I dagens Klassekampen er det et stort oppslag om et fallende marked for oversatt skjønnlitteratur. Heldigvis er det også noen lyspunkter for eksempel Stoners eventyrlige suksess.

Journalisten i saken til Klassekampen, Jonas Brække, ringte også meg og lurte på om hvor bekymret vi var for nedgangen i markedet for oversatt skjønnlitteratur. Kanskje tok det litt for lang tid før jeg kom tilbake med våre tall, eller så passet ikke min optimistisk vinkling, for vår framgang på dette området ble ikke nevnt i artikkelen. For om Gyldendal opplever tømmermenn etter å ha festet lenge med Fifty Shades-suksessen, så cruiser vi i Cappelen Damm på en opptur-bølge. Vi fosser fram både når det gjelder hardback og pocket, og ligger langt foran fjorårets salg. Aller mest gledelig er det at vår bestselger denne høsten er John Williams Stoner fra 1965. Etter at Stoner ble gjenoppdaget for noen år siden, har det nærmest vært en kamp blant forfattere og anmeldere om å rose den, og anmeldelsene i Norge har vært like panegyriske, sjekk her. Totalopplaget er nå oppe i 36.000, og snart begynner julesalget. Vi lanserte den som «den beste amerikanske romanen, du aldri har hørt om», men nå når den også er blitt hovedbok i Bokklubben Nye Bøker, før den vel døpes om til Den beste amerikanske romanen alle snakker om.

Hva handler da Klassekampens dommedags-oppslag om? Salgstallene fra Bokhandlerforeningen for perioden januar til oktober viser et kraftig fall på 32 prosent for oversatt skjønnlitteratur. Forlagsredaktør for oversatt skjønnlitteratur i Gyldendal Cathrine Bakke Bolin, kvinnen bak Fifty Shades-suksessen, er naturlig nok bekymret for nedgangen og ikke minst hva den kan bety for satsingen på bredde og kvalitet. Jeg har liten tro på en varig nedgang, og tror nok heller at Bokhandlerforeningens Elin Øy har rett: «Markedet svinger fra år til år, og påvirkes av de store forfatterne.»

Derimot peker Bolin på et annet problem, nemlig at bestselgerlistene både har mye større innflytelse og er lette å manipulere for forlag utenfor Forleggerforeningen siden disse forlagene har frie priser. Det er liten tvil om at Jojo Moyes’ Et helt halvt år er en bok med mange kvaliteter for det publikummet som har trykket det til sitt bryst. Samtidig så klatret den til topps på listene med langt lavere pris enn fastpris-forlagenes bøker. Det forunderlige i et marked hvor bestselgerlistene er blitt så viktige, er at Bokhandlerforeningen ikke klarer å ha ryddige og riktige lister. I hele år har den skjønnlitterære listen vært preget av salgsbøker, og i perioden januar til april er det kun de frie forlagene som kan sette ned prisen på de nyeste bøkene. Alle bokhandelkjedene har selv lister der salgsbøkene er luket ut. Så akkurat denne fordelen for småforlagene der de «dytter inn» svært kommersielle titler, burde Bokhandlerforeningen gjøre noe med NÅ.

Vi lever i en kommersiell tid der Bolin dessverre har rett i at bredden er truet. Det blir færre og færre vinnere, men de som vinner, gjør det desto bedre. Samtidig anmelder avisene færre bøker, så det er en utfordring å nå ut til leserne. Da gjelder det å finne nye kanaler og spredningsmuligheter, og de finnes.

Stoners suksess viser at det går an. Stoner er i ferd med å bli de siste tiårenes største suksess for en oversatt kvalitetsroman og er blitt omtalt overalt. I dommedagstider er det godt å vite at det finnes håp, for det finnes hundre tusener av gode lesere der ute som vil ha de gode bøkene. Vi må bare finne fram til dem, og vi får håpe at Stoner baner vei. La meg sitere Ingunn Øklands konklusjon i Aftenposten «Tåler den oppstyret? Stoner ikke bare tåler det; denne bokens suksess må være en gigantisk oppmuntring for alle som frykter for kvalitetslitteraturens kår i et kommersialisert bokmarked.»

Har du venner eller familie som trenger en virkelig god roman til jul, trenger du ikke vente til julestresset. Stoner finnes i alle butikker og på nett NÅ.

Redaktørene våre har igjen blitt spurt ut og stilt til veggs av aspirerende forfattere. Her er månedens spørsmålsrunde:

(Foto: Kristine Kleppo instagram: markerineon)

I Cappelen Damm har vi redaktører som vet mye om å skrive en bok. Har du et spørsmål? Send det inn til blogg@cappelendamm.no og merk mailen «Spør en redaktør». Hver måned får vi redaktørene våre til å svare på seks spørsmål om bokskriving. Hold det kort, helst til under fem linjer og gi oss beskjed hvis du vil være anonym. Les mer her. OBS: Redaktørene vurderer ikke manus for å svare på spørsmålene. Alle manus må sendes inn på vanlig måte.

Redaktørene som svarer denne måneden er Frederik Lønstad (Norsk skjønnlitteratur), Steffen Sørum (Barne- og ungdomsbøker) Harriet Karoliussen (Norsk skjønnlitteratur) og Sigmund Sørensen (Norsk skjønnlitteratur).

Bruno spør:

Først så vil jeg bare si at dette er kjempekult! Liker veldig godt denne spalten med Q&A som dere har startet med! Bra at dere svarer på spørsmål sikkert mange går rundt og tenker på. Jeg vet jeg har

Nå, mitt spørsmål: Burde man sende manuskriptet sitt til flere forlag på en gang, eller ser noen forlag/redaktører på dette som dumt?

Hei, Bruno!

Forlagene må ha vært mye mer autoritære tidligere, for da var det nærmest en uskreven lov at håpefulle forfatterspirer ikke skulle sende manuset til flere forlag. Heldigvis er det slutt på det. Send manuset ditt til alle forlagene du liker. Samtidig. Vi redaktører har bare godt av et spark i rumpa. Trege og late redaktører risikerer å miste flotte forfattere til konkurrerende forlag. Sånn skal det være. Men hvis du bare skal sende manuset ditt til ett forlag …

Hilsen Sigmund

Silje spør:

Jeg lurer på dette: Hvis man har manus til en barnebok, og i tillegg har planer om å illustrere boka selv. Bør man da lage ferdig og legge ved alle illustrasjonene, -evt vise et par av dem? Eller ønsker dere kun å lese manuset, i første omgang?

Hei, Silje

Jeg ville ha lagt ved illustrasjoner. Det finnes naturligvis forfattere som både skriver og illustrerer sine egne titler. Noen ganger fungerer dette veldig bra. Anna Fiske og Bjørn Ousland er veldig gode eksempler på dette. Men, det er ikke alltid man skal illustrere selv. Ofte skjer det veldig gode ting med manus og historien om en dyktig illustratør er med på laget. Jeg ville uansett være forberedt og åpen for det.

Hilsen Steffen

Thea spør:

Jeg hører hele tiden om kjente forfattere som har blitt refusert, men når jeg ser på hva som utgis blir jeg ikke særlig imponert. Jeg tenker at jeg kan gjøre det bedre. I fjor sendte jeg inn et manus til dere og fikk bare en standardrefusjon igjen. Nå lurer jeg på om man kan stole på refusjoner. Man skulle tro at med så mye dårlig som dere antageligvis leser, så ville dere kjenne igjen kvalitet når det traff dere. Er det vanskelig eller lett å kjenne igjen kvalitet? Hender det at dere angrer på en avgjørelse?

Kjære, Thea.

Kan man stole på en refusjon? Godt spørsmål. En refusjon er en vurdering gjort av en kvalifisert redaksjon på forlaget. Redaktørene har som regel bred erfaring, relativt nyttig utdannelse og leser en titalls manus i uken. Hvis du kan stole på en i en sånn posisjon så kan du også stole på refusjonen. Samtidig leser folk litt ulikt, og som du selv sier har det hendt at ett forlag refuserer et manus mens et annet forlag antar det. Dette kan både ha sammenheng med forlagets profil (vi trenger et slikt manus) og redaktørens likes- og dislikes.

Vi leser mye dårlig og mye bra, og det vi mener holder til en bokutgivelse ser vi selvfølgelig kvaliteter i, de kvalitetene er ganske lette å se. Men selv et manus vi har lyst til å gi ut jobbes det med i mange runder.

Jeg tror jeg aldri har angret på en avgjørelse, men tror nok at de forlagene som takket nei til Harry Potter angrer seg fremdeles.

Hilsen Harriet

Anders spør:

Jeg har en ide til en bok som jeg har lyst til å skrive, og jeg har veldig lyst til å skrive den, men hver gang jeg setter meg ned for å faktisk skrive faller hele greia sammen og jeg synes at det blir utrolig dårlig. Noen ganger tror jeg at jeg er inne på noe og blir veldig glad, da tror jeg at jeg er et geni, men så ser jeg på det igjen og hater det. Jeg har skrevet 400 sider nå og har bare lyst til å hive dem inn i peisen. Hva skal jeg gjøre? Skal jeg gi opp romanen? Skal jeg gi opp forfatterdrømmen eller går det an å komme seg gjennom dette?

Hei, Anders!

Jeg har stor forståelse for den frustrasjonen du kjenner. 400 sider på peisen, den svir. Det er stor sjanse for at du ikke har det som skal til for å lykkes med en roman, dessverre. Slik er det for de fleste av oss. Men la oss være positive: Du beskriver langt på vei hvordan man faktisk lykkes som forfatter. Det er nemlig ikke uvanlig å hive hele romaner og begynne på noe nytt. Og hver gang det nye ender opp som en god bok, sier forfatterne at de heldigvis kastet den eller den romanen, at de heldigvis ble refusert og lignende. Poenget er at du blir en bedre forfatter for hver setning du skriver. Eller stryker. Nå har du 400 sider roman i fingrene, og det er ikke et dårlig utgangspunkt. Du har jobbet bra, kompis! Og hvis du er helt sikker på at de 400 sidene ikke holder mål, så synes jeg du skal kaste dem. Tviler du på om det er bra nok? Kast dem. Gitt at du begynner på noe annet, selvsagt. Hva med å bare sette deg ned foran den blanke skjermen uten å mukke, uten å bli redd? Per Pettersson, har jeg hørt, han bare sitter og glaner inn i skjermen helt til det skjer noe. Det kan gå dager, visstnok. Bruk tid ved tastaturet, er mitt råd. Skriv og stryk, jakt på en stemme. Kanskje det å ha en god idé og deretter skrive ut denne ideen ikke er veien å gå for deg? Jeg synes det nesten virker litt kjedelig å skrive ut slike ideer. Kan ikke disse gode romanideene få lov til å forbli ideer? Nest etter andres drømmer, synes jeg romanideer er det kjedeligste å høre andre legge ut om. Du skriver at du innimellom tenker positivt, at du føle deg som et geni. Det er viktig. Når du er i dytten, da skal du være stormannsgal og ikke tvile på deg selv, det er en flott egenskap. Men dette med disse ideene som alltid skal skrives ut … Da blir forfatteren den smarte i forholdet tekst/forfatter. Prøv å snu på det. Prøv å skrive uten å planlegge skrivingen på forhånd. Da kan du nemlig oppleve noe av det flotteste med litteratur, synes jeg, at teksten blir smartere enn forfatteren. Lykke til, Anders!

