Jack anno 1994: Han siste seriøse løp, og som ble hans første løp
over tre timer. Det gikk nemlig ikke etter skjemaet den dagen, og han løp inn på 3.08.12. Hvilket er en sterk prestasjon for de aller, aller fleste – men det er vel et fattig kompliment for en som til da hadde vært nærmere 2.30 enn 3.00 …
(Fra MARATON av Jack Waitz og Marit Karlsen, Cappelen Damm 2014.)

Det begynner å nærme seg den store løpsdagen: Oslo Maraton lørdag 20. september. Om det er første gang man er med eller man er dreven maratonløper, så er hvert løp en helt spesiell erfaring. Her kan du lese om Jack Waitz’ erfaringer som maratonløper i et utdrag fra den flunkende nye boken MARATON skrevet av Jack Waitz og Marit Karlsen. Boken er for alle som vil bli bedre løpere og er full av inspirasjon og nyttige råd fra maratoneksperten og treneren til tidenes maratonløper, Grete Waitz.

«Jeg kan garantere deg én ting: Du glemmer aldri ditt første maraton. Jeg debuterte som maratonløper under Stockholm Marathon i 1980. Det var ikke akkurat et vellykket løp, og jeg fikk virkelig smake på hva maraton er, og hvilke fysiologiske utfordringer man faktisk står ovenfor. Som 32-åring og treningspartner med Grete, var jeg i relativt god form, men hadde ikke forberedt meg spesielt for 42 km. De som kjenner Stockholm Marathon vet at løypa består av to runder gjennom byen. Jeg har det fortsatt friskt i minne at jeg passerte Grete, som var tilskuer, halvveis i løypa. Jeg gliste og ropte til henne at «dette går storartet!». Dessverre varte det ikke lenge før jeg fikk «storslegga» i hodet og gikk rett og slett tom etter snaue 30 km. Jeg lærte ganske mye den dagen – ikke minst hvor viktig de lange løpeturene er i forberedelsene til maraton. De var helt klart mangelvare, for som regel var jeg støtteperson for Grete på den tiden, da hun en sjelden gang løp sine lange turer. Hvor viktig det er å være

hydrert var også noe jeg fikk erfare den sommerdagen i Stockholm. Jeg drakk for lite. Jeg var tilbake i Stockholm året etter og da gikk det langt bedre for meg. Jeg kom meg greit rundt, selvfølgelig dyktig sliten, men fikk mitt første fullverdige kjennskap til maraton og løp inn til tiden 2.47.01. Min personlige erfaring er at man trenger å løpe den noen ganger før man har lært alt om distansen. Dette gjelder også for verdens beste løpere. Haile Gebreselassie, for eksempel, debuterte i 2002 på 2.06.35. Han løp sitt beste løp seks år senere da han satte verdensrekord i Berlin på 2.03.59.

Det tok også meg seks år fra mitt første fullførte maraton til jeg satte min personlige rekord, også i Stockholm, på 2.36.08. Selv har jeg kun løpt 14 maratonløp. Det siste i New York i 2011, 17 år etter at jeg løp mitt nest siste løp, samme sted. I tillegg til tre forsøk i Stockholm, har jeg løpt New York Marathon seks ganger, (bestetid  2.39.05), London 2 ganger (2.38), Honolulu 2 ganger (2.40). Et år var jeg var til stede på Marine Corps Marathon i Washington DC (anbefales), og bestemte meg for å «slenge meg med». Da fikk jeg mitt andre DNF – som betyr Did Not Finish.

Hvilken lærdom har jeg tatt av disse løpene? Vær mentalt forberedt Tenk positivt, men vær ydmyk. Uansett om du løper på 2.03 eller på seks timer, så kommer det til å gjøre vondt. Ha et realistisk mål! Det er ofte et gap mellom forventninger og virkelighet. Juster målsettingen din etter forholdene. Spesielt varme skal en ha respekt for. Du klarer ikke å overvinne heten ved å holde på ditt planlagte opplegg. Se deg selv som en vinner, det mentale er så utrolig viktig i maraton. Ikke la ditt første maraton bli ditt eneste. Legg en plan og hold deg til den.  Det gjelder alt fra treningsforberedelser, hva du skal ha på deg (utstyret skal være utprøvd på forhånd), fart underveis, etc. Min DNF i Washington, skyldes nettopp mangel på dette. Grete var invitert til løpet som gjest (uka etter at hun hadde vunnet New York Marathon). Dagen før løpet tenkte jeg at siden jeg først var der kunne jeg jo stille opp. Jeg hadde virkelig ikke hatt noen planer om å løpe og ikke hadde jeg trent spesielt bra i tiden før heller. Utrolig nok hadde jeg en fantastisk dag, følte meg i kjempeform, og kom med i en gruppe som åpnet i en fart som tilsvarte en tid langt raskere enn min pers på 2.36. Det gikk som en lek og jeg begynte å kalkulere en tid på 2.32–33. Men, dessverre, maraton gir deg ikke noe gratis.  Når det bare var 7–8 km igjen av løpet, ble jeg ganske utslått. Jeg kunne nesten ha jogget inn og fått, for meg, en bra tid. Men, skuffelsen over at persen røyk og at problemene oppstod akkurat i det jeg passerte hotellet mitt, gjorde at jeg kastet inn håndkleet. I etterkant var jeg ikke stolt av meg selv.»

Fotograf: Siv-Elin Nærø

22. august ble Vigdis Hjorth velfortjent tildelt Amalie Skram-prisen for 2014. Amalie Skram skrev om billedkunstneren Else Kant. Vigdis Hjorth skriver i årets roman Et norsk hus om tekstilkunstneren Alma. Begge forfatterne utforsker det å være kvinne og kunstner i sine forfatterskap. 

«Jeg simpelthen elsker Vigdis Hjorth»! Da jeg hadde lest ferdig Et norsk hus, kom jeg til å tenke på denne shouten som jeg enten la ut en gang i et eller annet medium, eller kanskje jeg bare tenkte det etter å ha lest Leve posthornet!. Erindringen er upålitelig.

Dette utsagnet falt ihvertfall ned i hodet mitt igjen da jeg skulle begynne å skrive om høsten utgivelse. Jeg la opp til en redgjørelse for bokens tema, motiv og virkemidler. Men det funket ikke. Jeg kjente meg mye mer ekspressiv etter å ha lest teksten, det var akkurat som om noe av kraften fra de siste sidene lot til å ha blitt overført til meg og ga meg lyst til å løpe gjennom gangene og rope DERE KAN GLEDE DERE TIL DENNE BOKA! Derfor den høyst subjektive, men høyst opplevde innledningen. Vel. Det var nok om meg. Nå skal det handle om boken til Vigdis.

Omslag ved Øyvind Torseter

Et norsk hus handler om Alma. Alma er tekstilkunster, hun er skilt, har voksne barn og en kjæreste. Hun bor i et stort, ikke så veldig godt vedlikeholdt hus på en øy utenfor Oslo. Alma leier ut en del av huset til en polsk familie. Mannen i familien forsvinner ut av bildet for en lengre periode, så det er hans kone og datter som representerer det polske i mesteparten av romanen. Alma og den polske kvinnen blir uvenner i løpet av romanen. Skikkelig, skikkelig uvenner. Det utvikler seg en ordløs konflikt mellom dem, det tar år, mens Alma jobber, reiser, tenker og drikker.

Dette er overflatehandlingen, kort gjenfortalt. Det kan se enkelt ut. Og på overflaten er dette en enkel, skarpsindig tekst. Men det som gjør dette til en tekst som er så god at den vekker shout-lysten i meg, er at den har en undertekst så skarp og krystallklar og utfordrende at den drar leseren inn i egne såroverflater. Dette, kombinert med en språklig kraft som særlig mot slutten av boken gjør Almas tanker og følelser i et raseri på grensen til galskap så nærværende at det nesten gjør fysisk vondt.

I Leve posthornet! var kommunikasjon mellom mennesker et sentralt tema: Hvordan kommuniserer jeg med meg selv, og med andre? Er kommunikasjon mulig, eller vil all samtale bare kunne romme ulike grader av misforståelser?Er mennesket i bunn og grunn dømt til isende ensomhet? Dette er også spørsmål som står sentralt i Et norsk hus.

Almas indre prosjekt er forsøket på å få tak i tilværelsens undertekst. Hun har nesten en psykoanalytisk tilnærming til livet, hun vil under, bakenfor, se skjulte mønstre og årsaker. Hun vil avsløre noe om verden, finne storheten i verden, en objektiv storhet. Men hun ser bare seg selv, og kommer etter hvert til erkjennelsen av at verden og meningen ligger rett foran øynene hennes.

Når Alma får i oppdrag å lage et stor teppe som skal utsmykke en ny, videregående skole på hjemstedet hennes, reiser hun hjem til gamle tomter for å sette seg tilbake til sin egen ungdom og for å tenke seg inn i hva ungdommer tenker på. Hun tar en tur innom gamlehjemmet i bygda:

Nå så hun etter utsmykningene som pleide være slike steder, og ja, på den ene veggen hang et bilde av glassert stein. Det lignet en bølge, og ja, ganske riktig, det het Bølge, så hun da hun gikk nærmere. (s 29)

Her er verk og tittel ett. Det har ett, endimensjonalt innhold: Dette er faktisk en avbildet bølge. Alma har ikke sansen for denne forflatningen av kunsten. Eller tilværelsen. Hun vil finne gløden i menneskene, og hun vil gjengi den. Og for å klare det, må man dypere, under overflaten. Som kunstner må hun dypere inn og ned, til det stedet hvor tanke og tilværelse er kaotisk, ukontrollerbar, tvetydig. Denne teksbiten leser jeg også som en forfatterkommentar til meg når jeg leser: Liv og bok er ikke ett, sier Vigdis. Det er ikke et enkelt regnestykke. Jeg har skrevet en roman om en kunstner i et stort hus, men ikke gå i fella og tro at jeg skriver om Vigdis Hjorth!

