Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.
Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.
Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.
Jeg liker ikke fysiske aktiviteter av det slaget som vi forbereder oss på nå. Likevel merker jeg et rush av adrenalin da vi kjører opp bakken til Asylet. Når sloss jeg sist? Seks, syv år siden. Nord i Finland, langt faen i vold ute i ødemarken. En livsfarlig runde, som endte med at to skadde menn måtte inngå en allianse for å komme tilbake til sivilisasjonen. I kveld blir det annerledes. Men hvis Jovan er rusa og bevæpnet, kan også denne valsen bli livsfarlig.
Erik har rett. Vi må ta ham med det samme han åpner døra. Det plager meg absolutt ikke at han er alene, mens vi er to. Forresten har vi ingen garanti for at han er alene. Kanskje sitter han og drikker slivovitz sammen med et koppel av de gamle balkanulvene. Vi får ta ett skritt av gangen.
Erik parkerer helt øverst i bakken. Bilen er ikke synlig fra parkeringsplassen. Vi lukker dørene nesten uten en lyd, og dukker inn i mørket. Holder oss på den smale stripen av gress som løper mellom skogen og gangstien. Da vi kommer ned til krysset der veien tar av, inn til Jovans eiendom, stanser vi og lytter. Vi kan se de hvite veggene på huset inne, mellom de sorte trestammene. Stille. Bare pusten vår. Nå løper vi midt i veien, og tar dekning bak den gamle garasjen ved oppkjørselen. Blir stående til begge har fått igjen pusten.
Erik: – Er du klar?
– Ja.
– Ikke løpe. Vi går bare raskt over gårdsplassen, og ringer på.
Men så snart vi runder hjørnet, skjønner vi at noe er galt. Selv om utelyset er slukket, kan vi se at utgangsdøra står åpen. Da løper vi likevel.
– Jovan? Erik bruker innestemme, men får ikke noe svar. Han tenner lykten på mobilen, og lyser inn i entreen. Den er et kaos av klær og støvler og knust glass. Erik banner på sitt eget morsmål og slår på lyset. Det er blod på begge veggene, og en strime på gulvet som fører inn i stua. Noen har kommet oss i forkjøpet. Noen som har tenkt akkurat som oss: Vi må ta ham med det samme han åpner.
Inne i stua kan vi se sporene av den kampen vi har blitt snytt for. Eller spart for. Alt ettersom. Jeg står der plutselig med et veldig sinne, og jeg kan se at Erik har det på den samme måten. Rommet er fullstendig smadret. Møbler og løsøre slått til pinneved. Blod over alt, men ikke så mye. De som har vært her før oss, har hatt det samme målet som oss. Ta ham i live. Men i motsetning til oss har de villet ta ham med seg. Det har de klart. Jeg har en sterk følelse av at vi er de eneste med hjerte og hjerne i dette huset nå.
Likevel går vi grundig til verks. Sammen går vi fra rom til rom, både i første og andre etasje. Så tar vi for oss kjeller og loft.
Ingen. Vi er alene. Glassdøra ut til terrassen står på gløtt. Blod på glass og ramme. De har tatt ham ut her. Vi går ut og finkjemmer hagen. Ingen. Men blodsporene på skiferhellene fører rundt huset, mot gårdsplassen. Nå er det slepespor det er snakk om.
– Ok, sier Erik. – Da har vi med en litt annen variant av virkeligheten å forholde oss til enn opprinnelig tenkt.
– Hva gjør vi nå?
– Det vi kom for. Sjekker det som måtte være av datautstyr. Noen telefon kan vi ikke gjøre regning med å finne. Den eller de har garantert tatt den med seg. Så hvis de har noe de gjerne vil si oss, må meldingen ligge på en Mac eller PC. Hva har du sett av slikt?
– To stykker, sier jeg. – Det står en gammel skrubb av en stasjonær PC inne på kontoret hans. Og en moderne laptop på soverommet.
– Ikke så verst, sier Erik. – Det ligger en iPad på kjøkkenbenken, også. Dette lukter det litt rart av, gjør det ikke?
– Sett i gang, sier jeg.
Jeg vet ikke hva dette lukter, men adrenalinet vil ha alkohol. Det er ikke så ofte jeg merker det suget, men må jeg ha en viss promille å forholde meg til. Erik tar med seg iPaden og går inn på soverommet til Jovan, der den nyere laptopen befinner seg. Jeg åpner kjøleskapet og finner en halvfull flaske vodka, og en pakke med salami.
Går ut og setter meg på en hagestol på terrassen. Beina på bordet. Drikker av det blanke brennevinet og spiser salt pålegg rett av plasten. Ute på fjorden setter ei frakteskute kursen mot moloen i Varangsvik. Klokka er snart seks, og vi står litt dårlig parkert i forhold til dagskiftet på mottaket. Enkelte av de som bor nede i sentrum benytter seg av snarveien opp gjennom skogen. På den annen side: Slik situasjonen har utviklet seg, har vi ingen ting å skjule. Vi kom for å ta en prat med Jovan Milankovic. Han var ikke hjemme. Noen har vært her før oss. Det er det hele. Etter nyordningene i politietaten, befinner dessuten nærmeste lensmannskontor seg tjue mil unna. De kommer ikke hit før noen har funnet Jovan hengt opp i et tre etter tunga.
Jeg drikker og døser. Det går en time. Og nok en halvtime. Klokken kvart på åtte kommer Erik Dekker ut i den nye dagen, men han er en annen enn han som gikk inn på Jovans soverom i grålysningen. Han blir stående og se på meg med et uttrykksløst blikk. Så går han rolig over plenen og spyr i ripsbuskene.
Har du noen forsetter for det nye året? Kanskje det burde være å lese mer poesi? Håvard Rem har i så fall gjort det lett for deg. Han har nemlig skrevet diktsamlingen Almanakk der du finner ett dikt for hver dag i året. Ukas dikt «Du behøver ikke forstå verden» er det aller første diktet i samlingen, og står under 1. januar.
Årets mange merkedager er markert med egne dikt i Almanakk, fra påske og jul til kvinnedagen og podagradagen.
Her er sangtekster, sonetter, blues, nidviser og stev om forelskelse og alderdom, om svangerskap og terrorhendelser, om døgnet og året, om livet og tiden etter siste istid.
Mange av dem er minnedikt om mennesker som har gått bort de siste årene, kjente og ukjente, fra Rolv Wesenlund til forfatterens egen mor.
Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.
Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.
Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.
Jeg ser rett inn i en verden jeg ikke kjenner. Jeg klarer bare noen sekunder av gangen. Videoen er på 7.43 minutter, men det er fullstendig uaktuelt å se den til ende. Da vil noe gå i stykker i meg. Noe som ikke kan repareres. De er tre stykker, og likevel er Julia Romtveit så alene som man bare kan være i Helvete.
Jeg klikker meg ut. Skjelver over hele kroppen. Det er spriten som holder det meste på plass i meg nå. Mageinnholdet. Nervene. I mappen som Erik har åpnet, ligger det ti lignende filer fordelt på to rekker. De er daterte. De to første er merket mars, mens den tiende og siste er tatt opp for to uker siden. Den videoen jeg har sett en smakebit av er den tredje. Hun har på det tidspunktet en veldig lang vei foran seg.
Jeg klarer ikke å snakke. Jeg er redd jeg begynner å grine dersom jeg gjør det minste forsøk på det. Samtidig er det det jeg har mest lyst til. Gi meg over. Se om det kan ta bort noe av den smerten og følelsen av avmakt som rir meg akkurat nå.
Erik vinker meg til side. Jeg reiser meg, og han tar plass i stolen igjen. Setter en minnepinne i maskinen, og drar mappen over på den. Når det er gjort, sletter han mappen i laptopen, og lukker den.
– Jeg tror vi skal gå herfra nå, Sune.
Vi gjør ikke noe forsøk på å rydde eller rette opp noe som helst. Sørger bare for at begge dørene er lukket når vi går. I stua har vi trukket gardinene for.
Da vi kommer ut på veien, ringer han Maria og sier at han ikke rekker hjemom. At han kommer til å komme på møtet hos Stein som avtalt, klokken ni.
Så starter bilen og kjører opp på parkeringsplassen.
– Hotellet, sier jeg. – Eller?
– Hotellet blir bra!
Agris vil øyeblikkelig rigge til en voldsom frokost, men Erik stopper henne. Han bestiller kaffe og to speilegg. Jeg skal ikke ha noe. Det er bare oss to i spisesalen. Hotellet fremdeles stengt. Leon ser jeg ikke noe sted. Agris skramler alene ute på kjøkkenet.
– Vi må forsøke å få oss en time eller to på øret, sier Erik.
– Lykke til, sier jeg. – Lå dette stoffet godt gjemt?
– Nei. Det var til oss. Eller noen som oss. Det jeg brukte tid på, var å finne ut om det lå noe mer der.
– Og?
– Ikke så vidt jeg kunne se. Men denne mappa lå fremme på skrivebordet. Mailene hans kom jeg ikke inn på.
– Skulle vi ha tatt med oss maskinen?
– Nei.
– Så du gjennom alle videosnuttene?
– Nei. Men jeg åpnet alle. De blir bare galere og galere etter hvert.
– Og slutten?
– Vi kan følge henne helt frem til drivgarnet. Mens hun er ennå i live.
– Viser de noen gang ansiktene?
– De to med gummiforklærne? Nei. Selvfølgelig ikke. Men for å være helt sikre, blir noen av oss nødt til å gå gjennom hvert sekund av dette stoffet. Av flere grunner. Verktøy. Bruk av verktøy. Bakgrunn. Alt mulig. Jeg skal snakke med Bjarte. Kanskje vi kan ta det sammen. Eller vil du? Kan du?
– Jeg tror ikke det, sier jeg.
– Det er i orden, Sune.
– Dette er jo helt hinsides. Det går ikke an å kalle det …
– Enig. Dette er et godt stykke unna begreper som ekstrem vold og brutalitet. Det de viser oss, er noe utenfor språket. Og samtidig er det noe de vil med dette. Det er noe de vil fortelle oss.
– Jeg er ikke så sikker på det, sier jeg. – Det var Jovan som fikk dette i jevne doser. Ingen andre. Og han holdt tett med det han fikk se. Han fortalte ikke om dette med et ord.
– Det vet vi lite om. Det eneste vi kan være sikre på, er at han ikke betrodde seg til oss.
– Men det var tilfeldig at vi kom først til åstedet. Det kunne ha vært hvem som helst.
– Ikke hvem som helst. Det de kunne være forholdsvis sikre på, var at verken politi eller lensmann ville være først ute med å se dette sølet. Alle som kjente omgangskretsen til Jovan Milankovic, ville vite at informasjon av den typen vi nå sitter på, ville endt opp på omtrent den samme adressen som liket.
– Hos væreier Mack, sier jeg.
– Ja. Eller hos en av hans trofaste følgesvenner, sier Erik.
Da han får maten på bordet, går jeg opp trappen og legger meg på et tilfeldig rom. Men når jeg lukker øynene, ser jeg øyeblikkelig de to nakne mennene med gummistøvler og blodige forklær. Hører de forferdelige skrikene hennes. Jeg har gjort en alvorlig tabbe. Dette skal jeg måtte betale jevnlig for så lenge jeg lever. Det gir meg en forferdelig skamfølelse at jeg fremdeles kan huske den perlende latteren hennes fra tiden før Satan steg ned til jorden.
Med 2020 trygt bak oss er det på tide å oppsummere årets høydepunkter på bokfronten. Med nesten 7 % økning i allmennmarkedet i tredje kvartal (ifølge Forleggerforeningens kvartalsrapport) var det et godt år for den gode gamle boka. Men hvilke var årets beste bøker i 2020? Vi har samlet 12 titler som både fikk leserne til å dra kortet og anmelderne til å juble.
«Poetisk, virtuost, varmt og vakkert» konstaterte VG. De tre første bøkene om Ingrid fra Barrøy er lest av over en halv million nordmenn. Fjerdeboka Bare en mor har fått den samme varme mottakelsen av leserne og kritikerne – terningkast 6 i både VG, Stavanger Aftenblad og Nettavisen sier sitt. Bare en mor er en roman om ansvar, foreldreskap og oversette sider ved vår nære fortid, med en usedvanlig kvinne i hovedrollen.
Det kan ikke være noen tvil: Nordmenn elsker kongen sin. Harald Stanghelles intervjubok om Kong Harald V har ligget helt i toppen av boklista den siste tiden. I Kongen forteller gir kongen oss sitt unike blikk på Norge, og snakker om forandringene som har funnet sted gjennom hans år som prins, kronprins og konge. Landet vårt har i løpet av noen tiår gjennomgått en enorm utvikling. I boka deler kongen sine tanker rundt både historien og dagens Norge, og berører tema som miljøvern, religion, likestilling, Forsvaret, idrett, familie og 22. juli-tragedien.
VG skrev i sin 5er-anmeldelse at boka «får frem den ekte varmen og medmenneskeligheten som mer enn noe har preget Harald den femtes kongsgjerning. (…) Legg til en solid dose humor og humør, samt en smittende sportsinteresse, og du får selve essensen av den majestetiske personligheten vi alle kjenner.»
Vi kunne ikke være mer enige med The New York Times, som kåret denne til en av årets ti aller beste bøker. Barack Obamas presidentmemoarer, Et lovet land, er en forfriskende reflektert, aktuell og uhyre velskrevet bok. Mursteinen på rundt 800 sider er på mange måter et unikt historisk dokument som tar deg med på innsiden av Det ovale kontor før, under og etter noen av vår tids viktigste beslutninger har blitt tatt.
Obama, som var forfatter før han ble politiker, vet i tillegg å løfte den ofte tørre memoarsjangeren til noe levende, nært og svært personlig. Aldri før har vi kommet nærmere hvordan det er å være Verdens Mektigste Person – og etter å ha blitt nummen av den siste fire årenes rablende Twitter-meldinger, er det utrolig hvor befriende det er å lese en politiker som faktisk kan skrive.
Lucinda Riley har vært bestselgerdronning i en årrekke, 2020 skulle bli året hvor hun også ble kritikeryndling. Solsøsteren, hennes sjette bok i den storslåtte serien De syv søstre, var den aller mest solgte boka Norge i 2020, uansett sjanger og utgivelsesår. Riley danket dermed ut både kongen og Nesbø. I boka følger vi vakre Electra i jakten på sine røtter, på en reise fra Manhattans hektiske atmosfære til kolonitidens Afrika på 1930-tallet. Den syvende boka i serien, Den savnede søsteren, får verdenslansering i mai – gled dere!
«Herre jemini, Tore!» skrev VG og gav Tollak til Ingeborg en 6’er, mens Nettavisen kalte den «Høstens sterkeste roman». Både kritikere, lesere og bokhandlere har gjennom høsten som var uttrykt enorm begeistring for Renbergs sterke roman, sistnevnte kåret den sågar til årets beste ved å gi den Bokhandlerprisen. Stabeisen Tollak har holdt noe grusomt skjult for alle. Nå må han fortelle. Helt klart en av årets beste bøker i 2020.
