Dette året, og denne høsten i sær, har de gode utgivelsene stått i kø. Fra Tore Renbergs roman om Tallak, som han vant Bokhandlerprisen for, til Bukkene Bruse reiser til Syden som har ligget på bestselgerlistene for barn denne høsten.

Ikke minst har bokhandlerne meldt fra om stor interesse for Sapiens: En tegnet historie basert på Yuval Noah Hararis bestselger ved samme navn, og høsten store bokbombe, ungdomsromanen Hør her’a! av Guraiz Sharif.

Helt president

Barack Obama: Et lovet land

Et lovet land

Barack Obama, Eivind Lilleskjæret (Oversetter) og Gunnar Nyquist (Oversetter)

Kjøp

Forventningene til Barack Obamas memoarer, Et lovet land, har lenge vært skyhøye. Tidligere i høst skrev The New York Times at den lå an til å bli «the biggest book of the year» – og da mente de ikke i størrelse. Og både kritikerne og leserne elsker den. Her i landet slåss den om å komme helt på toppen av bestselgerlisten nå til jul.

Et nærmest unisont kritikerkorps over hele verden hyller Et lovet land. De mener at den er vakker, medrivende, informativ og uhyre velskrevet. Inger Bentzrud i Dagbladet oppsummerer kritikkene godt:

«Boka er uhyre velskrevet. Medrivende, i deler som historien om Osama bin Laden-aksjonen. Vakker, som i beskrivelsene av de to småjentene Malia og Sasha. Informativ, som i den detaljerte redegjørelsen om å manøvrere helsereformen ACA, «Obamacare», gjennom Kongressen. Her er stoff for nerder. Beskrivelsen av finanskrisen, som han arvet etter George W. Bush, og bestrebelsene på å få vedtatt en gjenreisnings-lov for å få landet på fote igjen, er til å rive seg i håret av.»

En halv million nordmenn elsker Ingrid fra Barrøy

Roy Jacobsen: Bare en mor

Bare en mor

Roy Jacobsen

Kjøp

Bare en mor er den fjerde boken om Ingrid Barrøy i en den populære romanserie som snart har solgt over en halv million eksemplarer. I denne romanen er Ingrid tilbake på Barrøy. Livet er tilsynelatende stabilt, men krigen kaster fortsatt skygger over landet.

Både leserne og kritikerne elsker Bare en mor. «En sjelden gang er det på sin plass å slå i bordet, trille seks på den hersens terningen og forlange at en bok blir lest,» konstaterte Stavanger Aftenblads anmelder Steinar Sivertsen før han gjorde nettopp det. Bare en mor har også fått terningkast seks i VG og Nettavisen.

Dypt rystende og brutalt ærlig

Vigdis Hjorth, Er mor død

Vigdis Hjorths Er mor død har fått strålende mottakelse hos kritikerne, ble blant annet nominert til Brageprisen, og gjør nå stor suksess i Danmark. Som Inger Bentzrud i Dagbladet skriver: «Er mor død er et morsoppgjør det slår gnister av. […] Dypt rystende, brutalt ærlig, klokt tenkt. Nordisk råds litteraturpris burde være selvskreven i år».

Er mor død

Vigdis Hjorth

Kjøp

I romanen møter vi Johanna som er kunstner og har tilbrakt de siste tiårene i USA med mannen sin og sønnen deres. Etter at ektemannen dør, vender Johanna tilbake til hjemlandet. Men hva gjenstår av livet Johanna etterlot seg i Norge for flere tiår siden? Hva forventer hun å finne når hun kommer tilbake? Hvordan skal hun greie å bygge bro mellom fortid og nåtid? I romanen følger vi Johannas selvransakelse, men også hennes forsøk på å forstå og nærme seg sin mor.

Årets vinner av Bokhandlerprisen

Tore Renberg: Tollak til Ingeborg

De norske bokhandlerne har stemt fram Tollak til Ingeborg av Tore Renberg som vinner av Bokhandlerprisen 2020. Også lesere og kritikere er veldig begeistret for Tollak. Gabriel Michael Vossgraff Moro i VG skrev for eksempel i sin anmeldelse: «dette er en energibombe av en roman som best slukes i ett jafs og etterlater leseren undrende, opprørt og forfjamset. Herre jemini, Tore!».

Tollak til Ingeborg

Tore Renberg

Kjøp

Romanen dreier seg rundt den eldre Tollak som tidvis er den illsinte stabukken som bor oppe i dalsida. Alle i bygda vet at han hele livet har gjort ting på sin egen måte. Alle vet hva han gjorde med de guttene den gangen. Alle vet at ungene hans sjelden kommer på besøk. Alle vet at han tok til seg han de kalte Oddotosken, som forble barn selv når han ble voksen. Og alle husker den gode, lysende kona hans, Ingeborg, som han elska så høyt som noen mann kan elske ei kvinne. Men det er noe folk ikke vet. Nå har ikke Tollak lenge igjen. Det er på tide å fortelle.

Vikinger på tokt i England

Ken Follett, Aftentid og morgengry (oversatt av Torill Hanssen)

Ken Follett er en av verdens mestselgende forfattere. Mange kjenner Ken Follett fra debutromanen Nålen, men de senere årene er han først og fremst kjent for sine store og majestetiske, historiske romaner.  På verdensbasis har han solgt over 150 millioner bøker, og han har også solgt over en million bøker her i Norge.

Aftentid og morgengry

Ken Follett, Toril Hanssen (Oversetter)

Kjøp

Årets roman, Aftentid og morgengry, er en uavhengig forløper til Stormenes tid, Follett kanskje største suksess. Året er 997 og England er under angrep fra alle kanter. Kongens grep om landet er svekket, de mektige utnytter de svakeste, og blodsutgytelser er dagligdagse. I denne kaotiske tiden følger vi Edgar, Ragna og Wilf, gjennom deres vanskeligheter, deres håp og drømmer. Dette er en mesterlig fortelling om ambisjoner og rivalisering, død og fødsel, hat og kjærlighet.

Nordens krimmestere

Lars Kepler, Speilmannen (oversatt av Henning J. Gundersen)

Det er 10 år siden Lars Keplers første krimroman, Hypnotisøren, kom ut på norsk. Den ble en braksuksess uten sidestykke, og paret har etter det solgt halvannen million bøker her til lands.

Speilmannen

Lars Kepler, Henning J. Gundersen (Oversetter)

Kjøp

I jubileumsåret er ikke bare Joona Linna tilbake, men også hypnotisøren fra første bok. I den nye romanen Speilmannen har en ung kvinne forsvunnet på vei hjem fra skolen. Noen årsenere blir hun funnet drept på en lekeplass i den svenske hovedstaden. Joona Linna får saken, og han klarer å spore opp et øyenvitne. Dessverre er vitnet en psykisk syk mann. Han kan ikke huske noe av det han har sett. Joona Linna kontakter hypnotisøren Erik Maria Bark i et forsøk på å komme til bunns i saken.

Bragenominert sensasjon

Gulraiz Sharif, Hør her’a!

Sensasjonsromanen Hør her’a! av Gulraiz Sharif er hyllet av både kritikerne og leserne, og ble nominert både til Brageprisen og Bokhandlerprisen. Denne romanen sprenger alle rammer og kan kanskje best oppsummeres med konklusjonen til Nora Steenberg i Bok365: «Norge trenger kanskje covid-vaksine, men bokbransjen trengte denne vitaminsprøyta fra Gulraiz Sharif.».

Hør her'a!

Gulraiz Sharif

Kjøp

I Hør her’a! møter vi Mahmoud, som er snart seksten år. Han har ikke søkt sommerjobb fordi han vet at folk som heter Mahmoud Mahrof ikke blir kalt inn på intervju. Han bor i tolvte etasje i en blokk i utkanten av Oslo og ser for seg lange dager sammen med kompisen sin, enøyde Arif fra Somalia. Men så får familien besøk av onkel Ji fra Pakistan og Mahmoud får i oppgave å vise onkelen rundt i Oslo. Hør her’a! er oppsiktsvekkende frisk i formen og noe du garantert ikke har lest før!

«Tiårets viktigste bok» i tegneserieutgave

Yuval Noah Harari og David Vandermeulen, Sapiens: En tegnet historie (Oversatt av Anne Audhild Solberg)

Sapiens

Yuval Noah Harari

Kjøp

Over 100 000 nordmenn kjøpte Sapiens da den kom ut her til lands. Den ble den store snakkisen, dette var boka som blant annet Barack Obama leste, og dette var boka som videreutdannet en hel verden i menneskets historie. Roy Jacobsen kalte den «tiårets viktigste bok». Sapiens ga mange av oss større innsikt i hvordan verden har blitt slik den har blitt.

Nå er den samme boka her i tegneserieformat. Den heter Sapiens: En tegnet historie og er laget spesielt med tanke på aldersgruppen 12-18 år. Ungdomsutgaven tar oss med på en spennende reise gjennom menneskehetens historie, fra de evolusjonære røttene til nåtidens kapitalisme og genteknologi. Dette er den første av i alt fire bøker som utkommer.

Lev ditt beste ungdomsliv med snillegucci

Kristiane Aateigen, snillegucci – lev ditt beste liv

Snillegucci – lev ditt beste liv

Kristiane Aateigen

Kjøp

Noen venner har svaret på «alt», og Kristiane Aateigen er en sånn type. Som influenser deler hun tips på @snillegucci på Instagram og har fått flere titalls tusen følgere der. I høst kom boka lev ditt beste liv, en smart miks av planlegger og selvhjelpsbok. Med boken kan du planlegge dagene dine bedre og få et mer bevisst forhold til hvordan du lever ditt liv i dag. I tillegg kan du bli inspirert til hvordan du på kort og lang sikt, med små og større grep og innsikter, kan endre livet ditt til det bedre. Den perfekte gaven til ungdom som trenger verktøy for å mestre steess og hverdagen på en bedre måte.

Saabye Christensen om sin egen familie

Lars Saabye Christensen: Min kinesiske farmor

Det kan diskuteres hvilken sjanger Min kinesiske farmor er i, men det er uten tvil en typisk Saabye Christensen-fortelling. Den har fått terningkast seks i VG, Nettavisen og Stavanger Aftenblad og er også utropt til «en mesters verk» av danske Weekendavisen.

Min kinesiske farmor

Lars Saabye Christensen

Kjøp

Den er boka Lars Saabye Christensen har villet skrive helt siden han ble forfatter. Den handler om hans familie og ikke minst om farfarens og farmorens år i Hong Kong. Saabye Christensen tegner et fascinerende bilde av en tid, en familie, en farmor og kanskje også forfatteren selv. Han åpner en kinesisk eske, der det som er inni ikke alltid er det vi forventer.

Bæææænkers barnebokhit

Bjørn F. Rørvik og Gry Morsund, Bukkene Bruse drar til Syden

Bukkene Bruse drar til Syden

Bjørn F. Rørvik

Kjøp

Bukkene Bruse har endelig ferie. Bukkene slipper å tenke på reiserestriksjoner, dermed er det fritt frem for å boltre seg i Syden. I den fjerde boka om de populære bukkene, Bukkene Bruse drar til Syden har de spinket og spart til en sydentur. Vi blir med bukkene både mens de forbereder seg, under reisen og til slutt fremme i Syden. Det store spørsmålet er selvsagt om det finnes troll under solen også…

Som Dagbladets anmelder skrev: «Bææænkers barnebokhit.»

Norges mest populære humorist 100 år

Sigmund Løvåsen: Kjell Aukrust. En biografi,

Kjell Aukrust

Sigmund Løvåsen

Kjøp

Kjell Aukrust var en av Norges mest elskede kunstnere. I år ville han fylt 100 år. Som tegner, forfatter, filmskaper og humorist har Aukrust satt sitt preg på mange generasjoner nordmenn. Alle føler vi oss litt i slekt med Solan, Ludvig og Reodor Felgen. Men hvem var Aukrust egentlig? Dette gir den prisbelønnete forfatteren Sigmund Løvåsen svaret på i den første store biografien om Kjell Aukrust.

NRK mener forfatter Sigmund Løvåsen har skrevet flere av de beste setningene i norsk sakprosa i 2020. Altså er selve kvaliteten på boka nok en grunn til å lese denne biografien.

Lær deg å lese kroppsspråk med Norges Sherlock Holmes

Vidar Hansen og Siri Lill Mannes: Kunsten å lese kroppsspråk

Kunsten å lese kroppsspråk

Vidar Hansen og Siri Lill Mannes

Kjøp

Vidar Hansen er Norges svar på Sherlock Holmes. Han er tidligere politimann og etterforsker. Da han jobbet som politimann ba de kriminelle om å slippe avhør med ham, for det virket som om han kunne lese tankene deres. Han fikk også Politiprisen for å ha pågrepet flest kriminelle i Norge.

Årsaken til at han kom dit var rett og slett Vidars evne til å lese kroppsspråk. Nå vil han forsøke å lære oss denne kunsten å lese kroppsspråk i boken med samme navn. Få mennesker er bevisst på sitt eget kroppsspråk, og enda færre klarer å styre det. Kroppsholdninger, bevegelser, stemmebruk og ansiktsuttrykk avslører oss. Visste du for eksempel at et entusiastisk kroppsspråk kan bidra til suksess? Eller hvilke fysiske tegn som er typiske når vi lyver? Dette er boka som kan lære deg å forstå andre bedre, og ikke minst bli flinkere til å kommunisere selv.

Greatest hits pluss bonusspor fra Norges mest populære poet

Trygve Skaug: Hjemmekamp

Trygve Skaug er en av Norges mest populære artister og poeter. Han har nesten 130 000 følgere på Instagram og deler mange av sine dikt der. I fjor vår ga Skaug ut diktsamlingen Følg med nå. Den fikk et enormt gjennomslag og lå på toppen av bestselgerlisten for skjønnlitteratur. Det er ikke hverdagskost; sist gang var i 1985 da Rolf Jacobsen toppet med samlingen Nattåpent. 1985 var for øvrig det året Trygve Skaug ble født.