Hilsen Sigmund

Kenneth spør:

Dersom man først har sendt inn en gang, fordi man var utålmodig etter å få utgitt en bok, fått avslag, og så jobbet særdeles hardt og lenge med en forbedret versjon som man også får avslag på…… Blir forlaget da «lei» vedkommende? Bør man innse at man bare må forsøke andre forlag, eller er det mulig å sende inn enda et revidert forslag?

Hei, Kenneth

Vi blir ikke lei, nei. Vi håper hver eneste dag på at akkurat det manuset vi leser der og da skal bli en bok.

Anekdotene er legio om forfattere som har blitt refusert ørten ganger og som i ettertid er blitt stående som bautaer i litteraturhistorien. Sannheten er at det ikke fins noen fasit for hvordan det skal gjøres. Generelt sett er det likevel en fordel at manuset er så ferdig som mulig før du sender det til et forlag.

Et tips er å få noen andre til å lese det før du sender inn.

Med vennlig hilsen,
Frederik Lønstad

Karoline spør:

Jeg er en bokorm og forfatterspire som blant annet ønsker å skrive diktsamling for barn med dikt på rim og jeg lurte på ting som hvor mange dikt jeg bør sende (om det er bedre med si femti dikt eller heller rundt tjue). Jeg har tittet litt i vei på liknende bøker på biblioteker og der har det sett ut til å være mellom 15 og 20 som regel, men hva hadde dere foretrukket? Er dere forøvrig interessert i barnedikt og har man mulighet til å få noe slikt utgitt om det er godt nok skrevet selv om man ikke har gitt ut noe før? 

Hei, Karoline

Du bør sende det du har! Det er jo ofte sånn at man plukker de beste. Så om du sitter på 50 stykker, kan hende at 20-30 kan bli fine i bok. Eventuelt kan det bli slik at du skriver flere av en viss type dikt. Om du har hundre, bør du gjøre en utvelgelse. Det er naturligvis mulig å utgi dikt og rim for barn, selv om man ikke har utgitt noe tidligere. Likevel må jeg si at det er et nåløye. Vi ønsker ting som er originalt og som holder høy standard.

Hilsen Steffen

Les også: Spør en redaktør: Hvor langt? Hva med sex? Hvordan unngå krise i familien

Athena Farrokhzad (Copyright/fotograf: Khashayar Naderehvandi)

Den svenske poeten Athena Farrokhzad debuterte i fjor med diktsamlingen Vitsvit på Bonnier Forlag. Hun er født i Teheran, men har vokst opp i Gøteborg. Sitatene under er fra en samtale mellom Farrokhzad og den norske poeten Kristina Leganger Iversen under et arrangement i regi av Litteratur på Blå tirsdag 22. oktober 2014.

- Først vil jeg si at de flinkeste jentene er de hardeste revolusjonære.

- Jeg vokste opp i en feministisk boot-camp.

- Det jeg fremfor alt vil holde på med i denne verden erklassekamp.

- En av litteraturens funksjoner er å forflytte mennesker.

- Jeg opplever veldig sterkt at kampen om samfunnet i vår tid utspiller seg på språkets nivå.

- Jeg tenker at det er viktig å være respektløs mot poesien, å bruke den til sitt eget formål.

(Om sin opptreden og reaksjonene etter  radioprogrammet  Sommar i p1)

- Jeg tenkte at jeg kommer aldri i hele mitt liv igjen til få muligheten til å snakke til så mange mennesker. Jeg tenkte at da tar jeg denne plassen i egenskap av å være poet og aktivist.

(Om å skrive Visvit)

- Det har vært en enormt machochistisk skriveprosess.

- Jeg beholdt bare de setningene som fikk meg til å gråte. Det var mitt formessige prinsipp.

- Man har ansvar for sitt materiale. Ellers er det bortkastet å leve.

- Originalitet. Hva er det det betyr? Jeg har aldri opplevd noe originalt i hele mitt liv.

- Det som er meningen med poesi er at den opererer med forståelse på en annen måte.

- For meg er lesning forståelse.

- Man leser sitt liv.

Kristin Berget (Foto:Fredrik Arff)

Prisen deles ut mandag 27.oktober klokken 1900 hos Cappelen Damm.
Arrangementet er åpent for alle. Velkommen!

Det blir:
· Bokbad med årets prisvinner ved jurymedlem Ane Nydal
· Presentasjon ved Audun Lindholm av det amerikanske tidsskriftet Music & Literature  som vier sin siste utgave til Stig Sæterbakkens forfatterskap.

Hele juryens begrunnelse:

Stig Sæterbakkens minnepris 2014 går til Kristin Berget på bakgrunn av hennes fire diktsamlinger, som i en særegen stil holder opp komplekse tematikker, og vitner om en sterk dikterisk vilje. Hun debuterte i 2007 med loosing louise og fulgte opp med Der ganze Weg i 2009, før Hennes ansikt og Min natur, som begge kom i 2013. Bergets dikt er oversatt til svensk, dansk, polsk og serbisk, og i 2012 var hun nordisk kandidat til «European Poet of Freedom Award» i Polen.

En styrke ved Bergets dikt er at de kan leses ut fra ulike perspektiver samtidig. På ett nivå forteller bøkene ulike kjærlighetshistorier, om tap, sorg og maktbalanse mellom to mennesker som elsker. Men de kan også leses språkkritisk, økokritisk, religionskritisk og kjønnspolitisk, og det i en vidtfavnende geografi og tidslinje. Det trekkes en linje fra antikke og bibelske kvinnelige mytebilder til europeisk krigshistorie, fra en amerikansk, popkulturell ørken til en ursituasjon hvor mennesket jakter i en dyp skog.

Felles for disse perspektivene er ustabilitet. Sentralt i det kjønnspolitiske perspektivet er hvordan kjønnsidentitet og legning unndrar seg bestemmelse, og hvordan rollene som offer og overgriper kan veksle. Det økokritiske perspektivet peker mot en forrykking av maktbalansen mellom menneske og natur. Jegerens oppdagelse av den anatomiske likheten mellom seg selv og dyret som parteres, antyder at mennesket tross sin bevissthet ikke er til å skille fra naturen. Et annet økokritisk trekk er hvordan ideen om fri vilje trues av menneskets begjær, som ved å ”forkaste helligheten” tar seg frem med vold på samme uvilkårlige måte som dyret med dets instinktive atferd.

Bergets dikt veksler mellom norsk, tysk, fransk og polsk, som for å lete etter presise utsagn for det som skal sies, og som effektivt viser hvordan en setning på ett språk bærer med seg konnotasjoner og kulturelle referanser som den samme setningen ikke ville gjort på andre språk.

Oh the romance. The rooms of light. Elle vit dans une grande maison jaune dans la montagne. Vi danser. Hun later som vi er et britisk ektepar á la 1947. Ich hab noch einen Koffer in Berlin. Svinger i. Dette er oh oh. Sexual. In the end.

Min natur Tur forlag 2013

Samtidig som konnotasjoner og lek med klisjeer virker produktivt, virker vekslingen mellom språk og diskurser uthulende, og er betegnende for en skepsis i Bergets dikt til hva språklige kategorier kan favne. ”Er ikke språket/forståelsen mellom deg og meg”, spør Louise i debuten loosing louise. Hos Berget er språket et redskap som kollapser, som må gjenvinnes igjen og igjen, i likhet med ens identitet og relasjon til andre. Den samme labiliteten finnes i kroppen, som i Hennes ansikt: ”Hver dag reiser jeg den egne kroppen/ som et kontinuerlig restaureringsarbeid”. Forståelsen av hvert menneske som en person blir satt under lupen, og Kristin Bergets ulike lyriske jeg vitner om hvordan litteraturen på en kompleks og erkjennelsesorientert måte kan undersøke fundamentale spørsmål.

Juryen ser de intellektuelle aspektene ved Bergets diktsamlinger i sammenheng med hvordan stil og rytme – og noe vi kanskje ikke kan eller skal sette fingeren på – avgir en særegen kraft. Den omfattende, vedvarende ustabiliteten gjør at diktene drives av en uro. Denne kraften er på samme tid massiv og var, og er nærmest sanselig, som et lydspor man ikke riktig får tak i mens man leser, en bassgang, lav støymusikk, et fjernt trekkspill fra ørkenen, iblant et symfonisk crescendo fra kontintentet.
Med sin forunderlige stemme rager Kristin Berget i norsk samtidspoesi. Det er en stor glede å tildele Kristin Berget Stig Sæterbakkens minnepris for 2014.

Juryen, ved Markus Midré fra Forfatterforeningen, Nina Ewart fra Bibliotekforeningen og Ane Nydal fra Kritikerlaget.

Om Kristin Berget:
født 1975, bosatt i Drøbak. Debuterte i 2007 med diktsamlingen loosing louise, og utga sin andre samling, Der ganze Weg, i 2009. I 2013 kom Hennes ansikt og Min natur.
I 2012 var hun nordisk kandidat til «European Poet of Freedom Award» i Polen.
Kristin Berget har studert ved Litterär Gestaltning i Gøteborg. Hun har vært redaktør
for Signaler siden 2010, og hun var kunstnerisk leder for Harpefoss Poesifestival 2012.
Samme år ble hun tildelt Tanums kvinnestipend. I 2014 ble hun tildelt Stig Sæterbakkens minnepris.

Dette vakre silkesjalet har vi hentet fra Lene Holme Samsøes nye strikkebok «Stilfull strikk» (Foto: Anders Schønnemann)

Dette store og deilige strikkesjalet luner godt rundt halsen eller skuldrene når vinteren nærmer seg.

Du begynner nederst i spissen på sjalet, så sjalet kan strikkes så stort som du vil ha det. Blondekanten strikkes for seg og sys på.

Mål: Bredd øverst ca. 180 cm + kant

Garn: Angel fra Permin.
Garnforbruk: 4 nøster redwood frg 17.
Pinner: Rundp nr. 4.
Strikkefasthet: 17–18 m hullmønster = 10 cm i bredden på p nr. 4.

Sjal:

Strikkes frem og tilbake på rundp. Legg opp 7 m på rundp nr. 4 og strikk mønster etter det store diagrammet. Ved hjelp av kastene i hver side økes maskeantallet med 2 m på hver p fra retten. Når diagrammet er ferdig strikket, gjentas 15.–26. p (etterhvert med flere mønster-m enn diagrammet viser). Fortsett på denne måten til sjalet er ca. 180 cm bredt (eller ønsket str.). Fell løst av. Du kan unngå at avfellingskanten blir stram ved å lage 1 kast på p hver gang du har felt av 3 m. Fell så av kastet som en maske.

Blondekant:

Legg opp 10 m og strikk etter det lille diagrammet, som et langt bånd. Gjenta diagrammets 8 p til kanten passer langs de to skrå sidene (i spissen nederst skal båndet rynkes sm). Kanten må absolutt ikke stramme inn sjalet, så strikk det mer enn langt nok. Fell av. Sy kanten til sjalet med madrassting fra retten.