Vigdis Hjorth fikk sitt store internasjonale gjennombrudd med suksessen Arv og miljø. Med Er mor død har hun vist at hun igjen kan overgå seg selv. Boka er blitt hyllet av lesere og kritikere, ble nominert til Brageprisen og flere av anmelderne har påpekt at den er hennes beste til nå. I romanen følger vi Johannas selvransakelse, men også hennes forsøk på å forstå og nærme seg sin mor. «Et morsoppgjør det slår gnister av. […] Dypt rystende, brutalt ærlig, klokt tenkt. Nordisk råds litteraturpris burde være selvskreven i år», skrev Dagbladet og trillet en sekser.
Hekneveven var blant fjorårets aller mest solgte bøker. Lars Myttings oppfølger til bestselgeren Søsterklokkene har blitt «et overflødighetshorn av en roman», ifølge VG. I denne storslåtte historiske romanen blir presten Kai Schweigaard besatt av å finne den såkalte Hekneveven – et verk vevet av de myteomspunne søstrene fra Søsterklokkene. Det er historie, overtro, mystikk og enkeltskjebner i skjønn forening, og Mytting syr det hele sammen på imponerende vis. Som VG skriver: «Det er fortellerkunst fra øverste hylle!»
Å være voksen betyr å slippe ungdomstidens kaos og stå støtt i seg selv. Men vet vi egentlig hvem vi er, og greier vi å beholde gleden over og nysgjerrigheten på livet?
Det undersøker Linn Skåber i varme og morsomme Til de voksne, oppfølgeren til suksessboka Til ungdommen. Også denne er nydelig illustrert av Lisa Aisato, og både VG og Dagbladet ga boka terningkast 5. Skåber bruker egne og andres erfaringer til å skrive fiktive monologer – små historier – der hun forsøker å si noe om den voksne delen av livet. Hun skriver om rynker og treningshysteri, om ensomhet, lyst og begjær, store og små bekymringer, samlivsbrudd, kjærlighet og lukter vi aldri glemmer.
Hør her’a var bokhøstens kanskje største sensasjon, og ble et enormt gjennombrudd både her til lands og internasjonalt for Gulraiz Sharif. Den ene begeistrede anmeldelsen etter den andre trillet inn, og boka ble nominert til både Brageprisen og Bokhandlerprisen – ikke hverdagskost for en debutant. Denne oppsiktsvekkende romanen om Mahmoud på snart 16 fra Oslo sprenger alle rammer og kan kanskje best oppsummeres med konklusjonen til Nora Steenberg i Bok365: «Norge trenger kanskje covid-vaksine, men bokbransjen trengte denne vitaminsprøyta fra Gulraiz Sharif.».
Kjell Aukrust både fanget og formet den norske folkesjelen med sine mange figurer og fortellinger. Når vi i fjor markerte 100-årsjubileet for han fødsel, var det på høy tid at den første biografien om multigeniet fra Alvdal ble utgitt (vel å merke ikke den første som har blitt skrevet).
Biograf Sigmund Løvåsen har skrevet et svært mangefassetert og fargerikt portrett av Norges kanskje morsomste forfatter, som også hadde sine mørkere sider og Aukrusts egen selvfremstilling blir behørlig utfordret i boka der du også finner «flere av de beste setningene skrevet i norsk sakprosa i 2020», ifølge NRKs anmelder.
Edvard Hoems siste tilskudd til sin familiekrønike, Felemakeren, ble av mange omtalt som en av fjorårets vakreste fortellinger. Felemaker Lars Olsen Hoem var født i Romsdal i 1782, og ble sendt ut i krigen for å delta i slaget på Københavns Red i 1801. Der ble han tatt som krigsfange på et britisk fangeskip i fem år. Der møter han ein franskmann som lærer han å bygge fiolinar. Dermed snur alt.
Med terningkast fem i VG, sekser i Nettavisen. Var med på Klassekampen og NRKs lister over årets beste bøker i 2020. Nettavisen ga boka en sekser, og skriver: «Høstens vakreste! Edvard Hoem har nærmest overgått seg selv med Felemakaren. Jeg nøler ikke med å kalle dette et mesterverk. Høstens vakreste roman rett og slett»
Aftenposten: «Det er en fryd å lese en slik forfatter. Setningene er gjennomarbeidet, glassklare alle som en. Han skriver klart som en fjellbekk … Det blir nesten litt tafatt å si at Hoem har skrevet en rik roman, men han har altså det»
Om du sitter lettere forvirret igjen etter diskusjonene rundt NRKs Atlantic Crossing, skal du vite at kongebiograf Tore Rem har sysakene i orden i det første bindet av hans store og detaljerte biografiverk om Kong Olav V.
Rem er den første biograf til å få tilgang på kong Olav Vs personlige arkiver ved Slottet og resultatet har høstet strålende kritikker av anmelderne – blant annet i Morgenbladet som mener boka «viser hvor langt den norske biografien har kommet».
17. januar er det 30 år siden «Folkekongen» døde – for de neste generasjonene er det kanskje denne biografien som vil definere hans ettermæle.
Med 2020 trygt bak oss er det på tide å oppsummere årets høydepunkter på bokfronten. Med nesten 7 % økning i allmennmarkedet i tredje kvartal (ifølge Forleggerforeningens kvartalsrapport) var det et godt år for den gode gamle boka. Men hvilke var årets beste bøker i 2020? Vi har samlet 13 titler som både fikk leserne til å dra kortet og anmelderne til å juble.
«Poetisk, virtuost, varmt og vakkert» konstaterte VG. De tre første bøkene om Ingrid fra Barrøy er lest av over en halv million nordmenn. Fjerdeboka Bare en mor har fått den samme varme mottakelsen av leserne og kritikerne – terningkast 6 i både VG, Stavanger Aftenblad og Nettavisen sier sitt. Bare en mor er en roman om ansvar, foreldreskap og oversette sider ved vår nære fortid, med en usedvanlig kvinne i hovedrollen.
Det kan ikke være noen tvil: Nordmenn elsker kongen sin. Harald Stanghelles intervjubok om Kong Harald V har ligget helt i toppen av boklista den siste tiden. I Kongen forteller gir kongen oss sitt unike blikk på Norge, og snakker om forandringene som har funnet sted gjennom hans år som prins, kronprins og konge. Landet vårt har i løpet av noen tiår gjennomgått en enorm utvikling. I boka deler kongen sine tanker rundt både historien og dagens Norge, og berører tema som miljøvern, religion, likestilling, Forsvaret, idrett, familie og 22. juli-tragedien.
VG skrev i sin 5er-anmeldelse at boka «får frem den ekte varmen og medmenneskeligheten som mer enn noe har preget Harald den femtes kongsgjerning. (…) Legg til en solid dose humor og humør, samt en smittende sportsinteresse, og du får selve essensen av den majestetiske personligheten vi alle kjenner.»
Fjorårets vinner av Brageprisen levde ikke lenge nok til å motta den. Sommeren 2020 gikk Beate Grimsrud bort, og etterlot seg et hull i nordisk litteraturverden. Jeg foreslår at vi våkner omtales som et hovedverk i hennes briliante forfatterskap, og fikk fire terningkast 6-anmeldelser og like strålende mottakelse i Sverige da den utkom. «En av de sprekeste, rareste og mest underholdende norske bøkene jeg har lest på svært lenge», skrev Sindre Hovdenakk i VG.
I romanen dirrer en naken nerve og en vill håpefullhet, kombinert med forfatterens egensindige energi og særegne humor. Livsglade og nysgjerrige Vilde Berg står midt i livet da hun får beskjeden om at hun er blitt alvorlig syk. Når noe så selvsagt som ens eget liv kan opphøre, hvilke spørsmål stiller man seg da?
Vi kunne ikke være mer enige med The New York Times, som kåret denne til en av årets ti aller beste bøker. Barack Obamas presidentmemoarer, Et lovet land, er en forfriskende reflektert, aktuell og uhyre velskrevet bok. Mursteinen på rundt 800 sider er på mange måter et unikt historisk dokument som tar deg med på innsiden av Det ovale kontor før, under og etter noen av vår tids viktigste beslutninger har blitt tatt.
Obama, som var forfatter før han ble politiker, vet i tillegg å løfte den ofte tørre memoarsjangeren til noe levende, nært og svært personlig. Aldri før har vi kommet nærmere hvordan det er å være Verdens Mektigste Person – og etter å ha blitt nummen av den siste fire årenes rablende Twitter-meldinger, er det utrolig hvor befriende det er å lese en politiker som faktisk kan skrive.
Lucinda Riley har vært bestselgerdronning i en årrekke, 2020 skulle bli året hvor hun også ble kritikeryndling. Solsøsteren, hennes sjette bok i den storslåtte serien De syv søstre, var den aller mest solgte boka Norge i 2020, uansett sjanger og utgivelsesår. Riley danket dermed ut både kongen og Nesbø. I boka følger vi vakre Electra i jakten på sine røtter, på en reise fra Manhattans hektiske atmosfære til kolonitidens Afrika på 1930-tallet. Den syvende boka i serien, Den savnede søsteren, får verdenslansering i mai – gled dere!
«Herre jemini, Tore!» skrev VG og gav Tollak til Ingeborg en 6’er, mens Nettavisen kalte den «Høstens sterkeste roman». Både kritikere, lesere og bokhandlere har gjennom høsten som var uttrykt enorm begeistring for Renbergs sterke roman, sistnevnte kåret den sågar til årets beste ved å gi den Bokhandlerprisen. Stabeisen Tollak har holdt noe grusomt skjult for alle. Nå må han fortelle. Helt klart en av årets beste bøker i 2020.
Vigdis Hjorth fikk sitt store internasjonale gjennombrudd med suksessen Arv og miljø. Med Er mor død har hun vist at hun igjen kan overgå seg selv. Boka er blitt hyllet av lesere og kritikere, ble nominert til Brageprisen og flere av anmelderne har påpekt at den er hennes beste til nå. I romanen følger vi Johannas selvransakelse, men også hennes forsøk på å forstå og nærme seg sin mor. «Et morsoppgjør det slår gnister av. […] Dypt rystende, brutalt ærlig, klokt tenkt. Nordisk råds litteraturpris burde være selvskreven i år», skrev Dagbladet og trillet en sekser.
Hekneveven var blant fjorårets aller mest solgte bøker. Lars Myttings oppfølger til bestselgeren Søsterklokkene har blitt «et overflødighetshorn av en roman», ifølge VG. I denne storslåtte historiske romanen blir presten Kai Schweigaard besatt av å finne den såkalte Hekneveven – et verk vevet av de myteomspunne søstrene fra Søsterklokkene. Det er historie, overtro, mystikk og enkeltskjebner i skjønn forening, og Mytting syr det hele sammen på imponerende vis. Som VG skriver: «Det er fortellerkunst fra øverste hylle!»
Å være voksen betyr å slippe ungdomstidens kaos og stå støtt i seg selv. Men vet vi egentlig hvem vi er, og greier vi å beholde gleden over og nysgjerrigheten på livet?
Det undersøker Linn Skåber i varme og morsomme Til de voksne, oppfølgeren til suksessboka Til ungdommen. Også denne er nydelig illustrert av Lisa Aisato, og både VG og Dagbladet ga boka terningkast 5. Skåber bruker egne og andres erfaringer til å skrive fiktive monologer – små historier – der hun forsøker å si noe om den voksne delen av livet. Hun skriver om rynker og treningshysteri, om ensomhet, lyst og begjær, store og små bekymringer, samlivsbrudd, kjærlighet og lukter vi aldri glemmer.
Hør her’a var bokhøstens kanskje største sensasjon, og ble et enormt gjennombrudd både her til lands og internasjonalt for Gulraiz Sharif. Den ene begeistrede anmeldelsen etter den andre trillet inn, og boka ble nominert til både Brageprisen og Bokhandlerprisen – ikke hverdagskost for en debutant. Denne oppsiktsvekkende romanen om Mahmoud på snart 16 fra Oslo sprenger alle rammer og kan kanskje best oppsummeres med konklusjonen til Nora Steenberg i Bok365: «Norge trenger kanskje covid-vaksine, men bokbransjen trengte denne vitaminsprøyta fra Gulraiz Sharif.».
Kjell Aukrust både fanget og formet den norske folkesjelen med sine mange figurer og fortellinger. Når vi i fjor markerte 100-årsjubileet for han fødsel, var det på høy tid at den første biografien om multigeniet fra Alvdal ble utgitt (vel å merke ikke den første som har blitt skrevet).
Biograf Sigmund Løvåsen har skrevet et svært mangefassetert og fargerikt portrett av Norges kanskje morsomste forfatter, som også hadde sine mørkere sider og Aukrusts egen selvfremstilling blir behørlig utfordret i boka der du også finner «flere av de beste setningene skrevet i norsk sakprosa i 2020», ifølge NRKs anmelder.
Edvard Hoems siste tilskudd til sin familiekrønike, Felemakeren, ble av mange omtalt som en av fjorårets vakreste fortellinger. Felemaker Lars Olsen Hoem var født i Romsdal i 1782, og ble sendt ut i krigen for å delta i slaget på Københavns Red i 1801. Der ble han tatt som krigsfange på et britisk fangeskip i fem år. Der møter han ein franskmann som lærer han å bygge fiolinar. Dermed snur alt.
Med terningkast fem i VG, sekser i Nettavisen. Var med på Klassekampen og NRKs lister over årets beste bøker i 2020. Nettavisen ga boka en sekser, og skriver: «Høstens vakreste! Edvard Hoem har nærmest overgått seg selv med Felemakaren. Jeg nøler ikke med å kalle dette et mesterverk. Høstens vakreste roman rett og slett»
Aftenposten: «Det er en fryd å lese en slik forfatter. Setningene er gjennomarbeidet, glassklare alle som en. Han skriver klart som en fjellbekk … Det blir nesten litt tafatt å si at Hoem har skrevet en rik roman, men han har altså det»
Om du sitter lettere forvirret igjen etter diskusjonene rundt NRKs Atlantic Crossing, skal du vite at kongebiograf Tore Rem har sysakene i orden i det første bindet av hans store og detaljerte biografiverk om Kong Olav V.
Rem er den første biograf til å få tilgang på kong Olav Vs personlige arkiver ved Slottet og resultatet har høstet strålende kritikker av anmelderne – blant annet i Morgenbladet som mener boka «viser hvor langt den norske biografien har kommet».
17. januar er det 30 år siden «Folkekongen» døde – for de neste generasjonene er det kanskje denne biografien som vil definere hans ettermæle.
«Det burde ikke vært lov å si dette allerede i begynnelsen av januar. Jeg gjør det likevel: Her er en av årets mest spennende thrillere. Garantert.»
