Hei igjen:

Nesten fullsatt på Litteraturhuset da Argentina kom seg videre til finalen etter å ha slått Nederland på straffer. Ved første bord, rett foran fulgte Dag Solstad kampen, tett. En god kamp ble det. 0-0 er alltid bra.
Foto: Tom Stalsberg

Det nærmer seg slutten. En måned med fotball er straks over. Natt til i dag var det igjen usedvanlig mange som trakk inn fra den meget svale Oslo-lufta for å se fotball på Litteraturhuset. Ved et bord ute traff jeg co-forfatter Dag Solstad for første gang siden prosjekt VM-bok startet opp. Han var fornøyd med VM så langt og vi humret over Brasil. Han så ikke fram til bronsefinalen, den skjønner ikke Solstad vitsen med, men han visste at Jon Michelet er uenig. Jon ser alltid bronsekampene. Solstad ikke.

I dag er første gang jeg er klar over at livet finnes.

Mine herrer! Jeg ber dere lar meg være alene et øyeblikk

slik at jeg kan nyte denne store, spontane og nyfødte følelsen av livet,

som for første gang våkner i meg og gjør meg så glad at jeg gråter.

(Hentet fra César Vellejo – Spania, ta denne kalk fra meg, gjendiktet av Terje Johanssen (Gyldendal 1978)

Fotballekspert Lise Klaveness, forfatter Jens M. Johansson og forlagsredaktør i Gyldendal, mannen som leser spillet, Jan Swensson var også med på Litterær salong med skruknotter, en form for se-kamper-sammen-og snakke-fotball-og-litteratur som ble avholdt første gang i 2006 på Litteraturhuset. Swensson kunne opplyse om at da Norge spilte bronsekampen i 1936 ble kampen overført via høytalere og radio til gjester som stakk innom for en kold én på Theaterkafeen. Så, det er definitivt ikke av ny dato at fotballidioter som oss møtes.

Nederland mot Argentina, den kampen var et herlig skue, en nytelse av en 0-0-kamp. En semifinalen dette VM verdig det også. Tyskland mot Brasil var jo et eventyr fra en annen tid. Hollendere mot argentinere, ei lærebok i 120 minutter med defensiv stålkontroll, en kamp som for noen av oss kunne ha vart i nesten en måned. At Argentina vant på straffer var greit, det blir en høyst kapabel finale søndag kveld mellom Messi og Manuel Neuer.

Tyskland mot Argentina, en kamp tyskerne kommer til å vinne. Tror jeg da. Jeg veit jo egentlig ingenting om fotball, men det gjør veldig få andre også.

PS. Hvem vinner forresten bronsefinalen? Klarer Brasil å stable seg på beina igjen eller blir de overkjørt på nytt – nå av Nederland? Spennende. Eller viktig. Eller.

Den dagen jeg betrakter sigøynerdama med kaffekruset foran seg som et problem i livet mitt, håper jeg virkelig noen i hvit bevernylon kommer og henter meg.

Jeg har fulgt med i den norske debatten om tigging, og om forbudet som er i vente. Som vanlig er nordmenn delt i to grupper. De som er for og de som er imot. Hvorfor er det ingen som ser og argumenterer for en tredje mulighet?

I Hamburg kan du tigge penger eller tjenester så mye du vil. Så lenge du ikke plager andre. Hvilket i klartekst vil si: Ikke følger etter folk.

Ikke skriker til forbipasserende eller drar folk i jakka. Kort sagt: kjører streit. Hør her:

Hamburg er en by med 1,7 millioner innbyggere. Den debatten dere fører med stor glød i byer som Tvedestrand og Lillehammer, har vi ikke her nede i en av Europas største byer.

Jeg har akkurat sponsa Paul med et par euro. Det har jeg gjort siden euroen ble innført. Før det fikk han fem mark. Paul er schizofren, går jeg ut fra. Det hender han kjefter på noen for meg usynlige karer, som ut fra blikkvinkelen hans må være cirka tjue centimeter høye.

Han kjefter aldri på folk og er ikke til bry for noen. Jeg ser ham kanskje tre, fire ganger i måneden. Og jeg må medgi at dersom tyske myndigheter hadde nektet ham å holde frem hånden når jeg passerer, så skulle vi nok ha kommet til en ordning, Paul og jeg.

Heller ikke sigøynerdama nede ved helsekostbutikken forstyrrer meg det aller minste. Hun sitter helt stille med kaffekruset foran seg og er ikke i veien for noen. Den dagen jeg betrakter henne som et problem i livet mitt, håper jeg virkelig noen i hvit bevernylon kommer og henter meg. Og hun vesle med eplekinna som sitter og spiller trekkspill borte i krysset? Ok. Hun kan ikke spille trekkspill. Men hun er en gøyal person med en kjapp replikk, så der klinger det bra med mynt i boksen.

Hun er en del av gatebildet i bydelen vår, og jeg har aldri hørt at noen har villet ha henne fjernet.

Så har du «han i døra». Så å si alle tyske supermarkeder har en «han i døra». En dag kommer han forbi, gjerne sammen med en skabbete kjøter.

Gir seg til å ordne med handlevogner og emballasje. Åpner dørene. Hjelper folk med å bære varer over til bilen. Han er på ingen måte ansatt av noen, men blir på sett og vis supermarkedets ansikt utad.

Han ber aldri om noe som helst, men tjener ganske brukbart på tipsene han mottar. Mange av disse gutta har stått på sin post i tiår og kjenner en stor del av kundekretsen personlig.

Så har vi Gerda. Hun tigger tjenester.

Hver eneste dag kreker oldingen seg til Aldi etter mat og kaffe, vel vitende om at hun bare har energi til én vei. Tilbake må hun ha hjelp. Og får det. Hver eneste dag året igjennom følges hun hjem av folk hun ikke vet hvem er. En pønker, en politimann, en skoleelev eller asfaltarbeider. Jeg har fulgt henne hjem selv. Det tok femogførti minutter av livet mitt. Jeg er like hel, selv om det selvfølgelig hadde vært greiere å stukket til henne en tier. Et totalforbud mot tigging, slik planen er i Norge, ville grepet inn i selve den sosiale strukturen i byen jeg bor i.

Men de organiserte bandene, da?

Finnes ikke bakmenn og mafia? Jo.

For fem, seks år siden ryddet Hamburgpolitiet opp i en skikkelig stygg sak. Busslaster med krøplinger ble kjørt inn fra Øst-Europa. Folk uten bein og armer og grusomme kvestelser av alle slag. Når disse ble plassert med tjue meters mellomrom nedover i handlegatene, var det som å bevege seg gjennom et nesten uvirkelig freakshow. Forferdelig.

Uverdig. Kynisk. Om nettene ble de stuva sammen i trange leiligheter.

Madrasser utover gulvene. Overfylte køyesenger. Dette ble grundig dokumentert i tysk presse, det var ingen tvil om at dette var ren mafiavirksomhet.

Jeg har også opplevd tiggende kvinner med dopa småunger sittende på rekke og rad. Det kunne aldri falle meg inn å sponse folk som doper ungene sine. Ikke med en cent.

Men mitt poeng er: Det er over femogtjue år siden jeg så noe slikt her i byen. Politiet satte en stopper for det, på samme måte som de stoppet mafiaens utstillinger av ulykkelige handikappede. Det var ikke særlig vanskelig en gang.

Men det er klart. Det må gjøres av og til. Det har politiet i Hamburg kapasitet til så lenge de ikke blir forstyrret av det kaoset et totalforbud mot tigging ville ha skapt. Vi andre får leve i et samfunn der det fortsatt er naturlig å gi hverandre en hånd på den ene eller den andre måten.

Denne teksten stod også på trykk i Dagsavisen fredag 11. juli 2014.

Kjære Jon:

I kveld er det bronsefinale. Ditt lag Brasil mot Nederland. Skal du se? Jeg velger nok å følge musikken. Har dratt meg til London for å tøye ut med Neil Young i Hyde Park, bronsefinalen må vike for Heart of Gold. Tror det er et riktig valg. Lei fotball nå. En måned er mer enn nok, men i morgen snakker vi Tyskland. Drar dit for å se finalen sammen med nasjonen som har fostret Thomas Mann, die Mannschaft.
Lykke til med kampen og måtte det ikke ende opp med fullstendig grusing, det tåler ikke det brasilianske folk. Eller du!
Neil Young hadde forresten en navnebror som spilte på Mancheste City.

