Boktips

Lars Saabye Christensen, Amund Maarud og Tom Stalsberg står på scenen til årets Poesifest 17. November med blues, ord og bilder. Utgangspunktet er diktsamlingen En blues for Jimmy Nicol. Den handler om den glemte trommeslageren som spilte med Beatles i Norge og inneholder tidligere glemte fotografier av Johan Brun. Vi har snakket med musiker Amund Maarud om møtet mellom musikk og tekst og samarbeidet med Lars Saabye Christensen.

Poesifest er et samarbeid mellom Cappelen Damm, Kolon forlag og Flamme Forlag.

– Hvordan arbeider du og Lars Saabye Christensen sammen? Fins teksten før musikken?

– Lars er et av de mest arbeidsomme menneskene jeg kjenner. Når vi er mellom spillejobber, i Buicken eller på fly, skriver han på små lapper. Han er alltid i prosess, selv med de ferdige diktene, stryker en linje her, legger til noen ord der. Lars er så levende. Det er enormt inspirerende. Grunnstemninga er der, musikken fins i orda han har skrevet. Så speller jeg til det, lar musikken ligge i noen dager, leker meg med det. En ny idé kommer inn, og musikken blir til. Lars kan overraske, samtidig som han beskriver noe jeg kjenner igjen. Å jobbe med tekstene hans er å gå på oppdagelsesferd i eget sjelsliv, sier Maarud.

Les også

Velkommen til Poesifest 2018!

– Hva er annerledes når du lager musikk på egen hånd?

– Musikk og tekst kommer gjerne samtidig. Det dukker opp tekstbrokker med melodi som jeg synger inn på telefonen. Når jeg har mange nok byggesteiner, går jeg i studio. 5. november slipper vi albumet Buicken som vi har lagd sammen med Mathias Eick og Tom Stalsberg. Der fins en låt jeg har krevet direkte til et av Lars sine dikt. Han leste inn diktet i studio, og jeg begynte å skrive ei låt da jeg hørte det. Resultatet er at låta lever inni diktet. Dermed får låta en annen betydning. Og diktet får en annen valør når du hører det etter musikken.

Få med deg hele programmet og meld din interesse for Poesifest 2018 sitt Facebook-event her!

– Er det å lage musikk et poetisk arbeid?

– Det er viktig for meg å skrive tekst jeg kan stå inne for. Skrive noe som er sant. Etter hvert som jeg er blitt litt eldre, er jeg mindre opptatt av å imponere meg sjøl. Jeg er mer opptatt av sannhetsgehalten i det jeg lager. Den store jobben kan bestå i å ta bort floskler og store, voldsomme ting. Lage det jeg vil kalle et sant reisverk.

– Hvordan er det å spille sammen versus å spille alene?

– Når du spiller med andre, kan du trekke deg til side for deretter å gå helt inn i det igjen. Spiller du aleine, er du hele tida i det rommet der du står for alt. Du kan tenke mer når du spiller med andre, la det flyte. Særlig med Lars. Han har en spesielt god følelse for rytme og musikalitet: Når han leser på en tolvtakters blues, veit han akkurat når han skal komme i mål. Det han gjør, er musikalsk uten at han trenger å synge. Lars og jeg finner en felles groove. En felles oppfattelse av puls.

Les også

Poesifest 2018:

– Vi har ingen romantiske duetter, hvis du tror det

Innlegget Låta inni diktet dukket først opp på Forlagsliv.

Bokaktuelle Unnveig Aas (Vi var enige om noe kom på Flamme i oktober) og Roger Græsberg står for en av to musikkinnslag på årets Poesifest. De er ikke en fast duo, men de er faste medlemmer i hverandres band. Unnveig i Rogers og Roger i Unnveigs. De er også kjærester. 17. november kan de by på en skreddersydd minikonsert under Poesifest. Vi tok to ord med Unnveig i forbifarten om poesi og musikk og å stå på scenen sammen med typen.

Poesifest er et samarbeid mellom Cappelen Damm, Kolon forlag og Flamme Forlag.

– Unnveig, du er jo, som du kanskje vet, både musiker og poet, går det an å sammenligne de to uttrykkene?

– Både ja og nei – begge dreier seg jo om kreativt arbeid, men utførelsen er jo ganske forskjellig. Musikk er mer utadvendt, mindre stillesittende – i alle fall når en spiller live. Poesien er mer inneslutta, men også mer fri da en slipper å forholde seg til et instrument og en melodi.

Det er viktig for dynamikken i et band å være trygge på hverandre, og det er man jo (forhåpentligvis) når man er kjærester

– I den nye boken din skriver du flere dikt om Amalie Skram, kunne du skrevet sanger også om henne?

– Jeg kunne nok skrevet ei låt inspirert av noe Skram har skrevet, men når det kommer til låtskriving pleier jeg ikke bestemme meg på forhånd hva jeg skal skrive om. Jeg bare setter meg med et instrument og ser litt hva som skjer. Når jeg skriver poesi har jeg ofte tenkt på et tema eller en hendelse på forhånd.

Få med deg hele programmet og meld din interesse for Poesifest 2018 sitt Facebook-event her!

– På Poesifest skal du spille live sammen med kjæresten, er det noe dere gjør ofte/ har gjort tidligere?

– Han spiller fast i mitt band og jeg spiller fast i hans. Det er viktig for dynamikken i et band å være trygge på hverandre, og det er man jo (forhåpentligvis) når man er kjærester – det er ganske ålreit i en tidvis utrygg bransje. Men altså, vi har ingen romantiske duetter, hvis du tror det!

– Hva kan vi forvente oss fra dere den kvelden?

– Roger skriver veldig flotte viser på norsk, både inspirert av norsk visetradisjon og mer moderne country/indie-artister. Jeg skriver triste, kanskje litt seige, pop/country-låter på engelsk. Det blir 50/50.

Les også

Velkommen til Poesifest 2018!

Les også

Poesifest 2018:

– Jeg håper boka setter en støkk

Innlegget – Vi har ingen romantiske duetter, hvis du tror det dukket først opp på Forlagsliv.

Poesifest er et samarbeid mellom Cappelen Damm, Kolon forlag og Flamme Forlag.

I oktober slapp Tine-Jarmila Sir sin første diktsamling Hvis på Flamme forlag. En diktsamling som, for å parafrasere Knut Hamsun, ingen forlater uten å ha fått merker av den. Så er det ikke ofte det skrives diktsamlinger om overgrep mot barn. Hvis noensinne. 17. november leser hun fra scenen på Poesifest.

– Du har skrevet en diktsamling som ingen andre diktsamlinger jeg kan komme på, er det noe du tenker eller kjenner på selv?

– Jeg tror man skal være forsiktig med å pårope sin egen originalitet, siden alle som skriver tar det fra noe (vi gjerne har lest, sett, eller hørt før, hvert fall lignende), og kanskje særlig siden jeg gjennom hele boka henvender meg til andre skrivende, men jeg tror jeg har skrevet ei samling som omhandler tematikken overgrep på en helt ny måte. Nettopp på grunn av det litterære grepet som er tatt i bruk. Samtidig kjenner jeg meg langt fra original denne bokhøsten, jevnfør tematikk, men jeg håper den (boka) setter en støkk i lesere hva gjelder menneskers evne til ondskap, hvor primitiv ondskap er, og hvordan en overgrepsutsatt blir preget av hendelsene, ned til helt fundamentale ting, som for eksempel å stå opp om morgenen, lage middag også videre.

Jeg tror jeg har skrevet ei samling som omhandler tematikken overgrep på en helt ny måte

– John Erik Riley har sagt at samlingen er umulig å legge fra seg og kaller den «pensum for vår tid» – hva tenker du om det?

– For det første ble jeg fullstendig satt ut da han sa det, John Erik, liksom, du vet. Men at den er pensum for vår tid – igjen, jeg tror ikke overgrep er blitt skrevet om på en så direkte måte før (jevnfør språkbruken og detaljene), og kanskje er det en måte å få det fortalt på som gjør at vi faktisk kan ta innover oss hvilke grusomheter barn blir utsatt for. Under hele skriveprosessen gikk jeg med et sitat av Kerouac i bakhodet: «Don’t use the phone. People are never ready to answer it. Use poetry.»

– Hvordan er det å lese fra den?

– Nå har jeg bare lest fra den én gang tidligere, og det husker jeg ingenting fra, men det var stille etterpå, inntil noen slapp et veldig høyt sukk og applausen fikk lov til å ta plass. Kanskje det er ei skummel bok å klappe til? Vanskelig å si er bra, for jeg tar meg i det selv; å ønske noen god lesning er ikke noe jeg kan gjøre med denne, og kanskje er det litt sånn når jeg leser fra den også – det er vanskelig, fordi jeg vet folk ikke eventuelt sukker av fine avslutninger eller instagram-vennlige fraser. Det er bare jævlig. Og jeg får litt dårlig samvittighet.

– Og gleder eller gruer du deg til Poesifest?

– Jeg både gleder og gruer meg. Jeg sitter nok nede på Bare Jazz en liten time i forkant, nipper altfor nervøst til ei øl, mens jeg drar i kjolen, hører på noen låter, helt til jeg vet jeg må gå inn og lese. Men jeg gleder meg, jo, jeg gjør jo det. Sånn, litt. Kanskje.

Få med deg hele programmet og meld din interesse for Poesifest 2018 sitt Facebook-event her!

Les også

Velkommen til Poesifest 2018!

Les også

Poesifest 2018:

Låta inni diktet

Innlegget – Jeg håper boka setter en støkk dukket først opp på Forlagsliv.

Kjøp *Byens spor: Maj* på cappelendamm.no.

Lars Saabye Christensens Byens spor-trilogi ser ut til å bli en av søylene i vårt tiårs litteratur. Fjorårets bok, Byens spor, fikk svært god mottakelse og ble bl.a. omtalt som «Saabye på sitt beste». Den har i hele høst ligget høyt på bestselgerlisten for pocket-bøker.

Da Byens spor: Maj kom ut i begynnelsen av september fikk den minst like gode anmeldelser, og den føyk rett til topps på Bokhandlerforeningens bestselgerliste. Denne uka ble den også nominert til årets bokhandlerpris.

Mens vi gleder oss til neste høst og siste bind i Byens spor, feirer vi nominasjonen med en gammel klassiker: «Dypt fall» fra samlingen Paraply fra 1982.

Kjøp *Byens spor* i pocket på cappelendamm.no.

Dypt fall

når du skal falle, fall med omhu
ikke ta med de andre
vær diskret, fall i all høflighet
helst så elegant som mulig
(noen vil kanskje tro det er en annen dans)
fall ikke der det faller seg
i det store sluket
fall der du står
og for alle del: fall før du må be om
unnskyldning
og sist men ikke minst: fall
så dypt at du tror sålene på dine sko
er den riflete himmelen
du kneler under

17. november treffer du Lars Saabye Christensen og en rekke andre, norske poeter på Poesifest 2018. Klikk her for å lese mer om arrangementet og melde deg på!