Det skrev Tarald Aano i Stavanger Aftenblad etter å ha lest årets potesielt store krimsnakkis: Elskede barn. Sjelden har vel ordet brakdebut kommet mer til sin rett; de norske anmelderne er uvanlig begeistret for det nye krimtalentet Romy Hausmann.
I VG omtaler Elin Brend Bjørhei historien som «like grusom som den er håpefull», og skriver: «Allerede fra første setning fanges leseren inn i en til tider klaustrofobisk thriller. (…) En meget god og oppslukende psykologisk thrillerdebut som skaper store forventninger til Hausmanns neste thriller.» Hun gir boka en sterk femmer på terningen.
Tenk deg en liten hytte i skogen. Der inne har en mann fullstendig kontroll på en liten familie: Lena og to barn som er født og oppvokst i hytta. Han er som Gud; skaper dag og natt. Han overvåker alt fra måltider, toalettbesøk og lesing, og beskytter dem mot alle «farer» som finnes ute i den virkelige verden. En dag klarer Lena å rømme.
Det er 14 år siden Lena forsvant brått fra familien sin, og ingen har hørt fra henne siden. Nå får foreldrene beskjed om at hun antagelig er funnet, og reiser til sykehuset hvor en kvinne ligger sterkt skadet. De er fulle av både håp og vantro. Men håpet knuses når de oppdager at det ikke er datteren som ligger der. Barnet til den sårede kvinnen, derimot, er som en tro kopi av datteren deres. Det er nå historien begynner…
Romy Hausmann er født i DDR og har tidligere jobbet som journalist i Tyskland. Elskede barn ble en sjelden suksess i hjemlandet Tyskland, der den føk rett inn på førsteplass på bestselgerlista – og ble liggende på lista i utrolige 45 uker.
Boka er solgt til over 20 land, og rekken av gode anmeldelser er lang. Financial Times omtalte boka som «uovertruffen og neglebitende», mens i England skrev Sunday Independent om Elskede barn at den er en «smart og original bok». Daily Mail istemtemer: «Skremmende og overbevisende, denne er hjerteskjærende.”
Se Romy Hausmann fortelle om Elskede barn i videoen under.
Biblioteket er ble et enda bedre tilbud til befolkningen i 2020 med det nye bygget i Bjørvika. Spesielt for barn og unge er muligheten til å slange seg i en sofakrok med en bok og låne med seg noen hjem etterpå uvurdelig. Nå har Deichman offentliggjort sin årlige utlånstopp for 2020. Listene har de laget basert på utlån fra alle Deichmans biblioteker i fjor. Her er det mange gode lesetips å hente!
Bøkene er fordelt på 12 kategorier – og du kan se de komplette listene her. Vi har plukket ut noen av høydepunktene i de ulike barne- og ungdomskategoriene.
I tillegg til å være på utlånstoppen hos Deichman, ble Hør her’a! nominert både til Brageprisen og Bokhandlerprisen i 2020. Romanen skildrer minoritetsmiljøet i Oslo på en helt original og særegen måte, med en skikkelig god dose humor. I boka møter vi Mahmoud som har sommerferie. Han er forberedt på late dager, men sommeren blir snudd på hodet når onkel ji fra Pakistan kommer på besøk, og Mahmoud får i oppgave å guide han rundt. I løpet av sommerferien skal Mahmoud bli stilt overfor store prøvelser både som bror og sønn i en pakistansk familie.
Dette er romanen bak den Oscarnominerte filmen om å vokse opp med innvanderbakgrunn. Vi møter 16 år gamle Nisha som lever et dobbeltliv. Sammen med venner er hun en norsk ungdom, men hjemme hos familien er hun den perfekte pakistanske datteren. Men en dag slår fasaden sprekker, og faren hennes oppdager at hun har smuglet inn sin norske guttekjæreste på rommet. De to verdnene kolliderer og Nisha sendes til familien i Pakistan.
En annen debutant som er populær på biblioteket er Silje Hansen Flemmen, som har skrevet den nydelig illustrerte boka Hvit. Den handler om hvilke fantastiske ting vi kan komme til å oppleve om vi bare tør å møte det som er annerledes. I boka møter vi Sky og Skare som er sorteringseksperter. De sorterer dingser: hvite sirkler, hvite trekanter og hvite firkanter i alle varianter. De er nøye, og alle dingsene som ikke passer inn i deres hvite snødekkede verden plasseres rett i ubrukelig-boksen. Men hva skjer når det plutselig dukker opp en mistenkelig, uformelig og merkelig dings full av farge?
Den mest utlånte boka i kategorien skjønnlitteratur for barn er Operasjon Radius. I denne boka får Detektivbyrå nr 2 en personlig sak på bordet. Oliver sin sykker blir stjålet og det viser seg at det er profesjonelle sykkeltyver på ferde. Tiril, Oliver og Åtto sørger for å stikke kjepper i hjulene for tyvene. Radius er navnet på avstanden fra midten av en sirkel og ut til kanten. Tiril, Oliver og Åtto har funnet sirkelen tyvene opererer innenfor. Nå må de bare finne tyvene også.
En annen serie som er superpoulær hos barna er den om Gutta i trehuset. I Gutta i trehuset med 117 etasjer havner i fengsel har Andy og Terry bygget 13 nye etasjer! Denne gangen skal Terry prøve å skrive historien, og da kan jo absolutt alt skje. Og alt kan gå galt, absolutt alt! Det er Andy Griffith som står bak serien, han er en av Australias mest populære barnebokforfattere og jobber også med leselyst hos barn. Kombinasjonen av tegninger, tekst og den elleville humoren har gått rett hjem hos barna, han har solgt flere millioner bøker over hele verden.
Boka Kråkesøstrene i Nordlysserien topper listen over den mest utlånte tegneserieboka hos Deichmanske. I Kråkesøstrene blir Sonja, Bjørnar og Lotta tatt imot av det mystiske fjellfolket. Bygda deres er full av praktisk magi og vennlige folk. Likevel får Sonja snusen i at lederen deres skjuler en stor hemmelighet. I den tredje boka av Nordlys blir det klarere for Sonja hvem som er fiender og hvem som er venner.
Det er ikke bare på biblioteket Anna Fiskes bøker er populære. Også i bokhandelen ble Hvordan begynner man på skolen? en av fjorårets store suksesser. I boka tar Anna Fiske for seg små og store spørsmål knyttet til skolestart. Boka er hjertevarm, inkluderende og tar barnas følelser på alvor, samtidig som den ufarliggjør den store overgangen det er fra å være førskolebarn til å begynne i 1. klasse.
Verdens ekleste dyr skvist mellom to permer! Line Renslebråten har laget naturtro og skremmende illustrasjoner av edderkopper, amfibier, flaggermus og fisker som vil gi deg gåsehud i bokaVirkelighetens monstre. Her får du se og lese om vesener du knapt trodde eksisterte. Boken er full av interessante fakta om alt man ønsker og ikke ønsker å vite om virkelighetens monstre. Dyrene er rangert etter hvor skumle de er, og hvor farlige de er for mennesker. Mange dyr som ikke er farlig, men ser skumle ut, er truete dyrearter.
Utrolig nok finnes det svært få faktabøker om haier – og absolutt ingenting for de aller ferskeste leserene. Men her er en – og den har blitt en populær utlånsbok. Hai er full av overraskende fakta om havets mest spennende jeger. Å spørre om haier er farlige, er som å spørre om hunder er farlige. Noen hunderaser er blant de koseligste kjæledyrene vi har, mens andre kan være farlige selv for eierne. 17 av 500 haiarter regnes som farlige for oss mennesker, mens de aller fleste er ufarlige dersom vi oppfører oss. Boken er skrevet av en erfaren marinbiolog og illustrert med fantastiske fotografier av en av Norges beste undervannsfotografer.
Mayday er en krimdebut som vil vekke oppsikt når den kommer ut i slutten av januar. Deter en veldreid thriller av typen vi er vant til å få levert fra det store utland. Ikke et vondt ord om favoritthelter som Varg Veum, Konrad Sejer og Cato Isaksen, men Ylva Nordahl i Mayday er en ny type helt i norsk krim som minner mer om Jason Bourne og Jack Reacher.
Grethe Bøedebuterer som krimforfatter med Mayday, men hun har i mange år skrevet og regissert internasjonalt prisvinnende spillefilmer og TV-serier fra nordområdene. Hun har bl.a. regissert Operasjon Arktis og Jørn Lier Horsts barnekrim-filmer.
NATO-pilotene Ylva Nordahl og John Evans har en tilsynelatende umulig oppgave. De må krysse Sibirs iskalde tundra til fots – med fienden i hælene – for å komme seg til Norge og forhindre den ultimate katastrofen.
Mens forholdet mellom Russland og NATO er på frysepunktet, holder NATO sin største øvelse noensinne i Finnmark. Et F-16- fly med NATO-pilotene Ylva Nordahl og John Evans om bord havner i et sammenstøt med et russisk fly og blir skutt ned. Episoden utløser en storpolitisk krise, hvor både Russland og NATO tolker hendelsen som et angrep. Det eneste som kan hindre en alt-utslettende konflikt, er at Ylva og John kommer seg tilbake til Norge for å avsløre hva som egentlig skjedde.
Jaget gjennom den ville, vakre arktiske tundraen oppdager Ylva at verken co-piloten John Evans eller dem hun har stolt på, er det de utgir seg for å være.
Modell Juliane Snekkestad spiller Ylva i boktraileren regissert av Grethe Bøe selv:
Hovedpersonen i Mayday er F-16-piloten Ylva Nordahl. Hun er halvt norsk og halvt samisk. Ylva er en outsider, like disiplinert og lojal som hun er egenrådig og uregjerlig. Hennes blonde feminine utseende gjør at folk ofte undervurderer hvilken fryktløs og målrettet fighter hun er. Samtidig bærer hun på en mørk hemmelighet som gjør henne til en fryktløs forkjemper for sannheten.
Ylva Nordahl er F-16 pilot. I kinoreklamen for Mayday fremstilles Ylva av Juliane Snekkestad.
Grethe Bøe – prisbelønnet filmregissør
Grethe Bøe er filmskaper og forfatter, med et brennende engasjement for Arktis. Hun har skrevet og regissert internasjonalt prisvinnende spillefilmer og TV-serier fra nordområdene.
De siste årene har hun gjort seg bemerket som manusforfatter og regissør bl.a. på NRKs storsatsing Hjerterått, en arktisk thriller fra Kautokeino, samt spillefilmen Operasjon Arktis satt til Svalbard. I tillegg har hun hatt regi på flere spillefilmer for barn og unge, deriblant Titanics ti liv og Operasjon Mørkemann.
SPILLER KJÆRESTER: Ylva Nordahl har en kjæreste, Storm Bure, som er dataekspert i forsvaret. Ylva Nordahl fremstilles av Juliane Snekkestad og Storm Bure av Lasse Matberg i kinoreklamen for Mayday.
Utgangspunktet for dramaet i Mayday, er at Arktisk er blitt mer og mer sentral både for Russland og NATO.Oljereservene i Midtøsten er snart tomme, og verdens siste store
gass- og petroleumsreservoar befinner seg i det smeltende Arktis. Den globale oppvarmingen gjør også at den arktiske hav-isen tiner og åpner Nordøstpassasjen mellom Asia og Europa.
DEBUTERER: Grethe Bøe debuterer som krimforfatter med Mayday, men har i mange år skrevet og regissert internasjonalt prisvinnende spillefilmer og TV-serier fra nordområdene.
Russland har brukt mange tusen milliarder dollar på å militarisere Arktis, også USA omdirigerer sine økonomiske og militære ressurser fra Midtøsten til nordområdene. Både Russland og NATO forbereder seg på kampen om Arktis, mens lille Norge står fanget i midten mellom de kjempende stormaktene.
Kampen om Arktis inspirerte Grethe Bøe til å skrive Mayday. Hun forteller til Boktips: «Mayday tar utgangspunkt i den økende faren for at en storpolitisk konflikt mellom Russland og NATO oppstår i Arktis. Ideen kom til meg under opptak av spillefilmen Operasjon Arktis; vi sto ute på rullebanen ved Bodø lufthavn og filmet midt under en NATO-øvelse, hundre meter bortenfor tok det av F-16-fly hvert femte minutt. Bodø var full av kamppiloter i forbindelse med øvelsen, og jeg kom i prat med flere av dem. De fortalte om stressflyvninger og nestenulykker med russiske kampfly på grensa mellom Norge og Russland og jeg tenkte: Hva om de krasja?»
Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.
Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.
Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.
Kapittel 83 (Renate): Stein Kristian Skute oppsummerer
Det er helt stille i rommet. Hjertet mitt slår tungt i brystet. Fra veggen i spisestuen på den gamle herregården stirrer de for lengst døde på oss, innrammet i gull. Maktmenn av ulike slag. Handel. Politikk. Kanskje adel. Parykker og fippskjegg. Silke og lær. Ved enden av det lange spisebordet sitter Stein Kristian Skute og suger på en sigar. Klokken er halv ti på kvelden, og Stein fremtrer nå i en slags alternativ utgave av seg selv. En variant som for meg er helt ny. Den joviale, spøkefulle bamsen jeg så langt har omgitt meg med, er nå ryddet til side. Det er Skute som sitter der nå. Den risikovillige forretningsmannen. Den harde neglen. Ved siden av meg sitter Maria og Erik. På den andre siden av bordet: Sune og Gerda. Ved den motsatte bordenden sitter Bjarte med en laptop.
Stein kremter og sier: – Hvis vi skal oppsummere de siste par dagers nyheter, så har vi altså et lik i bukta rett her borte. Forsvarlig lagret på tjue favners dyp. Og en slags dokumentarfilm som viser i detalj hvordan det hele har gått til. Og Milankovic har altså noen tatt med seg. Er det noen andre enn oss som er i besittelse av disse klippene?
– De kan i praksis være lagt ut på nettet, sier Bjarte, og lukker laptopen. – Men jeg tror ikke det. Jeg har en følelse av at det var til oss de skulle. Jeg har sendt dem over til deg nå. Du behøver ikke se på alle. Det er nok …
– Men liket er i det minste bare vårt, avbryter Stein. – Det er da noe. Så da blir spørsmålet: Hva blir det forventet at vi skal gjøre med henne? Den som har plassert henne der hun er, vet nå at vi vet. Han vil enten at vi går til politi og presse. Eller han vil at vi skal se, og la forsvinne. Så hva velger vi? Er det andre alternativer?
– Er det noen mulighet for at han som står bak dette ikke har kunnet kvitte seg med henne selv? Sier Gerda. – Altså at han kan ha overlatt det til oss, av en eller annen grunn?
– Det kan jeg vanskelig tenke meg, sier Bjarte. Liket er fraktet hit til oss fra et annet sted. I hvert fall dersom det ikke finnes en hemmelig torturkjeller i dette huset. De må ha kommet med henne i en båt. Da kunne de selvfølgelig like gjerne ha kjørt henne til havs.
