Caroline Ugelstad Ælnes

- Når det kommer til skriving må man bare glemme alt og slippe seg løs. Man må nulle ut de eksisterende tankene for å skape nye, sier Caroline Ugelstad Elnæs.

Fra bunken med bidrag har redaktør og forfatter Eivind Hofstad Evjemo funnet 10 nye lovende litterære stemmer som presenteres i debutantantologien Signaler 2015. Litteraturavdelingen stiller hver dag noen spørsmål om å skrive til en av dem.

Kjøp boken.

Caroline Ugelstad Elnæs er født i 1995. Hun er student ved forfatterstudiet i Bø.

1 . Kan du si litt om hvordan denne teksten ble til?
Bidraget mitt i Signaler er en samling kortprosatekster skrevet over en periode på omtrent halvannet år. I utgangspunktet hadde jeg ikke sett for meg at disse skulle høre sammen, men da jeg lette etter noe å sende inn falt det naturlig at det skulle bli akkurat disse tekstene. Jeg opplever det å skrive som en langsom prosess, men i dette tilfellet trengte tekstene litt press på seg. Det var det noe som falt på plass idet jeg tvang dem på hverandre.

2. Det sies at man skal gå dit det brenner når man skriver. Har du noen spesielle temaer som du merker at pleier å komme opp og bli spesielt viktige for deg mens du skriver?
Jeg tror det forandrer seg hele tiden. Det som brenner i dag gjør kanskje ikke det i morgen. Men jeg merker jo selvfølgelig at noe går igjen. Ofte begynner jeg å skrive gjennom en stemme eller en karakter, veldig sjeldent med omgivelser og miljøskildringer. Sånn sett blir kanskje isolasjon eller ensomhet et gjentakende tema, siden jeg alltid starter med karakteren i en naken verden i stedet for å plassere karakteren i en allerede møblert situasjon.

3. Hvor pleier du å sitte å skrive?
Et sted der jeg er fortrolig med omgivelsene. Akkurat når jeg skriver er jeg avhengig av å fordype meg i arbeidet, og derfor blir arbeidsøkter på kaféer, i parker eller på biblioteket arbeidsøkter jeg sjeldent får noe ut av. Jeg går dit gjerne for inspirasjon men må reise hjem igjen for å faktisk skrive.

4. Hva er det beste skriverådet du har fått?
Jeg er nettopp ferdig med et år på Forfatterstudiet i Bø, og jeg husker spesielt en diskusjon i klassen om det å skrive kontra det å tenke. Jeg husker ikke om det var Øyvind Ellenes eller Gunstein Bakke som sa det, men det var i alle fall noe sånt som at når man skriver må man slutte å tenke. Det å skrive skjønnlitterært er en egen form for tenkning, en tenkning i praksis. På forhånd kan man godt fundere rundt hva teksten skal si eller bli eller formidle, men når det kommer til selve skrivingen må man bare glemme alt og slippe seg løs. Man må nulle ut de eksisterende tankene for å skape nye.

5. Kan du nevne en bok eller et forfatterskap som har vært viktig for skrivingen din?
Da jeg var fjorten ble jeg helt oppslukt i Den unge Werthers lidelser. Det var kanskje den romanen som startet interessen for litteratur og skriving. Det er kanskje ingen åpenbar tenåringsklassiker, men jeg var helt besatt. I ettertid har jeg forsøkt å lese den igjen, i håp om at besettelse skal sette seg igjen, men det må ha vært en kombinasjon av hormonene og den generelle livsangsten som fjortenåring som gjorde noe med leseopplevelsen. Det føles som en helt annen bok i dag enn den gangen.

Tora Ørdal Mikkelborg. Foto: © Kjell Ruben/Palookaville

Jeg har aldri lest noe av en kvinnelig forfatter.
Hæ?
Nei. Eller, jo, det var jo den av Karin Fossum, også noe av Karen Blixen, men det var noe ræl, synes jeg.

Hørt det før?
Ja. Flere ganger, men det har prellet av hver gang. Jeg har bare ristet på hodet og satt på noe Patti Smith, for liksom å rense tankene. Men denne gangen hjalp det ikke. Jeg kom over dette blogginnlegget.
Det er skrevet av Catherine Nichols, en ung, amerikansk forfatter, og kort sagt dreier det seg om hvordan responsen for manuset hun hadde sendt inn til mange forskjellige agenter endret seg da hun valgte å bruke et mannlig pseudonym fremfor sitt eget navn. Fra høflige avslag med tilbakemeldinger om at hun skrev «vakkert» og «poetisk», men at manuset var for ambisiøst, til ingen respons i det hele tatt, var forskjellen stor da hun sendte inn manuset med det mannlige navnet. Da var det «spennende», «smart» og «velkonstruert», og åtte og en halv ganger oftere etterspurt enn med sitt eget navn.

Stort tema, jeg vet. Og jeg skal ikke påberope meg viden kunnskap om dette, jeg har akkurat gitt ut min første bok, jeg er en fersking i litteraturlandskapet. Likevel, jeg er tilfeldigvis født med vagina, og ikke penis, og det har betydning, har jeg forstått, også for hvordan folk vil komme til å lese det jeg skriver.
Det har jo vært oppe til debatt igjen senest denne våren, med Knausgård i harnisk over å bli kalt både litterær pedofil og homososialt begjærlig av litteraturprofessor Ebba Witt-Brattström, samtidig som han påberoper seg kjennskap til hva som skjer i hodet på «alle menn» i møte med «alle kvinner». Også var det meningsutvekslingen mellom Marta Breen og Ingvar Ambjørnsen, i Dagsavisen i juni, som heldigvis nøytraliserte debatten og tok den ned på jorda med Ambjørnsens påpeking av at forfattere som Bjørg Vik og Ebba Haslund så avgjort var autoriteter i det litterære landskapet da han debuterte som forfatter. Likevel, dette med litteraturkvinner- og menn, og det Witt-Brattström omtaler som Kassandra – myten, at kvinners ytringer er blitt sensurert og ignorert helt siden antikken, synes å ha boblet til overflaten igjen akkurat nå, når jeg altså utgir debutboka mi.
Jeg er ikke sikker på hva jeg synes om det.
Tidligere i sommer leste jeg Denne flammende verden av Siri Hustvedt, en bok som dreier seg om samme tema. Harriet Burden lar tre forskjellige menn fronte hennes tre forskjellige kunstutstillinger. Hun står i bakgrunnen og ser hvordan arbeidene hennes nå blir bejublet av de samme stemmene som tidligere enten har slaktet, eller ikke ofret arbeidene hennes så mye som en kommentar.
Hun er rasende. Jeg kjente det raseriet i fingertuppene da jeg leste boka. Men har jeg kjent dette raseriet selv? Er det et relevant raseri, også for meg?

Foto: Jordan Sanchez

Jeg har tenkt mye på dette med kvinnelitteratur

i forkant av min første bokutgivelse. Kjent en frykt for å bli kategorisert som nettopp dette, en som skriver kvinnelitteratur. Hvorfor? Fordi jeg ikke vil defineres kun utfra hva slags kropp jeg har. Fordi jeg vil være relevant som menneske og uavhengig av kjønn, og derfor være av interesse for mer enn kun femti prosent av potensielle lesere. Ikke at ingen menn leser denne «kvinnelitteraturen», men du skjønner tegninga.
Jeg ser nødvendigheten av å gi den et navn, den litteraturen som ble skrevet av kvinner, og som vokste frem side om side med likestillingskampen fra og med 70-tallet. Og jeg er takknemlig for at de ble skrevet, de bøkene som banet vei for at jeg med like stor selvfølgelighet som en hvilken som helst generasjonsbror skal kunne få utgitt materialet mitt. Det gjelder for så vidt også alle de andre områdene i livet mitt. Jeg har alltid tatt det for gitt at jeg skal kunne velge fritt hva jeg vil bli, og hvor jeg vil gå. Har ikke sett på kjønnet mitt som hinder for noe som helst, og i stor grad blitt møtt deretter. Og jeg sender en takk til dem som bidro for å gjøre dette mulig. Selvsagt irriterer det meg når den serviceinnstilte kelneren kun henvender seg til mannen min når vi er på restaurant, og at eiendomsmegleren tydeligvis bare hadde interesse av å vite hva han jeg er gift med jobber som under kontraktsmøtene. Men det går to veier. Jeg ble like irritert da jordmoren ikke tok seg bryet med å hente inn en ekstra stol, så mannen min måtte stå under svangerskapskontrollen på helsestasjonen. Og at mødre jeg møtte i barselgruppa lo spydig av mennenes forsøk på å kle på ungene sine, som om det var en slags vitenskap kun forbeholdt kvinner.
Det er disse generaliseringene jeg ikke holder ut. Mannfolk, og kjerringer, ass. Knausgårds ytring om at «sånn er alle menn», og at noe av kritikken mot den såkalte kvinnelitteraturen så åpenbart baserer seg på en sånn generalisering. Derav kommentaren «jeg har aldri lest noe av en kvinnelig forfatter», som jeg, når jeg tenker meg om, har hørt flere ganger enn jeg liker å innrømme. At når jeg hører noen si de ordene, rammer de også meg. For hvor kommer denne forestillingen fra? Og kan vi ikke droppe betegnelsen kvinnelitteratur nå, vær så snill?
Når jeg søker opp «kvinnelitteratur» i Store norske leksikon, står det at Kvinnelitteraturen kan synes å ta for seg områder og erfaringer, ofte fra privatsfæren, som mannlige forfattere har vist liten interesse for. Mulig det, tenker jeg når jeg leser dette, men hva ville for eksempel Knausgård ha vært, hadde det ikke vært for erfaringer fra privatsfæren? Og hvordan hadde Min kamp blitt mottatt, hadde den vært skrevet av en kvinne?
Hæ?

Men er det så farlig, da?
Vel. Jeg vet ikke. Selv har jeg ikke møtt de samme utfordringene som Catherine Nichols. Jeg ble plukket opp av forlaget mitt alt etter første innsending av manus, med mitt eget kvinnelige navn på forsiden. Redaktøren min fokuserte hele tiden på de mer eller mindre litterære kvalitetene ved manuset, og la seg fint lite opp i novellenes tematikk. Ikke en eneste gang i løpet av tiden det tok å skrive denne boka, hadde jeg en følelse av å bli vurdert utfra hva jeg har mellom beina, og ikke i hodet. Og jeg er i godt selskap. 15 av 28 norske skjønnlitterære utgivelser på Cappelen Damm i høst er av kvinnelige forfattere. Det burde vel egentlig ikke tillegges betydning, men er verdt å nevne, for det understreker en tendens til at innhold trumfer kjønn. Så sånn sett er jeg ikke bekymret.
Det er bare den irriterende kommentaren som ringer i hodet.
«Nei. Eller, jo, det var jo den av Karin Fossum, også noe av Karen Blixen, men det var noe ræl, synes jeg.»
Sagt av unge menn, på min alder.
«Sånn er det bare», sier de, når jeg spør dem om hvorfor de ikke har lest noe av kvinnelige forfattere. Men Knausgård kan de snakke om i timevis.
Da får jeg lyst til å skrike til dem. Gro Dahle, vil jeg skrike. Kjersti Annesdatter Skomsvold. Merethe Lindstrøm. Vigdis Hjorth. Amalie Kasin Lerstang. Line Nyborg. Bjørg Vik. Ellisiv Lindkvist. Tove Nilsen. Tove Jansson. Ingvild H. Rishøi. Og så vil jeg trekke pusten, og ramse opp like mange mannlige forfattere jeg beundrer, for sånn skal det være. Sette på noe Patti Smith og håpe at de tar meg for mer enn kjønnet mitt, de som kommer over boka jeg har skrevet.
For har jeg kjent dette raseriet selv? Er det et relevant raseri, også for meg? Det gjenstår å se. I mellomtiden får jeg trekke pusten og slå meg til ro med at det finnes flere som mener det Ingvar Ambjørnsen mener, og fortsette med å sende mine beste takksigelser til dem som banet vei og gjorde det mulig for meg å gi ut materialet mitt på lik linje som en hvilken som helst generasjonsbror.
Bare ikke kall det kvinnelitteratur, vær så snill.

«Haimennesket» lanseres 19. august 2015

Prolog: Lørdag 21. juli 1962
«At du kunne finne på noe slikt, din forbannede djevelunge!»

Moren ble stående oppreist mens hun skrek ut ordene,
men skalv faretruende.
Hotelldirektøren spratt opp og trakk henne ned på stolen
igjen. Moren skalv fortsatt som i feber. Høyrehånden
hennes ble liggende knyttet og dirrende på bordflaten
– som om hun når som helst kunne lene seg fremover bordet
og slå til datteren.
Direktøren sa ingenting, men beholdt armen rundt skulderen
hennes og la forsiktig hånden sin over hennes. Begge
stirret ned på den 16 år gamle jenta som satt alene på den
andre siden av bordet.
Jenta vendte med et rykk ansiktet bort idet moren skrek
– som om et knyttneveslag virkelig hadde truffet henne.
Etter å ha snudd seg tilbake ble hun bare sittende der på
pinnestolen sin, med ryggen mot veggen og sigaretten i
hånden.
«Drapet på din lille bror er en forferdelig forbrytelse, og
din situasjon er særdeles utsatt. Jeg må innstendig be deg
om å legge alle kortene på bordet, dersom du vet noe mer
om hva som skjedde da han ble slått i hjel!», sa lensmannen
med høy og skarp stemme.
Noen lange sekunder satt alle de voksne tause og så på
ungjenta. Hun hevet langsomt høyrehånden med den ulmende
sigaretten, og tok to nye drag av den. Blikket hennes rømte bort
fra de voksne og ut av vinduet. Det festet
seg ved klippen på østsiden av øya, like ved det røde lille
fiskerhuset der.
«Jeg har ikke noe mer å tilstå. Jeg sa i går at jeg skulle
ønske jeg ikke hadde fått noen bror, og var ikke der jeg
hadde lovet å være for å passe ham i dag. Men selv om ikke
engang moren min vil tro meg, sov Egil fredelig i vuggen
da jeg gikk like før klokken seks», sa hun.
Blikket ble hengende fast ved klippen mens hun snakket.

