Anne-Kristine Augestad, kjent fra «Åndenes makt» har hørt stemmer og sett indre bilder så lenge hun kan huske. I boken «Vindu mot en annen verden» forteller hun hvordan hun lærte å akseptere seg selv og bruke sine evner til å hjelpe andre.

Da jeg begynte å skrive boken Vindu mot en annen verden, var jeg fast bestemt på å skrive boken i kjærlighet til leseren. Jeg håpet at min åpenhet rundt min egen historie kunne hjelpe noen mennesker til å forstå at de ikke er alene. På den andre siden ønsket jeg å formidle at jeg har vært skeptisk til klarsynte mennesker og  stilte meg selv mange spørsmål i min egen prosess – fordi jeg skjønte at jeg ikke var som alle andre. Det vil si: Jeg forstod tidlig at jeg bearbeidet og tolket omgivelsene mine annerledes enn de aller fleste jeg kjenner. I min verden hadde jeg behov for å forklare mine opplevelser med logikken og med fornuften. Dette lot seg ofte ikke gjøre fordi mine indre sanseopplevelser var så sterke og etterlot ingen tvil om at jeg var annerledes enn andre. Jeg valgte derfor å holde min indre sansers verden skjult for mine omgivelser. Grunnen til dette var min skepsis til klarsynthet, og det at jeg trodde jeg hadde en psykiatrisk diagnose. Boken skildrer denne reisen hvor jeg rømmer fra skanse til skanse i meg selv. Mens jeg til slutt ikke lenger kan unnslippe mine indre opplevelser bestemmer jeg meg for å se på mitt indre med undring og åpenhet for å finne ut om skeptikeren og kritikeren i meg kan ha tatt  feil. Jeg skrev boken også for å forsøke å skildre denne reisen, men også i et håp om å skape større undring og forståelse rundt hva det vil si å være såkalt «klarsynt». Hvordan er det jeg fornemmer det jeg fornemmer, hva jeg kan gjøre og ikke kan gjøre, og hvordan andre kan trene på å gjøre det jeg gjør.

Ordet klarsynt har jeg alltid vært skeptisk til. Det henviser til en person som skal se klart til enhver tid. Vite alt om alle, oppklare alle mysterier, forutsi alle naturkatastrofer, ulykker og vite lottotallene i neste uke. Sannheten er at det ikke er riktig.  De aller fleste som kaller seg «klarsynt» er mennesker med sterke indre sanseopplevelser. Det ville vært mer korrekt å kalle oss alle for «oversanselige». Oversanselige mennesker bruker altså sansene sine. De ytre sansene våre fungerer som alle andres, men i tillegg til dette har vi også et sett med «indre» sanser.  Vi ser bilder, hører lyder, fornemmer lukter og smaker, tar  inn følelser, og fornemmer også fysisk. Seks sanser er i varierende grad sterkere eller mindre sterke hos hver enkelt. Hvilke sanser som er mest fremtredende er individuelt fra person til person. Derfor sier det seg selv at oversanselige mennesker formidler svært forskjellige ting på samme spørsmål. Og for omgivelsene kan dette naturlig nok virke rart hvis det forventes at svaret fra alle de «klarsynte» skal komme i sekvensielle rekkefølger, fremstå som logiske og virke noenlunde sammenhengende rundt ett konkret svar. Noen ganger er disse sanseopplevelsene veldig sterke, mens andre ganger er sanseopplevelsene mindre sterke. Det har vært viktig for meg å få frem at ordet «klarsynt» derfor er svært vill ledende. Mange mennesker har forventninger til hva jeg og mine oversanselige venner skal klare, og dette står ofte ikke i samsvar med det som faktisk er realiteten, og hvordan vi kan jobbe med våre oversanselige evner som eneste verktøy.  I boken skildrer jeg hvordan jeg går frem når jeg tolker mine sanseopplevelser gjennom «Anne-Kristines Metode». En metode som fremholder at det å ha sterke fornemmelser med de indre sansene er en ting, men det å kunne kalle seg «klarsynt» er noe helt annet.  For meg oppleves det noen ganger som å se bilder gjennom et matpapir, mens andre ganger er det som å høre gjennom en murvegg. Det er med andre ord slik at mine sanser oppleves forskjellig. Noen ganger krystallklart, andre ganger litt mere diffuse og vanskelige å tolke. Når jeg er på jobb med crewet og kollegaene mine i Åndenes makt er det slik at jeg ofte ser mest indre bilder, samtidig som jeg hører lyder inni meg. Ofte hører jeg stemmen til en annen person som snakker i munnen  på meg, mens de andre sansene også spiller en rolle. Når programlederen, Tom Strømnæss, stiller meg spørsmål jeg forsøker å svare på – spiller hele sanseapparatet mitt en viktig rolle, før jeg kan gi et svar. Mitt arbeid i Åndenes makt, og ellers, består ofte i å forsøke å formidle disse sanseinntrykkene på en fornuftig måte.

Oversanselige mennesker har i varierende grad rett og tar derfor periodevisfeil. Noe annet ville være usant å hevde. Det vil også være urealistisk å forvente at en som kaller seg «klarsynt» aldri skal ta feil. Og grunnen til dette er ganske lett å forstå når vi vet at «klarsynte» skal forholde seg til sine ytre  og  indre sanser. Vi skal også ha et bevisst forhold til hva som kommer flytende inn via det indre sanseapparatet og hva som er vanlige tanker, inntrykk, følelser og fornemmelser, som alle mennesker kan ha. Det er derfor mange skjær i sjøen for den som velger å kalle seg «klarsynt» og veien frem til en formidling som oppleves som sann, realistisk og ekte for omgivelsene er derfor lang.

Det er nok derfor slik at det finnes mange oversanselige mennesker der ute. De aller fleste har vel i større eller mindre grad et indre sanseapparat som de er mer eller mindre bevisste. Jeg vil fremsette en påstand om at jeg tror at vi alle er sanselige vesener. Likevel vil jeg fremholde at for å kunne kalle seg «klarsynt» vil en ha trent i kanskje tusenvis av timer for å foredle et talent, en egenskap som mange er i besittelse av. En kan kanskje si at mange kan danse, uten at de kan kalle seg «danser» av den grunn. Eller, mange mennesker kan spille på et instrument uten at de kan kalle seg «musiker». På lik linje med topp idretts utøvere må talentet ivaretas og foredles gjennom trening og atter trening. En som kaller seg «klarsynt» vil ha trent på sitt oversanselige talent på samme måte.  Deretter klarer vedkommende å fortolke og formidle sanseopplevelsene på en måte som gjør at omgivelsene opplever disse som realistiske og ekte. Og selv da, er det mulig å gjøre feil, slik det er for alle utøvere i en hvilken som helst bransje.

I løpet av boken skildrer jeg min indre reise. Fra skeptiker til undrende.
Jeg ønsker dere alle en undrende og sanselig høst. Ting er ofte ikke slik vi tror de er ved første øyekast.
Alt godt,
Anne-Kristine Augestad

Til bokhandel: Anne Kristine Augestad Vindu mot en annen verden

Si fra om du trenger en venn.

Hvis jeg var deg,
ville jeg ropt på meg.

Fra Synne Lea og Stian Holes Nattevakt

Synne Lea Foto: Aurora Wilhelmine Linchausen

Synne Lea (f. 1974), har vokst opp i Oslo, men bor nå i Åsgårdstrand. Hun har gitt ut to diktsamlinger, Du har et sted å løpe inn (2010) og Alt er noe annet (2003), og i 2012 kom hennes første barne- og ungdomsroman, Leo og Mei, som fikk strålende mottakelse og nylig ble nominert til den prestisjetunge Deutscher Jugendliteraturpreis. I fjor kom Nattevakt, en diktbok til barn illustrert av Stian Hole, som ble nominert både til Brageprisen og Kritikerprisen. Synnes barnebøker er solgt til flere land. Jeg har intervjuet henne om bøkene på hennes barndoms nattbord.

Dette er boken som ble nominert til Deutscher Jugendliteraturpreis 2014

- Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord», som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?

 - «Brødrene Løvehjerte» er min sterkeste og kjæreste leseropplevelse fra jeg var liten. «Oksen Ferdinand» av Munro Leaf, «Haren og nepa. Et kinesisk eventyr med bilete» og Hans Sandes «Lita, grøn grasbok» er også bøker jeg husker veldig godt. Mine første store leseropplevelser alene, var Tor Jonssons dikt og etter hvert Hamsun.

 - Var du av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde du noen gode stnder med en lesende voksen på sengekanten?

- Foreldrene mine leste mye for søsteren min og meg. De første to kapitlene i «Brødrene Løvehjerte» måtte søsteren min alltid lese høyt, for da gråt mamma så hun ikke kunne snakke. Nå har jeg det på samme måte, datteren min må lese de to kapitlene for lillebror og meg. Vi leser den boken igjen og igjen.

- Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere skapende virksomhet?

- Jeg syntes ikke det var så lett å lese da jeg var liten, jeg leste ikke så mye selv. Det var nok derfor jeg begynte å lese dikt. Korte tekster. Jeg lærte dem utenat, gjentok og gjentok. At foreldrene mine leste høyt for meg, er jeg ekstra glad for. At de også ble så berørt av det de leste, og viste det, fikk meg til å føle at det var viktig. Den følelsen, av verdi og viktighet, har betydd mye for meg når jeg skriver.

Aksel Selmers fjorårsroman, Bomvokteren, er nettopp utgitt i vårt naboland Danmark, til stor begeistring for anmelderne. Jyllandsposten, Berlingske Tidende og Weekendavisens kritikere gir alle boken flott omtale. Førstnevnte kaller den «eminent» og gir terningkast 6!

Bomvokteren, en kritikerrost roman både i Norge og Danmark. Jyllandsposten kaller den «eminent» og gir terningkast 6!

Bomvokteren er en sår og vakker historie om mot og evne til å overleve. Den handler om en ung jente som overtar en bomvokterjobb på fjellet etter bestefaren. Dette er første gang hun er borte fra hjembygda, og hun opplever fjellet som kaldt og ugjestmildt. Men jenta er pliktoppfyllende og tilpasningsdyktig, og møter menneskene og utfordringene på fjellovergangen med åpent sinn.