Det går fram at Alma tidligere har laget bilder med natur og skog, uten mennesker. Skogen er trygg, et sted å gjemme seg, et sted man kan skjule seg for menneskene. I teppet hun lager til den videregående skolen, beveger hun seg over mot å brodere små mennesker med glødende hjerter inn i bildet; «den uforløste brannen i  unge menneskers bryst». Dette er noe nytt kunstnerisk for Alma, og blir et uttrykk for hva det er livsviktig for henne å finne ut av:

Og kjæresten syntes livet var fint, nå som Alma var til stede, men benyttet de lange solfylte dagene til å antyde at han syntes livet med Alma, i den grad det kunne kalles et liv, la han til, så lite som de så hverandre, så lite de så til andre mennesker sammen, var krevende. Det var ikke sånn det skulle være, sa han, mellom kjærester. Hvordan skal det være, mellom menneskene? … Alma lå på brygga alene i skumringen og tenkte hun ville lage et bilde om hvordan det skal være mellom menneskene, når hun først hadde gitt seg i kast med å avbilde dem (s 78).

Hvordan skal det være mellom menneskene? Dette blir tekstens hovedmantra, det er dette Alma og teksten leter etter svar på. Hun starter med å lage et bilde hun kaller Sånn det skal være mellom menneskene. Dette arbeidet jobber hun med samtidig med at hun skal lage et stort bilde til Stemmerettsjubileet og Grunnlovsjubileet. Fortid. Nåtid. Fremtid. Alma jobber for å synliggjøre forbindelseslinjene mellom dem. Godt hjulpet av fortellingen til en kvinne hun finner i en liten pamflett i et antikvariat. Denne kvinnen, Ninja B (! Sverd! Kamp!), er rasende over måten hennes mor ble tvunget inn på sinnssykehus og så begikk selvmord. Tonen i pamfletten er rasende, og Alma bruker fortellingen til et verket til Grunnlovsjubilieet. Hun går dypt inn i fortellingen, og innser at det er lett å se ting på avstand, vanskelig å se ting som er nær. Det gjelder både en selv og den tiden en lever i:

Å søke å ikke fortelle historien med ettertidens logikk, men gjøre den så kompleks og uoverskuelig som det må ha vært for dem som levde da, like kompleks og uoverskuelig som Alma syntes hennes egen situasjon var. Det er å befinne seg midt i nåtiden som er krevende. (s 113)

Jeg nevnte innledningsvis at Alma glir inn i en uopprettelig konflikt med den polske kvinnen som leier hos henne. Det er primært en mental konflikt, de snakker sjelden sammen, og har ingen felles møtepunkter, selv om de går forbi hverandre til daglig, bare skuler de på hverandre. Så hvorfor blir hun så forferdelig sint på de polske at hun nesten glir over i galskapen? Alma føler en stadig sterkere kritikk fra den polske. Dette er nok til at hun føler seg truet, hun føler at hele eksistensen er truet. Alma vet at det fins forventninger, spilleregler, avtaler mellom menneskene. Men hun vil ikke følge dem. Hun vil kjenne, erfare, at hun kan få lov til å være annerledes og allikevel bli respektert og hørt. Jeg tror det er derfor hun blir så sint. Og det er lettere å bli sint og opprørt over det som er nær deg, jo lenger vekk, jo lavere temperatur i engasjementet. Den polske er så nær at hun er en halv meter unna, på den andre siden av soveromsveggen. Jo nærmere Alma beveger seg henne fysisk, jo sintere blir hun. Når hun kommer på avstand, senkes temperaturen. Da kommer også medlidenheten, men medlidenheten er distansert og lite krevende. Dette er bokens kjerne. Og derfor er det umulig å finne svar på Hvordan det skal være mellom menneskene. For reglene mellom menneskene endrer seg etter avstanden mellom dem.

Romanen innledes med en kort strofe fra diktet «The Human Abstract», fra Songs of Innocence and Experience av William Blake:

Pity would be no more,

If we did not make somebody Poor;

And Mercy no more could be

If all were as happy as we;

Vi. De andre. Avstand. Nærhet. Medlidenhet. Nåde. Sånn er det mellom menneskene.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Gaustatoppen (1883 moh) speiler seg i Kvitåvatn

Cappelen Damm KulTurlags høstvisse «Ut i naturen»-utflukt gikk i år til Telemark. Sist torsdag dro en flokk på hele 43 oppspilte kollegaer fra forlaget mot tungtvannsbyen Rjukan, med bestigning av Gaustatoppen som det primære mål. Alle var enige om at det var en fin tur.

Samling i bånn
Etter å ha ankommet Kvitåvant Fjellstoge med innlosjering i Arnes Hus, konsentrerte flokken seg torsdag kveld om mentale forberedelser gjennom variert peptalk og oppkvikkende ganerisling. Enkelte opplevde også spontane innslag av kollegial omsorg i form av plutselig oppredde og klargjorte senger og utdeling av godteposer til romkameratene (Takk, kjære Camilla!). Fredag morgen, i strålende sol og med skyfri himmel, var det «samling i bånn». Hele gjengen – friske, freidige og forskjellige, sto trippende klare ved foten av det mektige fjellet. Her var de urettferdig langbente, de blide kortvokste, de lettkledde, de lettledde, de veltrente unge og de seige halvgamle. Og der la de avgårde! Dog med unntak av kollega Mette, som modig suste mot toppen med Gaustabanen, 850 meter inne i fjellet i 40 graders vinkel, medbragt belønningskranskekakene som skulle deles ut til de brave tindebestigerne.

På vei mot toppen!

Gaustatuben, nå også kalt kransekakeekspressen

Hvor var du da Østgaard brakk staven?
Noen går fort. Andre nyter turen. Staver kan være tingen når man skal bevege seg på bratt og ujevnt underlag. Dessverre sviktet undertegnedes nyinnkjøpte armstøtter allerede på ca. 970 moh. Gode hjelpere med villige hender forsøkte å bøte på skaden (takk for forsøket, Camilla og Anders!) – uten hell. Moralsk støtte ble også gitt. Uansett forsinket dette opptil flere turdeltakere. Bogen var ikke å se, så denne toppturisten måtte vandre videre med èn stav. Man skal ikke se bort i fra at vi kunne vært først på toppen dersom ikke stavbrekket hadde sinket oss. Det bør også nevnes at enkelte turdeltakere sakket bakut på grunn av ville dyr som sperret stien. Det er som kjent lemenår i år..

Hvor var du da Østgaard brakk staven? Tina og Heidi har slått støttende ring om offeret og stavreparatør Camilla, før sistnevnte måtte kaste inn håndkleet..

Ville dyr sperret stien og forsinket oppstigningen for ivrige føtter på vei mot toppen.

Først på toppen
Alle kan ikke være først. Men noen kom seg overraskende raskt til toppen (Møllers tran?), der de ble overmannet av sterke følelser.. I ren gledesrus beveget enkelte seg farlig nær kanten av stupet..

Bente og Christoffer på kanten av stupet.

Vår HR-sjef, Marianne, svært yr og i fri utfoldelse.

Blide i trynet og nesten på toppen! Johanne, Anne Gry, Charlotte og Katrine stilte villig opp for fotografen.

Anders, ikke på Corcovado i Rio, men på Gaustatoppen!

Anette og Harald visst ikke helt hvor de var da de kom til toppen. Da er det kjekt å ha med kart!

Tørst på toppen
Noen er først på toppen andre er tørste når de når toppen. Og som kjent – uten mat og drikke, duger heltene ikke. Medbragte termoser, vannflasker, andre flasker og matpakker ga nytt mot og nye krefter her oppe under himmelen. Sherpaer hadde vært på ferde og laget de flotteste steintrapper til oss, som vi både kunne gå, stå og sitte på. Her oppe i den tynne luft, ble selv staute og sterke karer litt dorske etter måltidet. Enkelte følte for en liten lur med en gråstein eller to under hodet. Mange var imponerte over DNTs ivrige folk som har lagt stein på stein opp gjennom ura og helt toppen

Fuglefjell 1

Litt av en utsikt, men Ane er sulten..

Noen hadde egg på maten. Andre ville ut på eggen..

Fuglefjell 2

Fuglefjell 3

Fest og moro
Vel tilbake på Kvitåvatn, med flat og fast grunn under føttene, kunne jubelen slippes løs og festen begynne. Bestigningen av Gaustatoppen var vel verdt en feiring! Lettkledde kropper ble sett løpende ut og inn av badstuen, og overgiven latter hørtes fra dusjen. Kunne man ane flaskeklirr på rommene? En og annen rap før middag? Før samling i spisesalen, opplevde vi imidlertid nok et høydepunkt i friluft denne dagen; lokalhistorikeren Bjørgs foredrag om Rjukans historie, fra Sam Eide og Hydros kunstgjødsel til kampen om tungtvannet og sabotøraksjonene under krigen. Hun var rett og slett en fantastisk formidler!

Bjørg «tegner og forteller» for et svært lydhørt publikum.

Etter middag sto været oss fortsatt bi og tillot utendørs samvær til vi nådde de små, blå timer, godt hjulpet av flammene fra bålpannen. Det ble sunget, jugd og ledd på tvers av profesjoner, avdelinger, etasjer og alder, slik det høver seg ved slike kollegiale samlinger. 

Jentene i røyken!

Og neste dag..
.. sto vi like fornøyet, tross gråtoner i været og kjøligere luft. Og badeenglene lot seg ikke stanse av litt dusk i luften. Nok en hyggelig frokost med forberedelser til dagens aktiviteter; smøring av matpakker og kaffefyll på termos. Etter utsjekking fra rommene ble en gruppe igjen ved Kvitåvatn med muligheter for padling og soppsanking i ulendt terreng. En større gruppe satte kursen mot historisk grunn; Vemork kraftstasjon og den såkalte Sabotørstien.

Christoffer har ikke vannskrekk, han bare fryse litt, men er ved godt mot. Han kom seg utover dagen.

Tre badenymfer; Bente, Christoffer og Joachim..

På sopptur med Elin..

