
Arne Ruset: Vi kan ikkje eige kvarandre
Vi kan ikkje eige kvarandre
tusen dikt har fortalt oss
at vi ikkje kan eige kvarandre
men vi kan låne kvarandre
og gløyme levere tilbake
Arne K. Ruset (f. 1951) er forfatter og overlege i psykiatri, bosatt i Molde. Han debuterte i 1973 og har utgitt flere diktsamlinger, barnebøker, én novellesamling og én roman.
Linda Klakken: HJEMOVER
selv om jeg ikke alltid
vet hvor du er
bærer jeg smilet ditt
som et lite kompass
på innerlomma
Linda Klakken (f. 1979) er forfatter, kulturjournalist og bokanmelder. Hun har blant annet utgitt Den siste beatpoeten (2010), basert på sitt møte med beatpoeten Lawrence Ferlinghetti. Boken er en en hyllest til vår egen beatpoet, avdøde Jón Sveinbjørn Jónsson. I 2016 ble hennes diktsamlinger Mamma, kone, slave og Skriv ferdig boka om livet ditt kåret til to av de 106 viktigste diktsamlingene de siste 50 årene av litteraturtidsskriftet La Granada.
Tor Jonsson: Norsk kjærleikssong
Eg er grana, mørk og stur.
Du er bjørka. Du er brur
under fager himmel.
Båe er vi norsk natur.
Eg er molda, djup og svart.
Du er såkorn, blankt og bjart.
Du ber alle voner.
Båe er vi det vi vart.
Eg er berg og naken li.
Du er tjørn med himmel i. Båe er vi landet.
Evig, evig er du mi.
Tor Jonsson (f. 1916-1951) forfatter og journalist, døde av en overdose, bare 34 år gammel. Et lenge varslet selvmord. Tross sitt ulykkelige liv, skrev han en rekke vakre dikt. Han utgav blant annet diktsamlingene Mogning i mørkret (1943), Berg ved blått vatn (1946) og Jarnnetter (1948). Tor Jonsson anses som en av våre fremste lyrikere.
Rett oppunder jul et år fikk jeg en nattlig telefon fra en mann som hadde løst Orderud-saken helt på egenhånd. Riktignok hadde han tatt utgangspunkt i det materialet som til da hadde vært skrevet og sagt om saken i pressen, men han brakte også inn mye nytt, kunne han fortelle. Helt ukjente opplysninger som ville få folk flest til å skjønne hva som egentlig hadde skjedd på Orderud gård den skjebnesvangre natten. Nokså tidlig i samtalen forsto jeg at hovedsporet hans gikk i retning en kvinne han tidligere hadde vært gift med. Og en etter all sannsynlighet temmelig vond barnefordelingssak. Jeg ante også at det var minst et par drammer med i dette regnestykket. Da jeg spurte om hvorfor han ringte meg og ikke politiet, fikk han seg en god latter. Var jeg helt idiot? Hadde jeg virkelig ikke forstått politiets rolle midt oppe i det hele?
Han var imidlertid villig til å la meg skrive boken likevel, og ville strekke seg til å gi meg tredve prosent av salgsinntektene dersom jeg kunne sørge for å drive frem et saftig forskudd. Som han selv ville beholde, siden han ikke satt så fett i det. I motsetning til en viss bokklubbaron.
Jeg kommer til å tenke på denne nattlige telefonen nå, etter å ha sett de to første episodene av «Gåten Orderud» som nå vises på NRK. Samtidig kan de som enten var for unge den gang, lå i koma, eller var låst inn på lukket avdeling, lese seg opp på saken i faktabokser på nett og papir. De fleste av oss andre husker saken som om den utspilte seg i går. «Orderud-sokken». De forsvunne våpnene. Settekassa til Lars. Vådeskuddet i stua til Per og Veronica. Den forfalskede underskriften. Den ultramystiske 180-oppringningen. Beskyldningene. Uvennskapet. De lange dommene.
Når en sak rett og slett er for spinnvill, sier vi ofte at noe slikt kunne man aldri ha skrevet inn i en roman. Når det gjelder Orderud-saken er det omvendt. Her er det meste som revet ut av en kriminalroman der en halvfull forfatter kjører slalåm mellom de villeste innfall.