Les også

Aprikostrærne finnes!

Ukas dikt: Alfabet av Inger Christensen

Les også

Stillferdig og vakkert om døden

Ukas dikt: «ARS VIVENDI» av Jan Jakob Tønseth

Les også

Et heftig erotisk dikt

Ukas dikt: «Ventetid» av Inger Hagerup

Innlegget Ukas dikt: «Dypt fall» av Lars Saabye Christensen dukket først opp på Forlagsliv.

Har du en forfatterdrøm? Da må du huske å sende inn din tekst til Cappelen Damms Signaler innen 1. desember. Signaler er Cappelen Damms årvisse debutantantologi. Antologien har siden 1986 fanget opp litterære impulser, og mange toneangivende forfattere har startet sin litterære karriere her. Redaktør er Eivind Hofstad Evjemo.

Martin Svedman og Sofus Greni debuterer begge med bokutgivelser i januar og har tidligere vært med i Signaler. Snart nærmer fristen seg for å sende inn tekst til neste års utgave av Signaler. Fristen er 1. desember.

Svedman debuterer i januar med diktsamlingen Når jeg drikker, et manus han har jobbet med i to år. Diktsamlingen tegner et portrett av en alkoholiker gjennom nedslag som er triste, euforiske, vonde, håpefulle, absurde og patetiske. Henrik blir like syk når han ikke drikker som når han drikker. Det er en bok for mennesker som er avhengige og for mennesker som er glade i noen som er avhengig.

– Oppmuntrende, og gitt meg praktisk erfaring med bokarbeid

– Hva har Signaler betydd for deg?

– Signaler har latt meg treffe masse interessante forfattere, vært oppmuntrende, og gitt meg praktisk erfaring med bokarbeid. Å bli antatt viste at stoffet var interessant for andre enn meg selv og var et tegn på at formen på prosjektet begynte å sitte, sier Svedman.

Les også

Fem tips til deg som ønsker å gi ut bok:

Hvordan bli forfatter? Få «Signaler»-redaktør Eivind Evjemos viktigste tips her

Svedman har noen gode tips å komme med til andre forfatterspirer der ute som lurer på om de skal sende inn teksten sin.

– Ha en tydelig idé om hva du vil med teksten men også våre åpen for andre/ nye lesninger av teksten og en diskusjon rundt stoffet og formvalget. Ha sterk tro på ca. 70% av teksten, og vær i tvil om resten.

– Hva jobber du med nå? Hva blir ditt neste prosjekt?

– Kanskje del to? Jeg har lyst til å skrive bok med tilfriskning som tema. Jeg har skrevet om avhengighet, men egentlig var planen å skrive om å være fri fra avhengighet.

Fikk knyttet kontakter

Sofus Greni debuterer også i januar med romanen Langs det utslåtte håret.

– Hva har Signaler betydd for deg?

– Jeg husker godt telefonen fra Evjemo, og den utrolige følelsen at en forfatter hadde lest og satte pris på prosjektet jeg jobbet med. Evjemo er en flott leser, skarp og tålmodig. Han evner å se teksten fra dens eget ståsted. Tilbakemeldingene løftet teksten, og ble viktig i det videre arbeidet. Samtidig fikk jeg knyttet kontakter i forlaget og ble kjent med redaktører som var interessert i å følge opp arbeidet etter Signaler var utgitt. Jeg kan vel si at debutantologien gjorde drømmen om en utgivelse veldig reel.

– Dersom noen sitter hjemme og funderer på om de skal sende inn tekst til Signaler, hva sier du til dem da?

– Send inn! Man har ingenting å tape. Det verste som kan skje er at man får avslag. Refusjoner må man leve med om man skriver, det hører med, det skal være motstand. Om man er heldig blir man antatt, og i det samme et steg nærmere en egen utgivelse! Om man sitter på et prosjekt og tenker «æsj, det er ikke bra nok»; send inn likevel. Jeg kjenner få som syns sitt eget prosjekt er jævlig bra. En annen situasjon er den typiske «jeg er ikke ferdig». Jeg tror ikke man kan bli «ferdig» når man skriver. Teksten blir aldri avsluttet i den forstand. Man jobber hele tiden, noe strykes og noe legges til. Min tommelfingerregel: Om du er usikker på om du er ferdig, så gi teksten fra deg.

Begynte å skrive sent

Greni har akkurat ferdigstilt debutromanen sin Langs det utslåtte håret, og jobber ved siden av det med en masteravhandling om Rune Christiansens forfatterskap.

– Jeg er utrolig begeistret for Christiansen, så det er et arbeid som gir enorm tilfredsstillelse. Den skjønnlitterære produksjonen har måtte vike i den forstand at jeg ikke systematisk skriver på et prosjekt. Det er mer brokker og riss, plutselig rabler jeg ned en liten setning, eller ei knapp side. Det oppleves som opptakter – men til hva er ikke godt å si. Likevel har jeg lagt merke til at mange av de små tekstene ser ut til å dele en slags stemning og noen motiver.

– Kan du si litt om boken din som kommer ut på nyåret?

– Kort og godt vil jeg si at det er en roman om sjalusi. Langs det utslåtte håret er tittelen, en liten bok om forelskelsens skyggesider.

– Hvordan har din utvikling som forfatter vært?

– Nå debuterer jeg jo i januar, så utvikling som forfatter er jo ikke særlig stor, men som skrivende har det skjedd mye de siste årene. Jeg begynte å skrive sent, ikke før jeg var nitten, og paradoksalt nok mens jeg studerte på BI (det stemmer, kapitalismens høyborg også videre). På bakgrunn av lei livssituasjon begynte jeg å skrive. Jeg kom inn på forfatterstudiet i Bø. Selv var jeg så fortumlet at jeg ringte høyskolen for å spørre om det hele ikke berodde på en feil. Det gjorde det heldigvis ikke!

– Jeg står i gjeld til forfatterstudiet, det åpnet mange dører for meg. Først og fremst ble jeg en mye bedre leser, noe som har økt gleden for litteratur. I tillegg ble jeg introdusert for forfattere jeg aldri hadde hørt om, som for eksempel Yasunari Kawabata og J. M. G. Le Clézio. Møtet med disse forfatterne ble utrolig viktig og formgivende for hvordan jeg selv tenker og skriver. Jeg var utrolig sulten og slukte alt jeg kom over. Jeg leste helt vanvittig mange bøker det året.

Les også

Hør to av årets debutanter lese fra Signaler 2018

Innlegget Debutanter om <em>Signaler</em>: – Debutantologien gjorde drømmen om en utgivelse veldig reell dukket først opp på Forlagsliv.

21 tanker for det 21. århundre – Harari mediterer to timer daglig: – Får økt konsentrasjon og klarhet gjennom meditasjon

21 tanker for det 21. århundre meditasjon bøker — Er vi fremdeles i stand til å forstå den verdenen vi har skapt? Kjøp boken på Cappelendamm.no.

Hvordan kan vi beskytte oss mot atomkrig, økologisk omveltning og teknologisk oppløsning? Hva kan vi gjøre med epidemien av «fake news» eller trussel om terrorisme? Hva skal vi lære barna våre? Harari anbefaler å bedrive meditasjon i en verden som er stadig mer forvirrende og kaotisk.

I 21 tanker for det 21. århundre skriver Harari om meditasjon som et verktøy for å observere sinnet direkte. Harari mener at det er like viktig å grave i sinnet som i hjernen. Den røde tråden i boken 21 tanker for det 21. århundre er hvordan vi skal bevare vårt kollektive og individuelle fokus i møte med konstant og forvirrende forandring.

Les også

Sapiens-forfatter Harari:

Harari advarer mot digitale diktaturer og hacking av mennesker i ny bok som utforsker nåtiden

Når livet setter seg i kroppen – I ny og revidert utgave

Når livet setter seg i kroppen meditasjon — Lær deg å lytte til kroppen med denne boken som du kjøper på Cappelendamm.no.

Av Michael de Vibe, Liv Haugli og Eldri Steen

Livet setter seg i kroppen på oss alle. Kroppens tale er tydelig, men overdøves ofte av stemmer som sier at vi må, bør og skal. Kroppen må derfor rope stadig høyere for å bli hørt. Det kan gi seg uttrykk i blant annet smerter, indre uro og stress, men de færreste plager har enten en psykisk eller en fysisk årsak. Vi er hele mennesker der kropp og sinn påvirker hverandre, og plagene kan skyldes mange komplekse og individuelle forhold. Heldigvis kan vi lære oss å lytte til kroppens signaler og ta dem på alvor før plagene setter seg fast.

Gjennom øvelser og pasienthistorier viser denne boken deg hvordan du kan bli mer bevisst hva kroppen prøver å fortelle. Her får du verktøy til å arbeide med kroppens signaler, og dermed bli i stand til å ta et bedre grep om livet.

Les også

Ny og revidert populær bok:

Slik blir du mer bevisst på hva kroppen prøver å fortelle deg

Råd fra hjertet – Veiledning for det moderne mennesket

Av Dalai Lama

Denne samlingen av Dalai Lamas tanker er en håndbok med råd for alle, hvor vi enn befinner oss i livet. Lærer man seg bare å tenke med hjertet er man et skritt nærmere et meningsfullt liv. Boken er kommet til gjennom samtaler som Matthieu Ricard og Dalai Lama har ført på tibetansk. Kusho Lhakdon har transkribert fra tibetansk og Christian Bruyat har oversatt til fransk og forsynt teksten med kommentarer.

Dalai Lama, er den åndelige lederen av det tibetanske folk og av tibetansk buddhisme. Han er stadig på reise for å spre budskapet om nestekjærlighet og medlidenhet, forståelse mellom religioner, respekt for miljøet og fremfor alt: fred i verden.

Pilegrimsreisen – Reisen som forandret Coelhos liv

Pilegrimsreisen meditasjon — Kjøp Paulo Coelhos *Pilegrimsreisen* på Cappelendamm.no.

Av Paulo Coelho

Denne originale og tankevekkende boken følger vi forfatteren på vandringen langs den legendariske pilegrimsleden til Santiago de Compostela – på søken etter eldgammel innsikt. Reisen endrer forfatterens liv for alltid. Pilegrimsreisen er Paulo Coelhos første bok, skrevet før verdenssuksessen Alkymisten, og den inntar en helt spesiell plass i Coelhos forfatterskap fordi den bærer i seg helheten i hans filosofi og dybden i hans søken.

Instrumental – Om å bruke musikk som terapi

Instrumental meditasjon — Dette er en selvbiografi som mangler sidestykke: dønn ærlig, modig og overraskende morsom. Kjøp den på Cappelendamm.no.

Av James Rhodes

En nådeløst ærlig skildring av overgrep mot et barn og hvilke konsekvenser det har. For James Rhodes ble redningen musikken.

