EN AV CAPPELEN DAMMS MEST MARKANTE FORFATTERE TILDELT FREDSPRISEN!  Malala Yousafzai og Kailash Satyarthi tildeles Nobels fredspris for 2014. – Malala har blitt en ledende talsperson for barns rett til utdanning, sier Nobelkomiteens leder Thorbjørn Jagland i sin begrunnelse. Hun deler prisen med Kailash Satyarthi, som tildeles fredsprisen for sin kamp mot barnearbeid og utnyttelse av barn og unge.

Malala Yousafzai, utdanningsaktivist fra Swat-dalen, Pakistan, ble offentlig kjent da hun begynte å skrive for BBC Urdu om livet under Taliban. Under pseudonymet Gul Makai skrev hun ofte om sin families kamp for jenters rett til utdanning. I oktober 2012 ble Malala et mål for Taliban og ble skutt i hodet på vei hjem fra skolen med buss.  Utrolig nok overlevde hun attentatet og fortsatte sin kampanje for utdanning.  For sitt mot og forsvar av rettigheter ble hun tilkjent Pakistans nasjonale fredspris  2011 og har mottatt en rekke andre æresbevisninger.  Gjennom sitt fond fortsetter Malala å arbeide for alle barns rett til utdanning. Hun er den yngste person noensinne som er tildelt Nobels fredspris.

LES MER OM NOBELPRISTILDELINGEN HER

Professor i Nordisk litteratur Irene Engelstad går Vigdis Hjorths forfatterskap i sømmene (Foto: Siv-Elin Nærø)

Vigdis Hjorth skriver seg med en tydelig og egen stemme inn i samtidslitteraturen når hun utforsker sentrale temaer; skam, seksualitet, sorg og raseri, kommunikasjon. Drivkraften er alltid en eksistensiell søken, etter hvert også en tydelig politisk ansvarsfølelse. Hun er ikke bare en hvilken som helst aktør i denne sammenhengen, men en som også setter premisser, en som aktivt skaper de mest aktuelle og dyptgripende utforskninger av hva litteraturen kan bidra med når det gjelder å forstå menneskets betingelser, i familie, i samfunn. Nye og overraskende metaforer kan omskape smertefulle erindringer og åpne for nye innsikter: En erindring om å finne en femøring kan gi innblikk i femåringens glemte erfaringer.

Spinner tråder
I en tid der virkelighetslitteraturen står på dagsorden har Hjorth lenge spunnet tråder mellom eget liv og fiksjonens. Det er både sant og ikke sant,

Irene Engelstad er professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo (Foto: Åsfrid Hegdal).

 det hun skriver om, det er henne selv og likevel en annen for eksempel i den gripende og urovekkende kjærlighetsromanen Om bare (2001), for øvrig en av hennes aller beste romaner. Hun behersker den performative biografiens spilleregler, for eksempel i den selvavslørende romanen 30 dager i Sandefjord (2011) om et opphold i kvinnefengselet der, etter en dom for fyllekjøring. Eller på mer lekende og humoristisk måte i Hjulskift (2007), om Louise, litteraturprofessoren som forelsker seg i bilselgeren Truls, han som aldri åpner en bok, men som leser henne svært godt.  

Blikket i hennes erotiske romaner
Å se og bli sett er et vitalt aspekt i menneskets liv. Hva ser vi, og hvordan betrakter vi det vi ser? Blikket utforskes med særlig alvor i de to erotiske romanene Fransk åpning (1992) og  Hysj (1996). I Fransk åpning rettes blikket mot kjønnet, ikke mot øynene til den andre, dermed oppstår det aldri noen intimitet mellom de to som elsker. I Hysj begynner  den prostituerte Henny å spionere på en av kundene sine – mannen som aldri snakker – hun står utenfor huset hans, kikker inn på hvordan han lever der inne med kone og barn. Følger etter konen. Åpner posten deres, vil skape uro. Det blir ødeleggende farlig, for hun ser ham og hans liv, mens hun selv gjør seg usynlig. Stilen er hurtig, skaper spenning, nesten som i en thriller.

Utforsker mannlig seksualitet
Hjorth har vært mye omtalt som en erotisk forfatter.  Hun utforsker i like stor grad den mannlige seksualiteten, som kvinnens. Ida, i Om bare, vil ingenting annet enn å gi seg hen til elskeren Arnold. Hvorfor må han ha flere kvinner da? Hvorfor berører han andre kvinners bryst og kjønn med samme intensitet og blikk som hennes? Det ligger en stor smerte i Idas fortelling om kjærligheten til denne mannen som aldri får stilt sitt begjær. Romanen ble også et litterært gjennombrudd og ble tildelt flere priser.

Skriver lett med rik undertekst
Det er mulig at Vigdis Hjorths image som erotisk forfatter en lang stund sto i veien for å anerkjenne forfatterskapets litterære kvaliteter. En kvinnelig ”sensation seeker”, som hun selv har kalt seg, er uvant. Uansett har bildet forandret seg radikalt det siste tiåret, og det er rimelig å forvente at Hjorth vil kunne få et internasjonalt gjennombrudd etter hvert.  Hun har en klar signatur som forfatter, samtidig som bøkene hennes er ulike og appellerer til ganske ulike lesere, mannlige som kvinnelige, unge som eldre. Hun skriver – tilsynelatende – lett, stilen er flytende, nydelig, men kan også være rå, alltid renset for jåleri og klisjeer.  Nordiske forbilder er Tove Ditlevsen og Dag Solstad, men hun er en meget belest forfatter og vever sammen tekstene med allusjoner og sitater fra mange ulike forfattere og filmskapere, og skaper lekende tekstvever. Det er ingen hemmelighet at hun er inspirert så vel av Søren Kierkegaard som av Sigmund Freud, uten at noen av disse herrer tynger tekstene hennes. Hun skriver lett om vanskelige ting, og det fins alltid en rik undertekst, for den oppmerksomme leser.

Stort og begeistret publikum
Jeg har fulgt forfatterskapet nært gjennom mange år; skrevet om det, undervist, veiledet studenter, diskutert med kolleger og venner. Og ikke bare lest, men lyttet og opplevd henne som foredragsholder, eller som deltaker i debatter og samtaler, alltid med et stort og begeistret publikum.  Det er først og fremst forfatterskapet for voksne jeg har interessert meg for, og jeg vil tro at de fleste romanene vil kunne fungere godt og kommunisere med lesere i de fleste andre land. 

Politisk og psykologisk
Min favoritt blant Hjorths senere romaner er Snakk til meg (2010). Historien er denne: Jeg-fortelleren, en bibliotekar fra en liten by på Østlandet, reiser til Cuba i juleferien. Hun er enke, middelaldrende, har en voksen sønn som avviser henne, og hun er nokså ensom. Hun treffer en yngre, svart musiker. De blir elskere, gifter seg og hun søker om oppholdstillatelse for ham i Norge. Det er en fortelling om maktrelasjoner: om han som har makten i sengen, hun som har makten over finansene. Fortellingen peker utover, mot globale konflikter som gjennomlyses i kontrasten mellom rike Norge og fattige Cuba. Perspektivet rettes innover, mot skam, lengsel, håp og nederlag. Hvem utnytter hvem? Forholdet til sønnen spiller en overraskende rolle. Forfatterens blikk er uanstrengt rettet både mot det  politiske og det psykologiske. Slik både beveger hun leseren, og engasjerer, og berører på en måte som er vanskelig å forklare.

En gripende historie om et postdirektiv
Leve posthornet (2012) handler om Ellinor, kommunikasjonsrådgiveren  som får i oppgave å gi fagforeningen for ansatte i posten argumenter mot gjennomføringen av EU´s tredje postdirektiv. Høres det tørt ut? Altfor lokalt norsk? Det er favorittromanen til min danske kollega på Universitetet. Ikke fordi romanen på en morsom måte alluderer til Søren Kierkegaard, men fordi følelser, sansninger og politiske spørsmål er knyttet sammen på en original og uventet måte. Romanen handler om kommunikasjon mellom mennesker, konkret i form av brev, som kommer fram eller blir borte, om korte tekstmeldinger med langtrekkende virkninger, om politiske møter og kjærlighetsmøter.  Ellinor er en som ikke har funnet retning i livet sitt, hun famler, i kjærligheten, i jobb. Men da kollegaen hennes forsvinner, for så å ta livet av seg, og hun blir sittende med oppgaven å redde postgangen i Norge fra EU-direktivet, får livet retning og mening, ikke minst gjennom en gripende historie hun får fortalt, av et postbud i Finnmark. Det setter henne også i stand til å forstå kjærestens merkelige brevveksling med seg selv, og til å sende et viktig brev.

Mellommenneskelig
Hvordan beskrive og karakterisere Et norsk hus (2014), Hjorths hittil siste roman, som har utløst hurrarop fra mange hold? Handler den om norsk virkelighet i en globalisert verden? Er det en roman om hvordan radikale idealer og politisk hverdagsvirkelighet kolliderer? Handler det om kunst og engasjement, eller handler det rett og slett om raseri og egoisme?  Den tidligere politiske aktivisten og tekstilkunstneren Alma bor alene i et stort, gammelt tømmerhus, med en utleiedel. Hun er avhengig av leieinntekter for å kunne bo der, barna er flyttet ut, elskeren kommer gjerne på besøk, men synes hun lever et merkelig liv. Hvordan skal det egentlig være mellom mennesker, spør han henne, og hun stiller spørsmålet videre, det gir tittel til et teppe hun vil arbeide med. Men den polske familien som har flyttet inn, forstyrrer henne. Hun irriteres, blir rasende, mister selvkontroll, er døv for konfliktene som utspiller seg bak de tynne veggene mellom soverommene, blind for blåmerkene på den unge polske konas kinn. Kan hun skape bilder for andre, når hun bærer på så mye uklare følelser selv?

