Høstkatalogen for Cappelen Damm er nok en gang nydelig designet av Kamilla Berg, og jeg hadde jaggu matchende neglelakk den dagen den kom fra trykkeriet.

Tidenes sommer gikk så fort. Det startet med at været var så alt for godt, at jeg hadde alt for mange avtaler, syklet ut til Katten hver ettermiddag og leste skikkelig old school papirbok, og dagene gikk så raskt selv om det føltes som om ettermiddagene varte evig. Så pakket jeg bagen, reiste avgårde og meldte meg ut fra nett og kommunikasjon i ukesvis. Det er lenge siden jeg har følt meg så fri som på en strand ved Øresund, på et tog til Stockholm eller i det duvende skinnsetet til en Lincoln Continental Mark V på en landevei med skog på alle kanter. For ikke å snakke om at jeg hadde en gedigen space out på tidenes beste Øyafestival. Det var en boble, en helt egen dimensjon.

Men ferien har vært over i ukesvis allerede. Jeg er på plass, har allerede sendt ut flere nyhetsbrev og oppdatert nettsidene. Jeg har lest bøker, jeg har vært på arrangementer. For hver dag som går er luften litt kaldere i det jeg går ut døren hjemme og finner sykkelen min. I går tidlig rakk jeg å tenke at det hadde vært godt med hansker. For noen dager siden noterte jeg meg at et bjørketre i nabolaget hadde begynt å skifte farge, og allerede i dag er treet mer gult enn grønt. Høsten kryper ubønhørlig nærmere.

Hvert eneste år på denne tiden husker jeg hvordan det er å vente. For ni år siden ventet jeg mitt første barn og vagget rundt Botanisk hage, runde på runde, ventet og ventet. I år tok jeg med meg min mor dit og gikk en ny runde, i regnet denne gang, og tenkte på hvor raskt tiden har gått. Vi er snart 100 år tilsammen, min mor og jeg, og Botanisk hage er mer enn dobbelt så gammel som det vi i felleskap har av år. Vi går ikke på den samme grusen som i 1812, men noen av trærne har stått her alltid. Det føles slik når jeg holder hånden mot barken på Kjempepoppelen, og tenker på gutten som lå inni magen min. Ni år. Det går så fort.

Det er på tide å fokusere fremover igjen. På nye bøker og prosjekter, litteraturfestivaler, møter. All informasjon som kommer inn skal videre ut og jeg føler meg nesten som en synapse der jeg tar imot, prosesserer og sender videre. Tikk takk tikk takk. Da en venn av meg sammenlignet kontorlandskapet vårt med et av bildene til Pushwagner, så tenkte jeg i et kort glimt at han kan ha rett. Men det er heldigvis ikke helt sånn, det er smil, gode samtaler og kaffe også. Og bøkene. Alltid bøkene. Det er bare det med tiden. Det finnes aldri nok av den der den fortsetter å suse forbi, og det er ikke tull det som blir sagt om at tiden går raskere jo eldre man blir – kanskje jeg kjenner det ekstra godt akkurat i år. En dag, en uke, eller plutselig tre måneder. Timene jeg sover er aldri lange nok, samtidig som t-banen godt kunne ha kjørt raskere. Det er alltid noe jeg prøver å rekke, få til å passe inn i en allerede sprengt tidsramme. Bøker jeg skulle ha lest, tekster jeg skulle ha skrevet, venner jeg skulle ha vært mer sammen med, kjærlighet jeg skulle ha funnet. Det er ikke mer plass innenfor disse rammene, jeg får det simpelthen ikke til.

Og alt er akkurat slik det pleier, og likevel i konstant endring rundt meg. Noen endringer kan være gode, andre er smertefulle med likevel nødvendige. Og så er det noen endringer som er komplett uforståelige, men som man likevel må forholde seg til samtidig som livet suser videre i uforandret fart, eller kanskje til og med litt raskere enn vanlig. Det er bare å bli med videre, regne med at jeg lander. Jeg gjør nok det.

Boksamlingen min pakket inn i plast. Det har å gjøre med andre høstprosjekter, et sånt som støver enormt.

instagram: markerineon

Å skrive bok kan være det mest givende du noensinne har begitt deg ut på, men likevel skal det ofte år til alene ved skrivebordet før noe er klart til å sendes inn.

Da dukker det opp mange spørsmål, og ofte har man ingen kvalifiserte rundt seg til å svare på dem.

Vi i Cappelen Damm har dyktige redaktører som vet mye om å skrive en bok, enten det gjelder skjønnlitteratur, sakprosa eller barnebøker. Har du et spørsmål? Send det inn til blogg@cappelendamm.no og merk mailen «Spør en redaktør».

Hver måned får vi redaktørene våre til å svare på seks spørsmål om bokskriving. Hold det kort, helst til under fem linjer og gi oss beskjed hvis du vil være anonym. Spørsmål og svar publiseres her på denne bloggen.

OBS: Redaktørene vurderer ikke manus for å svare på spørsmålene. Alle manus må sendes inn på vanlig måte.

VM i fotball er så lenge siden at alt er glemt. Jeg husker ikke hvem som vant, hvor det var eller om Norge faktisk spilte åpningskampen mot, var det Angola?

Hva skjedde med Fred? Hvor ble det av Kamerun? Var det offside eller var dommeren korrupt? Hva husker du fra VM? Målet til Tim Cahill? Verdens beste kamp mellom Ghana og Tyskland? Taklingen til Javier Mascherano? Messis mål mot Koranens kjempere fra Iran? Bønnen til Luiz eller tårene hans? Costa Ricas eventyr?

Sånn er det. Vi husker og vi glemmer. Men bi nu litt. Straks er VM i fotball 2014 ute i en eller annen, og ganske mange, bokhandlere i nærheten av deg, din lesehest. VM i fotball 2014 er sydd sammen i tidsrommet 12. juni til 21.juli (deadline day). I utgangspunktet var de to eldre hedersfotballskribenter, Jon Michelet og Dag Solstad, og vice versa, ferdig med å skrive om VM i fotball. De hadde jo startet opp i 1982 (Spania) og holdt det gående hvert fjerde år fram til VM i 1998 (Frankrike). Michelet & Solstad ble radarparet som satte en helt ny standard på hvordan fotball, verdens fineste idrett og lagsport, kan oppleves, analyseres og deretter skrives ned.

De to leste aldri ei eneste linje av hva den andre hadde foretatt seg under et hektisk VM, men de campet sammen både seint og tidlig, både i Mexico, Italia, USA og Frankrike. De snakket fotball, de snakket historie, de bannet til hverandre, de gikk forbi hverandre, de lo, hoiet, skålte og tok fotball på det største alvor – og skjemt. Fakta faen.

Og nå er de tilbake i sin egen «litterære testimonial-kamp». Dag så alle kampene unntatt en under VM, Jon hakk i hæl. Og de har levert tekster som viser at fortsatt har et hjerte av lærball. Men, begge to føler at det å reise på et VM, det får andre ta seg av. Det ble da også gjort.

Morten Pedersen, som kommenterer fotball i Dagbladet, kollega også, under banneret Morten P., og denne skribent, dro derfor til Brasil. Til Rio. Salvador. Til Manaus. Til Belo Horizonte. Til Montevideo. Til Buenos Aires. Til Copacabana. Til Kristus-statuen. Til nærmeste bar. Til helvete også faktisk.

Pedersen som fagmann med hovedansvar for det som skjedde i to ganger 90 minutter pluss ekstraomganger og straffespark. Jeg så en omreisende fant med dikt, prosa og kamera.

Summen er nå faktisk klar til å utgis, lørdag 6. september er det pressekonferanse på Bristol Hotell i Oslo i forkant av landslagets pressekonferanse i forbindelsen med EM-kvalikken mot Italia tirsdag 9. september.

Og vi har fulgt rådet fra Solstad og Michelet, ingen har lest de andres tekster, fakta faen. Derfor, uansett kommafeil, at vi er gamle, at det skrives mange fotballbøker etc., vi gleder oss til å lese. Jeg til å lese hva Dag mener om England igjen og ikke minst, hva den norskbrasilianske Michelet’n mener om Brasil? Morten Pedersen? Vi er uenige om det meste når det gjelder fotball, fint det. Han tror han veit alt, og jeg veit at jeg veit alt. Om fotball altså. Ikke om alt det andre tøvet som kalles taktikk.

På vegne av Sepp Blatter, mannen som bør få en statue på bunnen av Atlanterhavet, og oss fire: måtte den beste boka vinne hele dritten.

PS: Landslagssjef Per Mathias Høgmo har forresten bidratt med forord der kan oppsummerer og forklarer hva som ble lært under VM i ball avdelingen Brasil. Og, selvsagt er det full statistikk over alle kampene, målene, utvisningene og lagoppstillingen signert fakta-maestro Gunnar Sveen. I tillegg noen dikteriske og presise tversoverpasninger i det lyriske bakrommet fra Lars Saabye Christensen.

Jens Lapidus er advokat og krimforfatter. Kanskje er det derfor han klarer å skrive så troverdige krimromaner der de kriminelle er de mest interessante og troverdige.