Hjemmekamp

Trygve Skaug

Kjøp

I vår ga Skaug ut Ikke slipp. Den gikk også til topps på bestselgerlisten og ble den mest solgte skjønnlitterære boken første halvår. I høstens samling Hjemmekamp byr Skaug på noen av sine «greatest hits». Her er et utvalg av dikt fra de tidligere samlingene 50 kubikks hjerte og Den siste. I tillegg har boken flere nyskrevne perler. Som alltid formidler Trygve Skaug sin lune dikt om kjærlighet, trøst og lengsel på en måte som treffer bredt.

Folkekongen

Tore Rem: Olav V. Den fremmede

Olav V kom til Norge som to-åring, for så å bli hele landets «Folkekonge». Tore Rem «viser hvor langt den norske biografien har kommet», mente Morgenbladets Bernhard Ellefsen om første bind i det nye storverket om Kong Olav V.

Olav V

Tore Rem

Kjøp

Biografen er den første som har fått tilgang til kong Olav Vs personlige arkiver ved Slottet, og graver følgelig dypt i den britiske innvandrerguttens liv. Hvordan skal vi forstå denne lange reisen, fra den lille gutten oppstaset i sine prinse-gevanter til den eldre mannen i anorakk på trikken? Hvordan endte han opp som et symbol på det moderne Norge, som folkekjær bestefar i velferdsstaten, som «en av oss»?

Mottagelsen tyder på at dette er et verk som kommer til å stå seg i mange år fremover: VG, Dagbladet, Stavanger Aftenblad, og Adresseavisen triller alle terningkast 5 – mens Morgenbladet er over seg av begeistring i sin anmeldelse og podcast.

Gro Dahle er en av Norges mest markante og populære poeter. Hun er en kjær forfatter både for barn og voksne. Dahle har gitt ut 18 diktsamlinger hvorav tre er skrevet for barn. Hun har mottatt en rekke litterære priser og utmerkelser for forfatterskapet sitt, blant annet Brageprisen og Kulturdepartementets pris for barne- og ungdomslitteratur.

«Dette er en gave!»

Gave

Gro Dahle

Kjøp

Tønsbergs Blad

Høstens diktsamling fra Gro Dahle er særdeles aktuell. Den heter Gave, og handler om alle aspekter ved jula. Den har fått varm mottakelse, og i Tønsbergs Blad gav Finn Stenstad den terningkast 6! Under tittelen «Dette er en gave!» skrev han bl.a.: «Så julevakker er denne boka at den verken trenger innpakningspapir eller ekstra tilbehør.»

I Gave skriver Gro Dahle så det varmer og glitrer. Jula er en tid for mirakler og sju slag og snø og sammenbrudd og tur med hunden og stjerne-natt og gaver og gammelt agg og krangler og fødsel og tårer. For tida rundt jul er så tett. Av forventning, glede og skuffelse. Her er familier som samles rundt et stort bord og mange tradisjoner. Her er Maria som skal føde og ikke helt forstår hvordan hun kunne bli gravid. Som alltid hos Gro Dahle finner vi det høystemte og hverdagslige, det fine og det vonde, side om side.

Gro Dahles Gave er tilgjengelig som e-bok, lydbok og i fysisk format.

Fra «Gave»

God jul til snøen,
den første snøen,
en kåpe full av forhåpninger,
lette gardiner og silkelaken.
Det tynne laget med melis og mel.
Det første kysset
og så flere,
lette flak,
fuktige lepper
mot pannen, kinnene, nesa, munnen.
Elsker deg, elsker deg ikke
Elsker deg, elsker deg ikke
Ingen løfter, ingen forlovelse,
bare en uberegnelig elsker
som forsvinner før natten er over.

Gro Dahles Gave er tilgjengelig som e-bok, lydbok og i fysisk format.

Dødes tale er den ellevte boken i serien om Tony Hill og Carol Jordan. En pulserende og besettende thriller fra den skotske mesteren. Daily Express skrev da Dødens tale utkom at «Ingen kan fortelle en historie som henne.»

Det er også derfor Val McDermin har millioner av trofaste lesere. Krimbøkene hennes går for å være ypperste klasse, og også TV-seere har fått glede av de. Serien Arr på sjelen er nettopp basert på etterforskerparet Tony Hill, som er psykolog og seriemorder-ekspert, og etterforsker Carol Jordan. Og nå er altså en ny kriminalroman med de to klar på norsk.

Boka Dødens Tale er tilgjengelig som e-bok, lydbok og i fysisk format.

En eiendom fullt av lik

Dødens tale

Val McDermid

Kjøp

I romanen Dødens tale blir det gjort et grufullt funn. Menneskelige levninger blir funnet på eiendommen til et gammelt kloster, det kan rett og slett se ut som noen har brukt hagen som sin personlige gravplass.

Det er over tretti lik som blir gravd opp på tomten, en tomt som ble drevet av en katolsk nonneordenn. Mens Tony Hill og Carol Jordans må følge saken fra hvert sitt avlukke, velger noen å bryte den fryktinngytende vanen sin. Det bringer Tony og Carol farlig nær kanten av stupet.

Bejublet av anmelderne

Dødens tale har fått en varm mottagelse, særlig i England. The Observer skriver at «McDermid er fortsatt ubeseiret» og at boken er «briljant». Mens Literary Review hyller McDermid med å kalle henne «en av våre dyktigste krimforfattere.»

Selv er Val McDermid litt av en veteran i gamet. Hun skriver på heltid og deler tiden sin mellom Cheshire og Edinburgh. Bøkene har solgt i over seksten millioner eksemplarer, og hun har flere ganger vunnet høythengende priser for sitt arbeid.

Alle bøkene i serien om Tony Hill og Carol Jordan finner du her

2020 er det store Aukrust-året. 100 år har gått siden forfatteren, illustratøren og kunstneren ble født. I tillegg til at det i jubileumsåret har blitt gitt ut en rekke bøker både av og om alvdølingen Aukrust, viser også NRK en stor dokumentarserie om kunstneren hver søndag frem mot jul.

Serien Aukrust – Gud velsigne vår Herre er i tre episoder, og første episode blir vist på NRK1 førstkommende søndag kl 21:20.

Kjell Aukrust

Sigmund Løvåsen

Kjøp

Adresseavisen

Blant bidragsyterne i serien er Sigmund Løvåsen, som i år ga ut den aller første brede biografien om Aukrust. Boka fikk NRKs anmelder til å skrive at «opptil flere av de beste setningene skrevet i norsk sakprosa i 2020, finner du i Kjell Aukrust. En biografi».

– Jeg ser fram til å se det ferdige resultatet av alt arbeidet Fabelaktiv (produksjonsselskapet bak serien, journ.anm) har lagt ned i dette prosjektet, forteller Løvåsen.

– De utdragene jeg har sett virker veldig lovende. Dokumentarserien vil sammen med biografien utvide det bildet folk har av kunstneren og mennesket Kjell Aukrust. Mange blir kjent med nye sider av det mangfoldige kunstnerskapet, noen blir kjent med det for første gang. 

Som biograf har Løvåsen blitt brukt som kilde til dokumentarserien og er også å se i flere intervjuklipp. Løvåsen forteller at arbeidet med serien også har høstet frukter til hans eget prosjekt.

– I arbeidet med biografien har jeg hatt et svært godt samarbeid med Fabelaktiv om blant annet arkiv-arbeid og bilder. De har funnet fram til mye privat filmmateriale som aldri har blitt vist før. Jeg håper mange får med seg denne serien i førjulstida, sier Løvåsen.

Boka Kjell Aukrust. En biografi er tilgjengelig som e-bok og i fysisk format.

NRK: «Norges morsomste forfatter»

I en pressemelding om serien skriver NRK:

Dette er historien om Norges morsomste forfatter og mannen bak galleriet i Flåklypa Grand Prix, Norges mest sette film. Kunstneren som mer enn noen andre klarte å fange den norske folkesjelen.

Kjell Aukrust var tegner, maler og forfatter. Han skapte figurer og et univers alle nordmenn har et forhold til. Kjell Aukrust var så langt unna et A4-menneske man kan komme, og livet hans var ofte både krokete og humpete – litt som tegningene og fortellingene hans. Mange følte de kjente Kjell. Men Kjell kjente, om ikke ingen, så ganske få.

Til tross for det offentlige bildet av ham som en utadvendt levemann, trivdes han best i selskap med noen få personer, sammen med sin kjære Kari. Sitt livs kjærlighet, som var så mye mer for ham enn bare det. Og – med sine trofaste følgesvenner Reodor, Solan og Ludvig ved sin side.

Se trailer for serien her!

Tre bøker om og av Aukrust

I tillegg til Sigmund Løvåsens biografi, har det også blitt gitt to andre bøker om og av Aukrust. Forlagsredaktør Anders Heger har plukket ut høydepunktene fra Aukrusts rike forfatterskap i praktboka Kjell Aukrusts verden.

Kjøp Kjell Aukrusts verden her.

Aukrusts første: Simen, Bonden, Bror min

Også Aukrusts debut i bokform – Alvdalstrilogien Simen, Bonden, Bror min – har i år blitt gjenutgitt i ny utgave. Kjell Aukrusts skildringer fra barndommens Alvdal er en hjørnestein i norsk litteraturhistorie – elsket fra første stund og hentet fram av generasjon etter generasjon.

Simen, Bonden, Bror Min

Kjell Aukrust

Kjøp

De tre samlingene Simen, Bonden og Bror min som kom mellom 1958 og 1964, er like sprell levende og like sjarmerende i dag som første gang de møtte trykkpressen. Med både gigantiske overdrivelser og finstemt detaljeringskunst maner multikunstneren Aukrust fram et bilde av en tid og en barndom som var, men som alle kan kjenne seg igjen i, nikke tenksomt til og slå latterdøren opp for.

Se en oversikt over alle bøker om og av Kjell Aukrust her.

– På dødsleiet til en god venn begynte jeg å tenke på mine mange forelskelser i ungdommen. Vi pleide alltid å sitte lenge og snakke om alt, og vi var alltid betatt av noen. Da han ble syk, ble kontrasten mellom altoppslukende og forbigående forelskelse og varig vennskap veldig tydelig, forteller Karina Aase.

En jul alene i kollektivet

Lidefjes

Karina Karlsen Aase

Kjøp

I hennes roman Lidefjes møter vi den unge studenten Kathrine, som tilbringer juletiden alene hjemme i kollektivet i Bergen. Internett er nede, og hun har plutselig uvant mye tid til å tenke på det eneste hun egentlig tenker på – den kjekke Lidefjes, mannen med bokhyller og karriere, som hun tror er den rette. Ettersom han tilbringer julen med familien sin på Østlandet, er Kathrine ofte ute med vennene sine i stedet. 

Aase forteller at karakteren Kathrine er skrevet som en hvermannsen, men i hennes bilde. Foruten en særdeles unik musikksmak er Kathrine litt kul, litt smart, litt pen, og litt morsom – med en håndfull gode venner.

– Kjærligheten er Kathrines eneste ambisjon i et liv som ellers står stille. Lidefjes holder henne varm med tekstmeldinger mens hun er ute på byen og fryser. Han er tilbake i Bergen til nyttårsaften, den perfekte dagen til å gå inn i en ny fase i forholdet, sier Aase.

Når man vil ha noe, er det bare det å få det som er målet, men det er viktig å ønske seg noe uavhengig av dette.

Forelsket i plagede, smarte menn

I boka finner vi flere selvbiografiske elementer. Blant annet bor Kathrine på samme rom som hun selv hadde da hun bodde i kollektiv. Karakteren Lidefjes er også inspirert av Karinas egen, selverklært elendige smak når det gjelder menn, da hun allerede som barn kastet lange blikk etter typisk plagede, smarte gutter. Samtidig er karakteren Lidefjes en ung mann med et komplisert følelsesliv som aldri har bedt om idolstatusen Kathrine gir ham.

– Dersom jeg har vært inspirert av virkelige hendelser, har jeg gått inn for å fiksjonalisere dem. All litteratur inneholder elementer av levd liv. Med utgangspunkt i våre upålitelige minner og subjektive oppfatninger konstruerer vi narrativet om oss selv. Dette gjør vi både overfor andre og overfor oss selv. Romansjangeren er det nærmeste jeg kommer å få være en tankeleser, sier Aase.

Det at hun har dysleksi, har i stor grad påvirket både skrivingen hennes og hennes syn på litteraturen. Det å lese var det ypperste og viktigste hun kunne lære seg som ung – det sto øverst på timeplanen hver eneste dag fram til det ble noe hun ikke klarte seg uten.

Musikksmak som hypertekst

Aase begynte å skrive på Lidefjes rett etter at hun var ferdig med foreldrepermisjon. Hun gikk på kafé hver dag for å skrive, og etter omtrent to måneder sendte hun førsteutkastet til sin nåværende redaktør. Etter dette fulgte en lengre prosess med mye hardt arbeid, som har resultert i en uhyre gjennomført og grundig roman. Selv karakteren Kathrines musikksmak er resultat av målrettet overveielse. 

– Jeg tenkte en del på hvilken musikk jeg ville belyse i en bildungroman med en kvinnelig protagonist. Jeg prøver å løfte fram kvalitetsmusikk som ikke bare er hvit og maskulin, og håper at leseren vil oppsøke noe av denne musikken selv. Det er ikke meningen at det skal være referanser som alle leserne tar med én gang, men at det heller skal fungere som hypertekst, med lenker til mer stoff.    

Om å ønske seg noe viktigere

Med Lidefjes ønsker Karina å underholde leseren, samtidig som hun ville skrive om en ubetydelig, men sentral livshendelse. 

– Mine egne forelsker var aldri uviktige, men heller viktige på en annen måte enn jeg forsto mens de sto på. Når man vil ha noe, er det bare det å få det som er målet, men det er viktig å ønske seg noe uavhengig av dette. 

Med sin korte, konsise form har lyrikken de siste årene fått et skikkelig oppsving. De kan deles på så mange måter og gjør ikke krav på mye tid av gangen. Her er ti norske nyheter på lyrikkfronten du bør sjekke ut!

Ett dikt for hver dag i året

Håvard Rem, Almanakk

Almanakk

Håvard Rem

Kjøp

Fædrelandsvennen

Almanakk er den folkekjære dikteren og sangpoeten Håvard Rems første diktsamling på åtte år. Den består av ett dikt for hver dag i året, fra 1. januar til 31. desember, og har fått flotte anmeldelser.