Dag én: Fredag 21. juli 1972
Stille før stormen
I
«Da er vi snart ferdig med kjøreturen – og fortsatt godt i
rute både til båtturen og hotellmiddagen», sa jeg.
«Fint», svarte den unge kvinnen som satt ved siden av
meg.
Hun sa det ene ordet med sitt mest uttrykksløse ansikt
og sin mest monotone stemme.
Sommerværet var praktfullt. Likevel kjentes stemningen
overskyet inne i bilen.
Det var over vår søndagsmiddag fem dager tidligere jeg
hadde spurt om det kunne friste at vi to reiste på en hotellferie
til Sørlandet denne siste helgen i fellesferien.
Hun hadde lyst opp og svart: «Det er faktisk en av dine
bedre ideer så langt denne sommeren.»
Da jeg kom for å hente henne som avtalt ved tolvtiden
i dag, hadde hun likevel ikke sett glad ut. Under kjøreturen
hadde hun stort sett bare svart med enstavelsesord når
jeg forsøkte å få i gang en samtale. Jeg følte meg ganske
skuffet og litt provosert over det. Plutselig overrasket jeg
meg selv ved å stanse i veikanten, snu meg mot henne og
si: «Dette var kanskje ikke noen god idé. Vil du at vi skal
snu og kjøre tilbake til Oslo?»
Hun vendte seg overrasket og motvillig rundt mot meg.
«Ideen var god fra din side. Jeg vil selvsagt ikke at vi skal
snu, særlig ikke når vi har kjørt nesten helt frem», svarte
hun. Deretter vendte hun ansiktet fremover, som for å signalisere
at vi kunne kjøre videre.
Patricia så og hørtes fortsatt alt annet enn fornøyd ut.
Jeg ga derfor ikke så lett opp å løse mysteriet med hennes
mørke sinnsstemning.
«Hva er galt på din side, da?», spurte jeg.
Veien foran oss var tom, uten så mye som en sykkel i
sikte. Patricia ble likevel sittende med blikket stivt festet
på den mens hun svarte.
«For det første at jeg er vant til å sitte inne i mitt komfortable
hjem og med minst én av mine tjenestepiker i nærheten.
For det andre var det først da du kom i formiddag
jeg fikk med meg at det var en øy vi skulle til. Jeg var 14
år forrige gang jeg var på en øy, og da mislikte jeg sterkt
å være der. For det tredje kom jeg først nå på at jeg fortsatt
ikke føler meg trygg på lange bilturer. Men de to første
problemene går sikkert over hvis øya er så trygg og bra
som reklamen sier, og det tredje går over så snart vi kommer
frem dit. La oss derfor kjøre videre nå.»
Jeg nølte et siste lite sekund. Så startet jeg motoren igjen.
Det var ifølge et skilt vi passerte bare fem kilometer igjen
til Tvedestrand.
Patricia var blitt funksjonshemmet i en trafikkulykke da
hun var 13. Trolig hadde hun samtidig sett sin mor dø. Jeg
tenkte igjen at vi en eller annen gang måtte snakke om den
hendelsen. Men jeg skjøv det nok en gang foran meg, siden
Patricia fortsatt ikke tilkjennega noe ønske om å diskutere
temaet.
I stedet sa jeg at kjøreturen var over om mindre enn fem
minutter, at Stormøya tross navnet visstnok skulle være
idyllisk, og at jeg skulle ta enda bedre vare på henne enn
hva tjenestepikene brukte å gjøre.
«Det siste ser hele meg naturligvis meget frem til», svarte
Patricia med et av sine spydige tenåringsjentesmil. Men
smilet varte bare noen få sekunder. Etterpå var hun igjen
uvanlig alvorlig og taus for sine 22 år.
Det neste minuttet kjentes langt som en time. Patricia
merket det visst selv, for nå forsøkte hun å vise økt interesse
for turen og samtalen.
«Denne slektningen som har vært så snill å invitere oss,
har du aldri nevnt for meg tidligere. Hvem er egentlig
han?»
«Det lurer jeg faktisk litt på selv. Joar Kristiansen er 22
år eldre enn meg, men likevel min fetter. Han er eneste
barn av min fars bror. Visstnok var fetter Joar i sin tid
også klassekamerat av min mor. Jeg så dem stå ved siden
av hverandre i et av mors klassebilder fra gymnaset. Selv
om familien ellers er ganske liten har vi, etter min onkels
tidlige død, hatt lite kontakt med fetter Joar. Han flyttet
til Sørlandet midt på 1930-tallet en gang, og har drevet
dette hotellet siden tidlig på 1950-tallet. Visstnok var han
den gang regnet som en av regionens beste spillere både i
bridge og poker. Jeg husker ham bare vagt fra et par familieselskaper
i Oslo tidlig på 1950-tallet. Han fremsto som
en meget omgjengelig og oppmerksom mann, men jeg har
ikke sett ham siden jeg var i konfirmasjonsalderen. Det
kom helt uventet da han nå ringte og inviterte meg hit,
men det var jo en hyggelig overraskelse. Han hørtes ut til å
ha fulgt godt med på min karriere fra de senere år», svarte
jeg.
«Det er jo ikke så overraskende, siden du er blitt berømt
og at familien ellers er liten. Du sa ikke noe om at han selv
har egne barn?», sa Patricia.
Jeg gledet meg over at nysgjerrigheten hennes var i ferd
med å våkne, og fortsatte inspirert samtalen.
«Det har han da heller ikke. Fetter Joar ble sagt å være
noe av en sjarmør og hadde mange kjærester i yngre år,
men ble 48 før han klarte å bestemme seg for en å gifte
seg med. Barn kom det aldri og en dag reiste i stedet hans
kone, sa han ganske muntert og ubesværet da vi snakket
om det på telefonen. Hotellet har han i alle år senere drevet
med hjelp av et par fastboende ansatte.»
«Da er det jo rimelig nok både at han har fulgt med på
din fremgang og at han kan tenke seg å trappe opp kontakten
med den yngre generasjon i andre grener av familien»,
sa Patricia ettertenksomt.
Jeg fortalte ikke Patricia at min fetter Joar hadde trukket
på det da jeg svarte at jeg ikke godt kunne forlate Oslo
den helgen uten å invitere med min nye kjæreste. Hotellet
var med sin beliggenhet på en øy dessverre ikke velegnet
for rullestoler, mente han. Han ga seg imidlertid da jeg forsikret
at Patricia var så lett at jeg uten problemer kunne
bære henne inn alene, samt at hun kunne bo på mitt rom.
«Hva angår det siste blir man som hotelldirektør i våre
dager meget liberal, selv på Sørlandet», la han spøkefullt
til.
Min fetter hadde deretter åpenhjertig fortalt at han helst
ville at jeg skulle komme alene, på grunn av et gammelt
kriminalmysterium han gjerne ville diskutere.
Jeg hadde svart at han kunne snakke med min kjæreste
like trygt som med meg, og at hun i rollen som min sekretær
endog kanskje kunne være til nytte.
Jeg hadde ikke villet nevne den delen av samtalen med
min fetter for Patricia uten å vite nærmere hva det gjaldt.
Nå lurte jeg på om jeg burde benytte anledningen til å
nevne det for henne. Men jeg kom til at det ville være galt
å reise dit med for store forventninger, og at det heller fikk
bli en hyggelig overraskelse hvis den gamle kriminalgåten
skulle vise seg å være noe mer interessant enn en historisk
kuriositet.
I det samme kjørte vi rundt den siste svingen. En liten
ferge lå, som direktøren hadde lovet, klar ved bryggen.
Lengst ute i horisonten kunne vi skimte Stormøya.
Øya lå knapt en kilometer fra land og var mindre enn
jeg hadde forestilt meg. Det samme var fergen som skulle
ta oss dit. Å kalle den en ferge var strengt tatt en overdrivelse.
Den var en pramlignende båt som hadde god plass
til bagasje og et titalls passasjerer, men knapt til noen bil.
«Skal vi ikke ha med bilen?», spurte Patricia idet hun så
fergen.
Jeg svarte at bilen måtte stå igjen på fastlandet, siden
øya manglet bilvei. Det skulle til gjengjeld bare være 150
meter fra kaien og til hotelldøren der.
Patricia godtok det med en moderat hevning av øyenbrynene.
Jeg forsto at hun gjerne ville kjørt både kofferten
og rullestolen så nært hotelldøren som mulig.
Vi var de eneste passasjerene. Besetningen besto utelukkende
av en eldre styrmann med pipe, som i en setning sa
at vi var ventet og at overfarten ville ta knapt ti minutter.
Til mitt spørsmål om når fergen gikk, svarte han kort «når
dere vil at den skal gå».
Klokken var fem på halv fire da jeg bar Patricia og rullestolen
hennes om bord i fergen. Solen skinte fra en skyfri
himmel over det blå havet. Jeg tenkte at omgivelsene var
som hentet fra et av Skagenmaleriene til Christian Krohg,
og håpet sommerbildene her skulle lyse opp Patricias fortsatt
mørke humør.
Hadde jeg hatt noen anelse om hvilke påkjenninger
denne helgen og denne øya skulle påføre oss, ville jeg
umiddelbart krevd å bli satt i land, dyttet Patricia inn i
bilen og kjørt tilbake til Oslo.

Elsk dine karakterer – For at en karakter skal bli virkelig, må det være minst èn person i verden som er i stand til å elske og forstå den, uansett om de liker det karakteren gjør eller ikke. Du er moren og faren til karakterene du skaper. Hvis ikke du kan elske dem, så kan ingen det.
Etgar Keret

HØY KJENDISFAKTOR PÅ LANSERINGSFESTEN. Jenny Skavlan, Amanda Shculman, Sophie Elise, Hannah Widell og Vanessa Rudjord. Foto: Tonje Skjervold

Nå er det svenske fenomenet The Golden Year kommet til Norge, og da kan du som titusener av svensker lære å ta tilbake kontrollen over livet ditt.

Et liv. Et år som gir det muligheten til å leve slik du vil.  Foto: Tonje Skjervold

Bare venn deg til det, du vil høre mye om The Golden Year og hvordan du kan få et bedre liv ved å ta enkle, men bevisste valg. I Sverige har The Golden Year -bølgen skyllet over landet i over ett år, og nå er den altså kommet til Norge. Forfatterne Hannah Widell og Amanda Schulman eller Hannah & Amanda som de bare kalles, er megakjendiser i Sverige, men foreløpig ukjente her hjemme. Likevel ble det mye styr da de i går var i Oslo for å lansere suksessboken The Golden Year. Det ble blant annet feiret med en stor fest som vi arrangerte i samarbeid fest på Nedre Foss gård. Nederst i innlegget er det en liten bildekavalkade fra festen.

I Sverige er podcast blitt en stor og viktig kanal. Hannah & Amandas podcast Fredagspodden er en av de aller største med over 300.000 lyttere hver uke. Det var som et resultat av Fredagspodden at de laget håndboken i hvordan ta makten over sitt eget liv: The Golden Year. Dermed var fenomenet startet, og siden har hundretusener av kvinner lyttet til Hannah & Amandas råd for å gjøre resten av livet så godt som mulig. The Golden Year er ikke en alminnelig selvhjelpsbok, den er råere, frekkere og full av forfatternes egne opplevelser og erfaringer på godt, men kanskje mest på vondt. For forfatterne – og for leserne av The Golden Year – handler det om hvordan kvitte seg med det som er dårlig i livet og hvordan gjøre resten av livet så bra som mulig. For du lever bare en gang. At boken er litt annerledes i stilen, oppdager du for

LIVE PODCAST. På lanseringsfesten fikk man smakebiter av hvordan Hannah & Amanda gjør det på «Fredagspodden». Foto: Knut Gørvell

eksempel i den delen som handler om kjærlighet der første kapittel heter: Når er det på tide å gå? Et annet friskt kapittel handler om å ha mot til å drite i Carpe diem.

Å lese The Golden Year er som å ha en god samtale med din beste venninner. Hannah og Amanda utleverer sine egne smertelige erfaringer og angst og forsøker samtidig å få deg selv til å finne ut hvilke utfordringer du har og ikke minst hvordan du bør angripe dem. Jeg tror Hannah og Amanda også vil ta Norge med storm, og du kan lese mer om dem på nettsiden HannahogAmanda.no. Der kan du også finne flere av podcastene fra Fredagspodden.

Nå har du en gyllen sjanse, start ditt Golden Year  – det kan bli det viktigste året i livet ditt.

Under ser du noen av bildene fra lanseringsfesten på Nordre Foss gård:

GOD STEMNING VED BORDET. Jenny Skavlan, Hannah Widell, Vanessa Rudjord, Synnøve Skarbø, Amanda Schulman, Hedda Skoug og Caroline Skjelbred.

Synnøve Skarbø og Signy Fardal Foto: Tonje Skjervold

ELLE-jenter Foto: Tonje Skjervold

Jostein Wålengen, Maja Hattvang, Ada Kristine Nilsen og Ida Eritsland Foto: Tonje Skjervold

TO SØSTRE. Hannah & Amanda er søstre og svært godt samkjørte, noe Vanessa Rudjord fikk erfare. Foto: Knut Gørvell

Knut Nærum i forfatter- og bloggomgivelser.

Forskjellen på en god roman og en dårlig roman er ofte om researchen syns. Den eneste gode romanen jeg vet om hvor researchen syns, er Ian McEwans Saturday. Da har jeg sett bort fra Jan Kjærstads utmerkede bøker, hvor researchen skal synes, hvor boka langt på vei handler om gleden ved kunnskap og verdens mangfold. Hvis du leser Saturday grundig, vil du etterpå kunne utføre hjernekirurgi. McEwan har åpenbart tilbrakt mye tid sammen med hjernekirurger.

Voodoo på Vestkanten krever noe research utover det som kan gjøres på nettet. Jeg har hatt et møte med en godt plassert kilde på Vestkanten, og han ga meg en god innføring i vestkantingenes ritualer og kulturelle koder.

Før eller senere må jeg kontakte et begravelsesbyrå og ta rede på hva som skjer med en kropp fra den dør i sitt eget hjem til den ligger i kapellet. Dette er en av de få tingene jeg kvier meg for, å be mennesker som arbeider med døden om å bruke av sin tid for å snakke med en som vil lage underholdning. Det som holder motet så vidt oppe, er det min morfar en gang fortalte om sine venner i begravelsesbransjen. At de hadde sagt, at det ikke fins noen bransje som har så elleville fester på bransjesammenkomstene. Hvis dette er sant, og det har jeg lyst til å tro, kan det skyldes at de har mye moro og hoiing å ta igjen.

Det gjenstår også noe research om politiarbeid. Her er det viktig å holde igjen. Mye norsk krim er skjemmet av for realistiske skildringer av politiets arbeid. Inntil videre klarer jeg meg med Jørn Lie Horsts finfine sakprosabok Kriminalteknikk (Gyldendal, 2008), hvor han forklarer etterforskning for barn og ungdom på en måte som selv voksne kan forstå. Den, og et par gode og hjelpsomme kilder som skal få lov til å være anonyme.

Man føler seg fort mistenkeliggjort når man researcher. Det kan hende at man gjør seg mistenkelig. Da jeg – i forbindelse med KRIG!, en bok om en fiktiv krig mellom Norge og Nederland i 2005 – ringte til UD og spurte om detaljer om vakthold og sikkerhetsrutiner ved den norske ambassaden i Haag, skjønner jeg i ettertid at vedkommende som tok telefonen spurte hva jeg hadde tenkt å gjøre med den informasjonen. Folk hadde rimelig grunn til å være varsomme med å gi ut den slags informasjon, også i 2005.

Jeg brukte siste del av forrige uke på å rydde i handlingen. Etter hvert som flokene løste seg opp, kunne jeg også stryke egne notater og spørsmål i teksten. Så mye av den slags kunne jeg stryke, at jeg på en Askildsensk måte nesten strøk mer enn jeg skrev. Nå ligger intrigen klar, boka åpner seg som en tofelts motorvei etter at man har stått i kø forbi Sandefjord, og det er bare å gi gass i det som gjenstår av de syv ukene. I skrivende stund utgjør det fire uker minus halvannen dag. Denne uka skal jeg riktignok også skrive en lørdagskommentar til Dagbladet og en tekst til lanseringen av Hans Olav Lahlums nye KK- og Patricia-roman Haimennesket. Planen er å skrive én tekst, bruke den begge steder og håpe at ingen merker noe.

Jeg har fortsatt å telle ord. Kvantitativt var forrige uke som nevnt en liten nedtur. Samtidig har jeg lest Stephen Frys tredje selvbiografiske bind, More Fool Me, der han i langdrag gjengir sin dagbok fra nittitallet. For ham var 2000 ord om dagen midt på treet. Til mitt forsvar er jeg i motsetning til ham ikke på kokainkjøret. Det er neppe en god ting å telle ord. Det er kvaliteten det handler om: Man skriver til man er ferdig, og man gir ikke manus fra seg før man er fornøyd. Hamsun telte garantert ikke ord. Men jeg er sikker på at han ville ha gjort det om han hadde hatt et tekstbehandlingsprogram.

Tirsdag var jeg innom Tanum på Ringnes senter for å se etter en presang. I følge bestselgerhylla er dette hva folk nå ønsker å lese om: Dreping, bier, bæsjing og sekstitallet. Boka mi er så godt som blottet for de tre siste. Dreping forekommer, men det kan hende at den dukker opp for sent i boka og da vil være for fislete. Folk vil ha krim og spenning fra solide leverandører som Nesbø og Lier Horst, forfattere som har på å by på et lik i løpet av de første par kapitlene. Jeg har bare en grav og en gryende mistanke om at mørke makter er på ferde. Det gjenstår å se om folk vil ha lettsindig gammeldags krim med vitser. For alt jeg vet vil folk ha krimmen sin vitsefri. Kanskje de foretrekker å holde sjangerne fra hverandre. Tross alt har ingen noensinne etterlyst mord i vitsebøker.

Denne uka legger jeg ut en tidligere ikke-utgitt tekst som ikke har noe med den kommende krimmen å gjøre. Det er den skrinlagte romanen som ble nevnt i intervjuene som ble gjort for noen år siden i forbindelse med Madonnagåten. Jeg hadde begynt på en bok som skulle parodiere en viss type norsk roman, den som favner over hele etterkrigstida gjennom flere generasjoner. Den het først Appelsinene på Hammersborg, deretter Norsk roman og til slutt Dårlig roman, muligens inspirert av en veldig morsom teateroppsetning som het Bad play. Problemet var at jeg brukte førti sider uten å komme meg ut av femtitallet. Hvis jeg skulle fortsette i samme stilen, ville boka bli på altfor mange hundre sider. Jeg kunne ikke skrive så langt uten å ha en ordentlig – eller i det minste «ordentlig» – historie. Samtidig var jeg kommet i tvil om noen ville lese en parodi på fire hundre sider når man kunne bruke den samme tiden på å lese noe som var helhjertet og oppriktig. Derfor la jeg den gangen bort, for heller å skrive Madonnagåten sammen med Peder Udnæs og Elisabeth Botterli. En parodi på over tre hundre sider. Det er mye jeg fortsatt liker i teksten, men boka kommer aldri til å bli fullført. Stumper og biter og halvkvedede viser, det er sånt man har internett til. Planen er å legge ut et kapittel i uka. Velbekomme. Og unnskyld.

Det aner meg på tampen at Voodoo har større sjanse til å bli ferdig til oppsatt tid hvis jeg skriver kortere her.