Hengebro og strikkhopp på Vemork
Vi som ankom parkeringsplassen ved legendariske Vemork kraftstasjon, ble møtt av hengebroen over juvet de brave krigssabotørene forserte – med fare for eget liv. Målet var sprengning av tungtvannsfabrikken den tyske okkupasjonsmakten hadde fattet så stor interesse for. På hengebroen patruljerte den gang bevæpnede soldater døgnet rundt. Nå er det strikkhopp mot bunnen av juvet som gjelder.. Kraftverket, et imponerende praktbygg, ble satt i drift i 1911 og er nå museum. Med byggingen av Vemork, ny, norsk teknologi, dristig ingeniørkunst og ikke minst rallarenes og industriarbeidernes innsats, ble Rjukan på kort tid etablert som et betydelig industristed, og vokste fra 250 til 10 000 innbyggere på ti år! Vemork representerte forøvrig starten på kraftkrevende industri i Norge. Det var en opplevelse å trå inn i den store turbinhallen. Besøket ble avsluttet med visning av en interessant dokumentar med smakebiter fra den første spillefilmen, Kampen om tungtvannet, fra 1948. I 1965 kom Hollywoodversjonen, Helter av Telemark. Nå er NRK i gang med tidenes dyreste dramaproduksjon om den vellykkede sabotasjeaksjonen.

Strikkhopp fra hengebroen over til Vemork. Ikke for Hvermannsen..

Vemork – et Soria Moria i gråværet

Siste etappe
Bare de mest hardbarkede og utholdende avsluttet utflukten vår med å gå ned den bratte og krevende Sabotørstien i regnværet. De litt feigere satte kursen mot Oslo, og var hjemme i god tid før barne-tv. Alle var enige om at det hadde vært nok en fin turlagstur!

Oscar før avmarsj ned Sabotørstien, samme retning som Kjerringsveiven, jo..

Jeg takker våre utskremte og habile fotografer Anders, Bente, Carine, Cecilie, Katrine og Oscar for vakre, illustrerende og morsomme bilder fra turen! Og arrangementskomiteen, Anders, Heidi, Katrine og Odd Karsten, for et flott opplegg!

På mandag anmeldte Ingvar Ambjørnsen Jens Lapidus’ siste suksess-krim Vip-rommet i VG. Han ga den en femmer og mente at det «ikke er noen tilfeldighet at han selger i bøtter og spann».

I forrige uke slo Torbjørn Ekelund fast at Jens Lapidus med sin nye roman Vip-rommet er i «elitedivisjonen i nordisk krim». Ingvar Ambjørnsen er like begeistret i VG:

Her har vi igjen å gjøre med en forfatter som virkelig har skjønt hvordan man konstruerer en spenningsroman som holder leseren i et jerngrep fra begynnelsen til slutt. (…)

Lapidus har roet ned litt av tøffetom-tonen fra de tidligere bøkene, og det gjør ikke noe, snarere tvert imot. Det bare øker en fra før av stor troverdighet. Den norske fanklubben vil elske «VIP-rommet», og vente utålmodig på oppfølgerne.

I forbindelse med høstfesten vår fikk vi Jens Lapidus til å fortelle litt om Vip-rommet og hvordan boka ble til. Spesielt interessant for oss norske lesere er det at intrigen er inspirert av på en kidnappingssak utført av nordmenn:

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Erlend Loes «Vareopptelling» kan bli kinofilm (Foto: Fredrik Arff)

Nylig ble folk i forlaget invitert til å se en pilot på Erlend Loes fjorårsroman, Vareopptelling, som produksjonsselskapet Motlys håper å filmatisere. I piloten fikk vi se Anne Marit Jacobsen og Atle Antonsen i bærende roller, som henholdsvis krenket poet og opprådd medarbeider i bokhandel. Kollega Anders Heger ga stemme til rollen som forlagsredaktør pr. telefon. Piloten gikk rett hjem hos begeistrede forlagsmedarbeidere. I disse dager lanserer NRK komiserien Kampen for tilværelsen, med Erlend Loe som medforfatter.

Romanen Vareopptelling handler i korte trekk om Nina Faber, en lyriker i 60-årene som aldri har vært helt i takt med tiden. Etter et opphold i Istanbul, er hun klar med diktsamlingen Bosporos, som utelukkende høster surmaget kritikk. Nina kjenner at grensen er nådd når det gjelder krenkelser. Hun fremviser mye fortrengt sinne og stor oppfinnsomhet når hun bestemmer seg for å ta saken i egne hender.. Den bisarre historien vil avgjort kunne nå et bredt publikum, og egner seg etter mine begreper svært godt for filmmediet. Som vanlig er, avviker filmmanuset noe fra boken. Nye scener og minst én stor ny karakter er skrevet inn. Hans Jørgen Osnes er påtenkt som produsent med Erlend Loe og Yngve Sæther på regi. Dessverre er det som alltid finansieringen det står på. I følge forfatteren og filmmannen Loe, er konkurransen om kronene i bransjen knallhard akkurat nå. Søknad om støtte ligger imidlertid inne hos Norsk filminstitutt. Jeg krysser fingrene sammen med dem!

Erlend Loe er som tidligere nevnt også aktuell som medforfatter av komiserien Kampen for tilværelsen, som har premiere på NRK1 10. september. Serien harselerer med kultureliten i Oslo, og har valgt Ullevål Hageby som arena. – Vi har skrevet en serie om oss selv, sier Loe og medforfatterne Bjørn Olaf Johannesen og Per Schreiner i et intervjue med Dagbladet. Nysatsningen fra NRK Drama er for øvrig nominert til Prix Europa som beste tv-drama i 2013.

Tips nummer tre. Organiser kjøkkenet ditt riktig! Illustrasjon: Jon Arne Berg.

The Flying Culinary Circus vet alt om tidsklemma, men de vet også at nøkkelen til raske og gode hverdagsmiddager er planlegging, rutiner og et godt organisert kjøkken.

Her er deres 14 beste tips for enklere middager:

1. Ligg minst èn dag foran.

2. Pass på å ha riktig utstyr.

3. Organiser kjøkkenet ditt slik at alt utstyret er tilgjengelig

4. Ha riktige basisingredienser og smakstilsettere.

5. Pass på rekkefølgen og timingen i matlagingen.

6. Start matlagingen idet du kommer hjem

7. Legg frem alt du trenger før du starter.

8. Del opp råvarene før du starter tilberedningen

9. Gjør ferdig én ting før du går videre til den neste.

10. Vask opp og hold det ryddig underveis.

11. Bruk høy varme ved steking.

12. Kok alt i én gryte eller stekepanne.

13. Lag mat i store porsjoner.

14. Juks med de riktige tingene – ferdigprodukter sparer ikke nødvendigvis tid.

Les også: Ukens oppskrift – Laks i parmesansaus

For flere tips og oppskrifter, sjekk ut den nye kokeboken til The Flying Culinary Circus «Hverdagsmat».

Klassekampen drev både politisk aksjonisme og journalistisk kampanje for mer pressestøtte til Klassekampen i fjor.
(Foto: Faksimile)

Det er ikke lett å spå om fremtiden, men ikke så vanskelig heller. Dette tror jeg kommer til å skje i høst:

Trygve Aas Olsen (Foto: Hanne Lund Nilsen)

Regjeringen legger fram et statsbudsjett med mindre pressestøtte enn avisene har bedt om. Avisene, særlig de som mottar mest pressestøtte, trykker mange kommentarer, intervjuer og reportasjer om hvor hårreisende galt dette er. «En fare for demokratiet» er det, intet mindre.

Den var ikke så vanskelig, vel? Nei, dette kunne vi alle spådd, for slik har det alltid vært. I fjor for eksempel, da regjeringen ville kutte i pressestøtten, slo pressestøttede redaktører unisont tilbake mot dette angrepet på «en umistelig side av vårt samfunn». Dem selv og avisene deres, altså.

Pressestøtten er på drøyt 300 millioner kroner. Over halvparten av den går til de såkalt «riksspredte meningsbærende avisene» Vårt Land, Dagsavisen, Nationen, Klassekampen og Dagen. Resten fordeles mellom 136 andre aviser. Ingen rettferdighet, men det er heller ikke meningen.

De fem meningsbærende avisene får så mye fordi de skal sikre bredde og mangfold i den offentlige debatten. Dagen og Vårt Land er kristne aviser, Klassekampen er radikal, Nationen er distriktsvennlig og Dagsavisen har meninger om mangt. Vel og bra alt sammen – med ett unntak.

De bidrar ikke til bredde og mangfold i den offentlige debatten om pressestøtte. Der bærer de fram én og samme mening. Igjen og igjen: Redaktørene Bjørgulv Braanen i Klassekampen og Eirik Hoff Lysholm i Dagsavisen skrev henholdsvis 11 og sju kommentarer for mer pressestøtte i fjor.

Da det nærmet seg stortingsvalg gikk redaktørene i de meningsbærende avisene sammen om en politisk aksjon – Bevar norsk mediemangfold – der de ba kjendiser skrive under et opprop for pressestøtten. Unødvendig å si, kanskje, aksjonen fikk positiv omtale i de meningsbærende avisene.

Et viktig prinsipp i presseetikken er at du ikke skal misbruke din makt som journalist og redaktør. Særlig ikke til å skaffe deg selv økonomiske fordeler. Det er heller ikke god presseskikk å ha dobbeltroller, som for eksempel politisk aktivist og kommentator i samme sak.

Vær Varsom-plakaten pålegger pressen dessuten «et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk». Det betyr at de som er kritiske til pressestøtten også skal intervjues. Spådom nummer to: Det blir ikke så mange intervjuer med pressestøttekritikere i høst heller.

Jeg blir ikke populær av å påpeke dette. Hvorfor må jeg komme med dette akkurat nå, spør pressekolleger, når avisene sliter så tungt? Svaret er enkelt og kjedelig: Jeg ble bedt om å skrive en bok om kulturjournalistikk og det ble slik at den kom ut akkurat nå.

Der foreslår jeg spørsmål som kulturjournalister kan stille i aktuelle saker, som for eksempel i striden om pressestøtten:

1. Har den opprettholdt en differensiert dagspresse?
2. Har den ført til større og bedre riksdekkende meningsjournalistikk?
3. Virker den konserverende på avisstrukturen? Er det opprettet nye dagsaviser siden 1969?
4. Hemmer den omstilling og utvikling? Hvor mye nyskaping skjer i de tyngst støttede avisene?
5. Fører den til statsavhengighet? Hvilke konsekvenser får det hvis pressestøtten forsvinner?
6. Påvirker den redaksjonelle oppfatninger? Hvilke partier støtter pressestøttede redaktører?
7. Hva bruker pressestøttede aviser pengene til? Lønn? Papir? Distribusjon?