Til bokhandel: Lene Holme Samsøe «Stilfull strikk»

(Foto: Trine Sandberg)

Taco er helgemat nummer en. Dessverre tyr de fleste til ferdigprodukter fra poser og glass, noe som medfører at en blant annet far i seg unødige tilsettingsstoffer. Guacamolen du kjøper ferdig inneholder for eksempel svart lite avokado, som jo er hovedingrediensen i guacamole. Har du forsøkt å lage tacokrydderet og tilbehøret selv? Det er slett ikke sa vanskelig eller spesielt tidkrevende, og smaker sa uendelig mye bedre enn den ferdigkjøpte varianten. Dessuten er det mye sunnere. Pose-tacokrydder inneholder smaksforsterkere, noe som er helt unødvendig. Det aller beste, billigste og sunneste tacokrydderet lager du enkelt selv.

Tacokrydder
3 ss chilipulver
2 ts chiliflak (knuste)
2 ts torket oregano
2 ss spisskummen
2 ss paprikapulver
2 ts hvitlokspulver
1 ss havsalt
1 ts cayennepepper
Mål opp (med måleskje!) og bland det hele sammen. Vær obs på at krydder kan ha ulik styrke. Chilipulver som kjøpes i innvandrerbutikker kan for eksempel være sterkere enn det man vanligvis finner i dagligvarebutikkene, hold derfor litt igjen på chilipulveret. Lag gjerne litt ekstra tacokrydder og oppbevar det på et tett glass – til neste gang det står tex-mex på menyen – og mange ganger deretter.

Tacofyll med karbonadedeig,gulrot og bønner
(3–4 porsjoner)
500 g karbonadedeig
smør eller olje til steking
1 stor løk, finhakket
1 liten grønn paprika, i terninger
2–3 hvitløkfedd, finhakket
¼-1/2 rød chili, finhakket
1 1/2–2 ss hjemmelaget tacokrydder
1 stor gulrot, revet
Ca 3/4 boks hermetiske tomater, hakket
ev. litt sukker
ca. 200 g sorte bonner (hermetiske)
frisk koriander, grovt hakket
Fres løk, hvitløk og chili i smør eller olje til løken er blank og myk. Sett til side. Stek karbonadedeigen og strø ca. 1 ss av tacokrydderet over. Bland godt sammen. Etter et par minutter tilsetter du løkblandingen og revet gulrot, og lar det stå og surre et par minutter. Tilsett hermetiske tomater og la det stå og putre i ca. 5 minutterpå lav varme. Tilsett bønnene og smak til med sukker om nødvendig, og eventuelt mer tacokrydder til du får ønsket styrke. Tacofyllet er ferdig når karbonadedeigen er gjennomstekt og bønnene er varme. Ha tacofyllet i tacoskjell eller tortillas, sammen med tilbehør etter smak og behag.

Forslag til tilbehør

revet ost
rømme
salatblader
oppskårede grønnsaker,
som for eksempel tomater
chilisaus
guacamole
mangosalsa

Guacamole

1 moden avokado
saften av ¼-1/2 lime
ca. 1/4 rød chili, finhakket
1 hvitløkfedd, finhakket
salt og hvit pepper
Del avokadoen i to, ta ut steinen og grav ut fruktkjøttet med en skje. Mos avokadoen med en gaffel eller bruk en stavmikser, og press over limesaften. Tilsett chilien og smak til med salt, pepper og eventuelt mer limesaft. Guacamole bør lages rett før servering, slik at avokadoen ikke blir misfarget.
Mangosalsa

1 mango, i terninger
1 rødløk, i små terninger
ca. 1/2 rød chili, finhakket
ca. 1/2 lime, saften
salt og pepper
frisk koriander, finhakket
Bland sammen alle ingrediensene. La gjerne salsaen stå og trekke litt før servering, slik at alle de gode smakene får satt seg. Smak til med salt, pepper og frisk koriander.

Oppskriften er hentet fra bestselgeren Trines mat av Trine Sandberg, Årets matblogger 2014.

I dag går Lars Keplers nye roman Stalker til trykk i et rekordstort førsteopplag for en utenlandsk krim på 50.000. Allerede neste torsdag skal den være ferdig trykket og sendes ut til bokhandelen.

Kepler-ekteparet er kanskje Nordens mestselgende krimforfattere. Romanen slippes i dag på det svenske markedet i et opplag på 200.000. Vi var mange som var bekymret for Joonas skjebne i forrige bok, Sandmannen. Nå får du svaret. Sandmannen fikk seks i VG, og hvis VG fortsatt skal anmelde noen bøker i høst, så tror og håper jeg at de ruller ut en ny sekser. For Stalker er Kepler på sitt beste og uhyggelig spennende.

Da debutromanen Hypnotisøren ble solgt til Norge og resten av verden, var det store spekulasjoner på hvem som sto bak pseudonymet Lars Kepler. Mange trodde det kunne være Henning Mankell, GW Persson eller Jan Gouillou, men det viste seg altså å være det relativt ukjente forfatter-ekteparet Alexandra og Alexander Ahndoril. Kepler-ekteparet har funnet litt av en krimoppskrift, og som Jo Nesbø selger de flere og flere bøker for hver utgivelse.

Jeg kan love deg at alle klisjeen om krimlesning kan tas i bruk for å beskrive hvordan det oppleves å lese Stalker. Denne gangen er drapssituasjonen noe vi alle kan kjenne oss igjen i, for hvem har ikke tenkt at det kanskje er noen skumle utenfor vinduet en mørk kveld. Her er det virkelig slik, og vedkommende vil ikke noe godt. For den som stusser over tittelen og det gode norske ordet stalker, så betyr altså det sykelig eller tvangsmessig opptatthet eller besatthet av en person. I følge Kepler selv er det 600.000 svensker som er blitt forfulgt av stalkere, og de hevdet også at tall fra FBI viser at en tiendedel av stalkerne begår kriminelle handler. Så her er det all grunn til å bli bekymret, og det blir du når du leser dette. For som vanlig med Kepler er det her fortettet spenning både på det psykologiske og fysiske planet. Det er til tider ulidelig spennende å lese. Jeg skal ikke røpe for mye, men dette er utgangspunktet for dramatikken:

Et filmklipp sendes til politiet. Noen har stått i hagen og i hemmelighet filmet en kvinne gjennom vinduet. Neste dag blir hunfunnet død som følge av brutale knivstikk. En ny film kommer til politiet, men det finnes ingen måte å identifisere kvinnen på før tiden renner ut. Mannen som finner henne myrdet, blir så traumatisert at han rengjør hele huset og flytter offeret til sengen. Han kan ha sett viktige spor, men hans akutte sjokktilstand hindrer politiet i å gjennomføre avhør med ham. Psykiater Erik Maria Bark kalles inn for å hypnotisere ham – men det mannen sier i dyp transe får Erik til å lyve for politiet.

Hvis lysene er på, kan en stalker se deg fra utsiden, men hvis lysene er skrudd av, kan du ikke se en stalker som allerede er inne.

Har du ikke nerver av stål, bør du enten droppe å lese denne boken eller ha en trygg kropp å være inntil, for skumlere enn Stalker blir det ikke denne bokhøsten!

Her er boktraileren fra Sverige:

Klikk her for at se den integrerte videoen.

I oktober 2014 kommer Akvarium, ei bildebok som Gro Dahle har skrevet teksten til og jeg har illustrert. Den handler om Moa og mora hennes, som er en fisk. Den må Moa passe godt på. Historien er enkel og sterk (det mest rørende er den siste setningen i boka). Forrige bok Gro og jeg lagde sammen, var God natt, natt i 2009. I mellomtida har dattera vår Kaia illustrert tre av barnebøkene hennes: Håpe, sa gåsa (2011), Jeg kunne spise en ku (2012) og Krigen (2013). De er fine.

Tegneprosessen:
Jeg liker å tegne inn småting som ikke er nevnt i teksten. Sånn hjelper og tolker jeg ordene. Da kan også den som ser, dikte videre sjøl og dermed utvide den korte historien. Jeg vil også lage kontraster og variasjon innafor samme, helhetlige univers. Og motivene skal helst være innholdsrike og enkle på én gang.

Figurene, fargene og de fortegna formene ligner på mye jeg har gjort før. Men her er alt, bortsett fra bakgrunnene med ekte malingsøl, tegna direkte på en tegneskjerm som er kobla til datamaskinen (Jeg tegner på en Cintiq 22HD i Photoshop CS6 på en Mac). Da kan jeg leke med dataeffekter fra første strek, jeg kan etterlikne blyant og pensler og lage geometriske former og presise kutt. Det gir god kontroll, og jeg kan forandre og justere alt underveis.

Men digital teknikk kan også gjøre bildene unaturlig stive, glatte og livløst «perfekte». Det finnes heller ingen originaltegninger på papir. Det er dessuten vanskelig å stoppe når en hele tida så lett kan gjøre ting bedre.

Denne utprøvende prosessen ble i perioder fullstendig utmattende, og jeg rakk verken leveringsfristen eller den siste finpussen. I ettertid, når slitet kommer på avstand, innser jeg likevel at arbeidet har gitt interessant erfaring.

Jeg prøver å skape helhet og tydelig særpreg i uttrykket ved å holde meg til bestemte formgrep og metoder, bruke faste pensel-etterlikninger og en ha en nokså begrensa fargepalett. Og det blir mange lag i Photoshop, til skisser, bakgrunner, ferdige biter og effekter i ulike.

Nedenfor kan du se hvordan illustrasjonene utvikler seg gjennom arbeidsprosessen, fra skisse til ferdig illustrasjon:

Skissering

Reintegning av figurer

Foreløpig prøvetegning (viser teknikk og motiv)

Ferdig bokillustrasjon med flere detaljer og innskanna papirbakgrunn

Forsøk på å forbedre hovedfiguren

Teknikkvarianten etterlikner papirkollasj (som er fargelagt digitalt).

Ferdig illustrasjon fra «Akvarium»

Innholdet i dette innlegget ble opprinnelig publisert som to separate blogginnlegg på Svein Nyhus’ egen blogg.

Maria Reinertsen har imponert juryen i Bokhandelens fagbokpris med sin originalitet og tydelige stemme.

-Det finnes ikke mange norske skribenter som skriver om samfunnsøkonomi med en personlig og litterær stemme, skriver juryen for fagbokprisen i sin begrunnelse.

Maria Reinertsen har gitt ut to bøker på Cappelen Damm: «Ligningen for lykke» fra 2010 og fjorårets biografi «Henriette Schønberg Erken – En Norgeshistorie sett fra kjøkkenbenken«.

-Dette er veldig stas, sier forfatteren til Forlagsliv.

- Maria Reinertsen er en dypt original forfatter med et helt særegent grep om stoffet sitt. Hun skriver kunnskapsrikt og interessant med en smittende entusiasme, om det handler om statsbudsjettet eller skilpaddesuppe. I norsk sakprosa er hun en av de som tenker nytt og utfordrer konvensjonelle genrer, men alltid med formidlingen som mål, uttaler hennes redaktør Ingebrigt Waage Hetland.

Fagbokprisens jury er også spesielt imponert over Reinertsens kreativitet og evne til å tenke annerledes i møtet med temaene hun skriver om.

- Hun har vist seg som en original, tydelig og språklig kreativ forfatter med evne til å tenke utenfor boksen. Hun skriver med en god blanding av temperatur og lun humor, og sørger for at leseren aldri kjeder seg, mener juryen.

