Business er en realistisk og kritikerrost krimroman av politiadvokat i Kripos, Terje Bjøranger.

Bjøranger fikk strålende anmeldelser også for sin forrige bok Barcode.

Handlingen i Business:
En mann kommer inn i en blomsterbutikk på Aker Brygge. Drar fram en pistol og skyter kvinnen som ekspederer. Mannen setter bevisst fingeravtrykk og vinker til overvåkningskameraet. Likevel greier ikke politiet å identifisere morderen.

For politietterforsker Charlie Robertsen blir dette en reise inn i en mørk verden der menneskehandel er «big business».

Kjøp Business på cappelendamm.no

Norge er attraktivt for menneskehandlere – eller slavehandlere. De sørger blant annet for at du får billig kebab og ren bil til en latterlig lav pris.

Hvordan?

Europa består av stater med til dels ekstreme, økonomiske forskjeller. Og grensene mellom de europeiske statene er i utgangspunktet åpne. Å transportere arbeidskraft fra fattige land til land hvor pengene sitter løst, er dermed enkelt. Der ligger forretningsideen til moderne slavehandlerne.

Godtroende nordmenn

Det er dette som er bakteppet i Business. Hvem er disse menneskehandlerne og medhjelperne deres? Hvor langt er de villige til å gå for å tjene penger? Virkeligheten er mer brutal enn et hvilket som helst krim-plot.

I Norge er det mye penger.  Og vi er nok litt godtroende. Samtidig vil vi gjerne spare noen kroner der vi kan. Denne kombinasjonen gjør oss attraktive for slavehandlerne. De som selger deg en kebab med Cola for 39 kroner, eller han som vasker bilen din for noen hundrelapper, utenpå og inni, tjener selv kanskje 20 kroner timen. Og har 16 timers arbeidsdag og ingen sosiale rettigheter. Eierne deres derimot, tjener enorme beløp. Penger som gjerne pløyes inn i annen kriminell virksomhet. Greit for deg?

Det er komfortabelt å kunne reagere på dette med: «Jøss, det visste jeg ikke.» Men det blir for enkelt. Det er selvfølgelig en grunn til at noen varer og tjenester er påfallende billig i et dyrt land som Norge.  Spørsmålet er om vi ønsker å vite noe om det.

Å selge ulovlige våpen, narkotika eller mennesker til prostitusjon eller for organtyveri, er en gigantisk økonomi på verdensbasis. De som smugler billig arbeidskraft er en del av den samme økonomien. Slavehandlere har ingen etiske retningslinjer – så lenge det finnes en etterspørsel, er tilbudet der. Uansett hva kjøperen er ute etter.

Prislappen på et barn

Barn, uansett alder, har også en prislapp. Moderne teknologi gjør det mulig å dekke etterspørselen etter for eksempel seksuelt misbruk av barn. Og etterspørselen er stor, også i Norge. Det finnes knapt et «behov» som ikke menneskehandlerne er villige til å dekke, så lenge det er penger i det. For relativt små beløp kan en kunde bestille en internettoverført voldtekt, kanskje også et drap, på et barn et sted i verden. Og kjøperen kan være anonym. I alle fall nesten.

Og en ting til – har barnet ditt en smarttelefon? Har du kontroll på den? Vit at barnet ditt, via telefonen, uvitende kan «invitere» overgripere med seg inn på barnerommet. Chattevennen på 15 år, som barnet deler bilder med, er kanskje egentlig en voksen overgriper. Og en trussel om at bildene vil spres på sosiale nettverk, er katastrofal. Neste skritt er kanskje utpressing, og i verste fall at barnet tar sitt eget liv.

Det er dette jeg skriver om i Business.

Innlegget Aftenposten om <em>Business</em>: – sterkt innblikk i bunnfallet av organisert kriminalitet dukket først opp på Forlagsliv.

Å oppleve sorg er smertefullt

Å oppleve sorg er en smertefull, men naturlig del av det å være menneske. Ingen sorg er lik, hver og en må finne sin vei ut av tap og kriser. Samtidig har vi mye til felles når vi sørger, og det å lytte til hverandres livsfortellinger om sorg og tap kan lindre og gi håp om at livet skal bli godt å leve igjen.

Skrev boken hun gjerne skulle hatt når sorgen var på sitt verste

Kristiane M. Hansson har sterke, personlige sorgerfaringer. Møter med andre sørgende, med gode hjelpere og fagpersoner, har inspirert henne til å skrive bok om sorg. Å sørge er boken hun selv gjerne skulle hatt da det stormet som verst i eget liv. Nå ønsker hun å gjøre sorgarbeidet lettere for andre. Med seg har hun en rekke dyktige bidragsytere som er noen av våre fremste fagfolk innen psykisk helsevern.

«livet kan bare forstås
baklengs, men det må leves forlengs».
Søren Kirkegaard

Deler raust av egen erfaring og fagkunnskap

Med denne boken blir det lettere å hjelpe seg selv og andre som opplever sorg. Boken tilbyr råd for mestring og refleksjoner rundt allmenngyldige temaer, som det å være bevisst sin egen livsfortelling, sårbarhet, håp, personlig utvikling og det gode liv. Bidragsyterne i boken byr på seg selv, og deler raust av sin fagkunnskap og egne personlige erfaringer med rystelser: Psykiater Finn Skårderud om sorg og skam, pedagogisk-psykologisk rådgiver Eline Grelland Røkholt, om barn i sorg, psykolog Cecilie Benneche om følelser, fagsjef i Landsforeningen uventet barnedød, Trine Giving Kalstad om bruk av kognitiv terapi for selvhjelp, professor Edvin Schei om profesjonelle hjelpere og pasientkommunikasjon, sorg- og krisepsykolog Atle Dyregrov om komplisert sorg og Monica Smith, styreleder i LEVE (Landsforeningen for etterlatte ved selvmord) om sorg etter selvmord.

«Sorg påvirker evnen til å leve livet fritt»
Psykiater Tormod Huseby

Forsker på pårørendesamarbeid ved alvorlig psykisk sykdom

Kristiane M. Hansson er doktorgradsstipendiat i medisin ved Senter for medisinsk etikk, Universitetet i Oslo, og forsker på pårørendesamarbeid ved alvorlig psykisk sykdom. Hun har skrevet mastergrad om sorgprestisje, og har tidligere arbeidet som prosjektkoordinator i Landsforeningen for uventet barnedød og vært sorggruppeleder hos Fransiskushjelpen. Hun formidler kunnskap om psykisk helse som forsker, fag- og privatperson. <em>Å sørge</em> er hennes andre bok.

«Ring the bells that still can ring
Forget your perfect offering
There’s a crack in everything
That’s how the light gets in»
Leonard Cohen

Innlegget Hva er sorg og hva gjør den med oss? dukket først opp på Forlagsliv.

Snur seg i graven

WINSTON CHURCHILL og andre etterkrigspolitikere snur seg antagelig i graven over Brexit og stormløpet mot EU fra vår tids populister. Deres mål og visjoner vokste ut av fem år med folkemord, krig, meningsløs død, lidelse og ødeleggelse. De visste at bare et nytt, forpliktende samarbeid kunne bryte Europas historiske spiral av skjebnesvangre motsetninger.

Sitat fra Churchills tale i Europarådet i 1949

«Den primære og hellige lojalitet som hver av oss har til våre egne land, er ikke vanskelig å forene med erkjennelsen av et europeisk fellesskap. Tvert imot … vi vil alle ta best vare på de nasjonale interessene ved å bygge en felles suverenitet for alle som deler våre demokratiske idealer», sa Churchill i Europarådet i Strasbourg i 1949.

Historien står i fare for å gjenta seg

Men tiden går. Selvbilder og verdinormer skifter. I dag spiller folkeforførerne på ytterfløyene skamløst på sin egen og velgeres historieløshet. Deres propaganda og maktbase bygger på isolasjonisme, proteksjonisme og nasjonalisme – og historien står i fare for å gjenta seg.

Flertallet av EU-borgerne definerer seg som europeere

LIKEVEL, I EU-landene er oppslutningen om det europeiske samarbeidet stadig sterkere. Flertallet av borgerne definerer seg selv som europeere. Samarbeidet blir utvidet, styrket og galvanisert for hver dag som går. Det britiske utmarsjdramaet ser også ut til å ha gjort de mest larmende kritikerne mer edruelige. Selv svorne nasjonalister har lagt planene om utmeldelse til side. Denis MacShane, europaministeren i Tony Blairs regjering, slår fast at Frexit, Grexit, Italex og Nelix ikke lenger er på programmet.

Hva med Norge?

HVA SÅ MED Norge? Landet er faktisk en del av Europa, og det som foregår i Unionen har fundamental betydning for norsk nåtid og fremtid. Men det er det ikke så mange som vet, for det ser knapt ut til å være noen i det politiske ledersjiktet som tør å mene noe om det.