Musikken har vært tråden som har holdt ham sammen gjennom et liv preget av smerte, konflikter og sammenbrudd. Å lytte til Rakhmaninov på repeat da han var en traumatisert tenåring eller oppdage en adagio av Bach mens han var innlagt på sykehus – slike mirakler har hjulpet ham til å overleve. Et tilfeldig møte med en fremmed inspirerte ham til å bli den velrenommerte konsertpianisten han er i dag.

Les også

Overgrep av et barn og musikkens kraft:

– Ubeskrivelig vakker og grusomt ærlig

Innlegget 5 bøker som oppfordrer til meditasjon dukket først opp på Forlagsliv.

Kjøp Mia Frogners andre kokebok, *Grønnere! Lag, smak og del vegansk mat fra hele verden* på Cappelendamm.no.

– Etter den første boka mi, Grønn Bonanza, har jeg jobbet lenge med å utvikle konseptet for den andre boka. På den ene siden ville jeg videreformidle historiefortellingen og formidlingen som er en viktig del av den første boka, og på den andre siden ville jeg videreutvikle oppskriftene, uttrykket, bildene og helheten.

Frogner forteller at det sosiale og det å skape minner sammen er viktig i boken Grønnere!.

– Der den første boka i stor grad handler om å knytte min egen historie og minner til mat og mennesker til den nye, veganske maten, handler Grønnere! om å skape de minnene. Boken er en oppfordring til å lage mat sammen og å skape minner sammen, fordi det gjør oss godt – begge deler, forteller Frogner som også kan meddele at oppskriftene ikke tidligere er publisert på bloggen.

– Noe av det viktigste vi kan gjøre for å nå klimamålene i Parisavtalen

– Hva vil du si er de beste argumentene for at folk bør spise grønnere?

– Det er tre argumenter for det: Miljø/klima, helse og dyrevelferd. Det vises og bevises gjennom forskning gang på gang at et plantebasert kosthold, både helt og delvis, er noe av det viktigste vi kan gjøre for å nå klimamålene i Parisavtalen, for å sørge for en mer rettferdig fordeling av mat på globalt nivå, for vår egen personlige helses del, og til syvende og sist er det mange som ønsker å spise mindre animalsk rett og slett fordi de ikke vil spise dyr. For meg er alle argumentene viktige, men hvilket som veier tyngst for leserne mine er opp til dem, sier Frogner.

Både smart og mulig å spise grønnere

Med boken Grønnere! ønsker også Frogner å bidra til kunnskap om grep man kan ta, og hvordan man kan gjøre det, for å spise grønnere.

– En viktig del av kjernen både for bloggen og bøkene mine, er at jeg vet at folk vet AT de bør spise grønnere – det hører vi hele tiden. Men HVORDAN – det snakker vi ikke så mye om, og det er der jeg ønsker å bidra. Jeg tror ikke at dårlig samvittighet eller tvangstrøye fører til noe positivt, så jeg jobber for at folk skal synes at mat er gøy, at det er time well spent på kjøkkenet, og at det kan være flere fordeler fra det. Det viktigste er å tørre å begynne, ha en holdning som tilsier at det både er smart og mulig, stole på at maten er god, og at det kan ta litt tid å etablere nye vaner.

– Rent praktisk tror jeg det er smart for mange å begynne med enkelte nøkkeloppskrifter og gjøre de til noe som er like naturlig å lage som alt annet man er vant til å spise, og jobbe utover derfra. Å gape for stort gjør at det blir vanskelig, og i hvert fall ikke noe gøy! Det er så utrolig mye spennende smaker som kan lages med plantebasert mat, så det enkleste grepet er rett og slett å gå på oppdagelsesferd – gjerne med hjelp av folk som meg.

Få frem det beste i råvarer

– Kan du nevne et par av dine favorittoppskrifter fra boken?

– Jeg har flere favoritter av ulike grunner – boka består jo av både smått og stort. Av de små oppskriftene er jeg veldig glad i den grønne sausen i det indiske kapittelet, den røkte auberginen fra blings-kapittelet, agurksalaten i dumplings-kapittelet, og kålsalaten fra taco-kapittelet. Av de litt større er jeg veldig glad i fattoush-salaten fra meze-kapittelet, den veganske potetballen (tradisjon fra min manns familie på sunnmøre), pho-suppa og ikke minst chana masala-oppskriften.

Frogner oppfordrer til å utforske med ulike smaker når det kommer til matlaging.

– Det disse oppskriftene jeg nevner alle har til felles er at de får frem det beste i en rekke råvarer vi kanskje tenker at er kjedelige, vanlige og bare kan brukes slik vi alltid har tenkt på dem. Grønnsaker har en helt unik evne til å forandre smak, konsistens og funksjon i ulike oppskrifter, og det er noe av det morsomste og mest spennende jeg vet om å utforske når jeg lager mat, forteller Frogner med en klar oppfordring om å ha det gøy med matlagingen.

Les også

Mat, minner og mormor

Les også

1. november er verdens vegandag

– Enklere å være «veggis» nå om dagen

Innlegget – Det er tre argumenter for at folk bør spise grønnere: miljø, helse og dyrevelferd dukket først opp på Forlagsliv.

I januar kommer den splitter nye boken til den britiske bestselgende forfatteren, Lucy Dillon, ut. Der lyset slipper inn er en inspirerende, livsbejaende roman som vil få deg til å se livet ditt med friske øyne.

Lorna kommer tilbake til Longhampton for å oppfylle en drøm hun har hatt lenge, men hun vet at det er noen spøkelser hun må begrave. Det var i Longhampton at familien hennes gikk i oppløsning, det var her frykten hennes slo rot og hvor hennes hemmelige, kompliserte kjærlighetsforhold startet. Det er ikke akkurat noen ny start.

Og akkurat nå, med nøklene til byens galleri i hånden, føler Lorna seg omtrent så modig som den lille dachsen som skjelver ved siden av henne.

Men etter hvert som Lorna åpner hjertet for gamle og nye venner, konfronterer harde sannheter og nye løfter, skjer overraskende ting rundt galleriet. Ikke en gang Lorna kunne ha forutsett lyset det slipper inn i livet hennes.

Gode anmeldelser

Nok en gang klarer Lucy Dillon å forføre leseren, og boken har allerede fått gode anmeldelser ute i verden.

På bloggen reabookreview.blogspot.com hylles både den nye boken og forfatterskapet til Lucy Dillon:

«Jeg nøt Der lyset slipper inn. Det er to veldig gripende kapitler i denne boken som ble laget så ømt at jeg fikk klump i halsen.»

I bloggen http://www.bookaholicconfessions.co.uk skrives det at bloggeren elsker alt ved boken:

«Jeg elsket måten historien utviklet seg og karakterene utviklet seg. Vi lærer så mye mer om Joyce, og jeg lærte å like henne raskt.»

Prisvinnende forfatter

Tidligere har Dillon gitt ut bøkene Ensomme hjerter og hjemløse hunder og 100 umistelige ting, som hun også har mottatt priser for.

For 100 umistelige ting vant Dillon prisen Romantic Novelists’ Association Contemporary Romantic Novel prize i 2015, mens hun for Ensomme hjerter og hjemløse hunder vant prisen Romantic Novel of the Year Award i 2010.

Savnet menneskelig kontakt

Den nye dronningen av feelgood-bøker, Lucy Dillon, har en klar formening om hvorfor akkurat denne sjangeren er så populær blant mange lesere.

– Jeg tror at lesere liker feelgood-sjangeren fordi vi konstant er koblet til sosiale medier, noe som kan føles ensomt til tider. Vi handler klær på nettet, isolerer oss med musikk på ørene på T-banen og går på treningssenter istedenfor å delta i en lagsport. Vi lever i en verden hvor man ikke har møtt naboen sin, men man vet hva en totalt fremmed har hatt til lunsj via Instagram, forteller den britiske forfatteren.

Det var slike tanker som gjorde at Dillon skapte sitt eget univers, nemlig byen Longhampton, hvor lokal identitet og varme er nøkkelord.

– Som forfatter jobber jeg mye alene, og kjente omtrent ingen her hvor jeg bor, frem til jeg begynte å gå tur med hunden i nabolaget. Folk som lufter hunden stopper opp for å slå av en prat, og naboene begynte å ta vare på meg. Det var slik jeg skapte byen Longhampton, hvor alle mine romaner finner sted. Her bryr innbyggerne seg om hverandre og ekte kontakt skapes, forklarer Dillon.

Les også

Den nye feelgood-dronning:

Blir inspirert til en ny begynnelse med Lucy Dillons 100 umistelige ting

Innlegget Den nye feelgood-dronningen er aktuell med ny roman i januar dukket først opp på Forlagsliv.

Atle Grønn og Hans Olav Lahlum har slått sine skarpe hoder sammen og skrevet boken «Sjakkgeniene», der de forteller om alle sjakkens verdensmestere gjennom tidene.

Russland-eksperten og forfatter Atle Grønn og forfatter og historiker Hans Olav Lahlum er to av Norges mest kjente sjakkommentatorer. Sammen har de skrevet boken Sjakkgeniene, som kan leses både av sjakkanalfabeter og av vordende verdensmestere. Historien er tredelt: Sjakksportens fremvekst 1886-1946, sjakken under den kalde krigen fra 1946-1990, og den moderne sjakkæraen fra 1990 og frem til i dag.

Også historien om stormaktenes spill og sjakkgeniets vesen

Sjakkens utvikling er også en historie om verdenssamfunnets og stormaktenes utvikling. Sentralt gjennom hele teksten er dessuten spørsmålet om sjakkgeniets vesen: hvilke personligheter og karakterer skjuler seg bak de geniale sjakktrekkene?

– Hva er det med sjakk, Atle Grønn?

–En ren duell, hjerne mot hjerne med enkle, vakre brikker i tre – uten flaks, hjelpemidler og fancy utstyr. Sjakk er den perfekte intellektuelle virkelighetsflukt.

– Lynkjapt om sjakkens historie? Og utbredelse og popularitet.

– Sjakk spilles av fattig og rik med en kulturhistorie som går 1500 tilbake og en utbredelse over hele verden: Fra India (sjakkens vugge) til Persia og videre via Araberne til Europa. Fra Spanske og italienske hoff på 14-1600-tallet til fransk dominans på 1700-tallet og britisk-tysk hegemoni på 1800-tallet. Deretter kommer USA og senere Russland på banen. I dag er Kina den nye store sjakknasjonen. Det er umulig å tallfeste antall sjakkspillere i verden, siden ingen vet hvordan man definerer en sjakkspiller: Den som kan reglene, den som spiller på hytta eller den som spiller i klubb?

– Blir man smart av å spille sjakk eller må man være smart i utgangspunktet?

– Det hjelper å ha hodet med seg, men hvem har ikke det?

– Deep blue. Menneske eller maskin? Kan man bli verdensmester mot et dataprogram?