Mvh Tom Powderfinger

Camilla Kuhn lager originale, morsomme og gjerne litt urovekkende bøker. Hun både skriver og tegner selv. Her er to av hennes bildebøker jeg gjerne vil anbefale som gode feriebøker for barn – og voksne:

Camilla Kuhn: Samira og skjelettene
Synes du skoleferien blir litt lang? Hva med ei bok som foregår på skolen? Denne boka er både morsom og litt skummel. Samira er fornøyd med å være Samira, men en dag forteller læreren at alle har et skjelett inni seg. Samira synes det er ekkelt. Hun vil ikke ha det.
- Ikke jeg! sier Samira.
- Jo, sier læreren. – Det har du. Og Frida også. Bare se, tennene deres titter fram.
Samira nekter i det lengste, men fakta er fakta. Hele dagen tenker Samira på at alle har skjelett. Går det kanskje an å ta det vekk?

Gorm er en snill orm
En fyr som har store problemer med å se sannheten om seg selv er ormen Gorm, som Kuhn skrev om i fjor. Ormen Gorm spiser i følge seg selv bare boksemat. Aldri mus eller levende dyr, nei! Aldri! Men den som ser godt på bildene, vil legge merke til at de små gnagerne har en lei tendens til å forsvinne når ormen Gorm lukker øynene og svelger …

Lettlest
Noen lærer seg kanskje å lese selv i sommer? Da er dette to fine bøker:

Anette V. Heiberg: Hunden (Serie: Løvunge 6-9)
Dette er en enkel forviklingskomedie med bra historie og masse tegninger. Den handler om bestemor som skryter av den nye hunden sin, men alle andre ser med en gang at det er en løve.
- Neida, sier bestemor.
- Det er Ludo. Han er bare litt leken.
Til slutt kommer postmannen med en pakke. Det er bestemors briller som er funnet gjenglemt i dyrehagen. Nå ser også bestemor at hunden er en løve.
- Hjelp, en løve! roper bestemor.
- Men hvor er Ludo, da?
Leseren får da se at Ludo står litt engstelig i dyrehagen sammen med krokodiller og jungeldyr..

Karin Kinge Lindboe: Sam og Noa og papegøyen Papaya (Serie: Den hvite lesehesten 6-9)
En annen som kan skrive er Karin Kinge Lindboe. Hun har utgitt flere gode romaner for ungdom, men også 7 lettlestbøker om vennene Sam og Noa.

Jeg er glad i bøker som byr på en overraskelse underveis. I denne boken rømmer for eksempel ikke papegøyen Papaya, slik man kanskje skulle tro på forhånd. Derimot setter den seg fast i håret til Noa. Fuglen klarer å vikle føttene grundig inn i krøllene hans, og er i det hele tatt temmelig uforutsigbar, uten at det blir urealistisk og masete. Fin å lese, morsom og klok bok. 

Kapittelbok
Til slutt vil jeg anbefale en kapittelbok med mange store og fine tegninger, nemlig den originale Krokodilletyven:

Taran L. Bjørnstad og Christoffer Grav: Krokodilletyven
Hvis du får lyst til å stjele en liten krokodille i sommer, bør du lese denne. Odd er ikke særlig tøff og strever med å oppnå respekt på skolen og hjemme. Det vil han rette på. Da klassen er på tur til akvariet i Bergen, får han en lur idé. Hva om han klarte å stjele den lille krokodilleungen de har der og ha den som sitt private kjæledyr? Da vil nok alle synes at han er en skikkelig barsking.

Snart settes planen ut i livet. Selve tyveriet lykkes for Odd, men hvordan skal man egentlig holde styr på en glupsk krokodille? Forfatteren tar Odd på alvor, samtidig som det er både dramatikk og humor. Morsom bok med kapitler og store tegninger. Fin å lese høyt.

Bjørn Rørvik
Foto: June Witzøe

PS fra forlaget: Bjørn F. Rørvik (f. 1964) har vokst opp på Hadeland, men bor nå i Oslo. Han har utdannelse i media og kommunikasjon fra Distriktshøgskolen i Volda, og har jobbet som frilansjournalist, kinomaskinist, radiotekniker og med film- og videoproduksjon. Mest kjent er han imidlertid som forfatter, blant annet av de populære bøkene om Reven og Grisungen, Mesterdetektiven Purriot og suksessen Bukkene Bruse på Badeland. Tidligere i år kom Bukkene bruse vender tilbake, en oppfølger til Badeland-suksessen. Bjørn har samarbeidet med en rekke anerkjente illustratører, og bøkene hans er solgt til en rekke land.

Kjære vene, Dag, Jon, folk, fe og venner av nattbad.

En måned med fotball er endelig over. 17 dager i Rio, og den siste finalekvelden ble tilbrakt i Manuel Neuers fødeby, Gelsenkirchen. Her var det, for å si det meget forsiktig, en aften der folk tok grunnfag i bayer og snaps.

Tyskere kan beskyldes for mye, men feste det kan de når Die Mannschaft tar VM-gull for første gang siden 1990. Det ble seint. Det ble klemmer. Det ble tårer, sanger og klokka tikket sakte mot soloppgang i Ruhr, et område i Europa du ikke akkurat legger fire ferieuker til hvis du har tenkt på å bevare familiefreden.

Tyskland vant, de var best, er best. I fotball. Så enkelt er det.

En måned med fotball og nå skal det ferdigskrives testimonialbok sammen med Solstad & Michelet pluss kollega Morten P.

Det er også flust med andre som skriver fra årets VM, måtte den beste boka vinne.

Bildet er tatt i dag tidlig klokka 04.45 på Dusseldorf lufthavn! Avrunder en lang dags ferd mot gull med et dikt, fritt etter Nicanor Parra:

Hadde jeg vært president i Brasil, ville jeg erklært Tyskland krig.

Og deretter blåst hodet av meg.

Bok nummer 11 i serien – Avslørt.

Tidligere i år ble den ellevte og nest siste boka i bestselgerserien House of Night utgitt på norsk. I denne actionfylte vampyrserien følger vi Zoey Redbird, en helt vanlig sekstenårig jente, som plutselig en dag blir «merket» av en vampyrutsending, og det viser seg at hun vil utvikle seg til vampyr.

For å overleve må hun så snart som mulig komme seg til vampyrskolen, House of Night. På denne internatskolen skal hun være til hun har gjennomgått «forvandlingen» og utviklet seg til en fullblods vampyr. Hvis da ikke kroppen hennes motsetter seg forandringen – da vil hun dø.

Det er tøft å begynne et nytt liv, borte fra familie og venner. I tillegg oppdager Zoey etter hvert at hun har helt spesielle vampyrevner. Det er ikke lett å passe inn når alle rundt deg vet at du er annerledes. Og selv om Zoey er vampyr, er hun fortsatt en tenåring, med all usikkerhet og motstridende følelser det innebærer. Hun må forsøke å finne nye venner, kanskje en kjekk kjæreste, og på veien møter hun mange utfordringer – og mye ondskap. Det er med andre ord duket for både action, lidenskap og spenning i disse bøkene.

Det er altså planlagt tolv bøker i serien, og nå har du mulighet til å vinne en bokpakke bestående av de ti første bøkene!

Hva heter byen og staten hvor vampyrskolen House of Night ligger?

Send ditt svar til blogg@cappelendamm.no innen 1. august 2014.

Helt siden jeg startet opp kakebloggen min på www.detsoteliv.no i september 2004, har jeg blitt spurt om hvilke kaker jeg liker aller best. Folk har spurt fordi de vil ha hjelp til å velge. Noen har spurt fordi de ønsker å være sikre på at oppskriften er god før de begir seg ut på noe nytt. Mitt inntrykk er at ganske mange føler seg bundet til de tre, fire kakeoppskriftene de er mest vant til å bruke og vegrer seg for å prøve nye.