Folk blir tomme i blikket når de får høre at de har trodd på «fake news»

Jeg holder stadig foredrag om internasjonal politikk i vidt forskjellige fora landet rundt, og blir hver bidige gang slått av hvor merkverdig kunnskapsnivået om den Europeiske Union er, nesten uansett hvor jeg kommer. Noen vet overraskende mye om noe, og nesten ingenting om noe annet. Andre har latt seg overbevise av rene myter. Ideer utviklet i bestemte miljøer styrer ofte personlige meninger. Og så har det oppstått en slags immunitet mot motforestillinger. Folk blir tomme i blikket når de får høre at de har trodd på falske fakta og vrangforestillinger.

Faren for å støte noen fra seg skremmer politikere

Satt på spissen, har Norge levd med et øredøvende fravær av en offentlig Europa-debatt siden 1972. To folkeavstemninger skapte dype splittelser, og følelsene har sydet som gift gjennom ordvekslingen. Faren for å støte noen fra seg skremmer politikere, de tenker på neste valg og går i bue utenom for ikke å legge seg ut med velgere. Det sikreste er å la de hete potetene ligge, og det gjør de med flid.

Dermed er den åpne, opplysende diskusjonen om Norges forhold til Europa sakte kvalt av surstoffmangel. Viktige problemer kommer ikke på bordet. Det er ikke bra, verken for saken, for nasjonen eller for den langsiktige tilliten til politikken.

Undergraver velgernes aktive interesse og deltakelse

DE SISTE 20-30 årene har medierådgivere, partistrateger, taktikere og kommunikasjonseksperter fått avgjørende innflytelse. De blir betalt for å beskytte oppdragsgiverne, og det gjør de, med alle midler. I all sin kløkt og iver, undergraver de forutsetningen for at demokratiet skal fungere, nemlig velgernes aktive interesse og deltakelse.

Politikk har blitt en vare

Feilen ligger ikke hos disse manipulatorene. Den ligger hos de som bruker dem, som går i skjul bak de glanspolerte skjoldene av taktikk, meningsmålinger, målrettede formuleringer og markedstilpasning. Politikken blir behandlet som en vare, et salgsobjekt. Det ikke bra, ikke i det hele tatt.

EU ikke en organisasjon man bare kan melde seg inn og ut av

DAGENS RABALDER I Storbritannia skyldes at velgere og politikere plutselig har forstått at EU er noe annet enn det de ble ledet til å tro ved folkeavstemningen i 2016. Det er simpelthen ikke en organisasjon man bare kan melde seg inn og ut av. EU har vokst seg sammen til en levende organisme. Medlemslandene har bygget systemer som binder dem til hverandre.

Derfor er Brexit i bunn og grunn ikke et spørsmål om utmeldelse. Det dreier seg om en amputasjon, og hverken den avskårne kroppsdelen eller resten av legemet har godt av det.

Britenes fremforhandlede avtale avvist som ubrukelig

Avtalen som britene med stønn og smerteskrik har forhandlet seg frem til, har kommet som et sjokk. Den er også bredt og brutalt avvist som ubrukelig. Men det hjelper ikke stort. Kommisjonen har tydeligvis ikke mer å gi.

Uvitenhet et dårlig grunnlag for kvalifiserte meninger

FOR NORGE BURDE dette være en tankevekker, først og fremst fordi det viser at velgerne, selv i et av medlemslandene, ikke har forstått dynamikken og kraften i den europeiske prosessen. Uvitenhet er et svært dårlig grunnlag for kvalifiserte meninger, men det er altså slik det går. Og kunnskapsløsheten skyldes fremfor alt fraværet av en stimulert debatt.

Innlegget EU-debattens øredøvende fravær dukket først opp på Forlagsliv.

Leïla Slimanis Vuggesang har vært en av de mest omdiskuterte romanene fra Frankrike de siste årene, og den har nådd langt utover krim-lesernes rekker. I Frankrike solgte den over 700 000 eksemplarer da den kom ut i 2016. Det er en neglebitersk fortelling om småbarnsforeldres verste mareritt, og en original utforskning av morskap, kjønn og klasse.

Se Slimani på Litteraturhuset i Oslo, i samtale med Vinduet-redaktør Maria Horvei den 27.mars!

Goncourt-prisen for beste roman

Krimforfattere kan oppleve at bøkene deres ugleses av intellektuelle kritikere og anses som av lavere litterær verdi enn annen skjønnlitteratur. Dette er ikke tilfellet for fransk-marokkanske Leïla Slimani. Vuggesang vant den høyt hengende Goncourt-prisen for beste roman. Boken er oversatt til norsk av Thomas Lundbo.

Vuggesang kan fort stående som årets nifseste og mest urovekkende leseopplevelse – VG

«Årets nifseste!» og terningkast 6

VG er den første norske avisen som har rukket å anmelde Vuggesang. I dagens VG er Elin Brend Bjørhei svært begeistret i sin sekser-anmeldelse, som du kan lese i sin helhet her. Hun skriver: «Sjelden har jeg lest en bok som er så nifs i all sin enkelhet.  «Vuggesang» er en sterk og urovekkende roman som får leseren til å reflektere over hvordan vi lever våre liv i dagens samfunn, og hva som kan gå tapt i vår streben etter lykke og selvrealisering. (…) «Vuggesang» er en gjennomtrengende thriller som etterlater et fysisk ubehag – og undertegnede var satt ut i flere dager etter siste setning. «Vuggesang» kan fort stående som årets nifseste og mest urovekkende leseopplevelse.»

Romanen er på en og samme tid en totalt fengslende domestic thriller og en skarp kommentar til hvordan vi innreder våre moderne liv.

Hånden som rører vuggen

I Vuggesang møter vi Myriam og Paul som ønsker å være det perfekte paret. De vil ha kontroll over karrièren, invitere venner på mat- og vin-kvelder, gi barna en god oppvekst. Da den middelaldrende, Mary Poppins-aktige dagmammaen Louise kommer inn i familien, synes brikkene å falle på plass: Louise passer barna, sørger for innkjøp og matlaging og blir raskt helt uunnværlig. Med gjennomsiktige tråder holder hun familien samlet – ubemerket, men med stadig større makt over Myriams og Pauls liv.

Men det Myriam og Paul ikke aner noe om, er de mørke sidene og den grenseløse sårbarheten til kvinnen som de har betrodd det mest dyrebare, nemlig barna. Helt til det utenkelige skjer, og en tragedie rammer.

Beklemmende univers

Leïla Slimani tar leseren inn i et univers som for hver side blir mer beklemmende. Men allerede de to første setningene forteller tragedien i all sin grusomhet: «Babyen er død. Det tok bare noen sekunder.» Til tross for at leseren altså vet hvordan dette går og til tross for at Vuggesang til tider er vond å lese, er den så dunkel og spennende at man bare må fortsette.

Romanen er på en og samme tid en totalt fengslende domestic thriller og en skarp kommentar til hvordan vi innreder våre moderne liv. Hovedpersonene Myriam og Paul tynges mer og mer av forventningene omgivelsene stiller til dem som yrkesaktive småbarnsforeldre. Den tilsynelatende fullkomne løsningen på tidsklemma – dagmammaen Louise – viser seg med tiden å bli en trussel.

Til Litteraturhuset og Lillehammer

Leïla Slimani ble i 2017 utpekt av president Emmanuel Macron som hans «personlige representant» for å promotere fransk språk og kultur i utlandet. Samtidig med den enorme oppmerksomheten i Frankrike har boken tatt hele verden med storm. Den er blitt en storbestselger i USA (med tittelen The Perfect Nanny) og i Storbritannia (med tittelen Lulleby).

Leïla Slimani kan dessverre ikke komme på Krimfestivalen, men hun gjester Litteraturhuset i Oslo uken etter dvs. 27. mars. Hun kommer også tilbake til Norge og Lillehammer på Norsk litteraturfestival 23. og 24. mai.

Den skarpeste thrilleren i år

I alle land Vuggesang er kommet ut, har den fått kjempekritikker. Her er noe av hyllesten den er blitt til del:

«Jeg er villig til å vedde på at Vuggesang er den skarpeste thrilleren du leser i år, for ikke å snakke om at det er en påtrengende kommentar om klasse, rase, kjønn og morskap». The Independents

«Umulig å legge fra seg, og enda vanskeligere å glemme igjen.» Politiken

«En medrivende, prisvinnende thriller og et skarpt portrett av moderne kvinneliv på første og tredje klasse.» Weekendavisen

«Denne ubehagelig spennende romanen, som begynner med død og blod og ruller opp historien baklengs, er både psykologisk og sosiologisk knivskarp.» Aftonbladet

«Spennende … intelligent og treffende menneskelig.» Observer

«En bok som tvinger deg til å lese videre.» Times

«Leïla Slimani bekrefter sitt ville fortellertalent i Vuggesang, en uppercut av en roman …» Elle

«Den er tydelig, den er vond, den er storartet.» Frankfurter Allgeimeine Sonntagszeitung

«Et vekselbad av følelser, beklemmende lesning. Men samtidig så godt komponert og tilspisset at man vil lese videre, man bare må lese videre.» WDR

«På virtuost vis iscenesetter Leïla Slimani den ulykksalige sammenflettingen av umettelig begjær og sosial nød.» Süddeutsche Zeitung

Innlegget Terningkast 6 i VG til <em>Vuggesang</em> – «Årets nifseste!» dukket først opp på Forlagsliv.