- I begge bøkene mine prøver jeg å nærme meg temaer på en litt uvanlig måte. I boken min om Henriette Schønberg Erken prøver jeg å se på hvordan oppskrifter på berlinerkranser kan si noe om samfunnet for 100 år siden. Det er ikke det du forventer deg av en sånn type biografi. Det er artig at juryen har skjønt det prosjektet som forfatterskapet mitt er, sier Reinertsen.

Du har vunnet prisen spesielt for boken din om Henriette Schønberg Erken. Er det noe ved henne eller arbeidet med boken som fortsatt følger deg?

-Jeg er småbarnsmor og i dag har jeg tilbragt formiddagen med å vaske gulv. Jeg vil helst bare vaske på midten, sånn sett er jeg ganske lat, men så får jeg dårlig samvittighet, og den dårlige samvittigheten har nok noe å gjøre med at jeg har lest Erkens bøker om hvordan man skal vaske gulv. Jeg har også tatt opp igjen bakingen av fattigmann, og jeg kan fungere som en matskribent i Morgenbladet der jeg jobber. Det kunne jeg nok ikke gjort før jeg skrev denne boka.

Du skriver tilgjengelig om ting som folk kanskje ikke visste at de hadde forutsetninger for å forstå og interessere seg for. Er det spesielt viktig for deg?

-Ja, det er det jeg tenker, hvis jeg skal kunne bidra med noe så er det det. Når det gjelder særlig økonomi, så tenker jeg at det er noe som er viktig. Det påvirker livet til oss alle sammen og måten man tar politiske beslutninger på. Politikere kan hylle seg inn i et språk som er lite tilgjengelig for allmennheten. Hvis jeg kan gjøre det mer interessant, så er det viktig og litt artig, sier Reinertsen.

Hun ber spesielt om å få lov til å si noen ord om sin redaktør Ingebrigt Waage Hetland.

-Jeg har gitt ut en økonomibok som er en rar økonomibok og en biografi som er langt fra en vanlig biografi. Det å få gi ut slike bøker krever noen som skjønner prosjektet, har tiltro og kan stille de viktige spørsmålene. Det føler jeg at jeg har funnet. Det er veldig fint og inspirerende å ha en slik redaktør, sier Reinertsen.

Til bokhandel: Bøker av Maria Berg Reinertsen

Onsdag 29. november kl. 20 er det utdeling av Nordisk Råds litteraturpris 2014, og Gro Dahle er nominert til barne- og ungdomslitteraturprisen. Nominasjonene ble offentliggjort i mars i år, og vi er svært spente på hvem som vinner!

Gro Dahle er nominert for boka Krigen, som er illustrert av datteren Kaia Linnea Dahle Nyhus. Boka er blitt til gjennom nært samarbeid med to familievernkonto, og er basert på barns sitater og fortellinger fra deres hverdag.

Krigen av Gro Dahle, illustrert av Kaia Linnea Dahle Nyhus

Krigen tydeliggjør hvor opprivende en skilsmisse kan være for alle involverte, hvordan barn ofte påtar seg skylden og et ansvar som nesten ikke er til å bære, og hvordan søsken kan reagere på og sørge over situasjonen på helt ulikt vis. Gro Dahles korthugde, lyriske prosa og Kaia Dahle Nyhus’ stemningsladede og fargemettede illustrasjoner gjør boka til en sterk leseopplevelse.

Kritikerne roste Dahle for hennes unike evne til å skildre barnets perspektiv, bl.a. skrev Bergens Tidene: «Gro Dahle gir en smertefull og sterk innsikt i barnets skilsmissedrama. [...] De uttrykksfulle tegningene sørger for at følelsene vibrerer». Boken er solgt til Polen, Sverige og Danmark.

Om handlingen:
Inga bor i et trygt land. Men en dag kommer krigen. Mamma og pappas krig. Det er som den flytter inn i henne. Der blir den boende, selv lenge etter at mamma og pappa har flyttet fra hverandre. Kan man få det bra igjen, etter å ha vært igjennom en krig? Kan man få krigen ut av kroppen, selv om den har satt seg helt fast?

Gro Dahle har snakket med Nordisk Råd om boka og hvorfor temaet høykonfliktskillsmisser er viktig å belyse:

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Gro Dahle er født i 1962 og bor på Tjøme i Vestfold. I 1987 debuterte hun med Audiens – en diktsamling som ble meget godt mottatt. Etter det har hun skrevet bøker i mange sjangre, og vunnet en rekke litterære priser, blant annet Brageprisen for beste barnebok i 2002 og Kulturdepartementets pris for barne- og ungdomslitteratur i 2004.

Cappelen Damms utsendte klare til å henge opp skjerf

Klokken 06.00 i morges møtte ansatte i Kirkens Bymisjon og frivillige fra ulike bedrifter opp på Oslo S for å delta på startskuddet for Kirkens Bymisjons julekampanje «Gled noen som gruer seg til jul». Ansatte fra Cappelen Damm var også med da det ble hengt opp ca. 500 skjerf i sentrum i morgentimene. I Trondheim, Stavanger, Bergen, Bodø og flere andre byer, henges det også opp oransje skjerf med til/fra-lapper med påskriften «Til en som fryser. Fra Kirkens Bymisjon».

Kampanjen, som har vokst seg større for hvert år, hadde sin begynnelse i Tanum Bokklubber. I 2010 arrangerte bokklubben et strikkesprell, der flere ansatte i Tanum Bokklubber strikket ulike installasjoner, alt fra fargerike trekk til trær og søppelbøtter, til luer og skjerf til statuer. Hensikten var den gang å sette fokus på norsk håndverkstradisjoner. Noen av installasjonene ble raskt fjernet av Renovasjonsetaten, andre ble stående i opptil to år. Det var da det ble oppdaget at noen av strikketrekkene ble tatt i bruk om natt, og hengt tilbake om morgenen, at Hobbyklubben fikk ideen om at neste strikkesprell kunne gjøre en virkelig forskjell.

– Vi tok kontakt med Kirkens Bymisjon, som tente både på ideen med strikkesprell og samarbeid med Tanum Bokklubber og Hobbyklubben. I 2011, da kampanjen het «Lys i mørke», strikket ansatte i Hobbyklubben 60 skjerf. Tre år senere er antall skjerf oppe i 1600 på landsbasis. I år sponser vi Bymisjonen med garn i samarbeid med Gyldendal og Dale Garn, forteller Bokklubbsjef Karin Range.

Hobbyklubbens 60.000 medlemmer bidrar også med skjerf, luer, sokker og votter, som sendes til de største byene i Norge gjennom Kirkens Bymisjon. Til årets aksjon har også ansatte i bl. a Flytoget, Gjensidige og Steria strikket skjerf. Ragnhild Østmo fra Kirkens Bymisjon kan fortelle at strikkekampanjen har skapet et engasjement og fellesskap i bedriftene som går på tvers av alder og kjønn. Mange av Bymisjonens brukere ønsker også å bidra til kampanjen, og det strikkes ved flere av Bymisjonens ulike institusjoner og tiltak.

– Det er rørende å se engasjementet også hos dem som kampanjen er rettet mot. Det ene året var ett av skjerfene strikket av en gammel dame som nesten ikke hadde syn. De gamle lærer også ofte de unge ansatte å strikke, og slik snus rollene om på en veldig fin måte, sier webkonsulent Guri Pfeifer. En mannlig mottaker kunne fortelle at dette var første gang han hadde mottatt et hjemmelaget plagg, og at tanken på at noen hadde laget det til ham med kjærlighet, betydde utrolig mye for ham.

– Strikking symboliserer varme, kjærlighet og omsorg, og det er dette som er tanken bak kampanjen, og det Tanum Bokklubber ønsker å formidle. Vi synes det er flott å tenke på at det hele startet med strikkestuntet vårt i 2010, og at ideen om at det er mulig å gjøre en forskjell har vokst seg så stor, sier Karin Range.

Vi oppfordrer alle til å glede noen som gruer seg til jul, ved å sende sms GLEDE til 2490, og gi to måltider (80,-).

I dag gikk startskuddet for Kirkens Bymisjons julekampanje.

Bidrag fra en eldre kvinne ved en av Bymisjonens institusjoner

Det hele startet med Hobbyklubbens strikkestunt i 2010

Bokklubbsjef Karin Range

Statuen av Wenche Foss ble pyntet med skjerf i morgentimene

Kampanjen oppfordrer både til giverglede og økt omsorg

Jan-Philipp Sendker er forfatteren av de norske bestselgerne «Kunsten å høre hjerteslag» og «Kunsten å være den man er».

Jan-Philipp Sendkers vakre fortellinger fra Burma har gått rett til hjertet på norske lesere. Både Kunsten å høre hjerteslag og Kunsten å være den man er ligger nå på bestselgerlista for pocket. Selv forteller han at det er en gammel drøm som har gått i oppfyllelse.

Kurt Hanssen har gitt Sendkers bøker norsk språkdrakt.

- Hvordan føles det å ha to bøker på den norske bestselgerlista?

- Det er helt fantastisk og en stor ære for meg! Jeg husker at jeg var i en bokhandel i Oslo for mange, mange år siden. Jeg drømte stadig om å bli forfatter på den tiden, og jeg tenkte på hvor fint det ville ha vært om jeg fant en av bøkene mine i en norsk bokhandel.

- Hva skriver du på nå?

- Akkurat nå holder jeg blant annet på med filmmanuset til Kunsten å høre hjerteslag. Det er både morsomt og utfordrende, og jeg tror det kommer til å bli en veldig fin film. Vi håper å begynne innspillingen neste høst. Jeg har tidligere skrevet to romaner med handling fra Kina, og skriver nå på nummer tre. Det kommer også en tredje bok om Julia og hennes reise gjennom Burma.

- Fins det en bok som har betydd noe spesielt for deg?

- Hundre års ensomhet av Gabriel Garcia Márquez. Jeg har lyst til å lese den om igjen, og er spent på om den tåler «tidstesten».

- Hva får deg til å le?

- Veldig mye forskjellig. For meg er humor noe av det viktigste i livet. Du kommer deg gjennom livet enten smilende og leende eller ikke i det hele tatt, heter det i et kinesisk ordtak.

- Hva foretrekker du å gjøre når du ikke skriver?

- Tilbringe tid sammen med kona, barna og vennene mine. Lage mat, spise, drikke vin og enten prate tull eller diskutere filosofiske spørsmål, avhengig av selskapet og anledningen. Jeg liker også å lytte til klassisk musikk, og å reise.

- Hva kan du ikke motstå?

- Sjokolade.

- Nevn en by du ikke har vært i som du ønsker å besøke.

- Jeg må si tre: Lisboa, Edinburgh og Rio de Janeiro. Og så vil jeg gjerne tilbake til Bergen, for den byen betydde mye for meg på et tidspunkt i livet.

Anette Münch og Thomas Lundbo er nominert til årets Bragepris.

Brage-nominasjonene er endelig klare! Thomas Lundbo er nominert i åpen kategori «Noveller og essays» for boken Karakterer. Etter La Bruyère, mens Annette Münch er nominert i kategorien «Barne- og ungdomsbøker» for sin ungdomsbok Bad boy steroid. Les også den fullstendige listen over de nominerte.

Nominasjonene til Brageprisen ble offentliggjort torsdag formiddag på Litteraturhuset i Oslo.