Svaret på spørsmål én er «nei», dagsaviser har dødd i hopetall – selv med pressestøtte. På spørsmål tre er svarene «ja» og «to»: Klassekampen og Finansavisen. På spørsmål seks? 50 prosent av norske redaktører støttet Jens Stoltenberg ved valget i fjor. 28 prosent ville ha Erna Solberg.

Og nå tror du sikkert at jeg er for Erna Solberg og mot pressestøtte. Det er selvsagt motsatt, der er jeg som pressefolk flest. Men jeg er først og fremst for kritisk journalistikk. Også om pressestøtten og «hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle», som det står i Vær Varsom-plakaten.

Journalistikk om journalistikk er en del av kulturjournalistikken. Kanskje den minst utviklede delen av den. Men pressens samfunnsoppdrag – «å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold» – innebærer også å avdekke dårlige nyheter om seg selv.

Her er det mildt sagt rom for forbedring: Politikere og kjendiser skal ikke si mye galt før pressen kaster seg over dem. Journalister og redaktører kan vrøvle veldig mye før andre redaksjoner griper fatt i saken. Skal jeg spå én ting til, så vil ikke dette forandre seg med det første.

De er ikke mange, de er ikke høyrøstede, de er ikke den nye vinen. De er i dag en håndfull høymodne, israelske kvinner. Hver fredag stiller de med et eneste, taust, men likevel høylytt budskap. Stans okkupasjonen!

Judy Blanc, foto: Marco Fuentes

Tiden i Israel har for min del ikke vært viet til kvinnebevegelse, men Marta Breens interessante bok «Født feminist. Hele Norge baker ikke» har vært en av de tilfeldige lektyrene som jeg har slukt rått over en kopp myntete. Det er ikke til å komme bort ifra at kvinnenes stilling i arabiske samfunn har åpnet for mange tanker om kvinnens rolle i hjem og samfunn, og jeg merker at behovet for å diskutere dette har bygget seg opp. Litt uventet snublet jeg over en israelsk kvinne, som gjenopplivet troen hvor hvordan kvinner selv kan gå ut og kreve plass. På sin måte.

Folkens, møt en av kvinnene bak bevegelsen WOMEN IN BLACK:

Judy Blanc (84) er lavmælt, men tydelig. Den amerikansk-israelske antropologen har siden syttitallet arbeidet aktivt for å ende Israels okkupasjon av Palestinske områder. Initiativet WOMEN IN BLACK (WiB) sprang ut av en venstreorientert gruppe som forsiktig begynte å kommunisere sitt politiske syn. Etter den første intifadaen økte behovet for tydeliggjøring av deres standpunkter, og inspirert av bevegelser i Sør-Afrika og Argentina, så WiB i Israel sin nåværende form i 1987/88.

-  I begynnelsen var vi ikke veldig definerte som gruppe. Vi kopierte konseptet med å kle oss i sort, og mange var nervøse for å begi seg inn på vanskelige politiske debatter, derfor virket det som en god idé at vår uttrykksform skulle være taushet og et tydelig skriftlig budskap.

Judy forteller også at det var første gang i Israelsk historie at kvinner tok en progressiv rolle, og tror det kan ha med å gjøre at pådriverne i stor grad var amerikanske kvinner, som var godt kjente med opposisjonelle tanker og metoder. Likevel gjentar Judy at WiB aldri var et intellektuelt initiativ, men et praktisk initiativ, av kvinner som ønsket å vise sin interesse og solidaritet for sin palestinske gjenpart.

Gammel og ny demonstrant, foto: Peter Buckley

Den aldrende feministen forteller at det ikke var et viktig krav at organisasjonen bare skulle være forbeholdt kvinner, men hun tror likevel at bevegelsens levedyktighet kan ha med å gjøre at det er nettopp kvinner involvert. På spørsmål om hvordan denne vesle bevegelsen har klart å overleve 27 år, som en forsiktig motrøst som hver uke må tåle sterke reaksjoner fra medborgere og motdemonstranter, kommer det ett ord fra henne.

-  Utholdenhet.

Judy forblir taus et øyeblikk, før hun igjen gjentar ordet «utholdenhet».

-  Kvinner har en egen evne til å holde ut, fortsette, sier hun varmt.

WiB er i utgangspunktet ingen feministisk bevegelse, men det er ikke til å komme unna at de involverte også er opptatt av disse spørsmålene og at de kan hatt innflytelse på utviklingen israelsk feminisme. Judy poengter at venstresiden er svært svak i Israel i dag, og at det selvsagt reflekteres i kvinneorientert tenkning. Når hennes generasjon er borte er hun usikker på hva slags fremtid WiB går i møte, likevel tror hun at bevegelsens enkle budskap er noe som lett kan leve videre, siden det er så enkelt og tydelig.

Per i dag har WiB ca fem hundre assosierte, og trekker ukentlig folk av alle kjønn og nasjonaliteter til sin markering. Da de sortkledte kvinnene begynte å stille seg opp i rundkjøringen på Paris Square i Vest-Jerusalem, valgte de taushet som kommunikasjonsform, utover skiltene med den tydelige påskriften på engelsk, arabisk og hebraisk: «Stans okkupasjonen»!

Roserbusker og slagord, foto: Marie-Louise Kjellstrøm

La oss tenke oss at en tidligere AUFer har fått nok av samfunnsutviklinga. Det er for jævlig hvordan Frp og Høyre styrer dette landet, tenker hun! Inhumanismen, den sosiale urettferdigheten, de økte klasseforskjellene, rasismen, materialismen, selvgodheten, arrogansen, tilbakeslagene i likestillingskampen. Det er ingen ende på elendigheten, tenker hun. Hun mister troen på demokratiet. Hun melder seg ut av AUF og oppsøker radikale miljøer på nett stort sett bestående av revolusjonære ekstremister på venstresiden. Hun skriver et langt manifest gjennomsyret av mannsforakt – for hvordan menn har styrt verden, startet kriger, nektet å ta seg av barna sine, slått, mishandlet og drept sine nærmeste og andre kvinner i hundrevis, tusenvis av år. Ofte med lover på sin side eller med hjelpeløse små straffer. Hun viser hvordan den systematiske undertrykkingen fortsetter den dag i dag og hvordan høyresidas politikk legitimerer dette. Hun trener seg opp med våpen, hun slutter å ha kontakt med andre mennesker. Hun tar piller og dop for å få svekket empati og  større muskler. Hun spiller dataspill for å øve seg på å skyte. Hun planlegger noe. Noe stort, noe som vil bli husket, noe hun vil få avisenes forsider for.

Hun bestemmer seg for å gjennomføre det. Hun plasserer en bombe mot regjeringskvartalet. Deretter skal hun halshugge Carl I. Hagen. Det vil gi en voldsom effekt. Hun rekker ikke Hagen. Han har reist hjem. Mange har gått fra jobbene sine i regjeringslokalene også, likevel er en bombe i Oslo Sentrum noe man legger merke til. Ikke bare i Norge, i verden! Og enda har ikke det verste skjedd. Hun skal ta dem, landssvikerne, rasistene, då små kvinnehaterne. Hun drar til Fpus sommerleir, der Hagen nettopp har vært, men dratt og hun klarer faktisk å drepe 69 Fpuere.  Barn. Ungdommer.

La oss si at dette hendte. Er det sannsynlig at Frp lar være å kritisere Ap og Auf – fordi de ikke vil slå politisk mynt på tragedien? Er det sannsynlig at Ap vinner neste valg? Er det sannsynlig at Siv Jensen vil sitte hos Skavlan og rolig forklare utlendinger at Ap ikke er et terroristparti? Ville mannshatet bli feid under teppet? Ville kommentarfeltet fortsette å bestå av store mengder mannshat og Frphat? Ville Ap si at handling ikke kommer fra holdning? Ville en meningsfelle av den kvinnelige terroristen – en som var flittig sitert i det lange manifestet – ville hun få støtte av Fritt Ord for å skrive sin versjon? Sin visjon?

Herregud – nei! Vi lever da ikke i en sinnsyk verden, heller.

(Baksida av Klassekampen i går 10. sept 2014)

Plutselig er den her, høsten. Mange bøker som skal gjøres helt ferdige og liten tid til å blogge. – Men tradisjonen tro har jeg laget en liten skrivebordsbakgrunn du kan høstpynte datamaskinen din med. (For å laste ned klikker du bare på pila som peker ned på en strek helt nede til høyre på det mørke feltet.)

Så snakkes vi når bøkene er på lager og det er tid til å skrive litt igjen også!

Vi liker festival, og vi liker selvsagt bokfestivaler ekstra godt! Når festivalen i tillegg er i Oslo sentrum, og gir oss muligheten til å invitere bokelskere inn på huset hos oss – da er det virkelig tipp topp! Her er en oversikt til hvor, når og hvilke av våre forfattere du kan møte på Oslo Bokfestival  i helgen.

Gerd Liv Valla på arrangementet Min tro.  Fredag 12.45 på Mellomscenen.

Aksel og Per Fugelli: PER – Glimt av min far, Fredag 13.00 på Mellomscenen og på Bok i Passagen samme kveld kl. 20.00.

Arne & Carlos
Signering i Tanums festivaltelt fredag 15.00.
Strikk med Arne og Carlos på Bok i Passagen fredag 18.30.
Siste St(r)ikk lørdag 12.30 på Hovedscenen.
Signering i Norlis festivaltelt lørdag 13.10.
Signering i ARKs festivaltelt lørdag 17.30.

Mariangela Di Fiore på Bok i Passagen fredag 17.00.

The Flying Culinary Circus
På Bok i Passagen fredag 17.30.
Signering i Notabenes festivaltelt lørdag 16.00.

Bea Uusma på arrangementet Villmarksliv fredag 17.30 på Mellomscenen.

Torbjørn Ekelund på arrangementet Villmarksliv fredag 17.30 på Mellomscenen.

Kristine Ilstad – Det søte liv på Bok i Passagen fredag 18.00

Hans Olav Lahlum på Krimfest fredag 18.00 på Hovedscenen, og på åpningen av Debutantfestivalen på Kulturhuset lørdag  12.00.

Jon Øystein Flink på Krimfest. Fredag 18.00 på Hovedscenen.