Når en sak rett og slett er for spinnvill, sier vi ofte at noe slikt kunne man aldri ha skrevet inn i en roman. Når det gjelder Orderud-saken er det omvendt.
Ta bare en titt på rollelista: En smellvakker speedfreak-nakenmodell med fast adresse i en hangar på Fornebu. En sjarmerende vestkant-banditt med hemmelig pistol i et hull i veggen. En odelsgutt som vikler seg stadig lenger inn i selve Den Norske Nasjonalkonflikten: En gårdsovertakelse som blir trenert av en stabeis av en far. Hvor ensomt er ikke slikt? Og hvor nådeløs er ikke Vårherre når han sender Per den unge og vakre dyrlegepraktikanten Veronica rett i fanget? Hun som ikke bare blir kjæresten hans, men som til og med skriver dagbok der hun ønsker Pers foreldre døde (de svina). Bare noen dager før de faktisk henrettes i sengene sine. Sammen med datteren Anne, som kommer styrtende opp trappen fra første. På besøk hjemme etter å ha fulgt sin egen mann til graven. Den UD-ansatte, verdensvante Per Paust. Etter at de begge først har vært utsatt for to uoppklarte attentatforsøk. Dynamitt. Gass. Bensin. Oslo. New York. Sørumsand. Kanskje til og med Balkan. By og land i dans og syk sang, til det hele altså ender i et blodbad natt til pinseaften 1999. I en kårbolig som hver eneste voksen borger i Norge etter hvert kjenner hver millimeter av. Både på utsiden og innsiden.
Og hvor nådeløs er ikke Vårherre når han sender Per den unge og vakre dyrlegepraktikanten Veronica rett i fanget?
Vanligvis er det slik at en kriminalsak dør langsomt hen etter at dom har falt. Men i Orderud-saken blir det aldri ro. Det sørger Per og Veronica for. De påstår seg uskyldig dømt for medvirkning til drapet på de tre, og følges jevnlig opp av ukeblader og aviser under hele soningstiden. Pressen er også på plass når de slipper ut. Og nå ruller sirkus Orderud videre inn i det tredje tiåret. Kristin og Lars (vi ble alle på fornavn med dem) forsvant ut av bildet. Lars klokelig nesten med det samme. Kristin etter et spektakulært comeback da hun på perm fra fengselet arrangerte «eventyrbryllup» med pubeier Per Haukeland, der de begge red til kirken iført vakre kostymer, som fikk meg personlig til å tenke på filmatiseringen av Kristin Lavransdatter. En skrekk-produksjon de fire dømte i alle fall ikke skal lastes for. Etter det storslagne kirkebryllupet følger en bok om Kristins vei ut på glattisen, som de fleste har glemt. Pluss et par intervjuer som Kirkemo godt kunne ha blitt spart for. Eller spart seg selv for. Så blir det stille.
Men Per og Veronica står i det, som man sier nå om dagen. Riktig nok ønsker ikke Per å være aktivt med i serien om seg selv, men det gjør så sannelig Veronica. Hun fremstår nå i 2018 som en veltalende kvinne, som til og med er i stand til å se lyspunkter i den lange soningen, og heller ikke er fremmed for å bringe elementer av selvironi inn i bildet. Hennes tanker rundt hvordan hun selv og Per ble oppfattet av aktorat og presse den gang er i dessuten helt riktige. Hun, en ond dronning fra Byen, som med viten og vilje fordreide hodet på en stakkars jomfruelig bondetamp, og det for egen økonomisk vinnings skyld. Og så tok det ene det andre, siden hun nå en gang hadde en narkotisert halvsøster som ikke bare kunne fikse våpen, men også skaffe til veie en instruktør fra Oslos underverden.
Men Per og Veronica står i det, som man sier nå om dagen.
De siste episodene av «Gåten Orderud» er ennå ikke tatt opp. For selv om vel ingen regner med at denne serien vil føre til en oppklaring av saken, er det aldri godt å vite. Noen der ute vet hva som skjedde på Orderud gård natt til den 23. mai 1999. Det er helt klart at serieskaperne håper på tips. Så er det en ting til. Listen over feilslåtte drapsetterforskninger i Norge begynner å bli både vond og lang etter hvert. En ekstra runde i en sak der alle de fire dømte alltid har bedyret sin uskyld, kan neppe gjøre noen skade. Snarere tvert om.