Her er et utvalg sitater fra de danske anmeldelsene:

«Norske Aksel Selmer overrumpler med en lige dele smuk, sælsom og grum historie om det godes vilkår i en ond verden. Det er eminent.»
6 stjerner. Jyllandsposten  

«Fascinerende historie om en ung, naiv pige, som sættes til at passe en vejbom på et øde bjerg. (…) Det er forlaget Jensen & Dalgaard, der har fundet den stærkt hypnotiserende historie af norske Aksel Selmer,(…) det lille forlag at finde og udgive overset kvalitetslitteratur fra udlandet. Dertil hører Bomvogtersken».
Weekendavisen

«Myte og realisme sammenføjes i Aksel Selmers fascinerende Bomvogtersken. Det er en på én gang mytisk og genkendelig verden.»
Jeppe Krogsgaard Christensen , Berlingske Tidende

Aksel Selmer
Foto: Esben Haakenstad

Også her hjemme ble romanen tatt imot av et begeistret kritikerkorps. Oddmund Hagen i Dag og Tid skrev blant annet:

«Aksel Selmer har skrive ein flott roman. Det er på tide at det lesande publikum oppdagar denne forfattarskapen.»

Aksel Selmer er født i 1958 og vokste opp i Molde. I mange år bodde han på Lillehammer, men er nå bosatt i Kristiansand. Han debuterte i 1992 med diktsamlingen Hit skulle det ha kommet noen flere og har siden gitt ut nok en diktsamling og flere kritikerroste romaner for både barn ogungdom – og for voksne. Han har også skrevet sakprosabøker om sine sportslige lidenskaper, blant annet sykling.

Knut Nærum er aktuell med satiresamlingen Æ. Foto: Fredrik Arff

Knut Nærum parodierer kjente forfattere og leker med tekstsjangre i sin nye bok Æ.
Her får du et utdrag fra boka:

Ny, nordisk krim [dysfunksjonell]
Kapittel 2: Teamet

Velkommen til SPESTNK», sa avdelingsleder Jokola og slo ut med armen.
«Takk», sa Sunnleif og så seg om i det lange lokalet.

Dette var altså Spesialenheten for seriedrap og tverr-nordisk kriminalitet.
Det var disse etterforskerne som var utpekt til å finne seriedrapspersonen Kunstneren
før han eller hun slo til igjen. Før nok en ung kvinne ble funnet død og naken på et spektakulært sted.
Den siste hadde blitt oppdaget i Frognerparken i Oslo, på toppen av Monolitten.

Knut Nærum: Æ

«Du må hilse på dine nye kolleger», sa Jokola. «Dette er Sara.»
Kvinnen med den islandske strikkegenseren snudde seg bort fra skjermen, men ble sittende. «
God dag. Sara Lund. Monomani.»«Sunnleif Torsson.» «Vår venn her har tatt åtte seriemordere bare i Torshavn», sa Jokola.
«En av dem måtte jeg til København for å finne», sa Sunnleif.

«Hva er din greie?» spurte Sara. «Greie?» gjentok Sunnleif.
«Ikke nå», sa Jokola og dro Sunnleif med seg videre.

En kvinne med arr på overleppa og brun skinnfrakk kom ut av kopirommet.
«Saga», sa Jokola. «Du må hilse på den nye karen.»
«Hvorfor det?» spurte Saga.
«Det er sånn vi tar imot nye kolleger.»

Kvinnen i frakken rakk fram en hånd.
«Saga Norén. Aspergers. Blottet for sosial intelligens. Hva er din greie?»
«Jeg vet ikke hva du mener med greie», sa Sunnleif.
«Alle må ha en greie», sa Saga.
«Dere må ikke det», sa Jokola. «Det er bare blitt sånn.»

Døra smalt opp, og en høy, arrete mann med piggsveis og skinnjakke sjanglet inn i lokalet.
Han holdt en mobil mot det ene øret og førte en intens samtale i knappe setninger.
Den andre handa holdt han mot magen, der den gråhvite t-skjorten var dyprød av blod,
og fiolette tarmer hang over fingrene.

«Harry», sa Jokola. «Ikke nå, sjef», sa Harry. «Ser du ikke at jeg snakker i telefonen?»
Sjefen tok mobilen fra den arrete mannen. «Hils på denne Torshavn-karen her. Han skal jobbe med oss.»
«Hva er greia?» spurte Harry, bet tennene sammen og stønnet lavt.

«Jeg kan godt skaffe meg en greie», sa Sunnleif.
«Det tar vi over langs», sa sjefen.
«Harry er multimisbruker, trassig og plaget av spøkelser med opprinnelse i tidligere opplevelser.»
«Fortida», sa Hole. «Akkurat», sa finnen. «Dessuten jobber han alene.»
«Alle som jobba med meg, døde», sa Harry.
«Til slutt var det ingen som ville.»
Han stappet innvollene inn i magen, la hudflikene over skrivebordskanten,
klemte dem inn i en kraftig stiftemaskin og dengte til.

«Der satt’n», sa Harry. «Du må be en lege se på det», sa Jokola
og ga Harry mobilen tilbake. Han dro Sunnleif med seg videre.
«Hva med deg?» spurte Sunnleif. «Har du en greie?»
«Bare en liten en», sa SPESTNK-sjefen. «Jeg kan ikke si bokstaven mellom E og G.»
«F?»
«Den, ja.»
«Kan ikke eller vil ikke?»
«Må ikke.»
«Hva skjer hvis du sier den likevel?»
«Da må jeg begynne setningen om igjen.»
«Forfra?»
«Stemmer.»
«Akkurat. Det var derfor du ikke sa spøkelser fra fortiden.»
Finnen nikket.
«Det er derfor du ikke sier navnet mitt.»
Jokola nikket igjen.

En stemme skar høyt og tydelig gjennom luften.
«IKKE RØR NOENTING! VI ER PÅ VEI!»
En liten, tettbygd kar braste ut av et kontor, i ferd med å spenne på seg et skulderhylster.
«Dette er Thorgir», sa Jokola. «Han snakker bare med utestemme. Thorgir, dette er din nye kollega.»

«DET ER DUKKET OPP ENDA ET LIK! I KØBENHAVN!
NOEN HAR STJÅLET DEN LILLE HAVFRUE OG ERSTATTET DEN MED LIKET AV EN UNG,
NAKEN KVINNE I AKKURAT SAMME POSITUR!»

«Skulle ikke forundre … Satan», sa finnen. «Det skulle ikke gjøre meg overrasket om dette er Kunstneren.»
«MOR’N! JEG STIKKER NÅ! IKKE ROT I SAKENE MINE!»

Thorgir ristet Sunnleifs hånd én gang og var som sunket i jorda.
«Jeg er sikker på at jeg kommer til å trives her»,sa Sunnleif, «men jeg skjønner at jeg trenger en greie.
Hva tror du om sosial angst?»
«Opptatt!» sa en spinkel stemme. Sunnleif så seg om for å prøve å lokalisere kilden.

«Og dette er Kristina Zandén», sa Jokola. «Åland.» «Jeg kan ikke se henne», sa Sunnleif.
Sunnleif fulgte fingerens retning med blikket og fikk øye på et par skosåler i halvmørket under et skrivebord.
En hånd skjøv en lapp ut langs gulvet.
Hei, sto det.

Sunnleif så fram til å jobbe sammen med dette teamet.
Alt han trengte var en greie.

Her kan du kjøpe Knut Nærum Æ

Du trenger ikke være jurist for å ha glede av en krimroman med intelligent intrige og suveren spenning, men kanskje er det jusbakgrunnen til forfatterne som gjør Djevelens barn så djevelsk bra.

Chris Tvedt fikk Rivertonprisen i 2010 for Dødens sirkel. Det var den femte romanen med forsvarsadvokaten Michael Brenne som hovedperson. Man kan trygt si at Tvedt hadde solid ballast for å skrive advokat-krim siden han selv hadde jobbet i mange år som advokat. Da han i 2012 begynte på en ny serie om Kripos-etterforskeren Edvard Matre, fikk han med seg kona, Elisabeth Gulbrandsen, som medforfatter – også hun med juristbakgrunn. Men la deg ikke skremme av alt juristpratet. Det er som med Jens Lapidus – forfatternes bakgrunn gjør ikke stoffet tørt eller kjedelig, men ekstremt troverdig.

Djevelens barn er den tredje romanen om Edvard Matre. Som med Jo Nesbøs Harry Hole-bøker, kan du godt lese romanene i forskjellig rekkefølge, selv om noen av hendelsene rundt hovedpersonene er lettere å forstå hvis du har lest de tidligere romanene. Denne gang er Kripos-etterforsker Edvard Matre blitt degradert og satt til å etterforske forsvunne asylbarn – en svært lite prioritert oppgave. Alt Edvard ønsker er å få sin gamle jobb som drapsetterforsker tilbake, men en dag dukker en ung kvinne opp på kontoret hans. En tretten år gammel gutt er forsvunnet fra mottaket hvor hun jobber, og ingen synes å bry seg. Motvillig begynner Edvard å kikke nærmere på saken. Ganske raskt skjønner han at noe er veldig, veldig galt.

I Bergen klarer ikke Matres kjæreste Victoria Ravn å leve med sin egen skyldfølelse etter det hun gjorde på slutten av første bok: Av jord er du kommet. Hun er besatt av tanken på å finne identiteten til den mannen som overfalt henne og myrdet hennes venninne. Etter hvert får hun hjelp av den nylig pensjonerte politimannen Preben Jordal som heller aldri har klart å slippe saken. Men det er ikke ufarlig å avdekke historien om en morder. Selv om fortiden er begravd, betyr ikke det at den er død …

Djevelens barn er uten tvil en av høstens beste krimromaner. Det kompliserte plotet er elegant nøstet opp, og min eneste bekymringen ved romanens slutt er om det kommer flere bøker om Edvard Matre. Vi er mange som ønsker å lese mer om Mikael Brenne, men jeg håper virkelig på en Ole Brumm-løsning: mer av både Brenne og Matre.

Onsdag har du anledning til å møte Chris Tvedt & Elisabeth Gulbrandsen sammen på scenen, for vi arrangerer Krimfest i Cappelen Damm- huset. Der kan du også møte andre norske krimforfattere Sigbjørn Mostue, Johnny Brenna, Jon Øystein Flink og Hans Olav Lahlum i tillegg til ekteparet Lars Kepler, og det er til og med gratis adgang!

Når barn og unge mobbes står det ofte en gjeng bak og trekker i trådene uten at de voksne skjønner hva som skjer.

Ann Kristin Liland er aktuell med boken «Alle mot en» om kampen mot mobbingen av hennes sønn.

Mobbing minner om organisert kriminalitet og det var slik som dette det var i Roberts tilfelle. Dette er et mønster man ser igjen i mange mobbesaker. I saken som har versert i media i det siste, saken om Villemo Hatland fra Kirkenær, var det samme tilfelle. Hennes sak er et godt eksempel på dette, der hun systematisk ble utestengt av de andre elevene på skolen i alle sammenhenger.