Vigdis Hjorth er en overraskende og produktiv forfatter, med rom for modige følelser og tanker, sanselighet og refleksjon. Hun har åpenbart  store skapende ressurser, og hun vil fortsette å markere seg som en av våre aller mest interessante forfattere.

«Du ser oss overalt – i traseen mellom Rena og Lillehammer, med vandringsstav i hånd mot Santiago de Compostela, på rockekonsert i band-T-skjorte og bandana, i høyskolenes forelesningssaler og regjeringskvartalets kantiner – med det lett gjenkjennelige halvt forklarede, halvt paniske ansiktsuttrykket: vi som skulle ha gitt oss alderdommen i vold, men ikke klarer det.»
Fra boken Overlevelsesteknikk for unge gamle av Klara Bøe og Petter Henriksen

For 26 år siden utga Klara Bøe og Petter Henriksen bestselgeren Overlevelsesteknikk for dobbeltarbeidende. En mannsalder senere er paret ute med boken Overlevelsesteknikk for unge gamle, en humoristisk håndsrekning til et nytt demografisk segment og en håndbok i tilrettelegging av den moderne alderdommen. Aftenpostens Torstein Hvattum kaller den «siste nytt fra bokbransjens hjelpemiddelsentral.»

Jeg er en av disse unge gamle. Jeg tilhører den første generasjon eldre som skrenser på vei mot alderdommen, med vaner og forventinger som kan komme til å kollidere med alderen. Og som har muligheter ingen generasjon før har hatt til å leve rikt og meningsfylt langt opp og inn i «støvets år». Det er dette forfatterparet Klara Bøe og Petter Henriksen, som selv befinner seg midt i målgruppen, skriver om i denne muntre, selvironiske og skråblikkende håndboken, som også har undertittelen «…hvordan leve det rike liv uten å dø av det».

For i denne mulighetenes verden lurer også farer. Mange strekker og forstrekker seg i et voldsom jag etter opplevelser og evig ungdom, samtidig som de skvises mellom jobb, barn, barnebarn og gamle foreldre. I en alder der tidligere generasjoner i stor grad kunne trekke seg foreldreløse tilbake til gyngestolen og kamferdropsen, og la alderdommen og døden bare komme, er vi de unge gamle med offensive ambisjoner om det gode liv, lite forberedt på den «beinharde» virkeligheten som venter oss. Vennlig overbærende og bitende skånselsløst beskriver de to forfatterne utvalget av roller og det brede spekter av indre og ytre krav og forventinger, som møter oss mellom +- 60 og 75. Hvordan takler vi alt dette på en god måte?

Boken gir ingen kvikk oppskrift på god alderdom, men er en bevisstgjørende og til dels skånselsløs gjennomgang av et mangfoldig og gjenkjennende rolleregister. Og den gir nyttige råd og interessante løsninger på alt fra fjerning av uønsket hårvekst til testamentale utfordringer.

Jeg siterer fritt og vilt fra bokens ulike kapitler, og begynner med kapittelet Stilikon, som blant annet handler om å holde høyden utseendemessig:

«..man kan gjerne styre unna de «tidløse» antrekkene (…) Den lette og ledige fritidsdressen for menn forbindes nå mest med forstandere i frimenigheter. Fruekjolene hadde sin gullalder på sekstitallet.»

Godt råd fra forfatterne: Ikke vær bekymret for grått hår! Bare se på Christine Lagarde, direktør for Det internasjonale pengefondet. Hun ser jo ikke så verst ut?

Fra temaet Globetrotter,  siterer jeg ett av utallige reiseråd:

«Trapp ned på de store pyntegjenstandene du har lyst til å ta med deg hjem som håndbagasje. Vår svigerdatter klarte å få med seg (…) en mannshøy sjiraff (…) gjennom tre flyplasser (…) Slike mesterstykker er forbehold (…) ungdom og sjarm.»

Kjøkkengud(inne)-rollen er inngående beskrevet. Det handler om å glede familie og venner, uten selv å ligge som et slakt etterpå:

«Drinkmiksing gir et påskudd til å få drukket opp alle flaskene med suspekt (…) brennevin man i begeistring har tatt med (…) fra utlandet (…) Coctailselskaper egner seg særlig for vertskap som ikke er kveldssterke; etter fire drinker i løpet av et par timer er de fleste unggamle gjester klare for å vakle hjem.»

Mange har et nedstøvet lager med kuriøst, men lovlige importert brennevin egnet for kjappe coctailselskaper. Les hvordan du kan bli kvitt det på en rask og jovial måte!

I kapittelet Friskus, oppfordres til moderat kontroll over det fysiske forfallet og harseleres over treningshysteri og overambisiøse turopplegg:

«.. fottur i Cornwall (…) Ikke nei i noen munn! (…) seks dagsetapper (…) 25 kilometer (…) Vi knasket i oss et XXL-brett med betennelsesdemperen Voltaren underveis. Kun èn deltaker fullførte uten hjelp av buss eller båt.»

Så kommer vi til den krevende rollen Åndsmenneske, der utfordringen er kontroll over det intellektuelle forfallet. Her et enkelt, men utvilsomt godt råd:

«Lær noe nytt hver dag (…)»

Deretter følger Proprietær-kapittelet, som blant annet tar for seg den eiendomsmassen (hus/leiligheter/hytter) og øvrige verdier som unge gamle av i dag besitter, og som skal forvaltes og arves.. Ja, ikke minst arves..:

«… vedlikeholdskostnader/ambisjonsnivå/ferieukefordeling kulminerte med at Haraldsen-barn A bar Haraldsen-barn B i skruestikkegrep (…) til nærmeste bryggekant (…) mens Haraldsen-barn C og forbløffede sommergjester så på. Frivillige søskensameier kan skjære seg. Påtvungne søskensameier må..»

Eie sammen? Tja..? Sjelden lurt..

Rollen som Sosialt dyr, har også sine sider. Det er interessant å lese om hva en stadig voksende vennekrets krever av en ung gammel, særlig om han/hun også ønsker seg tilskudd av yngre venner, ettersom de eldre faller fra.. Og hvordan man fortsatt kan holde kontakt med folk på analogt vis:

«Formuleringer man skal unngå hvis man vil ha yngre venner: (Med glimt i øyet): «Har du funnet deg en kavaler?»

«Gammeldags billedløs telefon. Fortsatt genialt til den gode samtalen»

– Hallo! Det er meg!

Kulturfiff høres ikke udelt sjarmerende ut, men vi vil jo holde oss oppdatert på kulturlivet..:

«Kulturen utvider livet, og det trenger vi nå (…) det er god overlevelsesteknikk. Ingen grunn til å holde igjen. Og ingen grunn til å sjenere seg over at vi noen ganger jager i flokk.»

Å knuselske barnebarna kan innebære rollen som Fritidsleder. Her ligger utrolig mye glede – og enkelte utfordringer:

«Mine barnebarn tror jeg er det eldste i hele verden, og etter et par timer sammen med dem tror jeg det også.»
Gene Perret

Illustrerende foto stjålet fra Vi over 60 og deres interessante artikkel «Bestefar mer sammen med barnebarn»:
http://www.viover60.no/2012/10/24/bestefar-mer-sammen-med-barnebarn/
Foto: Thinkstock

Seniorkonsulenten er et viktig kapittel om veien inn i pensjonistenes rekker; raskt eller langsomt ut av arbeidslivet, inn i «ferie- og fritid» eller frivillighetsarbeid, kanskje enmannsforetak.. Her ligger også temaer som å skrive testamente, gjøre opp sitt bestikk (er det noe du angrer på?) 0g slike ting:

«Kast/makuler/brenn/slett alt du ikke vil arvinger skal underholde i selskapslivet med, eller synke gjennom gulvet av forlegenhet over. Mens du ennå kan.»

Kast/ brenn/ makuler like godt først som sist!

Pleier-kapittelet handler om de virkelig gamle. Om hvordan vi kan bidra til å gi egne foreldre og andre nære en verdig alderdom, både når de selv vil – og ikke vil. Det kan være krevende.. Men det er ikke alltid at de eldste er eldst. Jeg siterer fra innledningen av bokens siste kapittel:

«En bekjent av oss jobber som hjemmesykepleier. Et av hennes faste besøk er hos en eldre kvinne og hennes sønn. Kvinnen er 97, sønnen 79. Det er sønnen som er pleietrengende. Moren klarer seg utmerket.»

Forfatterne av denne lesverdige boken, er samboere med to barn og fire barnebarn. Klara Bøe har jobbet store deler av sitt yrkesaktive liv i sentralforvaltningen, Petter Henriksen i forlagsbransjen. Boken har de skrevet for venner, barn av unge gamle og av gamle, bekjente av vordene pensjonister og andre interesserte. For vel en mannsalder siden skrev de altså boken Overlevelsesteknikk for dobbeltarbeidende. Den gang var jeg også i målgruppen, og hadde som informasjonsansvarlig i forlaget gleden av å lansere den. Nå er jeg spent på om Bøe & Henriksen om ytterligere 25 år vil skrive boken Overlevelsesteknikk for 100-åringer, og om jeg på det tidspunkt fortsatt er i stand til å dra nytte av rådene..