Om jeg har fått flere tilbud om å skrive bok om Orderud-saken? Ja, jeg har til og med fått seriøse henvendelser. Pussig nok i grunnen, siden Romanforfatteren etter min mening er den aller siste som bør slippes løs på disse ulykksalige hendelsene. Men i alle de årene som har gått siden skuddene falt på Orderud gård, har jeg hele tiden undret meg over når et par dyktige gravejournalister skulle skrive den optimale Orderudboken. Boken der absolutt alle biter og tråder knyttes sammen.
Naivt, naturligvis. Tanker fra en annen tid. Det måtte selvfølgelig bli en tv-serie isteden.
Christian Borch (f. 1944) er en produktiv og kunnskapsrik forfatter og en dreven og prisbelønnet journalist. Han har en lang karriere bak seg i NRK, der han blant annet var nyhetsanker i Dagsrevyen og programleder for Urix. Borch har utgitt en rekke bøker, deriblant Ramis vei (2005), Sannhetens kår (2009), Banalitetens tyranni (2016) og Hitlers dødelige testamente, skrevet sammen med Hans-Joachim Schilde (2017). Nå er han ute med en mer personlig bok, Kjøp Berlin!, om familien Troye, slekten som han selv nedstammer fra.
Familien Troye
I mer enn sytti år – gjennom Weimarrepublikk, nazisme og kommunisme, satt familien Troye som formelle eiere av en betydelig andel bygninger i Berlin – en formue låst bak et jernteppe ingen trodde ville falle. Kjøp Berlin! er en fascinerende skildring av en visjonær forretningsmann, Borchs oldefar, i en ekstraordinær tid, og av en bergensk patriserfamilie – der forfatteren selv er fjerde generasjon. I boken gir Christian Borch oss en historie om norsk kapitalisme fra den gang nasjonen var ung, om store penger og dristige spekulasjoner.
– Nordmenn har i høst sittet fjetret til TV-apparatene og sett Babylon Berlin, tidenes mest påkostede tyske TV-serie, solgt til over 90 land. Her går fattigdom og fortvilelse hånd i hånd med dekadanse, sodomi og kunstnerisk oppblomstring. Midt oppi dette tidsbildet vokste altså din mor opp, i et Berlin der din oldefar, Johan R. E. Troye, var en betydelig, men ufrivillig eiendomsbesitter?
Kjøp Berlin! er en fascinerende historie, der leseren både kommer tett på forfatterens morsslekt og får et interessant tidsbilde fra Bergen, Norge og Europa gjennom en periode på nesten 70 år.
– Så sant – og det har vært en underlig øvelse å måtte sette seg inn i hvordan hverdagen fortonet seg for min mor og broren, for ikke å snakke om mormor og morfar. Lillebroren var fem, mor ni år da de kom til byen.
De flyttet inn i et av historiens mest kreative samfunn, som samtidig var fylt til randen av håpløs fattigdom, pluss en dekadanse og hedonisme verden knapt hadde opplevd maken til. To år senere tok Hitlers brunkledde pøbelvelde all makt, og tyskerne marsjerte nådeløst mot et helvete av militarisme, undertrykkelse og menneskeforakt. Det er helt umulig å forestille seg at ikke disse dramatiske kontrastene har fylt rommet rundt dem.
Det gjør inntrykk å se mors gamle medlemskort i skøyteklubb og svømmelag, utstyrt med en fryktelig ørn og hakekors og signert en eller annen overpolitipresident. Hun har neppe forstått hva som skjedde. Mine besteforeldre, derimot – vel, det er vanskelig å tenke seg annet enn at de bevisst må ha lukket øynene for mye av det som etter hvert presset seg inn i virkeligheten deres.
– Gjennom ditt lange journalistliv og betydelige forfatterskap har du formidlet kunnskap, innsikt, begivenheter, skjebner og meninger om land og folk, politikk og samfunnsliv. Nå har du skrevet en hel bok der din egen morsslekt spiller hovedrollen. Hvordan har det vært?
– Tja, det var i hvert fall mindre vanskelig å holde seg nøytral enn jeg var redd for. Datidens kapitalister var besjelet av en annen sosial ansvarsfølelse enn dagens. Samtidig var de som alle andre kapitalister, nemlig programmert til å gjøre seg selv rikere og enda rikere. Det hadde sine sider, og avgjørelsene var ikke bare edle. Det var helt greit å måtte slå fast dette der det hørte hjemme.