Vi kontaktet Roberts fastlege da vi ble klar over mobbingen av Robert fordi vi tenkte at det ville være godt for ham å snakke med et menneske med mobbekompetanse og taushetsplikt. Allerede etter en time hadde hun klart å kartlegge omfanget av mobbingen. 21.november skrev hun følgende i Roberts journal ; «Svært alvorlig mobbehistorie, Robert trives på skolen, flink i matte og mange andre fag. Leser lekser og liker det. Leser bøker, sporty og sosial. Kamerater han har vokst opp sammen med oppfører seg svært negativt. Det ser ut til at andre med mindre ressurser og kognitivt dårligere stand bruker vold og negativ atferd som virkemiddel. Skolen makter ikke å rydde opp i dette. De personer som Robert beskriver kjenner jeg og vet at de har svært negativ oppvekst, kognitivt svake og lite skoleflinke. De opptrer som en slags mafia, skolen lar dem få lov til det. Foreldrene og Robert vil skifte skole. Jeg er overrasket over at skolen ikke klarer å ta tak i dette»

Skolen etterforsket aldri Roberts sak på en ordentlig måte selv om det forelå tilstrekkelig dokumentasjon på hva som foregikk og meldingene var mange. De manglet en grunnleggende kompetanse på hva de skulle gjøre og hvordan de skulle etterforske mobbesaker. Vi fikk til slutt hjelp av politiet til å stanse mobbingen av Robert, etter at Robert ble overfalt av en gjeng på bussen, i slutten av oktober 2004. Politiet kalte da inn 15 ungdommer med foreldre til avhør hos dem. Saken ble grundig etterforsket og det kom fram at det ikke bare var Robert denne gjengen mobbet og trakasserte. Foreldrene fikk tilbud om å delta i et foreldrenettverk og foreldre til 11 av dem takket ja. til alt hell var det foreldre til de som plaget Robert mest. Politiet snakker et språk som foreldre og barn forstår og de har nulltoleranse for mobbing. Dette språket bør alle som jobber i skolen lære seg. Politiet fant ut hvem som sto i ledelsen for gjengen og satte inn støtet der, det er slik skolen også må jobbe med slike saker. Resultatet av denne etterforskningen ble at det ble reist tiltale og straffesak mot de to lederne av gjengen.  Takket være foreldrenettverket gikk foreldrene nå hardere inn på sine barn slik at alle tilsto det de hadde vært med på. Dette gjorde det enklere for oss i den påfølgende rettsaken, da vi «bare» skulle vitne og fortelle vår historie.  De to det ble reist sak mot fikk betingede fengselsdommer og bøter for mobbingen av Robert. Takket være politiet opphørte volden og trakasseringen av Robert.

Innad i slike gjenger er det knallhard justis og hvis du ikke deltar i mobbingen risikerer du selv å bli mobbet. Da er det lett å forstå hva valget blir, vi har snakket med flere av de som var med på å mobbe Robert i ettertid, de bekrefter alle den knallharde justisen innad i gruppen. Dette skaper store problemer for alle de involverte barna, og det er viktig at vi voksne er klar over dette. I alle klasser og gjenger finnes det et hierarki, og i all etterforskning er det viktig å kartlegge dette. Det er ikke alltid de voksne kjenner til dette, men barna vet alltid hvem som er lederen.

Det er viktig å være på vakt mot gjentakende episoder. Hvis et barn er utsatt for mange episoder som involverer mange ulike personer er det lett for de voksne å tenke at dette barnet roter seg jammen bort i mye rart. Det viser seg ofte å være feil, det er stor sannsynlighet at dette barnet utsettes for mobbing og at det er en gjeng som står bak. Det finnes ikke grenser for hva barn kan utsette andre barn for hvis ikke atferden stanses.

Jeg snakket for et par uker siden med etterforskeren som stanset mobbingen av Robert. Hun sa seg enig i min konklusjon at hvis denne atferden ikke var blitt stoppet hadde de mest sannsynlig lykkes med å ta Roberts liv til slutt.  Det er viktig at alle voksne, foreldre og de som arbeider i skolen er klar over dette mønsteret. Det er derfor helt nødvendig at de ansatte i skolen får den nødvendige kompetansen på dette området og at de lærer seg å etterforske og stoppe all mobbing.

Les også:

Ni råd til deg som har et barn som blir mobbet

Vi har ikke råd til å miste disse ungdommene

Til bokhandel: Ann Kristin Liland «Alle mot én»

Krimfesten er over, men det er kake igjen og bare fire måneder til Krimfestivalen åpner. Her er noen inntrykk fra en svært vellykket fest:

KEPLER NÅ I 70.000. Før Krimfest feiret vi på Bristol at vi har måttet trykke nytt opplag – nå totalt 70.000.

APP – HOW TO WRITE A NOVEL. Krimdebutant Jon Øystein Flink fortalte om vidunder-app’en som fikk ham til å skrive «Mord i oppgangen» på en uke.

BERGEN NOIR: Fotografen (meg) fikk ikke akkurat lyset på Chris Tvedt og Elisabeth Gulbrandsen, men publikum lyttet intenst på krimkongeparet fra Bergen.

TERRORTRUSSELEN: Sigbjørn Mostue og Johnny Brennas «Operasjon Hydra» som handler om terror på norsk, ble uhyggelig aktuell på den dagen PST la fram varsel om terror på norsk jord. Programleder var Marte Spurkland

OLE, DOLE, DOFFEN: Ekteparet Alexandra og Alexander Ahndoril fullførte hverandres setninger i et inspirerende intervju. Det var navnene som førte dem sammen. En felles venn syntes det var så morsomt at de het nesten det samme til fornavn og introduserte dem for hverandre. Da ble det kjærlighet ved første blikk!

STAND UP-SHOW: Hans Olav Lahlum hadde kommet til hektene etter 90 push-ups på tv, og holdt et hylende morsomt show som avslutning på festen.

SJU SKUMLE KRIMFORFATTERE: Krimforfatterne satte opp sine skumleste miner etter endt dyst. Bak fra venstre: Alexander Ahndoril, Hans Olav Lahlum, Sigbjørn Mostue, Chris Tvedt. Foran fra venstre: Elisabeth Gulbrandsen, Alexandra Ahndoril og Jon Øystein Flink. (Johnny Brenna hadde allerede dratt hjem da bildet ble tatt.)

Karin Fossum fyller 60 år (Foto: Arild Sønstrød)

I dag fyller Karin Fossum 60 år. Her er en hyllest fra forfatterkollega Tom Egeland. Teksten er hentet fra En mørk fløytetone – Festskrift til Karin Fossum .

En bokhandel er en magisk butikk. Én av de mest magiske ligger på et hjørne av hektiske Columbus Avenue i San Francisco, et steinkast fra Chinatown og den ruvende TransAmerica-pyramiden og vis-à-vis vannhullet «Vesuvio», stambula til mang en fordrukken lyriker og desillusjonert prosaist.

Tom Egeland (Foto: Raymond Mosken)

City Lights heter bokhandelen. Ut av denne Tronsmo-aktige og lett forsofne boksjappa sprang bøker som Howl (Hyl og andre dikt) av Allen Ginsberg, Naked Lunch (Naken lunsj) av William S. Burroughs, On the Road (På kjøret) av Jack Kerouac, One Flew Over the Cuckoo’s Nest (Gjøkeredet) av Ken Kesey.

City Lights er beatgenerasjonens vugge. I underetasjen, i et hjørne så bortgjemt at det knapt kan sies å eksistere, står en smal hylle med krim. Verken velduftende viskelær, ransler eller kriminalromaner er noe satsningsområde for City Lights.

I timevis hadde jeg ruslet rundt i City Lights’ magiske verden, bladd i gamle mesterverker, humret over plakattekstene på veggene, trukket bøker ut av hyllene. Det var da jeg fant den. Den smale – både figurativt og bokstavelig – bokhyllen viet krim. Her sto bare bøkene til forfattere som tilfredsstilte City Lights’ kresne litterære smak. Én eneste norsk forfatter var representert.Karin Fossum.

Det er der hun hører hjemme, Karin Fossum – et litt ubestemmelig sted i en bokhandel et sted i verden, bugnende av litteratur og i duften av papirstøv, rygglim, trykksverte og tenkte tanker, hinsides bokbransjens fokus på sjanger, i en smal bokhylle som ikke riktig vet hvor den skal gjøre av seg.

*

Hvis Karin Fossum var en bok – og tanken er vel ikke aldeles urimelig selv om hun har armer og bein og puls – da ville hun være akkurat den boken som bokhandlerne ikke ante hvor de skulle plassere. Krim? Jo da … Lyrikk? Det også … Vanlig skjønnlitteratur? Klart det … Hvor setter man en sånn bok?

Karin Fossum «er mest kjent som krimforfatter», skriver Wikipedia lakonisk. Sant nok. Karin Fossums bibliografi rommer ikke mindre enn tretten kriminalromaner. Mange av dem er bestselgende og prisbelønte. Men her finnes også diktsamlinger, novellesamlinger og romaner.

Denne allsidigheten er bare ett av mange særtrekk ved Karin Fossums forfatterskap. Langs den litterære aksen vil nok mange regne lyrikk og krim som to ytterpunkter – det lavmælte versus det spektakulære, det innadvendte versus det høylytte, det poetiske versus det instrumentelle, det søkende versus det bombastiske, det hviskende versus DET ROPENDE.

Men slik trenger det slett ikke være. Og nettopp i litteraturens ubestemmelige gråsoner finner vi Karin Fossum. Krim er ikke «sånn eller slik». Som sjanger er norsk krim summen av de rundt førti–femti krimromanene som norske forfattere utgir i året. Like fullt kleber det noe urimelig til alltid å skulle innlemmes i en sjanger. En forfatter tilhører ikke et kollegium. Vi er forfattere én og én. Ingen av oss står til rette for svakhetene ved andre bøker enn dem vi har skrevet selv. Hver gang krimsjangeren utsettes for fortjent eller urimelig angrep fra kritikere som hiver samtlige krimbøker ned i samme gryte og sauser det sammen til en litterær lapskaus, tenker jeg at Karin Fossums lavmælte, sjangeroverskridende romaner er forsvar godt nok.

*

Det sies at lyrikk er litteraturens Formel 1. Karin Fossum er lyriker og prosaforfatter i ett. Ferrari og Toyota.Kunstner og håndverker. Å skrive poesi fordrer en penn dyppet i blekk som de færreste av oss er forunt å ha tilgang til. En vev av ord. Et spinn av tanker. Mange lyrikere jeg kjenner, innrømmer at de ikke har fantasi til å finne på historier. De er først og fremst stilister og språkkunstnere, ja, blant de beste. Men de er ikke alle historiefortellere – ikke slik skaldene var, ikke slik de beste krimforfatterne er.