Jens Lapidus fikk et voldsomt gjennombrudd med Cash eller Snabba cash som den het på svensk. Det var en helt annerledes krim, der det først og fremst var miljø og stemning som vekket oppsikt. Lapidus beskrev de kriminelle med en unik innsikt og med en hardkokt stil som vekket oppsikt, langt utover de vanlige leserne. Ja, så stor status fikk Lapidus også blant de kriminelle at hans bøker er de mest utlånte i svenske fengsler, og svensk politi har hevdet at de på razziaer i svenske kriminelle miljøer ofte finner en Lapidus-bok.

De to neste romanene i det som er blitt kjent som Stockholm-trilogien, Aldri fucke opp og Livet de luxe, ble også enorme suksesser både som romaner og filmer. Dermed kom også interessen fra USA og Hollywood. Når man selger bok-og filmrettigheter til USA, selger man også rettighetene til karakterene. Det er kanskje én av grunnene til at Lapidus nå har begynt på en ny serie med nye karakterer. Men det han har holdt fast ved er å skrive oppsiktsvekkende gode krimromaner, eller som Arbeterbladet uttrykte det i sommer: «Jens Lapidus nye – djevler hvilket drag den har.»

Denne gangen har Lapidus minst like stort fokus på klasseskillene i det svenske samfunnet, og han skriver fortsatt best når han skriver med «froskeperspektiv». VIP-rommet introduserer oss for et merkelig radarpar med høyst dårlig kjemi. Det er den ferske advokaten og streberen Emelie og Teddy som akkurat har sluppet fri etter åtte år innenfor murene. Emilie får et uvanlig oppdrag: å finne den forsvunne Philip Schale; investor og en ekte sønn av finansadelen. Familien hans er livredd for å trekke politiet inn i saken. Emilie blir pålagt av en av partnerne i advokatfirmaet å bruke Teddy som en «gangster-ekspert». Saken er langt fra enkel, og raskt forstår Emilie og Teddy at kidnappernes tålmodighet er i ferd med å renne ut som sanden i et timeglass.

I sin panegyriske anmeldelse av Vip-rommet i Dagbladet, skrev Torbjørn Ekelund at han lurer på om han er blitt for vant til Lapidus språk og stil for han syntes den denne gangen var mindre oppsiktsvekkende. Men det er ikke Ekelunds feil. Lapidus har nå valgt å gå litt bort fra den ekstremt hardkokte og forkortete stilen sin. Lapidus har selv sagt at stilen hans var sterkt inspirert av James Ellroy. På Krimfestivalen for to år siden forklarte Lapidus hvordan Ellroys knappe stil ble til. Ellroy hadde levert sin første krimroman til forlaget, og den var på nesten 900 sider. Forlaget likte den svært godt, men forklarte at problemet var at de ønsket all handlingen, men den var minst 400 sider for lang. Dermed hadde de ingen tro på at han kunne forkorte romanen heller. I sinne dro Ellroy hjem og strøk litt over hvert tredje ord i setningene. Dermed var manuset kommet ned på 500 sider, innholdet var som før, og den knappe Ellroy-stilen var et faktum.

Jeg tror Lapidus kan ha følt seg litt fanget i den knappe stilen sin. Det er i alle fall tydelig at han trives like godt i en litt mer åpen og beskrivende form som mange lesere nok vil oppleve som lettere tilgjengelig. Vip-rommet er en drivende god krim, med høyt tempo og en herlig spenning. Jeg er glad for at dette bare er første bok i en rekke, for Torbjørn Ekelund i Dagbladet har rett i at dette Lapidus-bøker er «i elitedivisjonen i nordisk krim», for ikke å si champions league.

Her oppe i 2.etg ble dessverre en av Vivecas hovedpersoner myrdet.

Viveca Sten er Sveriges nye skjærgårdskrim-dronning. Handlingen i bøkene hennes er lagt til øya Sandhamn utenfor Stockholm.

I vår hadde vi en konkurranse som resulterte i at en gjeng bokhandlere og krimlesere dro på besøk til Viveca Stens Sandhamn.

Viveca Sten

I vind og regn ankom vi en av de ytterste øyene i skjærgården utenfor den svenske hovedstaden. Vanligvis et ferieparadis, men nå var imidlertid sommeren på hell, og temperaturen for lengst sunket til under 20 grader. I stedet for badeturister var det stort sett konferansegjester på øya. Litt sånn som oss. Vi var jo på en slags Mordene i Sandhamn-konferanse.

Vel i hus på øyas hotell, fortalte Viveca hvordan det hele startet. Om hvordan hun en dag gikk tur i Sandhamn og plutselig tenkte: Hva om det kom et lik flytende opp her, i et fiskegarn? Hva da? Og dermed var prosessen i gang. Viveca, som egentlig jobbet som forretningsadvokat, begynte å arbeide med det som nå har blitt en hel serie, nemlig Mordene i Sandhamn.

Dramatisk før-drink      

Vi neide og nikket nok ganske pent da vi gikk inn i huset som en gang har tilhørt Viveca Stens bestefar. Der inne var det som om tiden hadde stått stille; gamle portretter på veggene, kakkelovn og antikke møbler.  Vi hørte vinden ta seg opp der ute. Det var jo i det minste bra vi var inne – verre var det med båten som lå utenfor. Den skulle brukes under innspillingen av tv-serien Mordene i Sandhamn noen dager etterpå. Dessverre var den ikke fortøyd godt nok for det ruskværet som vi nå var vitne til, og bekymringen bredte seg. Helt sikkert var det i alle fall at ingen ville at Viveca skulle ro utpå havet for å fortøye den.

Hos Viveca var det god stemning, helt til vinden tok seg opp – og båten utenfor måtte reddes. Dagens helt var heldigvis ikke langt unna.

Hvis det er en ting de har i Sandhamn, så er det mange kyndige båtfolk – og ut fra bølgene kom det inn en helt, ridende på en vannscooter. Han het Johannes og var kaptein i den kongelige seilforeningen. Både bokhandlerne, journalistene og jeg så med beundring ut igjennom rutene på det som utspilte seg utenfor. Med vind i håret og vannet piskende i ansiktet, fortøyde han båten og forsvant bortover de hvite bølgene, før han rundet en odde og ble borte.

Og heltedåden ble noe å snakke om under middagen på Värdshuset. Spisestedet som er så gammelt at den eldste delen visstnok skal strekke seg tilbake til 1600-tallet. Der inne ble det så klart snaps og drikkeviser, akkurat som på så mange, i så mange generasjoner før oss.

Har drept 5% av befolkningen

Innbyggerne i Sandhamn er få, og noen har regnet ut at med så mange mord som Viveca Sten har «begått» i bøkene sine, går innbyggertallet bekymringsfullt raskt nedover. Hun tok oss med på en åsteds-vandring, hvor vi fikk se hvor folk hadde blitt drept, og lik var gjemt. Underveis møtte vi også teamet som lager tv-serien (som vanligvis sendes på TV2 her i Norge). En ungdom vandret rundt med et slags kjøttsår ved tinningen. Vi hadde kommet til et dramatisk øyeblikk. Han hadde akkurat blitt slått ned, og snart skulle politimannen ved siden av ham også få unngjelde.

Heldigvis kom vi oss uskadd fra øya og over på båten som skulle ta oss det første stykket på hjemreisen. Da var det en som spurte: – Du, hvor ofte pleier dere å reise på sånne turer? – Dette er faktisk helt uvanlig, svarte jeg. Men så er jo Viveca en høyst uvanlig forfatter også.

Både bokhandlere fra Johnsen Libris i Fredrikstad og Norli Nye Sandvika var med på tur til Sandhamn. En heldig leser fikk også være med på turen.

Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre har nylig gitt ut boken «I bevegelse».

Thomas Boe Hornburg kommenterer sist lørdag mitt essay om 22. juli i boken «I bevegelse». Han ser teksten som et uttrykk for at følelsene i Arbeiderpartiet fortsatt er sterke. Han har rett. Det er en av grunnene til at jeg skrev det.

«Det pipler ut» et ønske om å ta et oppgjør med Fremskrittspartiet, skriver Hornburg. Han hevder at verken Raymond Johansen eller jeg sier det rett ut, men det bør vi nå gjøre; rive av plasteret, så Siv Jensen kan svare mer utfyllende for sitt parti.

Det er til å kjenne igjen. Vi bys opp til en dans mediene kan like. De klare utspillene, rettet mot den ene, henge bjella på katten – så spisst klippet til at det kan passe i en overskrift, på en forside og utløse et ras av spissede utspill den andre veien. Noe annet er analysetungt eller meningssvakt.

Men så enkelt er det ikke. Tema for mitt essay er sammenhengen mellom handling og holdning. Breivik var alene om handlingen, men han er ikke alene om holdningene. Jeg siterer Aftenpostens egen spaltist Bjørn Stærk som etter 22. juli sa at noe av det han hadde skrevet om fremmedkultur og innvandring kan ha gitt Breivik en følelse av å være mindre alene. I de tre årene som har gått ser vi at det fortsatt er mange som ytrer seg i samme vendinger som gjerningsmannen. Det gjør dem ikke til terrorister. Men når de mest ytterliggående karakteristikker av «de andre» blir normalisert, kan det korte ned avstanden mellom holdning og handling. Det bør uroe oss.