Vigdis Hjorth
Litterært mestermøte på Bok i Passagen fredag 19.00
Perler fra bokhøsten på Hovedscenen lørdag 15.50
Signering i Tanums festivaltelt lørdag 16.30

Eivind Hofstad Evjemo
Litterært mestermøte på Bok i Passagen fredag 19.00
Om sorg på Mellomscenen lørdag 16.35
Store forventninger på Hovedscenen lørdag 18.30

Fra Ungdommen – lansering av bok/ebok/film-prosjekt i Seierherrene her på forlaget fredag 19.00.

Knut Nærum – Humor er gøy. Fredag 19.15 på hovedscenen.

Ellisiv Reppen
Familieshow, lørdag kl. 11.00 på Hovedscenen.
Sjakktrekk på Mellomscenen lørdag 18.15.

Norske hemmeligheter på Emblafestivalen på Parkteateret lørdag 11.00-15.00.

Jørn Holme: Eidsvollsmennene og deres hus, på Mellomscenen lørdag 11.30.

Elisabeth Helleland Larsen på Bok & bolle-festival lørdag 12.30.

Bjørn F. Rørvik og Gry Moursund om Bukkene Bruse på Bok & Bolle-festival lørdag 13.30.

Dorte Skappel
Siste st(r)ikk på Hovedscenen, lørdag 12.30.
Signering i Tanums festivaltelt lørdag 14.00.
Signering i ARKs festivaltelt lørdag 15.00.

Camilla Kuhn leser fra bildeboken Samira og skelettene på Litteraturhuset lørdag 13.00.

Lucinda Riley på Hovedscenen i samtale med Dagbladets kritiker Cathrine Krøger, lørdag 13.30.
Signering i ARKs festivaltelt lørdag 14.00.
Signering i Norlis festivaltelt lørdag 15.00.

Bernt Rougthvedt forteller om Abelonesaken på Mellomscenen lørdag 13.30.

Maria Berg Reinertsen forteller om Henriette Schønberg Erken på Mellomscenen lørdag 14.00.

Jonas Gahr Støre og Jonas Bals i samtale med Erik Møller Solheim på Hovedscenen lørdag 14.40

I Fotballhjørnet på Hovedscenen lørdag 16.30 kan dere møte Tom Stalsberg i samtale med andre fotballentusiaster.

Liv Mossige deltar på Duket for debutanter på Last Train lørdag 17.00.

Vinner av Nordisk Råds Litteraturpris Kim Leine på Hovedscenen lørdag 18.00.

Arne Danielsen deltar på Sjakktrekk på Mellomscenen lørdag 18.15.

FORFATTERNE AV VM I FOTBALL 2014: Tom Stalsberg, Morten Pedersen, Per Mathias Høgmo (forord), Jon Michelet og Dag Solstad. Foto: Knut Gørvell

I går sto det et utdrag fra Dag Solstads del av VM i fotball 2014 i Dagbladet. De kommende dagene vil vi her legge ut utdrag fra alle forfatternes bidrag. I dag er det Jon Michelets tur – selvsagt om hans livs verste kamp:

I kampens åpningsminutter går det riktig fint for Brasil, som ser ut til å feste et grep på Tyskland. Det er kanskje ikke jogo bonito, det vakre spillet, i Vakker Horisont. Men det flyter bra og rimelig elegant. Jeg får god tro på at laget, selv uten de to nøkkelspillerne, virkelig kan ta rotta på Tyskland.

Så scorer Müller et enkelt mål etter utrolig slurvete forsvarsspill i Brasils bakre rekker.

«Ta det rolig,» sier jeg. «Dette takler Brasil. Det er ikke verre en

Marcelos selvmål mot Kroatia. Marcelo-blemma kom også etter elleve minutter, og så snudde Brasil kampen.»

Men kan det brasilianske laget som nå er i aksjon, greie å snu en kamp mot et så gjerrig og bunnsolid lag som det tyske? Da Tyskland tok ledelsen tidlig i første omgang i kvartfinalen mot Frankrike, red tyskerne rolig videre til seier én–null. Jeg er redd vi får se en reprise på den kampen nå. Mot Tyskland hadde Frankrike trengt sin stjerne Ribéry, som var ute med skade. På samme måte ser Brasil ut til å trenge Neymar. Det er ingen offensiv kraft i laget uten ham.

Spissen Fred har hatt et trist VM. Ett eneste mål har han scoret. Det var riktignok et betydningsfullt mål, for det ga Brasil ledelsen 3–1 og punkterte kampen mot Kamerun. Men Fred har bare greid å lage mål mot et lag som var svært dårlig defensivt organisert. At han skuffer, skuffer meg spesielt. Faren min het Johan Fredrik. Han ble bare kalt for

Fred. Derfor har jeg hatt et ekstra sterkt ønske om at hans brasilianske navnebror skulle gjøre det bra. I kampene etter Kamerun har Fred gjort det så elendig at han har fått null på spillerbørser i brasilianske aviser.

Hadde disse avisene utkommet på norsk, ville de kunnet fråtse i billige ordspill som «hvil i fred, Fred» eller «fred over ditt minne, Fred». Hulk har spilt seg opp og levert over forventning i de siste kampene.I semifinalen lever han dessverre opp til sitt navn, slik at jeg kan levereet billig ordspill: Hulk, hulk.

Det er meg en gåte at et land med så mange eminente fotballspillere som Brasil ikke er i stand til å frambringe bedre spisser enn Fred, og bedre målscorere enn Hulk. De spillerne som er på banen mot Tyskland nå, er også i og for seg eminente. De får bare ikke vist det, de fungerer ikke. De er tannløse når de angriper og nervøse når de forsvarer seg.

Som så mye annet som er vakkert, kan også vakkert fotballspill i tunge stunder forvandle seg til noe som er stygt. Det er det som skjer på Estádio Mineirão, der Brasil burde ha kjempet effektivt for å utlikne Müllers scoring. Det som skulle vært lekre pasninger, blir ulekre pasninger. Her er en påtakelig mangel på presisjon og kreativitet. Enkle baller tapes, eller slås i hytt og pine av gultrøyene.

Jeg har tidligere alltid vært forsiktig med å skrive om det vakre spillet til Brasil, av overdreven respekt for min forfatterkollega Dag Solstad, som ikke har noe til overs for spillets skjønnhet, men som mener at resultatet er alt som betyr noe. Nå, på rask vei mot 70-årsdagen min, tør jeg være oppriktig, og noterer på blokka: «Jeg har en forkjærlighet for det vakre i fotballen, som ellers i livet. Jeg er, i motsetning til Dag, opptatt av det estetiske i ballspillet. Det er ikke så rart. Det har med arv og miljø å gjøre. Faren min var kunstmaler, og opptatt av form og farge. Faren til Dag var kjøpmann, og opptatt av mål og vekt og et godt resultat i kassa ved dagens slutt.»

Halvveis ut i første omgang øyner jeg, tross svakhetene, godt håp for Brasil. Så scorer Klose.

Det er hans sekstende mål i VM-sluttspill. Med det passerer han brasilianernes

Ronaldo, som har hatt rekorden med femten. Klose er blitt den spilleren som gjennom alle tider har flest VM-mål.

«Det er bare å gratulere Klose,» sier jeg gjennom sammenknepne lepper. «Men kampen er ennå ikke kjørt for Brasil. Det går fint an å ta igjen null–to.»

Så scorer Kroos.

Det har da bare gått ett minutt siden Kloses mål?

Panikken brer om seg i brasilianernes rekker.

Jeg noterer: «Dantes inferno!»

Det er urettferdig mot Dante, reserven som er kommet inn i den bakre fireren til Brasil. Mannen med det store krushåret er medskyldig i glippene, men det er ikke bare hans skyld at det råder kaos foran Césars mål. Det har hele den gule gjengen skylda for.

Så scorer Tyskland igjen.

Jeg roper: «Hvem faen var det?»

TV 2s kommentatorer i Belo Horizonte gir meg svaret. Det var Kroos.

To scoringer tett som hagl av Kroos.

Er det mulig? Nei, det hele er uvirkelig. Jeg greier knapt å tro det jeg ser. Denne følelsen av uvirkelighet kan jeg umulig være aleine om i Norge og i verden. Hundrevis av millioner av mennesker sitter nå foran tv-skjermene og tror ikke sine egne øyne.

Tre tyske mål på tre minutter!

Finnes det noen trøst å hente nå som det står null–fire? Ja, trøsten er å hente i Sverige, i svenskenes bortekamp mot Tyskland i kvalifiseringsspillet til VM. Den kampen gikk høsten 2012, for et fullsatt Olympiastadion i Berlin. Tyskerne økte ledelsen til fire mål mot null på en scoring fra Özil i begynnelsen av annen omgang. Da tenkte jeg på mine svenske svigersønner, som led fælt og så svart på hele greia. Men svenskene ga seg ikke på tørre møkka. De slo tilbake. Zlatan reduserte, og så trilla det inn tre svenske mål til. Da fløyta gikk, sto det 4–4. Mot alle tenkelige odds hadde Sverige hentet inn fire mål på Tyskland og berget ett poeng i Berlin.

Men Sverige hadde Zlatan. Brasil kunne trengt en Zlatan, en Zico, en Zagallo. Eller en Zorro! En marskalk Zjukov. En genial filosofisk spiller i slekt med Socrates, ved navn Zarathustra eller Zapffe. En spiller med musikalitet som Zappa eller Zetterlund. En spiller så løpssterk som tsjekkoslovaken Zatopek. En forsvarsklippe så fryktløs som den meksikanske revolusjonære opprøreren Zapata. En kommunistisk organisator som Zetkin, Clara Zetkin.

Nå hyller TV 2-kommentatorene Tyskland, og jubler over det fabelaktige tyske spillet.

Toril spør om vi skal slå av lyden. Jeg sier at kommentatorene bare gjør jobben sin, at de er nødt til å være tysklandsbegeistret i en sådan stund.