– Ikke hvis han eller de bare disponerer en vanlig småbåt, sier Gerda. –Hvordan tror du det ville ha vært å kjøre til havs med et lik i Rana-båten din, Maria? Og fått den døde over rekka i høy sjø. Det hadde du ikke fått til.
– Greit! Stein slår asken av sigaren. – Det er selvsagt en mulighet. Vi holder den åpen. Men foreløpig kan vi gå ut fra at noen ville vise oss hvordan det gikk med Julia Romtveit. Og hvordan det ble gjort. Så spørsmålet blir: Kontakte myndighetene, eller ta grep selv? En ting er hva gjerningsmannen vil. Det vet vi foreløpig ikke. Men hva vil vi? Hva er konsekvensene dersom vi velger den første løsningen?
– Da får vi full fres på alle kanaler, sier Bjarte. – Alt vil bli snudd opp ned og filleristet. Plukket fra hverandre. Dette blir en riksnyhet. Et toppoppslag i absolutt alle medier.
– Enig, sier Stein. – Og det går ikke. Ulempen er at det legger et tungt ansvar på skuldrene til samtlige som sitter rundt dette bordet akkurat nå. Og syv sjeler er dessverre minst fem for mye i en sak som dette. Sånn er det bare. Var det dette han ville? At vi skulle presses opp i en umulig situasjon? Er det andre enn meg som bør se disse videosnuttene? Hvis ikke går jeg inn på kontoret og tar en titt på dem nå.
– Nei, sier Bjarte, bestemt. – Absolutt ikke!
Men Gerda reiser seg med det samme han har sagt det. Sender ham et langt blikk, og følger etter Stein.
Maria tar hånden min under bordet. Det er forbudt og deilig beroligende. Den varme, kanskje farlige hånden hennes i min. Vi blir sittende helt stille ved siden av hverandre. Vi har sett nok. Vi har vårt eget å bære på. Det er bare vårt, og forferdelig nok.
Det blir helt stille. Alle synker inn i seg selv. Det er som om ingen av oss vil ta opp tråden før Stein og Gerda er tilbake. Som om ingen ting må sies før alle er samlet rundt bordet igjen. Syv som vet er fem for mye, tenker jeg. Stein Kristian Skutes ord. Men det er ikke bare det. En av de syv er meg. En som har brutt seg inn i en tett smidd kjede av hemmelighold og halvkriminalitet. Som har betalt seg inn. Som egentlig slett ikke har noe rundt dette bordet å gjøre.
Er det dette Maria sitter og tenker på, når hun jevnlig gir hånden min et ekstra trykk?
Og hva er det egentlig med Sune og Bjarte? Det virker som om de sitter og leser hverandre. Som om de kan hverandres tankespråk. Som om de ikke lenger behøver ordene.
Rolf Jacobsen (1907 – 1994) er regnet som en av våre første modernister og en av 1900-tallets viktigste lyrikere. Han debuterte allerede i 1933 med Jord og Jern. Først i 1954 kom det store gjennombruddet med samlingen Hemmelig liv som ukas dikt «Landskap med gravemaskiner» er hentet fra.
Rolf Jacobsen var nominert til Nordisk råds litteraturpris fire ganger i løpet av sin forfattergjerning. Sist for samlingen Nattåpent (1985) som kom 52 år etter debuten, og gikk helt til topps på bestselgerlisten for skjønnlitteratur.
Jacobsens dikt brøt med det høytidelige tonefallet som hadde preget norsk lyrikk. Hans dikt har et enkelt og oppriktig uttrykk med temaer som angår og berører leserne.
De spiser av skogene mine. Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine.
Gud hjelpe meg for en skapning på dem. Hoder uten øyne og øynene i baken.
De svinger med kjeftene på lange skaft og har løvetann i munnvikene.
De eter og spytter ut, spytter ut og eter, for de har ingen strupe mer, bare en diger kjeft og en rumlende mave. Er dette et slags helvete?
For vadefugler. For de altfor kloke pelikaner?
De har blindede øyner og lenker om føttene. De skal arbeide i århundrer og tygge blåklokkene om til asfalt. Dekke dem med skyer av fet ekshaust og kald sol fra prosjektører.
Yuval Noah Harari gjorde verdensuksess med Sapiens. Nå er han aktuell med tegneserieversjonen av boka, Sapiens – En tegnet historie, som gjør innholdet mer tilgjengelig for yngre lesere. Tegneserien havnet på Adresseavisens liste over årets beste tegneserier i 2020, og ingen andre bøker for barn og unge selger bedre hos Ark for tiden.
– Tegneserier er tradisjonelt blitt ansett som ren underholdning. Men kombinasjonen av tekst og bilder gjør formatet svært velegnet til å forklare kompliserte saksforhold, skriver anmelderen.
Øyvind Holen i DN skriver i sin anmeldelse: «Yuval Noah Hararis bok Sapiens har blitt til en flott tegneserieadapsjon, som boltrer seg i det nye mediets muligheter.»
I Sapiens gjør Harari et gedigent sveip over menneskehetens historie med utgangspunkt i det store spørsmålet: Hvordan kan det ha seg at en art som inntil for 70 000 år siden var en unnselig flokk i et hjørne av Afrika, har maktet å dominere verden til de grader at vi nå går inn i en ny tidsalder?
Dette utgangspunktet får Harari til å se på en rekke fundamentale spørsmål for menneskeheten.
Store navn som Barack Obama, Bill Gates og Mark Zuckerberg trykket boken til sitt bryst, og forfattere som Henning Mankell, Ingvar Ambjørnsen og Roy Jacobsen ble også fans.
«Uten tvil tiårets viktigste bok», sa Roy Jacobsen Roy Jacobsen da Sapiens utkom, mens Thomas Hylland-Eriksen, professor i sosialantropologi, har uttalt at «Harari er en gudbenådet formidler».
Vitenskapsformidling i tegneserieformat (Illustrasjoner: Daniel Casanave)
– Han har ikke nødvendigvis rett i alt han skriver, men…
Professor i biologi Dag O. Hessen sier at det ikke nødvendigvis er slik at Harari har rett i alt han skriver, men at han gir oss et sannferdig bilde av de store linjene i menneskehetens historie, og hvorfor vi har havnet der vi er i dag – på godt og vondt.
– Det er god grunn til at Sapiens har blitt et av tiårets store bestselgere, oversatt til mangfoldige språk. Det er også derfor gledelig at den ikke bare er oversatt til norsk, men nå kommer som en tegnet historie, der også de yngre (eller andre) som kvier seg for å gå løs på den opprinnelige mursteinen av en bok, nå får tilgang til Hararis univers i illustrert form, sier Dag O. Hessen om den nye tegnede utgaven av boka.
– Det var tøft med en tegnet utgave. Her er det jo også nye og smarte inndelinger av historien som var interessante, sier Dag O Hessen om nye «Sapiens – En tegnet historie»
Interessert i Hararis synspunkter om verdens pågående kriser? Her kan du se et intervju med CNN hvor han snakker om utgivelsen, men også om demokratiets trusler og den pågående pandemien.
Vinteren er høytid for oversatte krimbøker, og her er det virkelig mye å glede seg til. Likevel er denne listen med syv av vinterens høydepunkter innenfor krimlitteraturen toppet av en norsk krimdebutant: Grethe Bøe, som har skrevet thrilleren Mayday.
Grethe Bøe skriver fletta av mange krimforfattere, og Maydayer en krimdebut vi håper og tror vil vekke oppsikt. Boka er som en slags blanding av Homeland og Jon Michelets Orions belte. Grethe Bøe debuterer som krimforfatter med Mayday, men hun har i mange år skrevet og regissert internasjonalt prisvinnende spillefilmer og TV-serier fra nordområdene. Hun har bl.a. regissert Operasjon Arktis og Jørn Lier Horsts barne-krim-filmer.
Mayday er en uhyggelig aktuell, arktisk thriller. NATO-pilotene Ylva Nordahl og John Evans har en tilsynelatende umulig oppgave. De må krysse Sibirs iskalde tundra til fots – med fienden i hælene – for å komme seg til Norge og forhindre den ultimate katastrofen.
Mens forholdet mellom Russland og NATO er på frysepunktet, holder NATO sin største øvelse noensinne i Finnmark. Et F-16-fly med Ylva og John om bord havner i et sammenstøt med et russisk fly og blir skutt ned. Episoden utløser en storpolitisk krise, hvor både Russland og NATO tolker hendelsen som et angrep. Det eneste som kan hindre en altutslettende konflikt, er at Ylva og John kommer seg tilbake til Norge for å avsløre hva som egentlig skjedde. Jaget gjennom den ville, vakre arktiske tundraen oppdager Ylva at verken co-piloten John Evans eller dem hun har stolt på, er det de utgir seg for å være.
Kommer for salg 29. januar Mayday utkommer også som e-bok
De første anmelderne har allerede rukket å rope ut sin begeistring for Elskede barn. VGs anmelder Elin Brend Bjørhei tjuvstartet anmeldelsene i romjulen og var kjempebegeistret: «Jeg har ikke blitt så grepet av en thriller siden jeg leste Harpiks av danske Ane Riel […] Skildringene av Hannah er mesterlig gjort, og hjerteskjærende og nifse.» Denne uka var Tarald Aano i Stavanger Aftenblad like begeistret: «Her er en av årets mest spennende thrillere. Garantert.»
Elskede barn er en av tidenes største suksesser i Tyskland, med et salg på over 250 000 eksemplarer og med 45 uker på bestselgerlisten. Den kommer til å påvirke, overraske og fengsle deg. Hvis du tror at tysk krim er gørr, tro om igjen.
I boka blir en kvinne lagt inn på sykehuset etter en påkjørsel. Den skadede kvinnen passer beskrivelsen til Lena Beck, som forsvant 14 år tidligere. Moren og faren får beskjed om at datteren, nå 37 år gammel, trolig er funnet, og drar til sykehuset.
Men det er ikke datteren. Likevel hevder kvinnen på sykehuset at hun heter Lena. Idet de knuste foreldrene skal dra, kommer en sykepleier med et barn. Da bryter foreldrene sammen, for det er som å se deres datter da hun var barn. Jentungen hevder at kvinnen på sykehuset er moren hennes, og hun forteller at hun har en far og en lillebror. Et sted. Et ukjent sted.
Minneskogen er en sylskarp psykologisk thriller som har fått strålende kritikk i de landene den er kommet ut. The Guardians anmelder mente for eksempel at den er «særdeles skremmende», mens Daily Mail karakteriserte Sam Lloyd som «et sjeldent nytt thrillertalent».
Som i The Queen’s Gambit er en ung kvinnelig sjakkspiller i sentrum for handlingen i Minneskogen, men her kan et av hennes trekk bety liv eller død.
For 13 år gamle Elissa er denne lørdagen helt spesiell. Hun er på vei til sjakkmesterskapet for ungdom i Bournemouth med moren sin. Elissa er forberedt og kampklar, sjakk er det eneste hun bryr seg om. Da hun skal ut i bilen for å hente lunsjen sin mellom to partier, blir hun dratt inn i en hvit varebil på parkeringsplassen. Da hun våkner, er hun lenket fast i et rom under jorda.
Elijah har bodd ved Minneskogen så lenge han kan huske. Han bruker mesteparten av tiden sin her. Og det er slik han finner Elissa. Hun innser at denne merkelige gutten er den eneste som kan redde henne. Men Elijah er redd for å gå til politiet. For han vet at bare en av dem vil kunne komme seg derfra.
Kommer for salg 5. februar Minneskogen utkommer også som e-bok
Friheten er den fjerde boken i Berger og Blom-serien. Den er skrevet av Arne Dahl som er en av svensk krims mest kritikerroste forfattere. Dahl har oppnådd stor suksess internasjonalt med sine krimbøker, og mange av dem er filmatisert.
Friheten er fartsfylt, klaustrofobisk og full av overraskelser. Sam Berger er ikke lykkelig. Han er alene. Molly Blom er fortsatt borte, sannsynligvis er hun gravid med barnet deres. Sam tjener til livets opphold som etterforsker av forsikringsforbrytelser, og drømmen om et liv sammen med Molly virker fjernere enn noen gang.
Så får han et innbringende oppdrag av den gåtefulle typen. En kvinne, Nadja, er blitt kidnappet, og terapeuten hennes søker Sams hjelp – men politiet må holdes utenfor. Jakten fører Sam til en tapt skatt, et bytte som har tiltrukket seg mange kriminelle gjennom årene. Og Nadja er kanskje ikke den eneste i fare. Hvordan kan det ha seg at denne dødelige skatten også leder til Molly Blom?
Peter Swanson skriver mørke thrillere som får den mest hardbarka leseren til å bite negler. Swanson fikk sitt store gjennombrudd i Norge med De som fortjener det. Den fikk bl.a. terningkast 6 av Ingvar Ambjørnsen i Dagbladet. Ambjørnsen mente at den var: «Annerledes. Overraskende. Rå, sort og vittig.». Asbjørn Slettemark mente at Swanson var en slags moderne Hitchcock. Med Åtte perfekte mord har Swanson denne gangen gått Agatha Christie i næringen.
I boka møter vi bokhandleren og mysteriefanatikeren Malcolm Kershaw. For mange år siden lagde han en liste over krimsjangerens mest perfekte, nærmest uløselige mord, som han ga navnet «Eight Perfect Murders». Mordene var valgt ut fra de beste av de beste, inkludert Agatha Christies Mord etter alfabetet, og Patricia Highsmiths Billett til helvete.
Men ingen blir mer overrasket enn Mal, nåværende eier av Old Devils Bookshop i Boston, når en FBI-agent banker på døren hans en snøtung dag i februar. Hun leter etter informasjon om et flertall uløste mordsaker som har uhyggelige likhetstrekk med mordene på Mals liste. Og det er ikke bare FBI som interesserer seg for denne bokhandleren som så godt som hver kveld sitter hjemme og leser. Morderen er der ute, og følger med på hver lille bevegelse han gjør.
Kommer for salg 22. januar Åtte perfekte mord utkommer også som e-bok
Tudor er krimforfatternes forfatter, og f.eks. Alex Michaelides har sagt dette om årets krim De andre: «Enormt underholdende og herlig skummelt. Jeg var hekta fra den gripende åpningen, og hele veien gjennom alle vriene og vendingene.». Harlan Coben har også uttrykt sin begeistring: «C.J. Tudor er fantastisk. Jeg kan nesten ikke vente på hennes neste trekk.».
De andre begynner med at hovedpersonen Gabe kjører hjemover og blir liggende bak en rusten gammel bil. Så oppdager han et lite ansikt i bakvinduet. Munnen mimer ordet pappa. Det er hans fem år gamle datter, Izzy. Gabe ser henne aldri igjen.