Håper at ungdommer med steroid-misbruk kan bli sett og hørt

Ungdomsbokforfatter Annette Münch er ekstra glad, ikke bare for sin egen del og for at tre år med research har gitt resultater, men fordi nominasjonen også vil sette et større fokus på bruk av steroider blant ungdom. Dette fremhever også juryen:

- Med imponerende sakkunnskap og med selvsagt, hjemmekjent håndtering av romanens gutteperspektiv har Münch maktet å gi en dyptloddende framstilling av den unge Caspers lidelser. Den ytre dramatikken forsterkes mot et knallsterkt klimaks, samtidig som en ond sirkel av fortielser, hans egne og andres, strammer alle knuter. Det hele nøstes elegant og overbevisende opp til slutt. Casper reddes ut av sin mentale innesperring med medmenneskelig, ikke steroid hjelp. Dette er en bok som skårer høyt,både kunstnerisk, etisk og som mulig vaksine mot kroppsmisbruk, skriver de i sin begrunnelse.

- Nominasjonen kan bety at historiene til en gruppe unge mennesker som sjeldent slipper til i media, blir hørt av flere. Det kan igjen gi omverdenen en bedre forståelse av hvordan brukerne tenker og føler, og hvordan man bør tilnærme seg de som trenger hjelp på en mest mulig effektfull og respektfull måte.  Jeg er utrolig glad for nominasjonen, tusen takk! sier Annette Münch til Forlagsliv.

Hennes redaktør Steffen Sørum mener at Münch har en helt egen evne til å skrive godt og bredt om menneskeskjebner.

- Annette Münch er en av de unike litterære stemmene som treffer bredt, men med utgangspunkt i det unge. Annette skriver om mennesker og skjebner og steder vi voksne tenker: Dette må jeg vite mer om. Det handler om ungdommene våre. Samtidig er hun ikke moraliserende eller belærende som voksne ofte kan bli. Derfor leses bøkene hennes av stadig flere unge. Unge lesere som samtidig kan si: Akkurat sånn er det. Når jeg har forsøkt å fortelle foreldrende eller læreren om det, så tror de meg ikke. Denne balansen er det få skrivende som matcher, sier han.

Fransk-inspirert med nedslagsfelt i det norske litterære liv

I sin bok Karakterer. etter La Bruyère har Thomas Lundbo tatt utgangspunkt i den franske forfatterens karakterportretter av det kulturelle livet i Frankrike på 1600-tallet, som igjen er inspirert av den greske filosofen Theofrasts karakterer fra 300 år før Kristus. Det høres kanskje komplisert ut, men resultatet er et treffende portrett av personlighetstyper i norsk åndsliv i 2014. Vi liker kanskje å to at de kulturelle sfærene og menneskene i dem har avansert på over 2300 år. Thomas Lundbos bok kan  nærme seg et svar på det.

I sin begunnelse skriver juryen av boken skiller seg markant ut i bokåret 2014.

- Med sine klare historiske forelegg, klarer Lundbo på en overraskende og morsom måte å tydeliggjøre hvor like vi er våre forfedre, samtidig som han utfordrer leseren ved å sette opp et speil for vår egen tids væremåter og tankesett, skriver de.

- Det er godt å vite at jeg må ha fått noe til med dette prosjektet, som har vært svært viktig for meg, både på et litterært og på et personlig plan. Det sto rett og slett mye på spill denne gangen, sier Thomas Lundbo til Forlagsliv.

Han håper at nominasjonen kan gjøre at Karakterer når ut bredere enn det som det har gjort hittil.
- Selv om prosjektet kan virke litt sært og ekskluderende, mener jeg oppriktig at dette er en bok som kan leses av mange, uten at man trenger spesielle bakgrunnskunnskaper, sier Lundbo.

- Vi er selvfølgelig stolte og glade. Thomas Lundbo har med Karaterer. Etter La Bruyère skrevet en original, annerledes og morsom bok – uten å gi slipp på alvoret som ligger i sjangeren «moraltekster». Samtidig tar Lundbo en sjanse når han forlater den smale sjangersti, så det er desto hyggeligere at Brage-juryen har sett kvalitetene i verket. Det er bare å slutte seg til gratulantene, sier redaktør Frederik Lønstad til Forlagsliv.

Til bokhandel:

Anette Münch «Badboy stereoid»

Thomas Lundbo «Karakterer etter La Bruyère»

Følgende bøker og forfattere er nominert:

Åpen klasse: Noveller og essays                  

• Mikkel Bugge: Tauet, Forlaget Oktober
• Thomas Lundbo: Etter la Bruére, Cappelen Damm
• Pål Norheim: Oppdateringer, Kolon forlag
• Ingvild H. Rishøi: Vinternoveller, Gyldendal Litteratur

Barne- og ungdomsbøker                 

• Lisa Aisato: En fisk til Luna, Gyldendal Norsk Forlag
• Lars Joachim Grimstad, Solkongen, Aschehoug Barn og ungdom
• Oda Faremo Lindholm, Bullshitfilteret, Gyldendal Norsk Forlag
• Anette Münch, Badboy Steroid, Cappelen Damm

 Sakprosa                  

• Bjørn Are Godøy: Ti tusen skygger, Spartacus forlag
• Ida Jackson: Morfar, Hitler og jeg, Aschehoug
• Marte Michelet: Den største forbrytelsen, Gyldendal Litteratur
• Alf van der Hagen: Kjell Askildsen. Et liv, Forlaget Oktober

Skjønnlitteratur

• Rune Christiansen: Ensomheten i Lydia Ernemans liv, Forlaget Oktober
• Kjartan Fløgstad: Magdalenafjorden, Gyldendal Litteratur
• Ingvild H. Rishøi: Vinternoveller, Gyldendal Litteratur
• Hanne Ørstavik: På terrassen i mørket, Forlaget Oktober

Nå har vi endelig utgitt en ny utgave av Tom Kristensens Hærverk. Da den kom ut i 1930 kalte Hamsun den «en genistrek», og i 1999 ble den kåret til «Århundrets danske roman».

Hærverk er en rystende roman som få leser uten at «han har fått merker av den.» Selv leste jeg den for første gang på slutten av gymnastiden, og jeg var dypt rystet. Hvordan kunne en mann velge å gå i hundene og hengi seg til sine destruktive krefter på den måten? Hovedpersonen Ole Jastrau er journalist og anmelder i kulturavisen Dagbladet i København i 20-årene. Han har kone og barn og pendler mellom hjemmet, avisredaksjonen og Københavns barer. Og så en dag beslutter han seg for å gå i hundene. Hærverk er romanen om hvordan han lykkes. I en tåke av jazz, erotikk og alkohol skjener han vekk fra all deltakelse i verdens skjeve gang.

Hærverk utkom i 1930 og fikk en dels negativ mottagelse, utvilsom fordi boken ble vurdert som selvbiografi og nøkkelroman, med aktører fra Københavns lett gjenkjennelige presse- og forfattermiljø. Men fra norske forfattere kom uforbeholden ros for eksempel fra Knut Hamsun: «Et genistrek og kjempeverk… Jeg beder Dem motta min ærbødige hyldest. Jeg har selv skrevet bøker, det mangler ikke, men nu er jeg ydmyg, ingen bok er som Deres.» Sigurd Hoel var ikke mindre begeistret: «Den betydeligste bok som har sett lyset her i Norden på år-og-dag.»

I Hærverk er det et fantastisk dikt som beskriver undergangslengselen. Vi er liten flokk som på sene litterære nachspiel forsøker å sitere dette for å vise at vi kjenner vår kultforfatter:

Asiatisk i velde er angsten.

Den er modnet med umodne år.

Og jeg føler det daglig i hjertet

som om verdener daglig forgår.

Men min angst må forløses i lengsel

og i syner av redsel og nød.

Jeg har lengtet mot skipskatastrofer

og mot hærverk og plutselig død.

Jeg har lengtet mot brennende byer

Og mot menneskeraser på flukt,

mot oppbrudd som rammet all verden

og et jordskjelv som kalles Guds tukt.

Har du ikke lest Hærverk ennå, har du altså muligheten til å oppleve en leseopplevelse helt utenom det vanlige – en roman du ikke forlater uten at den setter spor i deg.

Onsdag 5. november arrangerer vi Krimfest med ekteparet Kepler og flere av Norges ledende krimforfattere.

Ekteparet Kepler har tatt nye bilder i år, for å vise at de privat ikke er så skumle som en skulle tro.

Det er 126 dager til Krimfestivalen 2015 åpner, men allerede neste onsdag kan du altså oppleve flere av Norges ledende krimforfattere og Lars Kepler på Krimfest i Cappelen Damm-huset. I skrivende stund fikk jeg inn Lars Keplers nye roman, Stalker, på pulten. Vi har trykket den i et rekordstort opplag på 50.000 eksemplarer. Som kjent er Lars Kepler et pseudonym for forfatter-ekteparet Alexandra og Alexander Ahndoril. De har besøkt Krimfestivalen flere ganger og er et usedvanlig hyggelig par. Men deres forfatterkunst er langt fra hyggelig. Ingen skriver så skremmende krim som dem. Det er også en mystisk aura rundt dem. Jeg og designeren av Krimmagasinet her tror ikke på noe overnaturlig, men designeren hevder at den første gangen Keplers var her og gikk forbi pulten hennes, stoppet klokken hennes. Kanskje ikke rart at de har så godt grep på nifse historier.

Til Krimfest har vi også invitert mange av høstens mest spennende norske krimforfattere: Jon Øystein Flink krimdebuter i høst med Mord i oppgangen. Der er baksideteksten enkel, men sier sitt: «Ingenting gjør en mann mer edru enn et likfunn om morgenen.» Chris Tvedt & Elisabeth Gulbrandsen har i år gitt ut den tredje romanen om Edvard Matre, og også årets krimroman er blitt mottatt med ovasjoner av anmelderne. Sigbjørn Mostue & Johnny Brenna er tilbake med en unik autentisk krimroman med et hyperaktuelt tema: fundamental terrorisme på norsk jord, og selvsagt må vi ha med Hans Olav Lahlum på festen. Kort sagt en krimfest som vil likne på en festival.

Kom onsdag 5. november til Cappelen Damm-huset, men vær tidlig ute for her kan det bli fullt.

Disse oppskriftene fra Kristine Ilstad (t.v) og Trine Sandberg (t.h) dekker søtsuget for Halloween-helga.

De fine matbloggerne våre Trine Sandberg på Trines matblogg og Kristine Ilstad på Det søte liv er også glad i Halloween. Heldigvis deler de oppskriftene på sine favoritter med oss. Trine gir oss oppskriften på Halloweenmuffinsene hun serverte da sønnen inviterte til Halloweenfest for venner og nabobarn i fjor. Kristine deler sine – og datterens – herlige Whoopie Pie-edderkopper. Begge oppskriftene er morsomme å lage og populære hos både store og små.

TRINES SJOKOLADEMUFFINS (ca. 12 stk.)