Dag Solstad og Tom Stalsberg snakket bl.a. om Englands dumhet og arroganse i går på Bok i passagen. Foto: Knut Gørvell

VM i fotball 2014 er ute i butikkene. I går kunne du lese utdrag fra Jon Michelets bidrag i boka, og i dag får du en smakebit av Dag Solstads essay. Han skriver om Englands dumhet og arroganse etter at de enda en gang ble slått ut tidlig i mesterskapet:

England–Italia 1–2, i Manaus, i hjertet av Amazonas. Hetere kan det ikke bli. Men det så vi ikke på TV, det er alltid forbausende å se tropiske landskap på TV, det virker så normalt, som tempererte idyller. Kampen kunne ha vært spilt på forhånd utfra stereotypene «Italia»– «England» «1–0». Altså ikke 2–1 som det ble, men det avviket krever egentlig ingen forklaring. Det slue Italia mot det England som aldri har lært noen ting. Det nøkterne og kyniske Italia mot det England som jeg nå må innrømme spiller rett og slett uintelligent fotball. Det England som fra tidenes morgen, i mellomkrigstida og enda før det, lanserte den arrogante engelske stereotypen i fotballens verden, aristokratene som hadde gitt fotballen som en nådig gave til resten av verden, men som for øvrig helst ikke ville spille landskamp mot noen av disse nasjonene, men som man gjerne, en sjelden gang kunne ha fornøyelse av å invitere, de beste av alle disse utlendingene, de elleve utvalgte, fra alle nasjoner til en kamp på de britiske øer hvor England kunne møte dette utvalgte laget av det beste resten av verden hadde å by på. Det var England–The rest of the World, og hvor England alltid vant, bortsett fra en gang, på 1950-tallet, da de tapte så det sved. For øvrig spilte England årlig en rekke kamper som de kalte landskamper, men det var mot lag fra forskjellige deler, eller regioner, av de britiske øer. Slik som England–Skottland (selveste klassikeren!), men også f.eks. England–Wales. Denne arrogansen sto opprinnelig i en slags symbiose med en engelsk overlegenhet i selve spillet, og det er mange briljanter, perler og diamanter i det engelske, eller det britiske, anegalleriet (glem ikke skottene i den engelske ligaen, på 20-og 30-tallet!), og fremst av dem alle står Stanley Matthews. Sir Stanley Matthews, som spilte både før og etter den 2.verdenskrig og slik helt på egen hånd, egenhendig, trakk linjen mellom verden fra i går med det etterkrigstida kalte for verden av i dag, men denne Sir Stanley Matthews-elegansen ble sjeldnere og sjeldnere i etterkrigstidas grå vintre, og ble litt etter litt borte i hverdagsfotballens evige kiv og kamp om poengene uten at arrogansen derfor ble avkledd i takt med at elegansen forsvant. For arrogansen besto, som om ingenting hadde skjedd (kanskje var det ei ulykke for engelsk fotball at det lykkes England å vinne VM i fotball på egen jord i 1966). Fotballen utviklet seg, over hele Europa og Sør-Amerika. Taktisk. Strategisk. Formasjonene. Ja, selv språket forandret seg. Det utvidet seg, ble rikere, mer presist. Men stadig kunne England fascinere med sin spillestil, og sin fotballkultur, som man må være oppvokst med, gjerne på avstand, f.eks. på den andre siden av Nordsjøen, som jeg, for å sette pris på. På sitt beste besto det engelske landslaget av goalgettere av rang, smarte, men korttenkte vinger (eller helst raidende backer), i en voldsom kraft i angrepets gjennomførelse, og bakerst av urokkelige keepere med skyggelue og høy status. Alt dette så vi utvilsomt reminisenser av i Manaus i går også (skrevet 15. juni 2014, i gremmelse, det er nærmest et avskjedsbrev, som jeg mener jeg har skrevet før, både i 1982, 1986, 1990 og 1998. I hvert fall delvis, men aldri så gjennomført som nå). Men alt det gode med England, det som tross alt har gjort at jeg har støttet dette laget, i tykt og tynt, ja, til og med nesten helt alene i Napoli i 1990, da de ble rundspilt av noen hurragutter fra Kamerun, til det internasjonale pressekorps’ elleville jubel, før Gascoigne & co. endelig våknet av transen og tok fram sine siste krefter, nå fjorten år etter, altså i går, måtte jeg se alt dette drukne i sannhetens grusomme øyeblikk i det tropiske Manaus som skrek imot denne nå 73-årige elskeren av engelsk fotball. Men det var liksom som det ikke betydde noen ting, fordi jeg så at det som var feil med den engelske spillestilen, eller den typiske engelske stereotypien, var at den var uintelligent. Rett og slett uintelligent. At Italia vant 1–0 (eller var det 2–1), skyldtes ikke at de var mer tekniske enn engelskmennene, med bedre ballbesittelse, bedre kondisjon, mer tempo. For det har ikke dette italienske landslaget.

Kanskje var til og med engelskmennene bedre enn Italia målt mann mot mann, det kan godt være. Men det spiller uansett liten rolle, for den store forskjellen lå i at Italia spilte intelligent fotball, England ikke. Intelligensmessig var de som dag og natt. Og dermed fikk vi en demonstrasjon av intelligensens betydning i moderne fotball. Jeg snakker her om fotballintelligens, og den som er fotballintelligent, er slu, kynisk, gjerrig, smålåten. Fotballintelligens er å motstå trangen til å briske seg, og med forkjærlighet velge enhver feig løsning så sant det overhodet er mulig. Altså alt det som Italia gjorde, og som England unnlot å gjøre. Derfor spilte England dum fotball. Sammenliknet med Italia dummet England seg ut. Og det viste også glassklart hvordan dumhet står i tett forbindelse med arroganse i fotball. Arrogansen har fulgt Englands landslag som en skygge i alle de turneringene jeg har sett laget.

Her kommer første runde med spørsmål og svar i spalten «Spør en redaktør».

I Cappelen Damm har vi redaktører som vet mye om å skrive en bok. Har du et spørsmål? Send det inn til blogg@cappelendamm.no og merk mailen «Spør en redaktør». Hver måned får vi redaktørene våre til å svare på seks spørsmål om bokskriving. Hold det kort, helst til under fem linjer og gi oss beskjed hvis du vil være anonym. Les mer her.

Foto:mpclemens http://bit.ly/WRT5v3
/Flickr Creative Commons http://bit.ly/1mhaR6e

OBS: Redaktørene vurderer ikke manus for å svare på spørsmålene. Alle manus må sendes inn på vanlig måte.

Anja spør:

Er det lurt å skrive ferdig hele manus før man sender det inn, eller kan det være vel så greit å sende inn en smakebit på en to-tre kapitler? Hvor mye av hvert manus leser dere egentlig?

Hei, Anja!

Her har jeg lyst til å være litt direkte og si: Fullfør manuset før du sender det inn. Vær litt tøff. Skriv deg tom, bruk tiden, les på nytt, stryk, skriv om osv. Mange spør om dette, og jeg blir alltid litt trist av det spørsmålet. For ligger det ikke en liten frykt skjult i det? En frykt for å sette seg ned ved tastaturet, en frykt for ofre tid og krefter, for å gjøre seg sårbar? Jeg forstår godt at mange er redde for å sette seg ned og skrive, bare så det er sagt, men det er denne frykten man bare må overvinne for å bli forfatter. Min erfaring er at folk som blir forfattere utviser en uvanlig sterk indre kraft, en gjennomføringskraft, en vilje til å ofre seg for skrivingen (økonomisk, sosialt) og særlig en sterk bevissthet rundt egen skriving. De skriver den boka de må skrive, før de leverer. Dette gjelder romaner. Dikt og noveller; da kan det være litt annerledes. Sju flotte noveller er et godt utgangspunkt, for eksempel. Skriv fire til, skrot den ene, så skal du se at du har en novellesamling! Men for all del: Det er greit å sende inn to-tre kapitler, også. Men vær smart, vis at du mener alvor, at du har en fighter i deg og fullfør manuset før du sender inn. Vis styrke!

Lovende manus leser vi fra begynnelse til slutt. Ofte sender vi dem til en ekstern konsulent, både for å få et ekstra blikk på det, men også fordi man er opptatt med et annet manus. Innsendte manus som helt åpenbart ikke tilfredsstiller våre krav, legger jeg bort etter omtrent 30 sider.

Mvh, Sigmund Sørensen, redaktør for norsk skjønnlitteratur.

Roar M. spør:

Jeg skriver på en roman. Er inspirert av forfattere som Celine og Henry Miller, men det jeg skriver er tøffere, en god del drøyere, rått og mer moderne. Skriver nå totalt uten sperrer, og føler at det er min greie, men siden jeg legger en del arbeid ned i dette, har jeg begynt å lure på om det er noen sjanse for å få det utgitt. Finnes det noen øvre grense for banning og sex som et forlag som Cappelen Damm tolererer, eller er det fritt fram så lenge det har litterær kvalitet?

Kjære Roar M.

Prinsipielt er det ingen øvre grense for noe så lenge teksten er av høy nok litterær kvalitet.

Og i praksis har vi for eksempel gitt ut Nikanor Teratologen: Eldreomsorgen i Øvre Kågedalen, (oversatt av Stig Sæterbakken), dersom du kjenner til den.

Mvh, Frederik Lønstad, redaktør for norsk skjønnlitteratur.

Maren spør:

Hva er deres øverste aldersmålgruppe for ungdomsbøker, og hvorfor er hovedpersonen i en roman sjelden 18–25 år gammel? Unge voksne vil vel gjerne lese om personer som er omtrent på deres egen alder?

Et godt spørsmål! Vanligvis defineres ungdom i bokform som 14-18, men som du påpeker er man gjerne ungdom opp i tjueårene. Det er ikke noen regler her, men tradisjonelt har ikke hovedpersoner i ungdomslitteraturen vært særlig eldre, men i Young Adult (YA) som er en amerikans definisjon – finner man gjerne et større spenn i alder. Det er ofte ikke hovedpersonens alder, men historien hans/ hennes og språk som driver oss leserne inn i handlingen. Jeg tenker ofte at bøker som Catcher in the rye, On the road og Den røde rubin (Mykle) som YA-bøker som når bredt og hvor hovedpersonen er gammel nok til å drikke mer enn rødbrus.

Mvh, Steffen Sørum, redaktør for Barne- og ungdomslitteratur.

Åshild spør:

Da jeg var 19 år gammel kom en mann bort til meg på et utested i småbyen der jeg bor og sa han var faren min. Jeg vet ikke om det er sant og han har fullstendig nektet å snakke med meg etter dette. Så jeg begynte å skrive. Egentlig var det bare for meg selv, for å utforske dette som en slags alternativ virkelighet, men nå er jeg 26 og jeg tror at det kan bli en ganske god roman. Så er jeg redd for hva som kan skje med meg og foreldrene mine, de jeg tror er foreldrene mine, som er glade i meg og hverandre. Hvis den er bra nok, finnes det noen måte jeg kan gi ut boken min på uten å lage trøbbel i familien min?