Karin Fossum er begge deler. Hun debuterte med dikt. Samlingen Kanskje i morgen kom så tidlig som i 1974 og ble belønnet med den høythengende Tarjei Vesaas’ debutantpris, som tildeles av Det litterære Råd i Den norske Forfatterforening. Hun fulgte opp med nye dikt og med to novellesamlinger. Ingenting tilsa at hun også skulle bli krimforfatter. Men det ble hun.

Evas øye (1995), Se deg ikke tilbake! (1996) og Den som frykter ulven (1997) sendte Karin Fossum rett opp i kriminallitteraturens elitedivisjon. For Elskede Poona fikk hun Brageprisen. I Dagbladet ble den kåret til Norges beste kriminalroman gjennom tidene. Listen over priser spenner fra Vesaas-prisen til Rivertonprisen (1996) for Se deg ikke tilbake! – Bokhandlerprisen (1997) for Den som frykter ulven til Amalie Skram-prisen (2013) for hennes samlede forfatterskap. Og et knippe internasjonale priser, som The Los Angeles Times Book Prize og The Gumshoe Award. Andre europeiske mottakere av den sistnevnte prisen er Robert Wilson og Henning Mankell, hvilket sier noe om nivået og det celebre selskap Fossum er en del av.

Hvis Karin Fossum var en bok …
Hva slags bok ville hun være da?
Ville hun være en bestselger i tårnhøye bunker på paller foran bokhandelens kasse?
Eller ville hun være en stillferdig og unnselig bok som står med ryggen ut, klemt mellom andre bøker i en hylle et sted i bokhandelens dyp?

Hva ville hun selv ha foretrukket?
Å forklare …Å forstå …
I sitt kriminallitterære forfatterskap er hun mer opptatt av hvorfor enn hvem. Mer opptatt av hvorfor enn hvordan. Mer opptatt av hvorfor enn hvor og når.

Sant å si er hun ikke alene om å dyrke den psykologiske krim. Bølgen av krimromaner som ville forstå forbrytelsens natur og forbryterens sjelsliv, sprang (kanskje naturlig?) ut av to helt ulike litterære tradisjoner: den britiske – der drap gjerne skjedde i herregårdens låste bibliotek presis klokken 18.37, sannsynligvis begått av han med det mest vanntette alibiet – og den amerikanske, der hardkokte og brutale gangstere overtok for butlere, forkvaklede sogneprester og hjemvendte krigsvrak.

Også forbrytere er mennesker. Ja, innerst inne kan selv de mest brutale drapsmenn være akkurat som deg og meg. Dette synes å være Karin Fossums credo. Forstå, men ikke godta. Det betyr ikke at hun overser eller underspiller tragedien slik forbrytelsens ofre opplever den.Tvert imot. Noen av de mest gripende skildringene av følelseslivet til ofre for forbrytelser, har jeg lest nettopp hos Karin Fossum. Fryktens svarte sekunder. Angstens stumme skrik. Hennes illgjerningsmenn er, som ofrene, sjelden endimensjonale. Mange av dem kan trygt betegnes som tapere og avvikere, men mellom linjene aner vi Fossums medynk og omsorg også for dem som begår de mest grusomme handlinger.

Et hvorfor …
Stopp en hal. At Fossum har sitt hovedfokus på hvorfor, betyr ikke at det litterære kriminalmysteriets fundament – etterforskning, spor og villspor – ikke er viktig. Konrad Sejer og hans partner Jacob Skarre er begge aktive, undrende detektiver. Selv om løsningen kan komme seilende – slik løsninger noen ganger gjør i virkelighetens verden – er de metodiske, systematiske og analytiske. Ikke spesielt originale. Sejer er hel ved.Traust og norsk. Seriøs og stødig. Mer i slekt med William Wisting enn med Harry Hole.

De mange bruddene på kriminalsjangerens konvensjoner og krav har fått enkelte til å spørre om det egentlig er krim hun skriver. Selvsagt gjør hun det! I spørsmålet ligger en implisitt nedvurdering av hele sjangeren. Som om litterær verdi og språklig virtuositet på et eller annet vis skulle bety at en roman ikke lenger skulle regnes som «simpel krim», men heves opp til å bli «allmenn skjønnlitteratur». Som om det skulle finnes en motsetning –? På sitt beste viser Karin Fossum hvordan krim kan være skjønnlitteratur på høyt nivå. Er ikke Kerstin Ekmanns Hendelser ved vann krim god som noen? Umberto Ecos Rosens navn? Peter Høegs Frøken Smillas fornemmelse for snø? Cormac McCarthys Ikke noe land for gamle menn? I likhet med de beste, blåser Fossum en lang marsj i kriminalsjangerens formelkrav.

*

I flere av bøkene til Fossum er barn og ungdommer ofre. Jeg har aldri oppfattet det som spekulativt. Tvert imot tror jeg at hun vil synliggjøre ofrenes sårbarhet og de etterlattes maktesløshet. Hva smerter vel mer for en mor eller far

enn å miste sitt aller mest dyrebare: et barn. Nettopp fordi hun også ser gjerningsmannen som et helt menneske, er det viktig at hun balanserer forbrytelsens grusomhet ved å vise oss ofrene og deres lidelse. Å «forstå» en forbrytelses natur– og psyken til forbryterne – handler ikke om å overse tragedien til dem som blir rammet. Med øye for alle evner Karin Fossum å se helheten, årsaken, bakgrunnen. Ja, menneskene. Noen ganger er et drap en konsekvens av en kjede av tilfeldigheter og feiltrinn som, i sum, munner ut i en tragedie.

*

Med jevne mellomrom blir vi forfattere oppringt av aviser og blader som ber oss anbefale vår favorittbok. For en håpløs, håpløs oppgave. Jeg har ingen favorittbok! Det er for mange av dem. Altfor mange. Det er som å spørre: Hvem av barna dine er du mest glad i. Hvem kan vel velge bare én? Slik er det også med Karin Fossums forfatterskap. Hvilken av bøkene hennes er best? For et umulig spørsmål. For andre er det enklere. Elskede Poona svarer de kanskje. Evas øye – Fossums krimdebut og boken der vi for aller første gang møter den stødige politimannen Konrad Sejer. Eller kanskje Se deg ikke tilbake!, Den som frykter ulven – eller Djevelen holder lyset. Eller den siste: Helvetesilden? Ingen svar er feil. Likevel er jeg fristet til å tråkke utenfor den kriminallitterære allfarvei og minne om De gales husfra 1999. Jeg husker jeg begynte å lese romanen i den tro at det var nok en glitrende kriminalroman. Men det var det aldeles ikke. En skuffelse? På ingen måte. De gales hus – som i det ytre handler om en ung kvinnes møte med et psykiatrisk sykehus (og ikke minst: menneskene der) – var et sart og gripende gløtt inn i en verden som noen av oss kanskje kan gjenkjenne uten helt å være en del av. Gjennom hele romanen, fra side til side, og like mye mellom linjene, fornemmer vi Fossums affinitet for alle som har noe å slite med (og hvem har ikke det?). De gale er mennesker, fullt og helt.

*

Hva har alle vi som ikke er Karin Fossum – og det er jo tross alt de fleste av oss – å lære av forfatteren Karin Fossum? Strengt tatt er jeg ikke så opptatt av at vi alle skal ligne på hverandre. Karin Fossum klarer seg utmerket som Karin Fossum helt på egen hånd, og verken hun eller vi andre har noe å vinne på at vi alle skal begynne å etterape henne. Det hadde vi vel heller ikke klart. La meg heller si noe om hva jeg beundrer hos Karin Fossum. Blikket, selvsagt. Det gjennomborende blikket som ser, virkelig ser, ikke bare forbrytelsens natur og grusomhet og alle dens konsekvenser, men som også ser alle ofrene, alle menneskene.

Språket … Ja, hva er det med Karin Fossums språk? Lavmælt, innadvendt, dempet. Som om hun hele tiden holder noe tilbake – ikke bare informasjon og innsikt, men også noe tilbaketrukket i selve toneleiet. Krimsjangeren innbyr ofte til et fargesprakende, hoiende og spektakulært språk. Det er tross alt liv og død vi skriver om – på de store dramaers scener. Men Karin Fossum faller aldri for den fristelsen. Fossums språk er alltid dempet, tilbaketrukket, vart skildrende.

*

Hvis Karin Fossum var en bok …
En bok? Én bok?
Spørsmålet er sannsynligvis feil.
Karin Fossum kan ikke være én bok. Sant å si er hun et helt bibliotek.

Denne uka har Dagbladet publisert flere dikt fra Maja Anette Flønes Monsens diktsamling Fitta og havet. Det er ikke bare tittelen som er oppsiktsvekkende. Her får du dagens dikt fra Dagbladet og to dikt til.

Da Maja Anette Flønes Monsens leste på Poesifest var publikum usikre på hvordan de skulle reagere. Som Maja selv sa, ville mottakelsen i Nord-Norge vært helt annerledes, for der ville flere turt å le. Monsens dikt kan nemlig få en både lattermild og forlegen. For å gi deg et litt bredere inntrykk, har jeg valgt ut fire dikt – to «grove» og to mer vare. Men les selv! Kanskje ikke så rart at vi ikke helt visste hvordan vi skulle te oss under opplesningen, men uansett er ikke dette dikt du lett glemmer:

Eg er smør

i armane dine

utover armhulane

og brystvorta

du går på jobb med

fittesmør

i trynet

__________________

Å ronke i

fitta på folk

er ikkje det samme som

å pule

__________________

Eg kviler leppene

mot ryggen din

vi har aldri sagt

det er sant

havet har mange

lik i munnen

__________________

I havet av armar og bein

åpner eg munnen

og roper

vi skal ikkje bindes saman

bølgekanten når

oss

du slutter

å høre

Klara Bøe og Petter Henriksen står på terskelen til å bli pensjonister. I flere eksklusive oppdrag for Forlagsliv.no går de nå undercover for å avsløre hvordan det utarter seg når Rolling Stones-generasjonen går inn i de gamles rekker.

Vi kommer nettopp fra et arrangement der en mobiltelefon høylydt gikk av med en kraftig og kul ringetone i ensvært upassende sammenheng (en innbitt bridgeturnering).

Unge gamle under cover: Petter Henriksen og Klara Bøe

Selvfølgelig var det et eldre menneske som eide telefonen, fomlet seg fram til den inne i en omfangsrik veske og svarte med alt for høy stemme (litt tunghørte mennesker gjør ofte det). Ringetonen var nok lagt inn av et barnebarn; melodien (Madonna, Material Girl) passet ikke helt til den saktmodig utseende gamle damen.