Marie Takvam (1926 – 2008) var en norsk forfatter og skuespiller. Hennes forfatterskap omfatter en rekke diktsamlinger, to romaner, drama og en barnebok. Hun mottok flere priser for sitt virke.

Marit Takvam skrev ofte dikt som omhandlet ensomhet, kjærlighet og svik. Et av de vakreste er «Trø varsamt». Det kom ut i samlingen Syngjande kjelder fra 1954.

Trø varsamt

Trø varsamt.
Isen er veik.
Kvi kjem du så nær?
Kvi er du så bleik?

Ver varsam.
Det er blod under hud.
Rør ikkje ved meg
du ande frå sud.

Trø alltid stilt
over nyfrosen sjø.
Noko i djupet
kan liggje og blø.

Innlegget Ukas dikt: «Trø varsamt» av Marie Takvam dukket først opp på Forlagsliv.

Dette har du visst lenge: Barneleiken er ein truga dyreart. Du har berre ikkje visst korleis du skulle løysa knipa – for du er sjølv problemet. Du er den forelderen eller føresette som gjer altfor mykje for borna dine. Du er som alle oss andre: Vi anar ikkje heilt når vi skal la ungane i fred.

Desse ti boda eller råda må du difor gjerne lesa som dyrekjøpte erfaringar. Som vaksen i barneidretten (motsetninga ligg alt der!) har eg sjølv gjort alle desse syndene, på ein eller annan måte. Eller eg har høyrt dei bli gjort, sett dei bli utført.

Hugs at det er menneskeleg å feila, men under verdigheita di å ikkje læra av dei.

Til idrettsforeldre: Ti bod for ein endå betre barneidrett

1. Du skal ha andre gudar enn Martin Ødegaard og Heidi Løke. Sjansen for at barnet ditt blir verdas aller beste utøvar i ei eller anna grein er like liten som at gjøken legg egg i treet der du bur. Det gjeld dei andre borna i idretten også: Målet må vera noko anna enn å odla fram éin teoretisk Zlatan av tusen små.

2. Spør aldri om barnet ditt er tørst. Fokuset på borna i våre dagar er så sterkt at dei ikkje lærer å kjenna sin eigen kropp. I verste fall blir ungane så ivrige i leiken at dei gløymer å drikka. I teoretiske tilfelle kan dei då besvima, men dei aller, aller fleste vil finna drikkeflaska si når ganen er tørr nok. Eller endå betre: dei finn ein bekk.

3. B-laget er viktigare enn A-laget. Dei beste klarer seg. Alltid. Dei nest beste treng eit lag når dei skjønar at dei ikkje blir krinslagspelarar (det gjeld kva idrett som helst). Fråfallet i ungdomsidretten er alarmerande stort. Lat det finnast eit alternativ for dei som vil trena éin gong i veka, og ikkje seks. Målet må vera flest mogelege spark på ballen, sagt med eit bilete frå fotballen, ikkje best mogelege spark.

4. Du skal aldri halda kviledagen heilag. Stå aldri og sjå på ei trening der barnet ditt er med. Bruk tida til å sjølv trena; jogg, eller sym eller spel fotball med nokre andre vaksne. Korleis skal dei små skjøna vitsen med trening dersom dei vaksne ikkje gjer det?

Ikkje brøl frå sidelinja som om du er Tom Nordlie.

5. Prat minst mogeleg. Vis desto meir. Eit barn på tærne inn i leiken får med seg kanskje to prosent av det du seier (om du er trenar). Sjansen er dessutan veldig stor for at du bruker ord dei ikkje forstår. Ikkje forklar på førehand kva idretten går ut på. Stopp dei stundom i leiken og forklar – om du absolutt må. Og når du først er i gang: Ikkje brøl frå sidelinja som om du er Tom Nordlie. Ikkje blås i fløyta og stogg heile gruppa om du kan lata det vera. Gje tips til den einskilde. Då har du ein teoretisk sjanse for at ho høyrer, og kanskje forstår. Born er alltid ulike. Born er aldri berre born.

6. Køyr ikkje barnet ditt til trening. I Malmö sykla gutungen Zlatan til fotballtreningar, kanskje fleire kilometer. Stundom stal han syklar for å koma seg heilt fram. Dette dømet står tilsynelatande i motsetning til bod nr. 1, men målet må vera det same for stortalentet som for den opplagde reserven: å læra sjølvstende. Born må få erfara og utvikla det. Må du køyra barnet ditt til trening, bur du anten for langt frå folk. Eller du har sydd puter under baken på det.

Les også

Eksperten svarer

Har du en taus tenåring? Derfor kommer du ikke gjennom

7. Leit alltid etter lagånda. Du skal ikkje lyga, men: Om laget ditt har tapt 1–12 i fotball eller handball, spør aldri ungane kva dei gjorde gale etterpå. Dei veit inderleg godt at dei tapte. Skryt av dei for å ha vore tapre og ha stått kampen ut. Ros dei for å ha ledd då måla rann inn og at dei heldt humøret oppe. Lagspel handlar aller mest om samarbeid, og å læra å ikkje kjefta – verken på medspelar, motspelar, eller dommar. Sport handlar aller mest om tap.

8. Konkurransar er alle tings middel, og aldri noko mål. Om borna du har hatt med på trening, ikkje dukkar opp på eit renn eller eit løp eller eit stemne, så har du ikkje gjort noko feil. Dei har heller ikkje gjort det. Born kan ha tusen gode grunnar for å ikkje møta fram til konkurransane: Støyen i svømmehallen når då han dukkar opp frå startstupet. Blodsmaken i munnen. Dei tarvelege premiane. Lat berre dei som gjerne vil, få konkurrera seg i mellom. Dei andre kan få tenkja seg om.

Still i konkurransar sjølv, om du meiner borna har nytte av det.

9. Konkurrer sjølv. Dette er nesten det viktigaste, men også det vanskelege: Still i konkurransar sjølv, om du meiner borna har nytte av det. Du er den som må visa at blodsmak i munnen ikkje er farleg. Du er den som må visa at det går an å tabba seg ut. Du må visa at konkurransar lyfter prestasjonane, og at det er lov å slå dei andre (når ein gjer det med stil).

10. Om ungane begynner på ein eigen leik åleine, til dømes stuper dei uti bassenget og skundar seg opp att, og tida berre går og går, og dei gløymer heilt kva dei kom på trening for, og du får ikkje gjennomført det du kom på treninga for, då er ikkje økta bortkasta. Då har du lukkast utan å ha tenkt det. Då har borna lukkast utan å vita det sjølve. Dette er det aller viktigaste: Ikkje stogg dei, ver så snill. Ikkje sei det til dei, heller (kor flinke dei er). Lat dei berre driva på.

Les også

Hele Norges helsesøster

Helsesista kommer med bok til høsten!

Innlegget Ti tips til idrettsforeldre dukket først opp på Forlagsliv.

I høst var Belinda Bauer nominert til Bookerprisen sammen med tretten andre kritikerroste romaner, og juryen brukte bl.a. ordene «skarp», «stilig» og «smart» om boka.

Det var en stor anerkjennelse for krimforfatteren, som i et intervju uttalte at: «Ettersom krim aldri har vært en anerkjent sjanger, trodde jeg ikke dette var mulig, og jeg kjenner fortsatt på en følelse av sjokk.»

Les også

Intervju med Belinda Bauer

Historisk: Belinda Bauer er nominert til Bookerprisen

Belinda Bauer har med sine tidligere utgivelser høstet mange lovord også hos norske anmeldere. Blant annet fikk fjorårets Den vakre død terningkast 6 i Adresseavisen, og både Stavanger Aftenblad og Adresseavisen trillet femmer til Den synske (2016).

Tre foreldreløse søsken

Bristepunktet handler om hvordan tre barn forsøker å overleve alene etter at moren blir drept og faren forlater dem.

En kvelende varm sommerkveld sitter tre søsken alene igjen i en havarert bil. Moren har gått for å ringe etter hjelp. Hun har overlatt ansvaret til eldstemann Jack, som kun er elleve år. Men moren kommer aldri tilbake. Og det livet barna har kjent, endres for alltid.

Tre år etter gjør de traumatiserte barna sitt beste for å overleve uten foreldrene. Jack forsøker fortsatt å beskytte søstrene og holde familien samlet. Da kniven han tror drepte moren dukker opp, risikerer de å miste alt hvis de går til politiet.

Innlegget Ukas krimtips: Belinda Bauers Bookerpris-nominerte <em>Bristepunktet</em> dukket først opp på Forlagsliv.