Et kritisk blikk på Fremskrittspartiet hører med i denne historien. Hornburg skriver at jeg «etterlater et inntrykk av at det løper en linje fra Breiviks manifest til holdninger blant enkelte i Frp – og derfra mer allment til det ytterliggående høyre i Europa og i norsk historie», men at jeg ikke sier det rett ut. Hornburg har tydeligvis tatt poenget, og det er det viktigste. Ikke fordi Breivik en gang var medlem og aktiv i Fremskrittspartiet, men fordi partiet har valgt ord og vendinger i sin innvandringskritikk som stigmatiserer hele grupper og fordi partiets ledelse til denne dag er unnvikende i å ta avstand fra klare overtramp fra ledende talspersoner, som Christian Tybring-Gjeddes gjentatte anklager mot Arbeiderpartiet for å ødelegge norsk kultur, eller nå sist Ulf Leirsteins utfall mot Hadia Tajik. Denne kritikken kommer til uttrykk i mitt essay.

Men det blir for enkelt å redusere dette bare til å være et oppgjør med Frp. Ingen andre enn Breivik kan holdes ansvarlig for handlingen og jeg presiserer at partiene innenfor vårt politiske system har mer til felles enn noen av dem har med ekstremistiske og voldelige krefter utenfra. I intervju etter intervju med utenlandsk presse har jeg avvist å gjøre Frp til skyteskive, og forklart at partiet er solid på innsiden av vår parlamentariske og demokratiske tradisjon. Det vi jeg fortsette med.

Vi må se bredere. Horburg viser til Aage S. Borchgrevinks bok «En norsk tragedie». Det gjør også jeg i mitt essay. Denne boken er noe av det viktigste som er skrevet om 22. juli fordi den gir en bredere forståelse av hvordan et ungt guttesinn kunne bli «så skadet på vår vakt», som Hornburg skriver. Men også Borchgrevink åpner for at vi må forstå mannen og gjerningen i en politisk sammenheng. Han skriver at det er grunn til å frykte for at det kan komme mer vold fra ytre høyre. Om Breivik var en ensom ulv, så kom han fra en flokk, for å sitere Øyvind Strømmen. Mange barn blir skadet i oppveksten. I tilfellet Breivik er spørsmålet; hva var det med den høyreekstreme ideologien som gjorde at sinnet hans fikk utløp nettopp her, og hva var det førte til at han gjennomførte et nøye planlagt angrep mot Arbeiderpartiets ungdom?

Dette er kompliserte sammenhenger. I mitt essay skriver jeg om utviklingstrekk i det moderne norske samfunnet som bidrar til at flere, særlig unge menn, kan oppleve en følelse av sosial eksklusjon og fremmedgjøring, noe som igjen kan lede til et sinne som så rettes mot «noen», og da gjerne de som har sittet med politisk makt og kan holdes ansvarlige. Veien til sosialdemokratiet blir kort.

En holdningsdugnad mot brunt hat, gjerne – men den bør rettes mot all ekstremisme som idylliserer vold, slik også islamistisk ekstremisme varter opp med. Den må handle om politikk og politikeres ansvar for innfall og utfall. Og viktigst; den må handle om vår evne som små og store fellesskap til å drive god forebygging, tidlig nok.

(Innlegget er også publisert i Aftenposten)

Til bokhandel: Jonas Gahr Støre «I Bevegelse»

Fire skribenter. Ett VM. Jon Michelet tok seg av det han kan mest om, best om, som han virkelig har et stort hjerte for, Brasil, fotball, kultur, politikk og ikke minst kampen du vet, den mot Tyskland. Den kampen som går inn i fotballhistorien med de største bokstavene som noensinne et alfabet har kunnet oppdrive. Her en smakebit fra VM i fotball 2014, boka som straks kommer til en reservebenk nær deg.

Jeg har vært i Belo Horizonte, på en reise i Brasil tidlig på 1990-tallet.

Det ble bare med en kort stopp og en eneste overnatting i millionbyen.

Navnet betyr Vakker Horisont. En vakker horisont var det sikkert på stedet da byen ble grunnlagt. Da jeg var der, var det ikke mye horisont å se, fordi utsikten ble blokkert av høye hus alle vegne. Jeg skulle videre til en større turistattraksjon i delstaten Minas Gerais, den gamle og svært maleriske gruvebyen Ouro Preto. Minas Gerais kan oversettes med Hovedgruvene. Delstaten i innlandet bidro sterkt til at portugiserne i kolonitida kunne berike seg med gull og edelsteiner fra Brasil. Statens navn og historie gjenspeiles i navnet på VM-arenaen, Estádio Mineirão.

I kampens åpningsminutter går det riktig fint for Brasil, som ser ut til å feste et grep på Tyskland. Det er kanskje ikke jogo bonito, det vakre spillet, i Vakker Horisont. Men det flyter bra og rimelig elegant. Jeg får god tro på at laget, selv uten de to nøkkelspillerne, virkelig kan ta rotta på Tyskland.

Så scorer Müller et enkelt mål etter utrolig slurvete forsvarsspill i Brasils bakre rekker. «Ta det rolig,» sier jeg. «Dette takler Brasil. Det er ikke verre en Marcelos selvmål mot Kroatia. Marcelo-blemma kom også etter elleve minutter, og så snudde Brasil kampen.

Og hva mener forresten du om denne kampen? Var den vakker? Var det siste spiker i kista for Brasil som stor fotballnasjon? Hva med Tyskland, er de framtidas landslag også? Og, hva med dine fem favoritter fra tysk landslagsfotball siden 1946 og fram til nå? Send inn, vinn bok. Vinn vind, brassespark og onetouch!

På vegne av den store fotballfamilien avrundes det med et billig haikudikt:

Sepp Blatter

Epp Latter.

Rødt kort i oppkrav.

Det meldes at det er museår i år. Og at lemen har seg på fjellet som aldri før. På NRK kan vi følge smågnageres ville liv, fylt av spenning og daglig kamp for tilværelsen. Blant dem både trespissmus og grashoppemus, sistnevnte kjekk i hatten når natten faller på, i dagslys visstnok en pyse. Artig å se å TV, men de færreste ønsker vel mus i hus..?

Selv har jeg i flere uker kjempet en innbitt kamp mot husmus på hytta. Det startet med et spontant og skvettent møte, face to face, for å si det sånn. Åsted: Benkeskapet under oppvaskekummen, der plastbøtte for matavfall er plassert. Med lokk. Ikke uventet skvatt vi begge kraftig, da jeg en dag krumbøyet åpnet bosspannet og to kulerunde, blanke museøyne møtte mine. – Fire øyne i hverandre.., som Skjæraasen ville ha sagt. Vårt første møte varte knapt et sekund før jeg smalt skapdøren igjen.

Etter gjentatte besøk av ubudne gjester i kildesortert matavfallet, besluttet jeg – dog med tungt hjerte, å gå til krig mot de søte små.  Jeg valgte giftmetoden, som jeg hadde hørt skulle være effektiv, og ikke gi plager utover indre blødninger og kraftig tørste. I den forbindelse kom jeg i hu min gamle venn Odds historie fra sitt fargehandlerliv: En eldre dame, med kraftig tak om håndvesken, kom en dag inn i butikken og spurte etter musegift. Hun hadde oppdaget mus på kjøkkenet, som hun gjerne ville bli kvitt. Men da pakken med Rattox rottegift ble satt på disken, utbrøt hun forferdet: – Men blir ikke det alt for sterkt, da? Mitt valg falt derfor på kornblandingen Temus.

Etter langvarig servering av rosa smågryn på innbydende vis, og derpå omfattende rydd og vask etter »kalaset» - og den ønskede virkning uteble, var tiden inne for utprøving av nye og mer kontante metoder. Dessuten hadde jeg underveis lest om liklukt fra smågnagere som har søkt evig hvile i gulv og vegger, og forstått at dette ikke nettopp var dufter fra Grasse.. Tiden var moden for feller!

Bruk av musefeller, d.v.s. giljotinmetoden, har aldri tiltalt meg, verken med tanke på egne fingertupper eller måten de stakkars musene fratas livet på; i ett brutalt smekk. Dessuten – etterarbeidet frister ikke.. Jeg forstår godt de som kaster både mus og feller i søpla uten å kildesortere og skille de to ad.. Jeg overvant imidlertid min vegring, og gikk til innkjøp av den klassiske, norske trefella Rapp – i dobbeltpakning.  Små, vellagrede ostebiter ble med engstelige fingre anbragt på oppspente feller. Og ikke før senket mørket og roen seg over hyttehyggen, så tuslet, smalt og romsterte det i benkeskapet, før det brått ble veldig stille..

Rapp – en klassiker!

Snakk om effektiv musedreper! En av de rampete, bløte og søte skapningene, som i lengre tid hadde gjort så mye ugagn, lå nå taus og stille med snuta i klem. Iført engangshansker og selvlaget munnbind som smittevern mot musepest, ble den døde effektivt fjernet. Fella ble gjort klar til gjenbruk og prosedyren gjentatt – med samme resultat, tre ganger på rad.

Rapp musefelle i effektiv bruk

Anbefalt lydrepellent

Sist jeg ankom hytta sto imidlertid fellene urørt. Et mulig tegn på at musegjengen er utryddet. Men sikker kan man aldri være, så fellene står – spente og klare. Nå med Sjokade, siden jeg leste (på nettet) at ost er ei det beste, men sjokosmak med smør! I tillegg har jeg gått til anskaffelse av lydrepellenter, som angivelig er en effektiv og skånsomt måte å holde smågnagere unna på. Disse plugges bare inn i en ledig kontakt – og vips kommer høyfrekvent lyd, skjermet for menneskets hørsel, men ulende som en brannalarm for musas øre. Hvis de virker..