–Deep Blue var vendepunktet. Etter Kasparovs tap i 1997 kan mennesket aldri konkurrere mot de beste dataprogrammene, slik vi ikke kan løpe fra de raskeste bilene.

– Hvem er din favorittspiller gjennom tidene?

– Trollmannen Mikhail Tal (verdensmester i 1960-61) er min favoritt fordi jeg aldri vil kunne spille som han. Han gjorde ting på brettet og utenfor brettet som jeg kun kan beundre på avstand. Det eneste jeg har felles med ham, er en interesse for russisk litteratur. Og så slo jeg ham i lynsjakk på Karl Johan i 1989.

– Sjakk er jo et internasjonalt spill, men hva har det vært med russerne og deres dominans? Og så – plutselig en nordmann?

– Sovjetunionen endret sjakken ved å gjøre spillet til et statlig prestisjeprosjekt. Sjakkmateriell i milliontall ble sendt ut til fabrikkene og landsbygda. Den sovjetiske arbeideren og bonden skulle ha sunne intellektuelle interesser – og på dette området lyktes Sovjet ganske godt. I en mer global tid som vår kan et sjakkgeni dukke opp på de rareste steder, til og med i Lommedalen.

– Hvem vinner årets sjakk-VM?

– Carlsen vinner, men det sier jeg mest fordi jeg er nordmann.

Vi ser her Atle Grønns favoritt under årets VM, Magnus Carlsen, og utfordrer Sergej Karjakin fra VM-kamp på nedre Manhattan i 2016. Carlsen vant parti 10 og Karjakin parti 8. Carlsen beholdt tittelen etter omkamp i hurtigsjakk. Foto: Ilja Ivanov, First Move

Atle Grønn

Atle Grønn (f. 1971) er professor i russisk ved Universitetet i Oslo og internasjonal mester i sjakk. Den profilerte NRK-eksperten har tidligere vært redaktør av Norsk Sjakkblad og ga i 2016 ut boken Sjakken eller livet. Han er leder i Norges største sjakklubb, Oslo Schakselskap, og er sjakkspaltist i Aftenposten og Dag og Tid.

Hans Olav Lahlum

Hans Olav Lahlum (født 1973) er forfatter, historiker, SV-politiker og sjakkspiller/-dommer og -kommentator. Han har utgitt en rekke populære og kritikerroste biografier og bøker om politisk historie. Hans Olav har også hatt suksess med sine quizbøker og som krimforfatter. Bøkene hans er solgt til en rekke land.

Les også Atle Grønns blogginnlegg på Forlagsliv, Sjakken eller livet og Hva er det med Russland og sjakk samme sted!

Innlegget Les om verdensmester Magnus Carlsen og de andre sjakkgeniene! dukket først opp på Forlagsliv.

AIELLO CALABRO ER en av disse små italienske landsbyene som grodde frem i stupbratte fjell og bet seg fast som fotnoter til historien lenge før Jesus begynte med sitt. Husene klamrer seg til klippen og hverandre, så vidt skilt av trange smug og bratte trappeganger i ubegripelige vinkler mellom massive steinvegger. Finner du veien ut gjennom bymuren og ser ned og ut, mister du øyeblikkelig pusten. Byen ligger 500 meter over havet, rett opp. Langt der nede bretter verden seg ut i en dyp dal som ender i det Tyrrenske hav. Lengst ute til venstre i horisonten skimter du vulkanen Etna på Sicilia.

Det har gått opp og ned og opp igjen med Aiello. Nå går det ned. Det er nesten ingen igjen. De unge flytter ut. De som blir lever fra dag til dag. De bruker tiden på å være, hverken mer eller mindre. Det er ikke stort annet å ta seg til.

ORDFØREREN MØTER OSS i baren på torget i en grytidlig morgentime, omgitt av velgere og medarbeidere. Han spanderer kaffe til høyre og venstre, klemmer, kysser kinn og utstråler empati. Som dreven politiker får han alle til å føle at hun eller han er det viktigste som finnes – akkurat nå.

Franco Iacucci er ikke bare ordfører i Aiello. Han er også president i Cosenza, den ene av de fem provinsene som utgjør regionen Calabria, helt sør i Italia. Han tar oss med til ordførerkontoret i rådhuset, en gammel bygning som er restaurert med EU-midler for få år siden. Det stråler i sterke farger ut mot det skrå torget midt i landsbyen. Iacucci var eurokommunist og ble med over i alliansen av demokratiske venstrepartier etter det politiske jordskjelvet Mani Pulite (rene hender) i 1992/93. Det var da hele den politiske etterkrigsstrukturen ble feid bort over natten. Nå sitter han bak skrivebordet og uttrykker formell optimisme – som profesjonelle politikere bør og skal.

Men det hviler en underlig melankoli over det hele.

I virkeligheten er han mismodig etter at den ekstremt populistiske Fem-stjerners bevegelsen og de liberalistiske høyrekreftene i Ligaen fikk flertall sammen i parlamentsvalget 4. mars og dannet ny regjering. Profilen er nasjonalistisk, isolasjonistisk og proteksjonistisk. Ideene om et europeisk skjebnefellesskap er forvist til venteliste B i den politiske debatt.

«Vi lever i et annus horribilis. Det er for tidlig å si hva det ender med, men verdiene vi bygget Europa på etter 1945 har mistet troverdighet. Tilliten til det politiske etablissementet er borte. Det er en tøff erkjennelse. Men gårsdagens begrepsverden har ikke relevans for folk flest lenger. Vi er nødt til å se det i øynene»

FRANCO IACUCCI ERKJENNER at venstresiden har vært for svak. Den greide ikke å bygge institusjoner for borgernes ve og vel da den hadde makten. Det er mye å ta igjen før det kan bygges opp en ny og tillitvekkende sosial kontrakt.

«Det haster. De nye politiske tendensene er foruroligende. De truer med å trekke Italia tilbake til fortidens proteksjonistiske spenninger».

Les også av Christian Borch: Kunstens vesen og oppdrag

MANGE AV DEM vi treffer i Aiellos trange smug og hverdagsrytme forsterker ordførerens ord om svikt i tilliten.

«Det er ingen synergi i kontakten mellom den politiske ledelsen og folk som vil noe. Forholdene blir ikke lagt til rette, det blir ikke gitt insitament for konstruktive tiltak, kall det gjerne samfunnsbygging», sier en av dem. Han sikter til regionen Calabria, men kunne like gjerne snakket om hele Italia. De sentrale myndighetene i Roma har ikke fått til det velgerne har gitt dem mandat til å gjøre, nemlig veve et relevant sikkerhetsnett under alle borgere. Utrygghetsfølelsen er blitt for sterk.

Demokratiet kan nok være den ideelle politiske styringsform. Det har bare ikke kommet ut som det skulle i praktisk politikk, og etter hvert har belastningen på idealet blitt for stor. Folk slutter seg til demokratiets kritikere i stedet, dels i protest.

DET ER IKKE mye trøst i at Italia kjører samme spor som mange andre europeiske land, Ungarn, Polen, Tsjekkia bl.a., i hvert fall ikke for Aiellos tilårskomne innbyggere. Snarere tvert i mot.

Vi møter sterke personligheter, humor, selvironi, klare meninger og en egenartet stolthet. Men livet i landsbyen er sydd inn i en vev av tradisjoner og livsform og ritualer med historiens bomullstråd, og den omfatter ikke mye av den vestlige modernitetens verdier. De teknologiske nyvinningene, alle de materialistiske idealene, reklamens stereotype definisjoner, alt dette har fløyet over landsbyboernes hoder som en eksotisk fugl i stor høyde. De har sett opp, og latt den fly.

Aiellos borgere ser seg selv i jordnært perspektiv. Teknisk og statistisk kan de defineres som fattige, men det er i henhold til den moderne, materialistiske stats definisjon, og de ser ikke slik på seg selv. De godtar at livet er som det er, de er knyttet sammen i urokkelig lojalitet seg i mellom, og de tar godt vare på sine egne tradisjoner og verdier.

Les også av Christian Borch: Markedsliberalismen, ideologi og medmenneskelighet

DET BLIR STUP mørkt så snart solen har sunket i havet litt etter kl 20. Mykt lys fra spredte lamper danser kinn mot kinn med skyggene fra smug og trappeganger. Det sitter folk og prater dempet hist og her, par og familier går aftentur, baren er halvfull.

Du skal ikke ha vært her lenge før du føler at du er blitt venn med alle. Innbyggerne ligner på byen sin, de har funnet sitt fotfeste i tilværelsens bratte fjellside og lever i troskap til nedarvede idealer og verdier.

Kanskje er de skuffet over Italias politiske utvikling. Men de har neppe hatt illusjoner. Roma er langt unna, både slik og sånn.

Cavour og Garibaldi greide kanskje å samle Italia til ett rike. Men jeg er slett ikke sikker …

Innlegget Italia – sett fra Aiello dukket først opp på Forlagsliv.

Spør Vera

I en årrekke har norske barn stilt Vera Micaelsen spørsmål spørsmål om viktige ting i livet. Denne boka er ei samling av de gode spørsmålene og de kloke svarene fra Aftenposten juniors spalte «Spør Vera». Vi håper boka kan være til hjelp når du ikke vet hva du skal gjøre. For det finnes alltid hjelp å få, bare du spør!

Håndbok for barnelivet

Som barn har man ofte mange spørsmål man ikke har svar på, følelser man ikke har språk for og mange har ikke en voksen de kan spørre. Da er det fabelaktig fint å ha ei bok som har gode svar på spørsmål som mange barn lurer på.

Spør Vera - Vera Micaelsen — Siden 2012 har Vera Micaelsen (1974–2018) hatt spalten «Spør Vera», hvor barn har stilt spørsmål om vanskelige, flaue og forunderlige ting. *Spør Vera* ble hennes siste bokutgivelse. Foto: Marte Garmann Johnsen.

«Jeg tenker på denne boka som ei viktig håndbok for barnelivet. Har man Spør Vera så er man litt tryggere i verden, tenker jeg,» sier redaktøren for boka og forlagssjef for barne- og ungdomsbøker i Cappelen Damm, Ragnfrid Trohaug.

Hvorfor kiler det i magen når jeg er forelska? Hvordan kan jeg krangle mindre med broren min? Kan et kjedelig fag bli morsomt?

Vera Micaelsen

-Veras engasjement og hjerte lå alltid hos barnet, og hun klare på imponerende vis å både møte barnet i øyenhøyde og gi kloke råd fra et voksenståsted. Akkurat det vil aldri slutte å imponere meg, sier Ragnfrid Trohaug om samarbeidet om boka.

-Vera mistet aldri barnet av synet, og der var hun kompromissløs også i arbeidet med boka. Hun var for eksempel veldig opptatt av at barna som bidragsytere til boka skulle takkes skikkelig, og at boka skulle speile mange ulike barn og spørsmål. Vera glemte aldri at barn er utrolig forskjellige i konstitusjon, tankeverden og spørsmål.