LESETIPS

Nathaniel Philbrick: In the heart of the sea. The tragedy of the whaleship Essex

Dette er den sanne historien som inspirerte Herman Melville til å skrive Moby-Dick. Den innfule hvalen som renner et skip i senk er bare begynnelsen på grusomhetene. Boka er også blitt en film som snart dukker opp på kino. Regien er ved Ron Howard, som har bevist at han lage all slags filmer, både gode og dårlige. Traileren fins her: https://www.youtube.com/watch?v=b_n2CAhgPiA

EN VITS

Jeg trodde jeg var på kino og så Inception. Så våknet jeg og oppdaget at det bare hadde vært en drøm.

IRRITERENDE DENNE UKA

«Insta». Hvor travel må du være for ikke å kunne ta deg tid til å si «Instagram»? 

Forfatteren av «Dårlig roman», Knut Nærum. Foto: Fredrik Arff

If a thing is worth doing, it is worth doing badly.
– G. K. Chesterton

Ditt sinn monne flyve så vide omkring.
Det er som du glemmer de nære ting.
Det er som du aldri en time får fred.
Du lengter bestandig et annet sted.
– Arne Paasche-Aasen

Kapittel 1. Alt begynner med slutten 

Det er vanskelig å spå om fremtiden. Og det er like vanskelig å spå om fortiden. Ingen vet hvordan fortiden ser ut om hundre år.
Likevel vil hun fortelle, den hvithårede kvinnen, om alt som har vært.
Hun går opp trappen. Opp, opp, stadig oppover, samtidig rundt og rundt. Det er en vindeltrapp.
Hun snirkler seg opp fyrtårntrappen med et stearinlys i hånden. Trinnene snor seg korketrekkersk til himmels. Trekken i trappa får flammen til å flagre. Den vevre kvinnen kaster trolske skygger som danser på fyrtårnveggen.
Opp, opp, opp.Hun setter foten på det siste trinnet. Like etter er hun oppe. Den hvithårede stiger inn i fyrrommet, der fyrlykten, som ikke har lost skip trygt av sted gjennom deres nattlige lei siden nittensyttitallet, kneiser defekt. På et enkelt og spartansk trebord i hjørnet står en bærbar datamaskin. Hun har selv båret den hit. Det er her hun skal sitte og nedtegne sin beretning, øverst i fyrtårnet på den lille holmen høyt mot nord i det lange og sparsommelig befolkede landet som går under mange navn, men som hun kaller Norge.Høststormene har satt inn. Det kalde, mørke havet klasker mot svaberget. Uten tegn til utmattelse klasker bølgene gang på gang mot svaberget, og eksploderer i en selvmordsaksjon av skum. Skyer driver forbi som store dotter svart bomull, revet i filler av en eksentrisk kjempe og slynget ut i høstblesten. Men uværet kan ikke skade det strunke byggverket, det er som om noen angriper en særdeles blodfylt fallos kun bevæpnet med sukkerspinn.
Vinden pisker murene og hyler indignert.  La det ligge!, hyler den.  Det er ingen som bryr seg! Hun hører hva vinden vil, men hun velger å overhøre den. Piskesnerten smerter henne ikke. Været er utenfor, og der kan det vær så god se å holde seg! For fortelle skal hun.
Alt må ut. Ut, og ned på papiret.
For at de som kommer etter henne skal vite hvordan det var, i det minste hvordan det så ut for henne, den gang.
For selv å forstå, i håp om at det vil tegne seg et mønster, en mening i den tummel av tilsynelatende meningsløse begivenheter som har utgjort hennes liv. At hun, ved å ta noen skritt bakover, vil få øye på bildet i mosaikken, der hun hittil bare har sett én og én bit. Vakre biter, skremmende biter, men fortsatt bare biter.
Og for å renses. Gudene skal vite at den gamle damen trenger det. Selv tror hun ikke på guder, verken én eller mange, men hvis hun hadde gjort det, skulle de ha visst det. At hun trenger å renses. Hun tror mer på Gud som en allestedsnærværende bevissthet som mennesker i små gløtt kan oppfatte og kanskje kommunisere med. Hvis Gud finnes, tenker hun, er Han sjenert. Hun føler seg skitten.
Kvinnen trykker på on–knappen. Et lite grønt øye lyser mot henne. Det er som en enøyd liten gnom håner henne, utfordrer henne: Hva er vel du for en? Hva har vel du å fortelle? Men hun verdiger ham, gnomen, knapt et blikk.
Utenfor hyler vinden, men det har ingenting å si. For fortelle skal hun! Hun tenker på en mager ung mann som viste henne månens bakside, en hjemsøkt T-banevogn i London, en gråtende slakter, et menneske som ble kalt Vargen. Alle deler av samme mosaikk, tråder i samme vev, kongler på samme tre.
Nå håper hun bare at hun rekker å fortelle alt før de kommer. Hun har en mistanke om at de vet hvor hun er. Hun skulle aldri ha lagt igjen lapp.
Tekstbehandlingsprogrammet åpner seg med en brusende fanfare. Hun bøyer seg frem over tastaturet. Livet hennes renner ut gjennom fingertuppene og blir til skrift.

Du syns dine dager er usle og grå.
Hva er det du søker? Hva venter du på?
 – Arne Paasche-Aasen                                                           

Kapittel 2. Bananene på Fredensborg

Hvem er jeg?
I mørket er jeg grå som en katt. Jeg lander på føttene. Som en katt. Mine lette trinn mot brosteinene er det bare mine rovdyrører som hører. Ingen vanlige ører hører dem. Og jeg er det eneste rovdyret i denne byen. Jeg er ikke en katt. Jeg er et ordentlig rovdyr.  Jo da, den kalles ikke Tigerstaden for ingenting. Man utnytter sin neste, man slår hverandre i hjel og de svake bukker under. Men dette er menneskers verk. Det finnes ingen tigre i denne byen. Det med tiger er bare en metafor. Jeg, derimot, er Vargen. Jeg har ikke alltid vært Vargen. Jeg har blitt Vargen.  Og Vargen har blitt meg.
Jeg beveger meg lydløst, som en firbent jeger. Mitt bytte hører meg ikke. Det lukter meg ikke. Jeg sørger for at vinden bærer mot meg, ikke fra. Og jeg har vasket meg grundig. Spesielt under armene og i skrittet.
De føler meg ikke før det er for sent. Ofrene. Men da føler de meg til gagns, mine skarpe tenner som river opp strupen på dem, min tunge som lepjer i seg blodet, den pumpende livssaften.
Hvorfor gjør jeg dette? Fordi jeg er en varg. Halvt menneske, halvt varg.
Hvordan ble jeg sånn? Det er en lang historie. Mer om det siden.
Når er jeg ferdig? Hvor mange liv gjenstår å ta? Det er det bare jeg som vet.
Hvem er jeg? Det er det også bare jeg som vet. Bare jeg og én til. Men vedkommende vet å holde sin munn lukket. Vedkommende har sine grunner til å holde det for seg selv.
Jeg er sulten som en skrubb, sterk som en stut, grå som en vaskeklut.
Hvem er jeg?

Det var en hustrig aprildag, tidlig på våren. Året var 1955, og det var bare tre måneder siden Scrabble-spillet hadde blitt lansert i De Forente Stater – eller, som enkelte friskfyraktig kalte dem, Junaiten. I Sovjetunionen hadde Bulganin overtatt for Malenkov, i Stor-Britannia hadde Winston Churchill, etter sigende på grunn av sviktende helse, gått av som statsminister, og det var en drøy uke igjen til Albert Einstein skulle dø i en alder av syttiseks. I norske bokhandler ble Thorbjørn Egners Folk og røvere i Kardemomme by revet ut av hyllene.
Ingenting av dette gjorde imidlertid synnerlig inntrykk på Lilly Ahlmann der hun sto på asfalten utenfor Møllergaten skole, rynket på nesen og så ned i ranselen sin.
Æsj! Bøker, penal og strikketøy skvalpet omkring i en illeluktende væske. Hun hadde vel ikke gjort de andre jentene det grann. Likevel hadde de tisset i ranselen hennes. Det verste var at de hadde tisset i ranselen mens hun fortsatt hadde den på seg.
Helga og Solrun hadde vært de ivrigste. For dem falt det lett å tisse i en ransel fra stor høyde, de sto i Turnforeningen og la ikke skjul på det.
Lilly hadde ikke gjort dem noe. De tok åpenbart hennes blotte eksistens som en fornærmelse. De mente at hun, bare ved å eksistere, gjorde seg fortjent til daglig avstraffelse. Hva var det så med henne? spurte Lilly seg selv idet hun skvulpet seg hjem iført rosa plasticpumps. Hva var det