For å feire Lena Dunhams nye bok «Ikke en sånn jente» publiserer vi en ny video med henne på Forlagsliv hver dag rundt lunsjtid i tolv dager. Her gir Lena gir råd om alt fra å gå på date, til vennskap, sex, døden, skriving og mye mer.

Lena Dunham er regissør og skuespiller i den amerikanske tv-serien «Girls», som blir elsket og hatet for sine kompromissløst ærlige portretter av en vennegjeng i New York i begynnelsen av 20-årene.

«Ikke en sånn jente» er hennes første bok.

Dagens episode handler om sex. Hvordan kommer man seg ut av et dårlig sex-mønster og inn i et bra et?

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Lena Dunham svarer del 1: Feminisme og utfordrende klær

Lena Dunham svarer del 3: Hvor hardt skal man slåss for dårlige venner

Lena Dunham svarer del 4: Sex med personer som behandler deg som søppel

Lena Dunham svarer del 5: Å skrive noe om seg selv som betyr noe for andre

Lena Dunham svarer del 6: Hva skal man gjøre med tvangslidelser?

Lena Dunham svarer del 7: Hvordan møte en gammel mobber?

Her kan du bestille: Lena Dunham «Ikke en sånn jente»

Det har gått over hundre år siden den svenske Andrée-ekspedisjonen la ut på sin siste ballongferd med mål om å nå Nordpolen som den første i verden. Men alt går galt for ekspedisjonen – og til slutt omkommer de.  Til tross for en rekke teorier og antagelser har ingen kunnet bevise hvorfor de døde. I boka Ekspedisjonen graver Bea Uusma i arkiver og i polarområdenes permafrosne jordlag.

Medlemmene av ekspedisjonen inspiserer.

Uuuma reiser til Nordpolen med en isbryter og over pakkisen med helikopter. Hun tilbakeviser vedtatte teorier til årsaken til at de døde og finner helt nye beviser. Historien om verdens mest mislykkede ekspedisjon rommer laboratorieprøver, forvitrede dagboksider og et stjålet ribben i en vattert konvolutt.

Andrées ballongferd

Det var i 1897 at overingeniør Salomon August Andrée klarte å skaffe finansiering til å fly i den styrbare hydrogenballongen «Ørnen» fra Svalbard til Nordpolen. Den 42-årige Andrée har håndplukket den 27-årige sivilingeniøren Knut Frænkel til ekspedisjonen. Dessuten har han plukket duks i naturfag fra Universitetet, Nils Strindberg, som var nyforlovet og i begynnelsen av 20-årene. De tre hadde for det meste erfaring fra skrivebordsarbeid.

Nå ligger de på Danskeøya nordvest på Svalbard og venter på at vinden skal skifte retning. Det gjør den, de tre mennene setter av gårde i ballongen, men så mister de styrelina. Ballongen styrter. De tre medlemmene av Andrée-ekspedisjonen begynner å gå, og tar seg sør til Kvitøya, en del av det østlige Svalbard. Etter kort tid dør alle av de tre medlemmene. Førstemann er den yngste, som blir begravet av de to andre. Men de to andre dør like etter.

Det begynner snart å summe blant journalistene her hjemme og i Sverige, hvor i all verden er det blitt av Andrée-ekspedisjonen? Så blir det stille. Et mystikkens slør – og etter hvert også glemselens – legger seg over ekspedisjonen.

M/S Brattvaag

Over 30 år senere, i 1930, er det skøyta m/s Brattvaag som seiler inn på reden i Tromsø. Det kryr av journalister, så de legger ikke til havns. Ifølge ryktene skal fangstmennene på skøyta ha funnet levningene av medlemmene til Andrée-ekspedisjonen. Det er gjort en avtale om eksklusivitet med avisa Aftonbladet i Stockholm mot en solid bunke penger. Aftonbladet skal være den eneste, og derfor er det viktig at skøyta blir liggende på reden. En pen ung dame med hatt og hansker, fra Aftonbladets konkurrent, har praiet et sjøfly som sirkler over skuta der ute på reden, og hun roper ned til dem:

- Hva har dere funnet?

- Vi fant ingenting, bare skinn og bein! ble det ropt av en av fangstmennene på skuta m/s Brattvaag.

Hva døde overingeniør Salomon August Andrée av?

Forfatteren, Bea Uusma, til høyre.

Hva er det som tar livet av tre unge mennesker i løpet av bare noen dager? Det er ulike hypoteser, og til dels motstridene, til hva som var årsaken til at medlemmene av ekspedisjonen døde, mener forfatteren av boka Ekspedisjonen. Min kjærlighetshistorie. Hun heter Bea Uusma, er utdannet lege og illustratør.

Den ene hypotesen er at de omkom ved inntak av selkjøtt som inneholdt trikiner, en parasitt som lever i selkjøtt, men det er i prinsippet umulig å dø av trikiner, sier Uusma. En annen hypotese er at medlemmene må ha frosset i hjel fordi klærne deres ikke egnet seg for arktiske forhold, eller det var et isbjørnangrep, eller kanskje de omkom av karbonmonoksidforgifting fordi de hadde laget mat inne i et nedsnødd telt? Peter Wessel Zapffe var fotograf og en av dem som var med da leiren på Kvitøya ble funnet. Han fant et glassrør med morfin på leirplassen. Kanskje de rett og slett tok livet av seg selv med en overdose?

Fantastisk sakprosa 

Fangstmannen som svarte den kvinnelige journalisten på reden i Tromsø i 1930, var bestefaren til venninna mi. Jeg vokste opp i tettstedet Brattvåg. Der hadde Andrée-ekspedisjonen en mystisk klang og var unektelig en fascinasjon. Jeg husker godt når den Oscar-nominerte filmen «Ingenjör Andrées luftfärd» kom med Max von Sydow i hovedrollen. I Brattvåg gikk vi mann av huse for å se den. Det var i 1982.

Boka er fantastisk. Den fikk høyt hengende Augustprisen i 2014 for beste sakprosabok.

Du kan se klipp av filmen om Andrée-ekspedisjonen i vedlagte Youtube-opptak, pluss originale foto fra ekspedisjonen tatt av Nils Strindberg.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Thomas Piketty (f. 1971) er professor ved Ecole d’économie de Paris. Han er særlig kjent for sin forskning på hvordan ulikheter i inntekt og formue har utviklet seg over tid. Pikettys bok Kapitalen har blitt en bestselger på engelsk og kommer på norsk i slutten av november.

-Dette statsbudsjettet, og i særdeleshet opprettholdelsen av kuttet i arveavgiften, viser at norske sosialdemokratiske verdier er i oppløsning, sier den franske stjerneprofessoren Thomas Piketty.

Piketty mener de nordiske landene må passe seg for økte inntektsforskjeller. Hans siste bok, Kapitalen i det 21. århundret, er blitt kalt tiårets viktigste utgivelse. Piketty tar her for seg rikdom og inntektsforskjeller i Europa og USA de siste 300 årene. Boken er allerede blitt et internasjonalt fenomen. Den diskuteres og leses verden over og har siden utgivelsen toppet bestselgerlister i flere land.

Piketty besøker Oslo i desember Tidlig i desember utgis den over 600 sider tykke boken i norsk oversettelse og Piketty kommer selv til Oslo fredag 12. desember. Det er Cappelen Damm i samarbeid med tankesmia Agenda som inviterer forfatteren til Norge for å holde et åpent foredrag.

Til bokhandel: Bestill Thomas Piketty «Kapitalen».

Det er mange som lurer på hvordan jeg klarer å ta denne kampen etter alt det vi har vært igjennom. Hadde det ikke vært enklere bare å gi seg siden vi tross alt har vunnet frem i retten i Roberts sak? På sett og vis hadde det nok det også, men samvittigheten min hadde aldri gitt meg lov til det. Siden vi nå sitter med en rettskraftig dom i ryggen gir den oss nå et handlingsrom og en mulighet til å si ifra på en måte som ikke mange andre har, er det viktig at jeg og min familie benytter oss av den fordi det kan hjelpe andre i samme situasjon.

Ann Kristin Liland er aktuell med boken «Alle mot en» om kampen mot mobbingen av hennes sønn.

Da mobbingen av Robert startet i 2003 hadde vi et enormt behov for kunnskap om hvordan vi skulle håndtere dette og ikke minst hva vi kunne forvente at skolen skulle gjøre for å hjelpe oss. I vår naivitet trodde vi at skolen skulle hjelpe oss, men vi tok feil. Vi banket på alle tenkelige dører, også i hjelpeapparatet, men det var lite hjelp å få også der på grunn av manglende mobbekompetanse. Vi leste oss opp på jus og forskning og alt vi ellers kunne kommer over om mobbing, det tok ikke lang tid før vi hadde bedre mobbekompetanse enn de vi møtte i skolen. Vi så ut fra mobbetallene at det måtte være mange foreldre som satt med en kompetanse som vi kunne lært noe av. Vi lette etter bøker skrevet av foreldre i samme situasjon, men fant ingen. Det er som kjent den som har skoen på som vet hvor den trykker og ingen som har opplevd dette kan forestille seg hva dette dreier seg om. I elleve år har jeg ventet på at noen skulle skrive denne boken og til slutt gjorde jeg det selv.