Bukkene Bruse vender tilbake til scenen

En av Riksteatrets største suksesser de seneste årene, Bukkene Bruse på Badeland, er en dramatisering av Bjørn Rørvik og Gry Moursunds bestselgende klassiker med samme navn (Cappelen Damm 2009). Nå har bok nummer to i serien om de tre bukkene, Bukkene Bruse vender tilbake (2014), blitt til den elleville forestillingen Bukkene Bruse lager rumpebrann. Nærmere 110 forestillinger skal nå spilles over hele landet til glede for alle små og litt større Bukkene-entusiaster. 

Tripp, trapp! Tripp, trapp!

Bukkene Bruse lager rumpebrann er en forestilling som alle kan se og vil like. Og alle – kanskje bortsett fra trollet – vil garantert le høyt mange ganger underveis. Riksteatrets dyktige dramaturg Tine Thomassen og den erfarne regissøren Ivar Tindberg har hatt stødige hender med dramatisering og regi. I tillegg er det en stor stab av dyktige medarbeidere som bidrar til en helstøpt og vellykket forestillingen, fra de ansvarlige for scenografi, lyd, lys og musikk til dukkemaker, kostymeansvarlige og rekvisitør som har utformet, kledd på og utstyrt de mange forskjellige figurene. Ikke minst må dukkeførerne fremheves. De skaper tydelige karakterer gjennom bevegelse, stemmer, stemmeleier og dialekter. Og sørger for fart og driv i forestillingen. Det hele virker ubesværet, men må nødvendigvis kreve stor konsentrasjon og evne til raske omstillinger og skift. For publikum lever figurene raskt sitt eget liv på scenen.

Historien den samme

Historien som fortelles fra scenen er trofast mot boken, men sceneversjonen har betydelig merverdi. Humoren fra boken fremheves gjennom replikker og sanger og ulike dramaturgiske og regimessige grep. Bukkene sjarmerer, Yes-kjede-kråkene på bensinstasjonen er gøyalt ståkete på tilbudssiden, og gamlehjemmet er et «overflødighetshorn» av beboere. Vi gjenkjenner lattermildt Gry Moursunds naivistiske illustrasjoner, som kler dette universet så godt, nå i fantastiske dukker. Her er gamlinger med gåstol og i rullestol, den ene mer skjelv enn den andre. Her er slagpasienten med uklar diksjon og medpasienten som får intravenøs næring fra rullestativ. Sistnevnte fungerer som simultanoversetter for vennen i rullestol, til latter fra publikum. 

Bukkene Bruse vender tilbake – nå også som klaffebok

Samtidig som rumpebrann-forestillingen har premiere, foreligger historien i en flunkende ny klaffebok. Det er gode grunner til å glede seg over begge deler. Så langt foreligger tre nye historier om Bukkene Bruse. De tre brødrene, som egentlig skal til seters for å gjøre seg fete, er som kjent hentet ut fra Asbjørnsen og Moes eventyrsamling. De har definitivt fått nye, morsomme og overraskende liv gjennom Bjørn Rørviks ideer og tekst og Gry Moursunds fantasifulle og fargerike illustrasjoner i:

Bukkene Bruse på badeland (2009),

Bukkene Bruse vender tilbake (2014) og

Bukkene Bruse begynner på skolen (2018).

I tillegg til de tre originalbøkene, har begge de to første også utkommet som klaffebøker i solid kartong. Til sammen er de trykket i mer enn 450 000 eksemplarer. I tillegg er alle utgitt som lydbøker, og to av historiene er altså dramatisert for teater. En moderne «barnekultursuksess» helt utenom det vanlige.

Innlegget Riksteatret med gøyal forestilling: Bukkene Bruse lager rumpebrann dukket først opp på Forlagsliv.

Rett til utdannelse, et yrke og mulighet til å tjene egne penger, stemmerett og rett til å bestemme over egen kropp – kampsakene har variert, men styrken i kvinnebevegelsens kampvilje opprettholdes. De siste årene har den vært sterkere enn på lenge, mye grunnet #metoo-kampanjen og spørsmål knyttet til abort.

Lyst til å få inspirasjon til å kjempe videre for like rettigheter? Her er syv lesetips:

Amalie Kasin Lerstang (red.): En to eller hundrevis av søstre

I denne antologien, samlet av forfatter Amalie Kasin Lerstang, finner du dikt skrevet av kvinner, om kvinner, på tvers av årtier og landegrenser.

Her finner du dikt om kropp, seksualitet og foreldreskap, men også om politisk mobilisering, kamp for egne rettigheter og en kvinnerolle i endring.

Samlingen inneholder klassikere fra Edith Södergran og Inger Hagerup, men også nyere og moderne poesi av forfattere som Mette Moestrup og Sumaya Jirde Ali.

Lilla Sølhusvik: Fordi det er verdt det – Kvinners vei mot toppen av næringslivet

Mens andre områder av samfunnslivet etter hvert har noenlunde jevn kjønnsfordeling, er det fremdeles bare en håndfull kvinnelige toppledere i næringslivet.

I denne boka presenterer den profilerte NRK-journalisten Lilla Sølhusvik åtte av de fremste. Hun drøfter samtidig hva det kan skyldes at det er så få av dem, og hvilke særlige utfordringer det byr på å lede store konserner og samtidig ofte måtte forholde seg til et usynlig glasstak.

Cecilie Arentz-Hansen: «Kvinder med Begavelse for Lægevirksomhed». Norges første kvinnelige leger, og tiden de virket i

Dette er historien om de første kvinnelige legene i Norge og deres kamp for retten til å utdanne seg.

Seieren på legefeltet fikk store konsekvenser for likestillingen mellom kjønnene i det unge Norge. Ikke minst viser historien hvordan dette i neste omgang kom hele samfunnet til gode. Legetilbudet for, og forskningen rundt, kvinner og barn ble dramatisk forbedret med deres deltakelse. Sånn sett er dette ikke bare medisinhistorie, men en fortelling om da Norge ble en moderne nasjon.

Mary Beard: Kvinner & makt. Et manifest

«Du kan ikke uten videre finne plass til kvinner i en struktur som allerede er kodet som mannlig – du må endre hele strukturen.»

Kvinner og makt er et kortfattet men slagkraftig feministisk manifest og et betimelig innlegg i dagens debatt om behandlingen av kvinner i offentligheten.

Storbritannias mest kjente autoritet på klassisk litteratur viser med ironi og vidd hvordan menn historisk sett har behandlet mektige kvinner. Beard viser hvordan kvinner behandles, hvordan vi ser på kvinner med makt, og hvordan mektige kvinner nekter å la seg måle etter mannlige modeller og sjablonger.

«[…] Mary Beards lille bok er derfor ikke bare kulturhistorisk konfekt, men også en historisk bevisførsel av at å være kvinne i seg selv byr på egne utfordringer på vei mot makt.«, skrev Dagens Næringslivs Bjørn Gabrielsen i sin anmeldelse av boka.

Boka er oversatt av Inger Sverreson Holmes.

Hedda Lingaas Fossum (red.): Ulyd

I denne essaysamling har vi invitert 12 av Skandinavias mest spennende unge forfattere, kunstnere og aktivister til å utforske potensialet i nye former for feminisme, særlig slik disse kommer til uttrykk i samtidslitteraturen og andre kunstformer.

Boka er for alle som er interessert i feministisk tankegods og kulturkritikk i dag.

Katty Kay og Claire Shipman: Ta sjansen! Selvtillitskoden for jenter 

Denne boka retter seg mot jenter i alderen 10-16, og er stappfull av tegneseriestriper, morsomme lister og tester, og historier fra virkelige jenter. Men viktigst av alt: Den gir deg nøkkelen til selvtillit – hvordan du skal få selvtillit, og hvordan du skal bruke den.

Snart kommer du til å gripe dagen, takle utfordringer som du aldri kunne ha sett for deg, og ta sjanser som fører til store eventyr!

«Jeg skulle ønske jeg hadde hatt denne boken da jeg var yngre – og jeg er veldig glad jenter har den nå.» – Sheryl Sandberg, COO i Facebook

Boka er oversatt av Heidi Sævareid.

Marta Breen og Jenny Jordahl: Kvinner i kamp. 150 år med frihet, likhet, søsterskap

Denne var en av fjorårets store snakkiser på bokfronten. Boka var nominert til prisen «Årets tegneserie», har fått strålende anmeldelser og rettighetene er til nå solgt til hele 25 land! NRKs Anne Cathrine Straume skrev i sin omtale bl.a. at boka «burde være historiepensum i skolen.»

Forfatter Breen og illustratør Jordahl tar oss i tegneserieform gjennom kvinnebevegelsens mange dramatiske kamper for likestilling. Vi får vite historien rundt hvordan det er blitt kjempet for bl.a. retten til utdannelse og mulighet til å tjene egne penger, rett til å stemme ved politiske valg, og retten til å bestemme over egen kropp.