med hennes måte å eksistere på? Det var vel det at hun skilte seg ut, svarte hun. Seg selv. På hvilken måte? Ved at hun ikke var som andre. Så mye ved henne var eksistensielt annerledes. Ikke minst hennes familie. Den var klin kokos.
Faren, Reidar Ahlmann, med hender så store som elghorn. Han var heldig som hadde fått jobb som kranfører. Hendene var så store at han ikke hadde pillet nese etter at han fylte syv. Han sa ikke stort, faren, når han var hjemme. Han satt i godstolen, den ene nedslitte lenestolen, og la Idioten med de største spillkortene som hadde vært å få kjøpt på Rich Andvord.
Skvulp.
Moren, Maude, hadde bleknet hen til et spøkelse av seg selv. Nå, hver dag, dagen lang, hjemsøkte hun leiligheten i Iduns gate, som om hun hvileløst lette etter noe og aldri fant det. Hun luktet visnede roser, støv og skrukkete epler som har ligget for lenge i kjelleren. Huden hennes hadde også blitt skrukkete og myk som skinnet på et gammelt eple. Men også blek, nesten gjennomsiktig. Hun var et spøkelse av et gammelt eple.
Maude Ahlmann hadde ikke alltid vært slik. Som ung hadde hun vært en kjøttfull skjønnhet. Hun var oppvokst i gode kår på Skillebekk, med hjelp i huset og dessert flere ganger i uken. Foreldrene hadde nok ventet at Maude Zierling skulle finne seg et bedre papir enn Vaterlandsgutten Reidar Ahlmann. Likevel falt de for hans sjarm og godtok ham som svigersønn. Han var kranfører, men de regnet med at han skulle arbeide seg oppover. Da det ikke skjedde, ble invitasjonene til søndagsstek på Skillebekk sjeldnere og sjeldnere. Der de før hadde kommet i en jevn strøm, kom de nå som dråper fra en prostatapasient klokken fire om natten. Når Maude i blant alene besøkte sin mor, ga moren høylytt uttrykk for sin misnøye. Du hadde ikke trengt å ta til takke med en skarve kranfører, formante hun datteren. Du kunne fått en ingeniør! En advokat! En lege! En øre-, nese- og halsspesialist! Men nei da! Du måtte gi deg hen til den første og beste som kunne tilfredsstille deg i sengen. Se på meg! Jeg har ikke blitt tilfredsstilt i sengen på førti år! Og ikke noe annet sted heller! Når jeg tenker meg litt om, har jeg aldri blitt tilfredsstilt! Og jeg takker min skaper! Ellers kunne det gått med meg som det har gått med deg: Jeg kunne også vært gift med en omtenksom og velutstyrt kranfører.
Skvulp.
Maudes far sa ikke stort. Etter at Trym Zierling solgte seg ut av såpefabrikken, tilbrakte han det meste av sin tid på sitt private laboratorium i kjelleren, der han forsøkte å utvikle nye former for billig energi. Til jul kokte bestefar Trym karameller. Lilly forgudet ham.
Skvulp.
Klandret Maude sin mann kranføreren? Aldri. Ikke et vondt ord kom over hennes lepper. I stedet satt hun seg ved det gamle pianoet hun hadde fått i medgift. De hadde ikke råd til å få det stemt, tonene klang rørende sprøtt, fløy omkring som svimle små fugler i den lille leiligheten på Fredensborg. Träumerei, var det, Schumanns Träumerei, hentet fra Kinderszenen Opus 15 nummer 7 (1838). Hun spilte det langsomt, lett, med to forskremte fingre som danset opp og ned oktavene. Og Reidar satt der med sin Idiot og sin ene øl, den lille ledsageren i brun glassfrakk. Reidar Ahlmann lyttet, klaget ikke, la aldri en vond hånd på sin kone.
Skvulp, lød det igjen hånlig fra Lillys ransel. Jo, det var litt av en familie hun hadde. Søsknene var ikke borte de heller. Lillesøsteren Alma, som ikke hadde sagt et ord på årevis. Sist, men ikke minst var det minstemann. Den sorthårede krølltoppen Filip, Lillys egen godgutt. Dessverre hadde han begynt å stjele i blomsterbutikker. Mest blomster, men det var fortsatt en uvane. I hvert fall ifølge faren. Reidar Ahlmann hadde alltid ønsket seg en gutt. Da Lilly og Alma ble født, var han lykkelig, men ikke fra seg av begeistring. Det skjedde først da Filip skled skrikende ut mellom sin mors lender. Reidar fikk det han ønsket seg, men han var likevel ikke fornøyd. Han ville ha flere guttebarn. Når det gjaldt gutter, var han umettelig.
Lilly visste ikke om hennes mor og far fortsatt lå sammen på den måten hun hadde hørt klassekameratene hviske om med skjeve flir og forskremte blikk. Hun var ikke interessert i den slags. Men de lå faktisk sammen, foreldrene. Det var nok mest Reidar som var interessert i samleie der i gården. Hadde Lilly visst det, hadde hun nok vemmes. Men hun var som nevnt ikke interessert. Hva sex angikk, var hun en jomfru. Dette til tross for at hun var den første i sin klasse som begynte å utvikles oventil.
Bryster var upraktisk i kroppsøvingstimene. Likevel gledet Lilly seg over sitt første bryst og kunne knapt vente på det andre.
Hun tenkte ikke på bryster verken som noe å mate barn med eller noe gutter kunne klå på. For henne var bryster først og fremst noe å fylle en bh med.
Tjukkebolla Feiten Færøvåg hadde også bryster, men det talte liksom ikke, siden han var gutt.
Nei, Lilly skilte seg definitivt ut. Heldigvis var hun ikke neger. Da hadde hun skilt seg enda mer ut. Den eneste fargede personen man hadde sett på Fredensborg, var en stakkars eskimo som hadde gått seg vill på vei til Etnografisk Museum. Han hadde blitt overfalt av en gjeng lømler, den beryktede Lømmelgjengen. De hadde beskyldt ham for å være Vargen, den fryktede morderen som herjet Oslo på den tiden, og steinet ham. Han viste seg senere å være professor i seismologi fra Godthåb. Hans nordiske kolleger hadde innstendig oppfordret ham til å gå med eksamenspapirene på seg, men han hadde avfeid dem med et snøft.
Dessuten hadde Lilly rødt hår.
Og nå gikk hun her med ranselen full av tiss.
Det var ikke første gang heller. Det hadde skjedd før. To ganger før. Dette var tredje.
Hvor ofte ville det skje dersom de oppdaget Lillys aller største hemmelighet? Hun våget ikke tenke på det.
Skvulp.
Lilly rundet hjørnet. Hun subbet fra Deichmans gate ut i Wilses gate. Gaten hadde fått sitt navn i 1896, etter den topografiske forfatteren, sogneprest Jacob Nicolai Wilse (1735– 1801), kjent for sine reiseopptegnelser fra omfattende reiser i Norge i 1790-årene. Lilly tok til høyre opp mot trappene til Fredensborgveien. Mellom de grå bygårdene sto kastanjetrærne nakne som menn som nettopp har blitt kastet ut fra sine leiligheter uten klær. Snart skulle hele byen hylle seg inn i sin grønne maiskrud, men det lå ennå uker av sted og trærne lignet fortsatt nakne menn.
Piken med det røde håret sto brått ved foten av trappene i Wilses gate.
De nakne mennene ble til en skog. Bak hvert tre lurte en ulv. Men Lilly var ikke redd. Hun visste at hun var sterkere enn dem, på en uutgrunnelig kvinnelig måte. Eller kanskje ikke visste, men ante. Hun var fortsatt bare en ung pike, en backfisch, en teenybopper, med mye igjen å lære før hun ble seg bevisst kraften som lå i hennes kjønn.
På toppen av trappene stanset hun en liten stund og så seg tilbake. Don’t look back, sang Dylan mange år senere. I 1955 var han fortsatt bare Robert Zimmermann, en enkel gutt fra Duluth i Minnesota, det amerikanske bondelandet, nærmere bestemt en fjortenåring som hadde spilt gitar i to år. Senere skulle han bli en hel generasjons talsmann og samvittighet. Don’t look back. Lilly visste ennå ingenting om dette. Heller. Hun så seg tilbake. Deretter snudde hun seg mot Fredensborgveien og kikket mot venstre. Kikket til høyre og til venstre igjen. Ingen biler. Trafikken var ikke stor, biler var fortsatt mangelvare etter annen verdenskrig, man kunne stå på venteliste i årevis for å få lov til å kjøpe bil for sine surt oppsparte penger, men selv ikke i forholdsvis fredelige Fredensborgveien kunne man styrte ut i gaten uten å se seg for. Lilly krysset gaten, skottet opp mot det store funkisbygget i nummer 22 og fortsatte opp Thor Olsens gate.
Idet hun passerte den gresk-ortodokse kirken i nummer 7, fikk hun øye på den sorte og hvite bilen med blått lys på taket og på mannen som steg ut iført sort uniform med lue og hvitt bandolær. POLITI, sto det med store bokstaver på bilen. Det var en politibil, og den sto parkert rett utenfor nummer 9. Men … det var jo Lillys hus. Politiet? Her? Det hadde vel endelig ikke hendt noe? Lilly la på sprang så ranselen skvalpet over.
Så fikk hun se ham. Det var Filip, lillebroren. Han ble dels dratt, dels skjøvet ut av Svartemarja. Håret var tjafsete, ansiktet stripete av sot og svette. Eller var det ikke svette, men tårer? Lilly kunne ikke se om det var det ene eller det andre, vått var det åkkesom og det hadde rent nedover ansiktet hans. Nok en konstabel kløv ut av baksetet. De to konstablene holdt Filip mellom seg og geleidet ham inn gjennom porten. De var store og kraftige karer som visste hva de ville. Filips føtter berørte knapt brosteinene. Han hang mellom dem som en filledukke, en viljeløs ting, og enset ikke sin søster. Hun ropte navnet hans, men ingen lyd forlot strupen hennes. Stemmen var som en frossen trompet. Taus.
Lillys lillesøster Alma kom springende inn fra gården. Fingrene hennes var sorte og skitne. Jord. Hun hadde holdt på i det vesle bedet sitt, der hun håpet en dag å dyrke bananer. Naboene lo av henne. Det vokser ikke bananer på Fredensborg, pleide de å le. Vent og se, pleide Alma å smile tilbake. Hun var en utholdende sjel, en rød liten høne. Den dagen bananene hang i fullmodne klaser fra en bananpalme i gården i Thor Olsens gate 9, tenkte Alma, da var det hun som skulle plukke bananene og ete dem, dytte de krumme lekkerbisknene inn i munnen, én etter én, mens haugen av skall vokste ved siden av henne.
– Politiet? gispet Alma. Lilly kunne bare nikke bekreftende.
– Men, fortsatte lillesøsteren, – hvorfor kommer de hit med Filip? Det er vel ikke han som er …
Alma så spørrende på storesøsteren og dro hånden frem og tilbake over strupen med en sagende bevegelse. De skitne fingrene etterlot sorte striper.
– Vargen? spurte Lilly.
Alma nikket skrekkslagent. Hun torde ikke engang ta navnet i sin munn, selv om det åpenbart bare var et kallenavn.– Umulig, sa Lilly og så etter konstablene med broren mellom seg, de forsvant opp trappen. Hvorfor sa hun at det var umulig? Hva mente hun med dét? Sa hun at det var umulig fordi hun ikke ville tro at det var mulig? Eller fordi hun visste at det fantes en forklaring?
Alma slo seg øyensynlig til ro med Lillys kategoriske avvisning. – Han har vel bare stjålet noe, slo lillesøsteren fast og ruslet tilbake til sine botaniske sysler.
Med skjelvende føtter fulgte Lilly etter det umake trekløveret opp trappene til tredje etasje. Lukten av røkt olje rev henne i nesen. Alltid røkt kolje. Det var bare Ahlmanns som aldri rørte røkt kolje. Eller åt den. Eller, for den saks skyld, noen annen form for fisk. Eller andre slags sjødyr, som for eksempel reker.
Hjemme hos Lilly var ikke havet noe samtaleemne. En gang hadde hun spurt sin far om hvilket hav som var verdens tredje største, og fått streng beskjed om at dette ikke var slikt man snakket om i deres hjem. Dessuten visste han ikke. Ferskvann, derimot.
I annen etasje kikket fru Gaup ut av døren. Hun var nyinnflyttet, etter at den forrige eieren, sporvognskonduktøren Fredrik Nag, ble funnet død i Schandorffs gate, bak Deichmanske bibliotek. Drept. Med strupen revet opp. Som av et taggete instrument. Som en sag. Eller av tenner. Skarpe tenner. Skarpe som kniver.
Lilly forsøkte å ikke tenke på det. Hun fortsatte mot tredje etasje. Der stanset hun noen trinn før hun nådde sin egen avsats.
Den bredeste av de to konstablene hamret på døren til leiligheten hennes med en neve så stor som en spekeskinke. Da Lilly kom opp på avsatsen, oppdaget hun at det faktisk var en spekeskinke. Innefra leiligheten lød det evinnelige Träumerei. Så stilnet musikken.
På reposet mellom annen og tredje etasje samlet skuelystne naboer seg. Det var ikke hver dag man hadde besøk av politiet her i gården, og dette skulle man sannelig få med seg til minste forhåpentlig bloddryppende detalj. Synet av nabokjerringene som strakk hals fikk Lilly til å tenke på skilpadder som forsøker å spise blader av trærne. Lilly rakte tunge til dem, men ingen så på henne. Alles øyne var rettet mot døren.
Innenfor den nærmet tassende skritt seg lett, men langsomt. Det var som å høre en meget gammel valp. Klinken ble vridd rundt, og døren åpnet seg nølende. Den søtlige lukten av lungepostei bredte seg utover avsatsen, og Lillys mor viste seg i sprekken. Hun hadde det med å spille piano mens hun lagde mat. I likhet med de fleste satte hun pris på musikk til husarbeidet. Maude Ahlmann var kledd i hvitt, eller snarere noe som en gang hadde vært hvitt. Det virket som om hun gikk i morkne gardiner.
Hun så fra den ene til den andre av de tre som sto foran henne. Deretter fra den andre til den tredje, og tilbake til den andre, som var Filip, siden han sto i midten. Hun løftet hånden som for å kjærtegne sin sønns kinn, så oppdaget hun konstablenes morske mine og lot hånden synke.
Den eldste og smaleste politimannen tok av seg luen. – Maude Ahlmann?
– Ja, kom det bekreftende.
– Er dette sønn din? spurte kjempen i uniform, han snakket dialekt. Igjen måtte hun innrømme at så var tilfelle.
– Han ble tatt på fersken hos Fleske–Nilsen.
– Slakteren, gispet den hvitkledde kvinnen. Hånden hennes søkte mot munnen, slik hendene til forbausede mennesker gjør.
– Med denne, supplerte den brede konstabelen og viftet med spekeskinken.
– Men, utbrøt Maude Ahlmann. – Han har vel aldri …?
– Stygt redd for det, sa den smale konstabelen.
Filip så bort og fikk øye på søsteren. Han smilte mørkt, et hemmelig smil som ingen andre enn Lilly ville lagt merke til. Dersom de hadde sett det.
Han hadde brutt loven før. En gang hadde han klatret opp i toppen av en flaggstang og stjålet et flagg. En annen gang sloss med en gresk-ortodoks prest. Den gang kom Filip blødende hjem etter at grekeren hadde knust en stabel tallerkener i pannen hans. Foreldrene var redde for at Filip vanket i et slett miljø. At han kunne havne i Lømmelgjengen, kanskje begynne å stjele biler, bli forfulgt av politiet og ende opp med å kjøre seg i hjel etter en heftig biljakt.
– Jeg skulle ikke spise den selv, gryntet Filip til sin mor. – Den var til deg.
– Til meg? parafraserte moren og gned fingrene engstelig mot det offwhite forkledet.
– Du klager og syter alltid over hvor dyr maten har blitt, forklarte sønnen.
– Det skal faen meg være sikkert og visst, gryntet den største konstabelen.
– At jeg syter? spurte Maude Ahlmann forskremt.
– Nei, at maten er blitt dyr, spesifiserte konstabelen. – En sånn skinke som dette, den koster flesk.
– Det har du faen meg rett i, sa den lange konstabelen. Han tok skinken ut av kollegaens hånd.
Den brede snudde seg mot kvinnene i trappen og brølte til dem. – Hva glor dere på? Forbanna gribber!
De skuelystne trakk seg tilbake, som krabber skutler inn i tangen når man kaster en stein ut i vannet. Lilly hørte kneppet i dørene som lukket seg en etter en nedover oppgangen. Den lange konstabelen dyttet skinken på hennes mor.
– Alt koster, sa han. – Det er mye et filosofisk spørsmål. Kanskje vi kan komme inn og diskutere det.
Et forklarelsens lys tentes i Maudes øyne. – Aha! utbrøt hun.
Hun dro seg i de morkne kjoleermene og kremtet slik man gjør når man rydder et skrivebord, skyver gamle papirer til side for å få plass til noe nytt og mer interessant, som en pakke. Den vevre kvinnen ble liksom fylt av blod, det sev inn i henne fra en usynlig kilde og fylte henne til fingerspissene. Øynene fikk en rødlig glød. Hun slikket seg om munnen og la hodet på skakke. Så var det som om hun fikk øye på Lilly og Filip, som om hun aldri hadde sett dem før, som om de var hår i hennes private suppe.
– Jeg må snakke med politiet om noe, sa hun henvendt til dem begge, litt for høyt, litt for tydelig. – Stikk ned på meieriet i Munkedamsveien og kjøp en liter melk.
Konstablene slapp Filip. Han rettet seg umerkelig opp mens han gned sine ømme overarmer.
Munkedamsveien? tenkte Lilly. Men hvorfor? Hvorfor?! – Men mor! utbrøt hun. – Det er på den andre siden av byen! Hvorfor kan vi ikke gå på meieriet her på Fredensborg?
– De har ikke den melken jeg liker, kom det mutt fra Maude Ahlmann. – Den smaker ku.
Filip skjøv frem underleppen og blåste den uregjerlige luggen opp fra pannen. Han mumlet noe.
– Hva sa du? bjeffet moren. Hun og Filip var som hund og katt.
– Ingenting, mumlet han uforståelig.
– Hva? sa moren.
– Det var ingenting, sa Filip, forståelig denne gang.
– Da så, snerret moren og stakk hånden ned i en lomme som ingen hadde lagt merke til. Hun tok frem et stykke kartong som det var klippet hull i. – Her er melkerasjoneringskortet mitt. Og ta med dere Alma. Hun har ikke godt av å lulle seg inn i bananer.
Konstablene begynte å skrape utålmodig med skoene mot sjakkflisene. Fingrene deres gled rastløst opp og ned langs batongene. Maude Ahlmann skjøv døren opp og slapp de uniformerte karene forbi seg inn i den trange leiligheten. – Og Filip? sa hun spørrende.
– Ja? svarte Filip like spørrende.
– Jeg tror deg. Du ville det beste for familien. Husk det. Alltid det som er best for familien. Du må aldri stjele skinke igjen, men jeg tilgir deg. Så snakker vi ikke mer om det. Særlig ikke så far hører det. Han har nok å tenke på, stakkar, med alle de nye maskinene. Så! Av sted med dere!
Hun dro døren igjen med et smell. Det var som om en lem falt ned mellom barna og deres mor. Lilly visste at moren hadde sin egen verden som Lilly aldri ville kunne bli en del av før moren inviterte henne inn i den. Nå var hun stengt ute. Forvist. Til Munkedamsveien. I eksil. Til de kom hjem igjen.
Nede i portrommet plystret Filip på lillesøsteren. Alma kom hoppende. Hadde hun hatt hale, hadde hun logret med den. Hun forgudet broren. Hadde han kastet en pinne, hadde hun løpt og hentet den og kommet tilbake med pinnen i munnen. Filip var den eneste som hadde tro på bananprosjektet. Kanskje han bak sin utilnærmelige fasade av nasking og mutthet, elsket sin lillesøster og ikke hadde hjerte til å si noe som kunne slippe luften ut av hennes drøm? Eller kanskje han ikke visste bedre? Når det gjaldt botanikk, var han helt grønn. Kanskje næret han selv en drøm om bananer?
Den gule sydfrukten var på mange måter et symbol for det folk drømte om i disse årene. Bananen sto for det varme klimaet, overfloden og rausheten. For barna var det forbuden frukt. Rasjonert, uoppnåelig. For de voksne sto bananen for mer. Den ble et bilde på raslingen i bastskjørtet, det skjelmske øyekastet fra under den sorte hårmanken. Bananen ble et bilde på alt menneskene gikk i disse grå gatene og drømte om, alt man bar i sitt indre og aldri kunne vise frem. Det var en tid for samhold og arbeid, ikke sanselighet og nytelse. Og likevel. Kanskje man én dag kunne skrelle seg selv og vise seg som den man egentlig var.
Alma var ikke bare Filips søster. Hun bar et bud om bananer. Hun trodde på et bedre liv, på vegne av dem alle. Hun levde drømmen. Hun var drømmen.
Slike tanker var det Filip kunne ha gjort seg, der søsknene beinte ned Fritjof Nansens gate. Om han gjorde det, vil vi aldri få vite. Ikke med mindre vi spør ham. Og da må vi finne ham først.
Fra et åpent vindu strømmet Kurt Foss og Reidar Bø. De sang en slager om palmesus og hula-hula.

Da de tre søsknene kom hjem fra Munkedamsveien med en liter melk – melk på flaske slik skikken var på denne tiden; en flaske av brunlig, men samtidig gjennomsiktig glass, lukket med metallfolie – hadde de gått langt.
Lilly var sliten i beina, men ikke mer sliten enn at hun registrerte morens blå øye. Maude Ahlmann kom ut i gangen og tok imot melken med et mutt grynt.
– Men mor, utbrøt Alma, – har du gått på en dør?
Maude skottet ned på sin yngste datter. – Nei, det var din far som slo meg.
Moren anbrakte melken i kjøleskapet. Det var et Westinghouse, en bryllupsgave fra hennes foreldre. Skapet var stort og rundt, det lignet en hvit lastebil og laget nesten like mye lyd. Inni var det god plass. Hun plasserte melken mellom nøkkelosten og lungeposteien. En objektiv betrakter ville ha lagt merke til det skrikende fraværet av røkt kolje. Så satte hun seg ved pianoet og spilte en kantete og mekanisk Schumann.
Hun kunne vært så god til å spille, tenkte Lilly, hvis hun bare hadde brukt flere fingre.
I stuen satt faren og leste Populær vitenskap. På forsiden av bladet var det et maleri av en familie i grønne frakker. Mor, far og tre barn sto foran et enormt maskineri, under en kuppel. Bygg din egen atomreaktor, sto det.
– Så der er du, sa Reidar Ahlmann og mønstret sin eldste datter.
Lilly kunne ikke nekte for det, så hun gjorde det ikke. – Har du slått mor? spurte hun.
Faren la ansiktet i alvorlige folder og dro en tenksom pekefinger over munnen. – Ikke det jeg kan huske.
– Hvordan har hun da fått det blå øyet?
– Hun har ikke fått noe blått øye, sa faren og tok en slurk bokkøl av den brune bokkølflasken før han fortsatte. – Det er bare noe hun sier. Så, nå snakker vi ikke mer om det. Blir du med og spiller whist?
Faren viftet innbydende med en kortstokk så stor som en telefonkatalog. Lilly lot seg ikke innby så lett. – Nei takk, takket hun og strente inn på badet.
– Har du lyst på en atomreaktor? ropte faren etter henne, men hun svarte ikke.
På badet hang ranselen og bøkene opp ned i klesklyper på tørketrådene fra vegg til vegg. Moren hadde skylt ranselen og alt som var i den. Skolebøkene hang, gapende som nebb, som sultne fugleunger over henne. Til og med Lillys penal, trepenalet som faren hadde snekret til hennes første skoledag, hang til tørk. Oppgavebesvarelsene var skylt ut av innføringsbøkene, stilene skylt ut av stilbøkene, men det Lilly hadde risset med passerspissen i lokket på panelet var fortsatt fullt leselig. Der sto det
Lilly Ahlmann,
Thor Olsens gate 7,
Oslo,
Norge,
Europa,
Jorden,
Solsystemet,
Melkeveien,
Universet,
langt fra der bananene vokser.

– Det er en menneskerettighet å ha hemmeligheter, sier Lars Saabye Christensen (Foto: Magnus Stivi).

-Jeg må overraske meg selv, provosere og sjokkere meg selv. Å skrive for meg handler om å ha et dypt ønske om å ha kontroll og å samtidig ønske å miste den samme kontrollen, sier Lars Saabye Christensen. I tre år har han skrevet på en roman i hemmelighet.

Jeg tenkte at han kunne være mannen som kom syklende oppover veien langs trikkeskinnene. Han kunne være den litt høye fyren som ruslet sammen med turistene langs det gamle slottet. Eller personen i grå dress som akkurat da rundet hushjørnet. Så kommer Lars Saabye Christensen og jeg skjønner at ingen av dem kunne vært ham likevel. Når han stiger ut av drosja ser jeg at jeg kunne ha kjent ham igjen hvor som helst.