Jeg derimot, har en medfødt trang til å teste ut nye kakeoppskrifter! Det å prøve meg på en ny kake er det morsomste jeg vet! Jeg har publisert nye oppskrifter på Det søte liv jevnt og trutt de siste 10 årene, og samlingen har snart passert 3200 oppskrifter. Dette er bare starten, for jeg har en uendelig lang liste over kaker jeg absolutt må prøve meg på fremover.

Da redaktør Line Kristiansen kontaktet meg og spurte om jeg ville skrive en bok for omtrent et år siden, traff hun meg på et helt perfekt tidspunkt. Jeg hadde akkurat konkludert med at Det søte liv var noe jeg ville satse mer på i tiden fremover, og jeg hadde engasjert et datafirma for å få til en modernisering av hele bloggen. I løpet av det første hyggelige møtet i Halvbroren bokhandel, hadde Line og jeg kommet frem til at timingen var helt ideell for å gi ut en jubileumsbok i anledning 10-årsdagen til Det søte liv i månedsskiftet august/september 2014. Vi bestemte også at boken skulle inneholde favorittoppskrifter innenfor alle kategorier. Som Line sa: «Boken må dekke alt.»

Oreo himmelsk fromasjkake

Utvelgelsen av favorittkaker viste seg å være enda vanskeligere enn jeg trodde. For meg er alle oppskriftene på Det søte liv kjente og kjære. Jeg har bakt og smakt på alt jeg har laget, fotografert alle kakene på kjøkkenbordet mitt, blogget om dem og svart på spørsmål som kommer fra leserne, hatt kakene i kjøleskapet mitt og bakt mange av dem på nytt flere ganger. Samtidig skjønte jeg jo at boken ikke måtte bli større og tyngre enn at folk orket å holde den og bruke den!

Utvelgelsen ble deretter gjort ved å tenke: «Hvilke kaker er det fullstendig uaktuelt å droppe?» I starten var også denne listen altfor lang, men etter hvert kom jeg ned på et akseptabelt nivå – og boken inneholder nå omtrent 200 oppskrifter. Jeg synes at det endelige utvalget har blitt allsidig og veldig representativt for hva som både er mine egne favoritter og hva som har vært de mest besøkte kakene blant leserne mine de siste ti årene. Dette har virkelig blitt en «crème de la crème»-samling av de aller beste kakeoppskriftene jeg vet om!

Drømmen

Jeg tror og håper at Det søte livs jubileumsbok kommer til å bli en nyttig bok å ha på kjøkkenet for mange. Dette er i hvert fall en slik oppskriftsbok jeg selv ville ha likt å hatt og som jeg ville ha brukt mye. Det har vært viktig for meg å gjøre boken mest mulig anvendelig og tilgjengelig for folk flest. Alle oppskriftene er grundig forklart og illustrert med bilder som jeg selv har tatt. Jeg er verken konditorkunstner eller fotograf som vet hvordan man trikser med bilder, så det du vil se er en enkel, ekte og ærlig presentasjon av hvordan kakene blir når jeg lager dem hjemme hos meg selv, med helt vanlige ingredienser og uten noe avansert bakeutstyr. Dette er kaker som alle får til!

Takket være designer Ingrid Skjæraasen har boken blitt akkurat så fin som jeg håpet på – kanskje enda finere! I vårt første møte sa hun at hun hadde brukt litt tid på å lese bloggen min for å skjønne meg og min stil. Deretter viste hun meg sitt utkast på forsiden til det første kapittelet, som var tett belagt med hjerter. Jeg jublet  – Ingrid hadde truffet blink! Det søte livs jubileumsbok er frodig og innholdsrik, preget av farger, hjerter, smilefjes og søte ordtak, akkurat slik jeg har ønsket det.

Nå er manuset levert og sendt til trykking, og det gjenstår bare å vente på at boken skal komme på lager. Jeg er spent og gleder meg!

Vil du sikre deg et eksemplar, kan du forhåndsbestille boken her. Da får du både rabatt og boken sendt hjem til deg uten ekstra kostnader med én gang den blir utgitt.

Jeg håper vi ses på lanseringsfesten hos Cappelen Damm den 4. september kl. 18.00 – da blir det både kakebiter, sprudlende drikke og mer til!

Før det – et ønske om en fortsatt riktig god sommer!

Oreo Icebox Cake

After eight cheesecake

Bestemors wienerbrød

Husantunet i Alvdal

Forlagssjef Birgit Skaldehaug leder Cappelen Damm Akademisk. Her er hennes sommerbrev med bokanbefalinger:

God tid til å lese bøker er noe av det beste med sommeren, og det ligger en bra bunke og venter på meg. Jeg skal ha fire ukers sammenhengende ferie, og det blir både fjell, storby og strand.

Storbyen er Berlin, og jeg har begynt på Torgrim Eggens Berlin – det 20. århundrets hovedstad. Den gir et interessant bilde av det historiske Berlin, og kommer til å berike vandringen i byens gater.

Vi har hytte i Alvdal, ved foten av Tronfjell. Min svigerfar var pressemann i en tid da frieksemplarene satt løst, og på hytta er det bøker stemplet «fra forlaget» fra gulv til tak i alle rom. Det er det kuriositeter å finne. I vinterferien kom jeg over den aller første indiske kokeboken på norsk, Indledning til indisk kokkekunst av Swami Sri Ananda Acharya, bedre kjent som Baral. Den er utgitt av Fabritius & Sønners Forlag i 1925, nydelig innbundet med treomslag. Baral var en indisk filosof og professor som levde og virket på Tronsvangen fra i Alvdal fra 1917 til sin død i 1945. Han skal ha vært den første forfatteren som skrev om indisk filosofi for et vestlig publikum, og ga flere titalls bøker – blant annet på Macmillan og Oxford University press.  Kjell Aukrust sa en gang i et radiointervju at «å se’n Baral komme ridende ned på Steia på sin hvite hest med turban, langt hår og skjegg, og flagrende, oransje silkegevanter, ja, det var selve eventyret for steiryssen (guttene på Steia)! Jeg kommer nok ikke til å lese Barals samlede verker, men historien fascinerer meg, og det er interessant å bla i bøkene hans. Så skal jeg supplere med vår egen Indiske utfordringer, som gir gode analyser av det moderne India.

Den virkelige leseferien kommer helt på tampen. Da skal jeg og min datter på 17 hvile ut etter familieliv og fjellturer med en uke på Mallorca. Der pløyer vi oss nok gjennom en anseelig bunke med pocketbøker. Strandlektyren kan godt være av det litt lettere slaget. For å få spansk koloritt, har jeg kjøpt Care Santos: Lukkede rom. Den er til min datter, men man kan ikke se helt bort fra at den blir lest av mor også. Og så tar jeg med meg The Flame Throwers av Rachel Kushner, og Sommeren uten menn av Siri Hushovd. Lydbøker er supert på transportetappene, og i sommer blir det IQ84 av Haruki Murakami.

Jeg ønsker alle en fin lesesommer!

Hilsen Birgit

Sist sommer leste jeg den perfekte ferieromanen, En brøkdel av helheten, som i tillegg var debutboken til en bereist, ung forfatter ved navn Steve Toltz. Romanen ble for øvrig nominert både til Guardian First Book Award og Man Booker Prize.

Hva handler boken om?
Romanens hovedperson, australske Jasper Dan, forteller om sin spesielle og spennende barndom – om faren Martin Deans store berømmelse og undergang. Jasper har et ambivalent forhold til sin eksentriske far: «Jeg visste aldri om jeg skulle synes synd på, overse, tilbe, fordømme eller myrde faren min. Den forvirrende oppførselen hans gjorde at jeg vaklet helt til siste slutt. «

Denne rike far-og sønn-fortellingen er full av påfunn, humor og karakterer. En blanding av metafysisk undersøkelse, groviser, usannsynlige hendelser og verbal dynamitt. Vi får være med på reiser i den australske bushen, til det bohemske Paris, på det åpne hav, i den Thailandske jungelen, i kolossale hjemmebyde labyrinter, på sinnssykehus og inn i den kriminelle underverdenen.

Jasper grubler mye over sin fraværende mor, en mystisk europeisk kvinne. Hans beryktede forbryteronkel, Terry, Australias mest vellykkede morder og kjendis, har også en stor plass i fortellingen.