Samtlige bridgebord snerret over avbrytelsen, men det må sies at minst åtte gamlinger i tillegg til synderen  kastet seg panteraktig over vesken sin og krafset febrilsk etter sin egen mobil, i den tro at det var deres telefon som lå der og ringte. 

I boka «Overlevelsesteknikk for unge gamle» har vi skrevet om fornedrelsene ved mobiltelefonbruk for gamle folk. En ting er oppringingene på  publikumsarrangementer. Vi må venne oss til å ha telefonen på lydløs, og heller sjekke den for anrop og meldinger innimellom.

En annen ting er at vi eldre, som utviklet telefonvanene våre den gangen det bare fantes fasttelefon, ikke klarer å ta inn over oss at det ikke lenger er nødvendig å ta telefonen når det ringer. Vi trenger ikke å gripe spastisk og pavlovsk etter telefonen ved første ring, enten det passer oss å snakke eller ikke. Anropsnummeret forsvinner ikke fra jordas overflate. Og hvis det er noe viktig, vil det bli lagt igjen beskjed på svareren eller sendt sms. Man kan ringe tilbake når man har sjekket hvem som har ringt, og om vedkommende hadde noe spesielt på hjertet. Mye mer stilfullt. Det moderne livet er opphakket nok som det er.

Og hvorfor lommeringer det bare fra folk over seksti? Klara trodde nylig hun ble oppringt av en puster (anonym mann i sine drifters vold), litt ekkelt der hun satt på kontoret. Det viste seg å være en direkteoverføring av den litt tungrodde Elisabeths bestigning av siste bakke opp til Ullevålseter på ski. Tastelås gjør underverker.

Og hvis du ønsker deg godt mobilrykte hos de unge: Skaff deg sollader (mobillader som går på solenergi). Og trå varsomt når det gjelder ringetone. Styr unna «Mustang Sally» og «(I Can´t Get No) Satisfaction».

Petter Henriksen og Klara Bøe er aktuelle med boken Overlevelsesteknikk for unge gamle.

Natt til mandag er det 25 år siden Berlinmurens fall. I Ken Folletts På grensen til evigheten får du hele dramaet både om byggingen i 1961 og rivingen natten mellom 9. og 10. november 1989.

Berlinmuren i Kreuzberg 1986. Muren bestod av 106 kilometer med 3,5 m høy betongmur, 67 km med 3-5 m høy piggtråd, 116 vakttårn og 20 bunkere, 105 km med pansergraver, 127 km med gjerde og 124 km med veier for grensevaktene.

Ønsker du å få innsikt i det dramatiske spillet rundt Berlinmuren, og også dramaet rundt de andre store begivenhetene på slutten av det 20. århundre, er Ken Folletts På grensen til evigheten løsningen. Det er en deilig og på mange måter rystende underholdningsroman med dramatikk og spenning, krig og kjærlighet, svik og heltemot.  Dette er avslutningen på Ken Folletts storslåtte trilogi om det 20. århundre, men du behøver absolutt ikke lese de to første romanene for å ha stor glede av denne. For her handler det om den enorme politiske, sosiale og økonomiske omveltingene fra 1960-tallet og opp gjennom 80-tallet- med kampen om sivile rettigheter, politiske mord, massive politiske mønstringer, Vietnam-krig, Berlin-mur, Kubanske missiler, Watergate, revolusjon – og rock’n roll. Altså om vår oppvekst.

Her er en liten smakebit av den dramatikken hovedpersonene møter, for vi følger skjebnene til fem familier, amerikansk, russisk, tysk, engelsk og walisisk, mens de gjennomlever det 20. århundre. Den østtyske læreren Rebecca Hoffman oppdager at hun har blitt spionert på av Stasi i årevis og en impulsiv handling skal få konsekvenser for familien hennes resten av deres liv. George Jakes dropper en karrier innen forretningsjus for å jobbe i Robert F. Kennedys justisdepartement. Der befinner seg ikke bare midt i de viktigste hendelsen i kampen for sivile rettigheter, men må også kjempe sin egen, personlige kamp.  Cameron Dewar, barnebarnet til en senator, hopper på en sjanse til å bedrive litt offisiell og uoffisiell spionasje for en sak han tror på, men oppdager snart at verden er et mye farligere sted enn han hadde forestilt seg. Dimka Dvorkin en ung medhjelper til Nikita Krustsjov, blir en medløper for både godt og ondt i det USA og Sovjetunionens kjernefysiske rustningskappløp bringer verden stadig nærmere grensen for total selvutslettelse. Samtidig er hans tvillingsøster Tania i ferd med å finne sin egen vei som kommer til å bringe henne fra Moskva til Kuba til Praha til Warszawa – og inn i historien.

Som alltid med Ken Follett er den historiske bakgrunnen brilliant undersøkt og fremstilt, plottet handlingsmettet og personene rike på følelser og nyanser. Med lidenskap og en med en mesters hånd bringer han oss inn i en verden vi trodde vi kjente, men som nå aldri vil bli den samme igjen.

Trenger du en farsdagsgave, så har du en strålende bok her!

Alexander og Alexandra Coelho Ahndoril, aka Lars Kepler. Foto: Anette S. Garpestad

Skummel er ikke det første som slår meg, når jeg kommer ned i resepsjonen på forlaget og blir ønsket velkommen med både klemmer og «så hyggelig å se deg igjen!». Alexandra Coelho Ahndoril og hennes ektemann Alexander Ahndoril – eller det disse to er mest kjent som: Lars Kepler – ser uforskammet freshe ut med tanke på at de er inne i en hektisk periode med promotering av sin nye bok, Stalker. Boken er #5 i serien om Joona Linna – det til tross for at det siste som skjedde i den forrige boken, Sandmannen, var at Joona Linna forsvant sporløst. Hvordan henger dette sammen?

«Vel, du må nesten lese boka for å finne ut av akkurat det, ikke sant?» sier Alexandra med et smil, mens vi venter på at Alexander skal komme og sette seg.

Det er liten tvil om at Stalker skal leses – jeg er allerede godt i gang, om enn ikke i havn riktig ennå. Lars Kepler er en «forfatter» jeg har fulgt helt siden den tid da vi faktisk ikke ante hvem som sto bak pseudonymet. Jeg husker godt at vi fikk manus til noe som skulle være «det neste store» – sånt hører man jo som forlagsansatt rett som det er. Men akkurat denne gangen var det som om forlaget stoppet litt opp noen dager, og hviskende samtaler i det åpne landskapet handlet om detaljer fra denne boken. Hypnotisøren. For hvordan hang det hele egentlig sammen? Det var så ubehagelig, til tider nesten drømmeaktig, og så helt upåklagelig velskrevet. Da det etter hvert ble klart at det var et – for de fleste av oss – helt ukjent forfatterpar som sto bak, så hadde det egentlig ikke så mye å si. Boken var god. Det var en velfortjent hype, og det var godt å se at krimleserne var enige med oss i det vi følte allerede da vi leste det første svenske manuset.

Og nå sitter vi her, i bokhandelen Halvbroren, og bok #5 er en realitet. Siden den gang har jeg rukket å bli kjent med forfatterparet som gjerne kommer til Oslo i forbindelse med vår årlige Krimfestival. I tillegg har de også besøkt andre plasser i Norge.
Den første gangen vi møttes dro vi sammen til Bergen for å ha en litteraturhappening i en lokal bokhandel. Selv om jeg hadde advart forfatterne om at det ville være kaldt, så stilte de i tynne frakker. De frøs konstant de to dagene de hadde i byen mellom de syv fjell, og lærte litt om hvordan minusgrader oppleves forskjellig når du plusser på med høy luftfuktighet. Den gang hadde de akkurat sluppet bok #2, Paganinikontrakten, og selv om det hadde «tatt av», så var de ikke fullt så store som det de er i dag. Dagene gikk aller mest med til å drive research, og jeg husker godt at Alexander drev og fordypet seg i en bok om forhørsteknikk, som jeg senere skulle oppdage var vesentlig da boken Ildvitnet kom ut. Vi hadde en samtale foran en mindre forsamling mennesker i Bergen den gang, noe som står i kontrast til hvordan de nå opplever fulle hus overalt hvor de møter opp. Kvelden før jeg møter dem her i Halvbroren har de deltatt på Krimfest, for å markere utgivelsen av Stalker, og snakket der foran en fullsatt sal. Hvordan føles det, å ha gått fra å møte små forsamlinger til å nå snakke foran betraktelig mange flere mennesker?

«Egentlig så er ikke forskjellen så stor. Man skriver en bok  – og i vårt tilfelle så skriver vi den typen bøker som vi selv skulle ha lyst til å lese! Og når boken er skrevet ferdig så skal den markedsføres, noe som blir mer og mer omfattende etter hvert som bøkene skal ut i flere land. Men det handler først og fremst om å møte leserne, og som krimforfattere så gjør vi virkelig det! Uansett hvor vi er så er publikum nysgjerrige og de vil gjerne snakke med oss. Spørre oss om hvorfor vi har lagt en handling akkurat til det eller det stedet eller om hva som driver hovedpersonene. En krimforfatter er helt åpenbart mye mindre «farlig» å ta kontakt med enn en forfatter av smalere litteratur, merkelig nok. Da vi skrev andre typer bøker hver for oss, før vi begynte å skrive krim, så opplevde vi aldri det samme som vi gjør nå. At leserne har et ønske om å gå i dialog med oss. Og det møtet med leseren er like fint, både i store forsamlinger og i møte med én og én. Leserne er viktigst. Slik er det vel for alle forfattere?», svarer paret på sin karakteristiske måte, hvor de gjerne fortsetter på hverandres setninger og resonnementer, noe jeg har sett dem gjøre så lenge jeg har kjent dem.

Det er ikke lett å si hvem som har sagt hva, og det er akkurat slik de jobber med bøkene sine også. De planlegger sammen og skriver sammen. I prosessen sender de tekst mellom seg, noe som driver teksten fremover og sørger for at den er under konstant redigering. Stopper den ene av dem opp, så sendes teksten videre til den andre. Er det noe de ikke får til å fungere, så snakker de seg sammen frem til riktig retning. Det er fascinerende å høre om skriveprosessen deres, og det gir teksten den særegne stemmen som bare er Lars Kepler. Det falt meg aldri inn at Hypnotisøren kunne være skrevet av to forfattere. Samtidig var det umulig å si om boken var skrevet av en mann eller kvinne. Kanskje opplever jeg Lars Kepler aller mest som en androgyn forfatter, og kanskje er det også derfor jeg føler at balansen mellom de kvinnelige og mannlige karakterene i bøkene er så riktig? De har alle sitt, svake og sterke på forskjellige plan. Joona har sin historie og karakteristiske personlighet, Saga har sin. Og i denne boken møter vi Margot, som har tatt over jobben til Joona Linna. Hvem er så hun? Hvor kom hun fra?