Hei, Åshild!

Du har rett, det der høres ut som en god roman. Jeg liker spørsmålet ditt, ikke minst at du har betenkeligheter med å bruke egne erfaringer i skrivingen. Man skal alltid huske at det kan være svært vanskelig å forholde seg til noe et barn, partner, venn eller familiemedlem skriver. Og man skal ha respekt for at de nærmeste kanskje ikke synes det er så lett å skille fiksjon fra virkelighet, at de ikke er så særlig lystne på å forholde seg til intime ting «som tekst». I ditt tilfelle risikerer du absolutt å såre dine foreldre. Uansett hvor god romanen måtte bli. Betyr det at du skal la være å skrive din historie? Det må du selv avgjøre. Når det er sagt: redaktørens ansvar er å sørge for at forfatterne ikke begår etiske overtramp. Det er med andre ord, selvfølgelig, en forskjell på det som skrives og det som faktisk publiseres. Før hver eneste utgivelse spør jeg forfatteren om det er noen som kan kjenne seg igjen i boken, om scener eller karakterer er hentet fra virkeligheten, om de nærmeste har fått lese utdrag og om noen risikerer å bli såret av boken. Dette er en svært viktig del av jobben som redaktør. En gang i blant hender det at karakterer må maskeres, scener må skrives om og lignende, men jeg har aldri opplevd at manuset har blitt svekket av den grunn. Heller ikke at forfatteren føler at hen har kompromisset med egen integritet. Nå som jeg har forklart hvilke etiske betraktninger vi alltid tar, må jeg også innrømme at det ligger som en slags ryggmargsrefleks hos meg at forfattere både kan og må skrive sine liv. Nesten som en menneskerett. Men vis hensyn. Snakk med foreldrene dine; si at dette kan være et godt utgangspunkt for en roman, og at de gjerne må få lese hele eller deler av boken før en eventuell utgivelse. Eller gjør som flere etablerte forfattere gjør, legg akkurat den historien på vent. Til kysten er mer klar, for å si det sånn. Det er en tid for alt.  

Mvh, Sigmund Sørensen

John Olav spør:

For de upubliserte ville det hjulpet i bøtter og spann å få bare en eneste setning som forklarer hvorfor akkurat deres manus ble refusert. En setning. Ikke mer. Hva som helst annet enn det standard avslagsbrevet som ikke er annet enn en serieprodusert dødsattest. Hvorfor kan dere ikke gi såpass tilbake? Det kan da ikke koste så mye? Et lite atom, mot det universet av forsakelser den refuserte har lidd seg gjennom? For det ER jo (minst) en hovedårsak til at nettopp det og det manuset ble refusert?

Kjære John Olav

Det er et evig dilemma det der. Jeg har stor forståelse for at det føles lite tilfredsstillende å få en generell refusjon.

Når vi refuserer et manus er det med utgangspunkt i at vi mener det ikke er av høy nok litterær kvalitet. At noe spesifikt «feil» med manuset utover det skulle la seg fange i en setning på noen meningsfull måte er ikke helt åpenbart.

Samtidig kan det være verdt å huske på når man sender inn til et forlag at vi vurdere manus med tanke på om vi skal publisere dem eller ei. Hjelp, veiledning og støtte fram mot et manus som er klar for publisering bør du derfor kanskje prøve å finne andre steder? Venner, skrivende miljøer av forskjellig slag, etc. La uansett alltid noen andre lese det før du sender det inn.

Én ting kan du i alle fall være helt sikker på, en refusjon fra oss skyldes ingen mangel på respekt eller forståelse for arbeidet som er lagt ned fra de som sender inn, bare en vurdering om vi skal gi det ut i bokform eller ei.

Mvh, Frederik Lønstad

Lars-Erik spør:

Jeg liker å skrive, har aldri gått på skriveskole, og med en jobb som jeg liker skikkelig godt har jeg ikke så lyst heller. Men jeg har jo lyst til å lære å skrive godt. Er det større sjanse for at jeg lærer det hvis jeg går på skriveskole? Har inntrykk av at det er mange debuterende forfattere som ramler ut derifra. Er det noe jeg bør tenkte på å lære meg selv som man lærer på skriveskolene?

Hei, Lars-Erik!

Jeg tror du blir bedre til å skrive hvis du går på skriveskole, ja. Hovedregelen – i en perfekt verden! – er at du blir god til å skrive hvis du skriver og leser mye. Og hvis skriveskolen og miljøet rundt gir deg en dytt til å skrive, så er jo det positivt. Mange debutanter har gått på skriveskole, det stemmer. Det er nok ikke tilfeldig, men en kombinasjon av sterkt driv, et dynamisk miljø og gode forelesere. Mitt poeng: Du trenger ikke gå på skriveskole for å bli flink, det viktigste er at man skriver mye. Og leser mye. Jeg kan ikke si noe konkret om hva du bør lære deg på egenhånd, som skriveskolestudentene lærer, bortsett fra at du må bruke mye, mye tid på litteratur. Både skriving og lesing. Les hver dag, skriv hver dag. Skaff deg god smak.

Mvh, Sigmund Sørensen

«Endgame: Kallet» lanseres 7. oktober – i over 30 land samtidig.

Når tolv meteoritter med kort mellomrom treffer ulike steder på jordkloden er det ikke lenger noen tvil. Tiden har kommet, Endgame har begynt. Hver meteoritt overbringer en melding som tolv unge utvalgte må dekode, og som fører dem sammen på et hemmelig sted. Der møtes de for første gang, og møtet leder til en kamp på liv og død. En forrykende jakt rundt hele jordkloden er i gang, og kun én kan stå igjen som vinneren.

Jeg leser veldig mye. Faren med det er at man kan bli litt blasert. Hørt det før, sett det før. I fjor kom jeg plutselig over noe jeg ikke hadde vært borti tidligere. Noe som verden ikke har sett maken til (ja, faktisk!). Og 7. oktober braker det løs. Da skal over 30 land utgi Endgame. Kallet samtidig. Cappelen Damm også.

Dette er en opplevelse på flere plattformer:
Du kan lese boken som en ren spenningsbok og følge ungdommene verden rundt gjennom 500 sider med spenning og nervepirrende kamper. Du kan lese boken og samtidig følge alle hovedpersonene på Twitter og på Google +. Følg din favoritt og kryss fingrene for at din spiller er godt nok forberedt til å vinne spillet!

I tillegg til dette er det noe jeg aldri har hørt om tidligere. I selve boken finnes det en gåte. Denne gåten leder frem til en nøkkel, og den leseren som løser gåten og finner nøkkelen, vinner 500 000 dollar i gull. Har du hørt om noe lignende?

James Frey er hjernen bak hele prosjektet. Hans idé var å få til et så massivt, interaktivt og verdensomspennende prosjekt som overhodet mulig. For 12000 år siden eksisterte det flere ulike stammer på jorden. Mange av disse stammene er nå borte, men deler av deres sivilisasjon har blitt funnet gjennom arkeologiske utgravinger. Disse stammene og deres måte å leve på har inspirert Frey til å skrive om dem, at de fremdeles eksisterer og at de står overfor tidenes kamp.

Hva handler så Endgame om?
Vi snakker dommedag (så klart!) og 12 ungdommer som kjemper for overlevelse. For mange tusen år siden ble 12 stammer valgt ut for å kjempe om å avgjøre verdens videre skjebne. Gjennom hele historien har Endgame alltid vært en mulighet, aldri virkelighet – før nå. De 12 stammene har i generasjon etter generasjon hatt én spesialtrent spiller hver i alderen 13 til 20 år klar for denne utfordringen.

De 12 ungdommene skal nå kjempe om å finne tre nøkler, i en bestemt rekkefølge. Vinneren er den som finner alle de tre nøklene først. Det spilleren vinner er retten til å overleve for hele hans eller hennes stamme når apokalypsen inntreffer. Resten av menneskeheten vil utslettes.

Noen vil drepe. Noen vil forelske seg. Noen vil lede og noen vil følge. Alle vil spille.
Reglene i Endgame er enkle: det finnes ingen regler.

Endgame kommer. Endgame er nå.
7. oktober.
Jeg er klar. Er du?

I dag slippes det en ny Poirot-roman i England på Agatha Christies 124 årsdag. Den er en vaskeekte Poirot-roman selv om forfatteren ikke er Agatha Christie, men Sophie Hannah. Hannah har ikke fått hjelp av mediet Lisa Williams til å konferere med avdøde Agatha Christie, det bare virker sånn, for dette er Poirot slik vi husker ham. På norsk heter romanen Monogram-mordene.

Agatha Christie debuterte som forfatter i 1920 med The Mysterious Affair at Styles. Den kom ut i Norge i 1924 med tittelen Styles-mysteriet, og allerede i denne første romanen dukket verdenshistoriens mest kjente belgier opp: Hercule Poirot. I sitt 53-årige virke som forfatter skrev Agatha Christie 66 krimromaner, 14 bind med kriminalnoveller, seks kjærlighetsromaner under pseudonymet Mary Westmacott og 17 teaterstykker inkludert The Mousetrap som kanskje er tidenes største teatersuksess. The Mousetrap er blitt spilt i London sammenhengende siden premieren 25. november 1952.

Guinness’ rekordbok hevder at Agatha Christie er den mestselgende romanforfatteren gjennom alle tider, med et salg på over fire milliarder eksemplarer. Hercule Poirot opptrer i 33 av krimromanene til Agatha Christie og i 65 krimnoveller, samt to skuespill. Ved siden av Sherlock Homes er han verdens mest kjente detektiv. Så Sophie Hannah har påtatt seg litt av en oppgave når hun nå utgir en ny Poirot-roman. Hun har selv vært fan av Agatha Christie fra hun var tretten år. I fjor slumpet hun til å treffe et av Christies barnebarn, Mathew Prichard. Han var selv et fan av Sophie Hannas psykologiske thrillere, og sammen fikk de ideen til å puste liv i Hercule Poirot igjen. De klarte å overbevise alle arvingene om at Hannah var verdig til å skrive en ny «Christie-roman», og i dag foreligger altså resultatet. Selvsagt er romanen lagt i tid til å passe i et tidspunkt som passer i forhold til de andre historiene om Poirot.