Midt i musekampen slo det meg at det også finnes litterære måter å kvitte seg med mus på. Neste gang smågnagere søker seg til mitt sommerparadis, vil jeg ta frem John Steinbecks Om mus og menn (1937) og nok en gang lese om «Lennies metode». Store, sterke, enfoldige Lennie med ubendig trang til å røre ved alt som er mykt og bløtt, og kjæle det til døde. En trang som bringer ham og vennen George opp i stadige vanskeligheter. Lennie selv er i sin imbesile naivitet totalt fri for ondskap. Boken, som var Steinbecks gjennombrudd som forfatter, ble raskt en verdenssuksess og en klassiker, og står seg litterært også i dag. Den er filmatisert hele to ganger (1939 og 1992), og er dramatisert og oppført på teaterscener verden over. Og siden vi er inne på både mus og menn.. Jeg vet ikke, men vil tro at de omtalte metoder, ved behov, også kan benyttes på menn. Dog med rausere porsjoner og adskillig større feller..

Dette vil muligens ergre de store, men enkelte små kan det kanskje more.. Og skulle noen menn trenge trøst etter å ha lest dette, henviser jeg til vår alles venn, Alf Prøysen:

«Hvis ingen går i fella,
men passer seg for den,
skal alle snart få feire jul igjen.»

Fra filmen Shattered Glass. Hayden Christensen i hovedrollen som Stephen Glass.

På en av disse kveldene som begynner å bli kjølige fant jeg en film på Silver-kanalen, en film som var veldig god og veldig tankevekkende. Shattered Glass het den. Den handlet om journalisten Stephen Glass som på nittitallet var en anerkjent og beundret journalist i det amerikanske tidsskriftet The New Republic. Glass’ artikler var av den avslørende typen og tok opp emner som var aktuelle, men som ikke så mange visste noe om fra før.

Stephen Glass hadde sin storhetsperiode som journalist mellom 1995 og 1998. Filmen forteller hvordan Stephen Glass på en meget veltalende og humoristisk måte solgte inn egne prosjekter i redaksjonen. Han var uovervinnelig og ingen kunne finne frem til slående temaer som han. Suksessen fortsatte gjennom flere år og flere velskrevne artikler. Helt til alt ble avslørt.

Stephen Glass hadde nemlig funnet på alt sammen, alle artiklene hans var oppspinn fra begynnelse til slutt. Selv kildene og de navngitte personene var fantasifigurer. Historien som skulle felle Glass het «Hacker-himmelen» og handlet om den femtenårige Ian Restill, som angivelig skulle ha infiltrert datanettverket til firmaet Jukt Micronics. Altså en historie som fra vårt utsiktspunkt i 2014 virker svært så troverdig. Det var bare en hake ved den, den var rent oppspinn.  Hverken Ian Restill eller Jukt Micronics eksisterte i virkeligheten. Men det tok overraskende lang tid før noen oppdaget det.

En journalist i det konkurrerende magasinet Forbes fattet mistanke og begynte å forfølge noen tråder. Samtidig ble den nye redaksjonssjefen i The New Republic satt på sporet av noe han syntes var mistenkelig.  Dette hadde gått bra en lang stund nettopp fordi Glass hadde så godt omdømme blant kollegene, og også fordi damen som sjekket faktaopplysningene i redaksjonen var kjæreste med Stephen Glass og lot seg intetanende tvinne rundt lillefingeren hans. Men nå ble han sett på med nye øyne. Da nettet begynner å snøre seg sammen, opplever vi hvor fort et fall fra toppen kan skje. Det hjelper ikke hvor mye Stephen Glass forsøker å dekke over med falske telefonsvarere og nettsider (de var jo ikke så avanserte den gangen i dataalderens ungdom), han blir ubønnhørlig avkledd og fratatt all ære.

Etter å ha sett filmen om Stephen Glass husket jeg plutselig også at jeg hadde lest om en forfatter ved samme navn. To tastetrykk på Google, så hadde jeg ham. Det er samme mann. Stephen Glass kom nemlig tilbake i 2003, som forfatter av romanen The Fabulist. Den handler om en journalist som når berømmelsens tinder gjennom sine spektakulære artikler, artikler som er ren fantasi uten rot i virkeligheten. Og om hvordan han forsøker å reise seg igjen etter at han blir avslørt. Jeg har ikke lest denne boken ennå, men bør nok det, for dette med løgn og oppspinn kan angå mange av oss.

Det siste vi har hørt fra Stephen Glass er nærmest ingenting. Ryktene sier at han jobbet i et advokatfirma i California, men at han ble nektet å ta juseksamen på grunn av den manglende moralske standarden han viste under journalistkarrieren. Dette blogginnlegget mitt er ikke ordentlig fakta-sjekket. Jeg har hentet noen av opplysningene fra internett, og der kan jo hvem som helst skrive hva som helst. Men jeg vet hva jeg så på filmen. Den kan anbefales.

Dag og Jon har skrevet fem VM-bøker tidligere. Den siste kom i 1998.

Fire skribenter. Ei VM bok i fotball. Jon og Dag, Tom og Morten, de to første på topp, de to første bakerst, de to første bak mål, foran mål, i en sofa eller to, på TV, radio og på hotell. Dag og Jon med fem bøker på samvittigheten fra fem verdensmesterskap i fotball, og nå ei til. Det er fint? Ja, veldig. Vi to andre, Morten og Tom, skriver fra benken, vi haster inn i alfabetets offsidefeller, og veit at vi snart blir avblåst for kommafeil. Derfor et utdrag fra Solstads tekst i VM i fotball 2014:

Det at jeg skulle være med i denne boka, kom noe fort på meg. Jon Michelet og jeg satt på bibliotekbaren på hotell Bristol i Oslo en søndag kveld i slutten av mai og ble intervjuet av Dagblad-journalistene Morten Pedersen og Tom Stalsberg, til et magasin Dagbladet skulle gi ut i forbindelse med det foregående VM i fotball i Brasil. Under dette intervjuet spurte de plutselig om vi, altså Jon Michelet og jeg, kunne tenke oss å bidra med hvert vårt «essay» til en bok de skulle skrive fra dette mesterskapet, der de begge skulle være til stede, med egne øyne, i selveste Brasil, mens vi, eventuelt, skulle sitte hjemme og skrive hvert vårt «essay». Av en eller annen grunn svarte vi begge ja, jeg mest av hensyn til symmetrien, for hvis Jon Michelet skulle delta, syntes ikke jeg at jeg kunne la være, av hensyn til symmetrien. Men da jeg hadde sagt ja, fikk jeg plutselig forferdelig lyst. Jeg hadde ikke skrevet noe om fotball siden 1998 (Jon Michelet/Dag Solstad: VM i fotball 1998) (bortsett fra noen få linjer om Sandefjord Ballklub og Bislet i ei bok om nettopp Bislet, og hvor mitt bidrag vesentlig besto i å beskrive Bislet som skøytestadion), og nå tente jeg på tanken om å skrive om det igjen. Jeg forsto at jeg ikke måtte gjøre for mye av det. Bare beskrive hvordan jeg hadde opplevd VM fra sofakroken foran TV-apparatet. Jeg som vitterlig hadde opplevd 5 – fem – VM tidligere, med kropp og sjel, «live», med egne øyne, med egne ører og ytterligere hadde erfaringer av verdensmesterskap i fotball både før og etter det, via TV og radio, og gjennom andre media. Problemet var at jeg ikke hadde noen TV. Under VM ville jeg dels være bosatt hjemme i Drammensveien 68 i Oslo og dels på Veierland i Tønsbergfjorden. I vår bolig i Oslo har vi rett nok et pent brukt TV-apparat, men da vi for mange år siden 290 da overgangen fra analogt til digitalt TV skjedde, og TV-installatøren kom til gården vår for å sette inn dekoderen i alle leilighetene, var vi bortreist, og fikk senere aldri somlet oss til å ordne det. Det betydde at alle kanalene falt ut, den ene etter den andre, slik at vi i dag bare har TV2. Det er i sportssammenheng ikke det verste vi kan ha, men det er nå tross alt, under dette VM, bare halve virkeligheten, halve sannheten.

På Veierland har vi ikke TV i det hele tatt. For flere år siden gikk Tv-apparatet i stykker, og da valgte vi ikke å erstatte det av hensyn til to barn som hørte til huset, og som ikke skulle få anledning til å benytte den vakre nordiske sommeren til å sitte inne og bli TV-slaver. Nå, under de innledende kampene har jeg stort sett bodd på Veierland, uten TV, og hvordan har jeg løst det? Ja, det har ikke vært lett. Det er ingen puber med storskjerm på Veierland, og jeg har, når alt kommer til alt, kviet meg til å gå på besøk til private, til f.eks. kamper som begynner klokka 00 om natta, slik som den (for meg) uhyre viktige kampen mellom England og Italia. Den valgte jeg å se i Sandefjord. Ut ifra den ideen at min tilknytning til England er bundet til min barndom i hovedseriebyen Sandefjord, der jeg som innbygger i en by som hadde et lag i den nasjonale hovedserie fant det naturlig å interessere meg for seriesystemet i selve fotballens moderland, England. Jeg la meg inn på hotell Kong Carl, et gammelt restaurert hotell midt i Sandefjord sentrum, 30 meter fra den gården jeg vokste opp i, og som også var det foretrukne tilholdssted for ledelsen i Sandefjord Ballklub, «Kongen» som det ble kalt, når de skulle diskutere tilværelsens alvor og ikke minst nedrykksspøkelsesblå lys, som stadig dukket opp, både i ledelsens bevissthet, og i min 10–12-årige bevissthet i min søvnløse seng i Rådhusgata 14, 30 meter herfra, og som var det eneste virkelige spøkelse i min barndom, og hvor jeg nå ti minutter før midnatt, kl. 00 til 14. juni 2014, slo på den store TV-skjermen på dette hotellrommet i min barndomsby og straks fikk inn England–Italia fra Manaus i det indre av Amazonas i Brasil.