Foto: Trine Sandberg

125 g romtemperert smør
175 g sukker
2 egg
2 ss bakekakao
1 ts ekte vaniljesukker
1 1/2 ts bakepulver
1 1/2 dl melk
250 g hvetemel

Ostekrem
50 g mykt smør
100 g kremost
250–300 g siktet melis
litt bakekakao

Dekor
12 mokkabønner
lakrissnorer
(stearinlys)

Kjør smøret i en kjøkkenmaskin til det blir mykt. Tilsett sukkeret og kjør på middels styrke i et par minutter til du får en luftig krem. Tilsett ett egg av gangen og pisk godt mellom hvert egg. Sikt inn bakepulveret, vaniljesukker og kakao og ca. halvparten av melet, og rør sammen. Rør så inn melken og deretter resten av melet. Rør det hele godt sammen, men ikke rør mer enn nødvendig.

Fordel røren i 12 muffinsformer, som fylles ca. 3/4 full. Bruk gjerne muffinsbrett, men hvis du ikke har det kan du benytte doble muffinsformer (den ytterste formen kan du ta av etter steking og benytte på nytt). Stek muffinsen ved 175 °C i ca. 20 minutter, til muffinsene er ferdigstekt. Følg med mot slutten av steketiden. Du kan sjekke om de er ferdige ved å stikke en fyrstikk midt i muffinsen. Dersom fyrstikken er «ren» når du trekker den opp er muffinsen ferdigstekt. La muffinsen avkjøles i muffinsbrettet noen minutter, før du legger dem over på en rist og lar dem avkjøles helt.

Når muffinsen er helt avkjølt lager du ostekremen. Pisk smør og kremost mykt i en kjøkkenmaskin. Tilsett først ca. halvparten av melisen, og pisk på middels styrke i et par minutter, og tilsett deretter så mye melis som er nødvendig for å få en fin konsistens på kremen, slik at den blir medgjørlig når du nå skal pynte. Ikke pisk mer enn strengt nødvendig for å få en jevn og fin konsistens på ostekremen.

Fordel ostekremen med en smørkniv eller lignende på muffinsen. Hold av 1–2 ss av ostekremen, og ha denne i en liten bolle og rør inn litt siktet kakao. Ha sjokoladekremen i en sprøytepose og dekorer oppå ostekremen. Du kan for eksempel lage spindelvev ved å lage en spiral, begynn i midten og jobb deg utover. Bruk en ren kniv, begynn i midten og «skjær» forsiktig i kremen for å få «spindelveveffekten».

Dekorer gjerne også muffinsen med små edderkopper som du enkelt lager av mokkabønner, lakrissnor og et stearinlys. Klipp opp lakrissnoren i ønsket benlengde på krypene dine, for eksempel 1–1,5 cm lange biter. Tenn stearinlyset og varm opp den ene enden av lakrisbenet og stikk den umiddelbart inn i mokkabønnen. La det hvile et par minutter før du setter på flere ben.

Muffinsene kan gjerne lages et par dager før (eventuelt oppbevares i fryseren). Ostekremen og sjokoladedekoren kan gjøres klar samme dag som de skal serveres, men edderkoppene bør settes på rett før servering.

Kos deg med flere oppskrifter fra Trine på Trines matblogg eller i boken Trines mat

KRISTINES SPIDER WHOOPIE PIES (ca. 20–30 stk.)

Foto: Kristine Ilstad

120 g smør
200 g sukker
1 eggeplomme
1 ts vaniljeessens
1 ts natron
1 dl varmt vann
1 dl kefir
80 g kakao
240 g hvetemel

Fyll
250 g melis
60 g smør
3 ss kremfløte
1 ts vaniljeessens
2 ss kakao

Pynt
100 g kokesjokolade
lysebrune nonstop

For en uke siden leste jeg første bok i den nye underholdningsserien vår, Sølvbåndet. Jeg ble svært positivt overrasket over hvor godt vår nye bestselgerforfatter Martine Strømsnes (disse seriene går som kjent i gigantiske opplag) forteller deler av historien rundt byggingen av Ofotbanen, altså sølvbåndet som bandt gruvene i Kiruna sammen med havnen i Victoriahavn, senere omdøpt til Narvik. Men det var denne sydende byen i boken, Rombaksbotn, jeg ikke fikk til å stemme. Ikke en gang Google Maps klarte å vise noe «Rombaksbotn» – det var faktisk ingenting på kartet der byen etter min mening skulle ligge.

Slik så det ut i Rombaksbotn. På Digitalt museum finner du flere bilder.

Men, som vi vet, informasjonslinjer krysser ofte hverandre. NRK Nordland laget denne uken en reportasje om nettopp Rombaksbotn. Foranledningen var at to ildsjeler, Vera Steine og Per Henrik Mørk, i tre år har jobbet med å lage en modell av denne byen som bare eksisterte i noen få år, mellom 1898 og 1903. Takket være NRK ble byen satt på kartet for meg.

Rombaksbotn var en anleggsby innerst i Rombaksfjorden nord for Narvik, opprettet for å betjene byggevirksomheten på jernbanen. Det skal ha bodd 700 mennesker her på det meste. Her var det butikker, frisør, brusfabrikk, hoteller og skjenkesteder. Det skal også ha vært bordell i byen, sies det. Sikkert en fordel for de stakkars kokkepikene som jobbet rundt på brakkene, det lettet antagelig noe av presset på akkurat dem.  Ikke mye står igjen av Rombaksbotn i dag. Etter storflommen i 1959 ble de fleste av de resterende hustuftene i Rombaksbotn revet vekk, da jernbanefyllingen i Sørdalen brast og oversvømte Rombakselva. Det er altså hit Maiken Madssen ankommer med rutebåten fra Victoriahavn en gang i 1899.

Bok nr. 2 er snart klar til å sendes ut

Maiken fulgte interessert med da båten gled nærmere og nærmere Rombaksbotn. Hun kunne allerede se mange hus, både små og store. Nederst ved vannkanten lå en lang strand. Stranden gikk over i høye fjell på hver side. Kaia lå helt til venstre i Rombaksbotn, et lite stykke bortenfor alle husene, og den var mye større enn Maiken hadde sett for seg. En stor dampbåt lå fortøyd ved kaia. To hester med kjerre og kjørekarer sto rett ved, og ventet sikkert på last fra dampbåten. I tillegg var det mange andre mennesker på bryggeanlegget som fulgte med på hvem som kom og dro.

Kommer jeg så til å lese resten av serien? For å følge livet i Rombaksbotn? For å finne ut hvordan det går med Maiken og hennes liv som kokke på brakka for rallarne? For å se om hun får sin Elvin til slutt? Ikke godt å si, selv om dette er spennende historiefortelling. Noe av utfordringen ligger i konseptet, at dette er en serie som vil omfatte et tosifret antall bøker. Forfatteren sier hun har skrevet atten bøker allerede. Det er her tidsaspektet kommer inn for meg: så mye å lese og så mye å følge med på, så liten tid. For den svære hovedmålgruppen lesere, de som nesten ikke klarer å vente på å få vite hvordan det går, er både dette seriekonseptet og selve Sølvbåndet gull. Men også vi andre burde unne oss et innblikk i Martine Strømsnes’ debutroman. Den er knallgod i sin sjanger og nesten et must for historieinteresserte.

Foto: Marie Sjøvold

Det var dette kroniske presset på hverdagens slitere som til slutt fikk muren til å revne.

Den 9. november er det 25 år siden Berlinmuren ble plukket fra hverandre av tyske borgere fra øst og vest. For oss som opplevde denne forunderlige (og for de fleste) aldeles uventede historiske hendelsen, er det fremdeles vanskelig å forstå at den paranoide DDR-staten kunne la seg selv gå i oppløsning uten at det ble løsnet et eneste skudd.

Jeg flyttet fra Norge til Hamburg i 1985 og kom til Berlin for første gang det samme året. Som alle andre kjente jeg jo godt til den tyske delingen og til «Den Tyske Demokratiske Republikks» forfølgelse og undertrykking av egne borgere. Men å være her, og se de enorme kontrastene på begge sider av den grå muren, var overveldende. To verdener innenfor de samme bygrensene. Vest-Berlin var ultrakul med sine kneiper, teatre og gallerier. Her hadde David Bowie spilt inn «Heroes». Her var det fullt trøkk hele natten.

På den andre siden av muren befant det seg en sort-hvitt verden. Når vi tok S-Bahn gjennom Vest-Berlin, gikk vi i slynger over muren og inn i øst, der toget feide forbi nedlagte og lukkede stasjoner – til vi igjen nådde de travle stoppestedene på vestsiden av muren. Det var helt absurd.

Kona mi hadde venner i Øst-Berlin. Det var en ganske grei sak å komme over, så lenge man ikke hadde veska full av vestlig tøys. Han som sto foran meg i køen, fikk beslaglagt John Irvings «Garps bok», kan jeg huske. Så måtte vi tvangsveksle to ganger 25 vestmark til østmark, før portene til Bonde- og Arbeiderparadiset åpnet seg for oss. Det var som å spasere fra neon-nåtid og rett inn i et grått og nedkjørt 1958-landskap. Ja, som en tidsreise.

Og øst-vennene, hvordan var de? Vennlige. Ekstremt våkne, og nysgjerrige. Og fremfor alt oppfinnsomme, slik man jo må være i et land der nesten alt er mangelvare og ingen ting som går i stykker kan erstattes av nytt. Og kan du ikke reparere sykkelen eller radioen selv, så er det alltids en som kjenner en, har en fetter eller onkel … Voldsomme nettverk.

Og stor viten om alt som de ikke kunne få tak i eller være med på. De visste hvilke artister som til enhver tid spilte på den andre siden av muren og kjente alle hitlister og bestselgerlister. En gang tok de oss med til et vest-marked der diplomater, politikere og andre som var i besittelse av vestmark, kunne handle. Jeg spaserte med andre ord inn i min egen hverdag, mens de for første gang så et romskip innefra. Vi hadde penger nok og spurte dem hva vi skulle kjøpe til middag. Vi sto blant blodige biffer, perlehøns og hvitløksmarinerte gambas. De ville ha Dr. Oetkers frossenpizza, for den hadde de sett reklame for gjennom illegal titting på vest-TV.

Da vi satt og spiste faenskapet hjemme hos dem et par timer senere, pekte herren i huset på et gult maiskorn og forklarte samboeren at det der, vennen min, det er mais. Hun: Hvordan vet du det? Han: Fordi jeg har spist det en gang sammen med Claus. Hvorpå hun eksploderte. Hvorfor hadde han ikke fortalt henne det? Hva var meningen … De begynte rett og slett å krangle.

Det er viktig å være klar over at dette var ytterst oppegående mennesker. Men de levde i en vrangverden av overvåking, tysting og varemangel. Alt var forbudt eller suspekt. Hadde vest-vennene deres ikke kommet seg over muren før midnatt, ville de ha Stasi på døra samme natt. Det var dette kroniske presset på hverdagens slitere som til slutt fikk muren til å revne. Det massive angiveriet og den konstante usikkerheten.

Samt det faktum at DDR-staten som helt og holdent bygget på en materialistisk verdensanskuelse, ikke kunne tilby sine borgere den materien de ønsket seg. Gjenstandene som befant seg på den andre siden av muren. Alle de fangarmene som nå strakte seg ut etter dem.

Denne teksten stod også på trykk i Dagsavisen fredag 31. oktober 2014.