Jeg blir slått av kontrasten mellom den lyse litt gjennomskinnelige huden og det svarte i klærne, mellom det klare analyserende blikket og det varme håndtrykket, mellom en mann jeg ikke i det hele tatt kjenner og det at jeg kjenner bøkene. Det er den vakreste dagen på lenge, så vi setter oss et sted i solskinnet. Jeg tar av meg solbrillene mine, og etter en stund tar han av seg sine.

Lars Saabye Christensens har blitt ualminnelig av å skrive ualminnelig godt om livet til alminnelige mennesker. Slik er han på en måte seg selv og mange andre. For leserne hans er han dem som ser seg selv og livene sine i bøkene.

Han sier selv: «Det du skriver finnes ikke. Du skaper det ord for ord.» Å skrive en roman er en fantastisk stor jobb. Nå har han brukt tre år i hemmelighet på romanen «Magnet». Ikke redaktøren, ikke en gang kona hans fikk vite noe før han nesten var ferdig med manuskriptet. – Det er en menneskerett å ha hemmeligheter. Jeg fant ut at jeg likte å holde den for meg selv. Det gav meg disiplin og styrke. Jeg meldte meg ut av verden og inn i romanen. Det har vært en fin tid, sier forfatteren.

Han forteller at romanen har vært krevende. – Jeg var usikker på om jeg ville få det til. Å skrive en roman er mer intenst enn tidligere. Det krever tid, det krever en dyp konsentrasjon, så man ikke mister grepet. Man er alltid redd for å miste romanen. Det blir ikke lettere å skrive romaner. Det blir tyngre. Tidligere har jeg tenkt at jeg løfter ned romanene mine. Nå er det mer som å løfte romanen opp fra bunnen. Det krever styrke.

På side 71 traff han en mann på en benk med en blomsterkrans som gav ham tryggheten han trengte. – Han hvisket til meg at nå har du en roman. Jeg ble veldig glad i den mannen, sier Saabye Christensen.

«Magnet» handler om Jokum Jokumsen. Personen har forfatteren diktet opp, men navnet kommer fra hans eget familietre. Jokum er så høy at det er umulig for ham å ikke bli lagt merke til. Når han så blir en suksessfull kunstfotograf i tillegg forsterker det hans annerledeshet. Vi følger livet til Jokum, karrieren hans og samlivet med hans store kjærlighet Synne Sager.

– Han vet hva det å stå utenfor koster. Han betaler en pris i ensomhet. Han lengter etter det alminnelige, etter å gå i ett, å ikke stikke seg ut. Derfor elsker han Synne, fordi hun tar ham imot på et vis. Suksessen vekker en dobbelthet i ham. Glede, men også ønsket om å gjemme seg, sier Saabye Christensen.

Er det noe du kan kjenne deg igjen i? - Jeg husker at jeg besøkte en ambassade i forbindelse med Halvbroren. Det skulle være en mottakelse med mange viktige personer tilstede og jeg spurte hva jeg skulle ha på meg. Da sa de til meg: «Du er jo kunstneren. Du kan kle deg i hva som helst.» Men det var ikke det jeg ville. Jeg ville være som de andre der. Jeg ville ikke være unntaket, men regelen. Det var noe som beveget meg da jeg skrev om Jokum. Kunsten og litteraturen blir mer og mer knyttet til opphavsmann og kvinne. Privatpersonen må vise hva han gjør. Det har ikke jeg alltid likt.

I boken sier fortelleren at å skrive gjør de alminnelige dagene ualminnelige. Er det en god dag, når man har skrevet dagen ualminnelig? – Jeg vil gjerne hylle det alminnelige. Jeg elsker det alminnelige, og det er også det alminnelige Jokum forsøker å dokumentere gjennom fotografiene sine. Det er de alminnelige dagene jeg er i best form for å si det sånn.

Føler du at du har ofret deg for å skrive? – Jeg er redd for å bruke det uttrykket om meg selv. Det er mange i verden som ofrer livet sitt for kunsten. Det gjør ikke jeg. Men det er mye som står på spill for meg. Det er mye jeg har valgt bort. Det er sånn livet mitt har blitt og jeg har villet det. Å være forfatter har på mange måter vært et egosentrisk valg.

I boken prøver fortelleren å nærme seg grunnen til hvorfor han skriver, og det nærmeste han kommer er refrenget «det er ikke derfor». Vet du hvorfor du skriver? – Det er et gåtefullt refreng som jeg også skjønte klang i meg. Hver gang jeg finner en grunn så finner jeg en grunn til og en til. Sånn er det med kunsten og sånn er det med kjærligheten. Og det er i grunnen litt godt. Vi blir aldri helt klare over oss selv, sier Saabye Christensen.

Kunsten og kjærligheten er tett knyttet sammen i «Magnet». Når Jokum møter Synne er det først gjennom forelskelse, men når Synne oppdager Jokums talent som kunstner utvikler det seg også til å bli et partnerskap der Synne tar forretningsmessig styring på en tidvis kynisk måte. Synne har et sterkt forhold til bildene til den amerikanske kunstneren Edward Hopper, og Saabye Christensen skildrer hovedpersonenes ofte smertefulle ensomhet på en måte som minner om Hoppers kunst. De pendler hele tiden mellom behovet for å holde fast ved den andre og for å kjenne igjen seg selv. – Hun blir en stor del av samlivet deres. Hun administrerer ham. Det er ikke så galt det. Han liker å bli passet på. Jeg har aldri tvilt på kjærligheten mellom dem. Det er den som er hovedstrømmen gjennom denne romanen, sier forfatteren.

-Jeg ønsker at romanen skal være lett i bevegelse, kalle på latteren. Hvis man har et tema som er tungt må man ha med seg latteren og lyset for å bevege ting fremover. Jeg er så enkel og banal i hodet at jeg vil at det jeg skriver skal virke som popmusikken gjorde på meg som tenåring. Den satt ord på noe jeg ikke kunne formulere.

I hvilken grad føler du deg beslektet med en fotograf når du skriver? I diktsamlingen «Etter sirkuset» har du et dikt som heter «Brevvekt» der du beskriver en gammel dame på en måte som jeg oppfatter som fotografisk, og du sammenligner også måten hun ser jeg-personen på med fremkallelsen av et fotografi.
- Jeg er veldig inspirert av fotografi og føler meg som en visuell forfatter. Jeg liker å se ting for meg. Særlig mellom diktet og fotografiet er det et slektskap. Jeg er interessert i det som er i bakgrunnen på fotografiene, som et ansikt i et vindu, en som ikke vet at han er med på bildene. I ung alder fotograferte jeg mye selv. Det er et selvbiografisk trekk i romanen. Så gav jeg opp, akkurat som Jokum gjør på et tidspunkt i romanen. Jeg fant ut at jeg ikke hadde legning for å plage folk ved å ta bilde av dem. Det var bedre å skrive.

-Men, når man skriver om mennesker kan ikke det ofte ramme folk mye hardere enn et fotografi?
Ja, det er et stort ansvar, men det er sjelden jeg skriver om levende personer. Jeg må alltid sverge på at fiksjonen er mitt redskap, mitt apparat, selv om jeg kanskje har vært slem mot et par gymlærere opp gjennom tidene.

Til bokhandel: Les bøker av Lars Saabye Christensen.

Fletting er i vinden som aldri før! Har du lyst å lære deg fletter du kan lage på deg selv og andre? Da er «Flettemias favoritter» noe for deg. I boka finner du alt fra enkle frisyrer du lager på 2-3 minutter, til kreative fletter og mer avanserte håroppsettinger. Jeg har plukket ut fletter i varierende vanskelighetsgrad: i det innledende kapitlet finner du grunnleggende fletter – som mange kanskje kan fra før. Ellers har jeg plukket ut fletter til fest, kreative fletter, hestehaler, knuter og håroppsettinger. I starten av hvert kapittel finner du de enkleste flettene, mens du utover i kapitlene finner mer avanserte og tidkrevende frisyrer.

Jeg har flettet mitt eget hår fra jeg var liten, men det er aldri for sent å lære. Å flette sitt eget hår er en treningssak, og hemmeligheten er å finne ut hvordan du skal holde hendene. I boka finner du to kapitler som viser mange frisyrer du kan lage på deg selv. Mitt beste tips for å finne ut hvordan det fungerer best for deg å holde hendene er at du sjekker YouTube for å se hvordan ulike flettere holder fingrene mens vi jobber.

Flett deg selv – tre rullende fletter.

I «Flettemias favoritter» finner du fletter og frisyrer for ulike hårtyper, enten du har tykt hår, tynt hår, langt hår, kort hår, krøller eller rett hår – her finner du fletter for alle. Mange spør meg om tips til fletter for tynt hår og jeg har inkludert flere frisyrer i boka som passer for de med tynt hår – og også noen lure triks til hva du kan gjøre for å få det til å se tykkere ut. Synes du det er vanskelig å flette ut fra bilder og trinn-for-trinn beskrivelser kan du ta en tur innom min YouTube-kanal og se eksempler på ulike frisyrer der.

Å finne frisyrer til småjenter kan være utfordrende ettersom de ofte har kort og forholdsvis tynt hår. I tillegg trenger de ofte en frisyre som holder hele barnehage- og skoledagen, og tåler aktivitet. Til de minste har du også mulighet til å lage mer barnslige frisyrer og slå deg løs med småstrikk og sløyfer. Jeg har derfor inkludert flere søte frisyrer og noen fletter som passer godt til de minste.

For meg er en søt sløyfe eller en elegant spenne prikken over i’en som gir en frisyre det lille ekstra. I tillegg til å komplettere en frisyre er hårpynt mitt beste triks for å skjule en litt mislykket flette eller ujevn knute. I boka finner du et eget kapittel om hvordan du kan lage din egen hårpynt: alt fra enkle prosjekt til mer tidkrevende kreasjoner. For de som ikke har strikket så mye før, har jeg laget veiledninger for noen av de strikkede sløyfene i boka. Disse finner du på min YouTube-kanal. Se hvordan du strikker: 

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Jeg gleder meg til å se din versjon av flettene, hestehalene, frisyrene og hårpynten, så legg dem ut på Instagram og Facebook med emneknaggen #FlettemiasFavoritter og tag meg gjerne i bildet slik at jeg ikke går glipp av dem!

God fletting! Hilsen Maria

Kokebokforfatter, matspaltist, matentusiast, TV-kokk, hobbybonde, gründer m.m. Andreas Viestad med de søteste andunger «hjemme» på gården Viestad utenfor Farsund. Foto: Mette Randem

Vår aldri hvilende kokebokforfatter, matspaltist, matentusiast, TV-kokk, hobbybonde, gründer m.m. Andreas Viestad er i gang med nytt matprogram, Radiomat, sammen med matblogger Pia Skevik.

Programmene, som tar for seg matens kulturhistorie, historiske betydning og ikke minst smak, går på NRK- P2 hver søndag morgen kl. 09.00, men sendes også i reprise og kan høres på nettradio og som podcast. Så langt har blant annet is, smør, pepper, tomater, østers og reker fått sine 25 underholdende og lærerike minutter i «rampelyset».

Les mer om Andreas sine bøker HER.

Pepper i ulike varianter har en lang og spennende historie. Foto: Wikipedia

Multikunstneren Miranda July debuterer som romanforfatter med boken Den første slemme mannen. En temmelig heftig leseropplevelse! Kristine Kleppo inviterte meg inn i lydstudio for en prat om denne utgivelsen. Det ble en prat om intimsoner, alder, vold, sex, uvanlige forhold og en hel del andre temaer. Enjoy!

Lars Saabye Christensens nye roman, Magnet, blilr møtt med ovasjoner. Årets mest «tiltrekkende» bok?

«Jeg er opptatt av de skakkjørte, det jeg kaller de ømfintlige menneskene. Jeg prøver å skrive pent om dem.» 

Dette sier Lars Saabye Christensen i et intervju med Kaja Korsvold i Aftenposten, som sto på prent sist lørdag. Med denne uttalelsen favner forfatteren store deler av sitt betydelige forfatterskap. Bakgrunnen for intervjuet var lanseringen av hans nye roman, Magnet. Etter at boken ble sluppet løs på kritikere, bokhandlere og publikum, har en ovasjonsbølge slått inn over forfatteren med de mest hengivne og utsøkte superlativer. Her er noen smakebiter fra de panegyriske anmeldelsene:

Magnetisk snert
«Så er den her, en stor ny roman av Lars Saabye Christensen. Gjennomarbeidet, velkomponert, velskrevet, velopplagt. Gled dere.(…) Lars Saabye Christensen har skrevet store epos før. Magnet er på høyde med, og vel så det, Beatles og Halvbroren.» Les hele anmeldelsen her!
Guri Hjeltnes, VG

«Her er det en mester som skriver, skifter perspektiver, veksler mellom komikk og menneskelig sammenbrudd.(…) Det tematiske spennet i stort og smått er nesten overveldende. Viktigst av alt; forfatteren syr det hele sammen til en nesten perfekt avsluttet helhet.(…) Magnet er en av disse romanene man leser igjen.»Les hele anmeldelsen her.
Leif Ekle, P2

Enorm tiltrekkingskraft
«Magnet av Lars Saabye Christensen er en sånn roman. En nydelig, nærmest rørende påminnelse om hvilken fabelaktig forfatter det egentlig er Norge – og Norden, og Verden – har hatt gleden av i snart fire tiår.(…) Magnet er Saabye i sin absolutte toppform. En 780 siders kloss av en roman, med alle de typiske og derfor lett parodierbare saabyeske elementene intakt, men heldigvis så elegant sammenskrudd at den ikke bare tåler høyt sidetall og følelsen av gjentakelse, men til og med vokser på dem.» Les hele anmeldelsen her!
Gerd Elin Sandve , Dagsavisen

En viltvoksende og sprø roman
Romanen har en kaotisk struktur, beveger seg fortløpende mellom USA og Norge, inn og ut av sinnssykehus, frem og tilbake mellom fortelling, dagboknotater, sangtekster og tegninger. Den er full av sitater fra både faktiske og fiktive kilder. Den kan leses som en tragisk kjærlighetshistorie, en farse om forfatterlivet eller et angrep på den moderne kunstscenen.(…) Man skulle kanskje ikke tro det var mulig, men forfatteren klarer faktisk å kna det hele sammen til en forbløffende roman. Magnet er god på sine egne, skrudde premisser. Det skyldes primært at Lars Saabye Christensen i det ene øyeblikket ligner på seg selv, for i neste øyeblikk å fremstå som en fremmed. Han klarer å omstøte sin egen velkjente stil.» Les hele anmeldelsen her!Ingunn Økland, Aftenposten(…) en herlig leseopplevelse med bittersøte og gjenkjennelige tidsbilder, og en oppriktig spennende kjærlighetshistorie til et mildt sagt broket par. Det er også imponerende tett mellom de sitatvennlige replikkene.» Les hele anmeldelsen her!
Bjørn Gabrielsen, Dagens Næringsliv

Lars Saabye Christensen

«Pingpong er mindre enn badminton og tennis er større. Jeg vet i grunnen ikke hva jeg skal med en slik innsikt, men hvis jeg overfører den til mitt eget fag kan man si at badminton er novelle, tennis er roman og pingpong, det er dikt.»

«Jeg står på kne og skriver. Men det er ikke derfor. (…) Det er resten som blir igjen når alt annet er målt og veid. Det er skylden som henger under streken når alt annet er regnet ut. Det er det hvite feltet når alt annet er erobret. Det er flekken som tolleren aldri ser. Det er den siste fortellingen, som ikke lar seg opplyse. Det er det som ikke lar seg tømme. Det er det som ikke lar seg fylle. Det er resten. Det er mysteriet. Det er mitt nye refreng som synger om natten. Men det er ikke derfor. Og hver morgen hører jeg redskapene i den gule tåken, plogen, raken, spaden, de usynlige redskapene som stiller det samme, gamle spørsmålet: Hvorfor er det da?»

«Ydmykhet, svarer han. Du mener ydmykelse? Nei, jeg mener ydmykhet. Ydmykelse handler om andre som vil gjøre deg svak.Ydmykhet handler om deg selv som vil gjøre deg sterk»

«Sikt mot månen, hvis du bommer havner du likevel blant stjernene.»

«Slik kan alle historier fortelles, også denne: man ligger stille, man blir støtt fra, man blir trukket til og satt i bevegelse, helt til man ligger fullstendig stille igjen, utenfor misvisningene, utenfor tidsforskjellene.»

«Horisonten er krum. Ikke mennesket. Og horisonten er krum fordi solen skal ha et sted å gå ned og mennesket er oppreist for å kunne se inn i fremtiden.»

«Kunsten skal ikke beskytte oss. Den skal heller minne oss om hvem vi er. Og da må vi også bli minnet om døden.»