PS: Hvilke fem mesterskap og hvilke fem kamper husker du, som kanskje leser denne bloggen, best? Send inn og vinn ei bok. Hurra!

(Foto: Margrethe Myhrer)

Jobb, bleieskift, lekselesing med barna, trening, tvitring, strikking, hagearbeid … det er mye som gir oss dårlig tid i hverdagen. Og dårlig samvittighet. Jeg er nok blant dem som litt for ofte tyr til nødløsninger når tiden blir knapp mellom barnehage og allidrett. Inntil den nye kokeboka til Flying Culinary Circus landet på pulten min. Hverdagsmat – som virkelig smaker er stappfull av tips for å spare tid på kjøkkenet – og rettene er kjappe å lage. Oppskriftene på god hverdagsmat er delt inn i kapitlene «Rask», «Raske» og «Raskere». Jeg brukte faktisk bare 15 minutter ved å lage «Laks i parmesansaus» – og fikk mandagen til å virke som lørdag. Kjempegodt!

Ingredienser

600 g laksefilet

300 g aspargesbønner

2 fedd hvitløk

2 1/2 dl fløte

150 g parmesan

50 g sorte oliven

1 liten bunt persille

sitron

400 g småpoteter

FINN FREM:

ingredienser

stor stekepanne – sett på middels høy varme

vannkoker – kok opp vann og ha over i en liten gryte

stor gryte – sett på høy varme

rivjern

Del potetene i to og ha dem i det kokende vannet fra vannkokeren i gryten (uten salt).

Kutt laksefileten i store terninger. Krydre med salt og pepper. Stek i stekepannen med varm olje. La terningene bli godt brunet på den ene siden.

Del aspargesbønner i to og finhakk hvitløk. Tilsett i pannen og fres litt videre. Snu lakseterningene og tilsett fløte. Kok inn til fløten tykner litt.

Riv parmesan på den fine siden av rivjernet og rør ut i fløten. Tilsett oliven og hakket persille (spar litt av denne til pynt). Smak til med salt, pepper og skvis over med litt sitron.

Server med kokte poteter som du topper med litt olivenolje og persille.

Når det gjelder Norge og islam, går jeg herved av med pensjon. Det synes jeg et par andre meningsmaskiner burde vurdere å gjøre også.

Jeg sitter på min lokale bar i bydelen Eppendorf i Hamburg, det er gjerne her jeg koker blogger og artikler, jeg har visst drevet med den slags i over tre tiår. Ja, faktisk var det slik jeg begynte som skribent. Med et glødende leserinnlegg i Larvikavisen Østlands-Posten. Fjorten år gammel. Tema? Vår truede fauna.
Jeg skrev om det som skjer nå. Fuglefjellene som dør mens vi ser på. Den gang var det bare en slags syk idé blant fjortisene i Natur og ungdom. En skrekkvisjon.

Vel. Dagens tema har også litt med skrekk og visjoner å gjøre. Men med et i utgangspunktet positivt fortegn. Jeg sitter her med klipp og notater, og leker meg med ulike titler. En av dem er «Nittenåringen som samlet Norge». Sakset fra denne utmerkede avis lørdag 30. august. Den er litt for lang. Dessuten har jeg ikke helt klart for meg når alt sprakk og falt fra hverandre der oppe. Var det da niogtjueåringen sto freidig frem og fortalte om sin begeistring for halshogging, voldtekt og etnisk rensing? Eller var det da mørkets admiral halte helvete ned på jorden i regjeringskvartalet og på Utøya?

Det eneste som er helt sikkert, er at vi har fått servert mange fine ord i det siste. Slik det var i dagene etter Rosetoget. Et av dem er «historisk ». Vi som er så gamle at vi leste Klassekampen på søttitallet, husker hvordan det gikk med det ordet. Det gikk inn i historien som aldeles ubrukelig, etter å ha blitt benyttet hver eneste gang en heismontør eller bryggeriarbeider, bonde eller student, gikk etter hverandre i tog eller streiket i to dager.

Ønsker jeg å latterliggjøre demonstrasjonen på Grønland? Nei. Absolutt ikke. Jeg ønsker Faten Mehdi Al-Hussaini lykke til videre. Hun er for øvrig den eneste person som skal nevnes med navn i denne ytringen.
Jeg er ikke ute etter noens skalp, og har ingen blomster å dele ut heller. For når det gjelder Norge og islam går jeg herved av med pensjon. Og det synes jeg et par andre meningsmaskiner burde vurdere å gjøre også. Når jeg nå sitter her med mine utklipp og mine notater, eller klikker meg rundt på de ulike kommentarfelt og sosiale medier, ser jeg de samme personene fremme de samme påstandene, beskyldningene, bortforklaringene, anklagene, rykter og evige sannheter, som har holdt det gående så lenge jeg selv har vært med.

Hele spekteret. Fra ytre venstres begeistring for tildekkede kvinner og aggresjon mot vitsetegninger, til ytre høyres konspirasjonsteorier og paranoia. Selv har jeg forsøkt å seile midt i elven, og har forståelig nok fått fra begge kanter. Det har vært som fortjent. Men når jeg ser på disse listene med navn og personer som har gjentatt seg selv i alle disse årene, ja da ser jeg også et trekk som forener oss, helt uavhengig av hvor vi står i debatten om islam i Norge. Vi skal snart tre ut av livet. Vi er på vei inn i det rommet der ingen ting venter oss, eventuelt evige flammer eller søtti jomfruer. (Av de to siste alternativene synes jeg det første virker minst masete. )

Der kan du se. Det rykker i labbene, her jeg sitter. Det er ikke så lett. Foran meg ligger Klassekampen for 1. september. Overskrift: «Norske muslimers talerør går på sparebluss. » (Islamsk råd i pengeknipe. ) Ja vel, tenker jeg, det må jeg bare innrømme, – kanskje det er derfor det har vært så stille fra den kanten i alle disse årene.

Så får det være min aller siste ytring om dette temaet. Jeg føler en stor lettelse. For ikke bare gjelder denne min beslutning egne blogger og spalter, jeg har også tenkt å slutte helt å lese reprisene til alle de andre gamle sirkushestene. Jeg kjenner deres vrinsk og retoriske kruseduller nesten like godt som mine egne, og setter min lit og mine forhåpninger til de unge, de som faktisk skal forme og leve i morgendagens Norge. Og med dette rydder jeg bordet for gamle klipp og aviser, og bestiller en gin tonic. En dobbel. En for alt som er sagt og skrevet, og en for de pennene som spisses nå.

Denne teksten stod også på trykk i Dagsavisen fredag 5. september 2014.

Sarah Bernhardt

Torsdag 4. september hadde vi lanseringsfest for boken Det søte liv av Kristine Ilstad. Endelig kommer boken til Norges største kakeblogger, og det samtidig som bloggen har tiårsjubileum. Det er en stor og flott bok med alle Kristines favoritter, med mer enn 200 oppskrifter på alle slags kaker og også andre søtsaker og desserter. Bokutgivelsen ble selvfølgelig feiret med masse kaker fra Det søte liv, blant annet gulrotkake i langpanne med jordbærpynt, Sarah Bernhardt, verdens beste vafler, brownies med og uten valnøtter, boller med sjokoladefyll og så klart sprudlende drikke.

Det var også musikalske innslag, operasanger Gjøril Songvoll sang en kake-arie (arie til skuespilleren Sarah Bernhardt som kaken med samme navn er oppkalt etter) akkompagnert på piano av Kristines far, pianisten Einar Steen-Nøkleberg. Etter intervju med Kristine og en presentasjon av boken var det smaksprøver, boksignering og hyggelig samvær og så klart deling av gode råd og tips om kaker og baking. For oppskrifter og flere kaketips, se Det søte liv.

Prosecco

Gulrotkake med jordbærpynt

Bogstadveiens beste vafler

Boksignering

Kake-arie og pianospill

Det er klart for tidenes comeback i norsk fotball. Nei, Kjetil Rekdal stiller ikke mot Italia, men Jon Michelet og Dag Solstad lanserer VM i fotball 2014 i morgen.

DE FIRE STORE I FOTBALL-LITTERATUREN I HØST: Morten P, Jon Michelet, Tom Stalsberg og Dag Solstad. Foto: Tom Stalsberg (selfi)

Når de store fotballstjernene legger fotballskoene på hylla, får de gjerne sin siste kamp – en testemonial. VM i fotball 2014 er Michelets og Solstads testemonial i form av en bok. Det er en hyllest til fotball-VM og en oppfølging av de fem VM-bøkene Michelet og Solstad skrev fra 1982 til 1998. Som i andre testemonial-kamper er det også her yngre krefter som dominerer kampen, mens stjernene viser glimt av sin gamle magi. Særlig unge er ikke de yngre kreftene heller, for det er Dagbladets Morten Pedersen og Tom Stalsberg som har stått hele kampen ut.