Da mobbingen av Robert startet, hadde jeg akkurat begynt å studere igjen og holdt på med å ta studiekompetanse. Det jeg så av håndteringen og hvor feil alt ble håndtert bidro sterkt til at valget mitt ble å studere sosialt arbeid videre. I dag sitter jeg med en utdannelse skreddersydd til det arbeidet jeg nå gjør og som har gitt meg en ekstra god verktøykasse til å skrive denne boken. På sosionomstudiet lærte vi at vi hadde et mandat til å si fra oppover i systemet når vi så et sosialt problem. Mobbing er et stort sosialt problem og jeg bruker nå mitt mandat til å si ifra om den uretten mange barn utsettes for i den norske skolen i dag. Denne uretten koster samfunnet mye både av menneskelige og økonomiske resurser. Vi har ikke råd til å miste alle disse ungdommene, de skal få være med å bidra i arbeidslivet. Forskning viser at de som får lov å mobbe rammes av de samme senskader som de som utsettes for mobbing. Jeg tror foreldre vil bidra på en annen måte når de tar denne kunnskapen innover seg. I Roberts sak er det nå mellom 10-15 unge menn som har falt ut av skole-arbeidsliv og som i dag sliter med psykiatri, rus og kriminalitet og det er bare i denne ene mobbesaken. Når barn får sitt liv ødelagt betyr det at hele familier ødelegges og alle betaler en høy pris for noe som kunne vært unngått.

Jeg får krefter og drivkraft til dette arbeidet i et raseri på vegne av alle de barna som opplever at skolen er det verste og det farligste stedet de kan oppholde seg. Barn har et langt dårligere rettsvern på sine arbeidsplasser enn det voksne har. Barn har ingen bedriftshelsetjeneste, de har knapt nok et helsesøstertilbud. Barn har ingen verneombud eller muligheten til å sykemelde seg når det blir for ille. Barn er hele tiden prisgitt de voksne rundt seg og deres kompetanse til å hjelpe dem. Denne kompetansen kan bli MYE bedre.

Jeg føler meg også forpliktet til å gjøre dette på grunn av alle de historiene som mennesker har delt med meg gjennom disse årene, det er hundrevis av historier som jeg har fått ta del i.  I tillegg har stadig flere gått ut og fortalt sine historier i media og jeg har lest de fleste. Det som slår meg er hvor like disse historiene er og hvor likt de blir håndtert. Det gir meg nok en grunn til å si i fra. Når jeg ser at forskningen stemmer med det jeg og andre har opplevd og opplever blir det viktig for meg å si at vi nå må høre på forskerne og sette inn mer på å stoppe mobbingen i skolen. Vi må høre på det forskerne har å si, dette handler ikke om tørre tall, men mennesker og familier i dyp krise.

Jeg har skrevet boken for å spre folkeopplysning for det finnes så mange myter om mobbing der ute. Disse mytene har vi ikke bruk for. De forsterker det tabuet jeg ønsker å knuse, jeg vil knuse både mytene og tabuet. Jeg vil opplyse myndighetene om at det er de som sitter med det overordnede ansvar for den mobbingen vi tillater i skolene i dag. Jeg krever at de nå handler og at all mobbing i skolen stanses øyeblikkelig. De har lovpålagt seg selv til å gjøre det og da må de få det gjort også. Jeg godtar ikke at barn skal måtte oppleve dette på skolen, skolen skal være en trygg arena for alle barn. Så lenge dette får pågå har vi ingen rett til å kalle oss en velferdsstat. For dette er ikke en velferdsstat verdig.

Den for meg viktigste grunnen til å skrive har blitt senskadene, fordi disse skadene rammer hardere enn selve mobbingen. Man har med seg en blindpassasjer i bagasjen som slår til når du aller minst venter det. Jeg har ofte tenkt at nå kan det ikke bli verre enn det her, men så slår jokeren ( Robert kaller skaden det) til og alt blir verre enn jeg i min villeste fantasi skulle kunne forestille meg. Jeg skriver for å vise Robert at jeg ikke skammer meg over det som har skjedd. Jeg har hele tiden sagt til Robert at dette ikke er hans skam, men som mamma har det vært vanskelig å nå inn. Forskning viser at barn ikke tar etter det vi foreldre sier, men det vi faktisk gjør. Så jeg håper at ved å gjøre dette og vise Robert i praksis at jeg mener det jeg sier, at dette på sikt også vil smitte over på ham. For skam gjør oss mennesker syke.

Til slutt skriver jeg også for at mennesker skal få anledning til å fortelle sine historier. Ikke alle trenger å fortelle sine historier offentlig, men det er fint hvis de som orker klarer å gjøre det. Det er viktig å fortelle sine opplevevelser til noen en er trygg på. Det viktigste er at man forteller og får hull på byllen, men jeg håper også at langt flere står frem og forteller sine historier, også om senskader. Slik at vi på denne måten kan få alle til å forstå at alle voksne har et ansvar for å forebygge og stanse mobbing, slik at vi på sikt får et mobbefritt samfunn. Alle mennesker eier sin historie og har sin soleklare rett til å fortelle den. Hvis du ikke tør å fortelle din historie og brenner inne med den, risikerer du å bli kvalt av din egen historie. Det er i lyset trollet sprekker. Nå har jeg fortalt min historie og jeg håper den bidrar til at flere troll sprekker.

Les også: Ni råd til deg som har et barn som blir mobbet

Til bokhandel: Ann Kristin Liland «Alle mot en»

Stig Sæterbakkens Minnepris har siden forfatterens død i 2012 blitt delt ut årlig. Prisen tildeles et ungt forfatterskap av høy, litterær verdi.
Tidligere vinnere av prisen er Mette Karlsvik (2012) og Jan Roar Leikvoll (2013).

«Styrken i Sæterbakkens forfattarskap er evna han har til å sjå djupt. Djupt i menneskets indre liv, historie, voner, draumar, mørke og sakn.»
Nora Simonhjell, Morgenbladet

Mandag 27. oktober 19.00 deles årets pris ut under et arrangement i Cappelen Damm-huset.

Program for kvelden:
Presentasjon av prisvinner og juryens innstilling ved Markus Midrè.
Kritiker Ane Nydal i samtale med prisvinner.
Audun Lindholm, redaktør for tidsskriftet Vagant,  vil presentere det amerikanske tidsskriftet Music & Literature.
No.5 av Music & Literature presenterer en rekke essays om Stig Sæterbakkens forfatterskap, foruten en fyldig presentasjon av den finske komponisten Kaija Saariaho.

For å feire Lena Dunhams nye bok «Ikke en sånn jente» publiserer vi en ny video med henne på Forlagsliv hver dag rundt lunsjtid i tolv dager. Her gir Lena råd om alt fra å gå på date, til vennskap, sex, døden, skriving og mye mer.

Lena Dunham er regissør og skuespiller i den amerikanske tv-serien «Girls», som blir elsket og hatet for sine kompromissløst ærlige portretter av en vennegjeng i New York i begynnelsen av 20-årene.

«Ikke en sånn jente» er hennes første bok.

Dagens episode handler om å ha en kjæreste med dårlig humor. Kan det fungere?

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Lena Dunham svarer del 1: Feminisme og utfordrende klær

Lena Dunham svarer del 3: Hvor hardt skal man slåss for dårlige venner

Lena Dunham svarer del 4: Sex med personer som behandler deg som søppel

Lena Dunham svarer del 5: Å skrive noe om seg selv som betyr noe for andre

Lena Dunham svarer del 6: Hva skal man gjøre med tvangslidelser?

Lena Dunham svarer del 7: Hvordan møte en gammel mobber?

Lena Dunham svarer del 8: Dårlig sex

Her kan du bestille: Lena Dunham «Ikke en sånn jente»

Nils-Øivind Haagensen om Jan Erik Volds gjendiktning av Bob Dylan. Boken gjenutgis i disse dager. Haagensen er selv aktuell med diktsamlingen «Spredning» på Oktober Forlag.

Se mitt eks av Damer i regn. Ikke fordi det er noe å se, det er det ikke, det er ikke engang en bok. Det er en bunke. Mitt eks av Damer i regn er rett og slett en bunke papir. 65 i stykket. 65 A3-ark kopiert opp på skolebibliotekets kopimaskin en gang for alle disse åra siden. Femti øre kopien betyr en pris på trettito kroner og femti øre. Produksjonstid en knapp time. En knapp fritime på Fagerlia Videregående. Med et par meldinger av den halvt gretne, halvt forbløffa sorten underveis.
Hva driver du på med, Nils-Øivind? Skal du kopiere opp hele boka, eller?
65 A3-ark. Litt over 2 centimeter tykk. Umulig å stifte sammen. Umulig å hefte. Glem bindersen. Og for stor for streite plastmapper. Derfor ligger den som den alltid har ligget: i en rull. Med strikk. Har ligget i en rull i alle år og blitt litt frynsete i kantene. En rull i sofaen min. Den blå sofaen. Alle ansiktene til Bob Dylan i en rull. Alle orda til Jan Erik Vold til Bob Dylan i en rull. Jeg nevner det fordi: jeg tviler på at jeg er den eneste. Jeg tror det finnes flere ruller av Damer i regn. Og andre bøker av det vi kan kalle samme sort. For det finnes en type bøker, alle vet det, en type bøker som bare forsvinner. Ikke fra bevisstheten vel å merke, men bokhylla. Det finnes noen bøker som, etter et gitt antall år, bokhandlere og bibliotek ikke lenger kan hjelpe oss med. Utsolgt og rundstjålet er de. Og Damer i regn er en sånn. En blant bøker truet art. En bok du kopierer opp. En bok som kler å bli kopiert opp og ligge i en rull, liksom forlatt permene, liksom trengt inn i virkeligheten. Skulle kanskje tro da at undertegnede beklager Damer i regn nå gis ut på nytt. Gir rullen nye permer. Men selvsagt er det ikke sånn. Jeg ønsker Damer i regn tilbake med fanfare, salutt, hattebukk og applaus. Hvor har du vært hele tiden? sier jeg. Godt å se deg igjen. Og kanskje, hvis jeg har hellet med meg, sier den: Takk det samme.