Om forfatteren
Steve Toltz (1972) er, som fortellerstemmen, født i Sidney i Australia. Toltz har flyttet mye i sitt liv, og har bodd i Montréal, Vancouver, San Francisco, New York, Barcelona og Paris. Han har jobbet som kameramann, privatdetektiv, engelsklærer, skribent og manusforfatter. Selv sier han at han blant annet er inspirert av Knut Hamsun. Woody Allen er også en av han inspirasjonskilder, noe som ikke er overraskende når man leser boken.

Steve Toltz

Leseropplevelsen og hvorfor jeg vil anbefale boken til andre
Boken er utrolig morsom, overraskende, intelligent – har et herlig tempo og fantastisk språk. Det er en lang roman med mange små fortellinger og eventyr. Jeg hadde vondt for å legge boken bort av nysgjerrighet til hvordan historiene utviklet seg. Boken berører, er hjerteskjærende, men ikke tragisk. Den er spennende, uten spekulativ bruk av vold.

Jeg liker bøker som overrasker både i stil og innhold. En brøk av helheten er et stykke skrivekunst jeg ikke har opplevd tidligere. Jeg har også hatt gleden av å filosofere en del over tittelen på boken: En brøkdel av helheten… Etter å ha lest boken kjenner jeg fremdeles bare til en brøkdel av historien.. Er det ikke alltid slik at vi kun kjenner til en bitteliten del av helheten?

Minner knyttet til boken
Jeg har selv bodd tre år i Sidney i Australia, og så derfor for meg miljøet som beskrives i romanen. Jeg kunne fornemme lyder og kjenner lukter mens jeg leste. En brann er en av hovedfortellingene i boken. Jeg har selv har sett hvilke enorme ødeleggelser store branner forårsaker på dette store kontinentet. Jeg fikk et snev av lengsel og fikk lyst til å flytte sørover igjen, i alle fall ta meg en tur. Australske forfattere har forøvrig gitt meg mange gode leseropplevelser.

PS fra forlaget: Margit Vea (f. 1966), er opprinnelig fra Skudenes på Karmøy, men vokste opp i Tanzania og på Madagaskar. Hun er faglærer i ernæring, helse og miljøfag og har jobbet som lærer i grunnskolen, videregående og med voksenopplæring. Margit har skrevet en rekke kokebøker og er aktuell med Barnas egen kokebok. Hun holder også matkurs for barselgrupper, barnehager og for lærere – og har kokkekurs for barn, ungdom og voksne. Hun er redaktør for nettsiden http://www.barnemat.com/index.htm , har egen blogg på margitvea.blogspot.com. I tillegg skriver hun fast for debattsidene til Haugesunds Avis og har egen matspalte i Aftenposten Junior. Margit har tre barn og bor i Haugesund.

Margit Vea
Foto: Grethe Nygaard

Hjemmelagd syltetøy trenger verken å være vanskelig eller kjedelig, og det er noe alle kan klare å lage i sitt eget kjøkken. Syltetøy kan lages året rundt av de bær, den frukt eller grønnsak som er tilgjengelig på et gitt tidspunkt. Ikke trenger du å sette av hele dagen heller: syltetøy kan lages i små porsjoner og det kan være gjort på en halvtime.  I Syltetøy året rundt vil du finne spenstige, originale oppskrifter, som bidrar til å blåse liv i tradisjonelle teknikker og gjøre sylting spennende for flere generasjoner.

Nå i sommer smaker det ekstra godt med jordbærsyltetøy med et hint av chili og pepper:

Jordbærsyltetøy med et hint av chili og pepper

Chili i syltetøy er ikke på langt nær så skummelt som det høres ut som. Det er en fortreffelig erstatning for den store hetebølgen som sjelden finner veien til norske somre. Men det bør brukes i moderate mengder, siden selv en liten porsjon kan gi mye hete. Hvor mye chili som brukes er helt opp til deg selv (og den kan eventuelt sløyfes). Her er det brukt akkurat nok til at det kiler litt på tungen og gir det tradisjonelle jordbærsyltetøyet en ny smaksdimensjon.

Til 2 glass trenger du:
550–600 g jordbær
1 mellomstor, middels sterk rød chili (jalapeño eller serrano)
150 g sukker
1 knivsodd nykvernet pepper
saften av ½ sitron
pektin

Fremgangsmåte:
Rens jordbærene, kutt dem i små biter og legg dem i en gryte. Del chilien på langs og skrap ut frøene. Frøene, som er den sterkeste delen på chilien, brukes ikke i syltetøyet. For et sterkere resultat kan én ekstra chili (uten frø) tilsettes.
Kutt chilien i veldig små biter og bland dem med jordbærene i gryten. Tilsett nykvernet pepper. Bland ingrediensene godt sammen slik at chilien blir spredd jevnt utover.
Kok bærene på lav/middels varme til de er myke. Tilsett sukkeret og rør det godt inn.
Tilsett pektin i mengde tilpasset oppskriften og etter fremgangsmåten på posen.
Tilsett sitronsaft. Gi syltetøyet et nytt oppkok og la det koke til det når tykningspunktet.
Sjekk underveis om det er ferdig med en stivelsetest. Hell det ferdige syltetøyet på varme, rene og steriliserte glass.
Forsegl glasset med lokk.

Jeg lå på skjæret og leste Sigurd Hoels Syndere i sommersol, eller kanskje husker jeg feil. Kanskje var det sånn at jeg gjerne ville ha ligget på skjæret sammen med en gjeng som dette. Slagferdige, skarpe, morsomme og med hele sommeren foran seg. Jeg ble litt forelsket i dem – selv om de var ungdommer anno 1927.

– Du er en selvbedrager og tilhører som sådan den forrige generasjon, begynner Sigurd Hoel. Han slo gjennom med denne romanen – skrevet i et kort, lykkelig gløtt mellom to verdenskriger, som han selv kalte det.

Ingen ungdommer snakker sånn lenger. Og i hvert fall ikke til en krabbe som gutta ligger og prøver å fange med et snøre. Eller kanskje jo, bare med litt andre ord. Dette handler nettopp om det å være ung og full av ideer og visjoner, om et opprør mot en foreldregenerasjon som kanskje alltid vil fremstå som fastlåst, kjedelig og med et utdatert verdisyn. Og så viser det seg selvfølgelig at selv om de så gjerne vil være fri for konvensjoner og irrasjonelle følelser, så er de ikke så upåvirket de heller når det kommer til stykket.

Og som en liten fun fact: Boken skal ha blitt skjelt ut fra sju prekestoler på én og samme søndag. Det handler jo tross alt også om sex og frie rammer. Romanen har for øvrig kommet ut i mange opplag og ble filmet i 2001.

I sommer gleder jeg meg også til Line Baugstøs nye roman: Sommer uten brev (Oktober forlag i august), en tett roman om ham som reiser ut og følger drømmen – og hun som sitter igjen med barna, med drømmen om noe større – og 18 kroner igjen å leve for.

PS fra forlaget: Pia Strømstad (f.1963) er journalist og forfatter. Hun har utgitt flere faktabøker for barn. Olje ble nominert til Kulturdepartementets fagbokpris 2011, og tidligere i år utga hun boken 17. mai, i forbindelse med Grunnlovsjubileet.

Marianne Ihlen er nettopp blitt redaksjonssjef i Cappelen Damm Fakta. Marianne skal feriere på Vestlandet, hvor – som hun selv sier – utsikten til kanonvær er noe begrensede. Hun har derfor for sikkerhets skyld valgt seg flere sommerbøker enn bare én:

«Stoner av John Williams er noe mye sjeldnere enn en stor roman – det er en perfekt roman, så godt fortalt og så vakkert skrevet, så dypt rørende at den tar pusten fra deg.»

Dette skrev The New York Times i sin anmeldelse av Stoner i 2007. Over 40 år etter at boka første gang ble utgitt. Og siden har tilsvarende lovord kommet fra anmeldere rundt om i verden etter hvert som boka er blitt oversatt. Da er det vel både trygt og lov å anbefale boka uten selv å ha lest den?