Innlegget I anledning kvinnedagen: Syv bøker om kvinnekamp dukket først opp på Forlagsliv.

Maiken Nylund (f. 1980) er bibliotekar og jobber på Hå folkebibliotek på Jæren. Hun har tatt forfatterutdanningen ved Norsk barnebokinstitutt (NBI) og debuterer nå med barneromanen Rikka på ordentlig og forever, om vennskap, utenforskap og gryende forelskelse. Tidligere har hun blant annet publisert dikt i den internasjonale antologien Ice Floe, utgitt i Alaska.

– Gratulerer med som debutant! Hvordan føles det, som man sier i Sporten?

– Takk for det. Det føles helt fantastisk, som de sier på pallen. Jeg koser meg med at boka er skrevet og utgitt og at den nå finnes der ute.

– Du er NBI-utdannet forfatter. Kan du si litt om denne utdanningen og om hva den har betydd for deg?

– Jeg lærte utrolig mye. Både om skriving og formidling. I tillegg ble jeg, allerede før utgivelsen, en del av et barnebokmiljø. Alt dette har nok bidratt til at jeg har fortsatt å skrive, selv om det tok lang tid før jeg gav ut.

– Hvordan fikk du ideen til boken om Rikka? Navnet og alderen? 

– For et par år siden tok jeg noen fag på bibliotekstudiet. Da så jeg en forelesning om skolebibliotekpioneren Rikka Deinboll. Foreleseren snakket også om gamle bibliotekskilt i USA med påskriften «children and dogs not allowed» – og slik kom ideen om Rikka og hunden Pip inn i livet mitt. Grunntanken var at hun skulle kjenne seg litt utenfor. Til å begynne med var Rikka ca. syv år, hun har steget litt i alder etter hvert i prosessen. Nå er hun 10 og det passer henne perfekt.

– Tematikken i boken er forelskelse, men den handler også om utenforskap og nye familiekonstellasjoner, som mange barn vil kjenne seg igjen i. Du kunne valgt noe enklere?

– Jeg kunne kanskje valgt noe enklere, ja, men å leve er ikke enkelt. Det skjer jo mye som er mer eller mindre selvforskyldt i alles liv, hele tiden. For voksne og barn. På godt og vondt. Selv er jeg en del av fire generasjoner med splittet familie. Nye familiekonstellasjoner, og mye av det som følger med i slike settinger, er noe jeg vet en god del om. Fra flere sider. Når det er sagt, så er ikke fortellingen om Rikka en sann historie. Hun er seg selv i sin egen historie, som alle andre.

– Når begynte du å skrive «på alvor»?

–  Noe av det første jeg skrev på var en litt rar og forhåpentligvis morsom historie om en bitteliten mann med en stumtjener som var hans beste venn. Den fikk god mottakelse på Samlaget, men ble likevel ikke noe av. Det er 10 år siden, så jeg har skrevet lenge. Gått noen runder på flere forlag, uten at det har blitt bok av det. Fått mange avslag, som jeg har kastet etter hvert som jeg fikk dem. Men jeg er utrolig glad for at det er Rikka på ordentlig og forever som ble min første bok. Jeg er skikkelig stolt av denne boka.

– Rikka på ordentlig er altså din debutbok, men du har publisert dikt i en antologi tidligere. Fortell?

– Det var i grunnen litt tilfeldig. Jeg hadde publisert noen dikt for voksne på det, den gang, litterære nettstedet Jung. Og det var ett av de diktene som kom med i antologien Ice Floe II – International Poetry of the Far North. Ice Floe ble utgitt i Alaska av alle steder. Diktet stod på trykk både på norsk og engelsk.

– Har du noen litterære forbilder?

– Mens jeg skrev denne boka, hentet jeg inspirasjon fra både Astrid Lindgren, Maria Parr og Jørgen + Anne = sant av Vigdis Hjorth. Dette fordi jeg har stor respekt for at de tar barna de skriver om på alvor. Barn har jo de samme følelsene som voksne. Det er den samme verden de skal fungere i. Hverdagen er ofte komplisert og barna har ikke mulighet til å ta de store valgene – de er prisgitt miljøet de vokser opp i. Men hos de nevnte forfatterne, så gjør de likevel det. De skaper sin egen hverdag og de sier i fra. Det liker jeg. Da er det håp.

– Hvilke forventninger har du til boken din nå som den skal ut i verden?

– Jeg fikk nettopp et bilde av et familiemedlem, der datteren leste boka mi på senga og så helt oppslukt ut. Da tenkte jeg at dette, dette er det aller, aller fineste med å ha skrevet en bok. Jeg håper at de som leser boka kan ha glede av den og at noen kanskje kan kjenne seg igjen i Rikka.

Innlegget Maiken Nylund har debutert på ordentlig – og forever med bok om 10-åringen Rikka dukket først opp på Forlagsliv.

Hei du jente som er mellom 10-16 år!

Har du noen gang ønsket at du var modig nok til å melde deg inn i et idrettslag, stå på en scene, snakke med en sur lærer eller starte en dyreverngruppe? Uansett hva det er, trengs det selvtillit. Det er det som gir deg kraft og mot til å gjøre hva du vil. 

Vær deg selv! Våg å gjøre feil! Du er god nok som du er!

Boken Ta sjansen! Selvtillitskoden for jenter er stappfull av tegneseriestriper, morsomme lister og tester, og historier fra jenter som finnes i virkeligheten. Men viktigst av alt: Den gir deg nøkkelen til selvtillit – hvordan du skal få selvtillit, og hvordan du skal bruke den. Snart kommer du til å gripe dagen, takle utfordringer som du aldri kunne ha sett for deg, og ta sjanser som fører til store eventyr!

Hvem er Katty Kay og Claire Shipman?

Forfatterene Katty Kay og Claire Shipman er venninner og reportere. For åtte år siden begynte de å skrive bøker sammen. De står blant annet bak Womenomics og Selvtillitskoden for jenter. Katty er nyhetsanker for BBC News. Claire er tidligere tv-reporter, men er nå foredragsholder. Begge har mann, barn og bikkjer. Søk gjerne opp Katty og Claire på nettet: www.confidencecodegirls.com

«Jeg skulle ønske jeg hadde hatt denne boken da jeg var yngre…» -Sheryl Sandberg, COO i Facebook og grunnlegger av Lean In og Option B

Gode inspirasjonsbøker om kvinner som har stått for noe

Marta Breen og Jenny Jordahls bok Kvinner i kamp (2018) handler om 150 års kamp for frihet, likhet og søsterskap. Boken har blitt en suksess over hele verden, og er nå solgt til 22 land!

Elena Favilli og Francesca Cavallos Nattafortellinger for rebelske jenter 1 og 2 er to andre inspirasjonsbøker som går sin seiersgang over verden. Hver av bøkene inneholder historier om 100 ekstraordinære kvinner – fra Kleopatra og Astrid Lindgren til Michelle Obama, Beyoncé og J.K. Rowling.

Innlegget Vær deg selv! Du er god nok som du er! dukket først opp på Forlagsliv.

– Det overrasker meg at så mange spør om hva kvinner må ofre som toppledere. Det har matchet dårlig med historiene jeg hører om fantastisk spennende karrierer. Dette er kvinner som har fått bruke seg selv, kunnskapene og erfaringene sine til å utrette store ting i næringslivet, sier Lilla Sølhusvik.

Den profilerte NRK-journalisten er aktuell med boka Fordi det er verdt det, der hun intervjuer åtte suksessfulle, kvinnelige toppledere om deres vei til superjobbene.

Se livestreamen av Lilla Sølhusvik i samtale med seks kvinnelige toppledere og næringsminister Torbjørn Røe Isaksen på kvinnedagen!

Pioneerer

Målet med boka var å vise at det går an for kvinner å nå toppen av næringslivet. De åtte som har stilt opp i boka – blant annet Maria Moræus Hanssen, Margareth Øvrum og Kristin Skogen Lund – er pionerer på ulike områder.

– Jeg ønsker å vise hvordan de har tenkt. Fra de valgte utdanning, hva som gjorde at de klatret oppover i lederhierarkiet, hvordan de taklet kombinasjonen av jobb og hjemmebane, hvordan de håndterte hindere underveis og til hva som motiverer dem for å ta toppjobber, forklarer Sølhusvik.

Det siste synes hun er spesielt interessant.

– Jeg ville vite hva som trigget dem, hva som er gøy. De har disse jobbene fordi alt arbeidet absolutt er verdt det – for dem, men i høyeste grad også for samfunnet ellers.

Utfordrende småbarnsår

Sølhusvik påpeker at de største utfordringene man møter som kvinne, kommer før man er toppsjef: Belastningen ved å velge utdanning og yrke med få kvinnelige rollemodeller, seksuell trakassering, å kombinere jobb og familieliv i en travel mellomlederfase. For mange stopper det likestilte livet opp idet man får barn.