—————–

Teksten er et utdrag fra et lengre etterord i «Damer i regn»

Til Bokhandel : Bob Dylan (gjendiktet av Jan Erik Vold) «Damer i regn»

For å feire Lena Dunhams nye bok «Ikke en sånn jente» publiserer vi en ny video med henne på Forlagsliv hver dag rundt lunsjtid i tolv dager. Her gir Lena råd om alt fra å gå på date, til vennskap, sex, døden, skriving og mye mer.

Lena Dunham er regissør og skuespiller i den amerikanske tv-serien «Girls», som blir elsket og hatet for sine kompromissløst ærlige portretter av en vennegjeng i New York i begynnelsen av 20-årene.

«Ikke en sånn jente» er hennes første bok.

Dagens episode handler om å være redd for å dø. Er det sunt eller selvdestruktiv?

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Lena Dunham svarer del 1: Feminisme og utfordrende klær

Lena Dunham svarer del 2: Selvtillit som overvektig

Lena Dunham svarer del 3: Hvor hardt skal man slåss for dårlige venner

Lena Dunham svarer del 4: Sex med personer som behandler deg som søppel

Lena Dunham svarer del 5: Å skrive noe om seg selv som betyr noe for andre

Lena Dunham svarer del 6: Hva skal man gjøre med tvangslidelser?

Lena Dunham svarer del 7: Hvordan møte en gammel mobber?

Lena Dunham svarer del 8: Dårlig sex

Lena Dunham svarer del 9: Kjæreste med dårlig humor

Her kan du bestille: Lena Dunham «Ikke en sånn jente»

Flanagan har skrevet den boka han ble født til å skrive, mener britiske kritikere. «The Narrow Road to the Deep North» er hans sjette bok (Foto: Random House australia)

Den australske forfatteren Richard Flanagan ble mandag kveld tildelt Booker-prisen for sin roman «The Narrow Road to the Deep North» om straff-fangenes tilværelse under byggingen av den burmesiske jernbanen. Cappelen Damm kommer til å gi ut romanen på norsk.

- Kjærlighet og krig har vært de to store temaene i litteraturen siden litteraturens begynnelse. Dette er en fantastisk roman om kjærlighet og krig skrevet med ekstraordinær eleganse og kraft. Det handler om skyld og heltemot i en historie som danner broer mellom øst og vest, fortid og nåtid, sier Booker-juryen i sin begrunnelse.

«The Narrow Road to the Deep North» er en svært personlig bok for Flanagan. Hans far overlevde byggingen av den burmesiske jernbanen.

- Det var flere som døde på den jernbanen enn etter Hiroshima-bombingen. Det er flere lik i romanen min enn det er bokstaver, sier Flanagan til The Guardian.

Forfatteren har brukt 12 år på å skrive fem utkast som han brant opp fordi han ikke følte at de ikke fortalte det han ville si godt nok. Han var likevel fast bestemt på å få boken ferdig før faren hans døde. Samme dag som Flanagan sendte sitt siste utkast av romanen inn til forleggeren, døde også hans far 98 år gammel.

Richard Flanagan legger ikke skjul på at arbeidet med boken har kostet ham mye økonomisk. Med prisen følger i overkant av 500 000 kroner og en oppmerksomhet som gir ham muligheter til å nå et bredere publikum enn tidligere.

- Denne prisen gjør at jeg kan fortsette å jobbe som forfatter, sier han.

”Dunhams lærdom er ikke ment å treffe meg eller andre skribenter som er like gammel som Dunham eller eldre. Memoarene er først og fremst skrevet til og for alle jenter som er underveis, hun som fortsatt søker, hun som trenger noen som kan utligne han dustete kunstlæreren/kjipe onkelen/døve kjæresten. Den er skrevet til og for hennes horder av unge fans.”

 Bursdagsgaven til min lillesøster i år blir en bok med grønne uthevinger og kommentarer i margen fra storesøster. En bok jeg håper hun selv kan få bruk for når hun om et år leverer tilbake bøkene fra videregående og tar plass ved et eller annet universitet eller høgskole. Boken er selvfølgelig Lena Dunhams «Ikke en sånn jente».

Madeleine Schultz – (f.1986) Er redaktør for det feministiske ungdomsmagasinet underarbeid.com og organisasjonssekretær i Kvinnefronten.

Jeg ble kjent med arbeidet til Lena Dunhams mor, Laurie Simmons, lenge før jeg oppdaget filmen ”Tiny furniture” og senere tv-serien ”GIRLS”, som begge er regissert av Dunham selv. Som 21 år gammel kunstfagstudent ble Simmons en av døråpnerne mine inn til en verden av kvinnelige kunstnere som jeg ikke en gang visste eksisterte. På barneskolen hadde jeg lært om Munch, Tidemand & Gude, Monet, Matisse, Picasso og Dalí. Jeg hadde ingen anelse om at det fantes kunst som problematiserte temaer knyttet til mitt eget kjønn. Åpenbaringen kom som en redning for en usikker jente i begynnelsen av 20-årene. Jeg hadde nettopp fått tilbakemelding på (jeg innrømmer det ærlig) et ganske mislykket forsøk av et verk som tok sikte på å kritisere Britney Spears og sexismen i samfunnet. Kunstlæreren kastet et oppgitt blikk på det forvridde maleriet av det som skulle forestille Britney og erklærte ganske enkelt at: «feminismen er død».

Feminismen var ikke død, det vil den heller aldri bli. Uavhengig av den levende bevegelsen, vil feminismen alltid leve gjennom historier og dokumentasjon som hentes frem igjen hver gang en 20 år gammel kvinnelig student lurer på hva hun gjør galt. Laurie Simmons og resten av den feministiske kunstbevegelsen skulle komme til å bety mye for meg gjennom de neste årene av min kreative utdannelse. Det gjorde den nok for Lena Dunham også, som tross alt vokste opp med dama. Når hun nå har skrevet ned sine memoarer, i en alder av 28 år, følger det i samme spor som tv-serien «GIRLS». Boka er en samling av selvutleverende, navlebeskuende (?) og vaginale tekster som åpenbart har blitt for mye for et bredt utvalg av anmeldere, også i Norge.

Det er som om Dunhams egne åpningsord oppfyller seg selv i kritikken som har fulgt i anmeldelsene. Hun sier: «Enda så hardt vi har jobbet og så langt vi har kommet, er det fortsatt sterke krefter som forteller kvinner at det som opptar oss er uviktig, at meningene våre er uten betydning og at historiene våre ikke har tyngde nok til å fortjene å bli fortalt. Fortsatt er det mange som mener at det kvinner skriver ikke er stort annet enn en øvelse i forfengelighet»

Fra et knippe anmeldelser:

«Lena Dunham later som hun er åpen, men snakker nesten bare om vaginaen sin i liksomselvbiografien Ikke en sånn jente»
Dagbladet

«For mye Dunham»
Aftenposten

«Det spørs om hun ikke fort faller i sin egen forfengelighetsfelle, når hun i forsøket på å iscenesette seg selv som en frigjort kvinne, med et mer enn normalt avslappet forhold til nakenhet, velger å bruke så voldsomme virkemidler at det som kanskje var allment interessant blir fremmedgjort til å bli pinlig intimt».
Dagsavisen

Det kan være mye å kritisere Dunham for, mest vesentlig er kanskje hennes egne priviligerte bakgrunn. Men, Dunhams lærdom er ikke ment å treffe meg eller andre skribenter som er like gammel som Dunham eller eldre. Memoarene er først og fremst skrevet til og for alle jenter som er underveis, hun som fortsatt søker, hun som trenger noen som kan utligne han dustete kunstlæreren/kjipe onkelen/døve kjæresten. Den er skrevet til og for hennes horder av unge fans, den er skrevet til unge kvinner, slik som min lillesøster.

Og Dunham skrider til verket på sedvanlig vis: hun driter ut seg selv. Den er navlebeskuende av en grunn: Det er morsomt (Ja! hun er kvinne og hun er morsom). Allerede innledningsvis skriver hun: «Jeg kan allerede fornemme skammen jeg vil føle senere, over at jeg trodde jeg hadde noe å tilby deg».

Det er jo ikke helt umulig at Dunham sitter og skammer seg litt, nå som hun har blitt over tre millioner dollar rikere på en bok som skamløst dropper ordet «vagina» over 30 ganger (en anmelder brukte faktisk tid på å telle, men gav opp etter 25). Men jeg kan ikke noe for at jeg får en følelse at det nettopp er skammen hun søker å fremprovosere når hun skriver som hun gjør. Jeg mener: Nevermind at andre amerikanske (mannlige) komikere i en mindre kjent klasse får akkurat like mye for å skrive sine memoarer. Eller det faktum at kropp og seksualitet er nettopp de mest problematiske tematikkene for unge jenter i dag. Kvinner skal ikke utlevere seg selv helt skamløst.