«Vi følte at det ville bli helt feil å sette inn nok en mann i en politirolle. Den som skulle fylle Joonas sko, måtte jo være noe…annet? Vi vet ikke riktig hvor Margot kom fra. Denne høygravide, snart trebarnsmoren, som gjør noe så utradisjonelt som å sette jobben først. Hun vil noe, hun er sta og kantete. Det er jo ingen som liker henne, til å begynne med. Men vi liker henne. Vi er jo alle mennesker, og det er det som er interessant å utforske. Langt fra perfekte. Vi kan relatere til karakterer som, akkurat som oss selv, gjør feil. Har mangler.»

Jeg må innrømme at jeg også liker Margot. Men hva med tematikken? En stalker. Noen som iakttar, og i dette tilfellet videofilmer, sine fremtidige offer. I dette tilfellet ender det opp med blodbad. Er ikke dette den ultimate skrekken vi har, at noen skal kunne se på oss da vi er som aller mest sårbare, ubeskyttede? At noen kan se oss, uten at vi kan se dem. Hvorfor føles dette så truende?

«Det ligger nok et primitivt instinkt i oss å være redd for å bli sett uten å se, å ikke vite hva vi skal forsvare oss mot. I alle mulige sammenhenger så er dette noe folk er redde for. Vi skremmer oss selv med å berøre slike temaer. Men slik er det når man skriver på en bok. Det må være en fortelling som forstyrrer. Det må være interessant på flere plan, fordi at det er en fortelling vi skal skrive over tid. Stalkers. Det er forstyrrende. Men samtidig må det vi skriver ha driv. Vi kan ikke bare ha ubehaget, fortellingen må ville noe mer. Research er viktig, fordi vi vil at det som er fakta skal stemme. Men vi kan heller ikke være dokumentariske, for dette skal være fiksjon. Det skal være underholdende. Og stalkeren er ekstra interessant, for hvor går grensen? Hva er det som får en stalker til å gå fra å være den som beundrer og iakttar på avstand, til å gå til angrep på objektet for sin besettelse?»

Jeg må si meg enig. Det er forstyrrende. Dypt forstyrrende. Det har driv. Og det er underholdende, på en skrudd måte. 170 sider inn i Stalker har jeg allerede nervene på høyspenn og kaster kjappe blikk over skulderen på vei hjem fra t-banen om kvelden. Da føles det trygt å bo i en leilighet i 3. etasje, noe forfatterne er helt enig med meg i. Det nevnes at 1/3 av svenskene oppgir å ha blitt stalket – noe som er et sjokkerende høyt tall. Jeg lurer på hva et tilsvarende tall for Norge ville ha vært? Og hvordan den digitale tidsalderen har endret vår atferd, når vi også får muligheten til å overvåke og observere på nesten usynlig måte. Dette ubehaget som disse tankene gir meg er noe jeg etter hvert kjenner godt. Lars Keplers bøker gjør akkurat dette med meg hver eneste gang, jeg blir smånervøs på helt riktig måte. Jeg leser ikke mye krim, men jeg har blitt hekta på Lars Kepler.

Redaktøren venter oppe i trappa, Alexander og Alexandras besøk går mot slutten. Neste stopp er Nederland, så Belgia og Frankrike. «Det føles godt at vi gjør dette sammen. Vi lever dette livet sammen på alle måter, både med skrivingen og med familien. Det hadde ikke vært det samme å gjøre det på egen hånd.», sier Alexandra.

Det ser sånn ut. De ser behagelig avslappet ut da vi tar farvel, og jeg tror de gir hverandre den roen. Jeg liker å tenke at det er slik. Vi tar farvel med et «Vi ses på Krimfestivalen til våren, da!», så forsvinner de ut på gata i retning flytoget. Og jeg vet at jeg har noe godt i vente. 450 sider til, som kommer til å skremme, opprøre og forundre meg. For ingen skriver bedre krim for meg enn Lars Kepler.

Den 27. juni 1799 steg to unge menn om bord i postdiligencen fra London til Edinburgh. Begge var godt kledd med støvler, høye hatter og mørke frakker. Den ene var nitten år, den andre bare atten. Ruten til Edinburgh ble unnagjort på mindre enn 60 timer, og de to hadde ingen tid å miste:

De var på flukt.

Det var den unge, ambisiøse og opprørske Herman Wedel Jarlsberg, senere 1814-mann og Norges første finansminister, som var på flukt sammen med sin ett år yngre bror bort fra sin tyranniske og voldsomme far. Og han må ha vært en grusom mann. To år tidligere hadde Cathrine Wedel, guttenes mor,  gjort det svært sjeldne å flykte fra ham. Det gikk gjetord om mannens brutalitet. Cathrine var engstelig og bekymret for sønnene på rømmen der hun gikk hjemme i Danmark. Gjensynet ble hjertelig.

Den unge og ambisiøse grev Herman Wedel Jarlsberg, omtrent slik han så ut da han flyttet til Norge i 1806. Han arvet den ærverdige Jarlsberg Hovedgård ved Tønsberg, og gjennom giftermål med Karen Anker ble han arving til Bogstad gård i Sørkedalen i Kristiania. Han var en av landets mest velholdne godseiere.

Etter barne- og ungdomsår i Frankrike, Italia, Nederland og til sist England, og ferdigstilte juriststudier, så ble han i Danmark en av finansminister Ernst Schimmelmanns mest betrodde medarbeidere. I 1806 kom han til Norge som amtmann, og i 1807 giftet han seg med Karen Anker, datter til selveste Peder Anker.

Han var da 28 år gammel.

Rastløs

Men den unge, ambisiøse og rastløse Wedel Jarlsberg ble desillusjonert i møtet med Norge. Han fant ikke det frie landet moren hadde snakket så mye om da han vokste opp, men derimot et land uten mulighet til selvstyre, og uten muligheter til å bygge egen velferd og fremtid. Altfor mye av verdiskapingen førte til forbruk og rikdom i København. Da krigen kom til Norge i 1807, ble det klart for ham at den dansk-norske kongen førte en uklok politikk. Wedel ønsket fred, frihet og velstand for Norge, og det kunne best oppnås gjennom en union med Sverige.

1814-mann

I Sverige vant Carl Johan tronen sommeren 1814. Samtidig ble den liberale grunnloven vedtatt på Eidsvoll. Norge gikk med stor selvstendighet inn i unionen med Sverige. Kun kongen og utenrikspolitikken var felles for de to landene. Wedel fikk den nyopprettede stillingen som finansminister. I 1836 ble han utnevnt til norsk stattholder. Han ønsket å få ro og normalitet inn i det norske statslivet og det ble han en hovedbidragsyter til. Økonomien var god, fremtiden så lys ut. Han oppmuntret norsk kunst og vitenskap og bygget norske institusjoner. Wedel Jarlsberg var blitt statsmann.

Det er historiker og etterkommer etter Wedel Jarlsberg, Carl Emil Vogt, som har skrevet den over 400 sider lange biografi om kanskje den viktigste arkitekten for det moderne Norge.

Amalie Kasin Lerstang er nominert til Ungdommens kritikerpris (Foto: Synne Øverland Knudsen)

 Når debutboka hennes «Europa» nå skal vurderes av norske ungdommer, er det nærliggende å spørre henne om hvem hun selv var som 17-åring.

I år er Amalie Kasin Lerstang den eneste debutanten som nomineres til prisen.
- Forfatteren har skrevet en helstøpt bok om ting som rakner. Men også implisitt om overlevelsesevne, skriver juryen i sin begrunnelse.

Hennes redaktør Sigmund Sørensen mener at hun har gått utover det som forventes av en debutant med sin bok

-  En litterær debut må være som den er, det er talentet bak som ofte er det mest interessante. Men det skader ikke å heve blikket, allerede under arbeidet med den første boken. Det har Amalie gjort. Hun har skrevet en dannelsesroman hvor et kriserammet Europa setter perspektivet. Og det har hun gjort med en forbausende stødighet, sier Sørensen.

Når en bok skal leses er det lesernes levde liv, men ofte fremfor alt livet som akkurat da leves som møter det forfatteren forsøker å si.  Amalie Kasin Lerstang er nå en 26 år gammel kritikerrost forfatter, men hun husker hvordan det var å være en 17 år gammel dramastudent på hybel i en ny by.

Hvor var du og hva holdt du på med da du var 17 år?

Amalie: – Her er jeg 17 år og tror jeg er punker eller no (Foto: Privat).

Jeg hadde akkurat flyttet for meg selv for å gå på dramalinja på Skien videregående og følte nok at verden var ny og at mulighetene var mange. Jeg hang rundt med de nye vennene mine, hørte på musikk, spilte teater, jobbet på en filmsjappe i helgene, leste og drakk øl og SNAKKET. Vi snakket veldig mye, noe vi for så vidt gjør fortsatt. Jeg har et veldig romantisk forhold til å være 17 år, det var en fin og intens tid.

Hva likte du selv å lese da?
Jeg leste veldig mye dramatikk på den tiden. Mye Fosse, Ibsen (bodde jo i Skien, tross alt, alt er Ibsen i Skien), Shakespeare, Pinter og ikke minst Sarah Kane. Jeg elsket, og elsker fortsatt, Sarah Kane. Ellers leste jeg ganske mye forskjellig, jeg gikk på biblioteket og nappet med meg det som virket interessant. Og så leste jeg Donald. Jeg abonnerte på Donald-blader frem til jeg ble 18 år. Det er viktig å lese Donald med jevne mellomrom.

Hvem var favorittforfatteren din?
Da må jeg kanskje si Sarah Kane, det er i alle fall hun jeg tenker på nå når jeg skal huske en spesiell forfatter jeg hadde et intenst forhold til. Men jeg tror ikke jeg leste på den måten! Selv om jeg kunne lese flere bøker av samme forfatter, var jeg mest opptatt av å lese alt mulig. Derfor var det heller én bok eller én tekst jeg ble opphengt i, mer enn et forfatterskap.

Skrev du? Hva slags tekster?
Jeg skrev mye i notatbøker. Jeg kikket i dem for en stund tilbake, det er en salig blanding notater av typen «i går lå jeg med Daniel», til overraskende resonnementer om hva jeg mener livet handler om (ikke Daniel). Jeg vekslet mellom å bli flau over noe jeg leste på en side, til å på neste tenke: jøss, tenkte jeg dette allerede, det mener jeg jo fortsatt. Jeg konkluderte med at jeg ikke har forandret meg så mye som jeg liker å tro. Det var no greier 17-Amalie hadde skjønt lenge før jeg skjønte det.