VM i fotball 2014 er blitt en fantastisk fotballbok – og jeg er som alle fotballtilhengere selvsagt ikke helt objektiv i og med at jeg har fulgt prosjektet fra fødselen. For dette er blitt langt mer enn en hyllest til to av Norges beste forfattere som i mange år har vist at de har «hjerter av lærballer». Det er et dobbelt kinderegg av en bok, der du kan følge hele fotball VM fra Morten Ps tøffe sportslig perspektiv, oppleve publikum, miljø, bar- og kneipe-stemninger fra Rio, Buenos Aires og Bayern med Tom Stalsberg, få alle faktaene du trenger fra alle kampene pluss to enestående essays av Jon Michelet og Dag Solstad. Ja, til og med får du et inspirert forord av Per Mathias Høgmo.

Morten Pedersen har gjennom Dagbladets sportsspalter vist at han både kan gi kunnskap og skape engasjement. Han har også en egen evne til yppe til bråk – og det er ikke alltid like bevisst i avisspaltene. Etter Suarez-bittet skrev han for eksempel i Dagbladet at han var som «spedalsk å regne». Dermed fikk han ikke bare Suarez- og Liverpool-tilhengere på nakken, men også støttespillerne for de lepra-syke. Men vi fotballinteresserte viker ikke unna for den slags bråk. Morten P viser også at han kan langt mer enn å bare beskrive kampene på en interessant måte. Han er saftig, interessant og sta. (Heia Spania!)

Tom Stalsberg regnet seg selv som Michelets og Solstads forlengete arm i mesterskapet. Han ønsket å være deres «skrivende lausbikkje», og det har han lykkes med på en mesterlig måte. Selvsagt langer han ut mot Dagblad-kollega Morten P for Stalsberg har liten respekt for fotballsynserne, selv om han innimellom selv er en. Stalsbergs tekst er et overflødighetshorn fylt med kjærlighet til fotball, til publikum, til bakgårder, til dikt og barer. Stalsberg dribler seg gjennom VM slik du aldri før har sett. Og joda, også han beskriver noen av kampene, men her er det liv og sjel som står i sentrum – og litteratur. Stalsberg mottar dikt fra for eksempel Lars Saabye Christensen (som også står i boka se morgendagens blogg), og kan selvsagt svare tilbake i like elegante vendinger:

Sms-dikt i retur til Lars Saabye Christensen

Montevideo. Super 8 mm.

Alle lausbikkjene i den

Falleferdige gamlebyen ligner på

Suárez.

Himmelen ligger blå i gatene.

England sendt hjem i appelsinkasser.

Bill. Merk. God shave the Queen.

MAGI I TESTEMONIAL-KAMPEN. Jon Michelet og Dag Solstad har skrevet hvert sitt lange essay i boka. Foto: Tom Stalsberg

Men så var det Jon Michelet og Dag Solstad da. Hva er deres bidrag? Heldigvis er dette blitt noe langt mer enn en testemonial. De er tilbake i VM-form, og har skrevet hvert sitt lange essay som på elegant vis fullfører deres lange fotball-vm-fortelling. Naturligvis handler Jon Michelets om Brasil, selv om man her overraskende får vite at Michelet ikke har brasiliansk blod i årene, men både tysk og argentinsk – farfar var argentiner og farmor prøysser. Det er hjerteskjærende å følge Michelet under Tysklands-kampen: «Er det mulig? Nei, det hele er uvirkelig. Jeg greier knapt å tro det jeg ser.»

Dag Solstads bidrag er ikke overraskende noe helt for seg selv, men også han møter seg selv i døra. Selv om han tidlig i VM syns at Brasil er overvurdert, blir han også engstelig når de trenger straffespark-konkurranse for å gå videre. Like overraskende er det hvordan han tar oppgjør med England etter tapet mot Italia: «Og det viste også glassklart hvordan dumhet står i tett forbindelse med arroganse i fotball. Arrogansen har fulgt Englands landslag som en skygge i alle de turneringene jeg har sett laget.»

Jeg kunne siterte side opp og side ned fra denne glimrende boka, men kjøp boka sjæl. For en ting er sikkert: Liker du fotball og kan du lese, så har du endelig fått det du ønsker deg.  

Lars Saabye Christensen har bidratt i boken «VM i fotball 2014″ (Foto: Magnus Stivi)

Lørdag  lanseres Michelets, Solstads, Pedersens og Stalsbergs bok VM i fotball 2014. Der har Lars Saabye Christensen bidratt med noen dikt og ti – eller rettere sagt – 12 bud.

VM i fotball 2014 er krydret av interessant stoff for fotball- og litteraturelsker. Lars Saabye Christensen oppsummerer mye av VM med sine «Ti bud»:

TI BUD

1. Du skal ikke bite.

2. Du skal bite i gresset.

3. Du skal ikke trekke ut din nestes tid.

4. Du skal ikke spille bakover.

5. Du skal ikke pipe.

6. Du skal hedre din materialforvalter.

7. Du skal ikke mobbe Fred.

8. Du skal ikke ha andre dommere enn meg.

9. Du skal ikke blåse i fløyten.

10. Du skal blåse i fløyten.

EKSTRABUD:

11. Du skal ikke vinne 7–1 over Brasil.

12. Du skal ikke tape 1–7 mot Tyskland.

Her finner du boka.

Fra boken «Garnglede i Rosendal» .

Dette fargeglade koseteppet fra Turid Lindelands bok Garnglede i Rosendal er fint for å sitte ute på glade og lune høstkvelder.

Størrelse:

Bredde ca. 115 cm, lengde ca. 225 cm

Garn:

Sisu fra Sandnes Garn

Farger:

Rosa nr. 4517, lilla nr. 5226, oransje nr. 3308, gul nr. 2117, turkis nr. 6733 og grønn nr. 8514

Veiledende heklenål:

Nr. 3

fargerikt teppe

HEKLET

Fargevalget er bevisst, friske farger, gladfarger. Energibombe!!

Inspirerende å jobbe med, fasinerende.

Sett sammen fargene vilkårlig. Inger ruter er like.

SLIK HEKLER DU EN OLDEMORSRUTE:

Legg opp 4 lm og sett sammen maskene med 1 kjm

i den første masken til en ring.

1. omgang (farge 1):

3 lm, 2 st rundt ringen* 2 lm,

3 st rundt samme ring*. Gjenta *– * to ganger.

Hekle 2 lm. Fest den siste lm med 1 kjm i den første

stavgruppen, og hekle 2 kjm fram til hjørne-lmb. Du

har nå et lite kvadrat med 4 hjørner.

2. omgang (farge 1):

Hekle 3 lm, 2 st, 2 lm, 3 st i

hjørne-lmb. *1 lm, 3 st, 2 lm, 3 st i neste hjørnelmb*.

Gjenta *– * to ganger til. Hekle 1 lm. Fest

den siste lm med 1 kjm i den første stavgruppen, og

hekle 2 kjm fram til hjørne-lmb. Klipp av tråden og

dra helt igjennom.

3. omgang (farge 2):

Bytt farge og hekle 3 lm, 2 st,

2 lm, 3 st i hjørnet-lmb. Hekle *1 lm, 3 st i neste lmbue,

1 lm, 3 st, 2 lm, 3 st i neste hjørne-lmb*.

Gjenta *–* to ganger til. Hekle 1 lm, 3 st i lm-buen,

1 lm. Fest den siste lm med 1 kjm i den første

stavgruppen, og hekle 2 kjm fram til hjørne-lmb.

Klipp av tråden og dra helt igjennom.

4. omgang (farge 3):

Hekle 3 lm, 2 st, 2 lm, 3 st i

hjørne-lmb. Hekle *1 lm, 3 st, 1 lm i de to neste lmbuene.

Hekle 3 st, 2 lm, 3 st i neste hjørne-lmb*.

Gjenta *–* to ganger til. Hekle 1 lm, 3 st, 1 lm i de

to neste lm-buene. Fest den siste lm med 1 kjm i den

første stavgruppen, og hekle 2 kjm fram til hjørnelmb.

Klipp av tråden og dra helt igjennom.

5. omgang (farge 4):

Bytt farge og hekle 3 lm, 2 st,

2 lm, 3 st i hjørne-lmb. Hekle *1 lm, 3 st, 1 lm i de

tre neste lm-buene. Hekle 3 st, 2 lm, 3 st i neste

hjørne-lmb*. Gjenta *–* to ganger til. Hekle 1 lm,

3 st, 1 lm i de tr neste lm-buene. Fest den siste lm

med 1 kjm i den første stavgruppen, og hekle 2 kjm

fram til hjørne-lmb. men ikke klipp av tråden.

6. omgang (farge 4):

Hekle 3 lm, 2 st, 2 lm, 3 st i

hjørne-lmb. Hekle *1 lm, 3 st, 1 lm i de fire neste lmbuene.

Hekle 3 st, 2 lm, 3 st i neste hjørne-lmb*.

Gjenta *–* to ganger til. Hekle 1 lm, 3 st, 1 lm i de

fire neste lm-buene. Fest den siste lm med 1 kjm i den

første stavgruppen, og hekle 2 kjm fram til hjørnelmb.

Klipp av tråden og dra helt igjennom.