Fædrelandsvennen gav terningkast 5 og skrev: «Man kan assosiere både til André Bjerke og Jens Bjørneboe, til haiku og Olav H. Hauge, men hele veien er det Håvard Rem som skriver og imponerer.». Og Dag og Tid mener boka er «Ei fløymande kjelde av tankevekkande, gruvekkande og gledevekkande dikt.».

I Almanakk er årets mange merkedager markert med egne dikt, fra påske og jul til kvinnedagen og podagradagen. Her er sangtekster, sonetter, blues, nidviser og stev om forelskelse og alderdom, om svangerskap og terrorhendelser, om døgnet og året, om livet og tiden etter siste istid.

Kjøp Almanakk som e-bok her

Det latterlige og det vidunderlige

Vannet bestemmer

Annabelle Despard

Kjøp

Fædrelandsvennen

Annabelle Despard: Vannet bestemmer

Annabelle Despard debuterte som lyriker i 1995. Hun har utgitt sju diktsamlinger, og var tidligere ansatt som førsteamanuensis i britisk kulturkunnskap ved Universitetet i Agder. Jan Erik Vold har sagt om henne at: «Despards forfatterskap er et av de friskeste som har dukket opp i norsk poesi de siste tyve årene.».

I sin nye, roste Vannet bestemmer sjonglerer Despard det latterlige og det vidunderlige med bragd: «Av alle kvinnens åpninger / som menn vil trenge inn i / er øret det mest tilgjengelige».

Samtidig søker forfatteren å belyse vår plass i naturen og universet. Hun skriver om det hun kjenner og har sett, fra Det gamle Testamentet til vaskemidler. Alt sammen vitale bilder fra et levet liv som setter tilværelsen i perspektiv.

Kjøp Vannet bestemmer som e-bok her

Menneskets forbindelse til naturen

Camilla Groth: Rundt jorda

Rundt Jorda

Camilla Groth

Kjøp

Helt siden Camilla Groth debuterte med Nature Boy i 2008 har naturen og vårt forhold til den stått sentralt i hennes diktning. Høstens diktsamling Rundt jorda tar utgangspunkt i jordas sårbarhet. Der veves dyr, innsekter, virus, skyer, søppel, mennesker og naturfenomener sammen med språklig lekenhet, alvor og poetisk overskudd.

Rundt jorda er noe så sjeldent som en sonettkrans, som vanligvis, og også her, består av 15 sonetter med tematisk sammenheng. I en sonettkrans er siste verselinje i hver sonett den første verselinjen i den neste. Den 15. og siste sonetten er dannet av førstelinjene til de 14 foregående.

– Det har vært spennende å leke med språket innenfor en så streng og allerede gitt form som sonettkransen er. Det åpner opp en annen dør inn til poesien. Og under, eller i stoffet i boka ligger det, tror jeg, et ønske om at mennesket skal gjenopprette forbindelsen til naturen, hvor det jo også fins en iboende orden, en intelligens om du vil, eller et slags naturens rim- og rytmemønster, sier Camilla Groth selv om hvorfor hun valgte den spesielle formen i sin diktsamling.

Kjøp Rundt jorda som e-bok her

Levende om livssyklusen

Cornelius Jakhelln: Livshjulet

Livshjulet

Cornelius Jakhelln

Kjøp

Livshjulet gir assosiasjoner til naturreligioner og en syklisk forestilling om liv. Ikke minst fører det tanken hen til Vigelands skulptur. Vel så viktig i Jakhellns diktsamling er barnet Liv.

Cornelius Jakhelln har med sin 10. diktsamling skrevet en vital og levende tekst. Som her, fra starten av bokas aller første dikt, «Tilblivelse»:

Jeg skrev vers til komponisten, inne i en ring
av skulpturer i en parkverden, livshjulet
Menneskene klatrer på hverandre
arver og avløser hverandre

Før versene fikk et verk å bryte mot
kom du, lille liv, snurrende hjul
Jeg er ikke lenger den yngste
Jeg er han som skal gi videre

Kjøp Livshjulet som e-bok her

Skriver om jula så det varmer

Gro Dahle: Gave

Gave

Gro Dahle

Kjøp

Tønsbergs Blad

Gro Dahle er en kjær forfatter både for barn og voksne, og en av Norges mest markante og populære samtidspoeter. Hennes nye diktsamling Gave er spesielt tilegnet jula. Tønsbergs Blad gav nylig boka terningkast 6 og skrev at «Så julevakker er denne boka at den verken trenger innpakningspapir eller ekstra tilbehør.».

I Gave skriver Gro Dahle om jula så det varmer, og så det glitrer. Og så man kan få kuldegys. Som alltid i hennes bøker finner vi det høystemte og hverdagslige, det fine og det vonde, side om side. Jula er en tid for mirakler og sju slag og snø og sammenbrudd og tur med hunden og stjernenatt og gaver og gammelt agg og krangler og fødsel og tårer. For tida rundt jul er så tett. Av forventning, glede og skuffelse.

Kjøp Gave som e-bok her

Dikt med innsikt, skråblikk, kraft

Terje Dragseth: Alt jeg er redd for

Alt jeg er redd for

Terje Dragseth

Kjøp

Fædrelandsvennen

Terje Dragseth har, siden debuten for 40 år siden, etablert seg som en av de viktigste lyrikerne i Norden. Denne høsten er han aktuell med Alt jeg er redd for, en samling tekster og dikt som fikk Fædrelandsvennen til å dra frem ordet «mesterverk» og en terning med seks øyne.

Boka gir et tverrsnitt av en engasjert og tilstedeværende poet, som med innsikt, skråblikk og en enestående poetisk kraft kaster seg inn i samtiden.

Kjøp Alt jeg er redd for som e-bok her

Lun og trøstende bestselger

Trygve Skaug, Hjemmekamp

Hjemmekamp

Trygve Skaug

Kjøp

Trygve Skaug er en av Norges mest populære artister og poeter. Han har over 130 000 følgere på Instagram, og deler mange av sine dikt der. De siste tre diktsamlingene hans, Følg med nå, Ikke slipp og nye Hjemmekamp, har alle gått rett inn på bestselgerlista. Trygve Skaug er en mester i å uttrykke noe enkelt og allmenngyldig om de vanskeligste og mest såre emnene. Han når ut til lesere i alle aldere.

I Hjemmekamp byr Trygve Skaug på noen av sine «greatest hits», det vil si et utvalg av dikt fra de tidligere samlingene 50 kubikks hjerte og Den siste. I tillegg har boken flere nyskrevne perler. Som alltid formidler Trygve Skaug sin lune dikt om kjærlighet, trøst og lengsel på en måte som treffer bredt.

Kjøp Hjemmekamp som e-bok her

Oslove i diktform

Lars Saabye Christensen, Byens bokstaver

Byens bokstaver

Lars Saabye Christensen

Kjøp

Nettavisen

Noen ting kan bare poesien fange opp. Etter suksessen med Byens spor – tre medrivende og bejublede romaner om Oslo og en familie – har Lars Saabye Christensen i høst kommet med en diktsamling fra det Oslo han er så sterkt knyttet til. Og anmelderne har latt seg begeistre.

Byens bokstaver er en samling dikt som lar byen synge, som i dette diktet, «Bagatell»:

Hvis jeg skulle prøve, jeg
understreker prøve
å samle alle minnene jeg har om
denne byen
i ett eneste bilde
må det være lyset
som akkurat tar meg igjen
der jeg sykler rundt i skolegården
på Uranienborg en øde ettermiddag
midt i sommerferien
mens resten av verden
er på landet
eller månen

Kjøp Byens bokstaver som e-bok her

– Knallsterk debut!

Ole Petter Vaaten, En av tingene ved mitt hjemsted

En av tingene ved mitt hjemsted

Ole-Petter Vaaten

Kjøp

Ringerikes Blad

Terningkast 6! Ole-Petter Vaaten er en av få diktdebutanter som kan skilte med dette. Under tittelen «Knallsterk debut!» skriver Ringerikes Blad bl.a.: «Tekstene har en deilig rytme, et blues-trav, som står godt til det barske og såre […] et «must» under hvert juletre i år.».

Ole-Petter Vaaten kommer fra Tyristrand på Ringerike, og røsker med En av tingene ved mitt hjemsted ordentlig i bygderøttene sine. Dette er en diktsamling som nærmest kan leses som en roman. Den tar med leseren fra fortelleren er seks år og frem til i dag. Diktene utspiller seg i en bygd tett opp til naturen. De er røffe, og lukter så å si av granbar og motorolje. Samtidig har de en følsom side, fylt med kjærlighet og håp for fremtiden som de er.

Kjøp En av tingene ved mitt hjemsted som e-bok her

Sterkt fra en av våre virkelig store

Knut Ødegaard, Sirkusdirektøren

Sirkusdirektøren

Knut Ødegård

Kjøp

Romsdals Budstikke

Knut Ødegård er for lengst etablert blant Norges fremste lyrikere. Han står bak over 40 bøker, har vunnet en rekke priser i inn- og utland, og diktene hans er gjendiktet til hele 42 språk.

75 år gammel er Knut Ødegård mer vital og modig som poet enn noen gang. I Sirkusdirektøren viderefører han det sterke engasjementet for de mest sårbare og minst synlige blant oss. Med språklig og poetisk kraft – visjonært og metafysisk – åpner poeten porten til en egenartet verden. Ødegård er ikke redd for verken gulrot eller pisk når han holder dommedag over seg selv og verden.

«Les sakte! […] Dette må være det beste av det beste i norsk poesi i dag. […] Grenseløst og fabulerende fra en vågal forfatter i livets avgangshall.», skriver Romsdals Budstikke og triller en 6’er, mens Klassekampen mener: «Hjarterått, hjartegodt […] så vilter, vital og variert».

Kjøp Sirkusdirektøren som e-bok her

Lørdag sovnet den britiske forfatteren John le Carré – eller David Cornwell som han egentlig het – inn etter kort tids sykdom. Han ble 89 år gammel.

John le Carré har i hele sin forfatterkarriere blitt hyllet av både andre forfattere og av kritikere. Ian McEwan har kalt le Carré «kanskje den mest betydningsfulle forfatteren i andre halvdel av det 20. århundre i Storbritannia», mens den britiske forfatteren Robert Harris har uttalt at «Han er en av forfatterne som kommer til å bli lest et århundre fra nå.»

– John le Carré var en unik forfatter. Alltid relevant, aldri likegyldig. Sylskarp, fokusert og engasjert. Tiltro til leserne sine. Han hadde en sjelden offentlig opptreden i Royal Festival Hall i 2017, og jeg har sjelden vært så starstruck som da jeg fikk hilse på ham, sier Mariann Fugelsø i Cappelen Damm, som var forlegger og redaktør for hans siste utgivelser på norsk.

Le Carré har skrevet en rekke bestselgere, men også jobbet både som lærer på Eton og for britisk utenrikstjeneste. Han har selv uttalt at han arbeidet for Storbritannias hemmelige etterretningstjeneste M15 i studietiden, og senere også i Tyskland under den kalde krigen – under dekke av å være diplomat ved den britiske ambassaden.

Sitt store gjennombrudd som forfatter fikk han med Spionen som kom inn fra kulden i 1963. Boka skilte seg voldsomt fra tidligere heltedyrkelse av spioner; her var det en realistisk skildring av et komplisert arbeid der det kunne være vanskelig å skille mellom hvem som var skurker og helter.

John le Carré skrev totalt 25 spenningsromaner, og i 2017 kom hans selvbiografi Duenes tunnel – historier fra mitt liv ut på norsk.

– Hans siste romaner har vært glitrende gode samtidsromaner, formulert med en penn hvem som helst kunne misunne ham, sier Fuglesø.

Her er fem høydepunkter fra John le Carrés nesten 60 år lange forfatterskap.

Spionen som kom inn fra kulden

Spionen som kom inn fra kulden

John le Carré, Lotte Holmboe (oversetter)

Kjøp

Dette er boken som forandret spionlitteraturen som sjanger. Den kom ut i 1963 og var le Carrés tredje roman og den første som ga ham internasjonal anerkjennelse.

Spionen som kom inn fra kulden er en uhyggelig spennende roman om en spions nerveslitende liv og kjærlighet i spillet mellom stormaktene. Med uovertruffen kunnskap hentet fra sine år i den britiske etterretningstjenesten, kaster le Carré lys over den internasjonale spionasjens lyssky virksomhet i en fortelling om en britisk agent som lengter etter å avslutte karrieren, men går løs på et aller siste, dypt skremmende oppdrag.

Når den siste agenten under hans kommando blir drept og Alec Leamas hjemkalles til London, håper han å ha kommet inn fra kulden en gang for alle. Sjefen hans, Kontroll, har imidlertid andre planer. Kontroll er fast bestemt på å styrte sjefen for den østtyske etterretningstjenesten og velte hele organisasjonen. Nok en gang sender han Leamas ut i kampsonen – denne gangen for å spille rollen som vanæret spion og lokke fienden inn i det endelige nederlaget.

Muldvarpen

Muldvarpen (pocket)

John le Carré, Per A. Hartun (oversetter)

Kjøp

Muldvarpen (1974) er av flere utropt som selve mesterverket i le Carrés forfatterskap. Originaltittelen er Tinker Tailor Soldier Spy. Den er filmatisert to ganger, først i en TV-versjon fra 1979 der Alec Guiness spilte rollen som Smiley, og i 2011 med Gary Oldman i samme rolle.

Den britiske agenten for Secret Service, George Smiley, har oppdaget en muldvarp, en russisk dobbeltagent, som har klart å komme seg inn i det høyeste planet i britisk etterretningstjeneste. En forræder som via mørke irrganger undergraver etterretningsvesenets virksomhet og lekker hemmelige opplysninger til fienden. Smiley må bruke alle sine spionegenskaper for å avsløre muldvarpen og ødelegge ham.

Piken med trommestikkene

Piken med trommestikkene (pocket)

John le Carré, Kjell Risvik (oversetter)

Kjøp

Også Piken med trommestikkene (1986) ble en svært populær film. Her viste le Carré at han kunne skrive om langt mer enn den kalde krigen. Også i Midtøsten er det vanskelig å skille mellom de gode og de onde.