Redigerte fra sykesengen

-Vera var alvorlig sjuk i hele arbeidet med boka, men hun redigerte og kom med innspill fra sjukesenga, vi diskuterte design og visuelt uttrykk på epost, telefon og på sjukhuset. Engasjementet for prosjektet var helt på topp, og hun var veldig glad for at hun klarte å lage denne boka til leserne.

«Det er aldri barnas feil, alt det galne dei vaksne gjer»

For å si det med den litterære karakteren Tonje Glimmerdal som Vera også var veldig begeistra for: «Det er aldri barnas feil, alt det galne dei vaksne gjer». Det er akkurat det Vera også får barn til å innse.

Les også

Gro Dahles samtalebibliotek

Slik får du hjelp til å samtale med barn om psykisk helse

Innlegget Vera Micaelsen gir barna svar på det de lurer på, men ikke tør å spørre deg om dukket først opp på Forlagsliv.

Kolbein Falkeid

Kolbein Falkeid (f. 1933) debuterte som lyriker i 1962 med samlingen Gjennom et glasskår. I mer enn femti år har han vært et sentralt navn i norsk lyrikk. Han har utgitt over tyve diktsamlinger, skuespill og gjendiktninger. Samlingen Kaffekjelens vinger er tilegnet hans datter Helga, som døde i ung alder. Her et av hans bruksdikt, som stadig er å se i dødsannonser og høre i begravelser, Jeg finner nok fram:

Jeg finner nok fram

Døden er ikke så skremmende som før.
Folk jeg var glad i
har gått foran og kvistet løype.
De var skogskarer og fjellvante.
Jeg finner nok fram.
Kolbein Falkeid

Kolbein Falkeid er en av våre mest folkekjære poeter. I 2016 kom hans Samlede dikt, en innholdsrik samling med lyrikk helt tilbake til debuten i 1962.

Komet

(skrevet til datteren Helga)
I livet mitt
kom og gikk du som en komet.
Ikke at jeg var sola, gravitasjonskjempen
som holdt deg i stramme og slakke tøyler.
Men en slags øy I verdenshavet var jeg vel?

Du dro forbi med håret for fulle seil,
et myrullslep av lys
på den endeløse blåmyra.

Av og til gjorde du strandhogg.
Det var fint, fint.
Men hver gang jeg snudde meg mot deg
var du borte.
Kolbein Falkeid

«Do not go gentle into that good night»
Dylan Thomas

Jan Jakob Tønseth

Jan Jakob Tønseth (1947 – 2018) døde tidligere i høst etter lengre tids alvorlig kreftsykdom. Han debuterte allerede i 1971 med diktsamlingen Kimærer. Siden har han utgitt syv diktsamlinger, de siste er Fromme vers for enkle sjeler (2007) og Muntre dødsdikt (2015). Tønseth var også en skattet oversetter og gjendikter, og en dyktig prosaforfatter. Samlingen Muntre dødsdikt (2015) ble skrevet og utgitt under forfatterens sykdomsperiode, og inneholder innsiktsfulle, sorgmuntre og vakre dikt og gjendiktninger om sykdom og død.

ARS VIVENDI

Vi dør en gang og det er mye vi skal miste:
Barn, venner, bøkene med hilsner i: «Fra meg til deg».
Og ikke minst asaleaen på mitt skrivebord. Med meg
det borte blir, og det er det som er så jævlig trist.

Men livet lever jo. Så hvorfor sørge på kreditt?
Og alt er ennå til: Barn, venner, bøker, Fagervann!
Asaleaen som nå blomstrer over all forstand.
(Vi tenker ikke på at den skal visne vekk om litt.)

Så hvorfor denne smerte? Pourquoi cette douleur?
som midt i livets fylde minner om vår død.
Er det en ve, en sorg som er blitt til av ingenting?

Men så, som ingenstedsfra, lyder det en røst,
en røst som sier ord til vederkvegelse og trøst,
som sier: Så så, så så, barnet mitt, det finnes ingenting.

Jan Jakob Tønseth

«Var lugn mitt barn, det finnes ingenting»
Gunnar Ekelöf

VED FAGERVANN (MEDITASJON)

O Fagervann, du alltid værende, du i deg selv
beroende, du himmelen tilhørende.
Jeg spør meg selv: Å være til og vare ved,
er ikke det å stå ved Fagervann en sommerkveld?

Jeg noe tunghørt er, men hører likevel
den glade lyd av bekk med Fagervann, den spe,
den spinkle lyd som varer ved og varer ved
som vil den minne meg om evigheten nå mot kveld.

Å se og høre deg og drikke deg, mitt Fagervann.
Og bade meg i deg. Der en lykke over all forstand.
Så la meg drømme, drømme om mitt liv, ja drømme

slik du mitt Fagervann om himmelen drømmer.
Jeg bøyer meg og speiler meg i deg, du himmelblå,
og speiler meg i evigheten i et flyktig nå.
Jan Jakob Tønseth

Annabelle Despard

Annabelle Despard (f. 1943) debuterte som lyriker i 1995 og har utgitt syv diktsamlinger. Hun er britisk/norsk og bor i Kristiansand, der hun tidligere var førsteamanuensis i britiske studier ved Universitetet i Agder. Diktsamlingen Ved helt riktig måne (2015), ble utgitt kort tid etter at hun mistet sin mann, og inneholder en rekke tittelløse dikt om sorg og savn. Nedenfor finner du tre dikt fra samlingen:

«Vi hører i elve-susen
at evigheten er nær.»
Emil Boyson

Jeg er fattig på relikvier
Hva skal jeg med brillene dine
Hva skal jeg med skoene
når du ikke har fot
Din kropp var min
du sa det
Øyenlokk, håndledd
Jeg tok det for gitt
Annabelle Despard

«Sorgen er en hjemløs kjærlighet.»

Bent Falk

Jeg har nok med å holde kroppen på plass
Jeg glemmer å se opp
Jeg ser i bakken for ikke å snuble
Glem det opphøyde. Sorgen
er en leieboer i brun parkas
Han sitter i din stol
og fyller stuen med sitt nærvær
Annabelle Despard

«Sorg er kjærlighetens pris.»

Nils Bredesen

Et år er gått. Jeg sitter ute som før
prøver å følge svalenes dans
i jakt på luftens plankton
Alt er i bevegelse
Den sarte ospen sitrer
biene holder på i bergmynten
vepsen maser
Forbi huset går mennesker to og to
Hvorfor snakker de ikke om deg?
Inne er det stille. Ingen
ber meg komme inn. Ingen sier
jeg ikke må bli kald i den tynne jakken

«Alle dør alene.»

Hans Fallada

Innlegget Syv sørgedikt til begravelsen og minnestunden dukket først opp på Forlagsliv.

Klikk her for å se mer informasjon om Poesifest.

Morgendagens Poesifest blir en storslått feiring av poesien med flere av landets fremste poeter og gjendiktere. På scenen vil du se Lars Saabye Christensen, Tom Stalsberg, Amalie Kasin Lerstang, Sarah Zahid, Sonja Nyegaard, Tine-Jarmila Sir, Helene Imislund, Linda Klakken, Cathrine Strøm, Amund Maarud, Unnveig Aas, Roger Græsberg, Ellen Engelstad – og årets festpoet: Tone Hødnebø.

Årets festpoet

Som festpoet vil Tone Hødnebø holde prologen til festen. Hødnebø (f. 1962) er oppvokst i Tønsberg og bosatt i Oslo, og debuterte i 1989 med diktsamlingen Larm. Til sammen har hun utgitt seks kritikerroste diktsamlinger, en poetikk, samt gjendiktninger av Emily Dickinson og Anne Carson. I diktene hennes kombineres et stort alvor med en leken og undersøkende holdning til det å være menneske i verden. Hødnebøs dikt forener stor følsomhet med klar tenkeevne, ømhet med fantasi, presisjon med ekspansjon, kjølig ettertanke med akutt viktighet.

Ukas dikt er hentet fra samlingen Mørkt kvadrat som Tone Hødnebø ga ut i 1994.

Ukas dikt fra Mørkt kvadrat

Det er ikke morgen, det er ikke kveld,
det er ikke dag, det er ikke natt,
det er ikke sommer, det er ikke høst,
det er ikke vinter og det er ikke vår,
men vinden blåser i trærne og trærne
lar seg rive med. Trærne lar seg rive med

Les også

Et nydelig kjærlighetsdikt

Ukas dikt: Å ELSKEDE av Tone Hødnebø

Klikk her for å se mer informasjon om Poesifest på Facebook.

Innlegget Ukas dikt fra <em>Mørkt kvadrat</em> av Tone Hødnebø dukket først opp på Forlagsliv.

Tirsdag ble Michelle Obamas selvbiografi Min historie lansert samtidig over store deler av verden. Den har fått svært stor medieoppmerksomhet, og den ligger an til å bli en av årets store julegave-bøker.

«Reflektert og personlig»

Gro Jørstad Nilsen har anmeldt Min historie i dagens Bergens Tidende. Hun er meget begeistret og gir den fem av seks hjerter. Under tittelen «Reflektert og personlig bok fra USAs tidligere førstedame, Michelle Obama» skriver hun bl.a.:

«Det som gjør ‘Min historie’ god og leseverdig er at Michelle mestrer kunsten i å gjøre personlige erfaringer til noe allment og gjenkjennelig. Det er lite amerikansk patos å finne, og få svulstige vendinger. Dette er en gjennomtenkt og velkomponert bok med noen kraftige følelsesutbrudd i passende situasjoner. For eksempel etter massakren på barneskolen Sandy Hook. Og etter at amerikansk etterretning har drept Osama bin Laden. Ved slike hendelser får vi innblikk bak fasaden i Det hvite hus.

Min historie minner om alt jeg liker ved USA. For eksempel landets fine tradisjon med å gjøre veldedighetsarbeid, og at det er jazzens hjemland. Jeg tror på Michelle Obama når hun skriver at hun ikke liker politikk og ikke kommer til å stille som presidentkandidat.

Synd, for boken overbeviser i hvert fall meg om at hun kunne fått nasjonen tilbake på rett spor.»

«En levende beskrivelse av en klassereise»

Inger Benzrud i Dagbladet er opptatt av Michelle Obamas minoritetsbakgrunn:

«Det som skiller seg merkbart i Michelle Obamas fortelling er minoritets-perspektivet, det å være pioneren som alltid spør seg selv: er jeg bra nok? Det hever boka over den vanlige hjemme hos-beretningen der en og annen pikant opplysning fra de private sfærer vekker folks nysgjerrighet. Michelle Obamas bok kan også leses som et stykke sosiologi; en levende beskrivelse av en klassereise – nesten mot alle odds.»