4. august kommer Stoner omsider også på norsk. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde like store forventninger til en roman. Den handler om det stille livet til en mann som bruker all sin tid på å lese. Selv er jeg kanskje ikke helt der, men jeg elsker bøker og sjelden har jeg hatt større forventninger enn jeg nå har til Stoner. Å lese denne romanen står øverst på min gjøreliste denne sommerferien.

Selv om boka fikk god mottakelse da den kom i 1965, var det få som fikk den med seg. Den hadde gryende kultstatus da den ble relansert i 2003, og siden har en rekke kulturpersonligheter snakket panegyrisk om dens kvaliteter: Ian McEwan, Ruth Rendell, Julian Barnes, Nick Hornby, Bret Easton Ellis – og skuespilleren Tom Hanks. Anna Gavalda var så begeistret at hun overtalte forlaget sitt til å utgi den på fransk, og endte opp med å oversette boken selv.

Som alltid når jeg ferierer med familien på Vestlandet, er utsiktene til kanonvær noe begrensede. Men desto høyere er oddsene for en bokfylt ferie. I tillegg til Stoner har jeg tenkt å lese Hjerne i brann – en måneds galskap, som vi i Cappelen Damms faktaavdeling utga tidligere i år. Dette er en rørende og sterk historie om en ung kvinnes kamp for å overleve etter at hun har fått påvist anti-NMDA-reseptor-encefalitt, en betennelse i sentrale deler av hjernen som bestemmer vår personlighet: hukommelse, virkelighetsoppfatning, stemningsleie.

Bokens forfatter Susannah Cahalan ble svært syk. Var hun gal? Psykotisk? Tidlig dement? Schizofren? Eller noe helt annet? Hennes beretning om reisen inn i – og ut av – galskapen er like nervepirrende som en hvilken som helst spenningsroman. «Et mirakel av en bok», påstår Elle. «En thriller», lover bokens redaktør, kollega Sverre.

Sommeren blir garantert fin og innholdsrik, selv om det skulle regne ute.

God sommer!

We will remember you well, Chelsea Hotel.

Patti Smith og Anne Grete Preus er artister med en sterk forankring i litteraturen. I helgen spiller de på Månefestivalen i Fredrikstad.

For noen dager siden sto jeg utenfor Chelsea Hotel på 23 Street i New York. Det legendariske, myteomspunne, men nå på ubestemt tid stengte hotellet. Det var varmt, sønn & jeg drakk kokosvann og hadde akkurat gått en nydelig tur på The High Line, en gammel godsjernbane som nå er omgjort til en lang gangvei gjennom Chelsea og The Meatpacking District. Jeg hadde plottet inn 222 West 23 Street på kartet, og siden vi var rett i nærheten, la vi turen bortom. 

Da jeg sto utenfor glassdørene (med en stor plakat som vennlig men bestemt forbød fotografering) tenkte jeg på alle musikerne og forfatterne som bodde her gjennom flere tiår og som skapte et gammelt hotell om til et ikonisk sted vi valfarter til flere tiår etter. Det var musikere og forfattere, spesielt Beatforfattere, som bodde på hotellet. De radikale. Opprørerne. De som var og ville være outside society. De som skapte nye litterære trender, som definerte nye kunstneriske normer og retninger, som lagde litteratur og musikk som er blitt stående og som fremdeles lever i oss.

Da jeg sto der og prøvde å ta bilder uten å bryte fotoforbudet, kom jeg til å tenke på et bilde fra Vinduet 1980; New York bilder 1980. Espen Haavardsholm og Jon Sveinbjørn Jonsson hadde tatt turen til USA for å gi norske lesere et bilde av New Yorks litteraturscene det året. De tok også bilde av seg selv utenfor hotellet. I dette nummeret er det fokus på både litteratur, musikk og politikk, et tidsdokument fra den litterære samtalen i overgangen mellom søtti- og åttitallet.  (Jeg fortalte Sønn om dette. Stå der, sa jeg, så skal jeg ta et bilde av deg, sånn som det er i det bladet jeg skal vise deg når vi kommer hjem.)

34 år senere.

Tilbake til litteraturen: Den gang, på Chelsea Hotel, gikk litteraturen og musikken side om side. Musikerne var forfattere, forfatterne var musikere. Dylan, Chohen, Patti Smith. En gjensidig påvirkning og et gjensidig samspill.

Patti Smith bodde på Chelsea sammen med Robert Mapplethorpe under sine formative years. Hun så, lærte, levde livet, sugde til seg inspirasjon fra eldre kunstnere og skapte sakte, men sikkert sitt eget kunstneriske uttrykk. Hun hadde begynt å skrive, og etter hvert gikk skrivingen og musikken sammen i et musikalsk punk-uttryk. Hun var sterkt opptatt av poesi, valfartet til Frankrike som ung for å besøke graven til Rimbaud og byen han kom fra. I tekstene hennes ser vi tydelig den litterære påvirkningen fra den franske symbolismen, og fra den opprørske Beatlitteraturen, sterke fortellende setninger forsterket med gjentakelser og metaforer.

Opprør. Anti-krig. Antidetbestående. Kunsten setter problemer under debatt og roper ut om urett, overgrep og urettferdighet. Viser samfunnsengasjement. Samfunnskritikk. Yahya Hassan gjør det i store bokstaver. Og Patti Smith ropte det ut på Facebook da jeg var i NY i store bokstaver: FUCK RELIGIOUS WARS. Patti skal spille på Månefestivalen i Fredrikstad i helgen. Jeg håper vi får høre denne; for å minne oss på kraften i menneskene, og for at vi skal se hvilken viktig arena musikken og litteraturen er for å samle oss om etikk og viktige samfunnsspørsmål: People have the power

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Anne Grete Preus har mye til felles med Patti Smith. Den litterære påvirkningen, samfunnsengasjementet, den etiske bevisstheten. Litteraturen som var der som inspirasjon og kunstnerisk forankring i starten av karrierene har blitt igjen i dem begge, og kommer på nytt til syne i den musikken de skriver og spiller i dag. Anne Grete startet sin solokarriere med å sette musikk til tekster av Jens Bjørneboe. En av de mektigste sangene fra Fullmåne er Rosa-sangen fra Fugleelskerne (1966):

Av alle herrens goder
Er fred vår største skatt.
Å, tilgi oss, Guds Moder
For det som skjer i natt!

Å, lytt til våre bønner:
Velsign og frels hver sjel,
Når våre menn og sønner
Går ut og slår i hjel!

Og noen slår sin broder
Og noen mangler brød
Å, hellige Guds Moder,
I natt skal noen dø!

Det er vanskelig ikke å se relevansen i forhold til det som skjer i Gaza denne sommeren, og sangen har vært et av lydsporene mine de siste dagene. Anne Grete Preus spiller også på Månefestivalen denne helgen. Det er veldig mulig vi får høre en ny og utvidet versjon av Vise om byen Hiroshima, en fantastisk musikalsk opplevelse som er med i det nye konsertprogrammet hennes. Musikken er rå, tung, hudløs og krevende, som en mørk kontrast til den enkle teksten som beskriver de lyse solfylte minuttene før bomben faller. Denne sommeren er det ikke atombomber som faller. Men det er bomber. En vakker sommermorgen. I 2014. Kanskje er det slik, i Gaza. I dag:

Småpikene de lekte
Udi have og blant trær
Og gjorde allting slik de store gjorde.
De pyntet sine dukker
Og de vasket dukkeklær
Og kvinnene skar brød på kjøkkenbordet

Her er sangen. I ny versjon. Lytt til den.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Jeg leste nylig Torgny Lindgrens siste roman, Klingsor, en bok jeg gjerne anbefaler som lektyre i sommer. Romanen finnes foreløpig bare på svensk, men bør være lett tilgjengelig for norske lesere på originalspråket. Den kommer for øvrig på norsk neste år. Klingsor er en kunstnerromanen, der vilkårene for det skapende menneske står sentralt. Boken er et portrett av kunstneren Klingsor, der Torgny Lindgren igjen viser at han er en av Nordens største fortellere.  Her er et lite utdrag fra boken:

«Hur han än vände och vred på glaset inför sina glupska ögon stod det snett och lutande. Det lutade mycket kraftigt, än hit, än dit. Att stå rakt upp som ett anständigt glas förmådde det inte. Glaset hade helt enkelt rätat på sig.