Tre år senere kjører han dag og natt opp og ned motorveien på leting etter bilen som forsvant med datteren hans. Håpet om å finne henne igjen nekter han å gi opp, selv om alle andre mener at hun må være død. Fran og datteren hennes, Alice, tilbakelegger også noen kilometer på motorveien. Men ikke på leting. På flukt. De prøver å ligge et steg foran de som vil dem vondt. For Fran kjenner sannheten. Hun vet hva som hendte med Gabes datter. Hun vet hvem som er ansvarlig. Og hun vet hva de vil gjøre med henne og Alice hvis de finner dem.
For andre år på rad ble Sofie Sarenbrant i høst kåret til årets svenske krimforfatter på bokmessen i Gøteborg. Bøkene hennes er utgitt i over 15 land og har solgt over 3 millioner eksemplarer. Syndebukken er en lettlest og fengslende samtidskrim om løgner, hevn og dysfunksjonelle familier. En frittstående krim om den populære etterforskeren Emma Sköld.
En rekke innbrudd rammer fredelige Bromma. Da en tenåringsgutt blir drept i noe som ser ut som et innbrudd som endte fryktelig galt, blir Emma Sköld satt på saken. Mistanken rettes først mot familiens vaskehjelp som fant offeret. Saken tilspisses da et nettforum begynner å spre hatefulle ytringer om henne og utenlandske arbeidere. Men da flere mennesker dør, tar Emma saken i egne hender – og setter både selv og andre i livsfare.
Kommer for salg 22. februar Syndebukken utkommer også som e-bok
Hva
skjedde egentlig med det republikanske partiet? Hvordan kan et parti som har
fostret statsledere som Abraham Lincoln, Dwight Eisenhower og Ronald Reagan bli
omdannet til en høyreradikal kult ledet av en konspirasjonsteoretiker og
rasist? Etter at en mobb stormet Kongressbygningen 7. januar i et forsøk på å
omgjøre resultatet av et lovlig valg har en hel verden begynt å stille spørsmål
ved det amerikanske demokratiets fremtid.
En som lenge har advart mot denne utviklingen både i USA og Europa er den amerikanske historikeren Anne Applebaum. Det siste tiåret har hun vært en nådeløs kritiker av autoritære strømninger i land som Storbritannia, USA, Polen og Ungarn. De konservatives triste reise inn i det autoritære er temaet for henne siste bok Demokratiets svanesang som nå utgis på norsk.
Anne Applebaums Demokratiets svanesang er tilgjengelig som e-bok og i fysisk format.
Boken starter med en nyttårsfest Appelbaum og mannen Radosław Sikorski holdt i en liten villa på den polske landsbygden i 1999. Applebaum, som selv er konservativ, hadde invitert mange av sine konservative venner fra Øst-Europa, USA og Storbritannia som hadde det til felles at de hadde arbeidet aktivt for å bekjempe kommunismen. Selv om det ikke fantes catering og folk sov på madrasser i gamle låver var det en strålende kveld og Appelbaum skriver at det føltes som om de alle var på samme lag og trodde på at det liberale demokratiet hadde vunnet og var verdens fremtid.
Anne Applebaum er den Pulitzerpris-vinnende forfatteren av «Demokratiets svanesang».
I dag, over 20 år senere, må Applebaum registrere at mange av hennes tidligere venner ikke snakker med henne lenger og har lagt ut på en reise inn i det autoritære. Fra sine ungarske venner får hun sinte brev om at hun er en del av George Soros store jødiske konspirasjon for å undergrave landet og fylle det opp med muslimske flyktninger. Til tross for at hun har polsk statsborgerskap er hun også sterkt mislikt av polske myndigheter og flere av hennes konservative venner i Storbritannia og USA ser på henne som en del av en liberal kosmopolitisk elite.
Cappelen Damm møter Applebaum via Zoom på en gammel herregård i Polen der hun bor sammen med ektemannen og spurte henne nærmere hva hun ønsker å oppnå med boken sin.
Fellestrekket ved de jeg skriver om er at de misliker moderniteten og måten deres egne samfunn har utviklet seg
– I boken din skriver du mye om folk som drømmer om fortiden og at nasjonene de tilhører skal bli store og mektige igjen. De misliker demokratiet og svermer for et mer autoritært samfunn. Hva er det som gjør at så mange velgere og politikere tiltrekkes av disse synspunktene?
– Fellestrekket ved de jeg skriver om er at de misliker moderniteten og måten deres egne samfunn har utviklet seg. Dette får ulike former i ulike land. I England er man misfornøyd med at man ikke lenger er en stormakt og spiller en viktig rolle i verden. I Polen handler det tidvis om en misnøye med det polske demokratiet og at det katolske samfunnet en drømte om er blitt for sekulært. Det starter som oftest med en følelse av tap og nederlag og konklusjonen blir at det som trengs er radikal forandring. Radikalisme handler alltid om en ekstrem følelse av skuffelse, nederlag, avsky og forakt for samfunnet man lever i. På et tidspunkt på 1990-tallet tror jeg mange på høyresiden både i USA og Europa ble skuffet og desillusjonert. Det tror jeg forklarer mye av appellen.
– Du tar opp rollen konspirasjonsteorier spiller i de høyreradikale bevegelsene og jeg var overrasket over hvor stor rolle disse spilte i den autoritære utviklingen i Ungarn og Polen. Du skriver i boken din at for historikere er dette gammelt nytt. Hva mener du med det?
– Bolsjevikene var på mange måter en konspiratorisk organisasjon som hadde mange rare forestillinger om hemmelige forbindelser rundt om i verden. Konspirasjonsteorier er trolig den eldste teknikken for å undergrave et samfunn vi kjenner til. De er to ting som er viktige med dagens konspirasjonsteorier. Det ene er at de skiller seg fra de store konspirasjonsteoriene i det 20. århundre som nazismen og kommunismen. De moderne konspirasjonsteoriene tilbyr ikke en altomfattende forklaring på alt, men de er likevel antidemokratiske. Du trenger ikke lese hundrevis av bøker om marxisme for å tro at Obama er en hemmelig muslim født i Kenya. Samtidig er teorien nok til å skape en følelse av misnøye og at amerikansk demokrati var på feil spor. Hvis presidenten ikke er legitim og alle skjuler sannheten så må noe være alvorlig galt med samfunnet en bor i. Dermed fyller konspirasjonsteorien funksjonen med å undergrave folks tro på demokratiet uten at folk må bekjenne seg til en helhetlig ideologi. Det andre er at moderne kommunikasjonsteknologi er unikt gode til å spre konspirasjonsteorier. Konspirasjonsteorier skaper følelser og engasjement og dette fanger algoritmene opp. Dermed deles de mye mer og spres mye fortere.
– Du skriver om at en av dine tidligere konservative venner nå ser på deg som en del av «the liberal, judicial, bureaucratic, international elite»? Spørsmålet mitt blir da, hvordan i all verden endte du opp der? Du var jo selv en gang republikaner?
– Jeg var aldri medlem av det republikanske partiet, men jeg støttet dem. Det store vendepunktet for meg var da Sarah Palin ble visepresident i 2008. Det var trist fordi jeg beundret John McCain og hadde instinktivt lyst til å stemme på han. Det jeg ikke klarte med Sarah Palin var måten partiet omfavnet henne og hva det fortalte om hva det republikanske partiet var blitt. Det er jo ingen som meg igjen i partiet for vi forlot det allerede i 2008. Jeg var opptatt av menneskerettigheter og demokrati og brydde meg om USAs rolle i verden. Det gjorde jo at den konspiratoriske og paranoide delen av partiet fikk overtaket.
Nazistene kalte jo mediene for «Lügenpresse» som jo er «fake news». Det er et nazibegrep.
– Det er jo interessant at historikere som deg og Timothy Snyder lenge har advart mot at USA kan oppleve et autoritært tilbakeslag. Hva er det dere har sett som andre har oversett?
– Det handler om at mye av språket vi hører i moderne politikk har vi hørt før. Hvis man har lest mye om mellomkrigstiden så minner retorikken om ting man har hørt før. Noen av ordene er jo nesten helt like. Nazistene kalte jo mediene for «Lügenpresse» som jo er «fake news». Det er et nazibegrep. Man ser at språket er det samme og prosessene er det samme. Det er grunnen til at historikere er bekymret.
– Du skriver også at «it is possible that we are already living through the twilight of democracy; that our civilization may already be heading for anarchy or tyranny». Hva er budskapet til oss som tror på det liberale demokratiet?
– Jeg tror på det liberale demokratiet, det var derfor jeg skrev boken. Men vi må gjøre noe med det! Du kan tro på det og ønske det, men du må gjøre en jobb for å få det til selv. Det holder ikke å tro at en gjeng med profesjonelle politikere skal drive demokratiet for deg. Det er en stor misforståelse. Hvis du virkelig bryr deg må du kanskje melde deg inn i et politisk parti, stille til valg eller mobilisere velgere. I etterkant av den kalde krigen tror jeg mange tenkte at demokratiet hadde vært en så stor suksess både økonomisk og politisk at det bare ville fortsette for evig. Men det finnes ingen slik garanti.
Det holder ikke å tro at en gjeng med profesjonelle politikere skal drive demokratiet for deg.
– Hva skal folk som er bekymret for det liberale demokratiets fremtid være på utkikk etter?
– Først og fremst politiske partier som bruker konspirasjonsteorier som en del av sin propaganda og som ønsker å underminere folks tro på demokratiske politiske institusjoner.
Anne Applebaums Demokratiets svanesang er tilgjengelig som e-bok og i fysisk format.
Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.
Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.
Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.
Fra begynnelsen av var det bare Bjarte og Sune. Vi gikk i skogene og seilte over havet. Padlet i elver og innsjøer. Vi tok det vi trengte i hytter og hus, men var ikke redde for å legge igjen et stykke arbeid. Vi brøt oss inn, men malte gjerne vestveggen før vi dro videre. Så lenge det bare var oss, var livet ukomplisert.
Men nå sitter vi her som del av noe som har vokst ut av kontroll. Folk som Bjarte og jeg har ikke noe rundt et bord som dette å gjøre. Men gradvis har vi viklet oss inn i alt dette, som spriker i alle retninger. Det digre nettverket til Stein Kristian Skute. Ok. Det har vært kjappe penger, og lette også. Men nå må vi betale skatten i tide.
Ingen sier noe. Det faller meg lett, men alle har det ikke sånn. Maria vil gjerne bli vekket, så alt dette blir omdannet til et helt vanlig mareritt. Det er lett å se. Hun har maur i buksa. Hun vil hjem til ungene. Vekk herfra. Erik er som meg. Han skjuler seg i seg selv. Bjarte er fremdeles halvt i svime etter det han har sett.
Og hun som sitter ved siden av Maria … Jeg vet ikke helt hvor jeg har henne. Renate Husum Dahl. En rømling som meg selv, men likevel annerledes. Med Renate er alt planlagt. Kalkulert. Jeg er et naturtalent. Jeg vet ikke hva som er verst eller best, men snart må noe forandres. Bli annerledes. Kanskje gjelder det alle som sitter i dette rommet, men det er hennes verden som vil endre seg mest.
Etter et kvarter kommer Gerda og Stein. De er som de er. Ikke enkle å bli kloke på. Men denne gangen har også de vært med på noe langt ute på svartmyrene.
Stein kremter, og sier: – La oss begynne med liket. Når vi nå vet hva som ligger forut for drapet på Julia Romtveit. Uke etter uke med hard tortur. Man kan selvsagt spørre seg hva slags mennesker som kan finne på å bade seg i en slik råskap. Men vi vet det jo. Slik holder man på i krig. Noen finner også glede i den slags. Men mitt spørsmål til dere blir allikevel: Hvem plasserer en rød klovnenese på liket etter at det hele er over? Hvem håner henne med å male på henne med leppestift? Hvem kan tenkes å være så langt ute?
Det blir helt stille en stund. Så sier Erik: – Jeg kan bare se én mulighet. Det mest åpenbare ville være å tippe på en som er ravende sinnssyk, men de er jo to. Kanskje også flere. Og de befinner seg et eller annet sted inne i det systemet som du har skapt, Stein. Det må vi bare innse. Så svaret må bli at det handler om personer som har sett eller vært utsatt for noe liknende selv.
– Kanskje, sier Bjarte. – Men dette kan også være noens varemerke. Et signal til noen om at disse folka nå er på plass. At de er klare.
Erik: – Ja vel. Men dette signalet sender de altså til Jovan. Med videresending til oss. Kanskje også til andre. Det vet vi ikke. For alt vi vet, kan også politiet sitte på det samme materialet akkurat nå. Eller VG.
– Ok, dropp akkurat det der, sier Stein irritert. – Det får vi uansett ikke vite noe om før noen slipper det løs. Så det behøver vi ikke sitter her og spekulere i. Men det er bare oss og gjerningsmennene som vet hvor liket er. Vi må begynne med det. Og vi trenger ingen diskusjon eller avstemning i den forbindelse. Julia må fjernes. Hun må dumpes, og vi må sørge for at hun aldri noen gang bli funnet. Og det må skje i natt.
Igjen blir det helt stille. Så sier Bjarte: – Jeg skal få det gjort. Han ser på meg. Jeg nikker. Hva som helst, bare vekk herfra. Jeg kan høre at det blåser opp ute, og vi skal langt til havs, men jeg må ut av dette huset så fort som mulig. Men nei.
– Det er to ting til, sier Stein, og fyrer opp sigaren igjen. Den første gjelder Gerda, Sune, Erik og Bjarte. Og dessverre også meg selv. Vi blir nødt til å gå igjennom hvert eneste jævla sekund av videoopptakene, for å se om det er mulig å lokalisere hvor denne mishandlingen har funnet sted. Sannsynligvis finner vi ikke ut av det, men vi kan ikke la være å forsøke. Det er et absolutt must. Vi slipper ikke unna. Opptakene er på til sammen ca. femogtjue minutter, og de kan ha gjort en glipp underveis. Dersom dette har foregått på en av mine eiendommer, er det en sjanse for at en av oss kan kjenne seg igjen. En eller annen detalj. Dere er sikkert flere som har lagt merke til at de har hatt henne i flere rom. La oss se om vi kan finne noe sammen. Ja. Sammen. Vi tar det nå etter at dette helvetes møtet er over. Så drar Sune og Bjarte på storhavet med Julia Romtveit.
– Vel. Det var det ene. Det andre gjelder bare deg, Renate. Jeg er lei for det, men vi må bryte et prinsipp som vi så langt har hatt som et absolutt for kunder som deg. Du må pakke ut. Du skal få slippe å gjøre det her med alle til stede. Det holder at du lar meg få kjennskap til hvorfor du har valgt den veien du har valgt. Du må gi meg din historie. Jeg går ut fra at jeg ikke må forklare deg hvorfor?