Teppet består av 180 oldemorsruter, 10 ruter i bredden

og 18 ruter i høyden.

Antall farger og hvilke farger, velger du selv.

Fest alle løse tråder og sy eller hekle rutene sammen.

Bruk den metoden som passer deg best. Hekle til slutt

en kant rundt hele teppe med 3 st, 1 lm i hver lmbue,

og 3 st, 2 lm, 3 st i hver hjørne-lmb. Gjenta 2–

3 omganger til.

 Til bokhandel: Garnglede i Rosendal

Det er noe utrolig fint ved dra på en litteraturfestival og  la den bli en flytende opplevelse. Å bestemme seg for å sette av tid til å få med seg alt man kan, å lage et nærmest vanntett program, å få med seg til og med det som ikke er ens hovedinteresse eller favorittforfattere, bare fordi du vet at folka som sitter i panelet er kloke og at de sannsynligvis kommer til å si noe du ikke hadde tenkt på, eller anbefale en bok du ellers ikke ville visst at du ville lese.

Norsk-Amerikansk litteraturfestival er perfekt for det, og jeg gjør det for tredje år på rad nå. Denne fredagen og lørdagen (men ikke torsdagen) har jeg nærmest campet på Litteraturhuset.

Det føles priviligert at Lorin Stein, redaktør i det amerikanske litteraturtidsskriftet The Paris Review, og James Wood, kritiker i The New Yorker, ønsker å komme fra New York til Oslo hver høst og ta med seg forfattere, journalister og kritikere, som er blant de mest spennende i amerikansk samtidslitteratur akkurat nå.

Her er noen sitater fra notatene mine:

Lorin Stein (redaktør i The Paris Review): Reviews often last much longer than the books the reviews are of. Even when the books are forgotten, there´s someting profoundly interesting about watching someone dealing with how they experience a book.

Per Petterson i samtale med James Wood (The New Yorker, forfatter av How fiction works):

Per Petterson: When I start a book , I usually have only one sentence.

James Wood: One sentence?

Per Petterson: Yes, one sentence, because I think that sentence is good.

(…)

Per Petterson: I don´t do revision. When it´s finnished it`s finnished.

(…)

Per Petterson: Hemingway said that you can leave anything out of a book  as long as you know exactly what it is. That´s just rubbish!

(…)

Per Petterson: You have to go with the flow, is that what you say?

(…)

Per Petterson: I love sentences. I love them.

(…)

Per Petterson: I hate irony. Mostly it´s condescending. It´s up down.

James Wood: Up and down?

Per Petterson: No, up down.

James Wood: Oh, Up down.

Per Petterson: It´s kicking on the little people.

(…)

Per Petterson: I don´t read much contemporary literature at all. It´s very difficult. I read critisism.

Boktips under samtalen: Elena Ferrante

James Wood i samtale med Linn Ullmann:

James Wood: There´s something strange about writing, in that often you´re trying to be lifelike, you want to be vivid, but in fact writing is taken out of time. You write one sentence, it doesn´t work, you have a cup of tea and go back to it again.

(…)

James Wood: One idea of paradise would be to have a new Chekov story to read every day.

TV-seriekritiker og forfatter Daniel Mendelshon i samtale med Aslak Nore:

(om viktigheten av å se på tv)

Daniel Mendelshon: It´s the critics obligation to be a part of the culture to whom he is speaking.

Karl Ove Knausgård i samtale med James Wood:

Karl Ove Knausgård: Everytime I see a woman, the first thing I think about is how it would be to have sex with her.

James Wood: You mean when you were an adolescent?

Karl Ove Knausgård: No, now. Don´t you?

(Wood tar en slurk av vannglasset sitt og skifter samtaleemne).

*

Blant de jeg hadde gledet meg til å høre var også Sadie Stein, som blant annet skriver for The Paris Reviews blogg. Hun forble en noe mystisk tilbaketrukket personlighet på scenen for meg, som utelukkende lot oppmerksomheten hvile på personen hun skulle intervjue. Mens hun var her skrev hun likevel et fint lite stykke på bloggen om hvor mye hun savnet kokebøkene sine.

Forfatter Lydia Davis er aktuell på norsk med tekstsamlingen «Flyktig hendelse med lang a, kort a og diftong». Hun har tidligere vunnet den presisjetunge Man Booker International Prize (Foto: Theo Cote).

Noen timer nord for New York City, bor Lydia Davis og mannen Alan Cote i en gammel skolebygning omgitt av jorder. På jordet tvers over veien går kuene hun har skrevet om. Det vil si, to av kuene hun skrev om er slaktet og erstattet med nye, men den tredje, som nektet å gå inn i slaktebilen, gresser fortsatt på jordet. Inne i den store murbygningen maler Alan i gymsalen, Lydia skriver på rektors kontor, de tre kattene svinser opp og ned de slitte stentrappene, og legger seg i solen under de store klasseromsvinduene. Ved måltidene samles man rundt bordet på kjøkkenet. Der står også telefonen som ringer en gang i blant. I blant setter Alan på klassisk musikk. Ellers er det stille og lyst i huset. Samtalene våre finner sted rundt bordet etter maten, i sofaen, med kattene som tilhørere, og ute i solveggen, med utsikt til kuene.

JFN (Johanne Fronth-Nygren, oversetter Lydia Davis til norsk): Den nye samlingen har mange av de fortellingene som du kaller drømmetekster. Kan du si noe om bakgrunnen for dem, hva de egentlig er for noe?

LD (Lydia Davis ): Ja. De er veldig korte fortellinger. Mm, veldig korte avsnitt de fleste av dem, som enten er basert på mine egne drømmer eller venners drømmer som de har fortalt meg, eller våkne opplevelser i enten mitt eller venners eller familiemedlemmers liv. Alt som kunne være, som liksom var tilgjengelig eller … eller det ga mening å forme til en … til en slags drømmefortelling. For drømmer har sine egne pussige former og særtrekk og … Måten det begynte på, ser du, måten ting begynner på – slik som med slektningene mine, listen med deres særtrekk, den rytmen som hadde imponert meg sånn og så dukket opp igjen … den rytmen som dukket opp i min egen tekst … jeg visste ikke det ikke da, jeg vet ofte ikke når noe har gått inn …inn i meg, og kommer ut senere i en fortelling. Så drømmetekstene kom egentlig fra to kilder jeg kan finne. En er den franske forfatteren Michel Leiris. Han var en surrealist og entnograf som var interessert i sine egne drømmer, og han publiserte til slutt en bok med førti år med drømmer og våkne opplevelser som var som drømmer. Og det er faktisk ikke så mange våkne opplevelser der.

JFN : Et par. Og noen liksom i en mellomtilstand?

LD: Så, men det var det, det som interesserte meg, det skjæringspunktet, eller den skillelinjen som liksom var utydelig mellom underlige opplevelser i det våkne liv og drømmer. Men jeg gjorde ikke noe med det. Og så var mannen min og jeg på en liten lokal biltur. Du kan vel ikke dra på en lokal biltur, så … en biltur forutsetter en lang vei. Dette var en lokal biltur på rundt en halvtime, og jeg var kartleser. Og jeg så …jeg så at det var en vei fra den ene byen til den andre byen som ikke var den vanlige store trafikkerte veien, men en alternativ rute, så jeg sa, la oss prøve den. Og der var den. Den gikk fra den ene byen til den andre byen, så jeg tenkte ikke at det ville være noe problem. Men veien, som begynte som en pen, asfaltert vei til ulike … du vet, i et forstadsnabolag, ble verre og verre og verre. Og du vet, bare mer og mer humpete med store hull og… og så ble den til en sti i skogen. Den endte bare i skogen, og man kunne virkelig ikke kjøre lengre. Det var kampestener midt på stien og vi ville ha ødelagt bilen. Så vi var nødt til å finne en måte å snu på og komme oss ut derfra. Men opplevelsen var så drømmeaktig at, du vet, det var som om du hadde dratt av gårde på en motorvei du kjente godt og den bare ble til en vill sti i skogen. Disse to tingene til sammen gjorde meg plutselig interessert i drømmer, og jeg hadde ikke egentlig vært særlig interessert i drømmer før. Og jeg tenkte, ok, jeg har lyst til å lage en serie med tekster som forteller små drømmer som dette.

(intervjuet fortsetter under)

Vinduet til Lydia Davis (Foto: Johanne Fronth-Nygren)

JFN: Er den en annen fortellermåte i drømmetekstene enn i de våkne fortellingene?