Men eftersom det stod på en stubbe som varit sågad mot alla regler och i strid med alla anvisningar från skogsbolagen hade det blivit rakt upptill, snett nedtill. Med sin överdel hade det siktat mot stjärnorna, med sin bas hade det varit bundet vid jorden och slav under tyngdkraften.

Och med ens stod det klart för honom att den döda materien inte är död.

Det var i den stunden han blev konstnär.

Glaset hade levat sitt liv, det hade insett sin snedhet och sin lutande belägenhet och beslutat sig för det stolta upprättståendet. Utan att riktigt förstå konsekvenserna. Om glaset haft ett namn hade det hetat Klingsor.

Han hade själv formulerat sitt mål: att med måleriets kirurgi öppna föremålen och visa deras inre liv.

Det är ju vad all konst i grunden syftar till. Och aldrig förmår.

Klingsor utvecklades aldrig som konstnär. Han blev inte bättre, han blev inte sämre. Samtidigt var detta hans storhet, genom att aldrig svika sig själv förblev han medelmåttig och grandios, hur djupt man än borrar i den svenska konstens historia finner man alltid nere i de väldigaste djupen Klingsor.

Det anstår oss inte att göra Klingsor mindre än han var.»

Fam Ekman
Foto: June Witzøe

PS fra forlaget: Fam Ekman (f. 1946) er født i Sverige, men har vokst opp i Norge. Hun er utdannet ved Statens Håndverks- og kunstindustriskole og ved Statens Kunstakademi i Oslo, og er kjent som en særegen og original bildekunstner og forfattere. I 1976 debuterte hun med bildeboken Hva skal vi gjøre med lille Jill? Hun har senere utgitt en rekke bøker, som for lengst har blitt samlerobjekter for voksne kunstkjennere. Tidligere i år kom nok en bildebok fra hennes hånd, Spiller dere sjakk, sa Lucy.

Fam Ekmans bøker er solgt til flere land og hun har fått en rekke priser, bl.a. Bokkunstprisen i 2003, Riksmålsprisen i 2007 og Kritikerprisen i 2008.

Da jeg var barn, var det alltid fint vær hele sommeren (ja, bortsett fra et og annet tordenvær som drev forbi og skapte uhygge). Vi fråtset i jordbær, spekeskinke og RABARBRA! Det var rabarbrasyltetøy på brødskiva sent og tidlig, rabarbrasuppe og rabarbragrøt med fløte. Den dag i dag er det ikke ordentlig sommer før jeg har fått smakt på rabarbraen.

Her er et par av mine favorittoppskrifter (uten sukker og hvetemel), hentet fra boken Kakefest uten sukker og mel:

Rabarbrasuppe

4 porsjoner
350 g rabarbra
5 dl vann
1 ½ dl Sukrin
3 ml steviapulver
2 ts revet ingefær
Saft av 1 lime
¼ ts vaniljepulver

1. Dra skallet av rabarbraen og skjær den i ½ cm tykke skiver.
2. Kok opp vann, tilsett alle ingrediensene og la det koke i 3–5 minutter til rabarbraen er blitt myk.

Server suppen lunken med vaniljeis eller pisket kremfløte.

Rabarbra- og jordbærpai

Paideig – bunn og topp
60 g mandler, finhakket
100 g fiberfin
40 g mandelmel
0,8 dl Sukrin
½ ts salt
100 g smør i terninger
½ ts vaniljepulver

1. Bland finhakkede mandler, fiberfin, mandelmel, Sukrin og salt i en bolle.
2. Tilsett smørterninger. Bruk en kjøkkenmaskin og la den gå til det danner seg deigklumper.
3. Press halvparten av deigen i bunnen av en form, ca. 15 x 20 cm, og la den hvile i kjøleskapet minst 30 minutter.
4. Stek midt i ovnen på 180 ⁰C i ca. 15–20 minutter til kanten begynner å få litt brunfarge.

Fyll
5 dl rabarbra i biter
2 ½ dl jordbær i biter
¼ dl vann
½ dl Sukrin
1 cm fersk ingefær, raspet
1 ts johannesbrødkjernemel
½ dl vann
3 ml steviapulver

1. Ha rabarbra, jordbær, vann, Sukrin og ingefær i en kjele og la det småkoke i ca. 5 minutter til rabarbrabitene er myke. Ta blandingen bort fra platen.
2. Rør johannesbrødkjernemel ut i vann, rør dette ut i blandingen og kok opp igjen slik at det tykner. Rør inn steviapulver.
3. Legg fyllet i paiskallet og smuldre resten av deigen over slik at den dekker fyllet. Stek videre på 180 ⁰C i ca. 20 minutter, eller til toppen er gyllen og bobler.

Tips:

Jeg lager litt ekstra av fyllet, så har jeg syltetøy også. Reduseres vannmengden litt, blir det rabarbragrøt som jeg serverer med fløte.

Min sommerbok er Kari Sverdrups VERDEN, LIKSOM.

Allerede omslaget på denne boka signaliserer sommer – hvit bakgrunn med to kirsebær. Det er kanskje litt rart at jeg alltid tenker sommer når jeg drar denne fram fra bokhylla – for når boka starter er det vinter. Vi følger Andrine fra hun er 12 år til hun er 20. I rammefortellingen ser hun tilbake på livet sitt gjennom seks noveller.

Men egentlig er det en kamuflert roman Sverdrup har skrevet, etter min mening. En kunstnerroman – om det talentfulle barnet som er på vei til å bli en stor pianist. Og som strever med kunsten sin, og kjærligheten til maleren Daniel.

Ja, det er dose Alberte av Cora Sandel her.

Og det er kanskje en enda større bit Bjørg Vik.

Men mest av alt er det en solid dose av språkkunstneren Kari Sverdrup som leker med ordene slik sikkert Andrine ville ha lekt med tangentene på pianoet sitt.

Og du lever sommeren gjennom denne boka. Og føler sommeren. Og er med når Andrine og faren høster kirsebærtreet:

«De tynne greinene på treet bøyde seg, så fulle av bær var de. Hun tok et par i hånden. Skinnet var blankt og mørkerødt, de gulgrønne stilkene festet sammen øverst oppe. Saftige, modne… Hun rykket dem løs fra kvisten. De lyste rødt på håndflaten hennes. Hun hadde ikke hjerte til å putte dem i munnen. I stedet slapp hun dem ned i bøtten.

         – Så mye bær har jeg aldri sett på dette treet, sa pappa. – Det må ha vært en perfekt sommer.»

En tynn bok, en nesten skjør bok, om noen sitrende tilbakeblikk på ens egne valg i livet. En bok som det ifølge forfatteren selv tok lang tid å skrive, og som man bruker tid på å fordøye.

Hermed har jeg anbefalt denne vesle bortgjemte diamanten i Sverdrups forfatterskap.

Jon Ewo
Foto: June Witzøe

PS fra forlaget: Jon Ewo er født i Oslo i 1957. Han har jobbet som konsulent, redaktør, forfatter, frilanser og forlegger. I 1993 utkom hans første ungdomsbok. Siden har han skrevet romaner med stor relevans og appell til ungdom. Alle bøkene har temaer og et språk som treffer de unge, og en god porsjon humor. Ewo har i tillegg skrevet vaskeekte krim og barnebøker i flere sjangere samt artikler om moderne teknologi for diverse aviser og magasiner. Tidligere i år kom den kritikerroste boken 1814 – Nære på. Boken, som er utgitt i forbindelse med Grunnlovsjubileet, er beregnet på barn og unge. Den er allerede trykket i to opplag.

Jeg startet sommeren med denne, i overkant uheldige, setningen til kjæresten min: - I år tenker jeg å lese sånne bøker som du leser, Gro. Litt sånne hjernedøde…

Hun tok ikke det så pent. Fortjent. Det var en av de gangene i livet mitt at jeg selv hørte hva jeg sa høyt, og i et brøkdel av et sekund stivnet alt i kroppen min, og jeg prøvde å gjøre hva jeg kunne for å ta ordene tilbake før de nådde hennes ører. Selvfølgelig totalt umulig. Jeg har derfor brukt de første sommerdagene på å male hjemme, rydde litt og vaske for å utligne denne blooperen. Vi ler riktignok av det nå, men bøkene har jeg så langt ikke fått startet på.