En israelsk diplomatsønn i Bonn blir drept av en koffertbombe – avlevert av en kjekk ung pike med gitar over skulderen. Jakten på kvinnen og folkene bak henne spenner fra en deilig gresk ferieøy til Beirut, Tel Aviv, London og Wien. Kurtz – israelernes mesterspion –verver «Charlie» som lokkedue og nøkkelperson. Charlie er skuespillerinne med få oppdrag og et sterkt, om noe uklart politisk engasjement. Palestinerne har grunn til å tro at det er for deres sak hun brenner. Og det gjør hun også, og spesielt for Michael, den unge PLO-mannen som hun er dødelig forelsket i.

Spionenes arv

Spionenes arv (pocket)

John le Carré, Heidi Grinde (oversetter)

Kjøp

VG

I 2017 ga John le Carré ut enda en Smiley-roman. Da var det 25 år siden forrige gang. Spionenes arv er et engasjert oppgjør med den kalde krigens dobbeltmoral.

Denne gangen er det Peter Guillam, trofast kollega og elev av George Smiley, som har hovedrollen. Guillam er bosatt på en gård i Bretagne da et brev fra den britiske etterretningstjenesten, hans tidligere arbeidsgiver, innkaller ham til London. En gammel etterretningsoperasjon skal granskes, etter kriterier definert av en generasjon som ikke har noe minne om den kalde krigen. For å komme til bunns i dette, må Guillam vende tilbake til den kalde krigens aller kjøligste dager. Underveis treffer vi en rekke uforglemmelige karakterer, gamle så vel som nye.

En fri agent

En fri agent

John le Carré, Heidi Grinde (oversetter)

Kjøp

VG

En fri agent ble John le Carrés siste roman. Den kom ut på engelsk i fjor, og på norsk i år. Også den fikk stående ovasjoner av kritikerne. Boka er en kjølig og rasende samtidsskildring av en mester i storform og et kraftig angrep på Brexit.

Nat, en veteran fra britisk etterretningstjeneste, tror at tiden som agent nærmer seg slutten. Men ett siste oppdrag dukker opp, og plutselig er Nat i teamet til den strålende Florence, som jager en oligark med lysskye planer. Samtidig blir Nat badmintonpartner med den unge Ed. Ed hater Brexit, Trump og jobben sin. Snart åpnes en dør for uventet samarbeid, og Nat blir tvunget ut i felten igjen – sammen med både Ed og Firenze – og sporene fører østover.

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 76 (Renate): Noen banker på et vindu

Maria drikker av vinen og setter fra seg glasset igjen. Utenfor vinduet henger månen over den sorte fjorden. Klokken er nesten tolv.

– Vi har jo snakket om det før, sier hun. – At den tittelen på boken din kan romme så mye. Eller kanskje heller – så mange. At det er så mange som beveger seg rundt under falske flagg.

– Jeg tenker ikke først og fremst at flaggene er falske, sier jeg. – Selv om de jo i enkelte tilfeller er nettopp det. Falske i betydning unødvendig feilinformasjon. Men så tenker jeg at det jo som regel ikke er det det handler om.

– At feilinformasjonen er nødvendig?
– Ja. Jeg tror at det som regel er slik. De som sitter der borte på Asylet og venter, for eksempel. De av dem som ikke kunne lyve og sno seg, og dikte alternative fortellinger om seg selv, nådde aldri helt hit. De sitter fremdeles fast i Tyrkia eller Hellas. Eller gud vet hvor.

– Eller de er sendt tilbake for lengst, sier Maria.
– Ja. Og nå sender Stein dem videre i et nett som også ligger i det skjulte. Inn i et parallellsamfunn som han selv har skapt.

– Nåja. Skapt og skapt. Det er vel heller snakk om å feie stier som alltid har ligget der.
– Ja, sier jeg. – Enig. De har dessuten ingen verdens ting å tape. Det finnes folk rundt om på asylmottakene som har sittet der i over tjue år. Da finnes det like sikkert andre som har levd i disse skjulte nettverkene like lenge. Og du har selvsagt rett. Det var neppe Stein Kristian Skute som sørget for at femten tusen er registrert savnet fra norske mottak. Ja, det var i alle fall tallene før dette mørket senket seg over oss.

Maria smiler. – Og så kommer du anonymt over fjellet sammen med Sune. En mann som til og med lever utenom de skjulte nettverkene. Var du redd?
– Redd Sune? Nei. Men det er klart at jeg følte meg veldig usikker. Ikke usikker på situasjonen der og da, men usikker på om det jeg gjorde var riktig. Og selvfølgelig også usikker på hva som ville vente meg her. Og jeg kom faktisk ikke anonymt over fjellet. Jeg kom som en annen enn den jeg virkelig var.

– Og så glemte du deg første gang Otto Landsmark blunket litt til deg?
Jeg ler. – Han er en stram kar. Jeg innrømmer det.
– Ikke sant? Det er nok lett å tilstå både det ene og det andre når han setter blikket i en. Jeg har sittet på den andre siden av skrivebordet hans. Jeg var glad jeg ikke måtte lyve.
– Brannene på Asylet?
– Ja. Men andre ganger også. Da vi hadde flere hundre unge menn her. Herregud, det var jo stadig noe, selv om det meste handlet om uforløst virketrang. Men jeg skjønner den reaksjonen til Stein som du forteller om.
– At det er underlig at han ikke stilte meg et eneste spørsmål?
– Ja. Hva tenker du om det?
– Jeg tenker at han kanskje kommer tilbake.
– Enig. Men hvorfor tror du han vil komme tilbake? Han er jo ferdig som lensmann. Han har ingen ting med å stille noen et eneste spørsmål. Det kan selvsagt være aldeles banalt, men …
– At han skulle være interessert … Nei. Det hadde jeg merket.
– Tror du?
– Ja, ærlig talt. Jeg har noen år bak meg her på jorden.

Maria ler, og heller opp mer vin til oss begge. – Ja, du er jo bare noen ganske få år yngre enn ham.
– Tusen hjertelig takk! sier jeg, og holder glasset opp mot månen. – Men hva er det egentlig du tenker på?

Vinen farger månen nesten oransje.
– Noen ganger tenker jeg … Nei. Jeg vet ikke. Jo. At han også kan være en person som foretar en og annen reise i det skjulte.
– At han er en annen enn den han gir seg ut for å være?
– Nei. Han heter helt sikkert Otto Landsmark. Og han har et langt liv bak seg som lensmann her i bygda. Det er det overhodet ikke noen tvil om.
– Jeg skjønner, sier jeg. – Det du mener, er at han kanskje også har hatt en annen rolle å spille?
– Ja. Eller at han har det fremdeles.

Det banker på vinduet. En negl mot glasset.
Maria farer sammen.

– Ta det rolig, sier jeg. – Det er Gerda Schutzmeier. Jeg har ventet på henne siden den kvelden nede i villaen til Stein. Bare bli sittende!
– Nei, sier Maria – Jeg skal gå. Men sett korken i flaska nå. Vi har en avtale i morgen tidlig. Jeg venter ikke.

«Jeg drømte om å bli forfatter, men så blei det ikke tid til det. Det blei arbeid og barn,» sier Ole-Petter Vaaten. Denne høsten har han debutert med diktsamlinga En av tingene ved mitt hjemsted. Her røsker han i røttene sine i bygda Tyristrand og hva det betydde at faren hans døde.

En av tingene ved mitt hjemsted

Ole-Petter Vaaten

Kjøp

Ringerikes Blad

– Det er lite forfattere i slekta mi, for å si det sånn. Jeg hadde ei bestemor som var medlem av bokklubben. Jeg leste alle de bøkene hun fikk gjennom bokklubben fordi hun sa at det var viktige bøker. Jeg leste Tolstoj og Dostojevskij. Jeg var 12-13 år og skjønte ikke stort, men det var bra lesetrening, sier Ole-Petter Vaaten.

Han vokste opp på Tyristrand og jobber nå som lærer på en ungdomsskole.

– Her jeg bor er det 1500-2000 stykker. Mange har bodd her i generasjoner og har en sterk tilknytning til stedet. Hvis det skjer noe med noen så berører det alle. Det blir ikke som hvis en skyter seg i naboleiligheten og du aldri har visst hvem han var. Det er litt god, gammal dugnadsånd her fortsatt. Vi bygde ny skole og idrettshall på dugnad. Jeg liker det sånn, sier Ole-Petter Vaaten.

Kjøp En av tingene ved mitt hjemsted som e-bok her

Dikt fra kjøkkenbordet

Det har tatt ham nærmere ti år å skrive debutantsamlinga En av tingene ved mitt hjemsted.

– De siste ti åra har blitt en reise. Ting har roa seg og barna har blitt store. Det har vært veldig fint. Det har vært ti år med modning, prøving og feiling. Å bli kjent med meg sjøl, den sida av meg sjøl. Ja, også har det vært noen lange avbrekk innimellom. Jeg må ha balanse i livet med familie, jobb og skriving. Det blir på en måte ubalanse hvis jeg bare skriver, sier Vaaten.

Han pleier å la ting svirre i hodet litt før han setter seg ned ved kjøkkenbordet hjemme for å skrive.

– Jeg veit ikke hvordan det skulle gått hvis jeg måtte sitte og skrive et annet sted, sier han.

Å møte huldra

Han føler at han har klart å finne ei form på skrivinga som er hans.

– Jeg liker å finne vinklinger som ikke er så vanlige. Det synes jeg er veldig spennende. Jeg synes det er spennende når menneskene og naturen flyter sammen. Når menneskene får dyrenes egenskaper og dyrene får menneskenes egenskaper. Det ligger i slekta. Vi har vokst opp med skauen og opplevd mye i skogen. Det går slike historier om folk som har møtt huldra i skogen og aldri har blitt seg selv etterpå. Det er spennende. Jeg er en av dem som tror at det finnes mer mellom himmel og jord enn det vi vet om.

Så du tror på huldre, troll og nøkken og sånt?

– Ut ifra et skrivende perspektiv er jeg åpen. Det gir ganske mye mer handlingsrom.

Død og skilsmisse

Det var noen temaer han merka at han hele tida kom tilbake til. Faren som døde. Oppveksten sammen med mora. Boka er ei samling av dikt, men de fungerer også som ei historie som hele tiden vender tilbake til de samme folka og hendelsene.

– Mora mi og faren min blei skilt da jeg var seks år gammel. Jeg traff han ikke igjen før jeg var 17-18 år, og da døde han rett etterpå. Så da ble det vanskelig. Det blei litt mye død akkurat da fordi stefaren min døde også det samme året. Dikta i boka handler om bruddet, og savnet. Du har dikta hvor faren min blir en flaggermus og stikker av, også har du dikta om hva slags forhold vi kunne ha fått om alt hadde vært annerledes, sier forfatteren.

Du skriver følsomt, men stedene lukter av granbar og motorolje. Det er hardbarka. Hvor har du det fra?

– Nei, det er vel sånn det har vært. Jeg skriver fra et miljø som jeg kjenner godt. Både mora og faren min kommer fra store søskenflokker, og da var det sveisere, rørleggere og bilmekanikere. Vi fiksa det meste sjøl. Jeg kan ikke huske at vi ringte etter en håndverker, for å si det sånn. Jeg hadde mange onkler som jeg så veldig opp til, og bestemora og mora mi ble litt som en motvekt til det, kan du si. Så det er vel den blandinga der kanskje.

– I godt håndverk og god kunst ligger det mye poesi. Det holder ikke å ha tanken. Du må kunne utføre det også. Hvis du har tanken om noe og gode håndverkere, eller kan gjøre det sjøl, så kan du skape noe, sier Vaaten.

«Som en vakker perle i et skjell på havets bunn». Slik karakteriserer koreanske Ga-young forholdet mellom seg selv og sin norske søster, som i brevromanen bare signerer med S.

Er du lykkelig, søster?

Synne Sun Løes

Kjøp

«Min kjærlighet til deg veier ingenting. Den er lett som luft, den er gjennomsiktig som regndråper. Den er ren. Ren fordi vi ikke har noen felles historie. Som tynger.»

Er du lykkelig, søster? er sterk, gripende og humoristisk. Den handler om søsterskap og melankoli, om politikk og dagligliv i Norge og Sør-Korea, om identitet og tilhørighet. Og om vekten av kjærlighet.

Kjøp Er du lykkelig, søster? som e-bok her

Basert på virkelig brevveksling

Da hun var baby, ble S hentet på barnehjemmet i Sør-Korea og adoptert bort til et nytt liv i Norge. Tjueseks år senere dukker det opp en lapp på barnehjemmet. Der står navnet på den biologiske moren og faren. De vil gjerne ha kontakt.

Nå er hun voksen og lever et alminnelig norsk liv med mann og to sønner. Men det viser seg at hun har en ett år yngre søster i Seoul. En singel karrierekvinne som jobber fra 09-23. Hvem er søsteren og hvordan lever hun? Hva har de valgt i livet og hva er blitt valgt for dem? De to søstrene begynner å skrive til hverandre.

Synne Sun Løes har basert Er du lykkelig, søster? på en virkelig brevveksling hun har hatt med sin koreanske søster i årene 2018-2020.

– Å skrive en brevroman ga meg større frihet til å forme historien til et mer sammenhengende narrativ enn hvis jeg skulle gjengitt den konkrete brevvekslingen vår i en dokumentar, sier Løes.

Skrivingen har vært en både psykologisk og personlig prosess for henne.

– Søsteren min og jeg har vært som to fremmede for hverandre helt til vi begynte å brevveksle. Nå binder denne boka oss sammen på en veldig konkret måte. Det gjør oss, på et vis, til enda mer søstre. Til søstre i ånden!

Skriver uten blygsel

Søskenkjærlighet kan som kjent være ganske komplisert, men i romanen ser vi utviklingen av et mye åpnere forhold enn mange av oss opplever å ha til våre søsken.