Dunham utleverer likevel ikke sin nåværende samboer i boka og kanskje tyder det på at hennes utlevering er mer planlagt enn en del skal ha det til. Hun romantiserer ikke rundt den lykkelige kjærligheten, hun går rett inn i den grenseoverskridende seksualiteten, den som gjør vondt og den som er flau. Og det er dette jeg opplever som Dunhams viktigste prosjekt i sine arbeider, hun forsøker alltid å utvide kvinners rom: «Jeg hadde alltid vært opptatt av nakenhet, men mer på et sosialt enn et seksuelt plan. Hvem fikk lov til å være nakne, og hvorfor?». Vi er ikke vant til å forholde oss til kvinnelig seksualitet på dens egne premisser. Vi lever i en overseksualisert hverdag, med perfekt redigerte kvinnerumper på hver ledige reklameplass. Men, når en uredigert kvinne selv sier vagina (eller runk for den saks skyld) veldig mange ganger, da blir det rett og slett for mye for noen.

For min del skulle jeg gjerne hatt enda mer av vagina og mindre utklipp av mislykkede diettplaner og veskeinnhold i boka. Nettopp fordi stoff om jenters seksualitet og hvordan den krysser grenser fortsatt er mangelvare på norske pikerom.

I Dunhams utallige skildringer av møter med menn hun har datet, dukker det også opp en historie om en voldtekt. Det er ikke noe å lure på – episoden hun skildrer er en voldtekt. Men, selv skriver hun: «–Ingen vet om det er en voldtekt eller ikke. Det er, liksom en forvirrende situasjon som…».
Dunham bærer på en skam av å føle delaktighet i overgrepet, en følelse som er veldig vanlig å bære på etter å ha blitt utsatt for voldtekt. « –Vil du få meg til å komme? Spør jeg igjen, og vet at når jeg lager disse lydene og stiller spørsmålene tar jeg nok et valg». Ved å skildre nyansene som ligger bak et overgrep klarer kanskje Dunham å gjøre flere unge kvinner oppmerksom på hvor feil det er når jenter plasserer skylden på seg selv.

Dunham problematiserer rundt dette med frihet i valg. Et valg må settes inn i en kontekst for å kunne vurderes som fri sier Dunham: «selv om det i virkeligheten ikke føltes som jeg hadde et valg i det hele tatt».

Enkelte liberale stemmer (de nye feministene inkludert) vil nå ha det til at likestilling oppstår av seg selv og at frie valg er likt for alle. I den virkelige verden vet vi at valg er påvirket av samfunnet rundt oss og hvordan vi defineres av det.

Når lillesøsteren min om et år sitter i senga på studenthybelen sin og er lei av tilværelsen. Når hun kanskje har blitt fortalt av en lærer at det hun tror på er feil. Da håper jeg at hun kan finne frem historiene til Dunham. Jeg håper hun teller den overdrevne bruken av ordet vagina, reflekterer rundt muligheter av valg og konkluderer med å stole på sine egne meninger.

Verden trenger nemlig flere av sånne jenter.

«Å lese en roman av Modiano er som å bla i et maleri av Debussy, mens Toulouse-Lautrec spiller en av sine Paris-komposisjoner på dempet fiolin i bakgrunnen.»
Kjell Olaf Jensen

Patrick Montiano
Photo: Catherine Hélie © Éditions Gallimard

Det var som kjent stor jubel i forlaget da den franske forfatteren Patrick Modiano (f. 1945) nylig ble tildelt Nobelprisen i litteratur for 2014. Kun tre av Modianos tidlige romaner er utgitt på norsk: Gater i mørket (1979), Ungdomstid (1982) og Søndagene i august (1988). Disse har lenge vært utsolgt fra forlaget, men vil nå komme i nye utgaver. Målet er at de skal være tilgjengelige for utålmodige lesere i forkant av prisutdelingen i Stockholm 10. november. I tillegg vil Modianos siste roman, Pour que tu ne te perdes pas dans le quartier (oversatt: For at du ikke skal gå deg vil i strøket), bli utgitt på Cappelen Damm en gang til neste år. Romanen ble lansert på det franske forlaget Gallimard så sent som 2. oktober i år, og handler om en forsvunnet person som ingen klarer å finne. Boken har foreløpig ikke fått noen norsk tittel.

Da den første romanen, Gater i mørket, kom på norsk, skrev Per Buvik i Bergens Tidende:

«Udiskutabelt at vi har å gjøre med en av de betydeligste dikterne i Frankrike i dag».

Det var daværende redaktør for oversatt skjønnlitteratur i Cappelen, Aase Gjerdrum, som i sin tid fikk Modianos bøker oversatt til norsk. I forlagets arkiver finnes en fyldig forfattermappe merket Modiano og hennes navn. I sin innstilling til Søndager i august (Cappelen 1988), skriver Aase blant annet:

«Modiano (…) innehar en usedvanlig høy stjerne i Frankrike. Hver nye bok mottas med største spenning og oppmerksomhet. Han er ingen høyttravende og superintellektuell forfatter, likevel utpreget fransk; skolert, intelligent og likevel meget intellektuell. Ikke krevende ved første øyekast, men en slik dikter som gir leseren pirrende spørsmål å leke med (…) Igjen og igjen stiller han spørsmål ved identitet, ved tid, virkelighet, opplevelsenes objektive innhold. Det er typisk at han bruker fotografen som hovedperson, for hva formidler et foto som et menneskelig erindringsbilde ikke kan klare? (…) Lars Saabye Christensen er fascinert av Modianos raffinerte fremgangsmåte, av hvordan historiens kronologi er brutt og manipulert.»

Da Søndager i august forelå, oversatt av Tom Lotherington, skrev Aftenpostens Sissel Lange-Nielsen:

«Modiano er en mesterlig skildrer av stemninger, han fanger leseren inn og holder henne fast(…) det er livet tett inn på pulsen. Les ham og bli fascinert.»

Mens franske Le Nouvel Observateur beskrev romanen slik:

«..et nytt, neddempet mareritt signert Modiano. En skinnende hvit prosa, med en fallgruve i hver eneste setning.»

Aftenpostens Erik Bjørnskau har et langt og varmt forhold til Modiano. Han anmeldte i sin tid romanen De si brave garcons (Slike kjekke gutter) (1982), og skrev blant annet:

«Konturer fra et klassebilde..rører (…) ved strenger både hos seg selv og hos en helt ny «fortapt generasjon» som gir gjenlyd langt inne i det enkelte menneskes ensomme forhold til sin eksistens.» Denne romanen er så langt ikke oversatt til norsk.

Patrick Modiano er en av Frankrikes viktigste samtidsforfattere. Han har skrevet over 30 «underlige og urovekkende romaner», med gjennomgangstemaer som Andre verdenskrig, ungdom som stikker hjemmefra, fremtidsfrykt, søk etter en tapt tid, og den første kjærlighetens sterke kraft. Modiano har tidligere mottatt flere høythengende utmerkelser, som Grand Prix du roman de l’Académie française (1972), Goncourt-prisen (1978), Prix mondial Cino Del Duca av Institut de France (2010) og Den østerrikske statspris for europeisk litteratur (2012). Og nå altså Nobels litteraturpris for 2014. Den dyktige oversetteren og mangeårig litteraturanmelderen i Kjell Olaf Jensen, har kalt Modiano intet mindre enn:

«Den vemodige, mystiske parisertåkens dikter..».

Han beskriver som nevnt innledningsvis Modianos romaner slik:

«Å lese en roman av Modiano er som å bla i et maleri av Debussy, mens Toulouse-Lautrec spiller en av sine Paris-komposisjoner på dempet fiolin i bakgrunnen.»

Vi har mye å glede oss til!

For å feire Lena Dunhams nye bok «Ikke en sånn jente» publiserer vi en ny video med henne på Forlagsliv hver dag rundt lunsjtid i tolv dager. Her gir Lena råd om alt fra å gå på date, til vennskap, sex, døden, skriving og mye mer.

Lena Dunham er regissør og skuespiller i den amerikanske tv-serien «Girls», som blir elsket og hatet for sine kompromissløst ærlige portretter av en vennegjeng i New York i begynnelsen av 20-årene. «Ikke en sånn jente» er hennes første bok.

Dagens episode handler om sjalusi. Hvordan være glad for andre?

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Se tidligere episoder:

Lena Dunham svarer del 1: Feminisme og utfordrende klær
Lena Dunham svarer del 2: Selvtillit som overvektig
Lena Dunham svarer del 3: Hvor hardt skal man slåss for dårlige venner
Lena Dunham svarer del 4: Sex med personer som behandler deg som søppel
Lena Dunham svarer del 5: Å skrive noe om seg selv som betyr noe for andre
Lena Dunham svarer del 6: Hva skal man gjøre med tvangslidelser?
Lena Dunham svarer del 7: Hvordan møte en gammel mobber?
Lena Dunham svarer del 8: Dårlig sex
Lena Dunham svarer del 9: Kjæreste med dårlig humor
Lena Dunham svarer del 10: Å være redd for å dø
Her kan du bestille: Lena Dunham «Ikke en sånn jente»

På søndag er det som kjente TV-aksjonen, og inntekten i år går til Kirkens Nødhjelp og deres forsøk på å sikre tilgang til rent vann for en million mennesker. Nordahl Griegs dikt «Vand» fra 1929 er som skrevet for aksjonen.