Alt i livet kan skrives om hvis du har pågangsmot nok til å gjøre det, og fantasien til å improvisere. Å tvile på seg selv er kreativitetens verste fiende.
Sylvia Plath

Forfatter Cathrine Myhre Solbjør er klar lanseringsfest!

Idag lanseres boken  På rømmen i dusteland av Cathrine Myhre Solbjør. Som vinner av barneromankonkurransen Cappelen Damm avholdt i 2014 fikk Solbjør utgitt sin første bok, i tillegg til en premie på 250 000 kroner og tittelen «Årets bok» i forlaget.

Boken handler om Elina som flytter fra bestevenninnen sin i byen. Ut på landet. Dustelandet. Hvor bare fluene har det bra. Hvor i alle fall ingen barn burde bo! Elina bestemmer seg for å rømme. Og med det starter en vill flukt. Snart har hun en illsint barnevakt, en fiolindetektiv, en allergisk hund og en gjeng bartebrødre i hælene. Heldigvis er Elina tøffere enn tørris og sterkere enn Tabasco.

«Halve Kongeriket» har tatt en prat med den ferske forfatteren, som i kveld feires med stor lanseringfest – og pizza, selvsagt.

Fra juryens uttalelse:
«Cathrine Myhre Solbjørs manus er ertende, fartsfylt og originalt. Det er høylydt, men samtidig tankefullt. Det fanger intensiteten i barnets opplevelser. Det peker nese til voksenverdenen, og viser ettertrykkelig at er det noen som virkelig gjør mye rart og barnslig, så er det voksne.» […] «Cathrine Myhre Solbjør stakk seg tidlig ut og ble kåret til vinneren av en enstemmig jury. Hun har skrevet en fortelling som er like uredd og sprelsk som dens hovedperson, Elina. Den står stødig i en nordisk tradisjon med handlekraftige jentehelter, samtidig som den går sin egen vei og beskriver en ny tid.»

Når du skriver, hva er det som inspirerer deg?
Charlie Chaplin og Roald Dahl er inspirasjonskilder for meg.

Hvilke er dine favoritter blant barnebøkene?
Jeg leser mye barnebøker og har mange på favorittlista mi. For å nevne noen er det Matilda og Charlie og sjokoladefabrikken av Roald Dahl, Fjordgløttmysteriet av Ingvar Ambjørnsen, Fisken og Kurt blir grusom av Erlend Loe, samt Pippi-bøkene til Astrid Lindgren.

Hva er din visjon med boka, hva vil du si til leserne?
Jeg har hatt det veldig gøy med å skrive På rømmen i dusteland. Og jeg håper det vil være gøy å lese den også. Ønsket mitt er å gi en underholdende leseropplevelse. Få voksne og barn til å le, humre, fnise litt sammen. Jeg forsøker å stå på barnas side og se på de voksne med de «komiske brillene» på.

Skriver du nå om dagen?
Jeg skriver nå på oppfølgeren til På rømmen i dusteland. Denne gangen handler det om Elina og Robert, hennes nye venn på dustelandet. Jeg håper at det kan bli en bok av det i løpet av ett år.

Hvis Elina, Aldo og Rosita skulle skrevet to linjer om seg selv, hvordan ville beskrivelsene lyde?

Elina, Aldo og Rosita – tre av de du møter i På rømmen i dusteland. Thomas Kirkeberg står bak illustrasjonene i boka.

Elina: Jeg er på rømmen fra dusteforeldre og dustelandet. Jeg løper fortere enn flint og er sterkere enn stål og klarer alt. Skal tilbake til byen og til den aller beste bestevenninna som finnes i hele verden.
Aldo: Jeg sitter på monsterklipper´n min og klipper masse masse gress hver dag. Jeg elsker pizza og min kjære Rosita Margerita Vulcano.
Rosita: Jeg driver en pizzarestaurant og lager verdens mest fantastiske pizza; pizza alla Rosita. Jeg er så lykkelig for å ha funnet min gamle flamme Aldo igjen.

Hvis Elina kunne si noe direkte til sine lesere, hva ville det vært?
«Aldri feig!» Det er Elinas motto.

Vigids Hjorth hedres med Aschehougprisen i 2015. Foto: © Kjell Ruben/Palookaville

Aschehougprisen 2015 – juryens begrunnelse
Juryen har i år bestått av Bernhard Ellefsen, Erik Engblad, Astrid Fosvold og meg selv, Ellen Sofie Lauritzen.

Siden debuten i 1983, har årets vinner av Aschehougprisen skrevet 28 bøker. Ser vi på et knippe av de viktigste romanene fra de siste 10–15 årene, er det ikke urimelig å påstå at prisvinneren er en slik kunstner som stadig gjenskaper og utvider det samme verket for å nærme seg ett altavgjørende anliggende: Hvordan kan vi leve sannere?

Prisvinnerens romaner er umiskjennelig hennes egne. De sirkler omkring et knippe avgjørende urscener, men føyer hele tiden nye til, eller setter de allerede etablerte inn i andre sammenhenger. Med hver bok oppsøker forfatterskapet uvante situasjoner, utfordringer, temaer. Romanene tar sjanser. De er litterære svalestup. Riktignok ender det ofte med mageplask for hovedpersonene, men de karrer seg opp igjen.

I et essay om Søren Kierkegaard har årets prisvinner skrevet følgende: «Han skriver på sin ulykke og sine tap. Ingen har som Kierkegaard undersøkt fiksjonens muligheter, operert så uhemmet, uforutsigelig i grenselandet mellom liv og diktning, offentlig posering og evangelisering.» Holder vi teologien utenfor, kan dette avsnittet fint betegne vinnerens romankunst. I bok etter bok tar hun tak i de tyngste, vondeste, tarveligste følelsene i oss, men alltid med overskudd og glede. Hun gjør det uholdbare holdbart, uten å glatte ut eller forsone. En kjenner seg alltid lettere til sinns etter å ha lest en av hennes romaner, selv om begeistringen vel kan sammenlignes med det Torgeir Schjerven har kalt «den stødige tilstundelsen av jubel i virkelig trist musikk».

I en artikkel om forfatterskapet i tidsskriftet Vagant, har et av årets jurymedlemmer skrevet følgende: «I likhet med forfatteren selv, er romanene språklige overflødighetshorn, fylt av ord som er lekne, voldelige, utpønskede eller ustyrlige. Samtidig minner de oss hele tiden på at de ikke helt strekker til. Språket stopper opp, eller det løper av sted med seg selv i nervøs jubel. Romanene forsnakker seg – de slipper frem minner, verdier, vaner, begrensninger og smerter som er uutslettelig preget inn i kroppene og tankene våre. Som ikke lar seg omdanne til velformede fortellinger, men som likevel kan komme til uttrykk gjennom dem, i diktningen som – for å sitere en av forfatterskapets aller viktigste passasjer – ‘kan ha større betydning enn det som er sant og være sannere’.»

Forfatterskapet kjennetegnes ikke bare av skriveglede, men også en enorm leseglede. Prisvinneren har en sylskarp kritisk impuls, alltid på glupsk jakt etter kunnskap; hun oppildnes, beveges, av litteraturen, og deler villig med leseren. Denne entusiasmen smitter over på oss: En vil selv løpe bort til bokhyllen, trekke ut en Solstad- eller Mann-roman; lese den på nytt – eller for første gang – med hennes blikk.

Med romaner som Fransk åpning, Hva er det med mor?, Om bare, Fordeler og ulemper ved å være til, Hjulskift, Tredje person entall, Snakk til meg, Leve posthornet! og Et norsk hus har vinneren av Aschehougprisen for 2015 grepet juryen i skjortekragene som bare hun kan. Gratulerer, Vigdis Hjorth.

Første fredag siden 2003 uten deltakelse i Nytt på Nytt. Hva gjør man da?

Hemmeligheten bak en vellykket krim er å fortelle lite nok. Forfatteren må porsjonere ut det han/hun vet om sin egen historie. Denne uka lurer jeg på hvor godt jeg bør skjule en ting. Det er en ganske stor ting, som vil sette sitt preg på hele teksten og som i etterkant forhåpentlig vil få leseren til å si: «Å ja, jeg skulle jo ha sett den tingen». I henhold til den uoffisielle Krimhåndboka må løsningen være vevd inn i handlingen hele veien, ikke bare springe ut av den ene lille forsnakkelsen pakket inn i tilsynelatende tilforlatelig dialog. Det vil si at en leser oppfatter det som tilfredsstillende at doktor Brun avsløres som morder hvis man burde ha skjønt at han er venstrehendt og fargeblind, men ikke hvis han avsløres fordi han sa at bussen gikk kvart over fire mens den i virkeligheten gikk ti minutter senere, slik at han fint rakk å kvele sognepresten først. Ikke til forkleinelse for andre menneskers problemer, men dette er sånt vi krimforfattere har å stri med.

Litterær research!

Begravelsesresearch – nevnt sist uke – er foretatt, og det var ikke pinlig i det hele tatt. Vennlig og forekommende, var det. Takk til begravelsesbyrået Wang Olav Werner i Toftes gate. Ingen tvil om hvor jeg går neste gang jeg trenger å begrave noen.

Dette er den første uka Nytt på nytt lages uten min medvirkning siden den gangen i 2003 jeg fikk lov av redaksjonen til å dra på en svært forsinket bryllupsreise til Paris. Anne Grosvold steppet inn som vikar, og gjorde en utmerket jobb med å sette Jon på plass. Det blir veldig ålreit å sitte hjemme og se programmet uten å ergre seg over hvordan jeg ser ut på håret, men det må være lov å si at de kunne vært i gang med sesongen før. Lovlig lang sommerferie på disse folka. Jeg regner også med at de har sendt blomster til Anders Anundsen.

Søndag blir det filminnspilling i kåken. Da skal det produseres en filmsnutt for Voodoo på vestkanten, ment for bokhandlernes høstmøter. Filmen skal spilles inn på telefon, med meg i en slags hovedrolle og så mange statister det er plass til på kjøkkenet. Manus foreligger i mitt hode, og familie og venner er mobilisert. Dersom resultatet blir dårlig, vil det i det minste være kort. Går alt som det skal, dukker det opp en lenke her neste uke.

Lørdag 5. september er det tid for å være forfatter på tur igjen. Jeg skal lese og jabbe på Gamlebyen Kulturhus i Fredrikstad, som del av den ganske stort anlagte litteraturfestivalen Ord i Grenseland. Stikk gjerne innom om du sitter i Fredrikstad og ikke har noe annet fore. Billettene koster kr 165 inkl. billettavgift. Forholdsvis voksent for et litteraturarrangement, men til gjengjeld skal jeg legge meg i selen for å være ekstra morsom. Kan ikke love å levere moro for kr 165, men skal prøve å runde hundrelappen.

Denne uka legger jeg også ut del 2 av min skrinlagte roman Dårlig roman. Se omtale forrige uke.

LESETIPS
Usynlige hender (2007) av Stig Sæterbakken. En nesten-krim som med enkel finesse skaper en Lynch-aktig uro. Sæterbakken skriver så godt at du roper «Nei, ikke gjør det!» til de fiktive personene* i boka. Han var en nødvendig stemme som forsvant.

* Det er lov å skrive «karakterene», men jeg trenger ikke like det.

ORDTAK
Det er moro med noe nytt, sa kjerringa, hun knivstakk naboen.

LURT
Restauranten nede ved Akerselva i Oslo, med navnet Rice Bolle. Hvorfor ikke Risbolle eller Rice Bowl? Kanskje for å bli lagt merke til. Det funker.

EN IDÉ
Pixar, altså. Historier om leketøy som snakker og gjør ting når mennesker ikke ser dem. Og insekter som snakker og gjør ting mennesker ikke ser. Og mareritt som snakker og gjør ting når mennesker ikke ser dem. Og biler som snakker osv. Og nå følelser. Jeg ser for meg en historie som er omvendt: Når du sier ha det til folk du kjenner, blir de sittende urørlige og tause til neste gang du kommer. Og hva som skjer når vår hovedperson glemmer veska si og kommer tilbake. Er hun virkelig det eneste bevisste vesenet i universet? Eller har alle sitt eget private univers? Det må uansett finnes en annen intelligens som står bak det hele.

Forfatteren av «Dårlig roman», Knut Nærum

Fikk du ikke med deg første del? Her er DÅRLIG ROMAN, første del

C-klassen ser noe den ikke skulle sett

Jeg er Vargen. Jeg er tørst og sulten. Sulten som en skrubb.
Hun gikk like forbi meg. Jeg kunne ha strukket ut labben og grepet henne. Men jeg gjorde det ikke. Hvorfor gjorde jeg det ikke, jeg som var så sulten? Tja. Det var det, da.
Jeg er Vargen. Grrrr. 

Lilly løper mot Ekeberg. Åsryggen tårner seg opp foran henne som en grønn dinosaurus med trær på. Under henne klaprer brosteinene som hissige klapperslanger under fiskeskinnspumpsene. Lilly ser seg ikke tilbake. Hun løper uopphørlig, hun stanser ikke, tvert imot, hun bare fortsetter. Hun puster tungt, forskremt, men samtidig rytmisk. Lungene hennes er to små, redde maskiner. Dinosaurusen kommer nærmere.
Lilly har fått sitt livs foreløpig verste støkk.
Hun måtte flykte. Likevel løper hun ikke hjemover.
Hun er på vei til tante Cora.