– Når man skriver om vanskelige ting, er det kanskje enklest å gjøre det til et fremmed menneske som befinner seg på den andre siden av jordkloden? Eksistensiell temaer som ensomhet, depresjon, intimitet og døden blir i brevene delt uten blygsel. Dette til tross for at begge er svært private og lukkede personer, forteller Løes.

Jeg har aldri likt at foreldre f.eks. sier til barna sine:
«Jeg elsker dere nøyaktig like høyt.

Synne Sun Løes

Selv er hun ikke opptatt av den kjærligheten som kan «måles» eller «veies», men den som kan «føles».

– Jeg har aldri likt at foreldre f.eks. sier til barna sine: «Jeg elsker dere nøyaktig like høyt.» Blir kjærligheten renere av at den er nøyaktig likt fordelt, liksom? For meg blir den i så fall bare tom og falsk.

Norge versus Sør-Korea

Romanen tar opp forskjeller og likheter mellom Norge og Sør-Korea, og både bekrefter og avkrefter myter om de to kulturene.

Hvilke forskjeller og likheter synes du selv er de mest interessante?

– I Norge er vi veldig opptatt av «rettigheter», hva vi som samfunnsborgere og mennesker har rett på av goder og ytelser fra staten. I Korea er man mye mer opptatt av «plikter», påpeker Løes.

Gjennom søstrenes brevveksling fremkommer det også bl.a. hvor sterkt patriarkatet står i Korea. Koreanske jentebarn har oftest ikke en spesielt lykkelig barndom. Løes forteller også at det er stor forskjell på hvor hardt barn og ungdom generelt presses til å prestere i hhv. Norge og Korea.

– Presset barn og ungdom i Norge opplever å stå i, f.eks. når det gjelder skoleprestasjoner, er ingenting målt opp mot det presset koreanske barn blir utsatt for. Utseendefokuset er også enormt. Og politikk. Ja, koreanere har et annet forhold til politikk enn nordmenn. Det er mer som står på spill. Søsteren min ser på politikk som en religion. Det beundrer jeg!, sier Løes.

Spørsmålet om lykke

Bokas tittel Er du lykkelig, søster? er et spørsmål mange sjelden våger å spørre sine nærmeste. Hvordan forholder de to søstrene seg til spørsmålet om lykke?

– Ingen av søstrene er veldig lykkelige. Men ingen av dem er heller spesielt opptatt av lykken. Når det er sagt, er det et hemmelig svar på «lykke-spørsmålet», gjemt på innsiden av bokomslaget. Men det står på koreansk.

Hans Rosenfeldt skrev seg rett inn i den skandinaviske krimscenen da han laget TV-serien Broen. Historien om Saga Norén og et lik på broen mellom Sverige og Danmark ble en umiddelbar klassiker.

Ulvesommer

Hans Rosenfeldt, Morten Hansen (Oversetter)

Kjøp

Trønder-Avisa

Siden den tid har Hans Rosenfeldt gjort suksess med krimserien Marcella for Netflix i England, og på veien rukket å skrive seks krimbøker om rettspsykiateren Sebastian Bergmann sammen med Michael Hjorth.

Nå er Hans Rosenfeldt klar med en ny serie, og i hovedrollen: nok en interessant kvinne. Ulvesommer er første bok om etterforsker Hannah Wester.

Kjøp Ulvesommer som e-bok her

Grensebyen Haparanda

Akkurat som i Broen befinner vi oss i Ulvesommer ved en grense. Hva er det med Haparanda og grenseområder som gjorde at du la handlingen dit?

– Jeg valgte Haparanda av to grunner, eller egentlig tre. Først og fremst vil jeg at bøkene mine skal foregå et bestemt sted. Grunnen til det er at i bøkene om Sebastian Bergman og Riksmord, som jeg skriver sammen med Michael Hjorth, beveger vi oss rundt i Sverige for hver bok. For det andre besøkte jeg Haparanda en gang på slutten av 00-tallet, og jeg syntes byen var spesiell og ganske kul. Den brukes ikke veldig ofte i populærkultur eller skjønnlitteratur, så da jeg skulle velge lokasjonen for Ulvesommer, måtte det bli den. Og for det tredje ønsket jeg nærhet til Finland og i tillegg Russland. Nå havnet ikke like mye av handlingen i Russland som jeg trodde fra begynnelsen, men forbindelsen dit vil bli utforsket desto mer i fremtidige bøker.

Byen Haparanda blir en egen, tenkende og følende karakter i boken. Hvor viktig er byer og lokasjoner for handlingen?

– Jeg tror valget av sted er viktig for å gi en viss følelse. Det maler en bakgrunn, et mer eller mindre klart bakteppe der handlingen foregår og setter leseren i et spesifikt humør. Det er forskjell på en by på størrelse med Stockholm eller Oslo og en by med 9000 innbyggere. Tempoet er annerledes, rekkevidden og mulighetene er ulike. Jeg tror forholdet er annerledes mellom innbyggerne, selv om det ikke er noe jeg har direkte fokusert på når det gjelder karakterene mine. Det ville være litt frekt av meg å si at jeg kjente byens sjel. Jeg har fokusert mer på byens rolle i historien kontra hvor den er i dag og hvordan den blir oppfattet.

Interessante mennesker vi bryr oss om

Uten å avsløre noe, så forteller slutten på boken oss at det blir flere historier om Hannah. Hvor lang er Hannah-serien planlagt å bli?

– Jeg vet ikke helt. Den andre boken kommer i 2022, og etter det er planen å holde på så lenge jeg og leserne synes det er moro.

Du har tidligere skrevet Broen og Netflix-serien Marcella. Hva har de suksessene betydd for utviklingen av Hannah og Haparanda-universet?

– Kanskje ikke så mye konkret, fordi hvert prosjekt som skal startes fra bunnen av har sine egne utfordringer. Jeg prøvde også å sørge for at Haparanda-serien og Hannah skiller seg fra Broen og Marcella så vel som Bergman-bøkene. Men du kan si at Broen og Marcella har gitt meg mye bedre selvtillit, en viss sikkerhet om at jeg kan skape et univers og fylle det med mennesker som er interessante og som du som leser og seer bryr deg om.

Hvilke likhetstrekk ser du selv mellom Saga Norén, Marcella og Hannah?

– Ikke så mange, bortsett fra at de er hovedpersonene, driver historien videre og forhåpentligvis er det de du vil gå tilbake til og bry deg om. Både Saga og Marcella kan man gi en eller annen form for diagnose, Hannah er sannsynligvis mer «vanlig» enn noen av de to. Hun har ting i bagasjen som veier på og påvirker henne, men ellers er hun en ganske vanlig kvinne i 55-årene med mann og utflyttede barn. Og si hva du vil om Marcella og Saga, men de var kanskje ikke «vanlige» …

Inspirert av Fargo

Det er fort gjort å få assosiasjoner til Fargo når man leser Ulvesommer. Har du selv noen inspirasjonskilder for universet og karaktergalleriet du har skapt?

Ingen blir gladere enn meg av at du nevner Fargo.

Hans Rosenfeldt

– Ingen blir gladere enn meg av at du nevner Fargo. Både TV-serien og filmen har fungert som en slags blink. Siden jeg synes de er så fryktelig gode, har jeg ikke våget å si det eller sammenligne meg med dem. Ellers tror jeg at jeg som vanlig mer eller mindre ubevisst henter inspirasjon fra det meste jeg ser eller leser, og bygger det om til noe eget.

Ukas feelgood er en skikkelig godbit som garantert setter deg i julestemning. Poppy Alexanders 25 dager til jul er en roman for alle som liker historier med en liten dose realisme, og en stor dose kjærlighet.

En jul full av minner

25 dager til jul

Poppy Alexander

Kjøp

Hovedpersonen i fortellingen er Kate Potter. Hun har alltid likt julen, og hadde dette vært for noen år siden hadde hun pakket julegaver i september og startet med bakingen i november. Men det er ikke det, og nå er alt annerledes. For det var før Kates ektemann dro ut i krigen og ikke kom hjem. Nå hater hun desember.

Mens hun er ensom, trenger sønnen Jack en jul han kan ha gode minner fra. Et lite julemirakel må til. Hvis det ikke er et mirakel på vei, må Kate sette i gang å skape sitt eget, for jul skal det bli! Dermed er det klart for nedtellingen til det som kanskje skal bli tidenes jul. Hun har planlagt alt, men det viser seg at man kan ikke planlegge for det uventede.

Romantikk + jul = sant

Oda Skard er den norske redaktøren for boka, og hun anbefaler denne varmt til alle som liker romantiske julebøker.

– Den inneholder i grunnen alt det en fin juleroman bør gjøre – boken handler om en ung mor som ønsker å lage en så fin jul som mulig for sønnen sin. Den lille familien har ikke så god råd, og mammaen jobber så hardt hun kan for å få råd til både gaver og et juletre, noe som ikke er en selvfølge, selv om hun jobber som juletreselger!

Uten å røpe for mye, avslører Skard at det er muligheter for en aldri så liten romanse i fortellingen:

– Hver dag i desember, når hun er ferdig på jobb, prøver hun å finne på en koselig juleaktivitet som hun kan gjøre sammen med gutten sin. Samtidig arbeider hun med et veldedig prosjekt for at andre også skal få en fin jul og slippe å sitte alene. Og midt oppi alt er det en kjekk og sjarmerende mann som stadig oppsøker henne der hun står blant alle juletrærne.

Sjarmerer leserne i senk

Romanen har blitt godt mottatt av både bloggere og anmeldere: «… en nydelig, nydelig bok som plasserte meg rett under juletreet fra første side.» skrev The Writing Garnet om boka da den utkom.

Book After Book skriver at den er «romantisk, hjertevarm og veldig sjarmerende», mens MADEUP Book Reviews skriver «En nydelig skrevet julebok, full av ‘magi’ og hverdagens realiteter i like store mengder.»

«… en fantastisk fortelling som virkelig tar tak i hjertet ditt mens du følger de ulike personene i deres nedtelling til jul … Jeg elsket den.» skriver the Broadbean

Skrev sin første bok som femåring

Forfatteren av 25 dager til jul bor i England og har alltid vært glad i å skrive. Allerede da hun var fem år skrev hun sin første historie.

Det skulle imidlertid bli en lang pause før hun tok opp forfatterkarrieren. Men skrivingen fortsatte både gjennom reklame og journalistikk før hun begynte å skrive skjønnlitteratur. Nå bor hun i West Sussex sammen med familien sin, inkludert flere husdyr.

Her kan du kjøpe 25 dager til jul som pocket, lydbok eller e-bok.

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: enate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 77 (Renate): Gerda forteller

Gerda Schutzmeier vil ikke ha vin. Ikke noe annet heller. Jeg rydder unna glass og flasker med en viss lettelse. Det har vært for mye drikking i det siste. Imens går hun langsomt rundt i stua. Stiller seg opp i skrivekroken min, og studerer disposisjonen som nå legger beslag på en stor del av veggen. Det må du gjerne gjøre, tenker jeg. Hele greia ser ut som et lappeteppe, med post-it-lapper og tusjstreker i alle mulige farger. Alle notater ubegripelige for alle andre enn meg. Jeg har vært nøye på det, helt fra begynnelsen. Inn hit skal hvem som helst kunne komme, uten at jeg blir satt i klemme. Det ligger haugevis med dokumenter og mapper inne på maskinen. Men ikke et eneste ord som har med «Reiser i det skjulte» å gjøre. Jeg går med USB-minnepinnen i en innsydd lomme hele tiden. To kopier har jeg gjemt. Den ene i båthuset. Den andre i kaosbiblioteket nede i villaen. Det er sikkert som banken.

– Ja vel, sier hun stille. – Så det var i Oslo han endte opp. Bernard.

– Ja, sier jeg. – Jeg la merke til at du reagerte på den filmsnutten.

Hun smiler, og kommer og setter seg. – Gjorde jeg det? Ja, kanskje. Skjønt … Leger uten grenser. Jeg kan vel ikke si at det var en veldig stor overraskelse.

– Men du kjente ham? Fra Hamburg?

– Dobbelt nei. Jeg husker ham. Men jeg tror nok det var fra Berlin. Skjønt hvem vet. Den menneskelige hukommelse er et underlig verktøy. Visste du at mye av det vi går rundt og husker, slett ikke har funnet sted? At det er speilbilder av drømmer og ønsker?

Jeg svarer ikke.

I stedet sier jeg: – Hvordan havnet du selv i Norge?

– Å, det er en lang historie, kan du tro. Og nå har jeg vært lenger her oppe, enn i det landet jeg ble født. Jeg tror til og med jeg vil dø her.

– Unnskyld, sier jeg. – Jeg skal holde opp med å stille spørsmål. Det var ikke derfor du kom innom i kveld, var det vel?

Hun rynker pannen et øyeblikk. Hendene hennes ligger helt i ro på bordet foran henne. Så smiler hun plutselig. Sier: – Mange av de du har rundt deg nå, har mye å skjule. Ingen nevnt. Men slik er det med den saken. Jeg, derimot, har absolutt ingen ting å dekke over eller gjemme. Da hadde jeg ikke kunnet leve … Slik. Jeg er av det slaget som må ha ryggen fri og papirene i orden. Slik sett lever jeg opp til myten om tyskeren. Din far …

Ikke prøv deg, tenker jeg. Og tier. Går ut på kjøkkenet og setter over tevann. Later som ingen ting. Når jeg kommer inn igjen, sier jeg: – Du er visst en slags lege uten grenser, du også. I likhet med Bernard.

Hun ler. – Ja, det kan du godt si. Jeg har naturligvis ingen offisiell praksis. Men jeg kan jo det jeg kan, og er ikke bare i veien der ute i havet.

– Stein har lovet meg en tur utover, sier jeg. – Det gleder jeg meg til. Men jeg blir bare med dersom han stiller med et vikingskip. Det må være en viss stil.

– Stein kjente jeg fra tiden i Hamburg, sier Gerda. – Han var en liten kjeltring, kan du tro. Ja. En liten en. Så ender han opp her som en slags hamsunsk Mack. Eller som en gammeldags Mørejarl. Ja, ja. Virkeligheten er mer underlig enn den mest skrudde roman.

Fisker du? tenker jeg.

Sier: – Jeg har lovet å ikke stille deg spørsmål.