Jeg hørte på P3 i morges der fire programledere er stengt inne i et telt for å lage 100 timers radio til støtte for TV-aksjonen. Programlederne fortalte engasjert om hvilke enormt positive konsekvenser det kan få hvis en

Nordahl Grieg (Foto: Wikipedia commons)

million mennesker får tilgang til rent vann som er målet for aksjonen. I tillegg til å unngå sykdom og død blant både barn og voksne, vil man også unngå vold og trakassering for kvinnene som bærer vann i timevis hver dag. Totalt er det regnet ut at det brukes 200 millioner arbeidstimer hver dag på henting av vann. Det tilsvarer bygging av 28 Empire State bygninger hver dag!

Her i Norge er vi velsignet med vann – overalt, og noen ganger selvsagt til overmål. Da Nordahl Grieg var korrespondent i Kina i 30 årene, skrev han hjemlengsel-diktet, «Vand». Selv om diktet er skrevet med perspektiv fra Shanghai for 85 år siden, så viser det vannets betydning og ikke minst hvor heldige vi er her i Norge som er velsignet med vann.

Så la oss gå sammen på søndag om å gi flere muligheten til tilgang til vann.

«Vand» av Nordahl Grieg

Solen kaster seg mot jorden,
som en drektig tigerinne
sprunget ut av rommets jungel,
glefsende mot blod i blinde.

Kvalt i dyrefavnens kvalme,
grusomt klebet fast til dypet
under lyset, under stanken,
under havnens tunge byrder kravler langsomt men’skekrypet.

Hør hvor kuli-sangen raller!
Som et stønn av blod og svette
gisper det fra dokk og kai.
Det er sommer i Shanghai.

Gin and biter, gin and bitter!
Det er tett med folk i baren. Langsmed skrankens rop og latter
glimter, gliser drikk ved drikk.
Sprengte uer-øyne svømmer
tunge i den hete disen, stanser ved det dugg-grå glasset.
Gin and bitter, boy, be quick!

Vi har satt oss, borti mørket.
Landsmenn er vi, møtt her ute.
Jeg skal reise, han skal bli.
Han skal bli igjen med savnet,
mens han ser en annens øyne
alt får lys av Norges blåner
Lucky devil, det er De.
Jo da! Det er bra her ute,
ponnier og bil og boyer,
alltid plenty med halloi!
Det er bare denne lengs’len,
den en aldri kan få kverket;
Bring en gin and bitter, boy!

Vet De hva jeg lengter etter,
det som bare er å le av,
det jeg ofret år av livet
for å få, om det gikk an?
Det jeg tenker på om dagen,
det jeg griner for om natten,
det er vann!
Vann som renner, vann som risler,
vann om våren, vann om høsten
Kan De fatte dette, mann?

Ikke slik som her i Østen
Med sin råtne, gule snerke,
drivende av daue rotter,
som en stinkende kloakk.
Jeg kom fort på hospitalet
engang da jeg lot det skure,
ikke orket mer, og drakk.

Vann i Norge, vann av renhet, -
hvor en legger seg og drikker,
det er det jeg tenker på.

Kanskje regner det så sakte.
Lyden siver ned i bekken
mellom bjørkene og lynget.
Kanskje ligger skodden grå.

Dette er det som jeg drømmer:
At jeg ligger der og slubrer.
Over begge håndledd strømmer
vannet fossende og kaldt.
Nevene har tak mot bunnen,
steinen gnures inn i kjøttet,
dette harde svale presset. -
Jeg kan se og føle alt.

Boy, din slubbert! Gin and bitter.-
Husker De hvordan det smaker,
susende i stryk fra breen,
men med saft av kratt og kjerr
Brune røtter, nakne gråstein
sender med sin smak i farten -
kreklinglyng og tyttebær!

Alt er med i iskald renhet!
Hele vidden, hele luften
fosser vilt og stritt mot kjeften,
evig over all forstand.
Risler, fosser… drikk, la være!
Bekken er der, er der, er der.
Jeg er sjuk av alt her ute.
Herre Jesus, gi meg vann!

For å feire Lena Dunhams nye bok «Ikke en sånn jente» publiserer vi en ny video med henne på Forlagsliv hver dag rundt lunsjtid i tolv dager. Her gir Lena råd om alt fra å gå på date, til vennskap, sex, døden, skriving og mye mer. I dag kommer siste episode, så hvis du vil ha mer anbefaler vi å lese boka.

Lena Dunham er regissør og skuespiller i den amerikanske tv-serien «Girls», som blir elsket og hatet for sine kompromissløst ærlige portretter av en vennegjeng i New York i begynnelsen av 20-årene.

«Ikke en sånn jente» er hennes første bok.

Dagens episode handler om hva man gjør når noen klager på at du er for høylytt?

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Lena Dunham svarer del 1: Feminisme og utfordrende klær

Lena Dunham svarer del 2: Selvtillit som overvektig

Lena Dunham svarer del 3: Hvor hardt skal man slåss for dårlige venner

Lena Dunham svarer del 4: Sex med personer som behandler deg som søppel

Lena Dunham svarer del 5: Å skrive noe om seg selv som betyr noe for andre

Lena Dunham svarer del 6: Hva skal man gjøre med tvangslidelser?

Lena Dunham svarer del 7: Hvordan møte en gammel mobber?

Lena Dunham svarer del 8: Dårlig sex

Lena Dunham svarer del 9: Kjæreste med dårlig humor

Lena Dunham svarer del 10: Å være redd for å dø

Lena Dunham svarer del 11: Sjalusi

Her kan du bestille: Lena Dunham «Ikke en sånn jente»

I dag er det epledagen, og hele oktober er eplemåneden. Derfor ville jeg lage en eplekake. Jeg lette i flere bøker, og fant til slutt denne oppskriften som så god ut. Kaken heter APPLE CARDAMON CAKE og er fra boka United states of cakes. Oppskriften var enkel å utføre, selv for meg. Kaken smakte utrolig godt og ble likt av alle i familien.

DU TRENGER:

EPLEFYLL
2 store epler
2 ts malt kanel
2 ss sukker

KAKE
7 ½ dl hvetemel
3 ts bakepulver
½ ts salt
3 ts malt kardemomme
1 ss vaniljesukker
250 g romtemperert smør
4 ¼ dl sukker
4 romtempererte egg
2 ½ dl helmelk

melis til å drysse over

Eldar i full sving med å skrelle epler

EPLEFYLL
Skrell, fjern kjernene og skjær eplene i ½ cm store terninger. Legg eplebitene, kanel og sukker i en bolle. Bland sammen og sett til side.

KAKE
Sett ovnen på 170 grader, varmluft. Smør inn og mel en rund kakeform som rommer minst 1 ½ liter.

Sikt mel, bakepulver, salt, kardemomme og vaniljesukker i en bolle. I en annen bolle visper du smøret i 3 minutter, tilsetter sukkeret og visper til det blir en luftig blanding. Tilsett ett egg om gangen og rør godt. Bland deretter inn de tørre ingrediensene og litt og litt av melken i blandingen og rør det hele sammen til en jevn røre.

Fyll ¼ av formen med røre og strø deretter noen eplebiter over. Legg resten av røren og eplefyllet lagvis. Stek midt i ovnen i 55–60 minutter. Kjenn etter med en kakenål at kaken er gjennomstekt. La kaken stå i formen i 10 minutter, vend den over på en rist og la den avkjøles helt. Dryss litt melis over kaken.

(Foto: © Hans Jørgen Brun)

Han er snart 81 år gammel og har nettopp gitt ut diktsamlingen «Øyet og virkeligheten». Kolbein Falkeid er en av Norges mest folkekjære diktere, kjent for å være lett å forstå, men det finnes ingen grunn i dybden av det han skriver.

Dette kommer til å bli rent og enkelt. Det letteste intervjuet jeg noen gang har gjort, tenker jeg. Nå har jeg lest «Øyet og virkeligheten» flere ganger. På en hytte-veranda en sommerkveld, som løse ark jeg måtte veie ned med bøker, glass og tekopper. Så på gulvteppet inntil veggen i kontorlandsskapet med ørepluggene fulle av klassisk musikk. Folk må ha tenkt sitt.

Jeg har streket under alt som slår pusten ut av meg. Jeg har notert og skrevet ned spørsmål. De har flyt og dramaturgi. Det her kommer ikke til å bli et arbeid stykket opp i en masse biter og satt sammen som et puslespill slik jeg vanligvis gjør det. Kolbein Falkeid kan bare svare telefonen sin nå, han kan bare svare på spørsmålene mine og så har jeg intervjuet mitt. Det vil bli som en melodi, poesi håper jeg.

-        Hei, det er Kristine fra Cappelen Damm. Jeg ringte deg for noen dager siden. Passer det å snakke nå?

-        Ja, du har ikke ringt meg før i dag?

-        Nei.

-        Jeg har hatt besøk tidligere i dag skjønner du, så jeg lurte på om du hadde ringt meg da, men nå har jeg tid.