Onsdag 29. oktober var det lansering av Simon Strangers kritikerroste roman De som ikke finnes. Kvelden bød på filmvisning, panelsamtale, høytlesning og signering av boken. Forfatter Simon Stranger, psykolog Karl Eldar Evang og den kurdiske kunstneren Shwan Dler Qaradaki hadde en fin samtale om papirløse flyktninger i Norge. Karl Eldar Evang arbeider som psykolog og pressetalsmann for Foreningen av tolvte januar, som bl.a. arbeider for å bidra til offentlig oppmerksomhet rundt Norges asyl- og innvandringspolitikk. Det ble også vist klipp fra Shwan Dler Qaradaki’s film Salte Kyss I. Qaradaki levde som ureturnerbar flyktning i Norge i 11 år, før han fikk oppholdstillatelse i 2011.

Simon Stranger viser oss i De som ikke finnes hvordan det kan være å leve uten rettigheter og med svinnende håp for framtiden, også i Norge. Papirløse flyktninger «finnes ikke», men de lever likevel tettere på oss og vår hverdag enn vi tror. Bare i Norge regner UDI med at det finnes et sted mellom 10 000-30 000 av dem. Han har skrevet et tidligere innlegg her på bloggen om boken og tematikken. Anne Cathrine Straume i NRK skrev i sin anmeldelse: «Vi må til ungdomslitteraturen for å finne en norsk bok som behandler en av de aller største utfordringene for Europa akkurat nå – strømmen av flyktninger fra Afrika og den umenneskelige behandlingen av dem […] De som ikke finnes er en ubehagelig bok, både fordi den setter fingeren på en urett vi ikke gjør noe med, og fordi den viser hva henholdsvis nød og frykt kan gjøre med oss som mennesker».

De som ikke finnes er Strangers tredje bok om Emilie. I Barsakh (2009) er hun på ferie med familien sin på Cran Canaria, da hun etter en joggetur oppdager en båt med afrikanske flyktninger drivende med havstrømmene et stykke fra land. Emilie hjelper dem i land og forelsker seg i Samuel, men kan ikke redde ham fra å bli arrestert og senere tvangsreturnert. I Verdensredderne (2012) engasjerer Emilie seg mot utnytting av arbeidere i den tredje verden, bl.a. innen tekstilbransjen. I den siste romanen har Samuel, mot alle odds, kommet seg ulovlig fra Ghana via Amsterdam og til Norge. Det siste Samuel fikk av Emilie, var en lapp med adressen hennes. Nå står han utenfor huset hennes i Bærum.

Videre i innlegget kan du se bilder fra lanseringen, og en video om papirløse flyktninger i Norge. André Løyning fra Saftflaske står for både bilder og film.

29. oktober var det endelig duket for lansering av De som ikke finnes

Mange tok turen til Halvbroren for å få med seg lanseringen av høstens viktigste ungdomsbok

Karl Eldar Evang, Simon Stranger og Shwan Dler Qaradaki i samtale

Shwan Dler Qaradaki fortalte om filmen Salte Kyss I, og livet som flyktning i Norge

Signering av bøker

Under lanseringen fikk publikum se denne korte filmen, som viser fram både Simons engasjement for de papirløse, hans bok og ikke minst et intervju med en papirløs mann som lever skjult i Oslo. I denne videoen kan man høre hans historie. En mann som har levd 11 år som papirløs i Norge, i skjul og uten de mest opplagte, grunnleggende menneskerettigheter.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Didrik Morits Hallstrøm er aktuelll med den nygotiske thrilleren Krø.

 Alt forsvinner. Stemmene fra tribunen. Føttene foran meg. De elektroniske pipene som holder heatene fra hverandre. Bena og bevegelsene i bassenget. Den innestengte klorvarmen. Den argeste konkurrenten min som svinger på armene litt lenger unna. Nervøsiteten min for 200 meteren fri som venter. Stedet er Stavanger, konkurransen heter Nordsjøsvøm. Året er 1997 og jeg er 13 år gammel. Jeg er i C-gruppa i Lambertseter Svømmeklubb og dunker 30 000 meter uka (det høres mye ut, men tro meg, skal du oppnå noe i svømming burde det tallet vært doblet). Jeg har to andre interesser i livet ved siden av svømminga: nabojenta Sigrid og grøsserfilmer. Sigrid har jeg ikke sjans på, så sistnevnte har fargelagt mer eller mindre alle helgene mine det siste året.

Krø er en nygotisk grøsser (Klikk for å gå til bokhandel)

Fascinasjonen min for skrekk og trauma må ha begynt et sted. Jeg vet ikke hvorfor det har blitt sånn. Jeg tror at det alltid har vært en del av meg. Det finnes to typer mennesker. De som snur seg vekk og de som ser. Jeg er en av de som må se. Hvis noen skader seg. Hvis en finger står feil vei. Hvis et skrubbsår går helt inn til underhudsfettet. Hvis legen fjerner en føflekk fra låret mitt. Skoleskytinger. Forbrytelser. Alle disse filmene på internett. Hvis noen har dødd. Jeg må se. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg må vite. Prøve å forstå. Av og til angrer jeg, men jeg bare må. Tanta mi er sykepleier. Hun sier at da jeg var liten var jeg helt opphengt i de ulike sykdommene og skadene hun behandlet (selv husker jeg ikke dette). Hun fortalte om liggesår. Bruddskader. Dødelige sykdommer. Hva som skjer med kroppen i en bilulykke. Jeg maste og maste. Mer og mer. Det starter der. Deformerte mennesker. Pappa jobbet som nyhetsprodusent. Han hadde en bok med bilder som dokumenterte serbernes herjinger i Bosnia. Den lå gjemt i et skap. Jeg måtte se. Det var mennesker der. Jeg glemmer dem ikke. Jeg trenger ikke fortelle mer om det her. Ikke i denne teksten. Vi hadde en fin hund som het Leo. Jeg gikk tur med ham i skogen. Om vinteren ble det tidlig mørkt. Skogen ble skummel. Jeg fant ut at det hjalp å lukke øynene. Telle. Åpne dem igjen. Og når jeg gjorde det, hadde det liksom skjedd en slags forvandling. Mørket var ikke lenger det det skumle. Det var jeg som var det skumle i mørket. Det var det der ute som var redd for meg. Kanskje det bare var en forsvarsmekanisme. Jeg vet ikke.

VHS

Tilbake til året før den dagen på Nordsjøsvøm. Grøsserfilmene. Jeg startet offensivt med Wes Cravens sin legendariske Nightmare on Elmstreet -franchise. (1984) Sneiet fort innom Crystal Lake og ser Jason og mora slakte ned x-antall syndende ungdommer før last-girl setter en stopper for alt sammen (Friday the 13th, Cunningham, 1980). Vel, helt til neste film, selvfølgelig. Jeg får med meg Nattevakten (Bornedal, 1994) og blir skremt på en måte som fortsatt i dag kan lamme meg. Jeg får med meg en av de store klassikerne, The Shining (Kubrick, 1980), men har ikke helt alderen til å ta inn over meg hva slags mesterstykke jeg egentlig ser. Jeg får hendene på en kopi av en kopi av Braindead (Jackson, 1992). Målløs oppdager jeg et helt nytt bruksområde for gressklippere. Jeg pløyer gjennom The Evil Dead-serien (Raimi, 1981) i løpet av en natt. Jeg sitter på rommet mitt foran en knøttliten tolv-tommers TV. Mater videospilleren med alle disse VHS-tapene jeg fortsatt husker coverene til. Utleievideoer fra de nederste hyllene på Stop Shop på Holtet. Filmer fra rommet til broren til Henrik. Slitne opptak fra Lars. Kanskje noe han har fått tak i fra svenskegrensa. Kanskje noen fra Lasse. Hellraiser, Critters, Aliens. Ikke glem Candyman. Herregud, den scenen med vepsene. Fyfaen. Glemte jeg The Chainsaw Massacre? Ja, det gjorde jeg visst.

Jeg sitter på Nordsjøsvøm og alt forsvinner, for jeg innbiller meg at jeg har en slags ballast. Jeg har liksom sett så mye. Blitt skremt på alle måter en 13 år gammel gutt kan bli skremt på. Jeg er herda på horror og skrekk. Jeg vet at motorsager vinner over hagler. Jeg vet at den raskeste veien til en manns hjerte ikke er gjennom magen. Nei, det er gjennom brystkassa (sier husmorzombien og graver seg inn i kroppen på mannen sin). Jeg vet at politimannen er den grusomme massemorderen. Jeg vet at barn som drukner i innsjøer kommer tilbake. Jeg vet at ingen hører deg skrike i verdensrommet. Jeg vet at du ikke må sove.

One, two, Freddy’s coming for you.

Griseblod

Det er bare ti minutter til jeg skal svømme. Øyeblikket jeg har trent et halvt år for. 200 meter med stålkontroll, fiksert kropp, hodet rett ned, progressive lengder og maks utslag. Men alt er borte, for i hendene holder jeg en billigpocket fra Narvesen. Plukket fra kurv det står «salg» på. 49 kroner kostet den. Coveret er rødt. Pappen er tynn og matt. Viser bildet av et sluk i en dusj. Teksten blør igjennom de tynne sidene og sårene vokser inni meg. Det er som å falle ned en lang trapp. Jeg kommer ikke fri. Alt er borte. Alt er tatt fra meg. Hele referansegrunnlaget mitt. Skolens selverklærte skrekkekspert. Han skumle. Meg. Boka jeg leser er Carrie av Stephen King og skrekken er ikke lenger på skjermen to meter unna. Den er inni meg.

Jeg husker ikke hvordan det gikk med den 200 meteren, men tro meg, jeg husker Carrie. Gjem de skitne putene dine, hveser mora hennes fortsatt. Jentene kaster fortsatt tamponger på meg i dusjen. Jeg er fortsatt låst inn under trappa. Folder hender. Ber. Venter, venter på å slippe ut.   Og så blir jeg lurt. Lurt til å tro jeg er noe. Noe spesielt. Invitert til det skoleballet. Kåret til ballets dronning. Og så den totale ydmykelsen når en bøtte med griseblod faller fra taket. Og jeg står der på scenen i den ødelagte kjolen min. Til latter. Sannheten kommer til overflaten. Og så kommer knekken. Carrie bruker sine nyoppdagede telekinesiske krefter til å rasere gymsalen med alle i den. Så resten av byen. Kniver flyr. Kritthvitt raseri.

Det var en kamp å få tak i VHSene. Vi gjemte dem i gymtøyet. Smuglet dem inn og ut av gutterom over hele Ekeberg. Noen kjente noen som kjente noen. Noen hadde opptaker og TV 1000. Men å finne ut at The Ultimate Trip lå i billigkurven på Narvesen var en vekker. Jeg satt med Carrie i fanget og kunne ikke fatte det. Jeg kan fortsatt ikke fatte det. Hvordan en generisk-Twisted-Picture løp-fra-morderen-flick kan få 18 års-grense på kino, mens hvem som helst kan plukke opp IT eller The long Walk i boksjappa eller biblioteket uten problemer. (hvis det er en tolvåring der ute som leser dette, du veit hva du har å gjøre).