«Les boken»

Mari Grydeland i Aftenposten er opptatt av kampen mot fordommer:

«Les boken, om ikke annet for å minne deg selv på at det ikke alltid har vært hakkende galt i USA. Obama minner oss på at ingen kamper mot fordommer er vunnet for godt, og at forandring skjer sakte, men ikke av seg selv.»

Les også

Michelle Obama avslører omslaget på memoarboken Min historie

Innlegget Michelle Obama gir håp til fremtidige generasjoner dukket først opp på Forlagsliv.

VOV er en innholdsrik og vakkert illustrert praktbok om hundens historie. Årets julegave til alle hundeelskere.

Et nært forhold til hunder

Tor Åge Bringsværd er en av våre mest allsidige og produktive forfattere. Det er knapt det emne han ikke har sveipet innom i sitt lange forfatterliv. I den ferske boken VOV, er det som tittelen sier hunden han har tatt for seg. Et dyr han selv har og har hatt et nær forhold til.

Forfatteren om Bamse, sin første store hundekjærlighet

Mange barn har et varmt og sterkt forhold til hunder.

«Den første hunden som eide meg, var diger og brun, og jeg vet ikke riktig hvordan den var blandet sammen. Den bodde egentlig et helt annet sted, men det var i min seng den ville sove, og det var meg den ville være sammen med. Jeg var fem år, og den passet så godt på meg at de fleste ungene i gata ikke torde å leke med meg. Bamse het den. Og den ble skutt mot slutten av krigen, fordi den misforsto noen tyske soldater og trodde at jeg måtte forsvares.»

VOV – et oppkomme av eventyr, myter, folketro og fakta om hunden

I VOV beveger Tor Åge Bringsværd seg gjennom tid og rom, over kontinenter, sjø og land, mellom litteratur, religioner og tidsepoker. Boken er en godtepose for enhver hundeeier og hundeelsker, og er rikt illustrert med alt fra hulemalerier og gamle stikk til tegninger og fotografier. Nedenfor finner du syv ting du antagelig ikke visste om hunden og dens lange historie, hentet fra boken. Noe er sant, noe er kanskje sant og noe ganske kuriøst:

1) Hunden er veldig gammel
Ingen vet nøyaktig når ulven ble hund, men man antar at temmingen begynte for rundt 30 000 år siden.

«I min hunds øye senker jeg mine sorger som i en dyp brønn.»
Henrik Wergeland

2) Henrik Wergelands hund ble stoppet ut
Da Henrik Wergeland lå på dødsleiet, testamenterte han sin yndlingshund, Bella, til Zoologisk museum, og ba om at den måtte stoppes ut. Så skjedde, men som den kulturhistoriske «gjenstand» den ble, havnet Bella etter hvert på Norsk Folkemuseum. Der står hun den dag i dag – i et klimaregulert magasin, med katalognummer NF 1902-0211.

«Det beste ved mennesket er hunden.»

Nicolas Toussaint Charlet

3) Hundemelk stagger, mens hundepiss fremmer HÅRVEKST
I Olaus Magnus storverk fra 1554, om nordisk historie og folkeliv, anbefales melk fra en hundetispe mot uønsket hårvekst. Melken gnis inn der problemet sitter. Er man skallet eller tynn i sveisen, og ønsker mer hår, er derimot hundepiss å foretrekke.

Walt Disneys tegneseriehund, Pluto, er kjent for de fleste gjennom bladet Donald Duck og tegnefilmer som store og små gleder seg over hver julaften.

4) Bitch betyr egentlig bikkje
I gammel-engelsk ble bitch stavet bicce, altså som i vårt eget ord bikkje! Etter hvert begynte man dessverre å bruke ordet om «en umoralsk kvinne». Siden 1700-tallet har Son of a bitch betydd en kjeltring. Nå brukes bitch og bitchy som skjellsord uten tanke på mottakerens kjønn.

Flere generasjoner har blitt betatt av Lassie, verdens mest berømte hund. Fra 1942 til 2005 var den å se i utallige filmer og TV-serier.

5) Skremmende hundevarsel fra norsk folketro

Hvis du observerer hunden din liggende på gulvet langs et bord, med hodet mellom forbena og vendt mot døren, varsler den DØD i huset.

6) Hitlers hundepsykolog hadde en stri tørn

Adolf Hitler hadde i sin tid en plan om å etablere et korps med talende hunder. De skulle trenes opp slik at de kunne erstatte vaktene i tyske konsentrasjonsleire. Airdaleterrieren Rolf, hadde i følge Hitlers dyrepsykolog lært seg alfabetet, og var i stand til å sende bokstavmeldinger. Mens Don (av ukjent rase og opprinnelse) overgikk alle. Den skal angivelig ha lært seg å snakke (formodentlig tysk), og kunne blant annet si «sulten» og «gi meg kake». Hitler og Himmler så store muligheter med et slikt korps av trente hunder i kampen mot russerne og de allierte. De to var jo lenge sikre på at de skulle vinne 2. verdenskrig.

7) Elvis Presley og Per Sivle

Elvis sang som kjent You ain’t Nothing But a Hound Dog og Per Sivle skrev Berre ein hund. Men du visste kanskje ikke at Elvis blir Sivle baklengs?

His Master's Voice — His Master’s Voice var en kjent logo og et sterkt varemerke for grammofonplater, preget av Francis Barrauds maleri av foxterrieren Nipper, som lytter til herrens stemme fra en grammofon.

Innlegget Syv ting du ikke visste om hunder dukket først opp på Forlagsliv.

Med suksesser som bokserien LasseMajas detektivbyrå, og nå Midt i en rose, har Martin Widmark en plass i millioner av barnebokhyller over hele verden. For å stimulere barn og ungdom til å lese, har han etablert et eget prosjekt: «En lesende klasse».

Oversetter Tor Fretheim, spiller en viktig roller i andre forfatteres bøker

Tor Fretheim (1946) er utdannet journalist og er kjent som en uredd og kontroversiell barne- og ungdomsbokforfatter. Bøkene hans er kritikerroste, prisbelønte og oversatt til flere språk. Han har skrevet om kjønnsidentitet, homofili og utenforskap, og berørt krevende temaer som familievold og overgrep. Han er også en habil oversetter og dramatiker, og har blant annet oversatt en rekke av Widmarks bøker om LassaMajas detektivbyrå, og nå Midt i en rose.

– Du har et langt liv som forfatter og oversetter bak deg, Tor Fretheim. Hvordan har det vært å oversette Martin Widmarks Midt i en rose?

– Jeg kjenner alltid et ansvar når jeg oversetter for en bok for barn og unge. De er uten tvil våre viktigste lesere og fortjener det beste som jeg kan få til. Jeg oversetter ofte bøker som kan være den første boken et barn leser alene. Språket bør derfor være slik at det ikke er for mange hindre. Samtidig som det skal være utfordrende.

Utfordringen i Midt i en rose er at handlingen foregår i Stockholm 1918. Dermed er det en litt gammel språktone, men den må likevel ikke oppfattes som gammeldags og tung.

– Midt i en rose er både en trist og en veldig spennende bok. Kan du si litt om hva den handler om?

– Jeg har ikke lyst til å røpe særlig mye av handlingen. Dette er en spennende kriminal med mange overraskelser. Jeg kan kort si at moren til hovedpersonen, den unge gutten Stefan, er død. Et antatt selvmord. Dette er den første julen han og faren skal feire alene. Stefan vil finne ut hva som kan ha skjedd. Har det foregått en forbrytelse? Gutten gir seg i kast med en reke gåter – bokstavelig talt – for å finne fram til sannheten.

– Boken er jo en sjangerblanding. Noe midt mellom roman og tegneserie. Hvilke kvaliteter vil du si at en slik bok har, som ikke en ren tekstbok vil kunne gi?

– Jeg vet ikke om denne sjangerblandingen kan forvirre eller ikke. Den bør ikke gjøre det. Da jeg jobbet med oversettelsen, hadde jeg ingen ferdig bok, bare løsark og mer eller mindre korrektur. Jeg hadde ingen virkelig forestilling om hvordan dette vil se ut mellom stive permer. Men jeg skjønte jo at dette er en bok som ville bli spennende å bla i, der man vil se detaljer som ikke er beskrevet i selve teksten.

– Hvem tenker du er hovedmålgruppen for Midt i en rose?

– Det er alltid vanskelig å tenke på målgrupper, unge lesere er så forskjellige. Hovedpersonen er 12 år, da vil nok boken bli lest av barn som både er litt yngre – og litt eldre. Handlingen kan være litt mørk, og jeg kan godt tenke meg at den kan leses sammen med en voksen første gangen.

– Martin Widmark er jo en forfatter du kjenner godt fra før, gjennom oversettelsene dine av alle hans Lassemaja-bøker. Ser du noen likhetstrekk mellom ditt forfatterskap og hans?

– Ikke i det hele tatt, men det er derfor jeg har hatt glede av å arbeide med bøkene om Lasse og Maja. Selv skriver jeg for eldre lesere og setter gjerne en aldersgrense på 14 år. Derfor er det en slags adspredelse å oversette disse heller enkle detektivfortellingene. De har jo så mye sjarme.

Og så er det viktig for meg å holde på med skriving når jeg ikke arbeider med eget manus. Å oversette blir for meg en måte å avkle en historie og så iføre den nye klær. Det blir en slags trening, jeg må holde verktøyet ved like – omtrent som en idrettsutøver må holde seg i form.

Les gjerne intervju med Tor Fretheim på Forlagsliv.

Innlegget Julegavetips til familiens unge lesere med sans for krim og spenning dukket først opp på Forlagsliv.

TIL HISTORIEELSKEREN

1793 av Niklas Natt och Dag
Et julegavetips av den groteske typen. Kritikerrost, skittenrealistisk Stockholm noir fra sengustaviansk tid, som sikret forfatteren Svenska Deckarakademins pris for beste debut da den kom ut i Sverige. Et lik uten lemmer blir funnet i vannet ved Södermalm, og fra fire fortellerperspektiver avkler Niklas Natt och Dag (etterkommer av Sveriges eldste nålevende adelsslekt) den sengustavianske perioden sin staselighet og prakt. Han avdekker en æra av kjøtt og blod, lidelse og fortvilelse, men også håp og vilje til forandring, og det som sådde frøene til vårt eget samfunn.

Kjøp boken her!

KLASSISK KRIM

Isbjørngåten av Hans Olav Lahlum
Nytt klassisk krimdrama fra Norges kanskje mest produktive krimforfatter. Lahlums åttende roman om K2 og Patricia har «driv og spenning fra første til siste side» og er «den beste han har skrevet» ifølge anmelder Sven Gjeruldsen i Tvedestrandsposten. Et 40 år gammelt uløst mysterium dukker opp under etterforskningen av en forsvunnen 16 år gammel gutt. Isbjørngåten er et nervepirrende og storslått krimdrama og en tankevekkende familiehistorie på samme tid.

Kjøp boken her!