Hva tror du at 17 år gamle Amalie ville tenkt hvis hun fikk lese Europa?
Hun ville overtolket den og laget konkrete historier rundt alt som er uuttalt i romanen, om hva som har skjedd forut for den og hvorfor folk gjør som de gjør. Og selv om de var uenige i klassen om hva den egentlig handlet om, ville hun tenkt: ja, men dette handler den om for meg.

Europa er din debutroman. Hvordan har det vært å debutere i forhold til hvordan du forestilte deg at det ville bli?
Jeg hadde et ganske realistisk forhold til det å debutere og så ikke for meg det ene eller det andre. Så langt har det vært en utelukkende positiv opplevelse, og jeg er så glad for at boka nå skal bli lest og diskutert av en drøss smarte videregåendeelever som kanskje ikke ville kommet over den ellers.

Hva følte du da du fikk vite at du var blitt nominert til Ungdommens kritikerpris?
Jeg ble skikkelig glad, fordi det var nettopp denne prisen. Ungdommens kritikerpris er en fin og viktig pris som tar unge folk på alvor, og gir dem muligheten til å lese bøker de kanskje ikke villet funnet frem til selv. Selvfølgelig vet 17-åringer masse om død og kjærlighet og depresjon og rastløshet allerede, så hvorfor ikke gi dem litteratur om nettopp det.

Hvordan er det å bli nominert i samme kategori som et stort og respektert navn som Jon Fosse?
Det er fint å være nominert med folk jeg selv har stor respekt for. Det gjelder forsåvidt alle de nominerte. Og så ble jeg veldig glad for å se at Kjersti Wøien Haaland også er på listen, hun er en god venn og skrivepartner som jeg mener 17-åringene fortjener å lese.

Til bokhandel: Amalie Kasin Lerstang «Europa»

Torill Koves nye film Moulton og meg er nominert til Oscar som en av ti kortfilmer. Boken med samme tittel ble lansert tidligere i år. Historien foregår i en liten by på 60-tallet og handler om en sju år gammel jente, hvis begge foreldre er arkitekter med utpreget estetisk sans.  Jenta ønsker seg veldig en sykkel, slik alle andre har, men ender opp med noe spesielt, ganske sært og veldig estetisk: En Moulton-sykkel. Dette er en historie om å ønske seg én ting, og få noe helt annet. Og om avstanden mellom barns og voksnes verden. Den er fortalt i Koves umiskjennelige fortellerstil, med mye humor og mange sidespor.

Torill Kove

Torill Kove (1958–) har skrevet og illustrert bildebøkene Min bestemor strøk kongens skjorter (2000) og Den danske dikteren (2007). For animasjonsfilmen Den danske dikteren fikk hun Oscar i klassen for beste kortfilm i 2007. Hun har også hatt regien på den første langfilmen om Albert Åberg; Hokus Pokus Albert Åberg (2013). Her hjemme er hun godt kjent som illustratøren av Henrik Hovlands tre bøker om krokodillen Johannes Jensen. 

Les mer:
http://filtermagasin.no/den-norske-kortfilmen-moulton-og-meg-pa-oscar-kortlista/

http://www.thewrap.com/disney-william-joyce-and-bill-plympton-make-oscar-shortlist-for-animated-shorts/

http://www.aftenposten.no/kultur/Norske-Torill-Kove-kan-fa-sin-andre-Oscar-7775235.html

https://snl.no/Torill_Kove

http://no.wikipedia.org/wiki/Torill_Kove

Nå skal tidenes beste ungdomsroman kåres. 35 titler er plukket ut til juryens langliste, og hele ti av disse er bøker fra Cappelen Damm. Listen vil bli redusert til 15, og den juryerte rekkefølgen gradvis kjent – nedenfra og opp. 24. november vil vinneren bli offentliggjort. Publikum kan imidlertid være med å stemme over alle på langlista. Bak kåringen står Dagbladet og ubok.no.

Ingvar Ambjørnsens Døden på Oslo S. (1988) er blant de nominerte fra Cappelen Damm. Boken har vært en bestselger i mange år, og har også blitt filmatisert.

I den kyndige og bredt sammensatte juryen sitter: Nina Aalstad, redaktør for ubok.no, Anne Kristin Lande, forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket, Jonas Bakken, førsteamanuensis i norskdidaktikk ved UiO, Beate Ramheim, konsulent i Buskerud fylkesbibliotek, Helene Uri, forfatter, Cathrine Krøger, litteraturkritiker i Dagbladet, Maya Troberg Djuve, litteraturkritiker i Dagbladet, Anne Cathrine Straume, litteraturkritiker i NRK, Edith Embla Frydenlund, skoleelev og tidligere jurymedlem i Uprisen og Vemund Breen Haugen, skoleelev og tidligere jurymedlem i Uprisen. Marie L. Kleve, som er barnebokansvarlig i Dagbladet, er juryens sekretær.

Dette er listen over forlagets ti nominerte bøker, som er utgitt over et tidsrom på mer enn 70 år:

Ingvar Ambjørnsen: Døden på Oslo S (1988)

En regntung aften, helt på tampen av oktober, trakk vi ned i Teaterkjeller´n for å høre på all slags ny, norsk litteratur. Lyrikk, novellekunst, skjønnlitterære tekster og Brageprisnominerte korttekster. Og alle var enige om at det var en fin kveld.

Emil Bussoli Lund leser fra sin debutroman Norske edelstener.

«La meg derfor heller introdusere meg selv med å si følgende: Jeg er falsk, nedlatende og ubeskjeden. Jeg er intelligent, høyt utdannet, kreativ, men jeg er sterkt umotivert og finner ingen mening.»

Kristin Lind leser fra sin debut novellesamlingen Utid.

«Mormor er fra en annen verden, sier rare ting og snakker med folk ingen kan se. Hun har langt spindelvevhår som rekker henne til midt på ryggen. Jeg vil også ha langt hår.
- Vi klipper det kort, det er praktisk sier mamma.»

Sigbjørn Skåden leser fra sin roman Våke over dem som sover.

 «Oldemor vender seg inn mot bjørkestammene igjen. Fra glipa mellom tregulvet og veggen stiger ei duft av jord. Natta er tida da hjertet kalibreres.»

Maja Anette Flønes Monsen leser fra sin debut, diktsamlingen Fitta og havet.

«Eg kviler leppene
mot ryggen din
vi har aldri sagt
det er sant

havet har mange
lik i munnen»

Amalie Kasin Lerstang leser fra sin debutroman Europa, nå nominert til Ungdommens kritikerpris.

 «Jeg klarer ikke å lese mer, klapper sammen boka. jeg legger den i vinduskarmen og kaster et håndkle over den. Jeg pakker håndkleet rundt boka og legger den i sekken.»

Kjersti Bjørkmo leser fra sin debut diktsamlingen Jeg har prøvd å bli venn med dyrene.

«Klodens ensomme rotasjon i alt jeg gjør.
Menneskene bøyer hodene mot hverandre.
Gatelysene drypper
sin omsorg over fortauene.»

Eli Fossdal Vaage leser fra sin debut diktsamlingen Hekla myter.

«Ho tenkte, eg må ha fått meg eit magisk frø
eller svelgd ein rampete hundekvalp
som løftar sjela
dyttar den ørlite grann opp»

Eivind Hofstad Evjemo og Sunniva Lye Akselsen i samtale på scenen: De er begge aktuelle med romaner i høst, hhv Velkommen inn og Tyrkisk frokost.

EHE: «Ingenting lignet. Hun tok ham under armene og løftet ham opp. Han var lett som ei dukke, hun hvisket: «Velkommen til oss, welcome».»

SLA: «Vi gikk og gikk, gjennom dagslyset, jeg glemte hva vi hadde snakket om, jeg hadde en følelse av at jeg burde være engstelig, men at jeg ikke husket hvorfor, vi gikk til jeg ikke kunne kjenne fotsålene mine.»

Brageprisnominerte Thomas Lundbo leser fra brageprisnominerte Karakterer. Etter la Bruyère. Didrik Morits Hallstrøm finner opplesningen  fornøyelig.

 TL: «Den som skriver bare etter sin egen tids smak, tenker mer på seg selv enn sitt verk: Som forfatter må man strekke seg etter perfeksjon: ingenting annet kan rettferdiggjøre skrivingen. Om ikke samtiden yter en rettferdighet, kan man alltids håpe, eller frykte, at rettferdigheten vil skje fyllest i fremtiden.»

Didrik Morits Hallstrøm leser fra sin nygotiske roman Krø. Thomas Lundbo og Dan Aleksander Ramberg Andersen lytter.

DMH: «Selv om det ikke regner, blir jeg fortsatt våt. Dråpene bare henger i luften. Venter på at noen skal komme nær dem, få dem til å sprekke.»

Les utdrag fra årets skjønnlitterære utgivelser fra Cappelen Damm i magasinet Tendens #2. I tillegg til utdragene finner du et nyskrevet essay om Lydia Davis skrevet av John Erik Riley, og en tekst om romanens rolle i et flerkulturelt samfunn skrevet av Vagant-redaktør Audun Lindholm. Ønsker du å få magasinet tilsendt i fysisk format? Send en epost til blogg@cappelendamm.no, så sender vi deg et eksemplar!

Klara Bøe og Petter Henriksen står på terskelen til å bli pensjonister. I flere eksklusive oppdrag for Forlagsliv.no går de nå undercover for å avsløre hvordan det utarter seg når Rolling Stones-generasjonen går inn i de gamles rekker. For flere tips til hvordan denne vanskelige overgangen kan takles anbefales deres nye bok «Overlevelsesteknikk for unge gamle».

Der satt man da, mens man fremdeles var i arbeidslivet, og drømte om de store, festlige måltidene man skulle servere når man ble pensjonist. Det lange bordet, de glade gjestene, den overdådige stemningen. Den selvfangede hummeren, de godt marinerte og sakte stekte lammelårene, de selvplukkede bjørnebærene som skulle bæres fram. Den perlende vinen. De gode samtalene, de morsomme bon mots over bordet.

Unge gamle under cover: Petter Henriksen og Klara Bøe

Og hvordan har det gått? 

Vi sjonglerer ikke fire gryter og et par ovnsformer så godt lenger. Det vi før klarte å handle inn lørdag formiddag, tilberede og servere samme kveld, tar nå en ukes tid. Det har blitt mer slow cook enn slow food hjemme hos oss.