-        Kan du snakke litt om tittelen på boken din, «Øyet og virkeligheten». Hva betyr det å skulle prøve å se virkeligheten som dikter?

Foto: Kristine Kleppo (Instagram @markerineon )

-        Ja, den tittelen kommer fra surrealismen. I surrealismen brukes det lukkede øyet for å rive ned forestillingen om den ytre verden som virkelighet. Det åpne øyet ses vanligvis som forbindelsen mellom individet og verden, men det så surrealistene på som et falskt speil, en falsk forestilling.

-        Men…

-        Det vi oppfatter som virkeligheten slik vi ser den eksisterer ikke. Den er et blendverk. Enhver filosofisk vitenskapsmann vet at det aller minste er like stort som det største. Min opplevelse av virkeligheten er at jeg vet at den er et blendverk. En fyrstikk er ikke en fyrstikk, bare bundet materie. Uff, dette ble visst vanskelig. Forstår du det her?

-        Nei. Jeg mener, jeg forstår det ikke, men jeg forstår hva du prøver å si.

-        I prikken over i-en er det fem hundre milliarder protoner. Du kan ikke fatte det. Kan du fatte det?

-        Nei.

-        Da kan ikke vi komme og si at vi vet hva virkelighet er for noe.

Jeg begynner å le.

-        Ja, det er ikke noe å le av, sier Kolbein Falkeid.

Selv om han er gammel, så er ikke poenget at han er gammel og skriver dikt. Poenget er diktene. Hvis du leser «Øyet og virkeligheten» kommer du til å skjønne at han har mye å si. «Høyspent-nerver løper mellom stasjonene og spraker dikt» skriver han i et dikt til Lars Saabye Christensen, og jeg føler at det samme gjelder for Kolbein Falkeid i denne boken. Diktene hans spraker mellom liv og død, virkelighet og forestillinger. Jeg kan bare legge vekk spørsmålene mine. Jeg får ikke stilt dem, eller jeg kommer bare halvveis før Kolbein Falkeid begynner å svare. Han vil si mye, og han har en dødlinje, slik vi alle har det, slik den kommer nærmere når vi blir eldre. Han trosser spørsmålene mine på sin aller hjerteligste måte, slik at det blir en opplevelse å få alle planer revet opp med røttene. For man har ikke forstått mye om mennesker hvis man tror at det går an å planlegge hvordan de skal være.

-        Det som er kjennskapen hos oss alle sammen er at jo mer innsikt du får, jo mer skjønner du at du ingenting vet. Du blir ydmyk. Jeg forstår mer om tilværelsens kompleksitet nå, men jeg er ingen vismann. Det er en novelle av Martin A. Hansen som heter «Ventesalen». Her møter en ung kvinne en eldre kvinne på et venterom. Den gamle kvinnen virker glad og fredfull. Hun har forsont seg med livet og funnet en trygghet, men den unge kvinnen er bare klør. Hun går løs på den eldre kvinnen, mener at hun har det for lett. Det er først på slutten av novellen at hun skjønner at den eldre kvinnens sønn, som hun har sagt at hun venter på, kommer hjem i en kiste. Da bryter den unge kvinnen sammen. Hun blir overvunnet, og det var kanskje det hun ville, det hun ba om. Det den unge kvinnen føler har med bitterhet å gjøre. Vi må ikke bli bitre, sier Falkeid.

-        Nei, for vi opplever vel alle nok i livet til å kunne bli bitre, sier jeg.

-        Ja, det er klart at det fallet er tilstede i oss alle sammen. Blir dette for tungt for deg?

-        Nei, det er gøy.

-        Synes du det er gøy? Stemmen hans får en lys dreining.

-        Ja, jeg liker at du forteller meg hva du tenker på. Men hvordan finner man den tryggheten som den eldre kvinnen har?

-        Det kan jeg ikke svare på.

-        Du skriver en del om døden i denne boken. Jeg er 33 år nå og jeg tenker mye på døden, og jeg er redd for den. Jeg har blitt fortalt at dette er en vanlig alder for dødsangst fordi døden er så fjern for meg, samtidig har jeg levd lenge nok til å skjønne at den vil komme. Hvordan er det for deg?

-        Ja, men dødsangsten kan komme allerede i tenårene. Jeg husker at jeg var femten år. Jeg lå i min egen seng og så på hånden min. Plutselig så skjønte jeg at den hånden som var der var midlertidig. Det skremte meg. Døden er fremmed. På et trinn i livet er livet så barmhjertig at det får mennesket til å akseptere det som skal skje. Men det er ikke sånn for alle. Noen gamle mennesker er også redde.

-        Ser du annerledes på det enn du gjorde før?

-        Ja, jeg vet at det er naturens lov. Ingenting skal ikke dø. Kanskje mer innsiktsfullt forstår du at det skal være slik. Kanskje er det riktig at det skal være slik. Jeg har ikke så mye å være redd for. Det er mange jeg kjenner som har gått foran.

-        Du skriver om livet som noe skjørt på en måte som jeg kan relatere til, som en spindelvev. Har du alltid kjent på den skjørheten?

-        Kunstnere er ofte skjøre mennesker. Du må være et veldig sensibelt menneske. Du må betale i angst og refleksjon. Det koster noe. Du kan ikke bli en kunstner hvis du er et gjennomtrygt og harmonisk menneske. Men det er jo det du drømmer om. Så får man den ydmykheten vi snakket om. Du ser på alt med større forundring og åpenhet, sier Falkeid.

I ett av diktene sier han at livet hans har blitt vakrere enn en hvit skjorte. Jeg vet ikke hvorfor jeg forstår hva han mener når han skriver det. Jeg har ikke tenkt på skjorter som veldig vakre. Men skjorta i det diktet.

-        Jeg har studert astronomi som amatør i mange år. Vet du at lyset bruker ett sekund fra månen til jorda? Fra solen til jorda bruker lyset åtte og et halvt sekund. Og utenfor der finnes det galakser og galakser og galakser. Og bordet foran deg er like mystisk og uendelig som dem. Alt svever i bane rundt noe annet. Folk spør om jeg ikke blir redd av astronomien. Nei, den er jo en del av vår virkelighet like mye som blomster og geologi. Du er ikke redd når du studerer geologi. Hvorfor skal jeg da bli redd når jeg studerer himmelen? Jeg skulle ønske at jeg var gjennomtrygg og slapp å gruble og tenke, men å hele tiden forundre seg er menneskets skjebne.

——————

Til bokhandel: Kolbein Falkeid «Øyet og virkeligheten»

Førsteopplaget av «Øyet og virkeligheten» er midlertidig utsolgt, men et nytt opplag er på vei.

Tore Rem er aktuell med boken «Reisen til Hitler», om Knut Hamsuns møte med Adolf Hitler. Klikk på bildet for å kjøpe boken.

Kan Knut Hamsuns bøker hjelpe oss å forstå hans Hitler-sympatier? Biograf Tore Rem anbefaler tre av forfatterens bøker som kan gjøre sammenhengen mellom liv og litteratur tydeligere.

Når man i en årrekke har konsentrert seg om den mørkeste delen av Hamsuns liv, og blir bedt om å anbefale hamsunsk lesestoff, er det naturlig å holde seg til den siste delen av vår største romanforfatters skriftlige virke. Den som er interessert i de besnærende sammenhengene mellom litteratur, biografi og historie, og ikke er interessert i å gjøre det enkelt for seg selv, kan med fordel kaste seg over På gjengrodde stier (1949). Boka er en relativt få lengre Hamsun-tekster som ikke utgir seg for å være fiksjon. Her står det mye på spill, ikke minst kampen for et ettermæle. Det dreier seg om et tidvis briljant verk litterært sett, samtidig som det er dypt forførende og manipulativt hva gjelder forfatterens egen biografi, og det man gjerne kaller historiske kjensgjerninger. Mange har ukritisk valgt å ta Hamsun på ordet.

Men har man først anbefalt På gjengrodde stier på dette viset, gir den andre anbefalingen seg selv: Hamsuns artikler og essays fra den siste delen av livet. De får man enklest tilgang til gjennom bind 27 i Nye Hamsuns Samlede (2009), redigert av Lars Frode Larsen. Nærmere bestemt gjelder det boka med tittelen Taler på torvet II, som inneholder forfatterens artikler fra 1905 til 1945. Her kan man følge Hamsun inn i profetrollen, og dessuten se hvor langt han gikk i propagandavirksomheten for Det tredje riket (hvis man vil ha et enda mer utfyllende bilde, kan man lese Hamsuns brev fra krigsårene, redigert av Harald S. Næss, og da altså opp mot virkelighetsbeskrivelsene i På gjengrodde stier).

Men det litterære miraklet fra den senere delen av denne forfatterens liv, er utvilsomt Landstryker-trilogien (Landstrykere (1927), August (1930) og Men livet lever (1933)). Ja, Hamsun vil så avgjort holde August-skikkelsen fram til skrekk og advarsel. Mangt og mye av det som går galt i den moderne verden skyldes slike rotløse, fæle fyrer som han. Slik sett ligner holdningene leseren blir presentert for på dem forfatteren på denne tida forfektet utenfor sin litteratur. Men så er det bare det at August blir for sjarmerende, Hamsun er for mye av en forfatter til å klare å bli værende i forkynner- og lærerrollen. Litteraturen begynner kort sagt å leve sitt eget liv. På uforlignelig vis.

Til bokhandel: Tore Rem »Reisen til Hitler»