– Det å bli mor er jo som regel starten på et langt liv med dårlig samvittighet. Mitt inntrykk har lenge vært at mødrene med mest dårlig samvittighet er de som lager mest kaker. Alltid henter ungene lenge før barnehagene stenger. De klarer liksom aldri å være gode nok, samtidig som de setter en standard for andre som ikke har tid til å levere på samme måte. De må gjerne være sånn, men de trenger ikke å sette standarden. Jeg tror bare flere må gjøre det som passer dem, og blåse i hva andre sier og gjør. Man kan være veldig god mor om man kjøper kaker også.

Forskjellige erfaringer

Kvinnene i boka har ulike oppfatninger om hvor utfordrende det er å faktisk være leder som kvinne.

– Kristin Skogen Lund har ingen problemer med å være eneste kvinne i ledergruppe, og mener hun er heiet frem hele veien. Birgitte Vartdal og Margareth Øvrum mener heller ikke det er vanskelig å være kvinne i næringslivet. Anne Marit Panengstuen, Berit Svendsen og Maria Moræus Hanssen er mer åpne om at det er belastende å være eneste kvinne i så mange sammenhenger.

«Jeg undres over at finansmiljøet fortsatt kan ha store møter og investorsamlinger uten en eneste kvinne»

K-ordet

Det er ett ord man ikke kommer utenom når det er snakk om kvinner i næringslivet. Blant topplederne som er intervjuet syns noen det er OK å være kvotert, andre misliker tanken intenst. Ideelt sett burde vi slutte å bruke ordet kvotering, mener Sølhusvik; kjønnsfordeling bør være en naturlig del av alle deler av samfunnet, på samme måte som man bør ha geografisk representasjon og en viss fordeling av unge og eldre.

– Jeg undres over at finansmiljøet fortsatt kan ha store møter og investorsamlinger uten en eneste kvinne. I min verden høres dette flaut ut. Gammeldags, og ikke bra for business eller kunder eller kultur. Jeg tror de må komme til en erkjennelse av at de taper talenter og etter hvert kunder på å ha en så ensartet forsamling, og fri seg fra at de skal ut og kvotere. De skal faktisk bare ut og hente personer – kvinner – som kan gjøre ledergruppene deres bedre.

Innlegget Hvorfor er det så få kvinnelige toppledere? dukket først opp på Forlagsliv.

I et intervju med Louisiana Museum of Modern Art sammenligner poeten Juliana Spahr poesien med greske riot dogs. Da greske demonstranter tok til gatene mot eurokrise og innstramminger, ble løsbikkjene som løp ved demonstrantenes side raskt lagt merke til i sosiale medier. På bilder og i videoer kunne man se hundene bjeffe mot politiet. De stod fremst i rekkene og beskyttet demonstrantene. Avisene rapporterte om hundene som spratt unna tunge støvelspark og løp gjennom steinsprut, glass og tåregass. På tross av det oppløftende bildet av poesien som en hund som bjeffer sammen med deg mot urettferdighet, er Spahrs sammenligning likevel edruelig: Diktet kan følge med deg ut i gatene, sier Spahr, men kan ikke i seg selv endre undertrykkende strukturer.

Les også

Frihet, likhet, søsterskap

I anledning kvinnedagen: Syv bøker om kvinnekamp

Kvinnekroppen som forhandlingskort

Under arbeidet med denne antologien har folk her hjemme igjen sett seg nødt til å trekke lua over øra, dytte barnevogner og tunge plakater gjennom vinterkulda for å protestere mot at kvinnekroppen blir brukt som forhandlingskort av mennesker som ønsker å beholde regjeringsmakt. Fra Mandal til Alta, i Elverum, Sunndal, Fredrikstad, Lillehammer, Tromsø, Oslo, Ålesund, Kristiansund eller Ås samlet mennesker seg på torg, foran rådhus og Stortinget for å protestere. Poesien var også til stede, i taler fra sprakete høyttalere og allsang fra et mangslungent kor.

Poesi og kvinnekamp

Poesien har vært et aktivt verktøy i kvinnekampen, enten den har vært skrevet, sunget eller fortalt. Diktene i denne samlingen er et utvalg dikt skrevet av og om kvinner, i ulike årtier, fra ulike verdensdeler. Flere av diktene ønsker eksplisitt å mobilisere eller mane fram en kampånd. Andre kan være ambivalente eller resignerte. Felles for diktene er at de beskriver eller tenker rundt kvinnelige erfaringer. Mellom stemmer fra ulike generasjoner oppstår kanskje en samtale mellom «gamle» og «nye» kamper, samtidig kretser disse diktene, uavhengig av tiden de ble skrevet i, fortsatt rundt overraskende mange av de samme problemstillingene.

Bryter tabuer

Poetene skriver om vold, kjærlighet, trakassering, kropp,
seksualitet og moderskap, de bryter sin tids tabuer, leker med kjønnsrollemønstre og stereotypier. Ikke minst arbeider de med og mot det språket vi bruker for å snakke om kjønn. At poetene i diktene tar eierskap over den kvinnelige erfaringen og gjør dem gyldige, har nesten blitt en forslitt formulering. Men det har vært, og kan fortsatt være, risikabelt for enkelte kvinner å skrive «jeg».

En eller to eller hundrevis av søstre

Dette utvalget er – lik de fleste antologier – ikke representativt for alt som er skrevet om og av kvinner. Bredde, både geografisk og tematisk, har vært et ønske, men hva som allerede finnes oversatt har satt føringer for utvalget. Man kan jo bare drømme om at antologien også kan fungere som en oppfordring til å oversette enda flere kvinnelige poeter til norsk. Kjente og mindre kjente poeter står side om side, og det har vært både gledelig og frustrerende å sy sammen dette utvalget: det magiske (for det er det!) øyeblikket da man blir slått i bakken av et forfatterskap man ikke tidligere har lest, og frustrasjonen over å måtte velge bort noe. Så jeg kan ikke holde meg for god til å spille på samlingens tittel: Jeg håper du finner en eller to eller hundrevis av søstre i denne antologien. Slik jeg for eksempel fant i Rosario Castellanos, her fra diktet «Selvportrett»: «Jeg gråter når maten svir seg og når jeg har mistet / kvitteringen på at jeg har betalt regningen.»

Å ville og å måtte

Märta Tikkanen skriver i Århundradets kärlekssaga: «De tror det är mod / som gör / att jag väljer kampen // tvång är det / att försöka förändra». Å ville endre undertrykkende strukturer er ikke alltid et spørsmål om å ville, men om å måtte. Når alt virker håpløst, håper jeg denne samlingen kan være en trofast følgesvenn i kampen.

Januar 2019,
Amalie Kasin Lerstang

Innlegget Poesi og kvinnekamp: Kom, vær mine allierte dukket først opp på Forlagsliv.

Filolog, litterat og skribent Odd Karsten Krogh har skrevet en interessant i artikkel om Michel Houellebecq på sin private blogg, som vi har fått lov å publisere. Krogh er forøvrig prosjektleder i Cappelen Damm, med lang fartstid i forlagsbransjen. Han har jobbet med alle litterære sjangere, men har et ekstra varmt hjerte for skjønnlitteraturen. Han kjenner Houellebecqs forfatterskap godt og har gjennom mange år vært en begeistret leser av hans bøker :

«BULJONGTERNING

Det er mye som taler for å innta en dose serotonin i bokform. Som Erlend Loe skrev i Aftenposten, er Serotonin en «buljongterning av mye av det Houelllebecq har drevet med de siste femogtyve årene». For samfunnsbevisste nordmenn burde  romanen være obligatorisk lesning. Nye lesere vil kunne glede seg over et nytt fantastisk, litterært bekjentskap. Og, i motsetning til hva man skulle tro, er Serotonin også ellevilt morsom. Det er sjelden jeg har ledd så mye under lesningen av en bok.

ANTIDEPRESSIVA

Serotonin er et signalstoff i hjernen som påvirker kroppstemperatur, humør, søvn, appetitt og seksuelle drifter. Da kan man forstå at mangel på naturlig serotonin også har en sammenheng med depresjon. Antidepressiva er det eneste som gjør til­værelsen til å bære i Michel Houellebecqs nye roman. Samtidig er bivirkningene manglende seksualdrift og en sterk følelse av avmakt.

DEPRESSIV AGRONOM

I boken møter vi den depressive agronomen Florent-Claude Labrouste. Mannen med det latterlige, feminine fornavnet er ansatt i det franske landbruks- departementet og har i det ytre et vellykket liv. Han tjener godt, bor i et høyt tårn med utsikt over Seinen og har en ung japansk kjæreste. Men verden lever ikke opp til hans forventninger. Innerst inne opplever han seg som mislykket. I Florent-Claudes verden det lite å glede seg over, om i det hele tatt noe.

TAP AV SEKSUALDRIFTEN

Spesielt sårt er tapet av seksualdriften, den har vel egentlig dekket over mye av det som er vondt og leit hos hovedpersonene i alle Houellebecqs bøker. Florent-Claude har ikke lenger denne ventilen. Da dukker tanken på den ekte kjærligheten opp. Enda en del av livet som aldri ble som den burde.