Grøsseren rettferdiggjort

Teksten i Carrie var så annerledes, så rask. Kompromissløs og hard.  Bestemt og fattet. Den var så jævla målrettet. Den nølte aldri, den bare peiset på. Dyttet meg fremover. Ingen humor og ironi. Bare grøss. Nakent og iskaldt, som likene Carrie etterlot i den gymsalen en eller annen gang på slutten av 70-tallet. King skrev om det overnaturlige som om det var det mest naturligste i verden. Og raskt. To uker var visst rekorden hans på en roman. Jeg husker jeg lurte på om dette var lov. Er det det lov å skrive sånn som dette? Om dette? På skolen hadde jeg prøvd å omgjøre noen av skrekkfilmene mine til korte og blodige noveller. Jeg fikk jeg beskjed om at jeg burde skrive noe ekte. Noe som ikke var så overdrevent. Kanskje noe som skjedde i sommerferien. Ikke være så barnslig, Didrik.

King er så flink til å juge. Han får deg til å tro på masse ting man vanligvis ville ha ledd av. Smilt av. Eller enda verre; ikke brydd deg noe om. Han har en fin setning om nettopp det der. Så fin at jeg har tatovert den på venstre underarm. The Truth inside the Lie, sier han. Det er det bra litteratur handler om. Å finne sannheten inni løgnen. Klarer man det, kan man ta med leseren sin på de villeste turene. Du vet, de berg- og dalbanene hvor det er lengst køer. Hvor man må være over 1.40. Hvor noen kanskje kaster opp etterpå.

To år etter svømmekonkurransen kom jeg over en merkelig, mørk og nydelig roman. Til alt overmål var den norsk. På baksiden står det at den er ”noe så spesielt som en humoristisk vampyrfortelling”. Boka er skrevet under pseudonymet Ulf Tannberg. Etter litt research fant jeg ut at det  var forfatteren Elin Brodin som sto bak. Brodin gjør det som King gjør best, etablerer noen stødige rammer du tror på. Er komfortabel i. Flotte karakterer. En ung mann som kjeder seg. Som ikke finner noe mening i noe. En dag treffer han Auguste, en antikvitetshandler. De finner tonen. Og så kommer knekken. Auguste er vampyr og omgjør Herman til å bli det samme. Snart er de i gang med dreping begge to. Det må de jo, for å overleve selv. Vi kommer på innsiden av vampyrmiljøet i det som kan være Norge. Et slags homoerotisk vennskapsforhold henger i luften mellom den to. I en av scenene klatrer Herman inn i en leilighet. Suger to tvillingbabyer tomme for blod. Putter en kniv og gaffel i de små hendene. Tenker at det kan være et morsomt innslag når moren eller faren kommer inn på barnerommet neste dag. Vi går fra en slags erindringsroman til en dannelsesroman. Så til iskald grøsser til humor. Berg-og-dalbane. Kanskje ubehagelig til tider, men aldri kjedelig. For ti år siden sendte jeg Brodin en mail og spurte om hun var interessert i å gjøre et intervju om boka. Hun svarte at hun godt kunne prate om forfatterskapet sitt. Om bøkene hun har gitt ut, men ikke Blod. Det er vel ikke så mye mer å si enn det. Jeg håper ikke hun skammer seg. Boka er dritbra. Den skremmer livet av meg.

Det har blitt mye prat om grøssere nå, men jeg tror det er nødvendig for meg å fortelle hvor jeg kommer fra. At vi alle har våre forskjellige innganger til det her. Bøker og skriving. Kanskje jeg vil forsvare sjangeren litt. Den gode grøsseren. At virkelige grøss er et resultat av en forfatter som klarer å få oss til å føle med hovedkarakterene. Frykten deres må bli vår, ellers er det ingen frykt og heller ingen mening med boka. Frykten må være intelligent og primal på samme tid. Balansert og riktig timet. Frykten er manifestert i noe ondt og ondskapen er ren og nesten barnslig i sin fremtoning. Et tau over en vei (The White Ribbon, Haneke, 2009) eller en person som ikke kan svømme, plassert i et svømmebasseng (La den rette komme inn, John Ajvide Lindqvist, 2004). En klovn som skal være festlig, men som er det omvendte (It, King, 1986). En søt liten jente, besatt en sterk og kraftig demon (The Exorcist, Blatty, 1971).

Kanskje den nye boka mi (Krø) er et forsøk på å søke mot den leseropplevelsen jeg hadde på Nordsjøsvøm tilbake i 96. Knekken og frykten. Kanskje jeg prøver å si at den dagen var utslaget. Hvis King fikk lov til å skrive på den måten han gjorde, ja da var alt lov. Da kunne jeg også skrive.

Faster, better, harder, stronger

Amerikansk horrorfiction ble inngangen min til litteraturen. Det var mye annet jeg leste og likte, men dette føltes så utrolig eget. Jeg hadde funnet det helt selv. Uten hjelp fra foreldre, venner eller hun hyggelige dama på bokbussen fra Deichmanske, den som stoppet utenfor skolen vår hver torsdag. Jeg fant en ny verden. Det er mye kraft i å finne noe på egenhånd. Jeg leste mer. Jeg leste mer mainstreame ting som Dean Koontz. De overraskende og sofistikerte novellene til Roald Dahl. Jeg kom over mesterverket I have no mouth, and I must scream av Harlan Ellison i en samling svarte små bøker kalt De små grøss, redigert av Tor Åge Bringsværd. Jeg ble eldre. Sånne ting skjer fort når du er 13. Jeg ble mer altlesende, men vendte jevnlig tilbake til King. Alle har det vel slik med en eller annen forfatter eller ett eller annet band. Felles for alt jeg likte, både nå og da, et slags gjennomgående mønster om du vil, er at det som virkelig berører meg, det som henger igjen årevis etterpå, har denne knekken i seg. En skiftning. Uventet. Som tar leseren brått til høyre eller venstre. Jeg prater ikke om et anslag. Jeg prater om sjangerskifte. Et effektivt temaskifte. Behov og plotlinjer som brått endrer seg. Kanskje det er så enkelt at jeg vil bli overrasket på en måte jeg ikke så komme. Det kalles overskridende litteratur. Litterære verk som vrir på seg. Nekter å ligge stille. Knekker og knekker igjen. En oppvekstroman som blir en kriminalroman som blir en kjærlighetshistorie som blir et psykologisk thriller og som igjen blir noe annet.

Dette er styrken til litteraturen. Litteraturen er fri, den er ikke låst til en sjanger på samme måte som filmer, musikk eller spill. For den er inni deg og historien blir din. Den tvinger deg til å lage dine egne bilder. Det blir personlig så fryktelig fort. Du har sluppet det inn. Det er ditt. De krappe svingene som film ikke makter. Temposkiftene som ødelegger en perfekt poplåt. Kunstverket som mister styrken sin i en flermedial utførelse. Musikkvideoene du sier går fort fort. Vel, litteraturen går fortere. Litteraturen er faster, harder, better, stronger. Fordi det er sånn hjernen vår er. Den er ikke lineær. Den er ikke i en modus. Den skifter. Frykt, kjærlighet og hat og tilbake igjen.

En god grøsserroman er overskridende. Den må skifte vesen. Kommer ondskapen rett i trynet ditt fra første side, naken og avslørt, er det ikke skummelt. Da er det bare ondskap uten frykt. Og ondskap kan bekjempes. Det er frykten som paralyserer oss. Min venn Dave King sa det så fint: Frykten er ikke døren som åpnes og avslører den svarte hemmeligheten. Det er veien mot døren. Lydene. Skrapingen fra den andre siden. Virkeligheten som glir vekk mens man nærmer seg. Sakte, sakte.

Å sette noe på spill

Jeg er på Lillehammer. Det er den Norske Litteraturfestivalen 2012. Jeg skal lese i parken sammen med en annen debutant fra fjordåret. Hun heter Lina Undrum Mariussen og har gitt ut en diktsamling som het ”Finne deg der inne og hente deg ut”. Hun har, hands down, skrevet noe av det beste jeg har lest innen norsk lyrikk. Der oppe sammen med Haugen og Mehren. Knockout-minuskler:

da snur du deg mot meg og spør: hvorfor

står det en brennende hund i hagen

og jeg skal til å svare

og legger hendene over munnen

Vi sitter i en liten og hyggelig kafe og venter på at det er vår tur til å lese og prater om at vi er nervøse, og så, uten at jeg helt husker hvordan vi kom inn på det, prater vi om litteratur, og så sier Lina at bra litteratur handler om at noe står på spill. Noe må kunne risikeres å mistes. Ikke bare for karakterene, men for forfatteren selv. Det kan være lesere. Det kan være venner. Det kan være familie. Et miljø og en tilhørighet. Det kan være uskyld. En sannhet om en selv. Et håp. Teksten lades jo nærmere du kommer ærligheten. For ærligheten koster. Lina skriver om depresjon og stillstand. Kanskje sykdommen ME. Hun utleverer seg selv, en søster og en familie.

Sjangerblander

Å sette noe på spill, slik som jeg tolker Lina, handler også om valg av litterær sjanger. Det kan få konsekvenser. Krim er en tryggere knagg å henge boka di på enn en grøsser. Vi liker krim i Norge. Noen mener at man selger bøker ved å bare trykke det ordet på coveret. Grøssere er litt utenfor. Enkelt? Kanskje litt useriøst? Ikke vær så barnslig, Didrik.

Jeg synes at å velge og ikke velge, er et kanskje enda modigere valg. At historien kommer før sjangeren. Det er ikke en thriller. Det er ikke krim. Det er ikke en grøsser. Nei, det er en dette: Det du holder i hånden. Det du har i hodet. Det historien krevde for å bli fortalt.

En av mine største leseropplevelser er Modellen av Lars Saabye Christensen (spoileralert!). Her møter vi en billedkunstner av den gamle skolen, som får beskjed om at han er i ferd med å miste det mest dyrebare han har; synet. Mye skjer med vår malervenn Peter Wihl, både på utsiden og innsiden, men så kommer knekken; han løser dette med å stjele de friske øynene til et uskyldig jentebarn i Øst Europa. Stephen King-alarmen min ringer høyt her. Når noen spør om jeg kan anbefale noe skummelt, svarer jeg Modellen. Når noen spør etter noe trist og fint, svarer jeg Modellen. Når noen spør etter noe av det beste jeg har lest, svarer jeg Modellen. Ulike spørsmål, samme svar.  Det er overskridende for meg.

Til slutt har jeg prøvd å samle noen andre bøker jeg setter pris på innen overskridene litteratur. Historer som inspirerer, vrir på seg, nekter å henge på en knagg. Historier som har denne knekken. Jeg gir deg, i helt tilfeldig rekkefølge:

There is No Year, Blake Butler (Harper Perennial, 2011)

The Wasp Factory, Iain Banks (Macmillan, 1984)

The Devil All the Time, Donald Ray Pollock (Anchor Books, 2011)

Period, Dennis Cooper (Grove Press, 2000 )

Lunar Park, Bret Easton Ellis (Knopf, 2005)

Diary, Chuck Palahniuk (Doubleday, 2013)

Crash, J.G. Ballard (Jonathan Cape, 1973)

Invisible, Paul Auster, (Henry Holt and Co, 2009)

20th Century Ghosts, Joe Hill (PS Publishing, 2005)

The wall of the sky, the wall of the eye, Jonathan Lethem (Harcourt Brace & Co., 1996)

Brødrene Løvehjerte, Astrid Lindgren ( AB Rabén & Sjögren Bokförlag, 1973)