Renate Husum Dahl svelger, og tar en slurk av et nesten tomt vinglass som hun har sittet og flyttet frem og tilbake i de siste minuttene. Så sier hun:
– Det er greit. Jeg forstår. Men vi kan ta det her med det samme. Hun reiser seg og fisker opp noe som likner en minnepinne fra myntlommen i dongeribuksen. – La meg få låne laptopen et øyeblikk, Bjarte!
Har du som nyttårsforsett å spise sunnere eller mer miljøvennlig? Kanskje har koronapandemien gjort deg litt for stillesittende – eller gitt deg litt ekstra tid til å bli virkelig inspirert i matveien? På nyåret kommer flere ferske kokebøker med fokus på sunn, miljøvennlig og helsebringende mat. Her finner du garantert en kokebok etter din smak.
Trenings- og kostholdguru Kristine Weber (@kriweb på Instagram) er tilbake med ny bok med god og enkel proteinmat – mat du kan spise for å bli sunn og sterk.
Spis deg sunn og sterk inneholder mettende og gode frokost- og lunsjretter, enkle og proteinrike middager og sunne, supergode desserter og snacks.
Maten gir lavere fettprosent og kan spises om du ønsker å gå ned i vekt uten å miste muskler eller kun vedlikeholde kroppen. Samtidig er dette deilig og sunn mat for hele familien.
I tillegg til de 70 oppskriftene inneholder Spis deg sunn og sterk slår Kristine Weber også hull på myter om trening og kosthold og gir gode råd om hvordan du kan ta sunnere matvalg i hverdagen.
Dr. Sofie Hexeberg var på toppen av lavkarbo-bølgen da den flommet over landet for noen år siden. Fortsatt er det tusenvis av nordmenn som får bedre helse ved å spise mat med mindre karbohydrater. Visste du at lavkarbomat inneholder flere viktige næringsstoffer enn et tradisjonelt kornbasert kosthold?
I denne boka finner du alt du kan ønske deg av naturlig, frisk, fargerik, blodsukkervennlig og glutenfri lavkarbomat til alle anledninger.
Enten du bare vil nyte nydelig, helsevennlig mat, ønsker å gå ned i vekt eller har utfordringer som autoimmun sykdom, vonde muskler og ledd, diabetes eller prediabetes, vil du ha glede av Friskere og lettere med lavkarbo. Dette er gode smaker som gjør deg godt!
Grønn bonanza er endelig kommet i heftet utgave. Boka har blitt en aldri så liten klassiker for de miljø- og kostholdsbevisste, full som den er av nydelige bilder og lekre, kortreiste vegetaroppskrifter. Til daglig driver forfatter Mia Frogner Instagramkontoen Green Bonanza med over 20,000 følgere – og er Miljø- og matsjef på Øyafestivalen.
La deg også inspirere av de deilige oppskriftene på bloggen Green Bonanza.
Jane H. Johansen er en av landets mest populære vegankokker, kjent fra bloggen Veganmisjonen og Instagrammen med samme navn.
Med mottoet «God mat trenger ikke være dyr», viser hun hvor lett, godt og gøy det er å lage mat uten å bruke dyreprodukter.
Men du trenger ikke være 100% veganer for å nyte denne boka – også som deltidsveganer finner du masse inspirasjon blant de 100 næringsrike og lite tidkrevende oppskriftene.
Fedon er et kjent navn for mange, og i Hjertegod mat finner du hans beste råd om riktig kosthold for hjertet. For som alle vet: Veien til hjertet går gjennom magen.
De 100 oppskriftene er basert på middelhavskostholdet, som anses som det sunneste.
I boken finner du også informasjon om hvordan kolesterol virker i kroppen, hvordan du finner ut om du har risiko for å få hjerte- og karsykdom, og hva du kan gjøre for å styrke hjertet ditt ytterligere.
Hvis Lucinda Riley er dronningen av feelgood-romaner i Norge, så må Tracy Rees være den nye kronprinsessen. Hun er virkelig i ferd med å gjøre innmarsj i leseglade nordmenns hjerter.
Rees har allerede solgt over 100 000 solgte bøker her i Norge, to av titlene ligger på boklista for øyeblikket. Bøkene som er på pocket-lista er Huset på Silvermoor ogEt nytt liv for Florence Grace, sistnevnte har ligget der i over 20 uker.
Som Lucinda Riley skriver Rees romaner med en innbydende atmosfære, hvor hun fletter inn historie, dramatikk og en god dose kjærlighet. Nå er hun aktuell med en helt ny roman på norsk: Timeglasset, som er lagt til Wales.
Historien starter i 1950. Tenåringsjenta Chloe besøker badebyen Tenby fast hver sommer. Der bor hun hos slektninger og nyter livet på stranda. De idylliske somrene følger hverandre, helt til den sommeren hvor hun møter en mann hun forelsker seg i. Om kvelden, på deres første stevnemøte, skjer det noe som skal komme til å forfølge henne resten av livet.
Året har blitt 2014 og Nora lever et liv som alltid har gått på skinner. Men en dag ramler tilværelsen sammen fullstendig. For å komme til hektene reiser hun til Tenby i Wales, hvor hun har vært før. Snart får hun tankene bort fra seg selv og over på noe annet, noe mystisk som skjedde i denne byen for mange år siden.
Lucinda Riley har sagt om romanen at den er en «stemningsfull og elegant historie, fylt med de historiske detaljene som er blitt Tracy Rees’ varemerke”. Og Mari Naäslung i Göteborgs-Posten konkluderer med at «Følelsene som formidles, berører, og feelgoodstemningen er på topp.» Også avisa Expressen setter merkelappen «sjarmerende» på boka.
«Denne perlen har alt en feelgoodbok skal ha. Kjærlighet, intriger, misforståelser og en lykkelig slutt. (…) Gå ikke glipp av denne, for du får feelgood DELUXE!» skriver bokbloggen Bettan bokprataren.
Mens vi venter på Lucinda
Tracy Rees norske redaktør er Margrete Krogseth. Hun synes ikke det er rart at forfatteren nå har blitt så populær hos nordmenn:
– Hun skriver veldig koselig og sjarmerende, med en helt egen varme. Og historiene er alltid underholdene, og har god driv, sier hun.
Krogseth tror mange leser Tracy Rees mens de venter på den neste til Lucinda Riley:
I Topeka-skolen følger vi Ben Lerners litterære alter ego, Adam Gordon, på high school i byen Topeka i Kansas. Som sønn av to jødiske intellektuelle akademikere i et konservativt og kritthvitt miljø, lever den unge Adam i et spenningsfelt han selv ser tilbake på fra en samtid der Donald Trump er president og polariseringen blant amerikanere bare øker og øker.
Leif Bull tok en prat med Lerner over Teams om å gjøre sine egne, skamfulle erfaringer til litteratur, om skjør maskulinitet og om hvordan 90-tallets liberalistiske triumf viste seg å være opptakten til et USA som er mer høyrevridd enn noensinne.
– Adam er med i debattklubben på skolen, men han er også en slags freestylerapper på fest blant disse forstadsungdommene i Topeka; to måter han bruker sin egen intelligens, men også sin egen veltalenhet som et våpen, en måte å etablere maskulin dominans på, noe som ellers kanskje ville vært vanskelig for en nerdete tenåring i dette miljøet. Hvordan ser du denne måten å bruke språket på i forhold til a) din egen skrivepraksis, og b) litteraturen generelt?
– Den typen debattsport jeg beskriver er en merkelig, veldig amerikansk aktivitet. Det skal i utgangspunktet være debatt om ideer, men det er blitt forvandlet til et bisart tungetalerituale hvor folk snakker uforståelig fort for å fremme flere argumenter enn motstanderen kan imøtegå innen tiden de har til rådighet. Det blir en veldig fysisk aktivitet; spyttet flyr, folk hiver etter pusten og er besvimelsen nær, og selv om det fyller Adam med vemmelse på ett plan, er det øyeblikk under disse debattene der han opplever en slags poetisk overskridelse, hvor språket beveger seg gjennom ham på en inspirerende og poetisk måte, hinsides det personlige.
Jeg liker å skrive romaner som på ett plan tar for seg de mest skamfulle aspektene ved mine egne erfaringer
– Og noe lignende hender når han rapper – hvilket også er en ganske pinlig greie her, et typisk eksempel på hvit appropriasjon av en spektakularisert afrikansk-amerikansk form. Men selv om det er kleint og tullete når han gjør det, kan han også her oppleve slike overskridende øyeblikk. I romanen ønsket jeg å utforske disse ekstreme taleteatrene – både for å harselere grovt med dem, og for å ta på alvor at det kan oppstå øyeblikk fulle av reelt poetisk potensial, selv innen en fullstendig korrupt form, hvor Adam kommer i kontakt med språkets muligheter.
– Jeg liker å skrive romaner som på ett plan tar for seg de mest skamfulle aspektene ved mine egne erfaringer, men jeg vil ikke bare ironisere over det eller gjøre narr av det, jeg vil også bruke litteraturen til å finne kjernen av sosialt potensial som ligger i disse kleine formene.
Ben Lerner har tidligere utgitt to kritikerroste romaner, På vei fra Atocha stasjon, (på norsk i 2015) og 10:04 (på norsk i 2016), tre diktsamlinger og essayet Hatet til poesien (på norsk i 2017). Lerner er litteraturprofessor ved Brooklyn College i New York, USA. (Foto: Matt Lerner)
– Som forfatter opererer du jo alltid innen din egen samtid, som har sine egne korrumperte og kleine former. De er verktøyene man har til rådighet.
– Absolutt. Denne boken utspiller seg for det meste på nittitallet, men jeg ønsket å huske nittitallet via Trump-epokens perspektiv, å se på hvordan det fullstendig fallerte offentlige ordskiftet vi har nå kan anes i et tidligere historisk øyeblikk hvor kommentariatet erklærte en slags Amerikas triumf, hvor vi hadde alle disse «historiens sluttpunkt»-narrativene: Berlinmuren falt, Sovjetunionen kollapset, Bill Clinton – denne kule baby boomeren – ble valgt til president, og det var allerede snakk om et post-rasesamfunn, et post-ideologisk samfunn, post-alt mulig.
– Samtidig sto USA på randen av Columbine-massakren og andre voldelige utbrudd av hvit nihilisme, og jeg ville se det øyeblikket i sammenheng med vår trumpianske nåtid, hvor det politiske språkets kollaps er akutt.
– Et viktig tema i romanen er det vi nå kaller giftig maskulinitet, og både innledningsvis og avslutningsvis ser vi hvordan slike usunne maskuline praksiser går i arv fra generasjon til generasjon. Er det rimelig å si at romanen er et forsøk på å gripe inn i og forstyrre denne stafetten?
– Jeg er interessert i språket rundt den skjøre hvite maskuliniteten. Det er klart at sånne populære begreper som «skjør hvithet» og «giftig maskulinitet» kan reduseres til klisjeer, men jeg var veldig interessert i denne skrekken rundt det å være et ekte mannfolk, denne skrekken for et slags identitetsvakuum som ligger på lur i det mest privilegerte subjektet – den hvite mannen – og hvordan denne skrekken kommer til syne på tvers av generasjonene.
– Romanen er delvis en granskning av min egen stemme: Hvor ligger den angsten som så ofte fører til vold i meg? Og i ungdomstiden vokser du ikke bare inn i en ny kropp, du prøver også ut forskjellige stemmer, og det er flere steder i romanen hvor hvite menn bruker språket til å tåkelegge snarere enn kommunisere. Romanen er et forsøk på å synliggjøre mønstre på tvers av generasjonene, for å gjøre det lettere å bryte dem.
– Men jeg vil understreke at det ikke er sånn at unge Adam er helt på bærtur, mens voksne Adam har fått det til. Hver gang du åpner munnen, raser alle mulige slags maskuline diskurser gjennom deg. Så selv om romanen er opptatt av slike inngrep som du nevner, viser den ikke Adams seier over den giftige maskuliniteten, liksom.
– Romanen er en veldig personlig og familiefokusert stamtavle over Adams stemme og hvor den kommer fra, men tar også opp hvordan vi trenger et nasjonalt oppgjør med retoriske tendenser i dette Trump-øyeblikket.
Jeg er interessert i den estetiske formens mønstre, i mulighetene i språkets eget liv, i språket selv, som har sin egen sannhet og kraft
– Adam Gordon overlapper i stor grad med deg selv, samtidig som romanene dine er fiksjon. Mye er hentet direkte fra din bakgrunn og ditt liv, mens mye annet er oppdiktet. På den ene siden er romanene dine preget av en utforskning av materiell og sosial virkelighet, samtidig er fornemmelsen av språk som språk hele tiden langt fremme i lesningen. Bøkene dine boltrer seg i sin egen kunstighet, på et vis. Er dette poeten i deg?
– Jeg tror det. En viss type selvbiografisk fiksjon eller skriving vil, eller i det minste hevder at den vil, kvitte seg med det kunstige, ikke sant? «Jeg kvitter meg med det litterære, og skriver bare sannheten, og skriver ned alt.» Det interesserer ikke meg i det hele tatt. Jeg er interessert i den estetiske formens mønstre, i mulighetene i språkets eget liv, i språket selv, som har sin egen sannhet og kraft. Så jeg er ikke bare interessert i selve tanken en setning kommuniserer, men også hvordan setningens prosodi og syntaks gir deg en fornemmelse av romanfigurens tenkemåte eller whatever.
– Dette er ikke på noen måte en original idé, det er helt grunnleggende for litterær kunst, men det er mye skrivekunst nå for tiden som fremstiller seg som et brudd med det kunstige, også det en idé med sin egen forhistorie. Jeg vil heller tenke på hvordan litterær form, mønstrene og energien som finnes i selve språket, skaper noe som ikke kan reduseres til selve historien som fortelles.
– Denne romanen tenker over hvordan stemmen er en intergenerasjonell teknologi, om du skjønner. At stemmen alltid er et kompositt av alle disse stemmene før oss. For meg har det vært mest mulig å skrive romanene mine ved å gjøre dem delvis til en utforskning av aspekter ved mitt eget liv. Ikke fordi jeg syntes mitt eget liv var så interessant, men fordi jeg hadde dette lett tilgjengelige råmaterialet for å undersøke enkelte temaer.
Skrekkslagen over Min kamp
– Apropos det å skrive om ting man har opplevd. I Norge har det de siste årene vært flere opphetede diskusjoner i mediene om den etiske dimensjonen ved å skrive om seg selv og sine egne familiemedlemmer, uavhengig av om navnene er endret eller ikke. I de tidligere bøkene dine er det Adam som står sentralt, men her går du også inn i perspektivet til foreldrene dine – eller Adams foreldre, da, som ligner veldig på dine. Og du skildrer traumatiske opplevelser fra deres liv. Hvordan navigerer du i etikken rundt dette estetiske valget?