Og ikke klarer vi store, tunge måltider så godt heller. Svinestek med brun saus, surkål og svisker, høye biffer med bearnaise og pommes frites – ja, også en lutefiskmiddag med tilbehør kan gi sure oppstøt og søvnløse netter. Kanskje er det de aldrende indre organene som protesterer mot hardkjøret.

Og så husker vi tilbake til ungdommen – da tok vi lett på det, da! Da var sosialt samvær en kasse øl til hver og en pose peanøtter på deling. Det virket hver gang; man bare spiste to pølser med rekesalat i lompe før man gikk på fest, så trengte man ikke mer mat.

Er det mer moro nå, med alt vi steller i stand?

De av oss som over-yter på kjøkkenet må ta seg sammen. Vi må forenkle. La matvarene tale for seg selv. Hemmeligheten ligger ofte i presentasjon og innsalg – at man klarer å få noe til å virke mer imponerende enn det egentlig er. Det kan man oppnå ved å legge fram i begrenset mengde, tilsynelatende eksklusivt, mat med godt utseende og lite behov for bearbeiding:

•     Små, søte tomater som er hakket opp og servert på brødskiver som er stekt i panne i olje og smør,  pyntet med basilikumblader og med litt kvernet pepper på. Ser ut som en million kroner.
  
•     Rå, halvfrossen laks skåret i skiver, dryppet med god olivenolje, sammen med fint oppkuttet purre, rødløk i tynne skiver og terninger av godt moden mango. Pepper kvernes over.
  
•     Hvalcarpaccio er mat vi nordmenn liker å skremme utlendinger med. Kjøttet skjæres i tynne, tynne skiver, olivenolje dryppes over, pepper kvernes på, og så danderer man med ruccola og parmesan i skiver.
  
•       Mangosuppe til dessert. Biter av moden mango kjøres i blender sammen med appelsinjuice, litt sitronsaft og melis. Avkjøles og serveres med en klatt fet yoghurt blandet med litt melis på toppen.
  
•   Roquefort med pærer, flytende honning og valnøtter er heller ikke stygt å se på. Ligner på noe som Georges Braque kunne ha malt.

Dette er mat vi gamle kan klare.

Til bokhandel: Overlevelsesteknikk for unge gamle

«Äntligen!»  Dette tilropet er nærmest blitt en tradisjon i Stockholm, når nobelprisvinneren i litteratur annonseres. Det er ment som en ironi, rettet mot det faktum at man ofte gir prisen til forfattere ingen har hørt om. «Äntligen!» hørte man også i år, da Patrick Modiano ble bekjentgjort som vinner. Litt urettferdig, kanskje, siden Modiano er en av de største nålevende navnene innen fransk litteratur. Men internasjonalt er han et overraskende ubeskrevet – og uutgitt – blad. Her i Norge har vi hørt lite fra Modiano siden åttitallet, da Cappelen utgav tre av hans bøker. Dette kommer det nå til å bli en forandring på. I månedsskiftet kommer Cappelen Damm med nyutgivelsene av Gater i mørket, Ungdomstid og Søndager i august.

Vi har spurt redaktøren for de «nye» bøkene, Åsfrid Hegdal, om hva vi kan forvente oss. Og hvordan det var å få en nobelprisvinner i fanget.

-   Altså. Patrick Modiano. Jeg har en ny favorittforfatter. Det er helt klart. Det var veldig moro i Frankfurt. Jeg satt i taxien til messa da jeg hørte nyheten, og da jeg kom inn på standen var det champagne, våre direktører nærmest beordret oss i redaksjonen til å kjøpe rettighetene umiddelbart. Selv om vi hadde utgitt Modiano tidligere, hadde rettighetene gått tilbake til Gallimard, så de måtte reforhandles. Så vi la inn bud da, en time etter at døren i Stockholm ble åpnet, og budet ble godkjent.

Omtrent samtidig uttalte redaksjonssjef Anne Fløtaker seg i media og lovet at Modiano-nyutgivelser var underveis. I mellomtiden gikk det raskt unna også her i Cappelen Damm og telefonlinjene mellom Frankfurt og Oslo glødet. Alle som skulle involveres ble satt i sving med å få bøkene ferdige. Nå blir det bøker allerede i slutten av november. Men det har vært mye å passe på.

Bøkene er i arbeid og vi kan garantere lekre omslag

-  Vår produksjonssjef Roy Jensrud ble bedt om å digitalisere bøkene i arkivet så fort som mulig, så de var scannet og klare til vi kom tilbake fra messa. Det ble et par hektiske uker. Oversettelsene måtte gjennomgås, siden oversetterne gjerne ville revidere tekstene sine, de var jo gjort på sytti- og åttitallet. Det var interessant å se hvordan språkføringen har forandret seg, selv om det tross alt ikke er så lenge siden, bare tretti år. For øvrig har vår korrekturansvarlige Ivar Lund også jobbet mye med disse tre bøkene, han har lest korrektur og vært til uvurderlig hjelp i en hektisk prosess! Nye fantastiske omslag har vi også fått til – lekre heftede bøker med klaffer venter oss.

- Vi regner med at du ikke var en gammel Modiano-kjenner fra før? For vi i Cappelen Damm var ganske uforberedt på dette? 

-   Ja, det kan du nok si at vi var. Patrick Modiano er ikke akkurat en forfatter som blir lest av nordmenn flest. Men vi har jobbet hardt for at dette nå skal endre seg. Siden jeg ikke visste så mye om forfatteren og forfatterskapet hans fra før, hadde jeg god nytte av det gode gamle arkivmaterialet fra Cappelen. Der lå alt fra konsulentuttalelser til baksidetekster og anmeldelser sirlig ordnet. Noe brukte jeg til omslagene, baksidetekstene er en blanding av originalt og nyskrevet. Særlig moro var det å lese anmeldelser, noen hadde lest bøkene godt, noen hadde ikke fått så mye ut av dem.

-   Noen innvendinger mot Patrick Modianos forfatterskap har vært at han på en måte skriver de samme bøkene om igjen og om igjen. Og mange har hevdet det også etter prisbekjentgjøringen. Hva tenker du om det?

-  Det er ikke helt sant, og jeg har ikke lest alle bøkene, men han bruker mange av de samme elementene om og om igjen i tekstene sine. Det handler mye om identitetsarbeid, hovedpersonene er ofte på jakt etter «seg selv». Så det dukker ofte opp fotografer, bilder, gamle biler. Og det er mye regn og tåke i bøkene, men jeg håper ikke noen lar seg skremme av det. Det er store leseropplevelser i vente for den som tar til seg Patrick Modiano.

«Et øyeblikk tok tankene meg med langt vekk fra denne lagunen, til et sted på den andre siden av kloden, et badested i Sør-Russland hvor dette bildet var tatt, for meget lenge siden. En liten pike kommer hjem fra stranden, i skumringen, sammen med sin mor. Hun gråter for ingenting, fordi hun hadde lyst til å leke videre. Hun fjerner seg. Hun har allerede rundet hjørnet, og våre liv, forsvinner de ikke i tussmørket, like raskt som denne barnesorgen?»

(Fra GATER I MØRKET)

Bøkene er oversatt av Mona Lange (Gater i mørke), Kjell Olaf Jensen (Ungdomstid) og Tom Lotherington (Søndager i august).

PATRICK MODIANOS BØKER FÅR DU PÅ TANUM.NO

Vi gratulerer årets vinnere av Faglitterært forfatterstipend 2014!

Stipendet på kr 150 000 ble delt i to like store deler. Steinar Holden får Faglitterært forfatterstipend 2014 for prosjektet «Innføring i makroøkonomi«. Kristin Helstad og Per Arne Øiestad får stipend for prosjektet «Læreren som leder. Verktøy for ledelse og læring i klasserommet«.

Steinar Holden er et navn som knapt trenger introduksjon her til lands. Han er professor i samfunnsøkonomi ved universitetet i Oslo, og har en lang merittliste av internasjonale publikasjoner innenfor makroøkonomi. Han er også en hyppig sitert ekspert og fagformidler, og framstår i mediene med velformulerte kronikker og som pedagogisk og tydelig intervjuobjekt når store og små endringer som påvirker den norske økonomien er på agendaen. Gjennom sitt arbeid i Norges Bank og i en rekke offentlige utvalg, har han vært med på å gi viktig faglig påfyll til politikken her i landet. Av studentene er Holden ansett for å være en dyktig pedagog som evner å formidle kompliserte makroøkonomiske sammenhenger på en lettfattelig og god måte.

Vinnerprosjektet er en lærebok i makroøkonomi for bachelorstudenter i økonomi og ledelse og studenter i samfunnsøkonomi ved universitetene. I boken viser Steinar Holden sin evne til å presentere komplekse problemstillinger på en pedagogisk måte. Han leder studentene inn i makroøkonomifaget ved en kombinasjon av stringente faglige framstillinger og gode eksempler hentet fra den økonomiske virkeligheten. Dette blir en lærebok fullt på høyde med de internasjonale bøkene på området, og vil, i tillegg til sin faglige verdi, ha stor betydning for norsk som fagspråk innenfor økonomifaget. Boken skal suppleres med en digital læringsressurs for øving og fordypning. Den er planlagt utgitt sommeren 2015.

Kristin Helstad er førsteamanuensis ved Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling ved Universitetet i Oslo, hvor hun underviser og veileder ved rektorutdanningen. Hun har doktorgrad om temaet kunnskapsutvikling blant lærere i videregående skole. Helstad har også erfaring som lærer og skoleleder, og som forlagsredaktør i Universitetsforlaget. Både som lærer, skoleleder, forlagsredaktør, universitetsansatt og forfatter av en rekke bøker har hun vært en ypperlig formidler av kunnskap om læring og om lærerrollen.

Per Arne Øiestad er regissør og utdannet teaterlærer, og har arbeidet med drama på flere ungdoms- og videregående skoler. For tiden jobber han på Hartvig Nissens skole i Oslo. Øiestad har også regissert en rekke teateroppsetninger og skrevet flere artikler om drama og musikk.

Vinnerprosjektet «Læreren som leder –Verktøy for ledelse og læring i klasserommet» er et bokprosjekt med en kjent og sentral tematikk. Men prosjektet utpeker seg med en ny og spennende innfallsvinkel, nemlig hvordan teknikker fra teaterverdenen og skuespillerkunsten kan tas i bruk av læreren som leder i klasserommet. De to forfatternes svært ulike faglige bakgrunn forenes i prosjektet, og resultatet blir en nyskapende bok som vil finne sin plass både i utdanningen av nye lærere og hos lærere ute i skolen.

Vi gratulerer prisvinnerne!