Med denne lille historien har jeg allerede avslørt at jeg er litt nerdete i bokveien. Jeg leser stort sett for å lære. Den dagen boken «Tenk før du snakker» kommer ut, har jeg lovet Gro å pugge den ASAP.

En av de bøkene som har gjort stort inntrykk på meg er Alt sitter i hodet. En innføring i NLP av Trine Åldstedt, og er en bok jeg blei nysgjerrig på etter at jeg hadde kommet på landslaget og jobbet litt med en av idrettspsykologene der. Jeg hadde kjent på kroppen hvor mye NLP kunne forbedre mine prestasjoner på banen og blei nysgjerrig da jeg så boken til Trine i bokhylla. Den levde opp til forventningene. Her fant jeg mye jeg kunne dra med meg videre inn i livet som kjæreste, venn, datter og håndballspiller.

Denne boken skulle også vise seg å bli et springbrett inn i en annen verden for meg, og er dermed tilknyttet et sterkt sommerminne. Kjæresten min hadde akkurat blitt gravid, og jeg var sykemeldt fra jobben min som håndballspiller. Litt usikker på om jeg skulle spille mer eller legge opp. Med et barn på vei, visste jeg at jeg måtte bli kvitt frykten inni meg som sa:«Hva nå, Anja?», og ta kontroll over situasjonen. Jeg meldte meg derfor på et kurs i Bergen og utdannet meg innenfor NLP samme sommer. Lærdommen boken ga meg, og gutsen til å ta dette kurset, banet vei inn i en ny verden. Av spenning, og samtidig en deilig ro. Jeg visste fortsatt ikke hva jeg skulle videre i livet mitt – bortsett fra å gjøre mitt aller beste i mammarollen. Men jeg var helt overbevist om en ting: Det kom til å bli bra.

Boken inneholder mange fine øvelser som er gode å trene på for å overvinne frykt og begrensninger. Den er enkel å forstå, og lettlest. Dette gjorde at det var lett å sette i gang med det jeg ville trene på – med en gang. Jeg er ingen venter.

Jeg driver fortsatt meg håndball og trener daglig. Fysisk trening. Det jeg har opplevd etter å ha trent mental trening, er at noen av effektene er ganske lik fysisk trening. Pupillene øker og pulsen stiger. Likevel er det morsomste med mental trening og NLP for min del overføringsverdien direkte til prestasjonene på banen.

Bokens tittel forstyrret meg imidlertid litt, siden jeg er en ekstremt visuell person. Da jeg leste «alt sitter i hodet», så jeg bokstavelig talt for meg hvordan alt inni hodet mitt «satt». Altså sittende hjerneceller, gjerne i dype samtaler og med en kaffekopp. Det er litt av det NLP handler om. Oppdagelsen rundt hvordan vi tar inn ulik informasjon.

Mennesket er en rå, magisk skapning. Den vi er er i stor grad tillært. Vi er vesentlig enklere enn vi tror og med små grep kan vi endres, lære på ny eller avlære. Virkemidlene er sansene våre og en åpenhet og villighet til å erfare. Bare sansene er rene, altså fri fra medikamenter eller rusmidler. Jeg syntes det er spennende å lære mer om, og å kjenne på kroppen hvordan det fungerer.

Så langt i sommer har jeg altså ikke fått frem lesehesten i meg, men sønnen min Mio har det. Han elsker bøker og å bli lest for. Nå er det den danske boken Niller Pilfinger som er kulest. Den er skrevet av Stine Josefine Dige, og vi oppdaget den da vi var på Stork Klinik i København for å få hjelp til å få barn. Der fant vi  Niller Pilfinger i hylla på venteværelset. Jeg husker så godt da jeg åpnet den, og hvor glad jeg blei over bokens innhold. Niller er en liten gutt som lever sammen med sine to mammaer. Historien handler om helt vanlige ting i en helt vanlig gutt sitt liv, og egentlig ikke om at han har to mammaer. Det bare er sånn. Jeg liker det med denne boken. Mio er mest opptatt av at Niller har en helt rå sykkel og en heliumballong av en drage som tar med Niller på en flytur.

Jeg fantaserte om dette på Stork. At Gro og jeg skulle få et barn og at det skulle føles så normalt som det står i boken om Niller. Det er en god følelse å lese den sammen med Mio, i tillegg til alle pekebøkene selvsagt. Han er inne i en fase nå hvor han synes det er skikkelig morsomt å vise hvor mange ord han kan. Det er bra. Han skal lære seg å sette ord på ting, og få øve seg på å si rette ord til rett tid. Litt som forebygging, slik at han en dag slipper å stå å høre seg selv si: – I år tenker jeg å lese litt sånne bøker som du leser, Gro. Litt sånne hjernedøde…

God sommer!

Første varme uke på jobb etter en innholdsrik sommerferie er unnagjort. Jeg har allerede blogget om New York-turen og fotograferingen av Chelsea Hotel. Før NYC var Sønn & Jeg seks dager på Island. Det var mitt første besøk til denne sagaøya som er enda vakrere og villere enn jeg hadde forestilt meg. Jeg har forelsket meg i islandsk litteratur det siste året, og har jo vært gjennom både norrøntpensum og islandsk språk. Hvis du er nysgjerrig på islandsk samtidslitteratur, les Hallgrimur Helgason, som snart er ute med ny roman på norsk, Jón Kalman Stefánson og Kristìn Baldursdòttir. Hennes roman Karitas blogget jeg om etter sommerferien i fjor, og jeg merket at jeg gikk og tittet opp i vinduene i de små husene i Laugavegur i håp om å få øye på en flik av den lange kjolen hennes.

Det var morsomt å se at det var ganske lett å skjønne språket så lenge det var skriftlig, og så lenge det var i kontekst, som for eksempel dette:

Björgunarvesti betyr redningsvest, sa jeg til Sønn. Men kan du islandsk, da, mamma, sa han tvilende. Nei, sa jeg, men jeg er god til å gjette, og jeg kan jo mange andre språklige greier. Björg er det samme som å berge på norsk.

Den islandske humoren og stoltheten møtte oss allerede på flyet. Vi hadde kjøpt stopoverbilletter med Icelandair, og over stolsetene hang det sånne tøystykker jeg ikke vet hva heter, med sitater fra den norrøne islandske litteraturen. Noen hadde også tekster med ordforklaringer. Menyene var skrevet med humor, under frukt ble vi for eksempel forlart at det inntil nylig bare fantes litt frukt til jul på Island, men at nå var landet blitt så internasjonalt at de spiste frukt hele året, tenk det! Og da vi ble bedt om å følge med på videoen med sikkerhetsinstruksene, ble vi møtt av dette lille filmatiske kunstverket:

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Og Island er faktisk så fabelaktig vakkert som reklamen vil ha det til. Hvorfor er det så mange malerier her, spurte sønn, det er vel ikke ekte det her? Jo, det er det faktisk, sa jeg og tenkte at jeg aldri hadde sett vakrere nyanser av grått, og det var en god del flere enn 50. Når solen dukket fram, ble det helt feil, og da himmelen igjen tetnet til, var lettelsen stor; det var jo sånn det egentlig var. Vi hadde med varmt tøy, men det ble raskt klart at det måtte varmere ting til. Islendingene vet akkurat dette, så hvor vi snudde oss var det ullklær til salgs. Islandsgenseren, lopapeysa, er en klassiker, og etter utallige prøvinger fant jeg en som holdt meg varm resten av oppholdet. Og mens Facebook flommet over av sol og varme, hadde vi det mer slik:

Anyway. Icelandair gjør en god jobb med å promotere islandske artister, og på underholdningssenteret i seteryggen var det både islandsk film og islandsk musikk. Da vi fløy videre til USA så jeg denne utsikten (sørsiden av Grønland i morgensol):

mens Ylja spilte, denne låten har noen klanger som er så fine at det er ubeskrivelig:

Klikk her for at se den integrerte videoen.