– Ja, men det er jo bare ditt eget påhitt. Jeg har jo fortalt deg at jeg er en av de få som kan spille med åpne kort hele veien.

– Men jeg går ut fra at du kjenner faren min gjennom politikken. På en eller annen måte. Du har neppe fortiden din i en eller annen konservativ studentunion.

Hun ler, og klapper hendene sammen.

Tevannet koker. Dampen blåser i fløyten. – Der kan du se, Renate! Gud følger med på alt vi sier. Enten det, eller så er det gamle Karl M. Ta med en kopp til meg også, da. Selv om det begynner å bli sent.

Når jeg setter kannen på bordet, sier hun: – Lever moren din også?

– Ja. Du kjenner til at Bernard slo seg ned i København etter hvert?

– Ja, jeg husker det. Men jeg var ikke klar over at han fortsatte nordover. Hun er dansk, ikke sant? Moren din?

– Det er riktig. Jeg fikk være liten jente i København. Det var en fin tid. Jeg var demonstrasjonstogets dronning. I alle fall så lenge det gikk pent for seg.

Jeg forteller Gerda om fars vane med å alltid bære meg på skuldrene. – Men det var kanskje ikke så mange barn med i demonstrasjonene i Tyskland på den tiden?

Hun smiler litt trist. – Nei kanskje ikke. I hvert fall spisset det seg til etter hvert. Det gjorde det vel forresten i København og andre steder, også. Men i Tyskland … Det var rene krigen. Attentatet på Rudi Dutschke. Du kjenner kanskje til …

– Selvfølgelig. Jeg var åtte år da de skjøt ham i 1968. Dette kan du stole på at jeg fikk forklart hjemme.

– Ja. Jeg legger merke til at du sier at «de» skjøt ham. Det var nok ganske sikkert sånn din far ordla seg. Jeg selv også. Men i virkeligheten var det en enkelt høyreradikal gærning som ga ham tre skudd i hodet. Vi så ham som maktapparatets forlengede arm. Rudi var en studentleder med en enorm karisma. Du kan ikke forestille deg det. Du måtte ha møtt ham for å kunne forstå hvilken appell han hadde til folk rundt seg. De tre skuddene satte i realiteten fyr på det hele.

– Kjente du ham?

– Nei. Men jeg var der da det skjedde. Og forresten. Vi følte alle at vi kjente ham.

– Hva? Er det sant? At du var der da han ble skutt?

– Kjære deg, Renate. Vi var ikke alene. Det var noen tusen andre der også, og jeg fikk ikke greie på hva som hadde skjedd før flere timer senere. Men ja. Jeg var med på den demoen i Berlin da Rudi Dutschke ble skutt og skadet for livet.

Vi blir sittende en stund uten å si noe. Det er som om vi vokter på hverandre. Som om begge sitter og venter på et utspill fra den andre. Det er egentlig helt idiotisk. Jeg kan rett og slett ikke slippe henne nå.

Så jeg tar en slurk av den for lengst kalde teen, og sier: – Hva mener du med at det var de tre skuddene som satte fyr på det hele? Rudi Dutschke overlevde. Ja, jeg vet at han ble alvorlig skadet, men …

 – Det er riktig, det. Men han måtte leve med en helt forferdelig epilepsi. Da han døde i Århus i 1979, var det etter all sannsynlighet et resultat av et alvorlig anfall.

– Ja, sier jeg. – Jeg kjenner til det der. Han druknet i et badekar. Akkurat som Jim Morrison.

Hun ler en litt tørr latter. –Akkurat det har jeg faktisk ikke tenkt på.

– Light My Fire, sier jeg.  –Hva var det de tre skuddene mot Dutschke satte fyr på?

– Det tyske samfunnet, sier Gerda Schutzmeier.

Jeg slipper taket. – Et skudd for «Rote», sier jeg.

– Ja. Og et annet for «Arme», og et tredje for «Fraktion».

– Uten de tre skuddene mot hodet til Rudi Dutschke, ingen RAF?

– Det blir selvfølgelig spekulasjoner. – Men, nei. Jeg tror ikke det. Det er egentlig nokså forferdelig, siden han selv tok fullstendig avstand fra alle former for væpnede aksjoner. Hun reiser seg. – Men det er blitt sent. Jeg får komme meg ned på pikerommet til Skute.

– Blir du et par dager?

Faen. Ivrig som en liten pike.

Hun stikker hånden på innerlomma og kommer opp med en penn og en notatblokk. Skriver. Rekker meg lappen. – Her. Ring meg når du er klar!

Når jeg er klar?

Jeg vil si god natt, men hører allerede døren slå i etter henne.

Når jeg går til vinduet og titter ut, har mørket allerede slukt henne.

Når jeg er klar?

Cornelius Jakhelln (f. 1977) er en av våre mest markante poeter. Han debuterte i 2001 med diktsamlingen Gebura Muse som var den første boken i det poetiske firebindsverket Quadra Natura. I 2007 ble Cornelius Jakhelln kåret til den norske vinneren av Den Store Nordiske Romankonkurransen med Gudenes fall.

Livshjulet

Cornelius Jakhelln

Kjøp

Fædrelandsvennen

I november ga Cornelius Jakhelln ut sin 10. diktsamling Livshjulet. Det er en vital og levende tekst som i denne uka fikk terningkast 5 av Emil Otto Syvertsen i Fædrelandsvennen. Tittelen på diktsamlingen gir assosiasjoner til naturreligioner og en syklisk forestilling om liv. Ikke minst fører det tanken hen til Gustav Vigelands verdenskjente skulptur. Vel så viktig i Jakhellns diktsamling er barnet Liv.

Tilblivelse

Jeg skrev vers til komponisten, inne i en ring
av skulpturer i en parkverden, livshjulet
Menneskene klatrer på hverandre
arver og avløser hverandre

Før versene fikk et verk å bryte mot
kom du, lille liv, snurrende hjul
Jeg er ikke lenger den yngste
Jeg er han som skal gi videre

Vi rykker oppover i generasjonene
som ruller i en énarmet banditt
Etter lysbilder av folk som er farne
ligger du der og blir fotografert

Og en dag snurrer hjulet videre
Ping! Tre kirsebær på rad
Skjebnegudinnen ser oss, lille liv
Smil til Fortuna, ikke gråte nå

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 78 (Renate): Linefiske

Maria ror. Det knirker i tollepinnene. Ellers er det helt stille. Klokken er noe over syv om morgenen, og disen ligger ennå i fine flak over det sorte vannspeilet. Jeg sitter bak i båten og agner den lina som vi skal sette når den gamle er trukket.

– Så rart, sier hun. – At hun kjente faren din. Jeg tror forresten at du kan føle deg litt beæret. Det er ikke mange hun betror seg til når det gjelder fortiden sin. Jeg er neimen ikke sikker på at det stemmer, det hun sier, forresten. Altså det om at hun har papirene i orden, og ingen ting å skule. Hun er rett og slett en hemmelighetsfull jævel. God til å ljuge er hun også. Bare ta det med i regnskapet.

– Det er egentlig ikke så rart at hun har møtt faren min, sier jeg. Da er jeg mer forundret over at hun var til stede på demonstrasjonen i Berlin da Dutschke ble skutt. Det er jo en historisk hendelse.

– Er jeg for ung? spør Maria. – Jeg må bare innrømme at jeg er helt blank. Det navnet sier meg ingen verdens ting.

– Ja, sier jeg. – Du er nok for ung. Men RAF har du vel hørt om?

– Selvfølgelig. Men det er likevel som noe fra langt bak i historien. Som annen verdenskrig.

– Det skjønner jeg godt. Historien om RAF begynner i grunnen også med den andre verdenskrig. Akkurat der tar Gerda litt feil, selv om jeg skjønner hva hun mener. Det var kanskje angrepet på Rudi Dutschke som var utløseren. Men røttene ligger i den store krigen. Fedrenes synder. De greiene der.

– I nazioppgjøret?

– Ja. Eller i det manglende naziopprøret. Deler av etterkrigsgenerasjonen mente at en rekke tyske maktpersoner ikke fikk det de fortjente. Det stemte nok også til dels. Det var en del som brant den gamle naziuniformen i hagen, og dro på seg blådressen. Før de spaserte rett inn i viktige verv i det som skulle bli det nye demokratiske Tyskland. Skammen over dette var drivkraften for mange av dem som gikk under jorden med RAF etter hvert. De ville sørge for at enkelte fikk det de fortjente.

De mørke øynene hennes studerer meg.

– Nei, sier jeg. – Det er ikke jeg som mener dette. De var fullstendig sprø. Det gikk helt galt. Men de hadde ikke kunnet holde på som de gjorde, dersom ikke mange mente at det de sto for, hadde noe for seg. Det er et faktum at en rekke viktige stillinger innenfor næringslivet ble stilt til rådighet for gamle nazister.

– Jeg la merke til at du brukte begrepet «fedrenes synder», sier Maria, med et lite smil.

– Ja, sier jeg. – Det gjorde du nok. Og nå kan du hvile litt på årene, så seiler vi fint inntil plastdunken vår. Bare hold kursen, så snapper jeg den til høyre for meg her. Ja, jeg beklager. Styrbord. Babord. Jeg klarer aldri å huske hva som er hva.

Hun snur på hodet, og bremser litt forsiktig med den ene åren. Sekunder senere har jeg fingrene rundt den blågrønne sena som er festet til den tomme linoljedunken. Begynner å trekke inn.
Den sitter fast. Jeg sier det. At den sitter fast i bunnen.

Maria: – Nei, vennen min, det gjør den ikke. Det er en klaring på minst to hundre meter til bånn her. Det er bare søkket som …

– Ja, men for helvete! sier jeg ampert. – Jeg kjenner da vekten på søkket! Det står bom fast her. Unnskyld! Men kjenn selv!

Det gjør hun. – Merkelig. Det ER så dypt her, og lina er ikke en gang på femti meter. Vent …

Hun haler forsiktig inn. Langsomt. Smiler. – Jeg vet ikke hva dette kan være, men det er noe på her. Bare det ikke er drivtømmer eller noe.

– Vi går heller for en kveite på søtti kilo, sier jeg. – Synes du ikke det?
Jeg lener meg over ripa.

– Kan du se noe?

– Ja. Det er et par hvite buker der nede, men det er bare småplukk.

Hun slår sena et par ganger rundt tollepinnene. – Jeg må rett og slett hvile meg litt. Og kan du sjekke om det ligger et par hansker under tofta bak der. Se her!

Strengen som går ned i dypet har skåret seg dypt inn i hendene hennes.
Jeg finner et par hagehansker i ei bøtte under tofta, og trekker dem på meg.

– Gi meg sena!

– Nei, vent! Se!

Snøret, som så langt har pekt rett ned i det sorte dypet under oss, flater nå ut i en skrå vinkel. Vanligvis er fisken død når vi trekker lina. Men har det gått på noe virkelig stort, kan det ennå være liv, tenker jeg. Bare det ikke er en sel!

– Det er noe som er på vei opp, sier Maria spent. – Prøv å dra inn igjen.

Jeg gjør det. Og merker at noe, hva det nå kan være, har kommet i siget. Det er ingen ting som stritter imot og vil tilbake til dypet, men det er blytungt og i bevegelse. Lina står fremdeles i skrå vinkel ut fra båten, og når jeg lener meg ut, ser jeg at det er noe på vei der nede. Jeg merker en viss skuffelse. Jeg hadde så smått begynt å håpe på den kjempeflyndra, men det er ingen hvit buk der nede i det grønnsorte, snarere noe som likner en stokk, eller …

– Sett deg i båten! sier Maria. – Det kommer nå. Bare sett deg.

Jeg gjør som hun sier. Jeg har ikke en gang registrert at jeg har reist meg.

– Å herregud, sier Maria. – Si at det ikke er sant, Renate! Å, kjære Gud, si at dette ikke skjer oss!

Liket kommer opp cirka to meter fra båten. Det bryter vannflaten med et slags sukk, og velter over på siden. Det er surret inn i et garn, og vi kan se en nesten naken kropp, og vaser av hår der hodet må befinne seg. Kroppen er sterkt misfarget, og oppsvulmet. Stanken slår mot oss når vi trekker det nærmere ripa. Og når vi får det helt inn til båten, velter den døde rundt og viser oss et ødelagt ansikt. Rundt det som en gang var munnen, har noen tegnet en grotesk linje med leppestift eller maling av noe slag. Et slags hån av en sminket kvinnemunn. Og der nesen har vært …

– Jeg tror ikke det jeg ser, sier Maria på gråten.

En klovne-nese. En rød, rund ball.

Min barndoms jul var den rødeste, gladeste, mest lystindrende og pepperkakeduftende julen man kan ønske seg, har Astrid Lingren en gang sagt.

Julefortellinger

Astrid Lindgren

Kjøp

Samtidig var hun opptatt av at julen ikke bare er vidunderlig, men også en tid for ettertanke og ensomhet for mange. Det skriver Agnes-Margrethe Bjorvand i forordet til boka Julefortellinger.

– Hele Astrid Lindgrens forfatterskap er preget av raushet, det å hjelpe og gi noe til andre. Dette var et menneskelig behov som var svært framtredende hos privatpersonen Astrid Lindgren, og hennes eget behov for å hjelpe de som trenger det aller mest, lyser mot oss mellom linjene – kanskje spesielt i julefortellingene – tekstene er fulle av raushet og kjærlighet, skriver Bjorvand.

Lindgrens Julefortellinger er et skattekammer av historier om julefeiringer fra hennes univers, gjennomsyret at klokskap, raushet og ekte smålandsk julestemning. Her finnes både Pippi og Emil, Marikken og Lisbet og barna i Bakkebygrenda. Og dessuten: klassiske julefortellinger.

For som vi kan lese av forordet i boka, var Astrid Lindgrens høydepunkt i jula da faren hennes, Samuel August, leste juleevangeliet. Hele livet hadde hun et spesielt forhold til denne teksten, og hun skrev også sin egen versjon.

Fortellingen heter «Jul i stallen», og kan leses i sin helhet her:

Jul i stallen

Det var en gang et barn som satt på fanget til moren og ville høre om julen. Da fortalte moren om julen i stallen. Det var en jul for lenge, lenge siden og langt borte, men barnet så alt for seg, som om det hadde hendt i deres egen stall og på deres egen gård.