– Jeg er vekselvis full av beundring og skeptisk til forfattere som er villige til å produsere masse smerte for å fortelle en historie de trenger å fortelle. Det kjedelige svaret i mitt tilfelle er at boken mer eller mindre ble skrevet i samtale med foreldrene mine. Jeg har et veldig nært forhold til dem, og moren min er også forfatter.
– Noe som er litt morsomt er at jeg har en bror som jeg også har et nært forhold til, men han er ikke med i boken. Adam Gordon er enebarn, og broren min er ikke med av et par grunner. For det første fordi han ikke ville likt at jeg skapte en komplisert litterær fremstilling av ham, og for det andre fordi det ville komme i veien for hva jeg ønsket å utforske. Omtrent hver scene ville da handlet om brødre, i stedet for de forholdene jeg ønsket å fokusere på. Men boken er tilegnet broren min, så helt fra begynnelsen, rent strukturelt, signaliserer jeg at dette er en fiksjonalisert versjon.
Jeg beundrer virkelig Min kamp, samtidig som jeg er helt skrekkslagen over noen aspekter ved den. Det krevde mye mot å skrive den, og det forårsaket mye smerte. Denne romanen er noe helt annet.
– Når det gjelder denne bokens versjon av moren min som snakker om bokens versjon av faren hennes, min bestefar, så var det et samarbeidsprosjekt. Ikke sånn å forstå at moren min kom med stilistiske innspill, men vi snakket mye om det, og hva hun følte om det. Og selv om enkelte kapitler er skildret fra foreldrenes perspektiv, er det litt mer komplisert enn som så. Romanen dramatiserer måten den voksne Adam prøver å forestille seg foreldrenes perspektiv. Det er revner i foreldrenes fortellerstemmer hvor det dukker opp ting de aldri ville sagt, aldri kunne ha visst, anakronismer.
– En interessant utfordring, både estetisk og etisk, er hvordan du flagger fiksjonaliteten i verket. Hvordan du sier at dette ikke gir seg ut for å ha monopol på det virkelige. Det er komplisert farvann, og det er vanskelig å generalisere rundt det. Jeg beundrer virkelig Min kamp, samtidig som jeg er helt skrekkslagen over noen aspekter ved den. Det krevde mye mot å skrive den, og det forårsaket mye smerte. Denne romanen er noe helt annet.
«Topeka-skolen» er Ben Lerners tredje roman. (Foto: Åsmund Holien Mo)
Frøet til økende polarisering
– Var de konfliktlinjene du skildrer i romanen, blant annet mellom det dypt republikanske Topeka generelt og skolen hvor foreldrene jobber som en liten boble av kystintellektualisme, like tydelige på nittitallet, eller fremstår de klarere i dag? Ingen brukte begreper som kulturell appropriasjon eller giftig maskulinitet eller kulturkrig på nittitallet, men dette er jo diskurser som ligger langt fremme i den voksne Adams tilbakeblikk.
– Det var som nevnt en utbredt liberal fantasi på nittitallet om at liberalerne hadde vunnet. Bob Dole var denne gamle krigshelten som ble knust av Clinton i presidentvalget, og tanken var at med Clinton i Det hvite huset måtte alt gammelt hat, alle gamle rivaliseringer, all gammel romantisering av soldaten og en viss form for maskulinitet vike for en ny epoke som tilhørte post-ideologiske teknokrater.
– Dette var den liberale fantasien om Clinton, mens det som egentlig skjedde var at frøene til en økende polarisering ble sådd, drevet at en armering av flere samfunnsspørsmål og en dyptgående rasisme som aldri ble borte, og som bare har vokst og vokst. Hele landets historie er jo bygget på det. Så selv om romanen på ett plan skildrer dette «red state»-Topeka, er den mest kritisk overfor denne liberale fantasien fra Clinton-tiden om hvordan disse gamle problemene nærmest var blitt tryllet vekk.
Dette valget sto på en måte mellom to konkurrerende hvite nostalgifantasier: Biden som gjenoppretteren av de nyliberale betingelsene som i sin tid delvis produserte Trump, kontra Trumps idealiserte rasistfantasi om en innbilt amerikansk fortid.
– Det handler om hvordan en slik liberal fantasi gradvis mister kontakt med virkeligheten, om hvordan disse konfliktene som liksom skulle ha vært over, faktisk ble tilspisset av nyliberalismen. Det fantes ikke lenger et venstreorientert språk om klasse som kunne imøtegå en høyrepopulisme basert på hat. Og den unge Adam har på en måte kjøpt dette narrativet om liberal triumf. Han har en debattcoach som er republikaner, og ser på ham som en passé taper som klamrer seg til sine foreldete høyrevridde ideer, mens det som egentlig skjer er at denne coachen på mange måter har historien på sin side; han blir senere en av arkitektene bak den mest høyrevridde delstatsregjeringen Kansas noensinne har sett.
– Den historiske amerikanske rytmen, hvor en tilbakevendende hvit maskulin terror og terrorisme markerer takten, har jo blusset opp igjen med full styrke med Trump. Og takk Gud for at Biden vant, men dette valget sto på en måte mellom to konkurrerende hvite nostalgifantasier: Biden som gjenoppretteren av de nyliberale betingelsene som i sin tid delvis produserte Trump, kontra Trumps idealiserte rasistfantasi om en innbilt amerikansk fortid.
For mange barn blir hverdagen snudd på hodet når foreldrene tar ut skilsmisse. Og hvert år opplever over 20 000 barn at foreldrene deres går fra hverandre.
Noen av disse ender opp på barneadvokat Trude Trønnes Eidsvolds kontor. Hun jobber med saker hvor barn er involvert; enten for foreldre, eller oppnevnt som advokat for barn.
Sammen med antropolog og skribent Rosa von Krogh har hun skrevet boka Skilsmissehelter, en bok på barnas premisser.
– I bruddsituasjonen er man i en krise. Det å oppleve at man blir sett da kan være avgjørende for veien videre. Noen ganger er det nok å si hei, jeg vet hva som skjer nå og vit at jeg er her om du trenger noen å snakke med, sier Trønnes Eidsvold.
Hun jobber alltid mot det beste for barnet, og noen ganger handler det om å være rådgiver for foreldrene. Det er kanskje lett å tenke at barn har rett til å bli hørt, men i praksis betyr dette også at barnas ønsker og tanker må settes inn i konteksten de er i, forteller hun.
– Barnets stemme kan noen ganger bære bud om lojalitet og parentifisering. Husk at de barna som opplever vanskelige brudd som oftest har levd med foreldre som har hatt vanskelige samliv og er preget av det i relasjonene sine. De tar ofte for mye ansvar.
Skilsmissehelter er en veiviser for alle som trenger informasjon om hvor det er hjelp å få, og om hvilke rettigheter barn har når foreldrene deres skiller seg. Forfatterne støtter seg på både psykolog, helsesykepleier og jurist for å svar på spørsmål og veilede barna. I Skilsmissehelter deler også andre barn sine erfaringer med oppbrudd på hjemmebane, i et barneråd som svarer på spørsmål. Alle disse rådene gir forhåpentligvis også barna troa på at ting blir bedre og løser seg etter hvert.
Barnepanelet består av fem barn i alderen 9-14 år. Her gir de råd om pakking.
– Dette er ikke en selvhjelpsbok, fordi skilsmisser er aldri barns skyld eller ansvar. Likevel håper jeg den er nyttig. At barna som leser den kjenner seg igjen, føler seg sett og hørt, og veiledet av dyktige fagpersoner, sier medforfatter Rosa Von Krogh.
Von Krogh er antropolog, designer og skribent. Både hun og Tønnes Eidsvold har opplevd skilsmisse på kroppen; sistnevnte som skilt selv, og von Krog som skilsmissebarn.
Hun har jobbet både med den visuelle formidlingen og teksten i boka. Det viktigste i hennes arbeid har vært å snakke med barna og ikke til dem:
– Gjennom intervjuer og brukertester har barna delt sine historier, og åpnet opp om hva de er opptatt av og redde for. Denne boka er deres bok. Det gjør prosjektet helt spesielt, sier hun.
Psykolog Emma Johannessen er med gjennom boken og gir faglige råd, det gjør også en helsesykepleier og et barneråd, i tillegg til advokat Trude Trønnes Eidsvold. (Illustrasjon: Kine Yvonne Kjær)
Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.
Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.
Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.
Allerede før jeg får sagt et eneste ord, merker jeg en enorm lettelse. Jeg har vært alene med dette så lenge. Det har vært bare mitt. Det har vært tyngre enn jeg trodde. Jeg plugger minnepinnen i PCen, og klikker på samlemappen.
– Som de fleste har fått med seg, sitter jeg oppe på Gaupet og skriver på en bok. Og bare for ordens skyld: Jeg er ikke en drømmer som tror jeg skriver bok. Jeg har det som skal til. Nok om det. Som flere av dere vet, har jeg også tildelt meg selv et arbeidsstipend på i underkant av to millioner kroner. Jeg har med andre ord ingen jobb å vende tilbake til. Men det venter meg en celle på Bredtvedt. Det er helt i orden for meg. Jeg har tatt cellen med i regnskapet. Det viktigste for meg er nå å holde meg i skjul til arbeidet er ferdig. Og ellers så lenge som mulig.
Det er adskillig mer å skrive om når det gjelder dette temaet. Som livet har viste seg å være her ute på Neset, kommer jeg veldig langt med to millioner. Men det har også vært av stor viktighet for meg å gå midlertidig under jorden av andre grunner enn å holde meg unna politi og fengselsvesen i denne fasen. Noen vet hva jeg har fore. Hvor mange, og hvem, er jeg ikke riktig sikker på. Det er definitivt tryggest for meg å være «utenfor verden» så lenge som mulig. Hvor sikkert det har vært å søke tilflukt blant den gjengen som sitter her, er jeg selvfølgelig ikke så sikker på nå, når vi alle ser hvordan ting utvikler seg rundt oss. Men la meg si det slik: Det er ingen ting ved mitt prosjekt som kan ha noen sammenheng med verken liket av Julia Romtveit, eller den forferdelige måten hun har blitt tatt av dage på.
Boken jeg arbeider på har tittelen «Reiser i det skjulte». Flertall. Drapet på Julia er et resultat av en ganske annen reise enn de jeg sitter og skriver om. Men – og det er viktig: Det ville ikke forundre meg om det finnes visse likhetstrekk. Som for eksempel at noen er ute på en reise under falskt flagg, også i denne saken.
Nå skal jeg først lese noen linjer for dere fra et brev jeg mottok fra datteren min, Lotte, i desember 2010. På den tiden var hun innlagt på en avrusningsklinikk på Hadeland. En helt hverdagslig katastrofe. Et skritt frem og to tilbake. Det vanlige. Jeg skal ikke plage dere med den delen av dette. Dere kjenner gangen i det. Lotte tok sitt eget liv året etter, og var da enogtjue år gammel.
I det brevet jeg skal lese et utdrag fra, forteller hun meg om en hendelse som skjedde i Danmark i 2001. Den sommeren hun fylte elleve. Denne hendelsen forvandlet en sunn og glad jentunge, til noe som etter hvert ble en eneste angstknute.
Jeg skal ikke plage dere med detaljer her heller. Bare nevne at da jeg forlot Oslo i mars, hadde ekteskapet mitt allerede vært dødt i mange år. Det var en befrielse å reise fra Erling. Vi klarte ikke å håndtere at datteren vår gikk til grunne foran øynene våre. Og før jeg begynner: Gården som Lotte skriver om her, var mine besteforeldres. Min mors foreldre. Den befinner seg ikke langt fra Ringkøbing på Jylland. Bare noen få mil fra grensen til Tyskland. Sommeren 2001 er denne gården familiens feriested. Lotte er her alene med besteforeldrene sine. Som jeg på dette tidspunktet ikke har noen som helst grunn til å tro noe annet enn godt om. Vel. Dette er altså et utdrag.
«… og mamma, det hadde vært en helt vanlig dag. Jeg og momo hadde vært hos tante Ina og hentet poteter og grønnsaker. Det var jo alltid gøy å være på besøk hos tante Ina og onkel Peder. Alle dyrene, ikke sant? Jeg fikk lov å plukke egg i hønsegården. Hun var aleine den dagen, jeg veit ikke hvor Peder var.
Da vi kom hjem hjalp jeg momo med middagen, jeg kan huske jeg skrella poteter og skar opp gulrøtter. Så sprang jeg ut i hagen der besten satt og leste i skyggen med en «kold en». Han hadde på seg stråhatt som jeg fikk låne. Jeg husker jeg syntes den var så kul. Joa, alt var bra. Bare vårs tre langt ute i de gule åkrene. Jeg hadde ikke savna deg eller pappa før langt utpå høsten. Sverger!
Kanskje det at alt var så fint og perfekt, gjorde det som skjedde ekstra jævlig. Det har jeg ofte tenkt. Jeg la meg som vanlig. En gang mellom ni og ti. Sovna som en stein. Det var alltid sånn der nede. Full fres hele dagen. Når jeg la hue på puta, var jeg vekk. Sov som en stein til neste dag.
Men denne natta ble jeg vekket av slamring med bildører. Opphissa prat utenfor. Det var fullstendig uvanlig. Normalt var jo nettene der nede helt uten lyd. Jeg hadde en guffen følelse allerede da jeg sto opp. Fra vinduet kunne jeg se at det sto en bil i oppkjørselen. Dørene var åpne på den sida som vendte mot huset. Besten og onkel Peder sto bøyd over et eller annet i baksetet, det var noen som jamra seg. Og hele tida noen som snakka høyt, nesten hysterisk, men som ble hysja ned, det gjentok seg flere ganger.
Det ble snakka dansk og tysk om hverandre, og plutselig sto Peder og besten der og svaia med en mann mellom seg. De slepte, nesten bar ham gjennom hagen, og da de kom inn i lyssirkelen fra utelampa på glassverandaen, kunne jeg se at de var fulle av blod. Han de hadde mellom seg var i svime. Hue hang og slang, han var helt på tur. Så kommer det en bil til, og jeg trekker meg tilbake, for nå hører jeg dem nede på kjøkkenet. Og noen i trappa, jeg skynder meg under dyna igjen.
Det er momo i døra som hvisker navnet mitt. Det er noe helt galt i stemmen hennes. Det er det som er så innmari skremmende. Det er momo, men det er ikke momo likevel. Det er noe som er helt feil. Falskt. Vrengt. Jeg later som jeg sover. Hun er vant til at jeg sover som en stein til hun vekker meg i åttetida. Ok. Sånn starter denne marerittnatta. Jeg hører dem romsterer nede på kjøkkenet. Plutselig høye rop. Hysjing. Rauting, som fra et skada dyr. Men det er jo ikke noe dyr, men et menneske. Kan det ha skjedd en ulykke borte på riksveien? Jeg vet jo at både momo og besten er leger. Men hvorfor tar de den skadde hit? Skal han ikke på sykehus? Hvorfor har han ikke blitt hentet av en ambulanse? Det er noe som ikke stemmer. Det er noe som er helt gærent.