Jeg oppdaget til min glede at det å definere meg selv som betrakter med fugleperspektiv ga en annen forståelse enn den jeg hadde vokst opp med. Hovedpersonene var aktører i en historisk og sosial prosess der det ene grep inn i det andre. Deres tradisjon, oppdragelse og personlighet formet både egoet og den kollektive samvittigheten. Det bildet jeg hadde hatt av familiens gjøren og laden fikk nå nye nyanser, lys- og skyggesider.
Noe av det mest spennende var ellers å oppdage at inne i min oldefar, den hardbarkede forretningsmannen, bodde også en følsom og dyktig amatørgartner.
– Og byen var Bergen – der du, ifølge familiekrøniken, selv er født som fjerde generasjon etter kjøpmann Johan R. E. Troye. Du beskriver din families syn på byen – og landet for øvrig slik: «I deres øyne var Bergen europeisk, selv om byen lå der den lå. Sjøveien til Storbritannia og Kontinentet var rask og behagelig, turen øst over fjellene lang og strevsom (…) hvem ville de møte i hovedstaden? Stort sett mennesker med innlandsnorsk syn på verden.» Kan si litt om deres kontinentale bakgrunn og liv i og utenfor Bergen?
– De toneangivende familiene i Bergen kom fra det kontinentale Europa. Slektsnavnene var tyske, nederlandske, franske, skotske, engelske, belgiske, italienske, bare i liten grad norske. De bodde og arbeidet i Bergen, men de tilhørte en verden der nasjonale grenser spilte liten rolle. Inne i sine egne hoder var de først og fremst del av en internasjonal diaspora. Det henger igjen, det der. Jeg vokste opp i etterklangen av denne tradisjonen, og har vel egentlig alltid definert meg selv først og fremst som europeer, i mindre grad som nordmann.
– Det var mye sild…?
– Ja, ubegripelig mye sild. Og det var et umettelig marked i Europa og USA. I begynnelsen handlet det gamle familiefirmaet med nær sagt alt mellom himmel og jord, og i alle retninger. Men etter hvert ble sild hovedsaken. Fisken ble saltet i digre tønner ute i fiskeværene, fraktet inn til hovedkvarteret på Nordnes, og tatt hånd om av en liten hær av pakkere i veldige boder i sjøkanten. Der ble silden pakket på forskjellig vis, tilpasset tradisjoner og etterspørsel på eksportmarkedene, og derfra fraktet ut i verden på store lasteskip.
– Et helt spesielt og uventet kildefunn gjorde denne boken mulig. Fortell!
– Da jeg først ble bedt om å skrive historien i slutten av 1980-årene måtte jeg si nei, fordi jeg visste alt for lite. Jeg manglet det som trengtes for å gi en skikkelig og balansert fremstilling. Hovedkontoret, bodene og familiehuset på Nordnes brant ned til grunnen etter et bombeangrep sent i 1940, og familien trodde alt var forsvunnet i flammene. Men så, i 2015, fant en av mine fettere i Bergen helt uventet et kjellerrom under den store forretningsgården som var bygget opp på den gamle grunnmuren i 1950-årene, og der lå alt vi trengte – svære mengder regnskapsbøker og korrespondanse. Dermed var det bare å sette i gang.
– Gjennom hele boken løper samtidens politiske hendelser, samfunnsmessige endringer, handel og økonomiske svingninger – både som et bakteppe, og innvevd i din slekts «liv og levnet» over en periode på nesten 70 år. Du røper imponerende kunnskap og innsikt, og ikke minst oversikt, over betydelige deler av Bergens, Norges og Europas historie fra 1880-årene og gjennom første halvdel av forrige århundre. Hadde du alt «inne» eller måtte også du gjøre en del research her?