 «Sérotonine marque le retour de Michel Houellebecq à la littérature (…) Son nouveau livre, entre angoisse et ironie, abandonne la polémique et laisse place à la possibilité de l’amour.» LE MONDE

DRØMMEN OM KJÆRLIGHETEN

Tankene og drømmene går stadig oftere tilbake til tidligere kjærester, men aller mest til Camille, som gjorde slutt med ham etter en «bagatellmessig utroskap» fra hans side. I ettertankens rus glir Camille over til å bli hans livs store kjærlighet – en kjærlighet han etter hvert blir villig til å gå over lik for å vinne tilbake. Jakten på fortidens Camille blir et gjennomgangstema i Serotonin.

 «Etter å ha lese (…) « Serotonin», er det særleg det mektige synet av rasande bønder i Normandie, væpna med gevær, blant brennande bildekk og landbruksmaskiner, i klinsj med sikkerheitspoliti i skotsikre vestar bak svære skjold, som sit att på netthinna mi.»  Eivind Myklebust, Klassekampen.

FORSVINNINGSNUMMER

Den ytre handlingen i Serotonin er like dramatisk som den indre. Florent-Claude går bort fra tanken om selvmord. Han bestemmer seg i stedet for å forsvinne fra livets overflate. Fra et snuskete Mercure-hotell, et av de få som fremdeles har røykerom, går ferden videre vestover, til et ruralt Frankrike få har hørt om.

FRANSK LANDBRUKSPOLITIKK

Et lengre opphold under forsvinningsferden er besøket hos den gamle ungdomsvennen og adelsmannen Aymeric, som driver familiegården i Normandie. Her møter vi et Frankrike som er ødelagt av globalisering, melkekvoter og EUs liberale fellesskapspolitikk. Bøndene sliter med å møte en ny virkelighet.

PARALLELLER TIL VIRKELIGHETEN

Retorikken i denne delen av romanen er til forveksling lik den Trygve Slagsvold Vedum bruker. Men bøndene i Houellebecqs bok er mer desperate, og utstyrt med jaktgevær, traktorer og landrovere går de til voldelig opprør. Parallellen til virkelighetens gule vester er umulig å overse.

POLITISK UKORREKT

Bakteppet er ikke bare et Frankrike, men et Europa i krise. I boken får både spanjoler, rumenere og nordmenn, men spesielt nederlendere, sine pass påskrevet. Utfallene er mange og harde. Noen ganger ler vi høyt, andre ganger blir vi ettertenksomme.

PIRKER I TABUER

Houellebecq pirker også denne gangen i en rekke tabuer. Seksuelle tabuer er det kanskje ikke så mange igjen av i vårt samfunn. Men å få grumset inn med teskjeer i en litterær roman gjør likevel inntrykk. Enda voldsommere blir det når Houellebecq begir seg inn på pedofili, dyresex og drap. Men forfatteren har klart å gjøre det enkelt for seg selv: det må da være lov å beskrive i detalj hva som befinner seg på en laptop?

«Tendensene til forakt for japanere, homoseksuelle og kvinner avslører at han er ute av stand til å realisere seg selv sosialt i en virkelighet som setter nye betingelser for anerkjennelse og respekt.» Rune Lykkeberg, Klassekampen

FORFØRER

Houellebecq er en dyktig forfører og fremlegger selv de sykeste tanker på en slik måte at de virker logiske og uunngåelige. Og hvis du er heldig – slik jeg var i enkelte våkne øyeblikk -, forakter du deg selv etterpå fordi du lot deg forføre.

Les mer om Michel Houellebecq på cappelendamm.no!

Les hele omtalen av Serotonin og andre bokomtaler og artikler på Odd Karstens Kroghs egen blogg!

Her kan du lese et intervju på Forlagsliv med tre kompetente personer i litteraturens tjeneste: Houellebecq – har vi ham nå?

Innlegget Antidepressiva gjør til­værelsen til å bære i Michel Houellebecqs nye roman dukket først opp på Forlagsliv.

– Det er gjennom å sette ord på erfaringer at de kan få gyldighet, og litteraturen har vært og er fortsatt et viktig bidrag i kvinnekampen, fastslår Amalie Kasin Lerstang.

Bredt poetisk spekter

Lerstang er redaktør for diktantologien En eller to eller hundrevis av søstre, der hun har samlet dikt skrevet av kvinner på tvers av tidsepoker og landegrenser.

Les forordet til En eller to eller hundrevis av søstre her.

– Jeg har kunnet lese og lete i så mange ulike forfatterskap. Det har vært en vanskelig utvelgelsesprosess, men jeg håper det har blitt en bred og interessant samling poesi, utdyper hun.

«Noen ganger kan bare det å skrive «jeg» være et opprør eller en protest»

Poesiens kraft

I samlingen finnes klassikere som Edith Södergran og Inger Hagerup, men også nyere og moderne poesi av forfattere som Mette Moestrup og Sumaya Jirde Ali.

– Disse diktene snakker om kvinnelige erfaringer på ulike måter, fra ulike tider. De bryter med sin tids tabuer, slik er det ikke alltid risikoen i et dikt er like åpenbar sett med dagens briller. Men noen ganger kan bare det å skrive «jeg» være et opprør eller en protest.

– Hvordan ser du på forholdet mellom kunst og politikk?

– Jeg ser dem som sammenvevde, uløselige vekslinger, uten at all kunst skal være politisk av den grunn. Men jeg synes ofte definisjonen av «politisk kunst» er for snever. «Politisk litteratur» har lenge blitt ansett som litt avleggs, nå er mitt inntrykk at folk etterspør det igjen. Men det betyr ikke at det ikke var der hele tiden, øynene som ser og så videre. Av og til skriker det fra en bokside, av og til hvisker det så stilt, så stilt, så det fordrer at man lytter godt.

Les også

Frihet, likhet, søsterskap

I anledning kvinnedagen: Åtte bøker om kvinnekamp

Løfter frem poetene

Lerstang håper samlingen kan få leseren til å oppdage nye forfatterskap. At et dikt i antologien kan føre leseren til poetens egne diktsamlinger. Selv har hun vanskelig for å velge seg ut en favoritt.

– Siden jeg har valgt dem ut, er kanskje alle favoritter! Men jeg velger meg Sonja Åkesson – «Självbiografi (replik til Ferlinghetti)». Et lite utdrag: «Jag sprang ut i den tidiga skymningen / och ville sträcka handen genom himlen /men skynda tilbaka hem / för att inte bränna vid potatisen.»

Innlegget – «Politisk litteratur» har lenge blitt ansett som litt avleggs, nå er mitt inntrykk at folk etterspør det igjen dukket først opp på Forlagsliv.

Åtte av de fremste, Berit Svendsen, Kristin Skogen Lund, Hilde Tonne, Maria Moræus Hanssen, Anne Marit Panengstuen, Birgitte Vartdal, Margareth Øvrum og Gunvor Ulstein har alle bidratt med historier, råd og erfaringer i den profilerte NRK-journalisten Lilla Sølhusviks nye bok Fordi det er verdt det. Kvinner i toppen av norsk næringsliv.

På kvinnedagen står seks av topplederne på scenen sammen med forfatteren og næringsminister Torbjørn Røe Isaksen. Arrangementet begynner klokken 15.

Skal du gjøre karriere som kvinne i næringslivet, må du si ja til utfordringer når de kommer. Du må sørge for å bli sett av dem som tar avgjørelsene. Du må velge din partner med omhu, ha orden på hjemmebanen og du bør alliere deg med gode hjelpere. I tillegg må toppledere, styreledere og eiere bestemme seg for at mangfold ikke kommer av seg selv.

Hva kan det skyldes at det er så få kvinnelige toppledere i næringslivet? Når er det riktig å stå gjennom stormen og når er det riktig å gå? Må man forholde seg til et usynlig glasstak? Hvilke råd har topplederne til andre som vil prøve?

Innlegget LIVESTREAM FRA KL. 15: Årets 8. mars-arrangement: «Kvinners vei mot toppen» dukket først opp på Forlagsliv.

I dag på kvinnedagen lanserer vi en ny flott dikt-antalogi med Amalie Kasin Lerstang som redaktør. Den heter En eller to eller hundrevis av søstre.

Sterke dikt om kvinner og kvinnekamp

En eller to eller hundrevis av søstre er en samling med sterke dikt om kvinner og kvinnekamp! Her finner du dikt om kropp, seksualitet og foreldreskap, men også om politisk mobilisering, kamp for egne rettigheter og en kvinnerolle i endring. Samlingen inneholder klassikere fra Edith Södergran og Inger Hagerup, men også nyere og moderne poesi av forfattere som Mette Moestrup og Sumaya Jirde Ali.

Fra boken har jeg valgt «Til kvinner er vi født». Diktet kom opprinnelig ut i  samlingen Mitt skip seiler som kom ut i 1951

Til kvinner er vi født

Til kvinner er vi født. Det lå engang
forbannelse og angst i disse ord:
Med smerte skal du føde dine barn
og evig tjene mannen her på jord.