Dette fortalte moren:
Det var en gang en kveld for lenge, lenge siden. Da kom en mann og en kvinne vandrende veien fram i mørket. De hadde gått langt og var trøtte, nå ville de sove, men de visste ikke hvor. På alle gårder var lysene slukket, folk hadde gått og lagt seg, ingen brydde seg om dem som vandret på veien. Mørkt og kaldt var det den kvelden for lenge, lenge siden. Ikke en stjerne lyste på himmelen. Men ved veien lå en liten stall. Mannen gløttet på døren og lyste med lykten. Kanskje stod det dyr der inne? Der dyr sover, der blir det varmt, og de to vandrende frøs og var trøtte.

Jo, i stallen var det dyr. De sov allerede, men da de hørte noen i døren, våknet de og de så at de to vandrende kom inn. Og de så den unge kvinnen stå der i lyset fra lykten. Men hvorfor hun kom inn i stallen til dem så sent på kvelden, det skjønte de ikke.

Kanskje skjønte de likevel at hun frøs og var sulten og trøtt. Kanskje skjønte hesten det da hun stakk to kalde hender inn under manen på ham og varmet dem der.

Kanskje skjønte kua det da kvinnen melket henne og drakk den gode, varme melken hun gav.
Kanskje sauene skjønte det, de også, for da kvinnen hadde lagt seg ned i halmen og skulle sove, flokket de seg rundt henne, så hun skulle ha det varmt.

Så senket natten seg stille over stallen og over alle som sov der inne.
Men da natten var som mørkest, hørtes det første skriket fra et nyfødt barn gjennom stillheten.

Og i samme stund brast alle nattens stjerner fram på himmelen. En var større og klarere enn de andre. Rett over stallen stod den og skinte med det klareste lys.

Nå var det noen gjetere ute den natten. De skulle hente hjem sauer som var blitt igjen ute i beitemarken etter at vinteren var kommet. Og gjeterne så stjernen tennes over stallen, de så hele himmelen flamme opp av lys.
– Hvorfor skinner slik en stjerne over stallen vår, sa gjeterne til hverandre. – Kom, så går vi og ser hva som er på ferde.

Langs tilsnødde stier skyndte de seg hjem med sauer og lam. Og i stallen fant de et nyfødt barn som lå i armene på moren.

– Stjernen skinner for barnets skyld, sa gjeterne. – Aldri før er et barn blitt født i stallen vår. Men barnet måtte få sove, og i stallen var det verken vugge eller seng. I stallen var det bare en krybbe. Da redde moren en seng til barnet sitt der. Hesten stod stille og så på. Kanskje skjønte han at barnet trengte krybben hans til å sove i. Så gikk natten. Barnet sov i krybben, dyr og gjetere stod tause rundt det, alt var stille.

Og over den gamle stallen lyste julestjernen. For det var en julenatt alt dette hendte. En julenatt for lenge, lenge siden. Den aller første.

Slutt.

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 79 (Sune): Han kommer om natten

Alle disse årene ute i skogen, ofte i andres hus og hytter, alltid uønsket, har gjort meg vâr som en villkatt. Selv i dyp søvn kan jeg plutselig våkne, og bli liggende og lytte i mørket. Hva var det som vekket meg? Som regel er det været. Vinden som herjer med trær og busker. Noen ganger er det dyr. Dersom jeg ikke befinner meg i bjørnens rike, sovner jeg igjen med det samme.

Men i natt er det ingen av delene. Trekronene over meg står i fullkommen ro. Bror bever bedriver ikke nattdykk, og her inne i de tette granfeltene under fjellet, kommer nesten aldri verken elg eller hjort. Gaupe er utelukket, hun ville selv ikke mine oversensitive ører ha hørt. Rev og grevling er i min hjerne klassifisert som «spam». De kan tusle og tasse som de vil sammen med markmusa, de får meg ikke opp i bevisst tilstand.

Altså kommer en tobeining gjennom skogen. En som meg selv. Her som det ikke er bjørn, er det det aller verste. Et annet menneske. Jeg glir lydløst ut av soveposen. Jeg sover i joggebukse og t-skjorte, jeg drar på meg skjorta så de nakne armene mine ikke lenger lyser i mørket. Så kryper jeg inn i underskogen. Setter meg på huk og venter. Jeg kan se at det ennå er glør under den hvite asken i bålet, men det er det ikke noe å gjøre noe med nå. Han som kommer, har sannsynligvis allerede luktet røyken.

Det er ingen som vet at jeg er her. Det er helt sikkert. Det er ingen som streifer tilfeldig rundt i det tette villniset jeg har valgt å slå leir i. Det er nesten helt sikkert. Med mennesker vet man aldri. Det har jeg måttet lære meg.

Hvem kjenner meg godt nok til å vite at jeg kan tenkes å oppholde meg her? Bare to. Erik og Bjarte.

Så er det selvsagt ikke slik at dette nødvendigvis handler om meg, i det hele tatt. Men det tror jeg ikke noe på.

Slik sitter jeg og leker meg litt med min egen hjerne.
Det må være Erik. Han kommer nesten uten en lyd.
Også Bjarte er flink i skogen, men hvor godt kjenner han dette landskapet? Det vet jeg ikke. Men Erik vet om denne bortgjemte delen av skogen, og det blå vannet der beveren bor. Det er veldig sannsynlig.

Jeg setter derfor fem hundre millioner dollar på at det er Erik som kommer på besøk. Men hvorfor? Erik Dekker handler ikke på impuls. Alt han gjør har en hensikt. Nå er det noe han vil meg. Noe som det haster med. Den erkjennelsen gjør meg veldig lite glad. Jeg står nemlig i gjeld til den nesten lydløse nederlenderen. Han har fått meg ut av et par kniper som ingen av oss har glemt ennå.

Er det Erik, blir det derfor ja.
Like sikkert som at Bjarte vil få mitt nei. Riktig nok med et tap av de fem hundre millionene som befinner seg i potten.

Plutselig legger han hånden på skulderen min. Jeg farer sammen, det er faen ikke til å tro. Det er flere minutter siden jeg hørte ham sist.

– Jeg beklager at jeg skremte deg, Sune! Han smiler med kritthvite tenner. Han har jord i ansiktet. – Men jeg veddet med Bjarte. Nå dro jeg inn fem tusen spenn. Og du vet. Barnefamilie. Det er et pengesluk. Det er akkurat så vidt det går rundt.

Jeg sier ikke et ord om de fem hundre millionene jeg selv nettopp håvet inn. Dette er pinlig. Og litt urovekkende. Jeg trodde jeg kjente Erik ganske godt. Det er ikke mange steder en ung nederlender kan ha lært seg noe som dette. Eller har han fått det inn etter at han kom til Norge? Jeg kommer ikke til å spørre. Aldri.

– Jeg må snakke med deg.

– Det har jeg regnet meg frem til, sier jeg.

Vi reiser oss og går ned til bålet. Jeg hiver på tørr kvist, og vipper kaffekjelen i posisjon. Han setter seg på stokken, og roter i bålet til flammetungene begynner å leke.

Sier: – Vi har ikke så veldig dårlig tid. Vi venter til lyset kommer. Så går vi tilbake. Men la oss likevel ikke kaste bort tiden med unødig prat. Jeg er for eksempel ikke interessert i å høre deg legge ut om at du er ferdig med dette, og så videre. Du blir med meg. Vi gjør en jobb. Vi begynner der.

– Ok. Er det Jovan?

– Ja. Du og jeg må få ut av ham hva som foregår. Vi må vite det i dag. Ikke i morgen.

– Ja vel. Hva er det som har skjedd?

– Maria og Renate har funnet Julia. I dag tidlig.

– Kom igjen!

– Det var noen som hadde hengt henne på lina til Maria. Pent pakket inn i en rest av et drivgarn.

Hjerte går plutselig tungt i brystet på meg. – Ikke tilfeldig?

– Nei. Plantet. Nitti prosent sikkert. Og det er mer. Hun er blitt rigget til som en slags klovn. Det høres sprøtt ut, men sånn er det. Løsnese og det hele.

– Hvem faen gjør sånt? Har hun ligget lenge i fjorden?

– Noen døgn. Ikke veldig lenge, men nok til at det stinker. Likevel er det nesten umulig å kjenne henne igjen.

– Banka?

– Hun ser ikke ut. Hun må ha vært i helvete helt siden hun forsvant i mars, Sune. Jeg har aldri sett noe liknende. Bare hørt om sånt fra krigssoner og spesialleire. Det er så ille at jeg er alvorlig bekymret for Maria. Dette er et syn som man aldri kan glemme. Dama fra Oslo tar det bedre. Men hun skulle selvfølgelig ikke vært der i det hele tatt.

Jeg får en sterk følelse av uvirkelighet. Som om jeg befinner meg utenfor meg selv, og hører min egen stemme med en helt ny distanse. – Men nå har det skjedd. Hvor mange vet om dette nå?

– Maria. Renate. Stein og Gerda. Og du og jeg.

– Og liket? Hvor er det nå?

– Vi lot det henge. Senket det ned igjen.

– Bra. Men vi venter ikke på lyset. Vi drar nå.

Gro Dahle er en kjent og kjær forfatter både for barn og voksne. Hun har gitt ut 18 diktsamlinger hvorav tre er skrevet for barn. Hun har mottatt en rekke litterære priser og utmerkelser for forfatterskapet sitt, blant annet Brageprisen og Kulturdepartementets pris for barne- og ungdomslitteratur.

Terningkast 6

Gave

Gro Dahle

Kjøp

Tønsbergs Blad

Gave handler om alle aspekter ved jula. Den har fått en varm mottakelse, og Finn Stenstad i Tønsbergs Blad ga den terningkast 6. Under tittelen «Dette er en gave!» skrev han f.eks.: «Så julevakker er denne boka at den verken trenger innpakningspapir eller ekstra tilbehør.»

Gro Dahle skriver så det varmer og glitrer. Jula er en tid for mirakler og sju slag og snø og sammenbrudd og tur med hunden og stjerne-natt og gaver og gammelt agg og krangler og fødsel og tårer. For tida rundt jul er så tett. Av forventning, glede og skuffelse. Ukas dikt viser at selv doen din bør få en hyggelig julehilsen.

God jul til doen også,
den gamle gode doen,
som er den samme
nå som før, i dag som i går,
står den og er forberedt på det verste,
klar til å yte sitt ypperste,
gjennomføre sine mirakler,
leve opp til sitt rykte.
For ingen er så god
som nettopp en do er
til å holde på maska og smile
som om ingenting har skjedd.

Snart står en ny bokvår for døren. Hundrevis av bøker som noen omsorgsfullt har skrevet, redigert og satt i sirlige typer, for så én etter én å slippes ut i verden og enten bli glemt nederst i en hylle eller satt på podier forrest i alle landets bokhandler. Vi har smugkikka på vårlistene og valgt ut noen titler vi gleder oss til ekstra til å lese i året som kommer.

Knut Gørvell, markedsdirektør i Cappelen Damm

Mayday av Grethe Bøe

Jeg gleder meg veldig til krimbokvåren, for vi har flere nye, spennende forfattere. Det er to krimtitler vi har ekstremt stor tro på skal ta Norge med storm til vinteren. Den ene er Grethe Bøes Mayday.

Grethe Bøe har allerede gjort seg bemerket som filmregissør. Hun har skrevet og regissert internasjonalt prisvinnende spillefilmer og TV-serier fra nordområdene, samt Operasjon Arktis og Jørn Lier Horst barnekrim-filmer. Den arktiske thrilleren Mayday er hennes debut som romanforfatter. Jeg syns hun skriver fletta av de fleste krimforfattere, og boken er som en slags blanding av Homeland og Jon Michelets Orions belte. Vi har tro på at Mayday ikke bare vil forføre norske lesere, men også vekke oppsikt internasjonalt.

Kommer for salg 29. januar.

Elskede barn av Romy Hausmann

I år ble Den tause pasienten våren store oversatte krim. Neste år tror vi det blir Elskede barn av Romy Hausmann. Det er en av tidenes krimsuksesser i Tyskland, som i løpet av kort tid solgte 250 000 eksemplarer. Det er en oppslukende psykologisk thriller i en stil som om Karin Fossum møter Alex Michaelides.

En kvinne og en liten jente blir lagt inn på sykehus etter en bilulykke. Den lille jenta forteller at moren heter Lena og at de har flyktet fra en hytte i skogen, en hytte med tildekkede vinduer. En mann hun kaller far har holdt dem fanget der i lang tid. Elskede barn kommer til å påvirke, overraske og fengsle deg. Hvis du tror at du tysk krim er gørr, tro om igjen. Og les den.

Kommer for salg 4. januar.

Turid Oline Hepsø, innholdsprodusent

Anne F. av Kristian Klausen

Anne Frank. Det egentlig ganske alminnelige navnet har gjennom etterkrigsgenerasjonene blitt selve symbolet på hvor galt det kan gå. Krig, jødeforfølgelse, mennesker på flukt. Men hva hvis hun hadde bodd i Drammen? Hadde det samme skjedd da? Det er utgangspunktet for Kristian Klausens Anne F.

Klausen har også tidligere skrevet frem verdenskjente navns skjebne som om de levde i hans hjemby Drammen. Et fascinerende grep, spesielt siden han får det til å virke så naturlig. Så skriver han da også veldig nedpå, på en sånn måte som får det til å se så enkelt ut å skrive vakkert. Mange kritikere, forfatterkolleger og bokhandlere vet allerede at Kristian Klausen skriver knallfint, likevel er han på mange måter en godt bevart hemmelighet. Nå håper jeg at flere får øynene opp!

Kommer for salg 7. januar.

Gjenferdet av Alexander Wolf av Gajto Gazdanov

Så til, tja, en liten joker! Gjenferdet av Alexander Wolf kom opprinnelig ut i 1947, den ble lest og oversatt til et par språk på 1950-tallet, men så ble Gazdanov glemt. Helt frem til en professor på Harvard publiserte noen artikler om ham tidlig på 2000-tallet. Siden da har boka kommet ut på språk etter språk, og i Tyskland ble den en bestselger.