Monogram-mordene starter dramatisk: Det er februar 1929. Hercule Poirot nyter en stille og fredelig middag på sin stamkafé i London, da en ung kvinne styrter inn i lokalet. Hun betror ham at hun frykter for sitt liv, men insisterer på at han verken kan eller må hindre at det skjer. For når hun er død, vil rettferdigheten seire.

Samme kveld blir Poirot bedt om å hjelpe sin unge venn, Edward Catchpool i Scotland Yard. Tre gjester på et av byens bedre hoteller er blitt funnet drept, alle med en mansjettknapp i munnen. Kan det være en forbindelse mellom drapene og den vettskremte kvinnen? Mens Poirot bruker sine små grå, gjør morderen i stand et annet hotellrom, til sitt fjerde offer …

Det har vært masse hemmelighetskremmeri om denne utgivelsen. Alle vi som har fått lese Monogram-mordene før i dag, har måttet skrive under på taushetserklæringer. Likevel har den strålende krimforfatteren Tana French blurbet, og ikke minst har Publishers Weekly vært for tidlig ute med sin anmeldelse, og det gjør vel ikke så mye når de jubler slik:

«Perfekt. En riktig godbit for Agatha Christie-fans.» TANA FRENCH

«Hannah gjenoppvekker Agatha Christie på mesterlig vis i denne fullkomment vellykkede pastisjen som Christies arvinger har bifalt.» PUBLISHERS WEEKLY

I en tid da krimforfatterne forsøker å overgå hverandre i bestialitet, er det vidunderlig å finne tilbake til en tapt kjærlighet som Hercule Poirot. Han er like elegant, pompøs og flink til å løse mysteriet som før. Det tok fire år før den første Poirot-romanen kom på norsk i 1924. Heldigvis lever vi i en annen tid, så om to uker er Monogram-mordene ute på norsk.

Om det finnes noe liv etter døden, er jeg sikker på at Agatha Christie feirer sin 124-årsdag med å juble over at Poirot er tilbake.

Vilde og farmor tripper over brua. Vilde litt forskrekket i det den frekke damen forsvinner i mengden og farmor tråkker igjennom det skrøpelige treverket på brua..

I helgen gikk Oslo Bokfestival av stabelen med et rikholdig program. Været sto bi og sentrum vrimlet av litterært sugne mennesker i alle aldre i trav mot telt, passasjer, bakgårder, plasser, scener og litterære hus. For de yngste med følge lokket Bok & Bolle-festivalen med klovning, Bukkene Bruse og en tassende Tass(en). Her landet også Vilde, på snaue tre, og jeg, hennes farmor. Vi snublet oss frem i vrimmelen av barn, boller, bøker og begeistring, og startet i kø for å stikke hodene frem. Vi ville så gjerne bli avbildet på «tivoli»plakaten som trippende brusebukker over brua.

Vår tur kom. Lille Vilde var straks klar i knestående på krakken bak sitt hull. I det farmor, altså jeg, skulle stikke hodet ut av det andre hullet, og fotograf Kristin sto klar, kom en brysk og brautende dame feiende: – Flytt deg! Deretter stakk hun hodet ut av «mitt» hull og lot seg avbilde av en mannlige ledsager - sammen med mitt barnebarn! Hva f…? Vilde, tålmodig med hodet i hullet, så forvirret etter den frekke inntrengeren, mens farmor kom seg på plass og snille Kristin fikk foreviget oss på Bukkene Bruse-plakaten. Nesten håndgemeng, altså.. Snakk om populær aktivitet!

Elisabeth Helland Larsen

Deretter sto klovner og klovning på programmet. Vår klovnebokforfatter, Elisabeth Helland Larsen, hadde med seg klovner i flere størrelser og fasonger. De spilte og gjøglet, tullet og tøyset til jubel fra sitt gulvsittende publikum. En fjær spilte en sentral rolle. Likeledes et miniatyrtrekkspill som nærmest radbrakk sin utøver. Avslutningsvis fikk uvalgte barn prøve seg på scenen med både balansekunster, sjonglering og annen moro. Her var litt av hvert å plukke opp av gjennomførbare ideer for klovning i heimen. Og mer er det å hente for de klovnetrengte i Elisabeths bok Klovn!

Siste post på programmet var et muntert møte med den populære forfatteren Bjørn F. Rørvik og illustratør Gry Moursund. Sammen står de bak suksessene  Bukkene Bruse på Badeland og Bukkene Bruse vender tilbake. Først fikk vi følge tilblivelsen av en mannestor versjon av «trollet under brua», skapt av Gry der og da, deretter leste Bjørn fra tilbakeboken for et svært lydhørt publikum. Gry styrte illustrasjonene som følger historien med stø hånd på storskjerm, til begeistring både for kjennere og nyfikne. Bjørns hysterisk morsomme opplesninger treffer alltid de små tilhørerne hjemme. Og ikke minst de store.

Så var det gratis popkorn til alle barn! Og ballonger! Og lykkehjul! Og så kom Tassen tassende..

Fornøyd redaktør på vei mot mål i Big Sur Half Marathon i California. Satser på å være like blid under Oslo Marathon. (Fra boken MARATON av Jack Waitz og Marit Karlsen.)

Hjelp, det er Oslo Maraton på lørdag! Jeg har lidd meg gjennom månedsvis med korte og lange intervaller, rolige langturer og korte langturer – spist carbs før trening og protein etter. Jeg har hvilt og jeg har restituert. Jeg har lest meg opp på formtopping og teiping av brystvorter, sonetrening, væskeinntak og effektiv loggføring. Heldigvis har jeg hatt tilgang til den nye boken Maraton skrevet av Jack Waitz og Marit Karlsen. Den er spekket med utrolig mye interessant og inspirerende kunnskap om løpetrening. Jeg har lest om forfatternes egne erfaringer, hvordan Grete Waitz forberedte seg, jeg har studert terskelløp og skadeforebygging, feiltrening, treningsprogrammer og race report. Aldri hadde jeg trodd at en bok om løping kunne være så nyttig for meg. (Og det påstår jeg selv om det gjenstår å se hvordan det går i lørdagens konkurranse) Jeg har tross alt holdt på noen år nå, vært med i løp som Halvtravern i Nordmarka, Hove Triatlon på Tromøya og Big Sur Half Marathon i California, men når det gjelder løping er man aldri utlært.

Uansett – til tross for solid oppkjøring både fysisk og akademisk – så har jeg sommerfugler i magen og tilløp til hyperventilering ved tanken på lørdagens konkurranse. Jeg ser for meg timene før startskuddet går, kjenner på hvordan kroppen føles – litt tung i bena? Kommer kvalmen til å gi seg? Og jeg som ikke engang er med å kjempe om topplasseringer eller har noen som helst fremtid på høyt nivå. (Neste år stiller jeg i 50+ klassen …) Hva er galt med meg? Hvorfor gjør jeg dette? Gang på gang.

Midt oppi denne selvpiningen må det handle om noe som betyr noe for meg. Kan det være konkurransemennesket som er og blir en stor del av meg? Lukten av sagmugg som pirrer gamle sirkushester?  Lysten til å utfordre meg selv, bli litt bedre, sette meg mål og nå dem?  Ikke bli gammel? Er det følelsen samholdet med de andre løpene gir, den fantastiske stemningen i løypen, festen rundt som trekker meg mot startstreken. Samme hva, så stiller jeg på lørdag med teipede brystvorter under startnummeret – og med en slags trøst i at jeg «bare» skal løpe halvmaraton …

Jeg blir alltid stolt når forlaget mitt utgir sånne bøker som Tyrkisk frokost av Sunniva Lye Axelsen. Utfordringen er at så få hører om dem. Personene i Sunniva Lye Axelsens nye novellesamling er heller ikke personer vi vanligvis hører så mye fra. Kanskje om, men ikke fra. I Tyrkisk frokost får de en stemme: de syke, de gale, de kriminelle og de dypt ensomme. De som ikke hører til.

Jeg har aldri lest noe av Sunniva Lye Axelsen før. Hun har skrevet to romaner tidligere, som begge har fått fine omtaler. Det var en  kollega som tipset meg om den nye novellesamlingen hennes, etter at jeg hadde snakket så begeistret om David Vann og Jan Roar Leikvoll.  Jeg liker mørke bøker. Sunniva Lye Axelsen er en mørk forfatter.

Det er vanskelig å si hva som gjør sterkest inntrykk i boken, hvilken novelle, hvilke skjebner.  Det er så mange. Den ensomme og halvgale naboen i en norsk drabantby, den israelske offiseren og hans norske elsker, den tyrkiske ambassadøren.  Kvinnen som kler på de kvinnelige fangene før de blir hengt. Narkoselgerne, som selv befinner seg på randen av sammenbrudd og til slutt tipper over. Ostehøvel kan brukes til så mye, blant annet fjerne et ansikt. Damen med langt fremskreden kreft. – Det kommer til å gjøre veldig vondt, sier doktor Murad.

I denne tankevekkende, men vonde novellesamlingen tas vi med på en reise rundt i verden: Iran, Eilat, Israel, Oman, Oslo, Høland, Ralvik og Italia. Den vesentligste delen av reisen foregår langs menneskesinnets skyggeside. Sunniva Lye Axelsen lar oss oppleve ting vi ikke har hørt om, de fleste av oss. En sjelden gang har vi kanskje tenkt tanken eller hatt marerittet. Antagelig har vi noe av dette i oss, alle sammen, uten at det kommer opp til overflaten.  Her slår det vonde til med full styrke.

Her er historier som gir et sterkt spark til den falske norske tryggheten vi luller oss inn i. Så hvis du vil lese en bok som er annerledes og som gir deg noe nytt å tenke på, les denne. Du kommer ikke til å sove godt etterpå.

Det er natt. Tauet henger i en stille, krøllete linje ned mot hodet mitt, nylontau blir aldri helt rette. Jeg burde hatt et branntau i hamp, men det ville bli for tungt for kroken i taket. Klokken er 04:17. Utenfor er det slike tårnende skyer man bare ser midt på sommeren, rett før solen står opp. Mellom dem blunker gliper av mørkt lys, jeg tenker litt på Gud. Så står jeg opp.