– Den europeiske historien var meg ikke akkurat ukjent, om vi kan si det slik, men det var likevel nødvendig med minst ett års ganske intens research. Først og fremst var det nødvendig å gå inn i detaljene rundt hele den norske prosessen fra Riksrettsdommen i 1882, via løsrivelsen fra Sverige i 1905, og gjennom første verdenskrig, med nytt blikk. Det var også påkrevet å dykke dypt ned i virkeligheten ved krigsutbruddet og stemningen i taperlandet Tyskland i etterkrigstiden. Jeg måtte finne ut hvordan det var å forholde seg til nazistenes pompøse og forrående politikk. Osv. Kort sagt – selv om materialet i grove trekk var kjent, måtte jeg se på det med nye øyne, fra andre vinkler, og med forfedrenes tanker og holdninger som filter.
– Du er opptatt av datidens kapitalister, som du mener i stor grad var nøkterne og samvittighetsfulle samfunnsbyggere – i motsetning til vår tids ditto. Din oldefar var en av disse. Kan du utdype dette?
– Selv en venstreorientert historiker som Berge Furre har slått fast at det nye Norge ble bygget av ansvarlige kapitalister, altså datidens kapitalister, min oldefars generasjon. Regjeringene hadde ikke kontroll over mer enn en bitteliten del av brutto nasjonalprodukt, mindre enn fire prosent, og kunne ikke gjøre stort på egenhånd. De var avhengige av samspillet med industribyggere, redere, importører og eksportører, private banker osv for å få bygget landet.
Kapitalister er primært drevet av viljen til å gjøre seg selv rike. Men i datidens verden ser det ut til at de først spurte hva samfunnet hadde bruk for, og deretter om hvordan de kunne tjene penger på å skaffe det. I dag er det omvendt. Profittmotivet er overordnet samfunnsansvaret.
Ideen om at et privat næringsliv kan skape bedre samfunn er sikkert ikke så gal – i teorien. Problemet er at den egoistiske grådigheten har kommet til å skyve samfunnsansvaret så langt i bakgrunnen at den samme ideen er blitt en selvmotsigelse.
…min visjon om konservativ kapitalisme ligger vesentlig nærmere dagens sosialdemokratiske modell enn Fremskrittspartiets.
– Du legger ikke skjul på, verken i denne boken eller tidligere, din beundring for den britiske moralfilosofen og samfunnsøkonomen Adam Smith (1723-1790). Hans lære fikk jo stor betydning både for den politiske og sosiale utvikling, men preger i begrenset grad vår tid. I hvilken grad mener du dine forfedre levde i tråd med Smiths tanker? Du hevder at de tok et betydelig sosialt ansvar, men viste et irriterende fravær av politisk engasjement?
– Vel, i motsetning til hva jeg blir beskyldt for, hist og her, ser jeg stadig på meg selv som konservativ. Frihet er en grunnleggende forutsetning for at individet skal kunne utvikle seg og kreativiteten leve. Men det må ligge en grunnleggende solidaritet i bunnen av en slik grunnholdning. Alt går av sporet hvis friheten for den ene fører til ufrihet for den andre.
Adam Smith satte som uttrykkelig forutsetning at det må ligge et sosialt sikkerhetsnett under alle samfunnsborgere. Friheten som prinsipp kan bare forsvares hvis den blir innordnet et ansvar for at samfunnet styres rettferdig. Borgerne skal selv bestemme kjørereglene, og det må skje gjennom et reelt demokrati, altså slik at de som gis ansvar for å styre blir valgt blant alle kategorier av samfunnsborgere. Først da kan det bli fastlagt prinsipper som legitimerer friheten.
Den formen for turbokapitalisme og markedsliberalisme vi har sett dominere Europa fra tidlig i 1980-årene innfrir ikke disse forutsetningene. I stor grad har den ført til at samfunnets felles interesser er skjøvet til side. Derfor vil jeg nok si at min visjon om konservativ kapitalisme ligger vesentlig nærmere dagens sosialdemokratiske modell enn Fremskrittspartiets.
– I boken beskrives Troyene som en bergensk patrisierfamilie. Vi snakker om et noe unorsk aristokratisk høyborgerskap med blikket vendt mot verden; bereiste, språkmektige internasjonalister. Din mor hevet seg over og «grøss» av jappetiden og de nyrike russiske oligarkenes vulgaritet. Dette miljøet er også din familiebakgrunn. Et personlig spørsmål: Hvordan har du selv funnet deg til rette i vår «nasjonalistiske» andedam? Eller er du på et vis en fremmed fugl?