TIL FINTFØLEREN

Fluktruten av Arnaldur Indriðason
Sørgelig og vakker islandsk krim – sommerens beste, ifølge VG. Fluktruten er tredje bok i serien om etterforskerne Flovent og Thorson, og handlingen er satt til midt i andre verdenskrig. Islandske Morgunblaðið kaller Indriðason for «litteraturens Lionel Messi», og Ole Jacob Hoel i Adresseavisa skriver «flere ting (…) hever denne boka over gjengs krimlitteratur».

Kjøp boken her!

TIL MENNESKEKJENNEREN

Formørkelsen av Karin Fossum
Krimdronningen Karin Fossums siste bok om Konrad Sejer fikk terningkast seks i Stavanger Aftenblad, og Turid Larsen i Dagsavisen kaller den en av hennes beste; «I Formørkelsen kommer alle Karin Fossums kvaliteter til syne: Den dybdeborende psykologen, den vitale fortelleren og den finslipte ordkunstneren.» En mesterlig kriminalroman og et farlig ekteskapsdrama, der et barn dør og foreldrenes forklaringer spriker. Hvem har retten til et barn? Hvordan kan et barn dø slik? «Karin Fossum skriver krim som ingen andre. Hun er mer interessert i menneskene enn forbrytelsen. Derfor er hun mer spennende å følge enn noen annen norsk krimforfatter,» skrev Stavanger Aftenblad.

Kjøp boken her!

DEN PSYKOLOGISKE THRILLEREN
Utenom sesongen av Tor Edvin Dahl

Riverton-vinner Tor Edvin Dahl har skrevet nok en gripende, psykologisk krimroman, som fikk Stavanger Aftenblad til å trille terningkast fem. «På stillferdig og språksikkert vis ruller Dahl opp et urovekkende drama som dreier rundt en muligens upålitelig forteller. (…) Slik blir Utenom sesongen en urovekkende roman, en thriller-aktig, men også nesten poetisk, skildring av kjærlighet og ubehag,» skriver anmelder Tarald Aano.

Kjøp boken her!

TIL DEN SAMFUNNSENGASJERTE

Utover enhver rimelig tvil av Malin Persson Giolito
Til den som ikke kunne legge fra seg Størst av alt er Utover enhver rimelig tvil en perfekt presang. Malin Persson Giolito har skrevet et juridisk drama uten sidestykke, med rettstystemet under lupen og en foruroligende forbrytelse i sentrum. For tretten år siden ble en femtenårig jente myrdet på bestialsk vis. Legen Stig Ahlin, kalt «Doktor Død» av mediene, ble dømt til livsvarig fengsel for mordet. Men advokat Sophia Weber har oppdaget feil i etterforskningen av Ahlin og bestemmer seg for å hjelpe den dømte mannen. Jo mer hun finner ut, jo vanskeligere blir arbeidet hennes.

Kjøp boken her!

TIL KEPLER-FANS
Lazarus av Lars Kepler

For Kepler-fans er denne 500 siders thrilleren en krimfest uten like. «…en roman som er så intens at den kan ta nattesøvnen fra de fleste,» skrev Tvedestrandsposten, som ga den terningkast fem. I sjuende roman om etterforsker Joona Linna blir en død mann funnet i en leilighet i Oslo. I fryseren på kjøkkenet gjør politiet et grusomt funn. Offeret viser seg å være en hittil ukjent gravskjender og trofésamler. Noen dager senere kontakter en tysk politiinspektør Joona Linna og ber om hjelp i forbindelse med en drapssak på en campingplass utenfor Rostock. Joona ser at mønsteret som danner seg er ufattelig skremmende, men umulig å ignorere.

Kjøp boken her!

Les også: «Lazarus» til topps

Innlegget Julegavetips til krimelskeren dukket først opp på Forlagsliv.

En letebok

Det er ikke så mange ordene i billedboka «En, to og et tre». Allikevel en fortelling. Kanskje flere til og med – om du leter godt. Det heter seg man må lese mellom linjene, men der står det jo ingenting. Men ordene kan åpne rom i den som leser, og hos den det leses for. For kanskje er dette blitt en letebok også?

Jeg ser på den hvite permen i hylla. Den er full av utskrifter. Selv om jeg skriver på tastatur og ordene dukker opp på skjermen jobber jeg best på papir. Og i denne permen er de første utkastene, ordene som fanget ideen og utskrift av de ulike utkastene. Alle med færre og færre ord.

«Bare se…»

Tittelen kom tidlig. Jeg likte bruddet i tellinga, men visste ikke hvor jeg ville med dette. Alfabetet kanskje? Jeg startet en lang prosess med å samle dyr på A, B, C … helt til Å. Det fungerte ikke. Jeg var innom bunden form og flere mønster med enderim. Det fungerte heller ikke. Teksten ble bundet på hender og føtter, og ga ikke noe rom for leseren.

Vi skulle jo et sted, selv om jeg ennå ikke var klar over hvor.

Så kom «Bare se …» – ideen om at hvert oppslag skulle ende ut i disse to ordene. Få den som leser til å bli nysgjerrig på hva som venter på neste side. Hvor vi skulle. Det fungerte, men igjen var tekstutkastet blytungt. Men ideen var der.

Jeg sendte den fra meg, og fikk napp fra forlaget. Så startet arbeidet. Vekk med det som ikke ga mening eller trakk leseren i flere retninger. Vi skulle jo et sted, selv om jeg ennå ikke var klar over hvor. Etter noen runder med kniv, saks og høvel hadde teksten en grunnform. Nora fikk teksten for å se om det ville inspirere hennes strek. Og det gjorde det.

Les også: Vera Micaelsen gir barna svar på det de lurer på, men ikke tør å spørre deg om.

Finslipingen

Vi møttes for å få grunnmuren på plass. Det var flere runder med skisser til Ane og Brage fant sin form. Så kunne de begynne å klatre. Og jeg fortsatte å kutte tekst. En setning her, to ord der. Det skulle fungere rytmisk også. Ord måtte byttes ut, kobles på en annen måte. Alle forsøkene er i den hvite permene. Til det stod igjen de få ordene som festet seg til hvert oppslag. Og «Bare se …» hang fortsatt med, som en premiss for hvert oppslag, eller heller: For det neste oppslaget, det som venter når du blar om.

Hva er egentlig virkeligheten? Det som er festet som ord, strek og farge til et papir, eller det som vokser fram hos den som leser, den som hører og ser?

Nora tegnet. Som hun tegnet! Og gjennom strekene og fargene vokste det fram noe jeg aldri hadde sett for meg. Noe som var så mye mer enn teksten. Det kjentes som om ordene var springbrett inn i bildene, og illustrasjonene en trampoline tilbake til teksten. Noen flater fylt helt med strek og farge. Andre med lekne illustrasjoner som overøste ordene med flere lag innhold. Det var tid for å ta vekk flere ord. Bytte noen ut. Justere rekkefølgen. Plassere ordene.

«En to og et tre» fortelles med lekne rim og en fantasilek om å bygge og bo i et tre. Det handler om hva man kan, og hva barna er opptatt av å lære – klatre, jobbe med verktøy, synge og lese og skrive.

En åpen bok

Så kom innspillet om hva dyrene egentlig er, i virkeligheten. Men så; Hva er egentlig virkeligheten? Det som er festet som ord, strek og farge til et papir, eller det som vokser fram hos den som leser, den som hører og ser? Det er rett og slett fantastisk å ikke vite hva andre finner.

Jeg skal sette vekk den hvite permen. Trenger den ikke lenger. Boka er her nå. Men det nesten umulig å fatte at veien har vært så lang, at jeg brukte så mange ord for å lande denne lille teksten. Men sånn var det, denne gangen. Ingen trenger å kjenne blindveiene og omveien, for ordene vi endte med er de som skal være der. De lever sammen med illustrasjonene. Om du vil vite mer er det bare å åpne «En, to og et tre» og «Bare se …».

Widar Aspeli

«En to og et tre» kan kjøpes her.

Innlegget «Bare se …»: Widar Aspeli om en billedboks tilblivelse dukket først opp på Forlagsliv.

I går hadde dramatiseringen av Roy Jacobsens De usynlige urpemiere på Hålogaland teater i Tromsø. Rett før premieren spurte jeg Roy Jacobsen om han hadde et favorittdikt. Han nevnte flere, bl.a. noen av William B. Yeats, men så kom han på et dikt som Erik Fosnes Hansen leste for ham, og som Roy filmet på sin telefon på Cappelen Damms høstfest i fjor. Fosnes Hansen deklamerte det i sin helhet, og jeg så det på Roys telefon før teatret i går. En stor opplevelse.

«Stenen» fra debuten i 1909

Olaf J. Bull (1883 – 1933) var en av de betydelige norske dikterne tidlig på 1900-tallet. Hans mest kjente dikt er «Metope», som innledes med den kjente setningen: «Dig vil jeg ømt i rytmer nagle fast!»

Ukas dikt er «Stenen». Det er et vakkert og flott dikt fra Olaf Bulls debutsamling Digte utgitt i 1909. Man kan godt forstå hvorfor det rører to av våre beste forfattere i vår tid:

STENEN

Jeg var i den yderste evighed,
bagom de synlige fjerners brand –
da var det, at nogen imod mig skred
frem paa en ukjendt stjernes rand.

Nogen, som bøiet sig frem og lo
bag slør, som hyllet dens hoved til,
og holdt en sten i sin ene klo
og hviskede kold og mild:

«Jeg slipper en sten i himmelrunden,
den golde sten, jeg her dig tér;
i næste sekund er den forsvunden;
den aflader aldrig at falde mer.

Begriber du, usle, hvad jeg gjør?
Jeg drypper en faldende sten i dit sind;
jeg saar i dit væsen en uro ind,
en uro, som aldrig dør.

Hvorhelst du forbrænder i lysets haller,
i elskov hos kvinder, blandt vaarhvide buske –
Stenen, som samtidig falder, falder
i ødets mulm, skal du huske»

– – –

Og billedet brast, og jeg sænkedes ned,
ned paa min seng – jeg vaagnet i sved;
i bølger av iskold stjernedugg
hamret mit hjerte, hug i hug –

Men drømmen forblev i mit hjertes nat;
fra ungdom til moden alder
søgte mit sind forgjæves at gribe
den sten, som bestandig falder –

Innlegget Ukas dikt: «Stenen» av Olaf Bull dukket først opp på Forlagsliv.

Peter Serck utforsker ofte mennesker som er lenket fast til, eller har lenket seg fast til, en tilværelse de føler seg fremmede i.

Hele hans forfatterskap er preget av en vilje til å utforske de kompliserte og utfordrende sammenhengene mellom den objektive virkeligheten, subjektet og språket vi bruker for å gripe vår egen eksistens. Hva skjer med oss når koblingene mellom det ytre og det indre forstyrres?

Leas ansikt er din sekstende roman. Kan du kort beskrive den og – om mulig – plassere den i eget forfatterskap?