Tretti til trettifem minutter tidligere svømmer hun på Torggata Bad. Bryst, denne begredeligste av alle svømmearter. Ikke er den grasiøs, ikke er den rask. Dessuten får den unge mennesker til å tenke på bryster, noe som er pinlig for de fleste. I så måte var ikke Lilly den som hadde det verst. Hennes første bryst var i ferd med å få selskap av det andre. Nei da, puberteten sleivet av sted. Men brystsvømming? Nei, over og ut! Det eneste den er god for, tenkte hun, er å bringe mennesker som er nedsenket i vann fra punkt A til punkt B. Dessuten hadde hun en hemmelighet.
Det var en hemmelighet om å være annerledes. Hvis det var én ting som gjorde henne annerledes, så var det denne. Familien, det røde håret – annerledesmessig var dette for blåbær å regne mot selve Hemmeligheten.
Jentene fra Møllergata skole svømte stafett, C-klassen mot D-klassen. Det var siste etappe. Solrun svømte for D-klassen. Lilly lå håpløst langt etter. Langs bassengkanten sto jentene i D. De trippet, hoppet og hoiet. De skrek som aper. Heia D! Heia D! Lillys klassekamerater geipet, sparket i lufta, hang med hodet. Klassekamerater var et for sterkt ord. De var ikke hennes kamerater. De hatet henne. Om noe, var de hnnes klassefiender. Hun kastet et blikk mot dem på bassengkanten. C-klassepikene himlet med øynene, de rullet med hodet, stønnet oppgitt og geipet til henne.
Hun snudde seg, konsentrerte seg om vannet, den klorgrønne væsken som omga henne. Vanligvis likte hun å bade. Nå var det som om selve vannet hånte henne. Det grove stoffet i badedrakten krøllet seg mellom lårene og gnog. Drakten var et arvestykke. De hadde vært storvokste, kvinnene i hennes slekt. Var hun den minste?
Hun skulle ikke bli den siste.
Lilly bet tennene sammen. Jeksel møtte jeksel i et forbannet knas.           Faen. Faen! Solrun Heimly skulle ikke få vinne, skulle ikke ydmyke henne, ikke i dag. Lilly skulle hæren fløtte henne ikke la seg slå.
Hun spriket med tærne og sparket fra. Det var som å løpe på fast grunn. Lilly åt meterne mellom seg og Solrun, slukte dem uten å tygge centimeterne. Snart var hun oppe på siden av sin turnende plageånd. I vannet var Solrun heller ikke tapt bak en vogn. Men mot en Lilly Ahlmann, en forbannet fjorten år gammel Lilly som sparket fra slik bare hun kunne, hadde Solrun ikke en sjans i havet. En tanke for som et lynglimt gjennom Lillys hode. Hun kunne bli avslørt. Hun risikerte at alle på Torggata Bad fikk se hemmeligheten hennes. Lynglimtet var borte, og det kom ingen torden. Hun tenkte ikke på det, hun tenkte ikke i det hele tatt, hun var redusert til en hurtigsvømmende bunt av viljestyrke. Det kokte omkring henne. Tre meter fra mål fosset Lilly forbi, så fort at kjølvannet slo Solrun sidelengs.
Seierherren, i den grad en fjorten år gammel pike kan omtales som herre, kanskje hun heller bør omtales som triumfatoren, hvorom allting er, hun hadde vann i ørene og merket ikke hvor stille det hadde blitt. Men i samme sekund som hun hang på kanten og vannet rant ut av ørene, brøt jubelen løs.
Hurra for Lilly! ropte jentene. Hun leve! Og de grep hennes spinkle ungpikearmer, som nå var slappe som kokt spagetti, og dro henne opp av vannet. Fortsatt våt skimret hun som en fisk. Andpusten, ute av stand til å snakke hev hun etter pusten som en fisk i bunnen av en båt. Og de løftet henne opp og bar henne på gullstol mens de sang, nei, beljet hennes pris. Og gid hun lenge lenge lenge leve må, beljet de. Og gid hun lenge lenge lenge leve må. Og de fortsatte. Og gid hun leeenge.
Det var akkurat da alle trakk pusten for å belje det andre lange leeenge at Synnøve oppdaget Lillys hemmelighet.
– Se! ropte Synnøve og pekte på Synnøves føtter. Alle så på dem. Sangen stilnet som om noen hadde slått av en radio. Synnøve skar en grimase og dro to av Lillys tær fra hverandre. Det gikk et gisp gjennom de fjorten jentene. Ikke rart Lilly hadde tatt igjen Solrun Heimly på siste etappe. Lilly Ahlmann hadde svømmehud mellom tærne.
Lillys hjerte falt, som en heis i en sjakt når noen har kappet vaieren. Hemmeligheten hennes var avslørt. Den snodige familien, det røde håret, den springende puberteten – alt dette kunne hun tåle å bli ertet for. Men at hun skulle bli kjent som Piken Med Svømmehud Mellom Tærne, det var mer enn hun kunne bære. En skjelving bredte seg fra overleppen ut til kroppens ytterste trevler, og den lille kraft hun hadde igjen etter en anstrengende svømmeetappe, samlet seg i et desperat skrik. Det runget mellom flisveggene. Så ble det stille som i en sekk. Jentene utvekslet skrå, reveaktige øyekast, en usynlig kontrakt ble sendt rundt og signert med usynlige penner. Det var en kontrakt om å knø Lilly.
Først kom det som en hvisken, ingen så hvorfra. – Dolly, Dolly.
Så falt flere stemmer inn. Det klang med større fylde. – Dolly, Dolly.
Dette ene ordet, navnet fyltes med den særegne formen for hat som bare fjorten år gamle piker er i stand til å frembringe. Nå hadde jentene fra D-klassen også fattet interesse og sluttet seg til kretsen. Pikene ropte taktfast, som ett troll med tjueåtte hoder. – Dolly! Dolly!
Lilly rev seg løs fra trollets grep og stavret seg inn i garderoben. De andre jentene fulgte etter. Noen begynte å kvekke bak henne, avskyelige kvakk som fra en overfylt andedam med særdeles dårlig stemning. De dyttet henne inn i dusjen og skrudde på vannet. Lilly kollapset som en våt sokk. Noe traff henne i ansiktet og spratt ned på de røde flisene. Det var en tampong. Den skulle snart få selskap av flere. Piken med svømmehud mellom tærne ble pælmet med tamponger og bind, og hele tiden mens jentene gjorde det, fortsatte de å kvekke.
Kvakk! Kvakk! Kvakk!
Lilly samlet den lille luften som fortsatt fantes i sine små lunger til en skingrende bønn. Hun visste at de aldri ville se på henne som en av dem, ikke etter dette. Hun hadde ikke noe håp om å bli godtatt, bare om å få være i fred. – Jeg er ikke en and! fikk hun presset fram før hun sank sammen under den kalde strålen.
Det skranglet i et dørhåndtak. Plutselig sto svømmelærerinnen, frøken Koll, bak dem. Ingen våget å være oppsetsig mot den vesle, myndige damen med fløyten om halsen. Det ble sagt at hun var sånn. Noen var redd henne, andre lurte mer på hva dette sånn var, om det kunne ha noe med Nord-Norge å gjøre. Uansett var det hun som hadde fløyten. Jentene i 7 C og D flyktet som skygger for sola. Frøken Koll lente seg inn i dusjen og skrudde av vannet. Lilly lå og hikstet under vasstrukken bomull. Svømmelærerinnen så ned på henne og satte hendene i siden.
– Jeg gir opp, sa hun oppgitt. – For et hemningsløst sløseri med menstruasjonsbeskyttelse. Ahlmann, selvfølgelig. Ja, du har nå et eget lag med det å terge på deg dine klassevenninner. Selv nå som du nettopp har vunnet stafetten for dem. Dette blir anmerkning, brev med hjem og parade. Tro ikke du kan innynde deg hos meg ved å svømme fort.
Frøken Koll snudde på hælen og halset ut. Lilly stablet seg hulkende på beina. Hun lusket til ranselen sin og grep klærne på knaggen over benken.
– Takk, sa en stemme. Lilly snudde seg. Det var Synnøve. – Takk for at du ikke sladra på oss.
Lilly Ahlmann snøftet, dro på seg klærne i en viss fart, stappet tærne inn i sokkene, kjørte føttene ned i skoene, knyttet lissene og løp ut. Hun krysset Torggata uten å seg for, fortsatte ned Henrik Ibsens gate og inn i Lybekkergata forbi Gunerius’ Magasin, forbi Oslo Spektrum og til venstre oppover Schweigaards gate. Hun løp så fort at tårene rant inn i øregangene. Østbanen var en grå skygge på hennes høyre side.
Som performancekunstneren Laurie Anderson skulle påpeke mange år senere: Å gå er bare en annen måte å falle på. For hvert skritt faller du litt forover. Så tar du deg i det. Om og om igjen faller du. Anderson ville sikkert vært enig i at det samme er tilfelle når det gjelder løping, bare i enda større grad. Fall, ta deg i det, sett den andre foten foran. Gjenta til du er ved ditt mål eller pumpa. Og det var denne aktiviteten Lilly Ahlmann bedrev oppetter Ekebergveien.
Ekeberg! Kjent for sin fabelaktige utsikt over byen og fjorden som byen hadde gitt navn til! Sjømannsskolen, bygget for å bære bud om historie og soliditet, utsmykket av Per Krohg den gang århundret var ungt! Den typeriktige funkisrestauranten! Ekebergbanen, de østlige bydelers bratteste trikketrasé – i sin tid et lite ingeniørfaglig mirakel! Lenger oppe: Ekebergsletta, hvor Amundsen i sin tid var første nordmann til å ta flysertifikat. Og sist, men ikke minst: Ekebergs blomstrende kunstnerkoloni, hvor Lillys tante Cora Zierling utgjorde et naturlig midtpunkt.
Tante Cora var Maudes eldre søster. Så langt tilbake Lilly kunne huske, hadde hun hatt et nært forhold til tanten. Hun var alt moren ikke var. Mor var stille, tante var støyende. Mor var blek, tante var blodfull. Mor var gift med far. Tante Cora, derimot, byttet elskere som andre skifter skjorte. Ikke hver dag, men ofte. Hun byttet elskere like ofte som mennesker som ikke svetter så mye, skifter skjorte. Hvis de unngår å oppholde seg i røykfylte rom. Eller hvis de rett og slett ikke har særlig velutviklet luktesans, da kan man gå lenge med den samme skjorta uten å merke at det er på tide å skifte. Tante Cora visste når det var på tide å skifte elsker. Når de begynte å spørre om de ikke heller bare kunne sitte og snakke litt. Var det en ting hun ikke fant seg i, var det småprat. – Alvor, kunne hun si til dem, – får jeg av dikterne. Deg valgte jeg for kroppen din.
Hadde Cora levd i en annen tid og vært av et annet kjønn, kunne man, kanskje med rette, ha beskyldt henne for å være en mannssjåvinist. Hun var ikke noe av dette. Hun var bare kynisk, utålmodig og ualminnelig glad i sex.
Cora hadde ikke fortalt alt dette til Lilly. Den voksne kvinnen ønsket at pikens foreldre kunne være mer åpenhjertige når det gjaldt erotikken. Jentungen var fjorten, for helvete! Men nei, for Lilly var kjønnslivet en lukket bok. Hun visste at det involverte nakenhet og svette og fuktig hår på de merkeligste steder. Hun hadde hørt de jevnaldrende hviske, nok til å forstå at sex var noe man måtte passe seg for. Hun visste at faren hennes nødvendigvis hadde stukket tissen sin inn i mammatissen, men det måtte ha foregått på en annen måte enn det jentene på skolen snakket om. Lilly skjønte at foreldrene hadde gjort det som måtte til for å få henne, men hun kunne ikke tro at det var noen sammenheng mellom det og puling. Puling var farlig og forbudt. Et eller annet bortgjemt sted i Norge fantes det et fengsel for dem som hadde pult. Et pulefengsel.
Idet Lilly kom inn i Røhrts vei og passerte den viltvoksende snøbærhekken, hørte hun drabelige lyder fra hagen. Det var en kvinnes frydefulle kvin og en hammocks rytmiske knirking. Det hylte i hammocken, det lød som om noen sendte opp raketter.
Lilly stanset foran trevillaen og trakk pusten. Malingen hang i laser av veggene, og hagen var nedgrodd. Hun ante eimen av terpentin fra husets indre. Det lå i det hele tatt en sky av kunst over eiendommen. I hagen på den andre siden av huset, utsiktssiden, nådde fyrverkeriet sin grande finale. En kvinne og en mann ropte i utmattet fryd mens hammocken kollapset omkring dem. Lilly ville ikke komme uforvarende på dem. Hun ringte på.
Hun sto der i noe som virket som en evighet. I virkeligheten var det et snaut minutt. Hun trakk inn den friske Ekebergluften. Det var sannelig noe annet enn det hun var vant til; de klamme, klengende dunstene av røkt kolje, kullfyring og klaskedo. Hun pustet den friske Ekebergluften ut igjen og kikket opp. Bak et vindu i tårnkarnappet rørte en skikkelse på seg. Lilly skimtet et kråkerede av hvitt hår og en klolignende hånd. Så ble skikkelsen borte. Lilly trakk på skuldrene. Det måtte være bevisstheten som spilte henne et puss. Det, eller tante Kitty.
Inne i huset kom et menneske løpende. En liten, tykkladen mann med midtskill åpnet døra. Han var kledd i tweed, og han hadde en blyant mellom tennene og mørke ringer rundt de oppspilte øynene som stirret på henne.
– Fort! peste den fete og viftet med et ark fullt av uleselige tegn. – Et synonym for å skinne?
– Stråle? foreslo Lilly.
Mannen ristet febrilt på hodet. – Nei, nei, nei, nei, nei!
– Tindre?
– Håpløst!
– Lyse?
Mannen så på henne. Han nikket langsomt. – Det er jo så forbannet opplagt! At ikke jeg så det!
Han brøt ut i en klukkende latter, krøllet arket til en ball og slynget den utfor trappen. Så slo han ut med armene for å bli klemt.
– Onkel Mysak! strålte Lilly og kastet seg om halsen på ham.
– Min pike! utbrøt onkelen. Han var av den gamle skole og kunne ikke snakke som folk.
– Hva med diktet ditt? spurte Lilly plutselig bekymret.
– Det var søppel! Det var verre enn søppel! Det var amerikansk søppel!
Onkelen hadde mange og høylytte fordommer. For tiden hatet han Eisenhower, samnorsken og dixielandmusikk. For nordmenn var rocken knapt nok et rykte.
– Hvor er tante? spurte Lilly.
– Hun er i haven og synger, sa onkel Mysak. – Hørte du henne ikke da du kom? Hun har fått seg ny sangpedagog. Russer. En utmerket mann på sitt fagfelt, men en politisk idiot. Å forlate – nei! å flykte fra sosialismen, nu som arbeiderstaten står foran en ny vår. Det er i beste fall halsløs gjerning. Krustsjov, ser du, han er min mann. Med Stalin ute av veien, kan avideologiseringen av Sovjetsamveldet ta fatt. Veien ligger åpen for den pragmatiske sosialisme. Aron har rett – ideologi er opium for de intellektuelle. Jeg er forbauset over at du ikke hørte tante. Fjodor skal lære henne å puste riktig. Det var i hvert fall det de fortalte meg. Men her står jeg og tøver. Kan vi by deg på noe? En pjolter?
– Jeg er bare fjorten år, protesterte Lilly.
– Da lager jeg den ekstra tynn, sa onkel. – Gå ut gjennem stuen, så treffer du henne.
Og det gjorde hun. Lilly gikk gjennom entréen, hvor en uthulet elefantfot gjorde tjeneste som stativ for paraplyer og onkelens spaserstokker, inn i den midtre stuen med sine mange malerier signert norske modernister som Inger Sitter, Kai Fjell, Carl Nesjar, Odd Tandberg, Jacob Weidemann, Håkon Stenstadvold, Bendrik Riis og Reidar Aulie, og ut på glassaltanen hvor vinduene hadde stått upusset i årevis. Tanten mente husarbeid nedverdiget kvinner, onkelen mente det nedverdiget alle og følgelig var de enige om å ikke betale andre for å gjøre rent.
– Hallo? ropte den unge piken.
Det raslet i en busk. To kvister delte seg, og der kom tante Cora. Det første man så var håret, et orange villnis. Hun pattet på et munnstykke med sigarett i, mens hun rettet på skjørtene og børstet gress av enden.
– Lilly! kvitret tanten overstrømmende. – God morgen! Har du spist frokost?
Niesen smilte. – Klokken er over tolv.
– Frokost er dagen viktigste måltid, uansett hva klokken måtte være. Hils på Sergej.
– Hvem?
Tanten så seg om. Hun satte spissen av tommel og langfinger mellom tennene og plystret så skjærene fløy ut av trærne. En mannsperson i førtiårene kom luskende fram fra solbærbuskene.
– En av Sovjetsamveldets fremste pedagoger i sang og stemmebruk, forklarte tanten. – Han har lært meg å synge fra livmorhalsen.
Sergej hadde Stalinbart, store muskler og var tilsynelatende kledd i kun et kjøkkenforkle. Tanten introduserte dem for hverandre på fransk, og sovjetrusseren grep Lillys hånd og kysset den, mens han begeistret slynget ut setninger på et annet språk som hun heller ikke forsto.
– Snakker han russisk? spurte Lilly.
– Oui, sa tanten på fransk.
– Da så, sa Lilly.
– Her er pjolteren din! ropte onkel Mysak muntert fra altanen.
– Byr du pikebarnet på pjolter?!, freste tanten. – Over mitt lik! Det er champagne hun skal ha.
Og slik ble det.
Lilly så ikke på tanten og onkelen som syndige mennesker. Kanskje fordi de var eksentriske på en måte som hun ikke klarte å koble direkte til Bibelens påbud og forbud. Kanskje fordi man aldri snakket om synd hjemme hos henne. Familien Ahlmann var ikke troende mennesker. Himmelen var for søndagsskolebarn. Helvete var bare et ord, et ord man ikke kunne si ved bordet, men like fullt et ord.
Slik satt de og nippet til hvert sitt glass: Lilly, tanten, onkelen og den velbygde sovjetrusseren i forkle. De så utover Oslofjorden. Sergej satte neseborene på vidt gap. Fra arbeidergårdene nede i Gamlebyen kom det drivende en dunst av røkt kolje og kokt kål.
Østeuropeerens lepper delte seg i et tannfullt nostalgisk glis, og han nikket gjenkjennende.
– Fy fanden, spyttet onkel Mysak. – Efter revolusjonen skal det bli slutt på den stanken.
– Hva sa han? spurte Sergej på russisk, men det var det bare tante Cora som forsto. Hun oversatte i rasende fart. Et mørke senket seg i Sergejs blikk, og han sendte en voldsom tirade mot den tykkladne forfatteren. Lilly skjønte ikke hva russeren sa, men gjettet seg til at han var for røkt kolje, mot stalinismen og for en frihetlig marxisme. Samtidig var det noe ved ham som fikk henne til å mistenke at han støttet tanken om et intellektuelt adelskap, et åndelig aristokrati som sannsynligvis sto i skarp motsetning til det sosialistiske folkestyret. Dette var ikke slikt Lilly hadde lært på Møllergata skole. Dette hadde hun lært i livets skole, under tidligere besøk hos tante Cora, hvor kunstnere og radikale møttes og politikken satt løst rundt bordet.
– Det er noe med arbeidere, sa tante Cora fortrolig til niesen mens munnhuggeriet raste på russisk og norsk. – Jeg tror det er lukten av dem. Lukten av ærlig svette. I min karriere har jeg kjent mye svette, men lite oppriktighet.
Cora Zierling overdrev ikke. Hun hadde kjent sitt monn av svette. Fra hun debuterte seksuelt på midten av tyvetallet, hadde menn ligget flate etter henne og hun hadde visst å benytte seg av deres horisontalitet. Hennes tiltrekningskraft hadde ikke blitt det spor mindre av at hun var en av landets mest berømte utøvende kunstnere. Victor Bernau hadde sett henne synge på Den røde mølle og hyret henne inn som sin førstedame på Chat Noir. Et hardnakket rykte ville ha det til at hun var den eneste som hadde fått Ernst Rolf til å foreta et heteroseksuelt avvik. På Nationaltheatret hadde Cora spilt Rosamunde i ”Fetteren fra Bavaria”. Det var der Tancred Ibsen oppdaget henne, og fluksens tilbød henne tittelrollen i talefilmen ”Sølvpiken”. Deretter gikk det slag i slag med ”Sibyllens hemmelighet”, ”Kjærlighet blant lapper” og den tredje filmen i den populære Peter van Heeren-serien, ”Peter van Heeren tar en spansk en”. Samtidig hadde hun bevart sitt klare klassestandpunkt, og lå like gjerne med en støperiarbeider som en teatersjef.
Onkel Mysak og russeren ropte til hverandre på hvert sitt språk. Lilly ble imponert. Hvordan de kunne vite at de var så uenige?
– Såda! knirket det gjennomtrengende fra altanen. – En kan jo ikke høre seg selv snakke!
Det var tante Kitty som kom sjokkende ned til hagen. Kamphanene stilnet og mumlet brydde unnskyldninger. Lilly visste at ingen mann sa tante Kitty imot. Hun hadde levd lenge og hadde alltid rett. Hun hadde bodd i tårnet så lenge noen kunne huske, og ingen var helt sikker på hvis tante hun var. Hvis hun i det hele tatt var tante.
– Neimen, pep tanten under den tørre, hvite manken. Hun hadde oppdaget Lilly, og stirret på henne med det trillrunde øyet, det eneste som fungerte. – Er det ikke Lilly som er på besøk? Har du fått kolje?
Piken ristet på hodet.
– Vi skulle akkurat til å tilby henne det, bedyret onkel Mysak.
Tante Kitty satte øyet i ham. – Det skulle bare mangle. Du vet like godt som jeg at hun aldri får fisk hjemme. De spiser aldri fisk. Ikke etter at … ja, nok om det.
– Etter hva da, tante Kitty? spurte Lilly. – Hvorfor spiser vi ikke fisk hjemme hos oss?
Den gamle damen svelget tungt. Strupeeplet gjorde en ubekvem liten dans bak det grå brokadestoffet.
– Det kan dine foreldre fortelle deg når den tid kommer. Om du fikk høre det fra oss, ville det bare kaste om på hele din tilværelse, og det skal vi ikke ha noe av. Så! Nu snakker vi ikke mer om den saken.
Og slik ble det. Onkel Mysak fylte det som kunne ha blitt en pinlig stillhet med å plystre ”Paper Doll”. Russeren falt inn med annenstemme, og stemningen løftet seg straks mange hakk. Lilly helte ubemerket champagnen i et karsebed.
En time senere satt de alle ved langbordet i spisestuen, bordet som hadde sett så mange sene kvelder i kunstnervillaen. Lilly la fra seg bestikket og så seg rundt mens hun snakket til dem alle. – Jeg føler meg hjemme her. Det er merkelig, men jeg føler meg mer hjemme her enn hjemme. Her er det som om jeg er blant mennesker som forstår meg og setter pris på meg.
– Hysj, utbrøt tante Cora. – Du må ikke snakke sånn.
– Forstår dere meg ikke? gispet Lilly.
– Klart vi forstår deg, sa onkel Mysak med munnen full av kolje. – Men du må aldri si at du ikke føler deg hjemme hjemme.
– Hvorfor ikke? spurte Lilly utfordrende. – Dere sier selv at sannheten skal frem.
Tante Cora lente seg over mot Sergej. – Pravda, forklarte hun.
Russeren nikket, men tygget ufortrødent videre.
Onkelen ble mørk i pannen. – Sannheten, ja! Den store sannheten om menneskesamfunnet! Det er det vi har kunsten til. Den sannheten skal frem! Men ikke alle de små sannhetene.
– Malenka pravda, kom det fra tante Cora.
Man trenger ikke fortelle ting bare fordi de er sanne. Som Ibsen sa: Tar man livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så, ja, hm, det samme kan det være.
– Det er lysten til å leve, ikke sant? sa Lilly anklagende. – Dere vet noe om meg som jeg ikke vet, og hvis jeg får vite det, er dere redde for at jeg skal miste lysten til å leve?
– Du og din Ibsen, freste tante Cora mot sin mann. Så la hun sin tørre, svale hånd på Lillys. – Selvfølgelig gjør du ikke det. Du er ung og har livet foran deg. Det eneste jeg sier, er at du ikke nødvendigvis må vite alt om hvem som er far til hvem. Eller at du skal få høre all verdens ulekre detaljer om familieritualer som antakelig bare vil fortone seg skremmende. Se heller fremover. Du som skal begynne på gymnaset.
– Er ikke pappa faren min? måpte Lilly.
– Nei, nå snakker vi om noe annet! ropte onkel Mysak.
– Hva slags ritualer? spurte niesen.
– La meg spå deg, knirket gamle tante Kitty. Hun sto plutselig ved Lillys side, løftet tante Coras hånd fra Lillys og la den, det vil si Lillys hånd, i sin. Hånd, altså.
– God idé, sa tante Cora og overlot stolen sin til den eldre kvinnen. – Det er slikt som får tankene dine bort fra dette med hvem som er faren din.
Tante Kitty hysjet på henne. Hun holdt Lillys høyre hånd i sin venstre og dro de kalde, rynkete klørne på sin egen høyre hånd mykt over Lillys håndflate.
– Hm, lød det inne i det hvite kråkereiret. – Hm.
– Det betyr at hun tenker, forklarte onkel Mysak.
Med et rykk stanset den kalde, rynkete pekefingeren midt i Lillys hånd. – Hm! gjentok tante Kitty.
Den lange pekefingerneglen boret seg ned i huden. Smerten jôg gjennom Lilly som et elektrisk støt. Hun bet seg hardt i underleppen. Hun løftet blikket mot tante Kitty, som hadde kastet hodet bakover. Øynene kom til syne. De ellers så vasne og rødkantete øynene var plutselig fylt av et ekstremt nærvær av en navnløs gru. Det lille hun vanligvis hadde av hudfarge rant ut av ansiktet, som vannfarger i en utslagsvask.
– Ser du noe rart, tante? spurte onkel Mysak.
Tante Kitty åpnet munnen for å snakke, men ingen ord kom ut av den. I stedet åpnet og lukket hun munnen fiskeaktig. Det surklet i kjerringspytt. Neglen holdt på å stikke hull i Lillys unge, elastiske hud. Så avtok presset. Tante Kittys venstre hånd løsnet grepet. Den gamle damen segnet sammen der hun satt. Blikket hennes slapp taket i Lillys hånd og forsvant inn i seg selv. Tante Kitty falt av stolen og ble liggende på gulvet, som en sekk med bein.
Onkel Mysak reiste seg og bøyde seg over bordet for å se henne bedre. – Er det noe i veien, tante?
– Hjelp henne! ropte tante Cora.
Men det var for sent. Den gamle damen sto ikke til å redde der hun lå. Sergej løftet henne opp og insisterte på å foreta Heimlich-manøvren, uten annet resultat enn at en tannprotese spratt ut. Onkel Mysak og russeren la den gamle damen på en divan. Det var da de så at det rant en tynn strime blod fra hvert øre.
– Er hun …? spurte tante Cora.
Onkelen nikket bistert. – Ja. Hun er …
– Spør du meg, sa tanten, – tror jeg heller hun er død.
Senere slo legen fast at tante Kitty hadde dødd momentant. Riktignok hadde hun hatt store smerter, men det var en trøst at de ikke hadde vart så lenge.