– Fremmed fugl …? Tja, tjo. På den ene siden har jeg dyp aversjon mot nasjonalismen i den grad den tenderer mot isolasjonisme og proteksjonisme; og når det røyner på gjør den jo gjerne det, sett i historisk perspektiv. Men det er Norge jeg er født og oppvokst i, og det har naturligvis formet mye av identitetsfølelsen.
Når det er sagt, er det klart at det internasjonale elementet, både i oppdragelsen, familiehistorien og mine egne prioriteringer, har vært dominerende for selvbildet. Jeg dro til sjøs som dekksgutt og jungmann da jeg fylte 17 og seilte verden rundt i ett år. Jeg valgte studier og yrke ut fra at jeg ville arbeide internasjonalt. Jeg ville oppleve, forstå og så formidle verden utenfor Norge ved å skrive. Men jeg var aldri i tvil om at jeg skulle skrive for og til nordmenn.
Så, jeg vet sannelig ikke. Fugle-metaforen er interessant i den forstand at fugler gjerne flyr oppe i luften og forsøker å holde et overblikk. Men ordet «fremmed» lyder litt mer – hva skal vi si – fremmed.
I samarbeid med Kolon forlag og Flamme Forlag inviterer Cappelen Damm til storslått feiring av poesien 17. november kl. 17.30. Årets festpoet er Tone Hødnebø.
Tone Hødnebø debuterte i 1989 med diktsamlingen Larm. Til sammen har hun utgitt seks kritikerroste diktsamlinger, en poetikk, samt gjendiktninger av Emily Dickinson og Anne Carson. I diktene hennes kombineres et stort alvor med en leken og undersøkende holdning til det å være menneske i verden. Hødnebøs dikt forener stor følsomhet med klar tenkeevne, ømhet med fantasi, presisjon med ekspansjon, kjølig ettertanke med akutt viktighet.
Vi har spurt et knippe av Tone Hødnebøs forfattervenner og -kolleger, i tillegg til noen av Poesifest-deltagerne, om deres møte med forfatterskapet.
Hva liker du best med forfatterskapet til Tone Hødnebø?
Hvordan vil du karakterisere Tone Hødnebøs poesi?
Tine-Jarmila Sir
«Språket er aldri en kopi av verden (…) heller et forsøk på å begripe en liten flik», sa Hødnebø i Diktafon i fjor. Og på samme vis forsøker jeg, gjennom Hødnebøs dikting, å begripe en liten flik av henne, verden, og meg selv.
Tine Jarmila-Sir.
Jeg ble kjent med Hødnebø sin poesi da jeg sto i en krok av en bokhandel og snikleste Nytte og utførte gjerninger, fra siste side, slik jeg gjerne leser og vurderer ukjente bøker (uten å vite hvorfor, gjør ikke de fleste av oss det?). «Jeg ble den piken jeg forlot/ og aldri kom tilbake til», sto det nederst på siste side, og med det ble jeg grepet. Og etter dette første møtet har jeg fortsatt å lese meg bakover i forfatterskapet hennes. Jeg kan like gjerne begynne forfra igjen og lese på nytt, for jeg oppdager stadig nye fasetter ved diktene hennes, ved meg selv, og måter å skrive på. Hun gir og gir, men overlater mye, om ikke det meste, til meg.
Simpelthen at hun er en av de største og mest stilsikre poetene vi har i dag. Når du setter deg ned med et dikt av Tone, vet du alltid at du ikke vil bli skuffet.
Henning Hagerup har gitt ut to essaysamlinger, Vinternotater (1998) og Metafysisk skrapjern (2015). I 2017 utga Alf van der Hagen Leseren, en samtalebok med Henning Hagerup. (Foto: Ingrid Pop)
Tones forfatterskap er preget av en imponerende, intrikat analytisk evne og en frapperende formal og språklig sikkerhet. Men også av gåtefullhet og et sterkt, kunstnerisk kontrollert emosjonelt trykk. Det er slik poesiens magi oppstår. Massevis av gratulasjoner til Tone fra gamle Henning
Katrine Heiberg
At hun inntar umulige perspektiver, ser virkeligheten fra vinkler som et menneske egentlig ikke har muligheten til. Det er et poetisk grep som pirrer og inspirerer, en form for tankens eller forestillingens triumf. Jeg liker også at hun blander det maktkritiske, det følsomme og det utopiske i bøkene sine.