Til kvinner er vi født. Fra mor til datter
steg som et sukk opp gjennom tidens sjakt:
Vær svak og listig, og la gråt og latter
være ditt vern mot skjebnens overmakt. –

Vi tapte alltid. Også når vi vant.
På mannens alter måtte kvinnen ofre
den vakre sin forstand, den grimme hjertet.
Men langsomt var det noe som vi lærte.

Med ryggen bøyd mot vold og overmakt
fikk de som ikke stumme bukket under,
en trass i blodet, flammende og het
mot dumhet og mot urettferdighet.

Og langsomt, langsomt lærte vi å se
at også menn er med på hundevakten,
at nesten hele verden er slått ned
av ondskapen og dumheten og makten.

Til kvinner er vi født. Vi ser i dag
tilbake på en jord i blod og flammer,
på seir som kanskje blir til nederlag,
på hurrarop som kanskje blir til jammer.

Det drønner hult i jorden når vi går.
Vi kan gå under neste øyeblikket.
Vi vil det ikke! Denne jord er vår
og siden våre barns. Vi vil det ikke!

Vi vil at livets gode ting skal skje,
at styrken skal gi svakheten sin hånd,
at menneske skal hjelpe menneske.
Vi vet at livet selv vil ha det sånn.

Til kvinner er vi født. Vi lever nær
alt levende. Vi bærer barna frem
mot morgendagen, og vi vil at der
skal tryggheten og gleden møte dem.

Les også

Et eksistensielt dikt om mor

Ukas dikt: «Å vera i livet» av Haldis Moren Vesaas

Les også

Spennende debutant

Ukas dikt fra «Spredte døtre» av Helene Imislund

Les også

Prisvinnende og populær poet

Ukas dikt er av Gro Dahle fra Støvet, skyggen, hunden og jeg

Innlegget Ukas dikt: «Til kvinner er vi født» av Inger Hagerup dukket først opp på Forlagsliv.

På Krimfestivalen 2019 er det over 50 forskjellige arrangementer, og alle har gratis inngang.

Det blir spennende forfatterintervjuer og paneldebatter, og du kan oppleve en kriminalkomedie spesialskrevet for festivalen av Knut Nærum. Du kan også være blant de aller første til å se første episode av Wisting – en av tidenes dyreste tv-serier som bygger på to av Jørn Lier Horsts romaner.

Innlegget Programmet til Krimfestivalen 2019 dukket først opp på Forlagsliv.

Cappelen Damms Ukeslutt fredag 5. april

Fredag 5. april er det premiere på et nytt konsept. Det blir litterær kafé med samtaler, opplesninger, foredrag og musikk. Ideen er at det skal være åpent for vanlige lesere og for bokbransjen. Det vil bli salg av enkel mat og billig drikke, og så vil det hver gang være et sammensatt program – en slags mini-litteraturfestival.

«Kjærlighetens død. Betraktninger om Michel Houellebecqs forfatterskap» av Finn Skårderud

Vårens mest omtalte roman er Michel Houellebecqs Serotonin. Houellebecq er en forfatter som provoserer, inspirerer og selger haugevis av bøker. Han er anklaget for å være rasist og islamofob, og mange tolker bøkene hans til å være menneskefiendtlige. Psykiater og forfatter Finn Skårderud mener at Houellebecqs forfatterskap er alt for interessant til å reduseres til slike enkle karakteristikker.

På Cappelen Damms Ukeslutt holder Skårderud et foredrag som han har kalt «Kjærlighetens død – Betraktninger om Michel Houellebecqs forfatterskap». Skårderud hevder at Houellebecq i Serotonin mener at det vestlige mennesket har mistet evnen til å gi. Erstatningen mener han gjerne er sex og manisk knulling, eller man kutter også det og tyr til antidepressiv medisin som Serotonin.

LES OGSÅ: Finn Skårderud om Michel Houellebecq: Kjønnets melankoli

Musikk og hjernen

Musikalitet er en unik menneskelig egenskap. Musikk gir oss glede og hjelp til å uttrykke følelser uten ord. Musikkens kraft har en enestående evne til å stimulere og endre hjernen vår. Nå i vinter kom boken Musikk og hjernen av Are Brean og Geir Olve Skeie. Den handler om musikkens magiske kraft og fantastiske virkning på hjernen. Til Cappelen Damms Ukeslutt kommer Are Brean som er nevrolog med en PhD, sjefredaktør i Tidsskrift for den norske legeforening og førsteamanuensis ved Norges Musikkhøyskole, hvor han underviser om musikk og hjernen.

En eller to eller hundrevis av søstre

8. mars ble den nye diktantologien En eller to eller hundrevis av søstre lanser. Det er en samling med dikt om kvinner og kvinnekamp redigert av Amalie Kasin Lerstang. Hun vil fortelle om samlingen og lese noen av diktene.

LES OGSÅ: Intervju med Amalie Kasin Lerstang

«Lukta av klor» – spennende debut

Flere av årets debutanter har allerede vekket stor oppmerksomhet. En av dem er Kaja Kvernbakken. Hun vil fortelle om og lese fra sin debutroman Lukta av klor – en kompromissløs roman om trening og om å bli fanget mellom sin egen svømmekarriere og en familie som holder på å gå i oppløsning.

LES OGSÅ: Kaja Kvernbakken: Å svømme motstrøms

Polka Bjørn

På Cappelen Damms Ukeslutt vil det hver gang være musikkinnslag. Vi er glade for at Polka Bjørn er den første musikalske gjesten. Polka Bjørn eller Bjørn Tomren, som han egentlig heter, er en av våre mest originale og talentfulle musikere. Han startet karrièren som klovn. Så begynte han med jodle- og trekkspillmusikk i duoen Polkabjørn & Kleine Heine.

Han har også spilt med Ole Paus. Sommeren 2017 fikk han bronsehesten i verdensmesterskapet i strupesang i Tuva. Han innehar også verdensrekorden i Norge på langs flest ganger; henholdsvis i kajakk, til fots, på ski og i robåt.

Tid og sted

Cappelen Damms ukeslutt arrangeres i Cappelen Damm-huset Akersgata 47 / 49 fredag 5. april. Dørene åpner kl 16.00, og programstart er kl 17.00. Meld din interesse på Facebook!

Innlegget Cappelen Damm Ukeslutt: Serotonin er bedre enn sex dukket først opp på Forlagsliv.

Stieg Larssons arv er den ukjente historien om Stieg Larssons jakt på Palme-morderen. Den beskriver hvordan en av verdens mest berømte krimforfattere jobbet for å løse saken som politiet mislyktes med. Det store spørsmålet blir: Hva ville Stieg Larsson funnet ut om han hadde vært i live?

TRUE CRIME SPENNENDE SOM EN STIEG LARSSON-ROMAN

Boken er blitt en pulserende true crime-skildring for dokumentarelskeren like mye som for elskeren av Stieg Larssons krim. Jan Stocklassas fortsettelse på Stieg Larssons påbegynte Palme-utredning er like vanskelig å legge fra seg som Larssons romaner om Lisbeth Salander.

HEMMELIG ARKIV

Ti år etter Millenium-forfatteren Stieg Larssons død ble hans arkiv åpnet for første gang. Arkivet var glemt av alle helt til 2014. Da fikk journalisten Jan Stocklassa eksklusiv tilgang til det. Fordelt i tyve esker fant han Larssons kartlegging av 1980-tallets høyre-ekstreme miljøer i Sverige, men også hans til da hemmelige livsprosjekt: etterforskningen av drapet på Olof Palme.

NYE INDISIER

Arkivet viste forfatterens teori om hvordan drapet ble gjennomført –

En teori bestående av personer som kunne vært karakterer i en av hans thrillere. Med Stieg Larssons egne tekster fant Jan Stocklassa nye indisier som forsterker en hovedteori og peker ut mulige mistenkte som politiet tidligere har forkastet.

JEG VET HVEM SOM DREPTE OLOF PALME

Boken inneholder aldri tidligere publisert materiale, Stieg Larssons egne notater og helt nye intervjuer med personer som Larsson ønsket å undersøke. Hva hadde han funnet ut om han hadde levd og hatt tid til å fortsette sin etterforsking med ressursene som 80 millioner solgte bøker ville gitt ham. Jan Stocklassa gir oss svaret og hevder: «Jeg vet hvem som drepte Olof Palme».

FORTSATT ETTERFORSKNING

Stieg Larssons arv har naturligvis fått stor oppmerksomhet i Sverige, og det har ført til at politiet har gjort nye avhør av vitner og mulige medvirkende. Den har også fått mye omtale i norske medier. Jan Stocklassa vil fortelle om boken og Stieg Larssons livsprosjekt på Krimfestivalen.

Innlegget Nøkkelen til Palme-mordet dukket først opp på Forlagsliv.