Etter en stund står jeg opp og lister meg ut i gangen. Setter meg helt øverst i trappa. Du vet akkurat hvor. Når du sitter tett inn mot veggen kan du se rett inn på kjøkkenet, via det store speilet i gangen. De har lagt ham på kjøkkenbordet og kledd ham naken. Klærne hans ligger slengt utover golvet. Og blant klærne, pengesedler tilgriset av blod. Den hvite kroppen er også full av blod. Jeg kan se den slappe pikken hans. Hører at han roper i ørske, og momo som hysjer og kjefter og godsnakker om hverandre. Besten og onkel Ole som holder det gående med ham, jeg veit ikke hva de gjør. Bare at det ser brutalt og jævlig ut. Prøver de å få i gang hjertet hans? Eller stoppe det? Jeg er selvsagt klar over at det er det første de driver med, men det brukes så mye kraft. Det er så jævlig uhyggelig å se på.
Onkel Peder ligger over ham, og holder han nede, mens besten står bøyd over ham med ryggen til meg. Og borte ved skjenken står ei tynn dame med briller og røyker. Bare står der og glor og røyker. Som om alt er helt normalt. Også det skremmer nesten vettet av meg. Hun virker som ei uhyggelig dukke som noen har satt inn på feil plass. Alt er forresten feil. Alt er en slags karikatur av virkeligheten. Det bordet der den nakne mannen ligger og skriker, er det samme bordet der vi spiser de kokte eggene fra tante Ina hver morgen. Det er også der vi spiser de stekte flyndrene til middag. Og spiller vri åtter om kveldene.»
Jeg ser opp fra skjermen. – Jeg skal gi meg her. Det er bare så dere skal få et gløtt inn i den splintrede idyllen ute på det danske bondelandet. Det Lotte beskriver her, er bare begynnelsen på en veldig lang og veldig jævlig natt for en elleve år gammel jentunge. Mannen på bordet har ennå ikke fått noe navn, det vil si, når jeg begynner å grave, får han raskt flere. Han dør støyende utpå morgensiden, og liket må de beholde i to døgn før de kan bli kvitt det. Han blir grisefôr et par kilometer ned i veien. Onkel Peder og tante Ina er egentlig ikke i familie med oss, men fastboende naboer. Peder er død nå, men det er Ina som har gitt meg de trådene jeg har å nøste på. I det minste de fleste av dem. Hun synger på siste verset. Kanskje er det over.
Min mor og far er som sagt fremdeles i live, men de aner ingen ting. De tror fremdeles de klarte å skremme jentungen fra å dele det hun så med meg. Det er den samme mekanikken som overgriperen tar i bruk for å få ungen til å tie. De truer alltid med mor. At mor vil forlate deg, dersom du sladrer. Eller at hun blir tatt fra deg. Det funker forbausende ofte, men for Lottes del sprakk det opp etter et tiår.
Stein lener seg tilbake i stolen, og stirrer på meg. – Ja vel? Vi skjønner jo at dette er leger helt uten genser i arbeid. Men hva er det egentlig som foregår på det kjøkkenet den natten? Er det en uheldig bankraner som de forsøker å få tilbake til livet?
Jeg sier: – Nesten. Det er restene av den tyske terrororganisasjonen Rote Armee Fraktion, som har vært litt ukonsentrerte da de ville heve pensjonen sin. De tok en pengetransport på den andre siden av grensen den natten. Det kom til skuddveksling.
– Herregud, sier Maria. – Og så var faren og moren din tilfeldigvis …
– Nei, sier jeg. – Det er ingen ting med denne historien som har med tilfeldigheter å gjøre. Absolutt ingen ting.
Vinter og påske er høytid for krim, og allerede kommer mange av fjorårets beste krimbøker i pocketutgaver. Her er ti høydepunkter som nå eller ganske snart er å finne i butikk.
Alex Mihaelides’ Den tause pasienten ble fjorårets store krimsensasjon. Den lå på toppen av bestselgerlistene hele våren. Boken fikk strålende kritikk bl.a. terningkast 6 i VG med overskriften «Dette er rent gull!»
I Den tause pasienten blir vi kjent med Alicia og ektemannen Gabriel som hun elsker høyt. Plutselig skyter hun ektemannen fem ganger i ansiktet, og slutter å snakke både til politi og helsepersonell. Hun dømmes til å sone på psykiatrisk sykehus. Spekulasjonene og teorien om henne er mange. I pressen og under rettssaken blir hun kalt både helgen og heks. Det grufulle drapet forblir en gåte.
Seks år etter tragedien søker Theo Faber jobb på sykehuset der Alicia er innlagt. Han har tro på at han skal klare å behandle henne, selv om mange psykologer har forsøkt før ham uten hell. Leseren blir tatt med inn i terapirommet og innenfor veggene til en psykiatrisk institusjon. Men hvordan behandler man en pasient som ikke sier et ord?
Vi var mange Konrad Sejer-tilhengere som kjente på en stor sorg da Karin Fossum erklærte at Bakom synger døden skulle bli hennes siste roman om den herlige politietterforskeren. Heldigvis kunne vi samtidig glede oss over at det var en av de beste.
Bakom synger døden er den 15. krimromanen med Konrad Sejer i hovedrollen. Den ble hyllet av kritikerne som en av Karin Fossums sterkeste bøker. VG, Adresseavisen, Trønder-Avisa, Nettavisen og Tønsberg Blad kastet alle terningkast seks, og alle var enige i VGs konklusjon: «Mesterlig».
Bakom synger døden er en dypt borende krimbok om det vakre og det heslige, om ømhet og vold, livsløgn og vond virkelighet. Utgangspunktet for handlingen er at en seksten år gammel jente blir funnet død i skogen. Det kan være mange grunner til at en vakker, ung jente er død. Konrad Sejer får den smertefulle drapsgåten i hendene, med mange mulige forklaringer. Det er vemodig at Konrad Sejer tar farvel, men gledelig at han gir seg på topp.
I høst kunne Hans Olav Lahlum feire tiårsjubileum som skjønnlitterær forfatter med den niende boka om etterforskningsduoen K2 og Patricia. Flere av kritikere mente at Svanemordet viste at Lahlum kanskje aldri har vært bedre som krimforfatter.
Ole Jacob Hoel i Adresseavisen skrev for eksempel i sin femmer-anmeldelse: «Dette er kanskje Lahlums beste og mest spennende krimbok. […] Svanemordet er trivelig selskap, spesielt når plottet er så godt skrudd sammen som denne gangen.»
I Svanemordet dukker den unge privatdetektiven Aurora Holmes plutselig opp i livet til K2 en sommerdag i 1973. K2 blir raskt betatt, men kort tid etter blir Holmes funnet drept i Akerselva. K2 sier ja til å lede etterforskningen, og sporene leder ham tilbake til den kalde krigen, til 2. verdenskrig og til den finske borgerkrigen i 1918.
Hans Rosenfeldt er kjent som manusforfatter av bl.a. Broen. Historien om Saga Norén og et lik på broen mellom Sverige og Danmark ble en umiddelbar klassiker. Siden den tid har Rosenfeldt også gjort suksess med Netflix-krimserien Marcella. Hans Rosenfeldt er også en av Sveriges mestselgende krimforfattere i duoen Hjorth Rosenfeldt. Serien deres om rettspsykiateren Sebastian Bergman har solgt over 4 millioner eksemplarer på verdensbasis.
Nå er Hans Rosenfeldt klar med en ny serie, og TV4 og CMore har allerede varslet at de skal lage TV-serie av den første boka, Ulvesommer. I hovedrollen: nok en kompleks kvinnekarakter, etterforsker Hannah Wester. Handlingen foregår i Haparanda, som ligger helt nordøst i Sverige, på den finske grensen. En ulv blir funnet død, og undersøkelsene viser et makabert funn: det er rester av et menneske i ulvens mage. Den avdøde spores opp og viser seg å være en person knyttet til en brutal narkotikahandel i Finland.
Politietterforsker Hannah Wester skjønner at sommeren skal ta en dramatisk vending, og bli alt annet enn hun hadde ventet seg. Sammen med kollegaene sine må hun snu alle steiner for å komme på sporet av hva som egentlig har skjedd. Men hun må være rask; det er andre som er minst like interesserte i saken, bl.a. den russiske leiemorderen Katja.
The Guardian kalte Oyinkan Braithwaite «en litterær sensasjon», og The Washington Times mente at knivskarpe og humoristiske Min søster er seriemorder kan være tiårets beste roman. Braithwaite vant LA Times Book Prize for beste thriller og ble Booker-nominert i 2019. Også her hjemme fikk boka mange strålende kritikker. Tor Hammerø i Nettavisen ga den for eksempel terningkast seks og skrev: «Vi snakker krim totalt annerledes fra alt annet som har vederfaret oss, og dessuten er den dritmorsom.», og Dagbladet trillet en sterk femmer.
I fandenivoldske Min søster er seriemorder treffer vi litt av et søsterpar: Korede og Ayola. Da Korede blir avbrutt i en middag av et nødanrop fra søsteren Ayoola, vet hun hva hun må gjøre: Finne frem blekemiddel, gummihansker og nerver av stål. Dette er den tredje kjæresten Ayoola har drept. Korede vet at hun burde ha gått til politiet, men hun er glad i søsteren sin, og som man sier: Blod er tykkere enn vann, men vanskeligere å fjerne fra teppet.
Gert Nygårdshaug har et stort publikum både her hjemme og i utlandet. I 2007 ble Mengele Zoo kåret til tidenes beste norske bok av NRK, Litteraturfestivalen og Dagbladet. Den tredje engelen er den 13. krimromanen i serien om hobbydetektiven og gourmetkokken Frederic Drum og hans onkel, Kripos-etterforskeren Skarphedin Olsen. Den fikk svært god mottakelse hos kritikerne. Margit Egaas mente f.eks. i sin femmer-anmeldelse i Stavanger Aftenblad at: «Nygårdshaug skriver kriminalromaner som ikke ligner på noe annet.».
I Den tredje engelen har Skarphedin Olsen flyttet til Røros og blitt politisjef i byen. Så gjøres det et makabert funn. En syklist finner en avrevet arm stikkende opp fra en maurtue, med et glansbilde av en engel hengende over. Armen blir undersøkt av patologer. Samtidig viser det seg at det ikke er noen som er meldt savnet eller har vært utsatt for en ulykke. Mysteriet vekker oppsikt da det etter hvert viser seg at armen tilhører en svært kjent person. Det er duket for et hevndrama utenom det vanlige.
De fleste av oss forbinder Mallorca med ferie, paraplydrinker og solsenger. Det er et helt annet Mallorca vi møter i Bastarden. Øistein Borge bor på Mallorca og har altså lagt handlingen i sin nye Bogart Bull-krim til den solfylte ferieøya. Tarald Aano i Stavanger Aftenblad trillet terningkast 5 for Bastarden og mente at Borge med denne romanen er blitt en av hans «personlige favoritter».
Bastarden starter med en forsvinningssak. Det ser ut til at Aaron Bercows, en norsk jøde, er sporløst borte. Kripos-sjefen i Norge må ha hjelp for å løse saken – og hun må motvillig henvende seg til mannen som vendte henne og etaten ryggen to år tidligere, nemlig etterforskeren Bogart Bull. Han tar oppdraget. Men han skal komme til å angre på det. For under den stekende solen i Spania venter arvtageren til en mann hvis ondskap savner sidestykke.
John le Carré døde dessverre 12. desember i fjor, men også i sitt siste leveår ga han oss en mesterlig spionroman. En fri agent fikk fantastiske kritikker. Den er et skremmende samtidsportrett, hjerteskjærende, med mørk humor, fortalt med endeløs spenning av en av vår tids største fortellere.
Nat, en 47 år gammel veteran fra Storbritannias utenriksetterretning, tror hans dager som hemmelig agent er over. Men trusler fra hovedkvarteret i Moskva drar Nat tilbake til jobben. Han må ta over The Haven, en av London Generals nedlagte stasjoner, med en gjeng spioner av ulik kvalitet. Gruppens eneste håp er den unge Florence, som holder øye med Russlands departement og en ukrainsk oligark, som har en finger med i det russiske spillet. Nat er ikke bare spion, han er også en lidenskapelig badminton-spiller. Hans faste mandagspartner er halvparten så gammel som ham – den innadvendte og ensomme Ed. Ed hater Brexit, han hater Trump og han hater jobben sin på det sjelløse mediebyrået. Med alt hatet drar han Florence og Nat inn i et politisk sinne som vil fange dem alle.
Hanne Gellein er en av flere tidligere elever fra Krimforfatterskolen til Cappelen Damm som debuterte i fjor. Hennes Alle fugler små ble godt likt av anmelderne, som gav henne bl.a. tre femmere på terningen. Gellein bor i Trondheim og jobber som sykepleier på Barneklinikken på St. Olavs hospital. Dermed skriver hun med stor troverdighet når hun har lagt deler av handlingen i sin debut fra sykehusets innside.
Alle fugler små er en spenningsroman med et skremmende perspektiv. To kvinner forenes i en søken etter sannhet og de som gjemmer seg i skyggene. For ingen ting er som det skal være i Trondheim.
Patolog Silje Andersen har nettopp flyttet fra en tung fortid til Trondheim. Under obduksjonen av en ung gutt oppdager hun en skjebnesvanger sammenheng. Dommer Ingeborg Witsøe Berg er fortsatt i sorg over datteren Maja som mistet livet i en ulykke. Mens hun forbereder en viktig rettssak, oppdager Ingeborg en kjøttmeis inne i huset. To spørsmål dukker opp: Hvordan kan datterens yndlingsfugl ha tatt seg inn i et lukket rom? Og hva hendte egentlig da Maja druknet i Nidelva?
John Grisham er en av verdens mestselgende forfattere. Han har hatt over 30 thrillere på New York Times’ bestselgerliste og kan skryte av fantastiske 300 millioner solgte bøker. Grisham suksessformel slår ikke feil denne gangen heller. Rooster Barer leken, underholdende og interessant. Grisham beviser nok en gang at han er overlegen i sjangeren.
Da Mark, Todd og Zola begynte på jusutdannelsen, trodde de at de skulle gjøre verden til et bedre sted. De trodde advokater bidro til et mer rettferdig samfunn. Men nå, på sitt tredje år av utdanningen, innser de at de har blitt lurt. Alle tre har tatt høye studielån for å få råd til den middelmådige privatskolen de går på. Utdannelsen de får, viser seg å være så ubrukelig at de knapt står på eksamen og heller ikke har sjans til å få jobb etterpå. De får vite at skolen er eid av en upålitelig forretningsmann som også eier en bank som spesialiserer seg på studielån.
Men noe har de tre lært underveis, og på Rooster Bar begynner de tre å planlegge hvordan de skal ta rotta på skolens ledelse.