LD: Det skjer mindre i drømmetekstene enn det ville ha skjedd i en – jeg vet ikke hva jeg skal kalle dem, en ikkedrøm-fortelling. Så, for eksempel, en av de minste er, du vet, «jeg er en ung studine, jeg snakker med annen ung studine … det er sent på dagen» – jeg siterer den ikke riktig …men, «solen fyller sikkert hulene ved havet». Så det er egentlig ikke noe særlig som foregår i den. Men jeg – jeg liker bare setningene, jeg liker bildet på slutten, av solen som fyller hulene ved havet. Jeg liker den setningen, jeg er ung studine … det er noe ved den, visse veldig enkle setninger liker jeg veldig godt. Og det gir egentlig ingen mening, så de er små tekster der det vel er et bilde som ikke engang er så underlig …det er ikke bisart eller surrealistisk at to kvinner snakker med hverandre, og så et bilde av lys ved havet. Så det er ikke noe surrealistisk ved det, ikke noe åpenlyst drømmeaktig ved det, men det – jeg vet ikke, jeg gir det en viss betydning fordi det var en drøm, som er … det finnes andre regler enn i de våkne, drømmeaktige opplevelsene. Jeg gir det betydning fordi det virkelig var en drøm. Jeg er ikke sikker på om jeg ville skrive en drømmetekst om det hvis det virkelig hadde skjedd, hvis det var to studiner som snakket sammen, og det var sent på dagen. Ville jeg synes det var nok? Så det er delvis språket. Det avhenger av språket, og kanskje bare det faktum … det faktum at det egentlig ikke skjer noe, gjør det interessant for meg. Men de er alle litt forskjellige, noen er mer åpenlyst drømmeaktige i det at de er umulige. Som den med setningen som ligger i den åpne søppelbøtta. Den grammatikalsk uriktige setningen som ligger i den åpne søppelbøtta. Så det var også en virkelig drøm … så det er utgangspunktet for den, at den var en drøm. Og jeg syntes det var underlig, og ganske interessant, så jeg skrev det simpelthen ned slik det skjedde. Så de er vel enklere, det er mindre narrativ, det er mindre inntrengen fra en forteller som har en mening. Du vet, jeg holder meg mer i bakgrunnen og bare rapporterer, og jeg rapporterer alltid i presens slik man gjenforteller drømmer … folk gjenforteller dem som oftest i presens, ikke sant? Jeg synes presens versus preteritum er veldig interessant fordi konvensjonen i skjønnlitteratur, som pleide å være å fortelle det i preteritum som om det virkelig hadde skjedd – nå forteller folk historier i presens for å gjøre dem mer umiddelbare. Men når vi forteller en drøm, forteller vi den i presens, som om vi gjenopplever den, kanskje. Vi gjenopplever opplevelsen. «Jeg er tilbake i barndomshjemmet mitt, jeg går inn på det gamle soverommet mitt, jeg ser et monster, jeg ser min døde mor der borte i hjørnet». Så det ville være forskjellen. Jeg vet ikke hva jeg skal synes om dem. Jeg mener, det er åtteogtyve av dem, tror jeg, i boken … Så det er virkelig et stort antall fortellinger i forhold til det samlede antallet fortellinger i boken, jeg vet ikke om det var en god idé eller ikke … men der er de.

JFN: Jeg synes noen av de våkne fortellingene virker underligere enn noen av drømmene.

LD: Ja. Vel, de to studinene som snakker sammen er mindre underlig enn å dytte et piano utfor klippen, men det å dytte pianoet utfor klippen var faktisk – var ikke en drøm. Det stod i et brev som søsteren min skrev til meg, eller til familien, på seksti- eller sytti-tallet.

JFN: Så det skjedde faktisk?

LD: Ja, det var faktisk det de gjorde, i England antar jeg – hun bodde i England – det var sånn de ble kvitt gamle pianoer.

JFN: Som du sa, har du inkludert åtteogtyve av disse tekstene som en stor del av boken …hvilken effekt tror du drømmetekstene har på leseropplevelsen av boken som helhet?

LD: Jeg tror de tar deg med – jeg gjetter her, for jeg har ikke lest den gjennom som om jeg var en annen – men jeg gjetter på at både de og Flaubert-fortellingene tar deg med vekk et øyeblikk, drømmetekstene er for det meste ganske korte. Så du blir tatt med vekk fra resten av boken i, du vet, jeg tror ikke det tar mer enn trevde sekunder eller et minutt å lese en drømmetekst. Men jeg har plassert dem tre og tre av gangen fordi jeg foretrakk å ha små klynger av dem snarere enn å ha dem spredd utover. Så du blir tatt med vekk til en annen slags virkelighet, en annen slags verden i noen minutter. Og det gir deg en pause fra, la oss si, min sensibilitet som forteller, ettersom fortelleren i de andre fortellingene som oftest ikke er helt meg, men er som meg, så du får en hyggelig forandring. En forandring når det gjelder sensibilitet og sted. Og så vender du tilbake til meg. Til de andre mer realistiske fortellingene … Så jeg tenker at atmosfæren i både drømmetekstene og Flaubert-ene er en slags variasjon.

JFN: Det er også interessant at du nedtegner disse drømmene når du sier at du ikke tenker symbolsk, du ikke skriver symbolsk. Og så blir jo drømmer vanligvis tolket veldig symbolsk. Så du prøver å gjøre noe annet?

LD: Ja, jeg tolker dem ikke, eller jeg legger dem ikke frem slik at de kan tolkes som psykologiske tilstander eller følelsesmessige tilstander – eller varsler om katastrofe eller død. Og nei, jeg betrakter dem igjen bare som muligheter for små fortellinger. Er dette en mulig liten tekst, liten fortelling, et lite øyeblikk … Det kommer tilfeldigvis fra drømmemateriale, men …Så det er litt annerledes på grunn av det. Men det er fortsatt en liten fortelling. Og jeg tror det faktum at noen er våkne opplevelser og noen er drømmer, gjør dem ennå mindre åpne for fortolkninger, fordi du kan begynne å tolke en av dem – og så skjedde det faktisk i virkeligheten.

Kua som nektet å gå inn i slaktebilen (Foto: Johanne Fronth-Nygren)

***

Intervjuet er et utdrag fra et lengre intervju med Lydia Davis i hennes nye bok Flyktig hendelse med kort a, lang a og diftong, som kommer på norsk denne uken. Det vil også bli publisert i sin helhet i det amerikanske litteraturmagasinet The Paris Review, som en del av intervjuserien «The art of fiction».

I dag ville Joachim Nielsen fylt 50 år. Sammen med delillos, Dum dum boys og Raga Rockers blir Jokke & Valentinerne regnet som de fire store i norsk rock. I dag holdes det en minnekonsert på Rockefeller for Jokke, kanskje den største av dem alle.

I kveld er det minnekonsert for Joachim Nielsen på Rockefeller.

Jokke & Valentinerne ble lydsporet til mange av oss unge menn på slutten av 80-tallet. Jokkes melodiøse sanger inspirert av Kinks, punk og nyveiv var noe mer enn bare festmusikk. I tillegg til nydelige og rocka melodier, skyldes det enkle og nærmest geniale tekster. Akkurat som Lars Lillo Stenberg gjorde med «Livet er en liten dings», klarte  Jokke på forunderlig vis å formulere våre liv på en snodig måte. Mange tenker på Jokkes tester som festbrøl a la «Ketsjup på skjorta, sennep i ræva», men meg ga de et ironisk blikk på mitt eget liv som for eksempel i «Gutta»:

For vi er gutta som har opplevd alt,
så vi trenger ikke oppleve mer.
Vi har vært verden rundt,
det vil si Køben og London.
Det fins ingenting som ikke vi har prøvd,
så vi sitter her og kjeder hverandre,
mens vi krangler om hvem som skal
gå og handle.

Jeg var på mange konserter med Jokke, og da gikk det til tider over stokk og stein, men moro var det for oss som var der. Jeg var også så heldig å få sitte ved et bord sammen med ham en gang på rockeklubben Sardines. Jeg studerte litteratur og prøvde å formidle til Jokke hvor stort fan jeg var, og ikke minst hvordan tekstene hans berørte meg og min gjeng. Da så han på meg som den slitsomme forståsegpåeren jeg var og sa: «beskylder du meg for å være komplisert?» I ettertid syns jeg huske at han fortsatte som i en av sangene: Hvis jeg var deg, så ville jeg ha spandert en øl på meg,», men det er vel bare en drøm.

Fotoboken «GUTTA – på veien med Jokke & Valentinerne» av May-Irene Aasen er i salg nå i ny utgave.

Jeg skal ikke her analysere i hjel tekstene til Jokke, bare minne om at han har laget noen av de flotteste sangene i norsk rock. Det vil jeg illustrere med teksten fra en av de nydeligste kjærlighetssangene til Jokke: «En dag». Jeg hadde tenkt å legge ut sangen fra Youtube også, men der er det bare en versjon fra en av de dårlige kveldene til Jokke fra et utdrikningslag. Så den musikalske hyllesten blir med «Gutta» som ikke bare reflekterer mitt liv i guttegjengen, men også er tittelen på den nydelige fotoboka til May-Irene Aasen som har kommet i ny utgave denne høsten.

En dag

Vi har hatt det fint, kan’ke klage

Vi har hatt våre krangler og rangler

Vi har stått på skøyter sammen,

Vi har til og med stått på ski

Men jeg blir litt deppa,

når jeg tenker på tida som har gått så jævla fort,

og alle de tinga som vi aldri har fått gjort.

Vi skal ta det igjen – en dag.

Vi har begge våre svin på skogen,

sånn som alle andre svin har.

Men vi holder fortsatt sammen

Ikke dårlig bare det

Men jeg blir litt deppa,

når jeg tenker på tida som har gått så jævla fort,

og alle de tinga som vi aldri har fått gjort.

Vi skal ta det igjen – en dag.

Vi har stått på skøyter sammen,

Vi har til og med stått på ski

Men jeg blir litt deppa,

når jeg tenker på tida som har gått så jævla fort,

og alle de tinga som vi aldri har fått gjort.

Vi skal ta det igjen.

Og her er «Gutta» fra albumet III som kom ut i 1990:

Klikk her for at se den integrerte videoen.