Som en bilde- og tankemaskin der et selvransakende og et hevdende hjul går inn i hverandre. Det er en poesi som ikke selger seg på noen måte (noe som understrekes av at bokomslagene er uten baksidetekst, blurber og forfatterpresentasjon), som tillater seg å være langsom, og som stoler på at det skjer noe i leserens møte med diktene. Det er kompromissløs og langtidsvirkende poesi.
Jeg er begeistret for måten hun nærmer seg diktet på.
Linda Klakken. (Foto: Heidi Furre).
Hun bedriver en slags lyrisk arkeologi. Graver seg inn mot mening og sannhet i flere runder. Til slutt står diktet igjen, nakent. Og det kunne ikke vært mer strålende og gjennomarbeidet. Det fins ikke en eneste overflødig setning i bøkene hennes.
Hun skriver i et stillferdig og ømfintlig språk, men diktene hennes er sprengfulle av kraft, følelser og en eksistensiell undring som rører ved våre innerste strenger.
Steinar Opstad
Jeg liker at diktene hennes strekker seg ut mot verden – mot kunnskapsfelt og fenomener – samtidig som de insisterer på det innadvendte.
Steinar Opstad gikk på Skrivekunstakademiet i Hordaland i 1990/1991 og debuterte med diktsamlingen Tavler og bud i 1996, som han mottok Tarjei Vesaas’ debutantpris for. (Foto: Rolf M. Aagaard).
Noen ganger tenker jeg på forfatterskapet hennes som en eneste lang monolog om forholdet mellom jeget og verden. Det er en tørr lidenskap i diktene. I et saklig tonelag sirkles det hele tiden rundt noe gåtefullt i jegets liv. Kanskje kjenner ikke engang jeget sin egen gåte? Vi klarer jo aldri å trenge gjennom til oss selv. Diktene er informerte og opplyste, men ikke på en slik måte at de ekskluderer noen. Kanskje det jeg liker aller best med diktene til Tone er at de stiller til skue et verdenssyn som jeg kan diskutere med underveis i lesningen, ja, til og med «krangle med».
Diktningen hennes har jo vært gjennom ulike faser fra debuten til nå. Som poet skaper hun forbindelser mellom sansning, følelsesmessig erfaring og intellektuell orientering på en slik måte at det er vanskelig å skille de ulike viljene fra hverandre, og kanskje er det ikke snakk om viljer i det hele tatt, men snarere egenskaper, en måte å være i verden på som bare ligger naturlig for denne forfatteren, i den grad det å skrive representerer noe «naturlig». Jeg liker alt fra den litt inderlige, romantisk-pregede stemningen i Stormstigen (2002) til de syngende maksimene i Nedtegnelser (2008). Alltid fremheves alvoret og tenkningen i Tones dikt – og tenkningen er hennes styrke – , men leken med myter, gjøgleriet og den underfundige humoren er det kanskje ikke så mange som trekker frem. I Mørkt kvadrat (1994) finner jeg en barnlig, nærmest lallende tone, der hunder, plommetrær og eventyret om Gullhår inngår i beskrivelser av ingeniørkunst og etterkrigstidens rådende verdisett. Jeg opplever at sannheter underliggjøres gjennom slike sammenstillinger. Denne evnen til å få felt til å samtale med hverandre gjør henne til en stor dikter.
Helene Imislund
At hvert dikt og hver strofe kan ta en helt uforutsigbar vending, noe som krever at leseren må skjerpe seg for å følge med og samtidig gi slipp på forventninger og forutintatthet.
Den spennende debutanten Helene Imislund er aktuell med diktsamlingen Spredte døtre, som består av glassklare, vakre og triste dikt. (Foto: Anna Julia Granberg).
Som arbeidet til en ordforsker, en som dissekerer tilværelsen med ord. Det er rene snitt og stor presisjon, lite søl. Diktene går tett på det de undersøker, men hegner likevel om noe gåtefullt, de er aldri vidåpne. Ordene og diktene lukkes istedenfor opp akkurat nok til at leseren kan være en slags medforsker og teste de mange uventede påstandene i diktene på sine egne forestillinger om verden.
«Forfriskende original spenningsthriller.» – 