– I denne romanen forteller jeg-personen om et kjærlighetsforhold han har hatt i sin ungdom. Lea Berg, hans første store lidenskap, er en ung og søkende billedhogger preget av alkoholisme og en underliggende dødslengsel, noe hennes yngre venn litt etter litt blir klar over. Imens advarer hans far ham på det sterkeste mot å fortsette forholdet til Lea.

Romanen beskriver kunstnermiljøet i Oslo i slutten av 1970-tallet og er en skildring av ung kjærlighet som støter an mot borgerlige konvensjoner og kunstlivets harde betingelser. Boken er klarere plassert i tid og rom enn mange mine andre romaner.

Leas ansikt av Peter Serck — Kjøp «Leas ansikt» på cappelendamm.no

Du skriver inderlig og levende om ung kjærlighet. Har du hentet opp egne minner og erfaringer i arbeidet med denne boken?

– Ja. Forholdet til Lea har sin rot i mine egne minner fra førti år tilbake i tiden. De sto svært klart for meg mens jeg skrev. Under arbeidet var jeg meg bevisst hvor intenst og samtidig hvor vanskelig dette forholdet var. Jeg så for meg mange sanselige detaljer og gjengav en del av dem i fortellingen. Sansede detaljer er viktige og uunnværlige i en litterær tekst, men de må velges med omhu. Ingen kan beskrive alt. Selv ikke i den moderne selvutleveringslitteraturen kan man skildre absolutt alt.

Mye av det jeg har skrevet i Leas ansikt er større og mindre justeringer av virkeligheten slik jeg husker den, mens den dramatiske slutten er ren fiksjon, heldigvis. Og den nokså autoritære og depressive fars-figuren, en mislykket pianist, er også helt oppdiktet.

Det ble drukket mye blant kunstnere den gangen, og den såkalte frie kjærligheten skapte problemer.

I romanen refererer til et bestemt miljø (i tid og rom), var du selv en del av dette?

– Ja, jeg var en del av det frigjorte kunstnermiljøet i Oslo på 1970-tallet, og det var fascinerende å skrive om det, på godt og vondt. Romanen viser jo at det også hadde sine destruktive sider. Det ble drukket mye blant kunstnere den gangen, og den såkalte frie kjærligheten skapte problemer. Mange aspekter ved det kunstnerlivet jeg beskriver er tatt direkte ut av virkeligheten. Det var nok noe av grunnen til at jeg kunne skrive Leas ansikt så spontant.

Bokens unge protagonist forelsker seg i en noe eldre kunstner og dermed åpner du også for en slags diskusjon/refleksjon om kunst og kunstnergjerningen. Dette kan man vel si er et gjennomgangstema i forfatterskapet ditt? Hvorfor er det så viktig for deg å skrive om kunst?

– Jeg opplever at det er et sterkt slektskap mellom skjønnlitteratur og billedkunst. Det skyldes blant annet det visuelle aspektet ved fiksjonslitteraturen, og at både den og billedkunsten i stor grad innebærer en åpen fortolkning av virkeligheten og vårt forhold til den.

Ord og bilder har også til felles at de ikke er identiske med det de forestiller eller henviser til, en innsikt som i vår tid stiller kunstneren eller forfatteren relativt fritt i forhold til motivene. Dette er noe av bakgrunnen for at Lea Berg strever slik med formspråket i sine skulpturer: hun innser at hun som moderne billedhogger må distansere seg fra den naturalistiske tradisjonen som hun er blitt opplært innenfor på Kunstakademiet.

Både forfattere og billedkunstnere kan velge hvilke trekk ved virkeligheten vi skal ta med i et verk og hvilke vi skal utelate. Jeg har alltid interessert meg for billedkunst og har tidligere gjennom flere år skrevet kunstkritikker i Klassekampen og Morgenbladet.

– For meg er de eksistensielle spørsmålene så grunnleggende at jeg ikke kan tenke meg litteraturen uten dem.

Du er jo også en forfatter som er opptatt av eksistensialistiske problemstillinger slik de utspiller seg i livene våre, og du gjør de store spørsmålene tilgjengelig og relevant for leseren. Hva er det som driver deg inn på de «store spørsmålenes» marker?

– For meg er de eksistensielle spørsmålene så grunnleggende at jeg ikke kan tenke meg litteraturen uten dem. Det gjelder både forholdet mellom mennesker og det forholdet vi har til oss selv. De årvåkne blikkene vi retter mot oss selv og andre er avgjørende for disse relasjonene, som alltid er omskiftelige og uvisse. Disse relasjonene må fortolkes i litteraturen.

Først og fremst forsøker jeg å anskueliggjøre slike dimensjoner gjennom tekstenes atmosfære, dens skiftende stemninger, bilder og ulike tonefall. Jeg er svært opptatt av språkets rytme og klang, enten disse er preget av harmoni eller uro. Mest uro, tror jeg.

LES OGSÅ: Peter Serck – inspirert av eksistensiell kvalme og dødsfascinasjon

Som leser – hvilke bøker og forfattere setter du høyest – som du også har hentet inspirasjon fra?

– Jeg lar meg primært inspirere av den litterære kanon fra Dostojevskij og Hamsun og frem til Dag Solstad. For eksempel er Kjellermennesket av Dostojevskij i mine øyne noe av forutsetningen for blant annet Sult av Hamsun og Kvalmen av Sartre, og flere av Dag Solstads romaner. Solstad er en mester i å beskrive mellommenneskelige relasjoner.

Andre viktige inspirasjonskilder for meg er romanene av Handke, Faulkner og Duras. Felles for dem alle er at språket er helt grunnleggende for de erkjennelser og stemningen som formidles. Det er ulike skrivemåter som alle har en rent ekspressiv kvalitet.

Jobber du for øyeblikket med noe nytt?

– Jeg er i full gang med å gjennomarbeide en roman jeg har holdt på med et års tid. Det er litt for tidlig å røpe hva den handler om, men det er klart at den eksistensielle dimensjon, formulert rent språklig, er helt avgjørende og vesentlig for meg også denne gangen.

Ønsker du å lese flere artikler, meld deg på nyhetsbrev her!

Innlegget Roman fra Oslos kunstnermiljø på 70-tallet dukket først opp på Forlagsliv.

Velkommen til Poesifest 2018!

– Vi har ingen romantiske duetter, hvis du tror det

Velkommen til Poesifest 2018!

– Jeg håper boka setter en støkk

Velkommen til Poesifest 2018!

Låta inni diktet

Dypt fall

Ukas dikt: Alfabet av Inger Christensen

Ukas dikt: «ARS VIVENDI» av Jan Jakob Tønseth

Ukas dikt: «Ventetid» av Inger Hagerup

– Oppmuntrende, og gitt meg praktisk erfaring med bokarbeid

Hvordan bli forfatter? Få «Signaler»-redaktør Eivind Evjemos viktigste tips her

Fikk knyttet kontakter

Begynte å skrive sent

Hør to av årets debutanter lese fra Signaler 2018

21 tanker for det 21. århundre – Harari mediterer to timer daglig: – Får økt konsentrasjon og klarhet gjennom meditasjon

Harari advarer mot digitale diktaturer og hacking av mennesker i ny bok som utforsker nåtiden

Når livet setter seg i kroppen – I ny og revidert utgave

Slik blir du mer bevisst på hva kroppen prøver å fortelle deg

Pilegrimsreisen – Reisen som forandret Coelhos liv

Instrumental – Om å bruke musikk som terapi

– Ubeskrivelig vakker og grusomt ærlig

– Noe av det viktigste vi kan gjøre for å nå klimamålene i Parisavtalen

Både smart og mulig å spise grønnere

Få frem det beste i råvarer

Mat, minner og mormor

– Enklere å være «veggis» nå om dagen

Gode anmeldelser

Prisvinnende forfatter

Savnet menneskelig kontakt

Blir inspirert til en ny begynnelse med Lucy Dillons 100 umistelige ting

Også historien om stormaktenes spill og sjakkgeniets vesen

– Hva er det med sjakk, Atle Grønn?

– Lynkjapt om sjakkens historie? Og utbredelse og popularitet.

– Blir man smart av å spille sjakk eller må man være smart i utgangspunktet?

– Deep blue. Menneske eller maskin? Kan man bli verdensmester mot et dataprogram?

– Hvem er din favorittspiller gjennom tidene?

– Sjakk er jo et internasjonalt spill, men hva har det vært med russerne og deres dominans? Og så – plutselig en nordmann?

– Hvem vinner årets sjakk-VM?

Atle Grønn

Hans Olav Lahlum

Spør Vera

Håndbok for barnelivet

Vera Micaelsen

Redigerte fra sykesengen

«Det er aldri barnas feil, alt det galne dei vaksne gjer»

Slik får du hjelp til å samtale med barn om psykisk helse

Kolbein Falkeid

Jeg finner nok fram

Komet

Jan Jakob Tønseth

ARS VIVENDI

VED FAGERVANN (MEDITASJON)

Annabelle Despard

Årets festpoet

Ukas dikt fra Mørkt kvadrat

Ukas dikt: Å ELSKEDE av Tone Hødnebø

«Reflektert og personlig»

«En levende beskrivelse av en klassereise»

«Les boken»

Michelle Obama avslører omslaget på memoarboken Min historie

Et nært forhold til hunder

Forfatteren om Bamse, sin første store hundekjærlighet

VOV – et oppkomme av eventyr, myter, folketro og fakta om hunden

5) Skremmende hundevarsel fra norsk folketro

6) Hitlers hundepsykolog hadde en stri tørn

7) Elvis Presley og Per Sivle

Oversetter Tor Fretheim, spiller en viktig roller i andre forfatteres bøker

– Du har et langt liv som forfatter og oversetter bak deg, Tor Fretheim. Hvordan har det vært å oversette Martin Widmarks Midt i en rose?

– Midt i en rose er både en trist og en veldig spennende bok. Kan du si litt om hva den handler om?

– Boken er jo en sjangerblanding. Noe midt mellom roman og tegneserie. Hvilke kvaliteter vil du si at en slik bok har, som ikke en ren tekstbok vil kunne gi?

– Hvem tenker du er hovedmålgruppen for Midt i en rose?

– Martin Widmark er jo en forfatter du kjenner godt fra før, gjennom oversettelsene dine av alle hans Lassemaja-bøker. Ser du noen likhetstrekk mellom ditt forfatterskap og hans?

TIL HISTORIEELSKEREN

KLASSISK KRIM

TIL FINTFØLEREN

TIL MENNESKEKJENNEREN

DEN PSYKOLOGISKE THRILLEREN Utenom sesongen av Tor Edvin Dahl

TIL DEN SAMFUNNSENGASJERTE

TIL KEPLER-FANS Lazarus av Lars Kepler

DEN PSYKOLOGISKE THRILLEREN
Utenom sesongen av Tor Edvin Dahl

TIL KEPLER-FANS
Lazarus av Lars Kepler