En annen islandsk artist er Àsgeir, som også har den kjølige, islandske sounden:

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Noe helt annet var opplevelsen på hjemturen, da jeg, mens resten av flyet sov seg gjennom den veldig korte natten, ble sittende å se denne filmen og ikke klarte å skru den av før det var på tide å våkne opp og gå inn for landing. «Metalhead» handler om en jente som mister broren sin i en dramatisk ulykke, og som overtar hans fascinasjon for heavy metal for å komme seg gjennom den bunnløse sorgen. Det er hardt, det er varmt og det dramatiske islandske landskapet spiller en viktig birolle i filmen, sammen med musikken. Anbefales, om den ligger på en Viaplay eller Netflix eller noe annet nær deg.

4. august ville den store forfatteren og bildekunstneren Tove Jansson fylt 100 år. I ferien har jeg hatt stor glede av å lese Sommerboken, en av hennes mindre kjente utgivelser. For meg er denne spinkle boken den ultimate ferielektyre; lettlest, humoristisk og leken, men også med stoff til refleksjon og ettertanke. Boken er varm, vakker og humoristisk, og selvsagt  illustrert med forfatterens særegne tegninger. Den berørte meg i forhold til nåtiden, men brakte også frem minner fra min egen barndoms somre. Sjelden har Tove Jansson beskrevet forholdet mellom fortid og fremtid, barndom og alderdom, liv og død så tydelig som her.

Sommerboken handler om Sophia og hennes farmor, som tilbringer sommeren på en vakker øy i den finske skjærgården. Sophias pappa og hans velbrukte og uvaskede slåbrok er viktige statister i fortellingen. I korte, underfundige og livsfilosofiske kapitler beskrives forholdet mellom barnet og den gamle, deres vennskap og felles eventyr, naturens krefter og skjønnhet. Siden jeg selv er fersk og entusiastisk farmor til lille Vilde, 2 1/2, traff Sommerboken meg rett i hjertet. Som bokens farmor har også jeg hytte på øy. I sommer har Vilde og jeg hatt flere tosomme og opplevelsesrike stunder sammen på øya. Om jeg ikke er like eksentrisk som Sommerbokens farmor, har jeg en ambisjon om å bli det. Og jeg tok det som et tegn på felles trivsel da mitt barnebarn på vei til ferjeleiet etter endt farmorbesøk sa bestemt: – Jeg vil ikke hjem!

Fra Tove Janssons rikholdige og originale forfatterskap, er det fristende å trekke frem en annen fantastisk, men helt annerledes sommerbok, nemlig Farlig midtsommer. Her møter vi Mummitrollet, Mummimamma, Mummipappa og vennene deres den sommeren de rammes av både jordskjelv og oversvømmelser. Sammen med Mymlens datter, Lille My, Misa og Homsen redder de seg om bord i et flytende teater. Ubetalelig er Mummipappas oppførelse av en greskinspirert tragedie om bord. Og så dukker selvsagt Snusmumrikken opp, med ikke mindre enn 24 adoptivbarn! Jeg gleder meg til å lese Farlig midtsommer for Vilde – et par, tre somre frem i tid.

Tove Jansson (1914-2001) var finlandssvensk. Hun er kjent over store deler av verden som forfatter, tegneserieskaper, illustratør og maler. Bøkene hennes er oversatt til mer enn 34 språk! I 1945 kom den første boken om Mummidalen, Småtrollene og den store oversvømmelsen. Hennes internasjonale suksess kom med den tredje boken, Trollmannens hatt (1948). Til sammen skrev hun ni bøker om de kjente og kjære figurene – Mummitrollet, Mummipappa, Mummimamma, Snusmumrikken, Sniff, Lille My, Filifjonken, Hemulen, Hattifnattene m.fl. Hun skrev også poesi og voksenbøker, som Billedhuggerens datter, Den lyttende, Sommerboken, Solbyen, Den ærlige bedrageren og Rent spill, som alle er utgitt på norsk. I tillegg til sine egne utgivelser illustrerte Jansson også bøker av forfattere som J.R.R. Tolkien og Lewis Carroll. Her kan man finne alle bøker om og av Tove Jansson som finnes på norsk pr. i dag.

Siden sommeren er på hell, er det naturlig å avslutte denne lille hyllesten til Tove Jansson med hennes egen Høstvise. Den har en av de vakreste tekstene jeg vet, og en ditto mollstemt melodi.

Höstvisa
Tekst: Tove Jansson
Musikk: Erna Tauro

Vägen hem var mycket lång och ingen har jag mött,
nu blir kvällarna kyliga och sena.
Kom trösta mej en smula, för nu är jag ganska trött,
och med ens så förfärligt allena.
Jag märkte aldrig förut, att mörkret är så stort,
går och tänker på allt det där man borde.
Det är så mycket saker jag skulle sagt och gjort,
och det är så väldigt lite jag gjorde.

Skynda dej älskade, skynda att älska,
dagarna mörknar minut för minut.
Tänd våra ljus, det är nära till natten,
snart är den blommande sommaren slut.

Jag letar efter nånting som vi kanske glömde bort
och som du kunde hjälpa mej att finna.
En sommar går förbi, den är alltid lika kort,
den är drömmen om det man kunnat vinna.
Du kommer kanske nångång, förr’n skymningen blir blå
innan ängarna är torra och tomma.
Kanske hittar vi varann, kanske hittar vi då på
något sätt att få allting att blomma.

Skynda dej älskade, skynda att älska…

Nu blåser storm därute och stänger sommarns dörr,
det är för sent för att undra och leta.
Jag älskar kanske mindre än vad jag gjorde förr
men mer än du nånsin får veta.
Nu ser vi alla fyrar kring höstens långa kust
och hör vågorna villsamma vandra.
En enda sak är viktig och det är hjärtats lust
och att få vara samman med varandra.

Skynda dej älskade, skynda att älska…

Endelig er Stoner, «den beste amerikanske romanen du aldri har hørt om», i bokhandelen, og også norske anmeldere er fra seg av begeistring.

I dag er Stoner til salgs i bokhandelen, og samtidig har vi måttet bestille nytt opplag. Du kan lese om dette mesterverkets utrolige historie i redaktørens (Dagfinn Møller) blogg. Her på forlaget er det enormt stor entusiasme rundt Stoner, og vi håper at Ingunn Økland får rett i sin spådom om at kvalitet selger: «Tåler den oppstyret? Stoner ikke bare tåler det; denne bokens suksess må være en gigantisk oppmuntring for alle som frykter for kvalitetslitteraturens kår i et kommersialisert bokmarked.»

Her har jeg sakset fra de anmeldelsene som har kommet på norsk:

«Et lavmælt mesterverk!»

«For en bok! John Williams glemte perle fra 1965, «Stoner», er i all sin stillferdige langsomhet et mektig epos om et liv. (…) Det er ikke godt å si hva det er ved denne boken som griper fatt i deg. Som all stor litteratur rommer den noe udefinerbart – ja, noe magisk – som du hele tiden fornemmer uten helt å klare å sette ord på det.» VG, Tom Egeland. Hele anmeldelsen her.

«Eit fenomen.»

«Denne romanen er ikkje berre ei bok, han er eit fenomen. (…) Og ja, det er ein god roman, eg vil ikkje nøle med å seie ein svært god roman.» NRK kulturnytt, Marta Norheim. Hele anmeldelsen her.

«Reklamen er mistenkelig flott, men lyver ikke.»

«Tåler den oppstyret? Stoner ikke bare tåler det; denne bokens suksess må være en gigantisk oppmuntring for alle som frykter for kvalitetslitteraturens kår i et kommersialisert bokmarked.

For Stoner er ingen driftig lettvekter, akkurat. Dette er stillfarende og melankolsk romankunst for folk som liker å dvele ved detaljer, lese setninger om igjen og bla tilbake for å finne ut hvordan forfatteren sådde frø til det som skulle bli bærende bilder og scener. (…)

Det er de indre rystelsene i et ganske vanlig liv han formulerer med en presisjon og poesi som får det til å rasle i leserens hjerte.» Aftenposten, Ingunn Økland. Hele anmeldelsen her.