Onkel Mysak kjørte Lilly hjem. Hun satt ved siden av onkelen, foran i den sorte Wartburgen. Han hadde sorte kjørehansker, og det fantes ingen tvil om at han og niesen tenkte på det samme. Det var bare så vanskelig å få sagt det. Onkelen kremtet flere ganger.
Det var først da de rullet ned Oslogaten at han fikk sagt det. – Du skal huske at tante Kitty var en svært gammel dame. Hun hadde nok dødd uansett.
– Ja, sa Lilly og nikket.
– Om hun ikke hadde dødd fordi hun fikk øye på et eller annet forferdelig i din fremtid, så hadde hun nok dødd av alderdom. Så dette skal du ta helt med ro. Dessuten var hun antagelig ikke min tante.
Lilly visste at hun ikke var å laste for at den gamle damen var gått bort. Likevel hadde hun fått mye å tenke på. Hun hadde fått et nytt forhold til døden. Tidligere hadde hun tenkt på døden som noe som bare rammet gamle mennesker hun ikke kjente. Nå hadde hun møtt døden på nært hold, stirret den i hvitøyet, tatt den i hånden og sagt morn. Dessuten hadde hun fått et forvarsel, om enn vagt, om at tragiske og sjokkerende begivenheter ville finne sted i hennes eget liv. Det er ingen overdrivelse å si at dette var dagen da døden steg inn i Lilly Ahlmanns liv. Denne dagen hadde hun fått en innsikt, om enn vag, som ga henne en sorg hun skulle bære på resten av livet. I sorgen lå det sinnsro, og i sinnsroen modenhet.
Da Wartburgen stanset utenfor Thor Olsens gate 9 og Lilly steg ut, var det kun åtte og en halv time siden hun hadde forlatt sitt hjem for å gå på skolen. Men i løpet av de åtte og en halve timene hadde hun blitt mye mer enn åtte og en halv time eldre. Mange mennesker lever et helt liv uten at det går opp for dem at de skal dø. Dette visste Lilly Ahlmann i en alder avfjorten.
Hun spurte onkel Mysak om han ikke ville bli med opp og ta en kopp kaffe. Kanskje tenkte hun at onkelen kunne fortelle foreldrene hva som hadde skjedd. Kanskje håpet hun at hans nærvær ville fungere som en buffer mot skjenn; det hadde neppe gått upåaktet hen at Lilly hadde stukket av fra Torggaten Bad i skoletiden. Dessuten var det dette med tante Kitty, det hadde ikke vært noe gøy å få skylden for en så alvorlig sak.
– Nei takk, sa onkel Mysak. – Jeg orker ikke mer kaffe i dag.
Så la han giret i første, presset ned gasspedalen, svingte ut fra fortauet og kjørte videre ned mot Akersgaten før Lilly rakk å si at de kanskje hadde te. Vann og kopper hadde de i hvert fall nok av.
Lilly ble stående igjen på fortauet, glatt i ansiktet, men med visdommens rynker på sin sjel. Og der og da hørte hun noe fra annen etasje, etasjen under hennes. Det som blandet seg med lukten av røkt kolje var den umiskjennelige lyden av skrikende spedbarn. Ganske nyfødt også, etter lyden å dømme. Et nytt liv var blitt til i Thor Olsens gate. Hvor ironisk, kunne hun ha tenkt, hvis hun hadde hatt noe begrep om ironi. I stedet måtte hun nøye seg med å gjøre Einar Skjæraasens ord til sine og slå fast at jo da, lyset og skyggen er søsken på jorda. Deretter gikk hun inn i portrommet, trakk pusten dypt og satte foten på første trappetrinn.

Det er noe vakkert i å skrive om slutten på noe, sier Peter Franziskus Strassegger (Foto: Thomas Winje Øijord).

-Det handler om å kunne forestille seg slutten på alt liv, og hvis du ikke kan gjøre det, kan du også gå til grunne, sier Peter Franziskus Strassegger. Nå kommer andreboka fra Vesaas-vinneren.

Det gamle ekteparet Alma og Oscar venter på at noen skal komme og hente dem. Men hvem er de? Vil de ondt eller vel? Det er noe Kafka-aktig ved hele opplegget. Samtidig kjennes det veldig kjent. Jeg har alltid vært fascinert at apokalyptiske bøker. Det er noe ved å stå på kanten og kikke ned, noe fint i den svimmelheten som gir meg følelsen av at virkeligheten åpner seg opp på en ny måte. I Peter Franziskus Strasseggers roman «Før de henter oss» kommer handlingen mye nærmere enn jeg er vant med. Det er ikke en post-apokalyptisk, men en pre-apokalyptisk bok, forteller redaktøren hans. Dette kunne like gjerne hendt nå snart. Gårsdagens regnskyll kan ha vært begynnelsen.

Bestill boken

Når jeg leser blir Almas nærbutikk min nærbutikk i mitt hode, bare med dårligere lys, færre varer og en mer deprimert kassadama. Jeg tenker at bensinstasjonen er den nå nedlagte Shell-stasjonen i enden av veien min. Og det regner til alt jeg kjenner har regnet bort. Bakken blir til leire og glir unna når man tråkker på den. Fargene er visket vekk til det bare er gråtoner igjen.
– Det er et sted som har forfalt, som er i oppløsning. En fraflytta bygd med siste rester av infrastruktur og sivilisasjon igjen. Nesten ingen vegetasjon. Folka som bor der er veldig distansert fra hverandre. Alle kjenner hverandre over lang tid, men alle er farlige for hverandre. – Farlige? – Ja, de er i en ekstrem situasjon og det er noe uoppgjort i forholdene mellom dem, sier Strassegger.

Allting jeg leser ser jeg nærme, mønstrene i tapetet i leiligheten til Alma og Oscar, leverflekkene på de myke gamle hendene og den svake gulfargen i øyeeplene. Det er nok dette som er en del av Strasseggers forfattertalent, å få den mørke verdenen han skriver i til å flytte inn i min, som somregel er lysere.

Det begynte med at han flyttet selv. – Vi overtok leiligheten etter en gammel dame som ikke hadde vasket skikkelig på lenge. Bak strietapeten fant vi et gammelt brudebilde. Jeg så for meg en gammel dame som lå i oppløsning i badekaret og begynte å skrive, forteller Strassegger.

Hvem er Alma? Hun virker så trist når vi møter henne, men gjennom tilbakeblikk beskriver du en lettere og mer optimistisk jente.
– Jeg forestilte meg henne som uskyldig i starten, men på et tidspunkt skjer det noe som gjør at hun blir skadet. Det er et eller annet som ikke fortelles. Det er det som er viktig i boka. Det kapittelet eller midtpartiet som ikke er der. Det må være noe som har skapt det jeg setter lyset på. Jeg vil heller ikke vite det. Hvordan er det mulig? Det er det triste, sier forfatteren.

Han er født i Østerrike, men har vokst opp på Jæren. Der opplevde han et regnvær han til tider trodde at aldri skulle slutte, som ble en inspirasjon i boken. Tospråkligheten har gitt ham det han selv beskriver som en skeiv måte å skrive norsk på. – Jeg liker veldig godt å ha et annet perspektiv på språket. Å leke meg med språk og oversettelser, sier Strassegger.

Han jobber på heltid som psykolog og skriver romaner ved siden av. I 2013 mottok han Tarjei Vesaas debutantpris for debutboken Stasia. Har å vinne den prisen påvirket skrivingen din tror du? – Nei, jeg håper ikke det. Man får troa på det man driver med, tenker at man skal kjøre på nå, men så blir det litt skummelt også. Jeg tror at det er hemmende å tenke på at denne boka skal være god fordi jeg vant Vesaas.

I tidligere intervjuer har du snakket om at du må skrive.
– Ja, det er noe som må ut. Et trykk. Jeg får en uro når jeg ikke får skrevet.

Du er jo psykolog, og du skriver mørkt. Tolker du noen gang deg selv ut i fra det du skriver?
– Nei, jeg tolker aldri meg selv. Jeg er psykolog for å hjelpe andre, og forfatter for å skape. For meg handler det om å kjøre på når jeg skriver. Hvis jeg tenker for mye så ødelegger jeg det. La andre tenke sitt. Jeg tenker ikke på skriving som egenterapi. Terapi dreier seg om å forsøke å endre noe ved seg selv. Å skrive er ikke nødvendigvis en vei ut av lidelse. Skriving er som å plutselig bare ha et behov for å spurte.

Så du er komfortabel med å skrive om mørket? – Det er jo utmattende. Jeg kan ikke si at jeg trives med det mørke livet. Det handler om å tolke verden, oppløsning, undergang og trusler. Da må du ta det innover deg og gå så nærme som mulig. Å ikke følge karakteren vil være en benektelse.

Du beskriver et sted der folk er rammet av et evigvarende regn. Da er det nærliggende å tenke på klimaendringer. Har du en politisk bevissthet i forhold til handlingen i boken?
– Jeg beskriver en verden hvor vegetasjonen ikke fungerer lenger. Jeg leste mange bøker om undergang og apokalyptiske visjoner mens jeg skrev. Da er klima noe du kommer inn på i samtiden. Jeg ville ikke skrive en politisk roman, men jeg ville skrive om å forholde seg til en trussel. Disse menneskene forholder seg ikke til trusselen før den banker på døra. Det handler om å kunne forestille seg slutten på alt liv, og hvis du ikke kan gjøre det, kan du også gå til grunne.

Hvorfor tror du at å skrive om oppløsningen og slutten på noe, slik du gjør her, interesserer deg?
– Det er noe veldig vakkert i det. Vakkert fordi hvis du skal skrive om slutten på noe må du også skrive om hvordan det begynte.