Gazdanov ble født i Tsjar-Russland i 1903, men måtte flykte til Paris i 1923, ettersom han var på «feil» side under revolusjonen. De dramatiske tenårene danner bakteppet for romanen: 

Jeg-fortelleren er soldat i den russiske borgerkrigen. Ute på steppen skyter han en fiende av hans hvite hest og lar ham ligge igjen for å dø. Han kommer seg vekk, tilbake til medsoldatene, og etter hvert til Paris. Det han ikke greier å hanskes med, er hendelsen ute på steppen: Minnet om at han tok livet av en annen mann kommer tilbake og hjemsøker ham. En dag gir en venn ham en novellesamling skrevet av en viss Alexander Wolf, også det en eksilrusser, visstnok bosatt i London. I boka blir møtet på steppen beskrevet i detalj, men nå fra perspektivet til rytteren på den hvite hesten. Hovedkarakteren innser at mannen han trodde han drepte i krig, er i live, Dermed starter jakten på den mystiske Alexander Wolf.

Kommer for salg i april.

Åsmund Holien Mo, fotograf

En tilfeldig nordmann: Den fulle og hele sannheten om Gordon Mo av Lars Saabye Christensen

En av bøkene jeg gleder meg mest til i 2021 er En tilfeldig nordmann av Lars Saabye Christensen. Ikke bare fordi jeg deler etternavn med hovedpersonen, men det skader jo selvsagt heller ikke. Gordon Mo er en grå byråkrat som jobber i Landbruksdepartementet. Men det koker inni ham, og innimellom må han lette på trykket. Omtrent der starter historien. Jeg var så heldig å få høre et lite utdrag fra boken tidligere i høst og var fanget fra første setning. Nå gleder jeg meg til å lese hvor boken går videre.

Kommer for salg i februar.

Skillebekk surdeig av Martine Sletmoen

Skillebekk surdeig har vært en favoritt på Instagram i ett års tid, så det var gøy å lære at vi skal gi ut boken til Martine. Jeg er liker veldig godt å bake, men surdeig er noe jeg aldri har kommet ordentlig i gang med. Jeg vet ikke helt hva det er, men håper at Skillebekk surdeig er løsningen. 11. februar virker som et helt perfekt tidspunkt for å få ny inspirasjon til lage ekstra pene brød, søtbakst og snacks, alt sammen med surdeig.

Kommer for salg 11. februar.

Maja Hattvang, redaktør

Frogner Babylon av Alexia Bohwim

Alexia Bohwim! Vi kunne ikke drømt henne opp bedre hvis vi prøvde. Hun har omtrent oppfunnet sin egen sjanger, jeg velger å kalle den Frogner noir, det er jo noe vi liker å gjøre i bokbransjen, finne opp sjangerbetegnelser ved å sette noir etter et ord. Frogner Babylon følger samme spor som tidligere Bohwim-bøker, en kvinne på Frogner navigerer livets opp og nedturer og tørster etter oppmerksomhet. Spesifikt: Bille Bohr kjemper for å bli relevant igjen noen år etter en suksessroman. Hun elsker Frogner, men hun hater det, og alle rundt henne er dumme. Alexia beskriver de brede gatene med nydelig kynisme og kjærlighet: tennisbaner, Range Rovere, bloggere fra bydga og middelaldrende kvinner som starter raw food-restaurant. Håper det blir lanseringsfest, hvis noen husker hva det er.

Kommer for salg i april.

Topeka-skolen av Ben Lerner

Da jeg leste de første manussidene av Topeka-skolen tenkte jeg: dette kjenner jeg igjen. Jeg har lest det før. Det viser seg at første kapittel av boka ble publisert i New Yorker i fjor, som en novelle, og den satte seg i meg. Ben Lerner skriver frem en uhyggelig stemning uten at noe spesielt egentlig skjer, og jeg gleder meg til å lese resten av historien om tenåringen Adam og psykolog-foreldrene hans i USA på slutten av 90-tallet. I første kapittel forteller Adams kjæreste om hvordan hun en gang skled lydløst ned fra stolen under en av stefarens vanlige middagsmonologer, at hun visualiserte at hun rant ned på gulvet som smeltevann, og ålte seg lydløst inn på kjøkkenet der hun og moren iakttok ham mens han fortsatte å prate, nå til et tomt rom. Det er veldig morsomt og veldig deprimerende. Topeka-skolen er Ben Lerners tredje roman, og for å sitere Maggie Nelson: «En av de mest intelligente, ambisiøse, oppfinnsomme og aktuelle forfatterne i vår tid, skriver sin mest intelligente, ambisiøse, oppfinnsomme og aktuelle roman hittil.»

Kommer for salg 7. januar.

Håvard Rødsæg, innholdsprodusent

Redd deg selv først av Lene Julsen

Lene Julsen er tilbake! Bokstavelig talt. For etter det hun omtaler som «smellen» en gang i 2014, visste ikke den vanligvis så livsglade journalisten lenger hvem den såkalte «Lene Julsen» var. Panikk, dødsangst, tvil og eksistensiell krise førte til innleggelse. Årets bok, Redd deg selv først, er historien om den lange og kronglete veien tilbake til livet og til seg selv, via sykeshuskorridorer og kostelige mindfulnesskurs, fortalt med den samme selvutleverende og humoristiske pennen som vi kjenner fra suksessdebuten Naturmannen og jeg. Slik blir også hennes historie en historie flere kan kjenne seg igjen i. Velkommen tilbake, Julsen.

Kommer for salg i mars.

Hvordan snakke med en rasist av Adam Rutherford

«Denne boken er et våpen,» skriver Adam Rutherford i innledningen til Hvordan snakke med en rasist. Den anerkjente genetikeren (kjent for Boken om mennesket og En kort historie om alle som noen gang har levd) har skrevet en kortfattet og rett-til-poenget gjennomgang av mytene rundt rasisme, og gir deg skarp ammunisjon i kampen mot rasistisk pseudovitenskap. 2020 var ille på mange måter, men er det en ting vi skal ta med oss inn i det nye året, burde det være den økte bevisstheten og samtalen rundt rasisme. Med denne boka i bakhånd, skal i alle fall jeg stille enda bedre forberedt.

Kommer for salg i februar.

Maria Myrvoll, innholdsprodusent

Hummerens skall av Caroline Albertine Minor

Da jeg ved en tilfeldighet fikk med meg Caroline Albertine Minors første utgivelse, Velsignelser, på en ferietur, ante jeg virkelig ikke hva jeg hadde i vente. Jeg ble overveldet av de detaljerte og språkmektige fortellingene om mennesker som stod på ulike vippepunkt i livet. Og disse novellene fikk følelsene til å bruse! Hvordan kunne de ikke det, på den intense og rike måten hun beskrev disse scenene? 

Allerede etter denne var hun en litterær komet. Og nå kommer den store romanen som alle har ventet på, og som kommer for alvor til å gjøre Minor kjent utenfor Danmarks grenser. Den heter Hummerens skall og handler om tre voksne søsken som lever livene sine vidt forskjellig. Helt til møtes noen dager i april hvor ting skjer som gjør at de på nytt må forholde seg til hverandre og sin felles historie. Weekendavisen har karakterisert Hummerens skall som «merkelig, dristig, snedig, perfekt», så nå er det bare å glede seg til den norske oversettelsen.

Kommer for salg i mai.

Demokratiets svanesang av Anne Applebaum

Gleder meg også til å forstå litt mer av hva som skjer i verden – eller det er i alle fall noe jeg håper å gjøre etter å ha lest Anne Applebaum nye dokumentarbok. Det er vanskelig å begripe at de politiske prosessene har blitt så radikalt endret de siste årene. Det er nettopp disse prosessene Applebaum ser på i Demokratiets svanesang. Og hun er ingen hvem som helst: Applebaum er en prisvinnende journalist og forfatter som tidligere har vært redaktør for The Economist og sittet i styret for The Washington Post. I denne boka beskriver hun hvordan demokratiene svekkes, mens ulike autoritære styresett er på fremmarsj. Og hun forklarer hvilken rolle konspirasjonsteorier og sosiale medier har oppi det hele. Så her er det bare å ta på lesebriller, hente frem fokuset og sette i gang med lesingen.

Kommer for salg 8. januar.

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 80 (Sune): Forberedelser

Vi kjører gjennom natten. Dagen ligger som en rosa mulighet rett over grantoppene i øst. Vi har gått raskt gjennom skogen, og har omtrent ikke vekslet et ord underveis. Jeg er våt av svette. Kler av meg på overkroppen, og tørker meg med t-skjorta. Setter opp varmen. Sier: – Ok. Hva er planen?

– Det vil bli et møte hos Stein en gang i kveld. Eller i natt. Det kommer an på hvor raskt vi finner ut av det med Jovan.

– Det er Bjarte som har dopet, sier jeg.

Erik rister på hodet. – Vi har ikke tid til noe dop. Vi har ikke tid til å rigge noe som helst. Når vi ringer på døra hans, er det for å ta en titt på mobilen hans. Og PC-en.

– Tror du han kan ha vært med på dette? Helt ærlig?

– Jeg aner ikke.

– Fint, sier jeg. – Ingen fordommer av noe slag. Kan du slåss også?

– Også?

– Det du viste meg oppe i skogen nettopp, har du ikke lært deg ved å leke på dikene hjemme i osteland.

Erik smiler. –Ja. Jeg kan slåss. Men jeg er ikke sikker på om jeg kan klare ham alene. Det er derfor du sitter ved siden av meg nå.

– Og Bjarte?

– Er på vei inn. Han bør være på plass på Neset ved nitida. Og da skal vi være ferdig med jobben vår.

– Jeg skjønner ikke dette, sier jeg. – Er liket sendt til riktig adresse?

– Det er det nok. Spørsmålet er bare om det er sendt til oss, det vil si til Maria og hennes syndefulle vennekrets …

– Eller Renate, sier jeg.

– Vi kan nok ikke se helt bort fra det, sier Erik. – Ikke før vi får vite hva hun egentlig driver med. Hun kommer til å måtte pakke ut i natt. Det er ingen vei utenom, dessverre. Gamle avtaler og kontrakter må reforhandles. Et vannlik i lasten er ett for mye.

– Jeg syntes du sa …

– Jeg vet ikke helt hvor lenge hun har ligget i vannet, sier han irritert. – Men hun er parkert der en eller annen gang sist natt. Jentene satte lina ved åttetida i går. Og hvis du spør om hvor mange som vet at de fisker inne i vika der, så er svaret at det kan være ganske mange. Likevel er det mest sannsynlig noen i familien, for å si det sånn. Enig?

– Ja. En eller annen innenfor systemet til Stein Kristian Skute. Og det er faen ikke første gang vi har måttet renske reiret for råtne egg.

– Ikke fortell meg om det, sier Erik. – Så er du veldig grei.

Jeg er veldig grei. Isteden sier jeg: – Sender vi henne videre? Eller blir hun hos oss?

– Jeg tenker det står øverst på sakslista i kveld, sier Erik. – Hva synes du?

– Jeg synes vi skal beholde henne.

Han nikker. – Det er notert.

Plutselig fryser jeg, til tross for at varmeapparatet går for fullt. Hiver den våte t-skjorta baki, og trekker på meg skjorte og genser. Ser Julia Romtveit for meg der hun ligger og vugger i understrømmene i det kalde dypet. Banket gul og blå, og pakket inn i et ødelagt drivgarn. Hvem er Jovan Milankovic? Hva skjuler han bak macho-masken? Er det sorgen eller angeren som har slanket ham til en skygge av seg selv de siste ukene?

Vi når utkanten av Varangsvik. Alt ligger øde. Klokken er halv fire, og de fleste lys er slukket. Før vi tar fatt på bakken opp til Asylet, svinger Erik inn til veikanten og stopper.

– Ok, Sune. Jeg tenker meg det sånn: Vi kjører opp til parkeringsplassen, men vi setter ikke bilen fra oss der. Vi rygger ned på gangstien, til vi når stikkveien inn til villaen hans. Derfra går vi til fots. Jeg har vurdert dette litt fram og tilbake, og har kommet til at det beste vil være å ringe på. Han kommer til å sjekke hvem vi er før han åpner. Han har absolutt ingen grunn til å leke gjemsel med oss. Han kjenner oss begge to, og har aldri hatt noen negative erfaringer med noen av oss. Eller?

– Nei. Aldri.

– Godt. Men når han åpner, må vi ta ham med det samme. Se her! Han åpner et bærenett han har stående ved siden av girkassa. – Dette er en Taser. Et elektrosjokkvåpen. Og her: Et knippe strips. Ta to. Elektrotassen kommer jeg til å ha, men jeg vil helst ikke bruke den, siden jeg ikke aner hvordan han vil reagere på den. Svære okser han ha dårlige hjerter, og ett lik er som sagt nok. Juling er han vant til. Det vet vi at han tåler. Vi går derfor rett i strupen på ham i det samme han åpner døra, og får ham ned på golvet. Vi må ikke spare på noe som helst før vi har fått ham stripsa både oppe og nede. Først da kan vi begynne å forklare ham at vi egentlig er glade i ham. Hvis det glipper, må vi skru på strømmen.

– Det er greit. Men hvor glade er vi i ham?

– Hva mener du?

– Er vi så glade i ham at vi forteller ham sannheten om Julia?

– Nei. Så glade i ham er vi definitivt ikke. Når vi har fått teipa ham, må vi finne telefon og pc. Derfra må vi improvisere.

– Smart av deg å ta meg med, sier jeg. – Jeg er akkurat så datakyndig at jeg klarer å mestre en gammel Nokia. Og se Dagsrevyen på en PC.

Han smiler, og starter opp bilen igjen.

Ja vel. Så er den saken på bordet. Det er derfor jeg er med. Det er derfor han ikke har villet vente på Bjarte. Fordi jeg er en steinaldermann når det gjelder moderne teknologi. Erik Dekker vil ha skjermer og harddisker for seg selv. Mens jeg trøster den bosniske kjempen på stuegulvet.

Dersom det da ikke blir han som tar rotta på både Erik og meg. Det skulle ikke forundre meg.